Så går vi inn i et nytt år, og det er igjen flere opphavere hvis verk faller i det fri. Opphavsretten hos oss varer som kjent i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Ved dette årsskiftet er det verk av opphavere som døde i 1951 som faller i det fri.
Når man går gjennom lister over folk som døde i f.eks. 1951, er det mange personer som ikke har skrevet seg inn i historien gjennom de opphavsrettslig vernede verk de etterlot seg. Det kan være politikere, idrettsstjerner, filmstjerner og andre kjendiser. Men også blant opphavere må man gjøre et utvalg, og ta med personer hvis verk har interesse i dag. Mitt utvalg er preget av jeg kan mer om musikkhistorie enn om litteraturhistorie, kunsthistorie og filmhistorie. Andre ville sikkert mene at det er forfattere, billedkunstnere og filmfolk som burde ha vært med. Men innen litteratur tar jeg i alle fall med alle som har fått Nobelprisen, selv om det mange ganger er forfattere som er ukjente for meg. Jeg tar også med noen personer som ikke først og fremst er kjent for de åndsverk de etterlot seg, men som gir utgangspunkt for å ta opp enkelte interessante opphavsrettslige spørsmål. Det er derfor jeg denne gangen har tatt med folk som Vilhelm Bjerknes og Ferdinand Porsche.
Arnold Schönberg
Jeg starter med komponisten Arnold Schönberg. Han ble født 13. september1874 og døde 13. juli 1951. Han er kjent som den som utviklet 12-toneteknikken og serialismen. Det er vanskelig å si sikkert hvem som var den første når det gjelder musikk. Arnold Schönberg var den første som beskrev 12-toneteknikken og serialismen. Komponister hadde, særlig gjennom 1800-tallet, utfordret den tonale dur/moll-baserte musikken. Det ble stadig mer kromatikk, altså toner som egentlig ikke hørte hjemme i den tonearten som ble spilt. Schönberg brøt med den tonale muiskken. Han kalte det selv en frigjøring av melodien. Han var opptatt av melodien, og ville frigjøre den fra harmoniene, som er veldig styrende i tonal musikk. Et av Schönbergs mest kjente verk er Verklärte Nacht fra 1899. Men det er et senromantisk, tonalt verk som Schönberg komponerte før han utviklet 12-toneteknikken. Verklärte Nacht ble opprinnelig komponert for strykestekstett, men ha komponerte også en versjon for strykeorkester. Jeg har tatt med denne versjonen i en innspilling med Det norske kammerorkester, ledet av Terje Tønnesen.
Timberland, eller egentlg datterselskapet TBL Licensing, har reist søksmål mot sportsutstyrskjeden Sport Outlet, kan vi lese i Dagens Næringsliv. Stridens kjerne er Timberlands sko “Yellow Boots”. Som alltid når man leser om slike saker i media blir man sittende med mange ubesvarte spørsmål. Det er mye relevant informasjon som ikke kommer fram. Jeg kjenner saken kun fra medieomtalen, og det fremgår ikke klart hvilket rettslig grunnlag kravet bygger på. Dette er Timberland Yellow Boot:
Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. I 2021 betyr det at verk av opphavere som døde i 1950 eller tidligere i dag er frie. Vi trenger ikke samtykke for å kunne fremstille eksemplar av deres verk, eller til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten. Hvem som helst kan gi ut Henrik Ibsen og sette opp hans skuespill, vi kan spille Griegs musikk på konsert og spille den inn, uten å innhente samtykke og uten å betale vederlag til opphaver. Jeg pleier å lage årlige oversikter over opphavere hvis verk faller i det fri ved et årskifte, her er den siste med noen som ble fri fra inngangen til 2021 (med lenker til tidligere årganger).
Men ikke alt faller bort når det har gått 70 år. Vi har det såkalte klassikervernet i åvl § 108. Bestemmelsen lyder:
“Selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.
Uten hensyn til om vernetiden er utløpt kan departementet, når opphaveren er død, forby at et åndsverk gjøres tilgjengelig for allmennheten på en slik måte eller i en slik sammenheng som nevnt i første ledd. Slikt forbud kan departementet også nedlegge på begjæring fra en opphaver som lever, dersom verket ikke er vernet her i riket.
