Category Archives: UiO/Universitetspolitikk

NTNU, Eikrem-saken og ytringsfrihet

NTNU har brukt sann­syn­lig­vis vel­dig mye pen­ger på å lage Eik­rem-saken til en for­fer­de­lig smør­je. Jeg har kom­men­tert den­ne saken fle­re gan­ger. Jeg tror den­ne kom­men­ta­ren fra 29. sep­tem­ber 2018 var den førs­te. En liten opp­sum­me­ring av saken.

Første­ama­nu­en­sis Øyvind Eik­rem uttal­te seg om inn­vand­rings­spørs­mål til blog­gen Resett. Den er av man­ge grun­ner ikke blant de jeg bru­ker tid på å lese, så hva han fak­tisk sa, vet jeg ikke. Fle­re av hans kol­le­ger mis­lik­te det­te, noe jeg i og for seg kan for­stå. Jeg vil­le nok ald­ri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eik­rem har selv­føl­ge­lig den sam­me rett til å utta­le seg til Resett som and­re har til å utta­le seg til NRK, Aften­pos­ten, Mor­gen­bla­det, Klasse­kam­pen, Adresse­avisn og Uni­ver­si­tets­avi­sa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selv­føl­ge­lig også rett til å gjø­re det jeg og and­re måt­te mislike. 

Det er sær­lig de upo­pu­læ­re menin­ger som kre­ver ytrings­fri­he­tens beskyt­tel­se. I ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 Hvit valg­al­li­an­se, skri­ver først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for flertallet: 

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som foruroliger.»

Maga­si­net Fil­ter nyhe­ter begyn­te å gra­ve i saken, og men­te at han opp­tråd­te under pseu­do­nym, visst­nok Einar Tambar­skjel­ve (eller Einar Dis­se­mage som det vel blir på et mer moder­ne norsk) i en inn­vand­rings­kri­tisk Face­Bo­ok grup­pe. Det er ikke sær­lig ære­rikt ikke å bru­ke eget navn når man ytrer seg, men det er til­latt. Noen gan­ger kan man ha et legi­timt øns­ke om å hol­de to rol­ler fra hver­and­re, og der­for vel­ge et pseu­do­nym. Det­te har også blitt en sak ved NTNU.

NTNU har enga­sjert advo­kat­fir­ma­et Simon­sen, Vogt og Wiik (SVW) til å grans­ke saken. Det har gans­ke sik­kert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært sær­lig vel anvend­te pen­ger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rap­port, og kjen­ner den bare gjen­nom det som har kom­met frem i media, samt det jour­na­lis­ten fra Uni­ver­si­tets­avi­sa refe­rer­te da jeg snak­ket med hen­ne. Det hør­tes ut som om hun kjen­te den rime­lig godt. 

Jeg får leg­ge til at det er insti­tut­tet hvor Øyind Eik­rem er ansatt, Insti­tutt for sosi­alt arbeid, som har rotet det­te til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har ver­sert noen år. Da den blus­set opp i 2018, uttal­te davæ­ren­de rek­tor Gun­nar Bovim til Unive­si­tets­avi­sen:

” — Vi har hånd­tert den­ne saken dår­lig. Eik­rem skul­le ikke fått munn­kurv, sier han, og slår fast:

- Det er bare å leg­ge seg flat her.

Men Bovim er klar på at hånd­te­rin­gen av Eik­rem-saken run­de II ikke er repre­sen­ta­tiv for NTNUs hold­ning til aka­de­misk ytringsfrihet.

- Her hos oss hol­der vi ytrings­fri­hets­fa­nen høyt. Det er blant annet der­for vi hol­der oss med en fri avis. Vi skal hol­de oss med en debatt­kul­tur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munn­kurv for sine menin­gers skyld.

- Har du for­mid­let det­te til insti­tutt­le­der Rii­na Kiik?

- Jeg har gitt råd til ISAs leder om det­te, ja. Her er det vik­tig å få fram at Kiik søk­te råd på sen­tralt hold om hvor­dan hun skul­le hånd­te­re den­ne saken, før hun ager­te. Jeg må bare kon­sta­te­re at hun fikk dår­lig råd fra oss. Det­te har vi tatt opp internt i våre leden­de organer.”

