Category Archives: Opphavsrett

Det­ter er egne artik­ler og kom­men­ta­rer om opphavsrett.

Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

I dag fore­lig­ger min sis­te bok: For­mue­ret­ten i informasjonssamfunnet.

Last ned inn­holds­for­teg­nel­sen som pdf-fil fra Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi påvir­ker alle sider ved sam­fun­net, også for­mue­ret­ten. Len­ge var man opp­tatt av å fjer­ne retts­li­ge hind­rin­ger for å kun­ne ta i bruk infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi. Det hand­let for en stor del om hvor­dan vi skul­le for­hol­de oss til uli­ke vari­an­ter av form­krav, som skrift­lig­het og under­skrif­ter. I alle fall i vår del av ver­den har vi kom­met langt, selv om vi ikke er helt i mål. Det­te er et av tema­ene man ikke kan unn­gå om man skal dis­ku­te­re for­mue­rett og informasjonsteknologi.

En stor del av de for­mue­retts­li­ge reg­le­ne har vært og er fort­satt doku­ment­reg­ler. I første­ut­ga­ven av sin Penge­kravs­rett, skrev Kai Krü­ger på s. 8:

«Læren om penge­krav er (…) i stor grad doku­ment­ori­en­tert: Det er tale om en ana­ly­se av retts­reg­ler som knyt­ter an til ytre abs­trak­te for­ma­lia, bruk av veks­ler, sjek­ker, rem­burs, gjelds­brev, pant­ob­li­ga­sjo­ner og så videre.»

Den var nok fort­satt slik på 1970-tal­let, da den boken ble skre­vet. Men sær­lig frem­tids­ret­tet var det ikke. De doku­ment­ori­en­ter­te reg­le­ne er basert på at det fin­nes et ori­gi­nal­do­ku­ment. I data­ma­skin­ba­ser­te sys­te­mer fin­nes det ikke len­ger ori­gi­nal­do­ku­men­ter. Det kan hen­de at det fin­nes et eller annet ori­gi­nal­do­ku­ment i et arkiv et eller annet sted. Men det som hånd­te­res i data­sys­te­me­ne er kopi­er og bare kopi­er. Det betyr at vi i prak­sis kan glem­me doku­ment­reg­le­ne. En av de fun­da­men­ta­le for­mue­retts­li­ge utford­rin­ge­ne er hvor­dan vi skal iva­re­ta de funk­sjo­ner som ori­gi­nal­do­ku­men­te­ne had­de, i sys­te­mer hvor det ikke len­ger fin­nes originaldokumenter.

En for inn­til noen tiår siden vel­kjent og vel­brukt doku­ment­type var sjekk. I noen land hvor man er gla­de i papir, som i USA, bru­kes det fort­satt mye. Men i mer moder­ne land, som Nor­ge, har de for­svun­net. Skjønt her var Dan­mark først ute. I dag kan man ikke len­ger skri­ve ut sjek­ker truk­ket på nors­ke ban­ker, og ingen nors­ke ban­ker løser inn sjek­ker. De fles­te har anta­ge­lig­vis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjek­ker gikk i prak­sis ut av bruk for en del år siden, og det er nep­pe noen som sav­ner dem i dag. And­re doku­men­ter går sam­me vei­en. De fles­te doku­ment­reg­ler vil dø med de doku­men­te­ne de regu­le­rer, enten ved at de blir opp­he­vet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unn­ta­ket er gjelds­brev­lo­ven, som gjen­nom man­ge ana­lo­gi­er har blitt en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, en sta­tus den ikke for­tje­ner å ha. 

Con­ti­nue read­ing Ny bok: For­mue­ret­ten i infor­ma­sjons­sam­fun­net

Print Friendly, PDF & Email

Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Warner

Iføl­ge VG har Åge Alek­san­der­sen og Ter­je Tys­land vars­let søks­mål mot War­ner. Jeg kjen­ner saken kun fra VGs omta­le. Her mener to folke­kjæ­re nors­ke musikkjen­di­s­er at de har blitt lurt av en av de inter­na­sjo­na­le musikk­gi­gan­te­ne. War­ner er gitt mulig­het for til­svar, men vi får ikke noen balan­sert frem­stil­ling av sli­ke saker i nors­ke medi­er. Det er dess­uten en sak som rei­ser man­ge vans­ke­li­ge spørs­mål, og VG gir oss ikke alle de opp­lys­nin­ger som er nød­ven­di­ge for å kun­ne vur­de­re det­te. Jeg vil der­for ikke mene noe om saken, annet enn at den rei­ser en del inter­es­san­te spørsmål.

