Category Archives: Undervisning

Opptak av forelesninger, videoproduksjoner mm @pcfrolich

Etter at jeg skrev kom­men­ta­ren om “Digi­ta­li­se­rings­nai­vis­te­ne”, har noen hev­det at det fin­nes man­ge fore­les­ning­sopp­tak som er vel­dig gode, og at sto­re uni­ver­si­te­ter i USA har lagt ut det­te. Jeg må erkjen­ne at jeg så gjen­nom en del sli­ke for en del tid til­ba­ke, og var ikke impo­nert. Men man må være åpen for at også her skjer det for­bedrein­ger. Jeg har der­for nå sett på noe av det som for tiden lig­ger ute fra noen uni­ver­si­te­ter, men selv­føl­ge­lig ikke alt som fin­nes.

Det mes­te av det som folk har vist til, er ikke enk­le fore­les­ning­sopp­tak. Det er påkos­te­de TV- eller video­pro­duk­sjo­ner gjort med utgangs­punkt i en fore­les­ning, og det er fak­tisk noe helt annet. Det er typisk tatt opp med fle­re kame­ra­er styrt av ordent­li­ge foto­gra­fer, kan­skje også med en pro­du­sent som har regi­en under opp­ta­ket. Sann­syn­lig­vis er det også pro­fe­sjo­nel­le lyd­folk som sør­ger for at lyden er god. Selv­føl­ge­lig kan det lages utmer­ke­de video- (og audio­pro­duk­sjo­ner) som er utmer­ke­de lære­mid­ler. Men det er res­surs­kre­ven­de. Vi kan ikke ha et pro­fe­sjo­nelt TV-team på enhver fore­les­ning for å sør­ge for gode opp­tak. Det er kan­skje mulig, men vil være helt feil bruk av res­sur­ser.

For uni­ver­si­te­ter i USA, som kre­ver sky­høy stu­dent­be­ta­ling, og som har mye pen­ger, vil det­te være god rekla­me. Hele ver­den, eller i alle fall sto­re deler av den, vil se til Har­vard, Yale, MIT, Stan­ford etc, og hol­de dem fram som eksemp­ler på det bes­te av det bes­te, og bidra til at de får mer av det de tje­ner godt på: Beta­len­de stu­den­ter.

Con­ti­nue read­ing Opp­tak av fore­les­nin­ger, video­pro­duk­sjo­ner mm @pcfrolich

Print Friendly, PDF & Email

Svaret er digitalisering. Eh … hva var spørsmålet?

Det­te skri­ves i bak­kant av to semi­na­rer som jeg har del­tok på i går. Det førs­te var i regi av Koip­nor, om lære­mid­ler i høy­ere utdan­ning. Det and­re var på By:Larm, om musikk­øko­no­mi, hvor vi pre­sen­ter­te pro­sjek­tet MUSTEC.

Når de poli­ti­ker­ne som står for en van­vit­tig over­skri­del­se når de skal byg­ge til seg selv, skal ha and­re til å spa­re, kal­ler man det “Effek­ti­vi­se­rings­pro­sjek­tet”, og har ikke annet å kom­me med en gene­rell poli­tisk sva­da om digi­ta­li­se­ring. Det er selv­føl­ge­lig ikke effek­ti­vi­se­ring. Det er oste­hø­vel­kutt, uten ret­ning og mening, og uten and­re mål enn å spa­re pen­ger. Poli­ti­ker­ne kan star­te med å digi­ta­li­se­re Stor­tings­byg­get. Skjønt star­ter de med det, får vi nok bare enda et eksem­pel på et skan­da­løst, offent­lig IT-pro­sjekt. Så det er best de ikke prø­ver.

Con­ti­nue read­ing Sva­ret er digi­ta­li­se­ring. Eh … hva var spørs­må­let?

Print Friendly, PDF & Email

En bedre ordning for produksjon av lærebøker?

Det­te er et inn­legg i Khrono, som svar på Hel­ge Høi­viks inn­legg “Det trengs en bed­re ord­ning for pro­duk­sjon av lære­bø­ker”.

