Siden en ytterligere utsettelse vil frigjøre betydelige midler, er tiden inne for et virkelig sykkeløft. Det er på tide å satse på et InterCity-nettverk for sykkel.
Sykkel er et utmerket fremkomstmiddel på korte og mellomlange distanser. Sykkelen er arealeffektiv, miljøvennlig og bidrar til folkehelsen. Helsedirektoratet har beregnet en årlig gevinst på 234 mrd kroner, om alle får de anbefalte 30 minutter med lett mosjon hver dag. For mange vil en daglig sykkeltur til og fra jobb, skole eller studiested dekke dette. De fleste sykler et sted mellom 15 og 20 km/t. Da tar det et sted mellom 15 og 20 minutter å sykle 5 km. I praksis vil det ofte være den raskeste reisemåten, om vi tar med tid til å gå til og fra kollektivtransport, til å parkere bil osv.
Tidsskiftet Samferdsel, som utgis av Transportøkonomis insistutt, har en artikkel med en overskrift og ingress som inviterer til misforståelse. Overskriften lyder: Skader syklister seg så mye at sykling bør frarådes?med ingressen:
“Det er et politisk mål at flere skal gå eller sykle. Men ferdsel til fots eller på sykkel er farlig. Skaderisikoen er mye høyere enn hvis man kjører bil. Er den så høy at sykling bør frarådes?”
Konklusjonen er, stikk i strid med det overskriten antyder, at man bør sykle. Det sies ikke eksplisitt. Men de kvantifiserer ved en skadekostnad, beregnet til 1,36 kr/syklet kilometer. Samtidig er beregnet helseøkonomisk gevinst i form av redusert dødelighet beregnet til 45,57 km/syklet kilometer. Det virker som forfatterne ikke riktig tror på den, og går videre med 10% av denne gevinsten, men fortsatt er gevinsten 4,56 kr/ syklet kilometer, som gir nettogevisnt på 3,20 kr/syklet kilometer.
Skaderisikoen minker jo mer man sykler, og jo fler som sykler. Så her er det bare å sette seg på sykkelen.
Før jeg går videre, tar jeg det forbehold at jeg bare har lest artikkelen, ikke den rapporten som artikkelen bygger på.
Skadekostnadene er basert på en form for gjentning som det er grunn til å sette store spørsmålstegn ved. Man har, basert på tall fra Oslo legevakt, lagt til grunn at bare 7,5% av skadene kommer inn i politiets statistikk, og bare 0,4% av eneulykker med lettere skader rapporteres. Så multipliserer man opp til et tenkt skadetall.
Jeg har hatt noen skader, som sikkert regnes som alvorlige i slik sammenheng. Det summerer seg opp til en brukket tommel, et brukket kraveben og et brukket ribben. Samt diverse skrubbsår og blåmerker. Jeg var innom legevakten med min brukne tommel, da min fastlege og røntgeninstituttet der min fastlege holder til, anbefalte det. Bruddet var så lite, så de anbefalte at ekspertene på legevakten så på dette, for å konstatere om det var brudd eller ikke. Kravebensbruddet kom ikke lenger enn til fastlegen og det private røntgeninstituttet.
Ribbensbruddet kom ikke lenger enn til dr Google, og litt samtale med legevenner. Jeg leste, og fikk bekreftet, at man ikke tok røntgen av slikt, at man kjente på skadestedet og konstaterte at det gjorde vondt (det klarte jeg å finne ut selv), og at man ikke behandlet det annet eventuelt ved å gi smertestillende. Jeg tåler en del smerte, så jeg så ingen grunn til å gjøre noe mer med det. Så jeg har bidratt til mørketallene.
Jeg har en jobb hvor jeg godt kan fungere med noen vondter her og der, så ingen av mine skader har ført til sykemelding.
Skal man sammenligne, må vi ha et bredere sammenligningsgrunnlag. Hvor mange skader er det for hver gått kilometer? Om vinteren leser vi ofte om folk som har skadet seg på glatt føre. Det er nok også underrapportert. Jeg har sikkert fått et og annet blåmerke når jeg har gått på rattata på glatt føre, og det har aldri falt meg inn å rapportere dette noe sted.
Sist vinter var det flere som omkom etter skader i skiløypene, uten at jeg husker noe tall. De fleste skader hører man lite om. Uten at det er noe sikkert grunnlag for å trekke slutninger, så kjenner jeg flere som har skadet seg alvorlig (typisk bruddskader) på ski enn på sykkel. Nå regnes ikke ski som “trafikk”, og kommer adri med på statistikker over skadde i trafikken.
