Harry Peter “Happy” Traum døde 17. juli, 86 år gammel. Happy Traum er etter min vurdering en av de viktigste gitarinstruktører, i alle fall for oss som spiller det som har et utgangspunkt i det som gjerne kalles “folk guitar”. Bildet på toppen er hentet fra Homespun Tapes, og brukt med tillatelse.

Happy Traum ble født i Bronx i New York City 9. mai 1938. Hans far hadde tysk-jødisk bakgrunn og moren engelsk og nederlandsk bakgrunn. Han var en del av musikkscenen i Greenwich Village på slutten av 1950 og 1960-tallet, og senere i Woodstock. Jeg husker ham likevel først og fremst som gitarlærer og forfatter av en lang rekke gitarlærebøker.

Da jeg begynte å spille gitar på slutten av 1960-tallet var tilgangen på læremidler mildt sagt begrenset. Jeg lærte meg å spille først og fremst ved å følge en serie om å spille gitar i et speiderblad. Det var akkorder til noen sanger. Det fantes litt om klassisk gitar, og kanskje kunne man finne bøker med gitargrep. Vi tenkte mest på det som “grep” og ikke “akkorder” den gangen, i alle fall gjorde jeg det. Det var slik man skulle plassere fingrene på gitarhalsen. At akkordene var satt sammen av toner i et bestemt system, og at akkordene hadde en harmonisk funksjon, tenkte vi ikke på.

Jeg ville gjerne lære mer. Den lokale musikkbutikken i Porsgrunn hadde noe, men ikke stort. Det var litt om klassisk gitar, men ellers var det lite. Noe av det jeg kom over, men jeg husker ikke lenger om det var i Porsgrunn eller andre steder, var noen bøker av Happy Traum og Stefan Grossman. Jeg tror boken til høyre var den første av Happy Traums bøker jeg kjøpte.

De to er nok de som har bidratt mest til det jeg tilegnet meg av gitarferdigheter. Det var ikke minst fordi begge har presentert musikken til gamle bluesmusikere, som jeg ble kjent med gjennom det de skrev om dem og deres spillestil. Den neste utfordringen var å finne musikken de beskrev. Det var ikke lett å finne platene med gamle bluesmusikere, gitt ut på små selskaper med dårlig distribusjon. Det var lenge før man bare kunne søke det opp på Internett.

Happy Traum begynte å produsere kassetter, om jeg har forstått det rett først som en hjelp til de han underviste. Men han begynte å selge dem gjennom sitt Homespun Tapes, som nå har en stor katalog som omfatter mange instruktører, instrumenter og musikksjangere. Mediene har utviklet seg fra da jeg kjøpte kassettserier med tilhørende, fotokopiert skriftlig materiale. I dag er det mest videoer, som man kan kjøpe på DVD, laste ned eller strømme. Lyd eller videoleksjoner er bedre enn bøker. Musikk handler stort sett om å lytte, og da skal man kjenne musikken ganske godt før man virkelig har god nytte av å bare ha den skriftlig.

Noe av det jeg har likt godt med Happy Traums materiale, er at han gjerne presenterer det grunnleggende i en musikkstil, og tar det derfra. Det er ikke bare “slik spiller den gitaristen denne sangen”.

Ved siden av Lillebjørns gitarbok, er Happy Traums You Can Play Guitar blant de læremidler jeg anbefaler for de som vil lære å spille gitar.

Det har vært laget mange koronasanger. Selv venter jeg på at noen skal lage en versjon av bluesklassikeren “Corrina, Corrina” som “Korona, korona”. Her er den i et konsertopptak med Wynton Marsalis og Eric Clapton.

Det begynner å bli noen år siden jeg sluttet å følge med i hva som skjer innen popmusikken. Jeg foretrekker å grave gull i musikkhistorien, fremfor å lete etter mikroskopiske gullkorn blant all den gråstein dagens musikkindustri drukner oss i. Det betyr på ingen måte at jeg mener at alt var bedre før. Men av det gamle er det bare det beste som har blitt stående gjennom historien. All gråstein, som det også da ble komponert mest av, og som var mest populært i samtiden, er glemt.

I år er det 250 år siden Ludvig van Beethoven ble født, og torsdag 26. mars var det 193 siden han døde. Da jeg minnet om dette på Twitter, ble jeg utfordret med spørsmålet om hvilken av hans komposisjoer jeg ville velge i tider som dette. Om man skal være optimistisk, kunne man ha valgt hans symfoni no 6, Pastorale. Er man mer pessimistisk, kunne man ha valgt hans pianosonte No 26, Op 81a, “Les Adieux”. Skjønt også den ender litt optimistisk i sistesatsen, som Beethoven selv ga tittelen “Wiedersehen” (gjensyn). Men jeg landet på hans symfoni no 5.

Det sies at når man blir gammel begynner man å interessere seg for historie. Det er kanskje slik, og i så fall ble jeg gammel ganske tidlig. Jeg er av de som helst vil vite alt om alt, men jeg vet at det ikke går. Den delen av historien som jeg for tiden er mest opptatt av, er musikkhistorien. Og jeg er interessert i historien til alle musikksjangere. Jeg har brukt mest tid på den “klassiske” musikkhistorien. Jeg har med stor interesse sett alle episodene av countrymusikkens historie, som er tilgjengelig hos NRK.

For ikke veldig lenge siden fant jeg podkastserien “A History of Rock Music in 500 songs”. Den er laget av Andrew Hickey. Det er et langtidsprosjekt, som starter med rockens forhistorie på 1930-tallet. Jeg tror ambisjonen er å avslutte ved utgangen av 1990-tallet, men jeg er ikke helt sikker. Som tittelen antyder, skal det bli 500 episoder, med én sang i fokus i hver episode. Andrew Hickey publiserer en episode i uken, og har to Q&A episoder hvert år, slik at dette er et prosjekt som skal gå over 10 år. Siste tilgjengelige episode, episode 75, ble publisert samme dag som dette skrives: 23. mars 2020. Han er ennå ikke ferdig med 1950-tallet.