Category Archives: Undervisning

RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Spørsmål 1

1.      Kan Lars Holm og andre som har delt nakenbildene av Caroline Vold straffes for dette? Drøft om det kan være flere rettslige grunnlag for å reagere mot dette.

Her kan og bør vi gå rett til strl § 267a, som er den relevante bestemmelsen. Den straffbare handlingen er angitt slik:

«gjør tilgjengelig for en annen bilde, film eller lydopptak av krenkende eller åpenbart privat karakter, for eksempel av noens seksualliv eller intime kroppsdeler,»

Det er ingen tvil om at Lars Holm og andre som har delt bildene har gjort dem «tilgjengelig for andre», og nakenbilder som en person har delt med kjæresten er åpenbart av privat karakter. Bildene er ikke nærmere beskrevet i oppgaven, så vi vet ikke om de viser seksualliv eller «intime kroppsdeler», så det er ingen grunn til å gå nærmere inn på dette.

Continue reading RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Spørsmål 1

RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Spørsmål 2

2.      Kan noen av de som uttalte seg i diskusjonen i Facebookgruppen «Fotballgutta» straffes for det de skrev?

Dette blir først og fremst et spørsmål om hatefulle og diskriminerende ytringer på grunn av folks

c. seksuelle orientering, [eller]
d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk,

Her finnes ingen «fasitsvar». Denne delen av lovbestemmelsen er ny, og vi har så langt lite praksis å holde oss til.

Continue reading RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Spørsmål 2

RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Spørsmål 3

3.      Kan Erik Fjell straffes for å ha skrevet at Ole Øya er homofil?

Dette er først og fremst et spørsmål om det er en krenkelse av privatlivets fred, som er straffbar etter strl § 267. Spørsmålet er om Erik Fjell «offentlig meddelelse krenker privatlivets fred». At utsagn i FB-gruppen er offentlige, har vi tatt stilling til tidligere. (Vi bør i alle fall ha gjort det.)

Ens seksuelle legning er i utgangspunktet en privatsak, uansett hvilken fil man måtte være i.

Continue reading RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Spørsmål 3

RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Spørsmål 4

4.      Hvis noen av uttalelsene er straffbare, kan Facebook holdes ansvarlig for disse?

Dette er vurdering i to trinn. Eller egentlig er det de siste to trinnene i en tretrinns-vurdering.

  1. Er ytringene i seg selv straffbare? Det har vi drøftet i spørsmålene 1-3.
  2. Finnes det noe grunnlag for å holde en plattform som Facebook (med)ansvarlig for dette?
  3. Finnes det et rettslig grunnlag som kan frita for ansvar?

Det kan tenkes to grunnlag for å kunne holde en plattform ansvarlig. Det første er om de medvirker til den straffbare handlingen. Det følger av strl § 15 at et straffebud også rammer den som medvirker til overtredelsen. Slik sett er den som medvirker til å offentlig sette fram en hatefull eller diskriminerende ytring også kan holdes ansvarlig for ytringen. Det kan ikke være særlig tvil om at den som formilder ytringen i alle fall medvirker til at den blir offentlig.

Continue reading RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Spørsmål 4

RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Innledning

Dette er en gjennomgang av eksamensoppgaven i RINF 1100 våren 2023. Den er skrevet som en felles tilbakemelding til studenter som var oppe til eksamen, og er en studentveiledning, og ikke en sensorveiledning. Denne kommentaren ble gjort tilgjengelig for studentene som var oppe til eksamen våren 2023 samtidig med at de fikk eksamensresultatene, og et utkast ble gjort tilgjengelig for min medsensor. Når jeg har valgt ikke å gjøre den tilgjengelig for alle før nå, omtrent et år etter at oppgaven ble gitt til eksamen, er det fordi jeg i undervisningen bruker en del oppgaver. Den siste eksamensoppgaven som ble gitt, pleier å være den siste oppgaven vi gjennomgår i undervisningen. I oppgavebasert undervsning er det viktig at studentene selv løser oppgavene. Det blir ikke det samme å lese en veiledning om hvordan oppgaven kan løses. Derfor gjøres denne kommentaren først tilgjengelig etter at jeg har brukt oppgaven i undervisningen dette semesteret.

