Category Archives: Undervisning

Det er på tide å pensjonere gjeldsbrevloven

Av pro­fes­sor dr. juris Olav Tor­vund, Uni­ver­si­te­tet i Oslo

Artik­kel pub­li­sert i Lov og Rett, vol. 60, 2021, s. 439–446
ISSN 0024–6980 papir, ISSN 1504–3061 online
DOI: http://doi.org/10.18261/issn.1504–3061-2021–07-05

Avta­len med tids­skrif­tet til­la­ter at jeg gjør pre­print-ver­sjo­nen av den­ne artik­ke­len til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Det er den sis­te ver­sjo­nen jeg send­te tids­skrif­tet. Jeg kan ikke leg­ge ut pdf-ver­sjo­nen av artik­ke­len slik den er pub­li­sert i tids­skrif­tet. Gå til Lov og rett på Idunn.no (Abon­ne­ment). Jeg har gjort noen for­ma­te­rin­ger for å til­pas­se den web­for­ma­tet. Finans­av­tale­lo­ven av 2020 er ikke satt i kraft når det­te pub­li­se­res, men jeg valgt å hol­de med til den og ikke den fort­satt gjel­den­de finans­av­tale­lo­ven fra 1999.

Gjelds­brev­lo­ven ble utar­bei­det i en tid da doku­men­te­ne var vik­ti­ge. Det er de ikke len­ger. Men gjen­nom ana­lo­gisl­ut­nin­ger har den fått sta­tus som en slags gene­rell lov om penge­krav. All retts­ut­vik­ling på det­te områ­det, i stor grad ini­tiert fra EU, har skjedd innen­for ram­men av finans­av­tale­lo­ven. En ny finans­av­tale­lov ble ved­tatt i 2020. En til dels over­lap­pen­de behand­ling innen­for gjelds­brev­lo­ven og finans­av­tale­lo­ven gir en unød­ven­dig uklar­het. Hvor­vidt det er utstedt et enkelt gjelds­brev eller det er et enkelt krav, har så liten prak­tisk betyd­ning at sær­reg­le­ne for gjelds­brev med for­del kan drop­pes. Etter at de for­drin­ger som fak­tisk omset­tes skal regist­re­res i en verdi­pa­pir­sen­tral, er det nep­pe hel­ler noen grunn til å opp­rett­hol­de omset­nings­gjelds­bre­ve­ne. I den grad noen bestem­mel­ser i dagens gjelds­brev­lov bør videre­fø­res, bør det skje innen­for ram­men av finansavtaleloven.

1 Innledning

Gjelds­brev­lo­ven ble utar­bei­det i en tid da papir­do­ku­men­ter var vik­ti­ge. Det er de ikke len­ger. Når doku­men­te­ne for­svin­ner, tren­ger vi hel­ler ikke lover som regu­le­rer dis­se doku­men­te­ne. Sjekk­lo­ven og vek­sel­lo­ven vil gli over i his­to­ri­en når dis­se doku­men­te­ne ikke len­ger bru­kes, enten de for­melt opp­he­ves eller ikke. Gjelds­brev­lo­ven regu­le­rer direk­te bare gjelds­brev. Gjen­nom ana­logi­bygg­verk har den imid­ler­tid blitt en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, og det er der­for en risi­ko for at den vil over­le­ve gjeldsbrevene.

Gjelds­brev­lo­ven er et resul­tat av nor­disk lov­sam­ar­beid. Det­te har gitt en berø­ringsangst. Da finans­av­tale­lo­ven av 1999 ble for­be­redt, vil­le man ikke gjø­re end­rin­ger i gjelds­brev­lo­ven. I NOU 1994: 19 Finans­av­ta­ler og finans­opp­drag står det i avsnitt 9.2:

«[K]ommisjonen [har ikke] vil­let gri­pe mate­ri­elt inn i reg­le­ne i vek­sel­lo­ven og gjelds­brev­lo­ven. Dis­se lover er blitt til ved hen­holds­vis inter­na­sjo­nalt og nor­disk lovsamarbeid.»

Nor­disk sam­ar­beid leder ikke len­ger utvik­lin­gen på det­te fel­tet. Her, som på så man­ge and­re områ­der, kom­mer det mes­te nye fra EU. Så len­ge Nor­ge har valgt å stil­le seg uten­for dis­se lov­giv­nings­pro­ses­se­ne, vil noe nor­disk lov­sam­ar­beid av betyd­ning nep­pe gjenoppstå.

Nye reg­ler på områ­det som tra­di­sjo­nelt har blitt regu­lert av gjelds­brev­lo­ven enten direk­te eller per ana­lo­gi, er i Nor­ge for en stor del blitt inkor­po­rert i finans­av­tale­lo­ven. Når sta­dig fle­re penge­kravs­retts­li­ge spørs­mål regu­le­res i finans­av­tale­lo­ven, mens regu­le­rin­gen i gjelds­brev­lo­ven fort­satt består som en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, blir resul­ta­tet en frag­men­te­ring og på noen områ­der en dob­belt­re­gu­le­ring som gir uklar­he­ter. Når man er uten­for beg­ge lovers direk­te anven­del­ses­om­rå­der, hvil­ken lov skal man da ana­lo­gi­se­re fra? Det er på tide at det ryd­des opp i det­te, og opp­ryd­din­gen bør skje innen­for ram­men av finansavtaleloven.

Gjelds­brev bru­kes fort­satt i bety­de­lig omfang. Skal vi låne pen­ger, skri­ver vi gjer­ne under på et gjelds­brev. De bru­kes mer av gam­mel vane enn for­di de har noen vik­tig funk­sjon. Hvis ikke doku­ment­for­men utlø­ser sær­skil­te retts­virknin­ger som vi øns­ker å opp­rett­hol­de, tren­ger vi ikke egne reg­ler for dem.

2 Dokumenter som har forsvunnet

Noen av de doku­ment­ty­per som regu­le­res av gjelds­brev­lo­ven, har for­svun­net, og reg­le­ne knyt­tet til dem er ana­kro­nis­mer uten noen som helst betyd­ning. Dis­se kan stry­kes, uten at det vil ha noen prak­tisk betyd­ning.
Inn­skudds­bø­ker, som er regu­lert i kapit­tel 4, fin­nes ikke len­ger. I alle fall fin­nes de ikke i en form som gjør dem til gjelds­brev. Sli­ke inn­skudds­bø­ker for­svant da ban­ke­ne fikk data­sys­te­mer som gjor­de det mulig å fore­ta dek­nings­kon­troll i filia­le­ne. Jeg tror Post­spare­ban­ken var de sis­te som had­de sli­ke inn­skudds­bø­ker i Nor­ge. Noen opp­rett­holdt inn­skudds­bø­ker som en form for inn­bund­ne konto­ut­skrif­ter, da enkel­te eld­re bank­kun­der lik­te papi­ret og formen.