Lære­bok. Stort sett er det dår­lig betalt fri­tids­ar­beid å skri­ve lære­bø­ker. Men noen av oss gjør det like­vel, og vi gjør det i alle fall ikke for pen­ge­nes skyld, skri­ver pro­fes­sor Olav Tor­vund.

Som lære­bok­for­fat­ter og fag­lit­te­rær for­fat­ter kjen­ner jeg meg ikke sær­lig godt igjen i det Hel­ge Høi­vik skri­ver om lære­bok­pro­duk­sjon. Situa­sjo­nen kan sik­kert variere fra fag til fag. Jeg skal la det­te med kjen­dis­fo­ku­set i for­lags­bran­sjen lig­ge. Det er helt irre­le­vant når det gjel­der lære­bø­ker. «Mitt» for­lag, Uni­ver­si­tets­for­la­get, har dess­uten ikke noe kjen­dis­fo­kus – selv om det også er en bedrift som må tje­ne pen­ger for at de skal kun­ne fort­set­te å gi ut kva­li­tets­lit­te­ra­tur.

?Jeg ser hel­ler ikke det uri­me­li­ge i at de som skal bru­ke lit­te­ra­tur, enten det er lære­bø­ker eller forsk­nings­lit­te­ra­tur, beta­ler for det­te. Noen må beta­le reg­nin­gen uan­sett, og det er i alle fall ikke hold­bart at det skjer ved at det for­ven­tes mer gra­tis­ar­beid fra uni­ver­si­tets­an­sat­te. Stu­den­te­ne synes å være mer opp­tatt av lære­mid­le­nes kva­li­tet enn av pris. Con­ti­nue read­ing En bed­re ord­ning for pro­duk­sjon av lære­bø­ker?

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1200. Eksamen høst 2017, med kommentarer

Det­te er en gjen­nom­gang av den opp­ga­ven som ble gitt til eksa­men i faget RINF 1200, Opp­havs­rett og beslek­te­de ret­tig­he­ter høs­ten 2017. Den er skre­vet først og fremst med tan­ke på de stu­den­ter som var oppe til eksa­men, og frem­ti­di­ge stu­den­ter som vil se på tid­li­ge­re eksa­mens­opp­ga­ver.

Opp­gave­teks­ten fin­nes her.

Continue reading RINF 1200. Eksamen høst 2017, med kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Ny bok: Innledning til jusstudiet

Det­te er ren og util­slørt mar­keds­fø­ring. Det er en mar­keds­fø­ring av min sis­te bok: Inn­led­ning til jus­stu­di­et. Jeg er over­be­vist om at det er en bok som begyn­ner­stu­den­ter vil ha god nyt­te av. Hvis jeg ikke had­de trodd det, vil­le jeg ikke ha brukt tid på å skri­ve boken.

Boken er skre­vet først og fremst for stu­den­ter på begyn­nel­sen av jus­stu­di­et. Men den bør også være av inter­es­se for ele­ver som vur­de­rer om de skal søke jus­stu­di­et og de som skal råd­gi ele­ver om stu­die­valg.

Alle stu­den­ter øns­ker å lære det som er nød­ven­dig med minst mulig inn­sats. Da har man noe å gå på for å få gode resul­ta­ter. Det fin­nes ingen snar­vei­er og hem­me­li­ge trylle­form­ler for å kom­me gjen­nom stu­di­et uten en bety­de­lig inn­sats. Men det er man­ge omvei­er hvor man kan kas­te bort tid, og blind­ga­ter hvor man kan kjø­re seg fast.

Con­ti­nue read­ing Ny bok: Inn­led­ning til jus­stu­di­et

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1200 — Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Det­te er kom­men­ta­rer til eksa­mens­opp­ga­ven som ble gitt høs­ten 2016 i faget RINF 1200, “Opp­havs­rett m.m.” Den er først og fremst skre­vet for stu­den­ter som var oppe til eksa­men i faget, og for frem­ti­di­ge stu­den­ter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opp­rin­ne­lig ble laget for det tverr­fa­kul­tæ­re stu­die­pro­gram­met “Digi­ta­le medi­er”. Det er opp­havs­rett og beslek­te­de emner, for stu­den­ter som ikke har juri­disk bak­grunn, og som ikke tar faget som en del av et juri­disk stu­di­um.

