Jeg hadde champagne,
men rørte den ei.

Det ble ikke et valgresultat som fikk meg ti å åpne den champagneflasken jeg hadde stående klar. Jeg bestemte meg for at hvis MDG hadde kommet over sperregrensen, da kunne det være tid for litt champagne. På den annen side var det heller ingen grunn til å hente fram Demon-ølet, som også var noe av det jeg hadde klart på min private og enslige valgvake her i Frankrike.

Det blir et regjeringsskifte, slik jeg håpet. Men jeg skulle gjerne ha sett et svakere Senterparti. Det var i det minste positivt at Jan Bøhler ikke ble valgt. Jonas Gahr Støre har en vanskelig oppgave. Men jeg har tro på at han kan bli en god statsminister. Han passer ikke som opposisjonspolitiker. Mitt inntrykk er at han er en person som evner og liker å få ting gjort, og rollen som sjefsdirigent for et klagekor passer ham ikke. Nå får han sjansen.

SV vil få det tøft i en regjering. Sist de var i regjering hadde de ikke en betydelig venstre- og klimaopposisjon. Et sterkt Rødt vil bli en pest og en plage for et SV som må forsvare kompromisser i regjering. Et ikke fullt så sterkt MDG, muligens sammen med Venstre vil plage SV når de må inngå for mange kompromisser i klima og miljøspørsmål.

At MDG ikke klarte å bryte sperregrensen var en skuffelse. Partiet må gå i seg selv. Det er et parti som har oppslutning i de større byene. Kommunevalget om to år blir en test på om de holder oppslutningen i byene. De har stort sett fått større oppslutning i kommune- og fylkestingsvalg enn i stortingsvalg. Jeg noterer med tilfredshet at det man litt upresist kan kalle “bypartier” har hatt fremgang: MDG, Rødt, SV og Venstre. Jeg er lei av en politikk hvor byene blir betraktet som et problem, nærmest som en slags historisk misforståelse, og at målet er en “katt og kaniner” politikk hvor alle skal ut av byene og bosette seg i store hus på landet — hvor alle skal være avhengig av bil. De fleste bor i byer og tettssteder. Byer har kvaliteter som mange, blant andre jeg, liker. Jeg liker å kunne ta del i et kulturliv og annet som vi finner i byer. De som i fremtiden skal få min stemme, må ha en god bypolitikk.

Noen har pekt på at MDG har en svak organisasjon som i liten grad har evnet å drive valgkamp utenfor de større byene. Det stemmer kanskje — jeg vet ikke. Selv om de ikke klarte å bryte sperregrensen, fikk de rundt 20 000 flere stemmer enn ved forrige stortingsvalg. Så vidt jeg vet fordeles partistøtten ut fra stemmetall og ikke ut fra representasjon, så økonomisk bør de stå sterkere etter dette valget.

Arbeiderpartiet vil aldri igjen bli det store partiet de en gang var. Valgnatten kunne vi høre Martin Kolberg fortelle om hans første stortingsvalg som partisekretær i 1973, da man i AP mente det måtte være skjedd en feil i tellingen da man lå an til å få under 40%. Det finnes ikke mange arbeidere, i betydningen industriarbeidere, som identifiserer seg med Arbeiderpartiet. Jeg har aldri hatt noen nærkontakt med arbeiderbevegelsen. Men mitt inntrykk er at arbeidersamfunnene og organisasjonser som Framfylikingen ikke er hva de en gang var. På en måte har Arbeiderpartiet blitt offer for sin egen suksess. Jeg husker at noen for noen valg siden klaget over disse “dirrektørvenna” til Jens som hadde fått fremtredende posisjoner, den gangen med en ganske klar adresse til Grete Faremo. Hun kommenterte at hun som den første i sin familie som hadde artium hadde kunnet nyte godt av resultatene som Arbeiderpartiet hadde kjempet fram, og fått en muliget til å studere — en mulighet folk med hennes bakgrunn tidligere ikke hadde hatt. Hun mislikte at dette da ble brukt mot henne. Jeg har ikke gått inn i bakgrunnstallene nå, men jeg har et inntrykk av at Arbeiderpartiet har hatt ganske stor opplutning blant folk med høyere utdannelse, særlig i offentlig sektor. Men her har de fått sterk konkurranse fra særlig SV.