Ved finans­av­tale­lo­ven av 1999 ble det etter § 17 for­budt å utsty­re inn­skudds­bø­ker med ihen­de­ha­ver­klau­sul. Det­te ble ikke videre­ført i finans­av­tale­lo­ven av 2020, med den begrun­nel­se at inn­skudds­bø­ker ikke len­ger er i bruk i mar­ke­det. Da er det hel­ler ikke noen grunn til å opp­rett­hol­de gjelds­brev­lo­vens reg­ler om innskuddsbøker.

Vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner eksis­te­rer så langt jeg har klart å brin­ge på det rene, bare i gbl. § 10 om bonitasan­svar, og som et gjen­ferd i noe juri­disk lit­te­ra­tur. Jeg har spurt bank­folk om vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner, og har ikke truf­fet noen som vet hva det­te er, enn si har sett dem i bruk. En del juris­ter kjen­ner ordet fra obli­ga­sjons- og penge­kravs­ret­ten, men vet ikke hva det egent­lig er. Reg­ler som gjel­der inn­skudds­bø­ker og vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner, kan vi stry­ke, uten at noen vil sav­ne dem.

Rente­ku­pon­ger for­svant med ihen­de­ha­ver­gjelds­bre­ve­ne i 1987. Da jeg begyn­te å arbei­de med det­te på begyn­nel­sen av 1980-tal­let, had­de utbytte­ku­pon­ge­ne for­svun­net for len­ge siden, uten at jeg kan tid­fes­te det. Para­gra­fe­ne 22 og 23 kan stry­kes, og da kan § 23a gå med i sam­me omgang.

4 Overdragelse av krav

4.1 I hvilke situasjoner blir fordringer overdratt?

Før vi ser på reg­le­ne om over­dra­gel­se, er det grunn til å reflek­te­re over i hvil­ke situa­sjo­ner over­dra­gel­ser i prak­sis skjer. Jeg har ikke sett noen under­sø­kel­ser av det­te, og mang­ler empi­ris­ke data. Her må vi base­re oss på anta­gel­ser. Obli­ga­sjons­mar­ke­det, hvor penge­krav omset­tes i et stort omfang innen­for et orga­ni­sert mar­ked, hol­der jeg uten­for. Dis­se for­drin­ge­ne er regist­rert i en verdi­pa­pir­sen­tral og regu­lert i verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven. Gjelds­brev­lo­ven får ikke anven­del­se for dis­se kravene.

Det er grunn til å tro at et stort antall av over­dra­gel­se­ne skjer i for­bin­del­se med facto­ring­av­ta­ler. Men her vil det i hoved­sak være over­dra­gel­ser av leve­ran­dø­rers kunde­ford­rin­ger, som ikke vil være knyt­tet til gjelds­brev. Også dis­se kan vi se bort fra når vi skal drøf­te gjelds­bre­ve­nes betydning.

En del for­drin­ger over­dras ved reor­ga­ni­se­ring av finans­kon­ser­ner. Man flyt­ter en viss type kredit­ter over i et nytt sel­skap slik at kra­ve­ne over­dras fra gam­melt til nytt sel­skap. Og det kan skje over­dra­gel­ser i for­bin­del­se med opp­kjøp og fusjo­ner, hvor for­drin­ge­ne over­dras fra over­dra­gen­de til over­ta­gen­de sel­skap. Det skjer anta­ge­lig­vis også en del over­dra­gel­ser av ute­stå­en­de for­drin­ger fra et kon­kurs­bo, skjønt der er det oftest mer gjeld en fordringer.

Tid­li­ge­re skjed­de det en del over­dra­gel­ser i for­bin­del­se med dis­kon­te­rings­kredit­ter, ikke minst ved avbe­ta­ling. Avbe­ta­ling var i prak­sis en til­pas­ning til eller omgå­el­se av kreditt­re­strik­sjo­ner. Sel­ger ga i utgangs­punk­tet kredit­ten, og så over­dro sel­ger kra­vet til et finan­sie­rings­sel­skap. Går vi til­strek­ke­lig langt til­ba­ke, var det van­lig at kjø­per under­teg­net omset­nings­gjelds­brev (even­tu­elt veks­ler) for hver enkelt beta­lings­ter­min. Ved sli­ke arran­ge­men­ter tap­te kjø­per ret­ten til å gjø­re inn­si­gel­ser mot sel­ger gjel­den­de mot kreditt­yter. Mitt inn­trykk, men også her mang­ler jeg empi­ri, er at sli­ke kreditt­ar­ran­ge­men­ter ikke len­ger bru­kes i noen sær­lig grad, hel­ler ikke når debitor/kjøper ikke er forbruker.

Etter ved­ta­el­sen av kreditt­kjøps­lo­ven i 1985 har det ikke vært til­latt å bru­ke den­ne type doku­men­ter når debi­tor (kjø­per) er en for­bru­ker. Ved en end­ring i finans­av­tale­lo­ven av 1999 i 2010 ble det­te utvi­det til å gjel­de alle kredit­ter til for­bru­ker. Det er i dag regu­lert i den nye finans­av­tale­lo­ven § 2–14 (2).

Et krav kan over­dras til inkas­so. Ved van­lig inkas­so er min for­stå­el­se at det er lite van­lig at inkasso­sel­ska­pe­ne over­tar kra­ve­ne. Inkasso­sel­ska­pe­ne inn­kas­se­rer kra­vet på veg­ne av kredi­tor, uten å over­ta kra­vet. Men noen inkasso­sel­ska­per kjø­per opp mis­lig­hold­te krav basert på den for­ret­nings­idé at de skal kun­ne inn­dri­ve mer enn hva de betal­te for kravene.

Det kan også skje mer spo­ra­dis­ke over­dra­gel­ser. Men de nevn­te til­fel­ler er de situa­sjo­ner hvor jeg kan se for meg at over­dra­gel­se skjer i noe omfang.

4.2 Retten til overdragelse er ikke så fri som den var

«Barne­lær­dom­men» er at penge­krav fritt kan over­dras, med noen få spe­si­el­le unn­tak. Slik er det ikke len­ger. Etter fin­avtl. § 2–13 (2) kan en kreditt­yter som er en finans­in­sti­tu­sjon eller lig­nen­de insti­tu­sjon, kom­mu­ne eller fyl­kes­kom­mu­ne, bare over­dra kra­vet til en finans­in­sti­tu­sjon eller lig­nen­de insti­tu­sjon, med mind­re debi­tor sær­skilt sam­tyk­ker i over­dra­gel­sen. Noen inkasso­sel­ska­per har etab­lert egne finan­sie­rings­sel­ska­per som står for opp­kjøp av mis­lig­hold­te fordringer.

Etter fin­avtl. § 2–13 (3) plik­ter kreditt­gi­ver å under­ret­te debi­tor om over­dra­gel­se av penge­krav. Det­te gjel­der uav­hen­gig av kra­vets form, også for krav knyt­tet til omsetningsgjeldsbrev.

