Category Archives: UiO/Universitetspolitikk

Fastsettelse av “pensum”. Striden om lærebok i sivilprosess ved UiO

Det juri­dis­ke fakul­tet ved UiO har hatt en stygg sak om fast­set­tel­se av pen­sum i sivil­pro­sess. Den har fått en god avslut­ning, men en avslut­ning som er pin­lig for Det juri­dis­ke fakul­tet. Sivil­om­bu­det kom til den gans­ke åpen­ba­re kon­ku­sjon at for­fat­ter av en kon­kur­re­ren­de lære­bok var inha­bil når det gjaldt vur­de­ring av lære­bø­ker. Sivil­pro­sess er ikke mitt fag, så jeg har ikke lest noen av de to lære­bø­ke­ne, og mener ikke noe om dem. 

Til eksa­men er det avgjø­ren­de hva du har lært, ikke hva du har lest. I gam­le dager ble enkel­te bøker “kano­ni­sert” som pen­sum. Det var gjer­ne fag­an­svar­lig som “eide” faget, som også had­de lære­bo­ken i faget. Vi gikk en gang bort fra det­te. Jeg ivret for end­rin­gen den gang jeg satt i det som da helt Eksa­mens- og Under­vis­nings­ut­val­get, jeg hus­ker ikke sik­kert når det skjed­de, men antar at det var en gang på 1990-tallet. 

Vi gikk over til å angi lærings­krav, som anga hva man skul­le ha lært og kun­ne tes­tes i til eksa­men. Det var en gra­de­ring av lærings­kra­ve­ne, fra å ha gode fer­dig­he­ter til å ha over­sikt, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. I “gam­le dager” fast­sat­te fag­læ­rer i prak­sis lærings­kra­ve­ne med hva som var inklu­dert i læreboken. 

Det blir nå angitt lit­te­ra­tur. Det er hoved­lit­te­ra­tur, som er lit­te­ra­tur som dek­ker lærings­kra­ve­ne. Hoved­lit­te­ra­tu­ren dek­ker det nivå­et man skal være på til eksa­men, og vi kan leg­ge til at det er nivå­et de bes­te skal ha på eksa­men. Men eksa­men er ikke en test i å kun­ne gjen­gi den lit­te­ra­tu­ren man har lest. Man skal kun­ne anven­de de fer­dig­he­ter man har opp­øvd og de kunn­ska­per man har til­eg­net seg, som er noe helt annet og langt mer kre­ven­de enn å kun­ne gjen­gi lærebøker. 

Vide­re kan det være inn­fø­rings­lit­te­ra­tur. Hoved­lit­te­ra­tu­ren er ikke all­tid den bes­te star­ten når man begyn­ner på et fag. Da kan det være hen­sikts­mes­sig å star­te med noe litt enk­le­re, men som ikke tar en til det nivå­et man bør være på til eksa­men. Det fin­nes ikke inn­fø­rings­lit­te­ra­tur til alle fag.

Det kan også være til­leggs­lit­te­ra­tur. Det­te er lit­te­ra­tur som man van­lig­vis ikke vil lese som en del av stu­die­ne. Man har ikke tid til å gå til bunns i alle fag, da går gjer­ne stu­die­ne til bunns. Man må ha et rea­lis­tisk ambi­sjons­nivå. Men til­leggs­lit­te­ra­tur kan være nyt­tig hvis man f.eks. skal gjø­re oppgaver.

Det kan gjer­ne være fle­re bøker som angis som f.eks. hoved­lit­te­ra­tur. Slik det var før, var det i prak­sis vans­ke­lig å utford­re pen­sum. Om en ung jyp­ling som, kan­skje med god grunn, men­te at hen kunn­ne skri­ve en bed­re lære­bok enn den som er pen­sum, vil­le ikke en slik bok sky­ve boken skre­vet av fagets nes­tor ut av pen­sum. Det var en grunn til at det ble skre­vet få sli­ke bøker. Ved å åpne for fle­re like­stil­te lære­bø­ker, vil­le det være en åpning for sær­lig yng­re for­fat­te­re. Nå er ikke Jo Hov en ung for­fat­ter. Da jeg stu­der­te på begyn­nel­sen av 1980-tal­let, var det lære­bo­ken til Jo Hov og Anders Brat­holm som var pen­sum i sivil­pro­sess. Rea­li­te­ten i å sky­ve en bok ut av lis­ten over hoved­lit­te­ra­tur, er at man sier at den ikke er god nok. Jeg har ikke alle detal­jer i saken, men vet ikke om det­te har vært sagt direk­te og even­tu­elt hvor­dan man har begrun­net det­te i den aktu­el­le saken. 

Med så man­ge stu­den­ter som det er på jus­stu­di­et, vil en være garan­tert et godt salg hvis en bok er den enes­te som er angitt som hoved­lit­te­ra­tur, eller som er pen­sum etter den gam­le model­len. Stri­den om Jo Hovs lære­bok gjaldt om den­ne boken skul­le angis som hoved­lit­te­ra­tur ved siden av Anne Rob­ber­stads bok. I den­ne saken brøt man med prin­sip­pet om at to bøker som dek­ker lærings­kra­ve­ne skal stå som like­stilt hoved­lit­te­ra­tur. Man gikk til­ba­ke til “gam­le dager” og opp­høy­de Anne Rob­ber­stads bok til pen­sum. Det bur­de ikke vært gjort, og sær­lig ille var det når det­te skjed­de etter Anne Rob­ber­stads anbefaling.

Sys­te­met har sine svak­he­ter. Vi som under­vi­ser kan ha våre menin­ger om hvil­ken lære­bok som er den bes­te, men vi kvi­er oss gjer­ne for å kom­me med kla­re anbe­fa­lin­ger. Som pro­fes­sor i uni­ver­si­tets­pe­da­go­gikk, Gun­nar Han­dal gjer­ne sa det: Noen spørs­mål er så vans­ke­li­ge at de over­la­ter vi til stu­den­te­ne som må fin­ne det ut på egenhånd. 

På den annen side er det ikke all­tid klart at en bok er bed­re enn en annen. Noen gan­ger er en bok bed­re i noen spørs­mål, mens and­re bøker kan være bed­re i and­re deler. Jeg har all­tid syn­tes det har vært kje­de­lig å lese en bok fle­re gan­ger, en av ulem­pe­ne ved å ha god hukom­mel­se — som jeg i alle fall had­de da jeg var ung. Hvis det være fle­re lære­bø­ker fore­trakk jeg å lese begge/alle, frem­for å lese en av dem man­ge ganger. 