Hvis jeg under pseu­do­nym skul­le kom­me med poli­tisk ukor­rek­te menin­ger i sosia­le medi­er som vil­le ha pro­vo­sert mine kol­le­ger, så vil­le det ha vært UiO og mine kol­lek­ter helt uved­kom­ment. Jeg har ytrings­fri­het og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kol­le­ger måt­te bli pro­vo­sert av og sterkt mislike.

SVW skal ha kom­met til at de pesu­do­ny­me utta­lel­se­ne på FB er i strid med strl § 185 og der­med straff­ba­re. Jeg har ikke sett de kon­kre­te utta­lel­se­ne, og har ingen mening om akku­rat det spørs­må­let. Men uan­sett: Det har ingen betyd­ning for Øyvind Eik­rems arbeids­for­hold. Om jeg skul­le gjø­re noe ulov­lig, hva enten der er å kjø­re bil i fyl­la, slå ned en per­son, kren­ke noen pri­vat­liv eller kom­me med hate­ful­le eller dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, så ved­kom­mer ikke det mitt arbeids­for­hold ved UiO. Det er even­tu­elt et for­hold for politiet.

Om jeg skal sto­le på jour­na­lis­ten fra Uni­ver­si­tets­avi­sa, så skal SWV ha sagt at ytrin­gen ikke vil­le være straff­bar så len­ge den var ano­nym, men ble straff­bar for­di iden­ti­te­ten hev­des å være avslørt. Det­te viser først og fremst at det­te har ikke de som har skre­vet rap­por­ten for­stått mye av. Skal man vur­de­re om en ytring er straff­bar, må man se på ytrin­gens inn­hold. I en even­tu­ell straffe­sak må det bevi­ses ut over enhver rime­lig tvil at ved­kom­men­de per­son fak­tisk skrev den. Blir det­te bevist, har det ingen betyd­ning om ytrin­ge­ne ble frem­satt ano­nymt eller ikke. SWV skal også ha hev­det at selv om man ikke kan bevi­se at Øyvind Eik­rem har skre­vet de omstrid­te inn­leg­ge­ne, så vil han like­vel kun­ne hol­des ansvar­lig på grunn av hans til­knyt­ning til grup­pen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straf­fes for å ha til­knyt­ning til grup­pen, jeg base­rer meg her bare på det jour­na­lis­ten fortalte.

Den som ytrer seg på Face­Bo­ok eller i and­re fora er ansvar­lig for sin egen ytring, men ikke for hva and­re måt­te ytre i den sam­me grup­pen. I den såkal­te “Kaker­lakk­dom­men” HR-2020–184‑A står det i avsnitt 35:

As ytring kom etter en rek­ke kren­ken­de ytrin­ger mot C i kom­men­tar­fel­tet fra and­re per­soner. A kan ikke straf­fes for and­res kom­men­ta­rer, og jeg er ikke enig med lag­manns­ret­ten i at A har gitt sin «til­slut­ning» til dem. Men dis­se and­re kom­men­ta­re­ne er egnet til å styr­ke den for­stå­el­se av As ytring som kan utle­des av de orde­ne hun selv valg­te, og som jeg har rede­gjort for.”

Ansat­te har selv­sagt ytrings­fri­het. I SWV-rap­por­ten skal det visst­nok stå at Øyvind Eik­rem vil­le ha vært beskyt­tet av den aka­de­mis­ke fri­het om det­te had­de vært sagt i egen­skap av første­ama­nu­en­sis ved NTNU, men at han ikke er bes­yt­tet av det­te siden det var utta­lel­ser han kom med pri­vat. Om det­te er kor­rekt gjen­gitt, viser også det­te at advo­ka­te­ne ikke har gjort en god jobb. Som norsk bor­ger har Øyvind Eik­rem sin ytrings­fri­het som alle oss and­re, også til å kom­me med utta­lel­ser som de fles­te av oss måt­te mislike. 

Selv om den aka­de­mis­ke fri­het på man­ge måter er ytrings­fri­he­tens far eller mor (stryk det som ikke pas­ser), så sup­ple­rer den i prak­sis den gene­rel­le ytrings­fri­he­ten. Som uni­ver­si­tets­an­sat­te er vi i en sær­lig pri­vi­li­gert stilling. 

