Valget i Storbritannia har vist en av effektene av enkeltmannskretser. Man kan få et stort flertall av representantene, uten å ha et flertall i folket. Og man kan få svak representasjon selv om man har stor oppslutning. Storbritannia er ikke det eneste landet som har dette. Det er slik i Frankrike, og i alle fall ved valg til representantenes hus i USA. Skjønt i USA har jeg inntrykk av at så mye bestemmes på delstatsnivå, også når det gjelder gjennomføringen av nasjonale valg. Så jeg er ikke sikker.
Labour fikk 33,7% av stemmene, men 412 av de 650 mandatene.
De konservative fikk 23,7% av stemmene, men bare 121 av de 650 mandatene.
De største utslagene får vi likevel når det gjelder de mindre partiene.
Liberaldmokratene fikk 12,2% av stemmene, og 71 mandater.
Reform UK fikk 14,3% av stemmene, men bare 4 mandater.
Green fikk like mange mandater som Reform UK, selv om Green fikk under halvparten så mange stemmer, 6,8%. For egen del kan jeg ikke beklage at de høyreekstreme i Reform UK ikke fikk flere mandater enn de grønne.
På resultatlisten er det mange partier som for meg var helt ukjente. Noen av den synes å være mer eller mindre lokale partier. Det skotske nasjonalistpartiet har vi hørt en del om, og etter de interne problemene som de har hatt, er det ikke overraskende at de gikk kraftig tilbake, fra 47 til 9 mandater.
Jeg antar at Sinn Fein, Democratic Unionist Party, Ulster Unionist Party og antageligvis Traditional Unionist Voice er partier i Nord-Irland. Plaid Cymru antar jeg at er et walisisk parti, i alle fall er Cymru det walisiske navnet på det vi kaller Wales.
Vi får stadig høre om at folk i Oslo ikke skal kunne bestemme hva som skjer i de såkalte “distriktene”. Da får vi høre om “lokalt selvtyre”, som når man bruker penger på meningsløse prosesser for å oppløse sammenslåtte kommuner. Men når det gjelder de områdene hvor de fleste folkene bor, i og rundt de større byene, der skal det ikke være lokalt selvstyre. Som da Trygve Slagsvold Vedum parkerte sin dieselbil ulovlig på Tøyen for å demonstrere mot restriksjoner på bruk av fossilbiler i Oslo. Det er disse politikerne som pådytter Oslo et meningsløst stort regjeringskvartal, med en fullstendig meningsløs tunnel under. Det er Norges suverent dyreste veiprosjekt, prisen er vel nå beregnet til ca 6 mill per meter. (Og noen klager over at sykkelveier er dyre.)
Bilfetisjsistene er panisk redde for at bililster skal risikere å bli stående i kø mens de arbeider med idiotprosjektet sitt. De vil heller ødelegge byen enn at bilister skal risikere å måtte vente i kø. Derfor har de nå fjernet sykkelfeltene i Rådhusgata, slik at de skal kunne lede bilistene gjennom Rådhusgata og over Rådhusplassen hvis det helt ekstraordninære skulle skje at begge løpene i Operatunnelen skulle bli stengt samtidig. Det finnes omkjøringsveier. Men det vil sikkert bli kø, og da får bilfolket og bilpolitikerne panikk. Bilfetisjistene håper vel på å kunne oppleve sin våte, nostalgiske drøm om den gang det var biltrafikk som “skapte liv” i Oslo. Som her, i Rådhusgata i 1962.
I de nevnte tilfellene er det gode gruner for å hevde at Akademikerne og Unio ba om tvungen lønnsnemnd. Akademikerne ved å ta ut ansatte hos Nasjonal SikkerhetsMyndighet (NSM) i streik, og Unio ved å ta ut meteorologene og politiet. Organisasjonene kommer selvfølgelig med sine rituelle klager over at regjeringen vedtar lønnsnemnd, men jeg tror at det var dette de egentlig ønsket — selv om de aldri vil innrømme det.
