Category Archives: Næringsliv

Uber, Uber über alles

Noen synes å mene at piratviksomhet skal applauderes og støttes så, lenge det gjøres med litt fancy teknologi, enten det er opphavsmenn eller andre det går ut over. De kreative synes å være de som lager enkle distribusjonsløsninger, ikke de som skaper det innhold eller de tjenester som leveres. Teknologi trumfer alt, synes mantraet å være.

Men det blir helt på trynet når Aftenposten omtaler Uber og Airbnb som om det er det samme, da styrer man rett i den grøften som bare gjør det til et spørsmål om teknologi.

Man kan mene veldig mye om organisering av taxinæringen. Men løyvetankegangen ut fra behovsprøving, som yrkestransportloven § 9 sier, som innebærer at det skal sitte byråkrater politikere som bestemmer f.eks. hvor mange drosjer det skal være, hvor mange drosjesentraler det skal være, hvor ulike drosjer skal kunne ta opp passasjerer osv, det er noe som snart bør havne på historiens skraphaug.

Det er en bransje som har vært preget av ganske håpløse regler i mange land. Om jeg oppfattet situasjonen rett, og min hukommelse ikke svikter, så vokste det i England fram en organisert “pirattaxivirksohmet”, ved såkalt “Private hire”. Det var omtrent som Oslo tingrett la til grunn i dommen fra 7. desember 2015. De tradisjonelle taxiene hadde og har enerett til å la seg praie av folk på gaten. Andre tok bestillinger på telefon, på siden av denne eneretten. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom å ta bestilling på telefon og via en app. Og telefonselskapene fant ikke på å kreve en stor provisjon for å formidle bestillingene.

Continue reading Uber, Uber über alles

NHO og Kristin Skogen Lund har glemt sykkel

NHO-sjef Kristin Skogen Lund har skrevet kronikken Fem grep for en utslippsfri transportsektor. De fem grepene er:

  • Gjennomfør kollektivløftet nå
  • Bygg smartere og tettere
  • Bruk markedsinsentivene
  • Grønne innkjøp
  • Godset må på skinner

Jeg er enig i det meste. Men det mangler i alle fall et sjette grep: Legg til rette for sykling. Alt som sies om sykling er dette, under punktet om å gjennomføre kollektivløftet:

“Et bærekraftig samfunn krever at kollektivtransporten – sammen med sykkel og gange – tar fremtidig vekst i personreiser i byområdene.”

Man man ikke si at det er en særlig offensiv uttalelse. Det står ikke noe om hva NHO mener må gjøres for å oppnå at flere skal velge sykkel. Man må stille krav om at det bygges god infrastruktur for sykling.

Continue reading NHO og Kristin Skogen Lund har glemt sykkel

Norsk verdi(skapings)debatt

Vi har i dag hatt en underlig debatt om verdiskaping i Norge. NRK presenterte noen tall, som etter det jeg forstår egentlig ikke er annet enn SSBs årlige oversikt over BNP brutt ned på fylker. Det var tallene fra 2007 som ble offentliggjort denne gangen, og de ble offentliggjort 3. mars 2010. Så man kan lure på hvorfor de plutselig skaper så mye debatt fem måender senere. Det bekrefter i alle fall at “nyheter” ikke er noe som er nytt, men noe journalister har vært uvitende om.

“Det er lite reell verdiskaping” i Oslo, sa sunnmøringen Per Waagan, leder av Wagen transport, til NRK. De verdiene sørget han for å ta ut da han solgte selskapet for to år siden. (NRK forvirrer og presenterer ham som den som driver det selskapet han solgte for to år siden, men de er tross alt bare journalister.) Slik sniker man det til i norsk politisk debatt, i alle fall distriktsdebatter: Noe verdiskaping er finere enn annen, og verdiskaping i Oslo er ikke reell. Selv derimot, skaper han tydligvis reelle og ordentlige verdier med sine lastebiler. IT-selskaper som Basefarm skaper derimot ikke verdier i følge Waagan, om jeg husker morgenens nyhetssendinger rett. Dette til tross for at selskapet har flere ansatte (140) enn Waagan transport hadde da det ble solgt for to år siden (110). Continue reading Norsk verdi(skapings)debatt

Stoltenberg: Ikke min jobb å styre Statoil (men å styre lederlønn i Hydro?)

“Min jobb er ikke å styre Statoil” sier Jens Stoltenberg i følge Aftenposten. “Vi følger vanlige spilleregler”, og “vi bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter” sier Stoltenberg, fortsatt i følge Aftenposten. Jeg er ikke uenig i at staten skal følge vanlige spilleregler i Statoil, ei heller i at staten bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter.