Jeg synes Arbeiderpartiet har vært altfor opptatt av å løpe etter velgere som de er redde for å miste, slik at de noen ganger løper etter SP ut i distriktene, de løper etter folk i oljebransjen, de forsøker å flørte med de som er opptatt av klima og miljø. Og ikke minst har de tatt et håpløst standpunkt i ruspolitikken. Når de har løpt etter alle andre har de løpt fra seg selv. Det er vanskelig å se hva partiet egentlig står for. Det ser også ut til at de er i ferd med å glemme byvelgerne. Jeg er også skeptisk til den tette koblingen mellom LO og AP. For meg er LO en meget konservativ organisasjon som jeg har langt mindre til felles med enn AP.

Høyre har aldri vært mitt parti. Jeg vurderte en gang å stemme Høyre ved et kommunevalg da jeg heller ville ha Erling Lae enn Rune Gerhardsen som byrådsleder. Men jeg husker ikke om jeg faktisk stemte Høyre den gangen, eller om jeg bare vurderte å gjøre det. Det var en gang et parti med en byprofil. Men med SPs suksess på meningsmålingene begynte også Høyre å løpe etter distriktsvelgerne blant annet ved å skulle flytte arbeidsplasser ut av byene, særlig ut av Oslo. Jeg bor i Oslo og støtter ikke en politikk for å utarme byen.

Rødt gjorde det bra. Uansett organisastoriske endringer kan ikke Rødt løpe fra sin historie, en historie som gjør det uaktuelt for meg å stemme på den. Men det går jeg ikke inn på her. Bjørnar Moxnes er en fantastisk dyktig politiker. Han er tydelig og fremstår med autoritet, og han kommuniserer godt. Han har ikke Rødts resultat alene, men han har veldig mye av æren for det.

Selv om Erna Solberg ikke har villet kommentere spørsmålet, regner jeg med at hun ikke kommer til å være partileder ved valget i 2025. De har ikke noe hastverk med et lederskifte. Men man skal ha fulgt dårlig med for ikke å ha fått med seg at hun fylte 60 år i år. Hun vil være 64 ved valget i 2025. Jeg mener ikke at det behøver å være en for høy alder for å fortsette som partileder og statsminister. Jonas Gahr Støre vil være 65, og det må nok skje noe ekstraordinært om AP skal bytte leder før valget i 2025. Men Høyre bør finne noen yngre hvis de skal kjempe for å gjenerobre sin posisjon. Hvem de bør velge, har jeg ikke noen mening om.

Venstre gjorde det relativt godt, og kom seg over sperregrensen. Det synes jeg er bra. Venstre og MDG er de to partiene som står meg nærmest. Jeg synes det er synd at Venstre og MDG fremstår som politikkens Tuppen og Lillemor, som hakker på hverandre fremfor å stå sammen i de viktige spørsmålene hvor de faktisk er enige. Jeg synes dessuten at Guri Melby gjorde en utmerket jobb som byråd i Oslo, så hun er en politiker jeg har sans for. Problemet med Venstre har ikke vært partiet i seg selv, men deres sengekamerater. Jeg ønsket et regjeringsskifte og vil at FrP skal ha minst mulig innflytelse i norsk politikk. Da var det ikke mulig å stemme Venstre denne gangen.

KrF falt under sperregrensen. Jeg har alltid vært mostander av å blande religion og politikk, så KrF har aldri vært et parti som har tiltalt meg — selv om jeg har vært enig med dem i noen saker. Det ble ikke bedre av at den konservative fløyen vant fram i retningsvalget. De er kanskje fortsatt et parti for kristenfolket i bibelbeltet, men noe folkeparti er de ikke. Jeg kommer ikke til å savne KrF i norsk politikk.

