Det er selvfølgelig dumt når været får så stor betydning. Men resultatet ble antageligvis ganske riktig likevel. Egan Bernal fremsto som den sterkeste mot slutten, noe som virkelig er imponerende av en som bare er 22 år. Jeg noterte meg at Steven Kruijswijk hadde noen kommentarer om at deres taktikk var å slå til i det siste fjellet på fredag, som ikke blir syklet. Jeg tror ærlig talt ikke at de var alene om å tenke slik: Vi må mørne Julian Alaphilippe opp det første fjellet, og knekke ham i det siste. Jeg tror Alaphilippe ville ha tapt mer om de hadde syklet er etappene som var planlagt. En skadefri Thibaut Pinot hadde sannsynligvis hatt bedre muligheter til å redde Frankrikes ære. Skjønt, de fikk da i det minste en klatretrøye med Romain Bardet.
Nå gjenstår bare finalen. For de fleste gjelder det bare å fullføre Det er parade inn til Paris. Sannsynligheten for jordras skulle være ganske liten. Værmeldingen ser bra ut Muligens litt regn før de starter, men ikke mye. Og temperaturer litt over 20 grader. Det bør bli omtrent ideelle sykkelforhold. Jeg synes det er greit at de har gjort etappen kortere enn den var for noen år siden, slik at det ikke tar altfor lang tid før det blir action inne i Paris. Dette er den virkelige prestisjeetappen for sprinterne. Så vidt jeg kan se, var det ingen som kom utenfor noen tidsgrense på de avbrutte og forkortede etappene, så alle burde være på plass i dag.
Det produseres noe vin innenfor Paris’ bygrense. Det produseres vin på Montmartre, i Belleville og i enkelte andre bydeler. Dette er mest kuriositeter. Produksjonen er liten, og vinen er ganske sikkert overpriset. Jeg har én gang sett vin fra Paris på en restaurant i Paris. Men akkurat da passet ikke den til det vi spiste. Enten var det hvtivin og vi spiste mat det passet med rødvin til, eller det var rødvin og vi spiste mat hvor hvitvin passet best, jeg husker ærlig talt ikke. Så foreløpig har jeg ikke smakt noen av vinene som er produsert inne i selve Paris.
Naturkreftene må man bare bøye seg for. Det ville vært livsfarlig med en utforkjøring med hagl og snø. Om jeg hadde forstått det rett, hadde det heller ikke vært mulig å sykle ned på grunn av jordras. (Jeg har ikke presis informasjon om hvor rasene gikk.) Først hagl og snø, og så ekstrem terrengsykling i terreng med akutt rasfare, det hadde ikke kunnet gå. Mange blir selvsagt frustrerte når slikt skjer. Under normale forhold kunne Julian Alaphilippe ha tatt igjen en del i utforkjøringen, man han ville sannsynligvis ha tapt enda mer opp det neste fjellet. Det er antageligvis rett mann, Egan Bernal som nå sykler i den gule trøyen. I Frankrike er det antageligvis landesorg, etter at Thibaut Pinot måtte bryte, og Julian Alaphilippe mistet den gule trøyen.
I dag skal det hele avgjøres, på nok en forkortet utgave av det som skulle ha vært en “kort” og heftig etappe. Etappen er kortet ned fra de opprinnelige 130 km til ca 60 km. Nå starter etappen med det som kan se ut som det man vil kalle “falsk flate”, tilsynelatende flatt, men som går jevnt oppover. Så går det rett inn i en klatring. Her er det ingen utforkjøringer hvor noen kan hente inn det de måtte tape oppover.
Hvis man beregner tidsgrensen slik man vanligvis gjør, vil dagens etappe kunne bli en kjempeutfordring for spurterne. Tidsgrensen er en prosent av vinnertiden, og prosenten varierer etter hvor fort man har syklet. På en etappe på ca 60 km, hvor de siste ca 35 km er hard klatring, kan de tape mye tid til de beste klatrerne. Jeg håper de også her gjør tilpasninger ut fra den ekstraordninære situasjonene, slik at vi ikke ender i Paris uten noen av spurterne.
Dette kartet stemmer ikke lenger med den etappen de faktisk skal sykle. For å se oppdatert kart, må man gå til Tour de Frances nettsider. Jeg legger derfor inn etappeprofilen, som er den de faktisk skal sykle, forutsatt at det ikke blir flere katastrofer.
