Category Archives: Sykkeltur

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 4. Epinal — Toul.

Man blir til tider inn­hen­tet av hver­da­gens tri­via­li­te­ter, selv om man­har prøvd å stik­ke av fra dem. Som at det må lages en eksa­mens­opp­ga­ve til utsatt prø­ve. Jeg had­de fes­tet meg ved en dato. Men det vis­te seg at jeg had­de fes­tet meg ved eksa­mens­da­gen, ikke fris­ten for å leve­re opp­ga­ve. Så jeg fikk plut­se­lig dår­lig tid. Det øde­la en del av kvel­den og mor­nin­gen, og for­sin­ket star­ten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en opp­ga­ve.

I dag var bena bed­re. Syk­lis­ten Greg Lemond sa en gang omtrent det­te: “Det blir ikke let­te­re, det går bare for­te­re.” Jeg mener at det må nyan­se­res noe. Det blir let­te­re. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spin­ner på tom­gang, det er ikke noen god følel­se. Vi må ha litt mot­stand. Når det går let­te­re på våre moder­ne syk­ler med man­ge gir, leg­ger vi bare inn et høy­ere gir, så det kjen­nes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det for­te­re. I dag var det let­te­re, der­for gikk det også for­te­re, og jeg var til­ba­ke på omtrent nor­mal marsj­fart. Det ble en etap­pe på drøyt 91 km i dag.

Like uten­for Epi­nal kom jeg inn på en fin syk­kel­vei langs en kanal. Egent­lig gikk den stort sett mel­lom elven og kana­len.

Som jeg har skre­vet før, er vann­vei­ene fort­satt vik­ti­ge trans­port­årer i Euro­pa. Den gang jeg had­de litt nær­me­re kon­takt med ship­ping enn jeg har nå, lær­te jeg at skip blant annet klas­si­fi­se­res etter hvil­ke kana­ler de kan gå gjen­nom. For de sto­re hav har vi Suez­max og Pan­a­max, som er de størs­te båte­ne som kan gå gjen­nom hen­holds­vis Suez- og Pan­amak­an­len. Stør­rel­sen å inn­lands­ka­na­le­ne, og ikke minst slu­se­ne i Euro­pa, varie­rer. Det er sik­ker man­ge uli­ke klass­fi­se­rin­ger både av kana­le­ne og kanal­bå­te­ne. Den­ne båten var åpen­bart kon­stru­ert som det mak­si­ma­le som kan gå i den­ne, og til­sva­ren­de kana­ler. Man skul­le ha en stø hånd for å manøv­re­re den inn i slu­sen.

Mitt inn­trykk er at sli­ke kanal­bå­ter ofte er fami­lie­be­drif­ter, og fami­li­en bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjø­en, er den man­nen som manøv­re­re båten, mens kona må hop­pe i land, eller som her: Fes­te tros­sa.

Det er man­ge som syk­ler på tur på dis­se syk­kel­vei­en. At folk som er på syk­kel­tur har syk­kel­klær, er like selv­sagt som at folk på ski­tur har ski­klær. Man møter ikke man­ge på ski­tur i “van­li­ge klær”, og det er like tåpe­lig å snak­ke ned­set­ten­de om “kon­domsyk­lis­te­ne” som det er å snak­ke ned­set­te­ne om folk på ski­tur i ski­klær, Men det viser igjen man­ge nord­menns mildt sagt pro­ble­ma­tis­ke for­hold til at noe syk­ler.

Som sagt, det er man­ge som bru­ker syk­kel­vei­ene.

Ved slu­se­ne er det gjer­ne sluse­vok­ter­bo­li­ger, fra den tiden da alle slu­se­ne var manu­elt betjen­te.

Ved hver slu­se går vei­en litt ned­over, og her sky­ter man litt fart, en fart man hol­der gans­ke lett på fla­ten neden­for.

Det har vært en del indu­stri langs elven. Men mye av det vir­ker nå ned­lagt.

Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett fle­re ste­der at trær­ne begyn­ner å få høst­far­ger alle­re­de rundt måneds­s­skif­tet juli/august. Men at træ­ne som vokser mel­lom kana­len og elven også er tør­re, er mer over­ras­ken­de. Her bur­de det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kan­skje ikke sær­lig dype røt­ter.

I vin­pro­duk­sjon er kuns­tig vann­ing ikke til­latt de fles­te ste­der. En av grun­ne­ne til det­te, er at når vin­stok­ke­ne til tider må gjen­nom peri­oder med tør­ke, sky­ter de røt­te­ne dype­re ned i jor­den, hvor det fort­satt kan være vann. For mye vann gir dess­uten mye vann og lite smak i dru­ene. Går man for kva­li­tet og ikke kvan­ti­tet, må vin­stok­ke­ne ha det litt tøft i peri­oder.

Det­te ste­det had­de i alle fall et inter­es­sant navn. Men jeg så ikke noe som skul­le gjø­re det sær­lig sexy.

Jeg så ikke noen fris­ten­de cafe­er da det betyn­te å bli tid for lunsj. Det er langt fær­re cafe­er enn man tror. Jeg sving­te inn til et super­mar­ked, for å kjø­pe en sand­wich eller noe annet å spi­se. Her traff jeg en grup­pe ame­ri­ka­ne­re på syk­kel­tur i Euro­pa. De syk­let den sam­me etap­pen som meg, bare mot­satt vei. Det var varmt, og jeg had­de lyst på is. Frans­ke super­mar­ke­det sel­ger gjer­ne ikke små­is enkelt­vis. Man må kjø­pe en pak­ke med typisk fire eller seks is. Jeg tenk­te at jeg kun­ne dele med ame­ri­ka­ner­ne, pluk­ket en eske med seks is ut av frys­ren, og spur­te en av dem som da hold på å beta­le, om de had­de lyst på en iskrem. Vi har alle­re­de kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bak­vendt i var­men, ved at jeg måt­te spi­se des­ser­ten først, før den rakk å smel­te.

Av en eller annen tåpe­lig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordent­lig bil­de av grup­pen. Jeg er ikke noe god til det med å stil­le opp folk for et gruppe­bil­de.

Goog­le kom også den­ne gan­gen med noen litt krea­ti­ve vei­valg. Men det var i det mins­te gans­ke flatt, og det gikk an å syk­le. Selv om noen av vei­ene ikke pas­set vel­dig godt for eld­re her­re på syk­kel­tur.

Jeg har nevnt tid­li­ge­re at vin­den har en ned­kjø­len­de effekt som gjør at det ikke er så ille å syk­le i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bort­sett fra hvis man skal opp lan­ge og sei­ge bak­ker. Men er vei­en dår­lig så det går sak­te, for­svin­ner den effek­ten. Det føles der­for var­me­re å syk­le på dår­lig vei enn på god. And­re kjø­ler seg ned med litt naken­ba­ding i elven.

Toul er en gam­mel fest­nings­by, eller i alle fall befes­tet by, med soli­de murer, vold­grav, bypor­ter osv, selv om bebyg­gel­sen innen­for byen synes å være av noe nyere dato enn fest­nings­ver­ke­ne. I dag er det sli­ke “sol­da­ter” som vok­ter byen langs vold­gra­ven, uten­for bymu­ren.