I valg­fag er situa­sjo­nen en annen. Utval­get av lit­te­ra­tur er mind­re. Ofte fin­nes ikke annet enn det som fag­an­svar­lig har skre­vet, om det fin­nes noen lære­bok i det hele tatt. Jeg skrev min bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring” først og fremst for­di det ikke fan­tes noen egnet lære­bok i faget RINF 1100. Da det ende­lig kom en lære­bok, gikk den inn som hoved­lit­te­ra­tur. Jeg er nok ikke ale­ne om å ha skre­vet et lære­bok i et fag jeg selv har fag­an­sva­ret for, slik at det i det hele tatt skal fin­nes en lære­bok. På den annen side: Det er ikke like man­ge stu­den­ter i de fles­te valg­fa­ge­ne, så man får ikke et salg som til­sva­rer det man kan få ved lære­bø­ker i de obli­ga­to­ris­ke fagene. 

Jeg håper det­te var sis­te gang vi ser en sak som dette. 

Print Friendly, PDF & Email

Ytringsfrihet i akademia. Noen refleksjoner etter Eikremsaken ved NTNU

<edit> Det var visst skjedd en feil ved pub­li­se­rin­gen av førs­te ver­sjon, slik at mye av teks­ten kom to gan­ger. Det er nå (for­hå­pent­lig­vis) ret­tet opp </edit>

Kon­flik­ten mel­lom Øyvind Eik­rem og NTNU er for­likt. Vi jus­pro­fes­so­rer for­står at par­ter kan vel­ge å inn­gå for­lik frem­for en lang tvist i retts­ap­pa­ra­tet med et utfall som ingen kan for­ut­si. Men vi liker det ikke når det er saker som rei­ser spørs­mål av prin­si­pi­ell retts­lig betyd­ning. Da vil vi ha en retts­lig avkla­ring, helst fra Høyesterett. 

For­li­ket, slik det er omtalt i media inne­bæ­rer i kort­ver­sjon at Øyvind Eik­rem får lønn i fem år uten å ha noen arbeids­plik­ter. Før NTNU gikk med på det­te had­de de brukt mer enn 3 mill til advo­ka­ter. Jeg tvi­ler på at NTNU vil­le ha gått med på et så roms­lig og dyrt for­lik hvis de had­de trodd at de had­de en god sak. 

Jeg har inter­es­sert meg for den­ne saken ut fra per­spek­ti­vet ytrings­fri­het i aka­de­mia. Jeg har stort sett fulgt saken gjen­nom media, først og fremst Khrono, som har hatt den mest omfat­ten­de dek­nin­gen. Men jeg har også og har hatt til­gang bl.a. en uslad­det ver­sjon av det 42 sider lan­ge frem­leggs­no­ta­tet som ble behand­let av sty­ret i NTNU og kan­skje også noen and­re doku­men­ter som ikke har blitt offent­lig­gjort. I frem­leggs­no­ta­tet vises det til en doku­ment­sam­ling, som ut fra hen­vis­nin­ge­ne ser ut til å ha vært gans­ke omfat­ten­de. Den­ne har jeg ikke sett. 

Øyvind Eik­rem har kom­met med kon­tro­ver­si­el­le og poli­tisk ukor­rek­te utta­lel­ser, og har blitt beskyldt for utsagn han ikke har erkjent å ha frem­satt. Jeg er dypt uenig med det han har sagt og det han påstås å ha sagt. Men vi må være i stand til å ten­ke prin­si­pi­elt og ikke spar­ke folk for å ha kom­met med utta­lel­ser vi mis­li­ker. Det er de upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­ten vern. Jeg star­ter med det­te sita­tet fra først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for fler­tal­let i ple­nums­dom­men om Hvit valg­al­li­an­se, Rt-1997–1821:

Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger. Det kan gjø­res inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten, men for at det­te skal kun­ne god­tas, må inn­gre­pet anses nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn. Det stil­les stren­ge krav til begrun­nel­sen for en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten, og det kre­ves for­holds­mes­sig­het mel­lom inn­gre­pet og for­må­let med det­te. Unn­tak fra ytrings­fri­he­ten må under­gis en restrik­tiv for­tolk­ning. Et sen­tralt ele­ment ved nød­ven­dig­hets­vur­de­rin­gen er om det fore­lig­ger et påtren­gen­de sam­funns­mes­sig behov for inn­gre­pet – “pres­sing soci­al need”. Om det­te kan jeg blant annet vise til de såkal­te “Spy­catch­er”– dom­me­ne, Serie A Nr 216, dom­mens punkt 60, og 217, dom­mens punkt 50 (EMD-1988–13585) og (EMD-1987–13166).”

Sivil­om­bu­det har i en rek­ke saker uttalt seg om offent­lig ansat­tes ytrings­frhet gene­relt. Jeg viser til nær­me­re drøf­tel­se av Jon Wes­sel Aas «Offent­lig ansat­tes ytrings­fri­het», som kan opp­sum­me­res slik:

  • «Det er som hoved­re­gel ikke adgang til reak­sjo­ner fra arbeids­gi­ver med mind­re ytrin­ge­ne inne­bæ­rer åpen­bar risi­ko for ska­de på arbeids­gi­vers legi­ti­me og sak­li­ge inter­es­ser. Det er som nevnt, arbeids­gi­ver som må påvi­se at den aktu­el­le ytring inne­bæ­rer slik risiko.
  • Ytrin­ger som ikke er under­gitt taus­hets­plikt og som hoved­sa­ke­lig er uttrykk for ansat­tes egne opp­fat­nin­ger, vil nor­malt være beskyt­tet av ytringsfrihet.
  • Det gjel­der også ytrin­ger som arbeids­gi­ver opp­fat­ter som uøns­ke­de, uhel­di­ge eller ubehagelige.
  • Offent­lig ansat­te har vide­re vidt spille­rom (i form og inn­hold) for å ytre seg offent­lig om sin mening – også om eget arbeids­om­rå­de og egen arbeidsplass.» 

Aka­de­misk ansat­te har en vide­re ytrings­fri­het en and­re offent­lig ansat­te. Jeg viser her til Høy­este­retts anke­ut­valgs utta­lel­se i Ned­kvit­ne-saken, Rt-2011–1011, avsnitt 8:

Høy­este­retts anke­ut­valg under­stre­ker at ytrings­fri­he­ten, slik den­ne blant annet kom­mer til uttrykk i Grunn­lo­ven § 100 førs­te ledd og EMK artik­kel 10 nr. 1, gir svært vide ram­mer for hva en viten­ska­pe­lig ansatt kan si om fag­li­ge og admi­ni­stra­ti­ve spørs­mål, selv om det­te inne­bæ­rer å tale ledel­sen eller and­re midt i mot. Den frie aka­de­mis­ke menings­ut­veks­ling er en grunn­leg­gen­de ver­di, og en for­ut­set­ning for at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal kun­ne fyl­le sin opp­ga­ve i et demo­kra­tisk sam­funn. Det vises i den­ne for­bin­del­se til EMDs dom 23. juni 2009 i saken Sor­guc mot Tyr­kia (17089/03) (EMD-2003–17089) avsnitt 35, jf. avsnitt 21. Men også en viten­ska­pe­lig med­ar­bei­der må ta et visst hen­syn ved sin opp­tre­den over­for kol­le­ger og and­re han kom­mer i kon­takt med i sin stil­ling. Han må også ha arbeids­mil­jø­et for øye. I de mest gra­ve­ren­de til­fel­ler vil ytrings­fri­he­ten måt­te vike også på en are­na som det­te, i den for­stand at ytrin­ger som er util­bør­li­ge på grunn av form, tid, forum, omfang eller skade­virk­nin­ger, kan dan­ne grunn­lag for avskjed. Den ansat­tes vil­je til dia­log med arbeids­gi­ve­ren for å få kon­flik­ter over på kon­struk­ti­ve spor, vil også utgjø­re en del av bil­det. Avvei­nin­gen må skje i tråd med Grunn­lo­ven § 100 and­re og tred­je ledd og EMK artik­kel 10 nr. 2.”