Bestemmelsen i § 5 første ledd får tilsvarende anvendelse selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, eller verket er uten vern her i riket.”
Klassikervernet er ikke forankret i internasjonale konvensjoner, men vi finner det i de nordiske landene. I Bernkonvensjonen art 6bis (2) om Moral rights, heter det:
“The rights granted to the author in accordance with the preceding paragraph shall, after his death, be maintained, at least until the expiry of the economic rights,”
Siste ledd i den norske bestemmelsen, som innebærer at plikten til navngivelse består, er uproblematisk. Spiller man Edvard Griegs musikk eller setter man opp Henrik Ibsens skuespill, så skal man ikke kunne hevde at det er noe man har laget selv. I musikk kan vi finne ganske mange eksempler på at noen har forsynt seg av klassikere, har laget mer “moderne” versjoner, gjerne popversjoner, som de har utgitt for å være egne komposisjoner. Et interessant eksempel i denne sammenhengen er andretemaet i andre sats i Mozarts pianosonate K457. I den innspillingen jeg har valgt, med Mitsuko Uchida må vi ca 3.20 inn i satsen for å komme til dette temaet.
Beethoven likte åpenbart dette, og brukte dette temaet i andre sats av sin pianosonate No 8 Pathtique, her fremført av Daniel Barenboim.
Det er laget minst to popsanger som er basert på denne. En er Billy Joels “This Night” (refrenget). Billy Joel har flere ganger fremholdt Beethoven som sin favorittkomponist.
Og Louise Tucker — Midnight Blue
Vi kan sikkert finne tilsvarende eksempler innenfor litteratur og billedkunst, men jeg kjenner litteraturhistorien og kunsthistorien langt dårligere enn jeg kjenner musikkhistorien.
Men hva innebærer det at et verk
“gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.”
I Sverige verserer ble det nylig avsagt en dom om dette i Stockholms Tingsrätt, Patent- och marknadsdomstolen. Svenska Akademien krevde at de nynazistiske organisasjonene Nordfront og Nordiska motståndsrörelsen skulle forbys å bruke klassiske litterære verk på sine nettsider. Tekstene ble gjengitt i sin originale form, slik at det ikke var et spørsmål om forvrengning av tekstene. Men de ble satt inn i en sammenheng som Svenska Akademien mente var krenkende. Jeg har gjengitt dommen her, og jeg retter en takk til Daniel Westman som har sendt meg dommen. Det er mange vedlegg til dommen som viser den aktuelle bruken. Disse har jeg utelatt, da det ble en veldig stor fil om jeg skulle ta med disse.
Det er ikke vanskelig å forstå at man misliker at nasjonale kulturskatter brukes av nynazister, akkurat som vi sterkt kan mislike at nazister nærmest har okkupert noen nasjonale symboler. Men som det så ofte sies: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. At noen ekstremister kan (mis)bruke deler av kulturen på den måten er noe vi må akseptere som noe av den prisen vi må betale for ytringsfriheten.
Den politiske ytringsfriheten har et særlig sterkt vern etter Grl § 100 tredje ledd. Jeg viser her til førstvoterende som talsperson for flertallet i plenumsdommen Rt-1997–1821 “Hvit valgallianse”:
«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»
Dette må også gjelde når verk vi setter pris på blir brukt i en sammenheng som vi sterkt misliker.
Det er av åpenbare grunner ikke opphaverne som reagerer på slik bruk. Arvingene kan mislike det, men de har ikke lenger noen rettighetr til verkene. Det typiske er at det er representanter for en selvbestaltet, konservativ elite som reagerer når et verk gjengis på en måte som strider mot deres oppfatning av hvordan dette verket skal presenteres. Det kan være Wenche Foss som forlater en oppsetning av “John Gabriel Borkman”, som hun ikke orket å se. For all del: Det er en ærlig sak å mislike en konsert, teateroppsetning, en musikkinnspilling osv, og så gå i pausen, som Wenche Foss gjorde. Hun krevde ikke at oppsetningen skulle forbys.