Continue reading RINF1100 – kommentar til eksamensoppgaven 2023V. Innledning

Ytringsfrihet og medieregulering — et kurs med 10 studiepoeng

Jeg har i en del år hatt kurset RINF 1100 “Ytringsfrihet og medieregulering”, som går i vårsemesteret. Det er et kurs om de rettslige sidene ved ytringsfrihet og medieregulering. Det er et kurs for de som møter spørsmål om ytringsfrihet, men som ikke er jurister og ikke har ambisjoner om å bli jurister. Skjønt noen jurister kan sikkert også ha nytte av en slik innføring i dette området. Som nevnt i overskriften er det et kurs som gir 10 studiepoeng. Vi kan behandle ytringsfrihet i mange perspektiver. Vi kan diskuere hvorfor vi har og bør ha ytringsfrihet, og hvor omfattende den bør være, vi kan beskrive og diskutere ytringsfrihetens kår i verden. Og vi kan diskutere spørsmålet om hvilke ytringer som er tillatt og hvilke som ikke er tillatt etter norsk rett. Dette kurset handler om ytringsfrihet i et rettslig perspektiv, altså om hvilke ytringer som er tillatt og hvilket som ikke er tillatt. Men man kan ikke diskutere det uten også å diskutere hvorfor vi bør ha ytringsfrihet og hvor omfattende ytringsfriheten bør være.

Continue reading Ytringsfrihet og medieregulering — et kurs med 10 studiepoeng

RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022

Denne kommentaren er ment å være en slags felles tilbakemelding til studenter som var oppe til eksamen i RINF 1200 — Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2022, og en veiledning til fremtidige studenter som vil se eksempler på eksamenoppgaver og hvordan man kan løse disse. Oppgaveteksten finner du bl.a. her.

Spørsmål 1: Er det Caroline som arving eller instituttet som Martes arbeidsgiver som har rettighetene til Martes bokutkast?

Utgangspunktet er at opphaver har enerett til sitt verk. Ved opphavers død går opphaver over til arvingene etter åvl § 75. Det arvingene overtar er den opphavsrett som avdøde opphaver hadde. Hvis opphavers opphavsrett er begrenset gjennom avtaler om overdragelser, vil den opphavsrett som arves være begrenset på tilsvarende måte.

Opphavsrett kan overdras etter åvl § 67. Det er ingen formkrav når det gjelder overdragelse av opphavsrett. Den kan overdras underforstått, uten noen uttrykkelig avtale.

Continue reading RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022

RINF 1200 – eksamen høst 2022 — oppgaven.

Dette er oppgaven som ble gitt til eksamen i RINF 1200 — Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2022. For kommentarer til oppgaven, se RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022.

Oppgaveteksten:

Professor i sosiologi Marte Kirkerud døde brått, 65 år gammel. Hun var enke, og eneste arving var datteren Caroline.

Martes kolleger ryddet ut av kontoret hennes. Marte hadde vært en populær underviser. Særlig likte studentene hennes innføringsforelesninger i sosiologi. Kollegene visste at hun hadde arbeidet med en lærebok for begynnerstudenter. Da de ryddet kontoret, fant de et uferdig utkast til denne boken, både i utskrift og på Martes filområde på universitetets server. Instituttleder Peder Ås mente at denne boken burde utgis, og han påtok seg selv oppgaven med å ferdigstille manuskriptet. Da han var ferdig, gjorde han boken tilgjengelig for alle som en «Open Access»-publikasjon, som innebar at den ble fritt tilgjengelig for alle på internett.

Continue reading RINF 1200 – eksamen høst 2022 — oppgaven.

Det er på tide å pensjonere gjeldsbrevloven


Av professor dr. juris Olav Torvund, Universitetet i Oslo

Artikkel publisert i Lov og Rett, vol. 60, 2021, s. 439–446
ISSN 0024-6980 papir, ISSN 1504-3061 online
DOI: http://doi.org/10.18261/issn.1504-3061-2021-07-05


Avtalen med tidsskriftet tillater at jeg gjør preprint-versjonen av denne artikkelen tilgjengelig på denne måten. Det er den siste versjonen jeg sendte tidsskriftet. Jeg kan ikke legge ut pdf-versjonen av artikkelen slik den er publisert i tidsskriftet. Gå til Lov og rett på Idunn.no (Abonnement). Jeg har gjort noen formateringer for å tilpasse den webformatet. Finansavtaleloven av 2020 er ikke satt i kraft når dette publiseres, men jeg valgt å holde med til den og ikke den fortsatt gjeldende finansavtaleloven fra 1999.

