Etter at debattredaktøren i dagbladet.no ba meg kommentere reportasjen om de såkalte fildelerne (som jeg foretrekker å kalle nettkopister), har jeg hatt mer fokus på denne virksomheten enn jeg vanligvis har. Det var kanskje derfor jeg festet meg ved to saker i dagens “Kulturnytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske selskapet Funcom hadde en forhåndspresentasjon av sin store spillsatsing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen dataspiller, og skal la være å mene noe om selve spillet. Men i følge “Kulturnytt” har Funcom investert 200 mill i utviklingen av dette spillet. Det ble nevnt at dette er det dobbelte hva den hittil dyreste norske filmen, “Slipp Jimmy fri”, kostet.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk- og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.

En ganske vanlig påstand i piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet er at opphavmennene egentlig tjener på piratenes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effektiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.