Veritasan­sva­ret, som føl­ger av gbl. § 9, er i rea­li­te­ten et man­gelsan­svar ved over­dra­gel­se av penge­krav. Men til for­skjell fra det gene­rel­le man­gelsan­sva­ret er det­te et ube­tin­get, objek­tivt ansvar. Også det­te bør kun­ne stå sam­men med bestem­mel­se­ne om over­dra­gel­se av penge­krav i finans­av­tale­lo­ven kapit­tel 2 III.

Bonitasan­sva­ret er et garan­ti­an­svar. Det er gans­ke selv­sagt at man ikke påtar seg et garan­ti­an­svar for debi­tor ces­sus’ opp­fyl­lel­se ved over­dra­gel­se av penge­krav – med mind­re man i cesjons­av­ta­len har påtatt seg det­te. Det bur­de ikke være nød­ven­dig med en lov­be­stem­mel­se om bonitasan­svar, men om man skul­le øns­ke å opp­rett­hol­de en slik bestem­mel­se, kan den også fin­ne plass i finansavtaleloven.

Hoved­re­ge­len ved over­dra­gel­se av enk­le gjelds­brev og enk­le krav føl­ger nå både av gbl. § 25 og fin­avtl. § 2–14. Det er en sær­re­gel om mot­reg­ning ved cesjon i gbl. § 26, som muli­gens bør videre­fø­res i en eller annen form.

Det er grunn til å set­te et spørs­måls­tegn ved den grunn­tan­ken at man skal kun­ne abs­tra­he­re et penge­krav ved å knyt­te det til et gjelds­brev, og behand­le det som et rent penge­krav løs­re­vet fra det under­lig­gen­de for­hold. Hvis det kra­vet som over­dras, f.eks. er et krav på en kjøpe­sum i et kreditt­kjøp, er det ingen grunn til at kra­vets opp­rin­nel­se even­tu­elt skal kun­ne skju­les for en cesjo­nar. Hol­der vi de for­drin­ger som omset­tes i obli­ga­sjons­mar­ke­det, uten­for, er det vans­ke­lig å se noen grunn til å opp­rett­hol­de neg­o­ti­ab­le pengekrav.

5 Omsetningsgjeldsbrev

Vi kan dele omset­nings­gjelds­bre­ve­ne i tre hovedgrupper.

Vi har for det førs­te ihen­de­ha­ver­gjelds­brev, eller kan­skje vi må si at vi had­de ihen­de­ha­ver­gjelds­brev, etter gbl. § 11 nr. 1. Ihen­de­ha­ver­gjelds­brev sir­ku­ler­te i obli­ga­sjons­mar­ke­det fram til Verdi­pa­pir­sen­tra­len kom i drift i 1987. Fra det­te tids­punk­tet ble det et krav om at alle «ihen­de­ha­ver­ob­li­ga­sjo­ner» skul­le regist­re­res i Verdi­pa­pir­sen­tra­len, sene­re i en verdi­pa­pir­sen­tral, se verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven § 3–1 førs­te ledd.

Man kan dis­ku­te­re om den­ne regist­re­rings­plik­ten fak­tisk inne­bæ­rer et for­bud mot å utste­de ihen­de­ha­ver­gjelds­brev. Det­te spørs­må­let vil jeg ikke gå inn på her. Men det er uan­sett et spørs­mål om ihen­de­ha­ver­gjelds­brev bør opp­rett­hol­des. Ano­ny­me finan­si­el­le instru­men­ter, som ihen­de­ha­ver­gjelds­brev vil være, vil stå i et mildt sagt pro­ble­ma­tisk for­hold til hvit­vas­kings­reg­le­ne. Man bør ha gode grun­ner for å opp­rett­hol­de det­te, og jeg kan ikke se at sli­ke gode grun­ner foreligger.

Den and­re grup­pen er pant­ob­li­ga­sjo­ner. Gbl. § 11 nr. 3 gjel­der bare pant­ob­li­ga­sjo­ner som har pant i fast eien­dom eller real­re­gist­rer­bart løs­øre. Når debi­tor er for­bru­ker, kan det etter fin­avtl. § 2–14 (2) ikke benyt­tes vek­sel eller «annen skyld­er­klæ­ring som ved over­dra­gel­se eller pant­set­ting kan avskjæ­re eller inn­skren­ke for­bru­ke­rens rett til å gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser eller mot­krav på grunn­lag av kreditt­av­ta­len eller kau­sjons­av­ta­len». Eller sagt på en annen måte: Man kan ikke bru­ke omset­nings­gjelds­brev. Alle pant­ob­li­ga­sjo­ner hvor kredi­tor er for­bru­ker, typisk lån med pant i bolig, må påfø­res en rek­tak­lau­sul, slik at de ikke er omsetningsgjeldsbrev.

Vi står da til­ba­ke med pant­ob­li­ga­sjo­ner hvor debi­tor ikke er forbruker.

Den tred­je grup­pen er de til­fel­ler hvor debi­tor vel­ger å gjø­re gjelds­bre­vet til et omset­nings­gjelds­brev, enten ved til­legg som «eller ord­re», gbl. § 11 nr. 1, eller ved å kal­le doku­men­tet et omset­nings­gjelds­brev, gbl. § 11 nr. 4. Det er ingen grunn til å trek­ke noe skil­le mel­lom dis­se to kate­go­ri­ene. Det bru­kes magis­ke ord, nær­mest trylle­for­mu­la­rer, som gir doku­men­te­ne sta­tus som omsetningsgjeldsbrev.

Omset­nings­gjelds­brev bru­kes fort­satt for kredit­ter hvor det­te er til­latt. Men når doku­ment­for­men ikke har betyd­ning mel­lom de opp­rin­ne­li­ge par­ter, men bare etter over­dra­gel­se, er spørs­må­let hvor man­ge omset­nings­gjelds­brev som over­dras. Det er ikke bare et spørs­mål om hvor man­ge krav knyt­tet til omset­nings­gjelds­brev som over­dras, men om hvor man­ge som over­dras slik gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2 for­ut­set­ter: Men en skrift­lig trans­port og over­le­ve­ring av dokumentet.

Også her mang­ler jeg empi­ris­ke data. Jeg har for­søkt å spør­re folk i ban­ker som har vært gjen­nom noen fusjo­ner, om de påfø­rer trans­port på omset­nings­gjelds­brev ved fusjon eller and­re reor­ga­ni­se­rin­ger av sel­skaps­struk­tu­rer som for­melt sett inne­bæ­rer en over­dra­gel­se. Stort sett ser de gans­ke ufor­stå­en­de på meg, og ser ikke poen­get med spørs­må­let. Hvis ikke hvert enkelt doku­ment påfø­res en trans­port, vil det ikke skje en even­tu­ell eks­tink­sjon etter reg­le­ne i gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2. Det gjen­står anta­ge­lig­vis ikke man­ge til­fel­ler hvor dis­se reg­le­ne får noen prak­tisk betydning.