All aktivitet medfører en viss risiko.
Tallet for helsegevinst er bare basert på redusert dødelighet, som kanskje ikke er det viktigste. Johann Kaggestad sa det omtrent slik da han ble intervjuet i radioen (NRK) om betydningen av (moderat) mosjon, og ikke minst av å gå: “Det viktigste er ikke at vi dør senere, men at vi dør sunnere.”Eller sagt å en annen måte: Bedre helse og livskvalitet mens vi lever, betyr mer enn å leve så mye lenger. Mosjon, f.eks. sykling, gir bedre helse både fysisk og mentalt.
All aktivitet medfører en viss risiko. Men inaktivitet medfører en langt større risiko. Det er derfor et stykke på vei dekning for å si at det er mer farlig å ikke sykle, enn å sykle. Jada, man kan få mosjon på andre måter enn ved å sykle, som har samme effekt. Men det mefører også risiko. Vi har nettopp lest om folk som har blitt skadet når de har holdt seg borte fra trafikken, og heller syklet inne på et treningssenter (som jeg synes er kjedelig, og ikke mentalt stimulerende på samme måten som ordentlig sykling).
Det er risikabelt å leve, og den risikoen må vi leve med. Noen med en pessimistisk innstilling til livet (jeg har glemt hvem), har sagt det omtrent slik: Livet er en seksuelt overført lidelse med 100% dødelighet.
Når vi skal vurdere risiko, må vi også se på totaliteten. Hvis vi ser rent egoistisk på det, kan man kanskje si at det er mindre risiko for MEG om JEG setter meg i en bil og kjører. Det er det vi ser demonstrert i disse dager, når foreldre kjører sine barn til skolen, og dermed gjør skoleveien uttrygg for de som ikke sitter bak panser i foreldrenes bil.
Men ser vi helhetlig på det, så er risikoen for å skade andre langt større om jeg velger å kjøre bil. Skal vi regne om til samfunnskostnader, må det også med. Bilister skader andre i et langt større omfang enn syklister og fotgjengere. Noen av de syklister som havner i stadestatistikken er kanskje ofre for den risiko som bilistene påfører samfunnet. I tillegg kommer alle som blir syke og får sin livskvalitet redusert på grunn av forurensning, støy og stress fra biltrafikken.
Jeg har ikke tall for dette. Men jeg er ganske sikkert på at i et samfunnsperspektiv bør oppfordringen være:
Når det er grått, kjølig og det regner, har frokosten en tendens til å bli ekstra lang. Kanksje er det på tide å oppdatere seg om hva som har skjedd i verden, og lese noen nettaviser? Med en kropp som begynner å bli sliten etter 1.300 km på sykkel, er det ikke veldig fristende å legge ut på sykkeltur i regnværet. Alt er mye bedre når det er fint vær og sol. Men som vanlig er den berømmelige “dørstokkmila” den tyngste, også når man skal ut og sykle i regnværet. Hvis man er kledd for regn, er det ikke så ille så lenge det ikke regner altfor mye.
Min erfaring er at det går greit i 3–4 timer. Er det lenger enn det, blir man våt uansett. Skal man sykle en kort distanse, kan man ha regntøy som er helt tett. Men sykler man lenger, blir man våt fra innsiden når ikke noe fuktighet slipper gjennom.
I dag kom jeg til reisens mål, der Rhinen renner ut i havet ved Hoek van Holland. Men turen er ikke slutt. Jeg må fortsatt komme meg til Amsterdam. Mer om dette senere. Man blir visst litt mentalt skadet av å holde på som dette, for jeg griper meg selv i å tenke at det ble bare 78,4 km, som egentlig er en ganske bra dagsetappe.
Jeg fant i løpet av dagen ut at Google-damen er humørsyk. Uansett hvor tålmodig jeg var med henne, nektet un å snakke til meg. Det var bare kling-klang lyder.
Jeg hadde ikke så mye mer å gjøre i Nijmegen. Jeg er ikke noe utpreget morgenmennske, og synes egentlig det er ganske greit om jeg klarer å komme meg av gårde rundt kl. 10. Jeg hadde egetnlig ikke noe mål annet enn å dra i retning Rotterdam så vikk jeg se hvor langt jeg kom.
