Category Archives: Sykkelsport

I vini del Giro d’Italia 2015. 11. etappe. Forlì — Imola (Autodromo Ferrari)

2015-05-20 Olav Torvund Leave a comment

Så ble det ikke spurtoppgjør likevel, og det var kanskje en tabbe av noen lag at de ikke kjørte inn bruddet. Men som Juan Antionio Fletcha sa i sin kommentar på Eurosport: De fleste lagene er ikke satt opp for spurter, og da blir det få som er interessert i å ta ansvar. Uansett: Jeg liker alltid når et brudd går inn. Og for Richie Porte og Sky var dagen en katastrofe, med 47 sekunder tidstap til Alberto Contador. Skjønt for Richie Porte ble det enda mer katastrofe når han ble straffet med to minutter for å ha fått et hjul av Simon Clarke. Man får altså ikke lov til å hjelpe en landsmann i en kritisk situasjon.

I dag er det en mer småkuppert etappe. Først opp i skråningen av Appenninene, og det hele avsluttes med tre runder inne på Imolabanen. I utgangspunktet ville jeg ha sagt at dette er en etappe hvor et brudd kan gå inn. Men det spørs om det går, etter gårsdagen.

Vi er på Posletten. Poletten er en dal, avgrenset av Alpene i nord og vest, og Appenninene i sør og vest, og av Adriaterhavet i øst. Dette gjør at dalen er skjermet mot kalde vinder. Gjennom dalen renner elven Po, som er 670 km lang. Mange sideelver fører vann inn fra fjellene.

Dalen er fruktbart jordbruksområde. Dessverre for oss gir fruktbare jordbruksområder ikke noe særlig interessant vin. Jeg hadde tenkt å skrive at vindruen trives best “der ingen skulle tro at noe kunne gro”, i karrig og dårlig jord. Men om den egentlig trives best der, vet jeg ikke. Og jeg tror ikke at noen har spurt drueplanten om hva den måtte mene om den saken.

Men det blir i alle fall best vin der druene ikke kan leve et makelig liv i god jord. Og da ser vi hvor det bærer: Det er vanskelig å finne interessant vin i området.

Vi starter der vi endte i går, i Cagnia Romagna. Men det har ikke blitt mer å si om det områet fra i går til i dag.

Vi havner så i Colli Faenza, Colli Romagna Central, Albana de Romagna/Romagna Albana Spumante og til slutt Colli d’Imola. Ingen av disse er spesielt interessante. Produksjonen av Romagna Albana Spumante er svært liten. Man finner sikkert viner som passer med omådets pasteretter. Men noe som det virkelig er verdt å lete etter, det finner vi ikke her.

Vi er i et av de rikeste jordbruksområdene i Italia, så her bør vi heller lete etter mat til vinen, og drikke den lokale vinen til.

Fortsetter vi litt lenger østover, kommer vi til Blogna. Gastronomisk er Bologna kanskje best kjent for Pasta Bolognese, en rett som i forflatede utgaver har blitt degradert til å være standardinnslag på barnemenyene på middelmådige restauranter. Man pasta bolognese er mer enn kjøttdeig og tomatpuré. For den som vil lage en ordentlig bolognesesaus, anbefaler jeg denne artikkelen og oppskriften fra Aperitif.no.

Fortsetter vi litt til, kommer vi til Modena, som er kjent for sin balsamicoeddik. Balsamico er vellagret vineddik, for å si det ganske upresist. Den lages gjerne etter et solera-prinsipp, altså på samme måte som man lager oloroso sherry i Spania. Man har en lang serie av fat. Man tapper ferdig balsamico fra det eldste, etterfyller fra det nesteldste, osv — og så fyller man på ny vin i fatet med den yngste vinen/edikken. God balsamico er lagret, fra kanskje fire år opp til over 100 år. God balsamico er dyre dråper, men det finnes store mengder rimelig og ikke like edel balsamico på markedet.

Modena er også Luciano Pavarottis fødeby. Pavarotti var den største tenoren i alle fall de senere tiårene. Han hadde en klang i stemmen som var unik. Han er vel også den eneste operasangeren som har hatt en operaarie inne på de vanlige hitlistene. Det var da BBC valgte hans innspilling av Puccinis “Nessun Dorma” fra operaen Turandot som signatursang for deres sendinger fotball-VM i Italia i 1990. Han sang den også ved åpningen av vinter-OL i Tornino i 2006, som var hans siste opptreden. Men da var han over 70år gammel og syk, og ikke på høyden. Dessuten mimet han den gang til et opptak. Jeg har tatt med en innspilling fra Paris. Det står at den er publisert i 2007, men ikke når innspillingen er fra. Men også denne er nok fra tiden etter at han var på topp.

