Category Archives: Politikk

Når politikere maner til “samfunnsansvar”

I dagens “Politisk kvarter” på NRK P2 kom leder av Stortingets finanskomité, Arbeiderpartiets Reidar Sandal, med en typisk politikerfloskel om at bankene må vise “samfunnsansvar” og låne ut mer penger til et næringsliv som slikter med kapitaltørke.

Heldigvis er det grenser for hvor mye banker kan låne ut. Det har i alle fall blitt hevdet (jeg har ikke gått grundig inn i detaljene) at noe av det som utløste finanskrisen var at de to USAnske boligbankene Fannie Mae og Freddie Mac etter politisk press hadde bidratt til å låne ut for mye til boliglånskunder. Banken hadde ikke soliditet nok til å stå i mot da markedet kollapset, og måtte kaste inn håndkledet.

Det er en klar påminnelse om at ansvarlige banker ikke gir etter for politikernes press om “å vise samfunnsansvar” ved å låne ut mer enn hva som er forsvarlig (og lovlig) ut fra krav om sikkerhet, egenkapitaldekning osv.

I følge sjefsøknom Steinar Juel i Nordea, som deltok i debatten, er noe av problemet nå at obligasjonsmarkedet har tørket inn. Bedrifter som tidligere hentet kapital i dette markedet henvender seg nå til bankene, og bankene har ikke kapasitet til å dekke denne låneetterspørselen.  Staten har tilført bankene likviditet, men har ikke tilført mer egenkapital. Dette hindrer at bankene kommer i en likviditetsskvis som kunne ha ført til at de ikke hadde kunnet innfri egne forpliktelser. Men det øker ikke bankenes utlånskapasitet.

Det er politikerne, f.eks. Reidar Sandal, som må vise samfunnsansvar ved å gi de nøvendige rammevilkår, eventuelt tilføre egenkapital etc. Politikerne kan ikke skyve ansvaret over på bankene ved å kreve at bankene skal ta en uforsvarlig høy risiko eller låne ut mer enn de har dekning for.

Politisk reklame

Stavanger Aftenblad melder at den norske stat har tapt saken ved Den europeiske menneskerettgihetesdomstolen om politisk reklame. Forbudet mot politisk reklame anses for å stride mot ytringsfriheten og menneskerettighetene.

Man burde ikke være særlig overrasket over resultatet. Retten til ytringer om politiske spørsmål er ytringsfrihetens kjerne. Å tillate at man kan kjøpe seg plass til de fleste former for ytringer, men ikke politiske ytringer er særdeles problematisk og er nærmest umulig å forsvare i forhold til ytringsfriheten.

Foreløpig har jeg ikke sett selve dommen, så innholdet kan jeg ikke kommentere nærmere. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stille de samme krav til sannhet m.m. som ved annen reklame. Og her er kanskje noe av problemets kjerne: De politikere som er så opptatt av at andre ikke skal kunne love noe deres produkt ikke kan levere, slenger gladelig ut løfter som de må vite de ikke kan oppfylle.

Man burde f.eks. kunne kreve at reglene om sammenlignende reklame i  Forskrift om sammenlignende reklame § 3 overholdes også for politisk reklame. Man vil da f.eks. kreve:

a) den ikke er villedende
c) den sammenligner objektivt én eller flere egenskaper ved disse varene og tjenestene som er konkrete, relevante, dokumenterbare og representative, herunder prisen
e) den bringer ikke i vanry eller taler nedsettende om en konkurrents varemerker, handelsnavn, andre kjennetegn, varer, tjenester, virksomhet eller situasjon

Hvis man må kunne dokumentere holdbarhet, og dessuten ikke kan tale nedsettende om konkurrentene, da bør vi kunne få en relativt edruelig reklame. Men det er vel her som så ofte ellers en fremmed tanke for politikerne at det de bestemmer at skal gjelde for andre, også skal gjelde for dem selv.

Demokratisk underskudd

I EU-debatten har motstandere av norsk EU-medlemskap ofte kommet med påstander om “demokratisk underskudd”. Med dagens EØS-tilknytning blir vi jevnlig minnet om hva demokratisk underskudd virkelig er: Vi får ikke være med når beslutningene tas, og må bare si ja takk og amen når resultatet foreligger.

