Innledning

Jeg har alltid vært opptatt av hvordan et juridisk studium bør være organisert og hvordan vi møter særlig nye studenter. Det er ikke noe jeg har villet bruke mye krefter på de senere årene. Til det har motstanden stort sett vært for stor. Men det er likevel greit å markere hva jeg mener om spørsmål jeg tross alt mener er viktig. Nå som flere læresteder har startet med juridiske studier kan det være grunn til å ta opp noen av disse spørsmålene.

Struktur i studiet: 3+2, med bachelor og master

Helt fra jeg selv studerte, på slutten av 1970 og begynnelsen av 1980-tallet, har det vært en diskusjon om den overordnede strukturen. Den gangen var det spørsmål om en juridisk cand mag grad, omtrent tilvarende det som i dag kalles bachelor. Jeg har alltid vært tilhenger av å dele inn studiet i en to-trinns modell. I dag vil det i praksis være 3+2 år. Da jeg studerte var normert studietid seks år. Nå er rammen fem, og vi får holde oss innenfor den rammen.

Det er flere grunner til at jeg har ønsket meg en slik modell.

Continue reading Hvordan bør et jusstudium være? →

Tidligere statsråd for forskning og høyere utdanning Sandra Borch, sier bl.a. dette om arbeidet med sin masteroppgave i et intervju med Khrono:

“Jeg tror alle som skriver master henter litt her og der, limer inn i et dokument for så å skrive det til sitt eget. Men jeg husker ikke det. Når man viser til de to masteroppgavene jeg har hentet tekst fra, husker jeg verken navn eller tittelen på de oppgavene.”

Jeg tror nok at noen skriver sin masteroppgave på den måten. Men langt fra alle. Det er ikke uten grunn at vi har plagiatkontroll, en kontroll som har blitt bedre siden Sandra Borch leverte sin oppgave. Men om det hun sier stemmer for hennes del, kan man virkelig undre seg over hva slags opplæring studentene fikk ved Universitetet i Tromsø, og hvor veilederen har vært i denne saken.

Continue reading Masteroppgaver i jus. Refleksjoner etter Sandra Borch-saken →

Denne kommentaren er også publisert i Khrono.

Mange medier har gransket kjente folks masteroppgaver i jakt på plagiat. Flere har med en viss frustrasjon kommentert at de ikke har fått tilgang til Trond Giskes masteroppgaver. Nå har VG fått den, og har gjort den tilgjengelig. 

VG spør Giske:

«Med offentlighetsloven i hånden hadde vi etter hvert fått tilgang til den fra NTNU, hvor du har tatt masteren?»

Det er ikke åpenbart at de burde ha fått slik tilgang.

I offentlighetsloven § 26 første ledd, første punktum, står det:

«Det kan gjerast unntak frå innsyn for svar til eksamen eller liknande prøve og innleverte utkast til konkurranse eller liknande.»

Her kommer et spørsmål på spissen: Er en masteroppgave et forskningsarbeid eller et eksamensarbeid? En masteroppgave i dagens system kan ikke alltid sammenlignes med tidligere tiders hovedoppgaver eller magisteravhandlinger. Hos oss ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, kan studentene velge mellom å skrive en masteroppgave til 30 eller 60 studiepoeng, hvilket vil si et eller to semester. De fleste velger den lille til 30 studiepoeng.

Continue reading Tilgang til masteroppgaver →

En kommentar som har vært publisert i “Juristen”.

– Vi skal ikke la oss forlede av de luftige fremtidsvyene som teknologioptimister er så flinke til å servere. Vi skal utdanne jurister, skriver professor Olav Torvund.

Juristforbundets Techforum arrangerte 1.februar seminaret «Utdanner vi jurister for gårsdagens virkelighet?». Dette er noen refleksjoner etter seminaret.

Jeg har arbeidet med jus og informasjonsteknologi i rundt 40 år og har sett en del trender komme og gå. Teknologien endrer seg ikke så fort og så mye som vi ofte blir fortalt. Vi får kraftigere teknologi. Vi kan behandle større datamengder og behandlingen går raskere. Og ikke minst: Datamaskinene er koblet sammen i nettverk. Mange av de endringene vi ser er likevel på overflaten. Går vi inn mot kjernen, er det ofte forbausende stabilt. 

