Det jeg var mest spent på før gårdagens etappe, var om Julian Alaphilippe ville være sterk nok i bakkene. Om han viste seg sterk nok, eller de andre ikke var sterke nok, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Jeg hadde ventet angrep fra noen av de mer utpregede klatrerne blant sammenlagtkandidatene, som Geraint Thomas, Thibaut Pinot og Nairo Quintana, om ikke annet for å teste Julian Alaphilippe. Men det skjedde ikke. De kom alle sammen i hovedfeltet.
I dag er det en 27 km lang, individuell tempoetappe som starter og ender i Pau. Jens Voigt beskrev en gang slike tempoetapper et godt stykke ut i rittet som “semi rest day” for alle hjelperytterne. I dag må kapteinene klare seg selv, uten hjelp. De som har ambisjoner sammenlagt kan vinne eller tape en del tid på en tempoetappe, selv om 27 km ikke vil gi de helt store tidsforskjellene. Jeg tror ikke at 27 km er nok til å føre til endringer av betydning i toppen. Noen tempospesialister satser på etappeseier. De andre skal bare gjennomføre med en viss stil, innenfor tidsgrensen.
Pau er en av byene Touren oftest er innom. Det er ikke så mange byer man kan ha som base ved Pyreneetappene, så det er ofte start eller målgang i Pau.
Starten er ved en park viet Tour de France, men en søyle hvor hver av vinnerne gjennom historien.
Bortsett fra i byområdene like ved start og mål, går hele etappen i vinområdet Jurançon. Området har mange nord-sydgående forskasninger. Druene vokser stort sett på høydene mellom dalene. Det ser ut til at rytterne starter flatt i en av dalene, før det blir litt småkupert gjennom vinmarkene, før de vender og kommer ned igjen i en dal ved Gan.
Jurançon er et av de vinområdene jeg oppdaget etter at jeg begynte å lete etter vin langs Tour de France etappene. Det har vært et hyggelig bekjentskap. Og siden Touren så ofte er innom Pau, har det vært mange turer til Jurançon i mine blogger.
Det produseres to hovedtyper av vin i Jurançon, begge hvite. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Jurancon Sec, som er tørr — slik navnet sier. De er laget på druene petit og gros manseng og petit courbu. Druene til den beste søte Le Jurançon høstes sent, gjerne så sent som i november eller desember. Dette gir overmodne druer med mye sukker.
Jeg tar med to Jurançon-viner, som jeg riktig nok kjøpte og drakk til en tidligere Tour de France etappe i dette området. Det var Cuvée Marie 2007 (tørr) og Uroulat 2009 (søt). Begge er produsert av Uroulat, som er en utmerket
På mine virtuelle vinreiser langs etappene i Tour de France og Giro d’Italia har jeg funnet mye interessant vin, og en god del vin som er grei nok, men som kanskje ikke utmerker seg så mye i forhold til annen vin. Jeg har også lært mye annet om de ulike regionene vi har vært innom. Perspektivet har blitt åpnet og utvidet. Jeg vil særlig fremheve alle de gode dessertvinene som jeg har lært å kjenne. Jeg liker veldig godt ett glass søt vin de gangene jeg spiser dessert (som jeg ikke gjør så ofte). Jurançon har blitt en av mine favoritter.
Som andre vinsnobber liker jeg å velge viner som er litt utenfor den slagne landevei. Å bestille en Chateau d’Yquem eller DOM Perrignon krever ikke så mye annet enn mye penger. Bestiller man en Jurançon, da viser man at man har litt mer kunnskap. Og det vil selvføgelig alle virkelig vinsnobber gjerne vise.
Så ble det endelig seier til Caleb Ewans. Og som vanlig var Peter Sagan der oppe og sikret seg poeng. Men nå er det slutt for spurterne. Nå vil de gå inn i survival mode, og håpe på å komme gjennom etappene i Pyreneene, og overleve helt til Paris.
Nå begynner alvoret. Nå skal rytterne inn i Pyreneene. Det er riktignok ikke den aller hardeste fjelletappen. Men mange kommer til å slite med to førstekategoristigninger i siste halvdel av etappen. Men med tre mil for det meste utforkjøring fra den siste toppen til mål, skal det bli vanskelig å få et forsprang som man klarer å holde til mål.
Fjell generelt og departementet Ariège spesielt betyr alltid utfordringer når det gjelder å finne interessant drikke. Avisen Le Figaro, som pleier å være god når det gjelder vin, skriver i en artikkel om Vin de Pays de l’Ariège at Ariège er en region som er meget kjent for sine viner. Det er en kort artikkel, og kartet som illustrerer artikkelen viser ikke Ariège, men områder lenger nord. Uansett skriver de at vin herfra første gang ble nevnt i 971, og at det særlig vær vin fra områdene rundt byen Mirepoix som ble fremhevet. De fremhever også metoden for å måle vinstokkene og avkastningen av dem, kalt “taille de Royat”. For å holde kvaliteten oppe, må man holde kvantiteten nede, og det er begrensninger i hvor høy avkastning det kan være av vinstokkene. Jeg forsøkte å lese meg opp på denne målemetoden, men forsto den ikke tilstrekkelig godt til at jeg vil forsøke å forklare den for andre.
Nettsiden til Les vins Sud Ouest skriver på sin nettside omIGP Ariège at det er 50 hektar vinmark, og at produksjonen er ca 1200 hektoliter. Det skulle bli sånn cirka 160 000 flasker totalt sett. Det jeg har smakt av viner fra området, har ikke vært verdt å lete etter.
Mirepoix er en fin by som det er verdt å besøke, selv om de ikke lenger kan by på interessant, lokal vin. Byen har et flott middelaldertorg.
Phylloxera, den vinlusen som nesten utryddet alle vinstokker i Europa på slutten av 1800-tallet, kom sent til Ariège. Først på begynnelsen av 1900-tallet ble området angrepet, og da var andre vinområder allerede i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og podede vinstokker var plantet. Det som hadde vært kjente vinoråder i Ariège kom seg ikke etter phylloxera-angrepet. Andre områder gjenvant sine markeder, mens Ariège ble slått ut. Vi har sett tilsvarende flere steder: Det krevde en stor investering å plante nye vinstokker etter at de gamle var ødelagt av denne vinlusen. Mange hadde ikke ressurser til å gjøre dette, og det var bare de beste vinområdene som ble plantet til. “Beste” kunne her bety omtråder som ga størst kvantitet, ikke nødvendigvis best kvalitet. Uansett ser det ut til at Ariège den gang forsvant som vinområde.
Jeg har forsøkt å lete etter interessant vin når jeg har vært i Ariège, og på mer avstand, uten suksess.
En av de bøkene jeg ofte har støttet meg til når det gjelder vin fra den syd-vestre delen av Frankrike, er Paul Strangs “South-West France. The Wine and Winemakers”. Boken er noen år gammel (2009), så det har sikkert skjedd en del siden den ble git ut. I boken er det viet to sider til vin fra Ariège. Men så veldig mye oppløftene er det ikke her heller. Han beskriver områdene syd og øst for Toulouse som områder som i beste fall kunne produsere en beskjeden vin. Og egentlig er han vel ikke kommet inn i Ariège ennå. Folk i Toulouse så heller mot nord og vest for sin vin.
Fortsatt er beskrivelsen et godt stykke fra fjellene, hvor dagens etappe går. Områdene lenger syd beskriver han slik:
“Further towards Spain, Ariège was for many years the only French département in the Midi uable to boast a wine above the status of plonk.”
Plonk er et av de nesten selvforklarende ordene som det er vanskelig å oversette. Det betyr noe sånt som billig skvip. Det er bare å konstatere: Vi er ikke i et vinområde.
Noe er imidlertid i ferd med å skje. En rik sveitsisk forretningsmann, Christian Gerber, arvet en stor eiendom. Hans far kjøpte den i 1975, for så å dø kort tid etterpå. Christian Gerber hadde ingen erfaring med landbruk eller vinproduksjon, men gikk i gang. På sitt Domaine de Ribonnet plantet han kvalitetsdruer og eksperimenterte med å finne ut hvilke druer som ga best resultat. En fordel med ikke å være i et klassifisert område er at man står ganske så fritt i hva slags druer man vil dyrke, osv.
