Category Archives: Sykkel

Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2021. 21. etappe: Chatou — Paris Champs-Élysées

Leave a comment

Jeg had­de håpet at Jonas Vinge­gaard skul­le få sin etappe­sei­er i går. Men slik gikk det ikke. Wout van Aert er en av dis­se ryt­ter­ne som kan alt. Han ble nr 2 da han spur­tet mot Mark Caven­dish på 10. etap­pe, før han vant etap­pen som gikk to gan­ger over Mont Ventoux. Og nå vin­ner han tempo­etap­pen. Nå har han visst sagt at han vil spur­te om sei­e­ren på Champs Ellysé­es. Men det skjed­de ingen end­rin­ger av betyd­ning i sam­men­dra­get etter gårs­da­gens etappe. 

Avslut­nings­etap­pen er langt på vei en para­de. For en del år siden kor­tet man ned avslut­nings­etap­pen. Den var tid­li­ge­re omtrent like lang som van­li­ge etap­per, og parade/transportetappen inn til der rit­tet i rea­li­te­ten star­ter i Paris, ble vel­dig lang og lang­tek­ke­lig. Årets etap­pe er 108,4 km. Etter 52 km kom­mer ryt­ter­ne inn på run­den inne i Paris hvor ryter­ne skal syk­le de avslut­ten­de 56 km. Run­den skal syk­les slik at mål­gang er ved 10. pas­se­ring av mål på Champs Ellysé­es. Rit­tet star­ter i prak­sis når de kom­mer inn på den­ne run­den. Fra da er det fullt kjør. Hvis det blir regn har etap­pen noen gan­ger blitt nøy­tra­li­sert i det ryt­ter­ne kom­me inn hit. Da er det tiden her som tel­ler — slik at man ikke risi­ke­rer at et even­tu­elt uhell på de avslut­ten­de run­de­ne skal får betyd­ning for sammendraget. 

Det mes­te er nå avgjort. Det gjen­står to kon­kur­ran­ser. Den førs­te er etappe­sei­e­ren. Noen for­sø­ker å gå i brudd. Det er all­tid noen som vil vise seg fram ved å gå i brudd, men de blir som regel kjørt inn. I 2005 lyk­tes Alex­an­der Vino­kou­rov med å gå i brudd og å vin­ne fra brud­det. Men som regel ender det i en spurt, og det er den mest prsti­sje­fyl­te etap­pen en spur­ter kan vin­ne. Jeg tror Mark Caven­dish vil ta den­ne også. Det er hans sis­te mulig­het i år til å slå Eddy Merckx’ rekord. Han har vist at han er i form, og han kjen­ner den­ne avslut­nin­gen. Han har vun­net her i alle fall fem gan­ger tid­li­ge­re. På den avslut­ten­de etap­pen vil hele laget kjø­re for Mark Caven­dish. Og Dece­u­ninck — Quick-Step har vist at ingen and­re lag kjø­rer bed­re spurt­opp­trekk enn hva de gjør. Men alt kan skje i en spurt.

Den and­re kon­kur­ran­sen som gjen­står er kon­kur­ran­sen om den grøn­ne trøy­en. Som ven­tet tok ingen av de som kon­kur­re­rer om den­ne poeng på gårs­da­gens tempo­etap­pe, hvil­ket vil si at Son­ny Col­brel­li ikke en gang har et teo­re­tisk mulig­het til å vin­ne den­ne om Mark Caven­dish full­fø­rer. Michael Matt­hews må ha fle­re poeng enn Caven­dish, da Caven­dish vin­ner med fle­re etappe­sei­ere ved poeng­lik­het. Det vil si at Matt­hews må ha få 36 poeng mer enn Caven­dish på den sis­te etap­pen. Det er mulig. Ser vi bare på slut­ten får vin­ne­ren 50 poeng. And­re plass gir 30 poeng, så han må vin­ne. 6. plass gir 14 poeng. Så hvis M Matt­hews vin­ner og Caven­dish ikke blir bed­re enn nr 6, har Matt­hews 36 poengs ledel­se, før vi tar med mel­lom­sprin­ten. Den­ne er like etter at de har pas­sert mål for tred­je gang. Her er det mulig å få 20 poeng. Vide­re 17, 15, 13, 11, 10, 9 osv. Regn med at det blir kamp om dis­se poen­ge­ne. Vi kun­ne ha laget man­ge sce­an­ri­er med uli­ke poeng­kom­bi­na­sjo­ner. Men vi står over det i dag. Lage­ne vil få fram sin kan­di­dat, men også arbei­de for å hind­re at hoved­kon­kur­ren­ten får poeng. 

Den­ne avslut­nings­etap­pen er all­tid en vin­mes­sig utford­ring. Det er ikke stor vin­pro­duk­sjon i nær­om­rå­de­ne til Paris. Men noe fin­nes. Og det nye av i år er at man har fått IGP-klas­si­fi­se­ring for vine­ne: IGP Île de Fran­ce. Om jeg har for­stått det rett, kan viner fra og med årgang 2020 sel­ges med den klas­si­fi­se­rin­gen. Île de Fran­ce, det er den regio­nen hvor Paris og de omkrin­gig­gen­de depar­te­men­ter lig­ger i. Det er en aner­kjen­nel­se av vine­ne fra det­te områ­det. Men det betyr ikke at pro­duk­sjo­nen er stør­re. Det er rundt 150 vin­mar­ker i Île de France.

Selve Paris er byen innen­for ring­vei­en Peri­phe­ri­que. Paris er hel­dig som har beholdt den bygren­sen. Det har gjort det mulig å føre en poli­tikk med kraf­tig sat­sing på syk­kel, gan­ge og kol­lek­tiv­tra­fikk, og reduk­sjon av bil­tra­fikk. De har ikke nøyd seg med ufor­plik­ten­de mål, men har gjen­nom­ført kon­kre­te til­tak. Den poli­tik­ken har stor støt­te i Paris. Man­ge i for­ste­de­ne er mind­re for­nøy­de. Men for­ste­de­ne lig­ger uten­for Paris, slik at de som bor der ikke har stem­me­rett i Paris.

I Paris har man, i mot­set­ning til Oslo og and­re nors­ke byer, sat­set på bed­re syk­kel­til­rette­leg­ging som et koro­na­til­tak. Jeg er van­lig­vis i Paris minst en gang i året. Men korona­pan­de­mi­en har med­ført at jeg ikke har vært der siden vår­en 2019. Når vi er i Paris plei­er vi stort sett å beve­ge oss rundt med bysyk­kel. Ut fra de bil­de­ne jeg har sett, gle­der jeg meg til igjen å kun­ne syk­le i Paris.

Det pro­du­se­res noe vin i Paris, Men det er nær­mest en kurio­si­tet. Den mest kjen­te vin­mar­ken i Paris er på Mon­tmar­tre. Vinen sel­ges i for­bin­del­se med en slags inn­høs­tings­fest i okto­ber. Den sies å min­ne om Bea­jou­lais Nouveau, og den er dyr. 

Det pro­du­se­res også noe i Bel­le­vil­le. Bel­le­vil­le, som er Edit Piafs områ­de, lå uten­for det egent­li­ge Paris til 1860 og var en lands­by mer enn en by. Bel­le­vil­le lå også uten­for områ­det for vin- og brenne­vin­skatt. I de såkal­te guin­get­tes ble det ser­vert bil­lig vin pro­du­sert i områ­det. Beskri­vel­sen av dem få meg til å ten­ke på heu­ri­ger i Wien, men jeg vet ikke om sam­men­lig­nin­gen er treffende.

I dag dyr­kes det vin på et 500 m² stort områ­de i Parc de Bel­le­vil­le, som et min­ne om byde­lens for­tid som vin­pro­du­sent. Men hvor­dan vinen er og hvor­dan man får tak i den, vet jeg ikke. Det pro­du­se­res også noe vin i and­re byde­ler. Men pro­duk­sjo­nen er liten, og det må stort sett reg­nes som kuriositeter.

I depar­te­men­te­ne uten­for Paris pro­du­se­res den en del, men ikke mye vin. Blant annet i Ver­sail­les, som dagens etap­pe skal gjen­nom. Da kan det pas­se med å star­te med vin dyr­ket i Ver­sail­les hager. Om jeg har for­stått det rett, så er vin­stok­ke­ne plan­tet i det som var Marie Antoi­net­tes hager. Det dyr­kes Mer­lot. Den førs­te vinen her­fra, i alle fall i moder­ne tid, ble tap­pet i 2006. Men det er bare to mål vin­mark. I 2006 ble det pro­du­sert ca 200 flas­ker á 50 cl. Jeg tror det­te er en vin som det er vans­ke­lig å få tak i, og jeg vil anta kurio­si­tets­fak­to­ren gjør at den er vel­dig over­pri­set i for­hold til vinkvaliteten.

Men Tour de Fran­ce avslut­nin­gen i Paris er først og fremst tra­di­sjon. Og min tra­di­sjon er champag­ne. Vin­om­rå­de­ne i Champag­ne star­ter sånn ca 50 km øst for Paris, så ser vi litt stort på det er champag­ne Paris’ vin. De kler hver­and­re godt. Det kan være grunn til å gjen­ta det­te: Champag­ne er en mus­se­ren­de vin laget i Champag­ne, etter de reg­ler som gjel­der for pro­duk­sjon av champag­ne. Det pro­du­se­res utmer­ket mus­se­ren­de vin and­re ste­der, men det er ikke champag­ne. Nylig kun­ne vi lese at Russ­land had­de ved­tatt at bare mus­se­ren­de vin laget i Russlad skul­le kun­ne kal­les champag­ne. Det er omtrent like idio­tisk som om Frank­ri­ke had­de bestemt at bare kaviar pro­du­sert i Frank­ri­ke kan kal­les rus­sisk kaviar (de pro­du­se­rer utmer­ket kaviar i Frank­ri­ke, i Aqui­tai­ne). Frans­ke champagne­pro­du­sen­ter svar­te med at de da vil­le slut­te å eks­por­te­re champag­ne til Russ­land. Rus­sis­ke oli­gar­ker er gla­de i å drik­ke dyr champag­ne. Jeg hol­der dem mis­tenkt for å like eti­ket­te­ne og pris­lap­pe­ne vel så godt som inn­hol­det. Det har visst fått rus­si­ke myn­dig­he­ter til å ten­ke seg om. Vi bryr oss uan­sett ikke om tåpe­li­ge ved­tak fra rus­sis­ke myn­dig­he­ter. Champag­ne er mus­se­ren­de vin pro­du­sert i Champag­ne, intet annet. 

Mus­se­ren­de vin inne­hol­der CO2 som er opp­løst i vinen og som dan­ner kull­syre. Det­te gjør at det er trykk i vinen, van­lig­vis til­sva­ren­de 12 atmo­sfæ­rer i champagne.

Man kan lage mus­se­ren­de vin på fire måter. Da vi var i Limoux til 14. etap­pe, nevn­te jeg blan­quet­te de Limoux, en mus­se­ren­de vin som pro­du­se­res ved at den tap­pes på flas­ke før den er utgjæ­ret. Man pro­du­se­rer mus­se­ren­de vin på til­sva­ren­de måte i Gail­lac, og jeg nev­te til etap­pe 8 at natur­vin­bøl­gen har gjort viner pro­du­sert på den­ne måten popu­læ­re, de kal­les gjer­ne pét nat, pétil­lant natu­rel. Jeg gjen­tar at mus­se­ren­de vin opp­rin­ne­lig var resul­tat av uhell. Det vis­te seg at vinen ikke var utgjæ­ret da den ble tap­pet, og når det var­me­re om vår­en begyn­te noe av vinen å gjæ­re på nytt på flas­ke­ne. I dag har man lært å kon­trol­le­re den­ne pro­ses­sen. Vinen må tap­pes på rett tids­punkt og den må tap­pes på flas­ker som tåler tryk­ket. Det jeg har smakt av viner laget på den­ne måten har vært inter­es­san­te. Men hvis jeg skal ha en mus­se­ren­de vin som er god, vel­ger jeg hel­ler en champag­ne, en cré­mant eller en annen mus­se­ren­de vin laget på den­ne måten. 

Den tra­di­sjo­nel­le meto­den for pro­duk­sjon av mus­se­ren­de vin er at man først lager en stil­le vin. Som regel er det fle­re, som man blan­der i en cuvée. Den­ne vinen blir tap­pet på flas­ker og blir til­satt ugjæ­ret most og gjær, og så gjæ­rer vinen en and­re gang på flas­ke. Man har en ten­kikk for å fjer­ne det bunn­fal­let som sam­ler seg på flas­ken, vinen kor­kes, lag­res en stund og sen­des ut på mar­ke­det. Det pro­du­se­res vin laget på den­ne måten man­ge ste­der. I Frank­ri­ke kal­les slik mus­se­ren­de vin for cré­mant. Man kan få en utmer­ket cré­mant til en langt hyg­ge­li­ge­re pris enn chamagne. 

En del vin lages med andre­gangs gjæ­ring på tank. Det mes­te av prosecco pro­du­se­res på den­ne måten. Jeg vet ikke om man for noen type mus­se­ren­de vin gjør de så sim­pelt at man til­set­ter kull­syre under trykk, slik man gjør i brus­pro­duk­sjon. Sam­men med en venn for­søk­te jeg en gang å lage “champag­ne” (vi viss­te ikke bed­re den gan­gen) av en flas­ke rødvin på den­ne måten. Den skum­met vold­somt, men godt var det ikke.

Champag­ne lages av tre uli­ke duer: Pinot noir, pinot meuni­er og char­don­nay. Pinot noir og pinot meuni­er er svar­te dru­er, mens char­don­nay er en grønn drue. Far­gen sit­ter i skal­let. Hvis skal­le­ne fra en sort dru­et siles bort før gjæ­ring, får vi en hvit vin. En hvit vin laget på svar­te dru­er på den­ne måten, kal­les blanc de noirs. Mye, kan­skje det mes­te av den champag­nen vi kjø­per, er en blan­ding av alle tre.

Vi hol­der oss til den delen av Champag­ne som lig­ger rela­tivt nær Paris, for­ank­ret i byene Reims og Eper­nay. Mel­lom Reims og Eper­nay fin­ner vi Mon­tag­ne de Reims, hoved­om­rå­det for å dyr­ke pinot noir. Syd for Eper­nay lig­ger Côte de Blancs, hoved­om­rå­det for dyr­king av char­don­nay. I Val­lée det Mar­ne dyr­kes sær­lig pinot meuni­er. Her kan det være gans­ke kjø­lig, og områ­det kan være frost­ut­satt. Pinot meuni­er tåler det­te bed­re enn de and­re druene.

Et styk­ke syd for dis­se områ­de­ne lig­ger Côte de Bar eller Aube. Det­te er et områ­de som lig­ger nær­me­re Chab­lis enn hoved­by­ene i Champag­ne, og kul­tu­ren er mer pre­get av tanke­gan­gen i Chab­lis og Bourgog­ne enn i Champag­ne. Mye champag­ne mar­keds­fø­res av sto­re champagne­hus som pas­ser på at deres merke­va­rer er kon­sis­ten­te. En Möet & Chan­don Brut Impe­ri­al skal sma­ke som en Môet & Chan­don Brut Impe­ri­al, uan­sett i hvil­ket år den er laget. Det er omtrent som for cog­nac. I Côte de Bar er man mer opp­tatt av det som fransk­menn kal­ler ter­roir, at vinen skal ha preg av ste­det hvor den har vokst. Man­ge mener at Côte de Bar nå er de mest inter­es­san­te champagne­om­rå­det. Det var det­te områ­det som i sin tid fikk meg til å star­te med dis­se vin­blog­ge­ne. Det var 16. juli 2009, under 12. etap­pe fra Ton­ne­re til Vit­tel. Fransk TV had­de len­ge et pro­gram de kal­te “Avant Tour”, hvor doy­en i fransk sports­jour­na­lis­tikk, den nå pen­sjo­ner­te Gerard Holtz reis­te gjen­nom dagens etap­pe en stund før rit­tet star­tet, og had­de repor­ta­sjer om loka­le spe­sia­li­te­ter. Den­ne etap­pen gikk gjen­nom det­te områ­det, og han møt­te noen champagne­pro­du­sen­ter. Den gang viss­te jeg ikke at man pro­du­ser­te champag­ne såpass langt syd for Reims og Eper­nay, og jeg tenk­te at det kun­ne være inter­es­sant å føl­ge etap­pe­ne for å se hva slags vin vi kun­ne fin­ne der. Hvis jeg skul­le lære mer om fransk (og sene­re ita­li­ensk) vin, var det å føl­ge etap­pe­ne i syk­kel­rit­tet en like god sys­te­ma­tikk som en noen annen . Og fra 2010 var jeg i gang. Men vi får kom­me til­ba­ke til det områ­det en gang Touren går gjen­nom her.

