Category Archives: UiO/Universitetspolitikk

Akademisk ytringsfrihet. NTNU og Resett

Første­ama­nu­en­sis Øyvind Eik­rem  ved NTNU ble kalt inn på insti­tutt­le­de­rens kon­tor og utsatt for sterk kri­tikk for å ha latt seg inter­vjue av nett­ste­det Resett. Ytrings­fri­het er vik­tig, og den er sær­lig vik­tig i aka­de­mia. I aka­de­mia skal vi ha en sær­de­les høy tole­ran­se over­for avvi­ken­de, upo­pu­læ­re og kri­tis­ke menin­ger.

Jeg synes Resett er et for­fer­de­lig, høyreks­tremt nett­sted. På nett­ste­det spres fals­ke nyhe­ter, rasis­me, hat og per­son­hets. Selv vil­le jeg ikke ha uttalt meg til det nett­ste­det. En del av ytrings­fri­he­ten er også fri­he­ten til ikke å ytre seg. Øyvind Eik­rem er i sin ful­le rett til å utta­le seg til hvem han vil, om hva han vil, uan­sett hva vi and­re måt­te mene om det han sier og om hvem han utta­ler seg til.

I Uni­ver­si­tets­avi­sa omta­les hen­del­sen slik:

Kort tid etter mot­tar Eik­rem enda en epost fra insti­tut­tets ledel­se, den­ne fra nest­le­der Edgar Mar­tin­sen, hvor han blant annet skri­ver at «som kol­le­ga og ansvar­lig for forsk­ning rea­ge­rer jeg på din kom­men­tar på Resett.» I epos­ten ankla­ger ISAs nest­le­der Eik­rem for ikke å over­hol­de insti­tut­tets verdi­nor­mer, og han opp­ford­rer Eik­rem til å «gå i deg selv», for­di utta­lel­se­ne hans etter nest­le­de­rens kon­klu­sjon «har­mo­ne­rer ikke med et av våre vik­tigs­te stand­punk­ter; respekt og aner­kjen­nel­se.»”

Nest­le­der Edgar Mar­tin­sen må gjer­ne være dypt uenig med Øyvind Ekrem, og må gjer­ne ta til mot­mæle. Men da må han tre ut av rol­len som nest­le­der ved insti­tut­tet, slik at han frem­trer som mot­de­bat­tant på like lin­je med Øyvind Eik­rem.

Con­ti­nue read­ing Aka­de­misk ytrings­fri­het. NTNU og Resett

Print Friendly, PDF & Email

Opptak av forelesninger, videoproduksjoner mm @pcfrolich

Etter at jeg skrev kom­men­ta­ren om “Digi­ta­li­se­rings­nai­vis­te­ne”, har noen hev­det at det fin­nes man­ge fore­les­ning­sopp­tak som er vel­dig gode, og at sto­re uni­ver­si­te­ter i USA har lagt ut det­te. Jeg må erkjen­ne at jeg så gjen­nom en del sli­ke for en del tid til­ba­ke, og var ikke impo­nert. Men man må være åpen for at også her skjer det for­bedrein­ger. Jeg har der­for nå sett på noe av det som for tiden lig­ger ute fra noen uni­ver­si­te­ter, men selv­føl­ge­lig ikke alt som fin­nes.

Det mes­te av det som folk har vist til, er ikke enk­le fore­les­ning­sopp­tak. Det er påkos­te­de TV- eller video­pro­duk­sjo­ner gjort med utgangs­punkt i en fore­les­ning, og det er fak­tisk noe helt annet. Det er typisk tatt opp med fle­re kame­ra­er styrt av ordent­li­ge foto­gra­fer, kan­skje også med en pro­du­sent som har regi­en under opp­ta­ket. Sann­syn­lig­vis er det også pro­fe­sjo­nel­le lyd­folk som sør­ger for at lyden er god. Selv­føl­ge­lig kan det lages utmer­ke­de video- (og audio­pro­duk­sjo­ner) som er utmer­ke­de lære­mid­ler. Men det er res­surs­kre­ven­de. Vi kan ikke ha et pro­fe­sjo­nelt TV-team på enhver fore­les­ning for å sør­ge for gode opp­tak. Det er kan­skje mulig, men vil være helt feil bruk av res­sur­ser.