Hele opp­gave­teks­ten er til­gjen­ge­lig her.

En gene­rell kom­men­tar når det gjel­der den­ne type opp­ga­ver. Man skal besva­re de spørs­mål som er stilt ut fra de opp­lys­nin­ger som er gitt i opp­ga­ven. Sva­re­ne skal begrun­nes og for­ank­res retts­lig. Begrun­nel­sen og reson­ne­men­tet er vik­ti­ge­re enn hvil­ket svar man kom­mer til. Om man uten noen begrun­nel­se, og uten retts­lig for­ank­ring, kom­mer til “rik­tig” svar, er det like­vel ikke en god besva­rel­se. Er reson­ne­men­tet for­nuf­tig og retts­lig for­ank­ret, kan en drøf­tel­se være god, selv om kon­klu­sjo­nen blir “feil”.

I den­ne type opp­ga­ver skal man ikke for­sø­ke å demon­stre­re hvor mye man kan, ved å skri­ve om noe som det ikke spør­res etter i opp­ga­ven. Skri­ver man om noe det ikke spør­res etter, eller tar med noe som ikke er nød­ven­dig for å begrun­ne sva­re på det spørs­må­let som er stilt, vil det i bes­te fall være nøy­tralt, slik at det ver­ken tel­ler posi­tivt eller neg­a­tivt i bedøm­mel­sen, men det vil uan­sett føre til at man bru­ker eksa­mens­tid på noe som ikke gir uttel­ling. I den grad det tel­ler, så tel­ler det neg­a­tivt.

Spørs­må­le­ne skal besva­res ut fra gjel­den­de rett. Om man selv er eni­ge eller ikke i om noe bur­de vært lov eller ikke lov, er ikke rele­vant i den­ne type opp­ga­ver. Con­ti­nue read­ing RINF 1200 — Eksa­mens­opp­ga­ve høst 2016, med kom­men­ta­rer

Print Friendly, PDF & Email

Foreldelse når et krav trekkes fra et tvisteløsningsorgan

Artik­ke­len er tryk­ket i Lov og Rett Nr 10–2016, s. 646.

Når et krav brin­ges inn for en dom­stol eller et annet tviste­løs­nings­or­gan, avbry­tes for­el­del­ses­fris­ten etter for­el­del­ses­lo­ven (fe.) §§ 15, 15 a eller 16. Så len­ge kra­vet er til behand­ling, blir det ikke for­el­det. Får man med­hold i sitt krav, løper en ny for­el­del­ses­frist fra avgjø­rel­sen. Blir avgjø­rel­sen at man ikke har noe krav, da har man ikke noe krav og for­el­del­ses­spørs­må­let blir uin­ter­es­sant.

Hvis behand­ling ender uten noen form for rea­li­tets­av­gjø­rel­se, f.eks. for­di saken avvi­ses, har man etter fe. § 22 nr. 1 en til­leggs­frist på inn­til et år. For­el­del­se inn­trer tid­ligst et år etter at behand­lin­gen ble avslut­tet. Det­te gjel­der ikke der­som det skyld­tes et for­sett­lig for­hold fra kredi­tors side at saken ikke fikk en rea­li­tets­av­gjø­rel­se. Da løper ingen til­leggs­frist.

Går vi til for­el­del­ses­lo­vens for­ar­bei­der, synes det klart at man men­te at for­setts­vur­de­rin­gen knyt­tet seg til saks­an­leg­get. Hvis et krav går mot for­el­del­se, skal man ikke kun­ne få en for­len­gel­se ved å anleg­ge et søks­mål som åpen­bart må avvi­ses. I Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 75 sies om det­te:

«Depar­te­men­tet er imid­ler­tid kom­met til at bestem­mel­sen bør behol­des som en sik­ker­hets­ven­til. Der­som det er åpen­bart at kra­vet må avvi­ses, er det ikke rime­lig at for­drings­ha­ve­ren skal opp­nå en til­leggs­frist ved påta­le. [sic. Må for­stås som søks­mål.]»