<edit> Nå har de kommet med oppdatert kart over etappen, så da legger jeg inn det også.</edit>
Skal vi ikke få no’ mer å drikke, eller skal de tørste oss ihjel?
Det er et par strofer jeg husker av en sang fra studietiden. Jeg kunne ha skrevet: Sorry, det er ikke noe vin å finne langs dagens etappe heller. Ingen av vinmarkene i Savoie ligger høyere enn 500 meter, og laveste punkt på dagens etappe er 539 meter.
I går var dagen da Nairo Quintana våknet og kom tilbake med en fantastisk avslutning opp til Galibier. Jeg hadde ventet at Julian Alaphilippe skulle tape tid til sine nærmeste utfordrere i dag. Om det var Alaphilippe som viste styrke, eller Geraint Thomas som viste svakhet, er ikke lett å si. Geraint Thomas kan ha vært kald nok til å vente til de to neste etappene. Da er det målgang på toppen, hvor Alaphilippe ikke har en utforkjøring til å ta igjen det han taper oppover. Ineos, tidligere Sky har havnet i den situasjonen det laget har vært i noen ganger før: Den som skulle hjelpe kapteinen i fjellene fremstår som den beste når det virkelig drar seg til. Kanskje blir det Geraint Thomas som må hjelpe Egan Bernal de neste to dagene.
Det blir to meget spennende dager, i dag og i morgen.
I dag skal sprinterne kjempe for å overleve. Etappen er kort etter TdF-standard, “bare” 126,5 km. Fra start går det bare oppover og oppover, med tre kategoriserte stigninger, før det bokstavelig talt topper seg med med Col de l’Iseran, en høykategoritopp som er 2 770 meter over havet. Så går det nedover, før det hele avsluttes på toppen av en førstekategori i Tignes.
Dette skrives en drøy uke før de faktisk skal sykle etappen, og jeg vet ikke hvordan stillingen er ved start. (Jeg er i Asia når etappen sykles, og vet ikke hvor godt jeg vil klare å følge med). Men jeg antar at det vil bli syklet hardt, og at tidgrensen vil være ganske knapp. Så her kan noen sprintere komme utenfor tidsgrensen.
Etappen starter på 585 moh, og siden bare stiger det. Her blir vi heller ikke reddet av noen kunstig innsjø som er et varmemagasin som gjør det mulig å dyrke vindruer. Vel er det en innsjø nær Tignes. Men, om jeg har forstått det rett, ligger den på ca 2 100 meter, og er dessuten for liten til å kunne ha en slik effekt.
Som sikkert veldig mange andre nordmenn, håpet jeg på at i alle fall én av de tre i bruddet skulle være med å kjempe helt inn. Men slik gikk det altså ikke. Matteo Trentin vant på den måten jeg liker best: Han rykket, og ingen klarte å følge.
Nå drar det seg virkelig til, men en førstekategori og to høykategorifjell. Det er de neste dagene Touren skal avgjøres. Gårsdagens etappe førte ikke til noen endringer for sammenlagtkandidatene. Det er fortsatt seks ryttere innenfor 2 minutter og 14 sekunder. På de gjenværende etappene må det angripes. Alle de seks kan vinne til slutt.
For sprinterne blir det først og fremst et spørsmål om å overleve fram til avslutningen i Paris.
Inne i fjellene pleier det være vanskelig å finne vin. Alpene er vanligvis ikke like vanskelig som Pyreneene, for i Alpene er det en del daler hvor det produseres god vin. Men de som har lagt opp etappene i årets Tour har ikke tenkt noe særlig på vin, så vi får det tørt i Alpene i år.
Så ble det Caleb Ewan som tok nest siste stikk blant spurterne. Nå må de bare overleve Alpene. Peter Sagan er som vanlig der oppe og ta poeng. Jeg har ikke regnet på om det er noen teoretiske muligheter for at noen andre skal kunne frata ham den grønne trøyen. I praksis er den konkurransen avgjort, om Peter Sagan bare kommer til Paris.
Det var trist at Jacob Fulgsang måtte bryte. Jeg unner ham suksess.
I dag setter rytterne kursen mot Alpene, hvor de siste slagene skal stå før vinneren av årets Tour de France skal kåres. Det er en etappe hvor det går ganske jevnt oppover, uten de i seg selv altfor krevende bakkene. Men man kan bli ganske mør av å sykle jevne, om ikke så bratte motbakker.
