Category Archives: Pengekravsrett

Det­te er under­vis­nings­ma­te­ria­le, i hoved­sak podcasts, om penge­kravs­rett. Den pri­mæ­re mål­grup­pen er stu­den­ter på tred­je avde­ling ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Det er på tide å pensjonere gjeldsbrevloven

Av pro­fes­sor dr. juris Olav Tor­vund, Uni­ver­si­te­tet i Oslo

Artik­kel pub­li­sert i Lov og Rett, vol. 60, 2021, s. 439–446
ISSN 0024–6980 papir, ISSN 1504–3061 online
DOI: http://doi.org/10.18261/issn.1504–3061-2021–07-05

Avta­len med tids­skrif­tet til­la­ter at jeg gjør pre­print-ver­sjo­nen av den­ne artik­ke­len til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Det er den sis­te ver­sjo­nen jeg send­te tids­skrif­tet. Jeg kan ikke leg­ge ut pdf-ver­sjo­nen av artik­ke­len slik den er pub­li­sert i tids­skrif­tet. Gå til Lov og rett på Idunn.no (Abon­ne­ment). Jeg har gjort noen for­ma­te­rin­ger for å til­pas­se den web­for­ma­tet. Finans­av­tale­lo­ven av 2020 er ikke satt i kraft når det­te pub­li­se­res, men jeg valgt å hol­de med til den og ikke den fort­satt gjel­den­de finans­av­tale­lo­ven fra 1999.

Gjelds­brev­lo­ven ble utar­bei­det i en tid da doku­men­te­ne var vik­ti­ge. Det er de ikke len­ger. Men gjen­nom ana­lo­gisl­ut­nin­ger har den fått sta­tus som en slags gene­rell lov om penge­krav. All retts­ut­vik­ling på det­te områ­det, i stor grad ini­tiert fra EU, har skjedd innen­for ram­men av finans­av­tale­lo­ven. En ny finans­av­tale­lov ble ved­tatt i 2020. En til dels over­lap­pen­de behand­ling innen­for gjelds­brev­lo­ven og finans­av­tale­lo­ven gir en unød­ven­dig uklar­het. Hvor­vidt det er utstedt et enkelt gjelds­brev eller det er et enkelt krav, har så liten prak­tisk betyd­ning at sær­reg­le­ne for gjelds­brev med for­del kan drop­pes. Etter at de for­drin­ger som fak­tisk omset­tes skal regist­re­res i en verdi­pa­pir­sen­tral, er det nep­pe hel­ler noen grunn til å opp­rett­hol­de omset­nings­gjelds­bre­ve­ne. I den grad noen bestem­mel­ser i dagens gjelds­brev­lov bør videre­fø­res, bør det skje innen­for ram­men av finansavtaleloven.

1 Innledning

Gjelds­brev­lo­ven ble utar­bei­det i en tid da papir­do­ku­men­ter var vik­ti­ge. Det er de ikke len­ger. Når doku­men­te­ne for­svin­ner, tren­ger vi hel­ler ikke lover som regu­le­rer dis­se doku­men­te­ne. Sjekk­lo­ven og vek­sel­lo­ven vil gli over i his­to­ri­en når dis­se doku­men­te­ne ikke len­ger bru­kes, enten de for­melt opp­he­ves eller ikke. Gjelds­brev­lo­ven regu­le­rer direk­te bare gjelds­brev. Gjen­nom ana­logi­bygg­verk har den imid­ler­tid blitt en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, og det er der­for en risi­ko for at den vil over­le­ve gjeldsbrevene.

Gjelds­brev­lo­ven er et resul­tat av nor­disk lov­sam­ar­beid. Det­te har gitt en berø­ringsangst. Da finans­av­tale­lo­ven av 1999 ble for­be­redt, vil­le man ikke gjø­re end­rin­ger i gjelds­brev­lo­ven. I NOU 1994: 19 Finans­av­ta­ler og finans­opp­drag står det i avsnitt 9.2:

«[K]ommisjonen [har ikke] vil­let gri­pe mate­ri­elt inn i reg­le­ne i vek­sel­lo­ven og gjelds­brev­lo­ven. Dis­se lover er blitt til ved hen­holds­vis inter­na­sjo­nalt og nor­disk lovsamarbeid.»

Nor­disk sam­ar­beid leder ikke len­ger utvik­lin­gen på det­te fel­tet. Her, som på så man­ge and­re områ­der, kom­mer det mes­te nye fra EU. Så len­ge Nor­ge har valgt å stil­le seg uten­for dis­se lov­giv­nings­pro­ses­se­ne, vil noe nor­disk lov­sam­ar­beid av betyd­ning nep­pe gjenoppstå.

Nye reg­ler på områ­det som tra­di­sjo­nelt har blitt regu­lert av gjelds­brev­lo­ven enten direk­te eller per ana­lo­gi, er i Nor­ge for en stor del blitt inkor­po­rert i finans­av­tale­lo­ven. Når sta­dig fle­re penge­kravs­retts­li­ge spørs­mål regu­le­res i finans­av­tale­lo­ven, mens regu­le­rin­gen i gjelds­brev­lo­ven fort­satt består som en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, blir resul­ta­tet en frag­men­te­ring og på noen områ­der en dob­belt­re­gu­le­ring som gir uklar­he­ter. Når man er uten­for beg­ge lovers direk­te anven­del­ses­om­rå­der, hvil­ken lov skal man da ana­lo­gi­se­re fra? Det er på tide at det ryd­des opp i det­te, og opp­ryd­din­gen bør skje innen­for ram­men av finansavtaleloven.

Gjelds­brev bru­kes fort­satt i bety­de­lig omfang. Skal vi låne pen­ger, skri­ver vi gjer­ne under på et gjelds­brev. De bru­kes mer av gam­mel vane enn for­di de har noen vik­tig funk­sjon. Hvis ikke doku­ment­for­men utlø­ser sær­skil­te retts­virknin­ger som vi øns­ker å opp­rett­hol­de, tren­ger vi ikke egne reg­ler for dem.

2 Dokumenter som har forsvunnet

Noen av de doku­ment­ty­per som regu­le­res av gjelds­brev­lo­ven, har for­svun­net, og reg­le­ne knyt­tet til dem er ana­kro­nis­mer uten noen som helst betyd­ning. Dis­se kan stry­kes, uten at det vil ha noen prak­tisk betyd­ning.
Inn­skudds­bø­ker, som er regu­lert i kapit­tel 4, fin­nes ikke len­ger. I alle fall fin­nes de ikke i en form som gjør dem til gjelds­brev. Sli­ke inn­skudds­bø­ker for­svant da ban­ke­ne fikk data­sys­te­mer som gjor­de det mulig å fore­ta dek­nings­kon­troll i filia­le­ne. Jeg tror Post­spare­ban­ken var de sis­te som had­de sli­ke inn­skudds­bø­ker i Nor­ge. Noen opp­rett­holdt inn­skudds­bø­ker som en form for inn­bund­ne konto­ut­skrif­ter, da enkel­te eld­re bank­kun­der lik­te papi­ret og formen.