For uni­ver­si­te­ter i USA, som kre­ver sky­høy stu­dent­be­ta­ling, og som har mye pen­ger, vil det­te være god rekla­me. Hele ver­den, eller i alle fall sto­re deler av den, vil se til Har­vard, Yale, MIT, Stan­ford etc, og hol­de dem fram som eksemp­ler på det bes­te av det bes­te, og bidra til at de får mer av det de tje­ner godt på: Beta­len­de stu­den­ter.

Con­ti­nue read­ing Opp­tak av fore­les­nin­ger, video­pro­duk­sjo­ner mm @pcfrolich

Print Friendly, PDF & Email

Digitaliseringsnaivistene. @pcfrolich og de andre

Høy­res Peter Frø­lich vil gjø­re høy­ere utdan­ning til­gjen­ge­lig på nett for alle innen 2025. Han tror sik­kert at han er frem­tids­ret­tet, men sit­ter i rea­li­te­ten solid klist­ret fast i for­ti­den.

Det vil bety at pen­sjo­nis­ter skal kun­ne føl­ge fore­les­nin­ger de synes er spen­nen­de, at arbeids­ta­ge­re som skal videre­ut­dan­ne seg, kan benyt­te seg av det som pro­du­se­res av lærings­ma­te­ri­ell, og at alle kan lese forsk­nings­ar­tik­ler de synes er inter­es­san­te. ”

Dis­se pen­sjo­nis­te­ne dine kan hel­ler lese en bok, Peter Frø­lich. Eller de kan se på noen av de kva­li­tets­se­ri­er som pro­du­se­res for TV. Den som vil vite mer om Viet­nam­kri­gen vil få mer igjen ved å se Peter Burns’ doku­men­tar, enn av å se/høre opp­tak av noen fore­les­nin­ger.

Con­ti­nue read­ing Digi­ta­li­se­rings­nai­vis­te­ne. @pcfrolich og de and­re

Print Friendly, PDF & Email

Svaret er digitalisering. Eh … hva var spørsmålet?

Det­te skri­ves i bak­kant av to semi­na­rer som jeg har del­tok på i går. Det førs­te var i regi av Koip­nor, om lære­mid­ler i høy­ere utdan­ning. Det and­re var på By:Larm, om musikk­øko­no­mi, hvor vi pre­sen­ter­te pro­sjek­tet MUSTEC.

Når de poli­ti­ker­ne som står for en van­vit­tig over­skri­del­se når de skal byg­ge til seg selv, skal ha and­re til å spa­re, kal­ler man det “Effek­ti­vi­se­rings­pro­sjek­tet”, og har ikke annet å kom­me med en gene­rell poli­tisk sva­da om digi­ta­li­se­ring. Det er selv­føl­ge­lig ikke effek­ti­vi­se­ring. Det er oste­hø­vel­kutt, uten ret­ning og mening, og uten and­re mål enn å spa­re pen­ger. Poli­ti­ker­ne kan star­te med å digi­ta­li­se­re Stor­tings­byg­get. Skjønt star­ter de med det, får vi nok bare enda et eksem­pel på et skan­da­løst, offent­lig IT-pro­sjekt. Så det er best de ikke prø­ver.

Con­ti­nue read­ing Sva­ret er digi­ta­li­se­ring. Eh … hva var spørs­må­let?

Print Friendly, PDF & Email

En bedre ordning for produksjon av lærebøker?

Det­te er et inn­legg i Khrono, som svar på Hel­ge Høi­viks inn­legg “Det trengs en bed­re ord­ning for pro­duk­sjon av lære­bø­ker”.

Lære­bok. Stort sett er det dår­lig betalt fri­tids­ar­beid å skri­ve lære­bø­ker. Men noen av oss gjør det like­vel, og vi gjør det i alle fall ikke for pen­ge­nes skyld, skri­ver pro­fes­sor Olav Tor­vund.

Som lære­bok­for­fat­ter og fag­lit­te­rær for­fat­ter kjen­ner jeg meg ikke sær­lig godt igjen i det Hel­ge Høi­vik skri­ver om lære­bok­pro­duk­sjon. Situa­sjo­nen kan sik­kert variere fra fag til fag. Jeg skal la det­te med kjen­dis­fo­ku­set i for­lags­bran­sjen lig­ge. Det er helt irre­le­vant når det gjel­der lære­bø­ker. «Mitt» for­lag, Uni­ver­si­tets­for­la­get, har dess­uten ikke noe kjen­dis­fo­kus – selv om det også er en bedrift som må tje­ne pen­ger for at de skal kun­ne fort­set­te å gi ut kva­li­tets­lit­te­ra­tur.