Jevnlig får vi patetisk skyggeboksing med politikere som vil “legge ned veto”, som om det er en reell mulighet. Formelt kan Norge selvfølelig la være å implementere “tjenestedirektivet”. Men det er naivt å tro at dette ikke vil ha konsekvenser for Norge. Fri utveksling av tjenester er en av de grunnleggende friheter. Hvis Norge ikke vil vedta de regler som gjelder for det indre markedet, da må vi regne med at Norske bedrifter ikke lenger fritt vil kunne tilby tjenester rettet mot EU. Vi kan ikke regne med at vi kan vedta særregler som gjør det vanskeligere for andre land å tilby tjenester i Norge, og samtidig ha selv ha fri markedsadgang.

Nå er det foreslått at man skal utarbeide et direktiv som sier at innskuddsgarantien i banker skal være 100.000 €. For de fleste land vil det være en klar forbedring, men for Norge vil det bety at dagens garanti på 2 mill NOK reduseres til ca 800.000 NOK. Helt forutsigbart var Per Olav Lundteigen uten og sa noe i retning av at “det norske folk skal ha 2 mill, det er klart Norge må legge ned veto”. Arne Skauge var nok mer realistisk når han sa at vi ikke vil ha noe valg om et slikt direktiv skulle bli vedtatt.

EU ønsker ikke en konkurranse mellom landene når det gjelder å tilby høyest mulig garanti. Innskudd vil gå til land som har høy garanti, noe som kan gi bankene i det landet en konkurransefordel. Skulle et slikt direktiv bli vedtatt og Norge “legge ned veto” (som selvfølgelig ikke er noe veto mot direktivet, bare at Norge sier nei til å innføre det), da må vi regne med at norske finansinstitusjoner ikke lenger vil kunne tilby finanstjenester i et europeisk marked. Det vil neppe være særlig bra for Norge.

Skal man påvirke må man være med når beslutninger forberedes og tas. Det nytter ikke å komme etterpå å si at vi ikke vil være med. Norge har helt frivillig valgt å stille seg utenfor beslutningsprosessene i Europa og da får man akseptere konsekvensene av det: Vi er ikke med når beslutninger tas, men må gotda resultatet. Det er visst dette som noen kaller “sjølråderett”.

Norge vil selvfølgelig ikke kunne bestemme alene i Europa, slik noen EU-mostandere synes å mane at man må kunne for å bli med. Det ville være grunnleggende utdemokratisk. Selvfølgelig bestemmer flertallet. Men det er ikke slik, som EU-motstandere og gjerne beskriver situasjonen, at det er norske interesser mot EU. Norge har felles interesser med mange EU-land, og det er allianser som følger polisike mer enn nasjonale skillelinjer også i EU. Men så lenge vi står utenfor har vi ikke noe å si.

Å være mot EU og EØS er en ærlig sak. Man kan være uenig, men det er posisjon som det er mulig å forstå. Derimot er det ikke mulig, i alle fall ikke for meg, å forstå hvordan man kan være for EØS som en varig løsning. Det er medlemskap uten stemmerett. Vi får omtrent alle plikter, man har ikke noe å si. Det er virkelig et demokratisk underskudd. Jeg skulle ønske noen politikere kunne hatt ryggrad til å si at vår rævdilting etter EU er en selvvalgt posisjon, og at vi må ta konsekvensene av det valg Norge har truffet.

Så lenge vi har en husmannsavtale med EU vil vi jevnlig se et de patetiske, politisk skuespill som Ibsen beskrev allerede i Peer Gynt:

“Jeg får vel følge dem på færden, –
men protesterer for alverden –!”

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til onsdag 15. oktober står vi igjen overfor årets virkelig store personvernkrenkelse: Nå skal et nytt sett av opplysninger om vår inntekt, formue osv. Det er klart for at vi skal grafse i familie, naboers og kjendisers inntektsforhold. Bondevik II-regjeringen, med Per Kristian Foss som finansminister, sørget for at adgangen til grafsing i alle fall ble begrenset. Men da Kristin Halvorsen overtok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” politikk: Nå skulle det igjen være fritt fram for grafsing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Så skal man ta Gro …

Pressens ulver har begynt å jakte på Gro Harlem Brundtland. Først var det aldeles fryktelig at hun tar konsulentoppdrag for Pepsi. Så har hun visst kommet til å oppgi inntekter bare til det landet hvor hun bor (Frankrike) og ikke til Norge. Som pensjonist bosatt i Frankrike nyter hun dessuten godt av en skatteavtale som på et forunderlig vis gjør at hun verken betaler skatt av sin pensjon til Norge eller til Frankrike. Dagbladet – avisen som stadig hevder at den vil bort fra den fordummende journalistikken – topper det hele med å skrive at Gro Harlem Brundtland tar 350.000 kr pr time. Som “velvalgt” illustrasjonsfoto har Dagbladet valgt bilde av Gro som i 2002 holdt foredrag på Hankø om “kvinner og ledelse”, et foredrag som hun garantert ikke tok i nærheten av 350.000 kr for. I følge Dagbladet lever Gro i “skatteeksil” og er “nullskatteyter” – det siste fordi hun skatter til Frankrike.

