Category Archives: Pengekravsrett

Det­te er under­vis­nings­ma­te­ria­le, i hoved­sak podcasts, om penge­kravs­rett. Den pri­mæ­re mål­grup­pen er stu­den­ter på tred­je avde­ling ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Foreldelse når et krav trekkes fra et tvisteløsningsorgan

Artik­ke­len er tryk­ket i Lov og Rett Nr 10–2016, s. 646.

Når et krav brin­ges inn for en dom­stol eller et annet tviste­løs­nings­or­gan, avbry­tes for­el­del­ses­fris­ten etter for­el­del­ses­lo­ven (fe.) §§ 15, 15 a eller 16. Så len­ge kra­vet er til behand­ling, blir det ikke for­el­det. Får man med­hold i sitt krav, løper en ny for­el­del­ses­frist fra avgjø­rel­sen. Blir avgjø­rel­sen at man ikke har noe krav, da har man ikke noe krav og for­el­del­ses­spørs­må­let blir uin­ter­es­sant.

Hvis behand­ling ender uten noen form for rea­li­tets­av­gjø­rel­se, f.eks. for­di saken avvi­ses, har man etter fe. § 22 nr. 1 en til­leggs­frist på inn­til et år. For­el­del­se inn­trer tid­ligst et år etter at behand­lin­gen ble avslut­tet. Det­te gjel­der ikke der­som det skyld­tes et for­sett­lig for­hold fra kredi­tors side at saken ikke fikk en rea­li­tets­av­gjø­rel­se. Da løper ingen til­leggs­frist.

Går vi til for­el­del­ses­lo­vens for­ar­bei­der, synes det klart at man men­te at for­setts­vur­de­rin­gen knyt­tet seg til saks­an­leg­get. Hvis et krav går mot for­el­del­se, skal man ikke kun­ne få en for­len­gel­se ved å anleg­ge et søks­mål som åpen­bart må avvi­ses. I Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 75 sies om det­te:

«Depar­te­men­tet er imid­ler­tid kom­met til at bestem­mel­sen bør behol­des som en sik­ker­hets­ven­til. Der­som det er åpen­bart at kra­vet må avvi­ses, er det ikke rime­lig at for­drings­ha­ve­ren skal opp­nå en til­leggs­frist ved påta­le. [sic. Må for­stås som søks­mål.]»

Ved revi­sjon av tviste­lo­ven i 2007 ble det brakt bety­de­lig uklar­het inn i det­te. Tviste­lov­ut­val­get vil­le sik­re at man ikke skul­le risi­ke­re umid­del­bar for­el­del­se der­som en sak blir truk­ket fra behand­ling i for­liks­rå­det, og til­sva­ren­de hvis et sivilt krav ble truk­ket fra en straffe­sak. Utval­get men­te at fe. § 22 nr. 1 ikke var til­strek­ke­lig, da det kun­ne hev­des at det å trek­ke en sak fra et tviste­løs­nings­or­gan er en for­sett­lig hand­ling. De skri­ver om det­te i NOU 2001: 32B s. 875:

«Unn­ta­ket i for­el­del­ses­lo­ven §22 om at det er for­sett­lig at saken ender uten rea­li­tets­av­gjø­rel­se, er lite vel­eg­net for den­ne typen situa­sjo­ner. Når kla­ge­ren trek­ker saken fra behand­ling i for­liks­rå­det for i ste­det å frem­me den for ting­ret­ten, vil det­te som regel måt­te karak­te­ri­se­res som for­sett­lig. Det vil være såkalt hen­sikts­for­sett.»

Utval­get fore­slo der­for en bestem­mel­se i § 20–3, som sene­re ble ved­tatt som tviste­lo­ven § 18–3. Den­nes annet ledd lyder:

«(2) Når for­el­del­se er avbrutt ved for­liks­kla­ge, opp­hø­rer den­ne virk­nin­gen der­som stev­ning, eller even­tu­elt for­liks­kla­ge, ikke er sendt til ret­ten innen ett år fra for­liks­rå­det inn­stil­te behand­lin­gen av saken.»