Banen hvor dagens etappe ender, heter Imola (Autodromo Ferrari), oppkalt etter Enzo Ferrari. Men ferrarifabrikken, om man kan kalle den en fabrikk, ligger ikke der. Den ligger i den lille byen Maranello, like utenfor Modena. En gang var jeg veldig interessert i biler og i motorsport. Det har tapt seg. Men en klassisk, rød Ferrari får det til å krible litt.

Alle som var interessert i motorsport på 1990-tallet vet at det var på Imolabanen at verdens kanskje aller beste formel-1 kjøre, brasilianeren Ayrton Senna, kjørte seg ihjel i 1994. Det er ikke slikt man har noe sterkt behov for å gjenoppleve. Men da jeg hentet fram et videoklipp, merket jeg meg kommentarer om at han var besvisstløs, sannsynligvis død før kræsjet. Skutt av en snikskytter påstår de. Det var nytt for meg, og det høres helt usannsynlig ut. Men man skal i det minste være svært god til å skyte for å treffe hodet til en person som kjører i 2-300 km/t. Jeg skal ikke hive meg inn i konspiratoriske spekulasjoner, og sier ikke noe mer om det.

https://www.youtube.com/watch?v=nTdlxNi15QQ

Vi kan fortsette litt lenger opp dalen, til Parma, hvorfra vi får den kjente Parmaskinken. Vi har bak oss et jordbruksoppgjør. Bondeorganisasjonene forsøker da å skape et inntrykk av at alt landbruket i dette store og farlige landet som kalles Utlandet er storskala industrilandbruk som vil knuse de små, norske bøndene. Men her er det mange produsenter, de satser på kvalitet og de er stolte av sine produkter. Skal man ha ordentlig god skinke, nytter det ikke med griser som er effektivt foret opp på kraftfor.

For at noe skal bli Parmaskinke må den være laget av svinerasene Landrace eller Duroc. Man bruker kastrerte hangriser. De skal være vokst opp innen et avgrenset geografisk område, og ikke minst: Det stilles krav til fôret. Her er det ikke noe kraftfor basert på soya importert fra Brasil. De fores opp på korn og myse fra produksjon av parmesanost. Slike krav til dyrehold og fôr ser man ofte for klassifiserte landbruksprodukter av høy kvalitet. Jeg har aldri sett den type krav til noe norsk klassifisert landbruksprodukt, selv om man vet at fôret betyr mye for kjøttkvaliteten. Det er én viktig grunn til at italienske skinkeprodusenter lager kvalitetsprodukter i verdensklasse, som blant annet norske produsenter ikke klarer å matche.

Etter dette kommer selvfølgelig tørrsaltingen, samt modningen. Vi kan se litt av denne prosessen her.

Så til parmesanost, som egentlig er en feilaktig betegnelse. Om jeg har forstått det rett, er parmesan egentlig en fransk betegnelse. Det er to hovedtyper. Det er Parmegiano Reggiano, som er den håndverksproduserte osten, og Grana Padano som mer er et industriprodukt. Skjønt Grana Padano kommer fra et litt annet område. Det sies at navnet “Grana” er den italienske betegnelsen for korn, som henspeiler på den litt kornete konsistensen som osten har. Om jeg har forstått det rett, kalles Podalen for Val Padano på italienes, og da har vi antagelig resten av forklaringen.

For Parmegiano Reggiano er det blant annet krav om at melken skal komme fra kyr fra et bestemt avgrenset område. Melk, salt og kalveløype. Ingen tilsetningsstoffer er tillatt. Det er krav til foret, blant annet hvor det har vokst. Silofor er ikke tillatt. Da jeg nylig diskuterte dette med en som var oppvokst på gård, sa hun at det var veldig stor forskjell i smaken på melken, alt etter hvor kyrne hadde beitet. Det gir selvfølgelig også forskjell i smaken på osten som lages av den melken.

Tine har kjørt reklamefilm om at det som er spesielt i Jarslbergosten er hemmelige tilsetningsstoffer.

