Dette ble en flott nordisk etappe. Mads Pedersen tok etappeseieren. Jeg er gift med en Pedersen, uten noe slektskap med Mads Pedersen, så jeg heier på en Pedersen. Og Torstein Træen i gul trøye, med 7:53 ledelse på Tadej Pogacar. Mellom dem ligger Sean Quinn, 28 sekunder bak Torstein Træen, og Mathias Vacek 3:50 bak. Tobias Halland Johannessen ligger på 13. plass i sammendraget, 9:04 etter Torstein Træen.
Jeg regner med at Torstein Træen beholder den gule trøyen etter morgendagens flate etappe, om han unngår uhell. Den første store testen blir morgendagens etappe, når de skal over Col d’Aspin og Col du Tourmalet, og med toppavslutning på en andrekategori. Jeg vet ikke nok om kapasiteten til Seann Quinn og Mathias Vacek, men jeg tror Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard vil være de største truslene på morgendagens etappe. Jeg tror ikke at de ser på Torstein Træen som den store trusselen når de kommer til Paris. De har neppe hastverk med å kjøre inn forspranget. Hvis Torstein Træen beholder den gule ledertrøyen etter den etappen, kommer det to flate etapper hvor det neppe blir tidsforskjeller av betydning. Etter det kommer en kupert etappe før hviledagen, som kan bli en ny bruddetappe. Det vil være flott om Torstein Træen har den gule ledertrøyen når Norge skal spille kvartfinale mot England.
Jeg stopper ved hviledagen, og spekulerer ikke hvordan det kan bli etter den. Vi må ikke glemme at Mads Pedesen tok den grønne poengtrøyen. Han leder med 72 poeng foran den best plasserte utpregede spurteren, Biniam Girmay. Det er 70 poeng til vinneren på dagens etappe. Mellomspurtene har jeg ikke satt meg inn i. Men Mads Pedersen bør ha en rimelig trygg margin.
Dette er en 158 km lang, flat etappe nord for Pyreneene. Det er en tredjekategoristigning. Mot slutten går det slakt nedover. Her får spurternes sin første virkelige sjanse. Det er ingen av de rene spurterne som har vist seg fram så langt i Touren. Mange har nevnt Tim Merlier som en av de vasseste spurterne i årets Tour. Men marginene i en massespurt er så små, så det er vanskelig å forutse hvem som vil være raskest på de siste metrene.
Så ble det nok en etappeseier til Tadej Pogacar, hans etappeseier nummer 22 ifølge TV2 kommentatorer. Han har et stykke igjen til Mark Cavendish’ rekord med 35 etappeseiere. Men det er nok en rekord Tadej Pogacar gjerne vil ha, før han gir seg. Ifølge TV2s Christian Paasche sykler Tadej Pogacar i hvit shorts når han går for etappeseier, og sort shorts (som resten av laget) hvis han ikke har ambisjoner om å vinne etappen.
Tadej Pogacar tok også over den gule ledertrøyen fra Jonas Vingegaard. De har samme tid, men det var noe med lagtempoetappen som gjorde at Pogacar kom foran. Pogacar leder også poengkonkurransen foran Jonas Vingegaard, som betyr at Jonas Vingegaard kommer til å sykle i den grønne poengtrøyen på dagens etappe. Det var nok en sterk etappe fra UnoX, og Tobias Halland Johannessen kom in på femte plass. Han syklet seg inn i topp ti, og ligger nå på niende plass i sammendraget, 1.11 bak ledende Tadej Pogacar og 44 sekunder bak Juan Ayuso på den femteplassen som Tobias Halland Johannessen så gjerne vil ha.
I dag er det en kupert etappe fra Carcassone til Foix. Det kan være en etappe hvor et brudd kan gå inn. Kommer feltet samlet, avslutter etappen med litt oppover, så det er ikke en etappe for de mest utpregede spurterne. Dansken Mads Pedersen nevnes som en mulig favoritt.
Da var den mexikanske oksen Isaac del Toro den raskeste, med litt hjelp fra Tadej Pogacar. Jonas Vingegaard beholdt den gule ledertrøyen, men bare seks sekunder foran Tadej Pogacar. Det var godt kjørt av UnoX, med Tobias Halland Johannessen på 6. plass og er nr 12 i sammendraget. Tobias Foss, som sykler for INEOS, ble nr. 20 og ligger på 14. plass. Han er nå den best plasserte på INEOS-laget, eller Netcompany INEOS som de heter nå. Men det blir for langt, så jeg fortsetter å holde meg til INEOS.
I dag er det en fjelletappe på 195 km, hvor de skal opp 3850 meter. Det er en førstekategoristigning, men det er ikke noen virkelig harde stignnger. Likevel: Det går oppover hele tiden, så dette er en etappe for seige klatrere. Kanskje Tobias Halland Johannessen og resten av UnoX kan la seg inspirere av fotballgutta, og slå til? Europa, også Catalonia, herjes av skogbranner. Nå er det bestemt at dagens etappe blir uten publikum mot slutten av etappen. At Tour de France blir forstyrret kan være irriterende, men langt fra den mest alvorlige konsekvensen av disse skogbrannene. Noen av oss husker bildene fra Vueltaen i fjor, da de syklet i utbrente spøkelsesandskap. Norge skal som kjent bidra til å utvikle, ikke avvikle den globale oppvarmingen og disse skogbrannene.
Jeg har flere ganger uttrykt frustrasjon over at Tour de France offentliggjør etappekartene veldig sent, slik at det blir vanskelig å få mer presis informasjon om hvor man kan lete etter vin. Noen ganger offentliggjør de profilen tidligere, noe de også gjorde med denne etappen. Basert på opplysningene der om hvilke steder de skulle gjennom, forsøkte jeg å lage et kart over en mulig sykkeletappe med Google maps. Jeg traff ikke helt, for jeg fikk en etappe på 210 km, mens dagens etappe er 195 km. Uansett: Google oppga at det ville ta 15 timer og 2 minutter å sykle den etappen, mens tiden for dagens etappe er beregnet å bli mellom ca 4:20 og 5:10. Google baserer nok sine tidsestimater mer på syklister som meg, enn på proffsyklister. (Jeg ville nok uansett ikke ha kunnet sykle hele den etappen på én dag. Min lengste dagsetappe på sykkel er 168 km. Nå har jeg blitt for gammel til å prøve å sette personlige rekorder.)
Etappen starter i Spania, litt nord for Barcelona, og ender i Frankrike. Det meste av etappen går i Spania, nærmere bestemt i Catalonia. Det er i Spania vi må lete etter vin, ikke inne i de spanske fjellene. De mest kjente vinområdene i Catalonia ligger ganske nær kysten, og nå skal vi innover i landet og opp i fjellene. Ca 50 km nordvest for Barcelona finner vi de DO-klassifiserte området Pla de Bages. Området har vært mest kjent for hvitvin, men etter at de fikk DO-status i 1995, produseres det stadig mer rødvin. Vinmonoplet har for tiden tre røde og bare en hvit vin fra Pla de Bages.
Like etter at rytterne har kommet inn i Frankrike passerer de den spanske eksklaven/enklaven Llivia. Ser man det fra hjemlandet er det en eksklave, ser man det fra vertslandet er det en enklave. Jeg har alltid vært fascinert av disse enklavene, og for så vidt også lilleputstater som Andorra osv. Hvorfor har det blitt igjen et stykke Spania inne i Frankrike, Sveits inne i Tyskland, Belgia inne i Nederland og Tyskland, osv? I et Europa som nesten var i konstant krig i mange hundre år og hvor stormakter spiste småstater til frokost, hvordan har noen småstater klart å bevare sin selvsendighet uten å bli slukt av en mektig nabo, og hvorfor har det blitt igjen små “øyer” som tilhører et land inne i et annet land?
Livia ble uteglemt i en fredstraktat. I Pyreneene-traktaten fra 1659, etter den fransk-spanske krigen (1635-1659). Spania skulle avstå blant annet 33 landsbyer i dette området. Men man overså at Llivia hadde fått bystatus av den tysk-romerske keiseren Karl V, og traktaten sa ikke noe om avtåelse av byer. Dermed ble Llivia værende spansk. Jeg har vært innom Llivia noen ganger, og stedet er i seg selv ikke spesielt spennende, selv om det har en fascinerende historie. Det sies at innbyggerne tidligere var veldig bevisste på at de var spanske, ikke franske. De ville heller snakke engelsk enn fransk, men aller helst spansk. Og man betalte med spanske pesetas, ikke franske franc. Det går en vei mellom Llivia og selve Spania, som jeg har inntrykk av var en korridor som gjorde det mulig å reise mellom Spania og Llivia, uten å måtte gjennom franske grensekontroller. Etter Schengenavtalen er det ikke lenger noen grensekontroll, og både i Spania og Frankrike bruker man Euro. Så Llivias spesielle stilling har ikke lenger noen praktisk betydning, i alle fall ikke for folk som besøker stedet. Om og eventuelt hva slags betydning det har for folk som bor der, vet jeg ikke.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så tok Jonas Vingegaard det første stikket. Filippo Ganne ble nr 2, 8 sekunder bak og Tadej Pogacar 12 sekunder bak. Tobias Foss INEOS, ble beste norske på 9. plass, 38 sekunder bak Vingegaard. Tobias Halland Johanssen, den beste fra UnoX kom inn på 20. plass, et minutt bak Jonas Vingegard.
