Kanskje ga gårsdagens etappe en forsmak på hva vi har i vente med så få spurtere igjen: Man lar ikke et brudd få særlig mye tid, slik at det ikke blir særlig krevende å kjøre det inn.
Før jeg kommer til dagens etappe, vil jeg tilbake til etappe nr 11. Mark Cavendish var av sin gamle trener lært opp til at man fullfører, av respekt for rittet. Så han fullførte, en drøy time etter tidsgrensen. Hans gamle trener sto ved mållinjen og ventet, mens man var i gang med å rigge ned. Siden én fortsatt var ute og syklet, fikk lagbilene mm ikke lov til å kjøre ned fra målområdet. Cavendish’ gamle trener følte seg medskyldig i at alle måtte vente.
Dagens etappe er kuppert. Den starter med moderat stigning, men ender med bakken opp til la Croix Neuve, med målgang på flystripen på toppen. Det er en stigning som gjerne kalles La Montée Laurent Jalabert (Laurent Jalabert er fra Mende). Det er 3 km med en gjennomsnittlig stigning på 10,1% og 13% på det bratteste. Man skal være god til å klatre for å vinne her. Det var avslutning opp her i 2015. De to franskmennene Thibaut Pinot og Romain Bardet ledet opp bakken, og voktet på hverandre. Da kom briten Steve Cumming, som syklet på det Sør-Afrikanske laget MTN-Qhubeka. De syklet med oransje hjemler for å markere Nelson Mandelas fødselsdag. Hva passet vel da bedre at han “kom som en kule” på slutten, passerte de to franskemennene og tok MTN-Qhubekas første Grand Tour seier på Mandela-dagen. Til stor skuffelse for de franske kommentatorene, som hadde begynt å snakke om fransk dobbeltseier. Hvem som kan vinne denne etappen i dag, er vanskelig å si. Jeg hadde tenkt på Vincenzo Nibali, men han er ute av rittet med skade. Geraint Thomas har vist seg som en god bakkespurter. Greg van Avermaet kan også være en kandidat her.
Vi starter i Rhône. Saint-Paul-Trois-Châteaux ligger ved Tricastin. Coteaux de Tricastin var en av de vinene vi gjerne kjøpte da jeg var ung. Når vi drakk rødvin, var det ofte viner fra de mindre kjente områdene i det sydlige Rhône, uten at jeg visste noe om disse vinene annet enn at vi likte dem, og at de var rimelige.
I Frankrike forbinder man først og fremst Tricastin med atomkraftverket som ligger der. Det har vært noen problemer med utslipp fra dette atomkraftverket, og det er ikke et navn vinprodusenter gjerne vil assosieres med. Vinen har derfor skiftet navn, og heter nå AOP Grignan-les-Adhémar.
I det nordlige Rhône er det druen syrah som dominerer rødvinene. I det sydlige Rhône suppleres den av grenache og en del andre druer. Grenache er en opprinnelig spansk drue, hvor den er kjent som granacha. Den krever mye varme, og blir ikke tilstrekkelig moden nord for det området hvor vi nå er. Det er en drue som gir kropp og mye alkohol i en vin, men ganske lite struktur. Det at den gir høy alkholstyrke gjør at den ofte er basis for søte viner og hetviner. Jeg synes at viner laget av 100% grenache kan ha et visst “syltetøypreg”. Men syrah og grenache er viner som utfyller hverandre på en utmerket måte. Chateauneuf-du-Pape har typisk mye grenache og noe syrah.
Syd for Avignon åpner landskapet seg opp. Vi har det som gjerne kalles for-Alpene, eller les Alpilles, med blant annet Mont Ventoux i vest. Men landskapet blir flatere, og har ikke lenger preg av å være en dal. Vi er her i Rhônedeltatet. Det er et platå her, som går et godt stykke ut i havet, før det stuper ned i dypet, ned til flere tusen meters. Dette er restene av en sammenrast fjellkjede. Området kalles Golfe de Lion. Jeg håpet lenge at det hadde noe å gjøre med løvegulfen, og at det var en spennende historie bak. Det er det ikke. Det er ganske enkelt Lyongulfen. Dette bildet fra Google Earth gir et ganske godt inntrykk av hvordan det er.
Hele Rhônedeltatet, våtmarksområdet Camargue og det meste av Languedoc er avsetningen fra Rhônen og andre elver, kanskje også is. Rhônen er en av de store elvene. Jeg har lest et sted at den frakter med seg to millioner tonn løsmasse per år, som tilsvarer omtrent 50 lastebillass per dag. Der strømmen er stri, tar elven dette med, og det deponeres der det flater ut og elven flyter roligere. Hvis ikke det hadde vært dette fjellplatået, ville det meste ha forsvunnet ned i dypet.
Jordsmonnet er et helt annet i det sydlige Rhône enn lenger nord, i tillegg til at det er varmere.
Som i flere av de store og gode vinområdene er klassifiseringen i Rhône hierarkisk. Basisklassifiseringen er AOP Côtes du Rhône. Noen områder som produserer litt bedre vin klassifiseres som Côtes du Rhône Village. På nivået over dette er det noen områder som klassifiseres som Côtes du Rhône Village med tillegg av kommunenavn, som f.eks. Côtes du Rhône Village Laudun. Det øverste nivået er områder som er eget crus, altså har en egen AOP-betegnelse. Den aller mest kjente av disse er Châteauneuf-du-Pape, som ligger mellom Avignon og Orange. Alle klassifiserte områder i nord er egne crus. Det er ingen formell rangering mellom de ulike crus, men det er ingen tvil om at “noen er likere enn andre”.