Gjeldsbrevloven ble utarbeidet i en tid da dokumentene var viktige. Det er de ikke lenger. Men gjennom analogislutninger har den fått status som en slags generell lov om pengekrav. All rettsutvikling på dette området, i stor grad initiert fra EU, har skjedd innenfor rammen av finansavtaleloven. En ny finansavtalelov ble vedtatt i 2020. En til dels overlappende behandling innenfor gjeldsbrevloven og finansavtaleloven gir en unødvendig uklarhet. Hvorvidt det er utstedt et enkelt gjeldsbrev eller det er et enkelt krav, har så liten praktisk betydning at særreglene for gjeldsbrev med fordel kan droppes. Etter at de fordringer som faktisk omsettes skal registreres i en verdipapirsentral, er det neppe heller noen grunn til å opprettholde omsetningsgjeldsbrevene. I den grad noen bestemmelser i dagens gjeldsbrevlov bør videreføres, bør det skje innenfor rammen av finansavtaleloven.


1 Innledning


Gjeldsbrevloven ble utarbeidet i en tid da papirdokumenter var viktige. Det er de ikke lenger. Når dokumentene forsvinner, trenger vi heller ikke lover som regulerer disse dokumentene. Sjekkloven og vekselloven vil gli over i historien når disse dokumentene ikke lenger brukes, enten de formelt oppheves eller ikke. Gjeldsbrevloven regulerer direkte bare gjeldsbrev. Gjennom analogibyggverk har den imidlertid blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, og det er derfor en risiko for at den vil overleve gjeldsbrevene.

Gjeldsbrevloven er et resultat av nordisk lovsamarbeid. Dette har gitt en berøringsangst. Da finansavtaleloven av 1999 ble forberedt, ville man ikke gjøre endringer i gjeldsbrevloven. I NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag står det i avsnitt 9.2:

«[K]ommisjonen [har ikke] villet gripe materielt inn i reglene i vekselloven og gjeldsbrevloven. Disse lover er blitt til ved henholdsvis internasjonalt og nordisk lovsamarbeid.»

Nordisk samarbeid leder ikke lenger utviklingen på dette feltet. Her, som på så mange andre områder, kommer det meste nye fra EU. Så lenge Norge har valgt å stille seg utenfor disse lovgivningsprosessene, vil noe nordisk lovsamarbeid av betydning neppe gjenoppstå.

Nye regler på området som tradisjonelt har blitt regulert av gjeldsbrevloven enten direkte eller per analogi, er i Norge for en stor del blitt inkorporert i finansavtaleloven. Når stadig flere pengekravsrettslige spørsmål reguleres i finansavtaleloven, mens reguleringen i gjeldsbrevloven fortsatt består som en slags alminnelig lov om pengekrav, blir resultatet en fragmentering og på noen områder en dobbeltregulering som gir uklarheter. Når man er utenfor begge lovers direkte anvendelsesområder, hvilken lov skal man da analogisere fra? Det er på tide at det ryddes opp i dette, og oppryddingen bør skje innenfor rammen av finansavtaleloven.

Gjeldsbrev brukes fortsatt i betydelig omfang. Skal vi låne penger, skriver vi gjerne under på et gjeldsbrev. De brukes mer av gammel vane enn fordi de har noen viktig funksjon. Hvis ikke dokumentformen utløser særskilte rettsvirkninger som vi ønsker å opprettholde, trenger vi ikke egne regler for dem.

2 Dokumenter som har forsvunnet

Noen av de dokumenttyper som reguleres av gjeldsbrevloven, har forsvunnet, og reglene knyttet til dem er anakronismer uten noen som helst betydning. Disse kan strykes, uten at det vil ha noen praktisk betydning.
Innskuddsbøker, som er regulert i kapittel 4, finnes ikke lenger. I alle fall finnes de ikke i en form som gjør dem til gjeldsbrev. Slike innskuddsbøker forsvant da bankene fikk datasystemer som gjorde det mulig å foreta dekningskontroll i filialene. Jeg tror Postsparebanken var de siste som hadde slike innskuddsbøker i Norge. Noen opprettholdt innskuddsbøker som en form for innbundne kontoutskrifter, da enkelte eldre bankkunder likte papiret og formen.