Som nevnt i går, starter etappen fra Pont du Gard, og går bort fra det området. Derfor valgte jeg å gjøre meg ferdig med Pont du Gard i går. Før vi går videre, tar jeg med litt om klassifisering av Rhôneviner. For det første deler man Rhône i en nordlig og en sydlig del. Vi skal holde oss i den sydlige. Men det er i nord vi finner de virkelig edle Rhônevinene, som Hermitage, Côte Rôtie m.fl. Nesten alle vinene over minimumsnivå i Rhône kan selges som Côte du Rhône. Jeg skriver nesten alle. I går ga jeg uttrykk for en viss tvil om hvorvidt Costieres de Nîmes hører til Rhône eller Languedoc. Sist jeg sjekket, kunne den i alle fall ikke selges som Côte du Rhône.
Jeg synes Côte du Rhone er en utmerket all round rødvin, og pleier alltid å ha litt av den. Guigal, som man får på de fleste flyplasser i Norge, er en helt grei Côte du Rhône. Men de som kan selge sin vin som f.eks. Cornas, vil ikke nedklassifisere den til Côte du Rhône. Nivået over Côte du Rhône er Côte du Rhône Village. Over dette igjen er Côte du Rhône Village med angivelse av kommunenavn. På toppen er de som har egen klassifisering, som Tavel, Lirac, Châteauneuf-du-Pape, Gigondas, osv.
Vi starter med to vinområser vest for Rhônen, eller på høyrebredden, som franskmenn sier. De sier dette med utgangspunkt i hvilken reting elven flyter. Høyrebredden er høyrebredden medstrøms.
Det første området er Tavel. Tavel er et område hvor de kun produserer rosévin. Det er en rosévin som gjerne er litt mørkere enn den som er på moten nå. Vinbøndene i Tavel pleier å si at for de fleste vinprodusenter er rødvin hovedproduktet, og de beste druene går til rødvin. De nestbeste eller kanskje litt lavere, går til rosé. Men vi produserer bare rosé, sier de. Så våre beste druer går til rosévin. Om sommeren drikker jeg mye rosévin. Jeg velger ofte den litt kraftige Tavel til retter som jeg i en kjøligere årstid ville ha valgt rødvin til.
Etter å ha gjort litt research og smakt en del Tavelviner, har vi landet på Chäteau d’Aquera som vår favoritt. Vi stikker gjerne innom og kjøper en kartong (6 fl) eller to, hvis vi er på de kanter.
Naboområdet til Tavel er Lirac. Det ligger omtrent tvers over Rhônen for Châteauneuf du Pape. Jorden har noe av den samme karakteristikken, med ganske store rullesteiner. Steinene bidrar til at jorden ikke blir for varm når solen steker, samtidig som den også holder på varmen når det blir litt kjøligere om kvelden og natten. Her produseres rød, rosé og hvitvin, av de samme druene man ellers finner i Rhône.
Rytterne krysser Rhônen litt nord for Châteauneuf-du-Pape. Men det er nord for byen, ikke nord for vinmarkene, så vi tar med det området også. Det er det klassiske vinområdet fra den sørlige delen av Rhône, som “alle” kjenner.
Vi passerer så en annen by med en flott severdiget: Orange. Der er det et gammelt romersk teater. Det er bygget i et naturlig amfi, med en bakvegg som reflekterer lyden ut i amfiet. Det er en klassisk musikkfestival der om sommeren. Jeg har sett en del operaer i det teateret. Det er ganske fantastisk når man sitter utendørs, det er plass til ca 9 500 publikummere, og det er ikke en mikrofon eller høytaler på scenen. Og man hører helt greit.
Videre fra Orange går etappen gjennom en del Côte du Rhône Village områder, men jeg går ikke gjennom dem. Etter ca 70 km er det slutt på vinen. Da bør man ha bunkret litt. For nå skal vi inn i fjellene, og der kan det være vanskelig å finne vin.
Julian Alaphilippe viste litt svakheter på søndag. Men samtidig var det ingen av sammenlagtkanditatene som viste nok styrke til å fremstå som klare favoritter. Med seks ryttere innenfor 2 min 14 sek har Alaphilippe ingen trygg ledelse. av resten av ditt liv.
Hver dag er første dagen av resten av ditt liv.