Ved finans­av­tale­lo­ven av 1999 ble det etter § 17 for­budt å utsty­re inn­skudds­bø­ker med ihen­de­ha­ver­klau­sul. Det­te ble ikke videre­ført i finans­av­tale­lo­ven av 2020, med den begrun­nel­se at inn­skudds­bø­ker ikke len­ger er i bruk i mar­ke­det. Da er det hel­ler ikke noen grunn til å opp­rett­hol­de gjelds­brev­lo­vens reg­ler om innskuddsbøker.

Vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner eksis­te­rer så langt jeg har klart å brin­ge på det rene, bare i gbl. § 10 om bonitasan­svar, og som et gjen­ferd i noe juri­disk lit­te­ra­tur. Jeg har spurt bank­folk om vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner, og har ikke truf­fet noen som vet hva det­te er, enn si har sett dem i bruk. En del juris­ter kjen­ner ordet fra obli­ga­sjons- og penge­kravs­ret­ten, men vet ikke hva det egent­lig er. Reg­ler som gjel­der inn­skudds­bø­ker og vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner, kan vi stry­ke, uten at noen vil sav­ne dem.

Rente­ku­pon­ger for­svant med ihen­de­ha­ver­gjelds­bre­ve­ne i 1987. Da jeg begyn­te å arbei­de med det­te på begyn­nel­sen av 1980-tal­let, had­de utbytte­ku­pon­ge­ne for­svun­net for len­ge siden, uten at jeg kan tid­fes­te det. Para­gra­fe­ne 22 og 23 kan stry­kes, og da kan § 23a gå med i sam­me omgang.

4 Overdragelse av krav

4.1 I hvilke situasjoner blir fordringer overdratt?

Før vi ser på reg­le­ne om over­dra­gel­se, er det grunn til å reflek­te­re over i hvil­ke situa­sjo­ner over­dra­gel­ser i prak­sis skjer. Jeg har ikke sett noen under­sø­kel­ser av det­te, og mang­ler empi­ris­ke data. Her må vi base­re oss på anta­gel­ser. Obli­ga­sjons­mar­ke­det, hvor penge­krav omset­tes i et stort omfang innen­for et orga­ni­sert mar­ked, hol­der jeg uten­for. Dis­se for­drin­ge­ne er regist­rert i en verdi­pa­pir­sen­tral og regu­lert i verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven. Gjelds­brev­lo­ven får ikke anven­del­se for dis­se kravene.

Det er grunn til å tro at et stort antall av over­dra­gel­se­ne skjer i for­bin­del­se med facto­ring­av­ta­ler. Men her vil det i hoved­sak være over­dra­gel­ser av leve­ran­dø­rers kunde­ford­rin­ger, som ikke vil være knyt­tet til gjelds­brev. Også dis­se kan vi se bort fra når vi skal drøf­te gjelds­bre­ve­nes betydning.

En del for­drin­ger over­dras ved reor­ga­ni­se­ring av finans­kon­ser­ner. Man flyt­ter en viss type kredit­ter over i et nytt sel­skap slik at kra­ve­ne over­dras fra gam­melt til nytt sel­skap. Og det kan skje over­dra­gel­ser i for­bin­del­se med opp­kjøp og fusjo­ner, hvor for­drin­ge­ne over­dras fra over­dra­gen­de til over­ta­gen­de sel­skap. Det skjer anta­ge­lig­vis også en del over­dra­gel­ser av ute­stå­en­de for­drin­ger fra et kon­kurs­bo, skjønt der er det oftest mer gjeld en fordringer.

Tid­li­ge­re skjed­de det en del over­dra­gel­ser i for­bin­del­se med dis­kon­te­rings­kredit­ter, ikke minst ved avbe­ta­ling. Avbe­ta­ling var i prak­sis en til­pas­ning til eller omgå­el­se av kreditt­re­strik­sjo­ner. Sel­ger ga i utgangs­punk­tet kredit­ten, og så over­dro sel­ger kra­vet til et finan­sie­rings­sel­skap. Går vi til­strek­ke­lig langt til­ba­ke, var det van­lig at kjø­per under­teg­net omset­nings­gjelds­brev (even­tu­elt veks­ler) for hver enkelt beta­lings­ter­min. Ved sli­ke arran­ge­men­ter tap­te kjø­per ret­ten til å gjø­re inn­si­gel­ser mot sel­ger gjel­den­de mot kreditt­yter. Mitt inn­trykk, men også her mang­ler jeg empi­ri, er at sli­ke kreditt­ar­ran­ge­men­ter ikke len­ger bru­kes i noen sær­lig grad, hel­ler ikke når debitor/kjøper ikke er forbruker.

Etter ved­ta­el­sen av kreditt­kjøps­lo­ven i 1985 har det ikke vært til­latt å bru­ke den­ne type doku­men­ter når debi­tor (kjø­per) er en for­bru­ker. Ved en end­ring i finans­av­tale­lo­ven av 1999 i 2010 ble det­te utvi­det til å gjel­de alle kredit­ter til for­bru­ker. Det er i dag regu­lert i den nye finans­av­tale­lo­ven § 2–14 (2).

Et krav kan over­dras til inkas­so. Ved van­lig inkas­so er min for­stå­el­se at det er lite van­lig at inkasso­sel­ska­pe­ne over­tar kra­ve­ne. Inkasso­sel­ska­pe­ne inn­kas­se­rer kra­vet på veg­ne av kredi­tor, uten å over­ta kra­vet. Men noen inkasso­sel­ska­per kjø­per opp mis­lig­hold­te krav basert på den for­ret­nings­idé at de skal kun­ne inn­dri­ve mer enn hva de betal­te for kravene.

Det kan også skje mer spo­ra­dis­ke over­dra­gel­ser. Men de nevn­te til­fel­ler er de situa­sjo­ner hvor jeg kan se for meg at over­dra­gel­se skjer i noe omfang.

4.2 Retten til overdragelse er ikke så fri som den var

«Barne­lær­dom­men» er at penge­krav fritt kan over­dras, med noen få spe­si­el­le unn­tak. Slik er det ikke len­ger. Etter fin­avtl. § 2–13 (2) kan en kreditt­yter som er en finans­in­sti­tu­sjon eller lig­nen­de insti­tu­sjon, kom­mu­ne eller fyl­kes­kom­mu­ne, bare over­dra kra­vet til en finans­in­sti­tu­sjon eller lig­nen­de insti­tu­sjon, med mind­re debi­tor sær­skilt sam­tyk­ker i over­dra­gel­sen. Noen inkasso­sel­ska­per har etab­lert egne finan­sie­rings­sel­ska­per som står for opp­kjøp av mis­lig­hold­te fordringer.

Etter fin­avtl. § 2–13 (3) plik­ter kreditt­gi­ver å under­ret­te debi­tor om over­dra­gel­se av penge­krav. Det­te gjel­der uav­hen­gig av kra­vets form, også for krav knyt­tet til omsetningsgjeldsbrev.