En av grun­ne­ne til at jeg valg­te å leg­ge vei­en om Toul, var for å kun­ne gjø­re meg litt bed­re kjent med områ­dets viner. En av de vine­ne de er sær­lig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så len­ge vi hol­der oss til de van­li­ge kate­go­ri­ene hvit, rød og rosé, er det gans­ke greit. Men blan­der vi inn grått og oran­ge, den sis­te far­gen skal jeg ikke blan­de inn den­ne gan­gen, blir det vans­ke­li­ge­re.

De gan­ge­ne Tour de Fran­ce har vært inn­om Lor­rai­ne, har jeg for­søkt å fin­ne ut mer om vine­ne. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk fak­tisk ikke smakt den før sist høst, av alle ste­der på bok­mes­sen i Frank­furt. En vin­pro­du­sent fra Lor­rai­ne had­de fun­net ut at han skul­le ha en stand i sek­sjo­nen for bøker om mat og drik­ke. Når sant skal sies, er ikke vinen så vel­dig inter­es­sant. Men like­vel …

Det er i utgang­psunk­tet to pro­duk­sjons­pro­ses­ser for stil­le vin. Far­gen, garve­syre og mye av sma­ken sit­ter i skal­let, til dels også i kjer­ne­ne (garve­syre). I en hvit­vins­pro­sess siles skall, stil­ker og kjer­ner vekk før gjæ­rin­gen star­ter. Man kan godt gjø­re det med røde/svarte dru­er, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svar­te). Den vil fort­satt sma­ke litt “rødt”, selv om den er hvit.

Når man lager rødvin, er skall, kjer­ner mm med i gjæ­rings­pro­ses­sen, og vinen får far­ge, garve­syre, mer smak, osv.

Når man lager rosé­vin, er det en avbrudt rødvins­pro­sess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått øns­ket far­ge. Det kan være stor varia­sjon blant rosé­vi­ner, fra helt blek­ro­sa, til nes­ten røde.

Hvis man bru­ker en rødvins­pro­sess med hvi­te dru­er, hvor de får gjø­re med skall, etc, får vi de som kal­les en oran­sje­vin.

I vårt områ­de i Syd-Frank­ri­ke pro­du­se­rer de en vin som de kal­ler vin gris, eller gjer­ne “gris de gris”, alt­så grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) dru­er. Dru­ene beskri­ves ofte i svart/hvitt. De som kal­les hvi­te er ofte grøn­ne eller gule, slett ikke hvi­te. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik farge­ska­la blir de som er i mel­lom grå. Men vin gris fra Lor­rai­ne er ikke laget slik. Jeg var inn­om en vin­bar jeg had­de fått anbe­falt. Skjønt det var mer en vin­hand­ler med en viss ser­ve­ring, enn en vin­bar. De had­de ikke den vinen jeg var inter­es­sert i, i glass. Bare i flas­ker. Er man på syk­kel­tur kan man ikke fyl­le opp en alle­re litt for tung baga­sje med noen flas­ker vin. Og å kjø­pe tre flas­ker vin bare for å sma­ke på vinen, blir litt i over­kant. Jeg had­de alle­re­de druk­ket et glass vin gris på en annen bar, så jeg had­de i alle fall fått sma­ke den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall vil­lig til å sva­re på noen spørs­mål om vinen. Ut fra hans for­kla­ring, lages vin gris som en rosé­vin, alt­så med en avbrutt rødvins­pro­sess, i hoved­sak med Pinot Noir. Jeg får ikke det­te til å stem­me. Mar­keds­fø­rings­mes­sig er det gans­ke menings­løst å vel­ge en vin­be­skri­vel­se som kna­pt noen for­bin­der noe med. Hvis den fak­tisk er laget som en rosé­vin, gir det hel­ler ingen mening å omta­le den som en spe­sia­li­tet — slik uav­hen­gi­ge vin­skri­ben­ter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur inn­om en vin­pro­du­sent, før jeg syk­ler vide­re.

Jeg har lest at man noen ste­der tap­per vekk vin tid­lig i pro­duk­sjo­nen av rødvin, for å kon­sen­tre­re vinen og sma­ken. Det­te omta­les som “blø­ding” av vinen. Den vinen som tap­pes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besø­ker en vin­pro­du­sent, må jeg fin­ne en høf­lig måte å spør­re på.

Det fin­nes en del nett­bu­tik­ker som sel­ger diver­se utstyr og effek­ter for geocache­re. Men at det har blitt sto­re butik­ker for slikt, det var nytt for meg.

Toul er en mer­ke­lig by. Det er fis­ten­de å lage bil­li­ge ord­spill på toul­le­te. Jeg gikk en run­de og så meg om i byen etter at jeg had­de fått meg en meget nød­ven­dig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg opp­da­get hvor varmt det vir­ke­lig var, og hvor­dan solen stek­te. Rundt en fon­te­ne var det et slags sen­trum med man­ge barer, bras­se­ri­er og res­tau­ran­ter. Så jeg tenk­te at hit skul­le jeg gå for å spi­se litt sene­re. Men da jeg kom dit en gang mel­lom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å sten­ge. Det var ikke som i Køge, hvor de fles­te res­tu­r­an­ter steng­te kjøk­ke­net rundt 20.30. De ryd­det inn sto­ler og bord, og had­de begynt å vas­ke. At alle res­tau­ran­ter og barer sten­ger mel­lom 20.00 og 20.30, det var gans­ke over­ras­ken­de.

Jeg fant et spise­sted, men det var ikke man­ge ste­der å vel­ge mel­lom. Da jeg gikk til­ba­ke til hotel­let ca kl. 22, var det stein­dødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fort­satt holdt åpent etter kl. 22.

Hotel­let jeg bor på har et meget utsta­bilt inter­nett, som kom­mer og går, menst går.  Jeg måt­te til slutt set­te opp inter­nett via mobil­te­le­fo­nen for i det hele tatt å få las­tet opp bil­der og gjort fer­dig den­ne kom­men­ta­ren.

I dag er pla­nen å syk­le til Metz, som skal være ca 75 km iføl­ge Goog­le.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.

Bena var ikke så ille som jeg had­de fryk­tet, og jeg sov gjen­nom nat­ten uten å våk­ne med kram­pe. Men sti­ve og stø­le, det var bena. Den ene leg­gen treng­te litt masa­sje, litt tøy­eing og måt­te gås for­sik­tig i gang før jeg kun­ne gå nor­malt på den.

I Bus­sang spil­ler kirke­klok­ke­ne “Three Blind Mice”, eller en fal­len­de dur-akkord i grunn­stil­ling, som det også kan kal­les, hvert kvar­ter, til­syne­la­ten­de gjen­nom hele nat­ten. Det var det sis­te jeg hør­te for jeg sov­net, og det førs­te jeg hør­te da jeg våk­net. De vir­ket nes­ten litt mor­gen­trøt­te. Tem­po­et vir­ket litt tre­ge­re på mor­ge­nen. Men det var kan­skje bare mine mor­gen­trøt­te ører.