Det er en linje Ole Paus har brukt i minst én sang. Jeg tror han har brukt den flere ganger. Det er fristene å skrive den om til at hver etappe er første etappe i resten av Tour de France. Det er riktignok den ganske vesentlige forskjell at i Tour de France vet vi at det er 21 etapper, og vi vet hvordan de resterende etappene ser ut. Vi vet ikke hvor mange etapper livet har, og hvordan de gjenværende etappene vil bli. På en måte starter Tour de France på nytt den siste uken, med de hardeste fjelletappene. Nå setter rytterne kursen mot Alpene. Men dagens etappe må nærmest regnes som oppvarming etter hviledagen for de med sammenlagtambisjoner.
I dag er det en 177 km lang, flat etappe som starter og slutter i Nîmes. Det er sprinternes siste sjanse før avslutningen i Paris.
Noen få ord om terminologi. På henholdsvis engelsk og fransk omtales skutene som henholdsvis sprinter og sprinteur. Jeg vakler litt i ordbruken. I landeveissykling er det ikke spørmål om å sykle fortest mulig 100, 500 eller 1000 meter. Landeveissyklingens sprintere ellet spurtere vinner en spurt etter å ha syklet kanskje 200 km. Det er noe annet enn hva jeg forbinder med sprint. På den annen side synes jeg sprinter klinger bedre enn spurter.
Dette er en etappe hvor vi må starte med severdighetene, før vi går over til vinen. Nîmes er en gammel, romersk by. Noe av det jeg alltid viser fram til besøkende om vi er i Nîmes, er den gamle arenaen.
Et poeng jeg burde ha tenkt på til i går, på 50-årsdagen for den første månelandingen, er at det er et astronomisk observatorium på Tourmalet. Men vi får overlate det til andre og holde oss til sykkelstierner.
Genuint Thomas kan ikke tape tid til Julian Alaphilippe på etapper som den i går, om han skal ha håp om å vinne. Men det kan nok være bra for Tour de France om en franskmann vinner. Det er lenge siden sist,
I dag er det siste fjelletappe i Pyreneene, med avslutning på en førstekategoristigning.
Vi starter i Limoux, før vi igjen fortsetter inn i Ariège. Limoux er et interessant vinområde. Til xxx etappe fra Albi, skrev jeg at Gaillac er et av flere områder som gjør krav på å være det første stedet som laget musserende vin. Mange gjør krav på å være det første stedet, og vi vet ikke hvem som var først. Men dagens startby Limoux, eller snarere området hvor byen ligger, er de som har den eldste dokumenterte produksjonen, fra 1531. I Limoux hevder de at DOM Perrignon lærte teknikken i Limoux før han reiste til Champagne.
Sannsynligvis var de første musserende vinene resultat av uhell, og slett ikke noe man traktet etter. Vinen ble produsert om høsten, og tappet på flasker. Når våren kom og det ble varmere i været, kunne det begynne å gjære på nytt i flasker hvor vinen ikke var helt utgjæres. Korker spratt ut og flasker eksploderte på grunn av trykket i flaskene. Bare problemer.
I Limoux lager de tre forskjellige typer musserende vin. Den helt tradisjonelle er Blanquette de Limoux laget med det de kaller Methode Ancestrale. Produksjonsmetoden og druene, Mauzac, er de samme som de bruker til den tradisjonelle musserende vinen i Gaillac, som de kaller Methode Gaillac. Vinen tappes på flasker før den er utgjæret, og gjærer ferdig på flasken.
Det man kan kalle den vanlige Blanquette de Limoux inneholder minst 90% mauzac, og resten chardonnay og chenin blanc. Den produseres med tradisjonell metode, med ettergjæring på flaske.
Crémant de Limoux er en mer moderne musserende vin, laget med tradisjonell metode, som all crémant. Denne lages i hovedsak på chardonnay og chenin blanc. Det kan være 40–70% chardonnay og 20–40% chenin blanc, men de kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90%. Det kan være 10–20% mauzac og inntil 10% pinot noir. Vinen skal lagres, sur lie (på gjærrestene) i minimum et år før andregangsgjæring.
Det produseres også hvitvin i Limoux, og noe rødvin, i hovedsak av merlot. Men det er den musserende vinen som er mest interessant. Og uansett er en god musserende vin den beste aperitiff til dagens etappe.