I en på man­ge måter ulykk­sa­lig sak ble en pro­fes­sor ved UiO avskje­di­get for noen år siden. Han ble opp­fat­tet som en pest og en pla­ge av sine kol­le­ger og sine over­ord­ne­de, og kom med man­ge kri­tis­ke utsagn om dem og deres kom­pe­tan­se. Dess­ver­re end­te saken med at avd­kje­den ble opp­rett­holdt på et gans­ke for­ma­lis­tisk grunn­lag: Han had­de ikke møtt på møter som ledel­sesn had­de inn­kalt ham til, slik at den vik­tigs­te lær­dom­men av saken blir at hvis man blir kalt inn på tep­pet av ledel­sen, da stil­ler man i det møtet, uan­sett hvor menings­løst og tåpe­lig man måt­te mene at det er. Saken ble anket til Høy­este­rett, men anke­ut­val­get til­lot ikke at saken ble frem­met for Høy­este­rett — av grun­ner jeg ikke går nær­me­re inn på. Anke­ut­val­get kom imid­ler­tid med føl­gen­de utsagn, Rt-2011–1011, som også er rele­vant i Eikrem-saken.

«Høy­este­retts anke­ut­valg under­stre­ker at ytrings­fri­he­ten, slik den­ne blant annet kom­mer til uttrykk i Grunn­lo­ven § 100 førs­te ledd og EMK artik­kel 10 nr. 1, gir svært vide ram­mer for hva en viten­ska­pe­lig ansatt kan si om fag­li­ge og admi­ni­stra­ti­ve spørs­mål, selv om det­te inne­bæ­rer å tale ledel­sen eller and­re midt i mot. Den frie aka­de­mis­ke menings­ut­veks­ling er en grunn­leg­gen­de ver­di, og en for­ut­set­ning for at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal kun­ne fyl­le sin opp­ga­ve i et demo­kra­tisk sam­funn. (…) Men også en viten­ska­pe­lig med­ar­bei­der må ta et visst hen­syn ved sin opp­tre­den over­for kol­le­ger og and­re han kom­mer i kon­takt med i sin stil­ling. Han må også ha arbeids­mil­jø­et for øye. I de mest gra­ve­ren­de til­fel­ler vil ytrings­fri­he­ten måt­te vike også på en are­na som det­te, i den for­stand at ytrin­ger som er util­bør­li­ge på grunn av form, tid, forum, omfang eller skade­virk­nin­ger, kan dan­ne grunn­lag for avskjed.»

Når det gjel­der å ta et visst hen­syn, betyr det selv­sagt ikke at man skal la være å kom­me med kri­tis­ke ytrin­ger, eller ytrin­ger som ens kol­le­ger og over­ord­ne­de blir pro­vo­sert av. 

Sivil­om­buds­man­nen har ved fle­re anled­nin­ger vur­dert saken om offent­lig ansat­tes ytrings­fri­het. Det har først og fremst vært offent­lig ansat­tes utta­lel­ser om eget arbeids­felt. I en opp­sum­me­ring fra 2015 skri­ver sivil­om­buds­man­nen:

Det er også pekt på at det skal mye til før gren­se­ne for den ansat­tes ytrings­fri­het er over­skre­det. Ytrin­ger som ikke er under­gitt taus­hets­plikt, og som i hoved­sak gir uttrykk for arbeids­ta­ke­rens egne opp­fat­nin­ger, vil det van­lig­vis være anled­ning til å kom­me med. Det gjel­der også ytrin­ger som arbeids­gi­ve­ren opp­fat­ter som uøns­ke­de, uhel­di­ge eller ube­ha­ge­li­ge. Offent­li­ge ansat­te har et vidt spille­rom – både i form og inn­hold – for offent­lig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeids­om­rå­de og egen arbeids­plass. Det er i utgangs­punk­tet arbeids­gi­ve­ren som må bevi­se at ytrin­gen påfø­rer eller kan påfø­re virk­som­he­ten skade.”

En opp­sum­me­ring:

Om Øyvind Eik­rem har uttalt seg pseu­do­nymt til en FB-grup­pe, ved­kom­mer det­te ikke NTNU, uav­hen­gig av om utta­lel­se­ne er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytrings­fri­het, og NTNU kan ikke leg­ge seg opp i det.