Den­ne saken ble dess­ver­re avgjort på et gans­ke for­ma­lis­tisk grunn­lag, slik at spørs­må­let om hans ytrings­fri­het ikke fikk noen reell behand­ling. Han had­de latt være å møte i møter han var inn­kalt til av ledel­sen. Så det enes­te vi kan trek­ke ut av den saken, er at uan­sett hvor menings­løst man synes det måt­te være, så stil­ler man hvis man blir kalt inn på tep­pet av ledelsen. 

Hva er det så Øyvind Eik­rem skal ha gjort?

Han kom for det førs­te med noen utta­lel­ser til det kon­tro­ver­si­el­le, høyre­eks­tre­me nett­ste­det Resett.no etter en drap­sak i Trond­heim, som fle­re av hans kol­le­ger og muli­gens også stu­den­ter rea­ger­te på. Han har selv­føl­ge­lig den sam­me ret­ten til å utta­le seg til Resett som jeg har til å utta­le meg til Khrono, Aften­pos­ten og NRK. Og han har rett til å kom­me med syns­punk­ter som jeg og man­ge med meg er dypt ueni­ge i.

Han skal også ha kom­met med sterkt inn­vand­rings­kri­tis­ke, kall det gjer­ne hate­ful­le eller rasis­tis­ke ytrin­ger en en grup­pe på Face­bo­ok. Alle dis­se utsag­ne­ne er frem­satt under pseu­do­nym, og han har ald­ri erkjent å ha frem­satt dis­se ytrin­ge­ne. Advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig har laget en rap­port for NTNU hvor de bl.a. har gått gjen­nom dis­se utsag­ne­ne. Jeg har gjen­tat­te gan­ger uten hell for­søkt å fin­ne den­ne rap­por­ten, men den ser ikke ut til å være offent­lig til­gjen­ge­lig. Jeg kjen­ner vur­de­rin­ge­ne i den­ne rap­por­ten kun fra det som frem­kom­mer i frem­leggs­no­ta­tet til sty­ret ved NTNU, samt det som har vært omtalt i media. De kon­klu­de­rer med at utsag­ne­ne stri­der mot straffe­lo­ven § 185 om hate­ful­le ytrin­ger og er ulov­li­ge. Sli­ke bestem­mel­ser som begren­ser ytrings­fri­he­ten må all­tid for­stå på bak­grunn av Grunn­lo­ven § 100 om ytrings­fri­het, og må der­for tol­kes gans­ke restrk­tivt. For en mer omfat­ten­de gjen­nom­gang av retts­prak­sis om strl § 185 og dens for­gjen­ger i den gam­le straffe­lo­ven § 135a viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring s. 115–149. Jeg har ikke vur­dert de utsagn som er gjen­gitt i saks­frem­leg­get vel­dig grun­dig, men det er i alle fall ikke klart at de er ulov­li­ge. Her kan det være på sin plass å min­ne om at det er en stor grå­sone mel­lom det man­ge av oss vil mene er uak­sep­ta­belt og uan­sten­dig, og det som er ulovlig.

Øyvind Eik­rem har som nevnt ikke erkjent at det er han som har skre­vet de omstrid­te inn­leg­ge­ne. En annen har erkjent at han sto bak noen av kom­men­ta­re­ne på det han karak­te­ri­ser­te som en tulle­pro­fil på Face­bo­ok. Om det­te står det i saksfremlegget:

Det for­hold at xxx har erkjent å stå bak ytrin­ge­ne er også omtalt av Khrono, i en artik­kel fra 23. august 2020, jf. doku­ment­sam­lin­gen s. 97. Etter rek­tors vur­de­ring er det ikke nød­ven­dig å ta stil­ling til hvor­vidt erklæ­rin­gen er tro­ver­dig, da avskjeds­ved­tak byg­ger på at Eik­rem uan­sett had­de til­gang til pro­fi­len, uten at han gjor­de noe for å «hind­re spred­nin­gen av frem­med­fiendt­lig og hate­ful­le ytrin­ger», jf. doku­ment­sam­lin­gen side 345. Det for­hold at xxx benyt­tet seg av en «tulle­pro­fil» som alle­re­de var inn­log­get på Eik­rems iPad under­byg­ger tvert imot at Eik­rem har dis­po­nert og hatt til­gang til den ano­ny­me Facebook-profilen.”

Advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig skri­ver, gjen­gitt etter saksfremlegget:

«Det er SVWT sin kon­klu­sjon at Eik­rem har hatt til­gang til å dis­po­ne­re, her­under pub­li­se­re inn­legg, kom­men­ta­rer og “likes”, på Face­bo­ok kon­to omtalt av Fil­ter Nyhe­ter 20. febru­ar 2020, og at han må hol­des ansvar­lig for inn­hol­det i de ytrin­ger som der er publisert.»

Om det skul­le være rik­tig at Eik­rem har hatt til­gang til pro­fi­len og ikke har gjort noe for å hind­re spred­nin­gen, så må det­te være et åpen­bart uhold­bart grunn­lag for å begrun­ne avskjed. Rek­tor hev­der at Eik­rem har et slags redak­tør­an­svar for en pri­vat FB-pro­fil, og det at han ikke har utøvet det­te på en etter NTNUs mening god nok måte, skal alt­så være avskjeds­grunn. Det er gans­ke enkelt absurd. Øyvind Eik­rem har ikke ansvar for annet enn det han even­tu­elt har skre­vet selv. At advo­kat­fir­ma­et Simon­sen Vogt Wiig kan hev­de at Øyvind Eik­rem har et slikt ansvar, bidrar ikke til at jeg har til­lit til det arbei­det de har gjort, selv om jeg ikke har lest selve rapporten. 

Om Øyvind Eik­rem under pseu­do­nym skal ha skre­vet inn­legg med et ulov­lig inn­hold på en FB-grup­pe, så kan det uan­sett ikke være avskjeds­grunn. Det er intet som knyt­ter dis­se utta­lel­se­ne til NTNU, og de kan ikke ha betyd­ning for hans ansettelsesforhold. 