Andre har blitt inspirert av Christian Gerber. Fem produsenter har sluttet seg sammen i en gruppe som markedsfører sin vin under varmerket Les Vignerons Ariégois. Om vi holder oss til Paul Strang blir vinene herfra stadig bedre. Så kanskje er det litt mer å melde herfra neste gang en etappe holder seg så langt inne i Pyreneene. Det er vanskelig å finne informasjon om disse andre produsentene, så jeg vet ikke hvordan disse har klart seg. Christian Gerber er på mange måter ganske typisk for de som har etablert seg og klart å løfte kvaliteten i områder som ikke har vært kjent for kvalitetsvin. De har gjenre ikke landbruksbakgrunn, og jeg lurer noen ganger på om det ikke kan være en fordel å kunne stille seg litt fritt til landbruketes tradisjoner, og satse på nye ideer. De har gjerne utdanenlse og erfaring fra andre områder, de har penger og de kan forretningsdrift og markedsføring. Produksjonen er uansett liten, og jeg har ikke funnet noe av denne vinen, og har derfor heller ikke smakt den. Men jeg ser at de nå selger på nett, så kanskje jeg bør kjøpe noe innen neste år. Touren er alltid innom Ariège på vei til eller fra Pyreneene.
Jeg noterte meg meg interesse at etappen inn til Albi at et ble den tredje spurtseieren til Jumbo Visma, med den tredje spurteren. Lagets tre spurtere ligger på 10, 11 og 12. plass i poengkonkurransen, med 66, 64 og 64 poeng. Hvis det hadde vært lagsprint ville de ha hevdet seg godt. Men det er ikke akkurat slik laginnsatsen bør være, om man prøver på noe mer enn å få etappeseiere. Dylan Groenewegen må ha raske folk til å kjøre opptrekk, men de er kanskje ikke så godt organisert som lag?
Dette er en “stille før stormen” etappe, og spurternes siste sjanse før de skal inn i fjellene i Pyreneene. Det er en relativt kort, 167 km, flat etappe. For de som har sammenlagtambisjoner kan det være en grei oppvarming før fjellene. Folk reagerer ulikt på en hviledag, selv om rytterne gjerne praktiserer ganske aktiv hvile. Man tar gjerne en “lett trilletur” på ca 100 km, for å holde systemet i gang. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville ha klart å holde følge med dem i det de kaller en lett trilletur. Noen er umiddelbart fit for fight etter en slik hviledag, andre trenger litt mer tid til å kjøre seg i gang igjen.
Etappens første del går gjennom et ganske lite kjent, men intreressant vinområde: Gaillac. Mandag var vi innom Marcillac, som regnes som det østligste av de vestlige vinområdene. Gaillac er det vestligste av de østlige vinområdene, altså det vestligste av de som i utgangspunktet har et Middelhavsklima.
Dagens mellomsprint er i byen Gaillac. Da jeg besøkte byen i fjor, ble jeg minnet om litt trist kvinnehistorie. I et gammelt hospital, som så vidt jeg husker ble drevet var nonner, var det en luke i veggen hvor man anonymt kunne legge fra seg uønskede barn.
Ifølge plaketten som informerte om stedet, var dette i virksomhet fra 1811 til 1842. Det var ikke greit å være enslig mor, ei heller barn av en enslig mor på begynnelsen av 1800-tallet.
Man skal ikke glemme slk historie. Men vi går tilbake til vinen. Gaillac ligger ved elven Tarn (som har gitt navn til departementet Tarn), som renner ut i Garonne. Det er et av de eldste vinområdene i Frankrike, med vinproduksjon helt tilbake fra romertiden. Noen hevder at dette er det eldste vinområdet i Frankrike, andre mener at det ble produsert vin enda tidligere i området rundt Narbonne. Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen.
Gaillac ligger mellom Middelhavet og Atlanterhavet, og sies å kunne produsere viner innenfor begge stilretninger — i tillegg til mer typisk innlandsviner. Denne muligheten til å produsere vin i flere stiler er på en måte Gaillacs styrke, på en annen måte dets svakhet. Det har gjort at viner fra Gaillac ikke har noen klar identitet, og dermed er det en vin det ikke er lett å markedsføre.
Uansett produseres det en helt spesiell musserende vin, med det som kalles Methode Gaillacoise. All god musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. Den vanlige metoden, gjerne omtalt som champagnemetoden, selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig tilsettes en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise er det egentlig ikke noen ettergjæring. Vinen tappes på flaske før den er gjæret ut, slik at den gjærer ferdig på flasken.
Dette tilsvarer produksjonen av Blancette de Limoux, Methode Ancestrale, som vi kommer tilbake til på den 15. etappen. Begge disse vinene lages på en drue som heter Mauzac.
Det gir en ganske karakteristisk smak. Jeg må medgi at jeg foretrekker annen musserende vin, helst en god champagne. Men det er en interessant vin som viser hvordan denne type vin en gang var, og man bør smake den om man får muligheten.
Etappen ender i Toulouse, og kommer østfra inn til byen. Det er noen vinområder nordvest for Toulouse. Men de er ikke veldig interessante, så vi lar de være til et år en etappe går den veien.
Det så lenge så lovende ut for Edvald Boasson Hagen. Men så holdt det ikke helt til slutt denne gangen heller, dessverre.
Så er det endelig en relativt flat etappe for spurterne. Jeg har i de senere år syklet en del turer medstrøms langs elver i Europa. Dagens etappe minner meg om hvorfor jeg liker det konseptet: Det vil fortsatt være en del motbakker, men det går mer ned enn opp.
I dag satser jeg på ost og vin. Starten er i området Cantal, hvor de produserer osten Cantal. Cantal er en av Frankrikes eldste oster. Den skal ha vært produsert siden gallertiden. Det er en halvhard ost, laget på kumelk og formet som en sylinder. Det finnes to typer Cantal: Cantal Fermier som er laget på upasteurisert melk, og Cantal Laitier som er en masseprodusert ost laget på pasturisert melk. Cantal produseres av vintermelk, melket i perioden 15. november til 15. april, da kyrne er fôret med høy. Sommermelken, fra den tiden kyrne er på beite, brukes til å produsere osten Salers.
Osten kan minne om Cheddar. I området hvor den produseres, mener man at det var her engelskmenn i sin tid lærte å lage ost, slik at dette er originalen til Cheddar. Jeg går ikke nødvendigvis god for den historien.
Etter ca 66 km, omtrent kl. 14 om timeplanen i det offisielle programmet viser seg å stemme, passerer rytterne landsbyen Laguiole, som har gitt navn til osten Laguiole. Den skal først ha blitt laget på 1800-tallet av noen munker i et kloster i fjellene, som siden ga oppskriften til lokale bønder. Den har vært AOC-beskyttet siden 1961. Den lages på upasteurisert kumelk, fra kurasene Fransk Simmental eller Aubrac. Den observante leser vil se at Fransk Simmental er den ene av de to kurasene som gir melk til Comté. Kyrene skal ha beitet i områder som ligger over 800 meter over havet. Den kan kun lages av melk som er melket i perioden mellom mai og oktober. Det er i den perioden kyrne er ute på beite. De kan gjerne lage ost av vintermelken også, men den osten blir ikke Laguiole.
Noen andre oster som er verdt å nevne, og ikke minst å smake på, er Saint Nectaire og Bleu d’Auvergne.
Men vi må ha litt vin til denne osten. Vi venter litt med den, til syklistene passerer Rodez etter ca 120 km, like før mellomsprinten. Her kan vi dra et lite stykke vestover til Marcillac. Vi er inne i den sydlige delen av Massif Central. Massif Central er her et skille mellom vest og øst, mellom Atlanterhavsklima og Middelhavsklima. Marcillac er det østligste av de vestlige vinområdene, altså det østligste av områdene som har et slags Atlanterhavsklima.
Marcillac består av en labyrint av små daler. Området er skjermet av fjellene og sydvendt, slik at det er et ganske varmt mikroklima i Marcillac. Området, eller i alle fall det klassifiserte AOC-området, er ikke stort. Det er 180 ha og det produseres årlig ca 7.000 hl. Det burde bli omtrent 100.000 flasker.