For en gjennomgang av klassikervernet i Norge fram til år 2000, se Anne Beth Lange “Klassikervernet i norsk rett”, Complex 1/2000. Her finner man en omfattende, men ikke komplett oversikt over praksis. Noen forsøk på å stanse påstått krenkende versjoner av verk har heldigvis ikke ført fram, som da noen ville forby en tegneserieutgave av Peer Gynt og et forsøk på å forby Det norske teateret å sette opp Henrik Ibsens “Gjengangere” i en nynorsk versjon. Men sporene skremmer likevel. Blant det som har blitt forbudt og som i en periode på ti år ble nektet solgt og nektet spilt på radio i Norge, er Duke Ellingtons innspilling av Edvard Griegs “I Dovregubbens hall”. For en oversikt over Grieg i jazzutgaver, se NRK-artikkelen “Grieg som swinger”.
Duke Ellingtons Grieg-innspillinger er nok ikke det beste Duke Ellington har gjort, og det er ikke den beste innspillingen jeg har hørt av Griegs musikk — hvilket selvfølgelig er en subjektiv oppfatning. Men det krenker ikke Grieg og Griegs musikk. Om det krenker noe, så er det enkelte kulturkonservatives oppfatning om hvordan Griegs musikk skal spilles. De bør ikke få bestemme dette. De fleste betydningfulle komponister har vært og er åpne for musikk og andre kulturutrykk langt utenfor main stream. Grieg var opptatt av og åpen for norsk folkemusikk, som han brukte i sin musikk. Edvard Grieg døde i 1907. Jazzen var da i sin spede begynnelse, og hadde ennå ikke kommet til Norge. Jeg tror at Edvard Grieg og andre såkalte “klassiske” komponister hadde vært åpne for jazz, og for den saks skyld rock, om de hadde levd litt senere.
Jeg har nevnt at politiske ytringer har et særlig sterkt vern. Det samme gjelder kunstneriske ytringer. Det er derfor et alvorlig angrep på ytringsfriheten om man forbyr kunstneriske ytringer man ikke liker. Når det gjelde ytringsfrihet generelt og vern for ulike typer ytringer, viser jeg til min bok Ytringsfrihet og medieregulering.
Hvis vi først skal innom mulig krenkende gjengivelser av Grieg, synes jeg at den versjonen av Norsk dans no 2, som NRK spiller som kjenningsmelodi til “Norge Rundt” hver fredag er verre enn Duke Ellingtons vesjoner. For ikke å snakke om når den samme melodien brukes som lokketoner av iskrembiler.
Vi kan også ta med Arne Domnerus’ innspilling av “Ja vi elsker”, som også ble forbudt i Norge.
Et forbud mot fremføring av nasjonalsanger i ymse versjoner står i et særdeles problematisk forhold til Ytringsfriheten. Den politiske ytringsfrihet har et skjerpet vern etter Grl § 100 tredje ledd, som kommer i tillegg til ytringsfrihetsvernet for kunstneriske ytringer. Jeg merker ikke noen politiske under eller overtoner i Arne Domnerus innspillinger av Ja vi elsker. Men vi kan gå til en annen klassiker når det gjelder fremføring av nasjonalsanger, nemlig Jimi Hendrix’ fremføring av USAs nasjonalsang “Star Sprangled Banner” under Woodstockfestivalen i 1969.
Det er vanskelig ikke å tenke på at denne ble fremført mens debatten om Vietnamkrigen var på sitt mest intense i USA. Man hører bombefly, flyalarmer og bomber som faller i fremføringen. Jeg får legge til at Jimi Hendrix selv har sagt at fremføringen ikke var ment slik, men jeg velger likevel å forstå den i en slik sammenheng.
De fleste verk er glemt lenge før det har gått 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. De som fortsatt er interessante etter så lang tid, er så robuste at de tåler at vi herjer med dem. Edvard Griegs “I Dovregubbens hall” står fjellstøtt. Duke Ellingtons innspilling har de fleste glemt. Det hadde jeg også gjort, om det ikke i sin tid var blitt truffet et forbudsvedtak.
