Category Archives: Sykkeltur

Frankrike, Sykkeltur, Vin

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 4. Epinal — Toul.

Leave a comment

Man blir til tider innhentet av hverdagens trivialiteter, selv om manhar prøvd å stikke av fra dem. Som at det må lages en eksamensoppgave til utsatt prøve. Jeg hadde festet meg ved en dato. Men det viste seg at jeg hadde festet meg ved eksamensdagen, ikke fristen for å levere oppgave. Så jeg fikk plutselig dårlig tid. Det ødela en del av kvelden og morningen, og forsinket starten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en oppgave.

I dag var bena bedre. Syklisten Greg Lemond sa en gang omtrent dette: “Det blir ikke lettere, det går bare fortere.” Jeg mener at det må nyanseres noe. Det blir lettere. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spinner på tomgang, det er ikke noen god følelse. Vi må ha litt motstand. Når det går lettere på våre moderne sykler med mange gir, legger vi bare inn et høyere gir, så det kjennes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det fortere. I dag var det lettere, derfor gikk det også fortere, og jeg var tilbake på omtrent normal marsjfart. Det ble en etappe på drøyt 91 km i dag.

Like utenfor Epinal kom jeg inn på en fin sykkelvei langs en kanal. Egentlig gikk den stort sett mellom elven og kanalen.

Som jeg har skrevet før, er vannveiene fortsatt viktige transportårer i Europa. Den gang jeg hadde litt nærmere kontakt med shipping enn jeg har nå, lærte jeg at skip blant annet klassifiseres etter hvilke kanaler de kan gå gjennom. For de store hav har vi Suezmax og Panamax, som er de største båtene som kan gå gjennom henholdsvis Suez- og Panamakanlen. Størrelsen å innlandskanalene, og ikke minst slusene i Europa, varierer. Det er sikker mange ulike klassfiseringer både av kanalene og kanalbåtene. Denne båten var åpenbart konstruert som det maksimale som kan gå i denne, og tilsvarende kanaler. Man skulle ha en stø hånd for å manøvrere den inn i slusen.

Mitt inntrykk er at slike kanalbåter ofte er familiebedrifter, og familien bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjøen, er den mannen som manøvrere båten, mens kona må hoppe i land, eller som her: Feste trossa.

Det er mange som sykler på tur på disse sykkelveien. At folk som er på sykkeltur har sykkelklær, er like selvsagt som at folk på skitur har skiklær. Man møter ikke mange på skitur i “vanlige klær”, og det er like tåpelig å snakke nedsettende om “kondomsyklistene” som det er å snakke nedsettene om folk på skitur i skiklær, Men det viser igjen mange nordmenns mildt sagt problematiske forhold til at noe sykler.

Som sagt, det er mange som bruker sykkelveiene.

Ved slusene er det gjerne slusevokterboliger, fra den tiden da alle slusene var manuelt betjente.

Ved hver sluse går veien litt nedover, og her skyter man litt fart, en fart man holder ganske lett på flaten nedenfor.

Det har vært en del industri langs elven. Men mye av det virker nå nedlagt.

Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett flere steder at trærne begynner å få høstfarger allerede rundt månedssskiftet juli/august. Men at træne som vokser mellom kanalen og elven også er tørre, er mer overraskende. Her burde det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kanskje ikke særlig dype røtter.

I vinproduksjon er kunstig vanning ikke tillatt de fleste steder. En av grunnene til dette, er at når vinstokkene til tider må gjennom perioder med tørke, skyter de røttene dypere ned i jorden, hvor det fortsatt kan være vann. For mye vann gir dessuten mye vann og lite smak i druene. Går man for kvalitet og ikke kvantitet, må vinstokkene ha det litt tøft i perioder.

Dette stedet hadde i alle fall et interessant navn. Men jeg så ikke noe som skulle gjøre det særlig sexy.

Jeg så ikke noen fristende cafeer da det betynte å bli tid for lunsj. Det er langt færre cafeer enn man tror. Jeg svingte inn til et supermarked, for å kjøpe en sandwich eller noe annet å spise. Her traff jeg en gruppe amerikanere på sykkeltur i Europa. De syklet den samme etappen som meg, bare motsatt vei. Det var varmt, og jeg hadde lyst på is. Franske supermarkedet selger gjerne ikke småis enkeltvis. Man må kjøpe en pakke med typisk fire eller seks is. Jeg tenkte at jeg kunne dele med amerikanerne, plukket en eske med seks is ut av frysren, og spurte en av dem som da hold på å betale, om de hadde lyst på en iskrem. Vi har allerede kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bakvendt i varmen, ved at jeg måtte spise desserten først, før den rakk å smelte.

Av en eller annen tåpelig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordentlig bilde av gruppen. Jeg er ikke noe god til det med å stille opp folk for et gruppebilde.

Google kom også denne gangen med noen litt kreative veivalg. Men det var i det minste ganske flatt, og det gikk an å sykle. Selv om noen av veiene ikke passet veldig godt for eldre herre på sykkeltur.

Jeg har nevnt tidligere at vinden har en nedkjølende effekt som gjør at det ikke er så ille å sykle i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bortsett fra hvis man skal opp lange og seige bakker. Men er veien dårlig så det går sakte, forsvinner den effekten. Det føles derfor varmere å sykle på dårlig vei enn på god. Andre kjøler seg ned med litt nakenbading i elven.

Toul er en gammel festningsby, eller i alle fall befestet by, med solide murer, voldgrav, byporter osv, selv om bebyggelsen innenfor byen synes å være av noe nyere dato enn festningsverkene. I dag er det slike “soldater” som vokter byen langs voldgraven, utenfor bymuren.