Veritasan­sva­ret, som føl­ger av gbl. § 9, er i rea­li­te­ten et man­gelsan­svar ved over­dra­gel­se av penge­krav. Men til for­skjell fra det gene­rel­le man­gelsan­sva­ret er det­te et ube­tin­get, objek­tivt ansvar. Også det­te bør kun­ne stå sam­men med bestem­mel­se­ne om over­dra­gel­se av penge­krav i finans­av­tale­lo­ven kapit­tel 2 III.

Bonitasan­sva­ret er et garan­ti­an­svar. Det er gans­ke selv­sagt at man ikke påtar seg et garan­ti­an­svar for debi­tor ces­sus’ opp­fyl­lel­se ved over­dra­gel­se av penge­krav – med mind­re man i cesjons­av­ta­len har påtatt seg det­te. Det bur­de ikke være nød­ven­dig med en lov­be­stem­mel­se om bonitasan­svar, men om man skul­le øns­ke å opp­rett­hol­de en slik bestem­mel­se, kan den også fin­ne plass i finansavtaleloven.

Hoved­re­ge­len ved over­dra­gel­se av enk­le gjelds­brev og enk­le krav føl­ger nå både av gbl. § 25 og fin­avtl. § 2–14. Det er en sær­re­gel om mot­reg­ning ved cesjon i gbl. § 26, som muli­gens bør videre­fø­res i en eller annen form.

Det er grunn til å set­te et spørs­måls­tegn ved den grunn­tan­ken at man skal kun­ne abs­tra­he­re et penge­krav ved å knyt­te det til et gjelds­brev, og behand­le det som et rent penge­krav løs­re­vet fra det under­lig­gen­de for­hold. Hvis det kra­vet som over­dras, f.eks. er et krav på en kjøpe­sum i et kreditt­kjøp, er det ingen grunn til at kra­vets opp­rin­nel­se even­tu­elt skal kun­ne skju­les for en cesjo­nar. Hol­der vi de for­drin­ger som omset­tes i obli­ga­sjons­mar­ke­det, uten­for, er det vans­ke­lig å se noen grunn til å opp­rett­hol­de neg­o­ti­ab­le pengekrav.

5 Omsetningsgjeldsbrev

Vi kan dele omset­nings­gjelds­bre­ve­ne i tre hovedgrupper.

Vi har for det førs­te ihen­de­ha­ver­gjelds­brev, eller kan­skje vi må si at vi had­de ihen­de­ha­ver­gjelds­brev, etter gbl. § 11 nr. 1. Ihen­de­ha­ver­gjelds­brev sir­ku­ler­te i obli­ga­sjons­mar­ke­det fram til Verdi­pa­pir­sen­tra­len kom i drift i 1987. Fra det­te tids­punk­tet ble det et krav om at alle «ihen­de­ha­ver­ob­li­ga­sjo­ner» skul­le regist­re­res i Verdi­pa­pir­sen­tra­len, sene­re i en verdi­pa­pir­sen­tral, se verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven § 3–1 førs­te ledd.

Man kan dis­ku­te­re om den­ne regist­re­rings­plik­ten fak­tisk inne­bæ­rer et for­bud mot å utste­de ihen­de­ha­ver­gjelds­brev. Det­te spørs­må­let vil jeg ikke gå inn på her. Men det er uan­sett et spørs­mål om ihen­de­ha­ver­gjelds­brev bør opp­rett­hol­des. Ano­ny­me finan­si­el­le instru­men­ter, som ihen­de­ha­ver­gjelds­brev vil være, vil stå i et mildt sagt pro­ble­ma­tisk for­hold til hvit­vas­kings­reg­le­ne. Man bør ha gode grun­ner for å opp­rett­hol­de det­te, og jeg kan ikke se at sli­ke gode grun­ner foreligger.

Den and­re grup­pen er pant­ob­li­ga­sjo­ner. Gbl. § 11 nr. 3 gjel­der bare pant­ob­li­ga­sjo­ner som har pant i fast eien­dom eller real­re­gist­rer­bart løs­øre. Når debi­tor er for­bru­ker, kan det etter fin­avtl. § 2–14 (2) ikke benyt­tes vek­sel eller «annen skyld­er­klæ­ring som ved over­dra­gel­se eller pant­set­ting kan avskjæ­re eller inn­skren­ke for­bru­ke­rens rett til å gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser eller mot­krav på grunn­lag av kreditt­av­ta­len eller kau­sjons­av­ta­len». Eller sagt på en annen måte: Man kan ikke bru­ke omset­nings­gjelds­brev. Alle pant­ob­li­ga­sjo­ner hvor kredi­tor er for­bru­ker, typisk lån med pant i bolig, må påfø­res en rek­tak­lau­sul, slik at de ikke er omsetningsgjeldsbrev.

Vi står da til­ba­ke med pant­ob­li­ga­sjo­ner hvor debi­tor ikke er forbruker.

Den tred­je grup­pen er de til­fel­ler hvor debi­tor vel­ger å gjø­re gjelds­bre­vet til et omset­nings­gjelds­brev, enten ved til­legg som «eller ord­re», gbl. § 11 nr. 1, eller ved å kal­le doku­men­tet et omset­nings­gjelds­brev, gbl. § 11 nr. 4. Det er ingen grunn til å trek­ke noe skil­le mel­lom dis­se to kate­go­ri­ene. Det bru­kes magis­ke ord, nær­mest trylle­for­mu­la­rer, som gir doku­men­te­ne sta­tus som omsetningsgjeldsbrev.

Omset­nings­gjelds­brev bru­kes fort­satt for kredit­ter hvor det­te er til­latt. Men når doku­ment­for­men ikke har betyd­ning mel­lom de opp­rin­ne­li­ge par­ter, men bare etter over­dra­gel­se, er spørs­må­let hvor man­ge omset­nings­gjelds­brev som over­dras. Det er ikke bare et spørs­mål om hvor man­ge krav knyt­tet til omset­nings­gjelds­brev som over­dras, men om hvor man­ge som over­dras slik gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2 for­ut­set­ter: Men en skrift­lig trans­port og over­le­ve­ring av dokumentet.

Også her mang­ler jeg empi­ris­ke data. Jeg har for­søkt å spør­re folk i ban­ker som har vært gjen­nom noen fusjo­ner, om de påfø­rer trans­port på omset­nings­gjelds­brev ved fusjon eller and­re reor­ga­ni­se­rin­ger av sel­skaps­struk­tu­rer som for­melt sett inne­bæ­rer en over­dra­gel­se. Stort sett ser de gans­ke ufor­stå­en­de på meg, og ser ikke poen­get med spørs­må­let. Hvis ikke hvert enkelt doku­ment påfø­res en trans­port, vil det ikke skje en even­tu­ell eks­tink­sjon etter reg­le­ne i gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2. Det gjen­står anta­ge­lig­vis ikke man­ge til­fel­ler hvor dis­se reg­le­ne får noen prak­tisk betydning.

