I Khrono kan vi lese at flere universiteter “Går til kamp mot «gammeldags» gradsforskrift”. De ønsker å tilby undervisning i jus, medisin og psykologi. Det står:

“Igjen har blir det reist en debatt om gradsforskriften, som regulerer hvem som skal få tilby profesjonsutdanninger som medisin, tannlege, juss og psykologi — ofte kostbare utdanninger, som fører til beskyttede titler.”

Medisin, tannlege og psykologi er kostbare utdanninger. Klinisk utdanning er en del av profesjonsstudiene, hvilket betyr at man må ha tilstrekkelig klinisk kapasitet på høyt nivå, for å kunne tilby slike utdanninger. Man kunne godt ønske at også jurister som slippers løs på samfunnet burde ha en form for praktisk, klinisk erfaring, og ikke bare ha teoretiske kunnsaper. Men det er en annen diskusjon, som jeg lar ligge. Slik det er i dag, er det juridiske studiet billig — kanskje et av de billigste studiene ved universitetene. Det er et resultat av at de juridiske fakultetene har vært underfinansiert i alle fall i mange tiår.

Vi har kunne lese om studenten Aaron Ansuini ved Concordia University i Montreal, som til sin store forskrekkelse oppdaget at foreleseren han så på video døde 2019. Jeg falt for fristelsen til låne tittelen på Otto Nilsens dessverre altfor aktuelle sang. Didrik Søderlind skrev nylig en utmerket artikkel om konspirasjoner vi ikke ser ut til å bli kvitt. Men som Otto Nilsen sier i første vers, har han hentet tittelen fra refrenget i en trall fra det tidlig trettitall. Her er sangen fremført av nå avdøde Otto Nilsen i NRK i 1982.

Jeg har i utgangspunktet ingen problemer med at forelesere vi ser på video er døde, i alle fall så lenge de døde etter at de holdt forelesningen.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim har under presentasjon av utkast til nytt partiprogram for Høyre lagt fram drømmer om at opptak av alle forelesninger skal gjøre fritt tilgjengelig på nettet. Slik skal han spre kunnskap og de glade budskap til folket. Vi som har levd en stund har sett dette mange ganger før, i ulike forkledninger. New skin for the old ceremony.

Går vi tilbake til 1990-tallet var “fjernundervisning” det man skulle satse på. Man skulle kunne sitte i hver sin avkrok og følge undervisning på universitetsnivå. Nå hadde vi en form for fjernundervisning lenge før dette. Det kalles lærebøker. Det var også brevskoler, men ikke på universitetsnivå. I Storbritannia har man lenge hatt Open University. Men vi har ikke hatt noe tilsvarende i Norge.

Teknologien gjorde sitt inntog, og det kom stadig nye klesdrakter som denne fjernundervisningen kunne iføres. Noen husker kanskje Jaglands etterutdanningsreform. Den falt også ganske flatt til jorden.

MOOC fikk en entusiastisk mottagelse, helt til man forsøkte det i praksis. Veldig mange var interessert, svært få gjennomførte og nesten ingen tok eksamen. Det var dyrt å produsere, og ga i praksis ingen resultater.

Det juridiske fakultet ved UiO har vært gjennom nok en runde med å sanere fag. Denne gangen forsvant blant annet panterett og konkursrett som valgfag, noe som har ført til store protester fra advokater. Studiedekanen vil ikke endre vedtaket. Kollega Erik Røsæg har ikke gitt opp kampen for disse fagene.

Jeg har vært ansatt ved Det juridiske fakultet i snart 35 år. I disse årene har gjennomgangsmelodien når det gjelder undervisning vært innsparing, kutt og nedskjæringer. Særlig har man vært ivrig etter å kutte antall valgfag, de fagene som vanligvis ligger nærmest det man kan kalle “forskningsfronten”. Jeg kan ikke huske å ha møtt en offensiv holdning hvor spørsmålet er: Hvordan lager vi det beste juridiske studiet?

Jeg er ikke noen ungdom lenger. Hvis jeg tar sikte på å arbeide til jeg fyller 70, har jeg knapt seks og et halvt aktive år igjen. Da tvinges man til å prioritere tiden. Jeg vil skrive ferdig mest mulig av det som foreligger som utkast, skisser og enda løsere ideer. Det er mange kamper man ikke kan ta, og jeg har ikke tenkt å bruke noe særlig tid på diskusjon om studieordninger og valgfag. Men noen synspunkter vil jeg likevel gi uttrykk for.

Aller helst burde man kunne alt om alt, og studentene burde studere alt om alt. Det er av mange grunner helt urealistisk. Det ville bli fryktelig dyrt. Vi ville fått veldig mange studenter, og svært få jurister. De ville ikke ha blitt ferdige før de når pensjonsalderen, og likevel ville de ikke ha vært utlært. Vi må prioritere.

Det juridiske studiet er først og fremst et metodestudium. Våre studenter skal i løpet av studiet trenes opp til å kunne anvende juridisk metode til å behandle i prinsippet ethvert juridisk spørsmål som måtte dukke opp. Man kan ikke lære metode løsrevet fra fag hvor metoden anvendes. Gjennom studiet lærer man å bruke metoden innenfor mange ulike juridiske fag. I tillegg må jurister ha kunnskaper, slik at man ikke behøver å slå opp i litteraturen for å finne ut hva et kjøp er, et forvaltningsvedtak, legalitetskrav, osv – selv om man ikke behøver å kunne det i alle detaljer.

De obligatoriske fagene er slike som alle etter dagens ordning må studere, og som ideelt sett er de enhver god jurist bør ha studert. Vi må erkjenne at det ikke bare er rasjonelle grunner bak valget av obligatoriske fag. Noen obligatoriske fag er obligatoriske av gammel vane — de har “alltid” vært obligatoriske. Når et fag først har etablert seg som et obligatorisk fag, er det vanskelig å skyve det ut igjen. Folk har investert mye personlig prestisje i fagene, og det blir lett oppfattet som et angrep på den eller de som arbeider med fagene, om man vil ha dem ut. Men skal man gi plass til nye fag, må noe ut. Jeg vil ikke her gå inn på hvilke av dagens obligatoriske fag som jeg mener ikke lenger burde være obligatoriske. Slike utspill pleier å få folk raskt ned i skyttergravene.