FrP gjorde det dårlig. Det var en periode snakk om “Listhaug-effekten”, og det er vel den vi ser: FrP har gjort sitt dårligste stortingsvalg siden 1993. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg ikke liker Sylvi Listhaug, eller at jeg ikke liker FrP. Sylvi Listhaug er en politiker som manisk repeterer sine talepunkter. Hun er en håpløs debattant som aldri hører etter hva andre sier. Hun skylder alltid på andre. Det er i hennes verden Venstre og KrFs feil at det går dårlig med FrP. Første betingelse for å kunne løse et problem er at man erkjenner problemet og ser hvordan man selv har mulighet til å gjøre noe med det. Det blir som FrP-stanpunktet i klimapolitikken: Det er Kina som må kutte. Det kan ikke Norge gjøre noe med, så da setter vi oss på ræva og gjør ingen ting. Så lenge hun ikke vil erkjenne at problemet er i FrP, men sier at de andre er problemet for FrP, vil det neppe bli løst. For meg fremstår Sylvi Listhaug som nervøs og anspent, og ukomfortabel i lederrollen. Hun mangler den naturlige autoriteten som en god leder bør ha. Som partileder er hun Bjørnar Moxnes’ motpol, uavhengig av politiske standpunkter.

Sylvi Listhaug har fått med seg Carl I Hagen i sin nye stortingsgruppe. Han er en politiker jeg misliker minst like sterkt som jeg misliker Sylvi Listhaug. Carl I Hagen har gang på gang vist at hans prosjekt ikke er Norge og ikke er FrP. Carl I Hagens prosjekt er Carl I Hagen. Narcissisten lever av og for oppmerksomhet om sin egen person, og alt annet er underordnet det. Han kommer ikke til å finne seg i å skulle spille annenfiolin og måtte innordne seg partiet og partiledelsen. Om det blir splittelse og intern splid i FrP, så er ikke det meg imot. Snarere tvert imot. Jeg håper at vi vil se det, og at de klarer å svekke seg selv ytterligere fram mot 2025. En opprivende splittelse både om politikk og om partiledelse, bring it on!

Det er et tankekors at protestlisten Pasientfokus i Finnmark får et distriktsmandat med bare 4 908 stemmer. Det sier noe om hvor få velgere det er bak hvert mandat fra Finnmark. NRK hadde for ikke lenge siden en oversikt over “Hvem er de andre”, om småpartiene som er samlet i kategorien “Andre” på meningsmålinger. De hadde med 10 partier. På listen gjengitt på de offisielle valgsidene er det 16 slike partier (“Generasjonspartiet” er oppført to ganger, men jeg antar at det bare finnes et av dem). Heldigvis er de fleste av disse partiene sjanseløse. Men alle har startet i det små. Vi skal ikke så mange valg tilbake før både MDG og Rødt (eller deres forløpere) var blant “Andre”.

Jeg er en utro velger, og har aldri vært medlem av noe parti. I løpet av de årene jeg har hatt stemmerett har jeg stemt SV, Arbeiderpartiet, Venstre og MDG, uten at jeg husker hvem jeg stemte på når og hvor mange ganger jeg har stemt på de ulike partiene. I alle fall ved de senere valgene har disse partiene vært på min short-list, før jeg har tvilt meg fram til hvilket parti som faktisk skal få min stemme. I år har Arbeiderpartiet falt ut av denne listen. Det er mange grunner til det, men deres standpunkt til rusreformen var den ganske så store dråpen som fikk begeret til å flyte over. Slike bilpopulistiske utspill som dette bidrar også til å gjøre Arbeiderpartiet stadig mindre aktuelt. Vi har de to populistpartiene FrP og SP. Hvis AP også vil ødelegge seg selv ved å gå ut på det samme skråplanet, er det bare å si farvel. Ved de siste valgene har jeg landet på MDG. I Oslo har samarbeidet AP, SV og MDG fungert godt.

Klima- og miljøkrisen er den viktigste saken, ikke bare i Norge, men i hele verden. Vi fikk akkurat FNs rapport som viser at klimakrisen ikke er noe som kommer, men som er her. I løpet av de senere månedene har vi fått kraftige og skremmende påminnelser om dette. Det er ekstremvarme i USA og store skogbranner i USA og Canada. Etter en periode med rekordnedbør trues Europa av en hetebølge. Det er det også i Norge, men her blir det bare fremstilt som fine, varme sommerdager. Som dette oppslaget i VG:

Klimakrisen betyr ikke fint sommervær for oss i Norge. Det har vært og er store skogbranner i Nord-Amerika, og de regner med at det vil brenne fram til november. Tyskland har hatt rekordnedbør og store flommer, både i nordvest og i syd. I Storbritannia er det så varmt at asfalten smelter, mens det om noen dager er meldt regn og flom. Det brenner i Sibir. Det er flom i Kina hvor de har det verste regnværet på 1000 år. Det er bare en forsmak på hva vi har i vente. Forskerne har tatt feil. Konsekvensene har vært langt mer alvorlig enn hva de hadde forutsett. Kanskje slipper vi varmebølger i Norge. Det er tegn til sammenbrudd i Golfstrømmen, den som gjør det mulig å bo langs kysten i Norge. Dette er også noe det har vært advart mot lenge, advarsler som “ansvarlige” politikere har snudd sine døve ører og blinde øyne til.