En detalje fra hotellet. I sykkelgarasjen hadde de opplegg for å lade batterier til elsykler. Nå hadde ikke jeg behov for det. Men klart plusspoeng til Hotel Mercure i Nijmegen. (også plusspoeng for juicepressemaskin i frokostsalen, med bedre appelsinkapasitet enn hotellet i Strasbourg).
Jeg starter med en start. Lørdag 1. juli 2017 starter Tour de France 2017 i Düsseldorf. Første etappe er en 13. km individuell tempoetappe inne i byen:
En av grunnen til at jeg ønsket å stoppe i Bonn var at dette er Ludwig van Beethovens fødeby, og da måtte jeg selvsagt innom Beethoven Haus. Det er søndag i dag, og det åpnet ikke før kl. 11. Det gikk med et par timer til det besøket, så da ble det ganske sent før jeg kom av gårde.
På den annen side var planen ikke å dra lenger enn til Düsseldorf, som er 3–4 timer sykling. Men da blir det nok overnatting i Düsseldorf og tog videre til Nederland mandag formiddag.
Jeg lot sykkelen og bagasjen stå igjen på hotellet, og gikk. Skal man se en by, er det enda bedre å gå enn å sykle. Bonn har sin egen “Walk of fame”.
Jeg får som regel problemer om jeg skel peke ut den største på et område, i alle fall på områder hvor man ikke har sammenlignbare, kvantifiserbare data å ta utgangspunkt i. Hvem er historiens største komponist? Jeg er ikke i stand til å gi noe svar. Men jeg kan si hvilke tre som skal på pallen, uten å ragnere dem. I kronologisk orden er det Johan Sebastian Bach, Wolfgang Mozart og Ludwig van Beethoven. Når det gjelder Mozart, så brukte han aldri navnet Amadeus, derfor gjør ikke jeg heller det. Wolfgang holder til daglig bruk. Hans døpenavn var Johannes Chrysthosomus Wolfgangus Theophilus Mozart. Theophilius er en gresk form. Den tyske formen av dette navnet er Gottlieb, og Amadeus er en latinifering av dette. Det navnet ble tatt i bruk da Mozart-dyrkingen og Mozart-mytene begynte å vokse en stund etter hans død. Men det var Beethoven det skulle handle om denne gangen.
Inne i Beethoven Haus var det ikke lov å fotografere. Så jeg må nøye med med et bilde fra gaten, med turister som vil inn i huset.
Ludvwg van Beethoven ble sannsynligvis født 16, desember 1770 i Bonn. Når jeg skriver sannsynligvis, er det fordi fødsesdagen ikke er dokumentert, og derfor ukjent. Men det er dokumentert at han ble døpt 17. desember 1770, og da er det så sannsynlig at han ble født dagen før, at man regner det som hans fødselsdag.
Han vokste opp med en meget alkoholisert og brutal far, Johann van Beethoven, som var tenor i hoffkapellet i Bonn, og arbeidet samtidig som piano- og fiolinlærer. Johann så tidlige Ludwigs musikalske talent, og ville ha han fram som vidunderbarn. Fire år gammel begynte faren å undervise ham i piano og fiolin, men undervisningen var dårlig. Han skulle bli en ny Mozart. Da Ludwig var nærmere 8 år, arrangerte faren en konsert, hvor han i annonsen skrev at han var seks år. Skulle man selge vidunderbarn, skulle de være så unge som mulig. Det var hofforganisten Christian Gottlob Neefe som ble Ludwigs første ordentlige musikklærer, og som også ble en slags farsfigur for Ludwig. Som organist kjente Neefe Johan Sebastian Bachs musikk, som på den tiden var gått helt av moten. Ludwig lære blant annet Das Vohltemperierte Klaver. Neefe skrev en artikkel om den talentfulle Ludwig van Beethoven i et musikktidsskrift.
17 år gammel reiste Brrthoven til Wien i et håp om å treffe Mozart. Det er ikke kjent om de virkelig møttes. Han reiste tilbake til Bonn etter to uker, da hans mot var blitt alvorlige syk. Moren døde kort tid etter, og faren sank dypere ned i sin alkoholisme. Ifølge audioguiden i Beethoven Haus var det da alkoholproblemene startet, men de hadde vært der mye lenger, ifølge andre kilder. Det ble Ludwig som måtte ta hånd om sine to yngre brødre. Han sørget for at farens lønn, fra hoffkapellet, eller i alle fall deler av den (jeg er ikke helt sikker her), ble overført til Ludwig, så han ikke skulle drikke opp alt sammen. Jeg synes nok at den guidede turen i huset (Audioguide) tegnet et ganske snilt bilde av Beethovens oppvekst i Bonn. Om jeg holder meg til andre kilder var den mye verre.
