Category Archives: Reise

Norgesferie med elbil

De pla­ner vi had­de både for vår­en og som­mer­en ble, som for så man­ge and­re, kull­kas­tet av korona­pan­de­mi­en. Det ble Nor­ges­fe­rie. Nær­me­re bestemt en tur rundt Sør- og Vest­lan­det med elbil. Vi had­de en Jagu­ar i‑Pace fra Bil­kol­lek­ti­vet.

Vi kjør­te rundt Sør­lan­det til Stav­an­ger, der­fra via Ryfyl­ke til Hauge­sund, og via Har­dan­ger til Ber­gen.

Ved Låte­foss kun­ne man få dusjet bilen
På Fløy­en var det lagt til ret­te for syk­ling

Fra Ber­gen gikk turen nord­over, og vi kjør­te på kryss og tvers i ind­re og ytre Sogn, hvor vi blant annet stop­pet på Tor­vund.

Min olde­far far født på en av Tor­vund-går­de­ne, men flyt­tet der­fra

Turen fort­sat­te via Geir­an­ger, til­ba­ke til Sogn og Nord­fjord­eid, Stad, og der­et­ter over øyene til Åle­sund.

Vi kun­ne nyte utsik­ten til Geir­an­ger­fjor­den uten et enes­te cruis­skip.

Her­fra kjør­te vi til Åndals­nes hvor vi over­nat­tet, og gjor­de en avstik­ker opp Troll­sti­gen, opp Roms­da­len til Dom­bås med sis­te over­nat­ting på Otta, og der­fra E6 hjem.

Et mål var å fin­ne geocacher i dis­se områ­de­ne, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. Det betyr at etap­pe­ne blir gans­ke kor­te, med man­ge stopp langs vei­en. En strek­ning som iføl­ge Goog­le maps skul­le ta ca 1,5–2 timer, kun­ne i prak­sis ta 6–8 timer inklu­si­ve stopp for å lete etter geocacher, spi­se mat osv. Med så man­ge stopp på litt mer­ke­li­ge ste­der, er indi­vi­du­ell trans­port det enes­te som fun­ge­rer. Hvis jeg had­de hatt 2,5 måne­der i ste­det for 2,5 uker, kun­ne jeg kan­skje ha syk­let. Men da had­de det blitt solo­tur for meg, uten fami­li­en. Dess­uten er man­ge av stig­nin­ge­ne på den­ne ruten hef­ti­ge­re enn hva jeg er i form til å syk­le opp.

Jeg synes lan­ge trans­port­etap­per med bil er kje­de­lig. Da fore­trek­ker jeg å rei­se til et sted som kan være utgangs­punkt for turen, og leie bil og/eller syk­kel der. Helst skul­le jeg ha reist mer med tog. Men Nor­ge er et uland når det gjel­der jern­bane, så det er ofte ikke et alte­ra­tiv ver­ken internt i Nor­ge eller til og fra and­re land. Der­for blir det fly ofte­re enn jeg liker. Men den­ne gan­gen skul­le vi kys­ten rundt i kor­te etap­per.

Mens vi var på ferie, les­te vi den­ne saken om lade­køer på nrk.no. Vi er debu­tan­ter når det gjel­der å ferie med elbil, men vi ble litt over­ras­ket over at det­te skul­le være så vans­ke­lig. Vi had­de ingen sto­re pro­ble­mer med å få ladet bilen, hvil­ket er utgangs­punk­tet for den­ne kom­men­ta­ren.

Et utgangs­punkt er å ikke leg­ge opp til len­ger dagsetap­per enn man kan rek­ke med fulla­det bil. Det­te kan sik­kert snus rundt til at man må ha en bil som har til­strek­ke­lig rekke­vid­de for en ikke alt­for ambi­siøs dagsetap­pe. “Vår” bil anga at den had­de strøm til 370–375 km når den var fulla­det. Jeg har ikke vel­dig god over­sikt over hvil­ke elbi­ler som fin­nes på mar­ke­det, men jeg har inn­trykk av at man­ge har en god del kor­te­re rekke­vid­de enn “vår” bil.

Noen gan­ger var vi ste­der hvor bilen kun­ne stå til lading over nat­ten, i par­ke­rings­hus, på hotel­ler mm. Det var greit, ved at vi had­de fulla­det bil nes­te mor­gen. Man­ge ste­der var det­te ikke en mulig­het. Vi sjek­ket da om det var hur­tig­la­de­re i næhe­ten av der vi skul­le over­nat­te. Jeg dro så ut for å set­te bilen til lading før fro­kost. Det var ikke så stor kon­kur­ran­se om dis­se lader­ne tid­lig på mor­ge­nen. Så kun­ne bilen lades mens vi spis­te fro­kost, pak­ket og sjek­ket ut. Og vi had­de en fulla­det eller i alle fall nes­ten fulla­det bil til dagens etap­pe.