Det vil være to politiske hovedoppgaver i tiden fremover: Vi må redusere utslippene av klimagasser og vi må tilpasse oss konsekvensene av klimaendringene. Begge deler vil bli smertefullt og dyrt. Det vil bli smertefullt og dyrt for meg også, men enda dyrere og mer smertefullt for de som er unge og skal leve lenger inn i det 21. århundre enn hva det er realistisk at jeg kommer tli å gjøre. Men det blir dyrere og mer smertefullt om vi ikke gjør noe. Som alltid når noe koster, går det mest utover de som har lite. Fattige folk og fattige land, og ikke minst fattigfolk i fattige land. Vi kan ikke vedta oss ut av slike ubehagelige realiteter. Jo mindre vi gjør og jo mer vi utsetter å gjøre noe, desto dyrere og mer smertefullt vil det bli.

Norge kan ikke redde verden. Men vi og alle andre må gjøre vårt. Vi kan ikke gjøre som FrP og SP vil, og sitte på ræva i dieselbilen mens vi pumper opp olje, fordi Norge ikke kan bestemme hva man gjør i Kina og India. Som en skrev i en kommentar: Hvis vi tenker oss at verden består av 100 land som hvert står for 1% av utslippene, og alle tenker at vi står bare for 1% av utslippene, så det betyr ingen ting hva vi gjør, da styrer vi med full fart mot avgrunnen.

Disse kunnskapsfornekterne i FrP reiser rundt og sier “nei til dyre klimatiltak” og “ja til bensin- og dieselbiler”. De klarer gjerne å grave fram en “forsker” som sier at det ikke er menneskeskapte klimaendringer. Det var også “forskere” som hevdet at det ikke var farlig å røyke. De fikk gjene godt betalt av tobakksbransjen for å hevde det. Mange “forskere” sponses av oljebransjen. Er det noen som husker da FrP hentet inn en professor i sveiseteknologi som mente å kunne påvise at alle klimaforskere tok feil? Det er selvfølgelig mer nyansert enn man får inntrykk av gjennom tabloide overskrifter. Men om jeg har forstått det rett (jeg er ikke klimaforsker), så sier klimaforskerne at naturlige svingninger i f.eks. solaktivitet skulle ha ført til nedkjøling i den perioden vi nå er inne i, men i stedet ser vi rekordstor oppvarming. FrP vil, sammen med sine søsterpartier Senterpartiet og Høyre, fortsette å koke kloden.

Vi har mange av trollmannens læregutter som tror vi vil få ny teknologi som løser problemene. De drømmer om at ny teknologi gjør at vi skal kunne fortsette omtrent som før, bare vi f.eks. skifter ut forbrenningsmotorer med elektromotorer. Slik blir det ikke — i alle fall har ikke jeg noen tro på det. Dessverre finnes det ingen klok gammel trollmann som kan komme og rydde opp i alle problemene de har stelt i stand.

Problemene med global oppvarming har vært kjent lenge. Den eldste notisen jeg har lest om drivhuseffekten var fra 1907 eller deromkring. At politikerne ikke forsto alvoret den gang, kan vel tilgis. Men jeg leste mye om dette på 1970-tallet. Det er 35 år siden Brundtlandrapportern kom (1987). Det burde ha vært iverksatt tiltak for lenge siden, både for å begrense oppvarmingen og for å møte konsekvensene av den. At politikerne har sovet i 50 år, det kan ikke tilgis.