22 år gammel reiste Beethoven til Wien, med stipend fra kurfyrsten i Bonn, for å studere med Franz Joseph Haydn. Det ble ingen suksess. Ludwig var en dårlig student. Han måtte åpenbart lære ting på sin egen måte, ikke ved å bli undervist av aldrende komponister.
Ludwig etablerte seg som pianovirtuos i Wien. Han hadde en vill og nesten brutal spillestil, som datidens pianoer ikke tålte særlig godt. Og han var en fabelaktig improvisatør. Det ble sagt i hans samtid at de som ikke hadde hørt ham improvisere, bare hadde fått med seg halvparten av hans musikk. Det finnes selvsagt ingen opptak av Beethovens improvisasjoner, så vi går nok glipp av mye.
Pianoet var i en rivende utvikling på Beeethovens tid. Det første pianoet ble bygget av Bartholomeo Christofori i Italia i 1708, et instrument han kalte Gravi Cembalo piano e forte. Et stort cembalo, sterkt og svakt. Et cembalo har plektre som knipser strengene. Tonen er relativt kort, og instrumentet har ingen dynamikk. Christofori laget en mekanikk med hammere som slår på strengene, i stedet for plektre som knipser dem. Gjennom 1700-tallet var det likevel cembalo som dominerte.
Beehoven ble en yndling blant det øverste aristokratiet i Wien. De likte denne villmannen fra Bonn, et slags naturmenneske som passet med tiden romantiske idealer. Det kan nok hende at hans van-navn gjorde det lettere å få innpass i de kretser. Det kunne minne om det tyske “von”, som tyder på adelig herkomst. Men hans van var av flamsk opprinnelse, fra Brabant i dagens Belgia, og indikerte ikke noe adelskap, menr enn “Johann fra Svingen” skulle indikere adelskap i Norge. van Beethoven betyr visst noe slikt som “fra beteåkeren”. Hans venner i aristokratiet betalte ham store pengebeløp. De ville at han skulle bli værende i Wien og komponere musikk der. De ville sikre at han ikke lot seg friste til en godt betlt stilling et annet sted.
Dette gjorde at Beethoven, til forskjell fra de fleste andre kunstnere, ikke beøvde å ta hensyn til en arbeidsgiver eller et publikum. Bach var ansatt dels av fyrster, dels av kirken, og måtte først og fremst komponere den musikken de ønsket. Mozart fra free lance musiker i Wien, og måtte komponere musikk som oppdragsgivere var interessert i, og som publikum ville høre. Beethovens viktigste publikum var en avant garde i Wien, som betalte ham meget godt for at han skulle komponere den musikken han ville komponere.
Beethoven viste ikke respekt for noen, heller ikke for de aristokrater som underholdt ham økonoisk. Da prins Lichnovsky ville ha ham til å spille under en middag hvor Beethoven også deltok, nektet han. Prins Lichnovsky hadde også invitert noen franske, høyere offiserer. Frankrike oppkuperte på den tiden Wien, og Beethoven nektet å spille for fiendens offiserer. Da prins Lobkovits forsøkte å overtale ham, sa Beethoven omtrent dette: “Det du er, er du gjennom fødsel og tilfeldigheter. Det jeg er, er jeg i kraft av meg selv. Av prinser har det alltid vært og vil alltid være mange. Men det finnes bare én Beethoven.” Med disse ordene forlot Beethoven selskapet.
Beethoven var en komponist som bygget store verk fra enkle temaer. Han reviderte og skrev på nytt hele tiden, til han til slutt ble fornøyd. Beethoven kastet aldri et papir. Derfor vet vi i dag ganske mye om hans arbeidsform når han komponerte, og hvilke skisser han vurderte og forkastet. Til sammenligning hadde Mozart gjerne hele komposisjonen ferdig i hodet, før han “kopierte den ut”, som han selv kalte det. Det finnes ingen skisser fra Mozart, og hans originalmanuskripter er stor sett uten rettelser.