Noen forbudsvedtak gjelder bruk i reklame. En av de reklamene jeg husker, er at Levis brukte Michelangelos bilde fra Det sixtinske kapell, som ble femstilt slik at Gud overrakte en Levis-bukse til menneskene. Den er også glemt av de fleste, bortsett fra oss som er opptatt av “klassikervernet”. Men her får jeg legge til at kommesielle ytringer har et svakt ytringsfrihetsvern. Det er mange former for reklame som er forbudt hos oss (f.eks. reklame for tobakk og alkohol), uten at det blir ansett som noe alvorlig inngrep i ytringsfriheten. Så forbud mot å bruke klassiske verk i reklame møter ikke de samme ytringsfrihetsproblemer som når de brukes i politiske sammenhenger eller er gjenstand for kunstnerisk bearbeidelse. Det er dessuten som regel bare en fordel om noen vil forby en reklame. Det gir en medieoppmerksomhet som knapt kan kjøpes for penger.
Når det gjelder ærekrenkelser har man et visst vern i 15 år etter at en person døde. Det er dette som har kommet til overlaten i debatten i kjølvannet av Marte Michelets bok “Hva visste hjemmefronten”. Jeg har skrevet flere kommentarer om den saken, dette er den siste. Vi har ikke lenger noen forbud mot blasfemi i Norge. Men vi har denne etterlevningen etter et slags ærekrenkelses- og blasfemivern i klassikervernet. Vi kan i dag hevde at en av de gamle kulturpersonligheter var en pedofil overgriper, at han var en ivrig skjørtejeger som var kronisk utro mot sin ektefelle og voldtok mange kvinner, at han begikk underslag, at han grovt utnyttet sine venner, osv. Det er bare å legge til krenkende påstander. Den som måtte komme med slike påstander uten å kunne dokumentere dem, må regne med kraftig og antageligvis velfortjent kritikk. Men det er ikke ulovlig og straffbart å hevde noe slikt.
Men skulle man fremføre eller utgi en litt for frisk, utradisjonell og provoserende versjon av vedkommendes verk, da kan man risikere sensur og og eventuelt straff hvis man ikke bøyer seg for sensuren. Slikt hører ikke hjemme i 2021.
Køpenickiade er definert slik i Wikipedia: En form for svindel eller lurendreieri, særlig en frekk bløff der en eller flere personer urettmessig gir seg ut for å representere offentlige myndigheter. Betegnelsen viser til en begivenhet i 1906 i Köpenick, i dag en bydel i Berlin, der den 57 år gamle arbeidsløse skomakeren og tidligere straffedømte Wilhelm Voigt, i uniform lurte til seg bykassen. Er man frekk nok og gjør sin svindel på en tilstrekkelig spektakulær måte, går man inn i historien som en slags helt. «Kapteinen fra Köpenick» (Hauptmann von Köpenick) har til og med fått sin egen statue ved rådhuset i Köpenick — og ikke minst gitt opphavet til ordet Køpenickiade. Han fikk mer en sine 15 minutes of fame.
Det kan være behov for opprydding på dette området. Men det bør ikke bygge på det man har gjort ved UiT Norges arktiske universitet.
UiT Norges arktiske universitet prøver å rydde opp i digital jungel kunne vi lese i Khrono. Det er i alle fall ikke et særlig vellykket forsøk. De er preget av en «kjekt å ha» tankegang fra UiT, hvor man vil ha det meste for sikkerhets skyld, uten særlig hensyn til ansattes interesser og rettigheter.
Det er grunn til å minne om utgangspunktet. Opphavsretten oppstår hos den eller de som står for den skapende innsatsen, altså de som utarbeider undervisningsmaterialet. Hvis andre skal overta den retten, må det skje ved avtale. Det er ikke noe et universitetsstyre ensidig kan fastsette gjennom å vedta retningslinjer. Ingen bør inngå en avtale som innebærer vederlagsfri overdragelse av rettigheter til arbeidsgiver, slik UiT legger opp til. Digital undervisning UiT prøver å rydde opp i digital jungel
Så er vi ved et nytt årsskifteskifte, og nye verk “faller i det fri”. Som jeg pleier å minne om på disse tider, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er verk etter opphavere som døde i 1950 som denne gangen faller i det fri.
Litteratur
Vi kan starte med noen betydningsfulle forfattere. Tre nobelprisvinnere døde i 1950.
Den første er Eric Arthur Blair, bedre kjent under sitt pseudonym George Orwell. Han døde av tuberkulose, bare 46 år gammel. Blant hans kjente bøker er “Animal Farm”, som i norsk oversettelse heter “Kamerat Napoleon”, hvor vi blant annet finner uttrykket at “alle er like, men noen er likere enn andre”. Hans mest kjente bok er antageligvis “1984”. Som det meste av fremtidslitteratur, handet den om nåtiden — om 1948 da den ble skrevet, men han snudde om på de to siste sifrene.