Vine­ne laget på de uli­ke dru­ene gjæ­res hver for seg til base­vin, og blan­des før and­re gangs gjæ­ring. Man skal ha god tre­ning for å lage en god cuvée. Sma­ken end­rer seg gjen­nom andre­gangs­gjæ­rin­gen, og alko­hol­pro­sen­ten øker med ca et pro­sent­po­eng. Å for­ut­si hvor­dan resul­ta­tet vil bli etter den­ne pro­ses­sen, er vanskelig.

Base­vi­nen skal være lag­ret i minst 15 måne­der. Den lag­res på bunn­fal­let, som bidrar til å gi champag­ne en slags aro­ma av gjær­bakst. Det­te kal­les gjer­ne auto­ly­se. Brioche er en van­lig aromak­nagg for den­ne. I en cuvée kan det ofte være viner av uli­ke årgan­ger. Årgangs­champag­ne lages bare i eks­tra gode år. Da skal all vinen være fra det sam­me året, og den skal være lag­ret i minst 30 måne­der før den blandes. 

Hvis man lager en champag­ne av bare grøn­ne dru­er, i prak­sis cha­don­nay, kal­les den en blanc de blancs. Jeg har nevnt blanc de noirs. Den kan være laget av bare pinot noir, bare pinot meuni­er eller en blan­ding av de to. Som oftest er den laget av pinot noir, som reg­nes som den edles­te dru­en av de to.

Det lages også rosé champag­ne. Den lages van­lig­vis som en hvit champag­ne, som så til­set­tes litt rødvin. Noen få pro­du­sen­ter lager rosé champag­ne slik man lager rosé­vin, ved at skal­let fra de svar­te dru­ene får være med i gjæ­rin­gen en kort stund før de siles fra. Jeg synes rosé champag­ne (og annen mus­se­ren­de vin) laget å den­ne måten er bed­re enn hvit champag­ne til­satt rødvin. 

Champag­ne er en utmer­ket mat­vin, som i grun­nen kan drik­kes til all slags mat. Man kan da ten­ke litt på hva slags champag­ne man vil vel­ge til hvil­ken mat. Til litt kraf­tig mat kan en blanc de noirs være et utmer­ket valg. Champag­ne pas­ser godt til litt rusitkk mat, noe som kan være kon­tra­in­tui­tivt. Hvis du vil ha vin til norsk jule­mat, prøv champag­ne. Jeg var en gang på et mat­kurs med Lars Bar­men, hvor tema­et var mat som pas­ser til champag­ne. En av hans favo­rit­ter, som han gjern lik­te å ser­ve­re som en slags vel­komst­snack, var wie­ner­pøl­ser og champag­ne. Man skal da selv­sagt ha gode wie­ner­pø­ler, og man bør drop­pe ketchup.

Det er meldt bra vær i Paris på finale­da­gen. 27 gra­der og sol vars­ler Yr. På en fin, varm som­mer­dag vil jeg gjer­ne ha en frisk vin, og da vil jeg vel­ge en blanc de blancs. Champag­ne er en dyr vin. En kost­bar pro­duk­sjons­pro­sess kom­bi­nert med pre­sti­sje bidrar til det­te. For en del av de mes­te kjent mer­ke­ne, beta­ler vi nok en del eks­tra for mar­keds­fø­rin­gen. Vin fra litt mind­re champagne­hus kan være bed­re kjøp. Jeg har noen gan­ger kjøpt Die­bolt-Val­lois Blanc de Blancs Brut som kos­ter 334 kro­ner, hvis jeg har vil­let ha en blanc de blancs. 334 kr er dyrt, men det er ikke dyrt for en champag­ne. Etter at Ing­vild Tenn­fjord had­de en begeist­ret omta­le av den, har jeg noen gan­ger kjøpt Hen­riot Blanc de Blancs. Den kos­ter 450 kr for en flas­ke, men er en alde­les utmer­ket blanc de blancs. Hvis du vir­ke­lig vil slå på stor­trom­men, kan du kjø­pe en Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs Brut. Jeg smak­te den en gang vi besøk­te Tat­tin­ger, og det er kan­skje den bes­te blanc de blancs jeg har smakt. Man kan gjø­re et “godt” kjøp av den­ne vinen på Gar­der­moen. Der kos­ter den 1399, mot 2000 på Vin­mono­po­let. Jeg må inn­røm­me at jeg en gang falt for fris­tel­sen til å kjø­pe en flas­ke. Men den har ennå ikke blitt drukket. 

Hvis jeg vil ha en blanc de noirs, plei­er jeg å vel­ge Mail­ly Champag­ne Grand Cru Blanc de Pinot Noir Brut. Mail­ly er et koope­ra­tiv i Mon­tag­ne de Reims som pro­du­se­rer champag­ne fra grand cru vin­mar­ker i områ­det. 460 kr for en grand cru champag­ne er ikke vel­dig dyrt. De har også and­re champag­ner, fort­satt laget med dru­er fra grand cru vin­mar­ker, og i alle fall de jeg har smakt, er utmer­ke­de kjøp. Jeg blir ikke all­tid helt klok på Vin­monop­lets klas­si­fi­se­ring av viner. Vel­ger vi Mus­se­ren­de vin/Frankrike/Champagne får vi valg mel­lom fle­re under­dis­trikt. Mail­ly står under “øvri­ge” og ikke under Mon­tag­ne de Reims. Men de lig­ger vit­ter­lig i Mon­tag­ne de Reims, og ut fra de jeg har lest om dem bru­ker de bare dru­er fra det­te området. 

Det pro­du­se­res også stil­le vin i champag­ne. Den vil være klas­si­fi­sert som Coteaux Champe­nois. Nys­gjer­rig­he­ten fikk meg en gang til å kjø­pe en slik vin (jeg hus­ker ikke hvil­ken), og det er bare å si: Ikke tenk på å gjø­re det. Det var en char­don­nay, og den var gans­ke dyr — godt over 400 kro­ner for en flas­ke. Den var ikke vedt pri­sen. Man får vel­dig mye bed­re hvit­vin, også char­don­nay, for 400+ kro­ner fra and­re ste­der. Kjøp hel­ler en hvit­vin fra Bourgogne.

Avslut­nin­gen er 18. juli 2021, 4 dager før vi min­nes at det er ti år siden den fore­de­li­ge ter­ror­hand­lin­gen mot Regje­rings­kvar­ta­let og Utøya. Da det­te skjed­de var jeg i Frank­ri­ke og fulg­te med på en vel­dig spen­nen­de etap­pe i Tour de Fran­ce, en etap­pe som fort ble gans­ke uin­ter­es­sant da jeg begyn­te å se mel­din­ger om det som skjed­de hjem­me. Vi kom­mer til å kun­ne lese og høre mye om ter­ror­hand­lin­gen i dage­ne som kom­mer, og jeg tror and­re har mer å bidra med enn hva jeg har. A‑Magasinet har hatt noen fine artik­ler. En med inter­vju­er med over­le­ven­de og pårø­ren­de, et inter­vju med davæ­ren­de jus­tis­mi­nis­ter Knut Stor­ber­get og en kom­men­tar fra Finn Skår­de­rud. Jeg kan ikke unn­gå å ta med Snor­re Valens Frp må som alle and­re tåle å stå i ube­ha­get. Han har også skre­vet boken Utøy­a­kor­tet. Jeg stop­per her. Fle­re kun­ne ha vært nevnt, og fle­re vil gans­ke sik­ker kom­me. Men jeg tar med en len­ke til det jeg skrev gans­ke umid­del­bart etter­på, som en slags avslut­ning på min blogg­se­rie om Tour de Fran­ce 2011: En post­trau­ma­tisk Tour de Fran­ce-opp­sum­me­ring. Jeg lar den stå ure­di­gert, slik jeg pub­li­ser­te den etter den for­fer­de­li­ge dagen. Jeg tar også med en len­ke til det Johan Kag­ge­stad skrev etter Tour de Fran­ce det­te året: Da bob­len brast. Vi har ikke lov til å glem­me. Men jeg skal ikke dve­le mer ved det­te i den­ne sammenhengen.

I 2022 star­ter Tour de Fran­ce i Køben­havn. Førs­te etap­pe er en pro­log (13 km tem­po) inne i Køben­havn 30. juni. And­re etap­pe går fra Ros­kli­de over Store­belt­bro­en til Nyborg på Fyn. Vind over bro­en kan gjø­re den etap­pen inter­esse­ant. Den tred­je etap­pen i Dan­mark går på Jyl­land fra Vej­le til Søn­der­borg. Vej­le er en av de få byer i Dan­mark som kan by på noen­lun­de ordent­li­ge bak­ker. Om vi skal vel­ge drik­ke til den delen av Touren, må det bli dansk øl. Hvor Touren fort­set­ter etter det­te, får vi vite i oktober.

Jeg var “til­fel­dig­vis” i Dan­mark da Giro d’I­ta­lia star­tet der i 2012. En av etap­pe­ne pas­ser­te rett for­bi hagen til en av mine dans­ke ven­ner. Vi satt i hen­nes hage og drakk rosé champag­ne og så på syk­lis­te­ne som pas­ser­te. Det er ikke utsann­syn­lig at jeg kom­mer til å være i Dan­mark når Tour de Fran­ce star­ter der i 2022. 

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2021. 6. etappe: Tours>Châteauroux

Leave a comment

Gårs­da­gens tempo­etap­pe ble langt mer spen­nen­de en jeg had­de for­ut­sett. Tadej Poga­car har mar­kert at han er man­nen å slå i år. I fjor var han len­ge under rada­ren. Det er han ikke i år. Mathieu van der Poel fort­set­ter å impo­ne­re. Han beholdt den gule trøy­en, og fikk en ny løve (jeg skul­le gjer­ne hatt en slik løve …). 

Dagens etap­pe er en flat etap­pe. Giro d’I­ta­lia er flin­ke­re til å pub­li­se­re infor­ma­sjon om etap­pe­ne enn Tour de Fran­ce. En ting er at kar­te­ne pub­li­se­res mye tid­li­ge­re. Men de plei­er også å ha med noe som viser detal­jer om start og mål, i til­legg til at de i år også la ut sin road book. For Tour de Fran­ce kan vi nå zoo­me inn på kar­te­ne, og det ser ut til å være et gans­ke rett og ukom­pli­sert opp­løp i en gate som heter Ave­nue de la Cha­t­re. Når det heter ave­nue, tyder det på at det er en gans­ke bred gate. Av det som vises på etappe­pro­fi­len kan det se ut som om det går litt opp mot slut­ten, mer her er data­l­jer ikke til­gjen­ge­lig. Det kan selv­sagt bli vin som kan ska­pe utford­rin­ger, men vær­mel­din­gen sier at det skal bli lite vind. Om det ikke skjer uhell, bør det gå mot en gans­ke sam­let avslut­ning hvor spurt­la­ge­ne gjør opp om sei­e­ren. Jeg tror der­for at Mathieu van der Poel vil kla­re å behol­de den gule trøy­en også etter dagens etap­pe. Kan­skje vil vi se en slags repri­se på Tho­mas Voeck­ler i 2004, da han kom inn i Tour de Fran­ce med et andre­di­vi­sjons­lag, fikk den gule trøy­en og klar­te, mot alle odds, å behol­de den til og med etap­pe nr 15. Jeg vil­le ikke bli over­ras­ket om Mark Caven­dish har fått blod på tann, og tar den­ne spur­ten også. 

Da er det ende­lig tid for vin. Vi er i områ­det Loire. Loire har navn etter elven som ren­ner gjen­nom områ­det. Loire er Frank­ri­kes lengs­te elv, den er 1006 km lang. Til sam­men­lig­ning er Glom­ma ca 620 km lang. Loire star­ter i de nord­øst­li­ge dele­ne av Ceven­ne­ne, som igjen er en del av Mas­sif Cen­tral. Touren pas­se­rer ikke så vel­dig langt fra Loires kil­de på 12. etap­pe, fra Saint-Paul-Troix-Château til Nîmes. Det sier seg selv at kli­ma og jord­smonn varie­rer gans­ke mye langs en så lang elv. Rhô­ne er også et vin­om­rå­de som har navn etter en elv. Men vin­om­rå­det Rhô­ne lig­ger bare langs en del av den­ne elven, fra Lyon og omtrent til den ren­ner ut i Mid­del­ha­vet. Det pro­du­se­res vin også len­ger opp langs elven, men da er vi i områ­der som Beu­get, Savoie osv. Rhô­ne star­ter oppe i De sveit­sis­ke alper, og det dyr­kes mye vin i dalen Wallis/Valais, som elven ren­ner gjen­nom før den ren­ner ut i Geneve­sjø­en. Men nå har vi beve­get oss langt bort fra Loire. 

Loire er et inter­es­sant og mang­fol­dig vin­om­rå­de som jeg dess­ver­re ikke kjen­ner så godt som jeg bur­de gjø­re. Jeg tror ikke jeg er ale­ne om å kjen­ne Mus­ca­det fra den ytters­te delen av Loire og San­cer­re og Puil­ly Fumé fra len­ger oppe langs elven. Men den sen­tra­le delen, som vi nå er inne i, har jeg ikke fått utfors­ket så godt som jeg gjer­ne vil. Les gjer­ne Vin­mono­po­lets artik­kel om Mus­ca­det, selv om vi ikke er inn­om det­te områ­det i år. Jeg har noen ung­doms­min­ner om rosé­vi­nen Caber­net d’An­jou, som var en skuf­fel­se da jeg for­søk­te den på nytt et tid­li­ge­re år da Tour de Fran­ce var i det­te områ­det. Halv­tørr rosé­vin, det er ikke min favo­ritt i dag — men jeg drakk gans­ke mye halv­tørr vin da jeg var ung (som begyn­ner å bli vel­dig len­ge siden). Jeg har også opp­da­get gode dess­vert­vi­ner fra Coteaux Lay­on. Len­ger opp langs elven kjen­ner jeg selv­sagt San­cer­re og Puil­ly Fumé. Men de sen­tra­le deler av Loir, hvor vi er nå, kjen­ner jeg ikke så godt som jeg bur­de gjøre. 

En drue som er på sitt bes­te i Loire, er Che­nin Blanc. Vouv­ray som vi skal gjen­nom på dagens etap­pa, og Savenn­i­e­res litt len­ger vest, er de to leden­de områ­de­ne for che­nin blanc. Che­nin blanc er en drue som er på sitt bes­te i Loire og Syd-Afri­ka. Se gjer­ne den­ne artik­ke­len hos Vin­mono­po­let om che­nin blanc. Jeg har mer­ket meg at fol­ke­ne som lager Vin­mono­po­lets podkast ofte sier at hvis man blind­sma­ker en hvit­vin og ikke kla­rer å plas­se­re dru­en, kan man ofte gjet­te på che­nin blanc. Med en viss skuf­fel­se må jeg kon­sta­te­re at Vin­mono­po­lets gans­ke begren­se­de utvalg av viner fra Tourai­ne stort sett er viner laget av Sau­vig­non blanc. Jeg skal ikke si noe galt om sau­vig­non blanc, den dru­en man­ge av oss sær­lig for­bin­der med hvit San­cer­re. Men fra den­ne delen av Loire vil­le jeg helst ha valgt en chi­nin blanc. Jeg fin­ner en vin som er 100% che­nin blanc fra det­te områ­det, Gar­re­liere Le P’tit Ch’­nin 2020.

Det er vis­se under­om­rå­der under Tour­rai­ne, blant annet Tourai­ne Azay-le-Rideau, områ­det rundt det kjen­te slot­tet Azay-le-Rideau.

I dag vil­le jeg ha valgt en hvit­vin her­fra, laget av che­ninn blanc. Vin­mono­po­let har en vin her­fra i sine lis­ter, Nico­las Gros­bois Tourai­ne-Azay le rideau Blanc 2014. Det er ikke angitt hva slags dru­er den er laget av, men det er anta­ge­lig­vis 100% che­nin blanc. Det ser ut til at den er utgå­en­de, og bare kan kjø­pes i de utsalg som den på lager, og ingen av dis­se er i Osloområdet. 

Loire er et områ­de kjent for sine slott. Det er så man­ge av dem, at man må gjø­re et kre­sent utvalg om man skal besø­ke noen slott. Amboi­se er en by og/eller et slott som vi pas­se­rer etter ca 27 km. Etter ca 42 km pas­se­rer vi et av de vak­res­te slot­te­ne i Loire: Che­n­on­ceaux. Det krys­ser elven Cher. Hen­ry II Det har en lang his­to­rie med at det har blitt tatt som dek­ning av gjeld, i alle fall et par kon­ger har gitt det til sine els­ker­in­ner. I dag eies slot­tet av Henri Meni­er, fra fami­li­en som eier sjo­ko­lade­fab­rik­ken Menier. 

Ra-smit (GFDL or GFDL), via Wiki­me­dia Commons

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Frankrike, Sykkelsport, Øl

Les vins du Tour de France 2021. 3. etappe: Lorient — Pontivy

Leave a comment

I går var det hel­dig­vis bare selve syk­lin­gen som spek­ta­ku­lør, ikke sto­re velt. Mathieu Van der Poels sei­er på gårs­da­gens etap­pe var vir­ke­lig spektakulær. 

