Jeg star­tet dagen med å syk­le til vin­pro­du­sen­ten Leliev­re i lands­byen Lucey, for å fin­ne ut litt mer om vin gris. Jeg snak­ket med ham som står til høy­re på for­side­bil­det på nett­si­den, alt­så på venst­re side for oss. Det var den nær­mes­te pro­du­sen­ten, sa hotell­ver­ten. Det var en 5–6 km syk­kel­tur.

Jeg kun­ne kon­sta­te­re at det mes­te jeg trod­de jeg viss­te om vinen, var feil, bort­sett fra far­gen. Jeg kun­ne også kon­sta­te­re at vin­hand­le­ren i Toul hel­ler ikke had­de pei­ling, noe han bur­de ha hatt når han hveder at lokal vin er en av hans spe­sia­li­te­ter. Det han beskrev for meg da jeg spur­te, var en rosé­vin­pro­duk­sjon. Når jeg påpek­te det, mum­let han noe om drue­sor­te­ne. Men det er mye rosé­vin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måt­te sma­ke, men det sier ikke noe om pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Vin gris fra Lor­rai­ne lages ved at man pres­ser dru­ene på en måte som gjør at man får meg seg noe av far­gen fra skal­let, før gjæ­ring. Skal­let er ikke med i gjæ­rin­gen, men pres­sin­gen gjør at man får en rosa most.

Den­ne gjæ­res så til vin, slik man gjør med en hvit­vin. Vin gris er i rea­li­ten en rosa hvit­vin. Hvor­dan man opp­le­ver en vin, avhen­ger av hva slags for­vent­nin­ger man har. Jeg har all­tid tenkt på vin gris som en litt mer­ke­lig rosé­vin. Nå smak­te jeg den med and­re for­vent­nin­ger. Den har far­ge som en rosé, og den luk­ter i noen grad som rosé, men med mind­re aro­ma av røde bær enn vi ofte fin­ner i en rosé. Men når man sma­ker den, sma­ker den hvit­vin. Iføl­ge vin­pro­du­sen­ten pas­ser en vin gris utmer­ket til røke­laks. Jeg skal tes­te det om jeg får mulig­he­ten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vin­mono­po­let.

Som jeg har nevnt før, smak­te jeg vin gris fra Lor­rai­ne førs­te gang på bok­mes­sen i Frank­furt sist høst. Jeg sjek­ket bil­de­ne i det FB-albu­met jeg laget fra den turen, og det er fak­tisk den sam­me pro­du­sen­ten jeg besøk­te den­ne gan­gen.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 5. Toul — Metz →

Man blir til tider inn­hen­tet av hver­da­gens tri­via­li­te­ter, selv om man­har prøvd å stik­ke av fra dem. Som at det må lages en eksa­mens­opp­ga­ve til utsatt prø­ve. Jeg had­de fes­tet meg ved en dato. Men det vis­te seg at jeg had­de fes­tet meg ved eksa­mens­da­gen, ikke fris­ten for å leve­re opp­ga­ve. Så jeg fikk plut­se­lig dår­lig tid. Det øde­la en del av kvel­den og mor­nin­gen, og for­sin­ket star­ten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en opp­ga­ve.

I dag var bena bed­re. Syk­lis­ten Greg Lemond sa en gang omtrent det­te: “Det blir ikke let­te­re, det går bare for­te­re.” Jeg mener at det må nyan­se­res noe. Det blir let­te­re. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spin­ner på tom­gang, det er ikke noen god følel­se. Vi må ha litt mot­stand. Når det går let­te­re på våre moder­ne syk­ler med man­ge gir, leg­ger vi bare inn et høy­ere gir, så det kjen­nes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det for­te­re. I dag var det let­te­re, der­for gikk det også for­te­re, og jeg var til­ba­ke på omtrent nor­mal marsj­fart. Det ble en etap­pe på drøyt 91 km i dag.

Like uten­for Epi­nal kom jeg inn på en fin syk­kel­vei langs en kanal. Egent­lig gikk den stort sett mel­lom elven og kana­len.

Som jeg har skre­vet før, er vann­vei­ene fort­satt vik­ti­ge trans­port­årer i Euro­pa. Den gang jeg had­de litt nær­me­re kon­takt med ship­ping enn jeg har nå, lær­te jeg at skip blant annet klas­si­fi­se­res etter hvil­ke kana­ler de kan gå gjen­nom. For de sto­re hav har vi Suez­max og Pan­a­max, som er de størs­te båte­ne som kan gå gjen­nom hen­holds­vis Suez- og Pan­amak­an­len. Stør­rel­sen å inn­lands­ka­na­le­ne, og ikke minst slu­se­ne i Euro­pa, varie­rer. Det er sik­ker man­ge uli­ke klass­fi­se­rin­ger både av kana­le­ne og kanal­bå­te­ne. Den­ne båten var åpen­bart kon­stru­ert som det mak­si­ma­le som kan gå i den­ne, og til­sva­ren­de kana­ler. Man skul­le ha en stø hånd for å manøv­re­re den inn i slu­sen.

