Category Archives: Politikk

Byrådspartiene Høyre og FrP er Oslos sykkelbremser

sykkelvei_litenByrådet, med Høyre og FrP, forsøker å fremstå som partier som vil legge til rette for sykler. De har proklamert at Oslo skal bli Norges beste sykkelby. Jeg tviler på at de tror på det de selv sier.

Ser vi på voteringene i bystyret fremstår de to byrådspartiene som Oslos sykkelbremser. Mye av det som er vedtatt om utbygging av sykkelveier og tilrettelegging for sykler i Oslo er vedtatt i bystyret mot Høyres og FrPs stemmer. Byrådspartiene er med på det runde og uforpliktende, men stemmer mot konkrete tiltak. Da “Plan for hovedsykkelveinettet” ble vedtatt 21.07.1999 vedtok bystyret en plan i åtte punkter. De to første punktene ble vedtatt enstemmig:

“1. Bystyret tar vedlagte “Plan for hovedsykkelveinettet i Oslo” til orientering.

2. Planen er retningsgivende for kommunedelplaner og reguleringsplaner.”

Dette er ikke akkurat veldig forpliktende formuleringer. De seks neste punktene er mer konkrete. Disse ble vedtatt mot stemmene fra de to byrådspartiene Høyre og FrP:

Continue reading Byrådspartiene Høyre og FrP er Oslos sykkelbremser

Politiske drittpakker

Et av argumentene mot politisk reklame er at man ikke ønsker “amerikanske tilstander”, som i praksis betyr at man ikke ønsker reklame som primært har til hensikt å rakke ned på motstanderne. Det er ikke vanskelig å være enig i at dette er en form for politisk valgkamp som vi ikke ønsker.

I dag, 6. august 2009, kunne vi i “Kulturnytt” høre fagfolk og politiske kommentatorer vurdere partienes reklamefilmer, og drittpakker ble selvfølgelig nevnt. Men omtrent samtidig, i “Politisk kvarter” fikk generalen i kampen mot politisk reklame, kulturminister Trond Giske, servere en solid drittpakke. Hans “budskap” var at Venstres nei til en FrP-regjering ikke er troverdig. Noen av oss har heller ikke glemt at Arbeiderpartiet for inntil ikke så lenge siden hadde en partisekretær som virket langt mer opptatt av å snakke om FrP enn om AP (og som på den måten ganske sikkert har bidratt til FrPs opplsutning).

Jeg vil ikke her diskutere om Venstres nei til en FrP-regjering er troverdig eller ikke. Men Trond Giske viser med all mulig tydelighet at politikerne ikke trenger TV-reklame for å forsøple den politiske debatten med sine drittpakker. Politikerne, i alle fall politikere fra store partier, får mer enn nok av gratis sendetid til å spre sin møkk.

Jeg ønsker ikke en søplete politisk debatt, og ønsker ikke en politisk reklame som kan bidra ytterligere til dette. Men søppelet er der uavhengig av medier, og politiske reklamefilmer vises i de fleste andre medier enn TV (kino, internett, osv). Derfor er det vanskelig å forsvare et forbud som skal skjerme et så forsøplet medium som kommersielt TV er, mot politisk søppel som flyter alle andre steder. Den eneste kanalen hvor dette ikke flyter er “Frikanalen”, som skulle være alternativet til politisk reklame. Ingen politiske partier har funnet det bryet verdt å satse på en kanal som ingen ser på.

Men kanskje traff en i dagens radiodebatt, Elisabeth Hartmann fra “Siste Skrik” om jeg husker rett, spikeren på hodet da hun sa omtrent dette: “Når vi ser de reklamefilmene som de politiske partiene har laget skal vi være glade for at vi slipper å se dem på TV”.

Skatteregler og skattelister

Jeg har omsider gjort unna årets selvangivelse. Nok en gang har jeg blitt klar over merkverdigheter i skattereglene.

Noe av min inntekt for 2008 er overskudd i et selskap hvor jeg er deleier. Da jeg fikk “deltakeroppgave” fra regnskapsfører og førte dette inn i selvangivelsen, stusset jeg. Det så ut som om denne inntekten ble ført som inntekt to ganger. Så det var bare å søke utsettelse og få tak i regnskapsfører da han var tilbake etter pinse, for å få en forklaring på dette.