Jeg viser ellers til min bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring”, hvor det blant annet er et kapit­tel om ansat­tes ytringsfrihet. 

Print Friendly, PDF & Email

Livet post-korona, om det blir noe

Vi tenk­te: Til som­mer­en, da … Men det gjaldt som­mer­en 2020. Men til høs­ten … Hvis ingen går i fel­la, men pas­ser seg for den, skal alle sam­men snart få fei­re jul igjen. Vi må stram­me inn noen uker nå, slik at vi kan dra på påske­fe­rie… Til som­mer­en, da … Da vil nok folk være vak­si­nert, så da … Så sit­ter vi her på hjem­me­kon­to­ret og ven­ter på vak­si­nen Godot. 

En gang må det ta slutt på et eller annet vis. Jeg er fort­satt opti­mist, men i sti­gen­de grad en opp­gitt opti­mist. Du ryk­ker sta­dig frem­over i køen. Men om vak­si­ne­køen ikke blir len­ger, går det mye lang­som­mere enn vi har blitt fore­spei­let. Jeg er usik­ker på om de sta­dig redu­ser­te tall for antall vak­si­ner som kan levers skyl­des at noen har tatt vak­sine­pro­du­sen­te­nes opti­mis­tis­ke anslag om hva de håper å kun­ne leve­re som løf­ter om hva de vil leve­re, eller om det er vak­sine­pro­du­sen­te­ne som har lovet mer enn de kan hol­de. Kan­skje er det beg­ge deler. Resul­ta­tet er uan­sett det sam­me. Men en dag må det ta slutt eller i alle fall være redu­sert så mye at vi kan ven­de til­ba­ke til et noen­lun­de nor­malt liv, hva nå det måt­te være. 

Når det gjel­der sådom­mer om frem­ti­den er vi alle like gode, eller egent­lig like dår­li­ge. Også såkal­te eks­per­ter på frem­ti­den har pro­ble­mer med empi­ri­en, og bom­mer gjer­ne like mye som oss syn­se­re. Her er min synsing.

Jeg tror ikke at ver­den kom­mer til å bli som før, og jeg tror vi på man­ge områ­der vil se en utvik­ling til det bed­re. Nød lærer naken kvin­ne å spin­ne, heter det. Jeg kla­rer ikke å for­mu­le­re det like fyn­dig, men nød har lært man­ge tek­no­logive­gre­re å ta i bruk tek­no­lo­gi på nye måter. Video­kon­fe­ran­ser, digi­ta­le møter, hjem­me­kon­tor, fjern­ar­beid, digi­tal under­vis­ning — “kjært” barn har man­ge navn. Det er ikke noe nytt. Mitt pro­fe­sjo­nel­le liv star­tet litt før midt­en av 1980-tal­let. Det har i alle fall vært snak­ket om det­te siden den gang, og tek­no­lo­gi­en har eksistert. 

Con­ti­nue read­ing Livet post-koro­na, om det blir noe

Print Friendly, PDF & Email

Flere vil tilby juristutdanning — på tide å revurdere holdningen til bachelor / master ved Det juridiske fakultet, UiO?

I Khrono kan vi lese at fle­re uni­ver­si­te­ter “Går til kamp mot «gam­mel­dags» grads­for­skrift”. De øns­ker å til­by under­vis­ning i jus, medi­sin og psy­ko­lo­gi. Det står:

Igjen har blir det reist en debatt om grads­for­skrif­ten, som regu­le­rer hvem som skal få til­by pro­fe­sjons­ut­dan­nin­ger som medi­sin, tann­lege, juss og psy­ko­lo­gi — ofte kost­ba­re utdan­nin­ger, som fører til beskyt­te­de titler.”