Det er ingen tvil om at utval­get med det­te men­te å sik­re at et krav ikke blir for­el­det om saken trek­kes. Utval­get sier i NOU 2001: 32B s. 875:

«Men det vir­ker lite rime­lig at kla­ge­ren, når han etter et bevisst valg etter hvert fin­ner ut at han sna­re­re vil ha saken frem­met for ting­ret­ten, ikke skal nyte godt av den sam­me til­leggs­fris­ten. Det er mulig man ved en tolk­ning av for­setts­kri­te­ri­et i for­el­del­ses­lo­ven §22 kun­ne fun­net frem til aksep­tab­le løs­nin­ger her. En bed­re løs­ning er nok å la være å knyt­te til­leggs­fris­ten på ett år til noe for­setts­kri­te­ri­um i dis­se til­fel­le­ne. Tviste­måls­ut­val­get har ikke grunn­lag for å fore­slå en opp­he­vel­se av det gene­rel­le for­settsunn­ta­ket i for­el­del­ses­lo­ven §22 nr. 1. Det frem­står da som den bes­te løs­nin­gen at man behol­der en spe­sial­re­gu­le­ring i tviste­lo­ven av dis­se situa­sjo­ne­ne.»

Og vide­re, på s. 880:

«I lov­ut­kas­tet er det fore­slått at kla­ge­ren skal ha fri adgang til å trek­ke saken fra for­liks­rå­det, uten at kra­vet med det opp­gis. (…) Når Tviste­måls­ut­val­get like­vel har fun­net grunn til å videre­føre en bestem­mel­se om det­te i tviste­lo­ven, er det for­di for­el­del­ses­lo­ven §22 ikke gir noen til­leggs­frist på ett år når det er ?for­sett­lig? at saken ender uten retts­lig avgjø­rel­se. For å unn­gå mis­for­stå­el­ser, og at for­setts­be­gre­pet må leg­ges på strekk når kla­ge­ren trek­ker en sak fra behand­ling i for­liks­rå­det, bør det være en eks­pli­sitt bestem­mel­se som regu­le­rer den­ne siden ved for­el­del­ses­spørs­må­let i tviste­lo­ven.»

Depar­te­men­tet frem­met et for­slag som i sin ord­lyd var iden­tisk med utval­gets for­slag. Men depar­te­men­tets merk­na­der til for­sla­get hen­ger ikke sam­men med det som ble fore­slått og sene­re ved­tatt. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433:

«Annet ledd kom­mer bare til anven­del­se når for­liks­rå­det inn­stil­ler behand­lin­gen av saken. Når for­liks­kla­gen blir truk­ket, vil saken bli hevet, jf §19–1 annet ledd bok­stav b. Da vil spørs­må­let om for­el­del­se bare bli regu­lert av lov 18. mai 1979 nr. 18 om for­el­del­se av for­drin­ger §22 nr. 1 førs­te punkt­um. For­setts­kra­vet i den bestem­mel­sen vil nor­malt lede til at virk­nin­gen av påta­le ved for­liks­kla­ge vil bort­fal­le straks kla­gen trek­kes til­ba­ke.»

Så langt jeg kan se, er det­te alt som sies om spørs­må­let i pro­po­si­sjo­nen. Hvor­for man har valgt å frem­me utval­gets for­slag, men med mot­satt for­stå­el­se av for­hol­det til fe. § 22, er ikke drøf­tet eller begrun­net. Der­med blir ikke bare rekke­vid­den av fe. § 22 uklar, men også tvl. § 18–3.

Depar­te­men­tet brak­te ytter­li­ge­re for­vir­ring inn i det­te da fe. § 22 nr. 1 i 2007 fikk et nytt sis­te punkt­um i for­bin­del­se med en end­ring i tviste­lo­ven. Det­te lyder:

«Når for­nær­me­de trek­ker sin begjæ­ring om å få pådømt krav i straffe­sak, varer virk­nin­gen av ret­ti­dig påta­le etter § 15 i ett år fra for­nær­me­de med­del­te dom­sto­len eller påtale­myn­dig­he­ten om til­bake­trek­kin­gen.»

Den hand­lin­gen er like for­sett­lig som å trek­ke en sak fra et annet tviste­løs­nings­or­gan. I for­ar­bei­de­ne til den­ne end­rin­gen, Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), fin­nes det ingen begrun­nel­se for den­ne til­føy­el­sen, og føl­ge­lig hel­ler ikke en begrun­nel­se for å vel­ge en annen løs­ning enn det som iføl­ge depar­te­men­tets tid­li­ge­re utta­lel­ser er hoved­re­ge­len i fe. § 22. Også det­te byg­ger på tviste­lov­ut­val­gets inn­stil­ling. Utval­gets for­slag var at sam­me regel skul­le gjel­de både når sak trek­kes fra for­liks­rå­det, og når sivilt krav trek­kes fra en straffe­sak.