Hotel­let var greit nok, om enn litt ned­slitt — som det mes­te i Bus­sang. Det dri­ves av en hyg­ge­lig dame. Men jeg for­står meg ikke på folk som vel­ger teppe­gulv på badet. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 3. Bus­sang — Epi­nal. Star­ten på syk­kel­tu­ren.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 2. På vei til Mosels kilde. Besançon — Bussang

Jeg had­de gans­ke god tid. I alle fall trod­de jeg det. Det var utsjekk på hotel­let kl 12, så etter fro­kost bruk­te jeg noen timer på å se mer av Besançon, før jeg dro til­ba­ke til hotel­let for å sjek­ke ut og hen­te baga­sjen.

Besançon er også en by jeg gjer­ne kom­mer til­ba­ke til. Den har mer å by på enn man får med seg i løpet av noen for­mid­dags­ti­mer. Ast­ro­no­mi­en er ikke helt på min side for tiden. Først for­svant måne­for­mør­kel­sen bak en sky, og det er bare å smø­re seg med tål­mo­dig­het og ven­te 105 år til nes­te gang. Og i Besançon var det astrno­mis­ke uret skjult bak pre­senin­ger, åpen­bart under oppus­sing.

Det man er opp­tatt av, gjør at man noen gan­ger får et litt skrudd syn på ver­den. Jeg har man­ge gan­ger gre­pet meg selv i å ten­ke at “her bur­de noen ha plas­sert en geocache”, når jeg kom­mer til et inter­es­sant sted. Da jeg var på vei opp til Citadel­let i Besançon, tenk­te jeg at det­te kun­ne være en gans­ke hef­tig avslut­ning på en etap­pe i Tour de Fran­ce. Det var en tempo­etap­pe til Besançon i 2012, men jeg tror ikke den gikk opp til Citadel­let. Det er i alle fall stig­nin­ger opp mot 13–14%  Mine Stra­va­data sier over 20%, men man skal ikke sto­le på dis­se hvis det ikke er et len­ger seg­ment. Jeg må inn­røm­me at jeg par­ker­te syk­ke­len et styk­ke fra top­pen, og gikk opp.

Jeg skrev om syk­kel­tun­ne­len i Lyon i går. Men det er også en i Besançon. Jeg vil også ta med at Besançon er den enes­te byen jeg har vært hvor Euro­ve­lo syk­kel­ru­ten er teg­net inn på det gra­tisk­ar­tet man får på hotel­let, i det­te til­fel­le Euro­ve­lo 6, som går fra Atlan­ter­ha­vet til Svarte­ha­vet.

I Besançon er det en syk­kel­tun­nel som går paral­lelt med en båt­tun­nel, som igjen er en del av Canal du Rhô­ne au Rhi­ne. Elver og kana­ler har vært og er fort­satt vik­ti­ge trans­port­årer i Euro­pa. Noen gan­ger har man laget kana­ler som for­bin­der elver, som den­ne kana­len. And­re gan­ger har man laget kan­la­er langs elver for å lage en far­bar vei for­bi fos­ser og stryk, og and­re far­li­ge far­vann. Her kan vi bru­ke den hjem­li­ge Tele­marks­ka­na­len som eksem­pel. Noen kana­ler er laget som snar­vei­er mel­lom hav, som spa­rer en for lan­ge omvei­er og kan­skje også far­li­ge far­vann. Canal du Midi, som for­bin­der Atlan­ter­ha­vet og Mid­del­ha­vet er en slik kanal. I gam­le dager bruk­te man gjer­ne lek­te­re som ble truk­ket av hes­ter på land. Der­for er det van­lig­vis vei­er langs kana­ler, ofte på beg­ge sider. Man­ge av dis­se vei­ene langs kana­ler er nå gjort om til syk­kel­vei­er. De er fine å syk­le, i den for­stand at det ikke er bit­ra­fikk, og ikke noen kraf­ti­ge stig­nin­ger. Men de kan bli litt kje­de­li­ge i leng­den.

Jeg antar at det er en slik vei langs kana­len som nå er gjort om til syk­kel­vei i tun­ne­len i Besançon. Men jeg vet ikke, for jeg har ikke under­søkt det­te nær­me­re.

Jeg ble et par gan­ger ram­met av litt man­gel­full plan­leg­ging i dag. Opp­rin­ne­lig var min plan å ta toget fra Besançon til Vesoul, for å fin­ne en cache i et nytt depar­te­ment, Haut Saô­ne. Men da jeg under­søk­te det­te litt nær­me­re, vis­te det seg å være buss, og ikke tog fra Besançon til Vesoul. Jeg liker å rei­se med tog, men jeg er ikke noe glad i å rei­se med buss. Det er ikke slik at jeg abso­lutt ikke vil rei­se med buss, det bare fris­ter ikke. Jeg vet at man­ge har et annet for­hold til bus­ser enn hva jeg har, og det må de gjer­ne ha. Jeg liker ikke bus­ser noe bed­re av den grunn. Dess­uten vet man ald­ri om dis­se bus­se­ne tar med syk­ler, hvis man ikke er i Sveits, hvor bus­se­ne tar med syk­ler. Der­for ble det drop­pet. Men da jeg under­søk­te tog­ru­ten og kar­tet litt grun­di­ge­re, og opp­da­get at den sis­te sta­sjo­nen før Bel­fort, Héri­court, fak­tisk lig­ger i Haut Saô­ne. Og jeg kon­sta­ter­te at der er noen cacher der, uten at jeg under­søk­te det så nøye. Da jeg gikk av toget, opp­da­get jeg at det er en cache på sdta­sjo­nen. Jeg fant den­ne gans­ke raskt. Jeg jek­ket Goog­le maps, og kon­sta­ter­te at det ikke var mer enn ca 12 km til Bel­fort. Da var det like greit å set­te seg på syk­ke­len, som å ven­te 25 minut­ter på nes­te tog.

Jeg had­de for­be­redt meg på at jeg skul­le syk­le sis­te etap­pen den dagen, men ikke at jeg også skul­le syk­le den­ne. Jeg had­de tatt på meg en syk­kel­buk­se. Det er mye mer styr å skul­le sif­te buk­se enn skjorte/tøye. Men jeg had­de på en bom­mulskjor­te. Vi har fått høre man­ge gan­ger at bom­ull ikke er egnet som tre­nings­tøy. Det hol­der på funk­tig­het, og tans­por­te­rer ikke svet­ten vekk, slik tek­nisk tøy gjør. Og bom­ull blir, i mot­set­ning til ull, kaldt når det er vått. Men på en varm dag som det­te syn­tes jeg det var en for­del. Min etter­hvert gjen­nom­svet­te skjor­te, had­de en beha­ge­lig, kjø­len­de effekt.