For å illustrere en side ved hierarkiet kan vi gå tilbake til det jeg skrev i går om at man i Cornas bare produserer rødvin med 100% Syrah. Det er en sannhet med en liten modifikasjon. Man kan også bruke andre Rhône-druer, og man kan produsere hvitvin. Men da må vinen selges som Côtes du Rhône, og ikke som Cornas. Og da oppnår man ikke på langt nær de samme prisene.
I AOP Grignan-les-Adhémar lages mest rødvin, med syrah og grenache som primærdruer. Det skal være minimum 10% av hver av disse, og ingen drue kan utgjøre mer enn 80%. Det kan være inntil til sammen 30% av sekundærdruene Cinsault, Mourvèdre og Carignan, men ikke mer en 15% av noen av dem.
Det produseres også noe hvitvin med Grenache blanc, Roussanne, Clairette blanc, Marsanne, og Viognier. Det kan ikke være mer enn 60% av en enkelt drue. Det kan være ganske store variasjoner mellom vinne, både på grunn av variasjon i jordsmonn og i drueblandingen.
På den andre siden av Rhônen er Côtes du Vivarais. Også dette er først og fremst et rødvinsområde. Det skal være minimum 30% grenache og minimum 40% syrah. Til og med 2017 kunne det være inntil 10% carignan, fra og med 2018 inntil 10% cinsault.
Châteauneuf-du-Pape, som ligger mellom Orange og Avignon er det mest kjente cru-området i det sydlige Rhône. Det er tillatt å bruke inntil 18 ulike druesorter i Châteauneuf-du-Pape. Grenache er vanligvis den dominerende, sammen med syrah og mourvedre.
Vi kan ikke ta med alle områdene i Rhône. Men jeg tar med to på den andre siden av Rhônen fra Châteauneuf-du-Pape. Den ene er Lirac, den andre er Tavel. Rødvinen fra Lirac er laget med de samme druene som det meste annen rødvin fra det sydlige Rhône. Det skal være minst 40% grenache, minimum 25% til sammen av syrah og mourvedre, og maksimum 10% av cinsault og carignan. Den er mindre kjent, og derfor rimeligere enn Châteauneuf-du-Pape. Den er verdt er forsøk.
I Tavel produseres kun rosévin. De bruker mest grenache og cincault, men også noe syrah og mourvedre. Vinprodusentene fremhever gjerne at for de fleste vinprodusenter er rødvin hovedproduktet, og de beste druene brukes til å produsere rødvin, mens rosévin er mindre viktig og får de druene som ikke er like gode. Men i Tavel produserer de bare rosévin, og derfor bruker de sine beste druer til sin rosé. Rosé fra Tavel er gjerne kraftigere og litt mørkere enn det meste annet av rosévin. Når vi er i Frankrike om sommeren, drikker vi mye rosévin. Rødvin frister ikke så mye når det er varmt. Til mat hvor vi hjemme ville ha drukket rødvin, blir det ofte en kjølig rosé, gjerne fra Tavel. Når vi er på de kanter, pleier vi å stikke innom vår favoritt, Chateau d’Aqueria, og kjøpe en kasse eller to.
Men Rhône er bare starten. Vi hører ikke ofte om vin fra Ardeche. Men det er bare fordi det meste av vinen fra Ardeche, som omfatter en stor del av høyrebredden både i det nordlige og sydlige Rhône, selges som Rhône-vin. Men jeg vil nevne et par viner fra Ardeche som ikke klassifiseres som Rhône-viner. Når jeg er på en god restaurant velger jeg ofte en “Menu degustation”, med tilhørende vinmeny. Det er bedre å få et glass valgt ut til hver rett i menyen, enn å velge en vin som blir et kompromiss som skal passe til det meste i menyen. Det betyr ofte at man får utmerkede viner som man ikke kjenner, og derfor ikke ville ha valgt selv. På en utmerket, liten restaurant i Paris, Qui Plume la Lune, en restaurant med en stjerne i Michelin-guiden, fikk vi servert to meget interessante viner fra Ardeche. Den ene var Grande Ardèche 2009, fra den kjente Burgund-produsenten Louis Latour. De hadde sett seg om etter et område hvor de kunne produsere en god Chardonnay rimeligere enn i Burgund, og i 1979 falt valget på Ardeche. Det var absolutt en av de bedre Chardonnay-vinene jeg har smakt fra andre områder enn Burgund.
Den andre vinen var produsert av Sylvain Bock, som satser på naturvin. Ingen bruk av svovel i klaringen av vinen, eller andre kjemikalier i noen del av produksjonsprosessen. Det var en vin med det noen kryptiske navnet “Ne fais pas sans blanc”. Den er laget med 2/3 chardonnay og 1/3 grenache blanc. Den er ikke fatlagret. Den har en meget frisk og ren smak.
Dette er ganske rimelige viner, som gir meget god valuta for pengene. Jeg har ikke så mye erfaring med viner fra Ardeche, om vi holder de som er klassifisert som Rhôneviner utenfor. Men hvis de to nevnte viner viser potensialet for dette området, kan vi vente oss mye interessant herfra.
Etappen avsluttes i Mende i departementet Lozere, i den regionen som var Languedoc Roussilon, som etter reform og sammenslåing med det som var Midi Pyrenees har blitt til regionen Occitanie. Lozere er det tynnest befolkede departementet i Frankrike. Jeg har lett etter lokal vin når jeg har vært i Lozere, men har til nå ikke funnet en vin jeg synes det er grunn til å anbefale. Ta heller med vin fra starten.
Tour de France 2018
Les Vins du Tour de France
I vini del Giro d’Italia