90% av produksjonen er druen Mansois, som er det lokale navnet på Fer Sevardou. Men man dyrker også de to “Bordeaux-druene” Merlot og Cabernet Franc. Vinen er dyp rød og med ikke alt for fremtredende tanniner. Den kan derfor drikkes relativt ung, men tåler også lagring.
Vi kan også reise litt lenger vestover, til Cahors. Cahors er kjent for en kraftig rødvin produsert på Malbec, som lokalt calles Cot. Cahors ligger langs elven Lot, som renner ut i Garonne, som renner ut i havet ved Bordeaux.
Cahors og mange av de andre vinproduserende områdene i denne regionen, kom i skyggen av Bordeaux. Går vi et noen hundre år tilbake i tid, var ikke Bordeaux et område for produksjon av kvalitetsvin. Inntil man fikk drenert områder, produserte de en ganske tynn vin. Men Bordeaux var en stor havneby, strategisk plassert der elvene Garonne og Dordogne renner ut i havet. Transport av vin fra vinproduserende områder inne i landet, gikk stort sett langs disse elevene ut til Bordeaux. Man var ikke så nøye med opprinenlsen den gangen, og kraftigere vin fra bl.a Cahors ble blandet med Bordeauxvin for å forbedre denne — og den ble solgt som Bordeauxvin. I Bordeaux ville man heller ikke skipe ut vin fra andre før de hadde fått solgt sin egen. Dermed ble vin fra Bordeaux kjent i eksportmarkedene, særlig i England. Mens andre viner forble ukjente.
I det rytterne posisjonerer seg for spurten, er vi nær et annet interessant vinområdet, Gaillac. Men det besøker vi når rytterne forlater Albi på onsdag. I morgen, etter ti dager med sykling, får rytterne endelig en velfortjent hviledag i Albi.
Det var imponerende sykling av Thomas de Gent i går. Det at man klarer å stikke av fra feltet og holde unna er etter min mening langt mer stilige seire enn å komme 8 cm foran nestemann i en spurt. Jeg var også rimelig fornøyd med at jeg hadde satt opp Julian Alaphillip som en av favorittene til etappen. Fortsatt er det helt åpent, i alle fall bortsett fra poengtrøyen. Peter Sagan var der i dag også, og tok poeng. At det er åpent, gjør at det blir spennende å følge med.
Det er den 14. juli, Bastilledagen, Frankrikes nasjonaldag. Det er den dagen alle franske syklister drømmer om å vinne etappen i Tour de France.
I dag er det nok en kupert etappe, som starter hvor vi kom i mål i går. Det er tre kategoriserte stigninger. En førstekategori som kommer rundt 36 km, og to tredjekategori. Hvis noen skal angripe i den første stigningen, må det være noen som har ambisjoner om å få et forsprang som de kan holde til mål. Å arbeide hardt for å få et forsprang som blir kjørt inn, er neppe en smart taktikk. Mitt inntrykk er at ingen av lagene er sterke nok til å gjøre dette. Om noen får et forsprang her, vil det sannsynligvis blir kjørt inn, silk at vi ikke ser noen seriøse angrep. Jeg vil tro at lagene vil klare å få sine spurtere over, og da er det nedover mot slutten. Så jeg tror dette blir nok et spurtoppgjør i stor fart. Skjønt direktøren for etappene, Thierry Gouvenou, skriver i det offisielle programmet at en ting som er sikkert, er at de rene spurterne ikke være med i avslutningen på dagens etappe. Jeg antar at han kjenner eatppen bedre enn meg.
Jeg klare ikke å finne en fransk favoritt. Jeg tror Julian Alaphilippe vil klare å behode den gule trøyen, men jeg tviler på at han vil vinne etappen. Jeg tar med blant favorittene en jeg underveis i går kom til å tenke på at jeg burde hatt med: Michael Matthews. Hvis Peter Sagan sitter med over den siste toppen, og Thierry Gouvenou får rett, tror jeg ikke mange av de andre som kommer over vil slå Peter Sagan i en spurt. Vi kan også håpe på Edvald Boasson Hagen. Kommentatorne på franske TV har snakket overraskende mye om ham, og har stadig minnet om at han er en veldig god utforkjører. Og han har vunnet lignende etapper før.
Etappen krysser Massif Central fra øst til vest. Den sydlige delen av Frankrike domineres, i alle fall geologisk, av tre fjellmassiver. I øst er det Alpene. Alpene dannes i kollisjonssonen mellom den afrikanske og den europeiske kontinentalplaten. Også i geologisk forstand skyver Afrika Italia foran seg, slik at den kolliderer med kontinentaleuropa. Det er denne geologiske spenningen som gjør at det er mange aktive vulkaner og at det ofte er jordskjelv i Italia. Vi passerer nær Puy de Dome, et av de største og høyeste vulkankraterne i Massif Central.
I vest dannes Pyreneene i en annen kollisjonssone, hvor Afrika skyver den Iberiske halvøy foran seg. Iberia har en interessant forhistorie, men den går vi ikke inn på her. Også Pyreneene er ganske ungt fjell, yngre enn Alpene.
Mellom og litt nord for disse ligger Massif Central. Det er mye eldre fjell enn de to andre, og er for en stor del vulkansk fjell. Det er mange utdødde vulkaner i Masif Central. Skjønt utdødde og utdødde. Man vet aldri. Alle trodde at vulkanen på Vestmannaeyjar var utdødd, før den fikk sitt utbrudd i 1963.
Ordentlige fjell er som isfjell. Bare en liten del er over overflaten. Største delen flyter i magmaen. Når et gammel fjell som Massif Central angripes fra begge kanter av unge jyplinger som Alpene og Pyreneene, er det enorme krefter i sving under bakken. Her har mye fjell blitt kastet om, snudd rundt å blandet sammen gjennom noen millioner år.
I går kunne vi i alle fall finne en del interessant drikke på begynnelsen av etappen, men vi fant ikke noe mot slutten. I dag starter vi der de sluttet i går, og det har ikke kommet noe mer drikke siden den gang. Langs etappen finner jeg ingen ting. Vi er i et tynt befolket område. Det er sikkert noen som lager vin her. Men jeg finner ingen referanser til vin det er verdt å lete etter.
Ikke engang de lokale turistreklamene forsøker å friste med lokale spesialiteter, verken av vått eller tørt. I turistreklamen pleier man ikke være særlig kravstor før man skriver om de som er kjent for sin gode vin, sine fantastiske skinker, oster osv. Men her var det altså ikke noe.
Målbyen Brioude hevder å være den fineste småbyen i Frankrike, men de er neppe alene om å mene det. Den lokale kirken er listet som den største attraksjonen. Men kirker har man i alle byer og landsbyer, og jeg klarte ikke å finne noe som skulle gjøre den mer interessant enn andre kirker.
Det mest interessante jeg fant av en slags kulinarisk karakter nær Brioude, ligger i kommunen Chanteuges. Her driver de oppdrett av smolt, altså små laksebarn. De driver ikke lakseoppdrett. Men elven Allier, som er en sideelv til Loire, var en gang en god lakseelv. De får fram smolt som de setter ut for at den skal legge ut på veien ut i havet, for så å komme tilbake til stedet den kom fra om noen år, som en ganske stor villaks .
Som jeg antok i går: Den med størst toppfart ville vinne, og i går var det Dylan Groenewegen. I og med at han fikk første etappe ødelagt av en velt ganske kort tid før mål, var det helt greit at han vant. Peter Sagan er alltid helt der oppe. Selv om han ikke alltid vinner, får han meg seg poeng og har nå 55 poengs ledelse på nestemann i poengkonkurransen.
I dag er det en 200 km lang, kupert etappe med syv kategoriserte stigninger fordelt gjennom hele etappen. På en slik etappe kan et brudd gå inn. Det blir neppe en massespurt. I alle fall tviler jeg på at de mest utpregede spurterne vil henge med til mål på denne etappen. Det er dessuten litt motbakke mot mål. Men det er heller ikke en etappe for fjellgeitene. Kanskje noen av de som hevder seg i ardennerklassikerne bør være favoritter på dagens etappe, folk som Julian Alaphilippe og Jakob Fuglsang? Vi skal heller ikke glemme at Alexander Kristoff har vunnet i Ardennene, men jeg er ikke overbevist om at dagens etappe vil passe ham. Men rytterne kan være avhengige av å komme med i det rette bruddet, som ikke er lett, særlig ikke når man konkurrerer om den gule trøyen.