Jeg had­de god tid til toget i Bel­fort, og benyt­tet vente­ti­den til å spi­se en sen og enkel lunsj, og til å fin­ne et par geocacher, Én cache var en del av pla­nen, for å få det­te depar­te­men­tet, Men jeg tok med meg en til. Her opp­da­get jeg plan­leg­gings­svikt num­mer to, for den dagen. Jeg had­de sjek­ket tog­ti­der fra Bel­fort til Fel­le­ring, den næres­te sta­sjo­nen til Bus­sang (den gam­le sta­sjo­nen i Bus­sang og jern­ba­nen som gikk dit er dess­ver­re nedagt.) Jeg stus­set litt over at tog­tu­ren tok så lang tid, men under­søk­te ikke nær­me­re. Da jeg stakk inn­om sta­sjo­nen for å dob­belt­sjek­ke, opp­da­get jeg at det toget jeg skul­le med kl. 16.06 gikk til Mul­hose, og det var på alle måter feil. Det vil­le være feil om toget til Mul­house skul­le gå via Fel­le­ring, og det vil­le være like feil om toget til Fel­le­ring skul­le gå via Mul­house Det vis­te seg at jeg måt­te ta toget til Mul­house og byt­te til et annet tog der.

Jeg kon­sul­ter­te Goog­le maps, som kom opp med en rute på 36 km syk­ling til Bus­sang. Men når man er inn­stilt på å ta toget, er det ikke lett å end­re pla­ne­ne. Jeg klar­te ikke å omstil­le meg men­talt til å skul­le syk­le 36 km med 1200 høyde­me­te­re i 35 gra­ders var­me. Så jeg holdt meg til pla­nen og tok toget, som kan­skje ikke var et sær­lig lurt valg.

Toget fra Mul­house til Fel­le­ring var et skik­ke­lig som­le­tog. Når toget stop­per 15 gan­ger i løpet av en kna­pp times tog­tur, for­står man hvor­for det bru­ker nes­ten en time på den turen. Da jeg gikk av toget i Fel­le­ring, stakk jeg inn­om en café og fikk fylt opp vann­flas­ke­ne mine, før jeg begyn­te å syk­le.

Det star­tet fint, med en fin vei mer­ket som en syk­kel­rute.

Med tiden tok asfal­ten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe pro­blem å syk­le på grus­vei.

Det begyn­te også å gå gans­ke kraf­tig opp­over, noe jeg også var for­be­redt på. Jeg viss­te at jeg skul­le opp ca 500 høyde­me­ter.

Jeg er vokst opp med en far som var vel­dig glad i å se på kart. Når han plan­la en tur, plei­de han å fin­ne kor­tes­te vei. Jeg lær­te tid­lig at kor­tes­te vei slett ikke all­tid er den bes­te vei­en, og hel­ler ikke all­tid den ras­kes­te. Når man vel­ger kor­tes­te vei, nes­ten for enhver pris, har det fått beteg­nel­sen “Far­far-navi­ge­ring” hos oss.

Goog­le kan også til tider dri­ve “Far­far-navi­ge­ring”. Da Goog­le vil­le ha meg opp her, ble jeg skep­tisk.

Og ver­re skul­le det bli. Det var til dels dår­lig sti. Den var bred nok, men under­la­get var dår­lig. Det var stig­nin­ger på mel­lom 15 og 30%, om man skal tro Stra­va. Det var selv­følg­leig helt uak­tu­elt å syk­le. Det var mer enn tungt nok å tril­le en syk­kel med ferie­ba­ga­sje opp dis­se brat­te sti­ene.

Den gang da Alsa­ce og Lor­rai­ne var en del av Tysk­land, var det­te grense­om­rå­det mel­lom Tysk­land og Frank­ri­ke. Den gang ar Col de Bus­sang gren­sen mel­lom Tysk­land og Frank­ri­ke. Jeg begyn­te å lure på om Goog­le had­de sendt meg ut på gam­le smug­ler­ru­ter.

Jeg tar med en liten grense­his­to­rie blant annet ikke så langt her­fra. Etter en ter­ror­hand­ling, jeg har glemt hvil­ken, i 1987, inn­før­te Frank­ri­ke visum­plikt for alle land uten­for EU, med unn­tak av Sveits, med øye­blik­ke­lig virk­ning. Jeg skul­le kort tid etter til Stras­bourg, så det var bare å rus­le ned på kon­su­lat­av­de­lin­gen til den frans­ke ambas­sa­den, og ven­te i kø for å få visum. Den grei­es­te måten å kom­me til Stras­bourg den gan­gen, var å fly til Frank­furt, og kjø­re leie­bil fra Frank­furt til Stras­bourg. Om jeg skal være ærlig, tror jeg ikke at jeg under­søk­te om jeg kun­ne ta toget den gan­gen. Da vi kom til gren­sen var ingen inter­es­sert i oss og å sjek­ke om vi had­de visum. Jeg tenk­te at når vi tross alt kom­mer med en tysk­re­gist­rert bil fra Tysk­land inn i Frank­ri­ke, var det kan­skje ikke så vik­tig å under­sø­ke oss. Som­mer­en etter, 1988, var vi på ferie med bil i Tysk­land, Neder­land, Bel­gia, Lux­em­burg og Frank­ri­ke. Da vi kjør­te inn i Frank­rie med vår norsk­re­gist­rer­te bil, tenk­te jeg at må de i alle fall sjek­ke de visu­me­ne jeg had­de stått i kø for. Men ingen tok notis av oss da hel­ler.

Under­veis gikk det opp for meg at det i alle fall er en side ved Goog­le navi­ge­rin­gen jeg ikke liker. Når Goog­le maps er i navi­ge­rings­mo­dus, viser Goog­le den vei­en Goog­le mener du skal ta i blått, and­re vei­er er hvi­te. Det er greit når alt er ordent­li­ge gater og vei­er. Om det­te også er brat­te sti­er, eller fak­tisk vei­er, kan man ikke lese ut av kar­tet.

Det var man­ge “luft­spei­lin­ger”. Fla­ter det litt ut der oppe? Kom­mer det ikke en vei der? Jeg gjor­de myt­te­ri, og valg­te vei­er etter ana­log navi­ge­ring, dog basert på Goog­le Maps, frem­for å fort­set­te på de sti­ene Goog­le vil­le ha meg til å fort­set­te på. Jeg kom i alle fall fram på den måte også.

Til slutt kom jeg end­lig til en vei, til og med med asfalt. Den gikk ned­over. Det føl­tes litt menings­løst å klat­re så mye, bare for å syk­le ned­over til den vei­en som går over Col de Bus­sang. Det tok tid å få bena i gang. Straks jeg sat­te meg på syk­ke­len, fikk jeg tenden­ser til kram­pe i det ene låret. Men det ga seg hel­di­vis, og jeg kun­ne stort sett tril­le ned til Bus­sang.

Goog­le sa at turen skul­le ta 1 time og 9 minuttetr. Jeg bruk­te drøyt to timer. Det had­de sik­kert gått for­te­re opp­over sti­ene uten baga­sje, men man skal være en sprek og syk­tig sti­syk­list for å syk­le opp her, og da uten bagase. Jeg lur­te noen gan­ger på om det ikke hadd vært bed­re å syk­le de 36 kilo­met­re­ne fra Bel­fort. Men jeg vet jo ikke hva slags vei­er og sti­er Goog­le vil­le ha ledet meg inn på om jeg had­de valgt den ruten.

