Category Archives: Politikk

Etter et valg. Noen refleksjoner

Jeg had­de champag­ne,
men rør­te den ei.

Det ble ikke et valg­re­sul­tat som fikk meg ti å åpne den champagne­flas­ken jeg had­de stå­en­de klar. Jeg bestem­te meg for at hvis MDG had­de kom­met over sperre­gren­sen, da kun­ne det være tid for litt champag­ne. På den annen side var det hel­ler ingen grunn til å hen­te fram Demon-ølet, som også var noe av det jeg had­de klart på min pri­va­te og ens­li­ge valg­vake her i Frankrike.

Det blir et regje­rings­skif­te, slik jeg håpet. Men jeg skul­le gjer­ne ha sett et sva­ke­re Sen­ter­par­ti. Det var i det mins­te posi­tivt at Jan Bøh­ler ikke ble valgt. Jonas Gahr Stø­re har en vans­ke­lig opp­ga­ve. Men jeg har tro på at han kan bli en god stats­mi­nis­ter. Han pas­ser ikke som oppo­si­sjons­po­li­ti­ker. Mitt inn­trykk er at han er en per­son som evner og liker å få ting gjort, og rol­len som sjefs­di­ri­gent for et klage­kor pas­ser ham ikke. Nå får han sjansen.

SV vil få det tøft i en regje­ring. Sist de var i regje­ring had­de de ikke en bety­de­lig venst­re- og klima­op­po­si­sjon. Et sterkt Rødt vil bli en pest og en pla­ge for et SV som må for­sva­re kom­pro­mis­ser i regje­ring. Et ikke fullt så sterkt MDG, muli­gens sam­men med Venst­re vil pla­ge SV når de må inn­gå for man­ge kom­pro­mis­ser i kli­ma og miljøspørsmål.

At MDG ikke klar­te å bry­te sperre­gren­sen var en skuf­fel­se. Par­ti­et må gå i seg selv. Det er et par­ti som har opp­slut­ning i de stør­re byene. Kom­mune­val­get om to år blir en test på om de hol­der opp­slut­nin­gen i byene. De har stort sett fått stør­re opp­slut­ning i kom­mu­ne- og fyl­kes­tings­valg enn i stor­tings­valg. Jeg note­rer med til­freds­het at det man litt upre­sist kan kal­le “bypar­ti­er” har hatt frem­gang: MDG, Rødt, SV og Venst­re. Jeg er lei av en poli­tikk hvor byene blir betrak­tet som et pro­blem, nær­mest som en slags his­to­risk mis­for­stå­el­se, og at målet er en “katt og kani­ner” poli­tikk hvor alle skal ut av byene og boset­te seg i sto­re hus på lan­det — hvor alle skal være avhen­gig av bil. De fles­te bor i byer og tetts­ste­der. Byer har kva­li­te­ter som man­ge, blant and­re jeg, liker. Jeg liker å kun­ne ta del i et kul­tur­liv og annet som vi fin­ner i byer. De som i frem­ti­den skal få min stem­me, må ha en god bypolitikk.

Noen har pekt på at MDG har en svak orga­ni­sa­sjon som i liten grad har evnet å dri­ve valg­kamp uten­for de stør­re byene. Det stem­mer kan­skje — jeg vet ikke. Selv om de ikke klar­te å bry­te sperre­gren­sen, fikk de rundt 20 000 fle­re stem­mer enn ved for­ri­ge stor­tings­valg. Så vidt jeg vet for­de­les parti­støt­ten ut fra stem­me­tall og ikke ut fra repre­sen­ta­sjon, så øko­no­misk bør de stå ster­ke­re etter det­te valget.

Arbei­der­par­ti­et vil ald­ri igjen bli det sto­re par­ti­et de en gang var. Valg­nat­ten kun­ne vi høre Mar­tin Kol­berg for­tel­le om hans førs­te stor­tings­valg som parti­sek­re­tær i 1973, da man i AP men­te det måt­te være skjedd en feil i tel­lin­gen da man lå an til å få under 40%. Det fin­nes ikke man­ge arbei­de­re, i betyd­nin­gen indu­stri­ar­bei­de­re, som iden­ti­fi­se­rer seg med Arbei­der­par­ti­et. Jeg har ald­ri hatt noen nær­kon­takt med arbei­der­be­ve­gel­sen. Men mitt inn­trykk er at arbei­der­sam­fun­ne­ne og orga­ni­sa­sjon­s­er som Fram­fy­li­kin­gen ikke er hva de en gang var. På en måte har Arbei­der­par­ti­et blitt offer for sin egen suk­sess. Jeg hus­ker at noen for noen valg siden kla­get over dis­se “dir­rek­tør­ven­na” til Jens som had­de fått frem­tre­den­de posi­sjo­ner, den gan­gen med en gans­ke klar adres­se til Gre­te Fare­mo. Hun kom­men­ter­te at hun som den førs­te i sin fami­lie som had­de arti­um had­de kun­net nyte godt av resul­ta­te­ne som Arbei­der­par­ti­et had­de kjem­pet fram, og fått en muli­get til å stu­de­re — en mulig­het folk med hen­nes bak­grunn tid­li­ge­re ikke had­de hatt. Hun mis­lik­te at det­te da ble brukt mot hen­ne. Jeg har ikke gått inn i bak­grunns­tal­le­ne nå, men jeg har et inn­trykk av at Arbei­der­par­ti­et har hatt gans­ke stor opp­lut­ning blant folk med høy­ere utdan­nel­se, sær­lig i offent­lig sek­tor. Men her har de fått sterk kon­kur­ran­se fra sær­lig SV.