Etappen starter i Mâcon, i den sydlige enden av Burgund. Byen Mâcon er departementshovedstad, eller Prefecture som de sier i Frankrike, i departementet Saône-et-Loire. Så selv om Chalon sur Saône, hvor vi var i går er større, er Mâcon prefecture. Mâcon ligger til elven Saône, som er grensen mellom departementene Saône-et-Loire og Jura.
Vi er i den sydligste enden av Burgund, på grensen til Beaujolais.
I Mâcon produseres rødvin og hvitvin. Selv om jeg vanligvis liker å starte med hvitvinen, tar jeg rødvinen først denne gangen. Den lages av Pinot Noir og Gamay, som er druene i henholdsvis Burgund og Beaujolais, så den markerer at vi er i overgangen mellom de to. Rødvinen er gjerne fruktig, og er laget for å skulle drikkes ung.
Så til de langt mer interessante. For her finner vi virkelig god hvitvin, laget på Chardonnay. I alle fall noen av dem har jeg kjent lenge, men må innrømme at jeg ikke har tatt med bryet med å lokalisere dem, utover at de er fra et område i Burgund. Sløvt, nærmest utilgivelig sløvt, om jeg skal si det selv. Vi starter med den som kanskje er best kjent, som er litt syd og vest for byen Mâcon: Poully-Fusse. Den må ikke forveksles med Poully-Fumé fra Loire, nabovinen til Sancerre. Noen av de beste områdene innenfor Poully-Fusse er Les Verchères og Le Clos-Reyssier.
Noen litt mindre områder lenger syd er Pouilly Loche og Poully-Vinzelles. Disse må jeg bare medgi at jeg ikke kjenner. Saint Veran er derimot kjent. Den reelle starten på dagens etappe er i Loche, og den fortsetter rett inn i Vinzelles.
Beaujolais ligger øst for elve Saône, mellom Mâcon og Lyon. Beaulolais har på en måte blitt et offer for sin egen suksess, med Beaujolais Nuveau. Dette er årets vin som tappes tidlig, og som smaker deretter. Det er saft-og-vann. De av oss som husker streikene på Vinmonopolet på 1980-tallet, husker Beuajolais Nuveau som en slags krisevin. Den gang var det vanskeligere enn det er nå for restauranter å importere sin egen vin. Men mange hadde en stående tillatelse til å importere Beaulolais Nuveau, nærmest fordi holdbarheten av vinen var kortere en saksbehandlingstiden for å få importtilatelse. Så mens restauranter var tomme for den vinen de vanligvis fikk levert fra Vinmonopolet, hadde de Beaujolais Nuveau. Da streikene var over, var det mange restauranter som hadde tilbud på Beaujolais Nuveau ganske lenge. Men en Beaujolais er så mye mer og så mye bedre enn den tynne Nuveau-vinen.
Det er en ganske lett rødvin, men den er relativt mørk i fargen. Slik det er vanlig i Frankrike, er den klassifisert på tre kvalitetsnivåer. Basisnivået er Beaujolais. Over dette er Beaujolais Village uten nærmere stedsangivelse. Og på toppen er de som har egne crus og egne navn. Disse crus områdene er i den nordre delen av Beaujolais, og vi skal innom ganske mange.
Etappen går først inn i Saint-Amour. Vi fortsetter over i Chénas. Om vi også er en liten tur innom Juliénas, er jeg ikke sikker på. Det er ikke alltid lett å sammenligne kart over etappen og kart over vinområdene på detaljnivå.
Uansett fortsetter vi til Moulin-à-vent. Moulin-à-vent omtales gjerne som “Kongen av Beaujolais”, og er samtidig den minst typiske Beaujolais. Den er kraftigere, har mer struktur og er mer lagringsdyktig enn en typisk beuajolais. Den kan gjerne lagres i ti år. Den kan minne mer om en Bourgogne eller en Rhône enn en typisk Beaujolais.
Herfra fortsetter vi til Fleurie. Vinene herfra er kjent for å ha en ganske bløt struktur, med en fruktig og floral boquet. Jeg tror ikke vi skal innom Chiroubles.
Men vi skal innom det området jeg synes har så morsomt navn: Morgon. Det er en av de mørkeste beujolaisvinene, som også tåler noen års lagring. Denne vinen får meg alltid til å tenke på sangen fra musikalen Oklahoma, med nynorsk tekst — jeg regner med at den må være fra Det Norske Teatrets oppsetning i 1949: Å for ein strålande morgon, å for ein strålande dag. I mitt hode er det Knut Skram som synger den. Sangen passer kanskje ikke med at det er en av de mørkeste vinene fra Beaujolais. Det blir ikke en helt strålande morgon med mørk vin. Men litt må vi tåle.
Omtrent ved mellomsprinten ser det ut til at vi forlater crus-områdene i Beaujolais, og rytterne setter kursen inn mot bakkene. Vi må bunkre ved starten av etappen, for herfra til mål er det ikke mye interessant vin å finne.
Etter ca 126 km passerer rytterne den lille byen, eller landsbyen Brussieu. Her er det en gammel sølvgruve. Den var etter det jeg forstår i drift fra 1439 til en gang ut på 1700-tallet, men er nå gjort om til museum.
Når jeg kommer til Saint-Etienne, finner jeg mest informasjon om fotball. Jeg må bare beklage til alle fotballfan: Jeg har aldri interessert med noe særlig for fotball, så informasjon om det må dere lete etter andre steder.
Det er ingen klare favoritter i årets Tour. Det var heller ingen som pekte seg ut i går. Ingen ser ut til å være sterke nok til å kunne kontrollere, og avvente det som kommer senere. Her vil de som har sammenlagtambisjoner måtte angripe når mulighetene byr seg. Det bidrar til å gjøre Touren spennende.
Det som overrasket meg mest i går, var at André Greipel satt i bruddet så lenge som han gjorde i går. Det var ganske åpenbart at dette var en etappe han ikke kunne vinne, og det var vanskelig å se hvorfor han brukte så mye krefter som han gjorde.
I dag er den en lang, 230 km, flat etappe. Det er tre klassifiserte stigninger, en tredje- og to fjerdekategoristigninger. Men de er alle i første halvdel av etappen, og det er neppe noen som kommer til å bli kjørt av så mye at de ikke klarer å hente inn dette før mål. Så her bør det bli nok en spurt, og denne gang med alle spurterne på plass feltet. Det går slakt nedover på slutten, så dette er en etappe for de med høyest toppfart, og en smule flaks.
Belfort, som ligger i et lite departement Territoire de Belfort, skal være et område hvor man kan observere mange fugler, om man drar litt utenfor byen. Jeg syklet innom byen i fjor, først og fremst fordi jeg ville finne en geocache i departementet Territoire de Belfort. Byen fremsto ikke som særlig interessant, så langt jeg kunne observere. Den står ikke på listen over byer jeg tenker på å dra tilbake til. Vinmessig er heller ikke området særlig interessant. Vi kan finne vin klassifisert som IGP Franche-Comté. Men det er ikke en vin å lete etter, om man ikke er på stedet.
Jeg velger å starte med litt ost, en av mine favoritter: Comté. Så vidt jeg har funnet ut, er det egentlig Gruyère de Comté, altså Gruyère fra Comté. Det er den AOP-klassifiserte osten som det produseres mest av i Frankrike, 45.000 tonn per år.
Området for man kan produsere Comté
Gruyère er en av de klassiske sveitsike ostene, ved siden av Emmenthaler (som vi i Norge kaller Sveitserost). Vi er tross alt i grenseområdet mellom Frankrike og Sveits. Men den franske osten kalles vanligvis bare Comté. Det er en hard (jeg har sett den klassifisert som halvhard, men jeg synes den er ganske hard) ost, laget på upasteurisert kumelk. Man tuller ikke med slikt i Frankrike. Det skal være melk fra kyr av nærmere angitt rase, enten Montbéliarde eller Fransk Simmental, som har beitet i bestemte områder i Jura. Det er ikke tilfeldig at man i området vi i alle fall kommer i nærheten av på slutten av etappen, ikke bare vurderer område hvor vindruene er dyrket, men også den enkelte vinmark og i noen tilfeller deler av vinrmark. Folk som har råd til slikt (det har ikke jeg) betaler vanvittige summer for å få vin fra de beste delene av den beste vinmarken. Terroir, som franskmenn kaller det, har betydning ikke bare for vin.