Hånd­te­ring av fysis­ke doku­men­ter er tid- og kost­nads­kre­ven­de, og med­fø­rer en bety­de­lig risi­ko. Når man vil bli kvitt doku­ment­hånd­te­ring, har man gått en av to vei­er: Demo­bi­li­se­ring og dema­te­ria­li­se­ring. [Etter at jeg skrev den­ne artik­ke­len har jeg kom­met til at immo­bi­li­se­ring er et bed­re uttrykk enn demo­bi­li­se­ring, og det stem­mer også bed­re med det som bru­kes inter­na­sjo­nalt.] Demo­bi­li­se­ring vel­ges når doku­men­tet fort­satt har retts­virknin­ger, slik at man må behol­de det­te på det vis. Men doku­men­tet sir­ku­le­rer ikke. Man regist­re­rer alle data når doku­men­tet kom­mer inn, som lag­res og behand­les i et digi­talt sys­tem. Doku­men­tet arki­ve­res i et fjern­la­ger i til­fel­le man noen gang skal få bruk for det. Men vide­re trans­ak­sjo­ner skjer digi­talt, uten at doku­men­tet hen­tes fram. Sli­ke sys­te­mer kan etab­le­res uten grunn­leg­gen­de end­rin­ger i lov­giv­nin­gen. Men med mind­re det er ihen­de­ha­ver­do­ku­men­ter, vil de mis­te legi­ti­ma­sjons­virknin­ge­ne om trans­por­te­ne ikke påfø­res dokumentene.

Ved dema­te­ria­li­se­ring fjer­ner man selve doku­men­tet, i den for­stand at retts­virknin­ger ikke er knyt­tet til doku­men­tet. De vil da typisk være knyt­tet til regist­re­ring i et nær­me­re angitt regis­ter, som ved regist­re­ring i et verdi­pa­pir­re­gis­ter. Etab­le­ring av sli­ke sys­te­mer vil van­lig­vis kre­ve ny lov­giv­ning, som knyt­ter retts­virknin­ger til registreringen.

I prak­sis vil debi­tor ofte sig­ne­re låne­do­ku­men­tet digi­talt med BankID eller til­sva­ren­de. Selv om man vel­ger å kal­le doku­men­tet gjelds­brev, vil kredi­tor bare ha fått en kopi av det sig­ner­te doku­men­tet. Høy­este­retts anke­ut­valg har i HR-2010–835‑U (Rt. 2010 s. 604) lagt til grunn at gjelds­brev kan utste­des og under­teg­nes digi­talt. Men de kan ikke gjø­res eksi­gib­le etter tvfl. § 7–2.

Om det er et gjelds­brev eller ikke, vil kun få betyd­ning for for­el­del­ses­fris­ten der­som det ikke gjel­der penge­lån. Etter end­rin­ge­ne i tvfl. § 7–2 i 2017 kun­ne kredi­tor i den aktu­el­le saken ha avtalt elekt­ro­nisk at skyld­er­klæ­rin­gen skul­le være eksi­gi­bel. Så len­ge man har en bin­den­de låne­av­ta­le, blir det uten betyd­ning om gjelds­brev­for­men er benyt­tet eller ikke, og det spil­ler hel­ler ingen rol­le om man har et ori­gi­nalt gjelds­brev eller en kopi.

Neg­o­tia­bi­li­tets­reg­le­ne for­ut­set­ter et ori­gi­nal­do­ku­ment, selv om det ikke sies uttryk­ke­lig. Det er det ori­gi­na­le omset­nings­gjelds­bre­vet som må påfø­res en trans­port og leve­res til cesjo­na­ren. Om trans­por­ten blir påført en kopi, og cesjo­na­ren får den­ne kopi­en eller en ny kopi, inn­tref­fer ingen av de retts­virknin­ger som føl­ger av gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2.

Neg­o­ti­ab­le doku­men­ter som lever sitt eget, gans­ke selv­sten­di­ge liv, er basert på at det kan være vans­ke­lig og tid­kre­ven­de å kom­me i kon­takt med sen­tra­le aktø­rer som debi­tor ces­sus. Slik er det ikke len­ger. Når kredi­tor uan­sett er for­plik­tet til å gi debi­tor ces­sus mel­ding om over­dra­gel­sen, er det ingen grunn til å la doku­men­tet være avgjø­ren­de for retts­vern. Vi kan hol­de oss til prin­sip­pet om noti­fi­ka­sjon til debi­tor ces­sus, som vi har for enk­le gjelds­brev i gbl. § 29 annet ledd, for alle penge­krav – med mulig unn­tak for krav regist­rert i et verdipapirregister.

Det er god grunn til å spør­re om omset­nings­gjelds­brev bør opp­rett­hol­des. Jeg er til­bøye­lig til å si nei. Men for å kun­ne ta et ende­lig stand­punkt til det­te må vi vite hva slags betyd­ning dis­se har i dagens finans­mar­ked, først og fremst om de blir over­dratt i en form som gjør at reg­le­ne i gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2 kom­mer til anven­del­se. Slik kunn­skap har ikke jeg i dag.

Kon­klu­sjo­nen blir uan­sett at vi kan kvit­te oss med gjelds­brev­lo­ven. De av oss som gjen­nom en bety­de­lig del av et rela­tivt langt liv har under­vist penge­kravs­rett basert på den­ne loven, vil kom­me til å sav­ne den. Om det som måt­te være verdt å ta vare på, inn­ar­bei­des i finans­av­tale­lo­ven, vil vi imid­ler­tid få en ryd­di­ge­re regu­le­ring. I prak­sis, uten­for uni­ver­si­te­tet, vil ingen sav­ne gjeldsbrevloven.

Print Friendly, PDF & Email

Foreldelse når et krav trekkes fra et tvisteløsningsorgan

Artik­ke­len er tryk­ket i Lov og Rett Nr 10–2016, s. 646.

Når et krav brin­ges inn for en dom­stol eller et annet tviste­løs­nings­or­gan, avbry­tes for­el­del­ses­fris­ten etter for­el­del­ses­lo­ven (fe.) §§ 15, 15 a eller 16. Så len­ge kra­vet er til behand­ling, blir det ikke for­el­det. Får man med­hold i sitt krav, løper en ny for­el­del­ses­frist fra avgjø­rel­sen. Blir avgjø­rel­sen at man ikke har noe krav, da har man ikke noe krav og for­el­del­ses­spørs­må­let blir uinteressant.

Hvis behand­ling ender uten noen form for rea­li­tets­av­gjø­rel­se, f.eks. for­di saken avvi­ses, har man etter fe. § 22 nr. 1 en til­leggs­frist på inn­til et år. For­el­del­se inn­trer tid­ligst et år etter at behand­lin­gen ble avslut­tet. Det­te gjel­der ikke der­som det skyld­tes et for­sett­lig for­hold fra kredi­tors side at saken ikke fikk en rea­li­tets­av­gjø­rel­se. Da løper ingen tilleggsfrist.

Går vi til for­el­del­ses­lo­vens for­ar­bei­der, synes det klart at man men­te at for­setts­vur­de­rin­gen knyt­tet seg til saks­an­leg­get. Hvis et krav går mot for­el­del­se, skal man ikke kun­ne få en for­len­gel­se ved å anleg­ge et søks­mål som åpen­bart må avvi­ses. I Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 75 sies om dette:

«Depar­te­men­tet er imid­ler­tid kom­met til at bestem­mel­sen bør behol­des som en sik­ker­hets­ven­til. Der­som det er åpen­bart at kra­vet må avvi­ses, er det ikke rime­lig at for­drings­ha­ve­ren skal opp­nå en til­leggs­frist ved påta­le. [sic. Må for­stås som søksmål.]»