Jeg synes Arbei­der­par­ti­et har vært alt­for opp­tatt av å løpe etter vel­ge­re som de er red­de for å mis­te, slik at de noen gan­ger løper etter SP ut i dis­trik­te­ne, de løper etter folk i olje­bran­sjen, de for­sø­ker å flør­te med de som er opp­tatt av kli­ma og mil­jø. Og ikke minst har de tatt et håp­løst stand­punkt i rus­po­li­tik­ken. Når de har løpt etter alle and­re har de løpt fra seg selv. Det er vans­ke­lig å se hva par­ti­et egent­lig står for. Det ser også ut til at de er i ferd med å glem­me byvel­ger­ne. Jeg er også skep­tisk til den tet­te kob­lin­gen mel­lom LO og AP. For meg er LO en meget kon­ser­va­tiv orga­ni­sa­sjon som jeg har langt mind­re til fel­les med enn AP.

Høy­re har ald­ri vært mitt par­ti. Jeg vur­der­te en gang å stem­me Høy­re ved et kom­mune­valg da jeg hel­ler vil­le ha Erling Lae enn Rune Ger­hard­sen som byråds­le­der. Men jeg hus­ker ikke om jeg fak­tisk stem­te Høy­re den gan­gen, eller om jeg bare vur­der­te å gjø­re det. Det var en gang et par­ti med en bypro­fil. Men med SPs suk­sess på menings­må­lin­ge­ne begyn­te også Høy­re å løpe etter dis­trikts­vel­ger­ne blant annet ved å skul­le flyt­te arbeids­plas­ser ut av byene, sær­lig ut av Oslo. Jeg bor i Oslo og støt­ter ikke en poli­tikk for å utar­me byen.

Rødt gjor­de det bra. Uan­sett orga­ni­sasto­ris­ke end­rin­ger kan ikke Rødt løpe fra sin his­to­rie, en his­to­rie som gjør det uak­tu­elt for meg å stem­me på den. Men det går jeg ikke inn på her. Bjør­nar Mox­nes er en fan­tas­tisk dyk­tig poli­ti­ker. Han er tyde­lig og frem­står med auto­ri­tet, og han kom­mu­ni­se­rer godt. Han har ikke Rødts resul­tat ale­ne, men han har vel­dig mye av æren for det. 

Selv om Erna Sol­berg ikke har vil­let kom­men­te­re spørs­må­let, reg­ner jeg med at hun ikke kom­mer til å være parti­le­der ved val­get i 2025. De har ikke noe hast­verk med et leder­skif­te. Men man skal ha fulgt dår­lig med for ikke å ha fått med seg at hun fyl­te 60 år i år. Hun vil være 64 ved val­get i 2025. Jeg mener ikke at det behø­ver å være en for høy alder for å fort­set­te som parti­le­der og stats­mi­nis­ter. Jonas Gahr Stø­re vil være 65, og det må nok skje noe eks­tra­or­di­nært om AP skal byt­te leder før val­get i 2025. Men Høy­re bør fin­ne noen yng­re hvis de skal kjem­pe for å gjen­erob­re sin posi­sjon. Hvem de bør vel­ge, har jeg ikke noen mening om.

Venst­re gjor­de det rela­tivt godt, og kom seg over sperre­gren­sen. Det synes jeg er bra. Venst­re og MDG er de to par­ti­ene som står meg nær­mest. Jeg synes det er synd at Venst­re og MDG frem­står som poli­tik­kens Tup­pen og Lille­mor, som hak­ker på hver­and­re frem­for å stå sam­men i de vik­ti­ge spørs­må­le­ne hvor de fak­tisk er eni­ge. Jeg synes dess­uten at Guri Mel­by gjor­de en utmer­ket jobb som byråd i Oslo, så hun er en poli­ti­ker jeg har sans for. Pro­ble­met med Venst­re har ikke vært par­ti­et i seg selv, men deres senge­ka­me­ra­ter. Jeg øns­ket et regje­rings­skif­te og vil at FrP skal ha minst mulig inn­fly­tel­se i norsk poli­tikk. Da var det ikke mulig å stem­me Venst­re den­ne gangen. 

KrF falt under sperre­gren­sen. Jeg har all­tid vært mostan­der av å blan­de reli­gion og poli­tikk, så KrF har ald­ri vært et par­ti som har til­talt meg — selv om jeg har vært enig med dem i noen saker. Det ble ikke bed­re av at den kon­ser­va­ti­ve fløy­en vant fram i ret­nings­val­get. De er kan­skje fort­satt et par­ti for kris­ten­fol­ket i bibel­bel­tet, men noe folke­par­ti er de ikke. Jeg kom­mer ikke til å sav­ne KrF i norsk politikk.