Det stilles krav til fôret for kyr hvis melk skal brukes til produksjon av Comté, blant annet til innholdet av urter. Det er kun tillatt med 1,3 ku per hektar beite. De siste produksjonstallene jeg har er fra 2005. Det er i alt 1 200 000 hektar beitemark som er godkjent for produksjon av melk til Comté. Det var da 3 163 melkebønder, 175 ysterier og 188 modnerier. Der man har tradisjon for å produsere kvalitet er det gjerne tradisjonelt håndverk i liten skala. Det er denne type produkter norsk landbruk må konkurrere med, om de skal konkurrere på kvalitet. Jeg har begrenset tro på at ny teknologi skal øke kvaliteten i vesentlig grad, slik man synes å tro i det teknologioptimistiske Norge.
I Norge har man sentralisert, industrialisert og standardisert ostene, slik at man har visket bort alt lokalt særpreg. Jeg har aldri sett noen krav til hva slags melk det skal være i de vanlige norske ostene. Bortsett fra at norske landbruksorganisasjoner vil ha oss til å tro at så lenge det bare er norsk, er det topp kvalitet. Hvilket ikke er sant. Vi har fått noen få osteprodusenter i Norge som har begynt å hevde seg. Men de har gjerne avtaler med noen melkebønder som leverer melk etter deres spesifikasjoner. Denne osten er ikke sammenlignbar med den typiske, norske industriosten.
Kyrne som gir melk til Comté skal ha friskt fôr. Silofor er ikke tillatt. Melken, og dermed osten får smak etter hva kyrne spiser. Man kan bare i begrenset grad gjødsle beitene. I perioder hvor det ikke er praktisk mulig å fôre kyrne i henhold til kravene, kan ikke den osten som produseres klassifiseres som AOC eller AOP Comté. (Frankrike bruker AOC, i EU er betegnelsen AOP). Melk fra kyr som aldri er utenfor fjøset, og som fôres på kraftfôr, vil aldri kunne brukes i produksjon av kvalitetsost. Det finnes også uklassifisert, og dermed også uinteressant Comté, som sannsynligvis er laget industrielt med pasteurisert melk, slik det meste av den stort sett uinteressante norske osten produseres. Den osten kjøper jeg ikke.
Melken skal transporteres til produksjonsstedet umiddelbart etter melking. Man kan ikke samle opp melken, og kjøre den i tankbil til et ysteri i en annen del av landet. Enhver klassifisert ost har sine krav til produksjon. De er selvsagt ikke like, men inneholder krav til melken, fôret, produksjonssted, lagring, osv. Det er slik man produserer kvalitet.
Kvalitetsproduksjon er i utgangspunktet enklet, men i praksis vanskelig. Det gjelder å ha de beste råvarene, og resten er tradisjonelt, omsorgsfullt håndverk. Dette gjelder enten man produserer mat eller vin. Det betyr selvsagt også at dyrene skal ha det godt, hva enten det gjelder kjøtt- eller melkeproduksjon. Det er ingen hemmelige tilsetningsstoffer, slik Tine reklamerer med at det er i Jarslbergosten.
Man kan selvsagt ikke drive lisensproduksjon av Comté i andre land, slik Tine gjør med Jarslberg, og dermed ytterligere utvanner det osten måtte ha av særpreg. Men så er da heller ikke Jarlsberg en klassifisert kvalitetsost. Det er en ganske kjedelig industriost, men ikke så kjedelig som nordmenns yndligsost: Den totalt smakløse Norvegia.
En ost laget på upasteurisert melk har en mye rikere smak enn ost laget på pasteurisert melk. Men det stiller strengere krav til produksjonen. I Norge får man stort sett ikke lov til å lage ost av upasteurisert melk, et krav som man sannsynligvis må ha når all produksjon er sentralisert og industrialisert, og melk fra flere melkebønder blandes i de samme, store tankbilene for transport til ostefabrikkene.
Jeg pleier å gå til en annen del av Frankrike og en annen ost, om jeg vil demonstrere forskjellen mellom ost laget av pasteurisert og upasteurisert melk, til Brie, som ligger mellom Paris og Champagne. Brie er i seg selv ikke beskyttet, og det produseres mye ost som ikke har noe med området Brie å gjøre, også i Norge. Men noe brie er klassifisert, blant annet Brie de Meaux, som produseres i området rundt byen Meaux, av upasteurisert melk. Kjøp et stykke Brie de Meaux, og sammenlign den med en annen Brie, gjerne en fransk, laget på pasteurisert melk, og smak forskjellen. Osten laget på upasteurisert melk er ikke skarpere, men mye rikere i smaken.
Ost må være moden. Det meste av den osten som selges er Norge er umoden. Mye av den Comté som selges er lagret 6 månder eller kortere, som etter min smak er for kort. Det koster å holde varer på lager til modning, så en moden ost er dyrere enn en umoden ost — akkurat som en lagret vin er dyrere enn en vin som ikke er lagret. Der vi pleier å kjøpe mat i Frankrike, har de et godt utvalg, med ulik lagring: 6 md, 12 md, 18 md, og noen ganger 24 og 36 md. Jeg pleier å kjøpe en Comté som er lagret i 18 måneder.
Kvalitet koster, også når det gjelder mat. I Norge er man sykelig opptatt av pris, og i veldig liten grad opptatt av kvalitet.
Da norske aviser for noen år siden jaktet på varer som var “utgått på dato” i butikkene, kom vår lokale ostehandler på Frogner med følgende hjertesukk: “Jeg håper at de ikke kommer hit. Vi har ost som ikke er gått ut på dato, men vi kan jo ikke selge ost som ikke er moden.” Heldigvis kan man i gode butikker få oster som er lagret, også av Norvegia, Jarlsberg og Sveister, som er noe helt annet enn den plastpakkede osten vi finner i billigbutikkene.
Men vi må ha noe å drikke, kanskje til osten.
Den første drikkepausen bør være i Arbois, etter at rytterne har gjort unna det som er av stigninger. Vi er i Jura. Vinområdet Jura strekker seg omtrent nord-syd. Det er ca 80km langt og 2–4 km bredt.
Det er fire geografiske AOP-områder og to viner med AOP-status. Côtes-du-Jura strekker seg hele veien fra nord til sør. Jeg oppfatter det slik at man også her har et hierarki med Côtes-du-Jura som basis-AOP, mens de tre beste områdene har egen AOP-status. Disse tre andre er Arbois, Chateau Chalon og L’Etoile.
Dagens etappe passerer gjennom Arbois, som er den nordligste delen av vinområdene i Jura. Arbois var et av de første områdene som fikk AOC-status i Frankrike og er den største av Jura-appellationene. Det produseres omtrent 70% rød og 30% hvit vin. En av mine svenske venner har fortalt at hvitvin fra Arbois anbefales til svansk jule- og påskesild.
Jeg tar med to spesialiteter fra Jura, selv om det er viner som produseres lenger syd enn der dagens etappe krysser vinområene. Det er Vin Jaune og Vin-Paille.
En “Vin de Paille” og en “Vin Jaune” innkjøpt til Tour de France
I Chateau-Chalon produseres bare Vin-Jaune (gul vin) som lages av druen Savagnin. Denne vinen skal ligge mer enn seks år på eikefat, som ikke fylles helt opp. De får et får et florlag på toppen som beskytter mot oksydering under denne lagringen. Vinen kan minne om en fihno sherry. Jeg må innrømme av vin jaune ikke er blant mine favoritter. Men så er jeg heller ikke så veldig glad i sherry. Vin Jaune tappes på spesielle flasker som kalles Clavelin og rommer 62 cl. Flaskestørrelsen er visstnok valgt for å vise hvor mye vin som har blitt borte under lagringen, slik at det man vanligvis får på en 75cl flaske nå bare fyller 62cl. Bresse-kylling og Vin Jaune er en lokal kombinasjon.