Noen ganger skjer det gjennombrudd. Kanskje ser vi nå at kunstig intelligens, som vi har vært lovet i ca 65 år, viser at det kan ha noe for seg. Det bør ikke få oss til å miste nattesøvnen.

Vi kan dele forholdet mellom jus og informasjonsteknologi i tre grupper som henger sammen og til dels overlapper:

-Bruk av teknologi i juridiske virksomheter

-Rettslige krav til teknologien

-Rettslige konsekvenser av teknologi 

Som jurister bruker vi teknologi til mye. Vi bruker alminnelig kontorverktøy. Vi har lenge brukt tjenester som Lovdata og Gyldendal rettsdata for informasjonssøking. Kunstig intelligens bør kunne gi oss bedre tjenester. Vi bør også få kraftigere søketjenester og analyseverktøy for andre dokumenttyper enn rettskilder.

Rettslige beslutninger har lenge blitt truffet i automatiserte systemer. Spørsmålet er ikke om, men hvilke beslutninger som vil treffes på denne måten. Vi kan spørre om hva som egentlig er en beslutning. Skatten for vanlige lønnsmottakere fastsettes automatisk. Er dette beslutninger, eller er det bare gjennomføring av beslutninger som ble fattet da reglene ble fastsatt? Vi har mange slike beregninger som gjennomføres automatisk etter faste regler.

Vi kan ganske sikkert få god beslutningsstøtte til mer skjønnsmessige utmålinger, som erstatning og straff. Når vi lærer å bruke tjenester som ChatGPT vil vi også kunne få utredninger som kan være et beslutningsunderlag. Datamaskiner mangler kreativitet, estetisk sans, etikk og moral. De vil kunne gi oss grunnlag for å avgjøre saker i samsvar med tidligere praksis der slik finnes, men vil ikke gi oss løsninger på nye spørsmål eller når det er grunn til å foreta kursendringer. De viktige og vanskelige beslutninger vil fortsatt måtte treffes av kompetente mennesker.

Vi møter rettslige konsekvenser av teknologien på mange områder. Lagring og bearbeiding av personopplysninger gir personvernutfordringer. Opphavsretten er et barn av informasjonsteknologien. Den har gjennom hele historien blitt utfordret av og har utviklet seg i møtet med denne teknologien, fra boktrykkerkunsten til internett og kunstig intelligens. 

Medieutvikling har aktualisert ytringsfrihetsspørsmål. Innenfor formueretten kan vi stort sett glemme den gamle papirjusen, som ikke på noen måte er fremtidsrettet. Samtidig ser vi at den grunnleggende jusen har vist seg å være robust i møtet med nye teknologier.

Som jurister må vi ikke bare respondere på teknologien. Vi må stille krav til den. Vi ser mange tilbakekoblinger fra rettslig konsekvenser av å ta teknologien i bruk, til krav som må stilles til teknologien. Dette er tydelig når det gjelder personvern. Men vi ser det også på andre områder.

Under seminaret presenterte Charlotta Kronblad et eksempel om tildeling av skoleplasser i Gøteborg som hadde gått galt på grunn av dårlige data i systemet. For systemer som enten skal treffe eller gi grunnlaget for lovbestemte avgjørelser i det offentlige, må vi kreve transparens. Det er ikke tilstrekkelig at de som anskaffer og bruker systemene har en form for innsyn. Alle som utsettes for disse systemene må ha fullt innsyn i hvordan de er bygget opp og hvordan algoritmene i systemene fungerer. Det kan være noen der ute med kompetanse som kan avdekke feil og svakheter i systemene. 

Som jurister er vi tradisjonelt enkeltsaksorienterte og reaktive. Vi reagerer på enkeltsaker når det oppstår problemer. I dagens virkelighet må vi i mye større grad tenke system. Feil som i enkelttilfeller kan være håndterbare, kan få alvorlige konsekvenser når feilen gjentas 1000 eller 10 000 ganger. Når feilen har materialisert seg er det ofte for sent. Vi må ha en proaktiv tilnærming til systemutfordringene.