Den inntekten blir faktisk ført som inntekt i selvangivelsen to ganger. Først fører man andel av overskuddet i selskapet som inntekt. Og hvis man tar ut noe av dette overskuddet regnes også det man tar ut som inntekt. Nå er skatteprosenten lavere for slike inntekter enn hva de er for personlig næringsinntekt eller lønnsinntekt. Så selv om pengene beskattes to ganger blir summen omtrent den samme som for personlig næringsinntekt. Litt forenklet kan man si at beløpet inntektsføres to ganger, og så betaler man omtrent halv skatt av det beløpet.

Kan hende er dette en skattemessig fornuftig måte å gjøre det på. Jeg har for lengst gitt opp å forstå skattereglene. Men en konsekvens jeg ikke liker er at når medier og andre nysgjerrige til høsten skal grafse i skattelistene, da er de tallene som fremkommer i de listene helt misvisende. Siden en del av inntekten føres til inntekt to ganger blir man stående med en fiktiv inntekt som kan være betydelig høyere enn den reelle inntekten. Det man betaler i skatt blir relativt lavt i forhold til inntekten. Hvis en stor del av ens inntekt er av denne typen vil man kunne ende med en skattemessige inntekt som er nesten det dobbelte av den reelle inntekten, mens skatten ser ut som om den er halvparten av hva andre må betale med en tilsvarende inntekt.

Her kan man lett trigge “Se og Hør-instinktet” hos misunnelige nordmenn, tabloide journalister og finansminister Kristin Halvorsen: Høy inntekt og lite skatt.

Det er selvfølgelig ingen som forsvarer offentliggjøring av skattelister ut fra hensynet til folks nysgjerrighet, misunnelse og grafselyst. Man skal liksom kunne kontrollere hverandre, som må bety at man skal rapportere naboen til skattemyndighetene hvis man synes at han har alt for høyt forbruk i forhold til skattbar inntekt. Jeg tror ikke stort på denne kontrollfunksjonen. Men skal praksisen ha noen som helst kontrollfunksjon må man i det minste kreve at de tallene som oppgis faktisk reflekterer folks reelle inntekt. Når de ikke gjør det, da kan jeg ikke se noen akseptabel grunn til å fortsette med skattemyndighetenes årlige personvernkrenkelse.

Rettsliggjøring og overnasjonalitet

Anine Kierulf tar opp viktige spørsmål om rettliggjøring i en artikkel i Dagbladet 4. juni 2009 under overskriften “Rettsstat og demokrati”.

Jeg har alltid forundret meg over debatten om rettsliggjøring, i alle fall at rettsliggjøring skal være et demokratisk problem. Retten er et resultat av demokratiske prosesser og kan endres gjennom demokratiske beslutninger.

Rettsliggjøring handler for meg først og fremst om å ta politikernes vedtak på alvor slik at disse faktisk blir bindende, også for politikerne selv. Det betyr at man tar konsekvensen av politiske vedtak, og at politikerne må vedstå seg konsekvensene. Jeg synes det er et større problem, også for demokrateiet, at politikerne stadig kommer med vedtak som er  “politisk forpliktende”, men ikke “rettslig bindende”.

Aksepterer det politiske flertallet ikke resultatet av en “rettsliggjort” avgjørelse kan loven endres. Hvis det virkelig haster, da kan det gjøres i løpet av et par uker. Det tar ikke særlig mye lenger tid å vedta en lov(endring) enn det tar å treffe andre politiske vedtak. Det kan riktignok bare gjøres med virkning fremover, men det bør ikke være et stort problem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lovvedtak som det er å løpe fra løfter og “politisk bindende” vedtak.  Dette krever at politikerne ser problemet i øynene og har ryggrad nok til å konfrontere det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansvaret og konsekvensene når de melder seg. Men at politikerne tvinges til å være ærlige i forhold til hva de faktisk mener, til å være edruelig i forhold til hva som faktisk kan gjennomføres og til å akseptere (og dermed også vurdere) konsekvensene av sine løfter og vedtak, det kan da umulig være et demokratisk problem? At politikerne kan oppleve det som ubehagelig ikke å kunne løpe fra det de har vedtatt kan man forstå. Men demokratiet er ikke til for å beskytte politikerne.