Bus­sang er et dødt og kje­de­ig sted. Vi er vel ikke man­ge som er så sære at vi gjer­ne vil dit hvor en elv star­ter, og begyn­ne turen der. Det er mye ned­lag­te og steng­te hotel­ler, også i det som er den vik­tigs­te ferie­ti­den i Fran­ri­ke og eller på kon­ti­nen­tet. Det begyn­te å ane meg hvor­for til­bu­det av hotel­ler var gans­ke begren­set.

Selv om Bus­sang nok lig­ger i et områ­de med vin­ter­sports­te­der. På mitt hotel­le har de slut­tet å dri­ve res­tau­rant, det er bare Bed & Bre­ak­fast. Det er greit nok, men når det kna­pt fin­nes and­re res­tu­r­an­ter i områ­det. Det enes­te ste­det som var åpent inne i selve lands­byen, var en café/bar. Jeg spur­te om de had­de noe å spi­se. Men de had­de bare chips og popcorn. På et hotell som lig­ger uten­for det egent­lig Bus­sang, er det res­tau­rant. Jeg rakk dit omtrent da kjøk­ke­net skul­le sten­ge. Men de sa at de kun­ne ser­ve­re meg en biff med pom­mes fri­tes og grøn­sa­ker, og jeg så ingen grunn til å si nei til det. Det var visst­nok også res­tau­rant på en cam­ping­plass som også lig­ger et godt styk­ke uten­for Bus­sang. Hotel­let lig­ger langs en av inn­farts­vei­ene. Da jeg skul­le gå hjem, var det blitt mørkt, og det var gans­ke ube­ha­ge­lig å gå langs vei­en.

Jeg har med meg en slags refleks­vest. Men den har jeg i til­fel­le jeg må syk­le etter at det har blitt mørkt. Jeg plei­er ikke å ta med den når jeg bare skal fin­ne et sted å spi­se mid­dag.

I mor­gen må jeg ta turen opp til kil­den, og så star­ter selve syk­kel­tu­ren.

Jeg mer­ker godt at noen musk­ler som jeg van­lig­vis ikke bru­ker så mye, i alle fall ikke på sam­me måte som i dag, har fått kjørt seg gans­ke grun­dig. Jeg våk­ner noen gan­ger om nat­ten med kram­pe i en eller annen mus­kel. Det er vel et tegn på at jeg begyn­ner å bli gam­mel. Jeg har for­søkt å tøye ut, men en del musk­ler er fort­satt ikke gode. Jeg er redd det­te ikke blir en helt god natt.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 1. Montpellier — Besançon, geocaching med lokaltog

Da har jeg star­tet hjem­tu­ren. Den­ne gan­gen tar jeg toget så nær star­ten på Mosel, eller Mosel­le som den heter i Frank­ri­ke, som jeg kan kom­me med tog. Der star­ter syk­kel­tu­ren langs Moselle/Mosel til Kob­lenz, for så å fort­set­te med tog til Bre­men, Ham­burg og Kiel, og båt hjem fra Kiel.

Det var en alt­for tid­lig start på dagen, i alle fall for B‑mennesker som meg. Når man skal rek­ke toget 07.45, og det tar en del tid å kjø­re til sta­sjo­nen, blir det for tid­lig. Men jeg kan hvis jeg vil og må, og rakk toget. Det var ikke and­re TGV til Lyon som tok med syk­ler den dagen.

Jeg ble sit­ten­de sam­men med to eld­re, tys­ke damer på syk­kel­tur. Skjønt eld­re og eld­re, de var nok ikke så vel­dig mye eld­re enn meg. De had­de syk­let langs Atlan­ter­havs­kys­ten og deler av Canal du Midi, og var nå på vei hjem. De had­de vært med toget fra Tou­lou­se, og for­tal­te at de had­de krang­let litt med kon­duk­tø­ren om syk­le­ne. Kon­duk­tø­ren had­de ment at man ikke kun­ne ha med skler på TGV. Men som mag, så had­de de reser­vert plass til syk­le­ne, og had­de fått plass i vog­nen. De lur­te på om kon­duk­tø­ren had­de blitt skremt, for han kom ikke til­ba­ke, i alle fall kom det ingen mens jeg var med toget.

Man kan ta med syk­kel på noen TGV, men ikke alle. Skjønt, pak­ker man syk­ke­len i en bag, kan man ta den med som baga­sje. På de TGV-toge­ne hvor jeg har hatt med syk­kel, har man ikke hatt noe plass­ef­fek­tivt sys­tem for plas­se­ring av syk­ler.

Jeg sa at sys­te­met med kro­ker, hvor man hen­ger opp syk­le­ne etter for­hju­let, ga plass til fle­re syk­ler. Men mine to tys­ke damer bekref­tet det jeg had­de fått inn­trykk av tid­li­ge­re: De klar­te, etter eget utsagn, ikke å løf­te syk­le­ne opp og hen­ge dem på dis­se kro­ke­ne. På sli­ke tog får noen være gent­le­men og gi en hjel­pen­de hånd når det trengs. Det­te bil­det er fra et slikt tog nær Calais.

Som jeg skrev før, har jeg også pla­ner om å få et grønt skif­te også i den­ne delen av Frank­ri­ke, ved å fin­ne cacher i de depar­te­men­ter og regio­ner hvor jeg ikke har fun­net noen cacher tid­li­ge­re. Jeg har der­for tatt en gans­ke krong­le­te rute med tog for å kom­me til Besançon, hvor jeg er når.

Jeg star­tet som nevnt med TGV fra Montpel­li­er til Lyon. For å få reser­va­sjon til syk­ke­len og meg, måt­te jeg stik­ke inn­om sta­sjo­nen i Montpel­li­er. Det var ikke mulig å få gjort det på net­tet, i alle fall har ikke jeg fun­net ut hvor­dan man kan gjø­re det.

I Lyon måt­te jeg for­flyt­te meg fra en sta­sjon til en annen, og jeg tok selv­føl­ge­lig med et par cacher i Lyon, selv om jeg har fun­net cacher der før.Jeg har vært i Lyon et par gan­ger før, men det har all­tid bare vært som stopp på vegen. Jeg har ikke besøkt byen på ordent­lig måte. Det er en by jeg må rei­se til­ba­ke til en gang.

Jeg prøv­de også gang- og syk­kel­tun­ne­len. Her har man vist at det er mulig hvis man vil, å lage en god syk­kel­for­bidn­del­se i en tun­nel som går paral­lelt med tun­ne­len for biler.

Man deler tun­ne­len med noen bus­ser, som kjø­rer i et eget felt. Men jeg lurer på om det er trol­ley­bus­ser, da det er strøm­skin­ne i taket. Jeg så uan­sett ikke noen da jeg syk­let gjen­nom her. Men når det er Satans Bil­veg­ve­sen som står for utbyg­gin­gen, da vil man ikke, og da er selv­sagt ingen ting mulig.