Gro Harlem Brundtland har knapt bodd i Norge siden hun i 1998 ble direktør i WHO. Om jeg husker riktig var det av helsemessige grunner hun – som pensjonist – valgte å bosette seg i Frankrike. Hun hadde begynt å få problemer med norsk vinter. Det er helt urimelig å antyde at hun skulle være “skatteflyktning”.

Jeg vet ikke hva Gro har gjort for Pepsi. Men jeg klarer ikke å hisse meg opp over at hun tar enkelte slike rådgivningsoppdrag så lenge hun faktisk ikke reklamerer for dem. At man stadig trekker inn Coca Colas PR-rådigver i Norge, Elisabeth Hartmann, til å snakke om Gros rennomé bare bekrefter pressens – her særlig NRKs – mangel på dømmekraft.

Det er ikke lett å bli klok på skatteavtaler. Poenget er å unngå dobbeltbeskatning. Hvorfor avtalen med Frankrike har blitt slik at hun slipper å betale skatt av pensjonen noe sted, vet jeg ikke. Min gjetning er at statspensjon i Frankrike ikke er skattepliktig, og at det gjelder for alle statspensjonister som er skattepliktige til Frankrike, også om man får sin statspensjon fra Norge. Jeg synes ikke at resultatet virker rimelig i dette tilfellet. Men de færreste av oss har noe ønske om å betale mer i skatt enn vi er pliktige til. Og de som måtte ønske det får ikke lov. Dette fikk bl.a. Per Ditlev Simonsen erfare da han ville gjøre opp for sine “tanter i Sveits”. Han ville ikke påberope seg foreldelse, men skattemyndighetene ville ikke ha pengene når kravet var foreldet. Slik ville nok resultatet også ha blitt om Gro hadde villet betale skatt av sin pensjon.

Så langt jeg har kunnet lese om saken, så er det slett ikke slik at Gro Harlem Brundtland ikke har oppgitt sine inntekter. Hun har oppgitt dem til det landet som hun nå er skattepliktig til, nemlig Frankrike. Der har de vel ikke de absurde kikkerreglene som vi har i Norge, så man kan heldigvis ikke gå inn på nettet og finne ut hva folk som skatter til Frankrike tjener og hva de betaler i skatt. Dette er en sak mellom den enkelte skatteyter og myndighetene, og angår ikke den nysgjerrige offentlighet.

Når Dagbladet skriver at Gro tar “350.000 pr time”, så der det omtrent like absurd som å hevde at den som får 100.000 i startpenger for å løpe 100m i et “Golde League” stevne tar 36 mill pr time – basert på at de bare løper i ca 10 sekunder. Enhver idiot – men mulig unntak for idiotene i Dagbladet – vet at det ligger en god del mer bak selve prestasjonen og bak den markedsverdi som vedkommende har fått. Jeg synes det er flott at også en norsk politiker har klart å markere seg internasjonalt på en slik måte at hun er attraktiv som foredragsholder. Dette er ikke noe som bare skal være forbeholdt avgåtte presidenter i USA, Tony Blair og andre utlendinger. Men jeg skammer meg som nordmann over hvordan norske medier behandler dette.

Inntektene skulle visst ha vært innrapportert til NAV, selv om Gro ikke er skattepliktig til Norge. Men Gro har statsrådspensjon, ikke vanlig folkepensjon. Jeg synes at våre politikere er ganske hykleriske når de kritiserer andres fallskjermer når de samtidig har bevilget seg selv det som må være Norges beste pensjonsordning. Det er en fallskjerm som bar blitt verdtsatt til en million kroner pr år i tillett til statsrådslønn. Men man kan likevel ikke kritisere den enkelte pensjonerte statsråd, stortingsrepresentant eller høyesterettsdommer for deres gunstige pensjonsorninger.