Når det gjelder forfattere, uansett sjanger, må vi huske at det er originalen som faller i det fri 70 år etter opphavers dødsår. Hvis den er oversatt, som flere av George Orwells bøker er, vil oversetteren ha opphavsrett til oversettelsen. Den norske utgaven av 1984 som jeg fant hos bokhandlere nå, er oversatt av Bjørn Alex Herrman. Han er fortsatt i live, så oversettelsen vil være vernet i mange år ennå.
Jeg har skrevet en kommentar til eksamensoppgaven i faget “Opphavsrett og beslektede rettigheter RINF 1200” høsten 2020.
Den er først og fremst skrevet som en slags felles tilbakemelding til studenter som har vært oppe til eksamen. Men den er også skrevet for fremtidige studenter som skal studere faget, og som har behov for å lære mer om hvordan man kan skrive den type eksamensoppaver som vanligvis gis i faget.
Kommentarer til en del tidligere eksamensoppgaver i faget RINF 1200. Jeg får noen ganger spørsmål om det finnes veiledninger til felre oppgaver enn dette. Svaret er nei, det finnes ikke.
Jeg er nå ferdig med min serie videoforelesninger “Innføring i opphavsrett”. Det ble i alt 25 ordinære forelesninger av varierende lengde, samt to forelesninger som er særlig ment for studenter som studerer faget RINF 1200 Opphavsrett og beslektede rettigheter. Alle forelesningene er tilgjengelige på YouTube, i tillegg til på semestersidene til faget (fra dette stedet er de bare tilgjengelige for de som er registrert som studenter i faget).
Her er en oversikt over forelesningene, med lenker til forelesningene på YouTube.
Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200
Jeg har nå gjort ferdig og publisert tre nye forelesninger i serien Innføring i opphavsrett. Dette er de tre første forelesningene om avgrensning av opphavsretten. Disse tre forelesningene er
15. Avgrensning av opphavsrett: Innledning og privat kopiering
16. Avgresning av opphavsrett: Sitat
17. Avgrensning av opphavsrett: Bruk av bilder
Dessverre har jeg også denne gangen blitt utsatt for YouTubes blokkeringsalgoritmer, som har blokkert enkelte sitater som kunne vært gode illustrasjoner. Bare de versjonene som er publisert på YouTube er rammet av dette. De som er gjort tilgjengelige for studenter i faget RINF 1200 på UiOs semestersider, inneholder også det som YouTube har blokkert.
Veien videre:
Den neste forelesningen vil være om retten til eget bilde. Det handler i realiteten mer om personvern og privatliv enn om opphavsrett, men jeg tar det med siden bestemmelsen om rett til eget bilde står i åndsverkloven.
Jeg vil også lage forelesninger om bruk av opphavsrettslig vernet materiale i undervisning, i bibliotek, arkiv og forskning, men jeg har ikke blitt helt enig med meg selv om hvordan jeg vil strukturere disse.
Den neste hoveddelen vil være om opphavsrettens overgang og overdragelse av opphavsretten. Per i dag vet jeg ikke hvor mange forelesninger det vil bli under den hovedoverskriften.
Etter dette vil det bli en forelesning om datamaskinprogrammer, og så en om teknisk beskyttelse.
Deretter vil det følge en forelesning om sanksjoner, og så en om internasjonal regulering. Men internasjonal regulering er komplisert, Så her kommer jeg bare til å gi en oversikt over noen hovedpunkter.
Til slutt vil det bli en oppsummeringsforelesning som særlig er rettet til studenter som skal ta eksamen i faget RINF 1200.
Jeg oppdaget at eksamen for disse studentene er allerede 3. november. Så jeg må skynde meg å bli ferdig. Jeg synes høstsemesteret er mer enn kort nok som det er, og synes det er altfor tidlig for eksamen. Men det er ikke noe jeg har herredømme over.
Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200
Jeg har nå kommet til forelesning 14 i serien om innføring i opphavsrett. Dette er den fjerde og siste forelesningen om nærstående rettigheter, om databasevern.
Jeg vil nå gå over til avgrensning av opphavsretten.
Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200