Ved revi­sjon av tviste­lo­ven i 2007 ble det brakt bety­de­lig uklar­het inn i det­te. Tviste­lov­ut­val­get vil­le sik­re at man ikke skul­le risi­ke­re umid­del­bar for­el­del­se der­som en sak blir truk­ket fra behand­ling i for­liks­rå­det, og til­sva­ren­de hvis et sivilt krav ble truk­ket fra en straffe­sak. Utval­get men­te at fe. § 22 nr. 1 ikke var til­strek­ke­lig, da det kun­ne hev­des at det å trek­ke en sak fra et tviste­løs­nings­or­gan er en for­sett­lig hand­ling. De skri­ver om det­te i NOU 2001: 32B s. 875:

«Unn­ta­ket i for­el­del­ses­lo­ven §22 om at det er for­sett­lig at saken ender uten rea­li­tets­av­gjø­rel­se, er lite vel­eg­net for den­ne typen situa­sjo­ner. Når kla­ge­ren trek­ker saken fra behand­ling i for­liks­rå­det for i ste­det å frem­me den for ting­ret­ten, vil det­te som regel måt­te karak­te­ri­se­res som for­sett­lig. Det vil være såkalt hensiktsforsett.»

Utval­get fore­slo der­for en bestem­mel­se i § 20–3, som sene­re ble ved­tatt som tviste­lo­ven § 18–3. Den­nes annet ledd lyder:

«(2) Når for­el­del­se er avbrutt ved for­liks­kla­ge, opp­hø­rer den­ne virk­nin­gen der­som stev­ning, eller even­tu­elt for­liks­kla­ge, ikke er sendt til ret­ten innen ett år fra for­liks­rå­det inn­stil­te behand­lin­gen av saken.»

Det er ingen tvil om at utval­get med det­te men­te å sik­re at et krav ikke blir for­el­det om saken trek­kes. Utval­get sier i NOU 2001: 32B s. 875:

«Men det vir­ker lite rime­lig at kla­ge­ren, når han etter et bevisst valg etter hvert fin­ner ut at han sna­re­re vil ha saken frem­met for ting­ret­ten, ikke skal nyte godt av den sam­me til­leggs­fris­ten. Det er mulig man ved en tolk­ning av for­setts­kri­te­ri­et i for­el­del­ses­lo­ven §22 kun­ne fun­net frem til aksep­tab­le løs­nin­ger her. En bed­re løs­ning er nok å la være å knyt­te til­leggs­fris­ten på ett år til noe for­setts­kri­te­ri­um i dis­se til­fel­le­ne. Tviste­måls­ut­val­get har ikke grunn­lag for å fore­slå en opp­he­vel­se av det gene­rel­le for­settsunn­ta­ket i for­el­del­ses­lo­ven §22 nr. 1. Det frem­står da som den bes­te løs­nin­gen at man behol­der en spe­sial­re­gu­le­ring i tviste­lo­ven av dis­se situasjonene.»

Og vide­re, på s. 880:

«I lov­ut­kas­tet er det fore­slått at kla­ge­ren skal ha fri adgang til å trek­ke saken fra for­liks­rå­det, uten at kra­vet med det opp­gis. (…) Når Tviste­måls­ut­val­get like­vel har fun­net grunn til å videre­føre en bestem­mel­se om det­te i tviste­lo­ven, er det for­di for­el­del­ses­lo­ven §22 ikke gir noen til­leggs­frist på ett år når det er ?for­sett­lig? at saken ender uten retts­lig avgjø­rel­se. For å unn­gå mis­for­stå­el­ser, og at for­setts­be­gre­pet må leg­ges på strekk når kla­ge­ren trek­ker en sak fra behand­ling i for­liks­rå­det, bør det være en eks­pli­sitt bestem­mel­se som regu­le­rer den­ne siden ved for­el­del­ses­spørs­må­let i tvisteloven.»

Depar­te­men­tet frem­met et for­slag som i sin ord­lyd var iden­tisk med utval­gets for­slag. Men depar­te­men­tets merk­na­der til for­sla­get hen­ger ikke sam­men med det som ble fore­slått og sene­re ved­tatt. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433:

«Annet ledd kom­mer bare til anven­del­se når for­liks­rå­det inn­stil­ler behand­lin­gen av saken. Når for­liks­kla­gen blir truk­ket, vil saken bli hevet, jf §19–1 annet ledd bok­stav b. Da vil spørs­må­let om for­el­del­se bare bli regu­lert av lov 18. mai 1979 nr. 18 om for­el­del­se av for­drin­ger §22 nr. 1 førs­te punkt­um. For­setts­kra­vet i den bestem­mel­sen vil nor­malt lede til at virk­nin­gen av påta­le ved for­liks­kla­ge vil bort­fal­le straks kla­gen trek­kes tilbake.»

Så langt jeg kan se, er det­te alt som sies om spørs­må­let i pro­po­si­sjo­nen. Hvor­for man har valgt å frem­me utval­gets for­slag, men med mot­satt for­stå­el­se av for­hol­det til fe. § 22, er ikke drøf­tet eller begrun­net. Der­med blir ikke bare rekke­vid­den av fe. § 22 uklar, men også tvl. § 18–3.

Depar­te­men­tet brak­te ytter­li­ge­re for­vir­ring inn i det­te da fe. § 22 nr. 1 i 2007 fikk et nytt sis­te punkt­um i for­bin­del­se med en end­ring i tviste­lo­ven. Det­te lyder:

«Når for­nær­me­de trek­ker sin begjæ­ring om å få pådømt krav i straffe­sak, varer virk­nin­gen av ret­ti­dig påta­le etter § 15 i ett år fra for­nær­me­de med­del­te dom­sto­len eller påtale­myn­dig­he­ten om tilbaketrekkingen.»

Den hand­lin­gen er like for­sett­lig som å trek­ke en sak fra et annet tviste­løs­nings­or­gan. I for­ar­bei­de­ne til den­ne end­rin­gen, Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), fin­nes det ingen begrun­nel­se for den­ne til­føy­el­sen, og føl­ge­lig hel­ler ikke en begrun­nel­se for å vel­ge en annen løs­ning enn det som iføl­ge depar­te­men­tets tid­li­ge­re utta­lel­ser er hoved­re­ge­len i fe. § 22. Også det­te byg­ger på tviste­lov­ut­val­gets inn­stil­ling. Utval­gets for­slag var at sam­me regel skul­le gjel­de både når sak trek­kes fra for­liks­rå­det, og når sivilt krav trek­kes fra en straffesak.

Jeg antar at man må føl­ge depar­te­men­tets utta­lel­se i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433 om at virk­nin­gen av at et krav blir truk­ket fra for­liks­råds­be­hand­ling. Der­imot er det usik­kert om man får en til­leggs­frist på et år for å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne der­som saken blir truk­ket fra et annet tvisteløsningsorgan.