Det enes­te ste­det hvor det­te med hur­tig­la­ding så ut til å kun­ne bli en utford­ring, var i Geir­an­ger. Der fin­nes, eller i alle fall fan­tes i juli 2020, bare én hur­tig­la­der. I alle fall klar­te ikke vi å fin­ne fle­re enn den­ne ene. Det vis­te seg å være man­ge van­li­ge lade­re på det ste­det hvor den­ne hur­tig­la­de­ren var. Jeg så i over­sik­ten i en av lade­ap­pe­ne at det skul­le være man­ge lade­plas­ser, så jeg dro dit rundt kl 06.00, slik at bilen skul­le rek­ke å bli bruk­bart ladet før vi skul­le vide­re, om hur­tig­la­de­ren ikke had­de vært ledig. Men det var den.

Om vi had­de sett det i tide, kun­ne bilen ha stått der over nat­ten. Men da måt­te vi ha kjørt bilen dit før vi spis­te mid­dag. Etter å ha spist mid­dag og druk­ket vin, var det helt uak­tu­elt å flyt­te bilen til en lade­sta­sjon. Åle­sund var også et sted vi ikke klar­te å fin­ne hur­tig­la­de­re, men der sat­te vi bilen i et par­ke­rings­hus med lade­mu­lig­he­ter over nat­ten. Så bilen var fulla­det da vi star­tet nes­te etap­pe.

Hvis mulig­he­ten bød seg, lot vi for sik­ker­hets skyld bilen stå til lading mens vi spis­te lunsj, eller had­de pau­se i nær­he­ten av en lade­sta­sjon av and­re grun­ner.

Våre til nå begren­se­de erfa­rin­ger med elbil, fikk meg til å reflek­te­re litt rundt plas­se­ring av lade­re. Man­ge er plas­sert ved ben­sin­sta­sjo­ner. Det er kan­skje en slags logikk i det­te, ved at ben­sin­sta­sjo­ner har vært og fort­satt i stor grad er kult­ste­der for bilis­ter. Men kjø­rer man elbil, er ben­sin­sta­sjo­ner gans­ke uin­ter­es­san­te.

Hotel­ler, cam­ping­plas­ser og and­re over­nat­tings­ste­der bør kun­ne til­by lade­plas­ser, som de selv­føl­ge­lig kan og bør ta betalt for. Den sam­me mulig­he­ten bør man ha i par­ke­rings­hus hvor man kan stå over nat­ten. Det­te behø­ver ikke være hur­tig­la­de­re.

De som bør sør­ge for å få instal­lert hur­tig­la­de­re er kjøpe­sent­re, vei­kro­er og and­re ste­der som gjer­ne vil at folk skal kom­me inn­om og bru­ke litt tid (og pen­ger) hos dem. Muse­er og and­re sever­dig­he­ter som vil at folk skal til­brin­ge tid hos dem, bør også sør­ge for ha hur­tig­la­der. Uten­for Bre­mu­se­et i Fjær­land var det hur­tig­la­der.

En av de mest menings­løst plas­ser­te lade­sta­sjo­ner vi var inn­om, var på en Circle‑K sta­sjon et sted som heter San­de, litt syd for Før­de. Vi had­de sett på en av appe­ne med over­sikt over lade­sa­sjo­ner at her skul­le det være hur­tig­la­der. Vi had­de litt lite strøm, uten at det var kri­tisk. Beho­vet for et toa­lett var nok mer kri­tisk enn beho­vet for lading av bil. Vi viss­te bare at det var en Circle‑K sta­sjon, og kjør­te inn­om for å gå på toa­let­tet, kan­skje kjø­pe litt “nød­pro­vi­ant”, og få litt eks­tra strøm til bilen sam­ti­dig. Det vis­te seg å vær en selv­be­tjent sta­sjon. Her var det ingen ting, annet enn selv­be­tjen­te ben­sin- og die­sel­pum­per, og lade­sta­sjon (med hur­tig­la­der). Det var ikke et toa­lett, ikke en kafe eller kiosk. Den var ikke en gang plas­sert slik at det var noen bus­ker som man kun­ne gå bak for å gjø­re sitt for­nød­ne. Ingen øns­ker å til­brin­ge tid et slikt sted. Så vi kob­let fra bilen etter at vi had­de kun­net kon­sta­te­re at her var det ikke noe av inter­es­se, og kjør­te vide­re til Før­de, som var slut­ten på den dagens etap­pe.

Sis­te etap­pe på søn­dag, fra Otta og hjem, var slik at det kun­ne være greit å få ladet bilen en gang under­veis, uten at det var kri­tisk. Men det var åpen­bart man­ge som had­de behov for å lade bilen på hjem­tu­ren, så da var det kø ved alle hur­tig­la­de­re. Vi fant et sted på Ringe­bu med langsom­la­der. Der kun­ne bilen stå, mens vi spis­te lunsj. Det ble ikke mye strøm på bilen, men det var nok til at vi kun­ne kom­me oss hjem uten rekke­vidde­angst, og få levert til­ba­ke bilen (og satt den til lading der bilen er sta­sjo­nert).