Her­fra var det TER tog til Ville­fran­che-su-Saone, en tog­tur på drøyt 20 minut­ter, hvor jeg gikk av for å fin­ne en cache i depar­te­men­tet Rhô­ne.

Sist jeg var her, var jeg ikke klar over at at Lyon er et eget depar­te­ment, så jeg trod­de jeg had­de fått med meg depar­te­men­tet Rhô­ne da jeg fant cahce i Lyon. Men nå er det på plass. Det var bare et kort stopp, en liten run­de i byen for å fin­ne en cache, og der­et­ter til­ba­ke til sta­sjo­nen — akku­rat tids­nok til å se at det toget jeg gjer­ne skul­le ha tatt, kjør­te fra sta­sjo­nen. Så ble det ca 45 eks­tra å ven­te. Det ble en kje­de­lig lunsj på sta­sjo­nen, mens jeg ven­tet.

Jeg mer­ket meg et hotel, jeg vet ikke om det var navn på en kje­de, som het “Hotel Ici & La”, som blir “Hotell her og der”, som jeg syn­tes var et gans­ke mor­somt hotell­navn.

Her­fra var det en ny tog­tur på drøyt 20 minut­ter, til Maçon, som lig­ger i depar­te­men­tet Saô­ne-et-Loire, hvor jeg også mang­let cache. Det­te depar­te­men­tet og jeg var ikke helt ven­ner den dagen. Det ble bare cacher med man­ge DNFer fra folk som had­de lett etter dem tid­li­ge­re (Did Not Find), som tyder på at den er borte. Ved de and­re var det fult av mugg­ler. De som kan sin Har­ry Pot­ter for­står hva det vil si. Når hin­tet sier at cachen er under en benk, så kan man ikke begyn­ne å lete under ben­ken når det sit­ter fle­re folk på den.  En av de cache­ne jeg had­de sett meg ut, var util­gjen­ge­lig på grunn av arbei­der på en av bro­ene, som gjor­de at det aktu­el­le områ­det var avsper­ret. Jeg måt­te dra vide­re med ufor­ret­tet sak.

Når man gjør et cachestopp i en by, og ikke fin­ner noen cacher, da synes man selv­sagt at det er en dum by. Helt uav­hen­gig av det, så var det ikke noe vel­dig spe­si­elt med Maçon. Den lig­ner på and­re byer som lig­ger langs elver. Men det er den syd­li­ge enden av vin­om­rå­de­ne i Bur­gund, noe som uan­sett gjør den til en by det er verdt å besø­ke.

Jeg la inn et ikke plan­lagt stopp i Cha­lon-sur-Saô­ne i et for­søk på å fin­ne noen cacher der. De er i det sam­me depar­te­men­tet. Men jeg fant ikke noen der hel­ler. Eller for å si det på en annen måte: Jeg vil­le ikke stå over et tog til for å fort­set­te letin­gen.

Da jeg tok toget vide­re til Dijon, var det som hele områ­det sa til meg at du ikke kan besø­ke det­te områ­det med kor­te stopp bare for å fin­ne en cache. Her pas­ser­te vi bl.a. Meura­sult, Bau­ne, Nuit-Saint ‑Geor­ge, Geve­ry-Cam­ber­tin, osv. Alle navn som invi­te­rer til å stop­pe for et glass vin eller tre. Man skal sma­ke seg lang­somt gjen­nom det­te ormå­det. Det får bli en annen gang, men det er på lis­ten over det jeg har lyst til å gjø­re. Så jeg kom­mer nok til­ba­ke. Og er her først her, pluk­ker jeg nok med meg noen cacher også.

Jeg møt­te en islen­ding som syk­let rundt i Bur­gund for å sma­ke på viner. Han anb­fal­te på det var­mes­te å ta en slik tur, dog ikke på de aller var­mes­te dage­ne. Å syk­le rundt i 33 gra­der eller så, kan noen gan­ger være en litt blan­det for­nøy­el­se.

I Dijon fant jeg en cache på selve jern­bane­sta­sjo­nen, så det ble bare en kort stopp. For kort, men lang nok til at jeg kun­ne se at det­te er en by jeg gjer­ne kom­mer til­ba­ke til, med bed­re tid. På den­ne sta­sjo­nen had­de de det som man fin­ner på gans­ke man­ge jern­bane­sta­sjo­ner, blant annet i Frank­ri­ke: Sik­ker syk­kel­par­ke­ring og syk­kel­ut­leie. Bysyk­ler kan være bra. Men noen gan­ger er det bed­re å leie en syk­kel for hele dagen.

NSB har lan­sert pla­ner om å plas­se­re en flå­te av elbi­ler på Oslo S. I Nor­ge sat­ser man på bil, og Oslo har ambi­sjo­ner om å bli ver­dens elbil­ho­ved­stad. Det er en kon­kur­ran­se det er lett å vin­ne, for ingen and­re byer har sli­ke ambi­sjo­ner. I de fles­te byer har man for­stått at bil­tra­fik­ken må redu­se­res, det hol­det ikke bare å byt­te motor. Det er vans­ke­lig å se poen­get med at folk som kom­mer med tog til Nor­ges størs­te kol­lek­tiv­knute­punkt skal set­te seg i bil og kjø­re i et av de mer kao­tis­ke tra­fikk­om­rå­de­ne i Oslo. Men som Øystein Sun­de sier i sin hyl­lest til Wide­røe og Twin Otter, i san­gen “Liten og grønn”: “NSB står fast i gam­le spor”.

Nes­te stopp var Dole, som lig­ger i depar­te­men­tet iJura. Jeg gikk av toget, fant en cache i nær­he­ten av jern­bane­sta­sjo­nen, og tok nes­te tog vide­re. Det frem­sto ikke som noe vel­dig inter­es­sant sted. Jeg så en jern­bane­sta­sjon, en café og en par­ke­rings­plass.

Det­te er ikke blant mine frem­ti­di­ge reise­mål. Dagens sis­te tog­tur gikk til Besançon. Første­inn­tryk­ket er posi­tivt. Det er en fin, gam­mel by, med et av de flot­tes­te fest­nings­ver­ke­ne kon­stru­ert av den frans­ke fest­nings­ar­ki­tek­ten Vau­ban. Her har de også en gang- og syk­kel­tun­nel paral­lelt mee en bil­tun­nel Den må også tes­tes.

Fore­lø­pig har jeg ikke ruk­ket mer enn å fin­ne hotel­let, rus­le en tur i byen og spi­se mid­dag. Jeg har gans­ke god tid i mor­gen, så da må jeg se nær­me­re på byen.

Apro­pos hotel­ler, så bor jeg på Ibis, som jeg ofte plei­er å gjø­re. Det er gans­ke enk­le og relat­vt rime­li­ge hotel­ler. Men de er ordet­li­ge og gir stort sett bruk­bar valu­ta for pen­ge­ne. Men fin­ner sik­kert hyg­ge­li­ge­re og rime­li­ge­re hotel­ler enn slik kje­de­ho­tel­ler. Det er ingen til­fel­dig­het at orde­ne kje­de og kje­de­lig har sam­me rot. Men det kre­ver mye mer rese­arch og plan­leg­ging. Merke­va­rens for­del er at folk stort sett vet hva de får.

