Det juridiske fakultet ved UiO har hatt en stygg sak om fastsettelse av pensum i sivilprosess. Den har fått en god avslutning, men en avslutning som er pinlig for Det juridiske fakultet. Sivilombudet kom til den ganske åpenbare konkusjon at forfatter av en konkurrerende lærebok var inhabil når det gjaldt vurdering av lærebøker. Sivilprosess er ikke mitt fag, så jeg har ikke lest noen av de to lærebøkene, og mener ikke noe om dem.

Til eksamen er det avgjørende hva du har lært, ikke hva du har lest. I gamle dager ble enkelte bøker “kanonisert” som pensum. Det var gjerne fagansvarlig som “eide” faget, som også hadde læreboken i faget. Vi gikk en gang bort fra dette. Jeg ivret for endringen den gang jeg satt i det som da helt Eksamens- og Undervisningsutvalget, jeg husker ikke sikkert når det skjedde, men antar at det var en gang på 1990-tallet.

I Khrono kan vi lese at flere universiteter “Går til kamp mot «gammeldags» gradsforskrift”. De ønsker å tilby undervisning i jus, medisin og psykologi. Det står:

“Igjen har blir det reist en debatt om gradsforskriften, som regulerer hvem som skal få tilby profesjonsutdanninger som medisin, tannlege, juss og psykologi — ofte kostbare utdanninger, som fører til beskyttede titler.”

Medisin, tannlege og psykologi er kostbare utdanninger. Klinisk utdanning er en del av profesjonsstudiene, hvilket betyr at man må ha tilstrekkelig klinisk kapasitet på høyt nivå, for å kunne tilby slike utdanninger. Man kunne godt ønske at også jurister som slippers løs på samfunnet burde ha en form for praktisk, klinisk erfaring, og ikke bare ha teoretiske kunnsaper. Men det er en annen diskusjon, som jeg lar ligge. Slik det er i dag, er det juridiske studiet billig — kanskje et av de billigste studiene ved universitetene. Det er et resultat av at de juridiske fakultetene har vært underfinansiert i alle fall i mange tiår.

Vi har kunne lese om studenten Aaron Ansuini ved Concordia University i Montreal, som til sin store forskrekkelse oppdaget at foreleseren han så på video døde 2019. Jeg falt for fristelsen til låne tittelen på Otto Nilsens dessverre altfor aktuelle sang. Didrik Søderlind skrev nylig en utmerket artikkel om konspirasjoner vi ikke ser ut til å bli kvitt. Men som Otto Nilsen sier i første vers, har han hentet tittelen fra refrenget i en trall fra det tidlig trettitall. Her er sangen fremført av nå avdøde Otto Nilsen i NRK i 1982.

Jeg har i utgangspunktet ingen problemer med at forelesere vi ser på video er døde, i alle fall så lenge de døde etter at de holdt forelesningen.