Ende­lig kom­mer det en gans­ke flat etap­pe på 182,9 km, hvor spur­ter­ne får sin førs­te mulig­het i årets Tour. Etap­pen er litt små­kupert, selv om den beteg­nes som flat. Men den avslut­ter ned­over og der­et­ter flatt, så her går det anta­ge­lig­vis mot et spurtoppgjør. 

Vi er fort­satt i Bre­tag­ne. Jeg fort­set­ter med øl fra Lance­l­ot, bre­tonsk kul­tur og litt til. Jeg star­ter med ølet Telenn Du. Det betyr svart har­pe. Jeg kan ikke bre­tonsk, men har for­stått det slik at Telenn er har­pe, og da må du være svart. 

Opp­rin­ne­lig var det en svart har­pe på eti­ket­ten til det­te ølet. Men de fikk pro­ble­mer med Guin­ness, som har en har­pe i sin logo. Der­for drop­pet de har­pen i logo­en, men ikke i navnet.

Det er et brunt øl, laget på bok­hve­te. Bok­hve­te er, til tross for nav­net, bota­nisk sett ikke et korn men en nøtt. På fransk kal­les det sar­ra­sin eller blé noir (svart­hve­te). På bre­tonsk heter det gwi­nizh-du.

Bok­hve­te vokser gjer­ne ste­der hvor det er dår­lig jord og mye regn. Det har vært sagt fra bre­tonsk hold at det­te pas­ser godt i Bre­tag­ne, for er det noe de har mer enn nok av, så er det dår­lig jord og regnvær.

Bok­hve­te bru­kes i en mat­rett jeg for­bin­der med Bre­tag­ne: Galet­te. Det er en panne­kake som van­lig­vis lages uten suk­ker, og som fyl­les med f.eks. ost og skin­ke — gjer­ne med et speil­egg, sopp, osv. Emmentah­ler, det vi kal­ler sveit­ser­ost synes å være den mest popu­læ­re osten til det­te. På bre­tonsk heter den Krampouezhenn gwi­nizh du. Jeg plei­er å spi­se det­te på et crê­pe­rie, alt­så en panne­kake­res­tau­rant på Place de la Come­die i Montpel­li­er. Vi spi­ser gjer­ne lunsj her når vi er på en bytur. Det er ikke en bre­tonsk res­tau­rant, i alle fal­le kal­ler den seg ikke det, men galet­te på bre­tonsk vis utgjør en stor del av meny­en. Og man kan spi­se en søt panne­kake, crê­pe, med bær, sjo­ko­la­de, is osv til dessert.

Da jeg søk­te etter mer infor­ma­sjon om bre­tonsk galet­te, fikk jeg inn­trykk av at det også kun­ne omfat­te søte panne­ka­ker og en del and­re kaker. Men jeg for­bin­der det med den ikke-søte panne­ka­ken. Bre­tonsk galet­te ser­ve­res ofte med et annet typisk drik­ke fra Bre­tag­ne: Cider, som jeg skal kom­me til­ba­ke til.

Jeg kom­mer ikke unna Alan Sti­vel når jeg er i Bre­tag­ne. Han har en stor del av æren for å ha brakt tra­di­sjo­nell bre­tonsk musikk og ikke minst den bretonske/keltiske har­pen fram i lyset. Jeg fant ikke noe musikk med ham som heter Telenn Du, alt­så svart har­pe. Jeg fant en som heter Telenn Gvad, som også må være en slags har­pe. Men jeg vel­ger her en instru­men­tal med kel­tisk harpe.

Frank­ri­ke har hatt en vel­dig sen­tra­lis­tisk språk­po­li­tikk, hvor pari­ser­fransk len­ge var den enes­te aksep­ter­te språk­for­men. Det var len­ge for­budt å snak­ke bre­tonsk i man­ge sam­men­hen­ger. Jeg mener å hus­ke fra et radio­pro­gram om Bre­tag­ne for vel­dig man­ge år siden, at man kun­ne fin­ne føl­gen­de opp­slag på sko­ler i Bre­tag­ne: “For­budt å spyt­te på gul­vet og å snak­ke bre­tonsk”. Det er ikke man­ge som snak­ker bre­tonsk i dag, men Alan Sti­vell er en av dem som har arbei­det for å revi­ta­li­se­re det bre­tons­ke språ­ket. I dag er dia­lek­ter og uli­ke mino­ri­tets­språk som bre­tonsk, bas­kisk, cata­lan, occi­tansk m.m. aksep­tert i mye stør­re grad enn tid­li­ge­re. Men man bru­ker fort­satt “riks­fransk” når man opp­trer offent­lig , som i radio og TV, i par­la­men­tet osv. 

Den førs­te pla­ten jeg hør­te med Alan Sti­vell var live­pla­ten “À l’Olym­pia” som kom i 1972. Når jeg i uli­ke sam­men­hen­ger ser til­ba­ke på pla­ter jeg hus­ker sær­lig godt fra min ung­doms­tid, blir jeg for­und­ret over hvor tid­lig de ble utgitt og hvor ung jeg var. Jeg var 17 år da Alan Sti­vell À l’Olym­pia ble utgitt, og det er ikke det jeg ten­ker på som typisk ung­doms­mu­sikk. Men nok om det. Jeg hør­te på det­te og gans­ke mye annen musikk som ikke var den mest populære.

På den pla­ten syn­ger Alan Sti­vell på bre­tonsk og engelsk, men ikke på fransk. Et eksem­pel er Telenn Gvad, som han kom­bi­ne­rer med en kjent sang fra det irs­ke opp­rø­ret mot Eng­land: Fog­gy Dew. Jeg antar at Alan Sti­vell som bre­to­ner i oppo­si­sjon til den frans­ke domi­nan­sen, kjen­te seg igjen i de kel­tis­ke ire­nes opp­rør mot det engels­ke herre­fol­ket. Jeg lar meg fal­le for fris­tel­sen til å ta med den også.

På 1970-tal­let var fransk­menns uvil­je mot engelsk mye ster­ke­re enn den er nå. Jeg har tol­ket Alan Sti­vells språk­valg på den­ne pla­ten som en pro­test mot frans­ke språk­po­li­tikk — uten at jeg har noe vel­dig solid grunn­lag for den­ne anta­gel­sen. Jeg får leg­ge til at fransk­menns engelsk­kunn­ska­per også var mye dår­li­ge­re på 1970-tal­let enn den er i dag. I dag opp­le­ver jeg at man­ge er nes­ten frust­re­ren­de opp­tatt av å snak­ke engelsk. Når jeg snak­ker min ikke helt gode fransk, hører de straks at jeg ikke er fransk, og sva­rer ofte på engelsk — selv om deres engelsk er dår­li­ge­re enn min fransk. Jeg had­de en gang en mer­ke­lig sam­ta­le med en per­son i sik­ker­hets­kon­trol­len på fly­plas­sen i Mar­seil­le. Jeg snak­ket fransk, og man­nen i sik­ker­hets­kon­trol­len sa at jeg godt kun­ne snak­ke engelsk. “Je dois prac­ti­quer mon Fran­cais”, sa jeg. “But I have to prac­ti­se my Eng­lish”, svar­te han. Så jeg snak­ket fransk til ham, og han snak­ket engelsk til meg. 

Jeg vil også trek­ke fram et annet min­ne som Alan Sti­vell er den del av. Da min dat­ter var liten var det to pla­ter hun lik­te å høre som “god natt musikk” når hun skul­le sove. Den ene var en instru­men­tal­pla­te med Alan Sti­vell hvor han spil­te har­pe. Den and­re var Char­lie Haden & Pat Met­henys Beyond the Missou­ri Sky. Jeg tok det som en tid­lig utvik­let, god musikk­smak. Selv om det ikke har noe med Bre­tag­ne å gjø­re, tar jeg med “Our Spa­nish Love Song” fra den platen.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Frankrike, Sykkelsport, Øl

Les vins du Tour de France 2021. 2. etappe: Perros-Guirec — Mûr-de-Bretagne

Leave a comment

Så er vi i gang. Velt og dra­ma­tikk er en del av syk­kel­spor­ten. Førs­te etap­pen i en grand tour er all­tid ner­vøs. Men vi tren­ger ikke klø­ne­te til­skue­re som vil hil­se hjem til gans­ke sik­kert ikke sær­lig stol­te beste­for­eld­re. Slikt bør ikke få øde­leg­ge rit­tet. Den and­re var nok en mer nor­mal velt. Syk­kel­ryt­te­re er noen gale tøf­fin­ger. Marc Soler fikk brudd i beg­ge albu­er i den førs­te vel­ten, og star­ter av gans­ke åpen­ba­re grun­ner ikke i dag. Men han syk­let til mål. Amund Grøn­dahl Jan­sen er ikke alvor­lig ska­det, i alle fall ikke det som syk­lis­ter reg­ner for alvor­lig ska­det, og fortsetter. 

Touren fort­set­ter med nok en kupert etap­pe i Bre­tag­ne, også den­ne med avslut­ning på top­pen av en tredje­ka­te­go­ri stig­ning. Dagens etap­pe er gans­ke lik gårs­da­gens, og de som hev­det seg i går vil nok kun­ne hev­de seg også i dag. 

Førs­te gang jeg var i Bre­tag­ne var i 1994. Jeg skul­le på en kon­fe­ran­se i Paris i juli, som på utmer­ket vis lot seg kom­bi­ne­re med en tre ukers ferie i Frank­ri­ke. Den førs­te uken lei­de vi en lei­lig­het i dagens start­by, Per­ros-Gui­rec. Det var mens det var fot­ball-VM i USA. Jeg er ikke vel­dig opp­tatt av fot­ball. Men jeg had­de fått med meg at Nor­ge skul­le spil­le en vik­tig kamp mot Irland. Jeg så ikke kam­pen. Men ikke langt fra vår lei­lig­het bod­de det en gjeng irer i telt. De fulg­te åpen­bart med på kam­pen, og vi for­sto at jo mer jubel det kom fra det tel­tet, desto dår­li­ge­re gikk det for Nor­ge. Nor­ge tap­te den kampen. 

En av mine kil­der til kunn­skap om uli­ke ste­der i Frank­ri­ke, er maga­si­net Detours en Fran­ce. her er en artik­kel om lands­byen Ploumanac’h i kom­mu­nen Per­ros-Gui­rec: Ploumanac’h, un des plus beaux vil­la­ges de Bre­tag­ne. Hvis du ikke leser fransk, kan du i alle fall se noen fine bil­der fra stedet.

Per­ros-Gui­rec er et områ­de med mye lunde­fugl. Eller det var i alle fall det. Det er ikke usann­syn­lig at bestan­den av lunde­fugl har gått kraf­tig til­ba­ke her også, slik den har gjort i Nor­ge. Jeg er ikke opp­da­tert om dette.

Jeg vel­ger å for­tel­le litt bre­tonsk his­to­rie og noen bre­tons­ke myter gjen­nom Lance­l­ots øl.

Røys­kat­ten er et sym­bol for Bre­tag­ne. Conan Méria­dec var en bre­tonsk leder og skal iføl­ge myte­ne ha vært han som grunn­la Bre­tag­ne. Tid­fes­tin­gen vir­ker usik­ker, slik det så ofte er med myter. Han er omtalt i skrif­ter fra 1000- og 1100-tal­let. Skjønt date­rin­gen for noen av dis­se skrif­te­ne er omdiskutert.

Under en jakt opp­da­get Conan Méria­dec en hvit røys­katt ved bred­den av en bekk. Den fant ikke en vei for å kom­me unna gjør­men. Den gikk da rett mot jege­ren, for ikke å skit­ne til den fine, hvi­te pel­sen. Det­te har gitt opp­ha­vet til den bre­tons­ke devisen:

Hel­ler døden enn å skit­ne seg til.

Bryg­ge­ri­et Lance­l­ot, som vi vil kom­me inn­om fle­re gan­ger, har laget et øl som hed­rer røys­kat­ten. Det er selv­føl­ge­lig et hvit­øl: Blan­che Her­mine.

De har også lan­sert en Blan­che Her­mine IPA. Det­te ølet har jeg ikke smakt, så jeg mener ikke noe om det­te ølet. Det er fle­re som har lan­sert det som må være en hybrid mel­lom hvitt hevete­øl og IPA, og jeg her ikke sik­ker på om jeg til nå har smakt noen slike.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Frankrike, Sykkelsport, Øl

Les vins du Tour de France 2021. 1 etappe Brest — Landerneau

Leave a comment

Så er vi igjen klar for årets Tour de Fran­ce. Rit­tet gjen­nom­fø­res nå til nor­mal tid, om sommeren. 

Åpnings­etap­pen er en 197,8 km kupert etap­pe. Det er seks kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger. Fire fjer­de­ka­te­go­ri og to tredje­ka­te­go­ri. Og det er kan­skje et par til som kun­ne ha vært kate­go­ri­sert på de sam­me nivå­ene. Etap­pen avslut­ter opp en tredje­ka­te­go­ri. Det er ikke de sto­re kla­tere­ut­ford­rin­ge­ne. Had­de etap­pen kom­met sene­re i rit­tet, vil­le jeg ha tenkt at det er en typisk brudd­e­tap­pe. Men et brudd får nep­pe går på førs­te etap­pe. Det er ikke en etap­pe for spur­ter­ne. Jeg vil tro at det er en etap­pe som kan pas­se for typis­ke klas­si­ker­ryt­te­re. Kan­skje er det en etap­pe som kan pas­se f.eks. Juli­an Alap­hi­lip­pe og Pri­moz Roglic. 

Da jeg var i Brest for to år siden, had­de hotel­let jeg bod­de på valgt en syk­kel som bord for sine turistbrosjyrer.

This image has an empty alt attribute; its file name is S2019-08-0043-Brest-1024x733.jpg

Bre­tag­ne er et fjell­om­rå­de, i den for­stand at det er områ­de på fjell, men det er ikke noe høye fjell. Det er mer kanu­ser og åsryg­ger, som utgjør Mas­sif Armo­ri­can. Vi kan se på det­te geo­lo­gis­ke kartet.

This image has an empty alt attribute; its file name is Massif_Armorican-1-1024x775.png

Her er det man­ge for­kast­nin­ger som går i øst-vest ret­ning. Her kan man syk­le uten å møte sær­lig sto­re utford­rin­ger. Men Tour de Fran­ce hand­ler ikke om å fin­ne ruter uten sær­li­ge utford­rin­ger — det er mer for 3/4‑gamle turl­syk­lis­ter som meg. I nord-syd ret­ning går det mer opp og ned. Topo­gra­fisk kan Bre­tag­ne min­ne litt om Øst­mar­ka i Oslo, hvor det er gans­ke flatt om man hol­der seg langs for­kast­nin­ge­ne, men gans­ke kupert om man beve­ger seg på tvers av dem. Det er nok ingen til­fel­dig­het at etap­per i Bre­tag­ne plei­er å gå på tvers av dis­se forkastningene.

Jeg avslut­tet fjor­årets omta­le av Tour de Fran­ce med det som nær­mest har blitt Bre­tag­nes uof­fi­si­el­le nasjo­nal­sang, Tri Mar­to­lod, her frem­ført av Alan Sti­vell. San­gen hand­ler om tre sjø­menn som møter en ung, vak­ker dame, og om at de møter hen­ne igjen i en annen havn. Jeg base­rer meg her på en over­set­tel­se fra bre­tonsk til fransk, og jeg vil ikke være vel­dig detal­jert om teksten. 

Men vi må fin­ne drik­ke. Jeg tar sjan­sen på å gjen­ta det jeg skrev da etap­pe­ne ble pre­sen­tert i okto­ber 2020. 

This image has an empty alt attribute; its file name is Miraculix.jpg

En av de mest kjen­te drik­ke­ne fra Bre­tag­ne, som ingen helt har klart å loka­li­se­re geo­gra­fisk, er anta­ge­lig­vis Mira­cu­lix’ styrke­drå­per. Obe­lix falt som kjent oppi gry­ten som liten, og har livs­va­rig virk­ning. Det er den­ne drik­ken som gjør at romer­ne ald­ri kla­rer å over­vin­ne Aste­rix og Obe­lix. Men om noen av syk­lis­te­ne skul­le få tak i den, vil det være doping. Det­te kun­ne vi lese om i Aste­rix og de olym­pis­ke leker. Det årets olym­pis­ke leker må ha vært det førs­te sto­re idretts­ar­ran­ge­men­tet hvor det ble gjen­nom­ført dopingkontroll.