Hånd­te­ring av fysis­ke doku­men­ter er tid- og kost­nads­kre­ven­de, og med­fø­rer en bety­de­lig risi­ko. Når man vil bli kvitt doku­ment­hånd­te­ring, har man gått en av to vei­er: Demo­bi­li­se­ring og dema­te­ria­li­se­ring. [Etter at jeg skrev den­ne artik­ke­len har jeg kom­met til at immo­bi­li­se­ring er et bed­re uttrykk enn demo­bi­li­se­ring, og det stem­mer også bed­re med det som bru­kes inter­na­sjo­nalt.] Demo­bi­li­se­ring vel­ges når doku­men­tet fort­satt har retts­virknin­ger, slik at man må behol­de det­te på det vis. Men doku­men­tet sir­ku­le­rer ikke. Man regist­re­rer alle data når doku­men­tet kom­mer inn, som lag­res og behand­les i et digi­talt sys­tem. Doku­men­tet arki­ve­res i et fjern­la­ger i til­fel­le man noen gang skal få bruk for det. Men vide­re trans­ak­sjo­ner skjer digi­talt, uten at doku­men­tet hen­tes fram. Sli­ke sys­te­mer kan etab­le­res uten grunn­leg­gen­de end­rin­ger i lov­giv­nin­gen. Men med mind­re det er ihen­de­ha­ver­do­ku­men­ter, vil de mis­te legi­ti­ma­sjons­virknin­ge­ne om trans­por­te­ne ikke påfø­res dokumentene.

Ved dema­te­ria­li­se­ring fjer­ner man selve doku­men­tet, i den for­stand at retts­virknin­ger ikke er knyt­tet til doku­men­tet. De vil da typisk være knyt­tet til regist­re­ring i et nær­me­re angitt regis­ter, som ved regist­re­ring i et verdi­pa­pir­re­gis­ter. Etab­le­ring av sli­ke sys­te­mer vil van­lig­vis kre­ve ny lov­giv­ning, som knyt­ter retts­virknin­ger til registreringen.

I prak­sis vil debi­tor ofte sig­ne­re låne­do­ku­men­tet digi­talt med BankID eller til­sva­ren­de. Selv om man vel­ger å kal­le doku­men­tet gjelds­brev, vil kredi­tor bare ha fått en kopi av det sig­ner­te doku­men­tet. Høy­este­retts anke­ut­valg har i HR-2010–835‑U (Rt. 2010 s. 604) lagt til grunn at gjelds­brev kan utste­des og under­teg­nes digi­talt. Men de kan ikke gjø­res eksi­gib­le etter tvfl. § 7–2.

Om det er et gjelds­brev eller ikke, vil kun få betyd­ning for for­el­del­ses­fris­ten der­som det ikke gjel­der penge­lån. Etter end­rin­ge­ne i tvfl. § 7–2 i 2017 kun­ne kredi­tor i den aktu­el­le saken ha avtalt elekt­ro­nisk at skyld­er­klæ­rin­gen skul­le være eksi­gi­bel. Så len­ge man har en bin­den­de låne­av­ta­le, blir det uten betyd­ning om gjelds­brev­for­men er benyt­tet eller ikke, og det spil­ler hel­ler ingen rol­le om man har et ori­gi­nalt gjelds­brev eller en kopi.

Neg­o­tia­bi­li­tets­reg­le­ne for­ut­set­ter et ori­gi­nal­do­ku­ment, selv om det ikke sies uttryk­ke­lig. Det er det ori­gi­na­le omset­nings­gjelds­bre­vet som må påfø­res en trans­port og leve­res til cesjo­na­ren. Om trans­por­ten blir påført en kopi, og cesjo­na­ren får den­ne kopi­en eller en ny kopi, inn­tref­fer ingen av de retts­virknin­ger som føl­ger av gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2.

Neg­o­ti­ab­le doku­men­ter som lever sitt eget, gans­ke selv­sten­di­ge liv, er basert på at det kan være vans­ke­lig og tid­kre­ven­de å kom­me i kon­takt med sen­tra­le aktø­rer som debi­tor ces­sus. Slik er det ikke len­ger. Når kredi­tor uan­sett er for­plik­tet til å gi debi­tor ces­sus mel­ding om over­dra­gel­sen, er det ingen grunn til å la doku­men­tet være avgjø­ren­de for retts­vern. Vi kan hol­de oss til prin­sip­pet om noti­fi­ka­sjon til debi­tor ces­sus, som vi har for enk­le gjelds­brev i gbl. § 29 annet ledd, for alle penge­krav – med mulig unn­tak for krav regist­rert i et verdipapirregister.

Det er god grunn til å spør­re om omset­nings­gjelds­brev bør opp­rett­hol­des. Jeg er til­bøye­lig til å si nei. Men for å kun­ne ta et ende­lig stand­punkt til det­te må vi vite hva slags betyd­ning dis­se har i dagens finans­mar­ked, først og fremst om de blir over­dratt i en form som gjør at reg­le­ne i gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2 kom­mer til anven­del­se. Slik kunn­skap har ikke jeg i dag.

Kon­klu­sjo­nen blir uan­sett at vi kan kvit­te oss med gjelds­brev­lo­ven. De av oss som gjen­nom en bety­de­lig del av et rela­tivt langt liv har under­vist penge­kravs­rett basert på den­ne loven, vil kom­me til å sav­ne den. Om det som måt­te være verdt å ta vare på, inn­ar­bei­des i finans­av­tale­lo­ven, vil vi imid­ler­tid få en ryd­di­ge­re regu­le­ring. I prak­sis, uten­for uni­ver­si­te­tet, vil ingen sav­ne gjeldsbrevloven.

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Innledning

Først litt gene­relt om den­ne type opp­ga­ve, som i jus­ter­mi­no­lo­gi kal­les prak­ti­kum. Man skal gjø­re det som er nød­ven­dig for å kom­me fram til en retts­lig for­ank­ret og begrun­net løs­ning av de spørs­mål opp­ga­ven rei­ser. Det er et poeng å få fram det som er rele­vant og ute­luk­ke det som ikke er rele­vant. Det er ikke en opp­gave­type hvor man skal demon­stre­re hvor mye man kan. En omfat­ten­de rede­gjø­rel­se for det som ikke er rele­vant for løs­nin­gen gir i alle fall ikke plusspoeng. 

Selv om man van­lig­vis har man­ge hjelpe­mid­ler til­gjen­ge­lig, og på hjem­me­ek­sa­men i prak­sis alle hjelpe­mid­ler, må man ha lært det man skal kun­ne før eksa­men. Det nyt­ter ikke å lære seg det nød­ven­di­ge under eksa­men. Enkel­te besva­rel­ser er pre­get av at her har noen lett febrilsk etter noe man kan støt­te seg til, og har skre­vet med utgangs­punkt i det. Det går sjel­den, om noen gang, bra. 

Man­ge har tyde­lig­vis pro­ble­mer med å dis­po­ne­re tiden. Vi ser det ved at det er omfat­ten­de drøf­tel­ser av de førs­te spørs­må­le­ne, og så blir det vel­dig kna­pt mot slut­ten. Uan­sett hvil­ket fag man stu­de­rer, så er det å dis­po­ne­re tiden rik­tig under eksa­men kri­tisk. Det er noe man bør ha arbei­det med på for­hånd, slik at man er men­talt for­be­redt på selve eksa­mens­si­tua­jo­nen når star­ten går.