Et mer grunnleggende spørsmål kan være i hvor stor grad man skal kunne binde fremtiden. Det er mange eksempler på at politikere i praksis har mislikt Grunnloven når denne har stått som en skranke for å gjennomføre det som et styringsivrig flertall for tiden ønsker. Dersom man har det nødvendige flertall vil det være mulig å bygge ned vernet av eiendomsretten og tillate mer omfattende inngrep uten erstatning enn hva man i dag kan gjøre etter Grl § 105, akkurat som det er mulig å innskrenke ytringsfriheten. Men det skal mer til enn et knapt storgingsflertall. Selv synes jeg det er bra at vi har visse grunnleggende rettigheter som skiftende stortingsflertall ikke kan skalte og valte med som de vil.

Fredrik Sejersted mener tydeligvis at det til enhver tid sittende flertall ikke behøver å forholde seg til slike grunnleggende prinsipper, når han i Dagbladet 3. juni 2009 skriver:

“Så lenge et folkevalgt flertall på Stortinget er imot politisk TV-reklame er dette ikke bare legitimt, men prinsipielt fornuftig europapolitikk.”

Man må skille mellom rettsliggjøring og overnasjonalitet. Norge kan ikke bestemme hvordan overnasjonale regler skal være og hvordan de praktiseres, like lite som en kommune i Norge kan fastsette lover og bestemme hvordan de skal håndheves. Man har selvfølgelig en viss innflytelse, med mindre man velger å stille seg utenfor beslutningsprosessene samtidig som man reelt er bundet av beslutningene, slik Norge har valgt å gjøre gjennom EØS-avtalen. Men det at man har valgt en tilknytning som setter Norge på sidelinjen og således har et stort demokratisk underskudd, er resultat av en demokratisk prosess i Norge. Hvis man synes det internasjonale samarbeidet koster mer enn det smaker, da kan Norge velge å tre ut.

Stortingsflertallet kan bestemme at menneskerettighetene ikke skal gå foran norsk lov. Da ville forbudet mot politisk TV-reklame rettslig sett vært  mindre problematisk, selv om Norges internasjonale omdømme nok ville bli svekket. Hvis Norge stiller seg blant de land som avviser avgjørelser fra EMD som “innblanding i indre anliggender”, da kan ikke norske politikere være like kjepphøye når de kritiserer menneskerettsbrudd andre steder. Politikerne må velge mellom å ta den politiske belastningen med å gå ut av systemet eller akseptere å være bundet av det. Det er dette som er den viktigste politiske konsekvensen av rettsliggjøring på et internasjonalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demokratisk problem.

Hvis vi vil ha et forpliktende internasjonalt samarbeid, da må vi akseptere at det også forplikter oss. At det er forpliktende viser seg først og fremst ved at vi må rette oss etter de vedtak som treffes, også om vi selv er uenig i vedtaket. Aksepterer man EMD, da må vi også rette oss etter avgjørelser som går mot Norge og går mot det som et politisk flertall i Norge måtte ønske. Norge kan bestemme seg for at dette vil vi ikke være med på, men da må man også ta den politiske belastningen det vil være å gå ut. Fredrik Sejersted liker åpenbart ikke at også Norge skal være bundet av noe som ikke er Norsk, når han i tidligere nevnte artikkel  i Dagbladet 3. juni 2009 skriver:

“De nye rettslige forpliktelsene er internasjonale, og de er uendelig mye mer vidtrekkende og detaljerte enn de få rettighetene vi har i den norske Grunnloven. Videre er de i motsetning til Grunnlovens regler nesten umulige å endre. Og endelig tolkes og forvaltes de av jurister svært mye lenger fra den nasjonale virkelighet enn våre egne høyesterettsdommere.”

Det er nå en gang slik at man på internasjonalt nivå ikke alltid skal legge alt for stor vekt på den nasjonale virkelighet.  EMD har sagt at man på noen områder har en betydelig nasjonal skjønnsmargin i forhold til hva slags innskrenkninger i ytringsfrihet eller andre rettigheter, mens man på andre områder har liten skjønnsmargin. De har sagt at det er liten skjønnsmargin når det gjelder politiske ytringer, hvilket betyr at når det gjelder hva som skal tillates av inngrep i akkurat den type ytringer har de nasjonale politikere ikke så mye de skulle ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapende part i en rettssak å avgjøre om man skal være bundet av resultatet eller ikke. Vi har akseptert systemet, og da må vi også akseptere de konsekvenser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitchen.