Ved finansavtaleloven av 1999 ble det etter § 17 forbudt å utstyre innskuddsbøker med ihendehaverklausul. Dette ble ikke videreført i finansavtaleloven av 2020, med den begrunnelse at innskuddsbøker ikke lenger er i bruk i markedet. Da er det heller ikke noen grunn til å opprettholde gjeldsbrevlovens regler om innskuddsbøker.

Vekselobligasjoner eksisterer så langt jeg har klart å bringe på det rene, bare i gbl. § 10 om bonitasansvar, og som et gjenferd i noe juridisk litteratur. Jeg har spurt bankfolk om vekselobligasjoner, og har ikke truffet noen som vet hva dette er, enn si har sett dem i bruk. En del jurister kjenner ordet fra obligasjons- og pengekravsretten, men vet ikke hva det egentlig er. Regler som gjelder innskuddsbøker og vekselobligasjoner, kan vi stryke, uten at noen vil savne dem.

Rentekuponger forsvant med ihendehavergjeldsbrevene i 1987. Da jeg begynte å arbeide med dette på begynnelsen av 1980-tallet, hadde utbyttekupongene forsvunnet for lenge siden, uten at jeg kan tidfeste det. Paragrafene 22 og 23 kan strykes, og da kan § 23a gå med i samme omgang.

4 Overdragelse av krav

4.1 I hvilke situasjoner blir fordringer overdratt?

Før vi ser på reglene om overdragelse, er det grunn til å reflektere over i hvilke situasjoner overdragelser i praksis skjer. Jeg har ikke sett noen undersøkelser av dette, og mangler empiriske data. Her må vi basere oss på antagelser. Obligasjonsmarkedet, hvor pengekrav omsettes i et stort omfang innenfor et organisert marked, holder jeg utenfor. Disse fordringene er registrert i en verdipapirsentral og regulert i verdipapirsentralloven. Gjeldsbrevloven får ikke anvendelse for disse kravene.

Det er grunn til å tro at et stort antall av overdragelsene skjer i forbindelse med factoringavtaler. Men her vil det i hovedsak være overdragelser av leverandørers kundefordringer, som ikke vil være knyttet til gjeldsbrev. Også disse kan vi se bort fra når vi skal drøfte gjeldsbrevenes betydning.

En del fordringer overdras ved reorganisering av finanskonserner. Man flytter en viss type kreditter over i et nytt selskap slik at kravene overdras fra gammelt til nytt selskap. Og det kan skje overdragelser i forbindelse med oppkjøp og fusjoner, hvor fordringene overdras fra overdragende til overtagende selskap. Det skjer antageligvis også en del overdragelser av utestående fordringer fra et konkursbo, skjønt der er det oftest mer gjeld en fordringer.

Tidligere skjedde det en del overdragelser i forbindelse med diskonteringskreditter, ikke minst ved avbetaling. Avbetaling var i praksis en tilpasning til eller omgåelse av kredittrestriksjoner. Selger ga i utgangspunktet kreditten, og så overdro selger kravet til et finansieringsselskap. Går vi tilstrekkelig langt tilbake, var det vanlig at kjøper undertegnet omsetningsgjeldsbrev (eventuelt veksler) for hver enkelt betalingstermin. Ved slike arrangementer tapte kjøper retten til å gjøre innsigelser mot selger gjeldende mot kredittyter. Mitt inntrykk, men også her mangler jeg empiri, er at slike kredittarrangementer ikke lenger brukes i noen særlig grad, heller ikke når debitor/kjøper ikke er forbruker.

Etter vedtaelsen av kredittkjøpsloven i 1985 har det ikke vært tillatt å bruke denne type dokumenter når debitor (kjøper) er en forbruker. Ved en endring i finansavtaleloven av 1999 i 2010 ble dette utvidet til å gjelde alle kreditter til forbruker. Det er i dag regulert i den nye finansavtaleloven § 2-14 (2).

Et krav kan overdras til inkasso. Ved vanlig inkasso er min forståelse at det er lite vanlig at inkassoselskapene overtar kravene. Inkassoselskapene innkasserer kravet på vegne av kreditor, uten å overta kravet. Men noen inkassoselskaper kjøper opp misligholdte krav basert på den forretningsidé at de skal kunne inndrive mer enn hva de betalte for kravene.