?Jeg ser hel­ler ikke det uri­me­li­ge i at de som skal bru­ke lit­te­ra­tur, enten det er lære­bø­ker eller forsk­nings­lit­te­ra­tur, beta­ler for det­te. Noen må beta­le reg­nin­gen uan­sett, og det er i alle fall ikke hold­bart at det skjer ved at det for­ven­tes mer gra­tis­ar­beid fra uni­ver­si­tets­an­sat­te. Stu­den­te­ne synes å være mer opp­tatt av lære­mid­le­nes kva­li­tet enn av pris. Con­ti­nue read­ing En bed­re ord­ning for pro­duk­sjon av lære­bø­ker?

Print Friendly, PDF & Email

Sidegjøremål ved Det juridiske fakultet

Nett­avi­sen for for høy­ere utdan­ning og forsk­ning, Khrono,  har satt søke­lys på side­gjøre­mål ved Det juri­dis­ke fakul­tet. Det må vi tåle. Det er vik­tig at det også ret­tes et kri­tisk søke­lys mot den­ne siden av vår virk­som­het. Vi kan ikke all­tid være åpne om alle opp­drag, men vi må kun­ne være åpne om typer opp­drag og omfang, og vi må kun­ne for­sva­re virk­som­he­ten. Hvis vi bare vil at and­re skal luk­ke øyne­ne, og late som om det ikke skjer, da har vi et pro­blem.

Jeg får også leg­ge til at jeg ikke har eller har hatt omfat­ten­de side­gjøre­mål, selv om jeg har hatt og har noen. Jeg har ald­ri vært i nær­he­ten av å tje­ne tre eks­tra års­inn­tek­ter på det­te, slik det i artik­ke­len hev­des at noen gjør. Men jeg har ikke noe imot å tje­ne litt eks­tra. (Jeg har ald­ri vært inter­es­sert i å føl­ge med på hva mine kol­le­ger gjør i så måte, så jeg har ingen and­re kil­der for sli­ke tall, enn det som står i artik­ke­len.)

Et ugangs­punkt på være helt klart: Våre opp­ga­ver på Uni­ver­si­te­tet skal prio­ri­te­res foran side­gjøre­må­le­ne. Våre arbeids­opp­ga­ver er å dri­ve forsk­ning og å under­vi­se, og de må opp­fyl­les før vi kan bru­ke tid på side­gjøre­mål. Det­te gjel­der ikke bare tids­bruk, men også hvor­dan vi prio­ri­te­rer vår opp­merk­som­het.

Vi har også i utgangs­punk­tet 37,5 timers arbeids­uke, og vi har ikke plikt til å gjø­re mer enn det vi kan gjø­re innen­for ram­men av dis­se 37,5 time­ne. Vi har også en flek­si­bel arbeids­si­tua­sjon, som gjør at vi ikke all­tid behø­ver å gjø­re arbei­det på kon­to­ret, en gang mel­lom 0800 og 1600 på hver­da­ger. Vi fører hel­dig­vis ikke timer, og har ver­ken for­mell fleksi­tid eller betalt over­tid.

Con­ti­nue read­ing Side­gjøre­mål ved Det juri­dis­ke fakul­tet

Print Friendly, PDF & Email

Er en A en A? Om karakterer ved Universiteter og høgskoler

Dags­nytt 18 dis­ku­te­rer i dag, 18. okot­ber 2017, det som skal være en rap­port fra NOKUT om karak­ter­sprik ved uni­ve­ris­te­ter og høg­sko­ler. Jeg fin­ner ikke selve rap­por­ten, bare et fro­kost­møte hvor tema­et har vært behand­let.

Man kan set­te karak­te­rer ut fra to grunn­leg­gen­de uli­ke prin­sip­per. Vi kan ha en ide­elt sett objek­tiv stan­dard som resul­ta­te­ne måles etter. Med den­ne type bedøm­mel­se skal kri­te­ri­ene være mer eller mind­re de sam­me over tid. Slik er ikke vir­ke­lig­he­ten, og slik kan den hel­ler ikke være. Karak­te­rer er skjønn, og det vil end­re seg over tid. Fage­ne end­rer seg, så man kan ikke all­tid sam­men­lig­ne en ti år gam­mel pre­sta­sjon med en pre­sta­sjon i dag. Kri­te­re­ne vil også variere mel­lom uli­ke kul­tu­rer, som f.eks. lære­sted til lære­sted.

Om vi sam­me­lig­ner med idretts­pre­sta­sjo­ner, så kan man måle hvor fort noen har løpt 10.000 meter, note­re ver­dens­re­kor­der, osv.