Dagens etappe er en 182 km lang, kupert etappe. Den starter ganske flatt, men andre halvdel er kupert. Det kan se ut som en typisk bruddetappe, men jeg tviler på at et brudd får gå inn så tidlig i rittet. De skal opp Monjuic, hvor målgangen var i går, tre ganger. Men de skal ikke opp helt samme veien som i går, om jeg har forstått det rett.
Det er skogbranner i Catalonia. Men de ser ut til å være litt lenger nord enn der de skal sykle i dag. Det er mulig at morgendagens etappe kan bli mer påvirket av dette.
Etappen vil være avsluttet i god tid før det som noen synes å mene er den viktigste begivenheten i Norges historie: At Norge skal spille en fotballkamp mot Brasil. Skjønt NRK vil sende hele kampen fra 1998 i reprise, og den blir sendt før syklistene er i mål.
Vi kan starte i dagens startby, med vinområdet Tarragona. Tarragona fikk DO-status i 1947, og er et av Spanias eldre, klassifiserte vinområder. I 2001 ble Montsant skilt ut fra det opprinnelige Tarragona-området, som et eget DO. Men vi er i det som fortsatt er Tarragona, og går ikke nærmere inn på Montsant. Tarragona har lang tradisjon for vinproduksjon, men det er uklart hvor langt tilbake i historien dette går. Noen mener vi må tilbake til de gamle grekerne, og det er i alle fall klart at romerne produserte vin i dette området.
Etappen går gjennom vinområdet Penedés, som var det andre spanske vinområdet jeg oppdaget, etter Rioja. Jeg kjente nok til Sherry, men for meg var det en type vin og ikke et område. I Penedès har det vært produsert vin i ca 2700 år. Det var fønikerne som introduserte vin og vinproduksjon i området, i det syvende århundret før vår tidsregning.
Jeg forbinder Penedés først og fremst med en produsent: Miguel Torres, og først og fremst deres ulike Coronas rødviner. Jeg oppdaget med tiden at Torres produserer en lang rekke andre viner, blant annet hvitviner. Men det er rødviner jeg husker dem for. Og Penedés er langt mer enn Torres. Penedés er også et viktig område for Cava, men det går jeg ikke nærmere inn på nå. Det er uansett Miguel Torres som er gitt æren for å ha modernisert vinproduksjonen i Penedés, med bruk av temperaturkontrollerte ståltanker i produksjonen, osv.
Siden jeg først og fremst forbinder dette med rødvin og Torres, velger jeg å starte med disse vinene. Coronas kommer i tre utgaver. Den enkleste, som bare heter Coronas, er klassifisert som DO Catalonia, og altså ikke Penedés. Den er laget av 86% Tempranillo, som de her kaller Ull de Llebre, og 14% Caberet Sauvignon. Vinmonopolet bruker betegnelsen Tinto del Pais, ved siden av Tempranillo. Kjær drue har mange navn. Så vidt jeg har klart å finne ut brukes Tinto del Pais i Ribera del Duero, ikke i Catalonia. Det er lenge siden jeg har drukket Coronas. Men om min hukommelse stemmer sånn noenlunde, må den være et godt kjøp til 140 kroner.
Går vi et sted opp i Coronashierarkiet, kommer vi til Gran Coronas. For tiden har Vinmonopolet denne bare i en Bag-in-Box utgave på 2,25 liter. Også den er klassifisert som DO Catalonia. Over denne har vi Gran Coroans Reserva. Vinmonopolet har den i en 2016-utgave, på magnumflaske, som er klassifisert som DO Penedés, og en 2021-utgave som er klassifisert som DO Catalonia. Igjen må jeg ta det forbehold at det er lenge siden jeg har drukket den, men den må være et godt kjøp til 170 kroner. Alle Gran Coronas vinene er laget av den samme drueblandingen: 85% Cabernet Sauvignon og 15% Tempranillo.
På toppen troner Torres Mas La Plana, som var den vinen som plasserte Torres blant verdens topprodusenter. Vinmonopolet har den i 2019-årgang og 2018 på magnumflaseke. Den er laget av 100% Cabernet Sauvignon. Det er lenge siden jeg smakte den vinen. Men om min hukommelse ikke har sviktet helt, så er det en utmerket vin, som bør være verdt sine 670 kroner for en helflakse og 1399 kroner for en magnum.
Som nevnt har Torres for meg vært selve representanten for Penedés. Men når jeg har begynt å lese meg mer opp på Penedés, slår det meg at Torres kanskje ikke er så typisk for området. De tradisjonelle druene i rødvin er Garnacha (Grenache), Carinena (Carignan), Monastrell (Mourvedre) og Tempranillo. I den senere tid har flere begynt å bruke Merlot og Cabernet Sauvignon. Med den økende andelen av Cabernet Sauvignon på veien oppover i Coronashierarkiet, beveger vi oss kanskje mer i retning Frankrike enn Spania og Catalonia. På 1970-tallet var det ofte slik at vinprodusenter som ville satse på kvalitet, plantet Cabernet Sauvignon, og det var vel det Torres også gjorde.
Det har vært sagt at mange vinprodusenter så til Frankrike, ikke minst Bordeaux, og så at franske produsenter fikk bedre kvalitet, og ikke minst fikk bedre priser for sin vin. Mange tenkte at de dyrket feil type druer, og skiftet til “internasjonale”, i parksis franske druesorter. Trenden har senere snudd. Man så at problemet ikke nødvendigvis var druene, men måten de dyrket druer og produserte vin på. En del forsøkte derfor heller å utvikle kvaliteten i vin basert på druesorter som var tradisjonelle i området. Det produseres mye utmerket vin rundt i verden, basert på “internasjonale” druer. Torres er et eksempel på det, og en del av de såkalte “Supertoscanerne” fra Italia er andre. Det finnes flere.
Cabernet Sauvignon er en av verdens mest dyrkede rødvinsdruer, og det lages god vin av den druen i omtrent hele den vinproduserende verden. Den dyrkes mye i “den nye verden”, som i vinsammenheng er land utenfor Europa og Middelhavsområdet. Men hvis vi leter etter interessant vin i land med en lang historie med vinproduksjon, er ikke vin laget av de “internasjonale” druene de mest interessante.
Jeg synes vin fra druer som er tradisjonelle i et område, produsert av kvalitetsbevisste produsenter, er mer interessante enn “bordeauxetterligninger”. Men vinprodusenter er ikke bare opptatt av å lage god vin, men også av å få en god pris for den vinen de produserer. Hva som er mest lønnsomt, vet jeg ikke. Kanskje er det som i en del andre markeder, hvor noen prestisjeutgaver som folk drømmer om, men ikke har råd til, bidrar til å selge de rimeligere “volummodellene”.
En del produsenter har nå begynt å lage vin på den gamle, lokale druen Paradella. Det er en drue som var ukjent for meg, inntil jeg begynte å lese med opp på Penedès. Jeg har ikke smakt vin laget på den druen.
Når vi har kommet til rødvin, og særlig rødvin som i stor grad er laget av Cabernet Sauvignon, tar jeg med litt mer om det å smake vin. Tanin, eller garvestoff finnes særlig i rødvin. Tanin kunne utvinnes av bark, og ble brukt ved garving av skinn. Ordet tanin kommer fra det latinske ordet for eikebark: tannum. Det er det samme ordet vi finner i tan og tanning, f.eks. i oransjemonsteret Donald Trumps spary-tan. Det er også det samme ordet har blitt til det tyske Tannenbaum. På engelsk heter garving tanning. Sol-garving er kanskje ikke det man liker best å tenke på når man med stor tålmodighet forsøker å ødelegge huden ved å utsette den for for mye sol. Betegnelsen garving kommer av tysk gar machen som betyr å gjøre myk eller bearbeide.
Tanin finnes i drueskallet, i stilker og i kjerner. Det finnes i barken på mange trær, i te, kaffe, osv. Hvis man ikke tar ut teen av det varme vannet i tidet, får man et taninuttrekk i teen. Hvis man gjærer druene i hele klaser, får man med mer av stilkene og dermed mer tanin. Dette gjøres bl.a. i Beaujolais.