Det finnes en video av en forelesning hvor en ung Leonard Bernstein går gjennom ulike forkastede skisser til deler av første sats i Beethovens 5. symfoni. Der får vi høre hvordan det kunne ha blitt, og hvorfor det var riktitg at en del av skssene ble forkastet. Jeg synes slikt er veldig interessant.
På et vis livnærte Beethoven seg kunstnerisk av sine personlige kriser, som ga ham kunstnerisk kraft som gjorde at han nærmest redifiserte seg selv og dermed musikken. Hans problemer med hørselen er velkjent, selv om den ikke var helt som mange myter vil ha det til. På slutten av 1700-tallet, altså før han var blitt 30 år, merket han at hørselen ble stadig dårligere. Men helt døv ble han ikke før i 1818. Hørselen kunne variere fra dag til dag. Han var livredd for at noen skulle oppdage hans dårlige hørsel, så det førte til at han isolerte seg. Han ble dypt deprimert. I 1801 skrev han et brev, så vidt jeg husker stilet til sine to brødre, som aldri ble sendt. Dette var en lang klage over sin egen situasjon, verden i sin allminnelighet og Guds urettferdighet. Det bar preg av å være et avskjedsbrev fra en som vurderte selvmord. Brevet, som ble funnet blant Beethovens papirer etter at han var død, er kjent som Heiligenstadt-testamentet.
Men han kjempet seg ut av denne krisen blant annet ved å komponere sin tredje symfoni. Et revolusjonerede verk på så mange måter, og et definitivt farvel til Wienerklassisismen. Det er alltid et problem når man skal plassere Beethoven i de vanlige musikalske epokene. Han kom fra Wienerklassisimen, men sprengte rammene for den., Han banet vei for romantikken, men var egetnlig ikke en del av den. Ingen av disse epokene hadde plass til en gigant som Beethoven. Egentlig kan man si at han tilhører Beethoven, på siden av og over disse vanlige klassifiseringen.
Den tredje symfonien, kjent som Eroica, helten, ble opprinnelig dedikert til Napoleon. Men etter at Napoleon, som hadde blitt sett på som en opprører og frihetskjemper mot arvelige aristokratiske privligier og det gamle regimet, utrope seg selv til keiser, strøk han over den dedikasjonen. Men den egentlig helten i den tredje symfonien var nok aldri Napoleon, det var Ludwig van Beethoven.
I dag er det mangs som spiller musikk på instrumenter fra den tiden komponisten levde. Jeg har mye sans for det. Men Beethovens musikk var ofte for vanskelig og komplisert for datidens musikere. Og Beethoven var en vanskelig mann å samarbeide med, også for musikere. Så musikken hans ble ofte dårlig fremført i hans samtid. Strykeinstrumenter har ikke endret seg vesentlig siden begynnelsen av 1800-tallet. I Beethoven Haus finnes det fire strykeinstrumenter som Beethoven fikk i gave fra en av sine aristokratiske venner, to fioliner, en bratch og en cello, altså instrumentene i en strykekvartett. Å høre Beethovens strykekvartetter spilt på Beethovens egne instrumenter, er absolutt interessant.
Men som nevnt tidligere var pianoet i en rivende utvikling. Sine pianokomposisjoner skrev han nærmest for et piano slik han mente et piano burde være, ikke slik de pianoene som fantes i hans samtid var. Han ville sannsynligvis ha elsket at hans musikk spilles på et moderne Steinway flygel, som er nærmere det instrumentet han drømte om, enn samtidens pianoer. Det er selvsagt interessant å høre musikke spilt på slike pianoer som Beethoven hadde. Men man yter kanskje musikken mer rettferdighet ved å spille den på et moderne piano. I hans pionokonserter spiller solisten gjerne over orkesteret, slik at pianoet må kunne overdøve orkesteret. Der hadde datidens pianoer problemer. Dette til forskjell fra f.eks. Mozart, hvor orkesteret holder seg pent i bakgrunnen i solopartiene.
Han 9. symfoni regnes som et av 1800-tallets aller viktigste verker. På slutten av livet komponerte han mest for seg selv, uten å så mye tanke på at musikken skulle fremføres. Omtrent som Bach på slutten av sitt liv. Beethovens sise strykekvartetter var kanskje 100 år forut for sin tid.
