Andre etappe er en relativt kort lagtempo, bare 23km, med start og mål i Les Essarts. På en liten rundtur i noe som er et slags vinmessig ingenmannsland mellom de områdene vi omtalte i går og de mer interessante vinområdene vi kommer til i morgen, er det ikke lett å finne mye vin som det er verdt å skrive om. Så som et lite interemezzo — et mellomspill — tar jeg her med en bok/CD med drikkeviser om viner fra Loire.
Men mens rytterne sykler i ring, kan vi ta en tur litt lenger vest, til områdt Anjou-Saumur. Du finner en tre-delt artikkelserie fraThe Winedoctor her, del 1. Det er ganske stor forskjell mellom Anjou og Saumur. Saumur ligger i den vestlige delen av Paris-bassenget, som er et område med sedimentære berarter. Anjou er i den østlige delen av Armorique-massivet, og har en grunn av hardt fjell. Likevel er det vanlig å behandle disse sammen.
1. etappe. Årets utgave av Tour de France starter med en vanlig etappe. Det er ikke prolog dette året. Etappen går fra Passage du Gois til Mont des Alouettes. Passage du Gois forbinder øya Noirmoutier med fastlandet. Passasjen er oversvømmet av tidevann to ganger i døgnet, men er tørrlagt ved lavvann. Skal man velge en slik vei kan ikke ha annet enn fellesstart — det ville fungere dårlig om de første eller siste startende i en tempoetappe (prolog) skulle risikere at veien var delvis oversvømt. En vei som oversvømmes et par ganger i døgnet kan bli glatt.
I 1999 syklet man Passage du Gois mot slutten av etappen. Glatt vei førte til en kjempekræsj som involverte en del favoritter. Du kan se noe av dette på Youtube.
Når man kommer inn på fastlandet dreier etappen sydover motSaint-Gilles-Croix-de-Vie før den dreier østover og inn i landet, dreier mot syd-øst og vi kommer da inn i området Fiefs-Vendéens-Mareuil.
Før fjorårets utgave avTour de Francebestemte jeg meg for å følge etappene og finne ut mer om hva slags vin og annet godt drikke som ble produsert langs touren. Det jeg fant delte jeg med andre på nettet — i alle fall på det verbale planet — i en serie blogginnlegg kalt Les vins du Tour de France. Vinen måtte hver enkelt skaffe seg selv.
Serien ga mersmak i mer enn en forstand.Da man gjorde etappene i Giro d’Italia 2011 kjent i oktober 2010 ble det også litt for fristende å benytte den muligheten til å blir bedre kjent med italiensk vin. Det resulterte i I Vini del Giro d’Italia 2011. Det var også en morsom og interessant reise.
Johan Kaggestad har sammen med Hans Petter Bakketeig laget boken“Røff guide til Tour de France 2011”. Johan Kaggestad trenger vel ingen nærmere presentasjon overfor sykkelinteresserte nordmenn. I ti år har han vært ekspertkommentator for TV2 og fulgt Tour de France ringside og er kjent for sine nitide forberedelser. Han har også vært trener for bl.a. Thor Hushovd for noen år siden. For oss vanlige dødlige har han skrevet boken“Kom i form på sykkel”. Trenere blir ofte de beste ekspertkommentatorene, noe Johan Kaggestad er et godt eksempel på. Jeg tror det er fordi trenere må kunne se de minste detaljer hos utøverne og formidle dette slik at andre forstår. Det er med andre ord få, om noen som har bedre forutsetninger enn Johan Kaggestad til å skrive en guide til Tour de France. Jeg må innrømme at Kaggestads medforfatter, Hans Petter Bakketeig, var et ukjent navn for meg. Men på omslaget opplyses det bl.a. at han har skrevet boken“Kampen om den gule trøya. Tour de France gjennom historien” (2008).
Når vi sitter komfortabelt i vår sofa og ser syklister slite seg opp bratte bakker er det ikke så lett å få inntrykk av hvor bratt det egentlig er. Det er generelt mye brattere enn det ser ut til på TV. Og for den saks skyld brattere enn det kjennes ut om man kjører bil. For den som vil ha en ordentlig følelse av hvor bratt det egentlig er, har jeg valgt ut noen bakker i Oslo som folk kan prøve seg på.