Medi­sin, tann­lege og psy­ko­lo­gi er kost­ba­re utdan­nin­ger. Kli­nisk utdan­ning er en del av pro­fe­sjons­stu­die­ne, hvil­ket betyr at man må ha til­strek­ke­lig kli­nisk kapa­si­tet på høyt nivå, for å kun­ne til­by sli­ke utdan­nin­ger. Man kun­ne godt øns­ke at også juris­ter som slip­pers løs på sam­fun­net bur­de ha en form for prak­tisk, kli­nisk erfa­ring, og ikke bare ha teo­re­tis­ke kunns­a­per. Men det er en annen dis­ku­sjon, som jeg lar lig­ge. Slik det er i dag, er det juri­dis­ke stu­di­et bil­lig — kan­skje et av de bil­ligs­te stu­die­ne ved uni­ver­si­te­te­ne. Det er et resul­tat av at de juri­dis­ke fakul­te­te­ne har vært under­fi­nan­siert i alle fall i man­ge tiår. 

Con­ti­nue read­ing Fle­re vil til­by jurist­ut­dan­ning — på tide å revur­de­re hold­nin­gen til bachelor / mas­ter ved Det juri­dis­ke fakul­tet, UiO?

Print Friendly, PDF & Email

Digitale læremidler: Ingen vellykket opprydding ved UiT

Den­ne kom­men­ta­ren sto opp­rin­ne­lig i Khrono 6. febru­ar 2021.

Det kan være behov for opp­ryd­ding på det­te områ­det. Men det bør ikke byg­ge på det man har gjort ved UiT Nor­ges ark­tis­ke universitet.

UiT Nor­ges ark­tis­ke uni­ver­si­tet prø­ver å ryd­de opp i digi­tal jun­gel kun­ne vi lese i Khrono. Det er i alle fall ikke et sær­lig vel­lyk­ket for­søk. De er pre­get av en «kjekt å ha» tanke­gang fra UiT, hvor man vil ha det mes­te for sik­ker­hets skyld, uten sær­lig hen­syn til ansat­tes inter­es­ser og rettigheter.

Det er grunn til å min­ne om utgangs­punk­tet. Opp­havs­ret­ten opp­står hos den eller de som står for den ska­pen­de inn­sat­sen, alt­så de som utar­bei­der under­vis­nings­ma­te­ria­let. Hvis and­re skal over­ta den ret­ten, må det skje ved avta­le. Det er ikke noe et uni­ver­si­tets­sty­re ensi­dig kan fast­set­te gjen­nom å ved­ta ret­nings­lin­jer. Ingen bør inn­gå en avta­le som inne­bæ­rer veder­lags­fri over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter til arbeids­gi­ver, slik UiT leg­ger opp til. Digi­tal under­vis­ning UiT prø­ver å ryd­de opp i digi­tal jungel

Con­ti­nue read­ing Digi­ta­le lære­mid­ler: Ingen vel­lyk­ket opp­ryd­ding ved UiT

Print Friendly, PDF & Email

He’s dead, but he won’t lie down. Om døde forelesere som spøker på video

Vi har kun­ne lese om stu­den­ten Aaron Ansuini ved Concor­dia Uni­ver­sity i Mon­treal, som til sin sto­re for­skrek­kel­se opp­da­get at fore­le­se­ren han så på video døde 2019. Jeg falt for fris­tel­sen til låne tit­te­len på Otto Nil­sens dess­ver­re alt­for aktu­el­le sang. Did­rik Søder­lind skrev nylig en utmer­ket artik­kel om kon­spi­ra­sjo­ner vi ikke ser ut til å bli kvitt. Men som Otto Nil­sen sier i førs­te vers, har han hen­tet tit­te­len fra refren­get i en trall fra det tid­lig tretti­tall. Her er san­gen frem­ført av nå avdøde Otto Nil­sen i NRK i 1982.

Jeg har i utgangs­punk­tet ingen pro­ble­mer med at fore­le­se­re vi ser på video er døde, i alle fall så len­ge de døde etter at de holdt forelesningen. 

Con­ti­nue read­ing He’s dead, but he won’t lie down. Om døde fore­le­se­re som spø­ker på video

Print Friendly, PDF & Email

Henrik Asheims våte drøm om å spre det glade budskap gjennom opptak av forelesninger

Forsk­nings- og høy­ere utdan­nings­mi­nis­ter Hen­rik Asheim har under pre­sen­ta­sjon av utkast til nytt parti­pro­gram for Høy­re lagt fram drøm­mer om at opp­tak av alle fore­les­nin­ger skal gjø­re fritt til­gjen­ge­lig på net­tet. Slik skal han spre kunn­skap og de gla­de bud­skap til fol­ket. Vi som har levd en stund har sett det­te man­ge gan­ger før, i uli­ke for­kled­nin­ger. New skin for the old ceremony.