De som håper på få et løft for sin gruppe, som sykepleiere og lærere har håpet på når de har streiket, har lite å hente hos Rikslønnsnemnda. Realiteten er at man generelt har lite å hente i vanlige lønnsoppgjør, da regjeringen pleier å avbryte en streik ved tvungen lønnsnemnd. I 2022 ble lærerstreiken avsluttet med tvungen lønnsnemnd, for streiken hadde så alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Terskelen “liv og helse” har blitt høvlet kraftig ned nå regjeringen griper inn med tvungen lønnsnemnd. Som vanlig oppnådde lærerne ingen ting, annet enn oppmerksomhet. Som kanskje kan gi resultater på sikt. Regjeringen ville nok fått problemer med å argumentere for at det går ut over liv og helse om folk ikke får gjennomført sin planlagte ferietur som planlagt, for å ha kunnet gripe inn i en eventuell streik hos Norwegian.
I privat sektor, også i de såkalte “frontfagene” er det en betydelig lokal lønnsgliding, som ofte gjør at tilleggene i praksis blir betydelig høyere enn det som er fremforhandlet i lønnsoppgjørene. Det ventes nå en bonanza i verftsindustrien, og Norske verft forventar å ta del i forsvarsløftet, i tillegg til at svak kronekurs gjør norske verft mer konkurransedyktig. Det pleier gjerne å bety høyere lønn i denne sektoren. I privat sektor har man, i motsetning til det offentlige, gjerne innsett at man må betale konkurransedyktig lønn for å få de fagfolkene man trenger. Det var vel det som også var avgjørende for resultatet av lønnsoppgjøret i Norrwegian. Samtidig betaler privat sektor heller ikke mer enn man må for å få ansatte til jobber hvor kompetansekravene er lavere, slik at de virkelig lavtlønte stort sett er i privat sektor.
Jeg har aldri deltatt i disse lønnsforhandlingene. Så det jeg skriver blir litt spekulative kommentarer fra en utenforstående observatør. Men når man velger å gå i konflikt, da bør man også ha en strategi for hvordan man skal komme ut av den konflikten. Det gjelder for begge parter. I Norge trenger man ikke lenger det. Man kan satse på at det ikke vil gå veldig lang tid før regjeringen griper inn og foreslår tvungen lønnsnemnd. Jeg vil også tro at dette påvirker forhandlingene og viljen til å komme fram til en løsning. Når man vet at en konflikt kommer til å bli kortvarig før regjeringen griper inn og stopper den, da blir fallhøyden mindre om partene ikke klarer å komme fram til en avtale.
Både partene i arbeidslivet og politkerne gjentar til det kjedsommelige at lønnsforhandlingene håndteres av partene, og at politikerne ikke skal blande seg inn. Men vi har lenge hatt det såkalte “trepartsamarbeidet”, hvor regjeringen ofte har blitt en slags part i lønnsforhandlingene. Når det gjelder forhandlingene i staten, er det åpenbart at regjeringen er part. Det er også ganske åpenbart at hvis man vil løfte noen av de grupper som har blitt hengende etter i lønnsutviklingene, så skjer ikke dette gjennom de vanlige lønnsforhandlinger.
Da jeg var ferdig å studere, for drøyt 40 år siden, var det vanlig at de som begynte i det offenlige begynte som førstesekretær eller kanskje konsulent. Nå begynner man i alle fall som konsulent, og det tar ikke lang tide før man rykker opp til førstekonsulent. Siden den gang har man funnet på stillingskategoriene rådgiver og seniorrådgiver. Jeg tror det var Justisdepartementets lovavdeling som var først ute med sine lovrådgivere. Hvis man skulle beholde dyktige jurister, måtte man gjøre noe for å få opp lønnen. Før dette kunne man ikke gi brukbar lønn til høyt kvalifiserte saksbehandlere. Men måtte gjøre dem til sjefer, i alle fall formelt. Om jeg husker rett, hadde Lovavdelingen ca 1,7 sjef per saksbehandler før de fikk lovrådgiverstilllingene. Man løftet ikke nødvendigvis lønnen innenfor den enkelte stillingskategori, men innførte nye stillinger som var bedre betalt.
