Category Archives: Sykkel

Les vins du Tour de France 2019. 16. etappe. Nîmes — Nîmes

Juli­an Alap­hi­lip­pe vis­te litt svak­he­ter på søn­dag. Men sam­ti­dig var det ingen av sam­men­lagt­kan­di­ta­te­ne som vis­te nok styr­ke til å frem­stå som kla­re favo­rit­ter. Med seks ryt­te­re innen­for 2 min 14 sek har Alap­hi­lip­pe ingen trygg ledel­se.
av res­ten av ditt liv.

Hver dag er førs­te dagen av res­ten av ditt liv.

Det er en lin­je Ole Paus har brukt i minst én sang. Jeg tror han har brukt den fle­re gan­ger. Det er fris­te­ne å skri­ve den om til at hver etap­pe er førs­te etap­pe i res­ten av Tour de Fran­ce. Det er rik­tig­nok den gans­ke vesent­li­ge for­skjell at i Tour de Fran­ce vet vi at det er 21 etap­per, og vi vet hvor­dan de res­te­ren­de etap­pe­ne ser ut. Vi vet ikke hvor man­ge etap­per livet har, og hvor­dan de gjen­væ­ren­de etap­pe­ne vil bli. På en måte star­ter Tour de Fran­ce på nytt den sis­te uken, med de har­des­te fjell­e­tap­pe­ne. Nå set­ter ryt­ter­ne kur­sen mot Alpe­ne. Men dagens etap­pe må nær­mest reg­nes som opp­var­ming etter hvile­da­gen for de med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner.

I dag er det en 177 km lang, flat etap­pe som star­ter og slut­ter i Nîmes. Det er sprin­ter­nes sis­te sjan­se før avslut­nin­gen i Paris.

Noen få ord om ter­mi­no­lo­gi. På hen­holds­vis engelsk og fransk omta­les sku­te­ne som hen­holds­vis sprin­ter og sprinte­ur. Jeg vak­ler litt i ord­bru­ken. I lande­veis­syk­ling er det ikke spør­mål om å syk­le for­test mulig 100, 500 eller 1000 meter. Lande­veis­syk­lin­gens sprin­te­re ellet spur­te­re vin­ner en spurt etter å ha syk­let kan­skje 200 km. Det er noe annet enn hva jeg for­bin­der med sprint. På den annen side synes jeg sprin­ter klin­ger bed­re enn spur­ter.

Det­te er en etap­pe hvor vi må star­te med sever­dig­he­te­ne, før vi går over til vinen. Nîmes er en gam­mel, romersk by. Noe av det jeg all­tid viser fram til besø­ken­de om vi er i Nîmes, er den gam­le are­na­en.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2019. 16. etap­pe. Nîmes — Nîmes

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 15. etappe. Limoux — Foix Prat d’Albis

Et poeng jeg bur­de ha tenkt på til i går, på 50-års­da­gen for den førs­te måne­lan­din­gen, er at det er et ast­ro­no­misk obser­va­to­ri­um på Tour­malet. Men vi får over­late det til and­re og hol­de oss til syk­kel­stier­ner.

Genuint Tho­mas kan ikke tape tid til Juli­an Alap­hi­lip­pe på etap­per som den i går, om han skal ha håp om å vin­ne. Men det kan nok være bra for Tour de Fran­ce om en fransk­mann vin­ner. Det er len­ge siden sist,

I dag er det sis­te fjell­e­tap­pe i Pyre­ne­ene, med avslut­ning på en første­ka­te­go­ri­stig­ning.

Vi star­ter i Limoux, før vi igjen fort­set­ter inn i Ariè­ge. Limoux er et inter­es­sant vin­om­rå­de. Til xxx etap­pe fra Albi, skrev jeg at Gail­lac er et av fle­re områ­der som gjør krav på å være det førs­te ste­det som laget mus­se­ren­de vin. Man­ge gjør krav på å være det førs­te ste­det, og vi vet ikke hvem som var først. Men dagens start­by Limoux, eller sna­re­re områ­det hvor byen lig­ger, er de som har den elds­te doku­men­ter­te pro­duk­sjo­nen, fra 1531. I Limoux hev­der de at DOM Per­rig­non lær­te tek­nik­ken i Limoux før han reis­te til Champag­ne.

Sann­syn­lig­vis var de førs­te mus­se­ren­de vine­ne resul­tat av uhell, og slett ikke noe man trak­tet etter. Vinen ble pro­du­sert om høs­ten, og tap­pet på flas­ker. Når vår­en kom og det ble var­me­re i været, kun­ne det begyn­ne å gjæ­re på nytt i flas­ker hvor vinen ikke var helt utgjæ­res. Kor­ker spratt ut og flas­ker eks­plo­der­te på grunn av tryk­ket i flas­ke­ne. Bare pro­ble­mer.

I Limoux lager de tre for­skjel­li­ge typer mus­se­ren­de vin. Den helt tra­di­sjo­nel­le er Blan­quet­te de Limoux laget med det de kal­ler Met­hode Ancest­ra­le. Pro­duk­sjons­me­to­den og dru­ene, Mauzac, er de sam­me som de bru­ker til den tra­di­sjo­nel­le mus­se­ren­de vinen i Gail­lac, som de kal­ler Met­hode Gail­lac. Vinen tap­pes på flas­ker før den er utgjæ­ret, og gjæ­rer fer­dig på flas­ken.

Det man kan kal­le den van­li­ge Blan­quet­te de Limoux inne­hol­der minst 90% mauzac, og res­ten char­don­nay og che­nin blanc. Den pro­du­se­res med tra­di­sjo­nell meto­de, med etter­gjæ­ring på flas­ke.

Cré­mant de Limoux er en mer moder­ne mus­se­ren­de vin, laget med tra­di­sjo­nell meto­de, som all cré­mant. Den­ne lages i hoved­sak på char­don­nay og che­nin blanc. Det kan være 40–70% char­don­nay og 20–40% che­nin blanc, men de kan til sam­men ikke utgjø­re mer enn 90%. Det kan være 10–20% mauzac og inn­til 10% pinot noir. Vinen skal lag­res, sur lie (på gjær­res­te­ne) i mini­mum et år før andre­gangs­gjæ­ring.

Det pro­du­se­res også hvit­vin i Limoux, og noe rødvin, i hoved­sak av mer­lot. Men det er den mus­se­ren­de vinen som er mest inter­es­sant. Og uan­sett er en god mus­se­ren­de vin den bes­te ape­ri­tiff til dagens etap­pe.

Her­fra går etap­pen igjen inn i Ariè­ge, og det har ikke kom­met noe mer inter­es­sant. En måte å fin­ne gode, loka­le viner er å spør­re etter dem på res­tau­ran­ter. Man­ge res­tau­ran­ter vil gjer­ne kun­ne ser­ve­re gode, loka­le viner, og ambi­siø­se pro­du­sen­ter vil gjer­ne sel­ge sin vin til sli­ke res­tau­ran­ter — slik at folk som meg kan gjø­re seg kjent med vinen. Sist jeg var i Foix spis­te vi på det som var en bra res­tau­rant. Som van­lig spur­te jeg etter lokal hvit­vin. Vi spis­te lokal ørret, så vi vil­le ha hvit­vin. Det mest loka­le de kun­ne anbe­fa­le var juran­con og gail­lac. Det var åpen­bart noe som ikke had­de en lokal vin de var stol­te av.

Den­ne gan­gen slut­ter ikke etap­pen i selve Foix, men på en høy­de over byen som jeg ikke kjen­ner.

Etter den­ne etap­pen er det hvile­dag, og hele sir­ku­set skal flyt­tes til Nîmes. De slip­per å syk­le selv over Lan­gue­doc den­ne gan­gen.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 14. etappe. Tarbes — Tourmalet Barèges

Så styr­ket Juli­an Alap­hi­lip­pe sin posi­sjon ytter­li­ge­re ved å vin­ne tempo­etap­pen. Ledel­sen er langt fra betryg­gen­de. Men skul­le han vin­ne Touren vil det bli stor jubel i Frank­ri­ke,

I dag bør det bli angrep fra alle som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner. En første­ka­te­go­ri­stig­ning, og der­et­ter avslut­ning på Tour­malet. Etap­pen er i den­ne sam­men­heng kort, 117,5 km. Vi har sett fle­re sli­ke kor­te og brat­te etap­per i de sene­re år. De plei­er å gi mye action, men de plei­er også å gi sprin­ter­ne pro­ble­mer. Mak­si­mal­ti­den reg­nes ut som en pro­sent av beste­ti­den, etter en gans­ke kom­pli­sert for­mel, som gjør at til­leg­get blir gans­ke lite på en kort etap­pe. Sprin­ter­ne plei­er å tape mye i mot­bak­ke­ne, men hen­ter inn en god del i utfor­kjø­rin­ge­ne. Sprin­ter­ne er gjer­ne bed­re enn de typis­ke kla­ter­ne når det går fort ned­over. På fla­te­ne mel­lom top­pe­ne kan de også hen­te inn mye, hvis de har lag som vil kjø­re. Men på etap­per som dagens er det ikke lan­ge fla­te­ne hvor man kan hen­te inn det tap­te.