En av grunnene til at jeg valgte å legge veien om Toul, var for å kunne gjøre meg litt bedre kjent med områdets viner. En av de vinene de er særlig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så lenge vi holder oss til de vanlige kategoriene hvit, rød og rosé, er det ganske greit. Men blander vi inn grått og orange, den siste fargen skal jeg ikke blande inn denne gangen, blir det vanskeligere.

De gangene Tour de France har vært innom Lorraine, har jeg forsøkt å finne ut mer om vinene. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk faktisk ikke smakt den før sist høst, av alle steder på bokmessen i Frankfurt. En vinprodusent fra Lorraine hadde funnet ut at han skulle ha en stand i seksjonen for bøker om mat og drikke. Når sant skal sies, er ikke vinen så veldig interessant. Men likevel …

Det er i utgangpsunktet to produksjonsprosesser for stille vin. Fargen, garvesyre og mye av smaken sitter i skallet, til dels også i kjernene (garvesyre). I en hvitvinsprosess siles skall, stilker og kjerner vekk før gjæringen starter. Man kan godt gjøre det med røde/svarte druer, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svarte). Den vil fortsatt smake litt “rødt”, selv om den er hvit.

Når man lager rødvin, er skall, kjerner mm med i gjæringsprosessen, og vinen får farge, garvesyre, mer smak, osv.

Når man lager rosévin, er det en avbrudt rødvinsprosess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått ønsket farge. Det kan være stor variasjon blant roséviner, fra helt blekrosa, til nesten røde.

Hvis man bruker en rødvinsprosess med hvite druer, hvor de får gjøre med skall, etc, får vi de som kalles en oransjevin.

I vårt område i Syd-Frankrike produserer de en vin som de kaller vin gris, eller gjerne “gris de gris”, altså grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) druer. Druene beskrives ofte i svart/hvitt. De som kalles hvite er ofte grønne eller gule, slett ikke hvite. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik fargeskala blir de som er i mellom grå. Men vin gris fra Lorraine er ikke laget slik. Jeg var innom en vinbar jeg hadde fått anbefalt. Skjønt det var mer en vinhandler med en viss servering, enn en vinbar. De hadde ikke den vinen jeg var interessert i, i glass. Bare i flasker. Er man på sykkeltur kan man ikke fylle opp en allere litt for tung bagasje med noen flasker vin. Og å kjøpe tre flasker vin bare for å smake på vinen, blir litt i overkant. Jeg hadde allerede drukket et glass vin gris på en annen bar, så jeg hadde i alle fall fått smake den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall villig til å svare på noen spørsmål om vinen. Ut fra hans forklaring, lages vin gris som en rosévin, altså med en avbrutt rødvinsprosess, i hovedsak med Pinot Noir. Jeg får ikke dette til å stemme. Markedsføringsmessig er det ganske meningsløst å velge en vinbeskrivelse som knapt noen forbinder noe med. Hvis den faktisk er laget som en rosévin, gir det heller ingen mening å omtale den som en spesialitet — slik uavhengige vinskribenter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur innom en vinprodusent, før jeg sykler videre.

Jeg har lest at man noen steder tapper vekk vin tidlig i produksjonen av rødvin, for å konsentrere vinen og smaken. Dette omtales som “bløding” av vinen. Den vinen som tappes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besøker en vinprodusent, må jeg finne en høflig måte å spørre på.

Det finnes en del nettbutikker som selger diverse utstyr og effekter for geocachere. Men at det har blitt store butikker for slikt, det var nytt for meg.

Toul er en merkelig by. Det er fistende å lage billige ordspill på toullete. Jeg gikk en runde og så meg om i byen etter at jeg hadde fått meg en meget nødvendig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg oppdaget hvor varmt det virkelig var, og hvordan solen stekte. Rundt en fontene var det et slags sentrum med mange barer, brasserier og restauranter. Så jeg tenkte at hit skulle jeg gå for å spise litt senere. Men da jeg kom dit en gang mellom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å stenge. Det var ikke som i Køge, hvor de fleste resturanter stengte kjøkkenet rundt 20.30. De ryddet inn stoler og bord, og hadde begynt å vaske. At alle restauranter og barer stenger mellom 20.00 og 20.30, det var ganske overraskende.

Jeg fant et spisested, men det var ikke mange steder å velge mellom. Da jeg gikk tilbake til hotellet ca kl. 22, var det steindødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fortsatt holdt åpent etter kl. 22.

Hotellet jeg bor på har et meget utstabilt internett, som kommer og går, menst går.  Jeg måtte til slutt sette opp internett via mobiltelefonen for i det hele tatt å få lastet opp bilder og gjort ferdig denne kommentaren.

I dag er planen å sykle til Metz, som skal være ca 75 km ifølge Google.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer

 

 

Frankrike, Sykkeltur, Vin

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.

Leave a comment

Bena var ikke så ille som jeg hadde fryktet, og jeg sov gjennom natten uten å våkne med krampe. Men stive og støle, det var bena. Den ene leggen trengte litt masasje, litt tøyeing og måtte gås forsiktig i gang før jeg kunne gå normalt på den.

I Bussang spiller kirkeklokkene “Three Blind Mice”, eller en fallende dur-akkord i grunnstilling, som det også kan kalles, hvert kvarter, tilsynelatende gjennom hele natten. Det var det siste jeg hørte for jeg sovnet, og det første jeg hørte da jeg våknet. De virket nesten litt morgentrøtte. Tempoet virket litt tregere på morgenen. Men det var kanskje bare mine morgentrøtte ører.