Foto: Wikimedia Commons
En annen spesialitet i Jura er Vin-Paille. Dette betyr “strå-vin”. Druene, som kan være savagnin, chardonnay og poulsard, ble tradisjonelt tørket på stråmatter innendørs i 2–3 måneder. Vannet fordamper og druene blir omtrent som rosiner, med veldig høyt sukkerinnhold. Dette gir en søt vin. I dag brukes gjerne andre materialer enn strå for å lage tørkematter for vinen, men ellers er prosessen den samme.
Mellom Arbois og målbyen, går etappen gjennom Bresse, området hvor de produserer Frankrike, og antageligvis verdens beste kylling. Så dagens hovedrett kan gjerne være kylling. I Frankrike er det vanlig at Bresse-kylling ligger i kjøttdisken med både hode og ben. Kanskje er jeg litt pinglete. Men det fikk meg lenge til ikke å kjøpe denne kyllingen. Det fristet ikke å stå på kjøkkenet og kappe hode og føtter av en kylling, selv om den selvfølgelig var like død som den kyllingen man kjøper mer ferdig preparert. En dag tok jeg likevel mot til meg og ba om en Bresse-kylling. Mannen bak disken spurte om han skulle gjøre den klar, og jeg svarte lettet ja. Han kappet hode og føtter, renset ut innvoller og ga meg kyllingen slik vi er vant til å få den når vi kjøper hel landkylling. Siden har det blitt en del Bresse-kylling.
Frankrike har en lang tradisjon for kvalitetstenking når det gjelder mat, som omtalt ovenfor om Comtéosten. Bresse-kylling fôres ikke opp på importert, brasiliansk soya. Det er strenge krav til for, til plass, osv. Slikt gir resultater. I Norge tenker man ikke slik. Man prøver å lure folk til å tro at man har kvalitet bare fordi den er norsk — men den går i alle fall ikke jeg på. Jeg har f.eks. spist mye fransk mat av langt bedre kvalitet enn den vi er vant med å få i Norge. Det betyr ikke at all fransk mat har toppkvalitet. Men et er et utvalg som gir meg som forbruker mulighet til å velge. Utvalget finnes fordi man ikke har lagt ned all lokal produksjon og sentralisert det hele i industriell produksjon.
Hjemme er ikke Bresse-kylling lett å få tak i. Men velg i alle fall kvalitet om du skal ha kylling. Standard kyllingfilét fra Prior og tilsvarnde produsenter er små, ganske tørre og smakløse. Den saltvannsinjiserte kyllingfileten nordmenn kjøper når de harryhandler i Sverige er neppe bedre (jeg har aldri spist den). For de som driver oppdrett, det være seg av fisk eller kylling, er fôrfaktor et sentralt begrep. Hvor mye fôr trengs for å produsere en kilo kjøtt, og hvor mye koster fôret? Når en kylling blir større enn ca 800 gram stger fôrfaktoren betydelig. Det kreves mer fôr for å øke kjøttvekten ytterligere. Kyllinger slaktes mens de er små fordi det er det mest lønnsomme, ikke fordi det gir best kjøttkvalitet. Kylling som får vokse seg større smaker bedre, men blir også dyrere.
Dagens målby, Chalon-sur-Saône, er den største byen departementet Saône-et-Loire i Burgund. Burgund burde få det til å funkle i glassene hos vinelskere. Men selv Côte-de-Beaune er den største byen, er det ikke den viktigste vinbyen. Den var viktig for vinproduksjonen fordi det var en viktig havneby ved elven Saône. Men vi ser at den ligger litt øst for de interessante vinområdene i Burgund.
Burgund er et viktig, men også meget komplisert vinområde. Her er det ikke bare spørsmål om område og produsent, vi må ned på den enkelte vinmark. Og jeg har ikke råd til å investere så mye i min dannelse at jeg kan smake meg gjennom alle de gode vinene fra Burgund. I 2017 gikk den 7. etappen gjennom noen av de beste områdene i Burgund, og jeg henviser interesserte til min omtale av den etappen.
Vi er ikke bare øst, men også litt syd for de beste vinområdene. Det nærmeste er Côte Chalonnaise.
De mest kjente vinene herfra er Mercurey og Givry. Mercurey kommer ikke fra det fineste og mest snobbete området i Bourgogne, så man kan få vin til en ikke alt for høy pris — i alle fall til burgunder å være. Vinene er relativt robuste, men uten den samme finesse som i de beste deler av Burgund. Hvis det skal være full pakke i dag, bør det være en Bresskylling med hvitvin fra Arbois og/eller en rødvin fra Mercurey.
Det var ikke akkurat noen overraskelse at Peter Sagan vant gårsdagens etappe. Det var frustrerende at Edvald Boasson Hagen punkterte på verst tenkelig tidspunkt, på begynnelsen av den siste klassifiserte stigningen. Men det var imponerende at han klarte å kjøre seg opp igjen, og komme i mål som nr. 12. Etter en slik opphenting er det ikke overraskende at han ikke hadde det ekstra som skal til for å hevde seg i spurten.
I dag møter rytterne den første klatreetappen, med målgang på toppen av La Planche des Belles Filles.
Da dette er den første klareetappen, kan det være grunn til å ta med etappeprofilen også.
Her er det tre førstekategori, to andre- og to tredjekategoristigninger, med målgang på toppen av en førstekategori. Her vil sannsynligvis noen med sammenlagtambisjoner vise seg fram, og det vil være kamp om klatrepoengene. Ofte vil det være slik at den som sykler i klatretrøyen etter de første etappene ikke pleier å være noen typiske klatrere. De blir gjerne å bli hektet av på den første ordentlige klatreetappen.
Arrangørene av Tour de France har tidligere hevdet at målstedet La Planche des Belles Filles har navn etter at dalens kvinner forsøkte å flykte fra vikingene som invaderte området på 1400-tallet. Vikingene får skylden for mye, mye mer enn de har fortjent. Vikingene har for en stor del fått sin historie skrevet av sine fiender. Jeg har aldri hørt om at de også gikk opp i fjellområdene så langt inne i Frankrike. Det er vanlig å regne at vikingtiden sluttet ca 1050. Noen vil tidfeste det mer presist og si at vikingtiden endte ved slaget ved Hastings i 1066. Vikingtiden varte i alle fall ikke til ut på 1400-tallet. I følge fransk Wikipedia har stedet navn etter en episode i 30-årskrigen i 1635, der kvinnene flyktet fra svenske soldater. Jeg holder meg til at vi kan skylde på svenskene.
Det som er mer interesserte i fire hjul med fossil motorkraft enn to hjul med sprek muskelkraft, vil ha glede av å besøke Cité de l’Automobile i Mulhouse. Her skal de bl.a. ha den største samlingen av Bugattier.
Da jeg var ung, var jeg opptatt av biler. Det er en interesse som har tapt seg, selv om f.eks. Bugatti fortsatt klinger bra. I dag synes jeg tog er mer interessant, og ville ha prioritert en tur med toget Train Thur Doller Alsace. Kullfyrte damptog er ikke akkurat det man velger fordi det er klima eller på andre måter miljøvennlig, men det er likevel sjarmerende.
I fjor syklet jeg langs Moselle/Mosel, fra der den starter i Bussang til den renner sammen med Rhinen i Koblenz. Jeg krysset over fra Alsace til Vosges et annet sted enn dagens etappe. Mitt veivalg, som var basert på Google maps, var ikke det smarteste, og jeg har vanskelig for å tro at Google virkelig mente at jeg skulle ta den veien. Jeg henter fram noen bilder fra min kryssing fra Fellering til Bussang.
Når jeg ser på kartet, jeg jeg at jeg må ha reist parallelt med museumstoget Train Thur Doller Alsace da jeg tok toget fra Mulhouse til Fellering. Men det var med et ganske moderne, om enn langsomt lokalttog. Det stoppet 15 ganger i løpet av togtur på en knapp time.
Det startet fint, med en fin vei merket som en sykkelrute.
Med tiden tok asfalten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe problem å sykle på grusvei.
Det begynte også å gå ganske kraftig oppover, noe jeg også var forberedt på. Jeg visste at jeg skulle opp ca 500 høydemeter.