Det mel­des om økning i farts­bø­ter til nors­ke som­mer­bi­lis­ter. Hvis man kjø­rer den sam­me bilen ofte, får man en viss følel­se av hvor fort man kjø­rer. Siden jeg bru­ker gans­ke mye leie­bil og kol­lek­tiv­bil, kjø­rer jeg man­ge uli­ke biler. Når jeg får en kom­for­ta­bel Jagu­ar med vel­dig man­ge heste­kref­ter — jeg vet ikke hvor man­ge, kan det lett kom­me til å gå alt­for fort. For ikke ufor­va­ren­de å risi­ke­re farts­bø­ter og fører­kort­be­slag, plei­er jeg å set­te cruise­kon­trol­len omtrent på farts­gren­sen. Jeg sat­ser på at GPSen og farts­må­le­re som viser has­tig­he­ten langs vei­en, er mer pre­si­se enn bilens speedo­me­ter. Jeg kor­ri­ge­rer for mis­vis­ning, og stil­ler inn cruise­kon­trol­len der­et­ter.

Regn­bue mel­lom Åle­sund og Åndals­nes. Regn og sol om hver­and­re, det er vest­lands­vær.

Jeg har fle­re gan­ger kri­ti­sert Nor­ges elbil­po­li­tikk. Folk som mang­ler evne og/eller vil­je til å opp­fat­te nyan­ser, har ofte tol­ket det­te som om jeg er mot­stan­der av elbil. Det er jeg ikke.

Kon­sep­tet at man skal frak­te man­ge blikk­bok­ser på et par tonn hver, for å trans­por­te­re én og én per­son i kø av biler er ikke bære­kraf­tig, uan­sett hva slags motor bilen har og hva slags energi­bæ­rer man bru­ker. Gjen­nom sin elbil­po­li­tikk bru­ker Nor­ge vel­dig mye pen­ger på til­tak med i bes­te fall begren­set kli­ma- og miljø­ef­fekt. Dagens elbil­po­li­tikk hind­rer det som fak­tisk er miljø­venn­lig: Kol­lek­tiv­trans­port, ved at kol­lek­tiv­fel­te­ne fyl­les opp av elbi­ler. Elbil­po­li­tik­ken er grønn­vas­king av pri­vat­bi­lis­men.

Man­ge, dess­ver­re også man­ge poli­ti­ke­re og miljø­or­ga­ni­sa­sjo­ner, synes å tro at elbil er selve løs­nin­gen med stor L. Man snak­ker gjer­ne ikke om elbi­ler, men om null­ut­slipps­bi­ler, som er et mis­vi­sen­de mar­keds­fø­rings­ut­trykk. Det fin­nes ingen null­ut­slipps­bi­ler. Skal man vur­de­re utslipp, må man ta med hele kje­den fra råvare­ut­vin­ning til trans­port av fer­dig bil til mar­ke­de­ne, og selv­føl­ge­lig alle sider ved bruk av bilen. Elbi­ler bidrar til sveve­støv. De brå­ker like mye som fos­si­bi­ler, i alle fall om vi hol­der “penis­for­len­ge­re” som skal brå­ke uten­for. Og ikke minst: Elbil tar like mye plass som fos­si­bi­ler. Pri­vat­bil er et sær­de­les area­lin­ef­fek­ti­vit trans­port­mid­del, uav­hen­gig av motor og energi­bæ­rer. I byer er pri­vat­bi­ler først og fremst et plass­pro­blem, som ikke løses ved å byt­te motor.

I Nor­ge føres det en poli­tikk for å øke bil­tra­fik­ken. Det synes å være et mål om flest mulig elbi­ler på vei­ene. Jo fler elbi­ler det er på vei­ene, desto mer miljø­venn­li­ge tror man at man er. Det har len­ge vært byg­get motor­vei­er paral­lelt med jern­bane­lin­jer, som det ikke inves­te­res i. Da jeg på Twit­ter kri­ti­ser­te mang­len­de jern­bane­sat­sing, ble jeg møtt med at Nor­ge ald­ri har brukt mer, 26,8 mrd. Det hol­der til ca 7 km av den nye E18 som regje­rin­gen vil byg­ge vest for Oslo. Uan­sett var nok sat­sin­gen langt stør­re da f.eks. Ber­gens­ba­nen ble byg­get. Til sam­men­lig­ning har Avinor fått 5 mrd i “koro­na­s­tøt­te”, slik at den såkal­te jern­bane­sat­sin­gen er omtrent 5x koro­na­s­tøt­ten til fly­plass­ope­ra­tø­ren.