Hotellet var greit nok, om enn litt nedslitt — som det meste i Bussang. Det drives av en hyggelig dame. Men jeg forstår meg ikke på folk som velger teppegulv på badet. Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen. →

Frankrike, Sykkeltur

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 2. På vei til Mosels kilde. Besançon — Bussang

Leave a comment

Jeg hadde ganske god tid. I alle fall trodde jeg det. Det var utsjekk på hotellet kl 12, så etter frokost brukte jeg noen timer på å se mer av Besançon, før jeg dro tilbake til hotellet for å sjekke ut og hente bagasjen.

Besançon er også en by jeg gjerne kommer tilbake til. Den har mer å by på enn man får med seg i løpet av noen formiddagstimer. Astronomien er ikke helt på min side for tiden. Først forsvant måneformørkelsen bak en sky, og det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente 105 år til neste gang. Og i Besançon var det astrnomiske uret skjult bak preseninger, åpenbart under oppussing.

Det man er opptatt av, gjør at man noen ganger får et litt skrudd syn på verden. Jeg har mange ganger grepet meg selv i å tenke at “her burde noen ha plassert en geocache”, når jeg kommer til et interessant sted. Da jeg var på vei opp til Citadellet i Besançon, tenkte jeg at dette kunne være en ganske heftig avslutning på en etappe i Tour de France. Det var en tempoetappe til Besançon i 2012, men jeg tror ikke den gikk opp til Citadellet. Det er i alle fall stigninger opp mot 13-14%  Mine Stravadata sier over 20%, men man skal ikke stole på disse hvis det ikke er et lenger segment. Jeg må innrømme at jeg parkerte sykkelen et stykke fra toppen, og gikk opp.

Jeg skrev om sykkeltunnelen i Lyon i går. Men det er også en i Besançon. Jeg vil også ta med at Besançon er den eneste byen jeg har vært hvor Eurovelo sykkelruten er tegnet inn på det gratiskartet man får på hotellet, i dette tilfelle Eurovelo 6, som går fra Atlanterhavet til Svartehavet.

I Besançon er det en sykkeltunnel som går parallelt med en båttunnel, som igjen er en del av Canal du Rhône au Rhine. Elver og kanaler har vært og er fortsatt viktige transportårer i Europa. Noen ganger har man laget kanaler som forbinder elver, som denne kanalen. Andre ganger har man laget kanlaer langs elver for å lage en farbar vei forbi fosser og stryk, og andre farlige farvann. Her kan vi bruke den hjemlige Telemarkskanalen som eksempel. Noen kanaler er laget som snarveier mellom hav, som sparer en for lange omveier og kanskje også farlige farvann. Canal du Midi, som forbinder Atlanterhavet og Middelhavet er en slik kanal. I gamle dager brukte man gjerne lektere som ble trukket av hester på land. Derfor er det vanligvis veier langs kanaler, ofte på begge sider. Mange av disse veiene langs kanaler er nå gjort om til sykkelveier. De er fine å sykle, i den forstand at det ikke er bitrafikk, og ikke noen kraftige stigninger. Men de kan bli litt kjedelige i lengden.

Jeg antar at det er en slik vei langs kanalen som nå er gjort om til sykkelvei i tunnelen i Besançon. Men jeg vet ikke, for jeg har ikke undersøkt dette nærmere.

Jeg ble et par ganger rammet av litt mangelfull planlegging i dag. Opprinnelig var min plan å ta toget fra Besançon til Vesoul, for å finne en cache i et nytt departement, Haut Saône. Men da jeg undersøkte dette litt nærmere, viste det seg å være buss, og ikke tog fra Besançon til Vesoul. Jeg liker å reise med tog, men jeg er ikke noe glad i å reise med buss. Det er ikke slik at jeg absolutt ikke vil reise med buss, det bare frister ikke. Jeg vet at mange har et annet forhold til busser enn hva jeg har, og det må de gjerne ha. Jeg liker ikke busser noe bedre av den grunn. Dessuten vet man aldri om disse bussene tar med sykler, hvis man ikke er i Sveits, hvor bussene tar med sykler. Derfor ble det droppet. Men da jeg undersøkte togruten og kartet litt grundigere, og oppdaget at den siste stasjonen før Belfort, Héricourt, faktisk ligger i Haut Saône. Og jeg konstaterte at der er noen cacher der, uten at jeg undersøkte det så nøye. Da jeg gikk av toget, oppdaget jeg at det er en cache på sdtasjonen. Jeg fant denne ganske raskt. Jeg jekket Google maps, og konstaterte at det ikke var mer enn ca 12 km til Belfort. Da var det like greit å sette seg på sykkelen, som å vente 25 minutter på neste tog.

Jeg hadde forberedt meg på at jeg skulle sykle siste etappen den dagen, men ikke at jeg også skulle sykle denne. Jeg hadde tatt på meg en sykkelbukse. Det er mye mer styr å skulle sifte bukse enn skjorte/tøye. Men jeg hadde på en bommulskjorte. Vi har fått høre mange ganger at bomull ikke er egnet som treningstøy. Det holder på funktighet, og tansporterer ikke svetten vekk, slik teknisk tøy gjør. Og bomull blir, i motsetning til ull, kaldt når det er vått. Men på en varm dag som dette syntes jeg det var en fordel. Min etterhvert gjennomsvette skjorte, hadde en behagelig, kjølende effekt.

