De planer vi hadde både for våren og sommeren ble, som for så mange andre, kullkastet av koronapandemien. Det ble Norgesferie. Nærmere bestemt en tur rundt Sør- og Vestlandet med elbil. Vi hadde en Jaguar i-Pace fra Bilkollektivet.
Vi kjørte rundt Sørlandet til Stavanger, derfra via Ryfylke til Haugesund, og via Hardanger til Bergen.
Fra Bergen gikk turen nordover, og vi kjørte på kryss og tvers i indre og ytre Sogn, hvor vi blant annet stoppet på Torvund.
Turen fortsatte via Geiranger, tilbake til Sogn og Nordfjordeid, Stad, og deretter over øyene til Ålesund.
Herfra kjørte vi til Åndalsnes hvor vi overnattet, og gjorde en avstikker opp Trollstigen, opp Romsdalen til Dombås med siste overnatting på Otta, og derfra E6 hjem.
Et mål var å finne geocacher i disse områdene, men det går jeg ikke nærmere inn på. Det betyr at etappene blir ganske korte, med mange stopp langs veien. En strekning som ifølge Google maps skulle ta ca 1,5-2 timer, kunne i praksis ta 6-8 timer inklusive stopp for å lete etter geocacher, spise mat osv. Med så mange stopp på litt merkelige steder, er individuell transport det eneste som fungerer. Hvis jeg hadde hatt 2,5 måneder i stedet for 2,5 uker, kunne jeg kanskje ha syklet. Men da hadde det blitt solotur for meg, uten familien. Dessuten er mange av stigningene på denne ruten heftigere enn hva jeg er i form til å sykle opp.
Jeg synes lange transportetapper med bil er kjedelig. Da foretrekker jeg å reise til et sted som kan være utgangspunkt for turen, og leie bil og/eller sykkel der. Helst skulle jeg ha reist mer med tog. Men Norge er et uland når det gjelder jernbane, så det er ofte ikke et alterativ verken internt i Norge eller til og fra andre land. Derfor blir det fly oftere enn jeg liker. Men denne gangen skulle vi kysten rundt i korte etapper.
Mens vi var på ferie, leste vi denne saken om ladekøer på nrk.no. Vi er debutanter når det gjelder å ferie med elbil, men vi ble litt overrasket over at dette skulle være så vanskelig. Vi hadde ingen store problemer med å få ladet bilen, hvilket er utgangspunktet for denne kommentaren.
Et utgangspunkt er å ikke legge opp til lenger dagsetapper enn man kan rekke med fulladet bil. Dette kan sikkert snus rundt til at man må ha en bil som har tilstrekkelig rekkevidde for en ikke altfor ambisiøs dagsetappe. “Vår” bil anga at den hadde strøm til 370-375 km når den var fulladet. Jeg har ikke veldig god oversikt over hvilke elbiler som finnes på markedet, men jeg har inntrykk av at mange har en god del kortere rekkevidde enn “vår” bil.
Noen ganger var vi steder hvor bilen kunne stå til lading over natten, i parkeringshus, på hoteller mm. Det var greit, ved at vi hadde fulladet bil neste morgen. Mange steder var dette ikke en mulighet. Vi sjekket da om det var hurtigladere i næheten av der vi skulle overnatte. Jeg dro så ut for å sette bilen til lading før frokost. Det var ikke så stor konkurranse om disse laderne tidlig på morgenen. Så kunne bilen lades mens vi spiste frokost, pakket og sjekket ut. Og vi hadde en fulladet eller i alle fall nesten fulladet bil til dagens etappe.
Det eneste stedet hvor dette med hurtiglading så ut til å kunne bli en utfordring, var i Geiranger. Der finnes, eller i alle fall fantes i juli 2020, bare én hurtiglader. I alle fall klarte ikke vi å finne flere enn denne ene. Det viste seg å være mange vanlige ladere på det stedet hvor denne hurtigladeren var. Jeg så i oversikten i en av ladeappene at det skulle være mange ladeplasser, så jeg dro dit rundt kl 06.00, slik at bilen skulle rekke å bli brukbart ladet før vi skulle videre, om hurtigladeren ikke hadde vært ledig. Men det var den.