Om jeg har for­stått kel­tisk his­to­rie rett, noe jeg ikke garan­te­rer at jeg har, domi­ner­te kel­tis­ke folk det mes­te av Det euro­pe­is­ke kon­ti­nen­tet før ca år 200 før vår tids­reg­ning. Rundt år 200 inva­der­te de De bri­tis­ke øyer og Irland. Nye folke­grup­per, ang­ler­ne og saxer­ne inva­der­te øyene, og det kel­tis­ke fol­ket ble for­trengt til det som nå er Skot­land og Irland. Det var en del av dis­se som igjen krys­set kana­len til Bre­tag­ne, og noen reis­te Gali­cia i Nord­vest-Spa­nia. Det er mye uklar­he­ter rundt kel­t­er­nes his­to­rie, og jeg skal ikke gå ned i detal­jer. Men det ser ut til at den bre­tons­ke befolk­nin­gen kom fra De bri­tis­ke øyer til dagens Bretagne.

I dag er det fris­ten­de å star­te med des­ser­ten: Kaken Paris-Brest. Det er en vann­bak­kels med med en sjokolade/nøttekrem (pra­line). Den er for­met som et (sykkel)hjul, og ble laget førs­te gang i 1910 av kon­di­to­ren Louis Durand, som arbei­det på slot­tet Mai­sons-Laf­fit­te, nord for Paris. Kaken ble laget på bestil­ling fra Pier­re Gif­fard, for å fei­re syk­kel­rit­tet Paris-Brest, som han had­de tatt ini­tia­tiv til i 1891. Det var et syk­kel­ritt som gikk fra Paris til Brest og til­ba­ke til Paris, opp­rin­ne­lig på 1200 km. Det ble sis­te gang arran­gert i 1951. Men kaken får man fort­satt tak i.

Når vi er i det­te områ­det får vi hol­de oss til kel­tisk drik­ke, først og fremst cider og øl. Det bryg­ges en del inter­es­sant og godt øl i Bre­tag­ne. Nå har det blitt slik at det bryg­ges øl så man­ge ste­der. Vi har en del nasjo­na­le og regio­na­le øltra­di­sjo­ner. Men geo­gra­fi betyr ikke like mye ved ølbryg­ging som ved vin­pro­duk­sjon. Hoved­in­gre­di­en­se­ne i øl er korn, som oftetst bygg og hum­le. Beg­ge deler dyr­kes i dag ofte and­re ste­der enn der ølet bryg­ges. Man­ge bryg­ge­ri­er kjø­per fer­dig malt fra and­re. Blan­dings­forohl­det mel­lom dis­se, alt­så opp­skrif­ten, betyr en del. Noen bru­ker uli­ke urter og and­re smaks­til­set­nin­ger Uli­ke gjær­ty­per betyr også mye for hvor hvor­dan ølet blir. Men lite av det­te gjør ølet steds­bun­det. Det som gjer­ne gir geo­gra­fisk bestem­te varia­sjo­ner, er vannkvaliteten. 

Om jeg skal være ærlig, så blir det gans­ke mye av det sam­me fra uli­ke mikro­bryg­ge­ri­er. Det er ikke uten grunn at Vin­mono­po­let har begynt å sor­te­re øl i sine hyl­ler etter øltype, ikke etter opp­rin­nel­ses­land. De fes­te bryg­ge­ri­ene bryg­ger vari­an­ter av IPA (som opp­rin­ne­lig er en engelsk øltype), og and­re typer som går igjen hos man­ge. Det er hel­ler ikke slik at smått all­tid er godt. Det er ikke uten grunn at de mikro­bryg­ge­ri­ene som har vokst seg såpass sto­re at de ikke len­ger kan kal­les mikro­bryg­ge­ri­er, er de som har blitt sto­re. Noe har å gjø­re med at de star­tet tid­lig, noe med mar­keds­fø­ring og selv­sagt mye med kvalitet.

Den and­re kjen­te drik­ken fra Bre­tag­ne er cider, som er gjæ­ret eple­saft. Den fin­nes som tørr (Cid­re Brut), halv­tørr (Demi-Sec) og søt (Cid­re Doux). Cider er van­lig­vis gans­ke alko­hol­svak, typisk 3–5%. Jeg må erkjen­ne at jeg så langt ikke har lært meg å like cider. Jeg har kjøpt inn og prøve­smakt en del bre­tonsk cider når Tour de Fran­ce tid­li­ge­re har vært i Bre­tag­ne, fra vel­dig rus­tikk til gans­ke kom­mer­si­ell i sti­len. Fort­satt er ikke cider blant mine favo­ritt­drik­ker, og jeg har ikke noe godt grunn­lag for å utta­le meg om uli­ke typer. Jeg har tenkt å gi cider en ny sjan­se. Når det lar seg gjø­re å rei­se til Frank­ri­ke igjen, skal jeg se om jeg får tak i bre­tonsk cider. Men det har ikke blitt noe tur før årets Tour de Fran­ce star­ter. Jeg har ikke vært i Frank­ri­ke siden febru­ar 2020. 

Det blir mest om øl så len­ge vi er i Bre­tag­ne. Hvis man skal lete etter fransk øl, må man lære seg ordet bras­se­rie. Det bru­kes i dag ofte som beteg­nel­se på en type res­tau­rant. Men det er det frans­ke ordet for bryg­ge­ri. Hvis jeg har for­stått det rett, var det folk som reis­te fra Alsa­ce til Paris som åpnet bras­se­ri­er, som var det vi i dag vil kal­le en bryg­geri­pu­ber, eller til­sva­ren­de. De bryg­get øl og ser­ver­te mat. Det elds­te bras­se­ri­et i Paris er den alsacis­ke res­tau­ran­ten Bras­se­rie Bofin­ger, et sted det er verdt å besø­ke av man­ge grun­ner. Det lig­ger i nær­he­ten av Bastille.

This image has an empty alt attribute; its file name is S2016-03-0892-1024x768.jpg
Bras­se­rie Bofinger

En av mine kil­der til fransk øl er en fransk nett­bu­tikk, Saveur Biè­re, som ikke leve­rer til Nor­ge, men som leve­rer til vår adres­se i Frank­ri­ke, en lokal ølbu­tikk i nær­he­ten av der vi har lei­lig­het og i noen grad et fransk super­mar­ked med gans­ke godt utvalg av øl. Noe fin­ner jeg på res­tau­ran­ter. I til­legg leter jeg opp infor­ma­sjon i lit­te­ra­tu­ren og på nett. Det var en butikk i Paris som solg­te bre­tons­ke mat­va­rer og bre­tonsk drik­ke. Jeg var ofte inn­om her hvis jeg var i Paris, noe jeg van­lig­vis er minst en gang i året. De åre­ne Tour de Fran­ce var inn­om Bre­tag­ne plei­de jeg å ta en tur inn­om den­ne butik­ken for å kjø­pe bre­tonsk drik­ke. Dess­ver­re har den butik­ken for­svun­net, så en kil­de til bre­tonsk drik­ke har tør­ket inn.

Først på 1980-tal­let begyn­te det å kom­me nye bryg­ge­ri­er i Bre­tag­ne. Også her har det kom­met man­ge mikro­bryg­ge­ri­et. Mikro­bryg­ge­ri­er har stort sett ikke dis­tri­bu­sjon uten­for sitt loka­l­om­rå­de, hvil­ket gjør dem vans­ke­li­ge å få tak i. Jeg har fun­net fire bryg­ge­ri­er i eller i gans­ke umid­del­bar nær­het av start­byen Brest. Men jeg har ikke hatt mulig­het til å sma­ke deres øl.

This image has an empty alt attribute; its file name is 2035837103.jpg

Ordet biè­re ser ut til å ha hatt en litt krong­le­te vei inn i det frans­ke språ­ket. Min frans­ke Larous­se Dic­tionn­ai­re Éty­mo­lo­gi­que sier at det kom­mer fra det neder­lands­ke bier, som man­ge av oss gjen­kjen­ner som det tys­ke ordet Bier. Men når det sam­me ordet fin­nes på engelsk er Oxford Dic­tio­na­ry ofte bed­re på ety­mo­lo­gi. I føl­ge den­ne har ordet også i engelsk kom­met inn fra vest-ger­mansk, alt­så tysk og neder­landsk. Men det ger­mans­ke ordet er basert på det latins­ke biber, som betyr en drink. Det kom­mer igjen fra det latins­ke bibe­re, som betyr å drik­ke. Så det latins­ke ordet har kom­met inn i fransk via ger­mans­ke språk.

This image has an empty alt attribute; its file name is 2916579087.jpg

Men til­ba­ke til Bre­tag­ne og øl. Min vik­tigs­te kil­de til kunn­skap om øl fra Bre­tag­ne er boken Deux sièc­les de biè­res en Bre­tag­ne, i til­legg til infor­ma­sjon jeg har fun­net på net­tet og noen smaks­prø­ver. Boken ser fort­satt ut til å være til­gjen­ge­lig hos fransk Ama­zon. Men det ser bare ut til å være bruk­te eksemp­la­rer som sel­ges gans­ke dyrt, ca 25€. Boken er fra 2007, og det har sik­kert skjedd en del siden den gan­gen. Jeg synes ikke den er verdt 25€ — og den kos­tet ikke så mye den gang jeg kjøp­te den.

Det sies at det førs­te bryg­ge­ri­et ble etab­lert i Bre­tag­ne i 1624. Det var en ire som star­tet det­te bryg­ge­ri­et. Det­te gjør at brygge­tra­di­sjo­nen ble en annen enn i Alsa­ce og Lyon, hvor de førs­te bryg­ge­ri­ene ble star­tet av folk fra Tysk­land. Leg­ger vi til fransk Flan­dern hvor det er en flamsk brygge­tra­di­sjon, har vi røt­te­ne til uli­ke frans­ke øltradisjoner. 

På begyn­nel­sen av 1800-tal­let voks­te det fram man­ge bryg­ge­ri­er. Men som i så man­ge and­re land ble bryg­ge­ri­ene indu­stria­li­sert og ølet stan­dar­di­sert fra slut­ten av 1800-tal­let. Man­ge av bryg­ge­ri­ene steng­te under førs­te ver­dens­krig og åpnet ikke igjen etter freden.

På slut­ten av 1900-tal­let fikk mer tra­di­sjo­nelt øl sin renes­san­se. I Bre­tag­ne har utvik­lin­gen av ølbryg­ging falt sam­men med bre­tonsk nasjo­na­lis­me og revi­ta­li­se­ring av bre­tonsk kul­tur gene­relt. Pio­ne­re­ne blant ølbryg­ger­ne fikk dra­hjelp av den gry­en­de bre­tons­ke nasjo­na­lis­men, og folk kjøp­te gjer­ne bre­tonsk øl — selv om bryg­ger­ne ennå ikke had­de lært hånd­ver­ket ordent­lig. Det førs­te nye bryg­ge­ri­et, Coreff, star­tet i 1985 i byen Mor­laix. Når jeg blar meg til­ba­ke i mine nota­ter, ser det ut til at jeg ikke har smakt noe øl fra det bryg­ge­ri­et. Det må jeg få gjort noe med når mulig­he­ten byr seg.

Det har vært vans­ke­lig å utfors­ke fransk, her­under bre­tonsk øl i den tiden vi har bak oss. Jeg har ikke fun­net bre­tonsk øl i Nor­ge, og mulig­he­te­ne til å rei­se til Frank­ri­ke har vært mildt sagt begren­set. Jeg har der­for valgt å hol­de meg til det bryg­ge­ri­et som bryg­get det førs­te bre­tons­ke ølet jeg smak­te: Lance­l­ot. Jeg fikk det førs­te gang ser­vert på en bre­tonsk res­tau­rant i byen Aigues Mor­tes, ikke langt fra vår lei­lig­het i Frank­ri­ke. Jeg tenk­te at om man skul­le etab­le­re et bryg­ge­ri i kel­tisk tra­di­sjon, måt­te Lance­l­ot være et av de bes­te nav­ne­ne man kun­ne fin­ne på. Lace­lot du Lac var den mest kjen­te av rid­der­ne rundt det run­de bord. Men det vis­te seg at han som etab­ler­te bryg­ge­ri­et het Ber­nard Lance­l­ot, og han valg­te bare å gi sitt eget navn til bryg­ge­ri­et. Men det klin­ger uan­sett flott.

This image has an empty alt attribute; its file name is Lancelot.png

Ber­nard Lance­l­ot var atom­in­ge­ni­ør. På fransk beteg­nes det som ingé­nieur nuclé­ai­re. Om han arbei­det med kjerne­kraft eller atom­bom­ber (som Frank­ri­ke også har noen av), vet jeg ikke. I 1989 for­lot han atom­tek­no­lo­gi­en og gikk over til å bli birøk­ter. Han var opp­tatt av bre­tonsk og kel­tisk kul­tur og myter, og begyn­te å bryg­ge øl på tra­di­sjo­nelt vis.

I 2001 laget to av med­ar­bei­der­ne ved bryg­ge­ri­et Éric Olli­ve og Stép­hane Kerd­odé Breizh Cola. Jeg er ingen cola-drik­ker, så jeg kom­mer ikke til å omta­le den­ne eller and­re cola-typer nærmere.

Breizh er det bre­tons­ke nav­net på Bre­tag­ne. Vi kan mer­ke oss at blant and­re Lance­l­ot, men også and­re bryg­ge­ri­er bru­ker topp­do­me­net .bzh, som er Breizh, alt­så Bre­tag­ne, frem­for .fr.

Også i bryg­geri­ver­den er det slik at opp­start­sel­ska­per med suk­sess blir kjøpt opp. Ber­nard Lance­l­ot pen­sjo­ner­te seg i 2004, og bryg­ge­ri­et ble kjøpt av de som skap­te Breizh Cola: Éric Olli­ve og Stép­hane Kerd­odé og deres sel­skap Phare Ouest. Her svik­ter mine fransk­kunn­ska­per. Lance­l­ot inn­gikk i 2006 en avta­le med Fran­ce Bois­sons. Det er et sel­skap eid av Heine­ken, som dis­tri­bu­erer drik­ke til barer, kafe­er og res­tau­ran­ter. Men om de har kjøpt seg inn, blitt kjøpt eller hva slags avta­le det er — det har jeg ikke klart å få tak i. Men så len­ge de vil at Lance­l­ot skal være Lance­l­ot, og ikke bli til Heine­ken, så er det greit for meg. Det er omtrent som da Hansa/Borg kjøp­te opp Nøg­ne Ø. Så len­ge Nøg­ne Ø får være Nøg­ne Ø, er det ikke et vel­dig stort pro­blem at de får mer kapi­tal i ryg­gen og bed­re distribusjon.

This image has an empty alt attribute; its file name is Lancelot-cervoise-lancelot-verre-2.png

Lance­l­ots førs­te øl, Cer­voi­se Lance­l­ot kom på mar­ke­det i 1990. Det er inspi­rert av gallisk/bretonsk tra­di­sjon. Det er et gyl­lent, over­gjæ­ret øl som er etter­gjæ­ret på flas­ke. Det er ufi­l­trert og upas­teu­ri­sert. Cer­voi­se Lance­l­ot er smak­satt med seks uli­ke urter, uten at jeg vet hvil­ke urter det­te er. Det er også smak­satt med hon­ning — Ber­nard Lance­l­ot var tross alt birøk­ter før han star­tet med ølbrygging.

Fle­re bre­tons­ke bryg­ge­ri­er fore­trek­ker beteg­nel­sen cer­voi­se, frem­for biè­re. Cer­voi­se beteg­net et øl bryg­get uten hum­le. Jeg antar at cer­voi­se har den sam­me språk­li­ge rot som det bre­tons­ke korev og det wali­sis­ke cwrw (som utta­les cou­rou, så det er mulig å utta­le wali­sisk, om man bare glem­mer hvor­dan vi van­lig­vis utta­ler kon­so­nan­ter). Noen vil se at det er det sam­me ordet som det spans­ke cer­veza og por­tu­gi­sis­ke cerve­ja. Når vi er inne på det­te kan vi også ta med at det heter cerve­sa på kata­lansk og occi­tansk. Skul­le du nå lure på hvor­for øl heter øl i de nor­dis­ke lan­de­ne, så kan du lese om det her.

This image has an empty alt attribute; its file name is Lancelot.jpg

Et øl, jeg tror det var det and­re ølet de begyn­te å bryg­ge, heter gans­ke enkelt Lance­l­ot. Det er en Blon­de, alt­så en lys, bel­gisk øltype. Man kan kan­skje si at Blon­de er Bel­gias pale ale. De anbe­fa­ler å drik­ke den­ne av et stort glass, slik at aro­ma­ene kan få utfol­de seg og ska­pe bil­der av rid­der­ne ved det run­de bord.