Herfra går etappen igjen inn i Ariège, og det har ikke kommet noe mer interessant. En måte å finne gode, lokale viner er å spørre etter dem på restauranter. Mange restauranter vil gjerne kunne servere gode, lokale viner, og ambisiøse produsenter vil gjerne selge sin vin til slike restauranter — slik at folk som meg kan gjøre seg kjent med vinen. Sist jeg var i Foix spiste vi på det som var en bra restaurant. Som vanlig spurte jeg etter lokal hvitvin. Vi spiste lokal ørret, så vi ville ha hvitvin. Det mest lokale de kunne anbefale var jurancon og gaillac. Det var åpenbart noe som ikke hadde en lokal vin de var stolte av.
Denne gangen slutter ikke etappen i selve Foix, men på en høyde over byen som jeg ikke kjenner.
Etter denne etappen er det hviledag, og hele sirkuset skal flyttes til Nîmes. De slipper å sykle selv over Languedoc denne gangen.
Så styrket Julian Alaphilippe sin posisjon ytterligere ved å vinne tempoetappen. Ledelsen er langt fra betryggende. Men skulle han vinne Touren vil det bli stor jubel i Frankrike,
I dag bør det bli angrep fra alle som har sammenlagtambisjoner. En førstekategoristigning, og deretter avslutning på Tourmalet. Etappen er i denne sammenheng kort, 117,5 km. Vi har sett flere slike korte og bratte etapper i de senere år. De pleier å gi mye action, men de pleier også å gi sprinterne problemer. Maksimaltiden regnes ut som en prosent av bestetiden, etter en ganske komplisert formel, som gjør at tillegget blir ganske lite på en kort etappe. Sprinterne pleier å tape mye i motbakkene, men henter inn en god del i utforkjøringene. Sprinterne er gjerne bedre enn de typiske klaterne når det går fort nedover. På flatene mellom toppene kan de også hente inn mye, hvis de har lag som vil kjøre. Men på etapper som dagens er det ikke lange flatene hvor man kan hente inn det tapte.
Inn i fjellene, særlig i Pyreneene, er det vanskelig å finne interessant drikke. Startbyen Tarbes skal visstnok være kjent for hvite bønner og svarte griser, men jeg stopper ikke ved dem.
I dag blir det i praksis mest vann. Det er ofte tåke og/eller regn på den franske siden av Pyreneene. Hvis vi ser på topografien, forstår vi hvorfor. Dette sattelittbildet fra NASA viser det på en god måte.
converted PNM file
Pyreneene er som en vegg mot syd. De sydlige utløperen av Massif Central, Montagne Noir danner sammen med Pyreneene en trakt med vid åpning mot Atlanterhavet i vest, og er på det trangeste omtrent der vi finner Carcassonne. Kjølig og fuktig luft kommer inn i trakten fra Atlanterhavet. Den presses opp, og vi får den samme effekten som jeg beskrev om Vosges. Når luften presses oppover, kjøles den ned og kjølig luft kan holde på mindre fuktighet enn varm luft. Så fuktigheten kondenseres til tåke, eller til regn. I den smaleste delen av trakten kan vinden få stor fart. Så her kan det blåse kraftig, og det kan være krafig vind fra vest ut mot Middelhavet.
Dette var den ene kilden til vann: Regn og tåke.
Den første ordentlige stigningen på dagens etappe, i alle fall ordentlige for proffsyklister, er til Col du Soulor. For de fleste av oss andre kan en fjerdekategori være mer enn har nok. Da jeg så på stigninger i Osloområdet, kom jeg til at Kongsveien fra Gamlebyen til Holtet bør være en fjerdekategori om vi sammenligner med bakkene i Tour de France. Mange vil synes at Kongsveien er mer enn hard nok.
Col du Soulor gjort klar til å ta imot Tour de France i 2010.
Fra Col du Soulor er det en ganske heftig utforkjøring ned til Argelès-Gazost. Noen av oss husker godt 13. etappe i 2011, hvor Tor Hushovd sjokkerte ved nesten å følge teten opp til Col Aubisque, som liggen høyere opp en Col du Soulor om kan kommer en annen rute enn i år. På veien ned fra Col Aubisque til Col du Soulor ga Thor Hushovd David Moncoutier et intensivkurs i hvordan man kjører utfor på sykkel. Thor Hushovd fortalte etterpå at han hadde vært oppe i 110 km/t nedover de bakkene, og videre fra Argelès-Gazost til Lourdes, hvor de ikke skal sykle i dag. Jeg husker også ansiktsuttrykket til Jeremy Roy, som ledet, da han hørte at det kom en bakfra. Han snudde seg og så hvem det var, og visste at han ville være sjanseløs mot Thor Hushovd i en spurt. Det var en av Thor Hushovds mest spektakulære etappeseiere, den som fikk Christian Paasche til å bryte ut: “Lourdes har Jomfru Maria, vi har Thor Hushovd”.