Den­ne kom­men­ta­ren er et for­søk på å for­kla­re noen av de retts­li­ge spørs­mål som en slik sak rei­ser, uten at jeg vil mene noe om hva som bør bli resul­ta­tet. VG skri­ver bl.a. dette:

Artis­te­ne kre­ver ene­rett til kata­lo­ge­ne sine, og de mener at den ene­ret­ten har de egent­lig hatt hele tiden, sier artis­te­nes råd­gi­ver, Sæmund Fiskvik.”

Con­ti­nue read­ing Åge Alek­san­der­sen, Ter­je Tys­land og War­ner

Print Friendly, PDF & Email

VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Så kom omsi­der den dom­men noen av oss har ven­tet på en stund, om VGs bruk av bil­der i sin omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Jeg fulg­te VGs artik­ler om advo­kat­fir­ma­et Rog­stad med stor inter­es­se. Det­te er VGs sam­le­side med dis­se artik­le­ne. Men jeg har ikke nå gått til­ba­ke til dis­se artik­le­ne for å se på den kon­kre­te bil­led­bru­ken. Det er også påfal­len­de at VG per i dag, 7. juni 2022, ikke har omtalt dom­men, i alle fall ikke på nettet. 

Det er et skil­le i ånds­verk­lo­ven mel­lom foto­gra­fis­ke verk som er beskyt­tet av opp­havs­rett, og foto­gra­fis­ke bil­der som har vern etter den sær­li­ge rege­len i åvl § 23. For at noe skal være et foto­gra­fisk verk, må det være “uttrykk for ori­gi­nal og indi­vi­du­ell ska­pen­de ånds­inn­sats”. Foto­kunst hand­ler om å fan­ge øye­blik­ket, når motiv, lys osv er det ret­te. Det gjel­der også por­tret­ter. Et vir­ke­lig godt por­trett kla­rer “å fan­ge sje­len” til den som blir poret­tert. Jeg er ikke i tvil om at Mor­ten Krog­volds por­tret­ter er foto­gra­fis­ke verk, selv om han sik­kert også har noen mind­re vel­lyk­ke­de bil­der som han ikke offent­lig­gjør. Men de sel­fi­ene folk til sta­dig­het tar, er ikke foto­gra­fis­ke verk. 

Con­ti­nue read­ing VGs bil­led­bruk i omta­len av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Høy­este­rett har talt

Print Friendly, PDF & Email

Fri fra 2022

Så går vi inn i et nytt år, og det er igjen fle­re opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri. Opp­havs­ret­ten hos oss varer som kjent i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Ved det­te års­skif­tet er det verk av opp­ha­ve­re som døde i 1951 som fal­ler i det fri. 

Når man går gjen­nom lis­ter over folk som døde i f.eks. 1951, er det man­ge per­soner som ikke har skre­vet seg inn i his­to­ri­en gjen­nom de opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk de etter­lot seg. Det kan være poli­ti­ke­re, idretts­stjer­ner, film­stjer­ner og and­re kjen­di­s­er. Men også blant opp­ha­ve­re må man gjø­re et utvalg, og ta med per­soner hvis verk har inter­es­se i dag. Mitt utvalg er pre­get av jeg kan mer om musikk­his­to­rie enn om lit­te­ra­tur­his­to­rie, kunst­his­to­rie og film­his­to­rie. And­re vil­le sik­kert mene at det er for­fat­te­re, bil­led­kunst­ne­re og film­folk som bur­de ha vært med. Men innen lit­te­ra­tur tar jeg i alle fall med alle som har fått Nobel­pri­sen, selv om det man­ge gan­ger er for­fat­te­re som er ukjen­te for meg. Jeg tar også med noen per­soner som ikke først og fremst er kjent for de ånds­verk de etter­lot seg, men som gir utgangs­punkt for å ta opp enkel­te inter­es­san­te opp­havs­retts­li­ge spørs­mål. Det er der­for jeg den­ne gan­gen har tatt med folk som Vil­helm Bjerk­nes og Fer­di­nand Porsche.