Går vi til­ba­ke til 1990-tal­let var “fjern­un­der­vis­ning” det man skul­le sat­se på. Man skul­le kun­ne sit­te i hver sin avkrok og føl­ge under­vis­ning på uni­ver­si­tets­nivå. Nå had­de vi en form for fjern­un­der­vis­ning len­ge før det­te. Det kal­les lære­bø­ker. Det var også brev­sko­ler, men ikke på uni­ver­si­tets­nivå. I Stor­bri­tan­nia har man len­ge hatt Open Uni­ver­sity. Men vi har ikke hatt noe til­sva­ren­de i Norge.

Tek­no­lo­gi­en gjor­de sitt inn­tog, og det kom sta­dig nye kles­drak­ter som den­ne fjern­un­der­vis­nin­gen kun­ne ifø­res. Noen hus­ker kan­skje Jag­lands etter­ut­dan­nings­re­form. Den falt også gans­ke flatt til jorden.

MOOC fikk en entu­si­as­tisk mot­ta­gel­se, helt til man for­søk­te det i prak­sis. Vel­dig man­ge var inter­es­sert, svært få gjen­nom­før­te og nes­ten ingen tok eksa­men. Det var dyrt å pro­du­se­re, og ga i prak­sis ingen resultater.

Con­ti­nue read­ing Hen­rik Asheims våte drøm om å spre det gla­de bud­skap gjen­nom opp­tak av fore­les­nin­ger

Print Friendly, PDF & Email

Rettigheter til digitalt undervisningsmateriale

En kor­te­re rede­gjø­rel­se for mine syns­punk­ter er pub­li­sert i Khrono. Her utdy­pes en del i den­ne kommentaren.

Nød lærer naken kvin­ne å spin­ne, og aka­de­misk ansat­te å under­vi­se gjen­nom digi­ta­le kana­ler. Vår­en 2020 var unn­taks­til­stand. Vi impro­vi­ser­te som best vi kun­ne, for å gjø­re det bes­te ut av en situa­sjon ingen av oss var for­be­redt på. 

Vi må reg­ne med at digi­tal under­vis­ning og digi­ta­le lære­mid­ler har kom­met for å bli. Men det bør være som et sup­ple­ment til tra­di­sjo­nell under­vis­ning, ikke noe som kom­mer i ste­det for den. Selv sav­ner jeg å møte leven­de stu­den­ter, ikke bare et kame­ra og en skjerm.

Når under­vis­ning her­me­ti­se­res i form av opp­tak er det ikke len­ger under­vis­ning, men lære­mid­ler. Som uni­ver­si­tets- og høy­skole­an­sat­te har vi plikt til å fors­ke og til å pub­li­se­re forsk­nings­re­sul­ta­ter, og til å under­vi­se. Vi har også en plikt til å for­mid­le, men den er det i prak­sis ingen insti­tu­sjo­ner som bryr seg om. Men vi har ingen plikt til å lage lære­mid­ler annet det vi even­tu­elt tren­ger til vår egen under­vis­ning. Noen av oss lager lære­mid­ler i form av lære­bø­ker. At man vel­ger å bru­ke digi­ta­le kana­ler i ste­det for tra­di­sjo­nell bok­form, end­rer ikke utgangs­punk­tet. Det­te er noe vi gjør i til­legg til våre van­li­ge arbeidsplikter.

Con­ti­nue read­ing Ret­tig­he­ter til digi­talt under­vis­nings­ma­te­ria­le

Print Friendly, PDF & Email

Er klage over sensur ved Det juridiske fakultet forsvarlig?

Det­te er en kom­men­tar som har lig­get upub­li­sert en stund. Men etter at NRK.no pub­li­ser­te en sak hvor hvor en “Rea­ge­rer på at ny sen­sor får vite karak­te­ren når ele­ve­ne kla­ger”, med litt etter­føl­gen­de Twit­ter-dis­ku­sjon, hen­ter jeg den fram og går gjen­nom den på nytt.