Mitt inn­trykk er at sli­ke kanal­bå­ter ofte er fami­lie­be­drif­ter, og fami­li­en bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjø­en, er den man­nen som manøv­re­re båten, mens kona må hop­pe i land, eller som her: Fes­te tros­sa.

Det er man­ge som syk­ler på tur på dis­se syk­kel­vei­en. At folk som er på syk­kel­tur har syk­kel­klær, er like selv­sagt som at folk på ski­tur har ski­klær. Man møter ikke man­ge på ski­tur i “van­li­ge klær”, og det er like tåpe­lig å snak­ke ned­set­ten­de om “kon­domsyk­lis­te­ne” som det er å snak­ke ned­set­te­ne om folk på ski­tur i ski­klær, Men det viser igjen man­ge nord­menns mildt sagt pro­ble­ma­tis­ke for­hold til at noe syk­ler.

Som sagt, det er man­ge som bru­ker syk­kel­vei­ene.

Ved slu­se­ne er det gjer­ne sluse­vok­ter­bo­li­ger, fra den tiden da alle slu­se­ne var manu­elt betjen­te.

Ved hver slu­se går vei­en litt ned­over, og her sky­ter man litt fart, en fart man hol­der gans­ke lett på fla­ten neden­for.

Det har vært en del indu­stri langs elven. Men mye av det vir­ker nå ned­lagt.

Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett fle­re ste­der at trær­ne begyn­ner å få høst­far­ger alle­re­de rundt måneds­s­skif­tet juli/august. Men at træ­ne som vokser mel­lom kana­len og elven også er tør­re, er mer over­ras­ken­de. Her bur­de det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kan­skje ikke sær­lig dype røt­ter.

I vin­pro­duk­sjon er kuns­tig vann­ing ikke til­latt de fles­te ste­der. En av grun­ne­ne til det­te, er at når vin­stok­ke­ne til tider må gjen­nom peri­oder med tør­ke, sky­ter de røt­te­ne dype­re ned i jor­den, hvor det fort­satt kan være vann. For mye vann gir dess­uten mye vann og lite smak i dru­ene. Går man for kva­li­tet og ikke kvan­ti­tet, må vin­stok­ke­ne ha det litt tøft i peri­oder.

Det­te ste­det had­de i alle fall et inter­es­sant navn. Men jeg så ikke noe som skul­le gjø­re det sær­lig sexy.

Jeg så ikke noen fris­ten­de cafe­er da det betyn­te å bli tid for lunsj. Det er langt fær­re cafe­er enn man tror. Jeg sving­te inn til et super­mar­ked, for å kjø­pe en sand­wich eller noe annet å spi­se. Her traff jeg en grup­pe ame­ri­ka­ne­re på syk­kel­tur i Euro­pa. De syk­let den sam­me etap­pen som meg, bare mot­satt vei. Det var varmt, og jeg had­de lyst på is. Frans­ke super­mar­ke­det sel­ger gjer­ne ikke små­is enkelt­vis. Man må kjø­pe en pak­ke med typisk fire eller seks is. Jeg tenk­te at jeg kun­ne dele med ame­ri­ka­ner­ne, pluk­ket en eske med seks is ut av frys­ren, og spur­te en av dem som da hold på å beta­le, om de had­de lyst på en iskrem. Vi har alle­re­de kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bak­vendt i var­men, ved at jeg måt­te spi­se des­ser­ten først, før den rakk å smel­te.

Av en eller annen tåpe­lig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordent­lig bil­de av grup­pen. Jeg er ikke noe god til det med å stil­le opp folk for et gruppe­bil­de.

Goog­le kom også den­ne gan­gen med noen litt krea­ti­ve vei­valg. Men det var i det mins­te gans­ke flatt, og det gikk an å syk­le. Selv om noen av vei­ene ikke pas­set vel­dig godt for eld­re her­re på syk­kel­tur.

Jeg har nevnt tid­li­ge­re at vin­den har en ned­kjø­len­de effekt som gjør at det ikke er så ille å syk­le i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bort­sett fra hvis man skal opp lan­ge og sei­ge bak­ker. Men er vei­en dår­lig så det går sak­te, for­svin­ner den effek­ten. Det føles der­for var­me­re å syk­le på dår­lig vei enn på god. And­re kjø­ler seg ned med litt naken­ba­ding i elven.