Inn i fjel­le­ne, sær­lig i Pyre­ne­ene, er det vans­ke­lig å fin­ne inter­es­sant drik­ke. Start­byen Tar­bes skal visst­nok være kjent for hvi­te bøn­ner og svar­te gri­ser, men jeg stop­per ikke ved dem.

I dag blir det i prak­sis mest vann. Det er ofte tåke og/eller regn på den frans­ke siden av Pyre­ne­ene. Hvis vi ser på topo­gra­fi­en, for­står vi hvor­for. Det­te satte­litt­bil­det fra NASA viser det på en god måte.

con­verted PNM file

Pyre­ne­ene er som en vegg mot syd. De syd­li­ge utlø­pe­ren av Mas­sif Cen­tral, Mon­tag­ne Noir dan­ner sam­men med Pyre­ne­ene en trakt med vid åpning mot Atlan­ter­ha­vet i vest, og er på det tranges­te omtrent der vi fin­ner Car­cas­son­ne. Kjø­lig og fuk­tig luft kom­mer inn i trak­ten fra Atlan­ter­ha­vet. Den pres­ses opp, og vi får den sam­me effek­ten som jeg beskrev om Vos­ges. Når luf­ten pres­ses opp­over, kjø­les den ned og kjø­lig luft kan hol­de på mind­re fuk­tig­het enn varm luft. Så fuk­tig­he­ten kon­den­se­res til tåke, eller til regn. I den sma­les­te delen av trak­ten kan vin­den få stor fart. Så her kan det blå­se kraf­tig, og det kan være kra­fig vind fra vest ut mot Mid­del­ha­vet.

Det­te var den ene kil­den til vann: Regn og tåke.

Den førs­te ordent­li­ge stig­nin­gen på dagens etap­pe, i alle fall ordent­li­ge for proff­syk­lis­ter, er til Col du Sou­lor. For de fles­te av oss and­re kan en fjer­de­ka­te­go­ri være mer enn har nok. Da jeg så på stig­nin­ger i Oslo­om­rå­det, kom jeg til at Kongs­vei­en fra Gam­le­byen til Hol­tet bør være en fjer­de­ka­te­go­ri om vi sam­men­lig­ner med bak­ke­ne i Tour de Fran­ce. Man­ge vil synes at Kongs­vei­en er mer enn hard nok.

Col du Sou­lor gjort klar til å ta imot Tour de Fran­ce i 2010.

Fra Col du Sou­lor er det en gans­ke hef­tig utfor­kjø­ring ned til Arge­lès-Gazost. Noen av oss hus­ker godt 13. etap­pe i 2011, hvor Tor Hus­hovd sjok­ker­te ved nes­ten å føl­ge teten opp til Col Aubis­que, som lig­gen høy­ere opp en Col du Sou­lor om kan kom­mer en annen rute enn i år. På vei­en ned fra Col Aubis­que til Col du Sou­lor ga Thor Hus­hovd David Mon­cou­ti­er et inten­siv­kurs i hvor­dan man kjø­rer utfor på syk­kel. Thor Hus­hovd for­tal­te etter­på at han had­de vært oppe i 110 km/t ned­over de bak­ke­ne, og vide­re fra Arge­lès-Gazost til Lour­des, hvor de ikke skal syk­le i dag. Jeg hus­ker også ansikts­ut­tryk­ket til Jere­my Roy, som ledet, da han hør­te at det kom en bak­fra. Han snud­de seg og så hvem det var, og viss­te at han vil­le være sjanse­løs mot Thor Hus­hovd i en spurt. Det var en av Thor Hus­hovds mest spek­ta­ku­læ­re etappe­sei­ere, den som fikk Chris­ti­an Paasche til å bry­te ut: “Lour­des har Jom­fru Maria, vi har Thor Hus­hovd”.

Avstik­ke­ren til Lour­des er i alle fall den and­re vann­kil­den jeg had­de i tan­ke­ne. Hvis man er over­tro­isk kato­likk, kan man ha tro på at hel­lig vann fra kil­den i Loureds kan hjel­pe en opp bak­ke­ne til Tour­malet. Den reli­giø­se, over­tro­is­ke og sær­de­les kvinne­kjæ­re, ita­li­ens­ke syk­lis­ten Ange­lo Lamoros­se, også kalt Gigi, i tegne­se­ri­en Le Tour de Fran­ce, laget av bl.a. av syk­kel­le­gen­den og nå TV-kom­men­ta­tor  Lau­rent Jala­bert, sik­ret seg en flas­ke med vann fra Lour­des for å beskyt­te seg mot den kjen­te Tour de Frace-til­skue­ren El Diab­lo. Dess­ver­re kom det ikke så man­ge utga­ver av den­ne tegne­se­ri­en. Det fin­nes en annen Tour de Fran­ce tegne­se­rie, Vel­o­ma­niacs, men jeg liker Le Tour de Fran­ce bed­re.

Lour­des er et mer­ke­lig feno­men, og slikt sett et inter­esse­ant sted å beøs­ke. Men det er et sted som kan krys­ses av på lis­ten “Been the­re, done that”, når man først har vært der.

Opp bak­ke­ne til de klas­sis­ke top­pe­ne, maler man­ge nav­net til sine hel­ter på asfal­ten.

Man hei­er på sine hel­ter. Den­ne er fra Mont Ventoux

Mål­gan­gen er på Col du Tour­malet, en bru­tal avslut­ning.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 13. etappe. Pau — Pau. Tempo

Det jeg var mest spent på før går­da­gens etap­pe, var om Juli­an Alap­hi­lip­pe vil­le være sterk nok i bak­ke­ne. Om han vis­te seg sterk nok, eller de and­re ikke var ster­ke nok, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om. Jeg had­de ven­tet angrep fra noen av de mer utpre­ge­de klat­rer­ne blant sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne, som Geraint Tho­mas, Thi­baut Pinot og Nai­ro Quin­ta­na, om ikke annet for å tes­te Juli­an Alap­hi­lip­pe. Men det skjed­de ikke. De kom alle sam­men i hoved­fel­tet.

I dag er det en 27 km lang, indi­vi­du­ell tempo­etap­pe som star­ter og ender i Pau. Jens Voigt beskrev en gang sli­ke tempo­etap­per et godt styk­ke ut i rit­tet som “semi rest day” for alle hjelpe­ryt­ter­ne. I dag må kap­tei­ne­ne kla­re seg selv, uten hjelp. De som har ambi­sjo­ner sam­men­lagt kan vin­ne eller tape en del tid på en tempo­etap­pe, selv om 27 km ikke vil gi de helt sto­re tids­for­skjel­le­ne. Jeg tror ikke at 27 km er nok til å føre til end­rin­ger av betyd­ning i top­pen. Noen tempo­spe­sia­lis­ter sat­ser på etappe­sei­er. De and­re skal bare gjen­nom­føre med en viss stil, innen­for tids­gren­sen.

Pau er en av byene Touren oftest er inn­om. Det er ikke så man­ge byer man kan ha som base ved Pyre­ne­etap­pe­ne, så det er ofte start eller mål­gang i Pau.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2019. 13. etap­pe. Pau — Pau. Tem­po

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 12. etappe. Toulouse — Bagnères-de-Bigorre

Så ble det ende­lig sei­er til Caleb Ewans. Og som van­lig var Peter Sagan der oppe og sik­ret seg poeng. Men nå er det slutt for spur­ter­ne. Nå vil de gå inn i sur­vi­val mode, og håpe på å kom­me gjen­nom etap­pe­ne i Pyre­ne­ene, og over­le­ve helt til Paris.

Nå begyn­ner alvo­ret. Nå skal ryt­ter­ne inn i Pyre­ne­ene. Det er rik­tig­nok ikke den aller har­des­te fjell­e­tap­pen. Men man­ge kom­mer til å sli­te med to første­ka­te­go­ri­stig­nin­ger i sis­te halv­del av etap­pen. Men med tre mil for det mes­te utfor­kjø­ring fra den sis­te top­pen til mål, skal det bli vans­ke­lig å få et for­sprang som man kla­rer å hol­de til mål.

Fjell gene­relt og depar­te­men­tet Ariè­ge spe­si­elt betyr all­tid utford­rin­ger når det gjel­der å fin­ne inter­es­sant drik­ke. Avi­sen Le Figa­ro, som plei­er å være god når det gjel­der vin, skri­ver i en artik­kel om Vin de Pays de l’A­riè­ge at Ariè­ge er en region som er meget kjent for sine viner. Det er en kort artik­kel, og kar­tet som illust­re­rer artik­ke­len viser ikke Ariè­ge, men områ­der len­ger nord. Uan­sett skri­ver de at vin her­fra førs­te gang ble nevnt i 971, og at det sær­lig vær vin fra områ­de­ne rundt byen Mire­poix som ble frem­he­vet. De frem­he­ver også meto­den for å måle vin­stok­ke­ne og avkast­nin­gen av dem, kalt “tail­le de Royat”. For å hol­de kva­li­te­ten oppe, må man hol­de kvan­ti­te­ten nede, og det er begrens­nin­ger i hvor høy avkast­ning det kan være av vin­stok­ke­ne. Jeg for­søk­te å lese meg opp på den­ne måle­me­to­den, men for­sto den ikke til­strek­ke­lig godt til at jeg vil for­sø­ke å for­kla­re den for and­re.