Skal man ha den nødvendige kompetanse til å foreta ordentlige skattekontroller, må man betale de som skal gjøre den jobben. Høyt utdannede personer sammenilgner seg ikke med “lavtlønte”, som det knapt finnes noen av i staten. Man ser på hvilke andre muligheter man har selv. Det er mye som gjør det interessant å arbeide i det offentlige. Man kommer nær viktige beslutningsprosesser, og man kan få en følelse av å gjøre noe viktig. Jeg kjenner flere som har hoppet av fra en karriere som forretningsadvokat, fordi de ikke synes det er meningsfullt å arbeide for å gjøre rike folk enda rikere. Hvis jobben ikke oppleves som meningsfull, hjelper det ikke alltid med god betaling. Men det er grenser for hvor stor avstanden kan bli.
En gang var en god pensjonsordning et fortrinn ved jobber i det offentlige. Pensjonsordningen er ikke hva den en gang var, så det er også svekket for de som i dag skal søke jobber.
Innenfor noen sektorer har det ikke vært enkelt å finne på nye stillinger for å legge til noen trinn på karrierestigene. Det er ikke helt lett å se for seg hvordan man skal lage slike karrierestiger for lærere og sykepleiere, slik at det er bedre betalte opprykkstillinger. Men jeg må innrømme at det er sektorer jeg ikke kjernner særlig godt. I akademia har vi det samme problemet. Det er ikke lett å lage en karrierestige som går videre fra professor. Akademia har sakket akterut, ikke bare i forhold til det private, men også i forhold til andre stillinger i det offenlige. Det bør etter min mening ikke være et karrieremessig steg oppover for en jusprofessor å bli tingrettsdommer eller lagdommer. Men lar man lønn være målestokken, er det et avansement i dag.
Ved Det juridiske fakultet har vi lenge sett at akademia ikke lenger er så interessant som det en gang var for de beste kandidatene. Når har et internasjonalt utvalgt pekt på at naturfagene er i krise, om ikke hjerneflukten stanses.
Problemet er ikke først og fremst at folk slutter, skjønt de gjør det også. Problemet er de ikke begynner. Vi vet at leger og IT-folk forsvinner ut. Og det er sikkert fler. Det er ikke i seg selv noen krise at mange dyktige folk arbeider andre steder enn i akademia. Vi utdanner tross alt folk som skal gjøre nytte for seg ute i samfunnet, ikke først og fremst for å supplere oss selv. Men det er ved universitetene vi utdanner de unge talentene til å bli fremtidens høyt utdannede fagfolk. Hvis ikke vi beholder i alle fall en stor del av de beste, da lover ikke det godt for de som i fremtiden skal utdannes ved våre universiteter.
Jeg har ingen tro på at Norge kommer til å nå de klimamålene som politikerne har sagt at vi skal nå. Til nå har politikerne vedtatt uforpliktende mål, uten konkrete tiltak for hvordan de vil nå disse målene. Mål uten en strategi og handlingsplan er verdiløse drømmer. For hvert år som går uten konkrete og kraftfulle tiltak, jo vanskeligere blir det å nå disse målene.
Skal man kort oppsummere “klimapolitikken” til den gråsvarte alliansen, med AP, SP, H og FrP, skal klimaproblemene “løses” ved ny og ennå ikke eksisterende teknologi. Erna Solberg ville som vanlig ikke ha valgt akkurat de ordene da hun kommenterte den famøse kommentaren om Greta Thunberggenerasjonen fra Ola Svenneby. Han er er opptatt av klimaspørsmål, men mer teknologioptimistisk enn Greta Thunberg. Det er trollmannens læregutter (og -piker) som hele tiden forsøker å finne på noe nytt som skal løse de problemene de tidligere oppfinnelsene har skapt.