RINF 1100 er et fag med 10 stu­die­po­eng, utvik­let for stu­den­ter som ikke pri­mært stu­de­rer jus. Det er et fag hvor det ikke for­ut­set­tes juri­dis­ke for­kunn­ska­per. Besva­rel­se­ne blir bedømt på en annen måte enn om det had­de vært et for­dyp­nings­fag for jusstudenter. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 6. Har Marte Kirkerud krav på å få vite hvor avisen har fått sine opplysninger om henne fra?

Hun [Marte Kirkerud] oppsøkte redaktør Solveig Storevik, og krevde å få vite hvem som hadde fortalt avisen om at hun tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser.”

Det­te er et spørs­mål om pres­sens kildevern. 

Kilde­ver­net står sterkt og er en av pres­sens grunn­ver­di­er. Gene­relt er taus­hets­ret­ten en del av ytrings­fri­he­ten. Vi har ingen plikt til å gi opp­lys­nin­ger med mind­re det er en lov­hjem­let opp­lys­nings­plikt. Pres­sen har en utvi­det taus­hets­rett ved at den i straffe­pro­sess­lo­ven § 125 og tviste­lo­ven § 22–11 langt på vei er fri­tatt fra den gene­rel­le plik­ten til å for­kla­re seg som vit­ner for domstolene. 

Mar­te hen­ven­der seg til redak­tø­ren av en avis (trykt skrift), så det er ingen tvil om at bestem­mel­se­ne om utvi­det taus­hets­rett (kilde­vern) kom­mer til anven­del­se her. 

I den­ne saken er det liten grunn til å gå inn på mulige­ten til å påleg­ge pres­sen å gi opp­lys­nin­ger. Det er ingen vek­ti­ge sam­funns­in­ter­es­ser som til­si­er at sli­ke opp­lys­nin­ger må gis i en sak som den­ne. Opp­ga­ven gir ingen opp­ford­ring til å drøf­te unn­tak fra kildevernet. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 5. Hadde avisen rett til å publisere bildet av Marte Kirkerud?

Artik­ke­len var illust­rert med et bil­de fra en demon­stra­sjon mot inn­vand­ring, hvor Mar­te had­de en frem­tre­den­de plass.”

Det­te er et spørs­mål om ret­ten til eget bil­de, etter åvl § 104. Utgangs­punk­tet er at man må ha sam­tyk­ke til å gjen­gi foto­gra­fi av per­son offent­lig. Vi kan kon­sta­te­re at et bil­de som tryk­kes i avi­sen gjen­gis offent­lig. Vi har ikke sett bil­det, men det opp­ly­ses at Mar­te had­de en frem­tre­den­de plass, og da må vi kun­ne gå ut fra at hun var gjen­kjen­ne­lig. Mar­te had­de ikke sam­tyk­ket til offent­lig­gjø­rin­gen av bildet. 

Det er fem unn­tak fra sam­tykke­kra­vet i åvl § 104. Det er bare de tre førs­te som det er grunn til å vur­de­re i den­ne sammenhengen. 

a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse”.

Her er det nær­lig­gen­de å vise til­ba­ke til drøf­tel­sen under spørs­mål 3. Hvis man kon­klu­de­rer med at det var en kren­kel­se å navn­gi MK og å beskyl­de hen­ne for å være nyna­zist og rus­mis­bru­ker, da blir det vans­ke­lig å hev­de at et bil­de av MK har aktu­ell og all­menn ineresse. 

Kra­vet må ikke for­stås så strengt at det å være et bil­det fra den aktu­el­le situa­sjo­nen for at det skal ha aktu­ell og all­menn inter­es­se. Det er ikke uvan­lig at medi­er ved omta­ler av per­soner, hen­ter fram bil­der av ved­kom­men­de fra sine arki­ver. Det må i utgangs­punk­tet være greit, så len­ge omta­len av iden­ti­fi­ser­bar per­son har aktu­ell og all­menn inter­es­se. Men bil­det må også vur­de­res med utgangs­punkt i sam­men­hen­gen det bru­kes i. Et bil­de tatt av en per­son i et demon­stra­sjons­tog vil ikke være rele­vant ved omta­le av saker som gjel­der noe helt annet. For å ta et litt søkt eksem­pel (som jeg ikke vil­le ha nevnt i en eksa­mens­be­sva­rel­se): Hvis MK had­de uttalt seg om barne­hage­po­li­tikk eller prio­ri­te­ring av koron­a­vak­si­ner, vil­le et bil­de av hen­ne i et demon­stra­sjons­tog være gans­ke malplassert.

b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Vi har ikke sett bil­det. Men når bil­det bru­kes i en sak som omhand­ler Mar­te, og ikke demon­stra­sjo­nen, må vi tro at det er Mar­te og ikke demon­stra­sjo­nen som er vik­tig her.

c bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse

Man­ge leg­ger vekt på, og noen avgjør spørs­må­let med utgangs­punkt i det­te. Ved bil­de av for­sam­ling eller folke­tog vil det i prak­sis være vans­ke­lig å inn­hen­te sam­tyk­ke fra samt­li­ge som kan gjen­kjen­nes på det­te bil­det. Men når det er bil­de av en bestemt per­son, er det per­sonen og ikke for­sam­lin­gen som er det vesentlige.

Fle­re viser til MEMO-dom­men, Rt-2009–265. Den skil­ler seg fra vår sak ved at bil­det ble brukt til illust­ra­sjon av en sak som ikke had­de noe med den avbil­de­de per­sonen å gjø­re. Her bru­kes bil­det i en sak om Mar­te Kirke­rud. Det er uttalt i dom­men at “i en repor­ta­sje som direk­te omhand­let demon­stra­sjons­to­get, had­de det nep­pe vært i strid med ånds­verk­lo­ven § 45c (som nå er videre­ført i åvl § 104) å bru­ke bil­det på maga­si­nets for­si­de”. Avis­om­ta­len hand­ler ikke om demonstrasjonen.

Min konklusjon er at avisen ikke hadde rett til å publisere bildet. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 4. Var det riktig av politiet å henlegge Marte Kirkeruds anmeldelser mot Lars Holm og mot lokalavisens journalist og redaktør?

Det­te bør være enkelt. Poli­ti­et etter­fors­ker og even­tu­elt påta­ler straff­ba­re for­hold. Ære­kren­kel­ser er ikke straff­ba­re hos oss. Det var der­for rik­tig av poli­ti­et å hen­leg­ge anmel­del­se­ne som “intet straff­bart forhold”. 

Noen kom­mer nær­mest med en repri­se av drøf­tel­se­ne under spørs­mål 2 og 3, og dis­ku­te­re ytrn­ge­nes inn­hold, grad av kren­kel­se, osv. Men det er ikke rele­vant i den­ne sammenhengen.