Arnold Schönberg 

Jeg star­ter med kom­po­nis­ten Arnold Schön­berg. Han ble født 13. september1874 og døde 13. juli 1951. Han er kjent som den som utvik­let 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Det er vans­ke­lig å si sik­kert hvem som var den førs­te når det gjel­der musikk. Arnold Schön­berg var den førs­te som beskrev 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Kom­po­nis­ter had­de, sær­lig gjen­nom 1800-tal­let, utford­ret den tona­le dur/­moll-baser­te musik­ken. Det ble sta­dig mer kro­ma­tikk, alt­så toner som egent­lig ikke hør­te hjem­me i den tone­ar­ten som ble spilt. Schön­berg brøt med den tona­le muisk­ken. Han kal­te det selv en fri­gjø­ring av melo­di­en. Han var opp­tatt av melo­di­en, og vil­le fri­gjø­re den fra har­mo­ni­ene, som er vel­dig sty­ren­de i tonal musikk. Et av Schön­bergs mest kjen­te verk er Ver­klär­te Nacht fra 1899. Men det er et sen­ro­man­tisk, tonalt verk som Schön­berg kom­po­ner­te før han utvik­let 12-tone­tek­nik­ken. Ver­klär­te Nacht ble opp­rin­ne­lig kom­po­nert for strykesteks­tett, men ha kom­po­ner­te også en ver­sjon for stryke­or­kes­ter. Jeg har tatt med den­ne ver­sjo­nen i en inn­spil­ling med Det nors­ke kam­mer­or­kes­ter, ledet av Ter­je Tøn­ne­sen.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2022

Print Friendly, PDF & Email

Kan man sko seg på opphavsrett eller går man skoene av seg?

Tim­ber­land, eller egent­lg dat­ter­sel­ska­pet TBL Licen­sing, har reist søks­mål mot sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let, kan vi lese i Dagens Nærings­liv. Stri­dens kjer­ne er Tim­ber­lands sko “Yel­low Boots”. Som all­tid når man leser om sli­ke saker i media blir man sit­ten­de med man­ge ube­svar­te spørs­mål. Det er mye rele­vant infor­ma­sjon som ikke kom­mer fram. Jeg kjen­ner saken kun fra medie­om­ta­len, og det frem­går ikke klart hvil­ket retts­lig grunn­lag kra­vet byg­ger på. Det­te er Tim­ber­land Yel­low Boot:

Bil­de: Karld­mar­ti­ni, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0, via Wiki­me­dia Com­mons.

Den nors­ke sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let sel­ger sko som er i over­kant like, mener Timberland.”

Con­ti­nue read­ing Kan man sko seg på opp­havs­rett eller går man sko­ene av seg?

Print Friendly, PDF & Email

Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. I 2021 betyr det at verk av opp­ha­ve­re som døde i 1950 eller tid­li­ge­re i dag er frie. Vi tren­ger ikke sam­tyk­ke for å kun­ne frem­stil­le eksemp­lar av deres verk, eller til å gjø­re verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Hvem som helst kan gi ut Hen­rik Ibsen og set­te opp hans skue­spill, vi kan spil­le Griegs musikk på kon­sert og spil­le den inn, uten å inn­hen­te sam­tyk­ke og uten å beta­le veder­lag til opp­ha­ver. Jeg plei­er å lage årli­ge over­sik­ter over opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri ved et års­kif­te, her er den sis­te med noen som ble fri fra inn­gan­gen til 2021 (med len­ker til tid­li­ge­re årganger).

Men ikke alt fal­ler bort når det har gått 70 år. Vi har det såkal­te klas­si­ker­ver­net i åvl § 108. Bestem­mel­sen lyder:

Selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utløpt, kan et ånds­verk ikke gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­ha­ve­rens eller ver­kets anse­el­se eller egen­art eller på annen måte antas å kun­ne ska­de all­men­ne kulturinteresser.