Det­te betyr ikke at man helt skal slut­te å kjø­re bil. Men poli­tik­ken bør ret­tes inn mot at det skal bli mind­re bil­kjø­ring, ikke mer. I Hel­sin­ki har man satt som mål at det skal bli unød­ven­dig å eie bil. I Oslo for­sø­ker byrå­det å føre en poli­tikk for å begren­se bil­bruk, men regje­rin­gen fører en poli­tikk for mer bil­kjø­ring. Vi tren­ger mas­siv sat­sing på kol­lek­tiv­tra­fikk, sær­lig jern­bane. Og vi tren­ger en stor­sa­ting på å leg­ge til ret­te for syk­ling, som kos­ter lite og gir gode resul­ta­ter.

Når man kri­ti­se­rer nye motor­vei­pro­sjek­ter, er sva­ret gjer­ne at det skal jo bare være “null­ut­slipps­bi­ler” som kjø­rer på dem. Slik blir det ikke. Selv om det ikke skul­le bli solgt en enes­te fos­si­bil etter 2025, vil det fort­satt kjø­re man­ge fos­sil­bi­ler på vei­ene i alle fall til etter 2040. Dess­uten er poli­ti­ker­ne for fei­ge til å gjø­re det som må til om man ikke vil ha salg av fos­sil­bi­ler etter 2025: Da må man ved­ta at etter det­te tids­punk­tet vil det ikke være til­latt å sel­ge nye fos­sil­bi­ler.

Hva som er utslip­pe­ne fra alle motor­vei­pro­sjek­te­ne i anleggs­pe­rioden, har ikke jeg sett noen tall på. Utslipp fra anlegg er visst noe man bare trek­ker fram når man skal tor­pe­de­re høy­has­tig­hets­tog og annen jern­bane­sat­sing. Man bryr seg ikke om slikt når det gjel­der motor­vei og bil.

Elbil er anta­ge­lig­vis mind­re ille enn fos­si­bi­ler. Vi har i dag en liten, gam­mel besin­dre­vet Peuge­ot. Den er 13–14 år gam­mel, men er ikke kjørt mer enn ca 50 000 km. Når den blir moden for utskif­ting, kjø­per vi anta­ge­lig­vis en rela­tivt liten elbil, som vil dek­ke fami­li­ens nor­ma­le bil­be­hov. Det har ingen hen­sikt å beta­le 400 000 eks­tra for en Jagu­ar eller en annen bil i til­sva­ren­de klas­se. Om vi igjen skul­le dra på bil­fe­rie i Nor­ge og øns­ke en litt stør­re bil, er det en bed­re og vel­dig mye bil­li­ge­re løs­ning å bru­ke en bil fra Bil­kol­lek­ti­vet eller en leie­bil. Man må bare pas­se på å bestil­le før alle and­re kom­mer på at de skal gjø­re det sam­me.

Print Friendly, PDF & Email

Dårlig kundebehandling fra Norwegian

Min søs­ter Syl­vi og jeg var i hel­gen i Hel­sin­ki for å ryd­de opp i lei­lig­he­ten etter vår tan­te som døde tid­li­ge­re i år. Vi reis­te med Nor­we­gi­an til Hel­sin­ki tor­dag kveld, som gikk greit. Jeg skul­le ha reist hjem med Nor­we­gi­an fra Hel­sin­ki søn­dag kl 20.00, via Stock­holm.

Da jeg kom til fly­plas­sen og skul­le sjek­ke inn på auto­ma­ten, slik Nor­we­gi­an kre­ver at man gjør, fikk jeg bare en feil­mel­ding, og inn­sjek­kin­gen ble avbrudt. Jeg gjor­de et nytt for­søk, med sam­me resul­tat. Ingen infor­ma­sjon, bare avbrudt inn­sjek­king. På nett­bret­tet så jeg noen bekym­rings­ful­le mel­din­ger om at fly­et var for­sin­ket til 23.30. Det vil­le ha betydd at jeg ikke vil­le hatt noen mulig­he­ter til å kom­me vide­re fra Stock­holm til Oslo.

Con­ti­nue read­ing Dår­lig kunde­be­hand­ling fra Nor­we­gi­an

Print Friendly, PDF & Email

Tabloidenes usaklige kampanjejournalistikk mot MDG. Togturer og litt til

Nett­avi­sen har tatt leder­rol­len i å dri­ve usak­lig hets­jour­na­lis­tikk mot Miljø­par­ti­et de Grøn­ne (MDG). Det er selv­sagt helt greit å være uenig med det som MDG står for poli­tisk, og kri­ti­se­re poli­tik­ken. Men Nett­avi­sen har valgt usak­lig per­son­jour­na­lis­tikk. I høst laget de en tøve­te sak om at MDGs for­hand­lings­le­der i Oslo, Lan Marie Nguy­en Berg, to taxi etter en debatt i NRK. Det var åpen­bart ikke nok for Nett­avi­sen at de tok taxi, de måt­te lage en over­skrift på at de kjør­te Mer­ce­des.  Som de fles­te som har bestilt taxi vet, så kjø­rer det gans­ke man­ge Mer­ce­de­ser som taxi, og når man bestil­ler taxi kan man ikke vel­ge hva slags bil man skal ha.