Nett­si­den til Les vins Sud Ouest skri­ver på sin nett­side om IGP Ariè­ge at det er 50 hek­tar vin­mark, og at pro­duk­sjo­nen er ca 1200 hekto­li­ter. Det skul­le bli sånn cir­ka 160 000 flas­ker totalt sett. Det jeg har smakt av viner fra områ­det, har ikke vært verdt å lete etter.

Mire­poix er en fin by som det er verdt å besø­ke, selv om de ikke len­ger kan by på inter­es­sant, lokal vin. Byen har et flott mid­del­al­der­torg.

Phyl­lox­e­ra, den vin­lu­sen som nes­ten utryd­det alle vin­stok­ker i Euro­pa på slut­ten av 1800-tal­let, kom sent til Ariè­ge. Først på begyn­nel­sen av 1900-tal­let ble områ­det angre­pet, og da var and­re vin­om­rå­der alle­re­de i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og pode­de vin­stok­ker var plan­tet. Det som had­de vært kjen­te vinorå­der i Ariè­ge kom seg ikke etter phyl­lox­e­ra-angre­pet. And­re områ­der gjen­vant sine mar­ke­der, mens Ariè­ge ble slått ut. Vi har sett til­sva­ren­de fle­re ste­der: Det krev­de en stor inves­te­ring å plan­te nye vin­stok­ker etter at de gam­le var øde­lagt av den­ne vin­lu­sen. Man­ge had­de ikke res­sur­ser til å gjø­re det­te, og det var bare de bes­te vin­om­rå­de­ne som ble plan­tet til. “Bes­te” kun­ne her bety omtrå­der som ga størst kvan­ti­tet, ikke nød­ven­dig­vis best kva­li­tet. Uan­sett ser det ut til at Ariè­ge den gang for­svant som vin­om­rå­de.

Jeg har for­søkt å lete etter inter­es­sant vin når jeg har vært i Ariè­ge, og på mer avstand, uten suk­sess.

En av de bøke­ne jeg ofte har støt­tet meg til når det gjel­der vin fra den syd-vest­re delen av Frank­ri­ke, er Paul Strangs South-West Fran­ce. The Wine and Wine­ma­kers”. Boken er noen år gam­mel (2009), så det har sik­kert skjedd en del siden den ble git ut. I boken er det viet to sider til vin fra Ariè­ge. Men så vel­dig mye opp­løf­te­ne er det ikke her hel­ler. Han beskri­ver områ­de­ne syd og øst for Tou­lou­se som områ­der som i bes­te fall kun­ne pro­du­se­re en beskje­den vin. Og egent­lig er han vel ikke kom­met inn i Ariè­ge ennå. Folk i Tou­lou­se så hel­ler mot nord og vest for sin vin.

Fort­satt er beskri­vel­sen et godt styk­ke fra fjel­le­ne, hvor dagens etap­pe går. Områ­de­ne len­ger syd beskri­ver han slik:

Furt­her towards Spain, Ariè­ge was for many years the only French dépar­te­ment in the Midi uab­le to boast a wine abo­ve the sta­tus of plonk.”

Plonk er et av de nes­ten selv­for­kla­ren­de orde­ne som det er vans­ke­lig å  over­set­te. Det betyr noe sånt som bil­lig skvip. Det er bare å kon­sta­te­re: Vi er ikke i et vin­om­rå­de.

Noe er imid­ler­tid i ferd med å skje. En rik sveit­sisk for­ret­nings­mann, Chris­ti­an Ger­ber, arvet en stor eien­dom. Hans far kjøp­te den i 1975, for så å dø kort tid etter­på. Chris­ti­an Ger­ber had­de ingen erfa­ring med land­bruk eller vin­pro­duk­sjon, men gikk i gang. På sitt Domai­ne de Ribo­n­net plan­tet han kva­li­tets­dru­er og eks­pe­ri­men­ter­te med å fin­ne ut hvil­ke dru­er som ga best resul­tat. En for­del med ikke å være i et klas­si­fi­sert områ­de er at man står gans­ke så fritt i hva slags dru­er man vil dyr­ke, osv.

And­re har blitt inspi­rert av Chris­ti­an Ger­ber. Fem pro­du­sen­ter har slut­tet seg sam­men i en grup­pe som mar­keds­fø­rer sin vin under var­mer­ket Les Vigne­rons Ariégois. Om vi hol­der oss til Paul Strang blir vine­ne her­fra sta­dig bed­re. Så kan­skje er det litt mer å mel­de her­fra nes­te gang en etap­pe hol­der seg så langt inne i Pyre­ne­ene. Det er vans­ke­lig å fin­ne infor­ma­sjon om dis­se and­re pro­du­sen­te­ne, så jeg vet ikke hvor­dan dis­se har klart seg. Chris­ti­an Ger­ber er på man­ge måter gans­ke typisk for de som har etab­lert seg og klart å løf­te kva­li­te­ten i områ­der som ikke har vært kjent for kva­li­tets­vin. De har gjen­re ikke land­bruks­bak­grunn, og jeg lurer noen gan­ger på om det ikke kan være en for­del å kun­ne stil­le seg litt fritt til land­bru­ke­tes tra­di­sjo­ner, og sat­se på nye ide­er. De har gjer­ne utda­nenl­se og erfa­ring fra and­re områ­der, de har pen­ger og de kan for­ret­nings­drift og mar­keds­fø­ring. Pro­duk­sjo­nen er uan­sett liten, og jeg har ikke fun­net noe av den­ne vinen, og har der­for hel­ler ikke smakt den. Men jeg ser at de nå sel­ger på nett, så kan­skje jeg bør kjø­pe noe innen nes­te år. Touren er all­tid inn­om Ariè­ge på vei til eller fra Pyre­ne­ene.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 11. etappe. Albi — Toulouse

Jeg noter­te meg meg inter­es­se at etap­pen inn til Albi at et ble den tred­je spurt­sei­e­ren til Jum­bo Vis­ma, med den tred­je spur­te­ren. Lagets tre spur­te­re lig­ger på 10, 11 og 12. plass i poeng­kon­kur­ran­sen, med 66, 64 og 64 poeng. Hvis det had­de vært lagsprint vil­le de ha hev­det seg godt. Men det er ikke akku­rat slik lag­inn­sat­sen bør være, om man prø­ver på noe mer enn å få etappe­sei­ere. Dylan Gro­enewe­gen må ha ras­ke folk til å kjø­re opp­trekk, men de er kan­skje ikke så godt orga­ni­sert som lag?

Det­te er en “stil­le før stor­men” etap­pe, og spur­ter­nes sis­te sjan­se før de skal inn i fjel­le­ne i Pyre­ne­ene. Det er en rela­tivt kort, 167 km, flat etap­pe. For de som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner kan det være en grei opp­var­ming før fjel­le­ne. Folk rea­ge­rer ulikt på en hvile­dag, selv om ryt­ter­ne gjer­ne prak­ti­se­rer gans­ke aktiv hvi­le. Man tar gjer­ne en “lett trille­tur” på ca 100 km, for å hol­de sys­te­met i gang. Jeg er gans­ke sik­ker på at jeg ikke vil­le ha klart å hol­de føl­ge med dem i det de kal­ler en lett trille­tur. Noen er umid­del­bart fit for fight etter en slik hvile­dag, and­re tren­ger litt mer tid til å kjø­re seg i gang igjen.

Etap­pens førs­te del går gjen­nom et gans­ke lite kjent, men intrer­es­sant vin­om­rå­de: Gail­lac. Man­dag var vi inn­om Mar­cil­lac, som reg­nes som det øst­ligs­te av de vest­li­ge vin­om­rå­de­ne. Gail­lac er det vest­ligs­te av de øst­li­ge vin­om­rå­de­ne, alt­så det vest­ligs­te av de som i utgangs­punk­tet har et Mid­del­havs­kli­ma.

Dagens mel­lom­sprint er i byen Gail­lac. Da jeg besøk­te byen i fjor, ble jeg min­net om litt trist kvinne­his­to­rie. I et gam­melt hos­pi­tal, som så vidt jeg hus­ker ble dre­vet var non­ner, var det en luke i veg­gen hvor man ano­nymt kun­ne leg­ge fra seg uøns­ke­de barn.

Iføl­ge pla­ket­ten som infor­mer­te om ste­det, var det­te i virk­som­het fra 1811 til 1842. Det var ikke greit å være ens­lig mor, ei hel­ler barn av en ens­lig mor på begyn­nel­sen av 1800-tal­let.