Avstikkeren til Lourdes er i alle fall den andre vannkilden jeg hadde i tankene. Hvis man er overtroisk katolikk, kan man ha tro på at hellig vann fra kilden i Loureds kan hjelpe en opp bakkene til Tourmalet. Den religiøse, overtroiske og særdeles kvinnekjære, italienske syklisten Angelo Lamorosse, også kalt Gigi, i tegneserien Le Tour de France, laget av bl.a. av sykkellegenden og nå TV-kommentator Laurent Jalabert, sikret seg en flaske med vann fra Lourdes for å beskytte seg mot den kjente Tour de Frace-tilskueren El Diablo. Dessverre kom det ikke så mange utgaver av denne tegneserien. Det finnes en annen Tour de France tegneserie, Velomaniacs, men jeg liker Le Tour de France bedre.
Lourdes er et merkelig fenomen, og slikt sett et interesseant sted å beøske. Men det er et sted som kan krysses av på listen “Been there, done that”, når man først har vært der.
Opp bakkene til de klassiske toppene, maler mange navnet til sine helter på asfalten.
Man heier på sine helter. Denne er fra Mont Ventoux
Målgangen er på Col du Tourmalet, en brutal avslutning.
Det jeg var mest spent på før gårdagens etappe, var om Julian Alaphilippe ville være sterk nok i bakkene. Om han viste seg sterk nok, eller de andre ikke var sterke nok, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Jeg hadde ventet angrep fra noen av de mer utpregede klatrerne blant sammenlagtkandidatene, som Geraint Thomas, Thibaut Pinot og Nairo Quintana, om ikke annet for å teste Julian Alaphilippe. Men det skjedde ikke. De kom alle sammen i hovedfeltet.
I dag er det en 27 km lang, individuell tempoetappe som starter og ender i Pau. Jens Voigt beskrev en gang slike tempoetapper et godt stykke ut i rittet som “semi rest day” for alle hjelperytterne. I dag må kapteinene klare seg selv, uten hjelp. De som har ambisjoner sammenlagt kan vinne eller tape en del tid på en tempoetappe, selv om 27 km ikke vil gi de helt store tidsforskjellene. Jeg tror ikke at 27 km er nok til å føre til endringer av betydning i toppen. Noen tempospesialister satser på etappeseier. De andre skal bare gjennomføre med en viss stil, innenfor tidsgrensen.
Pau er en av byene Touren oftest er innom. Det er ikke så mange byer man kan ha som base ved Pyreneetappene, så det er ofte start eller målgang i Pau.
Så ble det endelig seier til Caleb Ewans. Og som vanlig var Peter Sagan der oppe og sikret seg poeng. Men nå er det slutt for spurterne. Nå vil de gå inn i survival mode, og håpe på å komme gjennom etappene i Pyreneene, og overleve helt til Paris.
Nå begynner alvoret. Nå skal rytterne inn i Pyreneene. Det er riktignok ikke den aller hardeste fjelletappen. Men mange kommer til å slite med to førstekategoristigninger i siste halvdel av etappen. Men med tre mil for det meste utforkjøring fra den siste toppen til mål, skal det bli vanskelig å få et forsprang som man klarer å holde til mål.
Fjell generelt og departementet Ariège spesielt betyr alltid utfordringer når det gjelder å finne interessant drikke. Avisen Le Figaro, som pleier å være god når det gjelder vin, skriver i en artikkel om Vin de Pays de l’Ariège at Ariège er en region som er meget kjent for sine viner. Det er en kort artikkel, og kartet som illustrerer artikkelen viser ikke Ariège, men områder lenger nord. Uansett skriver de at vin herfra første gang ble nevnt i 971, og at det særlig vær vin fra områdene rundt byen Mirepoix som ble fremhevet. De fremhever også metoden for å måle vinstokkene og avkastningen av dem, kalt “taille de Royat”. For å holde kvaliteten oppe, må man holde kvantiteten nede, og det er begrensninger i hvor høy avkastning det kan være av vinstokkene. Jeg forsøkte å lese meg opp på denne målemetoden, men forsto den ikke tilstrekkelig godt til at jeg vil forsøke å forklare den for andre.
