Bylarms festivalsjef Runar Eggesvik reagerer mot anmeldernes slakt av platedebutanter, og det med god grunn. Et eksempel som trekkes fram er Trine Sollies anmeldelse av “Katzenjammer: Le Pop”. I den grad anmeldelsen har noen substans, så finnes den gjemt blant disse ordene:

“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.

Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”

Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om – bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.

Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.

Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.

NRK har mange skatter i sine arkiver. En del av radioskattene blir gjort tilgjengelig i radiokanalen NRK-Gull. Mye av dette kan lastes ned som podcasts. Dette er en salig blanding av gammel morgengymnastikk, Rolf Kirkvaags reportasjer om ferie og badeliv på Tjøme i 1950-årene, ukens fugl, Richard Hermanns opplesninger, og nå intervjuer fra Revolvermagasinet.

Om vi skrur tiden noen 10-år tilbake skulle man være forsiktig med hva man sa og gjorde på TV. Det skulle ikke mye til før kristenfolket klaget over usømmelig umoral eller Libertas-gjengen over venstrevri. Men radio var et fristed. De som klaget hørte åpenbart ikke på radio – i alle fall ikke på kveldstid.

Jeg er neppe alene om å savne den frekke stilen trioen Charlo Halvorsen, Stig Holmer og Otto Jespersen hadde i Revolvermagasinet. Særlig deres intervjuer er radioklassikere. Og nå kan vi høre en del av dem igjen som podcasts fra NRK Gull. Overskriften refererer til intervjuet med Knut Skram, som er en perle. Det er slik operasangere skal intervjues! Ellers finnes intervjuer med en ung Bjørn Dæhlie og med en enda yngre Sissel Kyrkjebø, med Jan Eggum, Ole Paus og den nyvalgte leder i Oslo Arbeiderparti Jens Stoltenberg (Hoppalong Cassidy eller Den stygge andungen som vokste opp til å bli en svane).

Gå hit for å laste ned til iTunes eller kopier strengen http://podkast.nrk.no/program/nrk_gull.rss til din RSS-leser.