Det kan også skje mer sporadiske overdragelser. Men de nevnte tilfeller er de situasjoner hvor jeg kan se for meg at overdragelse skjer i noe omfang.

4.2 Retten til overdragelse er ikke så fri som den var

«Barnelærdommen» er at pengekrav fritt kan overdras, med noen få spesielle unntak. Slik er det ikke lenger. Etter finavtl. § 2-13 (2) kan en kredittyter som er en finansinstitusjon eller lignende institusjon, kommune eller fylkeskommune, bare overdra kravet til en finansinstitusjon eller lignende institusjon, med mindre debitor særskilt samtykker i overdragelsen. Noen inkassoselskaper har etablert egne finansieringsselskaper som står for oppkjøp av misligholdte fordringer.

Etter finavtl. § 2-13 (3) plikter kredittgiver å underrette debitor om overdragelse av pengekrav. Dette gjelder uavhengig av kravets form, også for krav knyttet til omsetningsgjeldsbrev.

Veritasansvaret, som følger av gbl. § 9, er i realiteten et mangelsansvar ved overdragelse av pengekrav. Men til forskjell fra det generelle mangelsansvaret er dette et ubetinget, objektivt ansvar. Også dette bør kunne stå sammen med bestemmelsene om overdragelse av pengekrav i finansavtaleloven kapittel 2 III.

Bonitasansvaret er et garantiansvar. Det er ganske selvsagt at man ikke påtar seg et garantiansvar for debitor cessus’ oppfyllelse ved overdragelse av pengekrav – med mindre man i cesjonsavtalen har påtatt seg dette. Det burde ikke være nødvendig med en lovbestemmelse om bonitasansvar, men om man skulle ønske å opprettholde en slik bestemmelse, kan den også finne plass i finansavtaleloven.

Hovedregelen ved overdragelse av enkle gjeldsbrev og enkle krav følger nå både av gbl. § 25 og finavtl. § 2-14. Det er en særregel om motregning ved cesjon i gbl. § 26, som muligens bør videreføres i en eller annen form.

Det er grunn til å sette et spørsmålstegn ved den grunntanken at man skal kunne abstrahere et pengekrav ved å knytte det til et gjeldsbrev, og behandle det som et rent pengekrav løsrevet fra det underliggende forhold. Hvis det kravet som overdras, f.eks. er et krav på en kjøpesum i et kredittkjøp, er det ingen grunn til at kravets opprinnelse eventuelt skal kunne skjules for en cesjonar. Holder vi de fordringer som omsettes i obligasjonsmarkedet, utenfor, er det vanskelig å se noen grunn til å opprettholde negotiable pengekrav.

5 Omsetningsgjeldsbrev

Vi kan dele omsetningsgjeldsbrevene i tre hovedgrupper.

Vi har for det første ihendehavergjeldsbrev, eller kanskje vi må si at vi hadde ihendehavergjeldsbrev, etter gbl. § 11 nr. 1. Ihendehavergjeldsbrev sirkulerte i obligasjonsmarkedet fram til Verdipapirsentralen kom i drift i 1987. Fra dette tidspunktet ble det et krav om at alle «ihendehaverobligasjoner» skulle registreres i Verdipapirsentralen, senere i en verdipapirsentral, se verdipapirsentralloven § 3-1 første ledd.

Man kan diskutere om denne registreringsplikten faktisk innebærer et forbud mot å utstede ihendehavergjeldsbrev. Dette spørsmålet vil jeg ikke gå inn på her. Men det er uansett et spørsmål om ihendehavergjeldsbrev bør opprettholdes. Anonyme finansielle instrumenter, som ihendehavergjeldsbrev vil være, vil stå i et mildt sagt problematisk forhold til hvitvaskingsreglene. Man bør ha gode grunner for å opprettholde dette, og jeg kan ikke se at slike gode grunner foreligger.