For det juri­dis­ke stu­di­et ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo, som er det stu­di­et jeg kjen­ner, had­de vi i gam­le dager den­ne type karak­ter­sys­tem, i alle fall i prin­sip­pet. Vi had­de en gans­ke etab­lert, fel­les stan­dard med hva som skul­le til for å få laud, som var en nær­mest magisk gren­se. Jeg har sen­su­rert noen tusen eksa­mens­be­sva­rel­ser sam­men med et stort antall sen­so­rer. Vi er all­tid to sen­so­rer. Går vi en del år til­ba­ke, var det fire sen­so­rer. Vi bruk­te alt­for mye res­sur­ser på eksa­mens­sen­sur, og for lite på under­vis­ning, men det er en annen sak.

Vår ruti­ne er at sen­so­re­ne set­ter sine karak­te­rer uav­hen­gig av hver­and­re, så kon­fe­rer sen­so­re­ne som er i en kom­mi­sjon sam­men og blir eni­ge om karak­te­re­ne. Jeg reg­ner med at det er det sam­me sys­tem som de har ved de fles­te lære­ste­der.

De førs­te åre­ne jeg var sen­sor, var det all­tid med en viss spen­ning jeg pre­sen­ter­te mine karak­te­rer over­for min med­sen­sor. Med tiden fikk jeg et mer avslap­pet for­hold til det­te. Vi var i for­bau­sen­de grad eni­ge. Jeg tol­ker det som et tegn på vur­de­rings­stan­dar­den er gans­ke sta­bil mel­lom sen­so­rer, og også over tid. Noen gan­ger er det sprik, da har en eller beg­ge sen­so­rer bedømt feil. Da må vi gå til­ba­ke og se på de beører­te besva­rel­ser en gang til, og slik unn­går vi at sli­ke feil gir seg utslag i de tel­len­de karak­te­rer.

Det and­re prin­sip­pet for karak­ter­fast­set­tel­se er plassif­fer. Vi had­de nylig et syk­kel-VM i Ber­gen. Man­ge hus­ker hvem som vant, og i noen grad hvem som kom på de nes­te plas­se­ne. Men ingen hus­ker tide­ne fra den kon­kur­ran­sen, for det er uin­ter­es­sant. Et stu­die­løp er man­ge etap­per, så man kan sam­men­lig­ne med et etappe­ritt. Man sam­ler tid eller poeng etter uli­ke kri­te­ri­er på de for­skjel­li­ge etap­per. Poeng gis etter plas­se­ring i mål, over bakke­top­per etc. De som ikke kla­rer å kom­me innen­for tids­gren­sen på den enkel­te etap­pe, får ikke fort­set­te. De stry­ker. Vi kan set­te karak­te­rer etter de sam­me prin­sip­pe­ne. De bes­te får A, de dår­ligs­te for E og noen som ikke kla­rer mini­mum, de stry­ker.

I Nor­ge valg­te man for noen år siden å inn­føre det såkal­te ECTS-sys­te­met som karak­te­rer. ECTS er Euro­pean Credit Trans­fer Sys­tem. Det­te er basert på nor­mal­for­de­ling. Karak­te­re­ne skal over tid for­de­le seg slik:

A: 10%
B: 25%
C: 30%
D: 25%
E: 10%.

Det var ald­ri ment å skul­le være en karak­ter­ska­la, men et sys­tem for å kun­ne sam­men­lig­ne karak­te­rer fra uli­ke lære­ste­der. Det er karak­te­rer fra BI og NTNU som har kom­met i fokus den­ne gan­gen. Med ECTS-sys­te­met kan man reg­ne om karak­te­rer fra NTNU, og si at de de ca 10% i det­te sys­te­met har til­sva­ren­de A i ECTS, og de 10% bes­te fra BI får A. Karak­te­re­ne sier ikke nød­ven­dig­vis noe om nivå­et på pre­sta­sjo­ne­ne. De sier noe om hvor­dan man har plas­sert seg i for­hold til sine med­stu­den­ter på sam­me lære­sted. Hvis nivå­et  blant stu­den­te­ne er høyt, blir det vans­ke­li­ge­re å opp­nå gode karak­te­rer. Men et gene­ret lavt nivå, blir det let­te­re å få gode karak­te­rer.

Etter min mening var det en stor feil å inn­føre ECTS-tabel­len som karak­ter­sys­tem. Jeg er ikke stolt over at Det juri­dis­ke fakul­tet var først med å inn­føre det­te.