FrP gjor­de det dår­lig. Det var en peri­ode snakk om “List­haug-effek­ten”, og det er vel den vi ser: FrP har gjort sitt dår­ligs­te stor­tings­valg siden 1993. Jeg har ald­ri lagt skjul på at jeg ikke liker Syl­vi List­haug, eller at jeg ikke liker FrP. Syl­vi List­haug er en poli­ti­ker som manisk repe­te­rer sine tale­punk­ter. Hun er en håp­løs debat­tant som ald­ri hører etter hva and­re sier. Hun skyl­der all­tid på and­re. Det er i hen­nes ver­den Venst­re og KrFs feil at det går dår­lig med FrP. Førs­te betin­gel­se for å kun­ne løse et pro­blem er at man erkjen­ner pro­ble­met og ser hvor­dan man selv har mulig­het til å gjø­re noe med det. Det blir som FrP-stan­punk­tet i klima­po­li­tik­ken: Det er Kina som må kut­te. Det kan ikke Nor­ge gjø­re noe med, så da set­ter vi oss på ræva og gjør ingen ting. Så len­ge hun ikke vil erkjen­ne at pro­ble­met er i FrP, men sier at de and­re er pro­ble­met for FrP, vil det nep­pe bli løst. For meg frem­står Syl­vi List­haug som ner­vøs og anspent, og ukom­for­ta­bel i leder­rol­len. Hun mang­ler den natur­li­ge auto­ri­te­ten som en god leder bør ha. Som parti­le­der er hun Bjør­nar Mox­nes’ mot­pol, uav­hen­gig av poli­tis­ke standpunkter.

Syl­vi List­haug har fått med seg Carl I Hagen i sin nye stor­tings­grup­pe. Han er en poli­ti­ker jeg mis­li­ker minst like sterkt som jeg mis­li­ker Syl­vi List­haug. Carl I Hagen har gang på gang vist at hans pro­sjekt ikke er Nor­ge og ikke er FrP. Carl I Hagens pro­sjekt er Carl I Hagen. Nar­cis­sis­ten lever av og for opp­merk­som­het om sin egen per­son, og alt annet er under­ord­net det. Han kom­mer ikke til å fin­ne seg i å skul­le spil­le annen­fio­lin og måt­te inn­ord­ne seg par­ti­et og parti­le­del­sen. Om det blir split­tel­se og intern splid i FrP, så er ikke det meg imot. Sna­re­re tvert imot. Jeg håper at vi vil se det, og at de kla­rer å svek­ke seg selv ytter­li­ge­re fram mot 2025. En opp­ri­ven­de split­tel­se både om poli­tikk og om parti­le­del­se, bring it on!

Det er et tanke­kors at pro­test­lis­ten Pasi­ent­fo­kus i Finn­mark får et dis­trikts­man­dat med bare 4 908 stem­mer. Det sier noe om hvor få vel­ge­re det er bak hvert man­dat fra Finn­mark. NRK had­de for ikke len­ge siden en over­sikt over “Hvem er de and­re”, om små­par­ti­ene som er sam­let i kate­go­ri­en “And­re” på menings­må­lin­ger. De had­de med 10 par­ti­er. På lis­ten gjen­gitt på de offi­si­el­le valg­si­de­ne er det 16 sli­ke par­ti­er (“Gene­ra­sjons­par­ti­et” er opp­ført to gan­ger, men jeg antar at det bare fin­nes et av dem). Hel­dig­vis er de fles­te av dis­se par­ti­ene sjanse­løse. Men alle har star­tet i det små. Vi skal ikke så man­ge valg til­ba­ke før både MDG og Rødt (eller deres for­lø­pe­re) var blant “And­re”.

Print Friendly, PDF & Email

Derfor stemmer jeg Miljøpartiet de grønne også ved dette valget

Jeg er en utro vel­ger, og har ald­ri vært med­lem av noe par­ti. I løpet av de åre­ne jeg har hatt stem­me­rett har jeg stemt SV, Arbei­der­par­ti­et, Venst­re og MDG, uten at jeg hus­ker hvem jeg stem­te på når og hvor man­ge gan­ger jeg har stemt på de uli­ke par­ti­ene. I alle fall ved de sene­re val­ge­ne har dis­se par­ti­ene vært på min short-list, før jeg har tvilt meg fram til hvil­ket par­ti som fak­tisk skal få min stem­me. I år har Arbei­der­par­ti­et falt ut av den­ne lis­ten. Det er man­ge grun­ner til det, men deres stand­punkt til rus­re­for­men var den gans­ke så sto­re drå­pen som fikk bege­ret til å fly­te over. Sli­ke bil­po­pu­lis­tis­ke utspill som det­te bidrar også til å gjø­re Arbei­der­par­ti­et sta­dig mind­re aktu­elt. Vi har de to popu­list­par­ti­ene FrP og SP. Hvis AP også vil øde­leg­ge seg selv ved å gå ut på det sam­me skrå­pla­net, er det bare å si far­vel. Ved de sis­te val­ge­ne har jeg lan­det på MDG. I Oslo har sam­ar­bei­det AP, SV og MDG fun­gert godt.

Kli­ma- og miljø­kri­sen er den vik­tigs­te saken, ikke bare i Nor­ge, men i hele ver­den. Vi fikk akku­rat FNs rap­port som viser at kli­ma­kri­sen ikke er noe som kom­mer, men som er her. I løpet av de sene­re måne­de­ne har vi fått kraf­ti­ge og skrem­men­de påmin­nel­ser om det­te. Det er eks­trem­var­me i USA og sto­re skog­bran­ner i USA og Cana­da. Etter en peri­ode med rekord­ned­bør trues Euro­pa av en hete­bøl­ge. Det er det også i Nor­ge, men her blir det bare frem­stilt som fine, var­me som­mer­da­ger. Som det­te opp­sla­get i VG:

Kli­ma­kri­sen betyr ikke fint som­mer­vær for oss i Nor­ge. Det har vært og er sto­re skog­bran­ner i Nord-Ame­ri­ka, og de reg­ner med at det vil bren­ne fram til novem­ber. Tysk­land har hatt rekord­ned­bør og sto­re flom­mer, både i nord­vest og i syd. I Stor­bri­tan­nia er det så varmt at asfal­ten smel­ter, mens det om noen dager er meldt regn og flom. Det bren­ner i Sibir. Det er flom i Kina hvor de har det ver­ste regn­væ­ret på 1000 år. Det er bare en for­smak på hva vi har i ven­te. Fors­ker­ne har tatt feil. Kon­se­kven­se­ne har vært langt mer alvor­lig enn hva de had­de for­ut­sett. Kan­skje slip­per vi varme­bøl­ger i Nor­ge. Det er tegn til sam­men­brudd i Golf­strøm­men, den som gjør det mulig å bo langs kys­ten i Nor­ge. Det­te er også noe det har vært advart mot len­ge, advars­ler som “ansvar­li­ge” poli­ti­ke­re har snudd sine døve ører og blin­de øyne til. 

Det vil være to poli­tis­ke hoved­opp­ga­ver i tiden frem­over: Vi må redu­se­re utslip­pe­ne av klima­gas­ser og vi må til­pas­se oss kon­se­kven­se­ne av klima­end­rin­ge­ne. Beg­ge deler vil bli smerte­fullt og dyrt. Det vil bli smerte­fullt og dyrt for meg også, men enda dyre­re og mer smerte­fullt for de som er unge og skal leve len­ger inn i det 21. århund­re enn hva det er rea­lis­tisk at jeg kom­mer tli å gjø­re. Men det blir dyre­re og mer smerte­fullt om vi ikke gjør noe. Som all­tid når noe kos­ter, går det mest utover de som har lite. Fat­ti­ge folk og fat­ti­ge land, og ikke minst fat­tig­folk i fat­ti­ge land. Vi kan ikke ved­ta oss ut av sli­ke ube­ha­ge­li­ge rea­li­te­ter. Jo mind­re vi gjør og jo mer vi utset­ter å gjø­re noe, desto dyre­re og mer smerte­fullt vil det bli. 

Nor­ge kan ikke red­de ver­den. Men vi og alle and­re må gjø­re vårt. Vi kan ikke gjø­re som FrP og SP vil, og sit­te på ræva i die­sel­bi­len mens vi pum­per opp olje, for­di Nor­ge ikke kan bestem­me hva man gjør i Kina og India. Som en skrev i en kom­men­tar: Hvis vi ten­ker oss at ver­den består av 100 land som hvert står for 1% av utslip­pe­ne, og alle ten­ker at vi står bare for 1% av utslip­pe­ne, så det betyr ingen ting hva vi gjør, da sty­rer vi med full fart mot avgrunnen. 

Dis­se kunn­skaps­for­nek­ter­ne i FrP rei­ser rundt og sier “nei til dyre klima­til­tak” og “ja til ben­sin- og die­sel­bi­ler”. De kla­rer gjer­ne å gra­ve fram en “fors­ker” som sier at det ikke er men­neske­skap­te klima­end­rin­ger. Det var også “fors­ke­re” som hev­det at det ikke var far­lig å røy­ke. De fikk gjene godt betalt av tobakks­bran­sjen for å hev­de det. Man­ge “fors­ke­re” spon­ses av olje­bran­sjen. Er det noen som hus­ker da FrP hen­tet inn en pro­fes­sor i sveise­tek­no­lo­gi som men­te å kun­ne påvi­se at alle klima­fors­ke­re tok feil? Det er selv­føl­ge­lig mer nyan­sert enn man får inn­trykk av gjen­nom tab­lo­i­de over­skrif­ter. Men om jeg har for­stått det rett (jeg er ikke klima­fors­ker), så sier klima­fors­ker­ne at natur­li­ge sving­nin­ger i f.eks. solak­ti­vi­tet skul­le ha ført til ned­kjø­ling i den peri­oden vi nå er inne i, men i ste­det ser vi rekord­stor opp­var­ming. FrP vil, sam­men med sine søs­ter­par­ti­er Sen­ter­par­ti­et og Høy­re, fort­set­te å koke kloden.

Vi har man­ge av troll­man­nens lære­gut­ter som tror vi vil få ny tek­no­lo­gi som løser pro­ble­me­ne. De drøm­mer om at ny tek­no­lo­gi gjør at vi skal kun­ne fort­set­te omtrent som før, bare vi f.eks. skif­ter ut for­bren­nings­mo­to­rer med elekt­ro­mo­to­rer. Slik blir det ikke — i alle fall har ikke jeg noen tro på det. Dess­ver­re fin­nes det ingen klok gam­mel troll­mann som kan kom­me og ryd­de opp i alle pro­ble­me­ne de har stelt i stand. 

Pro­ble­me­ne med glo­bal opp­var­ming har vært kjent len­ge. Den elds­te noti­sen jeg har lest om driv­hus­ef­fek­ten var fra 1907 eller der­om­kring. At poli­ti­ker­ne ikke for­sto alvo­ret den gang, kan vel til­gis. Men jeg les­te mye om det­te på 1970-tal­let. Det er 35 år siden Brundt­land­rap­por­tern kom (1987). Det bur­de ha vært iverk­satt til­tak for len­ge siden, både for å begren­se opp­var­min­gen og for å møte kon­se­kven­se­ne av den. At poli­ti­ker­ne har sovet i 50 år, det kan ikke tilgis. 