Det er ikke vanskelig å være enig når Fredrk Sejersted skriver at man må “avklare hva de [internasjonale forpliktelsene] egentlig går ut på og hvilket handlingsrom som (overraskende ofte) fortsatt gjenstår for regjering og Storting”. Men det er forskjell på å avklare og å bortforklare. I det som var utgangspunktet for debatten, Trond Giskes forsøk på vri seg unna dommen om politisk TV-reklame er det vanskelig å komme forbi at EMD klart har sagt at et reklameforbud som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelig begrunnet, at den klart avviser Norges påstand om at det ikke er tilstrekkelige alternativer til et generelt forbud mot politisk TV-reklame, og at de gir klar tilslutning til Høyesteretts mindretall på de avgjørende punktene. Men Frederik Sejersted gir noe av forklaringen selv, når han skriver:

“Når tvister oppstår mellom internasjonal rett og vanlig norsk rett og politikk, er det disse juristene som har i oppdrag å forsvare det nasjonale handlingsrom på vegne av regjering og Storting. De står i fronten, og ser utviklingen. Selv har jeg tidligere i syv år vært statens advokat i EU/EØS-rettssaker, og forsvart Stortingets lover …”

Han synes å ha problemer med å komme ut av denne rollen.

Billige studieplasser?

I dag la regieringen fra revidert statsbudsjett. På skrytelista til Kunnskapsdepartemente står 3.800 nye studieplasser ved universitet- og høyskoler. Går man inn i budsjettdokumentet ser en at dette er 3.000 vanlige studieplasser + 800 plasser innen “desentralisert etter- og videreutdanning”. Så jeg synes 3.000 studieplasser er mer dekkende.

Går en så til pengene, så er  det foreslått 96,6 mill til å dekke disse 3.000 studieplassene. Det gir 32.200 pr studieplass. Det er ikke særlig mye, ei heller om man tar hensyn til at tallene ikke har helårsvirkning. Så noen fullfinansiering av studieplasser forslår ikke regjeringen.

Legger vi inn at disse studentene som tas opp også studere ri 2010, må det følges opp med 193,2 mill i 2010 om man bare skal holde den minimumsfinansiering som nå foreslås tildelt. Hvis de nye studieplassene ikke bare skal være en engangsforeteelse (slik at opptaksrammene igjen reduseres i 2010), må bevilgningene økes ytterligere. Om man regner med at studentene er i systemet i fem år, da må man i løpet av fem år øke bevilgningene slik at de dekker 15.000 studieplasser om opptaksrammen skal økes med 3.000. Selv med den lave finansiering pr student som foreslås, betyr det at det er nødvendig med en økning opp til en milliard.

Det selvølgelig lov å håpe.

Trond Giske ror i motvind

Trond Giskes forsøk på å vri seg unna dommen i Menneskerettsdomstolen (EMD) i Stasbourg begynner å bli komisk. For hvert forsøk på å komme seg unna det uunngåelige havner han lenger utpå.

Allerede da forbudet mot politisk TV-reklame ble lovfestet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en forskriftsbestemmelse), visste regjeringen at forbudet var problematisk i forhold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998-99) 3.4.3 vises til følgende uttalelse fra Justisdepartementet:

«Det finnes – så vidt vi kjenner til – ikke praksis i konvensjonsorganene etter EMK eller SP som direkte gjelder forbud mot politisk reklame i etermedia. Dette gjør i seg selv vurderingen noe usikker, særlig fordi konvensjonenes ordlyd ikke gjør det klart at et slikt forbud er tillatelig, og siden Den europeiske menneskerettsdomstol generelt har lagt stor vekt på ytringsfriheten. Etter en helhetsvurdering vil Justisdepartementet likevel anta at høringsforslaget vil stå seg i forhold til konvensjonene. Vi legger særlig vekt på at forbudet ikke vil representere noe inngrep i den tidligere praksis når det gjelder demokratisk beslutningsprosess i Norge.»

Dommen fra EMD i Strasbourg er klar. Et generelt reklameforbud kan ikke opprettholdes. Det heter i dommen avsnitt 77:

” The view expounded by the respondent Government, supported by the third party intervening Governments, that there was no viable alternative to a blanket ban must therefore be rejected.”

EMD uttrykker på avgjørende punkter støtte til mindretallet i Høyesterettsavgjørelse (som kom til at forbudet var i strid med ytringsfriheten), og tar uttrykkelig avstand fra flertallet.

