Category Archives: Sykkeltur

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Ferge ved reisens slutt. Oppsummering.

meJada, jeg har brukt tit­te­len “Fer­ge ved rei­sens slutt” før, men jeg synes den tåler å bru­kes igjen. Blogg­kom­men­ta­rer skri­ves tross alt ikke for evig­he­ten. Jeg inn­røm­mer gjer­ne at den er, om ikke direk­te stjå­let fra, så i alle fall sterkt inspi­rert av tit­te­len på Erik Fos­nes Hans­nes gjen­nom­brudds­ro­man “Sal­me ved rei­sens slutt”. Så er det sagt.

LItt tog­pro­ble­mer og en ikke plan­lagt syk­kel­etat­ppe, gjor­de at jeg valg­te å skri­ve en ikke plan­lagt blogg­ko­men­tar. En tysk dame som skul­le på syk­kel­tur fra Oslo tll Gøte­borg, og som sto og ven­tet sam­ti­dig med meg på å kom­me ombord i båten, sa at tog­lin­jen mel­lom Buch­hlz og Har­burg had­de vært stengt på grunn av uvær. Hun sa storm, men man har det gjer­ne med å over­dri­ve det­te med vind.

Jeg kom meg fram til Ham­burg, et par timer etter plan­lagt tid. Jeg treng­te da en dusj, og var ikke fris­tet til å ta en syk­kel­run­de uten­for sen­trum i Ham­burg for å fin­ne noen inter­es­san­te cacher, De  får lig­ge der til nes­te gang jeg måt­te være i Ham­burg.

Jeg liker godt å syk­le. Men når jeg beve­ger meg i bys­ten­tra for å se meg om og gjø­re meg litt kjent, liker jeg enda bed­re å gå. Så den dagen jeg had­de i Ham­burg lot jeg syk­ke­len stå, og gikk rundt i byen. Jeg had­de lyst til å se Minia­tur Wun­der­land, ver­dens størs­te modell­jern­bane­an­legg. Jeg gikk ned til Hafncity, hvor det lig­ger. Jeg var der en gang mel­lom 10 og 11. Jeg kun­ne kjø­pe bil­lett til kl 14, eller jeg kun­ne kjø­pe en bil­lett og ven­te i kø, men da måt­te jeg i alle fall sit­te i kø en time, iføl­ge damen jeg kjøp­te bil­lett av. Jeg valg­te en bil­lett til kl 14, og fort­sat­te min vand­ring. Ikke over­ras­ken­de gikk mine vand­rin­ger blant annet i ret­ning noen geocacher. Det begyn­te å reg­ne. Jeg had­de for så vidt med meg regntl­øy, men det lå igjen på hotel­let. Yr had­de vars­let at det kun­ne kom­me litt regn. Men noen gan­ger kan man håpe på at de tar feil. Det kom nok uan­sett ikke mer regn enn de had­de sagt det skul­le kom­me. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Fer­ge ved rei­sens slutt. Opp­sum­me­ring.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 10–12, Koblenz — Hamburg. Deutsche Bahn er ikke hva de var

Syk­kel­de­len av turen skul­le nå være slutt. Men det ble ikke helt slik. Jeg slut­tet sist ved at hotel­let i Kob­lenz had­de tatt i bruk et rom innen­for fro­kost­sa­len til syk­kel­par­ke­ring, og jeg der­for ikke kun­ne ta syk­ke­len ut mens det var fro­kost, fra 06.30 til 10.00. Jeg had­de i utgangs­punk­tet tenkt å ta et tog til Bre­men kl 09.13, og vil­le ikke bli for­hind­ret i å gjø­re det for­di jeg ikke kun­ne få ut syk­ke­len. Jeg var våken litt før 06.00, tok på meg litt klær, gikk ned i resep­sjo­nen, fikk ut syk­ke­len og lås­te den til et sta­tiv uten­for.  Så kun­ne jeg gå til­ba­ke til rom­met og ta en dusj. Det var litt uvant å ven­de til­ba­ke til van­li­ge ruti­ner med å ta en dusj om mor­ge­nen. Når jeg har syk­let, har jeg ven­tet med å dusje til etter syk­kel­tu­ren.

Jeg spis­te fro­kost, pak­ket sam­men og var klar til å dra tids­nok til å rek­ke toget 08.13. Jeg fikk da en påmin­nel­se om at man IC (og ICE) tog i Tysk­land skal reser­ve­re plass for syk­ke­len. Jeg tror ikke det kos­ter noe. Kon­duk­tø­ren spur­te om jeg had­de reser­vert, hvil­ket jeg ikke had­de. Han så på en tav­le som vis­te hvil­ke plas­ser som var reser­vert, og kon­sta­ter­te at det var noen som ikke var reser­vert. Han pek­te på en plass, og sa jeg kun­ne ta den. Jeg var hel­dig, sa han. For det plei­de å være fullt om som­mer­en. Men hvis jeg had­de reser­vert, så had­de jeg nok uan­sett ikke reser­vert på toget 08.13. Da vil­le det ha blitt et sene­re tog.