Jeg inn­røm­mer gjer­ne at mitt per­son­li­ge klima­regn­skap ikke ser så pent ut, blant annet for­di jeg rei­ser med med fly enn gjen­nom­snit­tet. På den annen side kjø­rer jeg mind­re bil. Det er poli­ti­ker­nes opp­ga­ve å leg­ge tli ret­te for at vi kan ta miljø­venn­li­ge valg. Nors­ke poli­ti­ke­re har i tiår etter tiår for­sømt jern­ba­nen. Nor­ge har et av Euro­pas dår­ligs­te jern­bane­nett. Det nyt­ter ikke å si at det er så vans­ke­lig å byg­ge jern­bane i Nor­ge. Det er ikke enkelt i f.eks. Sveits eller Øster­rike hel­ler, to av de bes­te jern­bane­lan­de­ne i Euro­pa. Pro­ble­met i Nor­ge er ikke først og fremst vans­ke­lig ter­reng, men mang­len­de vil­je hos politikere.

Nors­ke poli­ti­ke­re har i åre­vis sagt at de vil få mer tra­fikk, både av per­soner og godt, fra vei til bane (og sjø). Men i prak­sis fører de en poli­tikk for å få mer tra­fikk fra bane til vei og fly. Jeg har man­ge gan­ger lurt på om våre poli­ti­ke­re er så dum­me at de tror på det de selv sier, eller at de base­rer seg på at vel­ger­ne er så dum­me at de ikke gjen­nom­skuer poli­ti­ker­ne. Knut Arild Harei­de liker å skry­te av det han kal­ler “tide­nes jern­bane­sat­sing” i Nor­ge. Hvis det er i nær­he­ten av å være sant, sier det bare noe om hvor dår­lig det har vært før. Den sam­le­de såkal­te jern­bane­sat­sin­gen er uan­sett mind­re enn hva regje­rin­gen vil bru­ke på noen kilo­me­ter motor­vei vest for Oslo. Vi ser gang på gang feil­prio­ri­te­rin­ger fra poli­ti­ker­ne: De byg­ger motor­vei paral­lelt med før­søm­te jern­bane­strek­nin­ger. De må byg­ge moder­ne jern­bane først! Og de må leg­ge til ret­te for at folk skal kun­ne gå og syk­le trygt.

Jeg var len­ge skep­tisk til MDG. Gene­relt er jeg ikke til­hen­ger av “ens­aks­par­ti­er”. Men kli­ma- og mil­jø er den aller vik­tigs­te saken. Kla­rer vi ikke å begren­se skade­virk­nin­gen av det­te, da spil­ler det liten rol­le hva vi ellers gjør. Hvis vi ikke tar kli­ma­kri­sen på alvor og hel­ler dis­ku­te­rer alle and­re saker, blir det som å dis­ku­te­re hvor­dan kake­ne skal pyn­tes når man står i en sultkatastrofe.

MDG er fort­satt et umo­dent par­ti, og har en del vokse­smer­ter når de nå vokser ut av å være et ens­aks­par­ti. Det er mye i deres pro­gram jeg ikke er enig i. Man­ge miljø­ak­ti­vis­ter har flok­ket seg rundt MDG, og det er mil­jø de er enga­sjert i. Det er bra. Det er vår vik­tigs­te sak. Men vil man ha poli­tisk inn­fly­tel­se med til­hø­re­de ansvar, må man også ta stil­ling til man­ge and­re saker, som man­ge med­lem­mer egent­lig ikke har vært sær­lig enga­sjer­te eller inter­es­ser­te i. Og noen med­lem­mer har vært og er enga­sjert i spørs­mål som par­ti­et ikke er enga­sjert i. Det er der­for ikke over­ras­ken­de at det kom­mer en del mer­ke­li­ge utspill fra MDG-poli­ti­ke­re, som det­te mot Covid-19 vak­si­ne og om å til­la­te hjem­me­bren­ning. Slik er det også i and­re par­ti­er. Fabi­an Stangs tåpe­li­ge utspill 22. juli er og var ikke Høy­res poli­tikk. Men enkelt­per­soners utta­lel­ser er ikke par­ti­ets poli­tikk. Om noen merk­sno­dig­he­ter skul­le ha sneket seg inn i parti­pro­gram­met, er det nep­pe vik­ti­ge kamp­sa­ker. Gro Har­lem Brundt­land sa en gang at hun had­de lært føl­gen­de av sin mor­mor: “Gi deg i de små sake­ne, men ald­ri i de sto­re”. Det er man­ge saker hvor man kan gi seg når kom­pro­mis­ser skal meis­les ut.

Jeg er grunn­leg­gen­de sett et libe­ralt men­nes­ke, og mener at poli­tik­ken ikke skal gri­pe len­ger inn i våre liv enn nød­ven­dig. Par­ti­ene på venstre­si­den har gjen­nom­gå­en­de vært for auto­ri­tæ­re etter min smak. Jeg har sym­pa­ti for Venst­re, og har noen gan­ger stemt på dem. Men deres regje­rings­sam­ar­beid med FrP har gjort at det ikke er aktu­elt å stem­me Venst­re i dag.

I lik­het med fler­tal­let av det nors­ke folk bor jeg i en by (eller tett­sted), og jeg til­hø­rer vel en slags eli­te. Jeg skam­mer meg på ingen måte over det. Skal vi ta hele lan­det i bruk, må man ikke minst ta byene i bruk. Min stem­me går til et par­ti som har en god poli­tikk for byene. 