Hvis en part har brakt en sak inn for et tviste­løs­nings­or­gan, og så kom­mer til at det­te betyr en eks­tra run­de i et organ som kan­skje er ueg­net til å hånd­te­re saken, og man mener at saken uan­sett vil ende i dom­sto­le­ne, løper man en risi­ko der­som den nor­ma­le for­el­del­ses­fris­ten vil ha løpt ut på det tids­punkt saken trek­kes. Som råd­gi­ver må man være klar over at det i det mins­te med­fø­rer en risi­ko om saken trek­kes. Om man alle­re­de har hav­net i den­ne situa­sjo­nen, vil det nok kun­ne være et pro­se­da­belt stand­punkt å påstå at fe. § 22 nr. 1 ikke omfat­ter den­ne form for for­sett. Man vil f.eks. kun­ne anfø­re at for­ar­bei­de­ne til end­rin­ge­ne i tviste­lo­ven er etter­ar­bei­der til for­el­del­ses­lo­ven, og at de som sådan har begren­set vekt. Men sik­kert vil det ikke være.

Der­som saken er til behand­ling i et tviste­løs­nings­or­gan som ikke har liti­s­pen­dens­virkning, vil man kun­ne kom­me rundt pro­ble­met ved å ta ut stev­ning og der­med avbry­te for­el­del­sen på nytt, før saken trek­kes fra tviste­løs­nings­or­ga­net. Hvis tviste­løs­nings­or­ga­net har liti­s­pen­dens­virkning, vil den mulig­he­ten være stengt. Hvis man vel­ger en for­sik­tig til­nær­ming, vil man være hen­vist til å avven­te en avgjø­rel­se i tviste­løs­nings­or­ga­net før saken brin­ges vide­re – med det tids­tap og de kost­na­der det­te medfører.

Jeg har møtt det­te spørs­må­let i prak­sis i to uli­ke situa­sjo­ner. I den førs­te var det tak­tis­ke vur­de­rin­ger rundt spørs­må­let om å avslut­te behand­ling i et tviste­løs­nings­or­gan, for hel­ler å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne – og hvor det var et spørs­mål om vi kun­ne anbe­fa­le det­te, noe vi da kom til at vi ikke kunne.

I det and­re til­fel­let had­de en sak­sø­ker i en vold­gifts­sak, etter anmod­ning fra vold­gifts­ret­tens for­mann, valgt å trek­ke et erstat­nings­krav. Vold­gifts­ret­tens for­mann men­te at kra­vet var for dår­lig opp­lyst, slik det sto i den saken. Erstat­nings­kra­vet kom sene­re opp i en ny vold­gifts­sak. Vi repre­sen­ter­te da sak­søk­te, og påsto for­el­del­se, blant annet med den begrun­nel­se at sak­sø­ker for­sett­lig had­de truk­ket kra­vet fra den førs­te vold­gifts­be­hand­lin­gen. Vold­gifts­ret­ten kom til at kra­vet var for­el­det, men på et annet grunn­lag – og kun­ne der­med la være å ta stil­ling til kon­se­kven­se­ne av å trek­ke kra­vet.

Det vil­le ikke ha vært rime­lig om kon­se­kven­sen av å føl­ge opp­ford­rin­gen fra ret­tens for­mann i en slik sak skul­le bli at kra­vet er tapt ved foreldelse.

Tviste­lov­ut­val­get skrev i NOU 2001: 32B s. 875, som er sitert mer utfør­lig ovenfor:

«Men det vir­ker lite rime­lig at kla­ge­ren, når han etter et bevisst valg etter hvert fin­ner ut at han sna­re­re vil ha saken frem­met for ting­ret­ten, ikke skal nyte godt av den sam­me tilleggsfristen.»

Utval­get skri­ver om for­liks­rå­det. Men argu­men­ta­sjo­nen tref­fer like godt når det gjel­der and­re tviste­løs­nings­or­ga­ner, slik at løs­nin­gen da bør være den samme.

Print Friendly, PDF & Email

Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Westerdals hev­der at noen av kra­ve­ne fra stu­den­te­ne om til­bake­be­ta­ling av for mye betal­te skole­pen­ger kan være for­el­det. Kan­skje det. Jeg skal gjen­nom­gå noen av de for­el­del­ses­reg­le­ne som kan være aktu­el­le her.

Men først: Det for­ut­set­ter at Westerdals har krevd beløp fra sine stu­den­ter som er ube­ret­ti­get. Man kan som kjent ikke byg­ge på medie­nes frem­stil­ling av sli­ke spørs­mål. De omta­ler beta­lin­gen som “ulov­lig”. Beta­ling fra stu­den­ter ved pri­va­te høy­sko­ler er regu­lert i uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 7–1 (2), som lyder:

(2) Pri­va­te uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal la stat­li­ge drifts­til­skudd og egen­be­ta­ling fra stu­den­te­ne kom­me stu­den­te­ne til gode. Insti­tu­sjo­ner som mot­tar stats­til­skudd, kan ikke gi øko­no­misk utbyt­te eller på annen måte over­fø­re over­skudd til eier eller dens nærstående.”

En pri­vat høy­sko­le kan ta så høy beta­ling de måt­te øns­ke og ta ut utbyt­te, så len­ge stu­den­te­ne er vil­li­ge til å beta­le. Men da er de ikke beret­ti­get til stats­støt­te. Hvis Westerdals har fått stats­støt­te, som de etter det jeg har for­stått har fått, er det begren­set hva de kan ta i beta­ling fra stu­den­te­ne. Et spørs­mål man må stil­le, og som jeg ikke har under­søkt, er omtrent dette:

Con­ti­nue read­ing For­el­del­se av stu­den­ters krav mot Westerdals

Print Friendly, PDF & Email

Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller

Snart kan du bli nek­tet å beta­le med kon­tan­ter i Dan­mark, skri­ver Aften­pos­ten. De skriver:

Vår nabo i sør vur­de­rer fra nytt­år å avvik­le ret­ten for­bru­ker­ne har til å kun­ne beta­le med myn­ter og sedler.

Regje­rin­gen fore­slår å opp­he­ve loven på det­te områ­det, og vil gi butik­ke­ne rett til å kre­ve at du skal gjø­re opp for deg med debet­kort eller kredittkort.

Stats­sek­re­tær Jon Gun­nar Peder­sen (H) sier til Aften­pos­ten at det ikke er aktu­elt for Nor­ge å føl­ge dans­ke­ne på det­te områ­det med det første.”

Det­te blir feil. Vi har som for­bru­ke­re ingen rett til å beta­le med kon­tan­ter når vi hand­ler, og har vel egent­lig ald­ri hatt det. Vi har bestem­mel­ser om tvung­ne beta­lings­mid­ler i sen­tral­bank­lo­ven § 14, hvis førs­te ledd, førs­te punkt­um lyder:

Ban­kens sed­ler og myn­ter er tvun­gent beta­lings­mid­del i Norge.”