Jeg innrømmer gjerne at mitt personlige klimaregnskap ikke ser så pent ut, blant annet fordi jeg reiser med med fly enn gjennomsnittet. På den annen side kjører jeg mindre bil. Det er politikernes oppgave å legge tli rette for at vi kan ta miljøvennlige valg. Norske politikere har i tiår etter tiår forsømt jernbanen. Norge har et av Europas dårligste jernbanenett. Det nytter ikke å si at det er så vanskelig å bygge jernbane i Norge. Det er ikke enkelt i f.eks. Sveits eller Østerrike heller, to av de beste jernbanelandene i Europa. Problemet i Norge er ikke først og fremst vanskelig terreng, men manglende vilje hos politikere.

Norske politikere har i årevis sagt at de vil få mer trafikk, både av personer og godt, fra vei til bane (og sjø). Men i praksis fører de en politikk for å få mer trafikk fra bane til vei og fly. Jeg har mange ganger lurt på om våre politikere er så dumme at de tror på det de selv sier, eller at de baserer seg på at velgerne er så dumme at de ikke gjennomskuer politikerne. Knut Arild Hareide liker å skryte av det han kaller “tidenes jernbanesatsing” i Norge. Hvis det er i nærheten av å være sant, sier det bare noe om hvor dårlig det har vært før. Den samlede såkalte jernbanesatsingen er uansett mindre enn hva regjeringen vil bruke på noen kilometer motorvei vest for Oslo. Vi ser gang på gang feilprioriteringer fra politikerne: De bygger motorvei parallelt med førsømte jernbanestrekninger. De må bygge moderne jernbane først! Og de må legge til rette for at folk skal kunne gå og sykle trygt.

Jeg var lenge skeptisk til MDG. Generelt er jeg ikke tilhenger av “ensakspartier”. Men klima- og miljø er den aller viktigste saken. Klarer vi ikke å begrense skadevirkningen av dette, da spiller det liten rolle hva vi ellers gjør. Hvis vi ikke tar klimakrisen på alvor og heller diskuterer alle andre saker, blir det som å diskutere hvordan kakene skal pyntes når man står i en sultkatastrofe.

MDG er fortsatt et umodent parti, og har en del voksesmerter når de nå vokser ut av å være et ensaksparti. Det er mye i deres program jeg ikke er enig i. Mange miljøaktivister har flokket seg rundt MDG, og det er miljø de er engasjert i. Det er bra. Det er vår viktigste sak. Men vil man ha politisk innflytelse med tilhørede ansvar, må man også ta stilling til mange andre saker, som mange medlemmer egentlig ikke har vært særlig engasjerte eller interesserte i. Og noen medlemmer har vært og er engasjert i spørsmål som partiet ikke er engasjert i. Det er derfor ikke overraskende at det kommer en del merkelige utspill fra MDG-politikere, som dette mot Covid-19 vaksine og om å tillate hjemmebrenning. Slik er det også i andre partier. Fabian Stangs tåpelige utspill 22. juli er og var ikke Høyres politikk. Men enkeltpersoners uttalelser er ikke partiets politikk. Om noen merksnodigheter skulle ha sneket seg inn i partiprogrammet, er det neppe viktige kampsaker. Gro Harlem Brundtland sa en gang at hun hadde lært følgende av sin mormor: “Gi deg i de små sakene, men aldri i de store”. Det er mange saker hvor man kan gi seg når kompromisser skal meisles ut.

Jeg er grunnleggende sett et liberalt menneske, og mener at politikken ikke skal gripe lenger inn i våre liv enn nødvendig. Partiene på venstresiden har gjennomgående vært for autoritære etter min smak. Jeg har sympati for Venstre, og har noen ganger stemt på dem. Men deres regjeringssamarbeid med FrP har gjort at det ikke er aktuelt å stemme Venstre i dag.

I likhet med flertallet av det norske folk bor jeg i en by (eller tettsted), og jeg tilhører vel en slags elite. Jeg skammer meg på ingen måte over det. Skal vi ta hele landet i bruk, må man ikke minst ta byene i bruk. Min stemme går til et parti som har en god politikk for byene.

Alle som ikke har gravd hodet dypt ned i sanden, vet at “det grønne skiftet” haster. Vi burde ha startet og gjort veldig mye for lenge siden. Vi har ikke noe valg. Det blir smertefullt for oss alle. Jeg ser ikke fram til det, og vet at det kommer til å gjøre vondt også for meg. Jeg spiser kjøtt, helt sikkert mer enn jeg burde gjøre. Jeg reiser mer enn gjennomsnittet, ikke minst reiser jeg ganske mye med fly. Om jeg i det hele tatt skal kunne fortsette med dette, kommer det i alle fall til å bli mye dyrere enn det er i dag.