Lance­l­ot hev­der at ølet er bryg­gert etter de gam­le trappist-tek­nik­ke­ne, som iføl­ge deres nett­side er over­gjæ­ret øl som bryg­ges etter vis­se kri­te­ri­er, uten at kri­te­ri­ene er angitt. Jeg til­la­ter meg å tvi­le litt på akku­rat det­te. Trappi­støl er ikke en bestemt øltype. Trappist­bryg­ge­ri­ene laget sitt eget vare­mer­ke og sym­bol som en reak­sjon på at man­ge bry­ge­ri­er som ikke var Trappist­bryg­ge­ri­er kal­te sitt øl for Trappi­støl. Man­ge bryg­ge­ri­er, sær­lig i Bel­gia, star­tet som klos­ter­bryg­ge­ri­er, men har sene­re inn­gått avta­ler med indu­stri­el­le bryg­ge­ri­er som nå står for bryg­geri­virk­som­he­ten. Vi går ikke nær­me­re inn på de his­to­rie­ne den­ne gangen.

Det vik­tigs­te kri­te­ri­et for at noe skal være et trappi­støl, er at det er bryg­get i et trappist­klos­ter, noe Lance­l­ot defi­ni­tivt ikke er. Det skal hel­ler ikke bryg­ges for å tje­ne pen­ger, i betyd­nin­gen å gene­re­re over­skudd. Ølbryg­ging er en vik­tig inn­tekts­kil­de for man­ge klos­te­re, ikke minst i nord­li­ge områ­der hvor kli­ma­et er for kaldt for vin­pro­duk­sjon, som i Nord-Frank­ri­ke, Bel­gia og Neder­land. Et even­tu­elt over­skudd skal gå til vel­de­di­ge for­mål. Jeg tror Lance­l­ot for­ret­nings­mes­sig dri­ves som de fles­te and­re kom­mer­si­el­le bryg­ge­ri­er, uten at ølet blir noe dår­li­ge­re av den grunn.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Sykkelpolitikk, Trafikkregler

Dumt, dummere, enda dummere. Nye regler for ståmopeder og sykkel

Leave a comment

Utgangspunkt

Jeg skrev først “Dumt, dum­me­re, dum­mest”. Men man skal ikke føle seg trygg. De kan sik­kert kla­re å fin­ne på noe enda dum­me­re. Der­for jus­ter­te jeg overskriften. 

Noen gan­ger må man bare erkjen­ne feil, og ret­te opp fei­le­ne så langt det lar seg gjø­re. Men Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, sam­ferd­sels­mi­nis­te­re og Sta­tens Veg­ve­sen inn­røm­mer ald­ri feil. De for­sø­ker hel­ler å glat­te over gam­le feil med nye, avbø­ten­de til­tak som stort sett gjør vondt ver­re. Det er vans­ke­lig å bestem­me hvor langt bak­over i his­to­ri­en man må gå. Egent­lig bur­de vi vel gå til da nors­ke byrå­kra­ter og poli­ti­ke­re for­els­ket seg i bilen, reis­te til nazi-Tysk­lan­de for å stu­de­re frem­skrit­tet, og sat­set alt på at bilen repre­sen­ter­te Frem­ti­den med stor F, og sel­ves­te Løs­nin­gen når det gjel­der transport. 

Syk­kel gir et vik­tig bidrag til folke­helsen, et så vik­tig bidrag at inves­te­ring i syk­kel­in­fra­struk­tur er noe av det mest lønn­som­me sam­fun­net kan gjø­re. Pro­ble­met er at inves­te­rin­ge­ne kom­mer på et depar­te­ments bud­sjett, og gevins­ten kom­mer på et annet depar­te­ments bud­sjett. Noe hel­hets­tenk­ning er det ikke mulig å se. Ståmo­pe­der bidrar, på lik lin­je med bil, til svek­ket folke­helse. De gjør at folk slut­ter å gå. Det er alt­så vel­dig man­ge grun­ner til å frem­me syk­ling, men det er vans­ke­lig å se en enes­te god grunn til at man bør frem­me bruk av ståmo­pe­der. At enkel­te poi­ti­ke­re mener at det er moro, er ikke en god grunn. 

Generaltabbe 1: Sykling på fortau

Jeg vel­ger å star­te i 1977. Da ble det bestemt at det fra og med 1978 skul­le være til­latt for voks­ne å syk­le på for­tau. I noen land er det til­latt for barn å syk­le på for­tau, men det er bare i Island og Nor­ge hvor det­te er til­latt for voks­ne folk. I sivi­li­ser­te syk­kel­land er det ikke til­latt å syk­le på for­tau og i gåga­ter, noe som ikke er noe pro­blem når det også er lagt godt til ret­te for syk­ling. Det var en typisk poli­ti­ker­løs­ning. De kun­ne late som om vi plut­se­lig had­de fått mye til­rette­leg­ging for syk­ling, uten at de behøv­de å gjø­re noe og uten at det kos­tet noe. Man anvend­te hakke­or­de­nen, som har vært et bæren­de prin­sipp i norsk trakk­plan­leg­ging og ‑regu­le­ring: Når bilis­te­ne, med poli­ti­ker­nes støt­te, jaget folk som syk­let vekk fra vei­en, skjøv man pro­ble­met over på en enda myke­re tra­fi­kant­grup­pe: De gående. 

Jeg tror det­te er irre­ver­si­belt. Man kan bare få folk som syk­ler bort fra for­tau­ene ved å lage en så god til­rette­leg­ging for syk­ling som opp­le­ves som så trygg at folk vel­ger den frem­for for­tau­et. Vi som syk­ler angri­pes også fra et syk­kel­fiendt­lig poli­ti som vil ha oss opp på for­tau og ut i urbru­ke­li­ge gang­vei­er, for­di folk på syk­kel ikke skal hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne i å kjø­re fort. Folk som syk­ler har opp­levd at poli­ti­et har jaget dem opp på for­tau­et, selv om det ikke er lov å syk­le på for­tau­et når det er til sje­nan­se for gåen­de. Men så len­ge det ikke er til sje­nan­se for bilis­ter, bryr ikke poli­ti­et seg om hva som er lov­lig og ikke. 

Da Høyesterett gjorde syklende rettsløse

Høy­este­rett gjor­de syk­len­de langt på vei retts­løse i den famø­se Mosse­veidom­men, HR-2020–1723‑A. Her sat­te Høy­este­rett, uten noen drøf­tel­se eller begrun­nel­se, til side det helt grunn­leg­gen­de prin­sip­pet om at for å kun­ne idøm­me straff kre­ves klar lov­hjem­mel. Fram til da had­de jeg hatt til­lit til at Høy­este­rett ikke sto for den sam­me syk­kel­fiendt­lig­het som poli­ti­et og en del lave­re dom­sto­ler. Når man som syk­len­de risi­ke­rer å bli straf­fet for å gjø­re det som utryk­ke­lig er til­latt etter tra­fikk­reg­le­ne — hva har vi da egent­lig igjen som vi kan hol­de oss til? Det er sym­pto­ma­tisk at Høy­este­rett et par måen­der sene­re, med to av de sam­me dom­mer­ne, behand­let spørs­må­let om bruk av mobil­te­le­fon under mid­ler­ti­dig stans i tra­fik­ken skul­le anses for å skje “under kjø­ring”, HR-2020–2019‑A og HR-2020–2020‑A. Da, når det det var spørs­mål om å straf­fe bilis­ter, da fore­tok Høy­este­rett en grun­dig gjen­nom­gang av om det var til­strek­ke­lig klar lov­hjem­mel. Sett i sam­men­heng sier de dom­me­ne at det er vik­tig med klar hjem­mel når man skal straf­fe bilis­ter, men det er uten betyd­ning når man skal straf­fes syklister. 

Mosse­veidom­men er en skan­da­le. Jeg har ald­ri vært så skuf­fet over og så for­ban­net på Høy­este­rett som etter den dom­men. Min respekt for de fem dom­mer­ne som avsa den dom­men, med jus­ti­tia­ri­us Toril Øie i spis­sen, sank til langt under den respe­ke­ten høy­este­retts­dom­me­re bur­de gjø­re seg for­tjent til, og den har ikke blitt gjen­opp­ret­tet siden. 

Generaltabbe 2: Å definere ståmopeder som sykler, og at disse motorkjøretøyene ikke skal regnes som motorkjøretøy etter vegtafikkloven.

Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet med sam­ferd­sels­mi­nis­ter Knut Arild Harei­de i spis­sen, og Sta­tens veg­ve­sen leg­ger sta­dig nye kapit­ler til den lan­ge og tris­te his­to­ri­en om hvor­dan man gjen­nom håp­løse reg­ler kan gjø­re det ver­re å syk­le i Nor­ge. Men vi må til­ba­ke til FrP-minis­ter Ketil Sol­vik-Olsen, og hans onde med­hjel­per, stas­sek­re­tær Bård Hoks­rud for å fin­ne det som var star­ten på dagens problemer.

Ketil Sol­vik-Olsen og Bård Hoks­rud liker moto­ri­sert leke­tøy. I 2014 åpnet de for Seg­way og and­re såkal­te “selv­ba­lan­se­ren­de kjøre­tøy” i Nor­ge. Hel­dig­vis slo de ikke an, og når har de gått ut av pro­duk­sjon. Tek­no­lo­gi­en bru­kes i rulle­sto­ler, hvor den sik­kert kan være utmerket. 

I 2018 til­lot de ståmo­pe­der, ofte mis­vi­sen­de kalt “el-sparke­syk­ler”. Hvor man­ge har sett noen spar­ke med en slik? 

“Enk­le­re reg­ler, mind­re byrå­kra­ti og litt mer moro i hverdagen.”

het det i presse­mel­din­gen fra davæ­ren­de sam­ferd­sels­mi­nis­ter Ketil Sol­vik-Olsen. Det var en sær­de­les lite gjen­nom­tenkt regel­end­ring, som vi nå beta­ler pri­sen for i form at kom­pli­ser­te reg­ler, mer byrå­kra­ti og et hel­ve­te i hver­da­gen for folk som går eller syk­ler. Her er Ketil Sol­vik-Olsens to størs­te tab­ber i den­ne saken:

Man inn­før­te en ny kate­go­ri “syk­kel” i syk­kel­for­skrif­ten § 2 fem­te ledd, og det ble bestemt at den­ne type kjøre­tøy ikke skal reg­nes som motor­kjøre­tøy i for­hold til veg­tra­fikk­lo­ven. Man kan på et nor­ma­tivt plan bestem­me at noe ikke skal reg­nes som noe i for­hold til et regel­verk. Men det end­rer ikke vir­ke­lig­he­ten. Det er “kjøre­tøy som blir dre­vet fram med motor”, og såle­des motor­kjøre­tøy etter defi­ni­sjo­nen i veg­tra­fikk­lo­ven § 2 annet ledd, annet punkt­um.

Retts­reg­ler må leses kon­teks­tuelt. Selv om ståmo­pe­der, Seg­way mm ikke skal rege­nes som motor­kjøre­tøy etter veg­tra­fikk­lo­ven, vil de fort­satt være motor­kjøre­tøy etter Lov om motor­ferd­sel i utmark og vass­drag (motor­ferd­sel­lo­ven). Det­te er en lov som for­val­tes av Kli­ma- og miljø­de­par­te­men­tet, og vi får tro/håpe at de ikke er like ivri­ge etter fri­slipp av moto­ri­sert leke­tøy som Ketil Solvik-Olsen. 

Regu­le­rin­gen på det­te områ­det er et vill­niss av for­skrif­ter. Når man har gjemt unn­ta­ket for ståmo­pe­der bort i syk­kel­for­skrif­ten, er vel det for at man ikke skal risi­ke­re at folk fin­ner fram til den. Ved å bestem­me at ståmo­pe­der ikke skal reg­nes som motrkjøre­tøy, gjel­der hel­ler ikke pro­mille­be­stem­mel­sen i veg­tra­fikk­lo­ven § 22 annet ledd. Som vi har sett, skyl­des et stort antall ska­der at folk kjø­rer ståmo­ped i alko­hol­på­vir­ket til­stand. Tab­ben var at Ketil Sol­vik-Olsen bestem­te at ståmo­pe­der ikke er motor­kjøre­tøy. Men å kjø­re ståmo­ped i fyl­la er ve bare litt mer moro i hver­da­gen, selv om folk ikke vil ha slik moro.

Det er ikke lov å føre noen form for kjøre­tøy i alko­hol­på­vir­ket til­stand. Det­te føl­ger av veg­tra­fikk­lo­ven § 21 førs­te ledd:

Ingen må føre eller for­sø­ke å føre kjøre­tøy når han er i en slik til­stand at han ikke kan anses skik­ket til å kjø­re på trygg måte, hva enten det­te har sin årsak i at han er påvir­ket av alko­hol eller annet beru­sen­de eller bedø­ven­de mid­del, eller i at han er syk, svek­ket, sli­ten eller trett, eller skyl­des and­re omstendigheter.

Det­te gjel­der syk­ler, ståmo­pe­der og and­re kjøre­tøy. Men gren­sen på 0,2 pro­mil­le gje­der bare motor­vogn. Det hen­der nok at folk syk­ler i en til­stand hvor de bur­de ha latt være. Jeg må inrøm­me at det har hendt at jeg har gjort det selv. Men det har ikke vært noe stort pro­blem at pro­mille­syk­lis­ter utset­ter and­re for fare. Folk tar ikke bare en kjekt plas­sert syk­kel hjem fra nach­spiel, slik de gjør med ståmopeder. 

Det stil­les nes­ten ikke tek­nis­ke krav til ståmo­pe­der. Det skal ikke være len­ger enn 120cm, og ikke bre­de­re enn 85 cm og ikke veie mer enn 70 kg. Det skal ha en “mak­si­mal kon­struk­tiv has­tig­het på 20 km/t,”, uten at det sies noe om hva “kon­struk­tiv has­tig­het” er for noe. Det er ikke noe effekt­mak­si­mum. Det er som nevnt krong­le­te å fin­ne fram i det­te regel­ver­ket. Det fin­nes en For­skrift om god­kjen­ning av moped og motor­syk­kel (motor­syk­kel­for­skrif­ten), som leder oss vide­re til For­skrift om tek­nis­ke krav og god­kjen­ning av kjøre­tøy, deler og utstyr (kjøre­tøy­for­skrif­ten), som i § 2–3 nr 2, bok­stav a har en defi­ni­sjon av moped, som også sier hvil­ke krav som gjel­der for at noe skal reg­nes for moped. For for­bren­nings­mo­tor gjel­der mak­si­malt 50 kubikk­centi­me­ter slag­vo­lum, uten effekt­be­grens­ning. Da jeg var ung, som begyn­ner å bli ube­ha­ge­lig len­ge siden, og i noen grad inter­es­ser­te meg for mope­der, mener jeg at de ikke kun­ne ha mer enn 0,5 HK. For elmo­pe­der er det en mak­si­mal­ef­fekt på 4kW, som vel er ca 5 HK. De skal ha en mak­si­mal “kon­struk­tiv has­tig­het” på 45 km/t. For moped er alders­gren­sen 16 år og det kre­ves fører­kort. En lett motor­syk­kel har inn­til 125 kubikkcm eller ikke over 11kW, også langt mer enn det som var lett motor­syk­kel da jeg var ung, jeg tror gren­sen var 2,5 HK, som er ltt under 2 kW. For de som fort­satt hen­ger med i vill­nis­set av regu­le­rin­ger på det­te områ­det, frem­går kra­vet om fører­kort av For­skrift om fører­kort m.m. (fører­kort­for­skrif­ten), § 3–1. Nei, det er åpen­bart ikke menin­gen at det skal være mulig å få over­sikt over og for­stå dis­se reglene. 

Jeg har sett annon­sert ståmo­pe­der med motor­kraft på 10 kW, alt­så det som i utgangs­punk­tet er lett motor­syk­kel. Jeg fin­ner ikke akku­rat den model­len igjen nå, men det­te er hen­tet fra nett­si­de­ne til en for­hand­ler av ståmo­pe­der (nei, jeg gir ikke reklamein­fo i form av firma­navn eller lenke):

De rekla­me­rer for og sel­ger alt­så ulov­li­ge utga­ver med topp­fart på 90 km/t. Det er intet mind­re enn gal­skap med ståmo­pe­der som kan kjø­re i sli­ke has­tig­he­ter. Jeg vet ikke hvor de som utfor­met reg­le­ne had­de glemt hjer­nen sin den dagen de bestem­te at man uten fører­kort, uten alders­gren­se og uten krav til for­sik­ring skal kun­ne kjø­re ståmo­pe­der som kan ha motor­kraft til­sva­ren­de let­te motor­syk­ler. Det er uan­svar­lig gal­skap og det er sam­ferd­sels­mi­nis­te­re fra FrP som har hoved­an­sva­ret for den­ne galskapen. 

Jeg reg­ner med at uleiem­o­pe­de­ne ikke går for­te­re enn 20 km/t. Det vil­le vært en for­ret­nings­mes­sig selv­mords­stra­te­gi om noen skul­le leie ut ulov­li­ge ståmo­pe­der. Men man­ge kjø­per sli­ke til eget bruk, og det er gans­ke åpen­bart at de som kjø­per dem ofte vil ha de ulov­li­ge utga­ve­ne. Jeg har fle­re gan­ger syk­let i has­tig­he­ter mel­lom 25 og 30 km/t, og har blitt pas­sert av folk på ståmo­pe­der i langt høy­ere hastighet. 