Vi har vide­re en bestem­mel­se i Finans­av­tale­lo­ven § 38, som lyder:

(1) Beta­ling kan fore­tas ved over­fø­ring av belø­pet til mot­ta­ke­rens kon­to med mind­re annet er avtalt eller mot­ta­ke­ren har bedt om utbe­ta­ling med kontanter.
(2) Mot­ta­ke­ren kan gi nær­me­re anvis­ning om beta­lings­må­ten, der­som det­te ikke med­fø­rer vesent­lig mer­ut­gift eller and­re ulem­per for betaleren.
(3) En for­bru­ker har all­tid rett til å fore­ta opp­gjør med tvung­ne beta­lings­mid­ler hos betalingsmottakeren.”

Sis­te ledd er en gans­ke håp­løs kve­ru­lant­be­stem­mel­se som skal til­gode­se den type folk som f.eks. vil mar­ke­re sin mis­nøye med å beta­le NRK-lisens ved å insis­te­re på å beta­le med kon­tan­ter, helst i så små valø­rer som mulig. Hel­dig­vis for NRK må de i så fall rei­se til Lisens­kon­to­ret i Mo i Rana.

Alle dis­se bestem­mel­se­ne gjel­der de til­fel­le­ne hvor man skal gjø­re opp et alle­re­de etab­lert krav. Hvis man har solgt på kreditt, uten å avta­le noe om opp­gjørs­måte, vil kun­den kun­ne gjø­re opp etter dis­se reg­ler. Til­sva­ren­de gjel­der for krav som ikke er basert på avta­le, f.eks. den som må beta­le skadeserstatning.

Men butik­ker har ikke kon­tra­he­rings­plikt. De kan fritt lage sine egne “All­minn­li­ge salgs­vil­kår”, som f.eks. kan inne­hol­de at beta­ling må skje ved beta­lings­kort. Hvis noen ikke aksep­te­rer sli­ke vil­kår, kan butik­ken la være å sel­ge, og det opp­står ikke noe krav som skal beta­les. Vans­ke­li­ge­re er det ikke. Det blir en for­ret­nigs­mes­sig vur­de­ring av om man taper mer på å gå glipp av dis­se sal­ge­ne og risi­ke­re noen sure (tap­te) kun­der, enn man mener å tje­ne på ikke å god­ta kontantoppgjør.

Avta­len er ikke ikke inn­gått før varen er betalt. Om man i kas­sen sier til de som vil beta­le med kon­tan­ter at man bare tar beta­ling med kort, da har man full rett til å gjø­re det.

Kon­tant­hånd­te­ring med­fø­rer en viss risi­ko. Når det ikke len­ger er kon­tan­ter i ban­ker eller på post­kon­to­rer, i alle fall ikke kon­tan­ter som er lett til­gjen­ge­li­ge for betje­nin­gen, har rane­re sett seg om etter and­re rans­ob­jek­ter — som butik­ker. Hvis jeg had­de dre­vet natt­åpen butikk eller kjørt taxi, vil­le jeg har for­søkt å redu­se­re kon­tant­be­hold­nin­gen mest mulig for å redu­se­re rans­ri­si­ko­en. Jeg vil­le abso­lutt ha fore­truk­ket opp­gjør med kort. Også ellers vil­le jeg har gjort hva jeg kun­ne for å redu­se­re kontanthåndteringen.

 

Print Friendly, PDF & Email

Larvik forliksråd har overdreven tro på egen kompetanse

For­liks­rå­det i Lar­vik har gått ut for å adva­re for­eld­re og beste­for­eld­re mot barns bruk av nett­por­no, som de i føl­ge for­liks­rå­det kan risi­ke­re å måt­te beta­le for.

Det er en risiko­sport å kom­men­te­re retts­li­ge spørs­mål bare på bak­grunn av avis­om­ta­ler. Men noen gan­ger er det vans­ke­lig ikke å rea­ge­re. Så det må bli med de sed­van­li­ge for­be­hold om at saken er kor­rekt gjen­gitt i avi­sen, og at vesent­li­ge opp­lys­nin­ger ikke er ute­latt, osv.

Ofte i medie­om­ta­ler av saker for ret­ten må man være var­som, og even­tu­elt ta for­be­hold for­di det som regel er en part i en kon­flikt som utta­ler seg. Men i det­te til­fel­let er det for­liks­rå­dets leder og and­re med­lem­mer av for­liks­rå­det som utta­ler seg, så da gjør ikke det­te hen­sy­net seg gjeldende.

Con­ti­nue read­ing Lar­vik for­liks­råd har over­dre­ven tro på egen kom­pe­tan­se

Print Friendly, PDF & Email

ID-tyveri og banksvindel

Den­ne nye svin­de­l­for­men er i ferd med å ta av i Nor­ge”, harKjell-Ola Klei­ven som over­skrift på et inn­legg om ID-tyve­ri og bank­svin­del. Jeg vet ikke hvem Kjell-Ola Klei­ven er. På sin blogg beskri­ver han seg som Fore­drags­hol­der – Risiko­eks­pert, Kom­mu­ni­ka­sjons­mann – Filan­trop, Blog­ger. Klik­ker vi på “les mer”, kan vi blant annet lese at han “siden tid­lig 2000-tal­let [har] hatt inn­sam­ling, struk­tu­re­ring og tolk­ning av infor­ma­sjon som sitt leve­brød”. Det er vel det svært man­ge av oss dri­ver med. Res­ten er rekla­me for Kjell-Ola Klei­ven som foredragsholder.

Han beskri­ver at svin­de­len kan opp­le­ves slik:

Jeg kom til å tas­te feil konto­num­mer da jeg skul­le gjø­re en over­fø­ring. Pen­ge­ne skal der­med ha hav­net på din kon­to, og jeg had­de satt pris på om du kun­ne til­bake­føre dis­se til konto­num­mer xxxx.xx.xxx.xx. Over­fø­rin­gen er på 150.000 og du fin­ner den i nett­ban­ken din datert den 18.01. Takk for at du tilbakefører»”

Con­ti­nue read­ing ID-tyve­ri og bank­svin­del

Print Friendly, PDF & Email

Tilbake til universitetet

WIMG_1146_DxODet har vært mor­somt å være advo­kat, og det har vært godt å gjø­re noe annet enn det jeg had­de gjort i man­ge år. Men jeg fikk sist som­mer en gans­ke kraf­tig påmin­nel­se om at når man må inn­røm­me, om enn noe mot­vil­lig, at man begyn­ner å nær­me seg 60, da er det ikke tiden for å for­la­te en fast og trygg jobb, for å bli selv­sten­dig næringsdrivende.

Etter å ha tenkt litt, ble min kon­klu­sjon at jeg vil­le ven­de til­ba­ke til uni­ver­si­te­tet. Når jeg først i rea­li­te­ten had­de bestemt meg, flyt­tet jeg men­talt gans­ke raskt til uni­ver­si­te­tet. Jeg liker å se og beve­ge meg frem­over. Hvil­ke pro­sjek­ter skal jeg nå gå i gang med? Da var det liten grunn til å drøye det len­ger enn nød­ven­dig. Hel­dig­vis ble jeg møtt med vel­vil­je både på Det juri­dis­ke fakul­tet og hos Bing Hodne­land. Der­for ven­der jeg alle­re­de nå til­ba­ke til Universitetet.