Med et slikt sys­tem vil man måt­te sam­men­lig­ne lære­ste­der. Det er vel­kjent fra and­re land. En på papi­ret god karak­ter fra en gans­ke ukjent og lavt ran­gert poly­tech­nic (som de sene­re år gjer­ne har blitt til uni­ver­si­tet) i Eng­land, kan bli vur­dert som sva­ke­re enn en på papi­ret sva­ke­re karak­ter fra f.eks. Oxford. I man­ge land har man man­ge uli­ke ran­ge­rin­ger av uni­ver­si­te­ter. Vi unn­går nep­pe at vi får noe til­sva­ren­de i Nor­ge. Noen sli­ke ran­ge­rin­ger har et offi­si­elt preg, men man­ge er uof­fi­si­el­le, laget av f.eks. tids­skrif­ter, omtrent som når Finans­avi­sen ran­ge­rer nors­ke advo­kat­fir­ma­er. Vi må reg­ne med at lig­nen­de ran­ge­rin­ger vil kom­me også for lære­ste­der, f.eks. at øko­no­mi­tids­skrif­ter ran­ge­rer sivil­øko­nom­ut­dan­nel­ser. Kan­skje fin­nes de alle­re­de. De som anset­ter folk, har nok sine opp­fat­nin­ger om at noen lære­ste­der er bed­re enn and­re, og vil helst ha folk fra de bes­te lære­ste­der, selv om karak­te­re­ne er sva­ke­re. Når sli­ke ran­ge­rer er helt ufor­mel­le, blir resul­ta­tet lett at de som skal anset­te fore­trek­ker kan­di­da­ter fra det ste­det hvor de selv stu­der­te. Ufor­mel­le ran­ge­rin­ger er dess­uten ikke etter­prøv­ba­re, og der­for svært vans­ke­lig å dis­ku­te­re.

Når man først har inn­ført det­te karak­ter­sys­te­met, kan man bare glem­me å ha karak­te­rer som er sam­men­lign­ba­re på nasjo­nalt nivå. Da må man i til­fel­le inn­føre nasjo­na­le eksa­me­ner med fel­les bedøm­mel­se, noe det er man­ge gode grun­ner til ikke å inn­føre. Om han­dels­høy­sko­len ved NTNU er så mye bed­re enn BI som de selv hev­der, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om. Men dagens karak­ter­sys­tem bidrar til å dri­ve utvik­lin­gen i en slik ret­ning.

Print Friendly, PDF & Email

Tellekanter gir unødig byråkrati ved Universitetene

Vi har nå kom­met til den delen av året hvor vi får jevn­li­ge påmin­nel­ser om å regist­re­re pub­li­ka­sjo­ner og and­re fag­li­ge akti­vi­te­ter i Cris­tin, sys­te­met for regist­re­ring og doku­men­ta­sjon av slikt.

Jeg har ingen prin­si­pi­el­le inn­ven­din­ger mot at vi må rap­por­te­re noen nøk­kel­opp­lys­nin­ger, sev om jeg ikke kan for­dra rap­por­te­ring. At de som bevil­ger gans­ke mye pen­ger hvert år til uni­ver­si­tets- og høy­skole­sek­to­ren gjer­ne vil få en viss over­sikt over hva man får ut av dis­se pen­ge­ne, det må vi bare aksep­te­re. Men jeg mener at det­te er inter­ne opp­lys­nin­ger, og det bur­de være til­strek­ke­lig at aggre­ger­te opp­lys­nin­ger rap­por­te­res vide­re. For det­te for­må­let er det ikke nød­ven­dig med opp­lys­nin­ger på indi­vid­nivå. Jeg vet ikke om noen and­re yrkes­grup­per som må offent­lig­gjø­re sine arbeids­re­sul­ta­ter på den­ne måten. Når vi påleg­ges slikt, da bur­de vi også ha en data­base som viser hva byrå­kra­te­ne som fin­ner på slikt, har gjort. Man kan si at når det gjel­der pub­li­ka­sjo­ner, så er det offent­lig uan­sett. Men det har noen prin­si­pi­el­le sider mot aka­de­misk ansat­tes per­son­vern, som har blitt helt over­sett i den­ne pro­ses­sen. Men jeg skal la den dis­ku­sjo­nen lig­ge.