Jeg kunne ha fortsatt med veldig mye mer om Beethoven, men det er på tide å slutte her. Bare en oppsummerende kommentar som gjelder for Bach, Mozart og Beethoven og mange andre store komponister. I dag klager folk over den uforståelige samtidsmusikken som ikke er til å høre på. I sin samtid komponerte Bach, Mozart og Beethoven avansert, vanskelig og avant gardistisk samtidsmusikk. Det var ikke Beethovens symfonier som oftest ble fremført i konsertsalene i hans samtid. Det var symfonier av komponister som komponerte tradisjonelle verk etter datidens smak, komponister som i dag er glemt av andre enn de spesielt interesserte.
Det var en varm dag. På veien tilabke til hotellet passerte jeg en iscafé som heter Eislabor. De hadde heng opp en liste fra et reisenettsted, jeg har glemt hvilket, som hadde kåret verdens 9 beste iscafeer, og Eislabor var en av disse ni. Jeg har ikke testet alle iscafeer i verden, men de hadde i alle fall god is. Og stedet var populært på en varm dag.
Klokken begynte å nærme seg 14 innen jeg var klar til å sykle videre. Jeg hadde ikke syklet mange hundre meter før jeg hadde passert 1.000 syklede kilometer på denne turen, og etter en drøy mil passerte jeg 2.000 syklede feriekilometer, om jeg tar med turen langs Rhônen i juni. Når sant skal sies, begynner jeg å kjenne at jeg er litt sliten.
Også på strekningen mellom Bonn og Køln er det mye industri. Industrien ligger i stor grad langs elven. Den ble nok anlagt der fordi den brukte vann fra elven, for å ha tilgang til transport på elven, og fordi avfall ble sluppet rett ut i elven. Industriutslipp og urenset kloakk fra de mange byene langs elven, gjorde at elven for en del år tilbake var sterkt forurenset, og fikk tilnavnet Urhinen. Slik er det heldigvis ikke lenger. Men industrien ligger der den ligger, og stenger ofte for en mulig sykkelvei langs elven. Dermed går sykkelveien lenger fra elven, langs veier og gjennom begyggelse. Og når den kommer ned mot elven, er det ikke mye igjen av den Rhinromantikken som var på strekningen mellom Bingen og Koblenz. Så jeg gjentar at hvis man vil sykle langs Rhinen i Tyskland, da bør man sykle mellom Wiesbaden og Koblenz.
Jeg hadde planlagt et stopp i Køln, og jeg hadde to cacher på listen over interessante cacher, som jeg fant. Jeg forbinder ikke Køln med så veldig mye. Det er Kølnerdomen.
Og det er Keith Jarretts legendariske Kølnkonsert. Den finnes på Youtube. Men Keith Jarrett fortjener bedre lyd enn man får der.
En liten parentes om lyd. Det er ikke mye som krever så mye av et musikkanlegg som pianomusikk. Orgel har riktignok de dypeste basstonene. Men pioanoets dynamikk krever veldig mye, fra et kraftig anslag til en tone som klinger ut. Anslaget gir det som kalles transienter, veldig korte, men kraftige toner i anslaget. Om man skal låne en terminologi fra et annet område, kan man si at et musikkanlegg må ha en voldsom aksellerasjon for å kunne gjengi dette godt, i forsterkeren, men ikke mnst i høytalerne.
Akkustisk muiskk er generelt vanskeligere å gjengi enn pop, rock osv, som i stor grad er laget for å bli spilt på elektriske/elektroniske instrumenter, og fremføres via høytalere. Konsertlyden er høyere, men ikke nødvendigvis så mye bedre. Jeg er glad i opera. Men jeg er glad i opera live. En god stemme har en magi som ingen mikrofon eller høytaler klarer å gjengi. Det samme gjelder piano og symfonisk musikk. For orkester er det nok mer klangnyansene enn dynamikken som er utfordringen. Interessen for god lyd synes å ha blitt borte, nå som folk stort sett spiller musikk fra mobiltelefoner og andre små, billige avspillere, gjennom billige hodetelefoner eller et lite og billig høytaleranlegg.
Sykkelruten mellom Køln og Düsseldorf var ikke noe mer interessant enn mellom Bonn og Køln. Også her var det mye industri, noen ganger også kjente bedrifter.
Det er selvfølgelig mange andre kjente bedrifter også. Men for en som er født og oppvokst på Herøya og i Porsgrunn, har Hydro en spesiell klang. Skjønt vi, eller i alle fall jeg, mener at det egentlige Hydro er det som i dag heter Yara.