Man skal ikke glem­me slk his­to­rie. Men vi går til­ba­ke til vinen. Gail­lac lig­ger ved elven Tarn (som har gitt navn til depar­te­men­tet Tarn), som ren­ner ut i Garon­ne. Det er et av de elds­te vin­om­rå­de­ne i Frank­ri­ke, med vin­pro­duk­sjon helt til­ba­ke fra romer­ti­den. Noen hev­der at det­te er det elds­te vin­om­rå­det i Frank­ri­ke, and­re mener at det ble pro­du­sert vin enda tid­li­ge­re i områ­det rundt Narbon­ne. Jeg skal ikke blan­de meg inn i den dis­ku­sjo­nen.

Gail­lac lig­ger mel­lom Mid­del­ha­vet og Atlan­ter­ha­vet, og sies å kun­ne pro­du­se­re viner innen­for beg­ge stil­ret­nin­ger — i til­legg til mer typisk inn­lands­vi­ner. Den­ne mulig­he­ten til å pro­du­se­re vin i fle­re sti­ler er på en måte Gail­lacs styr­ke, på en annen måte dets svak­het. Det har gjort at viner fra Gail­lac ikke har noen klar iden­ti­tet, og der­med er det en vin det ikke er lett å mar­keds­føre.

Uan­sett pro­du­se­res det en helt spe­si­ell mus­se­ren­de vin, med det som kal­les Met­hode Gail­la­coi­se. All god mus­se­ren­de vin lages med en etter­gjæ­ring på flas­ke. Den van­li­ge meto­den, gjer­ne omtalt som champag­ne­me­to­den, selv om det strengt tatt ikke er lov å bru­ke den beteg­nel­sen, er at det til­set­tes suk­ker etter at vinen har gjæ­ret ut, og før den tap­pes på flas­ke. Egent­lig til­set­tes en søt(et) drue­most som kal­les liqueur de tira­ge. Med Met­hode Gail­la­coi­se er det egent­lig ikke noen etter­gjæ­ring. Vinen tap­pes på flas­ke før den er gjæ­ret ut, slik at den gjæ­rer fer­dig på flas­ken.

Det­te til­sva­rer pro­duk­sjo­nen av Blancet­te de Limoux, Met­hode Ancest­ra­le, som vi kom­mer til­ba­ke til på den 15. etap­pen. Beg­ge dis­se vine­ne lages på en drue som heter Mauzac.

Det gir en gans­ke karak­te­ris­tisk smak. Jeg må med­gi at jeg fore­trek­ker annen mus­se­ren­de vin, helst en god champag­ne. Men det er en inter­es­sant vin som viser hvor­dan den­ne type vin en gang var, og man bør sma­ke den om man får mulig­he­ten.

Etap­pen ender i Tou­lou­se, og kom­mer øst­fra inn til byen. Det er noen vin­om­rå­der nord­vest for Tou­lou­se. Men de er ikke vel­dig inter­es­san­te, så vi lar de være til et år en etap­pe går den vei­en.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 10. etappe. Saint-Flour — Albi

Det så len­ge så loven­de ut for Edvald Boa­sson Hagen. Men så holdt det ikke helt til slutt den­ne gan­gen hel­ler, dess­ver­re.

Så er det ende­lig en rela­tivt flat etap­pe for spur­ter­ne. Jeg har i de sene­re år syk­let en del turer med­strøms langs elver i Euro­pa. Dagens etap­pe min­ner meg om hvor­for jeg liker det kon­sep­tet: Det vil fort­satt være en del mot­bak­ker, men det går mer ned enn opp.

I dag sat­ser jeg på ost og vin. Star­ten er i områ­det Can­tal, hvor de pro­du­se­rer osten Can­tal. Can­tal er en av Frank­ri­kes elds­te oster. Den skal ha vært pro­du­sert siden gal­ler­ti­den. Det er en halv­hard ost, laget på kumelk og for­met som en sylin­der. Det fin­nes to typer Can­tal: Can­tal Fer­mi­er som er laget på upas­teu­ri­sert melk, og Can­tal Lai­tier som er en masse­pro­du­sert ost laget på pas­tu­ri­sert melk. Can­tal pro­du­se­res av vin­ter­melk, mel­ket i peri­oden 15. novem­ber til 15. april, da kyr­ne er fôret med høy. Som­mer­mel­ken, fra den tiden kyr­ne er på bei­te, bru­kes til å pro­du­se­re osten Salers.

Osten kan min­ne om Ched­dar. I områ­det hvor den pro­du­se­res, mener man at det var her engelsk­menn i sin tid lær­te å lage ost, slik at det­te er ori­gi­na­len til Ched­dar. Jeg går ikke nød­ven­dig­vis god for den his­to­ri­en.

Etter ca 66 km, omtrent kl. 14 om time­pla­nen i det offi­si­el­le pro­gram­met viser seg å stem­me, pas­se­rer ryt­ter­ne lands­byen Laguio­le, som har gitt navn til osten Laguio­le. Den skal først ha blitt laget på 1800-tal­let av noen mun­ker i et klos­ter i fjel­le­ne, som siden ga opp­skrif­ten til loka­le bøn­der. Den har vært AOC-beskyt­tet siden 1961. Den lages på upas­teu­ri­sert kumelk, fra kura­se­ne Fransk Sim­men­tal eller Aubrac. Den obser­van­te leser vil se at Fransk Sim­men­tal er den ene av de to kura­se­ne som gir melk til Com­té. Kyre­ne skal ha bei­tet i områ­der som lig­ger over 800 meter over havet. Den kan kun lages av melk som er mel­ket i peri­oden mel­lom mai og okto­ber. Det er i den peri­oden kyr­ne er ute på bei­te. De kan gjer­ne lage ost av vin­ter­mel­ken også, men den osten blir ikke Laguio­le.

Noen and­re oster som er verdt å nev­ne, og ikke minst å sma­ke på, er Saint Nectai­re og Bleu d’Auvergne.

Men vi må ha litt vin til den­ne osten. Vi ven­ter litt med den, til syk­lis­te­ne pas­se­rer Rodez etter ca 120 km, like før mel­lom­sprin­ten. Her kan vi dra et lite styk­ke vest­over til Mar­cil­lac. Vi er inne i den syd­li­ge delen av Mas­sif Cen­tral. Mas­sif Cen­tral er her et skil­le mel­lom vest og øst, mel­lom Atlan­ter­havs­kli­ma og Mid­del­havs­kli­ma. Mar­cil­lac er det øst­ligs­te av de vest­li­ge vin­om­rå­de­ne, alt­så det øst­ligs­te av områ­de­ne som har et slags Atlan­ter­havs­kli­ma.

Mar­cil­lac består av en laby­rint av små daler. Områ­det er skjer­met av fjel­le­ne og syd­vendt, slik at det er et gans­ke varmt mikro­kli­ma i Mar­cil­lac. Områ­det, eller i alle fall det klas­si­fi­ser­te AOC-områ­det, er ikke stort. Det er 180 ha og det pro­du­se­res årlig ca 7.000 hl. Det bur­de bli omtrent 100.000 flas­ker.

90% av pro­duk­sjo­nen er dru­en Man­sois, som er det loka­le nav­net på Fer Sevar­dou. Men man dyr­ker også de to “Bor­deaux-dru­ene” Mer­lot og Caber­net Franc. Vinen er dyp rød og med ikke alt for frem­tre­den­de tan­ni­ner. Den kan der­for drik­kes rela­tivt ung, men tåler også lag­ring.

Vi kan også rei­se litt len­ger vest­over, til Cahors. Cahors er kjent for en kraf­tig rødvin pro­du­sert på Mal­bec, som lokalt cal­les Cot. Cahors lig­ger langs elven Lot, som ren­ner ut i Garon­ne, som ren­ner ut i havet ved Bor­deaux.

Cahors og man­ge av de and­re vin­pro­du­se­ren­de områ­de­ne i den­ne regio­nen, kom i skyg­gen av Bor­deaux. Går vi et noen hund­re år til­ba­ke i tid, var ikke Bor­deaux et områ­de for pro­duk­sjon av kva­li­tets­vin. Inn­til man fikk dre­nert områ­der, pro­du­ser­te de en gans­ke tynn vin. Men Bor­deaux var en stor havne­by, stra­te­gisk plas­sert der elve­ne Garon­ne og Dor­dog­ne ren­ner ut i havet. Trans­port av vin fra vin­pro­du­se­ren­de områ­der inne i lan­det, gikk stort sett langs dis­se ele­ve­ne ut til Bor­deaux. Man var ikke så nøye med opp­ri­nenl­sen den gan­gen, og kraf­ti­ge­re vin fra bl.a Cahors ble blan­det med Bor­deaux­vin for å for­bed­re den­ne — og den ble solgt som Bor­deaux­vin. I Bor­deaux vil­le man hel­ler ikke ski­pe ut vin fra and­re før de had­de fått solgt sin egen. Der­med ble vin fra Bor­deaux kjent i eks­port­mar­ke­de­ne, sær­lig i Eng­land. Mens and­re viner for­ble ukjen­te.

Mål­byen Albi står på UNESCO World Her­ita­ge list.