Ved revi­sjon av tviste­lo­ven i 2007 ble det brakt bety­de­lig uklar­het inn i det­te. Tviste­lov­ut­val­get vil­le sik­re at man ikke skul­le risi­ke­re umid­del­bar for­el­del­se der­som en sak blir truk­ket fra behand­ling i for­liks­rå­det, og til­sva­ren­de hvis et sivilt krav ble truk­ket fra en straffe­sak. Utval­get men­te at fe. § 22 nr. 1 ikke var til­strek­ke­lig, da det kun­ne hev­des at det å trek­ke en sak fra et tviste­løs­nings­or­gan er en for­sett­lig hand­ling. De skri­ver om det­te i NOU 2001: 32B s. 875:

«Unn­ta­ket i for­el­del­ses­lo­ven §22 om at det er for­sett­lig at saken ender uten rea­li­tets­av­gjø­rel­se, er lite vel­eg­net for den­ne typen situa­sjo­ner. Når kla­ge­ren trek­ker saken fra behand­ling i for­liks­rå­det for i ste­det å frem­me den for ting­ret­ten, vil det­te som regel måt­te karak­te­ri­se­res som for­sett­lig. Det vil være såkalt hen­sikts­for­sett.»

Utval­get fore­slo der­for en bestem­mel­se i § 20–3, som sene­re ble ved­tatt som tviste­lo­ven § 18–3. Den­nes annet ledd lyder:

«(2) Når for­el­del­se er avbrutt ved for­liks­kla­ge, opp­hø­rer den­ne virk­nin­gen der­som stev­ning, eller even­tu­elt for­liks­kla­ge, ikke er sendt til ret­ten innen ett år fra for­liks­rå­det inn­stil­te behand­lin­gen av saken.»

Det er ingen tvil om at utval­get med det­te men­te å sik­re at et krav ikke blir for­el­det om saken trek­kes. Utval­get sier i NOU 2001: 32B s. 875:

«Men det vir­ker lite rime­lig at kla­ge­ren, når han etter et bevisst valg etter hvert fin­ner ut at han sna­re­re vil ha saken frem­met for ting­ret­ten, ikke skal nyte godt av den sam­me til­leggs­fris­ten. Det er mulig man ved en tolk­ning av for­setts­kri­te­ri­et i for­el­del­ses­lo­ven §22 kun­ne fun­net frem til aksep­tab­le løs­nin­ger her. En bed­re løs­ning er nok å la være å knyt­te til­leggs­fris­ten på ett år til noe for­setts­kri­te­ri­um i dis­se til­fel­le­ne. Tviste­måls­ut­val­get har ikke grunn­lag for å fore­slå en opp­he­vel­se av det gene­rel­le for­settsunn­ta­ket i for­el­del­ses­lo­ven §22 nr. 1. Det frem­står da som den bes­te løs­nin­gen at man behol­der en spe­sial­re­gu­le­ring i tviste­lo­ven av dis­se situa­sjo­ne­ne.»

Og vide­re, på s. 880:

«I lov­ut­kas­tet er det fore­slått at kla­ge­ren skal ha fri adgang til å trek­ke saken fra for­liks­rå­det, uten at kra­vet med det opp­gis. (…) Når Tviste­måls­ut­val­get like­vel har fun­net grunn til å videre­føre en bestem­mel­se om det­te i tviste­lo­ven, er det for­di for­el­del­ses­lo­ven §22 ikke gir noen til­leggs­frist på ett år når det er ?for­sett­lig? at saken ender uten retts­lig avgjø­rel­se. For å unn­gå mis­for­stå­el­ser, og at for­setts­be­gre­pet må leg­ges på strekk når kla­ge­ren trek­ker en sak fra behand­ling i for­liks­rå­det, bør det være en eks­pli­sitt bestem­mel­se som regu­le­rer den­ne siden ved for­el­del­ses­spørs­må­let i tviste­lo­ven.»