Uten hen­syn til om verne­ti­den er utløpt kan depar­te­men­tet, når opp­ha­ve­ren er død, for­by at et ånds­verk gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en slik måte eller i en slik sam­men­heng som nevnt i førs­te ledd. Slikt for­bud kan depar­te­men­tet også ned­leg­ge på begjæ­ring fra en opp­ha­ver som lever, der­som ver­ket ikke er ver­net her i riket.

Bestem­mel­sen i § 5 førs­te ledd får til­sva­ren­de anven­del­se selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utløpt, eller ver­ket er uten vern her i riket.”

Klas­si­ker­ver­net er ikke for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner, men vi fin­ner det i de nor­dis­ke lan­de­ne. I Bern­kon­ven­sjo­nen art 6bis (2) om Moral rights, heter det: 

The rights gran­ted to the aut­hor in accor­dan­ce with the pre­ce­ding para­graph shall, after his death, be main­tai­ned, at least until the expiry of the eco­no­mic rights,”

Sis­te ledd i den nors­ke bestem­mel­sen, som inne­bæ­rer at plik­ten til navn­gi­vel­se består, er upro­ble­ma­tisk. Spil­ler man Edvard Griegs musikk eller set­ter man opp Hen­rik Ibsens skue­spill, så skal man ikke kun­ne hev­de at det er noe man har laget selv. I musikk kan vi fin­ne gans­ke man­ge eksemp­ler på at noen har for­synt seg av klas­si­ke­re, har laget mer “moder­ne” ver­sjo­ner, gjer­ne pop­ver­sjo­ner, som de har utgitt for å være egne kom­po­si­sjo­ner. Et inter­es­sant eksem­pel i den­ne sam­men­hen­gen er andre­te­ma­et i and­re sats i Mozarts piano­so­na­te K457. I den inn­spil­lin­gen jeg har valgt, med Mitsuko Uchi­da må vi ca 3.20 inn i sat­sen for å kom­me til det­te temaet.

Beet­ho­ven lik­te åpen­bart det­te, og bruk­te det­te tema­et i and­re sats av sin piano­so­na­te No 8 Path­ti­que, her frem­ført av Dani­el Barenboim.

Det er laget minst to pop­s­an­ger som er basert på den­ne. En er Bil­ly Joels “This Night” (refren­get). Bil­ly Joel har fle­re gan­ger frem­holdt Beet­ho­ven som sin favorittkomponist.

Og Loui­se Tuck­er — Mid­night Blue

Vi kan sik­kert fin­ne til­sva­ren­de eksemp­ler innen­for lit­te­ra­tur og bil­led­kunst, men jeg kjen­ner lit­te­ra­tur­his­to­ri­en og kunst­his­to­ri­en langt dår­li­ge­re enn jeg kjen­ner musikkhistorien. 

Men hva inne­bæ­rer det at et verk

gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­ha­ve­rens eller ver­kets anse­el­se eller egen­art eller på annen måte antas å kun­ne ska­de all­men­ne kulturinteresser.”

I Sve­ri­ge ver­se­rer ble det nylig avsagt en dom om det­te i Stock­holms Tings­rätt, Patent- och mark­nads­dom­sto­len. Svens­ka Aka­de­mi­en krev­de at de nyna­zis­tis­ke orga­ni­sa­sjo­ne­ne Nord­front og Nor­dis­ka mot­stånds­rörel­sen skul­le for­bys å bru­ke klas­sis­ke lit­te­rære verk på sine nett­si­der. Teks­te­ne ble gjen­gitt i sin ori­gi­na­le form, slik at det ikke var et spørs­mål om for­vreng­ning av teks­te­ne. Men de ble satt inn i en sam­men­heng som Svens­ka Aka­de­mi­en men­te var kren­ken­de. Jeg har gjen­gitt dom­men her, og jeg ret­ter en takk til Dani­el West­man som har sendt meg dom­men. Det er man­ge ved­legg til dom­men som viser den aktu­el­le bru­ken. Dis­se har jeg ute­latt, da det ble en vel­dig stor fil om jeg skul­le ta med disse. 