Tanin binder seg til collagenprotiner, og jeg har sett det beskrevet slik at det binder seg til proteiner mer generelt. Men det er ikke helt godt samsvar mellom beskrivelser i vinlitteraturen og i kjemifremstillinger. Dette bidrar i alle fall til at den har en uttørrende virkning i munnen. Tanin har betyning for munnfølelsen. Tanin virker konserverende. Viner med mye tanin vil ofte kunne lagres lenge. Taninene vil bli mykere med tiden. Det er en myte at taninen i rødvin kan gi hodepine. Etter hva jeg kan se, er det en myte. Det finnes ikke forskning som underbygger dette — i alle fall har ikke jeg lest om slik forskning (men det er uansett ikke mitt fag).
Jeg skal ikke gå gjennom hele garvingsprosessen, som jeg uansett bare kjenner gjennom å ha lest om den. Det var en ganske stinkende aktivitet som gjerne ble henvist til byenes østkant, der fattigfolk ofte bodde. Den dominerende vindretnigen på den nordlige halvkule er fra vest til øst, slik at røyk og stank blåste østover. Det er grunnen til at vestkanten ofte er den “fine” delen av byer, og at østkanten er der fattigfolk bodde.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg har i de senere årene brukt et KI-generert bilde av en bamse som sykler, med vin på sykkelen, et bilde jeg har fått av Håkon Styri. Nå har jeg gått tilbake til et av mine egne bilder. Det er fra innspurten på 11. etappe til Montpellier i 2016. De som som ingen ønsket å samarbeide med, Peter Sagan og Chris Froome, slo seg sammen i avslurningen, og spurtet sammen mot mål. Det var ikke overraskende at Peter Sagan vant den spurten.
Da er vi i gang, og fotball kan være fotball. Årets Tour de France starter med en 19 km lagtempo i Barcelona. Men før vi starter, er det grunn til å nevne at det “å ta en spansk en” nå er en hedersbetegelse. Spania nektet Trumpistan å bruke baser i Spania og å bruke spansk luftrom i sine angrep på Iran. Spania har, i motsetning til mange andre land (også Norge), vist at de har ryggrad når de står overfor Donald Trump. Jeg tar også med denne uttalelsen fra spanias statsminister Pedro Sánchez, etter den såkalte våpenhvilen mellom USA, Israel og Iran:
“Spanias regjering vil ikke applaudere de som setter verden i brann, bare fordi de deretter dukker opp med en vannbøtte,”
Men så til Tour de France. Det er en litt annen lagtempo enn de som er vanlig. Nå tas det individuelle tider på rytterne, ikke på fjerde rytter over mål som det pleier å være. Jeg ser for meg at dette kan bli mer en individuell tempo med lag, heller enn en egentlig lagtempo. Lagene kan legge opp en taktikk hvor lagets kaptein, eller en tempospesialist, slipper å ta noen føringer før de andre på laget har kjørt seg tomme. Så kan han gå solo på slutten. Det blir interessant å se hvordan denne varianten vil fungere. Jeg vil ikke blir overrasket om f.eks. INEOS sykler lagtempo uten at deres tempospesialist Filippo Ganna tar noen føringer, før han går solo når resten av laget har tømt seg for krefter. UAE og Visma kan gjøre noe tilsvarende, men de vil nok være mer opptatt av at Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard ikke skal tape tid til hverandre, enn av etappeseier. Men siden etappen bare er 19 km, er det ikke så mye tid å vinne eller tape her. Etappen starter ganske flatt, men stiger mot slutten.
Valget av vin til denne åpningsetappen er ganske enkelt. Vi starter med et smell, og da må det bli Cava.
Men før vi kommer til cava må det bli liltt om Barcelona. Dessverre begynner det å bli mange år siden sist jeg var i Barcelona. Det er en by det absolutt er verdt å besøke. Sagrada Família ble innviet i 2026, 100 år etter hovedarkitekt Antoni Gaudis død, og etter å ha vært verdens mest berømte byggeplass i nesten 150 år. Arkitekten Antoni Gaudi har ikke mindre enn syv av sine bygg på UNESCOS verdensarvliste. Jeg tror ikke at noen andre arkitekter er i nærheten. Alle disse og flere andre av hans bygg, kan man se i Barcelona.
Jeg kjente til hans “blomsterende” Art Deco stil. Men det jeg ikke visste da jeg var på en guidet tur i Casa Milà, populært kalt La Pedrera, var hvor stor betyning han har hatt for moderne byggeteknikk.
Den måten veldig mange bygg bygges på i dag, men en bærende kjerne og bærende søyler, men ikke bærende yttervegger, ble utviklet av Gaudi. Hans design ville ikke ha vært mulig om ytterveggene skulle ha vært bærende. Den gården vi bor i, på Frogner i Oslo, er bygget i 1924, med bærende, murte yttervegger. Syklistene passerer Sagrada Familia og noe senere Casa Mila, etter å ha syklet drøyt 10 km.
På taket av Casa Milà finner vi disse luftepipene. Det sies at George Lucas var inspirert av disse da han laget Star Wars-filmene.
Men vi må tilbake til vinen. Inntil Prosecco ble veldig populær, var det ofte en spansk Cava man ble servert når man ville ha en relativt rimelig mussernende vin som aperitiff.
Navnet Cava referer ikke til et geografisk område, som Champagne. Hovedområdet for Cava er Catalonia. I tillegg til i Catalonia kan Cava også produseres i visse områder i Aragon, Navarra, Rioja, Pais Vasco, Valencia og Extremadura. Jeg smakte for ikke så lenge siden en utmerket cava fra Rioja.
Cava er heller ikke en druesort som Prosecco var før de skiftet offisielt navn på druen fra Prosecco til Glera, og avgrenset produksjonsområdet geografisk. Cava referer heller ikke til noen produksjonsmetode. Det er betegnelsen på de steinkjellerne hvor vinen ble modnet. Cava ble først produsert på 1870-tallet, da en Josep Raventós kom tilbake etter å ha besøkt Frankrike. Han hadde giftet seg inn Cordorníu-familien, som fortsatt dominerer cavaprouksjonen.
I de første hundre årene kalte de vinen for Champaña. Josep Raventós forsøkte å imitere champagne. Men på 1970-tallet satte myndighetene i Champagne foten ned, og de kunne ikke lenger kalle vinen for Champaña. De måtte finne på et nytt navn, og det ble Cava. Cava fikk DO-status i 1970.
Cava produseres med tradisjonell metode, altså ved at det først lages en stille vin, med ettergjæring på flaske. I 2020 skjedde det endringer i reguleringen av Cava. Fram til da måtte vinen lagres i minst ni måneder på gjærresten, før andre gang gjæring.
I 2019 forlot ni ledende produsenter klassifikasjonen Cava DO, og begynte å markedsføre sin vin som Corpinnat. Navnet er satt sammen av latin og catalansk, og betyr noe i retning fra hjertet av Penedès. Dette navnet ble anerkjent av EU som en vinklassifisering. Disse produsentene holdt seg til organisk dyrking og høsting for hånd. Fra og med årgang 2020 ble det innført strengere regler. Et punkt som jeg ikke helt forstår er at en Riserva må være lagret minst 18 måneder på fat. Det må være før andre gangs gjæring, men jeg har ikke sett noe spesifikt om det. Tillatt dyrkingsutbytte ble redusert, flaskene skal være merket med en eller flere årganger, og Riserva og Gran Riserva må være laget av druer fra vinstokker som er minst ti år gamle.
De mest vanlige druene er Macabeo, Parellada og Xarel-lo. Champagne-druene Chardonnay og Pinot Noir blir også brukt. Macabeo er det catalanske navnet på druen som i resten av Spania kalles Viura. Macabeo utgjør vanligvis omtrent halvparten av drueblandingen i en Cava. Druen blomstrer sent, noe som gjør den mindre sårbar for tidlig frost.
Den litt jordlige karakteren som skiller cava fra champagne, tilskrives gjerne druen Xarel-lo. Pinot Noir og Monastrell brukes til å gi dybde og farge til Cava Rosé, eller Cava Rosado. Man kan også bruke Grenache, Malvasia (noen ganger kalt Subirat) og Trepat. Den siste kan bare brukes i Cava Rosado.
Cava klassifiseres på denne måten, basert på sukkerinnholdet:
Brut Nature: Inneholder 0-3 gram sukker per liter, og ikke noe sukker er tilsatt.
Extra Brut: 0-6 gram sukker per liter.
Brut: 0-12 gram sukker per liter.
Extra Seco (også noe misvisende betegnet som Extra Dry): 12-17 gram sukker per liter.
