Category Archives: Musikk

Opera uten musikk?

Stor­sla­gen rom­ope­ra” lyder en over­skrift i dagens utga­ve av Aften­pos­ten (fore­lø­pig kun på papir). Det er en anmel­del­se av et data­spill. Jeg er ikke så opp­tatt av data­spill, så sli­ke anmel­del­ser leser jeg van­lig­vis ikke. Men musikk inter­es­se­rer meg. Der­for les­te jeg den­ne for å se hva som kun­ne få et data­spill til å gjø­re seg for­tjent til å bli kalt en ope­ra. Det sto ikke ett ord om musikk i anmel­del­sen. Jeg måt­te lese den en gang til for å for­sik­re meg om at jeg had­de lest rett. Men fort­satt intet om musikken.

Det­te er menings­løst tøv. Det er musik­ken som gjør et dra­ma til en ope­ra. Så jeg la ut en kom­men­tar på Twit­ter om hvor jeg lur­te på hva slags tøv det­te var. Jeg fikk svar på til­ta­le. “Rom­ope­ra” eller “Space ope­ra” har ikke noe med musikk å gjø­re, sa en som anta­ge­lig­vis kjen­ner sjan­ge­ren bed­re enn hva jeg gjør. Star Wars” nev­nes som eksem­pel på en “rom­ope­ra”“Rom­ope­ra” kom­mer fra “såpe­ope­ra”, som hel­ler ikke har noe med ope­ra å gjø­re. En hev­det at ope­ra er et etab­lert begrep, også uten musikk. Både “såpe-” og “rom­ope­ra” skul­le angi­ve­lig dele man­ge kjenne­tegn på ope­ra, også uten musikk. Ope­ra skal være noe stor­slått, dra­ma­tisk og kon­flikt­fylt. “Rom­ope­ra” har slekt­skap med de mer dra­ma­tis­ke og pom­pø­se ope­ra­ene, og har plot- og karak­ter­mes­sig mye til fel­les med ope­ra. Musikk er tyde­lig­vis ikke nød­ven­dig for å gjø­re noe til en opera.

Con­ti­nue read­ing Ope­ra uten musikk?

Print Friendly, PDF & Email

R.I.P Bert Jansch

Den engels­ke gitar­le­gen­den Bert Jansch døde av kreft natt til ons­dag 5. okto­ber, 67 år gam­mel. Der­med er et stort og vik­tig kapit­tel i den akkus­tis­ke gita­rens utvik­ling lukket.

Bert Jansch var født i Glas­gow i Skot­land. Han ble beskre­vet som en sky og inne­slut­tet ung­dom med et enormt gitar­ta­lent (og med godt drag på dame­ne, som var til­truk­ket av den­ne tau­se og mys­tis­ke per­sonen). Han var inspi­rert av ame­ri­kans­ke blues­gi­ta­ris­ter, men utvik­let en unik bri­tisk stil. Bert Jansch spil­te melo­disk og ryt­misk, men i liten grad akkor­der i van­lig forstand.

Hans førs­te LP, med den enk­le tit­te­len “Bert Jansch” ble spilt inn på en Revox A77 på et kjøk­ken i 1965, er en klas­si­ker og et gans­ke etter­trak­tet sam­ler­ob­jekt. Hans ver­sjon av Davey Gra­hams “Angie” er et av spo­re­ne på den­ne pla­ten, og den har vir­ke­lig blitt en klas­si­ker. Den var svenne­prø­ven for fin­ger­spills­gi­ta­ris­ter (Mar­tin Cart­hy har sagt at Bert Jansch spil­te den helt feil, men slikt bryr vi oss ikke om). Hør på Bert Jansch førs­te pla­te, og  prøv å ten­ke deg til­ba­ke til musikk­sce­nen i 1965. Den var en revolusjon.