I det ryt­ter­ne posi­sjo­ne­rer seg for spur­ten, er vi nær et annet inter­es­sant vin­om­rå­det, Gail­lac. Men det besø­ker vi når ryt­ter­ne for­la­ter Albi på ons­dag. I mor­gen, etter ti dager med syk­ling, får ryt­ter­ne ende­lig en vel­for­tjent hvile­dag i Albi.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 9. etappe. Saint-Étienne — Brioude

Det var impo­ne­ren­de syk­ling av Tho­mas de Gent i går. Det at man kla­rer å stik­ke av fra fel­tet og hol­de unna er etter min mening langt mer sti­li­ge sei­re enn å kom­me 8 cm foran neste­mann i en spurt. Jeg var også rime­lig for­nøyd med at jeg had­de satt opp Juli­an Alap­hil­lip som en av favo­rit­te­ne til etap­pen. Fort­satt er det helt åpent, i alle fall bort­sett fra poeng­trøy­en. Peter Sagan var der i dag også, og tok poeng. At det er åpent, gjør at det blir spen­nen­de å føl­ge med.

Det er den 14. juli, Bas­tille­da­gen, Frank­ri­kes nasjo­nal­dag. Det er den dagen alle frans­ke syk­lis­ter drøm­mer om å vin­ne etap­pen i Tour de Fran­ce.

I dag er det nok en kupert etap­pe, som star­ter hvor vi kom i mål i går. Det er tre kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger. En første­ka­te­go­ri som kom­mer rundt 36 km, og to tredje­ka­te­go­ri. Hvis noen skal angri­pe i den førs­te stig­nin­gen, må det være noen som har ambi­sjo­ner om å få et for­sprang som de kan hol­de til mål. Å arbei­de hardt for å få et for­sprang som blir kjørt inn, er nep­pe en smart tak­tikk. Mitt inn­trykk er at ingen av lage­ne er ster­ke nok til å gjø­re det­te. Om noen får et for­sprang her, vil det sann­syn­lig­vis blir kjørt inn, silk at vi ikke ser noen seriø­se angrep. Jeg vil tro at lage­ne vil kla­re å få sine spur­te­re over, og da er det ned­over mot slut­ten. Så jeg tror det­te blir nok et spurt­opp­gjør i stor fart. Skjønt direk­tø­ren for etap­pe­ne, Thier­ry Gou­venou, skri­ver i det offi­si­el­le pro­gram­met at en ting som er sik­kert, er at de rene spur­ter­ne ikke være med i avslut­nin­gen på dagens etap­pe. Jeg antar at han kjen­ner eat­ppen bed­re enn meg.

Jeg kla­re ikke å fin­ne en fransk favo­ritt. Jeg tror Juli­an Alap­hi­lip­pe vil kla­re å behode den gule trøy­en, men jeg tvi­ler på at han vil vin­ne etap­pen. Jeg tar med blant favo­rit­te­ne en jeg under­veis i går kom til å ten­ke på at jeg bur­de hatt med: Michael Matt­hews. Hvis Peter Sagan sit­ter med over den sis­te top­pen, og Thier­ry Gou­venou får rett, tror jeg ikke man­ge av de and­re som kom­mer over vil slå Peter Sagan i en spurt. Vi kan også håpe på Edvald Boa­sson Hagen. Kom­men­ta­tor­ne på frans­ke TV har snak­ket over­ras­ken­de mye om ham, og har sta­dig min­net om at han er en vel­dig god utfor­kjø­rer. Og han har vun­net lig­nen­de etap­per før.

Etap­pen krys­ser Mas­sif Cen­tral fra øst til vest. Den syd­li­ge delen av Frank­ri­ke domi­ne­res, i alle fall geo­lo­gisk, av tre fjell­mas­si­ver. I øst er det Alpe­ne. Alpe­ne dan­nes i kol­li­sjons­so­nen mel­lom den afri­kans­ke og den euro­pe­is­ke kon­ti­nen­tal­pla­ten. Også i geo­lo­gisk for­stand sky­ver Afri­ka Ita­lia foran seg, slik at den kol­li­de­rer med kon­ti­nen­tal­euro­pa. Det er den­ne geo­lo­gis­ke spen­nin­gen som gjør at det er man­ge akti­ve vul­ka­ner og at det ofte er jord­skjelv i Ita­lia. Vi pas­se­rer nær Puy de Dome, et av de størs­te og høy­es­te vul­kank­ra­ter­ne i Mas­sif Cen­tral.

I vest dan­nes Pyre­ne­ene i en annen kol­li­sjons­sone, hvor Afri­ka sky­ver den Ibe­ris­ke halv­øy foran seg. Ibe­ria har en inter­es­sant for­his­to­rie, men den går vi ikke inn på her. Også Pyre­ne­ene er gans­ke ungt fjell, yng­re enn Alpe­ne.

Mel­lom og litt nord for dis­se lig­ger Mas­sif Cen­tral. Det er mye eld­re fjell enn de to and­re, og er for en stor del vul­kansk fjell. Det er man­ge utdød­de vul­ka­ner i Masif Cen­tral. Skjønt utdød­de og utdød­de. Man vet ald­ri. Alle trod­de at vul­ka­nen på Vest­man­na­ey­jar var utdødd, før den fikk sitt utbrudd i 1963.

Ordent­li­ge fjell er som isfjell. Bare en liten del er over over­fla­ten. Størs­te delen fly­ter i mag­ma­en. Når et gam­mel fjell som Mas­sif Cen­tral angri­pes fra beg­ge kan­ter av unge jyp­lin­ger som Alpe­ne og Pyre­ne­ene, er det enor­me kref­ter i sving under bak­ken. Her har mye fjell blitt kas­tet om, snudd rundt å blan­det sam­men gjen­nom noen mil­lio­ner år.

I går kun­ne vi i alle fall fin­ne en del inter­es­sant drik­ke på begyn­nel­sen av etap­pen, men vi fant ikke noe mot slut­ten. I dag star­ter vi der de slut­tet i går, og det har ikke kom­met noe mer drik­ke siden den gang. Langs etap­pen fin­ner jeg ingen ting. Vi er i et tynt befol­ket områ­de. Det er sik­kert noen som lager vin her. Men jeg fin­ner ingen refe­ran­ser til vin det er verdt å lete etter.

Ikke engang de loka­le turist­re­kla­me­ne for­sø­ker å fris­te med loka­le spe­sia­li­te­ter, ver­ken av vått eller tørt. I turist­re­kla­men plei­er man ikke være sær­lig krav­stor før man skri­ver om de som er kjent for sin gode vin, sine fan­tas­tis­ke skin­ker, oster osv. Men her var det alt­så ikke noe.

Mål­byen Briou­de hev­der å være den fines­te små­byen i Frank­ri­ke, men de er nep­pe ale­ne om å mene det. Den loka­le kir­ken er lis­tet som den størs­te attrak­sjo­nen. Men kir­ker har man i alle byer og lands­byer, og jeg klar­te ikke å fin­ne noe som skul­le gjø­re den mer inter­es­sant enn and­re kir­ker.

Det mest inter­es­san­te jeg fant av en slags kuli­na­risk karak­ter nær Briou­de, lig­ger i kom­mu­nen Chante­u­ges. Her dri­ver de opp­drett av smolt, alt­så små lakse­barn. De dri­ver ikke lakse­opp­drett. Men elven Alli­er, som er en side­elv til Loire, var en gang en god lakse­elv. De får fram smolt som de set­ter ut for at den skal leg­ge ut på vei­en ut i havet, for så å kom­me til­ba­ke til ste­det den kom fra om noen år, som en gans­ke stor villaks .

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 8. etappe. Mâcon — Saint-Étienne

Som jeg antok i går: Den med størst topp­fart vil­le vin­ne, og i går var det Dylan Gro­enewe­gen. I og med at han fikk førs­te etap­pe øde­lagt av en velt gans­ke kort tid før mål, var det helt greit at han vant. Peter Sagan er all­tid helt der oppe. Selv om han ikke all­tid vin­ner, får han meg seg poeng og har nå 55 poengs ledel­se på neste­mann i poeng­kon­kur­ran­sen.

I dag er det en 200 km lang, kupert etap­pe med syv kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger for­delt gjen­nom hele etap­pen. På en slik etap­pe kan et brudd gå inn. Det blir nep­pe en masse­spurt. I alle fall tvi­ler jeg på at de mest utpre­ge­de spur­ter­ne vil hen­ge med til mål på den­ne etap­pen. Det er dess­uten litt mot­bak­ke mot mål. Men det er hel­ler ikke en etap­pe for fjell­gei­te­ne. Kan­skje noen av de som hev­der seg i arden­ner­klas­si­ker­ne bør være favo­rit­ter på dagens etap­pe, folk som Juli­an Alap­hi­lip­pe og  Jakob Fugl­sang? Vi skal hel­ler ikke glem­me at Alex­an­der Kristoff har vun­net i Arden­ne­ne, men jeg er ikke over­be­vist om at dagens etap­pe vil pas­se ham. Men ryt­ter­ne kan være avhen­gi­ge av å kom­me med i det ret­te brud­det, som ikke er lett, sær­lig ikke når man kon­kur­re­rer om den gule trøy­en.