En (forhenværende) statsråd med minimum tre års opptjening (og full opptjening etter seks år) kan få alderspensjon fra fylte 65 år. Gro er 68. Så vidt jeg har kunnet se, så er det ikke noen avkortingsregler ut over at man ikke kan heve pensjon så lenge man er statsråd eller stortingsrepresentant, har hovedstilling i det offentlige eller har offentlig ombud på heltid. Hva man måtte tjene som kosulent, forfatter og foredragsholder medfører ingen avkorting i pensjonen. Så det ville ikke betydd noe for Gros pensjon om inntekter hadde vært oppgitt til NAV. Kanskje ville det ha fått en viss betydning for fordelingen mellom Folketrygden og den særlige statrådspensjonen, men ikke for det samlede beløpet. Om jeg har forstått reglene rett, så er dette ikke noen alvorlig feil og en feil som Gro selv ikke har hatt noen fordel av.

At arbeidsinntekter ikke fører til avkorting av pensjon er ikke uvanlig i tjenestepensjonsavtaler. Dette gjelder også for Statens pensjonskasse. (Idiotisk nok har man der regler som gjør at inntekter fra offentlig sektor fører til avkorting, mens inntekter fra privat sektor ikke gjør det. Slik sikrer man at statspensjonister ikke skal være motivert for å ta oppdrag for det offentlige.) Om jeg skulle velge å gå av med pensjon når jeg blir 67 – som fortsatt er en stund til – så vil jeg f.eks. kunne tjene så mye jeg vil som advokat uten at dette påvirker pensjonen. Så i forhold til dette har ikke pensjonerte statsråder noen fordeler fremfor oss andre. (Det er den korte opptjeningstiden, at de ikke rammes av 12G-regelen og særlige justeringsregler som gjør deres ordning så gunstig).

En regel som fører til at en emigrert pensjonist ikke betaler skatt noe sted er uheldig. Men dette er ikke en kritikk som kan rettes mot den enkelte pensjonist. Jeg vil tro at det meste av det Gro Harlem Brundtland gjør i sin pensjonisttilværelse gjør hun gratis. Hun tar ganske sikkert ikke 350.000 kr for å holde foredrag om kvinner og ledelse, om globale helseutfordringer eller annet som engasjerer henne. Men om noen vil toppe et kommersielt program med et kjent navn, da er det ingen grunn til ikke å ta betalt. Jeg ville også sagt ja takk til et foredragshonorar på 350.000 om noen hadde vært villig til å betale så mye (noe ingen er – i alle fall ingen som jeg har kommet i kontakt med). Jeg tar også ganske godt betalt for foredrag på bedriftsarrangementer og lignende de ganger jeg blir spurt om slikt, selv om jeg bare må innse at min markedsverdi ligger langt under Gro.

Slik man nå har stilt seg i Norge vil vi neppe få opp spørsmålet om hvor mye Gro Harlem Brundtland ville kreve for å holde et foredrag her. Om hun skulle opptre offentlig ville hun bli møtt av en skokk av journalister som ikke ville være det spor interessert i det temaet hun skulle ha snakket om. Alle spørsmålene ville ha dreid seg om Pepsi, foredragshonorarer og byråkratiske feil. Så da holder man seg heller i land hvor småligheten ikke er like fremtredende som i Norge – det ville i alle fall jeg ha gjort.

Er “godt nok” godt nok?

I går sto togtrafikken på hele Østlandet. En brann på Oslo S var nok til å slå ut trafikksentralen, og dermed sto det hele. I tillegg til tog var Oslo Politikammsom en institusjon av ganske mange, uten telefon og internettforbindelse. Det har også kommet fram at vår anti-terrorsentral ble rammet. Man kan neppe klandre Jernbaneverket eller NSB for selve brannen. Men sikkerhet er ikke bare et spørsmål om å hindre at hendelser inntreffer. Det er også et spørsmål om å hindre at slike uhell ikke får alt for store konsekvenser. Det har Jernbaneverket, NSB og andre etater et ansvar for, og der har det sviktet. Man skal ha beredskap i forhold til konsekvenser av brann i nøkkelinstallasjoner, og den kan ikke ha vært god nok. Det må være reserveløsninger som gjør det mulig å dirigere trafikken fra et annet sted og å rute telekommunikasjon andre veier. Kanskje er det for mye å kreve at all trafikk skulle kunne gå som normalt, men det er ikke akseptabelt at alt blir slått ut.