Det er ikke vans­ke­lig å for­stå at man mis­li­ker at nasjo­na­le kul­tur­skat­ter bru­kes av nyna­zis­ter, akku­rat som vi sterkt kan mis­li­ke at nazis­ter nær­mest har okku­pert noen nasjo­na­le sym­bo­ler. Men som det så ofte sies: Vi kan ikke for­by alt vi ikke liker. At noen eks­tre­mis­ter kan (mis)bruke deler av kul­tu­ren på den måten er noe vi må aksep­te­re som noe av den pri­sen vi må beta­le for ytringsfriheten.

Den poli­tis­ke ytrings­fri­he­ten har et sær­lig sterkt vern etter Grl § 100 tred­je ledd. Jeg viser her til først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for fler­tal­let i ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 “Hvit valgallianse”:

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som foruroliger.»

Det­te må også gjel­de når verk vi set­ter pris på blir brukt i en sam­men­heng som vi sterkt misliker.

Det er av åpen­ba­re grun­ner ikke opp­ha­ver­ne som rea­ge­rer på slik bruk. Arvin­ge­ne kan mis­li­ke det, men de har ikke len­ger noen ret­tig­hetr til ver­ke­ne. Det typis­ke er at det er repre­sen­tan­ter for en selv­be­stal­tet, kon­ser­va­tiv eli­te som rea­ge­rer når et verk gjen­gis på en måte som stri­der mot deres opp­fat­ning av hvor­dan det­te ver­ket skal pre­sen­te­res. Det kan være Wen­che Foss som for­la­ter en opp­set­ning av “John Gab­ri­el Bork­man”, som hun ikke orket å se. For all del: Det er en ærlig sak å mis­li­ke en kon­sert, tea­ter­opp­set­ning, en musikk­innspil­ling osv, og så gå i pau­sen, som Wen­che Foss gjor­de. Hun krev­de ikke at opp­set­nin­gen skul­le forbys.

For en gjen­nom­gang av klas­si­ker­ver­net i Nor­ge fram til år 2000, se Anne Beth Lan­ge “Klas­si­ker­ver­net i norsk rett”, Com­plex 1/2000. Her fin­ner man en omfat­ten­de, men ikke kom­plett over­sikt over prak­sis. Noen for­søk på å stan­se påstått kren­ken­de ver­sjo­ner av verk har hel­dig­vis ikke ført fram, som da noen vil­le for­by en tegne­se­rie­ut­ga­ve av Peer Gynt og et for­søk på å for­by Det nors­ke tea­te­ret å set­te opp Hen­rik Ibsens “Gjen­gan­ge­re” i en nynorsk ver­sjon. Men spo­re­ne skrem­mer like­vel. Blant det som har blitt for­budt og som i en peri­ode på ti år ble nek­tet solgt og nek­tet spilt på radio i Nor­ge, er Duke Elling­tons inn­spil­ling av Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall”. For en over­sikt over Grieg i jazz­ut­ga­ver, se NRK-artik­ke­len “Grieg som swin­ger”.

Duke Elling­tons Grieg-inn­spil­lin­ger er nok ikke det bes­te Duke Elling­ton har gjort, og det er ikke den bes­te inn­spil­lin­gen jeg har hørt av Griegs musikk — hvil­ket selv­føl­ge­lig er en sub­jek­tiv opp­fat­ning. Men det kren­ker ikke Grieg og Griegs musikk. Om det kren­ker noe, så er det enkel­te kul­tur­kon­ser­va­ti­ves opp­fat­ning om hvor­dan Griegs musikk skal spil­les. De bør ikke få bestem­me det­te. De fles­te betyd­ning­ful­le kom­po­nis­ter har vært og er åpne for musikk og and­re kul­turu­t­rykk langt uten­for main stre­am. Grieg var opp­tatt av og åpen for norsk folke­mu­sikk, som han bruk­te i sin musikk. Edvard Grieg døde i 1907. Jaz­zen var da i sin spe­de begyn­nel­se, og had­de ennå ikke kom­met til Nor­ge. Jeg tror at Edvard Grieg og and­re såkal­te “klas­sis­ke” kom­po­nis­ter had­de vært åpne for jazz, og for den saks skyld rock, om de had­de levd litt senere.