Seco (også betegnet som Dry): 17-32 gram sukker per liter.
Semi-Seco (Semi-Dry): 32-50 gram sukker per liter.
Dulce (Sweet): Mer enn 50 gram sukker per liter.
Jeg må erkjenne at jeg ikke kjenner Cava veldig godt. I Champagne har de søtere utgavene i praksis forsvunnet. I hvilket omfang det produseres søt Cava, vet jeg ikke. For mer om Cava, se Vinmonopolets artikkel Verdt å vite om cava. Selv synes jeg at Cava har mindre frukt og friskhet enn andre musserende viner. Mange har “syltestrikk” som en aromaknagg for Cava. Jeg var nylig på en smaking av musserende vin, ledet av Master of Wine Maj Tjemsland, hvor en Cava var en av vinene. Hun mente at den hadde en litt syntetisk smak, med preg av voks som en aromaknagg. Hvis jeg skal være ærlig, og det skal man jo helst være, så ville jeg ikke ha valgt en cava om jeg skulle hatt en relativt rimelig musserende vin. Jeg ville heller ha valgt en fransk crémant eller en italiensk musserende vin fra Trento DOC, som jeg omtalte til 18. etappe under årets Giro d’Italia. Jeg tar en avstikker til et område vi ikke er innom på årets Tour, nemlig Loire. Jeg smakte nylig en god og rimelig crémant, Marcel Martin Crémant de Loire Tête de Cuvée Brut, et meget godt kjøp til 160 kroner per flaske. Den fikk også god omtale av Ingvild Tennfjord.
Jeg har i noen år vist til Vinmonopolets podkast, som gir interessant informasjon til vininteresserte. Det kommer jeg fortsatt til å gjøre. Men denne gangen har jeg, i større utstrekning enn tidligere, henvist til artikler på Vinmonopolets nettsider. Det er ofte artikler som har stått i deres blad, Vinbladet, et blad jeg anbefaler alle å abonnere på. Det har til nå vært gratis, men det kommer det ikke til å være fremover — uten at det er klart hvordan det vil bli i fremtiden. Man kan også plukke med seg et eksemplar når man er innom Vinmonopolet. Vinmonopolet har dyktige fagfolk. De formidler kunnskap om vin og annet drikke, både med og uten alkohol. Men de driver ikke med markedsføring. Personalet i Vinmonopolets utsalg får også opplæring om det de selger. Også hos Vinmonopolet er det slik at alle en gang er nye i en jobb. Så noen har begrensede kunnskaper, andre har lang erfaring. Min erfaring er at hvis man stiller et litt vrient spørsmål, vil de mindre erfarne hente en av de med lengre erfaring og særlig innsikt på det området spørsmålet gjelder.
Generelt liker jeg faghandlere hvor personalet har kunnskap om det de selger. Dessverre blir det stadig færre av dem. I mange butikker kan ikke personalet stort mer enn å etterfylle tomme hyller og å scanne en strekkode i kassen. Vinmonopolet er en av de få gjenværende faghandlere vi har i Norge. De er den vinhandleren i verden som har størst utvalg, det er visst 38 000 artikler i sortementet. Nøkkelen til dette store utvalget er bestillingsutvalget, som gjør at vi kan bestille varer som ikke finnes på lager eller i standardassortementet, og som regel får vi dem i løpet av få dager. Og ikke minst: Det er en faghandel med butikker over hele landet.
Prinsipielt er jeg ikke tilhenger av monopoler. Jeg pleier å si at jeg har omtrent det samme forholdet til Vinmonopolet som til monarkiet: Prinsipielt er jeg mot, men så lenge det fungerer så godt som det gjør, er det ingen grunn til å endre det. Skulle det bli vin i butikk, frykter jeg at vi får et begrenset og kjedelig KIWI/REMA-utvalg av vin, med et butikkpersonale uten kunnskaper. Det er ikke Vinmonopolet som bestemmer avgiftene, så disse vil ikke bli endret om Vinmonopolet skulle bli avviklet. Jeg bor på Frogner, og jeg regner med at det i dette området, legg det gjerne sammen med Oslo sentrum vest, vil komme gode vinhandlere om Vinmonopolet skulle bli avviklet. Men utover i landet, vil utvalget blir mye dårligere. Folk som er opptatt av å ha gode tilbud over hele landet, bør hegne om Vinmonopolet.
Vi har en leilighet i Frankrike, og jeg tilbringer ganske mye tid der. Der er det vin i butikk. Det er også en del vinhandlere. Mange vinhandlere, i alle fall i områder hvor det produseres vin, har gjerne spesialisert seg på vin fra egen region. De har gjerne gode kunnskaper om disse vinene. De har også viner fra de mest kjente vinområdene. Vi holder til i Languedoc, og de lokale vinhandlerne har et ganske godt utvalg av viner fra denne regionen. Men skal man ha vin fra andre deler av Frankrike, er det ofte enklere å finne dem hos Vinmonopolet, og i noen store supermarkeder i Frankrike. I f.eks. Paris finnes det noen store vinhandlere som har viner fra mange regioner, men med et utvalg som ikke kan måle seg med det Vinmonopolet kan by på.
Frankrike har en rik tegneserietradisjon, og det finnes mange tegneserier om vin. Jeg vil komme innom en del av disse i løpet av årets Tour. Jeg velger å starte med L’incroyable histore du vin, skrevet av Benoist Simmat og tegnet av Daniel Casanave. Dette er sakprosa i tegneserieformat på drøyt 370 sider, hvor en hipsterutgave av Bacchus, med langt rødt hår og langt rødt skjegg, leder oss gjennom historien fra Anatolia for ca 10 000 år siden, og fram til i dag. Den er oversatt til flere språk, og finnes også på engelsk, for de som måtte foretrekke det. MEN: Den foreligger i fem utgaver på fransk, og det er den femte utgaven jeg har lest. Den har fått et nytt kapittel på 40 sider om Beaujolais. Den franske utgaven er på 372 sider, den engelske på 264. Den engelske oversettelsen har jeg ikke lest, og jeg vet ikke hvilken utgave denne er basert på og hva man ikke finner i den engelske utgaven.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Først et lite elementærkurs i lesing. Skjønt de som uttaler seg mest bastant, synes ikke å lese mer enn overskriften, og knapt nok det, så det er vel til liten nytte. Men likevel:
Jeg har flere ganger sagt at mange som hevder at de er avhengige av bil, utmerket godt kunne ha klart seg uten. En del lesere som taster rundt i sosiale medier har store problemer med å oppfatte dette. Når jeg skriver mange kan, da er det noe helt annet enn alle kan. Noen har problemer med å oppfatte forskjellen mellom mange og alle, og de har ofte tilsvarende problemer med å forstå forskjellen mellom ikke alle og ingen. Med utgangspunkt i sine sviktende leseferdigheter konstruerer de sine egne spøkelser eller stråmenn, som de så argumenterer mot etter fattig evne. Å tillegge folk meninger de ikke har og aldri har hatt, for så å argumentere mot disse, er en vanlig metode for å kjøre diskusjoner i grøften.
Så er de på tide å finne fram ljåen, eller kanksje slåmaskinen, for å slå ned noen stråmenn. Tenk på alle de varen du kjøper som er fraktet med bil, får vi ofte høre. Nå skulle jeg ønske at mer ble fraktet med tog, og vi ser at transportselskaper som DHL, Schenker og Bring har tatt i bruk varesykler for distribusjon i byer. Mange trasportselskaper ønsker å kjøre mer tog. Men norske politikere har i mange tiår forsømt jernbanen i Norge, så det er ikke kapasitet til flere tog. Nok om det. Jeg tror ikke noen av de varer jeg kjøper har blitt fraktet til butikken med privatbil. Og det er privatbilisme det dreier seg om. Jeg har aldri hørt noen ta til orde for at vi ikke skal ha varetransport. Privatbilister som lager køer, og fyller opp gatene med sine biler, hindrer varetransport. Om vi blir kvitt, eller i alle fall sterkt reduserer bruk av privatbil, vil det bidra til bedre forhold for varetransport.
Jonas Vingegaard hadde ikke fått nok etappeseiere, og tok denne også — ikke overraskende.
Så har vi kommet til finalen. Det er den samme avlusningsetappen som det har vært de siste årene. 131 km og flatt. Alt er i praksis avgjort, bortsett fra hvem som vinner etappen — forutsatt at de som leder de ulike konkurransene kommer til mål.