Ute i koko-høyre er det kunnskapsfornektere som “tror” at våre utslipp ikke påvirker klimaet. Dette er et spørsmål om kunnskap, ikke om tro. Det er også noen ute i koko-høyre som mener at det vi gjør betyr så lite i den globale sammenhengen, slik at vi ikke behøver å gjøre noe. Det kan alle si, uansett hvor i verden de måtte være: Mine utslipp er så små at i den globale sammenhengen at jeg ikke behøver å gjøre noe. De mener visst at norske politikere skal vedta at Kina skal kutte sine utslipp, fremfor å kutte utslipp i Norge.
Ifølge Store norske leksikon stammer skikken med å gi uvær personnavn fra Australia, hvor en meteorolog skal ha oppkalt uvær etter kontroversielle politikere. Så sommerens ekstremvært burde ikke ha vært kalt “Hans”. Vi burde kalle dem for Erna, Jonas, Espen, Trygve, Sylvi osv.
De såkalt ansvarlige politikerne, som fører en helt uansvarlig politikk, synes å leve i den vilfarelsen at “det grønne skiftet” skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det. Vi skal fortsette å leve som før. Vi skal kunne kjøre like mye bil, vi skal kunne fly like mye, bygge like mange hytter (som genererer biltrafikk), osv. Politikernes universalløsning er elektrifisering.
Fremtiden er dessverre ikke slik. Vi må gjennom en omstilling som kommer til å koste og som kommer til å gjøre vondt. Det er ingen trøst at det kommer til å koste enda mer og gjøre enda mer vondt om vi ikke gjennomfører nødvendige tiltak. Denne sommeren har vi fått en forsmak på hva vi har i vente, med tørke og skogbranner som har blitt avløst av styrtregn og flom. I det tidligere i skogbrannherjede Hellas fikk man nylig et sted mellom 600 og 800 mm nedbør i løpet av 24 timer. Det tilsvarer den nedbøren Bergen får i løpet av 3-4 måneder i et normalår — om noe slikt som normalår finnes lenger. En ørkenfestival i Nevada i USA ble til en gjørmefestival pga kraftig regnvær. Vi opplevde i sommer at denne sangen ble skjøvet ut som en slags historisk drøm:
Norge har noen av Europas mest trafikerte flyruter. Det er ikke på kortbanenettet i Nord-Norge og på Vestlandet. De rutene betyr i denne sammenhengen lite. Det er fly mellom byer hvor det går jernbane, jernbaner som de såkalt ansvarlige politikerne har forsømt i tiår etter tiår, og som de fortsatt forsømmer. I stedet for å satse på det som virker, jernbane, har politikerne lullet seg inn i en fjern og helt urealistisk drøm om elfly. Kanskje kan elfly bli en gang i fremtiden bli en løsning på kortbanenettet hvor det er få passasjerer. Men vi kan nok bare glemme dem på ruten mellom f.eks. Oslo og Bergen.
Politikerne har satset på en massiv grønnvasking av privatbilismen, ved en vanvittig elbilpolitikk. Hvis målet er flest mulig elbiler for enhver pris, da er norsk elbilpolitikk en suksess, til en veldig høy pris. Det er en politikk som har ført til at biltrafikken øker, og utslippene fra veitrafikken går ikke ned. Konseptet med å bruke en blikkboks på et par tonn for å transportere et menneske er ikke bærekraftig, uansett hva slags energibærer bilen bruker. I tillegg er privatbil den mest plassineffektive transportformen vi kan velge, slik at den ødelegger byene.
For å kunne gjennomføre politikernes elektrifiseringsdrøm krever en voldsom økning i elektrisistetsproduksjonen. Vi har fått en forsmak på hva vi har i vente ved Statens og Equinors grønnvaskingsprosjekt på Melkøya. Politikerne vil elektrifisere, men vil ikke gjennomføre den kraftige utbyggingen av f.eks. vindkraft som dette vil kreve.