Men å stille miljøkrav er vel ikke nødvendigvis å gå inn i enkeltprosjekter? Staten må, som største aksjonær, kunne mene noe om selskapspolicy, bl.a. når det gjelder å engasjere seg i prosjekter med stor miljørisiko — uten at de nødvendigvis behøver å vurdere de enkelte prosjekter. Jeg er enig med Beate Sjåfjell i at det er ikke mye aktivt statlig eierskap vi ser i denne saken.

Det er interessant å skru klokken knappe tre år tilbake. Da gjaldt det et lite fillespørsmål, nemlig den allerede inngåtte opsjonsavtalen for ledelsen i Norsk Hydro. Det var inngått en avtale, en avtale av en type som Jens Stoltenberg tidligere hadde ivret for at man burde ha. Av en eventuell verdistigning på aksjene skulle ledelsen få 0,2% på deling. Den sterke kursutviklingen for Norsk Hydro gjorde at dette ble mye penger. At det ble enda mer på eierne, som satt med 99,8% av gevinsten som de selv ikke hadde bidratt noe til, brydde man seg mindre om.

Det er styret som fastsetter lønn og annen godtgjørelse for selskapets ledelse. Er man misfornøyd kaster man styret, men selskapet er uansett bundet av de avtaler styret inngår. Hvis en aksjonær ønsker å få vedtatt noe som binder styret, så gjøres dette på selskapets generalforsamling.

Den norske misunnelsen slo til. Det var under valgkampen foran kommunevalget 2007 og det ble en sak med symbolverdi. Da var det ikke snakk om å følge spilleregler eller at staten ikke skulle gripe inn i enkeltsaker. Daværende næringsminister og nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen raste rundt som en elefant i et glassmagasin og gikk på tvers av alle spilleregler da han, sammen med Jens Stoltenberg, ga styreleder Jan Reinås en fot i ræva for å vise handlekraft og ofre noen. Her gikk største aksjonær rett på styret, uten at det skjedde gjennom generalforsamling eller andre selskapsorganer.

Vi så her hvor mye politikernes prinsipper er verdt. Når det kanskje kunne få betydning i en valgkamp spilte ikke vanlige spilleregler noen som helst rolle for politikerne, ei heller det enkle prinsipp om at man skal holde inngåtte avtaler — også om forholdene har utviklet seg på en annen måte enn man hadde regnet med da avtalen ble inngått.Kanskje er politikere så korrumpert av sine “løfter”, “garantier” og “vedtak” at de tror næringslivet kan løpe fra avtaler like lett som politikerne løper fra sine “garantier”, valgløfter og “vedtak” (som f.eks. vedtaket om å bygge Ringerikstunnelen). Heldigvis er det ikke slik, men dessverre synes for mange politikere å være ute av stand til å forstå det.

Det ble i denne lederlønnsdebatten pekt på at Folketrygdfondet ofte tok opp dette på generalforsamlinger, og det ble av Aftenposten på lederplass 22. august 2007 (ikke lenger på nett eller endret URL)  fremholdt som et eksempel til etterfølgelse. Men gjelder det selskapets forhold til miljø, da mener visst staten at der er feil å ta dette opp på generalforsamlingen. Selvføgelig må det være sånn. På generalforsamlingen skal man begrense seg til å ta opp saker av stor og gjerne prinsipiell interesse. Og da er det selvfølgelig langt viktigere å holde fast ved et særnorsk lederlønnsnivå for ikke å vekke norsk misunnelse, enn å bry seg om miljø.

Hydro-saken, Opsjoner

Et tilbakeblikk

I ubehagelig nærhet til kommunevalget blusset diskusjonen om lederlønningene i Hydro opp. Det ble en sammensausing av moralsk indignasjon, misunnelse, politisk opportunisme og tabloid journalistikk. Saken ble ikke bedre av at man fikk den familiære koblingen mellom Oslos ordfører Per Ditlev Simonsen og hans datter Cecilie Ditlev Simonsen og deres “sveitsiske tanter”.

Mange deltok i debatten. Professor Nils Christie skrev artikkelen Pengene som oppløser Norge i Aftenposten 30. juli 2007. Han ble også intervjuet om saken. Øivind Østberg kom i en kommentar den 4. august med en etter min mening betimelig påpekning av at Nils Christie la stor vekt på likhet på bekostning av frihet.

Den 31. august var det professor Bernt Hagtvets tur, med artikkelen Blodtåke i styrerommet.

Jeg syntes innleggene var svært så ensidige og unyanserte, og kastet meg inn i debatten med artikkelen Misunnelse og moralisme, som ble trykket i Aftenposten 8. august. Artikkelen gjengis nedenfor:

Continue reading Hydro-saken, Opsjoner