Vi kan starte med en velkjent bakke for mange syklister: Kongsveien fra Gamlebyen i retning Holtet. Starter vi i rundkjøringen i Gamlebyen stiger vi ca 95 m i løpet av litt i overkant av 2 km når vi kommer dit hvor det begynner å flate ut litt. Det kan være hardt nok for mange av og til-syklister. Men det er ikke mer enn ca 5% stigning. Det tilsvarer ganske godt de siste to kilometrene på første etappe i årets Tour de France. Der er de siste fire kilometerne motbakke. De første to har ca 2,5% stigning, før det blir litt brattere de siste to. Når vi sitter foran TV og tenker på at det er “bare” en fjerdekategori når syklistene spurter mot mål, så kan vi tenke på at de spurter opp “Kongsveien”. Continue reading Hvor bratt er det? En forberedelse til å se sykkel på TV→
Rytterne skal over mer fjell. Det er nok mange som nå ser fram til der vi skal være: Avslutningen.
Giro d’Italia har en tradisjon for å avslutte med en tempoetappe. I år går 21. etappe og siste etappe i Milano. I Tour de France er det meste avgjort før siste etappe, og rytterne kan paradere inn til Paris før sprinterne gjør opp seg i mellom på Champs Ellyses. I Giro d’Italia kan alt avgjøres på den siste tempoetappen. Selv er jeg litt ambivalent. Tempoetapper er ikke like spektakulære som fellesstart. På den annen side holder man spenningen til siste slutt.
Med en ledelse på ca 5 minutter er det bare uhell og UCI som kan frata Alberto Contador seieren. Om noen orker, så bør de siste dagene gi ryttere som er ufarlige i sammendraget muligheter til å vise seg fram.
Vi skal fram til 20. og nest siste etappe fra Verbania til Sestriere er ganske flat de første 196 km. Men så kommer det noen skikkelige bakker til slutt og den slutter på toppen. Etappen er lang, 242 km. Dette er klatrernes siste sjansen til å avansere før den avsluttende tempoetappen. Så her kan det bli kjør.
Det var ikke noen stor overraskelse at Alberto Contador vant gårsdagens bakketempo. Han har nå så klar ledelse at bare et uhell kan frata ham seieren i årets Giro.
I dag er det fortsatt fjell, om ikke like harde som på etappene sist helg. Men etappen er lang, 230 km, så det blir hardt nok for de som har syklet i mer enn to uker.
Vi skal fram til19. etappe, som går fra Bergamo til Macugnaga. Det er en etappe med to fjell, og man ender på toppe av det siste.
I dag er det nok mange sykkelbein som vil slite med å komme i gang etter hviledagen. For meg virker det brutalt å starte med bakketempo, men jeg medgir at jeg ikke har noen erfaring her.
Vi skal imiderltid fra til 18. etappe, som går fra Morbegno til San Pellegrino Terme. Det er en 2. kategori-stigning, men det er ganske moderat i forhold til hva de har vært gjennom tidligere.
I dag skal rytterne ha en velfortjent hviledag. omtrent 7,5 t på en etappe, da er man vel over grensen for galskap. Jeg merket meg at Andreas Klödensammenlignet det med Liège-Bastogne-Lèige, men at det er et én-dagsritt, ikke en etappe i et tre-ukers etapperitt. Det er nok mange slitne bein som ikke ser fram til å sykle bakketempo.
Selv har jeg tilbragt helgen i Frankrike, og det er alltid bra. Men det har vært litt frustrerende at ingen av alle de TV-kanaler vi får inn har sendt Giro d’Italia. Så jeg har ikke fått se de kanskje mest spennende etappene i årets giro.
Men vi skal fram til onsdag og 17. etappe. Det er en fjelletappe som går fra Feltre til Sondrio. Det er nok en fjelletappe.
Andre etappe er en relativt kort lagtempo, bare 23km, med start og mål i Les Essarts. På en liten rundtur i noe som er et slags vinmessig ingenmannsland mellom de områdene vi omtalte i går og de mer interessante vinområdene vi kommer til i morgen, er det ikke lett å finne mye vin som det er verdt å skrive om. Så som et lite interemezzo — et mellomspill — tar jeg her med en bok/CD med drikkeviser om viner fra Loire.
Johan Kaggestad har sammen med Hans Petter Bakketeig laget boken 
Vi kan starte med en velkjent bakke for mange syklister: Kongsveien fra Gamlebyen i retning Holtet. Starter vi i rundkjøringen i Gamlebyen stiger vi ca 95 m i løpet av litt i overkant av 2 km når vi kommer dit hvor det begynner å flate ut litt. Det kan være hardt nok for mange av og til-syklister. Men det er ikke mer enn ca 5% stigning. Det tilsvarer ganske godt de siste to kilometrene på 