Con­ti­nue read­ing R.I.P Bert Jansch

Print Friendly, PDF & Email

Gi Operaen til operaen

NRKs musikk­an­mel­der Ragn­hild Vei­re had­de lør­dag 2. april en utmer­ket radio­blogg, “Noe for alle all­tid — i Ope­ra­en?”, hvor hun pek­te på at det spil­les for lite ope­ra og bal­lett i vårt nye opera­bygg. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i det­te. Når kul­tur­mi­nis­ter Anni­ken Huit­feldt sva­rer at Ope­ra­en er et kul­tur­hus for fol­ket, er det grunn til alvor­lig bekym­ring. Har vi en kul­tur­mi­nis­ter som ikke har for­stått at ope­ra er noe annet enn et bygg?

Con­ti­nue read­ing Gi Ope­ra­en til ope­ra­en

Print Friendly, PDF & Email

Opphavsrett på 1. april

Fant Alex­an­der Rybaks «Fai­ry­ta­le» på 75 år gam­melt musikk­opp­tak” kan NRK Nord­land mel­de i dag, 1.4.2011. I ingres­sen kan vi lese:

På en umer­ket voks­rull med gam­le vise­slåt­ter fra 1936 fant en lyd­tek­ni­ker ved Nasjo­nal­bi­blio­te­ket en gam­mel vise­slått som lig­ner mis­ten­ke­lig på MGP-vin­ne­ren «Fai­ry­ta­le».”

Det skal ha vært pro­duk­sjons­ko­or­di­na­tor Tho­mas Bård­sen som skal ha kom­met over det­te på en umer­ket voks­rull ved Najo­nal­bi­blio­te­kets avde­ling i Mo i Rana. Per Sud­nes mener det er trist hvis det stem­mer. Det som å blitt tatt i juks i idret­ten og man kan mis­te gul­let. NRK hev­der å ha vært i kon­takt med den islands­ke grand prix komi­te­en, som vur­de­rer å leg­ge inn pro­test. Alex­an­der Rybak avvi­ser pla­giat­be­skyld­nin­ge­ne og sier på sin side at det hel­ler er den gam­le slåt­ten som er et pla­giat av hans “Fai­ry­ta­le”. Sann­syn­lig­vis har Alex­an­der Rybak helt rett. For det mes­te taler for at det “gam­le” opp­ta­ket er fra 2011, ikke fra 1936.

Men hva hvis det had­de vært sant? Det­te blir en slags kon­tra­fak­tisk opphavsrettsanalyse.

Con­ti­nue read­ing Opp­havs­rett på 1. april

Print Friendly, PDF & Email

Klagesang fra en myk sofa — Jan Arild Snoen hører opera

Jan Arild Sno­en har vært på ope­ra, og skri­ver i Miner­va at ope­ra er best i stua. Han står selv­sagt fritt til å mene hva han vil. At han ikke blir fasci­nert av ope­ra er en ærlig sak. Men smak og behag både kan og bør dis­ku­te­res, selv om alle suve­rent kan avgjø­re hva de selv liker og ikke liker.

Sno­en berøm­mer ope­ra­ens teks­tings­sys­tem, selv om det kon­fron­te­rer ham med det han ikke liker: Teks­ten. Han mis­li­ker tyde­lig­vis også at den gjen­tas. Man får inn­trykk av at Jan Arild Sno­en har gått til ope­ra­en for å opp­le­ve tekst­tea­ter med musikk til, ispedd noen flot­te arier. Da må det gå galt.

Con­ti­nue read­ing Klage­sang fra en myk sofa — Jan Arild Sno­en hører ope­ra

Print Friendly, PDF & Email

Lytte til “klassisk” musikk 2 — opera del 1.

Ope­ra blir sta­dig mer popu­lært. Vårt nye, flot­te opera­bygg i Oslo har bidratt til en sterkt øken­de inter­es­se i Nor­ge, men vi er her i en inter­na­sjo­nal trend. I den­ne førs­te delen om ope­ra tar jeg for meg over­sik­ter over opera­his­to­ri­en. Jeg skal kom­me til­ba­ke til enkel­te kom­po­nis­ter og enkeltoperaer.