Råd­giv­nings­virk­som­het, tviste­løs­ning, kurs m.m.

Den dans­ke teg­ne­ren Robert Storm Petter­sen, kjent som Storm P, lar i en av sine teg­nin­ger en av sine gam­le gub­ber si omtrent det­te. “En aka­de­mi­ker, det er en som må lese seg til det and­re vet”. Jeg synes det er meget godt sagt, og jeg vet noen aka­de­mi­ke­re som kan pas­se til den beskri­vel­sen. Jeg øns­ker ikke å være en av dem.

Con­ti­nue read­ing Til­ba­ke til uni­ver­si­te­tet

Print Friendly, PDF & Email

Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

En nylig avsagt dom av Høy­este­rett (HR-2012–1649‑A — Rt-2012–1267 ) under­stre­ker vik­tig­he­ten av klar­het i avta­ler. Uklar­het går ut over den som had­de for­mu­lert avtalen.

Thule Drilling ASA

22. august 2012 avsa Høy­este­rett en dom om for­stå­el­sen av en garanti­av­ta­le. En rek­ke aksjo­næ­rer i sel­ska­pet Thu­le Dril­ling ASA garan­ter­te for beta­ling av inn­til 43 mill USD til obli­ga­sjons­ei­ere (kredi­to­rer) i til­fel­le beta­lings­mis­lig­hold. Obli­ga­sjons­ei­er­ne var repre­sen­tert ved Norsk Til­lits­mann ASA. Thu­le Dril­ling mis­lig­holdt sin beta­lings­for­plik­tel­se og obli­ga­sjons­ei­er­ne krev­de beta­ling i hen­hold til garan­ti­en. Thu­le Dril­ling er nå konkurs.

Det opp­sto tvist om hva slags garan­ti som var stilt. Saken ble delt slik at Høy­este­rett skul­le ta stil­ling til ett tol­kings­spørs­mål: Var det­te en påkravs­ga­ran­ti («on demand») eller en selvskyldnergaranti?

Tre typer garantier

Det er tre hoved­ty­per av garan­ti­er. Det fin­nes man­ge vari­an­ter av dis­se, men det er ikke plass til nyan­se­ne i den­ne sam­men­hen­gen. Den aktu­el­le saken viser at gren­sen mel­lom dem ikke all­tid er klar.

Når man ikke kan gjø­re debi­tors inn­si­gel­ser gjel­den­de mot den som garan­ti­en er stil­let til (bene­fi­ci­an­ten), vil garan­tis­ten være hen­vist til å gjø­re even­tu­el­le krav gjel­den­de mot debi­tor. Når debi­tor er kon­kurs, er et slikt krav lite verdt. Der­for kan det ha avgjø­ren­de betyd­ning hva slags garan­ti det er.

Simpel garanti

Den enk­les­te er en sim­pel garan­ti. Den­ne utlø­ses ved mang­len­de beta­lings­evne hos debi­tor. Kra­vet som garan­ti­en skal dek­ke, må være mis­lig­holdt. I til­legg må det være klart at debi­tor ikke er i stand til å betale.

Hvor langt man må ha kom­met i en inn­dri­vel­ses­pro­sess før man i til­strek­ke­lig grad har påvist mang­len­de beta­lings­evne, går jeg ikke nær­me­re inn på her.

Selvskyldnergaranti

Ved en selv­skyldner­ga­ran­ti er det til­strek­ke­lig å påvi­se at det krav som dek­kes er mis­lig­holdt. Om mis­lig­hol­det skyl­des mang­len­de beta­lings­evne eller bare svik­ten­de beta­lings­vil­je, er uten betydning.

Men garan­tis­ten kan gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser mot kredi­tor i det under­lig­gen­de for­hold, f.eks. mang­len­de opp­fyl­lel­se av en leve­rings­for­plik­tel­se, at kra­vet alle­re­de er betalt ved mot­reg­ning, eller noe annet. Selv­skyldner­ga­ran­tis­ten står ansvar­lig som om han selv er skyld­ner, men kan også gjø­re gjel­den­de skyld­ne­rens innsigelser.

On-demand-garanti

Den tred­je grup­pen er en påkravs­ga­ran­ti eller «on demand» garan­ti. Her er garan­ti­en fri­kob­let fra det under­lig­gen­de for­hold. Garan­tis­ten må beta­le når kredi­tor kre­ver betaling.

Det er ikke nød­ven­dig å påvi­se mis­lig­hold og garan­tis­ten kan ikke gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser fra det under­lig­gen­de for­hold. Garan­tis­ten må even­tu­elt kre­vet belø­pet til­bake­be­talt, om han mener det ikke var grunn­lag for å gjø­re garan­ti­en gjel­den­de. Man sier gjer­ne at påkravs­ga­ran­ti­en er en «betale-først-og-krangle-etterpå»-garanti.

Continue reading Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

Print Friendly, PDF & Email

Når banker feilbelaster konto

E24 skri­ver “Bank tok 1,8 mil­lio­ner ut av kun­des kon­to”. En dansk bank opp­da­get selv at de ved en feil “had­de tatt ut” 1,8 mill (1,7 mill DKK) fra en kun­dens kon­to for å inves­te­re på ban­kens vegne.

Vi får ser­vert den van­li­ge his­to­ri­en om at “ban­ken har lånt”, “kon­to­en tap­pet”, og han kre­ver pen­ger av ban­ken. Det er bare nok en bekref­tel­se på at ver­ken jour­na­lis­ter (hel­ler ikke i en øko­nomi­re­dak­sjon) eller kun­der for­står hva en bank­kon­to er.

Con­ti­nue read­ing Når ban­ker feil­be­las­ter kon­to

Print Friendly, PDF & Email

Teleselskapenes pengeinnkreving

Jevn­lig kan vi lese om diver­se svin­de­l­pro­sjek­ter som har det til fel­les at tele­sel­ska­per kre­ver inn pen­ge­ne via tele­fon­reg­nin­gen. Vi har hatt såklat “modem­kid­na­pping”, hvor det ble instal­lert et pro­gram på bru­ke­rens PC som ring­te opp et svært så dyrt tele­fon­num­mer når man skul­le på net­tet. Nå som kna­pt ingen bru­ker modem len­ger har mar­ke­det for­svun­net for det­te. Men sta­dig nye vari­an­ter duk­ker opp. Nå synes diver­se SMS-tje­nes­ter og and­re mobil­ba­sert tje­nes­ter å være mest popu­læ­re blant svind­ler­ne. Sær­lig ret­ter man seg mot barn og unge. Tje­ner fett på barns mobil­bruk skri­ver NRK FBI.

Jeg for­står ikke hvor­for det­te ikke er stop­pet for len­ge siden. Tele­fon­sel­ska­pe­ne lar seg vil­lig bru­ke som penge­inn­kre­ve­re for svind­le­re og de fra­skri­ver seg ansva­ret. Kla­ger man på reg­nin­gen hevi­ses man til svindlerne.

Con­ti­nue read­ing Tele­sel­ska­pe­nes penge­inn­kre­ving

Print Friendly, PDF & Email