Jeg hadde god tid til toget i Belfort, og benyttet ventetiden til å spise en sen og enkel lunsj, og til å finne et par geocacher, Én cache var en del av planen, for å få dette departementet, Men jeg tok med meg en til. Her oppdaget jeg planleggingssvikt nummer to, for den dagen. Jeg hadde sjekket togtider fra Belfort til Fellering, den næreste stasjonen til Bussang (den gamle stasjonen i Bussang og jernbanen som gikk dit er dessverre nedagt.) Jeg stusset litt over at togturen tok så lang tid, men undersøkte ikke nærmere. Da jeg stakk innom stasjonen for å dobbeltsjekke, oppdaget jeg at det toget jeg skulle med kl. 16.06 gikk til Mulhose, og det var på alle måter feil. Det ville være feil om toget til Mulhouse skulle gå via Fellering, og det ville være like feil om toget til Fellering skulle gå via Mulhouse Det viste seg at jeg måtte ta toget til Mulhouse og bytte til et annet tog der.

Jeg konsulterte Google maps, som kom opp med en rute på 36 km sykling til Bussang. Men når man er innstilt på å ta toget, er det ikke lett å endre planene. Jeg klarte ikke å omstille meg mentalt til å skulle sykle 36 km med 1200 høydemetere i 35 graders varme. Så jeg holdt meg til planen og tok toget, som kanskje ikke var et særlig lurt valg.

Toget fra Mulhouse til Fellering var et skikkelig somletog. Når toget stopper 15 ganger i løpet av en knapp times togtur, forstår man hvorfor det bruker nesten en time på den turen. Da jeg gikk av toget i Fellering, stakk jeg innom en café og fikk fylt opp vannflaskene mine, før jeg begynte å sykle.

Det startet fint, med en fin vei merket som en sykkelrute.

Med tiden tok asfalten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe problem å sykle på grusvei.

Det begynte også å gå ganske kraftig oppover, noe jeg også var forberedt på. Jeg visste at jeg skulle opp ca 500 høydemeter.

Jeg er vokst opp med en far som var veldig glad i å se på kart. Når han planla en tur, pleide han å finne korteste vei. Jeg lærte tidlig at korteste vei slett ikke alltid er den beste veien, og heller ikke alltid den raskeste. Når man velger korteste vei, nesten for enhver pris, har det fått betegnelsen “Farfar-navigering” hos oss.

Google kan også til tider drive “Farfar-navigering”. Da Google ville ha meg opp her, ble jeg skeptisk.

Og verre skulle det bli. Det var til dels dårlig sti. Den var bred nok, men underlaget var dårlig. Det var stigninger på mellom 15 og 30%, om man skal tro Strava. Det var selvfølgleig helt uaktuelt å sykle. Det var mer enn tungt nok å trille en sykkel med feriebagasje opp disse bratte stiene.

Den gang da Alsace og Lorraine var en del av Tyskland, var dette grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike. Den gang ar Col de Bussang grensen mellom Tyskland og Frankrike. Jeg begynte å lure på om Google hadde sendt meg ut på gamle smuglerruter.

Jeg tar med en liten grensehistorie blant annet ikke så langt herfra. Etter en terrorhandling, jeg har glemt hvilken, i 1987, innførte Frankrike visumplikt for alle land utenfor EU, med unntak av Sveits, med øyeblikkelig virkning. Jeg skulle kort tid etter til Strasbourg, så det var bare å rusle ned på konsulatavdelingen til den franske ambassaden, og vente i kø for å få visum. Den greieste måten å komme til Strasbourg den gangen, var å fly til Frankfurt, og kjøre leiebil fra Frankfurt til Strasbourg. Om jeg skal være ærlig, tror jeg ikke at jeg undersøkte om jeg kunne ta toget den gangen. Da vi kom til grensen var ingen interessert i oss og å sjekke om vi hadde visum. Jeg tenkte at når vi tross alt kommer med en tyskregistrert bil fra Tyskland inn i Frankrike, var det kanskje ikke så viktig å undersøke oss. Sommeren etter, 1988, var vi på ferie med bil i Tyskland, Nederland, Belgia, Luxemburg og Frankrike. Da vi kjørte inn i Frankrie med vår norskregistrerte bil, tenkte jeg at nå må de i alle fall sjekke de visumene jeg hadde stått i kø for. Men ingen tok notis av oss da heller.

Underveis gikk det opp for meg at det i alle fall er en side ved Google navigeringen jeg ikke liker. Når Google maps er i navigeringsmodus, viser Google den veien Google mener du skal ta i blått, andre veier er hvite. Det er greit når alt er ordentlige gater og veier. Om dette også er bratte stier, eller faktisk veier, kan man ikke lese ut av kartet.

Det var mange “luftspeilinger”. Flater det litt ut der oppe? Kommer det ikke en vei der? Jeg gjorde mytteri, og valgte veier etter analog navigering, dog basert på Google Maps, fremfor å fortsette på de stiene Google ville ha meg til å fortsette på. Jeg kom i alle fall fram på den måte også.

Til slutt kom jeg endlig til en vei, til og med med asfalt. Den gikk nedover. Det føltes litt meningsløst å klatre så mye, bare for å sykle nedover til den veien som går over Col de Bussang. Det tok tid å få bena i gang. Straks jeg satte meg på sykkelen, fikk jeg tendenser til krampe i det ene låret. Men det ga seg heldivis, og jeg kunne stort sett trille ned til Bussang.

Google sa at turen skulle ta 1 time og 9 minuttetr. Jeg brukte drøyt to timer. Det hadde sikkert gått fortere oppover stiene uten bagasje, men man skal være en sprek og syktig stisyklist for å sykle opp her, og da uten bagase. Jeg lurte noen ganger på om det ikke hadd vært bedre å sykle de 36 kilometrene fra Belfort. Men jeg vet jo ikke hva slags veier og stier Google ville ha ledet meg inn på om jeg hadde valgt den ruten.