Jeg er vokst opp med en far som var veldig glad i å se på kart. Når han planla en tur, pleide han å finne korteste vei. Jeg lærte tidlig at korteste vei slett ikke alltid er den beste veien, og heller ikke alltid den raskeste. Når man velger korteste vei, nesten for enhver pris, har det fått betegnelsen “Farfar-navigering” hos oss.
Google kan også til tider drive “Farfar-navigering”. Da Google ville ha meg opp her, ble jeg skeptisk.
Og verre skulle det bli. Det var til dels dårlig sti. Den var bred nok, men underlaget var dårlig. Det var stigninger på mellom 15 og 30%, om man skal tro Strava. Det var selvfølgleig helt uaktuelt å sykle. Det var mer enn tungt nok å trille en sykkel med feriebagasje opp disse bratte stiene.
Da Alsace og Lorraine var en del av Tyskland, var dette grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike, og jeg hadde en følelse av at jeg ble ledet inn på en gammel smuglerrute. Men jeg kom til slutt fram til Bussang, hvor vi finner Moselle/Mosels kilde.
Min etappe fra Bussang til Epinal går sammen med dagens etappe fra Saint-Maurice-de-Moselle til Le Thillot. Jeg syklet en stor del av strekningen på en nedlagt jernbanelinje som var gjort om til sykkelvei. Det var en fin sykkelvei.
Rytterne i Tour de France følger nok hovedveien.
Om jeg husker rett, dette tar jeg bare etter hukommelsen, kommer det realtivt fuktig og kjølig luft vestfra, fra Atlanterhavet, som gjør at det på vestsiden av Vosgesmassivet kan være realtivt kjølig og fuktig, men som gir en føneffekt på østsiden, altså i Alsace. Dette skal være en grunn til god vinproduksjon i Alsace, men lite i Vosges. Det er på vestsiden vi finner skiområdene.
Når vi møter fjell er det alltid vanskelig å finne vin, i alle fall interessant vin. Hvis jeg er i et område hvor det produseres vin, drikker jeg alltid lokal vin, selv om det ikke er et område som er kjent for sine viner. Men det betyr ikke at det er noen grunn til å lete etter den vinen de måtte lage, når man ikke er der. Hvis jeg fant noe lokal vin da jeg var der, så gjorde den i alle fall ikke noe inntrykk. Jeg tror jeg drakk vin fra Alsace, og at det var den de regnet som sin lokale vin.
Etappen krysser Route du vin d’Alsace ikke lenge etter start. Man bør helst ta med vin fra start på denne etappen. Men jeg har ikke noe å legge til om den vinen, utover det jeg skrev til gårsdagens etappe.
Så ble det bare nesten for Alexander Kristoff denne gangen også. Quickstep står igjen fram som et lag som vinner mange etapper. Og Peter Sagan er alltid der. Om han ikke vinner, så er han blant de som får med seg poeng, og sikrer grepet om poengtrøyen.
Dagens etappe er kupert etappe på 175,5 km. Hvis det hadde vært litt senere i Touren, kunne det ha vært en etappe hvor et brudd kunne gå inn. Men jeg tviler på at et brudd får gå allerede på 5. etappe. Avslutningen er flat, så det blir sannsynligvis en spurt. Men de mest utpregede spurterne vil kunne få problemer med å henge med hele veien til mål. Kanskje kan det være en etappe som passer folk som Edvald Boasson Hagen, Alexander Kristoff, Greg van Avermaet og Peter Sagan.
I dag skal vi til Alsace. Alsace (og Lorraine) har gjennom historien vekslet mellom å høre til Tyskland og Frankrike, alt etter hvem som har vunnet og tapt de mange kriger de har utkjempet. Her finner vi en blanding av tysk og fransk kultur.
Alsace var det første området i Frankrike hvor man merket en Route du vin, og nå er det også sykkelrute for oss som liker vin.
Hvis man vil gjøre seg kjent med vinen i Alsace, er Colmar en utmerket base. Det er en fin og romantisk liten by, med hyggelige gater og kanaler, og gode restauranter. Hva mer kan man egentlig ønske seg?
Det kan være greit å bli minnet om hvor langt man er hjemmefra.
Etappen går gjennom Bergheim, en landsby jeg så langt ikke har besøkt. Vinprodusenter som anbefales herfra, er Michel Deiss , Sylvie Spielmann, Gustave Lorentz , Georges et Claude Freyburger , Louis Freyburger et Fils og Emile et Yvette Helbeisen. Flere av disse fremheves som produsenter av Gewurztraminer.
Etappen fortsetter til Ribeauvillé, hvor vi blant annet finner den kjente vinprodusenten Trimbach, og mange gode vinmarker.
Riquewir, den neste byen eller landsbyen etappen går gjennom, er stedet hvor vi blant andre produsenter finner Dopff & Iron og Hügel.
De fortsetter til Kayserberg, som var den første vinlandsbyen jeg besøkte da jeg var i området for tre år siden. Den ligger i grei sykkelavstand fra Colmar.
Men dette ble lite vin. Den første vinen fra Alsace som jeg lærte å kjenne, er Gewurztraminer, laget på druen Gewurztraminer. Druen kommer opprinnelig fra Adigedalen i Italia, men er mest kjent som en Alsacedrue. Det er en aromatisk drue, som gir en aromatisk og “blomstrende” vin. Den kan være litt for blomstrende og ofte litt for søt for min smak. Men det er en vin som passer f.eks. til røkt fisk, og den har lenge vært anbefalt som vinen til røkelaks. Den serveres også ofte som dessertvin.
Jeg er glad i riesling. I unge år drakk jeg mye halvtørr riesling fra Mosel og Rhinen. Men jeg ble, som så mange andre, lei av denne halvtørre vinen. I Tyskland har det vært vanskelig å produsere god, tørr vin. Paradoksalt nok er det lavt sukkerinnhold i druene som gjør dette vanskelig. Alkohol har en viss sødme. Alkohol smaker ikke søtt, men den balanserer syre og gir “kropp” til vinen. Lite sukker gir en alkoholsvak vin. En tørr vin med lite alkohol vil ofte virke sur og spinkel. Derfor kompenserte man i Tyskland med å stoppe gjæringen mens det var en del restsukker igjen, og fikk halvtørr vin.
Alsace ligger lenger syd, og man har tradisjonelt fått mer modne druer. Derfor kunne man her produsere tørre viner. På en måte gjenoppdaget jeg riesling via vinene fra Alsace. Nå produserer de også utmerkede tørre viner i Tyskland. Da jeg besøkte Alsace i 2016, hadde de store forventninger til 2014-årgangen. Noen dager senere på den samme turen var jeg i Rheingau, og besøkte blant andre Balthasar Ress. Der hadde de større tro på 2015-årgangen. Jeg nevnte at de i Alsace hadde fremhevet 2014, og fikk omtrent følgende svar: Ja, i Alsace er det egentlig litt for varmt til å dyrke riesling, så de foretrekker litt kjølige år. Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen, og synes man får utmerket riesling både fra Mosel, Rhinen og Alsace. Men mens riesling dyrket i nord gjerne får en litt “spissere” syre, preget av sitrus og grønne epler, vil riesling dyrket lenger sør få mer preg av eksotiske frukter.
En annen populær hvitvinsdrue i ALsace er pinot gris. Det er druen som i Italia er kjent som pinot grigio, og i Tyskland ofte kalles Grauburgunder. Den har ikke like markert syre som reiseling, og kan ofte ha en litt krydret karakter.
Edelzwicker er en vin laget med blanding av flere druer, men det skal være de “edle” druene.
I Alsace produseres også rødvin av pinot noir, som ofte kalles Blauburgunder i tysktalende land. Da jeg var i Rheingau ble jeg overrasket over å høre at pinot noir har en lenger tradisjon i Rheingau enn riesling, selv om det i dag er riesling som dominerer. Om det tilsvarende gjelder for Alsace, vet jeg ikke. Men prøv også områdets rødvin.