Depar­te­men­tet frem­met et for­slag som i sin ord­lyd var iden­tisk med utval­gets for­slag. Men depar­te­men­tets merk­na­der til for­sla­get hen­ger ikke sam­men med det som ble fore­slått og sene­re ved­tatt. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433:

«Annet ledd kom­mer bare til anven­del­se når for­liks­rå­det inn­stil­ler behand­lin­gen av saken. Når for­liks­kla­gen blir truk­ket, vil saken bli hevet, jf §19–1 annet ledd bok­stav b. Da vil spørs­må­let om for­el­del­se bare bli regu­lert av lov 18. mai 1979 nr. 18 om for­el­del­se av for­drin­ger §22 nr. 1 førs­te punkt­um. For­setts­kra­vet i den bestem­mel­sen vil nor­malt lede til at virk­nin­gen av påta­le ved for­liks­kla­ge vil bort­fal­le straks kla­gen trek­kes til­ba­ke.»

Så langt jeg kan se, er det­te alt som sies om spørs­må­let i pro­po­si­sjo­nen. Hvor­for man har valgt å frem­me utval­gets for­slag, men med mot­satt for­stå­el­se av for­hol­det til fe. § 22, er ikke drøf­tet eller begrun­net. Der­med blir ikke bare rekke­vid­den av fe. § 22 uklar, men også tvl. § 18–3.

Depar­te­men­tet brak­te ytter­li­ge­re for­vir­ring inn i det­te da fe. § 22 nr. 1 i 2007 fikk et nytt sis­te punkt­um i for­bin­del­se med en end­ring i tviste­lo­ven. Det­te lyder:

«Når for­nær­me­de trek­ker sin begjæ­ring om å få pådømt krav i straffe­sak, varer virk­nin­gen av ret­ti­dig påta­le etter § 15 i ett år fra for­nær­me­de med­del­te dom­sto­len eller påtale­myn­dig­he­ten om til­bake­trek­kin­gen.»

Den hand­lin­gen er like for­sett­lig som å trek­ke en sak fra et annet tviste­løs­nings­or­gan. I for­ar­bei­de­ne til den­ne end­rin­gen, Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), fin­nes det ingen begrun­nel­se for den­ne til­føy­el­sen, og føl­ge­lig hel­ler ikke en begrun­nel­se for å vel­ge en annen løs­ning enn det som iføl­ge depar­te­men­tets tid­li­ge­re utta­lel­ser er hoved­re­ge­len i fe. § 22. Også det­te byg­ger på tviste­lov­ut­val­gets inn­stil­ling. Utval­gets for­slag var at sam­me regel skul­le gjel­de både når sak trek­kes fra for­liks­rå­det, og når sivilt krav trek­kes fra en straffe­sak.

Jeg antar at man må føl­ge depar­te­men­tets utta­lel­se i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433 om at virk­nin­gen av at et krav blir truk­ket fra for­liks­råds­be­hand­ling. Der­imot er det usik­kert om man får en til­leggs­frist på et år for å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne der­som saken blir truk­ket fra et annet tviste­løs­nings­or­gan.

Hvis en part har brakt en sak inn for et tviste­løs­nings­or­gan, og så kom­mer til at det­te betyr en eks­tra run­de i et organ som kan­skje er ueg­net til å hånd­te­re saken, og man mener at saken uan­sett vil ende i dom­sto­le­ne, løper man en risi­ko der­som den nor­ma­le for­el­del­ses­fris­ten vil ha løpt ut på det tids­punkt saken trek­kes. Som råd­gi­ver må man være klar over at det i det mins­te med­fø­rer en risi­ko om saken trek­kes. Om man alle­re­de har hav­net i den­ne situa­sjo­nen, vil det nok kun­ne være et pro­se­da­belt stand­punkt å påstå at fe. § 22 nr. 1 ikke omfat­ter den­ne form for for­sett. Man vil f.eks. kun­ne anfø­re at for­ar­bei­de­ne til end­rin­ge­ne i tviste­lo­ven er etter­ar­bei­der til for­el­del­ses­lo­ven, og at de som sådan har begren­set vekt. Men sik­kert vil det ikke være.