Da jeg reis­te på Inter­rail på 1970-tal­let, var tys­ke tog nær­mest sym­bo­let på pre­si­sjon. De kom og gikk til den tiden de skul­le. Jeg hus­ker enn en tys­ker som den gang, for godt og vel 40 år siden, nær­mest van­tro utbrøt: “Wir haben ein ver­spätung!”. Toget for­lot sta­sjo­nen 2–3 minut­ter etter rute­ti­den. Vi kom av går­de sånn omtrent til tiden, kan­skje noe etter. Men på vei­en mot Bre­men ble toget sta­dig mer for­sin­ket, uvisst av hvil­ken grunn, og vi ankom Bre­men ca 50 minut­ter etter rute­tid. Jeg skul­le ikke rek­ke noe spe­si­elt, så det var ikke et pro­blem for meg.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 10–12, Kob­lenz — Ham­burg. Deut­sche Bahn er ikke hva de var

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 9. Cochem — Koblenz. Slutten på sykkelturen.

Alt har en ende, og den­ne syk­kel­tu­ren ender her, i Kob­lenz. Her­fra skal jeg først ta toget til Bre­men, en tog­tur på ca fire timer. Jeg har bestilt over­nat­ting for to net­ter i Bre­men, slik at jeg får hele tors­da­gen der. Der­et­ter tar jeg toget til Ham­burg, som bare tar ca en time, og jeg bar bestilt over­nat­ting for to net­ter er også, slik at jeg også får hele lør­da­gen i Ham­burg. Søn­dag mor­gen tar jeg toget til Kiel, og båten til Oslo. Det var syk­kel­tu­ren jeg øns­ket å skri­ve om, så det kom­mer ikke til å bli noen dag­lig rap­por­te­ring om hva jeg måt­te fin­ne på å gjø­re i Bre­men eller Ham­burg. Jeg kom­mer nok til å bru­ke syk­ke­len for å ta meg rundt i Bre­men og Ham­burg. Men det blir bare gans­ke kor­te, lokal­tu­rer uten baga­sje. Men kan­skje skri­ver jeg en opp­sum­me­ring til slutt.

Goog­le had­de bereg­net 49,3 km fra uspe­si­fi­sert Cochem til uspe­si­fi­sert Kob­lenz, Det ble 51,6 km fra hotell til hotell. Det er innen­for aksep­ta­bel feil­mar­gin.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 9. Cochem — Kob­lenz. Slut­ten på syk­kel­tu­ren.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 8. Bernkastel — Cochem

I går vis­te jeg et bil­de av Dok­tors­berg, hvor vin­mar­ken lå badet i sol. Det bil­det var tatt ca kl. 19.30. Bil­det neden­for er tatt fra omtrent sam­me sted. Dok­tors­berg lig­ger badet i sol. Nå er kl. ca 10.00 på for­mid­da­gen. Det­te er noe av det som gjør den­ne vin­mar­ken så spe­si­ell: Den får sol fra mor­gen til kveld, selv­sagt for­ut­satt at solen skin­ner.

Her er Bern­kas­tel sett fra Dok­tors­berg.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 8. Bern­kas­tel — Cochem

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 7. Trier — Bernkastel

Som jeg skrev i går, våk­net jeg litt sent. Jeg var trøtt da je la meg og sov­net gans­ke raskt, til tross for var­men. Men jeg våk­net igjen rundt 02.30, og lå en stund og prøv­de å sove. Men jeg sov­net ikke. Jeg sto opp, i alle fall gikk jeg ut av sen­gen, skrev en del på den dagens blogg­kom­men­tar, og gikk og la meg igjen. Vin­du­et sto på vidt gap, og mot mor­ge­nen ble det mer leve­lig tem­pe­ra­tur. Jeg våk­net rundt kl. 07.00, og tenk­te at det var på tide å stå opp. Men innen jeg hadd fått bestemt meg, var klok­ken plut­se­lig blitt over 9. Hvis jeg skul­le hatt ambi­sjo­ner om å syk­le langt, bur­de jeg ha vært klar til å dra på det tids­punk­tet. Så jeg kon­klu­der­te raskt med at det ikke var noen grunn til å sat­se på å kom­me len­ger enn til Bern­kas­tel. Jeg bestil­te også hotell med en gang.

Goog­le maps er prak­tisk, men jeg har ikke full til­lit til dem. Goog­le vil gjer­ne fin­ne korteste/raskeste vei (som ikke all­tid er det sam­me). Mosel buk­ter jeg gjen­nom land­ska­pet.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 7. Tri­er — Bern­kas­tel

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx

Det­te var på man­ge måter en gans­ke begive­hets­løs dag, og de ble også turens lengs­te etap­pe til nå, ca 116 km. Jeg tror ikke det blir noen len­ger etap­per. Både land­ska­pet og vinen gjen­nom Mosel­da­len i Tysk­land er langt mer inter­es­sant enn det jeg var gjen­nom i dag, så her er det grunn til å bereg­ne litt bed­re tid.

I dag har jeg syk­let på god syk­kel­in­fra­struk­tur nes­ten hele dagen. Jeg kom­mer til­ba­ke til den. Goog­le har hel­ler ikke for­søkt å lure meg inn på noen “snar­vei­er”. Den delen av Lor­rai­ne som  jeg nå syk­let gjen­nom, er for en stor del gam­melt indu­s­tri­om­rå­de. Vel er jeg indu­stri­nos­tal­gi­ker, men det er ikke sær­lig inter­es­sant å syk­le langs indu­s­tri­om­rå­der.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 6. Metz til Tri­er. Det grense­løse Euro­pa og litt Marx

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Jeg star­tet dagen med å syk­le til vin­pro­du­sen­ten Leliev­re i lands­byen Lucey, for å fin­ne ut litt mer om vin gris. Jeg snak­ket med ham som står til høy­re på for­side­bil­det på nett­si­den, alt­så på venst­re side for oss. Det var den nær­mes­te pro­du­sen­ten, sa hotell­ver­ten. Det var en 5–6 km syk­kel­tur.