Jeg antar at man må føl­ge depar­te­men­tets utta­lel­se i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433 om at virk­nin­gen av at et krav blir truk­ket fra for­liks­råds­be­hand­ling. Der­imot er det usik­kert om man får en til­leggs­frist på et år for å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne der­som saken blir truk­ket fra et annet tviste­løs­nings­or­gan.

Hvis en part har brakt en sak inn for et tviste­løs­nings­or­gan, og så kom­mer til at det­te betyr en eks­tra run­de i et organ som kan­skje er ueg­net til å hånd­te­re saken, og man mener at saken uan­sett vil ende i dom­sto­le­ne, løper man en risi­ko der­som den nor­ma­le for­el­del­ses­fris­ten vil ha løpt ut på det tids­punkt saken trek­kes. Som råd­gi­ver må man være klar over at det i det mins­te med­fø­rer en risi­ko om saken trek­kes. Om man alle­re­de har hav­net i den­ne situa­sjo­nen, vil det nok kun­ne være et pro­se­da­belt stand­punkt å påstå at fe. § 22 nr. 1 ikke omfat­ter den­ne form for for­sett. Man vil f.eks. kun­ne anfø­re at for­ar­bei­de­ne til end­rin­ge­ne i tviste­lo­ven er etter­ar­bei­der til for­el­del­ses­lo­ven, og at de som sådan har begren­set vekt. Men sik­kert vil det ikke være.

Der­som saken er til behand­ling i et tviste­løs­nings­or­gan som ikke har liti­s­pen­dens­virkning, vil man kun­ne kom­me rundt pro­ble­met ved å ta ut stev­ning og der­med avbry­te for­el­del­sen på nytt, før saken trek­kes fra tviste­løs­nings­or­ga­net. Hvis tviste­løs­nings­or­ga­net har liti­s­pen­dens­virkning, vil den mulig­he­ten være stengt. Hvis man vel­ger en for­sik­tig til­nær­ming, vil man være hen­vist til å avven­te en avgjø­rel­se i tviste­løs­nings­or­ga­net før saken brin­ges vide­re – med det tids­tap og de kost­na­der det­te med­fø­rer.

Jeg har møtt det­te spørs­må­let i prak­sis i to uli­ke situa­sjo­ner. I den førs­te var det tak­tis­ke vur­de­rin­ger rundt spørs­må­let om å avslut­te behand­ling i et tviste­løs­nings­or­gan, for hel­ler å brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne – og hvor det var et spørs­mål om vi kun­ne anbe­fa­le det­te, noe vi da kom til at vi ikke kun­ne.

I det and­re til­fel­let had­de en sak­sø­ker i en vold­gifts­sak, etter anmod­ning fra vold­gifts­ret­tens for­mann, valgt å trek­ke et erstat­nings­krav. Vold­gifts­ret­tens for­mann men­te at kra­vet var for dår­lig opp­lyst, slik det sto i den saken. Erstat­nings­kra­vet kom sene­re opp i en ny vold­gifts­sak. Vi repre­sen­ter­te da sak­søk­te, og påsto for­el­del­se, blant annet med den begrun­nel­se at sak­sø­ker for­sett­lig had­de truk­ket kra­vet fra den førs­te vold­gifts­be­hand­lin­gen. Vold­gifts­ret­ten kom til at kra­vet var for­el­det, men på et annet grunn­lag – og kun­ne der­med la være å ta stil­ling til kon­se­kven­se­ne av å trek­ke kra­vet.

Det vil­le ikke ha vært rime­lig om kon­se­kven­sen av å føl­ge opp­ford­rin­gen fra ret­tens for­mann i en slik sak skul­le bli at kra­vet er tapt ved for­el­del­se.

Tviste­lov­ut­val­get skrev i NOU 2001: 32B s. 875, som er sitert mer utfør­lig oven­for:

«Men det vir­ker lite rime­lig at kla­ge­ren, når han etter et bevisst valg etter hvert fin­ner ut at han sna­re­re vil ha saken frem­met for ting­ret­ten, ikke skal nyte godt av den sam­me til­leggs­fris­ten.»