Etap­pen star­ter i Mâcon, i den syd­li­ge enden av Bur­gund. Byen Mâcon er depar­te­ments­ho­ved­stad, eller Prefec­tu­re som de sier i Frank­ri­ke, i depar­te­men­tet Saô­ne-et-Loire. Så selv om Cha­lon sur Saô­ne, hvor vi var i går er stør­re, er Mâcon prefec­tu­re. Mâcon lig­ger til elven Saô­ne, som er gren­sen mel­lom depar­te­men­te­ne Saô­ne-et-Loire og Jura.

Vi er i den syd­ligs­te enden av Bur­gund, på gren­sen til Beau­jo­lais.

I Mâcon pro­du­se­res rødvin og hvit­vin. Selv om jeg van­lig­vis liker å star­te med hvit­vi­nen, tar jeg rødvi­nen først den­ne gan­gen. Den lages av Pinot Noir og Gamay, som er dru­ene i hen­holds­vis Bur­gund og Beau­jo­lais, så den mar­ke­rer at vi er i over­gan­gen mel­lom de to. Rødvi­nen er gjer­ne fruk­tig, og er laget for å skul­le drik­kes ung.

Så til de langt mer inter­es­san­te. For her fin­ner vi vir­ke­lig god hvit­vin, laget på Char­don­nay. I alle fall noen av dem har jeg kjent len­ge, men må inn­røm­me at jeg ikke har tatt med bry­et med å loka­li­se­re dem, utover at de er fra et områ­de i Bur­gund. Sløvt, nær­mest util­gi­ve­lig sløvt, om jeg skal si det selv. Vi star­ter med den som kan­skje er best kjent, som er litt syd og vest for byen Mâcon: Poully-Fus­se. Den må ikke for­veks­les med Poully-Fumé fra Loire, nabo­vi­nen til San­cer­re. Noen av de bes­te områ­de­ne innen­for Poully-Fus­se er Les Ver­chè­res og Le Clos-Reys­si­er.

Noen litt mind­re områ­der len­ger syd er Pouil­ly Loche og Poully-Vin­zel­les. Dis­se må jeg bare med­gi at jeg ikke kjen­ner. Saint Veran er der­imot kjent. Den reel­le star­ten på dagens etap­pe er i Loche, og den fort­set­ter rett inn i Vin­zel­les.

Beau­jo­lais lig­ger øst for elve Saô­ne, mel­lom Mâcon og Lyon. Beau­lo­lais har på en måte blitt et offer for sin egen suk­sess, med Beau­jo­lais Nuveau. Det­te er årets vin som tap­pes tid­lig, og som sma­ker der­et­ter. Det er saft-og-vann. De av oss som hus­ker strei­ke­ne på Vin­mono­po­let på 1980-tal­let, hus­ker Beua­jo­lais Nuveau som en slags krise­vin. Den gang var det vans­ke­li­ge­re enn det er nå for res­tau­ran­ter å impor­te­re sin egen vin. Men man­ge had­de en stå­en­de til­la­tel­se til å impor­te­re Beau­lo­lais Nuveau, nær­mest for­di hold­bar­he­ten av vinen var kor­te­re en saks­be­hand­lings­ti­den for å få import­ti­la­tel­se. Så mens res­tau­ran­ter var tom­me for den vinen de van­lig­vis fikk levert fra Vin­mono­po­let, had­de de Beau­jo­lais Nuveau. Da strei­ke­ne var over, var det man­ge res­tau­ran­ter som had­de til­bud på Beau­jo­lais Nuveau gans­ke len­ge. Men en Beau­jo­lais er så mye mer og så mye bed­re enn den tyn­ne Nuveau-vinen.

Det er en gans­ke lett rødvin, men den er rela­tivt mørk i far­gen. Slik det er van­lig i Frank­ri­ke, er den klas­si­fi­sert på tre kva­li­tets­ni­vå­er. Basis­ni­vå­et er Beau­jo­lais. Over det­te er Beau­jo­lais Vil­la­ge uten nær­me­re steds­an­gi­vel­se. Og på top­pen er de som har egne crus og egne navn. Dis­se crus områ­de­ne er i den nord­re delen av Beau­jo­lais, og vi skal inn­om gans­ke man­ge.

Etap­pen går først inn i Saint-Amour. Vi fort­set­ter over i Ché­nas. Om vi også er en liten tur inn­om Juli­é­nas, er jeg ikke sik­ker på. Det er ikke all­tid lett å sam­men­lig­ne kart over etap­pen og kart over vin­om­rå­de­ne på detalj­nivå.

Uan­sett fort­set­ter vi til Mou­lin-à-vent. Mou­lin-à-vent omta­les gjer­ne som “Kon­gen av Beau­jo­lais”, og er sam­ti­dig den minst typis­ke Beau­jo­lais. Den er kraf­ti­ge­re, har mer struk­tur og er mer lag­rings­dyk­tig enn en typisk beua­jo­lais. Den kan gjer­ne lag­res i ti år. Den kan min­ne mer om en Bourgog­ne eller en Rhô­ne enn en typisk Beau­jo­lais.

Her­fra fort­set­ter vi til Fleu­rie. Vine­ne her­fra er kjent for å ha en gans­ke bløt struk­tur, med en fruk­tig og flo­ral boquet. Jeg tror ikke vi skal inn­om Chi­roubles.

Men vi skal inn­om det områ­det jeg synes har så mor­somt navn: Mor­gon. Det er en av de mør­kes­te beu­jo­lai­svi­ne­ne, som også tåler noen års lag­ring. Den­ne vinen får meg all­tid til å ten­ke på san­gen fra musi­ka­len Okla­ho­ma, med nynorsk tekst — jeg reg­ner med at den må være fra Det Nors­ke Teat­rets opp­set­ning i 1949: Å for ein strå­lan­de mor­gon, å for ein strå­lan­de dag. I mitt hode er det Knut Skram som syn­ger den. San­gen pas­ser kan­skje ikke med at det er en av de mør­kes­te vine­ne fra Beau­jo­lais. Det blir ikke en helt strå­lan­de mor­gon med mørk vin. Men litt må vi tåle.

Omtrent ved mel­lom­sprin­ten ser det ut til at vi for­la­ter crus-områ­de­ne i Beau­jo­lais, og ryt­ter­ne set­ter kur­sen inn mot bak­ke­ne. Vi må bunk­re ved star­ten av etap­pen, for her­fra til mål er det ikke mye inter­es­sant vin å fin­ne.

Etter ca 126 km pas­se­rer ryt­ter­ne den lil­le byen, eller lands­byen Brus­sieu. Her er det en gam­mel sølv­gru­ve. Den var etter det jeg for­står i drift fra 1439 til en gang ut på 1700-tal­let, men er nå gjort om til muse­um.

Når jeg kom­mer til Saint-Etien­ne, fin­ner jeg mest infor­ma­sjon om fot­ball. Jeg må bare bekla­ge til alle fot­ball­fan: Jeg har ald­ri inter­es­sert med noe sær­lig for fot­ball, så infor­ma­sjon om det må dere lete etter and­re ste­der.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2019. 7. etappe: Belfort — Chalon-sur-Saône

Det er ingen kla­re favo­rit­ter i årets Tour. Det var hel­ler ingen som pek­te seg ut i går. Ingen ser ut til å være ster­ke nok til å kun­ne kon­trol­le­re, og avven­te det som kom­mer sene­re. Her vil de som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner måt­te angri­pe når mulig­he­te­ne byr seg. Det bidrar til å gjø­re Touren spen­nen­de.

Det som over­ras­ket meg mest i går, var at André Grei­pel satt i brud­det så len­ge som han gjor­de i går. Det var gans­ke åpen­bart at det­te var en etap­pe han ikke kun­ne vin­ne, og det var vans­ke­lig å se hvor­for han bruk­te så mye kref­ter som han gjor­de.

I dag er den en lang, 230 km, flat etap­pe. Det er tre klas­si­fi­ser­te stig­nin­ger, en tred­je- og to fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­ger. Men de er alle i førs­te halv­del av etap­pen, og det er nep­pe noen som kom­mer til å bli kjørt av så mye at de ikke kla­rer å hen­te inn det­te før mål. Så her bør det bli nok en spurt, og den­ne gang med alle spur­ter­ne på plass fel­tet. Det går slakt ned­over på slut­ten, så det­te er en etap­pe for de med høy­est topp­fart, og en smu­le flaks.

Bel­fort, som lig­ger i et lite depar­te­ment Ter­ri­toire de Bel­fort, skal være et områ­de hvor man kan obser­ve­re man­ge fug­ler, om man drar litt uten­for byen. Jeg syk­let inn­om byen i fjor, først og fremst for­di jeg vil­le fin­ne en geocache i depar­te­men­tet Ter­ri­toire de Bel­fort. Byen frem­sto ikke som sær­lig inter­es­sant, så langt jeg kun­ne obser­ve­re. Den står ikke på lis­ten over byer jeg ten­ker på å dra til­ba­ke til. Vin­mes­sig er hel­ler ikke områ­det sær­lig inter­es­sant. Vi kan fin­ne vin klas­si­fi­sert som IGP Fran­che-Com­té. Men det er ikke en vin å lete etter, om man ikke er på ste­det.