Bussang er et dødt og kjedeig sted. Vi er vel ikke mange som er så sære at vi gjerne vil dit hvor en elv starter, og begynne turen der. Det er mye nedlagte og stengte hoteller, også i det som er den viktigste ferietiden i Franrike og eller på kontinentet. Det begynte å ane meg hvorfor tilbudet av hoteller var ganske begrenset.

Selv om Bussang nok ligger i et område med vintersportsteder. På mitt hotelle har de sluttet å drive restaurant, det er bare Bed & Breakfast. Det er greit nok, men når det knapt finnes andre resturanter i området. Det eneste stedet som var åpent inne i selve landsbyen, var en café/bar. Jeg spurte om de hadde noe å spise. Men de hadde bare chips og popcorn. På et hotell som ligger utenfor det egentlig Bussang, er det restaurant. Jeg rakk dit omtrent da kjøkkenet skulle stenge. Men de sa at de kunne servere meg en biff med pommes frites og grønsaker, og jeg så ingen grunn til å si nei til det. Det var visstnok også restaurant på en campingplass som også ligger et godt stykke utenfor Bussang. Hotellet ligger langs en av innfartsveiene. Da jeg skulle gå hjem, var det blitt mørkt, og det var ganske ubehagelig å gå langs veien.

Jeg har med meg en slags refleksvest. Men den har jeg i tilfelle jeg må sykle etter at det har blitt mørkt. Jeg pleier ikke å ta med den når jeg bare skal finne et sted å spise middag.

I morgen må jeg ta turen opp til kilden, og så starter selve sykkelturen.

Jeg merker godt at noen muskler som jeg vanligvis ikke bruker så mye, i alle fall ikke på samme måte som i dag, har fått kjørt seg ganske grundig. Jeg våkner noen ganger om natten med krampe i en eller annen muskel. Det er vel et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Jeg har forsøkt å tøye ut, men en del muskler er fortsatt ikke gode. Jeg er redd dette ikke blir en helt god natt.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer

 

 

Frankrike, Sykkeltur, Tog

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 1. Montpellier — Besançon, geocaching med lokaltog

Leave a comment

Da har jeg startet hjemturen. Denne gangen tar jeg toget så nær starten på Mosel, eller Moselle som den heter i Frankrike, som jeg kan komme med tog. Der starter sykkelturen langs Moselle/Mosel til Koblenz, for så å fortsette med tog til Bremen, Hamburg og Kiel, og båt hjem fra Kiel.

Det var en altfor tidlig start på dagen, i alle fall for B-mennesker som meg. Når man skal rekke toget 07.45, og det tar en del tid å kjøre til stasjonen, blir det for tidlig. Men jeg kan hvis jeg vil og må, og rakk toget. Det var ikke andre TGV til Lyon som tok med sykler den dagen.

Jeg ble sittende sammen med to eldre, tyske damer på sykkeltur. Skjønt eldre og eldre, de var nok ikke så veldig mye eldre enn meg. De hadde syklet langs Atlanterhavskysten og deler av Canal du Midi, og var nå på vei hjem. De hadde vært med toget fra Toulouse, og fortalte at de hadde kranglet litt med konduktøren om syklene. Konduktøren hadde ment at man ikke kunne ha med skler på TGV. Men som mag, så hadde de reservert plass til syklene, og hadde fått plass i vognen. De lurte på om konduktøren hadde blitt skremt, for han kom ikke tilbake, i alle fall kom det ingen mens jeg var med toget.

Man kan ta med sykkel på noen TGV, men ikke alle. Skjønt, pakker man sykkelen i en bag, kan man ta den med som bagasje. På de TGV-togene hvor jeg har hatt med sykkel, har man ikke hatt noe plasseffektivt system for plassering av sykler.

Jeg sa at systemet med kroker, hvor man henger opp syklene etter forhjulet, ga plass til flere sykler. Men mine to tyske damer bekreftet det jeg hadde fått inntrykk av tidligere: De klarte, etter eget utsagn, ikke å løfte syklene opp og henge dem på disse krokene. På slike tog får noen være gentlemen og gi en hjelpende hånd når det trengs. Dette bildet er fra et slikt tog nær Calais.

Som jeg skrev før, har jeg også planer om å få et grønt skifte også i denne delen av Frankrike, ved å finne cacher i de departementer og regioner hvor jeg ikke har funnet noen cacher tidligere. Jeg har derfor tatt en ganske kronglete rute med tog for å komme til Besançon, hvor jeg er når.

Jeg startet som nevnt med TGV fra Montpellier til Lyon. For å få reservasjon til sykkelen og meg, måtte jeg stikke innom stasjonen i Montpellier. Det var ikke mulig å få gjort det på nettet, i alle fall har ikke jeg funnet ut hvordan man kan gjøre det.

I Lyon måtte jeg forflytte meg fra en stasjon til en annen, og jeg tok selvfølgelig med et par cacher i Lyon, selv om jeg har funnet cacher der før.Jeg har vært i Lyon et par ganger før, men det har alltid bare vært som stopp på vegen. Jeg har ikke besøkt byen på ordentlig måte. Det er en by jeg må reise tilbake til en gang.

Jeg prøvde også gang- og sykkeltunnelen. Her har man vist at det er mulig hvis man vil, å lage en god sykkelforbidndelse i en tunnel som går parallelt med tunnelen for biler.

Man deler tunnelen med noen busser, som kjører i et eget felt. Men jeg lurer på om det er trolleybusser, da det er strømskinne i taket. Jeg så uansett ikke noen da jeg syklet gjennom her. Men når det er Satans Bilvegvesen som står for utbyggingen, da vil man ikke, og da er selvsagt ingen ting mulig.