Utval­get skri­ver om for­liks­rå­det. Men argu­men­ta­sjo­nen tref­fer like godt når det gjel­der and­re tviste­løs­nings­or­ga­ner, slik at løs­nin­gen da bør være den sam­me.

Print Friendly, PDF & Email

Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Westerdals hev­der at noen av kra­ve­ne fra stu­den­te­ne om til­bake­be­ta­ling av for mye betal­te skole­pen­ger kan være for­el­det. Kan­skje det. Jeg skal gjen­nom­gå noen av de for­el­del­ses­reg­le­ne som kan være aktu­el­le her.

Men først: Det for­ut­set­ter at Westerdals har krevd beløp fra sine stu­den­ter som er ube­ret­ti­get. Man kan som kjent ikke byg­ge på medie­nes frem­stil­ling av sli­ke spørs­mål. De omta­ler beta­lin­gen som “ulov­lig”. Beta­ling fra stu­den­ter ved pri­va­te høy­sko­ler er regu­lert i uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 7–1 (2), som lyder:

(2) Pri­va­te uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal la stat­li­ge drifts­til­skudd og egen­be­ta­ling fra stu­den­te­ne kom­me stu­den­te­ne til gode. Insti­tu­sjo­ner som mot­tar stats­til­skudd, kan ikke gi øko­no­misk utbyt­te eller på annen måte over­fø­re over­skudd til eier eller dens nær­stå­en­de.”

En pri­vat høy­sko­le kan ta så høy beta­ling de måt­te øns­ke og ta ut utbyt­te, så len­ge stu­den­te­ne er vil­li­ge til å beta­le. Men da er de ikke beret­ti­get til stats­støt­te. Hvis Westerdals har fått stats­støt­te, som de etter det jeg har for­stått har fått, er det begren­set hva de kan ta i beta­ling fra stu­den­te­ne. Et spørs­mål man må stil­le, og som jeg ikke har under­søkt, er omtrent det­te:

Con­ti­nue read­ing For­el­del­se av stu­den­ters krav mot Westerdals

Print Friendly, PDF & Email

Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller

Snart kan du bli nek­tet å beta­le med kon­tan­ter i Dan­mark, skri­ver Aften­pos­ten. De skri­ver:

Vår nabo i sør vur­de­rer fra nytt­år å avvik­le ret­ten for­bru­ker­ne har til å kun­ne beta­le med myn­ter og sed­ler.

Regje­rin­gen fore­slår å opp­he­ve loven på det­te områ­det, og vil gi butik­ke­ne rett til å kre­ve at du skal gjø­re opp for deg med debet­kort eller kreditt­kort.

Stats­sek­re­tær Jon Gun­nar Peder­sen (H) sier til Aften­pos­ten at det ikke er aktu­elt for Nor­ge å føl­ge dans­ke­ne på det­te områ­det med det førs­te.”

Det­te blir feil. Vi har som for­bru­ke­re ingen rett til å beta­le med kon­tan­ter når vi hand­ler, og har vel egent­lig ald­ri hatt det. Vi har bestem­mel­ser om tvung­ne beta­lings­mid­ler i sen­tral­bank­lo­ven § 14, hvis førs­te ledd, førs­te punkt­um lyder:

Ban­kens sed­ler og myn­ter er tvun­gent beta­lings­mid­del i Nor­ge.”

Vi har vide­re en bestem­mel­se i Finans­av­tale­lo­ven § 38, som lyder:

(1) Beta­ling kan fore­tas ved over­fø­ring av belø­pet til mot­ta­ke­rens kon­to med mind­re annet er avtalt eller mot­ta­ke­ren har bedt om utbe­ta­ling med kon­tan­ter.
(2) Mot­ta­ke­ren kan gi nær­me­re anvis­ning om beta­lings­må­ten, der­som det­te ikke med­fø­rer vesent­lig mer­ut­gift eller and­re ulem­per for beta­le­ren.
(3) En for­bru­ker har all­tid rett til å fore­ta opp­gjør med tvung­ne beta­lings­mid­ler hos beta­lings­mot­ta­ke­ren.”