At MDG tok til orde for bil­fritt sen­trum, betød selv­sagt ikke at for­hol­de­ne var lagt til ret­te for det­te før det byrå­et de nå sit­ter i, var etab­lert. Nett­avi­sen var ikke ale­ne om å blå­se opp den­ne lil­le fjæ­ren til en hel hønse­gård. Møkka­jour­na­lis­tikk fra møkka­me­di­er.

Jeg under­stre­ker for ordens skyld at jeg ikke repre­sen­te­rer MDG. Jeg ikke med­lem av par­ti­et. Og jeg har ikke stemt på dem, selv om jeg er enig med dem i en del saker.

Sam­ferd­sels­mi­nis­ter Ketil Sol­vik-Olsen, som jeg fak­tisk har sett på som bekref­tel­sen på at det tross alt fin­nes intel­li­gent liv i FrP, kom­men­ter­te det­te på et slags russe­avis­nivå. Han, som gans­ke sik­kert ble kjørt til og fra den sam­me debat­ten i stats­råds­li­mou­sin, “rea­ger­te på at MDG Lan tok taxi”. En stats­råd som ven­ter at folk skal ta ham seriøst, kom­mer ikke med sli­ke tåpe­lig­he­ter.

Con­ti­nue read­ing Tab­lo­i­de­nes usak­li­ge kam­panje­jour­na­lis­tikk mot MDG. Tog­tu­rer og litt til

Print Friendly, PDF & Email

Norge trenger ikke Ryanair

Det­te er i utgangs­punk­tet en kom­men­tar som ble skre­vet for noen år siden, da Ryanair også tru­et med å trek­ke seg ut Nor­ge. Av grun­ner jeg ikke len­ger hus­ker, ble den ikke pub­li­sert. Men når Ryanair igjen ras­ler med sab­le­ne, har jeg hen­tet den fram og opp­da­tert den.

Den gang var det Ryanirs skatte­trik­sing. Nå er det flysete­av­gif­ten som får Ryanair til igjen å ras­le med sab­le­ne. Når de sta­dig tru­er med å leg­ge ned i Nor­ge, da har de vel­dig stor tro på sin betyd­ning for Nor­ge. Kon­klu­sjo­nen er gans­ke enkel: Bare la Ryanair fly ut av lan­det. Vi tren­ger dem ikke.

Hvor­for vil dere lure meg, Ryanair?” spur­te Cars­ten Hen­rik Phil i Dine Pen­ger. Han rea­ger­te på alle til­val­ge­ne som han aktivt må vel­ge bort når han skal bestil­le bil­lett hos Ryanair, og på at dis­se er pre­sen­tert slik at de er vans­ke­li­ge å vel­ge bort. For­bru­ker­om­bu­det kla­ger på de ikke får ryd­det opp i Ryanair-fel­le­ne. Med alle dis­se eks­tra­ut­gif­te­ne som Ryanair pådyt­ter sine rei­sen­de, da er det direk­te lat­ter­lig når de påstår at grunn­la­get for virk­som­he­ten i Nor­ge fal­ler bort med en avgift på 80 kr per pas­sa­sjer. Con­ti­nue read­ing Nor­ge tren­ger ikke Ryanair

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2012: 9. Kamp mot klokken i klokkebyen

Når det star­ter med velt i nøy­tral sone før etap­pen egent­lig har star­tet, da må man nes­ten reg­ne med mer velt når det vir­ke­lig drar seg til. Slik det så ut i dag skal man bare være gla­de for at ingen ble alvor­lig ska­det. Det var selv­føl­ge­lig erger­lig at Edvald Boa­sson Hagen var en av de som ble hef­tet av dagens velt, og der­med i prak­sis lig­ger for langt bak i kam­pen om den hvi­te ung­doms­trøy­en. Men han slapp i alle fall unna selve vel­ten.

I dag blir det nok noe helt annet. Det er bare en for­smak på hva som ven­ter i vir­ke­li­ge fjell. Men med mål­gang på top­pen av en første­ka­te­go­ri blir det nok ikke noen masse­spurt.

Det­te blir nok sis­te dagen vi ser Fabi­an Can­cel­la­ra i gult under den­ne touren. Kan­skje skal han hjel­pe hvem det nå måt­te være Radio­S­hack sat­ser på den­ne gan­gen til den sis­te stig­nin­gen. Men der­fra og inn bør han kjø­re så bil­lig som mulig til top­pen og spa­re kref­ter til den etap­pen vi har kom­met til. 9. etap­pe er en 38 km tempo­etap­pe fra Arc-et-Senans til Besançon.