Den andre gruppen er pantobligasjoner. Gbl. § 11 nr. 3 gjelder bare pantobligasjoner som har pant i fast eiendom eller realregistrerbart løsøre. Når debitor er forbruker, kan det etter finavtl. § 2-14 (2) ikke benyttes veksel eller «annen skylderklæring som ved overdragelse eller pantsetting kan avskjære eller innskrenke forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav på grunnlag av kredittavtalen eller kausjonsavtalen». Eller sagt på en annen måte: Man kan ikke bruke omsetningsgjeldsbrev. Alle pantobligasjoner hvor kreditor er forbruker, typisk lån med pant i bolig, må påføres en rektaklausul, slik at de ikke er omsetningsgjeldsbrev.

Vi står da tilbake med pantobligasjoner hvor debitor ikke er forbruker.

Den tredje gruppen er de tilfeller hvor debitor velger å gjøre gjeldsbrevet til et omsetningsgjeldsbrev, enten ved tillegg som «eller ordre», gbl. § 11 nr. 1, eller ved å kalle dokumentet et omsetningsgjeldsbrev, gbl. § 11 nr. 4. Det er ingen grunn til å trekke noe skille mellom disse to kategoriene. Det brukes magiske ord, nærmest trylleformularer, som gir dokumentene status som omsetningsgjeldsbrev.

Omsetningsgjeldsbrev brukes fortsatt for kreditter hvor dette er tillatt. Men når dokumentformen ikke har betydning mellom de opprinnelige parter, men bare etter overdragelse, er spørsmålet hvor mange omsetningsgjeldsbrev som overdras. Det er ikke bare et spørsmål om hvor mange krav knyttet til omsetningsgjeldsbrev som overdras, men om hvor mange som overdras slik gjeldsbrevloven kapittel 2 forutsetter: Men en skriftlig transport og overlevering av dokumentet.

Også her mangler jeg empiriske data. Jeg har forsøkt å spørre folk i banker som har vært gjennom noen fusjoner, om de påfører transport på omsetningsgjeldsbrev ved fusjon eller andre reorganiseringer av selskapsstrukturer som formelt sett innebærer en overdragelse. Stort sett ser de ganske uforstående på meg, og ser ikke poenget med spørsmålet. Hvis ikke hvert enkelt dokument påføres en transport, vil det ikke skje en eventuell ekstinksjon etter reglene i gjeldsbrevloven kapittel 2. Det gjenstår antageligvis ikke mange tilfeller hvor disse reglene får noen praktisk betydning.

Håndtering av fysiske dokumenter er tid- og kostnadskrevende, og medfører en betydelig risiko. Når man vil bli kvitt dokumenthåndtering, har man gått en av to veier: Demobilisering og dematerialisering. [Etter at jeg skrev denne artikkelen har jeg kommet til at immobilisering er et bedre uttrykk enn demobilisering, og det stemmer også bedre med det som brukes internasjonalt.] Demobilisering velges når dokumentet fortsatt har rettsvirkninger, slik at man må beholde dette på det vis. Men dokumentet sirkulerer ikke. Man registrerer alle data når dokumentet kommer inn, som lagres og behandles i et digitalt system. Dokumentet arkiveres i et fjernlager i tilfelle man noen gang skal få bruk for det. Men videre transaksjoner skjer digitalt, uten at dokumentet hentes fram. Slike systemer kan etableres uten grunnleggende endringer i lovgivningen. Men med mindre det er ihendehaverdokumenter, vil de miste legitimasjonsvirkningene om transportene ikke påføres dokumentene.

Ved dematerialisering fjerner man selve dokumentet, i den forstand at rettsvirkninger ikke er knyttet til dokumentet. De vil da typisk være knyttet til registrering i et nærmere angitt register, som ved registrering i et verdipapirregister. Etablering av slike systemer vil vanligvis kreve ny lovgivning, som knytter rettsvirkninger til registreringen.

I praksis vil debitor ofte signere lånedokumentet digitalt med BankID eller tilsvarende. Selv om man velger å kalle dokumentet gjeldsbrev, vil kreditor bare ha fått en kopi av det signerte dokumentet. Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2010-835-U (Rt. 2010 s. 604) lagt til grunn at gjeldsbrev kan utstedes og undertegnes digitalt. Men de kan ikke gjøres eksigible etter tvfl. § 7-2.