Politikerne snakker om å flytte transport fra vei til bane. Men i praksis fører de en politikk for å flytte stadig mer transport fra bane til vei. Det bygges stadig mer motorveier, mens jernbanen forsømmes. Styres landet virkelig av politikere som er så dumme at de ikke forstår slike åpenbare og enkle sammenhenger som at dette betyr at transport flyttes fra bane til vei?
Unnskyldningen for å bygge stadig mer motorveier er “at det bare vil være uslippsfrie biler som skal kjøre på disse”. Det er en bløff. Det finnes ikke utslippsfrie biler.
Politikerne satser på fortsatt leting etter mer olje og gass, selv om det er både et klimamessig og økonomisk sjansespill. Oljeutbygging og motorveibygging legger beslag på ressurser, og det er ikke bare spørsmål om penger, man om eksepertise, utbyggingskapasitet, osv. Det blir lite igjen til en fremtidsmessi, klima- og miljøvennlig virksomhet.
Politikerne later som om dette ikke skal koste samfunnet noe, for veiene skal finansieres med bompenger. Men de “uslippsfrie” bilene som skal kjøre på disse veiene, skal ikke være med på å betale — i alle fall skal de bare betale symbolsk. Regningen går til de som ikke har råd til å kjøpe ny elbil, mens rike elbilister slipper unna.
Vi kan ikke privatisere klima- og miljøkrisen, og la det være opp til den enkeltes moral å handle på en klima- og miljøvennlig måte. Politikerne må legge til rette for og stimulere til gode valg, som f.eks. å satse på kollektivtransport og sykkel, installering av solceller, energieffektivisering osv. Privatbil og fly er ikke fremtidens transportform.
Vi kan glemme 2030-målene. Det er så liten tid igjen at det vi vil se er kortsiktige panikktilak som kan pynte på CO2-regnskapet, uten at de har noen langsiktig effekt. Vi må satse på det som har varig effekt. Det kommer til å koste og det kommer til å gjøre vondt. Men det er nødvendig.
Også foran dette valget har jeg gått gjennom programmene til de som stiller til valg i Oslo, og jeg har lest dem med sykkelbriller.
Mitt utgangpunkt for å vurdere partiene, er som ved tidligere valg hvem som står for en god og troverdig sykkelpolitikk. Valget dreier seg selvfølgelig om mer enn sykkelpolitikk, og jeg mener også en del om andre saker. Men de sakene har jeg ikke tenkt å kommentere her. Men “sykkelpolitikk” kan selvfølgelig utvides til å være samferdselspolitikk og byutvikling. For det handler om hva slags by vi vil ha. Jeg har tatt med partiene som er representert i Oslo bystyre, de som kanskje kan komme til å bli det og litt til, og så blir det en stor gruppe med “Andre” som ikke får sin egen gjennomgang.
I motsetning til avisenes valgomater behøver jeg ikke bare holde meg til partienes programmer. Politikere skal dømmes ut fra hva de gjør, ikke hva de sier og lover. Derfor må vi se på hva de har gjort fram til nå, ikke på hva de sier at de skal gjøre i den kommende perioden.
Det er tre partier som har troverdighet i de sakene jeg vil fokusere på:
Jeg har stemt MDG ved de siste valgene. Når jeg skriver dette har jeg ennå ikke stemt, men jeg kommer sannsynligvis til å stemme MDG også i år. Men jeg er ikke medlem av MDG, og jeg representerer dem på ingen måte.
Det gikk en del valg før jeg valgte å stemme MDG. Jeg var også skeptisk til “ensakspartier”. Men klima og miljø er den viktigste saken i dag. Det at man først og fremst er opptatt av en forsvarlig klima- og miljøpolitikk er ikke mer “ensak” enn at noen først og fremst er opptatt av å føre en forsvarlig økonomisk politikk. Det er fristende å legge til: En økonomisk politikk hvor man ikke tar nok hensyn til klima og miljø er ikke forsvarlig. Det hjelper ikke å ha penger på bok hvis vi har gjort kloden ubeboelig i jakten på pengene.