Jeg har nevnt at poli­tis­ke ytrin­ger har et sær­lig sterkt vern. Det sam­me gjel­der kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Det er der­for et alvor­lig angrep på ytrings­fri­he­ten om man for­byr kunst­ne­ris­ke ytrin­ger man ikke liker. Når det gjel­de ytrings­fri­het gene­relt og vern for uli­ke typer ytrin­ger, viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring.

Hvis vi først skal inn­om mulig kren­ken­de gjen­gi­vel­ser av Grieg, synes jeg at den ver­sjo­nen av Norsk dans no 2, som NRK spil­ler som kjen­nings­me­lo­di til “Nor­ge Rundt” hver fre­dag er ver­re enn Duke Elling­tons vesjo­ner. For ikke å snak­ke om når den sam­me melo­di­en bru­kes som lokke­to­ner av iskrembiler.

Vi kan også ta med Arne Dom­ne­rus’ inn­spil­ling av “Ja vi els­ker”, som også ble for­budt i Norge. 

Et for­bud mot frem­fø­ring av nasjo­nal­san­ger i ymse ver­sjo­ner står i et sær­de­les pro­ble­ma­tisk for­hold til Ytrings­fri­he­ten. Den poli­tis­ke ytrings­fri­het har et skjer­pet vern etter Grl § 100 tred­je ledd, som kom­mer i til­legg til ytrings­fri­hets­ver­net for kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Jeg mer­ker ikke noen poli­tis­ke under eller over­to­ner i Arne Dom­ne­rus inn­spil­lin­ger av Ja vi els­ker. Men vi kan gå til en annen klas­si­ker når det gjel­der frem­fø­ring av nasjo­nal­san­ger, nem­lig Jimi Hend­rix’ frem­fø­ring av USAs nasjo­nal­sang “Star Sprang­led Ban­ner” under Wood­stock­fes­ti­va­len i 1969.

Det er vans­ke­lig ikke å ten­ke på at den­ne ble frem­ført mens debat­ten om Viet­nam­kri­gen var på sitt mest inten­se i USA. Man hører bombe­fly, fly­alar­mer og bom­ber som fal­ler i frem­fø­rin­gen. Jeg får leg­ge til at Jimi Hend­rix selv har sagt at frem­fø­rin­gen ikke var ment slik, men jeg vel­ger like­vel å for­stå den i en slik sammenheng. 

De fles­te verk er glemt len­ge før det har gått 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. De som fort­satt er inter­es­san­te etter så lang tid, er så robus­te at de tåler at vi her­jer med dem. Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall” står fjell­støtt. Duke Elling­tons inn­spil­ling har de fles­te glemt. Det had­de jeg også gjort, om det ikke i sin tid var blitt truf­fet et forbudsvedtak. 

Noen for­buds­ved­tak gjel­der bruk i rekla­me. En av de rekla­me­ne jeg hus­ker, er at Levis bruk­te Michel­ange­los bil­de fra Det six­tins­ke kapell, som ble fem­stilt slik at Gud over­rak­te en Levis-buk­se til men­nes­ke­ne. Den er også glemt av de fles­te, bort­sett fra oss som er opp­tatt av “klas­si­ker­ver­net”. Men her får jeg leg­ge til at kom­me­si­el­le ytrin­ger har et svakt ytrings­fri­hets­vern. Det er man­ge for­mer for rekla­me som er for­budt hos oss (f.eks. rekla­me for tobakk og alko­hol), uten at det blir ansett som noe alvor­lig inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Så for­bud mot å bru­ke klas­sis­ke verk i rekla­me møter ikke de sam­me ytrings­fri­hets­pro­ble­mer som når de bru­kes i poli­tis­ke sam­men­hen­ger eller er gjen­stand for kunst­ne­risk bear­bei­del­se. Det er dess­uten som regel bare en for­del om noen vil for­by en rekla­me. Det gir en medie­opp­merk­som­het som kna­pt kan kjø­pes for penger. 