Det er man­ge for­dom­mer mot ope­ra, og jeg har hatt man­ge av dem: Hylen­de damer med hjelm på hodet som får glass til å knu­ses, usann­syn­lig fjol­le­te his­to­ri­er, osv. Mitt stan­dard­spørs­mål til folk som mål­bæ­rer sli­ke for­dom­mer mot ope­ra er om de har sett en ope­ra — og da mener jeg om de har sett en ope­ra live. De fles­te har ikke det, og mitt svar er da at de ikke har noe grunn­lag for å mene noe om det­te, akku­rat som jeg selv ikke had­de noe grunn­lag for mine menin­ger da jeg var bærer av sli­ke fordommer.

Con­ti­nue read­ing Lyt­te til “klas­sisk” musikk 2 — ope­ra del 1.

Print Friendly, PDF & Email

Veiledninger i å lytte til “klassisk” musikk 1 — Musikkhistoriske oversikter

Det er fullt mulig å nyte vak­re klan­ger og fine melo­di­er i musik­ken, akku­rat som man kan nyte fine far­ger og moti­ver i bil­led­kuns­ten. Vi kan like et bygg­verk eller ikke, uten å kun­ne noe om arki­tek­tur. Det er fullt mulig å nyte alt det­te uten å ha kunn­ska­per om his­to­rie, struk­tu­rer og tek­ni­ka­li­te­ter. Om man synes at man ikke kan så mye om det­te, så skal ikke det hind­re en i å nyte musikk, bil­led­kunst, osv.

Men den som har kunn­skap og inn­sikt har et langt stør­re utbyt­te. Man kan for­stå og opp­le­ve dyb­den der det er en dyb­de — og gjen­nom­skue tom­he­ten der det ikke er noe under den gla­ser­te over­fla­ten. Den som kan noe om arki­tek­tur for­står for­står byg­gets kon­struk­sjon, han ser ikke bare over­fla­ten. Slik er det selv­føl­ge­lig også med musikk. Men om man øns­ker å bli guidet inn i og gjen­nom den “klas­sis­ke” musik­ken, er det ikke så lett å fin­ne gode veivisere.

Con­ti­nue read­ing Vei­led­nin­ger i å lyt­te til “klas­sisk” musikk 1 — Musikk­his­to­ris­ke over­sik­ter

Print Friendly, PDF & Email

Julemusikk

Det er ikke nes­te som­mer, men i julen vi syn­ger gam­le san­ger om igjen. Jul er tra­di­sjon. Jeg hen­ter fram gam­mel jule­pynt og gam­le jule­pla­ter. Men en tra­di­sjon skal hele tiden for­nyes, så det blir noen nye jule­pla­ter (og litt ny jule­pynt) hvert år.

Den tra­di­sjo­nel­le jule­mu­sik­ken er enkel og er spilt inn man­ge gan­ger. Der­for er den så vans­ke­lig. Den fin­nes i et utall av inn­spil­lin­ger. Det er et stort mar­ked og man­ge vil ha sin bit av det­te. Plate­kom­pa­ni­et had­de 383 jule­pla­ter på sine nett­si­der sist jeg sjek­ket. Det er ikke lett å lage en ny og inter­es­sant inn­spil­ling av “Gla­de Jul” eller “Litt­le Drum­mer Boy”. Enten må man gjø­re det bed­re enn det er gjort før, eller man må fin­ne på nytt. Men det mes­te blir “me too” inn­spil­lin­ger.  Jeg er ærlig talt ikke så vel­dig inter­es­sert i å høre Chris­ter Sjö­gren eller Kurt Nil­sen syn­ge dis­se san­ge­ne (jada, de er beg­ge ute med jule­pla­te i år). Noen nye san­ger blir jule­klas­si­ke­re, men de fles­te blir fort glemt. Det er de gam­le san­ge­ne som syn­ges om igjen.

Den som spil­ler inn “O hel­ga natt” må fin­ne seg i å bli målt mot Jus­si Björ­ling og det er ikke man­ge som tåler den sam­men­lig­nin­gen. Det er vans­ke­lig å “for­bed­re” den­ne musik­ken, enten man for­sø­ker seg med bass og trom­mer i en rock­ete ver­sjon, eller man har stort orkes­ter og en flott oper­san­ger. De fles­te fei­ler. Pop­s­an­ge­re fal­ler nes­ten uten unn­tak rett gjen­nom når de for­sø­ker seg på det tra­di­sjo­nel­le reper­toa­ret. Men man kan selv­føl­ge­lig gjø­re det på en helt annen måte, som The Source, som har spilt den inn for solo tuba. Man kan like en så spe­si­ell ver­sjon eller la det være. Men den blir i alle fall ikke målt mot Jus­si Björ­ling. Con­ti­nue read­ing Jule­mu­sikk

Print Friendly, PDF & Email

Elizabeth Cotton — den søteste historien om hvordan en musiker ble oppdaget?