Noen refleksjoner om UnoX. Nordmenn har det med å være litt for optimistiske, og vinne det meste på forhånd, mens man ikke vinner når det faktisk konkurreres. Det gjelder enten det er Grand Tours i sykkel eller Eurovisjon, og snart skal Norge vinne fotball-VM. Vi har i alle fall blitt verdensmesster i VM-kvalifisering og i laguttak. Det er mulig man er like store optimister i andre land. UnoX hadde ambisjoner om at Johannes Kulset skulle havne innenfor topp ti i sammendraget, men endret strategi før 14. etappe. Fredrik Dversnes vant 15. etappe på en etter min mening imponerende måte.
UnoX har markert seg underveis, og har fått noen “pallplasser” i tillegg til den ene etappeseieren. Problemet er bare at det ikke er noen seierspall på etappene i en Grand Tour. Der gjelder at “the winner takes it all”. Men vi må være realistiske: Etter at UnoX rykket opp på World Tour nivå, må de blant annet delta i samtlige tre Grand Tours. Det krever en større stall med flere ryttere som kan hevde seg på toppnivå. Jeg regner med at UnoX prioriterer Tour de France, og sender sitt beste lag dit. Selv om lagene i Giroen har vært godt, og sannsynligvis også vil være det når vi kommer til Vuelta à Espagna, klarer de ikke å stille tre lag som er gode nok til å hevde seg helt i toppen. Dessuten er det nok en del som trenger erfaring når det gjelder å sykle en tre ukers Grand Tour. Nå får vi se hva de kan få til med et toppet lag i Tour de France, som starter 4. juli.
Bildet til høyre dukket opp som et “minne” på Facebook, og ble laget til avslutningsetappen et tidligere år. Det tåler en reprise.
Dagens etappn er, i alle fall i hovedsak, den samme som i de senere årene. Den starter litt syd-vest for Roma, går ut til kysten hvor den snur, og går tilbake til Roma. Den avsluttes med etter det jeg kan se, ni runder inne i Roma.
Vi er i regionen Lazio. Vi kan starte med DOC Roma, som omfatter det meste av områdene rundt Roma. Det meste av dagens etappe går, så vidt jeg ser, innenfor dette området. Dette fikk DOC-status i 2011. Innenfor denne klassifiserinen kan det produseres hvit-, rosé- og rødvin av de fleste druesortene som dyrkes i det sentrale Italia. Det er oppskriften på et vinområde som ikke har noe særpreg eller en signaturvin. Om man skal smake italienske viner er ikke dette det området jeg ville prioritere. Men kanskje ville jeg ha smakt et glass eller tre om jeg hadde vært i Roma.
En av de mest kjente vinene fra Lazio er hvitvinen Frascati, som produseres i åsene syd for Roma. Her har de vært produsert vin så tidlig som 5000 år før vår tidsregning. En DOC Frascati skal være laget av minst 70% Malvasia di Candia og/eller Malvasia Puntinata (Malvasia del Lazio). Opp til 30% kan være Bellone Bianco, Bombino Bianco, Greco og/eller Trebbiano. Det er også tillatt med inntil 15% av andre hvite/grønne druer som er egnet for dyrking i området, og som finnes i vinmarkene.
Vi kan også ta turen litt lenger sydover, til Falerno del Massico i Campania. Vin herfra var den mest populære vinen hos de gamle romerne. En legende vil ha det til at den romerske vinguden Bacchus omskapte skråningene på Mount Massico til vinmark, i takknemlighet fro den vennlighet den gamle bonden Falernus hadde vist ham.
Når jeg ser på området “Roma” hos Vinmonopolet, dukker også ølet Peroni opp. Det er antageligvis det mest kjente italienske ølet. Det er en lys lager, og jeg synes det er et ganske kjedelig øl. Jeg fikk det bekreftet nylig på en italiensk restaurant, hvor dette var det eneste ølet de hadde. Det er vel omtrent som Nederland, og deres mest kjente øl Heineken. En gang jeg var innom en pub i Amsterdam, ba jeg om et øl som var mer interessant enn Heineken. En annen gjest brøt inn og sa at alt annet øl var mer interessant enn Heineken. Men jeg har et inntrykk av at folk ikke deler min smak når det gjelder øl. I alle fall er det kjedelig, lys lager som dominerer i butikkhyllene — og da regner jeg med at folk kjøper slikt øl. Men om man vil drikke et slikt øl, er det i alle fall meningsløst å kjøpe et som er importert fra Italia.
Jeg skrev tidligere at jeg ville komme tilbake til flere tegneserier, og da tenkte jeg spesielt på denne. Les vins des Papes, eller Pavenes vin, det burde passe til avslutningen i Roma. Men som jeg har skrevet tidligere: Dette er franske tegneserier. Så den handler om pavene i den perioden da pavene holdt til i Avignon i Syd-Frankrike. Det er langt fra det verste stedet man kan være, og det var sikkert fint å være pave der.
Dette albumet handler ikke om italiensk vin, men om vin fra Burgund, Rhône (Chateau-neuf-du-Pape) og om druen Gamay. Det er også litt om svartedauen, og det hele er blant annet krydret med en kardinal som misbruker en gutt seksuelt.
Som sagt hadde pavene det sikkert bra, og det var et stykke mellom liv og lære. Bildet nedenfor er av pave Clemens VI med sin elskerinne Cécilie de Comminges. Det er ikke et samtidig bilde, så det er i alle fall ikke malt mens paven ble tatt in flagranti.
Ut fra bildet kan det se ut som om paven stolt viser fram sin elskerinne. Det er malt i 1857. Bilder fra den tiden er frie, så jeg ser ingen grunn til å bry meg om at noen skriver noen om copyright og vil ha penger for at man bruker det.
Til 15. etappe skrev jeg at jeg ville komme tilbake til Franciacorta til avslutningsetappen. Franciacorta er Italias beste musserende vin. Jeg mener vi bør ha en god, italiensk musserende vin for å feire avslutningen av Giro d’Italia. Franciacorta produseres i Lombardia, syd-øst for Lago Iseo. Decanter kaller Franciacorta “one of Italy’s best kept sparkling wine secrets“. Franciacorta står bare tilbake for champagne. Når det er sagt: Det finnes varierende kvaliteter av champagne. Jeg kjenner ikke noen franciacorta som kan måle seg med den beste champagnen, men så har jeg nok heller ikke brukt like mye tid og penger på franciacorta som jeg har gjort på champagne. Det produseres omtrent 100 ganger så mye champagne som franciacorta, og enkelte av de store champagnehusene produserer alene mer enn den samlede produksjonen i Franciacorta. Her er en artikkel fra Aperitif om Franciacorta.
Franciacorta fikk DOCG-status i 1995. Som champagne er en musserende vin laget i Champagne etter reglene som gjelder for denne, er franciacorta en musserende vin laget i Franciacorta, etter reglene som gjelder for denne. Franciacorta lages av druene Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Blanc. Den lages med tradisjonell metode, som champagne. Den stille vinen lagres, ofte lenge, “sur lie”, altså på gjærrestene, før den blandes, tilsettes most og gjærer for andre gang på flaske.
Det er fem kvalitetsklasser av franciakorta.
Franciacorta NV, non vintage. Standard cuvé, uten årgangsangivelse. Den må ha ligget minst 18 måneder på gjærrestene, og kan ikke slippes på markedet før minst 25 måneder etter høsting.
Franciacorta Satèn. Dette er en blanc de blanc, laget med minst 50% Chardonnay, og inntil 50% Pinot Blanc. Den har lavere trykk enn det som er vanlig, 5 atmosfærer i motsetning til 6. Den må lagres minst 24 måneder på gjærrestene.
Franciacorta Rosé. Som navnet sier, en rosé. Den skal inneholde minst 25% Pinot Noir, og lagres i minst 24 måneder på gjærrestene. Jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på produksjonsprosessen her. Vanigvis lages rosé musserende vin ved at man først lager en hvit vin, som så tilsettes litt rødvin. Noen få lages som rosévin, altså ved at drueskallet fra sorte/røde druer får være med i gjæringsprosessen en kort stund. Jeg synes rosé mausserende vin laget på den siste måten er best.
Millesimato, eller årgangsfranciacorta. Den lages bare av viner fra et enkelt år. Den skal lagres minst 30 måneder på gjærrestene, og kan ikke sippes på markedet før 37 måneder etter høsting.
Riserva.Denne må lagres minst 60 måneder på gjærrestene, og er det ypperste franciacorta kan by på.
“Franciacorta er italienernes Champagne-kopi. Gir en langt mer kompleks og nyansert smaksopplevelse enn prosecco. Jeg valgte denne fordi den er lett tilgjengelig, har mindre enn tre gram sukker og et behagelig og mykt skum. Drikk som aperitiff, til feiring eller sjømat.”