Jeg vel­ger å star­te med litt ost, en av mine favo­rit­ter: Com­té. Så vidt jeg har fun­net ut, er det egent­lig Gruyè­re de Com­té, alt­så Gruyè­re fra Com­té. Det er den AOP-klas­si­fi­ser­te osten som det pro­du­se­res mest av i Frank­ri­ke, 45.000 tonn per år.

Områ­det for man kan pro­du­se­re Com­té

Gruyè­re er en av de klas­sis­ke sveit­si­ke oste­ne, ved siden av Emment­ha­ler (som vi i Nor­ge kal­ler Sveit­ser­ost). Vi er tross alt i grense­om­rå­det mel­lom Frank­ri­ke og Sveits. Men den frans­ke osten kal­les van­lig­vis bare Com­té. Det er en hard (jeg har sett den klas­si­fi­sert som halv­hard, men jeg synes den er gans­ke hard) ost, laget på upas­teu­ri­sert kumelk. Man tul­ler ikke med slikt i Frank­ri­ke. Det skal være melk fra kyr av nær­me­re angitt rase, enten Mont­bé­li­ar­de eller Fransk Sim­men­tal, som har bei­tet i bestem­te områ­der i Jura. Det er ikke til­fel­dig at man i områ­det vi i alle fall kom­mer i nær­he­ten av på slut­ten av etap­pen, ikke bare vur­de­rer områ­de hvor vin­dru­ene er dyr­ket, men også den enkel­te vin­mark og i noen til­fel­ler deler av vinrmark. Folk som har råd til slikt (det har ikke jeg) beta­ler van­vit­ti­ge sum­mer for å få vin fra de bes­te dele­ne av den bes­te vin­mar­ken. Ter­roir, som fransk­menn kal­ler det, har betyd­ning ikke bare for vin.

Det stil­les krav til fôret for kyr hvis melk skal bru­kes til pro­duk­sjon av Com­té, blant annet til inn­hol­det av urter. Det er kun til­latt med 1,3 ku per hek­tar bei­te. De sis­te pro­duk­sjons­tal­le­ne jeg har er fra 2005. Det er i alt 1 200 000 hek­tar beite­mark som er god­kjent for pro­duk­sjon av melk til Com­té. Det var da 3 163 melke­bøn­der, 175 yste­ri­er og 188 mod­ne­ri­er. Der man har tra­di­sjon for å pro­du­se­re kva­li­tet er det gjer­ne tra­di­sjo­nelt hånd­verk i liten ska­la. Det er den­ne type pro­duk­ter norsk land­bruk må kon­kur­re­re med, om de skal kon­kur­re­re på kva­li­tet. Jeg har begren­set tro på at ny tek­no­lo­gi skal øke kva­li­te­ten i vesent­lig grad, slik man synes å tro i det tek­no­logi­op­ti­mis­tis­ke Nor­ge.

I Nor­ge har man sen­tra­li­sert, indu­stria­li­sert og stan­dar­di­sert oste­ne, slik at man har vis­ket bort alt lokalt sær­preg. Jeg har ald­ri sett noen krav til hva slags melk det skal være i de van­li­ge nors­ke oste­ne. Bort­sett fra at nors­ke land­bruks­or­ga­ni­sa­sjo­ner vil ha oss til å tro at så len­ge det bare er norsk, er det topp kva­li­tet. Hvil­ket ikke er sant. Vi har fått noen få oste­pro­du­sen­ter i Nor­ge som har begynt å hev­de seg. Men de har gjer­ne avta­ler med noen melke­bøn­der som leve­rer melk etter deres spe­si­fi­ka­sjo­ner. Den­ne osten er ikke sam­men­lign­bar med den typis­ke, nors­ke indu­s­trio­sten.

Kyr­ne som gir melk til Com­té skal ha friskt fôr. Silo­for er ikke til­latt. Mel­ken, og der­med osten får smak etter hva kyr­ne spi­ser. Man kan bare i begren­set grad gjøds­le bei­te­ne. I peri­oder hvor det ikke er prak­tisk mulig å fôre kyr­ne i hen­hold til kra­ve­ne, kan ikke den osten som pro­du­se­res klas­si­fi­se­res som AOC eller AOP Com­té. (Frank­ri­ke bru­ker AOC, i EU er beteg­nel­sen AOP). Melk fra kyr som ald­ri er uten­for fjø­set, og som fôres på kraft­fôr, vil ald­ri kun­ne bru­kes i pro­duk­sjon av kva­li­tets­ost. Det fin­nes også uklas­si­fi­sert, og der­med også uin­ter­es­sant Com­té, som sann­syn­lig­vis er laget indu­stri­elt med pas­teu­ri­sert melk, slik det mes­te av den stort sett uin­ter­es­san­te nors­ke osten pro­du­se­res. Den osten kjø­per jeg ikke.

Mel­ken skal trans­por­te­res til pro­duk­sjons­ste­det umid­del­bart etter mel­king. Man kan ikke sam­le opp mel­ken, og kjø­re den i tank­bil til et yste­ri i en annen del av lan­det. Enhver klas­si­fi­sert ost har sine krav til pro­duk­sjon. De er selv­sagt ikke like, men inne­hol­der krav til mel­ken, fôret, pro­duk­sjons­sted, lag­ring, osv. Det er slik man pro­du­se­rer kva­li­tet.

Kva­li­tets­pro­duk­sjon er i utgangs­punk­tet enk­let, men i prak­sis vans­ke­lig. Det gjel­der å ha de bes­te råva­re­ne, og res­ten er tra­di­sjo­nelt, omsorgs­fullt hånd­verk. Det­te gjel­der enten man pro­du­se­rer mat eller vin. Det betyr selv­sagt også at dyre­ne skal ha det godt, hva enten det gjel­der kjøtt- eller melke­pro­duk­sjon. Det er ingen hem­me­li­ge til­set­nings­stof­fer, slik Tine rekla­me­rer med at det er i Jarsl­berg­os­ten.

Man kan selv­sagt ikke dri­ve lisens­pro­duk­sjon av Com­té i and­re land, slik Tine gjør med Jarsl­berg, og der­med ytter­li­ge­re utvan­ner det osten måt­te ha av sær­preg. Men så er da hel­ler ikke Jarls­berg en klas­si­fi­sert kva­li­tets­ost. Det er en gans­ke kje­de­lig indu­s­triost, men ikke så kje­de­lig som nord­menns ynd­lig­sost: Den totalt smak­løse Nor­ve­gia.

En ost laget på upas­teu­ri­sert melk har en mye rike­re smak enn ost laget på pas­teu­ri­sert melk. Men det stil­ler stren­ge­re krav til pro­duk­sjo­nen. I Nor­ge får man stort sett ikke lov til å lage ost av upas­teu­ri­sert melk, et krav som man sann­syn­lig­vis må ha når all pro­duk­sjon er sen­tra­li­sert og indu­stria­li­sert, og melk fra fle­re melke­bøn­der blan­des i de sam­me, sto­re tank­bi­le­ne for trans­port til oste­fab­rik­ke­ne.

Jeg plei­er å gå til en annen del av Frank­ri­ke og en annen ost, om jeg vil demon­stre­re for­skjel­len mel­lom ost laget av pas­teu­ri­sert og upas­teu­ri­sert melk, til Brie, som lig­ger mel­lom Paris og Champag­ne. Brie er i seg selv ikke beskyt­tet, og det pro­du­se­res mye ost som ikke har noe med områ­det Brie å gjø­re, også i Nor­ge. Men noe brie er klas­si­fi­sert, blant annet Brie de Meaux, som pro­du­se­res i områ­det rundt byen Meaux, av upas­teu­ri­sert melk. Kjøp et styk­ke Brie de Meaux, og sam­men­lign den med en annen Brie, gjer­ne en fransk, laget på pas­teu­ri­sert melk, og smak for­skjel­len. Osten laget på upas­teu­ri­sert melk er ikke skar­pe­re, men mye rike­re i sma­ken.

Ost må være moden. Det mes­te av den osten som sel­ges er Nor­ge er umo­den. Mye av den Com­té som sel­ges er lag­ret 6 mån­der eller kor­te­re, som etter min smak er for kort. Det kos­ter å hol­de varer på lager til mod­ning, så en moden ost er dyre­re enn en umo­den ost — akku­rat som en lag­ret vin er dyre­re enn en vin som ikke er lag­ret. Der vi plei­er å kjø­pe mat i Frank­ri­ke, har de et godt utvalg, med ulik lag­ring: 6 md, 12 md, 18 md, og noen gan­ger 24 og 36 md. Jeg plei­er å kjø­pe en Com­té som er lag­ret i 18 måne­der.

Kva­li­tet kos­ter, også når det gjel­der mat. I Nor­ge er man syke­lig opp­tatt av pris, og i vel­dig liten grad opp­tatt av kva­li­tet.