Der­som saken er til behand­ling i et tviste­løs­nings­or­gan som ikke har liti­s­pen­dens­virkning, vil man kun­ne kom­me rundt pro­ble­met ved å ta ut stev­ning og der­med avbry­te for­el­del­sen på nytt, før saken trek­kes fra tviste­løs­nings­or­ga­net. Hvis tviste­løs­nings­or­ga­net har liti­s­pen­dens­virkning, vil den mulig­he­ten være stengt. Hvis man vel­ger en for­sik­tig til­nær­ming, vil man være hen­vist til å avven­te en avgjø­rel­se i tviste­løs­nings­or­ga­net før saken brin­ges vide­re – med det tids­tap og de kost­na­der det­te med­fø­rer.

Jeg har møtt det­te spørs­må­let i prak­sis i to uli­ke situa­sjo­ner. I den førs­te var det tak­tis­ke vur­de­rin­ger rundt spørs­må­let om å avslut­te behand­ling i et tviste­løs­nings­or­gan, for hel­ler å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne – og hvor det var et spørs­mål om vi kun­ne anbe­fa­le det­te, noe vi da kom til at vi ikke kun­ne.

I det and­re til­fel­let had­de en sak­sø­ker i en vold­gifts­sak, etter anmod­ning fra vold­gifts­ret­tens for­mann, valgt å trek­ke et erstat­nings­krav. Vold­gifts­ret­tens for­mann men­te at kra­vet var for dår­lig opp­lyst, slik det sto i den saken. Erstat­nings­kra­vet kom sene­re opp i en ny vold­gifts­sak. Vi repre­sen­ter­te da sak­søk­te, og påsto for­el­del­se, blant annet med den begrun­nel­se at sak­sø­ker for­sett­lig had­de truk­ket kra­vet fra den førs­te vold­gifts­be­hand­lin­gen. Vold­gifts­ret­ten kom til at kra­vet var for­el­det, men på et annet grunn­lag – og kun­ne der­med la være å ta stil­ling til kon­se­kven­se­ne av å trek­ke kra­vet.

Det vil­le ikke ha vært rime­lig om kon­se­kven­sen av å føl­ge opp­ford­rin­gen fra ret­tens for­mann i en slik sak skul­le bli at kra­vet er tapt ved for­el­del­se.

Tviste­lov­ut­val­get skrev i NOU 2001: 32B s. 875, som er sitert mer utfør­lig oven­for:

«Men det vir­ker lite rime­lig at kla­ge­ren, når han etter et bevisst valg etter hvert fin­ner ut at han sna­re­re vil ha saken frem­met for ting­ret­ten, ikke skal nyte godt av den sam­me til­leggs­fris­ten.»

Utval­get skri­ver om for­liks­rå­det. Men argu­men­ta­sjo­nen tref­fer like godt når det gjel­der and­re tviste­løs­nings­or­ga­ner, slik at løs­nin­gen da bør være den sam­me.

Print Friendly, PDF & Email

Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Westerdals hev­der at noen av kra­ve­ne fra stu­den­te­ne om til­bake­be­ta­ling av for mye betal­te skole­pen­ger kan være for­el­det. Kan­skje det. Jeg skal gjen­nom­gå noen av de for­el­del­ses­reg­le­ne som kan være aktu­el­le her.

Men først: Det for­ut­set­ter at Westerdals har krevd beløp fra sine stu­den­ter som er ube­ret­ti­get. Man kan som kjent ikke byg­ge på medie­nes frem­stil­ling av sli­ke spørs­mål. De omta­ler beta­lin­gen som “ulov­lig”. Beta­ling fra stu­den­ter ved pri­va­te høy­sko­ler er regu­lert i uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 7–1 (2), som lyder:

(2) Pri­va­te uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal la stat­li­ge drifts­til­skudd og egen­be­ta­ling fra stu­den­te­ne kom­me stu­den­te­ne til gode. Insti­tu­sjo­ner som mot­tar stats­til­skudd, kan ikke gi øko­no­misk utbyt­te eller på annen måte over­fø­re over­skudd til eier eller dens nær­stå­en­de.”