Jeg kun­ne kon­sta­te­re at det mes­te jeg trod­de jeg viss­te om vinen, var feil, bort­sett fra far­gen. Jeg kun­ne også kon­sta­te­re at vin­hand­le­ren i Toul hel­ler ikke had­de pei­ling, noe han bur­de ha hatt når han hveder at lokal vin er en av hans spe­sia­li­te­ter. Det han beskrev for meg da jeg spur­te, var en rosé­vin­pro­duk­sjon. Når jeg påpek­te det, mum­let han noe om drue­sor­te­ne. Men det er mye rosé­vin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måt­te sma­ke, men det sier ikke noe om pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Vin gris fra Lor­rai­ne lages ved at man pres­ser dru­ene på en måte som gjør at man får meg seg noe av far­gen fra skal­let, før gjæ­ring. Skal­let er ikke med i gjæ­rin­gen, men pres­sin­gen gjør at man får en rosa most.

Den­ne gjæ­res så til vin, slik man gjør med en hvit­vin. Vin gris er i rea­li­ten en rosa hvit­vin. Hvor­dan man opp­le­ver en vin, avhen­ger av hva slags for­vent­nin­ger man har. Jeg har all­tid tenkt på vin gris som en litt mer­ke­lig rosé­vin. Nå smak­te jeg den med and­re for­vent­nin­ger. Den har far­ge som en rosé, og den luk­ter i noen grad som rosé, men med mind­re aro­ma av røde bær enn vi ofte fin­ner i en rosé. Men når man sma­ker den, sma­ker den hvit­vin. Iføl­ge vin­pro­du­sen­ten pas­ser en vin gris utmer­ket til røke­laks. Jeg skal tes­te det om jeg får mulig­he­ten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vin­mono­po­let.

Som jeg har nevnt før, smak­te jeg vin gris fra Lor­rai­ne førs­te gang på bok­mes­sen i Frank­furt sist høst. Jeg sjek­ket bil­de­ne i det FB-albu­met jeg laget fra den turen, og det er fak­tisk den sam­me pro­du­sen­ten jeg besøk­te den­ne gan­gen.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 4. Epinal — Toul.

Man blir til tider inn­hen­tet av hver­da­gens tri­via­li­te­ter, selv om man­har prøvd å stik­ke av fra dem. Som at det må lages en eksa­mens­opp­ga­ve til utsatt prø­ve. Jeg had­de fes­tet meg ved en dato. Men det vis­te seg at jeg had­de fes­tet meg ved eksa­mens­da­gen, ikke fris­ten for å leve­re opp­ga­ve. Så jeg fikk plut­se­lig dår­lig tid. Det øde­la en del av kvel­den og mor­nin­gen, og for­sin­ket star­ten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en opp­ga­ve.

I dag var bena bed­re. Syk­lis­ten Greg Lemond sa en gang omtrent det­te: “Det blir ikke let­te­re, det går bare for­te­re.” Jeg mener at det må nyan­se­res noe. Det blir let­te­re. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spin­ner på tom­gang, det er ikke noen god følel­se. Vi må ha litt mot­stand. Når det går let­te­re på våre moder­ne syk­ler med man­ge gir, leg­ger vi bare inn et høy­ere gir, så det kjen­nes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det for­te­re. I dag var det let­te­re, der­for gikk det også for­te­re, og jeg var til­ba­ke på omtrent nor­mal marsj­fart. Det ble en etap­pe på drøyt 91 km i dag.

Like uten­for Epi­nal kom jeg inn på en fin syk­kel­vei langs en kanal. Egent­lig gikk den stort sett mel­lom elven og kana­len.

Som jeg har skre­vet før, er vann­vei­ene fort­satt vik­ti­ge trans­port­årer i Euro­pa. Den gang jeg had­de litt nær­me­re kon­takt med ship­ping enn jeg har nå, lær­te jeg at skip blant annet klas­si­fi­se­res etter hvil­ke kana­ler de kan gå gjen­nom. For de sto­re hav har vi Suez­max og Pan­a­max, som er de størs­te båte­ne som kan gå gjen­nom hen­holds­vis Suez- og Pan­amak­an­len. Stør­rel­sen å inn­lands­ka­na­le­ne, og ikke minst slu­se­ne i Euro­pa, varie­rer. Det er sik­ker man­ge uli­ke klass­fi­se­rin­ger både av kana­le­ne og kanal­bå­te­ne. Den­ne båten var åpen­bart kon­stru­ert som det mak­si­ma­le som kan gå i den­ne, og til­sva­ren­de kana­ler. Man skul­le ha en stø hånd for å manøv­re­re den inn i slu­sen.

Mitt inn­trykk er at sli­ke kanal­bå­ter ofte er fami­lie­be­drif­ter, og fami­li­en bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjø­en, er den man­nen som manøv­re­re båten, mens kona må hop­pe i land, eller som her: Fes­te tros­sa.

Det er man­ge som syk­ler på tur på dis­se syk­kel­vei­en. At folk som er på syk­kel­tur har syk­kel­klær, er like selv­sagt som at folk på ski­tur har ski­klær. Man møter ikke man­ge på ski­tur i “van­li­ge klær”, og det er like tåpe­lig å snak­ke ned­set­ten­de om “kon­domsyk­lis­te­ne” som det er å snak­ke ned­set­te­ne om folk på ski­tur i ski­klær, Men det viser igjen man­ge nord­menns mildt sagt pro­ble­ma­tis­ke for­hold til at noe syk­ler.