 

På fransk kal­les en tempo­etap­pe for con­tre le mon­tre, som betyr mot klok­ken. Det pas­ser fint at en slik etap­pe går i mål og tiden tas i Besançon. For det­te har vært en klokke­by. En gang var det en bety­de­lig klokke­pro­du­sjon her. Det er ikke så mye igjen av den. Men Phi­lip­pe Lebru har gjen­opp­li­vet tra­di­sjo­nen og har etab­lert sel­ska­pet Uti­nam. Det er også et klokke­mu­se­um i Besançon: Musée du Temps. Mens man i Nor­ge snak­ker om hvor­vidt man skal byg­ge høy­has­tig­hets­tog, byg­ger man i Euro­pa. Besançon ble kob­let til det frans­ke TGV-net­tet i desem­ber 2011. På den nye sta­sjo­nen er det klok­ke fra Uti­nam: Lamat­rice-Uti­niam.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2012: 9. Kamp mot klok­ken i klokke­byen

Print Friendly, PDF & Email

Minner fra New York i uvær

Orka­nen “Ire­ne” nær­mer seg New York. Bil­de­ne av en kliss­våt Anders Tveg­ård på Dags­revy­en får meg til å ten­ke til­ba­ke på en gang jeg opp­lev­de uvær i New York. Det er en god del år siden — jeg hus­ker ikke hvor man­ge. Den gan­gen var New York bare i utkant­en av en orkan som traff len­ger syd. Når orka­nen nå tref­fer New York direk­te, blir det sik­kert mye ver­re.

Det var sis­te dagen og jeg skul­le hjem. Jeg skul­le fly hjem med SAS kl 19.35, om jeg hus­ker rett. Sis­te post på pro­gram­met var litt shop­ping. Jeg kjø­per bl.a. all­tid sko når jeg er i USA. For oss som har en fot som er litt bre­de­re enn det som er stan­dard er det vri­ent å få sko i Nor­ge. Det var en befri­el­se førs­te gang jeg var i USA, og man­nen i sko­bu­tik­ken også mål­te fotens bred­de før han fant fram sko. Det var anta­ge­lig­vis førs­te gang jeg fikk sko som ikke føl­tes tran­ge. Så det er mel­din­gen til norsk sko­bran­sje: Siden den gang har jeg nes­ten ikke kjøpt sko i Nor­ge. Jeg fyl­ler opp når jeg er i USA. At de også er bil­li­ge­re er en bonus, men ikke det vik­tigs­te.

Det reg­net. Jeg kan ikke hus­ke å ha opp­levd like kraf­tig regn, ver­ken før eller siden. Det blås­te også, så om jeg had­de hatt para­ply vil­le den ikke ha vært til noen hjelp. Før jeg kun­ne kjø­pe sko, måt­te jeg kjø­pe noe par sok­ker. De jeg had­de på var så gjen­nom­våte at jeg ikke kun­ne prø­ve sko med dem. Jeg kjøp­te vel noen buk­ser og skjor­ter også, for å få på meg noe tørt før jeg skul­le fly hjem. Alt jeg had­de på var gjen­nom­vått.

Con­ti­nue read­ing Min­ner fra New York i uvær

Print Friendly, PDF & Email

Hvil dere, NRK2 og Hurtigruten, det har dere fortjent!

Under vin­ter-OL i Salt Lake City i 2002 var det i alle fall en ting jeg var gans­ke sik­ker på: Jeg kom ikke til å sit­te opp om nat­ten for å se på cur­ling. Noen som dyt­ter på en stein og kos­ter isen, det kun­ne ikke være noe inter­es­sant. Feil. Jeg ble sit­ten­de oppe og se på fina­len. Det var fasci­ne­ren­de og utro­lig spen­nen­de — og Nor­ge tok gull. Jeg tror det var førs­te gang jeg så cur­ling, men slett ikke sis­te.

Fem og et halvt døgn live fra Hur­tig­ru­ten? Det måt­te vel være noe av det nær­mes­te man kun­ne kom­me direkte­sen­ding hvor man kun­ne se maling tør­ke. Det had­de jeg ingen pla­ner om å se. Feil igjen. Som så man­ge and­re ble jeg fasci­nert og har sett langt mer TV de sis­te dage­ne enn jeg van­lig­vis gjør.

Jeg vet ikke hva som grep meg og så man­ge and­re. Kan­skje er det for­di livet nå en gang går frem­over i gans­ke lang­somt tem­po, og de fles­te dager er litt grå? Det har vært til-og-fra TV. Det er vel ingen som har sit­tet opp og sett alt?

Hur­tig­ru­ten er i alle fall langt mer rea­li­ty enn tåpe­li­ge “rea­li­ty” seri­er hvor hånd­pluk­ke­de folk er stengt inne i et hus, på en øy, på et hotell eller et annet sted. Kan­skje er det også for­di jeg all­tid har likt havet. Jeg kan sit­te len­ge stil­le og se på havet uten å gjø­re noe annet, enten havet viser sin vak­re side eller sin kraft og vill­skap.