I Vgt Verein gegen Tierfabriken (VgT), som EMD i betydelig grad støtter seg til, sies det i avsnitt 74:

“In the Court’s opinion, however, while the domestic authorities may have had valid reasons for this differential treatment, a prohibition of political advertising which applies only to certain media, and not to others, does not appear to be of a particularly pressing nature.”

Et forbud som bare gjelder ett medium er ikke særlig viktig, og dermed ikke viktig nok til å begrunne et forbud. Man snur på en måte argumentet om at et forbud mot politisk TV-reklame ikke vil ha så stor betydning rundt, og sier at hvis slike reklame ikke har vesentlig betydning, da er det heller ikke grunn til å forby det.

Gjengivelse av dommen fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008-2009) er etter min mening så skjev og ufullstendig at den blir misvisende. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Giske feilinformerer Stortinget når dette er den informasjon Stortinget får fra regjeringen.  En gunnleggende premiss i dommen referes ikke, nemlig den at stater har en meget liten skjønnsmargin for inngrep når det gjelder politske ytringer. Detter er det motsatte av hva Høyesteretts flertall sa, se Rt 2004 s. 1737, se dennes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttrykkelige avstand fra (s dommen avsnitt 64). Dette sies bl.a. i dommens avsnitt 59:

“In this connection, it must be recalled that, according to the Strasbourg Court’s case-law, there is little scope under Article 10 § 2 of the Convention for restrictions on political speech or on debate on questions of public interest”

Departementet gjengir dommens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hensyn staten anførte utvilsomt var relevante.  Men de unnlater å nevne avsnitt 71, hvor EMD sier:

”However, the Court is not convinced that these objectives were sufficient to justify the interference complained of.”

Altså var det som staten anførte relevant, men hadde ikke tilstrekkelig vekt til å begrunne forbudet.

Regjeringen gjengir videre avsnittet hvor EMD skriver at Pensjonistpartiet i praksis ikke hadde mulighet til å komme til orde på annen måte enn ved reklame. Dette var et moment. Men regjeringen fremstiller det som om dette var det viktigste, kanskje det eneste momente som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regjeringen presterer også å si at dommen  VgT har “liten overføringsverdi for spørsmålet om reklame fra politiske partier”. Dette til tross for at det var denne dommen EMD, i likhet med Høyesteretts mindretall, først og fremst støttet seg til. Denne fremstillingen er ikke bare skjev, den er direkte feil.

Trond Giskes tiltak virker panikkartede.  Først ville han bringe saken inn for Storkammeret. Så ombestemte han seg, og ville heller endre NRK-plakaten. NRK-ledelsen var klar på at dette var noe de godt kunne ha klart seg uten, og at det ikke ville føre til noen endringer i NRKs valgdekning. Pensjonistpartiet og andre småpartier ville slippe til når det etter NRKs redaksjonelle  vurdering var riktig. Nyhetsredaktør Jon Gelius sa i følge NTB følgende til Kringkastingsrådet (her gjengitt etter VG):

” Om NRKs valgdekning til høsten skal omfatte flere partier enn de tradisjonelle gjengangerne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resultat av journalistiske vurderinger (…)til NTB sier Gelius at småpartiene vil bli trukket inn i valgkampdekning i den grad det er naturlig å få deres syn i bestemte saker.

– Det kan for eksempel være naturlig for oss å få Pensjonistpartiets syn hvis pensjonsspørsmål blir tema i valgkampen. Det samme kan være tilfelle for De grønne i samband med miljøspørsmål, men ikke noe parti vil få «carte blanche» i vår valgkampdekning, sier Gelius.”

Forsøk på å styre NRK ville lede Giske inn i dype problemer i forhold til Lov om redaksjonell fridom i media § 4, hvor det i annet ledd står:

“Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, “

Og uansett hvor mye Giske kunne og ville gripe inn i NRK, så ville det bare gitt tilgang til én TV-kanal, og bare i den perioden det er egne valgsendinger. Småpartiene ville ikke kunne slippe til med sitt syn i saker som står høyt på den politiske dagsorden når det ikke er valgkamp.

Hva Giskes avtale med Frikanalen er, er det ikke lett å si. Jon Wessel-Aas har påpekt at det kan være i strid med statsstøttereglene å gi en slik støtte til én kanal, og at et kjøp av sendetid for 10 mill ikke kan gjøres som direktekjøp, men må ut på anbud. Det er interessante synspunkter. Men jeg kjenner ikke det regelverket godt nok til at jeg vil kommentere de sidene av saken.