Jeg går til­ba­ke til den førs­te saken som Høye­se­rett behand­let hvor noen ble dømt for å ha frem­satt hatefulle/rasistiske ytrin­ger, Rt-1977–114. En lek­tor ved en videre­gå­en­de sko­le, eller det het vel fort­satt gym­nas den gan­gen, had­de kom­met med utta­lel­ser hvor han bl.a. had­de for­svart jøde­ut­ryd­de­le­se­ne og vil­le depor­te­re jøder bosatt i Nor­ge. Det nær­me­re inn­hold i utta­lel­se­ne går jeg ikke inn på.

Han ble sene­re avskje­di­get, og den saken kom også opp for­Høy­es­rett, og dom­men er gjen­gitt i Rt-1982–1729. Avskje­den var begrun­net med at han også had­de frem­satt syns­punk­ter til­sva­ren­de de han var straffe­dømt for, i sin under­vis­ning. Det benek­tet han selv, men når vi skal vur­de­re det retts­li­ge må vi byg­ge på det dom­sto­le­ne fant bevist og som de byg­get sin avgjø­rel­se på. I Eik­rem-saken er det ingen anførs­ler om at Øyvind Eik­rem i sin under­vis­ning skal ha kom­met med ytrin­ger til­sva­ren­de de han påstås å ha frem­satt på FB.

I den­ne sis­te av de to dom­me­ne sies det en del om at lære­re er avhen­gig av til­lit, som i prak­sis kan begren­se deres ytrings­fri­het noe. Det er et syns­punkt som jeg ikke dis­ku­te­rer nær­me­re i den­ne sam­men­hen­gen. Uan­sett vil en viten­ska­pe­lig ansatt ved et uni­ver­si­tet har en vide­re ytrings­fri­het enn en lek­tor i videre­gå­en­de sko­le. Jeg viser her til Uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 1–5 (4), hvor det står:

(4) Den som gir under­vis­ning ved insti­tu­sjon under den­ne lov har et selv­sten­dig fag­lig ansvar for inn­hold og opp­legg av den­ne innen­for de ram­mer som insti­tu­sjo­nen fast­set­ter eller som føl­ger av lov eller i med­hold av lov.”

Det kan nok dis­ku­te­res hvor stram­me ram­mer insti­tu­sjo­nen kan fast­set­te for slik under­vis­ning. Jeg går ikke inn i de spørs­må­le­ne. Men ram­me­ne kan nok ikke være så stram­me at man ikke skal kun­ne kom­me med kon­tro­ver­si­el­le syns­punk­ter som står i oppo­si­sjon til de domi­ne­ren­de syns­punk­ter i det fag hvor man underviser. 

I frem­leggs­no­ta­tet opp­sum­me­res syns­punk­ter fra stu­den­ter på den­ne måten:

Eik­rems opp­tre­den over­for stu­den­ter: NTNU har mot­tatt bekym­rings­mel­din­ger fra stu­den­ter, der det blant annet kom­mer frem at de opp­le­ver ube­hag når de skal kon­tak­te Eik­rem for fag­lig hjelp, og at de fryk­ter å bli møtt med for­dom­mer basert på hudfarge.”

Det er ikke refe­rert til noen kon­kre­te hen­del­ser. Alle som har vært stu­den­ter har nok opp­levd at det har vært pro­fes­so­rer og and­re under­vi­se­re som man har kvi­et seg for å kon­tak­te for fag­lig hjelp, med eller uten grunn. En del av oss har nok også opp­levd at den vi fryk­tet og var red­de for å kon­tak­te vis­te seg å være en imøte­kom­men­de og venn­lig per­son, mens noen som i sin ordi­næ­re under­vis­ning gjor­de mye for å frem­stå som vel­dig stu­dent­venn­li­ge, var gans­ke arro­gan­te og avvi­sen­de om man tok kon­takt med dem. Vi skal selv­sagt være imøte­kom­men­de over­for stu­den­ter og behand­le stu­den­ter med resepkt, i alle fall innen rime­lig­he­tens gren­ser. Det er nok ikke all­tid til­fel­le, men det kan ikke være noe som begrun­ner avskjed.

Som nevnt er det ikke refe­rert til kon­kre­te hen­del­ser. Det drei­er seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hoved­sak synes å være baser­te på medie­støy­en rundt den­ne saken. Man kan ikke begrun­ne en avskjed med en ikke kon­kre­ti­sert og kan­skje ube­grun­net frykt hos studenter. 

Som nevnt er det ikke refe­rert til kon­kre­te hen­del­ser. Det drei­er seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hoved­sak synes å være baser­te på medie­støy­en rundt den­ne saken. Man kan ikke begrun­ne en avskjed med en ikke kon­kre­ti­sert og kan­skje ube­grun­net frykt hos studenter.

Det er også anført fra NTNU at Øyvind Eik­rem skal ha uttrykt mis­til­lit over­for ledel­sen og kol­le­ger. Slik ledel­sen har hånd­tert den­ne saken, er det gans­ke åpen­bart at man ikke kan ha til­littil dem. Hvis jeg had­de blitt utsatt for en behand­ling i nær­he­ten av det Øyvind Eik­rem har blitt utsatt for, vil­le hel­ler ikke jeg ha hatt til­lit til ledel­sen. Han skal hel­ler ikke ha vært sam­ar­beids­vil­lig over­for det advo­kat­fir­ma som NTNU har enga­sjert i saken. Jeg kan ikke se at man plik­te å sam­ar­bei­de med med pri­va­te som er enga­sjert til å dri­ve etter­forsk­ning i en sak som den­ne. De vil­le også under­sø­ke hans jobb-PC for å fin­ne ut om han kan ha hatt til­gang til den omstrid­te FB-kon­to­en fra den­ne PCen. Jeg vil­le også ha mot­satt meg det­te, og ikke sam­ar­bei­det. Det har hel­dig­vis ikke vært en aktu­ell situa­sjon, så jeg har ikke hatt behov for å ta stil­ling til hva jeg vil­le ha gjort i en slik situasjon.

<edit>Nå har det akku­rat blitt kjent at NTNU har fått et over­tre­del­ses­ge­byr på 150 000 kr fra Data­til­sy­net for ulov­lig inn­syn i hans epost­kon­to, hvil­ket bare bekref­ter at man ikke kan ha til­lit til en slik ledelse</edit>

Om noen av kol­le­ge­ne kan vi lese føl­gen­de i saksfremlegget:

Den 4. novem­ber 2020 pub­li­ser­te Nidar­os en artik­kel der sti­pen­dia­te­ne Anne Aas­back og Malin Fæve­len stod frem og for­tal­te at de had­de vært øyen­vit­ner til at Eik­rem var inn­log­get på den omtal­te Facebook-profilen.”

Kol­le­ger som spio­ne­rer på hva man gjør og rap­por­te­rer til ledel­sen, kan man ha til­lit til sli­ke? Jeg vil­le i alle fall ikke hatt det. Sli­ke hand­lin­ger vil bidra til å øde­leg­ge ethvert faglmiljø.