Det var en van­vit­tig idé. Krea­ti­ve folk kom­mer til tider opp med van­vit­ti­ge ide­er. Men det­te var hin­si­des alt. Det kun­ne umu­lig gå bra. Og uan­sett vil­le det sit­te noen over som vil­le se at det­te var gal­skap. Da vil­le idé­en hav­ne der så man­ge and­re idé­er som er litt for sprø hav­ner. Men noen sje­fer sa fak­tisk ja til gal­ska­pen, og det for­tje­ner de all mulig hon­nør for. Kring­kas­tings­sjef Hans Tore Bjer­k­ås sa i et inter­vju at det hel­dig­vis ikke var han som bestem­te hvil­ke pro­gram­mer som skul­le sen­des — for han vil­le ha sagt nei til det­te.

Det had­de ikke blitt så bra som det ble uten en meget dyk­tig og hardt arbei­den­de pro­duk­sjons­stab. Jeg anbe­fa­ler alle som er litt inter­es­sert i hvor­dan slikt lages å se på NRK­Be­tas “Hur­tig­ru­ten: Noen glimt bak kame­ra­ene” og “Hur­tig­ru­ten: hvor­dan sen­de direk­te fra satel­litt­skyg­ge”. Det er ikke bare å set­te opp et kame­ra og la det gå i fem og et halvt døgn. De for­tje­ner også all mulig hon­nør. Her har det nok vært brudd på arbeids­tids­be­stem­mel­se­ne som får Adecco-saken til å frem­stå som en vel­ord­net baga­tell. Nå har de sik­kert gått inn i en slags koma etter at de ende­lig har fått tid til å kjen­ne etter hvor sli­ten man egent­lig blir etter å ha arbei­det nes­ten døg­net rundt i mer enn fem døgn.

Noen synes at sen­din­gen har vært dre­pen­de kje­de­lig. Det er helt greit. Men jeg skjøn­ner ikke hvor­for folk som Trond Blind­heim skal kom­me med en mas­se sur­ma­get kri­tikk. Han har sik­kert fle­re kana­ler han kan se på. Det ble kan­skje litt mye 17. mai og “se, jeg er på TV!”, men hva så? Det er ikke så len­ge siden TV var fylt med ski-VM. Det var nasjo­nal fest så det holdt, og det var sik­kert krig i ver­den og øko­no­misk kri­se i Hel­las da også. Litt sene­re satt folk klist­ret foran TV-skjer­me­ne for å se artis­ter frem­føre dår­lig musikk i Melo­di Grand Prix. Det var sik­kert krig i ver­den og øko­no­misk kri­se i Hel­las da også. Men man må like­vel kun­ne se på og la seg fasci­ne­re av pro­gram­mer som Hur­tig­ru­ten minutt for minutt. De som synes det er kje­de­lig kan slå av eller skif­te kanal.

Selv synes jeg stort sett at fot­ball er gans­ke kje­de­lig. Det er vel­dig sjel­den jeg git­ter å se fot­ball på TV. Når det er fot­ball-VM blir det alt for mye fot­ball etter min smak. Men jeg har fle­re kana­ler og en AV-kna­pp. Dess­uten synes jeg det er helt greit å bru­ke tiden til annet enn å se på TV. Det pla­ger meg ikke at man­ge and­re gjer­ne ser fot­ball, selv om det sik­kert også under fot­ball-VM er krig i ver­den og øko­no­misk kri­se i Hel­las.

Jeg vet at det ikke står korps og kor på hav­nen hver gang Hur­tig­ru­ten anlø­per. Jeg vet også at man­ge av ste­de­ne langs kys­ten er en stygg havn med bølge­blikk­skur og gjen­nopp­byg­gings­ings­hus. Alt sty­ret i hav­ne­ne har skjult det­te for oss som har sett TV. Men det gjør da vel ikke noe? Vi for­sø­ker også å skju­le rotet og ord­ne som best vi kan når vi ven­ter vik­ti­ge gjes­ter. Det er uan­sett natu­ren mel­lom anløps­te­de­ne som er det flot­tes­te.

Jeg reis­te med Hur­tig­ru­ten fra Ber­gen til Kir­ke­nes i 1993. Under sen­din­gen har jeg vært med på å belas­te Hur­tig­ru­tens ser­ver for å sjek­ke sei­lings­plan, pri­ser, osv. Jeg har fått lyst til å ta turen en gang til.

Print Friendly, PDF & Email

Lourdes — grotten som ble en gullgruve

11. febru­ar 1858 for­tal­te den da 14 år gam­le bonde­jen­ta Ber­na­det­te Sou­bi­rous at hun had­de sett en dame i grot­ten Massa­beil­le, en drøy kilo­me­ter fra byen Lour­des. Ber­na­det­te had­de etter det­te en rek­ke sli­ke syner. Selv­føl­ge­lig var omver­den først sær­de­les skep­tisk, og skep­si­sen ble nep­pe mind­re av at hun var en fat­tig­jen­te med en alko­ho­li­sert far og som selv ikke frem­sto som spe­si­elt opp­vakt. Men hun unn­gikk å bli sper­ret inne på et sinnsyke­asyl — i dag had­de hun nok ikke unn­gått psy­kia­tri­en. Den katols­ke kir­ke aner­kjen­ten hen­nes syner i 1862.