Da nors­ke aviser for noen år siden jak­tet på varer som var “utgått på dato” i butik­ke­ne, kom vår loka­le oste­hand­ler på Frog­ner med føl­gen­de hjerte­sukk: “Jeg håper at de ikke kom­mer hit. Vi har ost som ikke er gått ut på dato, men vi kan jo ikke sel­ge ost som ikke er moden.” Hel­dig­vis kan man i gode butik­ker få oster som er lag­ret, også av Nor­ve­gia, Jarls­berg og Sveis­ter, som er noe helt annet enn den plast­pak­ke­de osten vi fin­ner i bil­lig­bu­tik­ke­ne.

Men vi må ha noe å drik­ke, kan­skje til osten.

Den førs­te drikke­pau­sen bør være i Arbois, etter at ryt­ter­ne har gjort unna det som er av stig­nin­ger. Vi er i Jura. Vin­om­rå­det Jura strek­ker seg omtrent nord-syd. Det er ca 80km langt og 2–4 km bredt.

Det er fire geo­gra­fis­ke AOP-områ­der og to viner med AOP-sta­tus. Côtes-du-Jura strek­ker seg hele vei­en fra nord til sør. Jeg opp­fat­ter det slik at man også her har et hie­rar­ki med Côtes-du-Jura som basis-AOP, mens de tre bes­te områ­de­ne har egen AOP-sta­tus. Dis­se tre and­re er Arbois, Cha­teau Cha­lon og L’Etoile.

Dagens etap­pe pas­se­rer gjen­nom Arbois, som er den nord­ligs­te delen av vin­om­rå­de­ne i Jura. Arbois var et av de førs­te områ­de­ne som fikk AOC-sta­tus i Frank­ri­ke og er den størs­te av Jura-appel­la­tio­ne­ne. Det pro­du­se­res omtrent 70% rød og 30% hvit vin. En av mine svens­ke ven­ner har for­talt at hvit­vin fra Arbois anbe­fa­les til svansk jule- og påske­sild.

Jeg tar med to spe­sia­li­te­ter fra Jura, selv om det er viner som pro­du­se­res len­ger syd enn der dagens etap­pe krys­ser vin­om­rå­ene. Det er Vin Jau­ne og Vin-Pail­le.

En “Vin de Pail­le” og en “Vin Jau­ne” inn­kjøpt til Tour de Fran­ce

I Cha­teau-Cha­lon pro­du­se­res bare Vin-Jau­ne (gul vin) som lages av dru­en Sava­g­nin. Den­ne vinen skal lig­ge mer enn seks år på eike­fat, som ikke fyl­les helt opp. De får et  får et flor­lag på top­pen som beskyt­ter mot oksy­de­ring under den­ne lag­rin­gen. Vinen kan min­ne om en fih­no sher­ry. Jeg må inn­røm­me av vin jau­ne ikke er blant mine favo­rit­ter. Men så er jeg hel­ler ikke så vel­dig glad i sher­ry. Vin Jau­ne tap­pes på spe­si­el­le flas­ker som kal­les Clave­lin og rom­mer 62 cl. Flaske­stør­rel­sen er visst­nok valgt for å vise hvor mye vin som har blitt borte under lag­rin­gen, slik at det man van­lig­vis får på en 75cl flas­ke nå bare fyl­ler 62cl. Bres­se-kyl­ling og Vin Jau­ne er en lokal kom­bi­na­sjon.

Foto: Wiki­me­dia Com­mons

En annen spe­sia­li­tet i Jura er Vin-Pail­le. Det­te betyr “strå-vin”. Dru­ene, som kan være sava­g­nin, char­don­nay og poul­sard, ble tra­di­sjo­nelt tør­ket på strå­mat­ter innen­dørs i 2–3 måne­der. Van­net for­dam­per og dru­ene blir omtrent som rosi­ner, med vel­dig høyt suk­ker­inn­hold. Det­te gir en søt vin. I dag bru­kes gjer­ne and­re mate­ria­ler enn strå for å lage tørke­mat­ter for vinen, men ellers er pro­ses­sen den sam­me.

Mel­lom Arbois og mål­byen, går etap­pen gjen­nom Bres­se, områ­det hvor de pro­du­se­rer Frank­ri­ke, og anta­ge­lig­vis ver­dens bes­te kyl­ling. Så dagens hoved­rett kan gjer­ne være kyl­ling. I Frank­ri­ke er det van­lig at Bres­se-kyl­ling lig­ger i kjøtt­dis­ken med både hode og ben. Kan­skje er jeg litt ping­le­te. Men det fikk meg len­ge til ikke å kjø­pe den­ne kyl­lin­gen. Det fris­tet ikke å stå på kjøk­ke­net og kap­pe hode og føt­ter av en kyl­ling, selv om den selv­føl­ge­lig var like død som den kyl­lin­gen man kjø­per mer fer­dig pre­pa­rert. En dag tok jeg like­vel mot til meg og ba om en Bres­se-kyl­ling. Man­nen bak dis­ken spur­te om han skul­le gjø­re den klar, og jeg svar­te let­tet ja. Han kap­pet hode og føt­ter, ren­set ut inn­vol­ler og ga meg kyl­lin­gen slik vi er vant til å få den når vi kjø­per hel land­kyl­ling. Siden har det blitt en del Bres­se-kyl­ling.

Frank­ri­ke har en lang tra­di­sjon for kva­li­tets­ten­king når det gjel­der mat, som omtalt oven­for om Com­té­os­ten. Bres­se-kyl­ling fôres ikke opp på impor­tert, bra­si­li­ansk soya. Det er stren­ge krav til for, til plass, osv. Slikt gir resul­ta­ter. I Nor­ge ten­ker man ikke slik. Man prø­ver å lure folk til å tro at man har kva­li­tet bare for­di den er norsk — men den går i alle fall ikke jeg på. Jeg har f.eks. spist mye fransk mat av langt bed­re kva­li­tet enn den vi er vant med å få i Nor­ge. Det betyr ikke at all fransk mat har topp­kva­li­tet. Men et er et utvalg som gir meg som for­bru­ker mulig­het til å vel­ge. Utval­get fin­nes for­di man ikke har lagt ned all lokal pro­duk­sjon og sen­tra­li­sert det hele i indu­stri­ell pro­duk­sjon.

Hjem­me er ikke Bres­se-kyl­ling lett å få tak i. Men velg i alle fall kva­li­tet om du skal ha kyl­ling. Stan­dard kyl­ling­fi­lét fra Prior og til­svarn­de pro­du­sen­ter er små, gans­ke tør­re og smak­løse. Den salt­vanns­in­ji­ser­te kyl­ling­fi­le­ten nord­menn kjø­per når de har­ry­hand­ler i Sve­ri­ge er nep­pe bed­re (jeg har ald­ri spist den). For de som dri­ver opp­drett, det være seg av fisk eller kyl­ling, er fôr­fak­tor et sen­tralt begrep. Hvor mye fôr trengs for å pro­du­se­re en kilo kjøtt, og hvor mye kos­ter fôret? Når en kyl­ling blir stør­re enn ca 800 gram stger fôr­fak­to­ren bety­de­lig. Det kre­ves mer fôr for å øke kjøtt­vek­ten ytter­li­ge­re. Kyl­lin­ger slak­tes mens de er små for­di det er det mest lønn­som­me, ikke for­di det gir best kjøtt­kva­li­tet. Kyl­ling som får vokse seg stør­re sma­ker bed­re, men blir også dyre­re.

Dagens mål­by, Cha­lon-sur-Saô­ne, er den størs­te byen depar­te­men­tet Saô­ne-et-Loire i Bur­gund. Bur­gund bur­de få det til å funk­le i glas­se­ne hos vinel­s­ke­re. Men selv Côte-de-Beau­ne er den størs­te byen, er det ikke den vik­tigs­te vin­byen. Den var vik­tig for vin­pro­duk­sjo­nen for­di det var en vik­tig havne­by ved elven Saô­ne. Men vi ser at den lig­ger litt øst for de inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne i Bur­gund.

Bur­gund er et vik­tig, men også meget kom­pli­sert vin­om­rå­de. Her er det ikke bare spørs­mål om områ­de og pro­du­sent, vi må ned på den enkel­te vin­mark. Og jeg har ikke råd til å inves­te­re så mye i min dan­nel­se at jeg kan sma­ke meg gjen­nom alle de gode vine­ne fra Bur­gund. I 2017 gikk den 7. etap­pen gjen­nom noen av de bes­te områ­de­ne i Bur­gund, og jeg hen­vi­ser inter­es­ser­te til min omta­le av den etap­pen.

Vi er ikke bare øst, men også litt syd for de bes­te vin­om­rå­de­ne. Det nær­mes­te er Côte Cha­lon­nai­se.

De mest kjen­te vine­ne her­fra er Mercu­rey og Giv­ry. Mercu­rey kom­mer ikke fra det fines­te og mest snob­be­te områ­det i Bourgog­ne, så man kan få vin til en ikke alt for høy pris — i alle fall til bur­gun­der å være. Vine­ne er rela­tivt robus­te, men uten den sam­me fines­se som i de bes­te deler av Bur­gund. Hvis det skal være full pak­ke i dag, bør det være en Bresskyl­ling med hvit­vin fra Arbois og/eller en rødvin fra Mercu­rey.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email