Jeg er over­be­vist om at NTNU had­de hatt en svært dår­lig sak, og saken had­de blitt prøvd for en dom­stol. Jeg skul­le gjer­ne hatt en avgjø­rel­se fra Høy­este­rett i den­ne saken, men det får vi ikke.

Print Friendly, PDF & Email

Frustrasjoner over nye IT-løsninger. Nytt økonomisystem

I 2020 vei­le­det jeg en mas­ter­stu­dent ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Sli­ke vei­led­ning­sopp­drag er ikke vel­dig godt betalt, så det er ikke noe jeg påtar meg for pen­ge­nes skyld. UiB had­de tatt i bruk nytt lønns- og per­so­nal­sys­tem fra Direk­to­ra­tet for for­valt­ning og øko­nomi­sty­ring, som har nett­adres­sen dfo.no. Fra 3. mai tar Uni­ver­si­te­tet i Oslo i bruk det sam­me sys­te­met, noe som ble en påmin­nel­se for meg. Det er ikke helt uvan­lig at UiO er tre­ge­re enn UiB når det gjel­der å ta i bruk sli­ke løs­nin­ger. Nå er det visst, ikke over­ras­ken­de, pro­ble­mer med sys­te­met, og UiB er visst litt nølen­de med å si at de egent­lig har tatt det i bruk. Og jeg lurer på hvor man­ge nye direk­to­ra­ter, med der­til­hø­ren­de direk­tø­rer, vi egent­lig trenger. 

Jeg fikk på et tids­punkt, jeg har glemt om det var mot slut­ten av 2020 eller på begyn­nel­sen av 2021, en epost fra en eller annen epost­adres­se @dfo.no, hvor det sto at jeg had­de en arbeids­kon­trakt til sig­ne­ring på en eller annen weba­dres­se hos dfo.no. Det var ikke noe i den mel­din­gen som sa hva slags arbeids­kon­trakt det gjaldt eller med hvem.

Det er ele­men­tær IT-sik­ker­het at man ikke klik­ker på len­ker til ukjen­te weba­dres­ser i epost­mel­din­ger fra ukjen­te avsen­de­re. Så jeg klik­ket selv­føl­ge­lig ikke på len­ken i den mel­din­gen. Jeg fikk nok noen påmin­nel­ser fra UiB sene­re, så jeg for­sto hva det­te gjaldt. Men det ble lig­gen­de. Skje­ma­er har ald­ri vært min ster­kes­te side — jeg har sik­kert tapt en del pen­ger gjen­nom åre­ne ved ikke å sen­de inn sli­ke. Men da vi fikk en rek­ke påmin­nel­ser om det, tenk­te jeg at jeg fikk fin­ne til­ba­ke til den­ne arbeids­kon­trak­ten og sen­de den inn. Nå er det gjort. Jeg kom­men­ter­te det over­for saks­be­hand­ler ved UiB, som kun­ne for­tel­le at jeg ikke var den enes­te som had­de rea­gert på den­ne måten. Det var gans­ke man­ge som ikke had­de klik­ket på den lenken.

Con­ti­nue read­ing Frust­ra­sjo­ner over nye IT-løs­nin­ger. Nytt øko­nomi­sys­tem

Print Friendly, PDF & Email

NTNU, Eikrem-saken og ytringsfrihet

NTNU har brukt sann­syn­lig­vis vel­dig mye pen­ger på å lage Eik­rem-saken til en for­fer­de­lig smør­je. Jeg har kom­men­tert den­ne saken fle­re gan­ger. Jeg tror den­ne kom­men­ta­ren fra 29. sep­tem­ber 2018 var den førs­te. En liten opp­sum­me­ring av saken.

Første­ama­nu­en­sis Øyvind Eik­rem uttal­te seg om inn­vand­rings­spørs­mål til blog­gen Resett. Den er av man­ge grun­ner ikke blant de jeg bru­ker tid på å lese, så hva han fak­tisk sa, vet jeg ikke. Fle­re av hans kol­le­ger mis­lik­te det­te, noe jeg i og for seg kan for­stå. Jeg vil­le nok ald­ri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eik­rem har selv­føl­ge­lig den sam­me rett til å utta­le seg til Resett som and­re har til å utta­le seg til NRK, Aften­pos­ten, Mor­gen­bla­det, Klasse­kam­pen, Adresse­avisn og Uni­ver­si­tets­avi­sa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selv­føl­ge­lig også rett til å gjø­re det jeg og and­re måt­te mislike. 

Det er sær­lig de upo­pu­læ­re menin­ger som kre­ver ytrings­fri­he­tens beskyt­tel­se. I ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 Hvit valg­al­li­an­se, skri­ver først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for flertallet: 

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som foruroliger.»

Maga­si­net Fil­ter nyhe­ter begyn­te å gra­ve i saken, og men­te at han opp­tråd­te under pseu­do­nym, visst­nok Einar Tambar­skjel­ve (eller Einar Dis­se­mage som det vel blir på et mer moder­ne norsk) i en inn­vand­rings­kri­tisk Face­Bo­ok grup­pe. Det er ikke sær­lig ære­rikt ikke å bru­ke eget navn når man ytrer seg, men det er til­latt. Noen gan­ger kan man ha et legi­timt øns­ke om å hol­de to rol­ler fra hver­and­re, og der­for vel­ge et pseu­do­nym. Det­te har også blitt en sak ved NTNU.

NTNU har enga­sjert advo­kat­fir­ma­et Simon­sen, Vogt og Wiik (SVW) til å grans­ke saken. Det har gans­ke sik­kert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært sær­lig vel anvend­te pen­ger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rap­port, og kjen­ner den bare gjen­nom det som har kom­met frem i media, samt det jour­na­lis­ten fra Uni­ver­si­tets­avi­sa refe­rer­te da jeg snak­ket med hen­ne. Det hør­tes ut som om hun kjen­te den rime­lig godt. 

Jeg får leg­ge til at det er insti­tut­tet hvor Øyind Eik­rem er ansatt, Insti­tutt for sosi­alt arbeid, som har rotet det­te til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har ver­sert noen år. Da den blus­set opp i 2018, uttal­te davæ­ren­de rek­tor Gun­nar Bovim til Unive­si­tets­avi­sen:

” — Vi har hånd­tert den­ne saken dår­lig. Eik­rem skul­le ikke fått munn­kurv, sier han, og slår fast:

- Det er bare å leg­ge seg flat her.

Men Bovim er klar på at hånd­te­rin­gen av Eik­rem-saken run­de II ikke er repre­sen­ta­tiv for NTNUs hold­ning til aka­de­misk ytringsfrihet.

- Her hos oss hol­der vi ytrings­fri­hets­fa­nen høyt. Det er blant annet der­for vi hol­der oss med en fri avis. Vi skal hol­de oss med en debatt­kul­tur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munn­kurv for sine menin­gers skyld.

- Har du for­mid­let det­te til insti­tutt­le­der Rii­na Kiik?