Herfra var det TER tog til Villefranche-su-Saone, en togtur på drøyt 20 minutter, hvor jeg gikk av for å finne en cache i departementet Rhône.

Sist jeg var her, var jeg ikke klar over at at Lyon er et eget departement, så jeg trodde jeg hadde fått med meg departementet Rhône da jeg fant cahce i Lyon. Men nå er det på plass. Det var bare et kort stopp, en liten runde i byen for å finne en cache, og deretter tilbake til stasjonen — akkurat tidsnok til å se at det toget jeg gjerne skulle ha tatt, kjørte fra stasjonen. Så ble det ca 45 ekstra å vente. Det ble en kjedelig lunsj på stasjonen, mens jeg ventet.

Jeg merket meg et hotel, jeg vet ikke om det var navn på en kjede, som het “Hotel Ici & La”, som blir “Hotell her og der”, som jeg syntes var et ganske morsomt hotellnavn.

Herfra var det en ny togtur på drøyt 20 minutter, til Maçon, som ligger i departementet Saône-et-Loire, hvor jeg også manglet cache. Dette departementet og jeg var ikke helt venner den dagen. Det ble bare cacher med mange DNFer fra folk som hadde lett etter dem tidligere (Did Not Find), som tyder på at den er borte. Ved de andre var det fult av muggler. De som kan sin Harry Potter forstår hva det vil si. Når hintet sier at cachen er under en benk, så kan man ikke begynne å lete under benken når det sitter flere folk på den.  En av de cachene jeg hadde sett meg ut, var utilgjengelig på grunn av arbeider på en av broene, som gjorde at det aktuelle området var avsperret. Jeg måtte dra videre med uforrettet sak.

Når man gjør et cachestopp i en by, og ikke finner noen cacher, da synes man selvsagt at det er en dum by. Helt uavhengig av det, så var det ikke noe veldig spesielt med Maçon. Den ligner på andre byer som ligger langs elver. Men det er den sydlige enden av vinområdene i Burgund, noe som uansett gjør den til en by det er verdt å besøke.

Jeg la inn et ikke planlagt stopp i Chalon-sur-Saône i et forsøk på å finne noen cacher der. De er i det samme departementet. Men jeg fant ikke noen der heller. Eller for å si det på en annen måte: Jeg ville ikke stå over et tog til for å fortsette letingen.

Da jeg tok toget videre til Dijon, var det som hele området sa til meg at du ikke kan besøke dette området med korte stopp bare for å finne en cache. Her passerte vi bl.a. Meurasult, Baune, Nuit-Saint -George, Gevery-Cambertin, osv. Alle navn som inviterer til å stoppe for et glass vin eller tre. Man skal smake seg langsomt gjennom dette ormådet. Det får bli en annen gang, men det er på listen over det jeg har lyst til å gjøre. Så jeg kommer nok tilbake. Og er her først her, plukker jeg nok med meg noen cacher også.

Jeg møtte en islending som syklet rundt i Burgund for å smake på viner. Han anbfalte på det varmeste å ta en slik tur, dog ikke på de aller varmeste dagene. Å sykle rundt i 33 grader eller så, kan noen ganger være en litt blandet fornøyelse.

I Dijon fant jeg en cache på selve jernbanestasjonen, så det ble bare en kort stopp. For kort, men lang nok til at jeg kunne se at dette er en by jeg gjerne kommer tilbake til, med bedre tid. På denne stasjonen hadde de det som man finner på ganske mange jernbanestasjoner, blant annet i Frankrike: Sikker sykkelparkering og sykkelutleie. Bysykler kan være bra. Men noen ganger er det bedre å leie en sykkel for hele dagen.

NSB har lansert planer om å plassere en flåte av elbiler på Oslo S. I Norge satser man på bil, og Oslo har ambisjoner om å bli verdens elbilhovedstad. Det er en konkurranse det er lett å vinne, for ingen andre byer har slike ambisjoner. I de fleste byer har man forstått at biltrafikken må reduseres, det holdet ikke bare å bytte motor. Det er vanskelig å se poenget med at folk som kommer med tog til Norges største kollektivknutepunkt skal sette seg i bil og kjøre i et av de mer kaotiske trafikkområdene i Oslo. Men som Øystein Sunde sier i sin hyllest til Widerøe og Twin Otter, i sangen “Liten og grønn”: “NSB står fast i gamle spor”.

Neste stopp var Dole, som ligger i departementet iJura. Jeg gikk av toget, fant en cache i nærheten av jernbanestasjonen, og tok neste tog videre. Det fremsto ikke som noe veldig interessant sted. Jeg så en jernbanestasjon, en café og en parkeringsplass.

Dette er ikke blant mine fremtidige reisemål. Dagens siste togtur gikk til Besançon. Førsteinntrykket er positivt. Det er en fin, gammel by, med et av de flotteste festningsverkene konstruert av den franske festningsarkitekten Vauban. Her har de også en gang- og sykkeltunnel parallelt mee en biltunnel Den må også testes.

Foreløpig har jeg ikke rukket mer enn å finne hotellet, rusle en tur i byen og spise middag. Jeg har ganske god tid i morgen, så da må jeg se nærmere på byen.

Apropos hoteller, så bor jeg på Ibis, som jeg ofte pleier å gjøre. Det er ganske enkle og relatvt rimelige hoteller. Men de er ordetlige og gir stort sett brukbar valuta for pengene. Men finner sikkert hyggeligere og rimeligere hoteller enn slik kjedehoteller. Det er ingen tilfeldighet at ordene kjede og kjedelig har samme rot. Men det krever mye mer research og planlegging. Merkevarens fordel er at folk stort sett vet hva de får.