Om vi hadde sett det i tide, kunne bilen ha stått der over natten. Men da måtte vi ha kjørt bilen dit før vi spiste middag. Etter å ha spist middag og drukket vin, var det helt uaktuelt å flytte bilen til en ladestasjon. Ålesund var også et sted vi ikke klarte å finne hurtigladere, men der satte vi bilen i et parkeringshus med lademuligheter over natten. Så bilen var fulladet da vi startet neste etappe.
Hvis muligheten bød seg, lot vi for sikkerhets skyld bilen stå til lading mens vi spiste lunsj, eller hadde pause i nærheten av en ladestasjon av andre grunner.
Våre til nå begrensede erfaringer med elbil, fikk meg til å reflektere litt rundt plassering av ladere. Mange er plassert ved bensinstasjoner. Det er kanskje en slags logikk i dette, ved at bensinstasjoner har vært og fortsatt i stor grad er kultsteder for bilister. Men kjører man elbil, er bensinstasjoner ganske uinteressante.
Hoteller, campingplasser og andre overnattingssteder bør kunne tilby ladeplasser, som de selvfølgelig kan og bør ta betalt for. Den samme muligheten bør man ha i parkeringshus hvor man kan stå over natten. Dette behøver ikke være hurtigladere.
De som bør sørge for å få installert hurtigladere er kjøpesentre, veikroer og andre steder som gjerne vil at folk skal komme innom og bruke litt tid (og penger) hos dem. Museer og andre severdigheter som vil at folk skal tilbringe tid hos dem, bør også sørge for ha hurtiglader. Utenfor Bremuseet i Fjærland var det hurtiglader.
En av de mest meningsløst plasserte ladestasjoner vi var innom, var på en Circle-K stasjon et sted som heter Sande, litt syd for Førde. Vi hadde sett på en av appene med oversikt over ladesasjoner at her skulle det være hurtiglader. Vi hadde litt lite strøm, uten at det var kritisk. Behovet for et toalett var nok mer kritisk enn behovet for lading av bil. Vi visste bare at det var en Circle-K stasjon, og kjørte innom for å gå på toalettet, kanskje kjøpe litt “nødproviant”, og få litt ekstra strøm til bilen samtidig. Det viste seg å vær en selvbetjent stasjon. Her var det ingen ting, annet enn selvbetjente bensin- og dieselpumper, og ladestasjon (med hurtiglader). Det var ikke et toalett, ikke en kafe eller kiosk. Den var ikke en gang plassert slik at det var noen busker som man kunne gå bak for å gjøre sitt fornødne. Ingen ønsker å tilbringe tid et slikt sted. Så vi koblet fra bilen etter at vi hadde kunnet konstatere at her var det ikke noe av interesse, og kjørte videre til Førde, som var slutten på den dagens etappe.
Siste etappe på søndag, fra Otta og hjem, var slik at det kunne være greit å få ladet bilen en gang underveis, uten at det var kritisk. Men det var åpenbart mange som hadde behov for å lade bilen på hjemturen, så da var det kø ved alle hurtigladere. Vi fant et sted på Ringebu med langsomlader. Der kunne bilen stå, mens vi spiste lunsj. Det ble ikke mye strøm på bilen, men det var nok til at vi kunne komme oss hjem uten rekkeviddeangst, og få levert tilbake bilen (og satt den til lading der bilen er stasjonert).
Det meldes om økning i fartsbøter til norske sommerbilister. Hvis man kjører den samme bilen ofte, får man en viss følelse av hvor fort man kjører. Siden jeg bruker ganske mye leiebil og kollektivbil, kjører jeg mange ulike biler. Når jeg får en komfortabel Jaguar med veldig mange hestekrefter — jeg vet ikke hvor mange, kan det lett komme til å gå altfor fort. For ikke uforvarende å risikere fartsbøter og førerkortbeslag, pleier jeg å sette cruisekontrollen omtrent på fartsgrensen. Jeg satser på at GPSen og fartsmålere som viser hastigheten langs veien, er mer presise enn bilens speedometer. Jeg korrigerer for misvisning, og stiller inn cruisekontrollen deretter.
Jeg har flere ganger kritisert Norges elbilpolitikk. Folk som mangler evne og/eller vilje til å oppfatte nyanser, har ofte tolket dette som om jeg er motstander av elbil. Det er jeg ikke.