De lager også en utmerket crémant i Alsace. Crémant er betegnelsen på franske musserende vin, laget med tradisjonell metode, altså med andregangsgjæring på flaske, som i Champagne. De får ikke lenger lov til å kalle det champagnemetoden. Hvis man vil ha en god musserende vin, men synes champagne blir for dyrt, er en crémant et godt alternativ. Crémant d’Asace, Crémant d’Bourgogne, Crémant d’Loire og noen andre. Jeg foretrekker en crémant fremfor den langt enklere prosecceo, og også fremfor spansk cava.
Alsace er også et område med øltrdisjon. Blant annet er Kronenbourg fra Alsace, men fra Strasbourg litt lenger nord. Ordet brasserie er det franske ordet for bryggeri, og ble betegnelsen på bryggeripuber, eller hva man skal kalle dem, som folk fra Alsace etablerte i Paris. I dag er Bofinger, nær Bastille, et klassisk, alsacisk brasseri i Paris. Det er verd å besøke av mange grunner, om man er i Paris.
Champagnen slo hardere enn jeg hadde ventet. Jeg hadde ikke ventet at Mike Teunissen, eller Tøynissen som noen har kalt ham, skulle tape så mye. Det var også en imponerende oppvisning av Julian Alaphilippe på slutten. Man må satse, og håpe at det holder — og denne gangen gjorde det det.
Dagens etappe er en 213,5 km flat etappe fra Reims i Champagne, til Nancy i Lorraine.
Som jeg skrev i går, var min opprinnelige plan å konsentrere med om Épernay i går, og ta Reims, herunder Montagne de Reims i dag. Men siden de faktisk syklet over Montagne de Reims i går, måtte jeg ta det området da.
Så får jeg ta et av de områdene syd for Épernay i dag, nemlig Côte des Blancs. Området har navnet etter at det er er plantet 95% Chardonnay, altså hvite druer. Mens vi i går var gjennom det viktigste området for Pinot Noir, tar vi nå en avstikker det til viktigste området for Chardonnay.
En champagne laget bare med hvite druer, altså chardonnay, kalles en blanc de blancs. Sammenligner man en blanc de noirs med en blanc de blancs, kjenner man at det er en smak av røde bær i blanc de noirs. En blanc de blancs er vanligvis friskere og lettere. Skal jeg velge en champagne til aperitif, særlig på en varm sommerdag, vil jeg velge en blanc de blancs.
Flasker ligger lagret i kjelleren hos Taittinger i Reims.
Hvis jeg virkelig skulle plukke en virkelig god blanc de blancs, ville det være Taittinger Comtes de Champagne Blanc de Blancs. Den er å få i tax-free butikken på Gardermoen, og blir ofte omtalt som et “røverkjøp” til “bare” 1349. På Vinmonopolet koster den 1795. Nei, jeg pleier ikke å kjøpe så dyr champagne. Men jeg smakte den da vi besøkte Taittinger for et par år siden. Det er virkelig en av de bedre champagner jeg har smakt. Jeg har vært fristet noen ganger når jeg har kommet hjem til Gardermoen. Men til nå har jeg klart å motstå den fristelsen. Når en vin som koster 1349 på tax free omtales som røverkjøp, kan man lure på hvem som er røveren og hvem som blir røvet. Jeg pleier ikke å kjøpe viner til mer enn 1.000 kr flasken. Men en dag kommer jeg nok til å falle for fristelsen, for den er virkelig god.
Når vi nærmer oss Nancy, går etappen gjennom Toul. Her har de en spesialitet som de kaller vin gris, altså grå vin. Dette er ikke en offisiell klassifisering, så den er ganske forvirrende.
Jeg har nettopp kjøpt noen kasser vin gris, eller gris de gris “hjemme” i Languedoc. I utgangspunktet er det to produksjonsprosesser for (stille) vin. I en rødvinsprosess lar man skall, kjerner og gjerne stilker være sammen med mosen undre gjæringen. Farge, garvesyre (tanniner) sitter i skallet, kjernene osv. I en hvitvinsprosess siler man skall, kjerner mm fra, slik at man får en blank most. Hvis man lager vin av røde/svarte druer med en hvitvinsprosess, får man bland de noirs. Lager man en vin i en rødvinsprosess med hvite druer, får man det som kalles en orange vin. Jeg har smakt tysk, italiensk og portugisisk orangevin, men inge fransk. Så den sykler vi forbi denne gangen.
En rosévin lages vanligvis som en avbrutt rødvinsprosess, hvor man lar skall mm få være med en stund, før de siles fra.
En vin gris, eller gris de gris fra Languedoc er en vin produsert av rosa druer, i en rødvinsprosess. Vår nærmeste vinprodusent, Petit Chaumont, forklarte at de produserte sin gris det gris på grenache, cincaut og noen andre røde druer. Men i den magre sandjorden hvor de dyrker sine druer, får disse druene så lite farge at resultatet blir en rosa vin. Vi kjøpte også noe gris de gris hos Jarras, blant annet vin fra historiske vinmarker. Vinlusen phylloxera ødela det meste av eiropeiske vinstokker i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Redningen ble at man plantet amerikanke vinstokker som var reistente mot vinlusen, og podet europeiske vinplanter på amerikanske stokker. Men phylloxera trives ikke i sandjord. Så noe av denne vin de sable produseres av opprinnelige, europeiske vinstokker som ikke har blitt podet.
Jeg besøkte vinprodusenten Lelievre i landsbyen Lucey sist sommer, da jeg syklet langs Mosel, for å finne ut litt mer om vin gris.
Jeg kunne konstatere at det meste jeg trodde jeg visste om vinen, var feil, bortsett fra fargen. Jeg hadde stilt en vinhandler i Tould noe spørsmål om denne vinen, og kunne også konstatere at han heller ikke hadde peiling, med mindre jeg misforstod alt produsenten forklarte meg. Jeg synes en vinhandler som hveder at lokal vin er en av hans spesialiteter bør kunne noe om den mest spesielle vinen stedet kan by på. Det han beskrev for meg da jeg spurte, var en rosévinproduksjon. Når jeg påpekte det, mumlet han noe om druesortene. Men det er mye rosévin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måtte smake, men det sier ikke noe om produksjonsprosessen.
Vin gris fra Lorraine lages ved at man presser druene på en måte som gjør at man får meg seg noe av fargen fra skallet, før gjæring. Skallet er ikke med i gjæringen, men pressingen gjør at man får en rosa most.
Denne gjæres så til vin, slik man gjør med en hvitvin. Vin gris er i realiten en rosa hvitvin. Hvordan man opplever en vin, avhenger av hva slags forventninger man har. Jeg har alltid tenkt på vin gris som en litt merkelig rosévin. Nå smakte jeg den med andre forventninger. Den har farge som en rosé, og den lukter i noen grad som rosé, men med mindre aroma av røde bær enn vi ofte finner i en rosé. Men når man smaker den, smaker den hvitvin. Ifølge vinprodusenten passer en vin gris utmerket til røkelaks. Jeg skal teste det om jeg får muligheten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vinmonopolet.
Noe upresist kan man si at en vin gris fra Loirrane er en rosa hvitvin, mens en gris de gris fra Languedoc er en veldig lys rødvin.
Jeg tror det var Fracis Bacon som sa at sannheten kommer lettere fram gjennom feil enn gjennom forvirring. Ved å korrigere flere feil og supplere informasjonen, bidrar jeg kanskje mer til forvirring enn til å rette opp feil. Men vi kommer kanskje et lite steg nærmere enn form for sannhet. Jeg besøkte akkurat Château de la Croix Chabrières i Tricastin i Rhônedalen. De skal ikke sykle akkurat der i år, men er man kan besøke vingårder likevel. Eieren, som viste oss rundt, forklarte at for tiden er lys rosévin på moten, så de produserte en del av den. Han forklarte prosessen akkurat som jeg har fått forklart prosessen for vin gris i Lorraine. Han kalte den rosé pressé. Den litt mørkere rosévinen ble produsert som jeg har beskrevet rosévinproduksjon. Jeg spurte ham om rosé pressé var samme prosessen som man bruker for vin gris i Lorraine. Han sa at han var fra Toul, og kjente vin gris godt. Han sa at rosé pressé og vin gris er det samme. Så nå som jeg endelig trodde jeg hadde fått ryddet litt opp i denne gråsonen, viste det seg at noe av det jeg trodde jeg visste, ikke stemte likevel.