Staten eier ikke kanalen, så instruks fra eier er det vel ikke. Kanskje er det reklameplass. Det er i alle fall kjøpt sendetid. Det betyr i så fall at staten selv bryter det forbudet de tviholder på. Kanskje er det sponsing, men da får Giske problemer i forhold til kringkastingsloven § 3-4, hvor det står:

“Innhold og presentasjonsform i sponsede program må være slik at kringkasterens redaksjonelle integritet opprettholdes fullt ut.”

Kanskje er det rett og slett en politisk innblanding slik vi ser i land vi gjerne liker å holde fram som eksempler på hvordan forholdet mellom stat og kringkastingsselskap ikke bør være.

I VgT sa EMD at et forbud mot politisk TV-reklame som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelige begrunnet til at det kan forsvare inngrepet i ytringsfriheten. Da må det være åpenbart at når forbudet innskrenkes ytterligere slik at det ikke lenger gjelder mediet, men bare enkelte kanaler, da er det enda svakere begrunnet. Jo mer Trond Giske gjør for å bregrense effekten av reklameforbudet, jo mer undergraver han også begrunnelsen for å ha forbudet, om man holder seg til EMDs begrunnelse i VgT.

Frikanalen har som prinsipp at det ikke er noen redaktør. De enkelte organisasjonene har selv redaktøransvaret for innslag de sender. Det vil måtte bety at de enkelte partier selv har det redaksjonelle ansvaret for sine politiske innslag. Det er ingen redaktør som kan gripe inn og si at dette er uakseptabelt, slik en TV-redaktør kan gjøre, også overfor reklame.

Ikke all politisk remlame må tillates. Staten har rett når de peker på at VgT tillater visse innskrenkninger i politisk reklame. I Murphy oppretthold EMD et irsk forbud mot religiøs reklame, fordi dette kunne være særlig kontroversielt og sensitivt. Vurderingstemaet er i utgangspunktet det samme for politisk reklame, men man aksepterer en noe videre skjønnsmargin for forbud.

Ingen skal forhåndssensureres på Frikanalen, sier Trond Giske. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle partier slippe til, da må alle registrerte partier slippe til. Man kan ikke utlukke partier man ikke liker. Norgespatriotene og Vigrid må få slippe til på samme måte som andre småpartier. Norgespatriotene varsler at de f.eks. kan komme til å brenne Koranen under sine sendinger. Ingen kan hindre det, mener Trond Giske. Antagelig har han rett, med den modell han har valgt.

En redaksjon kunne ha sagt nei til et slikt innslag. Ikke for å sensurere meningene, men fordi man ikke aksepterer virkemidlene. Det er også rett, som staten sier, at VgT sier at ikke ethvert forbud mot politisk reklame er utelukket. Støtter man seg på Murphy kan man antageligvis også ha regler for politisk reklame som sier at den ikke kan ha en form som kan virke særlig støtende, eller noe i den retning. Jeg vil tro at man også kan forby politisk reklame som i hovedsak inneholder nedsettende omtale av andre. Men redaksjonelle ytringer kan man ikke regulere på den måten.

Et av argumentene mot politisk reklame, som også Høyesteretts flertall la stor vekt på og som staten anførte i saken for EMD, er at reklame kan bidra til å redusere nivået på den politiske debatten.  Ved å slippe politiske galninger fri, uten rammer og uten redaksjonell styring, da har Giske ytt et avgjørende bidrag til å sikre den kvalitetsreduksjon han påstår at han ville forhindre. Det eneste han ikke oppnår er å åpne for en politisk ytringsfrihet som er i samsvar med dommen fra EMD.

Venstre og opphavsretten

Venstre har, først og fremst ved Trine Skei Grande, profilert seg i forhold til opphavsrett, men dessverre på en måte som først og fremst er en form form opphavsrettspopulisme. I Venstres program for kommende stortingsperiode heter det i pkt. 15.5:

“Venstre mener at dagens åndsverkslovgivning ikke er tilstrekkelig tilpasset vårt moderne samfunn. Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng. Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).
Derfor vil Venstre:
– Redusere opphavrettens vernetid.
– At norske åndsverk gjøres tilgjengelig for fri bruk når vernetiden utløper.
Nasjonalbiblioteket skal gis ansvaret for å registrere og synliggjøre disse verkene.
– Sette i gang en offentlig utredning for å oppdatere dagens åndsverk- og opphavsrettslovgivning, både nasjonalt og internasjonalt.
– Sørge for at forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler skal gjøres gratis tilgjengelig for allmennheten umiddelbart etter publikasjon (”open access”).
– Vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling.
– Støtte bruken av fribrukslisenser.”