Konseptet at man skal frakte mange blikkbokser på et par tonn hver, for å transportere én og én person i kø av biler er ikke bærekraftig, uansett hva slags motor bilen har og hva slags energibærer man bruker. Gjennom sin elbilpolitikk bruker Norge veldig mye penger på tiltak med i beste fall begrenset klima- og miljøeffekt. Dagens elbilpolitikk hindrer det som faktisk er miljøvennlig: Kollektivtransport, ved at kollektivfeltene fylles opp av elbiler. Elbilpolitikken er grønnvasking av privatbilismen.
Mange, dessverre også mange politikere og miljøorganisasjoner, synes å tro at elbil er selve løsningen med stor L. Man snakker gjerne ikke om elbiler, men om nullutslippsbiler, som er et misvisende markedsføringsuttrykk. Det finnes ingen nullutslippsbiler. Skal man vurdere utslipp, må man ta med hele kjeden fra råvareutvinning til transport av ferdig bil til markedene, og selvfølgelig alle sider ved bruk av bilen. Elbiler bidrar til svevestøv. De bråker like mye som fossibiler, i alle fall om vi holder “penisforlengere” som skal bråke utenfor. Og ikke minst: Elbil tar like mye plass som fossibiler. Privatbil er et særdeles arealineffektivit transportmiddel, uavhengig av motor og energibærer. I byer er privatbiler først og fremst et plassproblem, som ikke løses ved å bytte motor.
I Norge føres det en politikk for å øke biltrafikken. Det synes å være et mål om flest mulig elbiler på veiene. Jo fler elbiler det er på veiene, desto mer miljøvennlige tror man at man er. Det har lenge vært bygget motorveier parallelt med jernbanelinjer, som det ikke investeres i. Da jeg på Twitter kritiserte manglende jernbanesatsing, ble jeg møtt med at Norge aldri har brukt mer, 26,8 mrd. Det holder til ca 7 km av den nye E18 som regjeringen vil bygge vest for Oslo. Uansett var nok satsingen langt større da f.eks. Bergensbanen ble bygget. Til sammenligning har Avinor fått 5 mrd i “koronastøtte”, slik at den såkalte jernbanesatsingen er omtrent 5x koronastøtten til flyplassoperatøren.
Dette betyr ikke at man helt skal slutte å kjøre bil. Men politikken bør rettes inn mot at det skal bli mindre bilkjøring, ikke mer. I Helsinki har man satt som mål at det skal bli unødvendig å eie bil. I Oslo forsøker byrådet å føre en politikk for å begrense bilbruk, men regjeringen fører en politikk for mer bilkjøring. Vi trenger massiv satsing på kollektivtrafikk, særlig jernbane. Og vi trenger en storsating på å legge til rette for sykling, som koster lite og gir gode resultater.
Når man kritiserer nye motorveiprosjekter, er svaret gjerne at det skal jo bare være “nullutslippsbiler” som kjører på dem. Slik blir det ikke. Selv om det ikke skulle bli solgt en eneste fossibil etter 2025, vil det fortsatt kjøre mange fossilbiler på veiene i alle fall til etter 2040. Dessuten er politikerne for feige til å gjøre det som må til om man ikke vil ha salg av fossilbiler etter 2025: Da må man vedta at etter dette tidspunktet vil det ikke være tillatt å selge nye fossilbiler.
Hva som er utslippene fra alle motorveiprosjektene i anleggsperioden, har ikke jeg sett noen tall på. Utslipp fra anlegg er visst noe man bare trekker fram når man skal torpedere høyhastighetstog og annen jernbanesatsing. Man bryr seg ikke om slikt når det gjelder motorvei og bil.
Elbil er antageligvis mindre ille enn fossibiler. Vi har i dag en liten, gammel besindrevet Peugeot. Den er 13-14 år gammel, men er ikke kjørt mer enn ca 50 000 km. Når den blir moden for utskifting, kjøper vi antageligvis en relativt liten elbil, som vil dekke familiens normale bilbehov. Det har ingen hensikt å betale 400 000 ekstra for en Jaguar eller en annen bil i tilsvarende klasse. Om vi igjen skulle dra på bilferie i Norge og ønske en litt større bil, er det en bedre og veldig mye billigere løsning å bruke en bil fra Bilkollektivet eller en leiebil. Man må bare passe på å bestille før alle andre kommer på at de skal gjøre det samme.