Rent opp­gave­tek­nisk kan spørs­mål som det­te være vans­ke­li­ge. Det kre­ver en viss fag­lig selv­sik­ker­het for å kun­ne avgjø­re et spørs­mål på et så enkelt grunn­lag, og den­ne fag­li­ge selv­sik­ker­he­ten mang­ler ofte stu­den­ter. Man har en tendens til å kom­me med unød­ven­di­ge begrun­nel­ser mer for å over­be­vi­se seg selv, enn at det er nød­ven­dig for å avgjø­re spørsmålet. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 2. Var Lars Holms utsagn en ærekrenkelse?

Lars Holm sa følgende:

«Rasis­ter er ikke gode nordmenn»

Ansvar for ære­kren­kel­ser er nå regu­lert i ska­des­er­stat­nings­lo­ven § 3–6a. Spørs­mål 3 gjel­der også ære­kren­kel­se, og da kan man rent opp­gave­tek­nisk vur­de­re hva som skal drøf­tes under hvil­ket spørs­mål. Det er ingen grunn til å dis­ku­te­re det sam­me spørs­må­let to gan­ger. I den­ne opp­ga­ven er det nær­lig­gen­de å ha en mer inn­gå­en­de drøf­tel­se under spørs­mål 3 enn under spørs­mål 2. Det er all­tid enk­le­re å kun­ne vise til­ba­ke til en tid­li­ge­re drøf­tel­se, enn å vise til at det­te vil bli drøf­tet sene­re. Men vi må all­tid for­hol­de oss til opp­ga­ven slik den er.

Spørs­må­let er om Lars Holms utsagn “er egnet til å kren­ke en annens {Mar­te Kirke­ruds] ære­fø­lel­se eller omdøm­me”. Skyld­kra­vet er uakt­som­het, og vi må også her kun­ne leg­ge til grunn at Lars Holm viss­te hva han sa og sa det med vilje.

Selv om det kan ha vært and­re som over­hør­te Lars Holms kom­men­tar, må vi her leg­ge til grunn at Mar­te mener at hen­nes æres­fø­lel­se er kren­ket. Omdøm­met ska­des nep­pe av en slik utta­lel­se i den­ne situasjonen.

Lars Holms utsagn er en karak­ter­stikk av og kom­men­tar til Mar­te Kirke­ruds ytring. Det er ingen grunn til å gå inn i en omfat­ten­de drøf­tel­se av om det­te er en beskyld­ning eller en karakteristikk. 

Når vi skal vur­de­re om en ytring er en kren­kel­se, må vi base­re oss på en objek­ti­vi­sert vur­de­ring. At MK opp­lev­de seg kren­ket, betyr ikke nød­ven­dig­vis at ytrin­gen er kren­ken­de i retts­lig for­stand. Hvis vi i spørs­mål 1 har kon­klu­dert med at MK kom­mer med en hate­full eller dis­kri­mi­ne­ren­de ytring basert på Ilyas’ etnis­ke opp­rin­nel­se, vil det ikke være en kren­kel­se å beteg­ne den som rasis­tisk. Skal man være rik­tig pir­ke­te, er det for­skjell mel­lom at noen kom­mer med en rasis­tisk ytring og at ytre­ren er rasist. Man­ge kan nok kom­me i ska­de for å si noe dumt, uten at det­te nød­ven­dig­vis er karak­te­ri­se­ren­de for per­sonen, men sli­ke detal­jer er det ingen grunn til å gå inn i.

Hvis ytrin­gen skul­le være kren­ken­de, blir man ikke ansvarlig 

der­som den anses beret­ti­get etter en avvei­ning av de hen­syn som begrun­ner ytringsfrihet.”

Den­ne type ytrin­ger bidrar ikke til å frem­me sann­het eller demo­kra­ti. Det er hel­ler ikke åpen­bart at den bidrar til å frem­me indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Jeg vil her sær­lig leg­ge vekt på situa­sjo­nen ytrin­gen frem­kom i, som svar på Mar­tes rasis­tis­ke ytring. Etter min vur­de­ring lig­ger den­ne type ytrin­ger innen­for det man lov­lig må kun­ne kom­me med. 

Enkel­te har ikke tatt utgangs­punkt i Lars Holms ytring, med drøf­tet om det var en ære­kren­kel­se å anmel­de Mar­te Kirke­rud. Det blir feil. 

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 1.

1. Er Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet straffbare?

Utgangspunkt

Det­te var Mar­te Kirke­ruds utta­lel­ser i køen foran gatekjøkkenet:

«Din jæv­la utlen­ding. Ikke kom her og ta plas­sen fra oss som byg­de lan­det», svar­te Mar­te. «Det var mas­se plass foran deg. Kom deg til­ba­ke der du kom fra. Vi tren­ger og vil ikke ha ape­kat­ter som smit­ter gode nord­menn med korona!»

Spørs­må­let er om utta­lel­se­ne er straff­ba­re etter strl § 185. Det er ikke nød­ven­dig å star­te med “Adam og Eva” hver gang man skal løse en opp­ga­ve. Det er gans­ke man­ge som skri­ver mye om ytrings­fri­het gene­relt, om Grl § 100 og EMK art 10. Vi kom­mer selv­sagt ikke unna dis­se når strl § 185. skal vur­de­res mot ytrings­fri­he­ten. Men å skri­ve en gene­rell inn­led­ning om det­te er i prak­sis å kas­te bort tid. 

For over­sik­tens skyld gjen­gir jeg lov­be­stem­mel­se­ne i den­ne gjen­nom­gan­gen, men det er det ikke nød­ven­dig å gjø­re i en eksa­mens­be­sva­rel­se. Man bør av fle­re grun­ner ikke gjen­gi dem. Til eksa­mens skri­ver man for sen­so­re­ne, og man må kun­ne reg­ne med at sen­so­re­ne kjen­ner dis­se bestem­mel­se­ne og har dem til­gjen­ge­lig. I en gjen­nom­gang som det­te skri­ver jeg for stu­den­ter og even­tu­elt and­re inter­es­ser­te, som nep­pe er like for­tro­li­ge med det­te som vi må kun­ne reg­ne med at sen­so­re­ne er. Strl § 185 førs­te ledd lyder:

Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.”

De dele­ne av annet ledd som kan være rele­van­te i vår sam­men­heng, er:

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres
a) hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b) reli­gion eller livssyn,”

Vi kan kon­sta­te­re at Mar­tes utta­lel­ser ikke ble sagt i en poli­tisk sam­men­heng, slik at de ikke nyter godt av der sær­li­ge ytrings­fri­hets­ver­net for poli­tis­ke ytringer. 

Krav om forsett eller grov uaktsomhet

For at en ytring skal være straff­bar etter strl § 185 må den være frem­satt “for­sett­lig eller grovt uakt­somt”. Vi må kun­ne gå ut fra at Mar­te sa det hun sa med vil­je, slik at hun sa det med for­sett. Det er ingen grunn til å dis­ku­te­re det nær­me­re i den­ne opp­ga­ven. Det er ingen grunn til å dis­ku­te­re det­te spørs­må­let inngående. 