Damen i Ber­na­det­tes syn had­de sagt at man skul­le drik­ke og vas­ke seg i van­net fra kil­den i grot­ten. I føl­ge legen­den skal også folk som har druk­ket av van­net i kil­den ha blitt fris­ke. Det­te såkal­te unde­ret i Lour­des er grunn­la­get for dagens pile­grims­in­du­stri i Lour­des.

Vi hav­net Lour­des for­di vi had­de krys­set Pyre­ne­ene fra Spa­nia og måt­te vel­ge et pas­sen­de sted å over­nat­te. I den grad det had­de preg av en pile­grims­tur for vårt ved­kom­men­de var nok kjen­te fjell fra Tour de Fran­ce vik­ti­ge­re mål enn Lour­des. Lour­des lå pas­sen­de til på vei­en mel­lom mel­lom Col d’Au­bis­que og Col du Tour­malet. Siden Lour­des var kjent for noe, mens de ste­de­ne som i prak­sis var alter­na­ti­ve­ne ikke var kjent for noe som helst og kna­pt fun­net ver­dig en biset­ning i guide­bø­ke­ne, valg­te vi Lour­des.

Con­ti­nue read­ing Lour­des — grot­ten som ble en gull­gru­ve

Print Friendly, PDF & Email

Andorra

Jeg har all­tid vært fasci­nert av de små lillep­ut­sta­te­ne som på en eller annen mer­ke­lig måte har over­levd inne­klemt mel­lom de sto­re. I Euro­pa har de sto­re sta­ter jevn­lig vært i krig med hver­and­re i hundre­vis av år og gren­se­ne har blitt flyt­tet man­ge gan­ger. Man skul­le tro at lillep­ut­sta­te­ne var blitt val­set ned uten at stor­mak­te­ne kna­pt mer­ket det. Men noen har alt­så over­levd. Andor­ra er en av dem.

Andor­ra lig­ger i Pyre­ne­ene og har kna­pt 84.000 inn­byg­ge­re. Det er mer enn det dob­belte av vår EØS-part­ner Lich­ten­stein (som har 35.000). I are­al er Andor­ra nes­ten tre gan­ger så stort. Så om vi i Nor­ge tar EØS-sam­ar­bei­det alvor­lig bør vi ikke smi­le alt for over­bæ­ren­de til et land som Andor­ra.

Pyre­ne­ene er en bratt bar­rie­re mel­lom Den ibe­ris­ke halv­øy og det kon­ti­nen­ta­le Euro­pa. Det er Afri­ka som pres­ser på og sky­ver Ibe­ria foran seg. Den afri­kans­ke og den euro­pe­is­ke kon­ti­nen­tal­pla­ten kol­li­de­rer, og i sår­sonen rei­ser Pyre­ne­ene seg. Det er en rela­tivt ung fjell­kje­de som fort­satt vokser. Det er akku­rat det sam­me som skjer litt len­ger øst, der Ita­lia pres­ses mot Euro­pa og Alpe­ne har dan­net seg i kol­li­sjons­so­nen.

Con­ti­nue read­ing Andor­ra

Print Friendly, PDF & Email

Bybane i Bergen og Tramway i Montpellier

I dag åpnet byba­nen i Ber­gen med fint besøk, og med litt mind­re fint besøk. La det være sagt som en gene­rell ansvars­fra­skri­vel­se: Jeg har ikke satt meg vel­dig grun­dig inn i pro­sjek­tet Byba­nen i Ber­gen. Jeg har mer­ket meg at det har vært mye dis­ku­sjo­ner. Men mot­stan­den kan ikke ha vært så stor like­vel når man har måt­tet impor­te­re Vidar Klep­pe for å fok nok folk til å kun­ne hol­de i fanen og repre­sen­te­re “fol­ke­lig mot­stand”.

Jeg kjen­ner byba­nen i Montpel­li­er, le Tramway, langt bed­re enn jeg kjen­ner byba­nen i Ber­gen. Men siden Montpel­li­er er en by omtrent på stør­rel­se med Ber­gen gir det utgangs­punkt for noen reflek­sjo­ner.

Den førs­te “byba­nen” i Montpel­li­er åpnet i 2000. Det var sik­kert mye dis­ku­sjon da det­te ble ved­tatt også, uten at jeg kjen­ner den­ne. Jeg begyn­te ikke å føl­ge med på hva som skjer i den­ne regio­nen før vi kjøp­te en lei­lig­het et styk­ke uten­for Montpel­li­er i 2005. Da var lin­je 1 i drift og lin­je 2 under byg­ging.

Con­ti­nue read­ing Bybane i Ber­gen og Tramway i Montpel­li­er

Print Friendly, PDF & Email