Sis­te ledd er en gans­ke håp­løs kve­ru­lant­be­stem­mel­se som skal til­gode­se den type folk som f.eks. vil mar­ke­re sin mis­nøye med å beta­le NRK-lisens ved å insis­te­re på å beta­le med kon­tan­ter, helst i så små valø­rer som mulig. Hel­dig­vis for NRK må de i så fall rei­se til Lisens­kon­to­ret i Mo i Rana.

Alle dis­se bestem­mel­se­ne gjel­der de til­fel­le­ne hvor man skal gjø­re opp et alle­re­de etab­lert krav. Hvis man har solgt på kreditt, uten å avta­le noe om opp­gjørs­måte, vil kun­den kun­ne gjø­re opp etter dis­se reg­ler. Til­sva­ren­de gjel­der for krav som ikke er basert på avta­le, f.eks. den som må beta­le ska­des­er­stat­ning.

Men butik­ker har ikke kon­tra­he­rings­plikt. De kan fritt lage sine egne “All­minn­li­ge salgs­vil­kår”, som f.eks. kan inne­hol­de at beta­ling må skje ved beta­lings­kort. Hvis noen ikke aksep­te­rer sli­ke vil­kår, kan butik­ken la være å sel­ge, og det opp­står ikke noe krav som skal beta­les. Vans­ke­li­ge­re er det ikke. Det blir en for­ret­nigs­mes­sig vur­de­ring av om man taper mer på å gå glipp av dis­se sal­ge­ne og risi­ke­re noen sure (tap­te) kun­der, enn man mener å tje­ne på ikke å god­ta kon­tant­opp­gjør.

Avta­len er ikke ikke inn­gått før varen er betalt. Om man i kas­sen sier til de som vil beta­le med kon­tan­ter at man bare tar beta­ling med kort, da har man full rett til å gjø­re det.

Kon­tant­hånd­te­ring med­fø­rer en viss risi­ko. Når det ikke len­ger er kon­tan­ter i ban­ker eller på post­kon­to­rer, i alle fall ikke kon­tan­ter som er lett til­gjen­ge­li­ge for betje­nin­gen, har rane­re sett seg om etter and­re rans­ob­jek­ter — som butik­ker. Hvis jeg had­de dre­vet natt­åpen butikk eller kjørt taxi, vil­le jeg har for­søkt å redu­se­re kon­tant­be­hold­nin­gen mest mulig for å redu­se­re rans­ri­si­ko­en. Jeg vil­le abso­lutt ha fore­truk­ket opp­gjør med kort. Også ellers vil­le jeg har gjort hva jeg kun­ne for å redu­se­re kon­tant­hånd­te­rin­gen.

 

Print Friendly, PDF & Email

Larvik forliksråd har overdreven tro på egen kompetanse

For­liks­rå­det i Lar­vik har gått ut for å adva­re for­eld­re og beste­for­eld­re mot barns bruk av nett­por­no, som de i føl­ge for­liks­rå­det kan risi­ke­re å måt­te beta­le for.

Det er en risiko­sport å kom­men­te­re retts­li­ge spørs­mål bare på bak­grunn av avis­om­ta­ler. Men noen gan­ger er det vans­ke­lig ikke å rea­ge­re. Så det må bli med de sed­van­li­ge for­be­hold om at saken er kor­rekt gjen­gitt i avi­sen, og at vesent­li­ge opp­lys­nin­ger ikke er ute­latt, osv.

Ofte i medie­om­ta­ler av saker for ret­ten må man være var­som, og even­tu­elt ta for­be­hold for­di det som regel er en part i en kon­flikt som utta­ler seg. Men i det­te til­fel­let er det for­liks­rå­dets leder og and­re med­lem­mer av for­liks­rå­det som utta­ler seg, så da gjør ikke det­te hen­sy­net seg gjel­den­de.

Con­ti­nue read­ing Lar­vik for­liks­råd har over­dre­ven tro på egen kom­pe­tan­se

Print Friendly, PDF & Email

ID-tyveri og banksvindel

Den­ne nye svin­de­l­for­men er i ferd med å ta av i Nor­ge”, harKjell-Ola Klei­ven som over­skrift på et inn­legg om ID-tyve­ri og bank­svin­del. Jeg vet ikke hvem Kjell-Ola Klei­ven er. På sin blogg beskri­ver han seg som Fore­drags­hol­der – Risiko­eks­pert, Kom­mu­ni­ka­sjons­mann – Filan­trop, Blog­ger. Klik­ker vi på “les mer”, kan vi blant annet lese at han “siden tid­lig 2000-tal­let [har] hatt inn­sam­ling, struk­tu­re­ring og tolk­ning av infor­ma­sjon som sitt leve­brød”. Det er vel det svært man­ge av oss dri­ver med. Res­ten er rekla­me for Kjell-Ola Klei­ven som fore­drags­hol­der.