Når det gjel­der ære­kren­kel­ser har man et visst vern i 15 år etter at en per­son døde. Det er det­te som har kom­met til over­la­ten i debat­ten i kjøl­van­net av Mar­te Michelets bok “Hva viss­te hjem­me­fron­ten”. Jeg har skre­vet fle­re kom­men­ta­rer om den saken, det­te er den sis­te. Vi har ikke len­ger noen for­bud mot blas­fe­mi i Nor­ge. Men vi har den­ne etter­lev­nin­gen etter et slags ære­kren­kel­ses- og blas­femi­vern i klas­si­ker­ver­net. Vi kan i dag hev­de at en av de gam­le kul­tur­per­son­lig­he­ter var en pedo­fil over­gri­per, at han var en ivrig skjørte­je­ger som var kro­nisk utro mot sin ekte­fel­le og vold­tok man­ge kvin­ner, at han begikk under­slag, at han grovt utnyt­tet sine ven­ner, osv. Det er bare å leg­ge til kren­ken­de påstan­der. Den som måt­te kom­me med sli­ke påstan­der uten å kun­ne doku­men­te­re dem, må reg­ne med kraf­tig og anta­ge­lig­vis vel­for­tjent kri­tikk. Men det er ikke ulov­lig og straff­bart å hev­de noe slikt. 

Men skul­le man frem­føre eller utgi en litt for frisk, utra­di­sjo­nell og pro­vo­se­ren­de ver­sjon av ved­kom­men­des verk, da kan man risi­ke­re sen­sur og og even­tu­elt straff hvis man ikke bøy­er seg for sen­su­ren. Slikt hører ikke hjem­me i 2021.

Print Friendly, PDF & Email

Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Køpe­nick­ia­de er defi­nert slik i Wiki­pe­dia: En form for svin­del eller luren­drei­e­ri, sær­lig en frekk bløff der en eller fle­re per­soner urett­mes­sig gir seg ut for å repre­sen­te­re offent­li­ge myn­dig­he­ter. Beteg­nel­sen viser til en begi­ven­het i 1906 i Köpe­nick, i dag en bydel i Ber­lin, der den 57 år gam­le arbeids­løse sko­ma­ke­ren og tid­li­ge­re straffe­døm­te Wil­helm Voigt, i uni­form lur­te til seg bykas­sen. Er man frekk nok og gjør sin svin­del på en til­strek­ke­lig spek­ta­ku­lær måte, går man inn i his­to­ri­en som en slags helt. «Kap­tei­nen fra Köpe­nick» (Haupt­mann von Köpe­nick) har til og med fått sin egen sta­tue ved råd­hu­set i Köpe­nick — og ikke minst gitt opp­ha­vet til ordet Køpe­nick­ia­de. Han fikk mer en sine 15 min­utes of fame.

Hvor­dan Wer­ner Jen­sen, alias John Hede­mark vil skri­ve seg inn i kunst- og kri­mi­nali­his­to­ri­en må vi nok ven­te noen år før vi får se. John Hede­mark har laget male­ri­er som han har solgt under pseu­do­ny­me­ne Wer­ner Jen­sen, Knut Ohle­sen og Erik Krohn. Poli­ti­et har åpen­bart hatt behov for å avle­de opp­merk­som­he­ten fra gro­ve over­tramp ved ran­sa­king av ung­dom­mer mis­tenkt for bruk av ube­ty­de­li­ge meng­der can­na­bis. En spek­ta­ku­lær kunst­ak­sjon kun­ne tyde­lig­vis være formålstjenelig.

Poli­ti­et var raskt ute med å si at male­ri­ene vil­le bli destru­ert. Nå har de mode­rert seg litt der, og sier at de even­tu­elt vil påstå at de skal inn­dras til for­del for sta­ten hvis det blir straffe­sak. Så får vi se om han blir dømt for noe. 

Con­ti­nue read­ing Kunst-køpe­nick­ia­den Wer­ner Jen­sen

Print Friendly, PDF & Email

Digitale læremidler: Ingen vellykket opprydding ved UiT

Den­ne kom­men­ta­ren sto opp­rin­ne­lig i Khrono 6. febru­ar 2021.

Det kan være behov for opp­ryd­ding på det­te områ­det. Men det bør ikke byg­ge på det man har gjort ved UiT Nor­ges ark­tis­ke universitet.