Som sagt, det er man­ge som bru­ker syk­kel­vei­ene.

Ved slu­se­ne er det gjer­ne sluse­vok­ter­bo­li­ger, fra den tiden da alle slu­se­ne var manu­elt betjen­te.

Ved hver slu­se går vei­en litt ned­over, og her sky­ter man litt fart, en fart man hol­der gans­ke lett på fla­ten neden­for.

Det har vært en del indu­stri langs elven. Men mye av det vir­ker nå ned­lagt.

Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett fle­re ste­der at trær­ne begyn­ner å få høst­far­ger alle­re­de rundt måneds­s­skif­tet juli/august. Men at træ­ne som vokser mel­lom kana­len og elven også er tør­re, er mer over­ras­ken­de. Her bur­de det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kan­skje ikke sær­lig dype røt­ter.

I vin­pro­duk­sjon er kuns­tig vann­ing ikke til­latt de fles­te ste­der. En av grun­ne­ne til det­te, er at når vin­stok­ke­ne til tider må gjen­nom peri­oder med tør­ke, sky­ter de røt­te­ne dype­re ned i jor­den, hvor det fort­satt kan være vann. For mye vann gir dess­uten mye vann og lite smak i dru­ene. Går man for kva­li­tet og ikke kvan­ti­tet, må vin­stok­ke­ne ha det litt tøft i peri­oder.

Det­te ste­det had­de i alle fall et inter­es­sant navn. Men jeg så ikke noe som skul­le gjø­re det sær­lig sexy.

Jeg så ikke noen fris­ten­de cafe­er da det betyn­te å bli tid for lunsj. Det er langt fær­re cafe­er enn man tror. Jeg sving­te inn til et super­mar­ked, for å kjø­pe en sand­wich eller noe annet å spi­se. Her traff jeg en grup­pe ame­ri­ka­ne­re på syk­kel­tur i Euro­pa. De syk­let den sam­me etap­pen som meg, bare mot­satt vei. Det var varmt, og jeg had­de lyst på is. Frans­ke super­mar­ke­det sel­ger gjer­ne ikke små­is enkelt­vis. Man må kjø­pe en pak­ke med typisk fire eller seks is. Jeg tenk­te at jeg kun­ne dele med ame­ri­ka­ner­ne, pluk­ket en eske med seks is ut av frys­ren, og spur­te en av dem som da hold på å beta­le, om de had­de lyst på en iskrem. Vi har alle­re­de kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bak­vendt i var­men, ved at jeg måt­te spi­se des­ser­ten først, før den rakk å smel­te.

Av en eller annen tåpe­lig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordent­lig bil­de av grup­pen. Jeg er ikke noe god til det med å stil­le opp folk for et gruppe­bil­de.

Goog­le kom også den­ne gan­gen med noen litt krea­ti­ve vei­valg. Men det var i det mins­te gans­ke flatt, og det gikk an å syk­le. Selv om noen av vei­ene ikke pas­set vel­dig godt for eld­re her­re på syk­kel­tur.

Jeg har nevnt tid­li­ge­re at vin­den har en ned­kjø­len­de effekt som gjør at det ikke er så ille å syk­le i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bort­sett fra hvis man skal opp lan­ge og sei­ge bak­ker. Men er vei­en dår­lig så det går sak­te, for­svin­ner den effek­ten. Det føles der­for var­me­re å syk­le på dår­lig vei enn på god. And­re kjø­ler seg ned med litt naken­ba­ding i elven.

Toul er en gam­mel fest­nings­by, eller i alle fall befes­tet by, med soli­de murer, vold­grav, bypor­ter osv, selv om bebyg­gel­sen innen­for byen synes å være av noe nyere dato enn fest­nings­ver­ke­ne. I dag er det sli­ke “sol­da­ter” som vok­ter byen langs vold­gra­ven, uten­for bymu­ren.

En av grun­ne­ne til at jeg valg­te å leg­ge vei­en om Toul, var for å kun­ne gjø­re meg litt bed­re kjent med områ­dets viner. En av de vine­ne de er sær­lig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så len­ge vi hol­der oss til de van­li­ge kate­go­ri­ene hvit, rød og rosé, er det gans­ke greit. Men blan­der vi inn grått og oran­ge, den sis­te far­gen skal jeg ikke blan­de inn den­ne gan­gen, blir det vans­ke­li­ge­re.

De gan­ge­ne Tour de Fran­ce har vært inn­om Lor­rai­ne, har jeg for­søkt å fin­ne ut mer om vine­ne. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk fak­tisk ikke smakt den før sist høst, av alle ste­der på bok­mes­sen i Frank­furt. En vin­pro­du­sent fra Lor­rai­ne had­de fun­net ut at han skul­le ha en stand i sek­sjo­nen for bøker om mat og drik­ke. Når sant skal sies, er ikke vinen så vel­dig inter­es­sant. Men like­vel …

Det er i utgang­psunk­tet to pro­duk­sjons­pro­ses­ser for stil­le vin. Far­gen, garve­syre og mye av sma­ken sit­ter i skal­let, til dels også i kjer­ne­ne (garve­syre). I en hvit­vins­pro­sess siles skall, stil­ker og kjer­ner vekk før gjæ­rin­gen star­ter. Man kan godt gjø­re det med røde/svarte dru­er, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svar­te). Den vil fort­satt sma­ke litt “rødt”, selv om den er hvit.

Når man lager rødvin, er skall, kjer­ner mm med i gjæ­rings­pro­ses­sen, og vinen får far­ge, garve­syre, mer smak, osv.