Disse standpunktene fortjener noen kommentarer.

Continue reading Venstre og opphavsretten

Kutt i studieplasser (reprise)

[En kommentar til statsbudsjettet for 2005, opprinnelig trykket i Aftenposten 3. november 2004]

[Jeg henter fram igjen dette innlegget, som en salgs “hva var det jeg sa” kommentar til noe av det som rektor Geir Ellingsrud og universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe tar opp i innlegget “Mer penger blir dyrt” i Aftenposten 9. mai 2009. Min kommentar ble skrevet ble skrevet mens Kristins Clemet var statsråd. Dagens regjering har ikke akkurat bidratt til å snu denne trenden, men hovedpoenget blir kanskje at det for politikere, uansett farge, er veldig langsiktig om de klarer å tenke helt fram til neste valg.]

I Regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås blant annet å kutte 4000 studieplasser. Det er vanskelig å finne noen særlig begrunnelse for dette i budsjettet, ut over ønsket om å spare penger. Med forslaget oppfyller Regjeringen mine mest pessimistiske tanker om hvor korttenkte våre politikere kan være.

Continue reading Kutt i studieplasser (reprise)

Hvorfor har trær og fjellknauser stemmerett?

Den norske valgordning er basert på prinsippet om at alle er like, men noen er likere enn andre. Vi har en absurd og udemokratisk valgordning hvor noen stemmer er viktigere enn andre. I Norge fungerer det selvfølgelig slik at stemmer fra “distriktene” betyr mer enn andre stemmer. Hvis du represneterer mye skog, fjell og vidde, da teller din stemme mer.

Det er ikke lett å skjønne hvordan dette egentlig fungerer. Valgloven  § 11-3 (2) lyder slik:

Hvert valgdistrikts fordelingstall fastsettes ved at antallet innbyggere i valgdistriktet ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget adderes med antall kvadratkilometer i valgdistriktet multiplisert med 1,8.

Hvis man bor i et valgdistrikt, hvilket vil si fylke, med stort areal, da veier ens stemme mer. Det minner om historiske tider da man måtte eie land for å kunne stemme, eller i alle fall at stemmene til de som eier land teller mer enn stemmene fra de som ikke eier land. Det er grunnleggende udemokratisk. At man har skiftet ut adelskap med bolig i et politisk prioriert distrikt gjør ikke ordningen noe bedre eller mer demokratisk.

I dagens utgave av “Politisk kvarter” kom kommunalminister og SP-politiker Magnhild Meltveit Kleppa med et håpløst forsøk på å forsvare ordningen. Det hun ikke sa, men som var tydelig mellom linjene, er at dette bidrar til å fremme SP-politikk.

Det er ingen grunn til å gjøre dette komplisert. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at hver person har én stemme og at hver stemme teller likt. Adelskap, adresse, kjønn, hudfarge eller andre egenskaper ved personen skal ikke påvirke hvor stor betydning vedkommendes stemme har. Så lenge stemmene ikke teller likt, da har vi ikke et reelt demokrati i Norge.

Hva slags politi skal vi ha?

Aftenposten var for noen uker siden med uteseksjonen i Oslo. I reportasjen kan vi bl.a. lese dette:

“Da Aftenposten var med Uteseksjonen lørdag kveld for to uker siden, så vi mange vektere og flere patruljer med Natteravner. På fem timer så vi ikke en eneste politipatrulje eller betjent, til tross for at vi oppsøkte de mest belastede områdene i sentrum av byen.”

Det overrasker ikke. Oslo kommune  har leid inn vektere som skal patruljere langs Akerselva og på nedre del av Grünerløkka. Ordningen har fått kritikk, sikkert med god grunn. Men hva skal man så gjøre når politiet ikke gjør det som er en åpenbar politioppgave?

Listen over politiforsømmelser er skremmende lang. Næringslivet anmelder ikke underslag, men går heller til private etterforskere. Folk ser ikke poenget med å anmelde saker — de blir bare henlagt likevel. Det kan gå flere dager før politiet kommer etter et innbrudd — om de kommer i det hele tatt.

Continue reading Hva slags politi skal vi ha?