Spørs­må­let kun­ne ha vært for­mu­lert som hvor­vidt eksa­mens­sen­sur er for­svar­lig. Jeg mener at den i utgangs­punk­tet er det. I alle fall er den så for­svar­lig som den kan bli, uten over­dre­ven res­surs­bruk. Vi har all­tid to sen­so­rer, og det mener jeg det bør være. Jeg har til­strek­ke­lig man­ge gan­ger erfart at min med­sen­sor og jeg har bedømt en opp­ga­ve så ulikt at vi har måt­tet gå til­ba­ke og se på den en gang til, for å kom­me til et resul­tat vi kun­ne bli eni­ge om. Hvis en av oss had­de bedømt opp­ga­ven ale­ne, vil­le resul­ta­tet ha blitt feil, i den ene eller annen ret­ning. Der­for mener jeg at det bør være to sen­so­rer for at bedøm­mel­sen skal bli forsvarlig.

Con­ti­nue read­ing Er kla­ge over sen­sur ved Det juri­dis­ke fakul­tet for­svar­lig?

Print Friendly, PDF & Email

Om nedleggelse av pant- og konkursrett og andre fag ved ved Det juridiske fakultet, UiO.

Det juri­dis­ke fakul­tet ved UiO har vært gjen­nom nok en run­de med å sane­re fag. Den­ne gan­gen for­svant blant annet pante­rett og kon­kurs­rett som valg­fag, noe som har ført til sto­re pro­tes­ter fra advo­ka­ter. Stu­diede­ka­nen vil ikke end­re ved­ta­ket. Kol­le­ga Erik Røsæg har ikke gitt opp kam­pen for dis­se fagene. 

Jeg har vært ansatt ved Det juri­dis­ke fakul­tet i snart 35 år. I dis­se åre­ne har gjen­nom­gangs­me­lo­di­en når det gjel­der under­vis­ning vært inn­spa­ring, kutt og ned­skjæ­rin­ger. Sær­lig har man vært ivrig etter å kut­te antall valg­fag, de fage­ne som van­lig­vis lig­ger nær­mest det man kan kal­le “forsk­nings­fron­ten”. Jeg kan ikke hus­ke å ha møtt en offen­siv hold­ning hvor spørs­må­let er: Hvor­dan lager vi det bes­te juri­dis­ke studiet?

Jeg er ikke noen ung­dom len­ger. Hvis jeg tar sik­te på å arbei­de til jeg fyl­ler 70, har jeg kna­pt seks og et halvt akti­ve år igjen. Da tvin­ges man til å prio­ri­te­re tiden. Jeg vil skri­ve fer­dig mest mulig av det som fore­lig­ger som utkast, skis­ser og enda løse­re ide­er. Det er man­ge kam­per man ikke kan ta, og jeg har ikke tenkt å bru­ke noe sær­lig tid på dis­ku­sjon om stu­die­ord­nin­ger og valg­fag. Men noen syns­punk­ter vil jeg like­vel gi uttrykk for.

Aller helst bur­de man kun­ne alt om alt, og stu­den­te­ne bur­de stu­de­re alt om alt. Det er av man­ge grun­ner helt urea­lis­tisk. Det vil­le bli fryk­te­lig dyrt. Vi vil­le fått vel­dig man­ge stu­den­ter, og svært få juris­ter. De vil­le ikke ha blitt fer­di­ge før de når pen­sjons­al­de­ren, og like­vel vil­le de ikke ha vært utlært. Vi må prioritere.

Det juri­dis­ke stu­di­et er først og fremst et metode­stu­di­um. Våre stu­den­ter skal i løpet av stu­di­et tre­nes opp til å kun­ne anven­de juri­disk meto­de til å behand­le i prin­sip­pet ethvert juri­disk spørs­mål som måt­te duk­ke opp. Man kan ikke lære meto­de løs­re­vet fra fag hvor meto­den anven­des. Gjen­nom stu­di­et lærer man å bru­ke meto­den innen­for man­ge uli­ke juri­dis­ke fag. I til­legg må juris­ter ha kunn­ska­per, slik at man ikke behø­ver å slå opp i lit­te­ra­tu­ren for å fin­ne ut hva et kjøp er, et for­valt­nings­ved­tak, lega­li­tets­krav, osv — selv om man ikke behø­ver å kun­ne det i alle detaljer.