Sli­ke kjøre­tøy har ikke noe med syk­ler å gjø­re. De er mope­der eller motor­syk­ler, og bør regu­le­res som det. Og de har selv­sagt ikke noe på et for­tau å gjø­re. Hvis det had­de vært els­parke­syk­ler, da had­de de kun­net ha en hjelpe­mo­tor som gir litt eks­tra kraft når man fak­tisk spar­ker, omtrent som på elsyk­ler. Og det bur­de ikke ha vært til­latt med kraf­ti­ge­re hjelpe­mo­tor enn 250w (eller mind­re), slik det gjel­der for elsyk­ler. Jeg mener at en has­tig­het på 20 km/t er helt ufor­svar­lig med en kjøre­do­ning som man står på. En rela­tivt hard ned­brem­sing må være noe i nær­he­ten av fysisk umu­lig på sli­ke. Men noen mener åpen­bart at slikt gir mer moro i hverdagen.

For ståmo­pe­der fin­nes det ingen effekt­gren­se, og det er ingen alders­gren­se. Det er ingen pro­mille­gren­se. Uanse­var­lig gal­skap, som først og fremst Ketil Sol­vik-Olsen er ansvar­lig for, og som Knut Arild Harei­de er for feig til å ryd­de opp i. 

Ved å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­kel i for­hold til det­te regel­ver­ket, for­ster­kes pla­gin­gen av gåen­de ved at det er til­latt å kjø­re med syk­kel på for­tau. Det er det­te som Ketil Sol­vik-Olsen kal­te “mer moro i hver­da­gen”. Hvis vi skal være litt pir­ke­te, så står det i tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 3 at “Syk­ling på gang­veg, for­tau eller i gang­felt er til­latt når gang­tra­fik­ken er liten og syk­lin­gen ikke med­fø­rer fare eller er til hin­der for gåen­de”. Selv om man har valgt å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­ler, har det å kjø­re sli­ke donin­ger ingen ting med syk­ling å gjø­re. Men man vin­ner nok nep­pe gehør for et slikt syns­punkt. Våre (u)ansvarlige poli­ti­ke­re vil at man skal kun­ne pla­ge gåen­de med ståmo­pe­der. Nok er hakke­or­de­nen anvendt som en slag tra­fi­kal grunn­lov: Pro­ble­me­ne skal sky­ves ned­over på de mykes­te og sva­kes­te tra­fi­kan­te­ne. Det er åpen­bart at de gir blaf­fen i fot­gjen­ge­re, det går vel ikke an å skri­ve at Knut Arild Harie­de gir faen, så len­ge man ikke sje­ne­rer de hel­li­ge bilis­te­ne. Syk­kel­vei­er, syk­kel­felt og for­tau har blitt en tra­fi­kal søp­pel­kas­se hvor poli­ti­ker­ne hiver alt som de vil at ikke skal sje­ne­re bil­tra­fik­ken. Selv for­søk med “selv­kjø­ren­de” bus­ser har man lagt til gåga­ter og gang­vei­er. Gåen­de er som kjent verdi­løse, og kan der­for utset­tes for sli­ke eks­pe­ri­men­ter med motorkjøretøyer. 

Ståmo­pen­de­ne har blitt en pest og en pla­ge, ikke minst på grunn av omfan­get av utleiem­o­pe­der. Selv høyre­po­li­ti­ke­re har inn­sett at frislep­pet var en tab­be. Men de har ikke inn­sett at det er regje­rin­gen, ikke byrå­det som har skapt kao­set.

Etter tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 4 kan syk­ler “stan­ses eller par­ke­res på syk­kel­veg, gang­veg, for­tau, gågate eller gate­tun der­som den ikke er til unø­dig hin­der eller ulem­pe”. Når man har valgt å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­ler, kan dis­se også hen­set­tes på for­tau osv. Det bur­de ikke være sær­lig tvil om at dis­se kan fjer­nes når de er til unø­dig hin­der eller ulem­pe. Den­ne rege­len med­fø­rer ikke et vel­dig stor pro­blem så len­ge det gjel­der folks egne syk­ler. Man slen­ger ikke dis­se fra seg i hytt og pine, slik man gjør med utleiem­o­pe­der (eller utleie­syk­ler som ikke må set­tes i sta­tiv). Det bør stil­les krav om at de set­tes i sta­tiv på god­kjen­te plas­ser. Bil­det neden­for er fra Moskva.

En for­ret­nings­mo­dell som base­rer seg på at kjøre­tøy kan hen­set­tes over alt, er ikke bære­kraf­tig. Det spil­ler ingen rol­le om det­te er ståmo­pe­der, bysyk­ler eller “bybi­ler”. Det­te må kom­mu­ne­ne kun­ne regu­le­re og stil­le krav om at de kun par­ke­res på der­til avsat­te plas­ser, som det beta­les leie for — minst den sam­me lei­en som ute­ser­ve­rin­ger og butik­ker må beta­le for å dri­ve ser­ve­ring eller butikk på offent­li­ge ute­area­ler. Men det er “god” FrP-poli­tikk at noen pri­va­te skal kun­ne tje­ne pen­ger på å utnyt­te fel­les­go­der. Høy­re plei­er også å være til­hen­ger av slikt. Det er uan­sett ikke en bære­kraf­tig bypolitikk. 

Kom­mu­ne­ne får et hel­ve­te med å fin­ne for­nuf­ti­ge løs­nin­ger innen­for et håp­løst regel­verk. Det var det­te Ketil Sol­vik-Olsen kal­te “Enk­le­re reg­ler, mind­re byrå­kra­ti”.

Nytt idiotkapittel: Fartsgrense på 6 km/t.

Vi ser at våre håp­løse sam­ferd­sels­po­li­ti­ke­re gjer­ne ofrer syk­len­de i et despe­rat for­søk på å få orden på pro­ble­me­ne de selv har skapt. I ste­det for å inn­se at man har gjort en alvor­lig tab­be, for­sø­ker man seg med nye og idio­tis­ke avbø­ten­de til­tak, som å inn­føre en regel i tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 3 om at syk­len­de må pas­se­re gåen­de i med fart ikke over 6 km/t. De som har fun­net på noe slikt kan ikke ha syk­let, i alle fall ikke i vok­sen alder. 6 km/t, det er kna­pt styre­fart på en syk­kel. Det er mer risi­ka­belt å pas­se­re en fot­gjen­ger i en fart hvor man er ustø, enn med en litt høy­ere fart. Dess­uten vil den som går real­tivt raskt gå 6 km/t eller for­te­re, slik at det blir ulov­lig å syk­le for­bi dem. For ikke å snak­ke om folk som jog­ger. Jeg kom­mer litt til­ba­ke til gang- og syk­kel­vei­er. Men er rege­len nå at man skal pas­se­re gåen­de på gang- og syk­kel­vei­er i mak­si­malt 6 km/t? Det bør ikke være slik, og vi tren­ger reg­ler som er så krys­tall­klar­te at et syk­kel­fiendt­lig poli­ti og syk­kel­fiendt­li­ge domso­ler (som nå dess­ver­re også inklu­de­rer Høy­este­rett) ikke kan set­te dem til side.

Vi får den absur­de sitaua­sjon at bilis­ter kan pas­se­re gåen­de (og syk­len­de) på lande­vei i 80 km/t, med mini­mal kla­ring. Man må være sam­ferd­sels­mi­nis­ter eller sam­ferd­sels­by­åkrat for å mene at det er en aksep­tab­le løs­ning. Men sli­ke hold­nin­ger fin­ner vi dess­ver­re hos de som sty­rer med det­te. Bilen skal fram for enhver pris, og da må man knu­se noen egg, alt­stå dre­pe noen gåen­de og syk­len­de for å opp­nå det. Og for all del: De pro­te­ste­rer mot at noen sier de vil dre­pe gåen­de og syk­len­de for å opp­nå slikt. Men det er rea­li­te­ten, selv om det er ube­ha­ge­lig å bli min­net om den.

Ved å defi­ne­re ståmo­pe­der som det det vir­ke­lig er, nem­lig motor­kjøre­tøy som ikke har noe på for­tau­et å gjø­re, had­de man unn­gått det­te pro­ble­met. Men det for­ut­set­ter at byrå­kra­ter i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet og Sta­tens veg­ve­sen, samt sam­ferd­sels­mi­nis­te­re er i stand ti å inn­røm­me feil — og den sit­ter svært langt inne. Hel­ler gjø­re det håp­løst å syk­le enn å inn­røm­me feil, er det bæren­de prin­sip­pet der.

For å gjø­re idio­ti­en full­kom­men, har man nå fore­slått inn­ført et eget skilt hvor det er soner med farts­gren­se 6 km/t for syk­kel. Igjen lurer man på hvor de som frem­met et slikt for­slag had­de glemt hjer­nen sin den dagen. Det­te skil­tet, sam­men med enk­le­te and­re, har sir­ku­lert en stund i sosia­le medi­er. Jeg trod­de det var iro­nis­ke kom­men­ta­rer, og jeg ble vir­ke­lig over­ras­ket da jeg så at det­te var et “seriøst” for­slag fra vei­byr­å­ra­te­ne. Det­te er åpen­bart laget av folk som kun betrak­ter ver­den gjen­nom et bil­vin­du eller fra bak et skrive­bord. Man ser alt­så for seg vei­er hvor farts­grne­sen for syk­len­de skal være 6 km/t, mens den for motor­kjøre­tøy skal være høy­ere. Det er nok et til­tak fra Sam­fer­dels­de­par­te­men­tet og Sta­tens vegvesen/Vegdirektoratet med den åpen­ba­re hen­sikt å hind­re at folk syk­ler. Med bil kan man godt dre­pe og ska­de folk alvor­lig i has­tig­he­ter på under 6 km/t, noe som nep­pe er mulg med syk­kel. Men sli­ke baga­tel­ler bryr sam­ferds­les­po­li­ti­ke­re og ‑byrå­kra­ter seg ikke om. Her skal man hind­re at folk syk­ler, og da får alle and­re hen­syn vike. Nå har jo prak­sis len­ge vært at man reg­ner med at folk som syk­ler ikke ser skilt, slik at man der­for ikke skil­ter for dem. Jeg kan love Knut Arild Harei­de, Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, Sta­tens (bil)vegvesen og Veg­di­rek­to­ra­tet at jeg kom­mer til å over­se alle slik skilt om de noen gang skul­le bli satt opp. Det er gren­ser for hva slags idio­ti man skal måt­te fin­ne seg i fra udu­ge­li­ge poli­ti­ke­re og byråkrater. 

Baga­tel­ler som å stil­le krav om at bilis­ter mm skal hol­de betryg­gen­de avstand når de pas­se­rer syk­len­de, slikt bryr ikke sam­ferd­sels­po­li­ti­ke­re og sam­ferd­sels­by­år­kra­ter seg om. Det gjel­der jo tross alt bare verdi­løse syk­lis­ter, og man kan ikke risi­ke­re at de skal hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne. Den gang Knut Arild Harei­de var en ansten­dig poli­ti­ker, frem­met han som stor­tings­re­pre­sen­tant et for­slag om minste­av­stand på 1,5 m. Se nær­me­re omta­le her. Men da han ble sam­ferd­sels­mi­nis­ter glem­te han alt han had­de stått for tid­li­ge­re, og er bare opp­tatt av at fle­re skal kun­ne kjø­re for­te­re med bil. 

Hva må gjøres?

Vi tren­ger en total­gjen­nom­gang av tra­fikk­reg­ler med til­lig­gen­de regel­kaos for å få et regel­verk som bidrar til å leg­ge til ret­te for syk­ling. I dag har vi tra­fikk­reg­ler mm laget av bilis­ter, for bilis­ter. Hvis man lager reg­ler om syk­len­de, er det stort sett for å pas­se på at de ikke kom­mer til å hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne. Tan­ken om at man skal leg­ge til ret­te for syk­ling, og sør­ge for god frem­kom­me­lig­het for folk som syk­ler, er åpen­bart helt frem­med for byr­kra­te­ne i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, Sta­tens (bil)veg(u)vesen og (bil)Vegdirektoratet.

Det er ele­men­tært at gåen­de og syk­len­de ikke bør blan­des på sam­me are­al. Bas­tar­den gang- og syk­kel­vei bør fjer­nes. Men så len­ge den fin­nes må det utar­bei­des kla­re reg­ler for hva som skal gjel­de på slike .

Vi har vike­pikt­reg­ler som er direk­te far­li­ge for folk som syk­ler. Men de selv­til­fred­se byrå­kra­ge­ne i Veg­di­rek­to­ra­tet mener at alt er såre godt. De har vist til inter­nar­joal forsk­ning, men har ald­ri vist til hva slags forsk­ning de byg­ger på. Den som har syk­let en del uten­for Nor­ge, vet i alle fall at det ikke er i sam­svar med euro­pe­sik prak­sis, med mind­re man har fun­net seg noen ver­sting­land man kan sam­men­lig­ne seg med.

Nors­ke veg­myn­dig­he­ter er liv­red­de for å lage syk­kel­vei­er. Noen har visst panikk for at syk­len­de skal få ret­tig­he­ter, hva de nå måt­te mene med det. Der det fin­nes noen form for syk­kel­til­rette­leg­ging, er det gjer­ne i form av bas­tar­den “gang- og syk­kel­vei”. Selv der man lager syk­kel­vei med for­tau, plei­er vei­ene å bli feil­skil­tet som gang- og syk­kel­vei. Tra­fikk­reg­le­ne er høyst ukla­re om hva som egent­lig gjel­der på sli­ke vei­er, og de såkalt ansvar­li­ge vir­ker helt uin­ter­es­sert i å ryd­de opp i det­te. I retts­prak­sis har dom­sto­le­ne tatt livet av kon­sep­tet “gang- og syk­kel­vei”. I LG-2011–108380 skri­ver Gula­ting lagmannsrett:

“Umid­del­bart er det vans­ke­lig å se hvil­ke hen­syn som begrun­ner at fot­gjen­ge­re skal ha sva­ke­re vern på sli­ke kom­bi­ner­te gang- og syk­kel­vei­er enn ved rene gangveier.”

Hvis man mener at det er en for­skjell mel­lom gang­vei­er og gang- og SYK­KEL­vei­er, så bur­de det være gans­ke åpen­bart at gåen­de må ta hen­syn til at de deler vei­en med folk som syk­ler og opp­tre akt­somt, omtrent som når man går i and­re kjøre­felt. Med den­ne dom­men gjor­de Gula­ting lag­manns­rett ukla­re reg­ler enda mer ukla­re, og tok langt på vei livet av kon­spe­tet gang- og SYKKELveier. 

Rea­li­te­ten er at reg­le­ne for gang­vei skal gjel­de også skal gjel­de på såkal­te gang- og syk­kel­vei­er. Folk som syk­ler skal måt­te ta hen­syn til gåen­de, noe man selv­føl­gelg skal og man har ikke påkjørs­rett. Men gåen­de behø­ver ikke ta hen­syn til syk­len­de. De kan beve­ge seg som hode­løse høns, uten å ta hen­syn til at de deler vei­en med folk som syk­ler. Det­te er noe sam­ferd­sels­mi­nis­te­ren og hans byrå­kra­ti bur­de ha tatt tak i. Men de vil ikke gjø­re noe som kan bidra til å gjø­re det bed­re å syk­le i det­te landet. 

Gjen­nom­gan­gen av tra­fikk­reg­ler, hånd­bø­ker mm kan ikke over­la­tes til bil­fol­ket i Sta­tens veg­ve­sen og Veg­di­rek­to­ra­tet. Ja, det fin­nes heder­li­ge folk der. Men stort sett har de som har holdt på med slikt vist at de er totalt ubru­ke­li­ge til dette. 

Få politikere har skuffet så mye som Knut Arild Hareide

Med opp­merk­som­he­ten som pro­ble­me­ne med ståmo­pe­der har skapt, had­de Knut Arild Harei­de en gyl­len mulig­het til å ryd­de opp i det­te. Men han lot også den mulig­he­ten gå fra seg. Nå ender det vel med at kjø­ring med ståmo­pe­der på for­tau fes­ter seg slik det har gjort for syk­ling på for­tau, slik at det blir umu­lig å snu. 