- Jeg har gitt råd til ISAs leder om det­te, ja. Her er det vik­tig å få fram at Kiik søk­te råd på sen­tralt hold om hvor­dan hun skul­le hånd­te­re den­ne saken, før hun ager­te. Jeg må bare kon­sta­te­re at hun fikk dår­lig råd fra oss. Det­te har vi tatt opp internt i våre leden­de organer.”

Hvis jeg under pseu­do­nym skul­le kom­me med poli­tisk ukor­rek­te menin­ger i sosia­le medi­er som vil­le ha pro­vo­sert mine kol­le­ger, så vil­le det ha vært UiO og mine kol­lek­ter helt uved­kom­ment. Jeg har ytrings­fri­het og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kol­le­ger måt­te bli pro­vo­sert av og sterkt mislike.

SVW skal ha kom­met til at de pesu­do­ny­me utta­lel­se­ne på FB er i strid med strl § 185 og der­med straff­ba­re. Jeg har ikke sett de kon­kre­te utta­lel­se­ne, og har ingen mening om akku­rat det spørs­må­let. Men uan­sett: Det har ingen betyd­ning for Øyvind Eik­rems arbeids­for­hold. Om jeg skul­le gjø­re noe ulov­lig, hva enten der er å kjø­re bil i fyl­la, slå ned en per­son, kren­ke noen pri­vat­liv eller kom­me med hate­ful­le eller dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, så ved­kom­mer ikke det mitt arbeids­for­hold ved UiO. Det er even­tu­elt et for­hold for politiet.

Om jeg skal sto­le på jour­na­lis­ten fra Uni­ver­si­tets­avi­sa, så skal SWV ha sagt at ytrin­gen ikke vil­le være straff­bar så len­ge den var ano­nym, men ble straff­bar for­di iden­ti­te­ten hev­des å være avslørt. Det­te viser først og fremst at det­te har ikke de som har skre­vet rap­por­ten for­stått mye av. Skal man vur­de­re om en ytring er straff­bar, må man se på ytrin­gens inn­hold. I en even­tu­ell straffe­sak må det bevi­ses ut over enhver rime­lig tvil at ved­kom­men­de per­son fak­tisk skrev den. Blir det­te bevist, har det ingen betyd­ning om ytrin­ge­ne ble frem­satt ano­nymt eller ikke. SWV skal også ha hev­det at selv om man ikke kan bevi­se at Øyvind Eik­rem har skre­vet de omstrid­te inn­leg­ge­ne, så vil han like­vel kun­ne hol­des ansvar­lig på grunn av hans til­knyt­ning til grup­pen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straf­fes for å ha til­knyt­ning til grup­pen, jeg base­rer meg her bare på det jour­na­lis­ten fortalte.

Den som ytrer seg på Face­Bo­ok eller i and­re fora er ansvar­lig for sin egen ytring, men ikke for hva and­re måt­te ytre i den sam­me grup­pen. I den såkal­te “Kaker­lakk­dom­men” HR-2020–184‑A står det i avsnitt 35:

As ytring kom etter en rek­ke kren­ken­de ytrin­ger mot C i kom­men­tar­fel­tet fra and­re per­soner. A kan ikke straf­fes for and­res kom­men­ta­rer, og jeg er ikke enig med lag­manns­ret­ten i at A har gitt sin «til­slut­ning» til dem. Men dis­se and­re kom­men­ta­re­ne er egnet til å styr­ke den for­stå­el­se av As ytring som kan utle­des av de orde­ne hun selv valg­te, og som jeg har rede­gjort for.”

Ansat­te har selv­sagt ytrings­fri­het. I SWV-rap­por­ten skal det visst­nok stå at Øyvind Eik­rem vil­le ha vært beskyt­tet av den aka­de­mis­ke fri­het om det­te had­de vært sagt i egen­skap av første­ama­nu­en­sis ved NTNU, men at han ikke er bes­yt­tet av det­te siden det var utta­lel­ser han kom med pri­vat. Om det­te er kor­rekt gjen­gitt, viser også det­te at advo­ka­te­ne ikke har gjort en god jobb. Som norsk bor­ger har Øyvind Eik­rem sin ytrings­fri­het som alle oss and­re, også til å kom­me med utta­lel­ser som de fles­te av oss måt­te mislike. 

Selv om den aka­de­mis­ke fri­het på man­ge måter er ytrings­fri­he­tens far eller mor (stryk det som ikke pas­ser), så sup­ple­rer den i prak­sis den gene­rel­le ytrings­fri­he­ten. Som uni­ver­si­tets­an­sat­te er vi i en sær­lig pri­vi­li­gert stilling. 

I en på man­ge måter ulykk­sa­lig sak ble en pro­fes­sor ved UiO avskje­di­get for noen år siden. Han ble opp­fat­tet som en pest og en pla­ge av sine kol­le­ger og sine over­ord­ne­de, og kom med man­ge kri­tis­ke utsagn om dem og deres kom­pe­tan­se. Dess­ver­re end­te saken med at avd­kje­den ble opp­rett­holdt på et gans­ke for­ma­lis­tisk grunn­lag: Han had­de ikke møtt på møter som ledel­sesn had­de inn­kalt ham til, slik at den vik­tigs­te lær­dom­men av saken blir at hvis man blir kalt inn på tep­pet av ledel­sen, da stil­ler man i det møtet, uan­sett hvor menings­løst og tåpe­lig man måt­te mene at det er. Saken ble anket til Høy­este­rett, men anke­ut­val­get til­lot ikke at saken ble frem­met for Høy­este­rett — av grun­ner jeg ikke går nær­me­re inn på. Anke­ut­val­get kom imid­ler­tid med føl­gen­de utsagn, Rt-2011–1011, som også er rele­vant i Eikrem-saken.

«Høy­este­retts anke­ut­valg under­stre­ker at ytrings­fri­he­ten, slik den­ne blant annet kom­mer til uttrykk i Grunn­lo­ven § 100 førs­te ledd og EMK artik­kel 10 nr. 1, gir svært vide ram­mer for hva en viten­ska­pe­lig ansatt kan si om fag­li­ge og admi­ni­stra­ti­ve spørs­mål, selv om det­te inne­bæ­rer å tale ledel­sen eller and­re midt i mot. Den frie aka­de­mis­ke menings­ut­veks­ling er en grunn­leg­gen­de ver­di, og en for­ut­set­ning for at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal kun­ne fyl­le sin opp­ga­ve i et demo­kra­tisk sam­funn. (…) Men også en viten­ska­pe­lig med­ar­bei­der må ta et visst hen­syn ved sin opp­tre­den over­for kol­le­ger og and­re han kom­mer i kon­takt med i sin stil­ling. Han må også ha arbeids­mil­jø­et for øye. I de mest gra­ve­ren­de til­fel­ler vil ytrings­fri­he­ten måt­te vike også på en are­na som det­te, i den for­stand at ytrin­ger som er util­bør­li­ge på grunn av form, tid, forum, omfang eller skade­virk­nin­ger, kan dan­ne grunn­lag for avskjed.»