I denne valggjennomgangen har jeg flere ganger sagt at jeg er rimelig fornøyd med dagens byråd, og ønsker at byrådet skal fortsette etter valget. Mitt inntrykk er at det særlig er MDG som har vært pådriver for det jeg har satt pris på i byrådets politikk. Jeg ønsker et sterkest mulig MDG i et fremtidig byråd. MDGs valgprogram for Oslo finner vi her.
Arbeiderpartiets program har et kapittel med overskriften “Verdens grønneste hovedstad”. Under dette er det bl.a. et avsnitt om kollektivtrafikk, med overskriften “T-bane, trikk og buss“. Her finner vi bl.a. følgende avsnitt:
“Bussene i Oslo trenger bedre framkommelighet og et bedre nettverk i ytre by. Det er behov for bedre tverrforbindelser fra øst til vest i byen og at det arbeides for nye inkluderende samferdselsløsninger mot Oslos raskt voksende nabokommuner. Vi vil legge opp rutene slik at det er god kobling til tog og T-bane med mye plass. Bussene skal prioritere å dekke de store områdene i ytre by. På den måten kan vi få bedre lokale bussnett, og effektiv transport inn og ut av sentrum. Vi vil satse på Ruters nye billettsystem Reis, så vi har et godt og økonomisk tilbud til de som reiser en del, uten at de trenger månedskort. De neste årene vil vi prioritere flere avganger og nye investeringer i kollektivtrafikken.”
Det er ingen tvil om at det trengs bedre tverrforbindelser i ytre by. T-banenettet er bygget for å frakte folk til og fra sentrum. Skal man f.eks. på tvers av Groruddalen, blir det vanskeligere. Men “Ruters nye billettsystem Reis” hadde jeg ikke hørt om før jeg leste dette. Men det er visst bare navnet på systemet med rabatt på enkeltbilletter kjøpt i Ruter-appen. Jeg ble et øyeblikk bekymret for at det skulle være enda en app, eller verre: Et nytt Flexus.
Det som finnes om sykkel, står under overskriften “Trivelige boliggater og trygg trafikk for gående og syklister”. Det står ikke så mye om sykkel. Det jeg finner i teksten, er dette:
“Vi er veldig stolte over å ha gjort Oslo til en ordentlig sykkelby. Når vi bygger nytt og oppgraderer sykkelveinettet skal vi skille syklister mest mulig fra både biltrafikken og de gående. Vi vil legge til rette for at sykkelen kan være et naturlig valg for barn og unge som skal til skolen eller følges til fritidsaktiviteter. Der det blir konflikter mellom framkommelighet for biler og trygg ferdsel for syklister, vil vi prioritere syklingen.
Vi vil ha strenge regler for hvor mange el-sparkesykler og selskaper som er i byen. El-sparkesyklene bør kjøres i sykkelveiene, og i minst mulig grad befinne seg på fortauene. Vi ønsker klare begrensninger i hvor de kan parkeres.”
På punktlisten med tiltak, er det disse punktene som gjelder sykkel:
fullføre utbyggingen av et sammenhengende sykkelveinett
oppgradere sykkelveinettet så syklister i størst mulig grad er skilt fra biltrafikk og gående
prøve ut høyresving mot rødt lys for syklister
følge opp Oslostandarden for sykkelveier
fortsatt regulere el-sparkesyklene, og henvise dem til sykkelveiene
Det er OK tiltak. Men særlig offensivt er det ikke.
Arbeiderpartiet liker elbiler. Det står mer om “En miljøvennlig bilpark” enn om sykler. Budskapet er at bilene skal byttes ut med elbiler. Jeg finner ikke noe om generell reduksjon av biltrafikken, uavhengig av energibærer. Skal Oslo bli en bedre og mer menneskevennlig by, må biltrafikken reduseres — også elbiltrafikken. Elbil er grønnvasking av privatbilismen.