Få poli­ti­ke­re har skuf­fet så mye som ham. Så len­ge han var stor­tings­re­pre­sen­tant og som leder av Stor­tin­ges trans­port­ko­mi­té var han en god syk­kel­po­li­ti­ker. Førs­te gang jeg møt­te Knut Arild Harei­de i leven­de live, var på Syk­kel­kon­fe­ran­sen i Trond­heim i 2012. Han over­ras­ket posi­tivt ved at han var til ste­de under hele kon­fe­ran­sen. Van­lig­vis plei­er toppo­li­ti­ke­re å stik­ke inn­om, avle­ve­re sin lek­se, for så å for­svin­ne igjen så snart de er fer­di­ge. Han vis­te genuin inter­es­se for syk­kel og syk­kel­po­li­tis­ke utford­rin­ger. Der­for ble jeg glad da han ble sam­ferd­sels­mi­nis­ter. Jeg had­de fak­tisk for­vent­nin­ger til at han vil­le gjø­re en god jobb. Men det må sit­te en gift i veg­ge­ne i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet. Han had­de kan­pt blitt min­si­ter, før han muter­te til en FrP-poli­ti­ker, og har siden bare ført FrP-poli­tikk med lov­pri­sing av motor­vei­er, med å ta kol­lek­tiv­tra­fikk og myke tra­fi­kan­ter som gis­ler for å pres­se gjen­nom motor­vei, å påtvin­ge byene mer bil­tra­fikk ved å pres­se dem til å set­te ned bom­pen­ger. Som stats­råd har han vist at han full­sten­dig mang­ler rygg­rad. Nå kan vi bare se fram til å bli kvitt ham, og at han for­svin­ner ut av norsk politikk.

Vi risikerer å gå fra vondt til verre, med en samferdselsminister fra Senterpartiet

Det tra­gis­ke er at vi ris­ke­rer at han blir erstat­tet av en stats­råd fra die­sel- og trak­tor­par­ti­et SP etter val­get, så vi går en mørk frem­tid i møte. En ny “fuck Oslo” minis­ter fra Sen­ter­par­ti­et er det sis­te vi tren­ger. Hvis du vil ha en rød, grønn eller rødgrønn poli­tikk etter val­get, må du stem­me på et par­ti som fører en rød, grønn eller rødgrønn poli­tikk, og som ikke bare har rødt ellet grønt som far­gen i logo­en og på på slip­set.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2021. 21. etappe: Senago — Milano TISSOT ITT

Leave a comment

Egan Ber­nal holdt unna godt nok til at ledel­sen bør være betrg­gen­de. To minut­ter, eller 1.59 om man skal være pir­ke­te, bør være betryg­gen­de på en 30 km tem­po, om det ikke skje noen uhell. Tobias Foss må ta igjen over fire minut­ter for å avan­se­re, og har ca seks minut­ter å gå på til Dan Mar­tin på plas­sen bak, så om det ikke skjer noen uhell, bør han behol­de sin 9. plass, den bes­te nors­ke plas­se­rin­gen i Giro d’I­ta­lia noen gang. 

Det har blitt en tra­di­sjon at Giro s’I­ta­lia avslut­tes med en temppe­tap­pe, som regel inn til Mila­no. For­sø­ket med å leg­ge avslut­nin­gen til Roma i 2018 var ikke sær­lig vel­lyk­ket. Det ble for risi­ka­belt med fle­re run­der i de tran­ge og sted­vis brat­te gate­ne i Roma. Når rit­tet avslut­tes med en tempo­etap­pe, betyr det at det ikke er avgjort før sis­te etap­pe, slik at sis­te etap­pe nær­mest er en ren para­de, som i Tour de Fran­ce. Det skil­ler ca 1.45 mel­lom fjer­de og åttende­plass, så mel­lom dis­se kan det nok blit noen endringer. 

Etap­pen star­ter i et av for­ste­de­ne og ender i sen­trum av Mila­no, på plas­sen foran Duo­mo. Vi fin­ner ikke noe vin pro­du­sert i byen Mila­no, eller jeg har i alle fall ikke klart å fin­ne noen slik vin. Vi hol­der oss til det som har blitt en tra­di­sjon: Vi vel­ger en flas­ke av Ita­lias bes­te mus­se­ren­de vin, Fran­ciacor­ta. Decan­ter har kalt Fran­ciacor­ta “one of Italy’s best kept spark­ling wine secrets”.  Fran­ciacor­ta står bare tibake for champag­ne. Når det er sagt: Det fin­nes varie­ren­de kva­li­te­ter av champag­ne. Jeg kjen­ner ikke noen fran­ciacor­ta som kan måle seg med den bes­te champag­nen, men så har jeg nok hel­ler ikke brukt like mye tid og pen­ger på fran­ciacor­ta som jeg har gjort på champagne.

Fran­ciacor­ta fikk DOCG-sta­tus i 1995. Som champag­ne er en mus­se­ren­de vin laget i Champag­ne etter reg­le­ne som gjel­der for den­ne, er fran­ciacor­ta en mus­se­ren­de vin laet i Fran­ciacor­ta, etter reg­le­ne som gjel­der for den­ne. Fran­ciacor­ta lages av dru­ene Char­don­nay, Pinot Noir og Pinot Blanc. Den lages med tra­di­sjo­nell meto­de, som champag­ne. Den stil­le vinen lag­res, ofte len­ge, “sur lie”, alt­så på gjær­res­te­ne, før den blan­des, til­set­tes most og gjæ­rer for and­re gang på flaske.

Fran­ciacor­ta er en gans­ke dyr vin. Slik må det bli når man skal ha dru­er av god kva­li­tet, en lang og kom­pli­sert pro­duk­sjons­pro­sess og lang lag­ring. Vin­mono­po­let har fran­ciacor­ta fra 250 kr og opp­over. Fak­tisk kan man for tiden få champag­ne til lave­re pris, men det­te er champag­ner som jeg ikke kjen­ner og som jeg der­for ikke mener noe om. 

Det er fem kva­li­tets­klas­ser av franciacorta.

Fran­ciacor­ta NV, non vin­ta­ge. Stan­dard cuvé, uten årgang­san­gi­vel­se. Den må ha lig­get minst 18 måne­der på gjær­res­te­ne, og kan ikke slip­pes på mar­ke­det før minst 25 måne­der etter høsting.

Fran­ciacor­ta Satèn. Det­te er en blanc de blanc, laget med minst 50% Char­don­nay, og inn­til 50% Pinot Blanc. Den har lave­re trykk enn det som er van­lig, 5 atmo­sfæ­rer i mot­set­ning til 6. Den må lag­res minst 24 måne­der på gjærrestene.

Fran­ciacor­ta Rosé. Som nav­net sier, en rosé. Den skal inne­hol­de minst 25% Pinot Noir, og lag­res i minst 24 måne­der på gjær­res­te­ne. Jeg må inn­røm­me at jeg ikke er helt sik­ker på pro­duk­sjons­pro­ses­sen her. Vanig­vis lages rosé mus­se­ren­de vin ved at man først lager en hvit vin, som så til­set­tes litt rødvin. Noen få lages som rosé­vin, alt­så ved at drue­skal­let fra sorte/røde dru­er får være med i gjæ­rings­pro­ses­sen en kort stund. Jeg synes rosé mus­se­ren­de vin laget på den sis­te måten er best. Men Giro d’I­ta­lias far­te er rosa, og da synes jeg en rosé fran­ciacor­ta er den ret­te vinen for finalen.

Mil­le­si­ma­to, eller årgangs­fran­ciacor­ta. Den lages bare av viner fra et enkelt år. Den skal lag­res minst 30 måne­der på gjær­res­te­ne, og kan ikke sip­pes på mar­ke­det før 37 måne­der etter høsting.

Riser­va. Den­ne må lag­res minst 60 måne­der på gjær­res­te­ne, og er det yppers­te fran­ciacor­ta kan by på.

Nå er det bare fire uker til Tour de Fran­ce star­ter, den­ne gan­gen med øl og cider i Bre­tag­ne. Vi ses da.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2021. 20. etappe: Verbania — Valle Spluga — Alpe Motta

Leave a comment

Igjen fikk vi se at Egan Ber­nal ikke er uslåe­lig, og det ble en ny sei­er til Simon Yates. Spørs­må­let nå er om han kla­rer å hol­de ledel­sen i dag, og om den vil være til­strek­ke­lig til å hol­de unna på søn­da­gens tempo­etap­pe. Tobias Foss syk­let inn til en fin 9. plass, og hol­der niende­plas­sen i sammendraget. 

I dag skal ryt­ter­ne en tur inn­om Sveits. Det er sis­te sjan­se for fjell­gei­te­ne. Men siden det gjen­står en tempo­etap­pe i mor­gen, kan mye fort­satt end­re seg. Hvis man skal vin­ne en grand tour må man helst være god både til å klat­re og på tempo­etap­per. Det er på slik etap­per kan kan vin­ne eller tape såpass med tid at det gir seg utslag i sammendraget.

Den førs­te delen av etap­pen går langs inn­sjø­en Lago Mag­giore, som er den vest­ligs­te av de tre sto­re preal­pi­ne inn­sjø­er i Euro­pa, og den nest­størs­te etter Gar­da­sjø­en. Den lig­ger ikke vel­dig høyt, 191 moh, og sli­ke inn­sjø­er vir­ker sta­bi­lis­ren­de på kli­ma­et. Kli­ma­et beskri­ves som mildt, og det vokser ekso­tisk plan­ter i områ­de­ne langs innsjøen. 

Hvis vi rei­ser mot nord­vest fra dagens start­by (etap­pen går mot nord­øst) kan vi fin­ne vin i Oss­lo­naeda­len. Områ­det DOC val­li Osso­lan­de lig­ger rundt byen Domodo­sola. Områ­det fikk DOC-klas­si­fi­se­ring i 2009. Som i and­re alpe­om­rå­der har noen vil­let revi­ta­li­se­re en nær­mest utdø­en­de vin­tra­di­sjon. I Ita­li­ensk vin nev­nes Can­ti­ne Garon­ne som en av pio­ne­re­ne. Det mes­te av vinen lages av neb­bio­lo (som her kal­les prü­nent), men de lager også vin av mer­lot og char­don­nay, og viner som beskri­ves som blan­dings­vi­ner av pie­mon­te­sor­ter. Jeg fin­ner ikke vin her­fra i Vin­mono­po­lets lis­ter. Jeg vil anta at den er vans­ke­lig å fin­ne uten­for produksjonsområdet. 

Vi kom­mer så inn i det sveit­si­ke kan­to­net Ticono, som er det enes­te kan­to­net i Sveits hvor ita­li­ensk er det domi­ne­ren­de spår­ket. Det pro­du­se­res noe vin langs den sveit­sis­ke kys­ten av Lago Mag­giore. Jeg fin­ner litt infor­ma­sjon om pro­duk­sjon av mer­lot-baser­te viner i områ­det rundt Asco­na og Locar­no, og inn dalen mot Rove­redo det klar­tin­gen opp i fjel­le­ne star­ter. Det pro­du­se­res en del vin i Sveits. Jeg drik­ker sveit­sisk vin når jeg er i Sveits, men kan ikke hus­ke å ha druk­ket vin fra det­te områ­det, hvor jeg hel­ler ikke har vært. Jeg har til nå ikke druk­ket noe svei­tisk vin som har impo­nert meg. Som det mes­te som kom­mer fra Sveits er vinen dyr, også om man kjø­per den i Sveits, og gene­relt over­pri­set i for­hold til kvaliteten. 

Til­fel­dig­he­te­ne vil­le at jeg så en doku­men­tar på NRK sist man­dag, med et eld­re ekte­par som rei­ser på kana­ler. Den­ne gan­gen gikk turen fra Locar­no, ned Lago Mag­giore og vide­re gjen­nom en kanal til Mila­no, som iføl­ge dem er Euro­pas elds­te kanal. De var inn­om stein­brud­det i Can­dog­lia, kjent for sin rosa mar­mor. Mar­mor her­fra ble brukt til å byg­ge kate­dra­len Duo­mo i Mila­no. Det er foran den­ne giro­en ender søn­dag. Vi kan være opp­gitt over at en del bygge­pro­sjek­ter tar lang tid. Men her holdt de på i 600 år, og de tren­ger sta­dig ny mar­mor til ved­li­ke­hol­det. Mar­mo­ren ble trans­por­tert på kana­len til Mila­no. Det var også mye annet inter­es­sant om det­te områ­det, blant annet om det som ble beskre­vet som den førs­te hip­pie-kolo­ni­en og ste­det for vega­ne­re, Mon­te Verità, fra tiden rundt år 1900. De som vil vite mer, får se programmet.

Jeg la mer­ke til at det så ut til å være fine syk­kel­vei­er langs kana­le­ne til Mila­no. I gam­le dager ble båte­ne på kana­le­ne gjer­ne truk­ket av hes­ter på land. Der­for er det gjer­ne ser­vice­vei­er langs kana­le­ne, ofte på beg­ge sider. Man­ge av dis­se er nå byg­get om til syk­kel­vei­er. Jeg har syk­let på en del sli­ke vei­er langs kana­ler i Europa.

Til­ba­ke til sveit­sisk vin. Da jeg grans­ket kar­te­ne litt mer nøye, opp­da­get jeg at det ikke er så langt her­fra til vinor­må­der i Sveits som jeg har smakt viner fra, Hvis vi føl­ger E62 vide­re fra Domodo­sola, kom­mer vi ned i dalen Wallis, som dene heter på tysk. Vi kom­mer til ste­det Brig, litt len­ger nede i dalen kom­mer vi til Visp, og tar vi av der­fra opp i fjel­le­ne kom­mer vil til Vispen­ter­mi­nen, som hev­der å ha Euro­pas høy­est­lig­gen­de vin­mar­ker. Det er ikke helt sant, men De sveit­sis­ke alper er ikke områ­det hvor man ven­ter å fin­ne vin­mar­ker opp­til 1150 moh. Jeg besøk­te ste­det da jeg syk­let langs Rhô­nen i 2016. Fort­set­ter vi enda len­ger ned­over dalen, kom­mer vi til byen Sier­re, og det­te er språk­gren­sen mel­lom den tysk­språk­li­ge og fransks­råk­li­ge delen av Sveits (Roman­die). Neden­for Sier­re heter dalen Valais. Språk­gren­sen er over­ras­ken­de skarp. Men det skal jeg ikke for­føl­ge vide­re. Vi må til­ba­ke til sykkeletappen.

Etap­pen slut­ter på en topp i Lom­bar­dia, Alpe Mot­ta, 1727 moh. Der er det ikke noe vin å fin­ne, i alle fall ikke vin som er pro­du­sert lokalt. 

Om jeg går noen tiår til­ba­ke, sann­syn­lig­vis til­ba­ke til 1960-tal­let, hus­ker jeg noen artik­ler om grense­om­rå­de­ne mel­lom Ita­lia og Sveits. Den ene var om det håp­løse ita­li­ens­ke post­ve­se­net, og hand­let om bedrf­ter som hver dag send­te kurér fra Nord-Ita­lia til Sveits, for å post­leg­ge all uten­lands­pos­ten der. Vide­re les­te jeg en artik­kel om smug­ling av siga­ret­ter fra Sveits til Ita­lia, hvor ita­li­ens­ke tol­le­re jak­tet på smug­ler­ne, mens sveit­sis­ke tol­le­re gjer­ne øns­ket dem god tur. Jeg håper og tror at det ita­li­ens­ke post­ve­se­net har blitt bed­re enn det var den gan­gen, skjønt post­ve­se­net har blitt dår­li­ge­re i det mes­te av i alle fall den vest­li­ge ver­den, etter at man stort sett slut­tet å sen­de brev, og den lønn­som­me delen av virk­som­he­ten har blitt utsatt for kon­kur­ran­se (mens pos­ten sit­ter igjen med plik­ten til å leve­re post i spredt­byg­de områ­der med lite volum og dår­lig lønn­som­het). Hvor­dan mar­ke­det for smug­ling er mel­lom de to lan­de­nen, vet jeg ikke. 

I mor­gen er det fina­le. Da skal det hele avgjøres.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2021. 19. etappe: Abbiategrasso — Alpe di Mera (Valsesia)

Leave a comment

Det var ingen over­ras­kel­se av det ble brudd­siere i går. Det var en typisk etap­pe for slikt, og når de fles­te lage­ne had­de folk i brud­det, var ingen sær­lig moti­vert for å kjø­re det inn. Sli­ke tids­dif­fe­ran­ser får meg til å ten­ke på Tour de Fran­ce i 2006, da den antatt ufar­li­ge Óscar Pereiro Sío fikk omtrent 30 minut­ters ledel­se på en etap­pe, sam­men med Jens Voigt, og Óscar Pereiro Sío fikk gul trøye. Han veks­let med Floyd Lan­dis om å ha den gule trøy­en, inn­til Flody Lan­dis ble tatt for doping og ute­stengt, og da var det ingen som klar­te å kjø­re inne Óscar Pereiro Sío, slik at vant Tour de Fran­ce det året. Sam­men­lagt­fa­vo­rit­te­ne er ikke tru­et av utbry­te­re i årets Giro. Men 23 minut­ter og 30 sekun­der er mye.

Igjen er det fjell, med mål­gang på top­pen av en første­ka­te­go­ri stig­ning. På grunn av den tra­gis­ke tau­bane­ulyk­ken for en uke siden, er etap­pen lagt om. Den skul­le ha gått over Mot­ta­ro­ne, ste­den den­ne tau­ba­nen går til. Den­ne og Colam di Varal­lo er drop­pet og erstat­tet av and­re, ikke fullt så har­de fjell. 