En fremtidsrettet lovgivning vil ofte være teknologinøytral. Men vi unngår ikke en ganske teknologispesifikk regulering, selv om den gjerne får begrenset varighet.

Tverrfaglighet nevnes ofte. Litt karikert kan vi si at jusen gir oss et verktøy for å analysere og avgjøre konflikter om saker vi egentlig ikke kan noe om. Det kan være sykdommer hos dyr, problemer ved bygging av tunneler, økonomiske og miljømessige konsekvenser, og virkninger ved bruk av informasjonsteknologi. Jurister har alltid måttet samarbeide med folk som har ekspertise på disse andre områdene. Informasjonsteknologien skiller seg fra mange andre slike områder ved at den har dyptgripende virkninger på de fleste områder i samfunnet. Ingen kan lukke øynene og si at «det er ikke mitt bord». 

Noen få har solid kompetanse i flere fag og kan lett bevege seg mellom dem. De fleste av oss har ikke det, og det er ikke realistisk at studenter skal tilegne seg det i løpet av normal studietid. Den som vil bevege seg mellom flere fag kan bygge en bro. Men det er også betydelig risiko for at hen faller ned i sprekken mellom dem. 

Vi trenger «brobyggingsutdannelser», som gjør folk i stand til å samarbeide med og være bindeleddet mellom f.eks. jurister og teknologer. Forvaltningsinformatikk er et slikt fag. Dessverre ser vi litt for ofte at jusen er seg selv nok. Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo gjorde en stor feil da de for noen år siden svekket forvaltningsinformatikk ved å legge ned bachelorprogrammet for å spare litt penger.

Vi utdanner jurister for gårsdagens, men forhåpentligvis også dagens virkelighet. Vi kan ikke utdanne folk for en fremtid vi ikke kjenner. Vi skal ikke la oss forlede av de luftige fremtidsvyene som teknologioptimister er så flinke til å servere. Vi skal utdanne jurister. Det beste vi kan gjøre er å gi dem et solid faglig fundament, som gjør dem i stand til å møte de rettslige utfordringer som fremtiden vil bringe.

LES OGSÅ: – Oppbygningen av jusstudiet slik det er i dag, vil raskt bli utdatert dersom de juridiske fakultetene viser resignasjon i sitt møte med morgendagens teknologiske utfordringer, skriver jusstudent Gidske Dekker-Olsen. 

Det juridiske fakultet ved UiO har hatt en stygg sak om fastsettelse av pensum i sivilprosess. Den har fått en god avslutning, men en avslutning som er pinlig for Det juridiske fakultet. Sivilombudet kom til den ganske åpenbare konkusjon at forfatter av en konkurrerende lærebok var inhabil når det gjaldt vurdering av lærebøker. Sivilprosess er ikke mitt fag, så jeg har ikke lest noen av de to lærebøkene, og mener ikke noe om dem.

Til eksamen er det avgjørende hva du har lært, ikke hva du har lest. I gamle dager ble enkelte bøker “kanonisert” som pensum. Det var gjerne fagansvarlig som “eide” faget, som også hadde læreboken i faget. Vi gikk en gang bort fra dette. Jeg ivret for endringen den gang jeg satt i det som da helt Eksamens- og Undervisningsutvalget, jeg husker ikke sikkert når det skjedde, men antar at det var en gang på 1990-tallet.

Vi gikk over til å angi læringskrav, som anga hva man skulle ha lært og kunne testes i til eksamen. Det var en gradering av læringskravene, fra å ha gode ferdigheter til å ha oversikt, men det går jeg ikke nærmere inn på. I “gamle dager” fastsatte faglærer i praksis læringskravene med hva som var inkludert i læreboken.

Det blir nå angitt litteratur. Det er hovedlitteratur, som er litteratur som dekker læringskravene. Hovedlitteraturen dekker det nivået man skal være på til eksamen, og vi kan legge til at det er nivået de beste skal ha på eksamen. Men eksamen er ikke en test i å kunne gjengi den litteraturen man har lest. Man skal kunne anvende de ferdigheter man har oppøvd og de kunnskaper man har tilegnet seg, som er noe helt annet og langt mer krevende enn å kunne gjengi lærebøker.