Det er ikke lenge siden Regjeringen lovet stobysatsing. Men det er for lite og for sent. I to år har Arbeiderpartiet i regjering latt Senterpartiet få lov til å spille ut sine byfiendtlige hjertesaker, mens de selv har sittet passive og sett på. Det er en vesentlig forskjell mellom Arbeiderpartiet i regjering og Arbeiderpartiet i byrådet i Oslo. Men det er tross alt det samme partiet. Det er vanskelig når Arbeiderpartiet i regjering hindrer den byutviklingen som dagens Arbeiderpartiledede byråd ønsker, f.eks. ved å insistere på å lage Norges dyreste vei gjennom Oslo sentrum, en vei som foreløpig er anslått til å koste 6 mill per meter, og som Oslo ikke ønsker. Ja, det gjelder Ring 1 og tunnelen under regjeringskvartalet.
Når dette er sagt, er jeg rimelig godt fornøyd med det sittende byrådet, ledet av Arbeiderpartiet ved Raymond Johansen. Ikke alt er som jeg kunne ønske. Holder vi oss til sykkelsatsingen, så synes jeg det går for langsomt. Jeg kjenner ikke det indre livet i byrådet, men jeg sitter med et inntrykk av at det er Arbeiderpartiet som er bremseklossen her. De som vet mer om dette enn meg, får eventuelt korrigere meg om jeg tar feil.
Arbeiderpartiet trenger et sterkt MDG og SV for å holde den kursen som dagens byråd styrer etter, aller helst sterkere enn de har vært til nå. Blant Arbeiderpartiets velgere, vi kan kanskje si tradisjonelle velgere, er det et ganske reaksjonært segment som lengter tilbake til de “gode, gamle dager”, da det fantes industri, arbeidere var arbeidere, og privatbilen representerte fremskrittet og frihet. Og vi slapp å forholde oss til det store og skumle landet Utlandet, bortsett fra når vi skulle ta en tur med danskebåten eller reise på charterferie til Syden. Det er de som har vandret mellom AP og FrP, som kanskje støttet bompengepartiet ved siste kommunevalg, og som kan være troende til å stemme INP ved valget i høst. En del av disse popper gjerne opp som bydelspolitikere som forsvarer bilen og parkeringsplassene mot “unødvendig” sykkeltilrettelegging. Dette er en velgergruppe som AP er redde for å miste, og som de må gi konsesjoner til. Det gjør at min tillit til AP også i Oslo er begrenset.
Som et av de tre byrådspartiene har SV en del av æren og ansvaret (skylden) for det som har skjedd i Oslo de siste åtte årene. Jeg er i hovedsak ganske fornøyd med hvordan det sittende byrådet har styrt byen og ønsker at de skal fortsette også i den kommende perioden.
Hva slags politikk som vil bli ført av et eventuelt rød-grønt byråd i neste periode, vil avhenge av styrkeforholdet mellom disse partiene etter valget i høst, og om de eventuelt må inngå nye allianser. Det er en del i SVs politikk jeg ikke er enig i, og som gjør at jeg ikke kommer til å stemme SV ved dette valget. Jeg ser ingen grunn til å utdype her hvilke saker som gjør at jeg ikke kommer til å stemme SV denne gangen. Jeg har stemt på dem tidligere, men det begynner å bli lenge siden. Men på de politikkområdene jeg konsentrerer meg om i disse valgkommentarene, er SV et parti med troverdighet. Jeg ønsker meg et sterkt SV og et sterkt MDG ved høstens valg. Uansett: Her er et utvalg av saker fra SVs valgprogram for 2023-2027.