De obli­ga­to­ris­ke fage­ne er sli­ke som alle etter dagens ord­ning må stu­de­re, og som ide­elt sett er de enhver god jurist bør ha stu­dert. Vi må erkjen­ne at det ikke bare er rasjo­nel­le grun­ner bak val­get av obli­ga­to­ris­ke fag. Noen obli­ga­to­ris­ke fag er obli­ga­to­ris­ke av gam­mel vane — de har “all­tid” vært obli­ga­to­ris­ke. Når et fag først har etab­lert seg som et obli­ga­to­risk fag, er det vans­ke­lig å sky­ve det ut igjen. Folk har inves­tert mye per­son­lig pre­sti­sje i fage­ne, og det blir lett opp­fat­tet som et angrep på den eller de som arbei­der med fage­ne, om man vil ha dem ut. Men skal man gi plass til nye fag, må noe ut. Jeg vil ikke her gå inn på hvil­ke av dagens obli­ga­to­ris­ke fag som jeg mener ikke len­ger bur­de være obli­ga­to­ris­ke. Sli­ke utspill plei­er å få folk raskt ned i skyttergravene.

Con­ti­nue read­ing Om ned­leg­gel­se av pant- og kon­kurs­rett og and­re fag ved ved Det juri­dis­ke fakul­tet, UiO.

Print Friendly, PDF & Email

Open Acces, Plan S og CC-BY-lisenser. Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner

Fri til­gang til forsk­nings­re­sul­ta­ter er en vak­ker tan­ke. Det er også sunt med en reak­sjon mot grå­di­ge, og sær­de­les lønn­som­me tids­skrifts­for­lag. Sam­ti­dig har det vært mye nai­vi­tet i Open Access-bevegelsen.

Jeg har fått ser­vert røren­de tan­ker om hvor­dan ei jen­te i Afgha­ni­stan kan stu­de­re når alle viten­ska­pe­li­ge artik­ler er fritt tilgjengelige.

Hvis man skal ha noe utbyt­te av å lese viten­ska­pe­li­ge artik­ler må man ha for­kunn­ska­per i faget. Viten­ska­pe­li­ge artik­ler er ikke inn­fø­rings­frem­stil­lin­ger for de som ikke kjen­ner faget. Dis­se kunn­ska­pe­ne har nep­pe ei jen­te i Afgha­ni­stan som ikke har fått gå på skole.

De fles­te artik­le­ne er skre­vet på engelsk, eller and­re språk som den­ne jen­ta i Afgha­ni­stan nep­pe behers­ker. Hun må også ha en bruk­bar inter­net­for­bin­del­se, noe hun sann­syn­lig­vis hel­ler ikke har.

Men selv om man har til­gang, behers­ker språ­ket og har noen ele­men­tæ­re kunn­ska­per i faget, tror jeg ikke at Kris­ti­an Gun­der­sens artik­kel om cyto­lo­ka­li­se­ring av PCM1-pro­tei­net blir folke­les­ning, selv om den skul­le bli fritt tilgjengelig.

Len­ge svev­de man­ge OA-evan­ga­lis­ter i den tro at OA-publse­ring var gra­tis. Jeg har hørt en av dem for­tel­le om et tids­skrift, jeg har glemt hvil­ket, som kun had­de en kost­nad på ca 30 kr per pub­li­sert artik­kel. Det betyr at man kan bru­ke et sted mel­lom fem og ti minut­ter med betalt arbeid per artik­kel, for­ut­satt at dis­se får omtrent den sam­me beta­lin­gen som det er van­lig å beta­le stu­den­ter i Nor­ge. Enten er det tids­skrif­tet basert på at man ukri­tisk tryk­ker “pub­lish” på alle inn­kom­ne bidrag, eller man har basert seg på at folk skal arbei­de gratis.

Jeg trod­de det­te had­de roet seg. Vi fikk nasjo­na­le ret­nings­lin­jer om åpen pub­li­se­ring, hvor det blant annet står: Con­ti­nue read­ing Open Acces, Plan S og CC-BY-lisen­ser. Vei­en til Hel­ve­te er bro­lagt med gode inten­sjo­ner

Print Friendly, PDF & Email