Om det er et gjeldsbrev eller ikke, vil kun få betydning for foreldelsesfristen dersom det ikke gjelder pengelån. Etter endringene i tvfl. § 7-2 i 2017 kunne kreditor i den aktuelle saken ha avtalt elektronisk at skylderklæringen skulle være eksigibel. Så lenge man har en bindende låneavtale, blir det uten betydning om gjeldsbrevformen er benyttet eller ikke, og det spiller heller ingen rolle om man har et originalt gjeldsbrev eller en kopi.

Negotiabilitetsreglene forutsetter et originaldokument, selv om det ikke sies uttrykkelig. Det er det originale omsetningsgjeldsbrevet som må påføres en transport og leveres til cesjonaren. Om transporten blir påført en kopi, og cesjonaren får denne kopien eller en ny kopi, inntreffer ingen av de rettsvirkninger som følger av gjeldsbrevloven kapittel 2.

Negotiable dokumenter som lever sitt eget, ganske selvstendige liv, er basert på at det kan være vanskelig og tidkrevende å komme i kontakt med sentrale aktører som debitor cessus. Slik er det ikke lenger. Når kreditor uansett er forpliktet til å gi debitor cessus melding om overdragelsen, er det ingen grunn til å la dokumentet være avgjørende for rettsvern. Vi kan holde oss til prinsippet om notifikasjon til debitor cessus, som vi har for enkle gjeldsbrev i gbl. § 29 annet ledd, for alle pengekrav – med mulig unntak for krav registrert i et verdipapirregister.

Det er god grunn til å spørre om omsetningsgjeldsbrev bør opprettholdes. Jeg er tilbøyelig til å si nei. Men for å kunne ta et endelig standpunkt til dette må vi vite hva slags betydning disse har i dagens finansmarked, først og fremst om de blir overdratt i en form som gjør at reglene i gjeldsbrevloven kapittel 2 kommer til anvendelse. Slik kunnskap har ikke jeg i dag.

Konklusjonen blir uansett at vi kan kvitte oss med gjeldsbrevloven. De av oss som gjennom en betydelig del av et relativt langt liv har undervist pengekravsrett basert på denne loven, vil komme til å savne den. Om det som måtte være verdt å ta vare på, innarbeides i finansavtaleloven, vil vi imidlertid få en ryddigere regulering. I praksis, utenfor universitetet, vil ingen savne gjeldsbrevloven.

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Innledning

Først litt generelt om denne type oppgave, som i justerminologi kalles praktikum. Man skal gjøre det som er nødvendig for å komme fram til en rettslig forankret og begrunnet løsning av de spørsmål oppgaven reiser. Det er et poeng å få fram det som er relevant og utelukke det som ikke er relevant. Det er ikke en oppgavetype hvor man skal demonstrere hvor mye man kan. En omfattende redegjørelse for det som ikke er relevant for løsningen gir i alle fall ikke plusspoeng.

Selv om man vanligvis har mange hjelpemidler tilgjengelig, og på hjemmeeksamen i praksis alle hjelpemidler, må man ha lært det man skal kunne før eksamen. Det nytter ikke å lære seg det nødvendige under eksamen. Enkelte besvarelser er preget av at her har noen lett febrilsk etter noe man kan støtte seg til, og har skrevet med utgangspunkt i det. Det går sjelden, om noen gang, bra.

Mange har tydeligvis problemer med å disponere tiden. Vi ser det ved at det er omfattende drøftelser av de første spørsmålene, og så blir det veldig knapt mot slutten. Uansett hvilket fag man studerer, så er det å disponere tiden riktig under eksamen kritisk. Det er noe man bør ha arbeidet med på forhånd, slik at man er mentalt forberedt på selve eksamenssituajonen når starten går.

RINF 1100 er et fag med 10 studiepoeng, utviklet for studenter som ikke primært studerer jus. Det er et fag hvor det ikke forutsettes juridiske forkunnskaper. Besvarelsene blir bedømt på en annen måte enn om det hadde vært et fordypningsfag for jusstudenter.

 

Kommentarer til tidligere eksamensoppgaver

Kommentarer til tidligere eksamensoppgaver i faget RINF 1100 - Ytringsfrihet og medieregulering. Dette er kommentarer skrevet for studenter, det er ikke sensorkommentarer. Det finnes ikke lignende kommentarer til andre eksamensoppgaver enn de som er inkludert her.

Alle tidligere eksamensoppgaver i RINF 1100, uten kommentarer-