UiT Nor­ges ark­tis­ke uni­ver­si­tet prø­ver å ryd­de opp i digi­tal jun­gel kun­ne vi lese i Khrono. Det er i alle fall ikke et sær­lig vel­lyk­ket for­søk. De er pre­get av en «kjekt å ha» tanke­gang fra UiT, hvor man vil ha det mes­te for sik­ker­hets skyld, uten sær­lig hen­syn til ansat­tes inter­es­ser og rettigheter.

Det er grunn til å min­ne om utgangs­punk­tet. Opp­havs­ret­ten opp­står hos den eller de som står for den ska­pen­de inn­sat­sen, alt­så de som utar­bei­der under­vis­nings­ma­te­ria­let. Hvis and­re skal over­ta den ret­ten, må det skje ved avta­le. Det er ikke noe et uni­ver­si­tets­sty­re ensi­dig kan fast­set­te gjen­nom å ved­ta ret­nings­lin­jer. Ingen bør inn­gå en avta­le som inne­bæ­rer veder­lags­fri over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter til arbeids­gi­ver, slik UiT leg­ger opp til. Digi­tal under­vis­ning UiT prø­ver å ryd­de opp i digi­tal jungel

Con­ti­nue read­ing Digi­ta­le lære­mid­ler: Ingen vel­lyk­ket opp­ryd­ding ved UiT

Print Friendly, PDF & Email

Fri fra 2021

Så er vi ved et nytt års­skifte­skif­te, og nye verk “fal­ler i det fri”. Som jeg plei­er å min­ne om på dis­se tider, varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Det er verk etter opp­ha­ve­re som døde i 1950 som den­ne gan­gen fal­ler i det fri. 

Litteratur

Vi kan star­te med noen betyd­nings­ful­le for­fat­te­re. Tre nobel­pris­vin­ne­re døde i 1950.

Den førs­te er Eric Arthur Blair, bed­re kjent under sitt pseu­do­nym Geor­ge Orwell. Han døde av tuber­ku­lo­se, bare 46 år gam­mel. Blant hans kjen­te bøker er “Ani­mal Farm”, som i norsk over­set­tel­se heter “Kame­rat Napo­le­on”, hvor vi blant annet fin­ner uttryk­ket at “alle er like, men noen er like­re enn and­re”. Hans mest kjen­te bok er anta­ge­lig­vis “1984”. Som det mes­te av frem­tids­lit­te­ra­tur, han­det den om nåti­den — om 1948 da den ble skre­vet, men han snud­de om på de to sis­te sifrene.

Når det gjel­der for­fat­te­re, uan­sett sjan­ger, må vi hus­ke at det er ori­gi­na­len som fal­ler i det fri 70 år etter opp­ha­vers døds­år. Hvis den er over­satt, som fle­re av Geor­ge Orwells bøker er, vil over­set­te­ren ha opp­havs­rett til over­set­tel­sen. Den nors­ke utga­ven av 1984 som jeg fant hos bok­hand­le­re nå, er over­satt av Bjørn Alex Herr­man. Han er fort­satt i live, så over­set­tel­sen vil være ver­net i man­ge år ennå.

Con­ti­nue read­ing Fri fra 2021

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1200 eksamen 2020 med kommentarer

Jeg har skre­vet en kom­men­tar til eksa­mens­opp­ga­ven i faget “Opp­havs­rett og beslek­te­de ret­tig­he­ter RINF 1200” høs­ten 2020.

Den er først og fremst skre­vet som en slags fel­les til­bake­mel­ding til stu­den­ter som har vært oppe til eksa­men. Men den er også skre­vet for frem­ti­di­ge stu­den­ter som skal stu­de­re faget, og som har behov for å lære mer om hvor­dan man kan skri­ve den type eksa­men­soppa­ver som van­lig­vis gis i faget.

 

Innhold

 

Kom­men­ta­rer til en del tid­li­ge­re eksa­mens­opp­ga­ver i faget RINF 1200. Jeg får noen gan­ger spørs­mål om det fin­nes vei­led­nin­ger til fel­re opp­ga­ver enn det­te. Sva­ret er nei, det fin­nes ikke.

Alle tid­li­ge­re eksamensoppgaver

Print Friendly, PDF & Email