På det­te hotel­let var det en prak­tisk liten detalj: En kube med fire van­li­ge stikkon­tak­ter og to USB-kon­tak­ter. De har tyde­lig­vis også opp­da­get at det nes­ten all­tid er for få stikkon­tak­ter på hotel­ler.

Vi er i Jura, selv om vi er i depar­te­men­tet Doubs. Geo­gra­fi og admi­ni­stra­tiv inne­de­ling går ikke all­tid helt sam­men, noe vi for tiden ser man­ge eksemp­ler på i den gans­ke mer­ke­li­ge region­re­for­men som regje­rin­gen øns­ker å pres­se gjen­nom i Nor­ge. Jeg prø­ver selv­føl­ge­lig å få med meg noen av de regio­na­le spe­sia­li­te­ter når jeg rei­ser rundt på den­ne måten. På vest­si­den av Jura kom­mer vi til Bres­se, områ­det hvor man pro­du­se­rer ver­dens  bes­te kyl­ling. Så det ble en rett med Bresse­kyl­ling, i en saus laget av Jura-spe­sia­li­te­ten Vin Jau­ne, “gul vin”. Jeg er ikke sær­lig begiest­ret for vin jau­ne. Men sau­sen og kyl­lin­gen var god, selv om det ikke akku­rat var en topp­res­tau­rant jeg spis­te på.

Jeg star­tet med et glass Cré­mant du Jura, alt­så en mus­se­ren­de vin fra Jura. De had­de bare rosé i glass, så jeg tok det. De som har fulgt mine (dess­ver­re stort sett vir­tu­el­le) vine­rei­ser rundt Tour de Fran­ce, vil ha opp­da­get at jeg bare er sånn måte­lig begeist­rert for rosé-utga­ve­ne av mus­se­ren­de vin. Men den­ne had­de en fruk­tig­het med smak av røde bær, som man ofte ikke fin­ner i mus­se­ren­de rosé. En Cré­mant du Jura skal være laget av minst 50% Poul­sard, Trousseau og/eller Pinot Noir, alt­så røde/svarte dru­er. Jeg må fin­ne ut om også den­ne lages som en hvit vin som til­set­tes rødvin, eller om den fak­tisk lages som en rosé. Den kla­re aro­ma­en av røde bær, kan tyde på det sis­te. Men jeg vet ikke. Damen som ser­ver­te på den res­tau­ran­ten ga ikke inn­trykk av å kun­ne vel­dig mye om vin, så jeg så ikke noen grunn til å spør­re hen­ne om pro­duk­sjons­pro­ses­ser mm.

Jeg har ikke pla­ner om å rei­se vel­dig langt i dag. Det er tre tog­tu­rer, hver på ca en halv­time, som tar meg til Fel­le­ring, og der­et­ter en syk­kel­tur på rundt 15 km (med en del mot­bak­ke) til det Bus­sang, Mosel­le star­ter. Så jeg skal ta meg tid til å se litt mer på Besançon før jeg drar vide­re. Jeg sat­ser på å behol­de rom­met til litt før kl. 12, og syk­le en run­de i byen uten baga­sje før jeg hen­ter baga­sjen og sjek­ker ut.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 13: Rotetur, Honfleur — Caen

Hvis jeg had­de vært over­tro­isk, had­de jeg sagt at ting måt­te gå galt på den 13. dagen.

Da jeg skul­le pak­ke bagen, opp­da­get jeg at jeg mang­let et sett syk­kel­tøy. Jeg måt­te ha glemt det på hotel­let i Rou­en. Jeg had­de hengt dem til tørk på kles­hen­ge­re inne i kles­ska­pet. Jeg had­de latt døren stå åpen, så det skul­le bli litt luft­sir­ku­la­sjon. Men slikt må hen­ges så man ser det. Jeg ring­te hotel­let, og fikk bekref­tet at de had­de funnt dem. De til­bød seg å sen­de dem, men jeg treng­te dem nå. Der­med var utgangs­punk­tet for dagen lagt: Jeg måt­te kom­me meg til­ba­ke til Rou­en. Den nær­mes­te sta­so­nen er i Trou­vil­le-sur-Mer, ca 15 km fra Hon­fleur. Førs­te toget skul­le gå litt over 10.

Jeg gikk ut for å ta noen bil­der av Hon­fleur i mor­gen­sol, og spi­se fro­kost. Ulem­pen med sli­ke lei­lig­hets­ho­tel­ler er at de ikke ser­ve­rer fro­kost. De base­rer seg på at fok ord­ner seg selv, og det gjør nok de fles­te. Det var ikke man­ge cafe­er som var åpne kl 07.30 en søn­dag mor­gen, hel­ler ikke de som rekla­mer­te med at de ser­ve­rer fro­kost. Det var et Best Western hotell som admi­ni­strer­te nøk­ler mm til det lei­lig­hets­ho­tel­let hvor jeg bod­de. Så jeg stakk inn­om der, og spur­te om det var mulig å spi­se fro­kost hos dem. Det var det. Jeg betal­te 13€ for fro­kos­ten.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 — med syk­kel på Inter­rail. Dag 13: Rote­tur, Hon­fleur — Caen

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 12: Rouen — Honfleur

I dag had­de jeg bestemt meg for å dra til Hon­fleur. Man­ge av byene langs den frans­ke kana­kys­ten ble sterkt ska­det under and­re ver­dens­krig. Noen byer, som Le Hav­re, ble bom­bet helt fla­te og er helt gjen­opp­byggt etter kri­gen. Jeg had­de engent­lig plan­lagt å dra inn­om Le Hav­re. På den annen side had­de jeg ver­ken plan­lagt å besø­ke ver­ken Ami­ens eller Rou­en på den­ne turen. Men man må kunen impro­vi­se­re litt, når tema­et er gitt. Hon­fleur var en av de byene som ble spart. Den er en i utgangs­punk­tet aut­ten­tisk by, skjønt som med så man­ge turist­byer, blek­ner auten­ti­si­te­ten noe.

Til fro­kost tenk­te jeg å få en over­sikt over hotel­ler i Hon­fleur. Det er åpen­bart popu­lært å rei­se dit i hel­ge­ne. Når man er på en tur som den­ne, har man ikke noe for­hold til hva slags uke­dag det er, om det er helg eller ikke. Jeg klar­te bare å fin­ne ett ledig hotell­rom i Hon­fleur, også den­ne gang et lei­lig­hets­ho­tell, men bare en ett­roms lei­lig­het den­ne gan­gen. Jeg bestil­te selv­agt den med en gang. Det var mye ledig fra søn­dag til man­dag og vide­re i føl­gen­de uken. Men det hjalp ikke meg når det var lør­da­gen det pas­set å dra dit.