For Paremegiano Reggiano stilles det krav til råvarene, og til produksjonsprosessen, blant annet at den må skje innenfor et bestemt område. Det er flere tusen produsenter, de fleste ganske små. Her er ingen sentrale, industrimeierier. Det er visstnok ca 10.000 melkebønder som produserer melk til denne osteproduksjonen. Jeg har ikke sett på detaljene i reglene for denne, men for en del franske oster er det f.eks. krav om beiteareal pr ku. De er ikke store de heller. Man driver ikke med slikt tull som å legge ned produksjon av “Gudbrandsdalsost” i Gudbrandsdalen, det ville ikke vært akseptabelt at noe som kalles Jarslbergost ikke produseres i Jarlsberg, Kviteseidsmør ikke produseres i Kviteseid, osv. Paremegiano Reggiano er gode råvarer, tradisjonelt, godt håndverk, ingen hemmelige tilsetningsstoffer. Slik er det med all kvalitetsost. Og til dere som tror må mytene om Jarlsbergostens unike smak, prøv en nederlandsk Maasedamer.

Vi har allerede beveget oss lenger inn i Podalen enn hva sykkelrytterne gjør i denne omgang. Skjønt vi kommer inn igjen fra nordvest på siste etappen, fra Torino til Milano. Litt om Podalen og Posletten skal vi vel få plass til da også.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2015. 10. etappe. Civitanova Marche – Forlì

2015-05-19 Olav Torvund Leave a comment

Folk takler hviledagen ulikt. Er man helt slått ut etter den første uken, da skal man virkelig få slite i fortsettelsen. Men å bare legge seg på sofaen, det er ikke anbefalt. Da blir man gjerne ganske stiv når man skal starte igjen. En “lett trilletur”, pleier å være vanlig på hviledagen. Mitt inntrykk er at det som de kaller en “lett trilletur” tilsvarer det som for de fleste av oss er en ordentlig langtur, i et tempo vi neppe hadde klart å henge med på. I tillegg til noen sponsoroppdrag, osv. Og for noen var det dagen da man brukte de første blodposene. I Tour de France var hviledagen gjerne også dagen for dopingavsløringer. Det har ikke vært like mye av det i Giro d’Italia, som nok kan tilskrives at kontrollregimet ikke har vært (og kanskje ikke er?) like strengt der som i TdF.

Folk har et slitt skrudd bilde av doping. Når få blir tatt for doping, er det lett å tolke det som om det ikke er et dopingproblem. Men det kan like gjerne skyldes dårlig testing. Hvis man ikke gjennomfører ordentlige dopingkontroller, da blir ingen tatt. At mange har blitt tatt for doping i Tour de France, mens få har blitt tatt i Giro d’Italia og Vuelta d’Espagna, viser først og fremst at kontrollene har vært bedre i Tour de France. I dag er kontrollregimet i sykkel meget strengt, kanskje strengere enn i noen annen idrett. Vi blir nok aldri helt kvitt doping. Det vil alltid være noen som er villige til å jukse for å oppnår resultater. Men jeg er ganske sikker på at det i dag er mer doping i friidrett, langrenn, skiskyting, fotball og tennis, enn det er i sykkel. Fotball er vel et klart eksempel på en idrett hvor man i praksis ikke tester, eller har svært få tester.

Continue reading I vini del Giro d’Italia 2015. 10. etappe. Civitanova Marche – Forlì →

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2015. 9. etappe: Benevento — san Giorgio del Sannio

2015-05-17 Olav Torvund Leave a comment

Så klarte Alberto Contador å henge med Fabio Aru og Riche Porte i klatringene, eller de klarte ikke å riste av seg Alberto Contador. Om det er Contador som viser styrke til tross for skaden, eller Aru og Porte som viser svakhet, er et spørsmål om hvilket perspektiv man velger.

Dagens etappe har ikke like harde klatringer, og avslutter ikke på en topp. Så på papiret ser den ikke ut til å være like hard. Det er en etappe hvor et brudd godt kan tenkes å gå inn, forutsatt at det ikke sitter noen “farlige” ryttere i det bruddet.

Det er 17. mai, og for meg vil det si at det bør være en musserende vin. Om vi et øyeblikk glemmer hvor i Italia vi befinner oss, så ville jeg gått et godt stykke nordover. Prosecco er en av tidens moteviner. Men prosecco er en ganske enkel vin, utmerket som en forfriskning på en varm ettermiddag og aller best ved et cafébord i Italia, f.eks. i Venezia. Men Prosecco blir etter min smak litt for enkel for de store anledninger. Skal vi holde oss i Italia, ville jeg ha gått til Lombardia og hentet en flaske Franciacorta, som er Italias beste musserende vin. Og champagne blir aldri feil på en slik dag. Men vi får holde oss til vin fra der syklistene er i dag.