Man har vel regnet med at det skal gå bra, og ikke villet ta kostnadene med å legge inn en margin for det uforutsette, men ikke upåregnelige.

Omtrent samtidig har vi fått høre at den hvite marmoren på det nye operabygget er i ferd med å bli gul. Det var mye diskusjon om valg av stein til operaen. Den hadde en del nasjonalistiske overtoner. Noen mente at et norsk signalbygg bør ha norske materialer. Det spørsmålet skal jeg la ligge. Men at marmor er et problematisk byggemateriale er velkjent. Jeg var skeptisk til valget av marmor. Jeg er ingen steinspesialist. Men jeg har sett Finlandiahuset i Helsinki, og det har blitt kjent at man har problemer med steinen mange andre steder også. Mange med mer innsikt i dette enn meg mente at vi ville kunne få problemer i Oslo også. Men Statbygg hørte på andre eksperter og overhørte kritikerne. Nå har det kommet fram av pris var viktigere enn kvalitet da man valgte stein. Og nå betaler man prisen for den lave prisen.

Går vi noen måneder tilbake i tid raste det stein i Hanekleivtunnelen i Vestfold. Å gjøre arbeidet ordentlig var for dyrt. Så man valgte noe som skulle være godt nok, men så var det ikke det likevel. Det var dårlig arbeid. Igjen synes pris å vært viktigere enn kvalitet.

For meg spøker en fjerde sak i bakhodet: Flytting av vikingskipene fra Bygdøy til Gamlebyen. Jeg har ingen problemer med å se at vikingskipene vil være “juvelen i kronen” i et nytt middelaldermuseum. Men innsiktsfulle personer sier at skipene ikke vil tåle transporten, og tilbehøret er langt skjørere enn selve skipene. Kritikerne blir skviset ut, ledelsen innhenter uttalelser fra ekspertise som mener at transporten skal gå bra og universitetsstyret vedtar at vikingskipene skal flyttes. Kanskje går det bra. Men skal vi nok en gang ta sjansen på at den innleide ekspertisen har rett og at kritikern tar feil?

Skulle vikingskipene bli alvorlig skadet under transporten vil det være en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn misfarget marmor eller en dag med trafikkaos. Ødelegges vikingskipene vil de være tapt for alltid. Vi skal lytte til skeptikerne. “Godt nok” er ikke godt nok.

Kristin Halvorsens årlige personvernkrenkelse

I dag er dagen for Norges mest  systematiske personvernkrenkelse. Nå kan vi grafse i naboers, kollegers og familiemedlemmers inntekt.

Det finnes ingen gode grunner for å offentliggjøre skattelistene. En gang i tiden hadde det kanskje en kontrollfunksjon. Den er det ikke noe igjen av. Nå er det kun kikkingen og misunnelsen som er igjen. Dette er “Se og Hør” politikk. Vi var på vei bort fra dette. Men noe av det første Kristin Halvorsen gjorde da hun overtok som finansminister var å reversere dette og gå tilbake til full grafsing. Her opptrer hun mer som en slags “Se og Hør” journalist enn som finansminister.

Men når vi har et skattesystem basert på misunnelse, så bør man vel ikke overraskes over at det partiet som sterkest målbærer misunnelsen også forer den ved å legge ut skattelistene.

Hydro-saken, Opsjoner

Et tilbakeblikk

I ubehagelig nærhet til kommunevalget blusset diskusjonen om lederlønningene i Hydro opp. Det ble en sammensausing av moralsk indignasjon, misunnelse, politisk opportunisme og tabloid journalistikk. Saken ble ikke bedre av at man fikk den familiære koblingen mellom Oslos ordfører Per Ditlev Simonsen og hans datter Cecilie Ditlev Simonsen og deres “sveitsiske tanter”.

Mange deltok i debatten. Professor Nils Christie skrev artikkelen Pengene som oppløser Norge i Aftenposten 30. juli 2007. Han ble også intervjuet om saken. Øivind Østberg kom i en kommentar den 4. august med en etter min mening betimelig påpekning av at Nils Christie la stor vekt på likhet på bekostning av frihet.

Den 31. august var det professor Bernt Hagtvets tur, med artikkelen Blodtåke i styrerommet.

Jeg syntes innleggene var svært så ensidige og unyanserte, og kastet meg inn i debatten med artikkelen Misunnelse og moralisme, som ble trykket i Aftenposten 8. august. Artikkelen gjengis nedenfor:

Continue reading Hydro-saken, Opsjoner