Alle som ikke har gravd hodet dypt ned i san­den, vet at “det grøn­ne skif­tet” has­ter. Vi bur­de ha star­tet og gjort vel­dig mye for len­ge siden. Vi har ikke noe valg. Det blir smerte­fullt for oss alle. Jeg ser ikke fram til det, og vet at det kom­mer til å gjø­re vondt også for meg. Jeg spi­ser kjøtt, helt sik­kert mer enn jeg bur­de gjø­re. Jeg rei­ser mer enn gjen­nom­snit­tet, ikke minst rei­ser jeg gans­ke mye med fly. Om jeg i det hele tatt skal kun­ne fort­set­te med det­te, kom­mer det i alle fall til å bli mye dyre­re enn det er i dag.

Print Friendly, PDF & Email

Farvel, Arbeiderpartiet

16. april 2021 er en trist dag for Nor­ge og en skam­mens dag for Arbeiderpartiet. 

Jeg har all­td vært en utro vel­ger og har ald­ri vært med­lem av noe poli­tisk par­ti. Jeg er nok en slags libe­ral sen­trums­vel­ger. Jeg har stemt Arbei­der­par­ti­et ved noen valg i løpet av de åre­ne jeg har hatt stem­me­rett. Hvor man­ge, hus­ker jeg ikke. Og det er gans­ke len­ge siden sist. Men til nå har de vært med på min short list når et valg nær­mer seg. Nå er det slutt. Jeg var litt i tvil om jeg fak­tisk skul­le skri­ve Far­vel, alt­så far vel, for jeg er ikke så sik­ker på om jeg mener det akku­rat nå. Adjø betyr til Gud, og det pas­ser hel­ler ikke sær­lig godt. 

Jeg har len­ge sagt at Venst­res størs­te pro­blem er FrP. Nå har de blitt slik at Arbei­der­par­ti­ets størs­te pro­blem er SP. Jeg vil ikke ha et stekt SP i regje­ring. SP er et like stort pro­blem for AP som FrP er for Høy­re og Venstre.

Det Arbei­der­par­ti­et had­de av rygg­rad har gått helt i opp­løs­ning. Det har dege­ne­rert til et par­ti som går etter kort­sik­ti­ge popu­lis­tis­ke løs­nin­ger, i håp om å kap­re noen stem­mer — eller kank­sje i frykt for å mis­te noen. De gikk i kon­kur­ran­se med FrP om å ha en mest mulig umen­nes­ke­lig inn­vand­rings­po­li­tikk da inn­vand­ring var et hot tema. 

Av frykt for å tape stem­mer til SP har AP blitt et par­ti som er for å dre­pe rovdyr.

Bilist­par­ti­et Arbei­der­par­ti­et støt­tet utbyg­ging av mons­ter­mo­tor­vei­en E18 vest­kor­ri­do­ren, og sluk­te det fals­ke agnet om at det­te var et miljø­pro­sjekt. De gikk glade­lig med på å fjer­ne den grøn­ne gla­su­ren og kake­pyn­ten for å spa­re noen pen­ger, slik at det bare er mer bil­tra­fikk igjen. Man kan ikke ha til­lit til et par­ti som lar en per­son som Sver­re Myr­li sty­re samferdselspolitikken.

Con­ti­nue read­ing Far­vel, Arbei­der­par­ti­et

Print Friendly, PDF & Email

Exit Siv Jensen

Så har Siv Jen­sen bestemt seg for å si takk for seg i norsk poli­tikk, i alle fall på topp­nivå. Jeg iker ikke FrP og øns­ker alt vondt for det partiet.

Når det er sagt. Jeg er gans­ke impo­nert over det Siv Jen­sen har fått til. Hun fikk en nær­mest umu­lig opp­ga­ve da hun over­tok etter parti­ei­er Carl I Hagen. Han styr­te FrP som sitt eget pri­va­te fore­tak, hva enten det gjaldt å for­hol­de seg fritt til parti­pro­gram­met, eller da han under­slo stor­tings­grup­pens pen­ger og bruk­te det som pri­vat reise­kas­se for seg selv, sin fami­lie og sine ven­ner. Det vil­le ikke være mulig for noen å få den sam­me posi­sjo­nen i FrP som Carl I Hagen had­de. Om det ikke var vans­ke­lig nok i utgangs­punk­tet, har Carl I Hagen bidratt mye til å gjø­re det vans­ke­li­ge­re for Siv Jen­sen, etter at han gjor­de et for­søk på å trek­ke seg tilbake.

Con­ti­nue read­ing Exit Siv Jen­sen

Print Friendly, PDF & Email

Illojale politikere som svikter sine velgere: Jan Bøhler

Jan Bøh­ler har meldt over­gang til Sen­ter­par­ti­et. Jeg så ikke helt den kom­me. Jeg har all­tid hatt et ambi­va­lent for­hold til Jan Bøh­ler. Jan Bøh­ler er blant de alt­for få poli­ti­ke­re som har vært inn­valgt for Oslo, som fak­tisk har opp­trådt som Oslo­po­li­ti­ke­re og ikke som “riks­po­li­ti­ker”. Vi tren­ger fle­re Oslo­po­li­ti­ke­re på Stor­tin­get. Han er fol­ke­lig, men har sam­ti­dig de nar­cis­sis­tis­ke og auto­ri­tæ­re trekk vi ofte fin­ner hos karis­ma­tis­ke poli­ti­ke­re, som Carl I Hagen, Gun­nar Preste­gård, Per Olaf Lun­de­tei­gen og hans nye beste­venn Tryg­ve Slags­vold Ved­um.