Vi er nå i Campania, og har nå rykket fram til “forfølgerne”, om vi holder oss til sykkelmetaforene i “Italiensk vin”. Campania betyr vel ganske enkelt at nå er vi på landet. Jeg siterer fra innledningen om Campania:

“Campania er sammen med Sicilia den p.t. mest spennende av de syditalienske regionene. Siden begynnelsen av 1990-årene har det i Campania strømmet på med glimrende viner. Meget symptomatisk er regionen også den eneste på det syditalienske fastland som kan bryste seg av DOCG-viner. På tross av de allerede mange gode viner er pontensialet fremdeles enormt.”

Vi starter i Benevento. Herfra tar vi en sløyfe nordover, før vi tar en ny sløyfe sydover, og ender ikke så langt fra der vi startet. Dette er årets sydligste etappe. Når de vender på den andre sløyfen, har giroen endret hovedretning og setter kursen nordover.

Vi kan dele den indre delen av Campania, hvor vi holder oss, kan i utgangspunktet deles inn i to områder — og en del underområder innenfor disse. I området rundt Benevento ligger Sannio. Den første sløyfen er stort sett innenfor dette området.

I området rundt Benevento produseres mye vin, men ikke så veldig spennende vin. Innenfor Sannio DOC produseres et stort antall vintyper. Om vinen skriver “Italiensk vin”:

“Toppvinene, som kan være ganske gode, er nesten alle tørre og stille utgaver av vintypene Aglianico og Falanghina. Basistypene Rosso og Bianco er derimot de kjedeligste, på grunn av minimumskravet om 50% av henholdsvis sangiovese og trebbiano toscano.”

Når rytterne har gjort unna den første sløyfen og setter kursen sydover etter å ha vært en ny tur innom Benevento, sneier de innom Aglianico del Taburno og Taburno DOC. Her kan det passe å si litt om italienske tradisjoner for å navngi vin. Mange viner har navn av typen [drue] + [sted]. Aglianico del Taburno forteller oss at dette er en vin laget av druen Aglianico, i området Taburno. Vi har også en mer generell kategori fra stedet: Taburno DOC. Vinen dyrkes i områder som ligger ganske høyt, og som dermed har en relativt lav nattetemperatur, noe som særlig er bra for druen Aglianico. Det lages rødvin og rosévin av Aglianico, som selges som Aglianico del Taburno.

Den sydlige sløyfen går stort sett i området Irpina, skjønt noe av den nok også går utenfor klassifisert vinområde. Jeg har noen ganger vært innom at Italia er et land med store spenninger, også i geologisk forstand. Her er vi midt i kollosjonssonen mellom den afrikanske og den euroasiatiske kontinentalplaten. Jordskjelv forekommer relativt ofte. Den 23 november 1980 var det et jordskjelv her som kostet ca 3.000 mennesker livet. Den vil se hva et jordskjelv kan bety, kan se denne dokumentaren, laget etter dett jordskjelvet.

Vi starter i underområdet Tufo, hvor man produserere hvitvinen Greco di Trufo. Det er en vin laget på druen Greco i området Tufo. Di Prisco er en utmerket produsent.

Vi fortsetter inn i området Fiano di Avellino, altså en vin laget med druen Greco i området Avellino. Dette er en av Italias beste hvitviner. Det er en vin som bør lagres et år eller to for å vise seg fra sin beste side. Noen produsenter bruker en viss fatlagring. Ciro Picarielli og Pietracupa regnes gjerne som de to beste produsentene.

Etter å ha snudd og satt kursen nordover, kommer vi inn i Taurasi. Taurasi regnes gjerne for Syditalias beste rødvin, og blir ofte kalt sydens Barolo. Den lages som regel med 100% Aglianico, men det er tillatt med inntil 15% andre druer. Det er gjerne en kraftig vin, med markerte tanniner. Den bør lagres noen år.

Etter denne etappen er det hviledag. Jeg vil tro at mange syklister, ikke minst Alberto Contador ser fram til denne hviledagen. Kanskje noen andre også mener at de kunne trenge en hviledag etter 17. mai, og at det å tilbringe den på sofaen mens man ser på at andre sykler kunne vært utmerket. Kanskje er det likevel bedre å ta en sykkeltur selv. Uansett. Vi tar pause i morgen, 18. mai. I løpet av hviledagen skal hele Giro-sirkuset forflytte seg over til østkysten. Vi forflytter oss til vinområdet Marche.