Billedbyrået Scanpix har begynt å sende faktura for billedbruk uten tillatelse på sosiale medier.

Fotografen, eller den fotografen har overdratt rettigheter til — f.eks. et billedbyrå som Scanpix, har enerett tli å gjøre fotografiet tilgjengelig for allmenheten. Publiserer man et bilde på sosiale medier, gjør man det tilgjengelig for allmenheten, og man krenker fotografens opphavsrett. Dette er en gjenganger, som jeg har kommentert flere ganger, senest i mars 2020.

Man kan også bruke andres bilder i forbindelse med nyhetsdekning, noen ganger mot å betale vederlag, andre ganger uten å betale vederlag. Disse reglene går jeg ikke inn på nå.

Mange snubler her. Det gjelder diverse private nettsider og publisering på sosiale medier, det gjelder kommuner, organisasjoner, kommersielle aktører og andre. Det gjelder ikke bare bilder, selv om det her problemet er størst. Jeg har f.eks. vært borte i tilfeller hvor noen har brukt andres dikt, uten samtykke. Det er de samme regler som gjelder for dette.

Så er vi ved et nytt årsskifteskifte, og nye verk “faller i det fri”. Som jeg pleier å minne om på disse tider, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er verk etter opphavere som døde i 1949 som denne gangen faller i det fri.

I blant annet EU/EØS og USA er vernetiden 70 år (i USA kan det være ganske komplisert, men det går jeg ikke inn på). Minstekravet etter Bernkonvensjonen er 50 år etter uløpet av opphavsers dødsår. Noen land har 50 års vernetid, og noen har lenger. Når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land innenfor Bernkonvensjonen. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8).

Norge fikk en ny åndsverklov 15. juni 2018. Det var derfor nødvendig å revidere min bok “Opphavsrett for begynnere”. Denne reviderte, andre utgaven foreligger nå.

Boken er en innføringsbok skrevet for alle som har behov for en viss innsikt i opphavsrett uten å gå dypt ned i juridiske detaljer, som forfattere, kunstnere, forlagsfolk, mediefolk, IT-folk, folk i rettighetshaverorganisasjoner, osv.

Boken forutsetter ikke juridiske forkunnskaper. Jeg er inhabil når det gjelder å vurdere boken. Det er nok forlaget også, men jeg tar likevel inn forlagets presentasjon av boken:

Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket, står det i åndsverkloven. Men hva betyr det for deg som eier, bruker eller forvalter et åndsverk? Og hva er egentlig et åndsverk?

Opphavsrett er en engasjerende, praktisk og oversiktlig innføring i grunnleggende opphavsrett, skrevet for deg som møter opphavsrett i praksis. Boka er egnet for alle fra jurister som trenger et oppslagsverk, til journalister og ansatte i mediehus som har behov for et verktøy i møte med opphavsrettslige problemstillinger. Boka har blitt revidert og inneholder nå den nye åndsverkloven og de seneste rettsavgjørelsene.

Kjøp boken der du pleier å kjøpe bøker, eller kjøp den gjennom Universitetsforlaget.

Cappelen Damm påstår at de som har laget filmen om Roald Amundsen har stjålet materiale fra kjent biografi. Det er pinlig for et stort forlag som Cappelen Damm kan gå så ettertrykkelig “på trynet” i et spørsmål om elementær opphavsrett.

Til Cappelen Damm: Gjenta dette mange ganger: Fakta er fri, fakta er fri, fakta er fri. Dette gjelder selvsagt også biografiske opplysninger, om Roald Amundsen og andre.

Opphavsretten verner utforming. Hvis noen etterligner måten en historie er fortalt på, kan det være en opphavsrettskrenkelse. Det var dette som var noe av problemet med Karsten Alnæs’ “Historien om Norge”. Det er historikere og andre forskeres lodd at det de måtte grave fram av kunnskap, blir en gave til samfunnet som hvem som helst fritt kan benytte seg av.