Nettsiden til Les vins Sud Ouest skriver på sin nettside omIGP Ariège at det er 50 hektar vinmark, og at produksjonen er ca 1200 hektoliter. Det skulle bli sånn cirka 160 000 flasker totalt sett. Det jeg har smakt av viner fra området, har ikke vært verdt å lete etter.
Mirepoix er en fin by som det er verdt å besøke, selv om de ikke lenger kan by på interessant, lokal vin. Byen har et flott middelaldertorg.
Phylloxera, den vinlusen som nesten utryddet alle vinstokker i Europa på slutten av 1800-tallet, kom sent til Ariège. Først på begynnelsen av 1900-tallet ble området angrepet, og da var andre vinområder allerede i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og podede vinstokker var plantet. Det som hadde vært kjente vinoråder i Ariège kom seg ikke etter phylloxera-angrepet. Andre områder gjenvant sine markeder, mens Ariège ble slått ut. Vi har sett tilsvarende flere steder: Det krevde en stor investering å plante nye vinstokker etter at de gamle var ødelagt av denne vinlusen. Mange hadde ikke ressurser til å gjøre dette, og det var bare de beste vinområdene som ble plantet til. “Beste” kunne her bety omtråder som ga størst kvantitet, ikke nødvendigvis best kvalitet. Uansett ser det ut til at Ariège den gang forsvant som vinområde.
Jeg har forsøkt å lete etter interessant vin når jeg har vært i Ariège, og på mer avstand, uten suksess.
En av de bøkene jeg ofte har støttet meg til når det gjelder vin fra den syd-vestre delen av Frankrike, er Paul Strangs “South-West France. The Wine and Winemakers”. Boken er noen år gammel (2009), så det har sikkert skjedd en del siden den ble git ut. I boken er det viet to sider til vin fra Ariège. Men så veldig mye oppløftene er det ikke her heller. Han beskriver områdene syd og øst for Toulouse som områder som i beste fall kunne produsere en beskjeden vin. Og egentlig er han vel ikke kommet inn i Ariège ennå. Folk i Toulouse så heller mot nord og vest for sin vin.
Fortsatt er beskrivelsen et godt stykke fra fjellene, hvor dagens etappe går. Områdene lenger syd beskriver han slik:
“Further towards Spain, Ariège was for many years the only French département in the Midi uable to boast a wine above the status of plonk.”
Plonk er et av de nesten selvforklarende ordene som det er vanskelig å oversette. Det betyr noe sånt som billig skvip. Det er bare å konstatere: Vi er ikke i et vinområde.
Noe er imidlertid i ferd med å skje. En rik sveitsisk forretningsmann, Christian Gerber, arvet en stor eiendom. Hans far kjøpte den i 1975, for så å dø kort tid etterpå. Christian Gerber hadde ingen erfaring med landbruk eller vinproduksjon, men gikk i gang. På sitt Domaine de Ribonnet plantet han kvalitetsdruer og eksperimenterte med å finne ut hvilke druer som ga best resultat. En fordel med ikke å være i et klassifisert område er at man står ganske så fritt i hva slags druer man vil dyrke, osv.
Andre har blitt inspirert av Christian Gerber. Fem produsenter har sluttet seg sammen i en gruppe som markedsfører sin vin under varmerket Les Vignerons Ariégois. Om vi holder oss til Paul Strang blir vinene herfra stadig bedre. Så kanskje er det litt mer å melde herfra neste gang en etappe holder seg så langt inne i Pyreneene. Det er vanskelig å finne informasjon om disse andre produsentene, så jeg vet ikke hvordan disse har klart seg. Christian Gerber er på mange måter ganske typisk for de som har etablert seg og klart å løfte kvaliteten i områder som ikke har vært kjent for kvalitetsvin. De har gjenre ikke landbruksbakgrunn, og jeg lurer noen ganger på om det ikke kan være en fordel å kunne stille seg litt fritt til landbruketes tradisjoner, og satse på nye ideer. De har gjerne utdanenlse og erfaring fra andre områder, de har penger og de kan forretningsdrift og markedsføring. Produksjonen er uansett liten, og jeg har ikke funnet noe av denne vinen, og har derfor heller ikke smakt den. Men jeg ser at de nå selger på nett, så kanskje jeg bør kjøpe noe innen neste år. Touren er alltid innom Ariège på vei til eller fra Pyreneene.