Noen for­tel­lin­ger er slik at hvis noen had­de dik­tet dem opp vil­le man ha avfeid dem med klar beskjed om at får være gren­ser for hva slags even­tyr man kan ser­ve­re. His­to­ri­en om hvor­dan Eliza­beth Cotton ble opp­da­get og truk­ket fram i rampe­ly­set er en slik his­to­rie. Det er man­ge his­tro­ri­er om musi­ke­re som har blitt opp­da­get på gaten, på sær­de­les tvil­som­me spille­ste­der, osv. Men jeg synes Eliza­beth Cottons his­to­rie over­går det meste.

Men vi kan star­te på 1960-tal­let. For de av oss som strev­de med å lære oss fin­ger­spill på gitar på slut­ten av 60- og begyn­nel­sen på 70-tal­let var “Freight Tra­in” en svenne­prø­ve. Klar­te vi den var vi vel ikke akku­rat mest­re, men slett ikke så dår­li­ge. Det­te er den mest kjen­te av san­ge­ne til Eliza­beth Cotton. Det var en inn­spil­ling med grup­pen Peter, Paul & Mary som vir­ke­lig gjor­de den kjent for et stør­re pub­li­kum, men den had­de en his­to­rie for­ut for det­te som jeg skal kom­me til­ba­ke til. Det var for­øv­rig de som også gjor­de Bob Dylans “Blowing in the Wind” kjent før Bob Dylan selv had­de nådd ut til et stør­re pub­li­kum. “Freight Tra­in” ble tatt inn i man­ge gitar­bø­ker, og  jeg tror også den er med i “Lille­bjørns gitar­bok” (jeg har gitt bort mitt eksemp­lar av den boken, så jeg får ikke sjek­ket det). I alle fall var vi man­ge som spil­te “Freight Tra­in” — mer eller mind­re godt.

Con­ti­nue read­ing Eliza­beth Cotton — den søtes­te his­to­ri­en om hvor­dan en musi­ker ble opp­da­get?

Print Friendly, PDF & Email

Musikkhistoriens mest innflytelsesrike bakmann: John Hammond

Jeg er over­falt av en kraf­tig for­kjø­lel­se+, som har par­kert meg i sofa­en uten over­skudd til å gjø­re noe pro­duk­tivt. Så jeg har hen­tet fram Tony Pal­mers TV-serie “The Story of Popu­lar Music”. Et navn som nok en gang går igjen i man­ge sam­men­hen­ger er plate­pro­du­sent og “talent­spei­der” John Ham­mond. Det er nep­pe noen enkelt­per­son som har hatt stør­re betyd­ning for utvik­ling av popu­lær­mu­sik­ken — og i alle fall ikke om vi hol­der oss til bakmenn.

John Ham­mond var født i 1910 og døde i 1987. Han var aktiv fra ca 1930 til litt ut på 1980-tal­let. Som olde­barn til Wil­liam Hen­ry Van­der­bilt var han født inn i en meget rik fami­lie. Så han var nok av dem som kun­ne føl­ge sine inter­es­ser uten å ten­ke på øko­no­mis­ke trivialiteter.

Hans førs­te pro­sjekt var å pro­du­se­re pla­ter med jazz­pia­nis­ten Gar­land Wil­son, en inn­spil­ling Ham­mond selv finan­sier­te. Jeg må inn­røm­me at jeg vet lite om Gar­land Wil­son, men kan­skje sier det mest om hul­le­ne i mine kunn­ska­per om jazzhistorie.