Det er en ærlig sak å skif­te par­ti. Man­ge har gjort det før, og det kom­mer sik­kert folk også til å gjø­re i frem­ti­den. Ing­vald Godal var en mar­kert sen­ter­parti­po­li­ti­ker, før han meld­te over­gang til Høy­re, og ble valgt inn på Stor­tin­get for Høyre.

Men å skif­te par­ti midt i en valg­pe­riode, er illo­jalt over­for de man er valgt av. At man mel­der seg ut og fort­set­ter som uav­hen­gig, er ikke like illo­jalt som å mel­de seg inn i et annet par­ti enn det man er valgt for.

Con­ti­nue read­ing Illo­ja­le poli­ti­ke­re som svik­ter sine vel­ge­re: Jan Bøh­ler

Print Friendly, PDF & Email

Oslovalget 2019: Nei til bompenger. Det sykkelfiendglige Luksusfellepartiet som vil øke utgiftene og redusere inntektene.

Vi har fått et nytt dyr inn i den poli­tis­ke fau­na­en: Folke­ak­sjo­nen NEI til mer bom­pen­ger. Et førs­te spørs­mål er hvem man egent­lig stem­mer på om man er dum nok til å stem­me på FNB. Her er det split­tel­se og splid. En eller annen fyr i Stav­an­ger, mener visst at han eier “par­ti­et”, og at han kan instru­ere lokal­la­get i Oslo. Så i Oslo er det stif­tet et nytt lokal­lag. Det er for sent å end­re valg­lis­te­ne, så enten det er en nynazi­tisk ord­fø­rer­kan­di­dag for FrP, eller en split­tet gjeng som kal­ler seg et par­ti, blir valg­lis­ten­de såten­de som de er.

Vi bør mer­ke oss at de heter nei til mer bom­pen­ger. De er åpen­bart for­nøyd med dagens bom­pen­ger. Ser man på deres pro­gram, er det en luk­sus­felle­opp­skrift. Her er det mer til alt, bort­sett fra til­rette­leg­ging for å syk­le. Og inn­tek­te­ne skal begren­ses. Det enes­te de sier noe uttryk­ke­lig om, er rik­tig­nok at bom­pen­ger skal bort, og at man ikke skal beta­le for beboer­par­ke­ring — som for dem er skjult beskat­ning. For FNB er det visst en natur­lov at bilis­ter skal kun­ne par­ke­re gra­tis på fellesarealet. 

Andre­kan­di­dat og bom­penge­ak­sjo­nist Ceci­lie Lyng­by sier at FNB har en hem­me­lig plan om hvor­dan man skal finan­siere løf­te­ne, som hun ikke få lov til å utta­le seg om. Det må være noe av det mest ille­luk­ten­de valg­fles­ket som er ser­vert i noen valg­kamp. De synes å for­ut­set­te at vel­ger­ne er dum­me, noe de kan­skje har rett i — i alle fall de vel­ger­ne som seriøst vil vur­de­re å stem­me på FNB.

Con­ti­nue read­ing Oslo­val­get 2019: Nei til bom­pen­ger. Det syk­kel­fiend­gli­ge Luk­sus­felle­par­ti­et som vil øke utgif­te­ne og redu­se­re inn­tek­te­ne.

Print Friendly, PDF & Email

Oslovalget 2019: Senterpartiet, bygdepopulistene som har gjort byene til hovedfiende.

Sen­ter­par­ti­et har ikke vært repre­sen­tert i Oslo bysty­re siden Arne Hauk­vik ble valgt inn i kraft av sin per­son­li­ge popu­la­ri­tet. I den sis­te menings­må­lin­gen jeg har sett for Oslo, lå de an til å kun­ne få to mandater. 

Sen­ter­par­ti­et har hatt stor frem­gang på lands­ba­sis ved å spil­le på bygde­po­pu­lis­me og hat mot en “bye­li­te”, hvem nå det måt­te være. Det var en gang folk som drakk kaffe­lat­te. Men bygde­folk har kan­skje inn­sett at det å drik­ke kaf­fi med mjølk ikke er sær­lig elitis­tisk. Så nå har det blitt folk med elsyk­kel som er den­ne bye­li­ten. Selv for­trek­ker jeg min kaf­fe svart, og ingen av mine syk­ler er elek­tri­fi­ser­te. Så jeg er nok ikke en del av den­ne eliten.

Con­ti­nue read­ing Oslo­val­get 2019: Sen­ter­par­ti­et, bygde­po­pu­lis­te­ne som har gjort byene til hoved­fien­de.

Print Friendly, PDF & Email

Oslovalget 2019: Hvis du vil legge landet under bompengefinasiert asfalt, drukne byene i biler, koke kloden og stikke av fra regningen: Da er FrP partiet for deg.

FrP er et syk­kel­fiend­lig bilist­par­ti. Når jeg søker på ordet “syk­kel” i FrP Oslo pro­gram, er det­te det enes­te jeg finner:

Vi vil sik­re gode syk­kel­ru­ter, men ikke på bekost­ning av antall par­ke­rings­plas­ser i umid­del­bar nærhet.”

Vi vet at for FrP er antall par­ke­rings­plas­ser all­tid vik­ti­ge­re enn syk­kel­ru­ter. Vi kan gå til Chris­ti­an Tybring Gjed­des kamp mot syk­kel­sat­sin­gen og hans famø­se utspill om å frak­te vaser fra Glass­ma­ga­si­net hjem til Gyl­den­lø­ves gate. 