Når det gjel­der å ta et visst hen­syn, betyr det selv­sagt ikke at man skal la være å kom­me med kri­tis­ke ytrin­ger, eller ytrin­ger som ens kol­le­ger og over­ord­ne­de blir pro­vo­sert av. 

Sivil­om­buds­man­nen har ved fle­re anled­nin­ger vur­dert saken om offent­lig ansat­tes ytrings­fri­het. Det har først og fremst vært offent­lig ansat­tes utta­lel­ser om eget arbeids­felt. I en opp­sum­me­ring fra 2015 skri­ver sivil­om­buds­man­nen:

Det er også pekt på at det skal mye til før gren­se­ne for den ansat­tes ytrings­fri­het er over­skre­det. Ytrin­ger som ikke er under­gitt taus­hets­plikt, og som i hoved­sak gir uttrykk for arbeids­ta­ke­rens egne opp­fat­nin­ger, vil det van­lig­vis være anled­ning til å kom­me med. Det gjel­der også ytrin­ger som arbeids­gi­ve­ren opp­fat­ter som uøns­ke­de, uhel­di­ge eller ube­ha­ge­li­ge. Offent­li­ge ansat­te har et vidt spille­rom – både i form og inn­hold – for offent­lig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeids­om­rå­de og egen arbeids­plass. Det er i utgangs­punk­tet arbeids­gi­ve­ren som må bevi­se at ytrin­gen påfø­rer eller kan påfø­re virk­som­he­ten skade.”

En opp­sum­me­ring:

Om Øyvind Eik­rem har uttalt seg pseu­do­nymt til en FB-grup­pe, ved­kom­mer det­te ikke NTNU, uav­hen­gig av om utta­lel­se­ne er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytrings­fri­het, og NTNU kan ikke leg­ge seg opp i det.

Jeg viser ellers til min bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring”, hvor det blant annet er et kapit­tel om ansat­tes ytringsfrihet. 

Print Friendly, PDF & Email

Livet post-korona, om det blir noe

Vi tenk­te: Til som­mer­en, da … Men det gjaldt som­mer­en 2020. Men til høs­ten … Hvis ingen går i fel­la, men pas­ser seg for den, skal alle sam­men snart få fei­re jul igjen. Vi må stram­me inn noen uker nå, slik at vi kan dra på påske­fe­rie… Til som­mer­en, da … Da vil nok folk være vak­si­nert, så da … Så sit­ter vi her på hjem­me­kon­to­ret og ven­ter på vak­si­nen Godot. 

En gang må det ta slutt på et eller annet vis. Jeg er fort­satt opti­mist, men i sti­gen­de grad en opp­gitt opti­mist. Du ryk­ker sta­dig frem­over i køen. Men om vak­si­ne­køen ikke blir len­ger, går det mye lang­som­mere enn vi har blitt fore­spei­let. Jeg er usik­ker på om de sta­dig redu­ser­te tall for antall vak­si­ner som kan levers skyl­des at noen har tatt vak­sine­pro­du­sen­te­nes opti­mis­tis­ke anslag om hva de håper å kun­ne leve­re som løf­ter om hva de vil leve­re, eller om det er vak­sine­pro­du­sen­te­ne som har lovet mer enn de kan hol­de. Kan­skje er det beg­ge deler. Resul­ta­tet er uan­sett det sam­me. Men en dag må det ta slutt eller i alle fall være redu­sert så mye at vi kan ven­de til­ba­ke til et noen­lun­de nor­malt liv, hva nå det måt­te være. 

Når det gjel­der sådom­mer om frem­ti­den er vi alle like gode, eller egent­lig like dår­li­ge. Også såkal­te eks­per­ter på frem­ti­den har pro­ble­mer med empi­ri­en, og bom­mer gjer­ne like mye som oss syn­se­re. Her er min synsing.

Jeg tror ikke at ver­den kom­mer til å bli som før, og jeg tror vi på man­ge områ­der vil se en utvik­ling til det bed­re. Nød lærer naken kvin­ne å spin­ne, heter det. Jeg kla­rer ikke å for­mu­le­re det like fyn­dig, men nød har lært man­ge tek­no­logive­gre­re å ta i bruk tek­no­lo­gi på nye måter. Video­kon­fe­ran­ser, digi­ta­le møter, hjem­me­kon­tor, fjern­ar­beid, digi­tal under­vis­ning — “kjært” barn har man­ge navn. Det er ikke noe nytt. Mitt pro­fe­sjo­nel­le liv star­tet litt før midt­en av 1980-tal­let. Det har i alle fall vært snak­ket om det­te siden den gang, og tek­no­lo­gi­en har eksistert. 

Con­ti­nue read­ing Livet post-koro­na, om det blir noe

Print Friendly, PDF & Email

Flere vil tilby juristutdanning — på tide å revurdere holdningen til bachelor / master ved Det juridiske fakultet, UiO?

I Khrono kan vi lese at fle­re uni­ver­si­te­ter “Går til kamp mot «gam­mel­dags» grads­for­skrift”. De øns­ker å til­by under­vis­ning i jus, medi­sin og psy­ko­lo­gi. Det står:

Igjen har blir det reist en debatt om grads­for­skrif­ten, som regu­le­rer hvem som skal få til­by pro­fe­sjons­ut­dan­nin­ger som medi­sin, tann­lege, juss og psy­ko­lo­gi — ofte kost­ba­re utdan­nin­ger, som fører til beskyt­te­de titler.”

Medi­sin, tann­lege og psy­ko­lo­gi er kost­ba­re utdan­nin­ger. Kli­nisk utdan­ning er en del av pro­fe­sjons­stu­die­ne, hvil­ket betyr at man må ha til­strek­ke­lig kli­nisk kapa­si­tet på høyt nivå, for å kun­ne til­by sli­ke utdan­nin­ger. Man kun­ne godt øns­ke at også juris­ter som slip­pers løs på sam­fun­net bur­de ha en form for prak­tisk, kli­nisk erfa­ring, og ikke bare ha teo­re­tis­ke kunns­a­per. Men det er en annen dis­ku­sjon, som jeg lar lig­ge. Slik det er i dag, er det juri­dis­ke stu­di­et bil­lig — kan­skje et av de bil­ligs­te stu­die­ne ved uni­ver­si­te­te­ne. Det er et resul­tat av at de juri­dis­ke fakul­te­te­ne har vært under­fi­nan­siert i alle fall i man­ge tiår. 

Con­ti­nue read­ing Fle­re vil til­by jurist­ut­dan­ning — på tide å revur­de­re hold­nin­gen til bachelor / mas­ter ved Det juri­dis­ke fakul­tet, UiO?

Print Friendly, PDF & Email

Digitale læremidler: Ingen vellykket opprydding ved UiT

Den­ne kom­men­ta­ren sto opp­rin­ne­lig i Khrono 6. febru­ar 2021.