Når man lager rosé­vin, er det en avbrudt rødvins­pro­sess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått øns­ket far­ge. Det kan være stor varia­sjon blant rosé­vi­ner, fra helt blek­ro­sa, til nes­ten røde.

Hvis man bru­ker en rødvins­pro­sess med hvi­te dru­er, hvor de får gjø­re med skall, etc, får vi de som kal­les en oran­sje­vin.

I vårt områ­de i Syd-Frank­ri­ke pro­du­se­rer de en vin som de kal­ler vin gris, eller gjer­ne “gris de gris”, alt­så grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) dru­er. Dru­ene beskri­ves ofte i svart/hvitt. De som kal­les hvi­te er ofte grøn­ne eller gule, slett ikke hvi­te. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik farge­ska­la blir de som er i mel­lom grå. Men vin gris fra Lor­rai­ne er ikke laget slik. Jeg var inn­om en vin­bar jeg had­de fått anbe­falt. Skjønt det var mer en vin­hand­ler med en viss ser­ve­ring, enn en vin­bar. De had­de ikke den vinen jeg var inter­es­sert i, i glass. Bare i flas­ker. Er man på syk­kel­tur kan man ikke fyl­le opp en alle­re litt for tung baga­sje med noen flas­ker vin. Og å kjø­pe tre flas­ker vin bare for å sma­ke på vinen, blir litt i over­kant. Jeg had­de alle­re­de druk­ket et glass vin gris på en annen bar, så jeg had­de i alle fall fått sma­ke den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall vil­lig til å sva­re på noen spørs­mål om vinen. Ut fra hans for­kla­ring, lages vin gris som en rosé­vin, alt­så med en avbrutt rødvins­pro­sess, i hoved­sak med Pinot Noir. Jeg får ikke det­te til å stem­me. Mar­keds­fø­rings­mes­sig er det gans­ke menings­løst å vel­ge en vin­be­skri­vel­se som kna­pt noen for­bin­der noe med. Hvis den fak­tisk er laget som en rosé­vin, gir det hel­ler ingen mening å omta­le den som en spe­sia­li­tet — slik uav­hen­gi­ge vin­skri­ben­ter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur inn­om en vin­pro­du­sent, før jeg syk­ler vide­re.

Jeg har lest at man noen ste­der tap­per vekk vin tid­lig i pro­duk­sjo­nen av rødvin, for å kon­sen­tre­re vinen og sma­ken. Det­te omta­les som “blø­ding” av vinen. Den vinen som tap­pes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besø­ker en vin­pro­du­sent, må jeg fin­ne en høf­lig måte å spør­re på.

Det fin­nes en del nett­bu­tik­ker som sel­ger diver­se utstyr og effek­ter for geocache­re. Men at det har blitt sto­re butik­ker for slikt, det var nytt for meg.

Toul er en mer­ke­lig by. Det er fis­ten­de å lage bil­li­ge ord­spill på toul­le­te. Jeg gikk en run­de og så meg om i byen etter at jeg had­de fått meg en meget nød­ven­dig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg opp­da­get hvor varmt det vir­ke­lig var, og hvor­dan solen stek­te. Rundt en fon­te­ne var det et slags sen­trum med man­ge barer, bras­se­ri­er og res­tau­ran­ter. Så jeg tenk­te at hit skul­le jeg gå for å spi­se litt sene­re. Men da jeg kom dit en gang mel­lom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å sten­ge. Det var ikke som i Køge, hvor de fles­te res­tu­r­an­ter steng­te kjøk­ke­net rundt 20.30. De ryd­det inn sto­ler og bord, og had­de begynt å vas­ke. At alle res­tau­ran­ter og barer sten­ger mel­lom 20.00 og 20.30, det var gans­ke over­ras­ken­de.

Jeg fant et spise­sted, men det var ikke man­ge ste­der å vel­ge mel­lom. Da jeg gikk til­ba­ke til hotel­let ca kl. 22, var det stein­dødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fort­satt holdt åpent etter kl. 22.

Hotel­let jeg bor på har et meget utsta­bilt inter­nett, som kom­mer og går, menst går.  Jeg måt­te til slutt set­te opp inter­nett via mobil­te­le­fo­nen for i det hele tatt å få las­tet opp bil­der og gjort fer­dig den­ne kom­men­ta­ren.

I dag er pla­nen å syk­le til Metz, som skal være ca 75 km iføl­ge Goog­le.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.

Bena var ikke så ille som jeg had­de fryk­tet, og jeg sov gjen­nom nat­ten uten å våk­ne med kram­pe. Men sti­ve og stø­le, det var bena. Den ene leg­gen treng­te litt masa­sje, litt tøy­eing og måt­te gås for­sik­tig i gang før jeg kun­ne gå nor­malt på den.

I Bus­sang spil­ler kirke­klok­ke­ne “Three Blind Mice”, eller en fal­len­de dur-akkord i grunn­stil­ling, som det også kan kal­les, hvert kvar­ter, til­syne­la­ten­de gjen­nom hele nat­ten. Det var det sis­te jeg hør­te for jeg sov­net, og det førs­te jeg hør­te da jeg våk­net. De vir­ket nes­ten litt mor­gen­trøt­te. Tem­po­et vir­ket litt tre­ge­re på mor­ge­nen. Men det var kan­skje bare mine mor­gen­trøt­te ører.