Dermed var Giro d’Italia over for denne gangen. Men det er ingen grunn til å fortvile. Det er bare en drøy månd til Tour de France starter. Den starter 4. juli, med lagtempo i Barcelona. Etter tre etapper i Spania, kommer Touren hjem til Frankrike. Nå har de endeliig lagt ut kart over etappene, slik at det blir mulig å se nærmere på de enkelte etappene.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. Nå er det såpass lenge siste utgave kom, så det er nødvendig å oppdatere med andre kilder, først og fremst på nettet.
I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2026-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2605 produsenter og mer enn 24,315 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jonas Vingegaard syntes ikke interessert i å vinne denne etappen, noe han også ga uttrykk for før start. Målet var å trygge sammenlagtledelsen. At den alltid lojale hjelperytteren Sepp Kuss var i stand til å vinne denne hardeste etappen i årets Giro, sier mye om Vismalagets styrke. Gulio Ciccone tok den blå klatretrøyen, så i dag vil han ikke bare han den på lån fra Jonas Vingegaard. Denne konkurransen er dermed åpnet opp. Er Jonas Vingegaard opptatt av også å vinne denne, eller er han fornøyd med å vinne sammenlagt? Med Jhonatan Navarez ute, ser det ikke ut til at noen kan ta igjen Paul Magnier i konkurransen om peongtrøyen, om han bare kommer til mål.
Igjen en del fjell, uten at de synes å være blant de verste. 199 km og toppavslutning. Det blir i stor grad et spørsmål om hva Jonas Vingegaard vil på denne etappen.
Vi er i Friuli, som egentlig heter Friuli-Venezia Giulia. Navnet har ikke noe direkte å gjøre med dagens by Venezia, men med Republikken Venzia, som eksisterte fra ca år 800 og i 1000 år etter det. Byen Venezia ligger i Veneto. For enkelhets skyld bruker jeg bare navnet Friuli.
Jeg har skrevet at jeg liker å se på topografiske kart for å få oversikt over områder. Friuli består av sletteland ned mot Adriaterhavet, et alpint fjellandskap mot nord (De karniske alper) og mot nord-øst (De juliske alper). I øst er det høydedrag ved grensen mot Slovenia. Nede ved Adriaterhavet er det middelhavsklima, mens det i fjellene er alpint klima.
Alpene skjermer Friuli mot kalde vinder fra nord og nord-øst. Det er ikke så vanskelig å finne informasjon om hvordan klimaet i Friuli er. Det er langt vanskeligere å finne ut hva som påvirker det og hvorfor det er som det er. Jeg er ikke meteorolog, noe av det jeg skriver kan være påvirket av, og som kan gjøre at jeg har misforstått dette ganske grundig. Hvis noen kan noe om dette, setter jeg pris på å bli korrigert. Vind som kommer over fjellet vil ofte være en føhnvind. Luften som treffer fjellet presses opp, og når den presses opp kjøles den ned. Kald luft holder dårligere på fuktighet enn varm luft, så i takt med at luften kjøles ned, kondenseres fuktigheten. Den vil danne skyer, som gjerne slipper fuktigheten i form av nedbør. Når luften faller ned på lesiden, varmes den opp og blir tørrere. Når kald vind fra nord og nord-øst har vært en tur over Alpene, vil den ofte komme som føhnvind. Men det kan også være fallvinder, katabiske vinder. Det bygger seg opp kalde luftmasser i fjellet, som er tyngre enn varmere luft, og som derfor synker, faller mot lavereliggende områder. Ved Adriaterhavets østkyst er det et slikt værfenomen som kalles Bora. Kalde luftmasser bygger seg opp i et høytrykksområde, som så presses gjennom fjellpassene og dalene mot lavere trykk i Adriaterhavet. Jeg har lenge levd i den tro at slik kald luft fra nord-øst, Sibir, bøyer av mot fjellmassiver som Alpene, og blåser rundt heller enn over dem. Og at de finner veien til og gjennom lavereliggende områder, som Balkan. Da jeg for ganske mange år siden tilbrakte et par januaruker i Skopje i Nord-Makedonia, tenkte jeg i utgangspunktet at jeg skulle til “syden”. Heldigvis sjekket jeg værmeldingen. Det var bikkjekaldt.
Jeg forstår det slik at det er denne kalde luften som gjør at det kan bli veldig kaldt om vinteren, f.eks. i Ukraina. Om dette er noe som stemmer har jeg ikke klart å finne ut, og jeg vet heller ikke hvordan Karpatene påvirker dette. Man skulle tro at Karpatene har en tilsvarende effekt som Aplene, dog i mindre grad siden fjellene ikke er like høye. Men jeg vet ikke.
Bland dette med mildere havluft fra Adriaterhavet, og ganske varm luft fra Posletten i vest. Posletten er omgitt av fjell på tre kanter, så der vil det være mye føhnvind. Men her begynner meteoroligen og klimaet å bli for komplisert for en jurist, så jeg skal ikke gå videre med mine ganske spekulative tanker om dette. Jeg har flere ganger sagt at jeg liker å se på topografiske kart. Dette kartet over det meste av Europa, viser fjellmassiver som jeg vil tro påvirker klimaet. Hva den gule linjen med røde prikker mellom Lisboa og Moskva er, vet jeg ikke.
Friuli har lenge vært kjent som Italias beste hvitvinsområde. De siste tallene jeg har sett, er at 77% av produksjonen er hvitvin. Pinot Grigio er den druen det dyrkes mest av. Jeg minner her om klassifikasjonsområdet DOC delle Venezie, som jeg nevnte til 19. etappe, som omfatter de vinproduserende områdene i Friuli, Veneto og provinsen Trentino i Trentino Alto-Adige, som er en Pinot Grigio klassifisering.
Det er likevel Friulano som regnes som den hvite/grønne signaturdruen i Friuli. Friulano var tidligere kjent som Tocai Friulano. Men det førte til en del misvisende forvekslinger med Ungarns prestisjevin Tokaij, som lages av en drue som heter Furmint, ikke Tokai. I 1995 avgjorde EU-domstolen at navnet Tokay og varianter av dette bare kunne brukes om vinen Tokaij, fra den østlige delen av Ungarn. Men druen som brukes i produksjon av Tokaij heter Furmint. Da jeg var ung drakk vi en del hvitvin som het Tokayer. Jeg vet ikke hvor den kom fra, men det var definitivt ikke en søt Tokaij-vin. Det var en halvtørr hvitvin, som det meste av den hvitvinen vi drakk den gangen. Vi var nok mer opptatt av at den var billig, enn av hvor den kom fra.
Til tross for dette var Friulano nede på tredjeplass blant de mest dyrkede hvitvinsdruene i den siste statistikken jeg så, etter Pinot Grigio og Sauvignon Blanc. En forklaring ligger antageligvis i det som skrives i Italiensk vin:
“Dette kan forundre siden mange av de aller beste friulivinene nettopp er laget med fruilano. En forklaring kan være at friulano kan ha en bitter tone, særlig ved høye utbytter, og at konsummarkedet heller vil ha noe mer ‘rett frem’, så som pinot grigio.”
Den beste og mest interessante vinen fra Friuli kommer fra høydene i grenseområdet mot Slovenia. Det ser ikke ut som om vi kommer helt dit denne gangen, så jeg går ikke inn i detaljer. Det produseres en gode del oransjevin i Friuli. En del er laget av Pinot Grigio, noe av Friulano og noe av Ribolla. Oransjevin er en vin som fungerer godt til pinnekjøtt, som vi pleier å spise første juledag. Vi har da noen ganger hatt oransjevin fra Friuli, men også fra den andre siden i Slovenia. Og vi har noen ganger hatt georgisk oransjevin.
Oransjevin er sannsynligvis en av de opprinnelige vintypene. Om jeg har forstått vinhistorien rett, var de fleste druene opprinnelig hvite/grønne, skjønt de hadde røde/sorte druer i Egypt for noen tusen år siden. De hadde ikke teknologi som gjorde at man kunne sile mosten fra skallene mm før gjæring, slik man i dag gjør når man produserer hvitvin. I Georgia, hvor det har vært vinproduksjon i rundt 8000 år, gjæret man tradisjonelt druene i store leirkrukker på 2-300 liter, som ble gravd ned i bakken. Om druene ble presset, eller om de bare ga etter for presset fra druene som ble lagt oppå dem, slik man gjærer vin i Beaujolais, vet jeg ikke. Vinen ble i alle fall gjæret med skall, kjerner osv, og den kunne ligget på skallet lenge, nede i disse krukkene.
Dagens etappe går stort sett, eller kanskje bare på flatlandet i Friuli, før de skal opp på Piancavallo to ganger. Vi er da i det området DOC Friuli Grave. Grave betyr her grus, og er det samme ordet som vi finner i Graves i Bordeaux, og i det engelske ordet gravel. Det er det største vinområdet, om vi ser bort fra de nyere og nesten altomfattende paraply-DOCene. Det produseres mest hvitvin av druene Chardonnay, Sauvignon Blanc, Pinot Grigio og Friulano. Det produseres også noen rødvin, for det meste av Cabernet Sauvignon og Merlot. I Italiensk vin fremhever de produsenten Emilio Bulfon, som har lagt et stort arbeid i å dyrke fram lokale druesorter som nesten var forsvunnet.