Ser vi på regje­rin­gen, ser vi at FrP er en umu­lig og use­riøs samare­bids­part­ner. Når dår­li­ge menings­må­lin­ger har fått panik­ken til å fes­te gre­pet om par­ti­et, blir de bare mer use­riø­se. Skul­le det bli bor­ger­lig fler­tall, vil de også ha bom­pen­ge­nis­se­ne med på las­set. Det blir kaos.

Hel­dig­vis vil folk i Oslo ikke ha FrP-poli­tikk, og par­ti­et snak­ker ikke på noen måte på veg­ne av “folk flest”. På sis­te menings­må­ling som er offent­lig­gjort for Oslo, får par­ti­et ynke­li­ge 2,9%, og er til og med mind­re enn Senterpartiet.

FrPs andre­kan­di­dat, Camila Wil­helm­sen, skri­ver i et inn­legg i Vårt Oslo at val­get er et ret­nings­valg om gate­ne. Jeg skal gi hen­ne rett i det. Det er et valg mel­lom biler og folk. Hel­dig­vis vil de fles­te ha folk i byen, og set­ter pris på at bil­tra­fik­ken redu­se­res. De som hel­ler vil ha biler, man stem­me FrP, som hel­dig­vis har blitt redu­sert til et mini­par­ti i Oslo. Jeg note­rer meg at det­te inn­leg­get har blitt redi­gert etter at det først ble pub­li­sert, noe man bur­de ha gjort opp­merk­som på, slik at hen­nes hel­idio­tis­ke påstand om at bilis­ter må kjø­re gjen­nom Oslo­fjords­tun­ne­len for å kom­me fra den ene siden av byen til den and­re, er fjernet. 

Folk som vil ha en by for men­nes­ker, stem­mer gans­ke enkelt ikke på FrP.

Kommentarer om Oslovalget 2019

 

Print Friendly, PDF & Email

Oslovalget 2019: Arbeiderpartiet har fått grønnfarge

Man må skil­le mel­lom riks­po­li­tikk og lokal­po­li­tikk. I Oslo har Arbei­der­par­ti­et blitt et grønt, vi kan kan­skje si rødgrønt par­ti. Noe av det som har over­ras­ket meg posi­tivt i inne­væ­ren­de peri­ode, er at Arbei­der­par­ti­et i Oslo har holdt en så grønn profil. 

På nasjo­nalt plan er Arbei­der­par­tet fort­satt solid plan­tet i den grå­svar­te alli­an­sen, sam­men med Høy­re og FrP. Vi skal ikke len­ger enn til Akers­hus, før Arbei­der­par­ti­et er for å bru­ke van­vit­tig mye (bom)penger på å byg­ge mons­ter­mo­tor­vei­en E18 Vest­kor­ri­do­ren. Da Syl­vi List­haug, av alle, gikk inn for å skro­te deler av pre­sti­sje­pro­sjek­tet ferge­fri E39, var det Arbei­der­par­ti­ets stor­tings­re­pre­sen­tant Else-May Bot­ten Nor­der­hus som sa at det var helt van­vit­tig. Det er ikke ofte jeg sier meg mer enig med Syl­vi List­haug enn med Arbei­der­par­ti­et, men i den­ne saken gjør jeg det.

Som jeg har skre­vet i mine and­re valg­kom­men­ta­rer, vur­de­rer jeg kun par­ti­ene når det gjel­der å bed­re for­hol­de­ne for syk­len­de og gåen­de i byen. Det er man­ge and­re vik­ti­ge saker, men de kom­men­te­rer jeg ikke.

Men i Oslo har det Arbei­der­parti­le­de­de byrå­det fått til man­ge for­bed­rin­ger. Det er bed­re å syk­le og gå i byen, luf­ten har blitt bed­re. Det har gans­ke enkelt blitt en bed­re by å bo i. Man er ikke i mål, og det er langt igjen. Men det går i alle fall i rik­tig ret­ning, selv om vi kun­ne øns­ke at det skul­le gå litt fortere. 

Con­ti­nue read­ing Oslo­val­get 2019: Arbei­der­par­ti­et har fått grønn­far­ge

Print Friendly, PDF & Email

Oslovalget 2019: SV. Et parti som vanligvis er til å stole på i sykkelpolitikken

SV har all­tid vært et par­ti som er til å sto­le på i syk­kel­po­li­tik­ken. Under et val­g­ar­ran­ge­ment i regi av SLF Oslo før val­get i 2011, had­de noen fun­net fram et gam­melt avis­ut­klipp med bil­de av den da 16 år gam­le sykk­kel­ak­ti­vis­ten Mari­an­ne Bor­gen. Før val­get 2015 fikk jeg inn­trykk av at SV var blitt litt for selv­sik­re i den­ne saken, og anså det som unød­ven­dig å si noe sær­lig om syk­kel i pro­gram­met. Min vur­de­ring var den gang at SV var skuf­fen­de og ukla­re om syk­kel.

SV gjen­tar ikke “pro­gram­me­rings­fei­len” fra 2015. Jeg liker det­te som et over­ord­net mål i kapit­te­let om “grønn samferdesel”:

At folk over hele Oslo skal ha mulig­het til å kom­me seg til jobb, barne­hage og sko­le uten å være avhen­gig av pri­vat­bil.

Det er omtrent det­te som er offi­si­ell poli­tikk i den fins­ke hoved­sta­den Hel­sing­fors. Det skal ikke være nød­ven­dig for folk som bor i byen å eie bil.

Con­ti­nue read­ing Oslo­val­get 2019: SV. Et par­ti som van­lig­vis er til å sto­le på i syk­kel­po­li­tik­ken

Print Friendly, PDF & Email