Offentlig

Det nes­te vil­kå­ret er at ytrin­gen må være frem­satt offent­lig. Hva som skal reg­nes for offent­lig er regu­lert i strl § 10.

Med offent­lig sted menes et sted bestemt for almin­ne­lig ferd­sel eller et sted der all­menn­he­ten ferdes.

En hand­ling er offent­lig når den er fore­tatt i nær­vær av et stør­re antall per­soner, eller når den lett kun­ne iakt­tas og er iakt­tatt fra et offent­lig sted. Består hand­lin­gen i frem­set­tel­se av en ytring, er hand­lin­gen også offent­lig når ytrin­gen er frem­satt på en måte som gjør den egnet til å nå et stør­re antall personer.”

Plas­sen foran et gate­kjøk­ken er, må vi reg­ne med, bestemt for almin­ne­lig ferd­sel, og et sted der all­menn­he­ten fer­des. En ytring er offent­lig når den er “frem­satt på en måte som gjør den egnet til å nå et stør­re antall per­soner”. Det er alt­så spørs­mål om ytrin­gen er egnet til å opp­fat­tes av fle­re per­soner, ikke om den fak­tisk ble opp­fat­tet av et stør­re antall personer.

En ytring frem­satt på et offent­lig sted vil være egnet til å nå et stør­re antall per­soner. Men det føl­ger av for­ar­bei­de­ne og retts­prak­sis at en ytring frem­satt på offent­lig sted må ha blitt opp­fat­tet av minst én annen per­son, se Rt-2012–536 Dør­vakt, avsnitt 14:

Straffe­bu­det kre­ver etter førs­te ledd førs­te punkt­um at den dis­kri­mi­ne­ren­de utta­lel­sen er frem­satt offent­lig. Straffe­lo­ven § 7 nr. 2 defi­ne­rer når en hand­ling anses for­øvd offent­lig. I for­ar­bei­de­ne til § 135a, jf. Ot.prp.nr.33 (2004–2005) side 215, er uttalt følgende:

«Der­som ytrin­gen ikke er egnet til å nå et ‘stør­re antall per­soner’, kan den like­vel ram­mes av straffe­bu­det der­som den er frem­satt på et offent­lig sted. Det er imid­ler­tid da et vil­kår at minst én per­son må ha opp­fat­tet ytringen.”

Noen har vist til dom­men, uten å nev­ne at dom­men viser til for­ar­bei­de­ne. Det er selv­sagt helt OK

Mar­tes utta­lel­se ble frem­satt på et offent­lig sted, og ble i alle fall opp­fat­tet av Lars Holm, slik at det vil­kå­ret er oppfylt. 

Fremsatt overfor den som rammes i nærvær av andre

Vi kan også mer­ke oss føl­gen­de i strl § 185 førs­te ledd, sis­te punktum:

Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.”

Ytrin­gen ble frem­satt over­for en som ble ram­met av dem (Ilyas) i and­res (Lars Holms) nær­vær. Her er det ikke et vil­kår at ytrin­gen er frem­satt offenl­tig. Om man kom­mer inn under det ene eller and­re alter­na­ti­vet, får betyd­ning for straffe­ram­men, men det er det ingen grunn til å gå nær­me­re inn på i den­ne oppgaven. 

Martes utsagn

Så til selve utsagnet. 

I HR-2020–2133‑A, som jeg må inn­røm­me at opp­ga­ven er litt inspi­rert av, kom en per­son med føl­gen­de utta­lel­se uten­for et gatekjøkken:

dra deg hjem der du kom fra, din jæv­la utlen­ding’ og ‘sån­ne som deg kan dra hjem til Afri­ka igjen’ og/eller lignende”

Høy­este­rett kom til at det­te var straffbart.

Med utgangs­punkt i den­ne dom­men, kan vi kon­sta­te­re at Mar­tes utsagn er straffbart. 

Man kan også vise til Rt-2012–536 dør­vakt. Her ble en dør­vakt skjelt ut som:

jæv­la neg­er’ eller ‘jæv­la svarting”

Jeg synes det er enda kla­re­re ras­tis­tisk utsagn enn “jæv­la utlending.” 

I “krangle­dom­men” HR-2018–674‑A kom utskjel­lin­gen som svar å en pro­vo­ka­sjon, så det tref­fer ikke like godt her. I “Kaker­lakk­dom­men” HR-2020–184‑A skrev til­tal­te på Facebook:

Fan­dens svar­te avkom reis til­ba­ke til Soma­lia og bli der din kor­rup­te kakerlakk.”

Det­te til­si­er også at MKs utsagnt er ulovlig. 

Ser vi på retts­prak­sis har utlen­din­ger bli kalt “Kaker­lakk” HR-2020–184‑A og “Rot­ter” HR-2020–185‑A. Det er all­tid vans­ke­lig å pluk­ke enkelt­ord ut av sli­ke utsagn. Vi må vur­de­re slikt ut fra den sam­men­heng hvor de er frem­satt. Så om “ape­katt” i den­ne sam­men­hen­gen er ver­re eller bed­re enn and­re dyr som har vært nevnt, er det vans­ke­lig å avgjø­re. Men det er nok ned­ver­di­gen­de å karak­te­ri­se­re folk på den­ne måten, slik at det trek­ker i ret­ning av at det er en hate­full og dis­kri­mi­ne­ren­de ytring. 

Gate­kjøk­ken­dom­men HR-2020–2133‑A, er nok den mest rele­vant. Men jeg nev­ner at and­re dom­mer også støt­ter opp om resul­ta­tet, siden det er gans­ke man­ge som ikke har med Gatekjøkkendommen. 

Det er en del saker hvor det har vært frem­satt gro­ve og åpen­bart feil­ak­ti­ge beskydlnin­ger om utlen­din­ger. En påstand om at de smit­ter and­re med koro­na, er nep­pe i seg selv nok til å gjø­re ytrin­gen ulovlig.

En del, egent­lig over­ras­ken­de man­ge, har tatt utgangs­punkt i den delen av utsag­net hvor MK sier “Kom deg til­ba­ke der du kom fra”, og skri­ver at øns­ket om depor­ta­sjon har blitt ansett for gro­ve integri­tets­kren­kel­ser. Det er et godt styk­ke fra å si at noen bur­de dra til­ba­ke til der de kom fra, til å vil­le depor­te­re folk .

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Oppgaveteksten

RINF 1100 – ytringsfrihet og medieregulering, vår 2021

Ilyas var født i Nor­ge av for­eld­re som had­de inn­vand­ret fra Pakis­tan. En sen kveld sto han uten­for et gate­kjøk­ken. Mar­te Kirke­rud, som var gans­ke beru­set, stil­te seg foran ham i køen. Ilyas pek­te bak­over og sa at hun fikk stil­le seg bakerst som andre.