Det er mulig jeg kunne ha funnet en litt finere, men også lenger vei på andre siden av veien. Men jeg var ikke særlig interessert i å ta en lenger rute enn nødvendig.
Da jeg kom fram til Düsseldorf var klokken blitt så mange at det det bare ble tid til å ta en dusj og få seg noe mat. Så det som står på planen for Düsseldorf får utstå til mandag formiddag.
Jeg diskuterte sykkelruter med hotellverten i Rüdesheim. Han anbefalte ruten til Koblenz, på Rhinens venstrebredd. Jeg fulgte hans råd, og skal komme tilbake til at det er en anbefaling jeg gjenre skriver under på. Til Koblenz var drøyt 60 km, og jeg kunne godt tenke meg å komme litt lenger. Men til Bonn, som jeg hadde sett meg som neste stoppested, syntes jeg der var for langt. Jeg var i alle fall ikke klar for en slik etappe. Hotellverten sa at det mellom Koblenz og Bonn i stor grad er industriområder, og at det ikke er noe fint å sykle der. Jeg tok hans ord for det. Så jeg konkluderte etterhvert med at jeg ville sykle til Koblenz, og ta toget derfra til Bonn, hvilket jeg gjorde. Det ble i alt 77,2 km km sykling.
Men først var det noen mekaniske problemer som måtte fikses. Det var en ulyd i bakhjulet. Jeg hadde forsøkt flere ganger å se hva det kunne være, men fant ikke noe på de første forsøkene. Mot slutten så jeg at det som så ut til å være det som holder bremseskiven bak på plass, var løs. Jeg forsøket å kjenne på om jeg kunne få den på plass. Men jeg hadde akkurat syklet ned en ganske lang og bratt bakke, så bremseskiven var glovarm. Umulig å gjøre noe da. Desuten var jeg nesten fremme ved hotellet, så jeg fortsatte dit. Men å sykle videre med tvilsomme bremser, med løse deler, det tiltalte meg ikke.
Det første jeg måtte få gjort etter frokost, var å få den verste møkka av sykkelen. Dessuten ville jeg få byttet kjedet. Jeg hadde sykkelen innom et verksted i La Grande Motte for en sjekk før jeg startet på turen. De sa at kejdet var slitt og burde byttes. Men de hadde ikke kjede for 11-girs kassett, så de kunne ikke bytte det. Det er over 900 km siden, og på gårsdagens våte tur, syntes jeg å merke at det var slitt. Og våt sand og gjørme blir slipepasta i ale bevegelige deler, som f.eks. et kjede. Så jeg tok turen til byens Radhaus.
Och vem har sagt att just du kom till världen för att få solsken och lycka på färden?
Dette sier Evert Tauge i sin fine vise “Så länge skutan kan gå”. Det er en fin sang om at livet ikke alltid er en seilas i solskinn og medvind. Men så lenge det er liv er det håp.
Så länge skutan kan gå så länge hjärtat kan slå så länge solen den glittrar på böljorna blå
Og gjør det beste ut av situasjonen.
Klara jobbet med glans,
gå iland någonstans,
ta en kyss eller två i en yrande dans!
Det måtte komme. Jeg har vært på tur i ti dager. Det har vært en og annen lett regnbyge. Men stort sett har det vært sol og pent vær. Men det kunne selvsagt ikke vare. I dag var det regn. Lett regn på morgene, mer regn på ettermiddagen og kvelden, inntil det lettet litt omtrent da jeg kom fram.
Skadekostnadene er basert på en form for gjentning som det er grunn til å sette store spørsmålstegn ved. Man har, basert på tall fra Oslo legevakt, lagt til grunn at bare 7,5% av skadene kommer inn i politiets statistikk, og bare 0,4% av eneulykker med lettere skader rapporteres. Så multipliserer man opp til et tenkt skadetall.
En av grunnen til at jeg ønsket å stoppe i Bonn var at dette er Ludwig van Beethovens fødeby, og da måtte jeg selvsagt innom Beethoven Haus. Det er søndag i dag, og det åpnet ikke før kl. 11. Det gikk med et par timer til det besøket, så da ble det ganske sent før jeg kom av gårde.
Og det er Keith Jarretts legendariske Kølnkonsert. Den finnes på Youtube. Men Keith Jarrett fortjener bedre lyd enn man får der.