Det er ganske nylig opprettet en ny DOC Friuli, som geografisk dekker det meste av de vinproduserende områdene i Friuli, og som omfatter viner som ikke passer inn i de andre DOC og DOCG. Det produseres også Prosecco i Friuli, men den har jeg ikke tenkt å si noe mer om.
LIke før etappen krysser elven, før den første stigningen, passerer de litt nord for San Daniele del Friuli. Parmaskinken er nok den mest berømte italienske skinken. Men San Daniele er den beste.
Jeg undret meg litt over hvorfor de har tatt årstallene 1976-2026 inn i angivelsen av etappen. Det er nok for å markere at det er 50 år siden det store jordskjelvet i Friuli 6. mai 1976. Det målte 6,5 på Richters skala. 990 mennesker ble drept, nesten 3000 skadet og 157.000 ble hjemløse. Etappen går over episenteret for dette jordskjelvet, før de satarter på signingen opp til Piancavallo.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. Nå er det såpass lenge siste utgave kom, så det er nødvendig å oppdatere med andre kilder, først og fremst på nettet.
I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2026-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2605 produsenter og mer enn 24,315 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det en ganske samlet spurt til slutt, og Paul Magnier var den raskeste i går også. Han har nå tatt tilbake poengtrøyen, med en 37 poeng ledelse foran Jhonatan Navarez. Det blir neppe mange poeng til spurterne de to neste dagene, og jeg tror at Paul Magnier vil være raskere enn Jhonatan Navarez på avslutningsetappen i Roma, og at Paul Magnier dermed sikrer seg poengtrøyen. Afonso Eulàlio fortsetter å imponere. Selv om han er hektet av når det gjelder sammenlagtseieren, har han et ganske solid grep på den hvite ungdomstrøyen. I sammendraget var det ingen endringer av betydning, og Jonas Vingegaard har fortsatt den rosa ledertrøyen.
Som det gjerne er mot slutten av Giroen: Fjell, 151 km med toppavslutning. Etappen er realtivt kort, 151 km. Men det er seks klassifiserte stigninger og de skal opp 5000 høydemetre. Passo Giau er årest Cima Coppi, Giroens høyeste punkt som er 2233 meter. Navnet er gitt for å hedre Fausto Coppi, og det gis doble klatrepeong er. Og det hele avsluttes med en fem km stigning med 9,6% i gjennomstnitt og 15% på det bratteste. Det lukter Jonas Vingegaard av den etappen.
Dagens etappe går i Veneto. Vi skal til noe av det Veneto har mye av, i tillegg til vin, nemlig fjell. Jeg minner her om at en av byene som var vertskap for vinter-OL tidligere i år, Cortina, ligger i Veneto. Det drikkers sikkert en del vin der, ikke minst av alle turistene. Men det er ikke et område kjent for vinproduksjon.
Som jeg skrev i går, blir dette en ganske vinfattig etappe. DOC Delle Venezie omfatter, som jeg skrev i går, hele Veneto. Så vi er innenfor det området også i dag. Og vi er innenfor området hvor man kan produsere Prosecco. Vi starter med Prosecco i dag.
Prosecco er en enkel, musserende vin som har blitt veldig populær. Det kan være en grei aperitif, og en god kosevin. Den har en nesten dropsaktig fruktighet. Jeg har drukket en del glass Prosecco på utekafeer i Venezia, og der passer den utmerket. Men vinen blir for enkel til å kunne fungere som matvin.
Prosecco har andregangsgjæring på tank, kalt Charmatmetoden, eller Martinotti Charmat metoden. Den har navn etter den italienske ønologen Federico Martinotti, og den franske vinmakeren Eugène Charmat. Basevinen gjæres på tank, som for de fleste musserende viner. Når vinen er utgjæret, tilsettes den sukker (eller helst en søt most) og gjær, og gjærer en gang til. Dette skjer også på tank, til forskjell fra den tradisjonelle metoden hvor andregangs gjæring skjer på flasker. De døde gjærcellene synker til bunns. Vinen får mindre kontakt med dette bunnfallet, eller bermen som det gjerne kalles, i en stor tank enn på flasker. Hvor lenge vinen ligger på dette bunnfallet, betyr også mye for smaksutviklingen. Det er bl.a. denne kontakten med gjærrestene som gir bl.a. Champagne det såkalte autolysepreget, smaken av gjærbakst. Prosecco ligger ikke lenge på dette bunnfallet, før den siles og tappes under trykk.
Noe Prosecco prouseres Col Fondo. Det er det som ofte kalles methode ancestrale, som har fått en renessanse med Pet Nat-viner. Her tappes vinen på flasker før den er ferdig utgjæret, og gjæringen avsluttes i flasken. Jeg synes prosecco laget på denne måten er mer interessant enn prosecco laget med andregangs gjæring på tank.
Prosecco var navnet på en drue. Alle som laget vin av druen Prosecco kunne kalle sin vin for Prosecco. Dette ønsket produsentene, særlig i Veneto, å begrense. De ville ha en geografisk avgrensning, slik at bare produsenter innenfor et visst område kunne kalle sin vin for Prosecco. Man endret til offisielle navnet på druen fra Prosecco, til et av de lokale navnene på druen: Glera. Man fant så en liten by nær Trieste som heter Prosecco, som kunne være et geografisk forankringspunkt. Områdene fra de tradisjonelle Prosecco-områdene i Veneto, til Prosecco i Friuli, nær Trieste, ble produksjonsområdet for DOC Prosecco. DOC Prosecco omfatter nå det meste av de vinproduserende områdene i Veneto og alle vinproduserende områdene i Friuli.
Som jeg nevnte til 9. etappe, forsøkte man å etablere området DOC Pignoletto i Emilia Romagna på en tilsvarende måte. Men endringene i avgrensningen av Prosecco ble gjort i 2009, før EU hadde innført sine regler på dette området. Da man ville innføre DOC Pignoletto i 2014 var det kommet regler i EU, og EU sa nei.
Også eksperter sier at det er vanskelig å skille en Prosecco fra en annen, så det er vanskelig å komme med noen anbefalinger. Men det er to områder som skiller seg ut. Det ene, og vi er i alle fall i nærheten av dette ved starten av etappen, er DOCG Conegliano-Valdobbiadne Prosecco. Det har navn etter de to byene som ligger i hver sin ende av dette området. Litt lenger syd, jeg tror ikke etappen er innom her, ligger DOCG Asolo Prosecco. Jeg tror det er en prosecco fra Asolo som rytterne søler ut på podiet når de har vunnet. Når man vet hvor mye arbeid som legges i å utviklet og ta vare på boblene i en musserende vin laget med tradisjonell metode, er det i grunnen bra at det er en så enkel vin som prosecco som de søler med på denne måten i Giro d’Italia.
Litt lenger nord kommer vi (kanskje) inn i DOC Colli di Congliano. Det er en DOC som ble opprettet for andre viner fra området enn Prosecco. Den viktigste vinen fra dette området er en tørr hvitvin laget av Manzoni Bianco med enten Pinot Bianco eller Chardonnay (eller begge to). Det er også tillatt med litt Sauvignon Blanc og Riesling, som til sammen ikke kan utgjøre mer enn 10%. Når man lærer om vin, lærer man ofte at Riesling ikke brukes i blandinger. (Og heller ikke Pinot Noir). Som så ofte er det en “sannhet” med visse modifikasjoner. Dette er et eksempel på bruk av Riesling i en blandingsvin, og jeg har også sett at det brukes i noen viner fra den nord-vestlige delen av Spania. Jeg har også smakt vin laget med en blanding av Pinot Noir og Syrah, men den var ikke herfra.
Manzoni Bianco er en drue fra Veneto som dyrkes mest i Nord-Italia, men også noe i Spania og Kroatia. Den ble skapt i 1930 av Luigi Manzoni i Conliano, ved å krysse Pinot Bianco og Riesling.
Det produseres også noe rødvin, laget av Cabernet Franc, Cabernet Sauvignon og Merlot.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. Nå er det såpass lenge siste utgave kom, så det er nødvendig å oppdatere med andre kilder, først og fremst på nettet.