Hotel­let var greit nok, om enn litt ned­slitt — som det mes­te i Bus­sang. Det dri­ves av en hyg­ge­lig dame. Men jeg for­står meg ikke på folk som vel­ger teppe­gulv på badet. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 3. Bus­sang — Epi­nal. Star­ten på syk­kel­tu­ren.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 2. På vei til Mosels kilde. Besançon — Bussang

Jeg had­de gans­ke god tid. I alle fall trod­de jeg det. Det var utsjekk på hotel­let kl 12, så etter fro­kost bruk­te jeg noen timer på å se mer av Besançon, før jeg dro til­ba­ke til hotel­let for å sjek­ke ut og hen­te baga­sjen.

Besançon er også en by jeg gjer­ne kom­mer til­ba­ke til. Den har mer å by på enn man får med seg i løpet av noen for­mid­dags­ti­mer. Ast­ro­no­mi­en er ikke helt på min side for tiden. Først for­svant måne­for­mør­kel­sen bak en sky, og det er bare å smø­re seg med tål­mo­dig­het og ven­te 105 år til nes­te gang. Og i Besançon var det astrno­mis­ke uret skjult bak pre­senin­ger, åpen­bart under oppus­sing.

Det man er opp­tatt av, gjør at man noen gan­ger får et litt skrudd syn på ver­den. Jeg har man­ge gan­ger gre­pet meg selv i å ten­ke at “her bur­de noen ha plas­sert en geocache”, når jeg kom­mer til et inter­es­sant sted. Da jeg var på vei opp til Citadel­let i Besançon, tenk­te jeg at det­te kun­ne være en gans­ke hef­tig avslut­ning på en etap­pe i Tour de Fran­ce. Det var en tempo­etap­pe til Besançon i 2012, men jeg tror ikke den gikk opp til Citadel­let. Det er i alle fall stig­nin­ger opp mot 13–14%  Mine Stra­va­data sier over 20%, men man skal ikke sto­le på dis­se hvis det ikke er et len­ger seg­ment. Jeg må inn­røm­me at jeg par­ker­te syk­ke­len et styk­ke fra top­pen, og gikk opp.

Jeg skrev om syk­kel­tun­ne­len i Lyon i går. Men det er også en i Besançon. Jeg vil også ta med at Besançon er den enes­te byen jeg har vært hvor Euro­ve­lo syk­kel­ru­ten er teg­net inn på det gra­tisk­ar­tet man får på hotel­let, i det­te til­fel­le Euro­ve­lo 6, som går fra Atlan­ter­ha­vet til Svarte­ha­vet.

I Besançon er det en syk­kel­tun­nel som går paral­lelt med en båt­tun­nel, som igjen er en del av Canal du Rhô­ne au Rhi­ne. Elver og kana­ler har vært og er fort­satt vik­ti­ge trans­port­årer i Euro­pa. Noen gan­ger har man laget kana­ler som for­bin­der elver, som den­ne kana­len. And­re gan­ger har man laget kan­la­er langs elver for å lage en far­bar vei for­bi fos­ser og stryk, og and­re far­li­ge far­vann. Her kan vi bru­ke den hjem­li­ge Tele­marks­ka­na­len som eksem­pel. Noen kana­ler er laget som snar­vei­er mel­lom hav, som spa­rer en for lan­ge omvei­er og kan­skje også far­li­ge far­vann. Canal du Midi, som for­bin­der Atlan­ter­ha­vet og Mid­del­ha­vet er en slik kanal. I gam­le dager bruk­te man gjer­ne lek­te­re som ble truk­ket av hes­ter på land. Der­for er det van­lig­vis vei­er langs kana­ler, ofte på beg­ge sider. Man­ge av dis­se vei­ene langs kana­ler er nå gjort om til syk­kel­vei­er. De er fine å syk­le, i den for­stand at det ikke er bit­ra­fikk, og ikke noen kraf­ti­ge stig­nin­ger. Men de kan bli litt kje­de­li­ge i leng­den.

Jeg antar at det er en slik vei langs kana­len som nå er gjort om til syk­kel­vei i tun­ne­len i Besançon. Men jeg vet ikke, for jeg har ikke under­søkt det­te nær­me­re.

Jeg ble et par gan­ger ram­met av litt man­gel­full plan­leg­ging i dag. Opp­rin­ne­lig var min plan å ta toget fra Besançon til Vesoul, for å fin­ne en cache i et nytt depar­te­ment, Haut Saô­ne. Men da jeg under­søk­te det­te litt nær­me­re, vis­te det seg å være buss, og ikke tog fra Besançon til Vesoul. Jeg liker å rei­se med tog, men jeg er ikke noe glad i å rei­se med buss. Det er ikke slik at jeg abso­lutt ikke vil rei­se med buss, det bare fris­ter ikke. Jeg vet at man­ge har et annet for­hold til bus­ser enn hva jeg har, og det må de gjer­ne ha. Jeg liker ikke bus­ser noe bed­re av den grunn. Dess­uten vet man ald­ri om dis­se bus­se­ne tar med syk­ler, hvis man ikke er i Sveits, hvor bus­se­ne tar med syk­ler. Der­for ble det drop­pet. Men da jeg under­søk­te tog­ru­ten og kar­tet litt grun­di­ge­re, og opp­da­get at den sis­te sta­sjo­nen før Bel­fort, Héri­court, fak­tisk lig­ger i Haut Saô­ne. Og jeg kon­sta­ter­te at der er noen cacher der, uten at jeg under­søk­te det så nøye. Da jeg gikk av toget, opp­da­get jeg at det er en cache på sdta­sjo­nen. Jeg fant den­ne gans­ke raskt. Jeg jek­ket Goog­le maps, og kon­sta­ter­te at det ikke var mer enn ca 12 km til Bel­fort. Da var det like greit å set­te seg på syk­ke­len, som å ven­te 25 minut­ter på nes­te tog.