16. april 2021 er en trist dag for Norge og en skammens dag for Arbeiderpartiet.

Jeg har alltd vært en utro velger og har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg er nok en slags liberal sentrumsvelger. Jeg har stemt Arbeiderpartiet ved noen valg i løpet av de årene jeg har hatt stemmerett. Hvor mange, husker jeg ikke. Og det er ganske lenge siden sist. Men til nå har de vært med på min short list når et valg nærmer seg. Nå er det slutt. Jeg var litt i tvil om jeg faktisk skulle skrive Farvel, altså far vel, for jeg er ikke så sikker på om jeg mener det akkurat nå. Adjø betyr til Gud, og det passer heller ikke særlig godt.

Jeg har lenge sagt at Venstres største problem er FrP. Nå har de blitt slik at Arbeiderpartiets største problem er SP. Jeg vil ikke ha et stekt SP i regjering. SP er et like stort problem for AP som FrP er for Høyre og Venstre.

Det Arbeiderpartiet hadde av ryggrad har gått helt i oppløsning. Det har degenerert til et parti som går etter kortsiktige populistiske løsninger, i håp om å kapre noen stemmer — eller kanksje i frykt for å miste noen. De gikk i konkurranse med FrP om å ha en mest mulig umenneskelig innvandringspolitikk da innvandring var et hot tema.

Av frykt for å tape stemmer til SP har AP blitt et parti som er for å drepe rovdyr.

Bilistpartiet Arbeiderpartiet støttet utbygging av monstermotorveien E18 vestkorridoren, og slukte det falske agnet om at dette var et miljøprosjekt. De gikk gladelig med på å fjerne den grønne glasuren og kakepynten for å spare noen penger, slik at det bare er mer biltrafikk igjen. Man kan ikke ha tillit til et parti som lar en person som Sverre Myrli styre samferdselspolitikken.

Continue reading Farvel, Arbeiderpartiet →

Så har Siv Jensen bestemt seg for å si takk for seg i norsk politikk, i alle fall på toppnivå. Jeg iker ikke FrP og ønsker alt vondt for det partiet.

Når det er sagt. Jeg er ganske imponert over det Siv Jensen har fått til. Hun fikk en nærmest umulig oppgave da hun overtok etter partieier Carl I Hagen. Han styrte FrP som sitt eget private foretak, hva enten det gjaldt å forholde seg fritt til partiprogrammet, eller da han underslo stortingsgruppens penger og brukte det som privat reisekasse for seg selv, sin familie og sine venner. Det ville ikke være mulig for noen å få den samme posisjonen i FrP som Carl I Hagen hadde. Om det ikke var vanskelig nok i utgangspunktet, har Carl I Hagen bidratt mye til å gjøre det vanskeligere for Siv Jensen, etter at han gjorde et forsøk på å trekke seg tilbake.

Continue reading Exit Siv Jensen →

Jan Bøhler har meldt overgang til Senterpartiet. Jeg så ikke helt den komme. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til Jan Bøhler. Jan Bøhler er blant de altfor få politikere som har vært innvalgt for Oslo, som faktisk har opptrådt som Oslopolitikere og ikke som “rikspolitiker”. Vi trenger flere Oslopolitikere på Stortinget. Han er folkelig, men har samtidig de narcissistiske og autoritære trekk vi ofte finner hos karismatiske politikere, som Carl I Hagen, Gunnar Prestegård, Per Olaf Lundeteigen og hans nye bestevenn Trygve Slagsvold Vedum.

Det er en ærlig sak å skifte parti. Mange har gjort det før, og det kommer sikkert folk også til å gjøre i fremtiden. Ingvald Godal var en markert senterpartipolitiker, før han meldte overgang til Høyre, og ble valgt inn på Stortinget for Høyre.

Men å skifte parti midt i en valgperiode, er illojalt overfor de man er valgt av. At man melder seg ut og fortsetter som uavhengig, er ikke like illojalt som å melde seg inn i et annet parti enn det man er valgt for.

Continue reading Illojale politikere som svikter sine velgere: Jan Bøhler →