«Din jæv­la utlen­ding. Ikke kom her og ta plas­sen fra oss som byg­de lan­det», svar­te Mar­te. «Det var mas­se plass foran deg. Kom deg til­ba­ke der du kom fra. Vi tren­ger og vil ikke ha ape­kat­ter som smit­ter gode nord­menn med korona!»

Lars Holm, som også sto i køen, rea­ger­te på det Mar­te Kirke­rud sa. «Rasis­ter er ikke gode nord­menn», sa han. «Det var god plass foran ham i køen for­di det fak­tisk er noen som tar smitte­vern alvorlig».

Dagen etter anmeld­te Lars Holm Mar­te Kirke­rud for rasis­tis­ke utta­lel­ser. Mar­te anmeld­te Lars Holm for ære­kren­kel­ser, siden han had­de kalt hen­ne rasist. Den­ne anmel­del­sen ble henlagt.

Saken ble omtalt av lokal­avi­sen. «Rasis­me i kebab­kø» var over­skrif­ten. Jour­na­list Wen­che Han­sen had­de snak­ket med Lars Holm. Hun had­de også for­søkt å få kom­men­ta­rer Mar­te Kirke­rud, men hun had­de bare avfeid jour­na­lis­ten og sagt at det­te var slikt som avi­sen ikke had­de noe med. Ilyas øns­ket hel­ler ikke å utta­le seg til avi­sen. I avis­ar­tik­ke­len ble Mar­te Kirke­rud omtalt som nyna­zist og rus­mis­bru­ker. Det sto at Mar­te også tid­li­ge­re var blitt anmeldt for rasis­tis­ke utta­lel­ser, men dis­se sake­ne var blitt hen­lagt. Artik­ke­len var illust­rert med et bil­de fra en demon­stra­sjon mot inn­vand­ring, hvor Mar­te had­de en frem­tre­den­de plass.

Mar­te Kirke­rud ble rasen­de da hun så avis­opp­sla­get. Hun opp­søk­te redak­tør Solveig Store­vik, og krev­de å få vite hvem som had­de for­talt avi­sen om at hun tid­li­ge­re var blitt anmeldt for rasis­tis­ke utta­lel­ser. Mar­te, som had­de bety­de­li­ge alko­hol­pro­ble­mer, avvis­te at hun var rus­mis­bru­ker. «Jeg har ald­ri brukt knark, og det må være lov å ta en dram uten å bli beskyldt for å være rus­mis­bru­ker» sa hun. Hun krev­de å få vite hvem som had­de kom­met med sli­ke påstan­der om hen­ne. Dess­uten had­de de ikke lov til å bru­ke et bil­de av hen­ne. Redak­tør Store­vik sa at avi­sen ald­ri røpet sine kil­der og send­te Mar­te Kirke­rud ut.

Mar­te anmeld­te avi­sen, jour­na­list Wen­che Han­sen og redak­tør Solveig Store­vik for ære­kren­kel­ser. Saken ble umid­del­bart henlagt.

  1. Er Mar­te Kirke­ruds utta­lel­ser i køen foran gate­kjøk­ke­net straffbare?
  2. Var det en ære­kren­kel­se at Lars Holm kal­te Mar­te Kirke­rud rasist?
  3. Var lokal­avi­sens omta­le av Mar­te Kirke­rud ærekrenkende?
  4. Var det rik­tig av poli­ti­et å hen­leg­ge Mar­te Kirke­ruds anmel­del­ser mot Lars Holm og mot lokal­avi­sens jour­na­list og redaktør?
  5. Had­de avi­sen rett til å pub­li­se­re bil­det av Mar­te Kirkerud?
  6. Har Mar­te Kirke­rud krav på å få vite hvor avi­sen har fått sine opp­lys­nin­ger om hen­ne fra?
  7. Hvil­ken betyd­ning har det som drøf­tes i spørs­mål 6, for avi­sens even­tu­el­le ansvar for ærekrenkelser?

Alle spørs­mål skal besvares.

 

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 7. Hvilken betydning har det som drøftes i spørsmål 6, for avisens eventuelle ansvar for ærekrenkelser?

Her var det gans­ke man­ge som så ut til ikke å for­stå spørs­må­let. Vi kan omskri­ve det omtrent slik: Hvil­ken betyd­ning har det at avi­sen påbe­ro­per seg kilde­ver­net og ikke vil opp­gi sine kil­der, for avi­sens even­tu­el­le ansvar for ære­kren­kel­ser. Det hen­ger sam­men med redak­tør­an­sva­ret: Redak­tø­ren står ansvar­lig for inn­hol­det, også når det byg­ger på ano­ny­me kilder. 

Pres­sen har et refe­rat­pri­vi­le­gi­um, som inne­bæ­rer at pres­sen i liten grad har blitt holdt ansvar­lig for å videre­for­mid­le and­res ulov­li­ge ytrin­ger. Hvis man ikke opp­gir sine kil­der, kan pres­sen ikke vise til at man bare gjen­gir and­res ytrin­ger. Når pres­sen base­rer seg på ano­ny­me kil­der, vil utsag­ne­ne blir vur­dert som om de er fre­satt av ved­kom­men­de presse­or­gan selv, og ikke bare gjen­gir and­res ano­ny­me ytringer. 

Vi kan her vise til dom­men mot Tøns­bergs Blad Rt-2003–928, hvor Høy­este­rett utta­ler i avsnitt: 

Det å refe­re­re til ano­ny­me kil­der bør der­for i den­ne sam­men­heng like­stil­les med beskyld­nin­ger som avi­sen frem­set­ter uten kildeangivelse.”

Vide­re Rt-2007–687 Big Brot­her:

«Se og Hør har nyt­ta ano­ny­me kjel­der, og det let seg då ikkje i noko til­fel­le vur­de­re om dei har hand­la akt­samt eller ikkje.»

 

Print Friendly, PDF & Email

Ytringsfrihet og medieregulering. Avsluttende repetisjonsforelesninger.

Jeg har nå avslut­tet fore­les­nings­se­rie­ne om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. De to sis­te fore­les­nin­ge­ne er to repe­ti­sjons­fore­les­nin­ger som først og fremt er laget for stu­den­ter som skal opp til eksa­men i faget RINF 1100. De inne­hol­der ikke noe nytt som ikke har vært gjen­nog­ått i tid­li­ge­re forelesninger.

Om noen skul­le leke med tan­ke å lage til­sva­ren­de vidoefore­les­nin­ger i sine fag, har jeg opp­sum­mert noe av erfa­rin­ge­ne i inn­leg­get Hjem­me­lag­de fore­les­nings­vi­deo­er. Noen erfa­rin­ger og tips.

Forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering

Innledning

Hatefulle og diskriminerende ytringer

Ærekrenkelser

Privatlivets fred mm

Repetisjon

Jeg har laget to repe­ti­sjons­fore­les­nin­ger som er en hur­tig­gjen­nom­gang av de tema­ene som har vært gjen­nom­gått i fore­les­nin­ge­ne. Den  er først og fremst laget for stu­den­ter som skal opp til eksa­men i faget RINF 1100.

Andre videoforelsninger

Print Friendly, PDF & Email