John Ham­mond bidro til å orga­ni­se­re Ben­ny Good­mans band, og fikk ham til å enga­sje­re musi­ke­re som Char­lie Chris­ti­an, Ted­dy Wil­son og Lio­nel Ham­ton. Han fikk der­med fram en av de mest inn­fly­tel­ses­rike jazz­gi­ta­ris­ter Char­lie Chris­ti­an. Og ikke minst bidro han dan­nel­sen av et band med hvi­te og svar­te musi­ke­re, noe som ikke akku­rat var van­lig i USA på begyn­nel­sen av 1930-tallet.

I 1933 hør­te han den da 17 år gam­le Bil­lie Hol­li­day, og arran­ger­te hen­nes plate­de­but med Ben­ny Good­man. I 1938 orga­ni­ser­te han den førs­te kon­ser­ten i serie­ne From Spi­ri­tuals to Swing i Car­ne­gie Hall, hvor man­ge jazz- og blues- og gos­pe­l­ar­tis­ter ble pre­sen­tert for et pub­li­kum som ikke had­de for vane å opp­søke jazz­klub­be­ne i Harlem.

John Ham­mond ble ikke gre­pet av be-bop, og etter and­re ver­dens­krig var han mer opp­tatt av and­re musikk­for­mer enn jazz. En av de han sør­get for å sig­ne­re for Colum­bia var Pete Seger. Sene­re sig­ner­te han Aret­ha Frank­lin, men han kan ikke gis æren for å ha opp­da­get hen­ne. Hun had­de da også til­bud fra Motown og RCA.

Robert John­son skul­le etter den opp­rin­ne­li­ge pla­nen ha spilt på den førs­te From Spi­ri­tuals to Swing kon­ser­ten, men han døde før den­ne ble avholdt og ble der erstat­tet av Big Bill Broon­zy. At han vil­le enga­sje­re Robert John­son til den kon­ser­ten viser igjen noe av hans teft for vik­ti­ge musi­ke­re. For selv om Robert John­son i dag frem­he­ves som en av de aller vik­tigs­te blues­muis­ker­ne, i alle fall blues­gi­ta­ris­ter, så var han gans­ke ukjent lite inn­fly­tel­ses­rik i sin sam­tid — om man skal tro Eli­jah Walds bok “Esca­ping the Del­ta: Robert John­son and the Inven­tion of the Blues”.

Det som vir­ke­lig brak­te Robert John­son fram i rampe­ly­set, eller i alle fall inn i det litt mer osku­re lyset back­sta­ge hos musi­ke­re og spe­si­elt inter­es­ser­te, var utgi­vel­sen av LP-pla­ten King of the Del­ta Blues Sin­gers i 1961, med 16 av Robert John­sons inn­spil­lin­ger. Det var den­ne utgi­vel­sen som fikk folk som f.eks. Eric Clap­ton og Keith Richards til å opp­da­ge Robert John­son. Og hvem and­re sto bak den­ne utgi­vel­sen enn nett­opp John Hammond?

I 1961 hør­te John Ham­mond Bob Dylan for førs­te gang. Han insis­ter­te på at CBS skul­le sig­ne­re Bob Dylan. Ingen hos CBS så noe spe­si­elt talent i Bob Dylan, men John Ham­mond had­de da en slik posi­sjon at når han sa de bur­de spil­le ham inn, da gjor­de CBS det. Og nok en gang vis­te John Ham­mond sitt usvi­ke­li­ge øre for talent.

Det var også John Ham­mond som ga plate­kon­trakt til Leo­nard Cohen og til Bruce Spring­steen. Så vidt jeg vet var Ste­vie Ray Vaug­han den sis­te som han hen­tet inn til CBS i 1983.

Lis­ten kun­ne vært gjort vært gjort mye len­ger, og kan­skje bur­de det han gjor­de for Count Basie også ha vært nevnt. Men når man blant man­ge and­re kan set­te opp­da­gel­se av navn som Ben­ny Good­man, Char­lie Chris­ti­an, Bil­lie Holi­day, Robert John­son, Pete See­ger, Aret­ha Frank­lin, Bob Dylan, Leo­nard Cohen, Bruce Spring­steen og Ste­vie Ray Vaug­han på sin CV, da vet ikke jeg hvem and­re som kom­mer i nærheten.

Print Friendly, PDF & Email