Toul er en gam­mel fest­nings­by, eller i alle fall befes­tet by, med soli­de murer, vold­grav, bypor­ter osv, selv om bebyg­gel­sen innen­for byen synes å være av noe nyere dato enn fest­nings­ver­ke­ne. I dag er det sli­ke “sol­da­ter” som vok­ter byen langs vold­gra­ven, uten­for bymu­ren.

En av grun­ne­ne til at jeg valg­te å leg­ge vei­en om Toul, var for å kun­ne gjø­re meg litt bed­re kjent med områ­dets viner. En av de vine­ne de er sær­lig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så len­ge vi hol­der oss til de van­li­ge kate­go­ri­ene hvit, rød og rosé, er det gans­ke greit. Men blan­der vi inn grått og oran­ge, den sis­te far­gen skal jeg ikke blan­de inn den­ne gan­gen, blir det vans­ke­li­ge­re.

De gan­ge­ne Tour de Fran­ce har vært inn­om Lor­rai­ne, har jeg for­søkt å fin­ne ut mer om vine­ne. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk fak­tisk ikke smakt den før sist høst, av alle ste­der på bok­mes­sen i Frank­furt. En vin­pro­du­sent fra Lor­rai­ne had­de fun­net ut at han skul­le ha en stand i sek­sjo­nen for bøker om mat og drik­ke. Når sant skal sies, er ikke vinen så vel­dig inter­es­sant. Men like­vel …

Det er i utgang­psunk­tet to pro­duk­sjons­pro­ses­ser for stil­le vin. Far­gen, garve­syre og mye av sma­ken sit­ter i skal­let, til dels også i kjer­ne­ne (garve­syre). I en hvit­vins­pro­sess siles skall, stil­ker og kjer­ner vekk før gjæ­rin­gen star­ter. Man kan godt gjø­re det med røde/svarte dru­er, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svar­te). Den vil fort­satt sma­ke litt “rødt”, selv om den er hvit.

Når man lager rødvin, er skall, kjer­ner mm med i gjæ­rings­pro­ses­sen, og vinen får far­ge, garve­syre, mer smak, osv.

Når man lager rosé­vin, er det en avbrudt rødvins­pro­sess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått øns­ket far­ge. Det kan være stor varia­sjon blant rosé­vi­ner, fra helt blek­ro­sa, til nes­ten røde.

Hvis man bru­ker en rødvins­pro­sess med hvi­te dru­er, hvor de får gjø­re med skall, etc, får vi de som kal­les en oran­sje­vin.

I vårt områ­de i Syd-Frank­ri­ke pro­du­se­rer de en vin som de kal­ler vin gris, eller gjer­ne “gris de gris”, alt­så grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) dru­er. Dru­ene beskri­ves ofte i svart/hvitt. De som kal­les hvi­te er ofte grøn­ne eller gule, slett ikke hvi­te. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik farge­ska­la blir de som er i mel­lom grå. Men vin gris fra Lor­rai­ne er ikke laget slik. Jeg var inn­om en vin­bar jeg had­de fått anbe­falt. Skjønt det var mer en vin­hand­ler med en viss ser­ve­ring, enn en vin­bar. De had­de ikke den vinen jeg var inter­es­sert i, i glass. Bare i flas­ker. Er man på syk­kel­tur kan man ikke fyl­le opp en alle­re litt for tung baga­sje med noen flas­ker vin. Og å kjø­pe tre flas­ker vin bare for å sma­ke på vinen, blir litt i over­kant. Jeg had­de alle­re­de druk­ket et glass vin gris på en annen bar, så jeg had­de i alle fall fått sma­ke den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall vil­lig til å sva­re på noen spørs­mål om vinen. Ut fra hans for­kla­ring, lages vin gris som en rosé­vin, alt­så med en avbrutt rødvins­pro­sess, i hoved­sak med Pinot Noir. Jeg får ikke det­te til å stem­me. Mar­keds­fø­rings­mes­sig er det gans­ke menings­løst å vel­ge en vin­be­skri­vel­se som kna­pt noen for­bin­der noe med. Hvis den fak­tisk er laget som en rosé­vin, gir det hel­ler ingen mening å omta­le den som en spe­sia­li­tet — slik uav­hen­gi­ge vin­skri­ben­ter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur inn­om en vin­pro­du­sent, før jeg syk­ler vide­re.