Jeg had­de for­be­redt meg på at jeg skul­le syk­le sis­te etap­pen den dagen, men ikke at jeg også skul­le syk­le den­ne. Jeg had­de tatt på meg en syk­kel­buk­se. Det er mye mer styr å skul­le sif­te buk­se enn skjorte/tøye. Men jeg had­de på en bom­mulskjor­te. Vi har fått høre man­ge gan­ger at bom­ull ikke er egnet som tre­nings­tøy. Det hol­der på funk­tig­het, og tans­por­te­rer ikke svet­ten vekk, slik tek­nisk tøy gjør. Og bom­ull blir, i mot­set­ning til ull, kaldt når det er vått. Men på en varm dag som det­te syn­tes jeg det var en for­del. Min etter­hvert gjen­nom­svet­te skjor­te, had­de en beha­ge­lig, kjø­len­de effekt.

Jeg had­de god tid til toget i Bel­fort, og benyt­tet vente­ti­den til å spi­se en sen og enkel lunsj, og til å fin­ne et par geocacher, Én cache var en del av pla­nen, for å få det­te depar­te­men­tet, Men jeg tok med meg en til. Her opp­da­get jeg plan­leg­gings­svikt num­mer to, for den dagen. Jeg had­de sjek­ket tog­ti­der fra Bel­fort til Fel­le­ring, den næres­te sta­sjo­nen til Bus­sang (den gam­le sta­sjo­nen i Bus­sang og jern­ba­nen som gikk dit er dess­ver­re nedagt.) Jeg stus­set litt over at tog­tu­ren tok så lang tid, men under­søk­te ikke nær­me­re. Da jeg stakk inn­om sta­sjo­nen for å dob­belt­sjek­ke, opp­da­get jeg at det toget jeg skul­le med kl. 16.06 gikk til Mul­hose, og det var på alle måter feil. Det vil­le være feil om toget til Mul­house skul­le gå via Fel­le­ring, og det vil­le være like feil om toget til Fel­le­ring skul­le gå via Mul­house Det vis­te seg at jeg måt­te ta toget til Mul­house og byt­te til et annet tog der.

Jeg kon­sul­ter­te Goog­le maps, som kom opp med en rute på 36 km syk­ling til Bus­sang. Men når man er inn­stilt på å ta toget, er det ikke lett å end­re pla­ne­ne. Jeg klar­te ikke å omstil­le meg men­talt til å skul­le syk­le 36 km med 1200 høyde­me­te­re i 35 gra­ders var­me. Så jeg holdt meg til pla­nen og tok toget, som kan­skje ikke var et sær­lig lurt valg.

Toget fra Mul­house til Fel­le­ring var et skik­ke­lig som­le­tog. Når toget stop­per 15 gan­ger i løpet av en kna­pp times tog­tur, for­står man hvor­for det bru­ker nes­ten en time på den turen. Da jeg gikk av toget i Fel­le­ring, stakk jeg inn­om en café og fikk fylt opp vann­flas­ke­ne mine, før jeg begyn­te å syk­le.

Det star­tet fint, med en fin vei mer­ket som en syk­kel­rute.

Med tiden tok asfal­ten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe pro­blem å syk­le på grus­vei.

Det begyn­te også å gå gans­ke kraf­tig opp­over, noe jeg også var for­be­redt på. Jeg viss­te at jeg skul­le opp ca 500 høyde­me­ter.

Jeg er vokst opp med en far som var vel­dig glad i å se på kart. Når han plan­la en tur, plei­de han å fin­ne kor­tes­te vei. Jeg lær­te tid­lig at kor­tes­te vei slett ikke all­tid er den bes­te vei­en, og hel­ler ikke all­tid den ras­kes­te. Når man vel­ger kor­tes­te vei, nes­ten for enhver pris, har det fått beteg­nel­sen “Far­far-navi­ge­ring” hos oss.

Goog­le kan også til tider dri­ve “Far­far-navi­ge­ring”. Da Goog­le vil­le ha meg opp her, ble jeg skep­tisk.

Og ver­re skul­le det bli. Det var til dels dår­lig sti. Den var bred nok, men under­la­get var dår­lig. Det var stig­nin­ger på mel­lom 15 og 30%, om man skal tro Stra­va. Det var selv­følg­leig helt uak­tu­elt å syk­le. Det var mer enn tungt nok å tril­le en syk­kel med ferie­ba­ga­sje opp dis­se brat­te sti­ene.

Den gang da Alsa­ce og Lor­rai­ne var en del av Tysk­land, var det­te grense­om­rå­det mel­lom Tysk­land og Frank­ri­ke. Den gang ar Col de Bus­sang gren­sen mel­lom Tysk­land og Frank­ri­ke. Jeg begyn­te å lure på om Goog­le had­de sendt meg ut på gam­le smug­ler­ru­ter.