En pri­vat høy­sko­le kan ta så høy beta­ling de måt­te øns­ke og ta ut utbyt­te, så len­ge stu­den­te­ne er vil­li­ge til å beta­le. Men da er de ikke beret­ti­get til stats­støt­te. Hvis Westerdals har fått stats­støt­te, som de etter det jeg har for­stått har fått, er det begren­set hva de kan ta i beta­ling fra stu­den­te­ne. Et spørs­mål man må stil­le, og som jeg ikke har under­søkt, er omtrent det­te:

Con­ti­nue read­ing For­el­del­se av stu­den­ters krav mot Westerdals

Print Friendly, PDF & Email

Kjøpslovgivning og digitale ytelser

Bil­de på top­pen: Gar­field Anders­sen CC by 2.0.

I Dags­nytt i dag mor­ges kun­ne vi høre at for­bru­ker­ne ikke har noen ret­tig­he­ter når de kjø­per digi­ta­le ytel­ser. Det er en “sann­het” med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. Men sær­reg­ler til beskyt­tel­se av for­bru­ke­re, gjel­der ikke på det­te områ­det. Så for­bru­ke­ren er dår­li­ge­re stilt enn når man kjø­per fysis­ke varer. For­bru­ker­rå­det mener at for­bru­ker­kjøps­lo­ven også bør gjel­de ved digi­ta­le ytel­ser.

I 2003/2004 (fer­dig janu­ar 2004) skrev jeg en utred­ning for Jus­tis­de­par­te­men­tet om For­bru­ker­kjøps­lo­vens anven­delse ved leve­ring av digi­tale ytel­ser. Min kon­klu­sjon var at for­bru­ker­kjøps­lo­ven bur­de gjel­de også for digi­tale ytel­ser som las­tes ned, så langt loven pas­ser. Det var ikke sto­re end­rin­gene som måt­te gjø­res. Men Jus­tis­de­par­te­men­tet vil­le ikke la loven omfat­te digi­ta­le ytel­ser.

Depar­te­men­tet valg­te å ven­te på EU, kun­ne vi høre i dag. Det er vans­ke­lig ikke å ten­ke litt skjevt på alt snak­ket om “sjøl­råde­rett” når man sit­ter pas­siv og ven­ter på at noe skal kom­me fra orga­ner hvor Nor­ge ver­ken har for­slags- eller stem­me­rett. Men her er det ikke noe som hind­rer Nor­ge i å hand­le på egen­hånd. Kan­skje kan man påvir­ke EU ved å set­te et eksem­pel. Det har fak­tisk skjedd før.

EU har sig­na­li­sert at man øns­ker å gå i den­ne ret­nin­gen, uten at så mye ser ut til å ha skjedd. 5. mai 2009 pre­sen­terte EU-kom­mi­sjo­næ­re­ne Reding og Kuneva en 8-punkts “Digi­tal Agen­da” for Con­su­mer Rights Tomor­row. I punkt 4 står det:

4. Exten­ding the prin­cip­les of con­su­mer pro­tec­tion rules to cover licen­sing agreements of pro­ducts like soft­ware down­loa­ded for virus pro­tec­tion, games or other licensed con­tent. Licen­sing should gua­rantee con­su­mers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a pro­duct that works with fair com­mer­cial con­ditions. ”

De digi­ta­le mar­ke­de­ne har utvik­let seg mye siden 2003/2004, så valg av løs­nin­ger må man nok se på en gang til. Men jeg hol­der fast ved min hoved­kon­klu­sjon fra 2004: For­bru­ker­kjøps­lo­ven bør end­res, slik at den også omfat­ter digi­ta­le ytel­ser.

Print Friendly, PDF & Email

Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller

Snart kan du bli nek­tet å beta­le med kon­tan­ter i Dan­mark, skri­ver Aften­pos­ten. De skri­ver:

Vår nabo i sør vur­de­rer fra nytt­år å avvik­le ret­ten for­bru­ker­ne har til å kun­ne beta­le med myn­ter og sed­ler.

Regje­rin­gen fore­slår å opp­he­ve loven på det­te områ­det, og vil gi butik­ke­ne rett til å kre­ve at du skal gjø­re opp for deg med debet­kort eller kreditt­kort.

