I Khrono har det gått og går en debatt om akademisk ansatte som får godt betalt for å holde foredrag. Det startet med et oppslag om at professor Morten Goodwin, som arbeider med kunstig intelligens, sto oppført på litsten til et byrå som forimidler foredragsholdere tok 1000 kroner per minutt for å holde et foredrag. Det var en ganske usaklig tabloidvikling. Det blir litt som om kan regner ut hva Usain Bolt tjente per sekund når han sprang 100 meter, eller hvor mye Erling Braut Haaland tjener per minutt når han spiller en fotballkamp.

Jeg kjenner ikke Morten Goodwin. Men jeg tar det for gitt at han har brukt mye tid på å tilegne seg den kunnskapen som for tiden er etterspurt. Jeg har fulgt utviklingen av kunstig intelligens siden 1980-tallet, om enn på en viss avstand. Jeg trodde ikke på de store vyene til KI-entusiastene den gangen, og jeg gjør det fortsatt ikke. Jeg tror at avanserte dataprogrammer vil kunne gi oss kraftigere verktøy, men det er nettopp dette: Verktøy. En del prosesser vil kunne automatiseres. Ligningsetaten og NAV ville ha vært vanvittig store etater om alle beregningene skulle ha vært gjort av mennesker. Mange portrettmalere så nok at mye av markedet forsvant da vi fikk fotografiet. Jeg tror på den naturlige, menneskelig intelligensen, selv om datamaskinene slår oss på noen områder, som repetitive oppgaver og rå regnekraft.

Innledning

Jeg har alltid vært opptatt av hvordan et juridisk studium bør være organisert og hvordan vi møter særlig nye studenter. Det er ikke noe jeg har villet bruke mye krefter på de senere årene. Til det har motstanden stort sett vært for stor. Men det er likevel greit å markere hva jeg mener om spørsmål jeg tross alt mener er viktig. Nå som flere læresteder har startet med juridiske studier kan det være grunn til å ta opp noen av disse spørsmålene.

Struktur i studiet: 3+2, med bachelor og master

Helt fra jeg selv studerte, på slutten av 1970 og begynnelsen av 1980-tallet, har det vært en diskusjon om den overordnede strukturen. Den gangen var det spørsmål om en juridisk cand mag grad, omtrent tilvarende det som i dag kalles bachelor. Jeg har alltid vært tilhenger av å dele inn studiet i en to-trinns modell. I dag vil det i praksis være 3+2 år. Da jeg studerte var normert studietid seks år. Nå er rammen fem, og vi får holde oss innenfor den rammen.

Det er flere grunner til at jeg har ønsket meg en slik modell.

Tidligere statsråd for forskning og høyere utdanning Sandra Borch, sier bl.a. dette om arbeidet med sin masteroppgave i et intervju med Khrono:

“Jeg tror alle som skriver master henter litt her og der, limer inn i et dokument for så å skrive det til sitt eget. Men jeg husker ikke det. Når man viser til de to masteroppgavene jeg har hentet tekst fra, husker jeg verken navn eller tittelen på de oppgavene.”

Jeg tror nok at noen skriver sin masteroppgave på den måten. Men langt fra alle. Det er ikke uten grunn at vi har plagiatkontroll, en kontroll som har blitt bedre siden Sandra Borch leverte sin oppgave. Men om det hun sier stemmer for hennes del, kan man virkelig undre seg over hva slags opplæring studentene fikk ved Universitetet i Tromsø, og hvor veilederen har vært i denne saken.

Denne kommentaren er også publisert i Khrono.

Mange medier har gransket kjente folks masteroppgaver i jakt på plagiat. Flere har med en viss frustrasjon kommentert at de ikke har fått tilgang til Trond Giskes masteroppgaver. Nå har VG fått den, og har gjort den tilgjengelig. 

VG spør Giske:

«Med offentlighetsloven i hånden hadde vi etter hvert fått tilgang til den fra NTNU, hvor du har tatt masteren?»

Det er ikke åpenbart at de burde ha fått slik tilgang.

I offentlighetsloven § 26 første ledd, første punktum, står det:

«Det kan gjerast unntak frå innsyn for svar til eksamen eller liknande prøve og innleverte utkast til konkurranse eller liknande.»

Her kommer et spørsmål på spissen: Er en masteroppgave et forskningsarbeid eller et eksamensarbeid? En masteroppgave i dagens system kan ikke alltid sammenlignes med tidligere tiders hovedoppgaver eller magisteravhandlinger. Hos oss ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, kan studentene velge mellom å skrive en masteroppgave til 30 eller 60 studiepoeng, hvilket vil si et eller to semester. De fleste velger den lille til 30 studiepoeng.

En kommentar som har vært publisert i “Juristen”.

– Vi skal ikke la oss forlede av de luftige fremtidsvyene som teknologioptimister er så flinke til å servere. Vi skal utdanne jurister, skriver professor Olav Torvund.

Juristforbundets Techforum arrangerte 1.februar seminaret «Utdanner vi jurister for gårsdagens virkelighet?». Dette er noen refleksjoner etter seminaret.

Jeg har arbeidet med jus og informasjonsteknologi i rundt 40 år og har sett en del trender komme og gå. Teknologien endrer seg ikke så fort og så mye som vi ofte blir fortalt. Vi får kraftigere teknologi. Vi kan behandle større datamengder og behandlingen går raskere. Og ikke minst: Datamaskinene er koblet sammen i nettverk. Mange av de endringene vi ser er likevel på overflaten. Går vi inn mot kjernen, er det ofte forbausende stabilt. 

Noen ganger skjer det gjennombrudd. Kanskje ser vi nå at kunstig intelligens, som vi har vært lovet i ca 65 år, viser at det kan ha noe for seg. Det bør ikke få oss til å miste nattesøvnen.