Videre kan det være innføringslitteratur. Hovedlitteraturen er ikke alltid den beste starten når man begynner på et fag. Da kan det være hensiktsmessig å starte med noe litt enklere, men som ikke tar en til det nivået man bør være på til eksamen. Det finnes ikke innføringslitteratur til alle fag.

Det kan også være tilleggslitteratur. Dette er litteratur som man vanligvis ikke vil lese som en del av studiene. Man har ikke tid til å gå til bunns i alle fag, da går gjerne studiene til bunns. Man må ha et realistisk ambisjonsnivå. Men tilleggslitteratur kan være nyttig hvis man f.eks. skal gjøre oppgaver.

Det kan gjerne være flere bøker som angis som f.eks. hovedlitteratur. Slik det var før, var det i praksis vanskelig å utfordre pensum. Om en ung jypling som, kanskje med god grunn, mente at hen kunnne skrive en bedre lærebok enn den som er pensum, ville ikke en slik bok skyve boken skrevet av fagets nestor ut av pensum. Det var en grunn til at det ble skrevet få slike bøker. Ved å åpne for flere likestilte lærebøker, ville det være en åpning for særlig yngre forfattere. Nå er ikke Jo Hov en ung forfatter. Da jeg studerte på begynnelsen av 1980-tallet, var det læreboken til Jo Hov og Anders Bratholm som var pensum i sivilprosess. Realiteten i å skyve en bok ut av listen over hovedlitteratur, er at man sier at den ikke er god nok. Jeg har ikke alle detaljer i saken, men vet ikke om dette har vært sagt direkte og eventuelt hvordan man har begrunnet dette i den aktuelle saken.

Med så mange studenter som det er på jusstudiet, vil en være garantert et godt salg hvis en bok er den eneste som er angitt som hovedlitteratur, eller som er pensum etter den gamle modellen. Striden om Jo Hovs lærebok gjaldt om denne boken skulle angis som hovedlitteratur ved siden av Anne Robberstads bok. I denne saken brøt man med prinsippet om at to bøker som dekker læringskravene skal stå som likestilt hovedlitteratur. Man gikk tilbake til “gamle dager” og opphøyde Anne Robberstads bok til pensum. Det burde ikke vært gjort, og særlig ille var det når dette skjedde etter Anne Robberstads anbefaling.

Systemet har sine svakheter. Vi som underviser kan ha våre meninger om hvilken lærebok som er den beste, men vi kvier oss gjerne for å komme med klare anbefalinger. Som professor i universitetspedagogikk, Gunnar Handal gjerne sa det: Noen spørsmål er så vanskelige at de overlater vi til studentene som må finne det ut på egenhånd.

På den annen side er det ikke alltid klart at en bok er bedre enn en annen. Noen ganger er en bok bedre i noen spørsmål, mens andre bøker kan være bedre i andre deler. Jeg har alltid syntes det har vært kjedelig å lese en bok flere ganger, en av ulempene ved å ha god hukommelse — som jeg i alle fall hadde da jeg var ung. Hvis det være flere lærebøker foretrakk jeg å lese begge/alle, fremfor å lese en av dem mange ganger.

I valgfag er situasjonen en annen. Utvalget av litteratur er mindre. Ofte finnes ikke annet enn det som fagansvarlig har skrevet, om det finnes noen lærebok i det hele tatt. Jeg skrev min bok “Ytringsfrihet og medieregulering” først og fremst fordi det ikke fantes noen egnet lærebok i faget RINF 1100. Da det endelig kom en lærebok, gikk den inn som hovedlitteratur. Jeg er nok ikke alene om å ha skrevet et lærebok i et fag jeg selv har fagansvaret for, slik at det i det hele tatt skal finnes en lærebok. På den annen side: Det er ikke like mange studenter i de fleste valgfagene, så man får ikke et salg som tilsvarer det man kan få ved lærebøker i de obligatoriske fagene.

Jeg håper dette var siste gang vi ser en sak som dette.