På dette hotellet var det en praktisk liten detalj: En kube med fire vanlige stikkontakter og to USB-kontakter. De har tydeligvis også oppdaget at det nesten alltid er for få stikkontakter på hoteller.

Vi er i Jura, selv om vi er i departementet Doubs. Geografi og administrativ innedeling går ikke alltid helt sammen, noe vi for tiden ser mange eksempler på i den ganske merkelige regionreformen som regjeringen ønsker å presse gjennom i Norge. Jeg prøver selvfølgelig å få med meg noen av de regionale spesialiteter når jeg reiser rundt på denne måten. På vestsiden av Jura kommer vi til Bresse, området hvor man produserer verdens  beste kylling. Så det ble en rett med Bressekylling, i en saus laget av Jura-spesialiteten Vin Jaune, “gul vin”. Jeg er ikke særlig begiestret for vin jaune. Men sausen og kyllingen var god, selv om det ikke akkurat var en topprestaurant jeg spiste på.

Jeg startet med et glass Crémant du Jura, altså en musserende vin fra Jura. De hadde bare rosé i glass, så jeg tok det. De som har fulgt mine (dessverre stort sett virtuelle) vinereiser rundt Tour de France, vil ha oppdaget at jeg bare er sånn måtelig begeistrert for rosé-utgavene av musserende vin. Men denne hadde en fruktighet med smak av røde bær, som man ofte ikke finner i musserende rosé. En Crémant du Jura skal være laget av minst 50% Poulsard, Trousseau og/eller Pinot Noir, altså røde/svarte druer. Jeg må finne ut om også denne lages som en hvit vin som tilsettes rødvin, eller om den faktisk lages som en rosé. Den klare aromaen av røde bær, kan tyde på det siste. Men jeg vet ikke. Damen som serverte på den restauranten ga ikke inntrykk av å kunne veldig mye om vin, så jeg så ikke noen grunn til å spørre henne om produksjonsprosesser mm.

Jeg har ikke planer om å reise veldig langt i dag. Det er tre togturer, hver på ca en halvtime, som tar meg til Fellering, og deretter en sykkeltur på rundt 15 km (med en del motbakke) til det Bussang, Moselle starter. Så jeg skal ta meg tid til å se litt mer på Besançon før jeg drar videre. Jeg satser på å beholde rommet til litt før kl. 12, og sykle en runde i byen uten bagasje før jeg henter bagasjen og sjekker ut.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer

Frankrike, Sykkeltur, Tog

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 13: Rotetur, Honfleur — Caen

1 Comment

Hvis jeg hadde vært overtroisk, hadde jeg sagt at ting måtte gå galt på den 13. dagen.

Da jeg skulle pakke bagen, oppdaget jeg at jeg manglet et sett sykkeltøy. Jeg måtte ha glemt det på hotellet i Rouen. Jeg hadde hengt dem til tørk på kleshengere inne i klesskapet. Jeg hadde latt døren stå åpen, så det skulle bli litt luftsirkulasjon. Men slikt må henges så man ser det. Jeg ringte hotellet, og fikk bekreftet at de hadde funnt dem. De tilbød seg å sende dem, men jeg trengte dem nå. Dermed var utgangspunktet for dagen lagt: Jeg måtte komme meg tilbake til Rouen. Den nærmeste stasonen er i Trouville-sur-Mer, ca 15 km fra Honfleur. Første toget skulle gå litt over 10.

Jeg gikk ut for å ta noen bilder av Honfleur i morgensol, og spise frokost. Ulempen med slike leilighetshoteller er at de ikke serverer frokost. De baserer seg på at fok ordner seg selv, og det gjør nok de fleste. Det var ikke mange cafeer som var åpne kl 07.30 en søndag morgen, heller ikke de som reklamerte med at de serverer frokost. Det var et Best Western hotell som administrerte nøkler mm til det leilighetshotellet hvor jeg bodde. Så jeg stakk innom der, og spurte om det var mulig å spise frokost hos dem. Det var det. Jeg betalte 13€ for frokosten.

Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 13: Rotetur, Honfleur — Caen →

Frankrike, Sykkeltur, Tog

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 12: Rouen — Honfleur

Leave a comment

I dag hadde jeg bestemt meg for å dra til Honfleur. Mange av byene langs den franske kanakysten ble sterkt skadet under andre verdenskrig. Noen byer, som Le Havre, ble bombet helt flate og er helt gjenoppbyggt etter krigen. Jeg hadde engentlig planlagt å dra innom Le Havre. På den annen side hadde jeg verken planlagt å besøke verken Amiens eller Rouen på denne turen. Men man må kunen improvisere litt, når temaet er gitt. Honfleur var en av de byene som ble spart. Den er en i utgangspunktet auttentisk by, skjønt som med så mange turistbyer, blekner autentisiteten noe.

Til frokost tenkte jeg å få en oversikt over hoteller i Honfleur. Det er åpenbart populært å reise dit i helgene. Når man er på en tur som denne, har man ikke noe forhold til hva slags ukedag det er, om det er helg eller ikke. Jeg klarte bare å finne ett ledig hotellrom i Honfleur, også denne gang et leilighetshotell, men bare en ettroms leilighet denne gangen. Jeg bestilte selvagt den med en gang. Det var mye ledig fra søndag til mandag og videre i følgende uken. Men det hjalp ikke meg når det var lørdagen det passet å dra dit.

Etter frokost til jeg til Fnac i Rouen og kjøpet en brakett for å feste mobiltelefonen til sykkelen. I det smme senteret hvor jeg fant Fnac, fant jeg en ny Ø, men denne gangen som den burde være.

Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 12: Rouen — Honfleur →

Frankrike, Sykkeltur

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 11: Amiens – Rouen

Leave a comment

Sykkelen streiker ikke, selv om motoren enkelte dager kan være litt svak. Denne dagen var det sykkeldag. Det var på tide å få rørt seg litt igjen. Som nevnt før, er det målgang i Amiens på 8. etappe i Tour de France 14. juli. Hvis man er startby for hele Touren, er det stort. Da jeg var i Düsseldorf i 2016, var byen allerede preget av at “Grand Depart” skulle være her i 2017. Men målgang på en enkeltetappe for en fransk by, det er ikke noe å ta på vei for. Jeg har sette det før: Kvelden før målgang er det ikke noe som tyder på at Touren skal komme. I løpet av morgentimene rigges alt, og det rigges ned på ettermiddagen/kvelden. Men omtrent her skal det være målgang, bare et par kavratler fra hotellet hvor jeg bodde.

Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 11: Amiens – Rouen →

Frankrike, Sykkeltur

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 10: Mer tog og mer streik. Calais — Amiens

Leave a comment

Bena var tunge og kraftløse i dag. De var ikke så ille sm jeg hadde fryktet. Men selv den minste motbakke var tung, og gjorde jeg et lite forsøk på å ta i litt, begynte jeg å stivne med en gang. Så jeg vedtok enstemmig at det ville bli mest tog denne dagen også.

Streiken gjorde at det ikke gikk så mange tog, og det første som gikk i riktig retning gikk ganske sent. Det hadde sikkert gått noen tidligere også, men da var jeg uansett ikke klar til avgang. SNCF-appen, som skal gi oppdatert informasjon, var ikke samarbeidsvillig. Den ga ikke noe informsjon om tog i det hele tatt. Den ga en feilmelding om jeg ikke hadde nett, men det var bare tull. Så jeg måtte dra til stajsonen(e) og se på oppslagene der. Jeg skriver stajonen(e) i flertall. Min interrail app ga hele tiden togtider til å fra en ny stasjon utenfor sentrum, en TGV-stasjon hvor også Eurostartoget til London går fra. Det var et stykke dit, og jeg fant selvsagt ikke den smarteste veien med en gang. Her er det også mange motorveier og jernbanelinjer som må krysses på et vis. Men det var ikke noen andre tog som gikk herfra, i alle fall i den retningen jeg skulle, enn de som gikk inne fra byen. Og jeg visste at jeg hadde god tid til å rekke det toget jeg hadde sett med ut fra stasjonen inne i byen.

Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 10: Mer tog og mer streik. Calais — Amiens →

Belgia, Frankrike, Sykkeltur

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 9: Streikerammet togdag med komplikasjoner. Antwerpen — Calais

Leave a comment

Dette skulle vært en togdag. Jeg skulle fra Antwerpen til Calais. Det ble  en litt kronglete togrute, og det skulle bli mer kronglete enn planlagt. Tog er vanligvis mer forutsigbart enn sykling når det gjelder hvor langt man kommer. Derfor bestilte jeg hotell i Calais før jeg la ut på dagens etappe.

Jernbanestasjonen i Antwerpen er bygget den gangen jernbanestasjoner var viktige bygg. Den ble enten bygget i 1902 eler 1908, ifølge en jernbanedame jeg snakket med på stasjonen (jeg husker ikke hvilket av de årstallene det var.)  Den gamle hovedbygningen er fredet. (Bilde på toppen). Det er også en nyere del. Selve hallen virker gammel, men innredningen er ny. Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 9: Streikerammet togdag med komplikasjoner. Antwerpen — Calais →

Belgia, Nederland, Sykkeltur

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 8: Bergen op Zoom — Antwerpen

Leave a comment

Noen kommenterte at det var litt vel mange skrivefeil i mine blogginnlegg. Det er ikke så overraskende når de enten er skrevet sent om kvelden når øynene begynner å gå i kryss, eller om morgenen når jeg ennå ikke er riktig våken. Jeg er dessuten en elendig korrekturleser, særlig på det jeg har skrevet selv. Da leser jeg det som skulle stått der, ikke nødvendigvis det som faktisk står der.

Jeg ville installere en stavekontroll, og fant en plug-in til WordPress.  Da jeg installerte den, kræsjet alt. Jeg kunne ikke redigere, og det gikk heller ikke å lese. Domeneshop kunne gi meg en oppskrift på hvordan jeg kunne fikse det, men deres kundeservice åpnet ikke før kl. 9, og da var det blitt litt vel sent. Men jeg fikk i alle fall bloggen opp igjen, med alle skrivefeilene.

Jeg innstallerer i alle fall ikke den stavekontrollen på nytt. Jeg har en stavekontroll på min stasjonære PC hjemme. Men jeg lurer på om ikke det er en FIreFox plug in. Jeg får prøve å finne ut litt mer om det.

Vi kan slå det fast med en gang: Det er mye bedre å sykle når det er sol og fint vær, enn når det regner og blåser. I dag var det en fin dag.

Som jeg har sagt noen ganger: Mitt geocachingprosjekt for turen har vært å finne cache i alle provinsene i Nederland. Jeg kunne ikke forlate Bergen op Zoom, eller i alle fall ikke provinsen Noord Brabant, før jeg hadde funnet minst én cache. De første jeg lette etter, fant jeg ikke. Det er alltid en litt vanskelig vurdering: Hvor lang tide skal jeg bruke på å lete, før jeg drar videre til en annen. Når jeg bare skal ha én cache fra provinsen, og det ikke spiller noen rolle hvilken, bruker jeg ikke lang tid på å lete.

Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 8: Bergen op Zoom — Antwerpen →