Etter fro­kost til jeg til Fnac i Rou­en og kjø­pet en bra­kett for å fes­te mobil­te­le­fo­nen til syk­ke­len. I det smme sen­te­ret hvor jeg fant Fnac, fant jeg en ny Ø, men den­ne gan­gen som den bur­de være.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 — med syk­kel på Inter­rail. Dag 12: Rou­en — Hon­fleur

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 11: Amiens — Rouen

Syk­ke­len strei­ker ikke, selv om moto­ren enkel­te dager kan være litt svak. Den­ne dagen var det syk­kel­dag. Det var på tide å få rørt seg litt igjen. Som nevnt før, er det mål­gang i Ami­ens på 8. etap­pe i Tour de Fran­ce 14. juli. Hvis man er start­by for hele Touren, er det stort. Da jeg var i Düs­sel­dorf i 2016, var byen alle­re­de pre­get av at “Grand Depart” skul­le være her i 2017. Men mål­gang på en enkelt­etap­pe for en fransk by, det er ikke noe å ta på vei for. Jeg har set­te det før: Kvel­den før mål­gang er det ikke noe som tyder på at Touren skal kom­me. I løpet av mor­gen­ti­me­ne rig­ges alt, og det rig­ges ned på ettermiddagen/kvelden. Men omtrent her skal det være mål­gang, bare et par kav­rat­ler fra hotel­let hvor jeg bod­de.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 — med syk­kel på Inter­rail. Dag 11: Ami­ens — Rou­en

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 10: Mer tog og mer streik. Calais — Amiens

Bena var tun­ge og kraft­løse i dag. De var ikke så ille sm jeg had­de fryk­tet. Men selv den mins­te mot­bak­ke var tung, og gjor­de jeg et lite for­søk på å ta i litt, begyn­te jeg å stiv­ne med en gang. Så jeg ved­tok enstem­mig at det vil­le bli mest tog den­ne dagen også.

Strei­ken gjor­de at det ikke gikk så man­ge tog, og det førs­te som gikk i rik­tig ret­ning gikk gans­ke sent. Det had­de sik­kert gått noen tid­li­ge­re også, men da var jeg uan­sett ikke klar til avgang. SNCF-appen, som skal gi opp­da­tert infor­ma­sjon, var ikke sam­ar­beids­vil­lig. Den ga ikke noe inform­sjon om tog i det hele tatt. Den ga en feil­mel­ding om jeg ikke had­de nett, men det var bare tull. Så jeg måt­te dra til stajsonen(e) og se på opp­sla­ge­ne der. Jeg skri­ver stajonen(e) i fler­tall. Min inter­rail app ga hele tiden tog­ti­der til å fra en ny sta­sjon uten­for sen­trum, en TGV-sta­sjon hvor også Euro­star­to­get til Lon­don går fra. Det var et styk­ke dit, og jeg fant selv­sagt ikke den smar­tes­te vei­en med en gang. Her er det også man­ge motor­vei­er og jern­bane­lin­jer som må krys­ses på et vis. Men det var ikke noen and­re tog som gikk her­fra, i alle fall i den ret­nin­gen jeg skul­le, enn de som gikk inne fra byen. Og jeg viss­te at jeg had­de god tid til å rek­ke det toget jeg had­de sett med ut fra sta­sjo­nen inne i byen.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 — med syk­kel på Inter­rail. Dag 10: Mer tog og mer streik. Calais — Ami­ens

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 9: Streikerammet togdag med komplikasjoner. Antwerpen — Calais

Det­te skul­le vært en tog­dag. Jeg skul­le fra Ant­wer­pen til Calais. Det ble  en litt krong­le­te tog­rute, og det skul­le bli mer krong­le­te enn plan­lagt. Tog er van­lig­vis mer for­ut­sig­bart enn syk­ling når det gjel­der hvor langt man kom­mer. Der­for bestil­te jeg hotell i Calais før jeg la ut på dagens etap­pe.

Jern­bane­sta­sjo­nen i Ant­wer­pen er byg­get den gan­gen jern­bane­sta­sjo­ner var vik­ti­ge bygg. Den ble enten byg­get i 1902 eler 1908, iføl­ge en jern­bane­dame jeg snak­ket med på sta­sjo­nen (jeg hus­ker ikke hvil­ket av de års­tal­le­ne det var.)  Den gam­le hoved­byg­nin­gen er fre­det. (Bil­de på top­pen). Det er også en nyere del. Selve hal­len vir­ker gam­mel, men inn­red­nin­gen er ny. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 — med syk­kel på Inter­rail. Dag 9: Streike­ram­met tog­dag med kom­pli­ka­sjo­ner. Ant­wer­pen — Calais

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 8: Bergen op Zoom — Antwerpen

Noen kom­men­ter­te at det var litt vel man­ge skrive­feil i mine blogg­inn­legg. Det er ikke så over­ras­ken­de når de enten er skre­vet sent om kvel­den når øyne­ne begyn­ner å gå i kryss, eller om mor­ge­nen når jeg ennå ikke er rik­tig våken. Jeg er dess­uten en elen­dig kor­rek­tur­le­ser, sær­lig på det jeg har skre­vet selv. Da leser jeg det som skul­le stått der, ikke nød­ven­dig­vis det som fak­tisk står der.

Jeg vil­le instal­le­re en stave­kon­troll, og fant en plug-in til Word­Press.  Da jeg instal­ler­te den, kræ­sjet alt. Jeg kun­ne ikke redi­ge­re, og det gikk hel­ler ikke å lese. Dome­ne­shop kun­ne gi meg en opp­skrift på hvor­dan jeg kun­ne fik­se det, men deres kunde­ser­vice åpnet ikke før kl. 9, og da var det blitt litt vel sent. Men jeg fikk i alle fall blog­gen opp igjen, med alle skrive­fei­le­ne.

Jeg inn­s­tal­le­rer i alle fall ikke den stave­kon­trol­len på nytt. Jeg har en stave­kon­troll på min sta­sjo­næ­re PC hjem­me. Men jeg lurer på om ikke det er en FIre­Fox plug in. Jeg får prø­ve å fin­ne ut litt mer om det.

Vi kan slå det fast med en gang: Det er mye bed­re å syk­le når det er sol og fint vær, enn når det reg­ner og blå­ser. I dag var det en fin dag.

Som jeg har sagt noen gan­ger: Mitt geocaching­pro­sjekt for turen har vært å fin­ne cache i alle pro­vin­se­ne i Neder­land. Jeg kun­ne ikke for­la­te Ber­gen op Zoom, eller i alle fall ikke pro­vin­sen Noord Bra­bant, før jeg had­de fun­net minst én cache. De førs­te jeg let­te etter, fant jeg ikke. Det er all­tid en litt vans­ke­lig vur­de­ring: Hvor lang tide skal jeg bru­ke på å lete, før jeg drar vide­re til en annen. Når jeg bare skal ha én cache fra pro­vin­sen, og det ikke spil­ler noen rol­le hvil­ken, bru­ker jeg ikke lang tid på å lete.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 — med syk­kel på Inter­rail. Dag 8: Ber­gen op Zoom — Ant­wer­pen

Print Friendly, PDF & Email