Stats­sek­re­tær Jon Gun­nar Peder­sen (H) sier til Aften­pos­ten at det ikke er aktu­elt for Nor­ge å føl­ge dans­ke­ne på det­te områ­det med det førs­te.”

Det­te blir feil. Vi har som for­bru­ke­re ingen rett til å beta­le med kon­tan­ter når vi hand­ler, og har vel egent­lig ald­ri hatt det. Vi har bestem­mel­ser om tvung­ne beta­lings­mid­ler i sen­tral­bank­lo­ven § 14, hvis førs­te ledd, førs­te punkt­um lyder:

Ban­kens sed­ler og myn­ter er tvun­gent beta­lings­mid­del i Nor­ge.”

Vi har vide­re en bestem­mel­se i Finans­av­tale­lo­ven § 38, som lyder:

(1) Beta­ling kan fore­tas ved over­fø­ring av belø­pet til mot­ta­ke­rens kon­to med mind­re annet er avtalt eller mot­ta­ke­ren har bedt om utbe­ta­ling med kon­tan­ter.
(2) Mot­ta­ke­ren kan gi nær­me­re anvis­ning om beta­lings­må­ten, der­som det­te ikke med­fø­rer vesent­lig mer­ut­gift eller and­re ulem­per for beta­le­ren.
(3) En for­bru­ker har all­tid rett til å fore­ta opp­gjør med tvung­ne beta­lings­mid­ler hos beta­lings­mot­ta­ke­ren.”

Sis­te ledd er en gans­ke håp­løs kve­ru­lant­be­stem­mel­se som skal til­gode­se den type folk som f.eks. vil mar­ke­re sin mis­nøye med å beta­le NRK-lisens ved å insis­te­re på å beta­le med kon­tan­ter, helst i så små valø­rer som mulig. Hel­dig­vis for NRK må de i så fall rei­se til Lisens­kon­to­ret i Mo i Rana.

Alle dis­se bestem­mel­se­ne gjel­der de til­fel­le­ne hvor man skal gjø­re opp et alle­re­de etab­lert krav. Hvis man har solgt på kreditt, uten å avta­le noe om opp­gjørs­måte, vil kun­den kun­ne gjø­re opp etter dis­se reg­ler. Til­sva­ren­de gjel­der for krav som ikke er basert på avta­le, f.eks. den som må beta­le ska­des­er­stat­ning.

Men butik­ker har ikke kon­tra­he­rings­plikt. De kan fritt lage sine egne “All­minn­li­ge salgs­vil­kår”, som f.eks. kan inne­hol­de at beta­ling må skje ved beta­lings­kort. Hvis noen ikke aksep­te­rer sli­ke vil­kår, kan butik­ken la være å sel­ge, og det opp­står ikke noe krav som skal beta­les. Vans­ke­li­ge­re er det ikke. Det blir en for­ret­nigs­mes­sig vur­de­ring av om man taper mer på å gå glipp av dis­se sal­ge­ne og risi­ke­re noen sure (tap­te) kun­der, enn man mener å tje­ne på ikke å god­ta kon­tant­opp­gjør.

Avta­len er ikke ikke inn­gått før varen er betalt. Om man i kas­sen sier til de som vil beta­le med kon­tan­ter at man bare tar beta­ling med kort, da har man full rett til å gjø­re det.

Kon­tant­hånd­te­ring med­fø­rer en viss risi­ko. Når det ikke len­ger er kon­tan­ter i ban­ker eller på post­kon­to­rer, i alle fall ikke kon­tan­ter som er lett til­gjen­ge­li­ge for betje­nin­gen, har rane­re sett seg om etter and­re rans­ob­jek­ter — som butik­ker. Hvis jeg had­de dre­vet natt­åpen butikk eller kjørt taxi, vil­le jeg har for­søkt å redu­se­re kon­tant­be­hold­nin­gen mest mulig for å redu­se­re rans­ri­si­ko­en. Jeg vil­le abso­lutt ha fore­truk­ket opp­gjør med kort. Også ellers vil­le jeg har gjort hva jeg kun­ne for å redu­se­re kon­tant­hånd­te­rin­gen.

 

Print Friendly, PDF & Email