Det er på dis­se tre sis­te etap­pe­ne folk må angri­pe Egan Ber­nal, og se om de kan vin­ne mer tid. Om jeg har for­stått det rett, er ikke Ber­nal en vel­dig sterk tem­po­ryt­ter, og vil nor­malt tren­ge noe å gå på før den avslut­ten­de tempo­etap­pen. Tobias Foss er sterk på tem­po, noe han vis­te med sin tredje­plass på åpnings­etap­pen. Så vi kan håpe at han kan kla­re å klat­re ytter­li­ge­re noen plas­se­rin­ger fra sin nien­de plass. 

Etap­pen star­ter i Lom­bar­dia, men det tar ikke lang tid før vi er over i Pie­mon­te. Men vi er len­ger nord i Pie­mon­te enn vi var under de tre førs­te etap­pe­ne. Vi skal inn i del delen som kal­les Alto-Pie­mon­te, som betyr den høy­ere delen av Piemonte.

Som van­lig på etap­per som den­ne, må vi bunk­re langs den førs­te delen av etap­pen. Det er to gans­ke sto­re klas­si­fi­ser­te områ­der. På øst­si­den av elven Sesia fin­ner vi DOC Col­line Nova­re­si og på vest­si­den DOC Cos­te del­la Sesia. Det er klas­si­fi­ser­te områ­der som ble opp­ret­tet på 1990-tal­let, med mind­re restrik­ti­ve reg­ler enn de som gjel­der innen­for de mind­re vin­om­rå­de­ne i dis­trik­tet. Det­te gir mulig­het til å benyt­te fle­re drue­ty­per og til å blan­de dru­er fra uli­ke områ­der innen­for den sto­re klas­si­fi­ka­sjo­nen. Det­te har blitt popu­lært, og man­ge pro­du­se­rer nå vin innen­for dis­se klas­si­fi­se­rin­ge­ne. Vi hol­der oss stort set på øst­si­den av Sesia, så det er Col­line Nova­re­si som er mest inter­es­sant den­ne gangen.

Innen­for Col­line Nova­re­si fin­ner vi fle­re mind­re klas­si­fi­ser­te områ­der. Det førs­te vi kom­mer til er DOC Fara, som er et lite områ­de og ut fra beskri­vel­se­ne ikke det mest inter­esse­an­te i den­ne delen av Pie­mon­te. Her er det til­lat å bru­ke mer uva rara (maks 40%) enn neb­bio­lo (30–50%) i vinen. Ves­po­lina skal utgjø­re 10–30%.

Vi fort­set­ter, og kom­mer til det lil­le områ­det DOC Sizza­no. Sizza­no skal inne­hol­de 40–60% neb­bio­lo, og 15–40% ves­po­lina, som her er obli­ga­to­risk Uva rara kan også benyt­tes. Jeg må med­gi at jeg ikke kjen­ner Fara og Sizza­no-viner annet enn av omtale. 

Det nes­te områ­det er det verdt å stop­pe ved: DOCG Ghem­me. Går vi et par hund­re år til­ba­ke var neb­bio­lo-baser­te viner her­fra og fra nabo­dis­trik­tet på and­re siden av elven DOCG Gat­ti­na­ra, mer etter­trak­tet enn de i dag mer berøm­te neb­bio­lo-vine­ne fra Langhe: Barolo og Bar­ba­res­co. Gat­ti­na­ra er kupert, Ghem­me er fla­te­re, og jord­smon­net er ulikt. Viner fra Ghem­me er ofte litt blø­te­re enn de fra Ghem­me og vine­ne fra Langhe. Viner fra Ghem­me og Gat­ti­na­ra kan være gode kjøp om man vil ha en god neb­bio­lo til litt lave­re pris enn Barolo og Bar­ba­res­co. Man beta­ler all­tid litt eks­tra for nav­net hvis man vil ha berømt­he­ter. Men man­ge har begynt å opp­da­ge kva­li­te­ten i viner fra det­te områ­de, noe som begyn­ner å reflek­te­res i prisene. 

Når vi fort­set­ter vide­re nord­over, kom­mer vi inn i DOC Boca. Det er et lite områ­de i natur­re­ser­va­tet Mon­te Fène­ra. Vin­mar­ke­ne lig­ger høyt, ca 500 moh, og det er et av de kjø­ligs­te områ­de­ne i Alto Pie­mon­te. Vine­ne skal inne­hol­de 70–90% neb­bio­lo, blan­det med ves­po­lina og even­tu­elt croa­ti­na. Også det­te er en vin som er ukjent for meg. I Ita­li­ensk vin beskri­ves den som en vin med fin bou­quet og at det kan bli en av de mest ele­gan­te og bur­gun­der­lig­nen­de vine­ne fra Alto Pie­mon­te. Det ser ut til å være en vin det kan være verdt å lete etter. Vin­mono­po­let har fire Boca-viner, som ikke akku­rat er rime­li­ge. De kos­ter fra ca 470 til 550 kro­ner per flaske.

Her­fra fort­set­ter vi inn i fjel­le­ne, og der er det ikke mer vin å hente. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email
Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2021. 18. etappe: Rovereto — Stradella

Leave a comment

Så fikk vi s vis­se svak­hets­tegn fra Egan Ber­nal. Skjønt svakt­het og svak­het, men i går var and­re enda ster­ke­re. Egan Ber­nal har i alle fall vist at han ikke er uover­vin­ne­lig i årets Giro. Men ledel­sen vir­ker fort­satt betryg­gen­de, for­ut­satt at han ikke fort­set­ter å tape tid til sine nær­mes­te kon­kur­ren­ter. Men noen kan bli inspi­rert av gårs­da­gens etap­pe og angri­pe. Tobias Foss kom på 11. plass, og lig­ger fort­satt som nr 9 i sammendraget.

Dagens etap­pe er lang (231 km) og stort sett flat. Det­te er spur­ter­nes sis­te sjan­se. Den har noen “hum­per” mot slut­ten. De har blitt beteg­net som “murer”, alt­så gans­ke brat­te, men kor­te bak­ker. Det gjør at det­te nep­pe er en favo­ritt­etap­pe for spur­ter­ne. Jeg vil tro at noen vil prø­ve å gå i brudd mot slut­ten, i håp om å få et for­sprang til mål. Spurt­la­ge­ne vil prø­ve å hind­re at de får gå, mens sam­men­lagt­la­ge­ne ikke kom­mer til å bry seg. Igjen ser jeg for meg at det kan være en etap­pe for Peter Sagan. 

Etap­pen star­ter i Vene­to og fort­set­ter i Lom­bar­dia. Jeg er litt usik­ker på om vi er inn­om områ­det for Val­po­licl­la, men der var vi på 13. etap­pe, så vi syk­ler for­bi den vinen den­ne gan­gen. Litt len­ger vest, langs Gar­da­sjø­en er vi i områ­det Bardo­li­no. Gar­da­sjø­en er et stort varme­ma­ga­sin, som vir­ker sta­bi­lis­ren­de på kli­ma­et: Mind­re varmt om som­mer­en, og mind­re kaldt om vin­te­ren. Vi har DOC Bardo­li­no og DOCG Bardo­li­no Superio­re (som inklu­de­rer Clas­si­co-områ­det). Bardo­li­no er, som val­po­li­cel­la, en blan­dings­vin laget i hoved­sak av dru­ene cor­vi­na, cor­vi­none, ron­di­nel­la og moli­na­ra. Det er nå også til­latt å bru­ke caber­net sau­vig­non og mer­lot, maks 10% av hver. Sam­men­lig­net med Val­po­li­cel­la er Bardo­li­no gjer­ne let­te­re og har mind­re syre. Den egner seg ikke for lag­ring, og bør drik­kes ung.

Omtrent 1/3 av pro­duk­sjo­nen er en rosa­to, alt­så rosé­vin, Bardo­li­no Chia­ret­to.

Litt syd for og del­vis over­lap­pen­de med Bardo­li­no, fin­ner vi DOC Custo­za. Det er et hvit­vins­om­rå­de, og vine­ne sel­ges ofte som Bian­co di Custo­za. Det er ni til­lat­te drue­ty­per, og vine­ne kan variere mye, fra gans­ke nøy­tra­le til å være blant de bes­te hvit­vi­ne­ne fra Veneto. 

I syd­enden av Gar­da­sjø­en lig­ger de del­vis over­lap­pen­de områ­de­ne DOC Luga­na og DOC San Mar­ti­no del­la Bat­tag­lia. Det­te er områ­der som dels lig­ger i Vene­to, dels i Lom­bar­dia. Beg­ge er hvit­vins­om­rå­der. DOC Luga­na lages av dru­en tur­bia­na, som tid­li­ge­re ble kalt tre­b­bia­no de luga­na. DOC San mar­ti­no del­la Bat­tag­lia lages av fri­ula­no. Som nav­net anty­der, er fri­ula­no en drue fra Fri­uli. Men jeg lot være å omta­le den da vi var der.

Vi bur­de kan­skje ha sagt mer om dru­en Fri­ula­no da vi var i Fri­uli. Tid­li­ge­re ble viner laget av den­ne dru­en i Fri­uli kalt Tocai frui­la­no eller bare Tocai. Etter de opp­rin­ne­li­ge pla­ne­ne skul­le Giro d’I­ta­lia 2020 ha star­tet med tre etap­per i Ungarn, og jeg had­de for­be­redt tre etap­per med omta­le av ungarsk vin. Ungarns vin­mes­si­ge stolt­het er deres Toka­jer. Da Ungarn og Slo­va­kia ble med­le­mer i EU i 2007, bestem­te EU at bare Ungarn og Slo­va­kia kun­ne bru­ke tokai/tocai/tokaji som geo­gra­fisk beteg­nel­sen for viner. Ita­lia pro­te­ster­te, men deres pro­test ble ikk etatt til føl­ge. Det offi­si­el­le drue­nav­net er fort­satt Tocai Frui­la­no, I Fri­uli gikk man over til å kal­le vinen Fri­ula­no. I Vene­to og Lom­bar­dia kal­ler man den Tai. 

Den førs­te mel­lom­sprin­ten er i Cre­mo­na. Vi er syd i Lom­bar­dia, nær gren­sen til Emi­lia-Romag­na. Vin­mes­sig er det ikke et vel­dig spen­nen­de områ­de. Men Cre­mo­na har mye annet spen­nen­de å by på. 

Det er her de moder­ne instru­men­te­ne i fio­lin­fa­mi­li­en ble per­fek­sjo­nert. Det­te er ste­det for kjen­te fio­lin­byg­ge­re som Ama­ti, Stra­di­va­ri og Guarne­ri, som har satt stan­dar­den som alle fio­lin­byg­ge­re stre­ver etter. Fio­lin­famii­en er fio­lin, bratch og cel­lo. Det­te er instru­men­ter som har rela­tivt like klan gjen­nom hele regis­te­ret fra dyp bass til vel­dig høy sopran. De kan spil­le både sterkt og svakt gjen­nom hele regis­te­ret, og har stor uttrykk­s­full­het — i hen­de­ne på en som behers­ker instru­men­tet. De er hva man kan kal­le grunn­mu­ren i orkest­re, noe som sik­kert også har sam­men­heng med at de er de elds­te instru­men­te­ne i orkest­re­ne. Blåse­in­stru­men­ter had­de den i den­ne sam­men­hen­gen sto­re ulem­pen at de ikke kun­ne stem­mes, og fun­ger­te dår­lig sam­men med de and­re instru­men­te­ne. De ble i den førs­te tiden ble blåse­in­strumne­ter brukt til spe­si­el­le effek­ter, men bidro egent­lig ikke til musik­ken. Men det er en annen historie. 

I Cre­mo­na er det et muse­um med instru­men­ter laget av byens sto­re fio­lin­ma­ke­re. En fio­lin og til­sva­ren­de er leven­de instru­men­ter, og de må hel­dig­vis spil­les for å hol­des i live. Det gjør at sli­ke instru­men­ter ikke er godt egnet som inves­te­rings­ob­jek­ter som bare låses inn i en bank­boks eller stil­les ut for å vises fram som en kunst­gjen­stand og et inves­te­rings­ob­jekt. I Cre­mo­na er det en fio­li­nist hvis jobb det er å spil­le på alle instru­men­te­ne i muse­et hver dag. For en fio­li­nist som ikke er helt i topp­di­vi­sjo­nen må det være en fin jobb å kun­ne spil­le på så man­ge flot­te instrumenter. 

Det er ikke man­ge musi­ke­re som har råd til å kjø­pe sli­ke instru­men­ter til de pri­ser de omset­tes for. Om min hukom­mel­se stem­mer, sa Truls Mørk en gang at han fikk til­bud om å kjø­pe en Straci­va­ri­us cel­lo, til den net­te sum av ca 45 mill. Han sa han skul­le sjek­ke bank­kon­to­en, men tvil­te på at det var dek­ning. And­re had­de dek­ning på kon­to, f.eks. Chris­ten Sve­aas, som kjøp­te cel­lo­en og stil­te den til Truls Mørks dis­po­si­sjon. Så Truls Mørk fikk på et vis sin Stra­di­va­ri­us, selv om han ikke kun­ne kjø­pe den og ikke eier den selv. Hel­dig­vis fin­nes det stif­tel­ser som kjø­per sli­ke instru­men­ter, og stil­ler dem til dis­po­si­sjon for talent­ful­le musi­ke­re. I Nor­ge inves­te­rer Dex­tra Musi­ca, et dat­ter­sel­skap av Spare­bank­stif­tel­sen DNB i instru­men­ter på den­ne måten. De har kjøpt instru­men­ter som de har stilt til dis­po­si­sjon for talent­ful­le nors­ke musi­ke­re. Slik får frem­ra­gen­de musi­ke­re til­gang til instru­men­ter de ald­ri vil­le hatt råd til å kjø­pe selv, og instru­men­te­ne blir spilt av noen av de bes­te musi­ker­ne, til gle­de for konsertpublikum.

Det har vært spe­ku­lert mye i hva som gjør dis­se instru­men­te­ne så frem­ra­gen­de. Jeg har tro på det enk­le: Gode mate­ria­ler og frem­ra­gen­de hånd­verk, omtrent som når man skal lage god vin. Det nyt­ter ikke å lage en mal og byg­ge topp­fio­li­ner ved å føl­ge den­ne opp­skrif­ten. Fio­lin­byg­ge­ren må for­stå hva som må gjø­res med akku­rat det­te tre­styk­ket for at det skal bli en god fio­lin. Tre er et leven­de mate­ria­le, også etter at det er “dødt”. Et instru­ment uvik­ler seg når det blir spilt. En av mine musi­ker­ven­ner fikk omtrent føl­gen­de kom­men­tar til sin nyer­ver­ve­de kon­tra­bass, fra en av våre frems­te bas­sis­ter: Det blir sik­kert et godt instru­ment om 100 år. 

Selv om en fio­lin ikke utset­ter for meka­nisk sli­ta­sje på sam­me måte som meka­nik­ken i et pia­no, utset­tes det for en sli­ta­sje ved at krop­pen vibre­rer når man spil­ler på det. Instru­men­te­ne varer ikke evig. Det mes­te, bort­sett fra selve krop­pen, er gjer­ne skif­tet ut på sli­ke instru­men­ter. Man har en ny og len­ger hals til­pas­set moder­ne spille­tek­nikk, annen type stol som stren­ge­ne hvi­ler mot, osv. På Stra­di­va­ris tid var fio­li­ne­ne utstyrt med tarm­stren­ger. I dag bru­ker man stål­s­tren­ger, som utset­ter instru­men­te­ne for en stør­re belastning. 

Avslut­nin­gen på dagens etap­pe er i omå­det nær byen Pavia. Vin­om­rå­det Oltre­po Pave­se lig­ger syd­øst for Pavia, ved foten av Appen­ni­ne­ne. Hvis jeg leser kar­te­ne rett, er det det­te områ­det vi skal inn i. Her fin­ner vi DOCG Oltre­po Pave­se Meoto­do Clas­si­co, hvor det lages mus­se­ren­de vin på tra­di­sjo­nelt vis. Det­te omta­les som et områ­de med et stort poten­sia­le, men jeg må bare inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner den­ne vinen. Det er nå defi­nert 12 vin­ty­per som kan pro­du­se­res innen­for Oltre­po Pave­se, og jeg har ikke over­sik­ten over alle. Jeg mer­ker meg de røde vinen San­gue de Giu­da (Judas’ blod), som ofte er søt­lig og lett per­len­de. Skal man vur­de­re ut fra blod­mat (som jeg ikke er noe glad i), har blod en søt­lig smak. I en per­len­de utga­ve, da må man kun­ne si at det bru­ser i blo­det. Når det sær­lig brus­te i Judas’ blod, skal jeg ikke spe­ku­le­re i.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email