De nær­me­re detal­jer i utfor­min­gen av sli­ke sys­te­mer, blir man ald­ri eni­ge om. Så jeg skal ikke si mye om dem. Bort­sett fra et poeng, om for­mid­ling. I lov om uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler heter det i § 1–1 om for­mål: Con­ti­nue read­ing Telle­kan­ter gir unø­dig byrå­kra­ti ved Uni­ver­si­te­te­ne

Print Friendly, PDF & Email

Plagiat og plagiat, om opphavsrett og forskningsetikk

Det blir vel feil å si at pla­giat er in. Men det er i alle fall inn å snak­ke om pla­giat. Dagens Nærings­liv har lagt seg fla­te, og har påvist 40 til­fel­ler av pla­giat i sin egen avis, fra sam­me jour­na­list. I Tysk­land beskyl­des for­svars­mi­nis­ter Ursula von der Ley­en for omfat­ten­de pla­giat i sin dok­tor­av­hand­ling. Saken om Il Tem­po Gigan­te er også en form for pla­giat­sak. Og vi har den nes­ten evi­ge føl­je­ton­gen av pla­giat­be­skyld­nin­ger i musik­ken. Det sis­te jeg har fått med meg, er at Jo Nes­bø kri­ti­se­res for mang­len­de kredi­te­ring i “Mere blod”. Og VG har åpen­bart tatt saken om mang­len­de kredi­te­ring fra Dagens Nærings­liv, uten å kredi­te­re DN. Men i DN lig­ger saken bak beta­lings­mur, så jeg vel­ger å len­ke til VG.

Spørs­må­let om pla­giat duk­ker ofte opp i forsk­nings­etisk sam­men­heng. Det fore­lig­ger et hørings­no­tat med for­slag til end­rin­ger i forsk­nings­etikk­lo­ven, som jeg også vil knyt­te noen kom­men­ta­rer til under­veis.

Uttryk­ket pla­giat, i den betyd­nin­gen som ordet i dag van­lig­vis bru­kes, har sin opp­rin­nel­se hos den romers­ke poe­ten Mar­cus Vale­ri­us Mar­tia­lis, som lev­de i det førs­te århund­re i vår tids­reg­ning. Han kri­ti­ser­te Fiden­ti­nus for å resi­te­re sine dikt som hans egne, og var den førs­te som bruk­te ordet pla­gia­rio i en slik betyd­ning. Den opp­rin­ne­li­ge betyd­nin­gen av ordet var en form for kid­na­pping, hvor en fri mann ble gjort til sla­ve.

Con­ti­nue read­ing Pla­giat og pla­giat, om opp­havs­rett og forsk­nings­etikk

Print Friendly, PDF & Email

Studentene taper på blind (klage)sensur

Stu­den­te­ne taper på blind sen­sur” er en over­skrift i sis­te utga­ve av Uni­ver­si­tas. Over­skrif­ten er mis­vi­sen­de. For sen­su­ren har vært blind i alle fall så len­ge jeg har hatt noe med uni­ver­si­te­tet å gjø­re, og sik­kert len­ger enn det. Det som det bur­de ha stått, og som artik­ke­len hand­ler om, er at “Stu­den­te­ne taper på blind kla­gesen­sur”. Og rea­li­te­ten er at de taper sam­men­lig­net med den gam­le ord­nin­gen. Og det er bra at de gjør det.

Man kan vel­ge mel­lom to typer av klage­be­hand­ling. Den model­len jeg først ble kjent med som kla­ge­sen­sor, var en reell klage­be­hand­ling. I en erkjen­nel­se av at sen­sur all­tid vil­le være basert på et skjønn, og at skjøn­net kan utøves ulikt, ble karak­te­rer i klage­om­gan­gen bare end­ret der­som man men­te av sen­su­ren var feil. Det skul­le være avvik ut over en rime­lig skjønns­mar­gin, utmyn­tet til at det skul­le være grunn til å end­re mer enn et nær­me­re angitt karak­ter­trinn. Med dagens gro­ve karak­ter­ska­la lar det seg ikke gjø­re å defi­ne­re en slik mar­gin. I til­legg kun­ne man all­tid end­re fra ikke bestått til bestått.

Klage­be­hand­lin­gen var kom­pli­sert og tid­kre­ven­de. Og kla­ge­sen­su­ren var et hel­ve­te for oss som var sen­so­rer. Etter at vi trod­de vi var fer­di­ge med det hele, kom det sta­dig nye klage­sa­ker om vi satt i klage­kom­mi­sjon.

Con­ti­nue read­ing Stu­den­te­ne taper på blind (klage)sensur

Print Friendly, PDF & Email