I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2026-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2605 produsenter og mer enn 24,315 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det Danmark som kunne feire i går med Michael Valgren, og nok en bare nesten for Andreas Leknessund, med hans tredje andreplass i årets giro. Det er veldig bra, men på disse etappene gjelder at “The Winner Takes it All”. Jhonatan Navarez tok igjen poengtrøyen, og leder nå med 12 poeng på Paul Magnier. Den konkurransen er ikke avgjort, og den kan være åpen helt til avslutningen i Roma. Ellers var det ingen endringer av betydnig i sammendraget
I dag er det en etappe som må kunne betegnes som småklupert. Den er 167 km, med mye nedover mot slutten. Hvis spurtlagene klarer å kontrollere etappen, kan det bli et spurtoppgjør. Men jeg var ikke imponert over spurtlagenes innsats på 15. etappe og jeg tror ikke de klarer å kontrollere denne etappen. Når vi er midt i den tredje uken er det mange slitne ryttere. Jeg tror at et brudd med relativt ufarlige ryttere får gå, og at lagene sparer kreftene til de to neste etappene. Det er drøyt 120 ryttere som ligger en time eller mer bak topp ti. Noen av disse kan være med i poengkonkurransen, og de vil nok bli voktet. Mange vil nok falle av i den siste stigningen, ca en mil før mål. Den er ikks så lang, en drøy kilometer, men med 12,3% stigning med 19% på det bratteste, kan den knekke mange. Det er en avslutning for litt eksplosive klatrere. De fleste i feltet er ingen trussel mot noen som har ambisjoner om å vinne en av konkurransene. Flere av disse har kapasitet til å vinne etapper som denne, om de kommer i det rette bruddet. Det er sikkert også mange som unner en lojal hjelperytter en etappeseier, og det skulle by seg en mulighet.
Men vi vet ikke, og jeg har tatt feil før …
Dagens etappe starter i Trentino Alto-Adige, og ender i Veneto.
Trentino Alto-Adige er delt i to provinser. Det er den tyskspråklige delen i nord Alto-Aldige, som kalles Süd-Tirol på tysk, og den itealienskspråklige Trentino i sør. Jeg har noen ganger vært innom diverse sykkelturer. I 2019 tok jeg med min sammenleggbare Brompton på Interrail. Jeg tok bl.a. toget fra Salzburg til Milano, via Insbruck, gjennom Brennerpasset (tunnel) og ned Adigedalen. Da jeg satt på toget og så ut gjennom vinduene på den vakre Adige-dalen, i fint vær og med fine veier, tenkte jeg at jeg skulle ha vært der ute på sykkel, ikke her inne på et tog. Men vi hopper over Adige-dalen denne gangen, og starter i Trentino.
Vi kan starte med området DOC Trentino. Trentino DOC er et paraplyområde som omfatter hele Trentino. Innenfor dette er Trento DOC og flere andre underområder som vi skal komme tilbake til.
Innenfor Trentino kan man skille mellom tre hovedtyper av vin:
Trentino etterfulgt av navnet på et underområde.
Trentino etterfulgt av en av fire typebetegnelser: Bianco, Rosato (Kretzer), Rosso eller Vino Santo.
Trentino etterfulgt av en druesort, hvor minst 85 % utgjøres av den eller de nevnte druesort(er). Det kan være en av 18 druesorter.
Over 70 % av vinene er Trentino + druesort. Chardonnay er den dominerende drueseorten. Men rådet i Italiensk vin er å legge større vekt på produsent enn druesort. Da får vi også ta med de produsentene de nevner: Cantina la Vis, Cavit*, Instituto Agradio de San Michele alla’Adige, Pojer & Sandri, Cesoni, Pravis, Maso Furli, Longarvia, de Tarczal, Gaienhof og Letari.
Trento DOC er litt mindre, men stort sett overlappende med Trentino DOC. Her produseres noen av Italias beste musserende viner med “metodo classico”, altså i samme type prosess som Champagne. 40 % av Italias musserende vin produsert på denne måten kommer fra dette området. Det er sponsoravtaler som avgjør hva slags vin det søles med når en seier skal feires i Giroen, og det er med en prosecco. Men skal man feire etter denne etappen bør man heller velge en musserende vin fra Trento.
Det er tillatt å bruke druene Chardonnay, Pinot Bianco, Pinot Nero og Pinot Meunier, altså de tre druene som benyttes i Champagne, pluss Pinot Bianco. I praksis dominerer Chardonnay. Jeg har flere ganger skrevet at champagne lages av de tre druene Chardonnay, Pinot Noir (Nero) og Pinot Meunier. Men også andre druer er tillatt, blant andre Pinot Blanc (Bianco). Men jeg har sett en oversikt som sier at de andre druene som produseres annet enn de tre vanlige, bare utgjør 0,3% av de druene som dyrkes i Champagne. Jeg smakte nylig en champagne, C.H. Piconnet Les Vignes de Charles Rosé Extra Brut, med den ganske uvanlige drueblandingen 20% Chardonnay, 40% Pinot Noir og 40% Pinot Blanc. Det er en rosé champagne, laget slik de fleste rosé champagner lages, ved at det lages en hvit champagne og at det så blandes inn litt rødvin. 25 av de 40% Pinot Noir som vinen inneholder er brukt til hvit champagne, mens 15 av de 40% er rødvin. Jeg har notert at den ikke hadde veldig mye frukt i duften, men mer i smaken. Men om jeg skal ha en rosé champagne, velger jeg nok ikke å betale 900 kroner for en flaske av denne. Champagnen får uansett vente til avslutningsetappen på Tour de France, når vi kommer dit.
Huset Ferrari har vært sentral i utviklingen av denne vinen. Grunnleggeren, Giulio Ferrari, hadde blant annet studert vinproduksjon i Champagne, og hadde åpenbart lært et og annet der som han tok med seg hjem. Det er tre andre store produsenter: MezzaCorona/Rotari, Cavit og Cesarini Sforza. Til sammen står disse fire produsentene for rundt 95% av produksjonen. Jeg smakte nylig en Rotari Riserva d’Oro Brut 2021. Det er en blanc de blancs, altså en hvit av hvite. Jeg vet ikke hva de kaller det på italiensk. Den er laget av 100% Chardonnay. Jeg likte den godt, og til 190 kr for en flaske, er det virkelig et godt kjøp. Hvis jeg skal ha en rimelig musserende vin som aperitif, vil jeg langt heller servere denne enn f.eks. prosecco.
Vi kan fokusere mer på startstedet. Igjen sliter jeg med manglende presisjon i kartene over vinområdene og etappekartet, så jeg er ikke helt sikker på om etappen faktisk er innom DOC Teroldego Rotaliano, men vi er i alle fall ikke langt unna. Teroldego Rotalino lages av druen Teroldego, som har vokst på Campo Rotaliano. Teroldego er en mørk rød/sort drue som gir mørke viner med en utpreget fruktighet. Det er en vin som kan drikkes ung. Hvis vinen holder minst 12% alkohol, kan den kalles superiore. En riserva skal være lagret i minst to år.
Druen Teroldego dyrkes nesten ikke utenfor dette området. Men den dyrkes utenfor DOC-området. IGT-området Vigneti delle Dolomiti omfatter et større område enn DOC Terolego. Også her dyrkes denne druen. Blant Vinmonopolets 14 Teroldego-viner, er bare to angitt å være fra DOC Teroldego Rotaliano, fem bare fra Trentino Alto-Adige, en fra Trentino Alto-Adige Trentino, fem fra IGT Vigneti delle Dolomiti, og en er angitt å være fra Veneto. Vi er uansett ikke langt fra Veneto, som vi skal over til.
Etappen avsluttes i Veneto, men ikke i de deler av Vento som særlig har gjort denne regionen kjent som vinområde. DOC Delle Venezie omfatter hele Veneto, Friuli og Trentinoprovinsen. Så denne klassifikasjonen kan stå som en overgang fra Trentino til Veneto. Klassifikasjonen ble opprettet i 2017, og er en klassifikasjon for Pinot Grigio. Nå er det først og fremst Friuli som er kjent for hvitviner av Pinot Grigio. Hvordan DOC Delle Venezie vil markere seg i markedet, gjenstår å se.
Vi kommer inn i området for Prosecco. Det ble kanskje litt feil når jeg ovenfor skrev at vi ikke er i de deler av Veneto som har gjort regionen kjent som vinområde. Men min inntrykk er at Prosecco mer er kjent som en vintype, enn en vin som kommer fra et bestemt vinområde. Når vi kommer fra Trento, blir det litt nedtur å komme til Prosecco. Morgendagens etappe starter ikke langt fra der hvor dagens etappe ender. Det blir en ganske vinfattig etappe, så jeg velger å utsette Prosecco til i morgen.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. Nå er det såpass lenge siste utgave kom, så det er nødvendig å oppdatere med andre kilder, først og fremst på nettet.
I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2026-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2605 produsenter og mer enn 24,315 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