Jeg har lest at man noen ste­der tap­per vekk vin tid­lig i pro­duk­sjo­nen av rødvin, for å kon­sen­tre­re vinen og sma­ken. Det­te omta­les som “blø­ding” av vinen. Den vinen som tap­pes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besø­ker en vin­pro­du­sent, må jeg fin­ne en høf­lig måte å spør­re på.

Det fin­nes en del nett­bu­tik­ker som sel­ger diver­se utstyr og effek­ter for geocache­re. Men at det har blitt sto­re butik­ker for slikt, det var nytt for meg.

Toul er en mer­ke­lig by. Det er fis­ten­de å lage bil­li­ge ord­spill på toul­le­te. Jeg gikk en run­de og så meg om i byen etter at jeg had­de fått meg en meget nød­ven­dig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg opp­da­get hvor varmt det vir­ke­lig var, og hvor­dan solen stek­te. Rundt en fon­te­ne var det et slags sen­trum med man­ge barer, bras­se­ri­er og res­tau­ran­ter. Så jeg tenk­te at hit skul­le jeg gå for å spi­se litt sene­re. Men da jeg kom dit en gang mel­lom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å sten­ge. Det var ikke som i Køge, hvor de fles­te res­tu­r­an­ter steng­te kjøk­ke­net rundt 20.30. De ryd­det inn sto­ler og bord, og had­de begynt å vas­ke. At alle res­tau­ran­ter og barer sten­ger mel­lom 20.00 og 20.30, det var gans­ke over­ras­ken­de.

Jeg fant et spise­sted, men det var ikke man­ge ste­der å vel­ge mel­lom. Da jeg gikk til­ba­ke til hotel­let ca kl. 22, var det stein­dødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fort­satt holdt åpent etter kl. 22.

Hotel­let jeg bor på har et meget utsta­bilt inter­nett, som kom­mer og går, menst går.  Jeg måt­te til slutt set­te opp inter­nett via mobil­te­le­fo­nen for i det hele tatt å få las­tet opp bil­der og gjort fer­dig den­ne kom­men­ta­ren.

I dag er pla­nen å syk­le til Metz, som skal være ca 75 km iføl­ge Goog­le.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

• Dag 1. Montpel­li­er — Besançon, geocaching med lokal­tog
• Dag 2. På vei til Mosels kil­de. Besançon — Bus­sang
• Dag 3. Bus­sang — Epi­nal. Star­ten på syk­kel­tu­ren.
• Dag 4. Epi­nal — Toul.
• Dag 5. Toul — Metz
• Dag 6. Metz til Tri­er. Det grense­løse Euro­pa og litt Marx
• Dag 7. Tri­er — Bern­kas­tel
• Dag 8. Bern­kas­tel — Cochem
• Dag 9. Cochem — Kob­lenz. Slut­ten på syk­kel­tu­ren.
• Dag 10–12, Kob­lenz — Ham­burg. Deut­sche Bahn er ikke hva de var
• Fer­ge ved rei­sens slutt. Opp­sum­me­ring.

Sykkelturer

• 2019. På inter­rail med en Brompton. Del I
• Bike­rail 2018 II: Hjem­rei­se, Montpel­li­er — Kiel (Oslo)
• Bike­rail 2018 I. Med syk­kel på inter­rail. Utrei­se: Oslo — La Gran­de Mot­te (Montpel­li­er)
• Rhin­ru­ten 2016
• ViaR­ho­na 2016
• ReTour de Fran­ce: Paris — Kiel 2015

 

 

Bena var ikke så ille som jeg had­de fryk­tet, og jeg sov gjen­nom nat­ten uten å våk­ne med kram­pe. Men sti­ve og stø­le, det var bena. Den ene leg­gen treng­te litt masa­sje, litt tøy­eing og måt­te gås for­sik­tig i gang før jeg kun­ne gå nor­malt på den.

I Bus­sang spil­ler kirke­klok­ke­ne “Three Blind Mice”, eller en fal­len­de dur-akkord i grunn­stil­ling, som det også kan kal­les, hvert kvar­ter, til­syne­la­ten­de gjen­nom hele nat­ten. Det var det sis­te jeg hør­te for jeg sov­net, og det førs­te jeg hør­te da jeg våk­net. De vir­ket nes­ten litt mor­gen­trøt­te. Tem­po­et vir­ket litt tre­ge­re på mor­ge­nen. Men det var kan­skje bare mine mor­gen­trøt­te ører.

Hotel­let var greit nok, om enn litt ned­slitt — som det mes­te i Bus­sang. Det dri­ves av en hyg­ge­lig dame. Men jeg for­står meg ikke på folk som vel­ger teppe­gulv på badet. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 3. Bus­sang — Epi­nal. Star­ten på syk­kel­tu­ren. →