Hvis vi skal nå klimamålene (det er vel egentlig for sent), må vi spare energi og produsere mer fornybar energi. Det er som det ganske treffende står i en overskrift i SVs program:
Senterpartiet har vært og er et betydningsløst parti i Oslo. I enkeltperioder har de hatt én representant i bystyret, som de har i inneværende periode. Hvor de hører hjemme, er ikke godt å si. De har vært og er et borgerlig parti, men har på riksplan alliert seg med AP i det som markedsføres som en “rød-grønn” allianse. Men bortsett fra logoen og kjeledressen fra Felleskjøpet, finnes det ikke noe grønt i Senterpartiet. Man kan også spørre hvor mye rødt som finnes igjen i Arbeiderpartiet på riksplan. Her finner du programmet til Senterpartiet i Oslo for perioden 2023 – 2027.
Senterpartiet vil drive “distriktspolitikk” også i Oslo, ved å gi mer makt til bydelene.
Under kapittelet “Samferdsel — grønn mobilitet for alle” er det liten støtte til Trygve Slagsvold Vedums dieselpopulisme. I den innledende dele står det blant annet til dette:
“Oslo er en kompakt by. Det er et godt utgangspunkt for at flere kan gå og sykle. Oslo må formes på en måte som gjør det enkelt og attraktivt å gå i hverdagen. Å sykle er en av de mest effektive måtene å bevege seg i byen på, og det må være trygt å sykle og lett å finne et sted å parkere og låse sykkelen.”
Det kan jeg ikke være uenig i. De vil at folk helst skal kjøre elbil, men bompengene skal “være rettferdige”:
“Mange vil fremdeles være avhengige av bilen, uten å ha råd til å bytte til en elbil. Høye bomtakster har en sosial slagside Senterpartiet ikke stiller seg bak. Sosiale hensyn må vektlegges tyngre ved utforming av takstsystemet, og bomplassering må være rettferdig. I tillegg må staten finansiere mer av store kollektivsatsinger i osloområdet.”
At bil er noe av det dyreste man kan velge, det lukker Senterpartiet øynene for. På punktlisten står blant annet dette:
forby parkering og kjøring av elsparkesykler på fortau og gangveier.
Jeg er enig når det gjelder å få de vekk fra fortauene. Jeg er litt mer skeptisk til dette med gangveier. Ikke fordi jeg ønsker ståmopeder på gangveier. Men vi har bastarden gang- og sykkelveier i Norge, og i Marierodommen tok Gulating lagmannsrett livet av Gang- og sykkelveier, og gjorde i praksis alt til gangveier.
Et annet punkt i listen jeg kan si meg enig i, er:
“prioritere bygging av sykkelinfrastruktur på særlig ulykkesutsatte og uoversiktlige steder, som i sentrum ved Jernbanetorget, Aker brygge, Carl Berner og Dronning Eufemias gate, i Maridalen og Sørkedalen og i andre områder bydelsutvalgene prioritere.”
Men jeg kan ikke se at de vil rive Nylandsbroen, som er en hovednøkkel til å bedre forholdene i Dronning Eufemias gate, om man ikke gjøre det som burde gjøre: Rive opp hele dritten, og la noen kompetente gjøre det hele på nytt.
Uansett: Senterpartiet gjør mer enn nok skade i regjering. Vi bør ikke få dem inn i styringen av Oslo i tillegg.
Jeg liker ikke sammenblandingen av politikk og religion. Derfor har KrF aldri vært et aktuelt parti for meg, selv om jeg har vært enig med dem i enkeltsaker. KrF har vært ganske usynlige i Oslopolitikken. I de to siste periodene har de hatt én representant i bystyret. I perioder fram til 2011 hadde de et medlem i byrådet. Jeg har ikke gått tilbake i voteringsprotokoller for å se hva KrF har stemt for og mot.
På riksplan var Knut Arild Hareide en god sykkelpolitiker, helt fram til han ble samferdselsminiser. Da ble han tydeligvis smittet av det viruset som sitter i veggene i Samferdselsdepartementet, og muterte til å bli FrP-politiker. Kommunevalgprogrammet for Oslo i perioden 2023-2027 finner vi her.