Jeg tar med en liten grense­his­to­rie blant annet ikke så langt her­fra. Etter en ter­ror­hand­ling, jeg har glemt hvil­ken, i 1987, inn­før­te Frank­ri­ke visum­plikt for alle land uten­for EU, med unn­tak av Sveits, med øye­blik­ke­lig virk­ning. Jeg skul­le kort tid etter til Stras­bourg, så det var bare å rus­le ned på kon­su­lat­av­de­lin­gen til den frans­ke ambas­sa­den, og ven­te i kø for å få visum. Den grei­es­te måten å kom­me til Stras­bourg den gan­gen, var å fly til Frank­furt, og kjø­re leie­bil fra Frank­furt til Stras­bourg. Om jeg skal være ærlig, tror jeg ikke at jeg under­søk­te om jeg kun­ne ta toget den gan­gen. Da vi kom til gren­sen var ingen inter­es­sert i oss og å sjek­ke om vi had­de visum. Jeg tenk­te at når vi tross alt kom­mer med en tysk­re­gist­rert bil fra Tysk­land inn i Frank­ri­ke, var det kan­skje ikke så vik­tig å under­sø­ke oss. Som­mer­en etter, 1988, var vi på ferie med bil i Tysk­land, Neder­land, Bel­gia, Lux­em­burg og Frank­ri­ke. Da vi kjør­te inn i Frank­rie med vår norsk­re­gist­rer­te bil, tenk­te jeg at må de i alle fall sjek­ke de visu­me­ne jeg had­de stått i kø for. Men ingen tok notis av oss da hel­ler.

Under­veis gikk det opp for meg at det i alle fall er en side ved Goog­le navi­ge­rin­gen jeg ikke liker. Når Goog­le maps er i navi­ge­rings­mo­dus, viser Goog­le den vei­en Goog­le mener du skal ta i blått, and­re vei­er er hvi­te. Det er greit når alt er ordent­li­ge gater og vei­er. Om det­te også er brat­te sti­er, eller fak­tisk vei­er, kan man ikke lese ut av kar­tet.

Det var man­ge “luft­spei­lin­ger”. Fla­ter det litt ut der oppe? Kom­mer det ikke en vei der? Jeg gjor­de myt­te­ri, og valg­te vei­er etter ana­log navi­ge­ring, dog basert på Goog­le Maps, frem­for å fort­set­te på de sti­ene Goog­le vil­le ha meg til å fort­set­te på. Jeg kom i alle fall fram på den måte også.

Til slutt kom jeg end­lig til en vei, til og med med asfalt. Den gikk ned­over. Det føl­tes litt menings­løst å klat­re så mye, bare for å syk­le ned­over til den vei­en som går over Col de Bus­sang. Det tok tid å få bena i gang. Straks jeg sat­te meg på syk­ke­len, fikk jeg tenden­ser til kram­pe i det ene låret. Men det ga seg hel­di­vis, og jeg kun­ne stort sett tril­le ned til Bus­sang.

Goog­le sa at turen skul­le ta 1 time og 9 minuttetr. Jeg bruk­te drøyt to timer. Det had­de sik­kert gått for­te­re opp­over sti­ene uten baga­sje, men man skal være en sprek og syk­tig sti­syk­list for å syk­le opp her, og da uten bagase. Jeg lur­te noen gan­ger på om det ikke hadd vært bed­re å syk­le de 36 kilo­met­re­ne fra Bel­fort. Men jeg vet jo ikke hva slags vei­er og sti­er Goog­le vil­le ha ledet meg inn på om jeg had­de valgt den ruten.

Bus­sang er et dødt og kje­de­ig sted. Vi er vel ikke man­ge som er så sære at vi gjer­ne vil dit hvor en elv star­ter, og begyn­ne turen der. Det er mye ned­lag­te og steng­te hotel­ler, også i det som er den vik­tigs­te ferie­ti­den i Fran­ri­ke og eller på kon­ti­nen­tet. Det begyn­te å ane meg hvor­for til­bu­det av hotel­ler var gans­ke begren­set.

Selv om Bus­sang nok lig­ger i et områ­de med vin­ter­sports­te­der. På mitt hotel­le har de slut­tet å dri­ve res­tau­rant, det er bare Bed & Bre­ak­fast. Det er greit nok, men når det kna­pt fin­nes and­re res­tu­r­an­ter i områ­det. Det enes­te ste­det som var åpent inne i selve lands­byen, var en café/bar. Jeg spur­te om de had­de noe å spi­se. Men de had­de bare chips og popcorn. På et hotell som lig­ger uten­for det egent­lig Bus­sang, er det res­tau­rant. Jeg rakk dit omtrent da kjøk­ke­net skul­le sten­ge. Men de sa at de kun­ne ser­ve­re meg en biff med pom­mes fri­tes og grøn­sa­ker, og jeg så ingen grunn til å si nei til det. Det var visst­nok også res­tau­rant på en cam­ping­plass som også lig­ger et godt styk­ke uten­for Bus­sang. Hotel­let lig­ger langs en av inn­farts­vei­ene. Da jeg skul­le gå hjem, var det blitt mørkt, og det var gans­ke ube­ha­ge­lig å gå langs vei­en.

Jeg har med meg en slags refleks­vest. Men den har jeg i til­fel­le jeg må syk­le etter at det har blitt mørkt. Jeg plei­er ikke å ta med den når jeg bare skal fin­ne et sted å spi­se mid­dag.

I mor­gen må jeg ta turen opp til kil­den, og så star­ter selve syk­kel­tu­ren.

Jeg mer­ker godt at noen musk­ler som jeg van­lig­vis ikke bru­ker så mye, i alle fall ikke på sam­me måte som i dag, har fått kjørt seg gans­ke grun­dig. Jeg våk­ner noen gan­ger om nat­ten med kram­pe i en eller annen mus­kel. Det er vel et tegn på at jeg begyn­ner å bli gam­mel. Jeg har for­søkt å tøye ut, men en del musk­ler er fort­satt ikke gode. Jeg er redd det­te ikke blir en helt god natt.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email