Det kan være behov for opp­ryd­ding på det­te områ­det. Men det bør ikke byg­ge på det man har gjort ved UiT Nor­ges ark­tis­ke universitet.

UiT Nor­ges ark­tis­ke uni­ver­si­tet prø­ver å ryd­de opp i digi­tal jun­gel kun­ne vi lese i Khrono. Det er i alle fall ikke et sær­lig vel­lyk­ket for­søk. De er pre­get av en «kjekt å ha» tanke­gang fra UiT, hvor man vil ha det mes­te for sik­ker­hets skyld, uten sær­lig hen­syn til ansat­tes inter­es­ser og rettigheter.

Det er grunn til å min­ne om utgangs­punk­tet. Opp­havs­ret­ten opp­står hos den eller de som står for den ska­pen­de inn­sat­sen, alt­så de som utar­bei­der under­vis­nings­ma­te­ria­let. Hvis and­re skal over­ta den ret­ten, må det skje ved avta­le. Det er ikke noe et uni­ver­si­tets­sty­re ensi­dig kan fast­set­te gjen­nom å ved­ta ret­nings­lin­jer. Ingen bør inn­gå en avta­le som inne­bæ­rer veder­lags­fri over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter til arbeids­gi­ver, slik UiT leg­ger opp til. Digi­tal under­vis­ning UiT prø­ver å ryd­de opp i digi­tal jungel

Con­ti­nue read­ing Digi­ta­le lære­mid­ler: Ingen vel­lyk­ket opp­ryd­ding ved UiT

Print Friendly, PDF & Email

He’s dead, but he won’t lie down. Om døde forelesere som spøker på video

Vi har kun­ne lese om stu­den­ten Aaron Ansuini ved Concor­dia Uni­ver­sity i Mon­treal, som til sin sto­re for­skrek­kel­se opp­da­get at fore­le­se­ren han så på video døde 2019. Jeg falt for fris­tel­sen til låne tit­te­len på Otto Nil­sens dess­ver­re alt­for aktu­el­le sang. Did­rik Søder­lind skrev nylig en utmer­ket artik­kel om kon­spi­ra­sjo­ner vi ikke ser ut til å bli kvitt. Men som Otto Nil­sen sier i førs­te vers, har han hen­tet tit­te­len fra refren­get i en trall fra det tid­lig tretti­tall. Her er san­gen frem­ført av nå avdøde Otto Nil­sen i NRK i 1982.

Jeg har i utgangs­punk­tet ingen pro­ble­mer med at fore­le­se­re vi ser på video er døde, i alle fall så len­ge de døde etter at de holdt forelesningen. 

Con­ti­nue read­ing He’s dead, but he won’t lie down. Om døde fore­le­se­re som spø­ker på video

Print Friendly, PDF & Email

Henrik Asheims våte drøm om å spre det glade budskap gjennom opptak av forelesninger

Forsk­nings- og høy­ere utdan­nings­mi­nis­ter Hen­rik Asheim har under pre­sen­ta­sjon av utkast til nytt parti­pro­gram for Høy­re lagt fram drøm­mer om at opp­tak av alle fore­les­nin­ger skal gjø­re fritt til­gjen­ge­lig på net­tet. Slik skal han spre kunn­skap og de gla­de bud­skap til fol­ket. Vi som har levd en stund har sett det­te man­ge gan­ger før, i uli­ke for­kled­nin­ger. New skin for the old ceremony.

Går vi til­ba­ke til 1990-tal­let var “fjern­un­der­vis­ning” det man skul­le sat­se på. Man skul­le kun­ne sit­te i hver sin avkrok og føl­ge under­vis­ning på uni­ver­si­tets­nivå. Nå had­de vi en form for fjern­un­der­vis­ning len­ge før det­te. Det kal­les lære­bø­ker. Det var også brev­sko­ler, men ikke på uni­ver­si­tets­nivå. I Stor­bri­tan­nia har man len­ge hatt Open Uni­ver­sity. Men vi har ikke hatt noe til­sva­ren­de i Norge.

Tek­no­lo­gi­en gjor­de sitt inn­tog, og det kom sta­dig nye kles­drak­ter som den­ne fjern­un­der­vis­nin­gen kun­ne ifø­res. Noen hus­ker kan­skje Jag­lands etter­ut­dan­nings­re­form. Den falt også gans­ke flatt til jorden.

MOOC fikk en entu­si­as­tisk mot­ta­gel­se, helt til man for­søk­te det i prak­sis. Vel­dig man­ge var inter­es­sert, svært få gjen­nom­før­te og nes­ten ingen tok eksa­men. Det var dyrt å pro­du­se­re, og ga i prak­sis ingen resultater.

Con­ti­nue read­ing Hen­rik Asheims våte drøm om å spre det gla­de bud­skap gjen­nom opp­tak av fore­les­nin­ger

Print Friendly, PDF & Email

Rettigheter til digitalt undervisningsmateriale

En kor­te­re rede­gjø­rel­se for mine syns­punk­ter er pub­li­sert i Khrono. Her utdy­pes en del i den­ne kommentaren.

Nød lærer naken kvin­ne å spin­ne, og aka­de­misk ansat­te å under­vi­se gjen­nom digi­ta­le kana­ler. Vår­en 2020 var unn­taks­til­stand. Vi impro­vi­ser­te som best vi kun­ne, for å gjø­re det bes­te ut av en situa­sjon ingen av oss var for­be­redt på. 

Vi må reg­ne med at digi­tal under­vis­ning og digi­ta­le lære­mid­ler har kom­met for å bli. Men det bør være som et sup­ple­ment til tra­di­sjo­nell under­vis­ning, ikke noe som kom­mer i ste­det for den. Selv sav­ner jeg å møte leven­de stu­den­ter, ikke bare et kame­ra og en skjerm.

Når under­vis­ning her­me­ti­se­res i form av opp­tak er det ikke len­ger under­vis­ning, men lære­mid­ler. Som uni­ver­si­tets- og høy­skole­an­sat­te har vi plikt til å fors­ke og til å pub­li­se­re forsk­nings­re­sul­ta­ter, og til å under­vi­se. Vi har også en plikt til å for­mid­le, men den er det i prak­sis ingen insti­tu­sjo­ner som bryr seg om. Men vi har ingen plikt til å lage lære­mid­ler annet det vi even­tu­elt tren­ger til vår egen under­vis­ning. Noen av oss lager lære­mid­ler i form av lære­bø­ker. At man vel­ger å bru­ke digi­ta­le kana­ler i ste­det for tra­di­sjo­nell bok­form, end­rer ikke utgangs­punk­tet. Det­te er noe vi gjør i til­legg til våre van­li­ge arbeidsplikter.

Con­ti­nue read­ing Ret­tig­he­ter til digi­talt under­vis­nings­ma­te­ria­le

Print Friendly, PDF & Email