Han beskri­ver at svin­de­len kan opp­le­ves slik:

Jeg kom til å tas­te feil konto­num­mer da jeg skul­le gjø­re en over­fø­ring. Pen­ge­ne skal der­med ha hav­net på din kon­to, og jeg had­de satt pris på om du kun­ne til­bake­føre dis­se til konto­num­mer xxxx.xx.xxx.xx. Over­fø­rin­gen er på 150.000 og du fin­ner den i nett­ban­ken din datert den 18.01. Takk for at du til­bake­fø­rer»”

Con­ti­nue read­ing ID-tyve­ri og bank­svin­del

Print Friendly, PDF & Email

Tilbake til universitetet

WIMG_1146_DxODet har vært mor­somt å være advo­kat, og det har vært godt å gjø­re noe annet enn det jeg had­de gjort i man­ge år. Men jeg fikk sist som­mer en gans­ke kraf­tig påmin­nel­se om at når man må inn­røm­me, om enn noe mot­vil­lig, at man begyn­ner å nær­me seg 60, da er det ikke tiden for å for­la­te en fast og trygg jobb, for å bli selv­sten­dig nærings­dri­ven­de.

Etter å ha tenkt litt, ble min kon­klu­sjon at jeg vil­le ven­de til­ba­ke til uni­ver­si­te­tet. Når jeg først i rea­li­te­ten had­de bestemt meg, flyt­tet jeg men­talt gans­ke raskt til uni­ver­si­te­tet. Jeg liker å se og beve­ge meg frem­over. Hvil­ke pro­sjek­ter skal jeg nå gå i gang med? Da var det liten grunn til å drøye det len­ger enn nød­ven­dig. Hel­dig­vis ble jeg møtt med vel­vil­je både på Det juri­dis­ke fakul­tet og hos Bing Hodne­land. Der­for ven­der jeg alle­re­de nå til­ba­ke til Uni­ver­si­te­tet.

Råd­giv­nings­virk­som­het, tviste­løs­ning, kurs m.m.

Den dans­ke teg­ne­ren Robert Storm Petter­sen, kjent som Storm P, lar i en av sine teg­nin­ger en av sine gam­le gub­ber si omtrent det­te. “En aka­de­mi­ker, det er en som må lese seg til det and­re vet”. Jeg synes det er meget godt sagt, og jeg vet noen aka­de­mi­ke­re som kan pas­se til den beskri­vel­sen. Jeg øns­ker ikke å være en av dem.

Con­ti­nue read­ing Til­ba­ke til uni­ver­si­te­tet

Print Friendly, PDF & Email

Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

En nylig avsagt dom av Høy­este­rett (HR-20121649-A — Rt-2012–1267 ) under­stre­ker vik­tig­he­ten av klar­het i avta­ler. Uklar­het går ut over den som had­de for­mu­lert avta­len.

Thule Drilling ASA

22. august 2012 avsa Høy­este­rett en dom om for­stå­el­sen av en garanti­av­ta­le. En rek­ke aksjo­næ­rer i sel­ska­pet Thu­le Dril­ling ASA garan­ter­te for beta­ling av inn­til 43 mill USD til obli­ga­sjons­ei­ere (kredi­to­rer) i til­fel­le beta­lings­mis­lig­hold. Obli­ga­sjons­ei­er­ne var repre­sen­tert ved Norsk Til­lits­mann ASA. Thu­le Dril­ling mis­lig­holdt sin beta­lings­for­plik­tel­se og obli­ga­sjons­ei­er­ne krev­de beta­ling i hen­hold til garan­ti­en. Thu­le Dril­ling er nå kon­kurs.

Det opp­sto tvist om hva slags garan­ti som var stilt. Saken ble delt slik at Høy­este­rett skul­le ta stil­ling til ett tol­kings­spørs­mål: Var det­te en påkravs­ga­ran­ti («on demand») eller en selv­skyldner­ga­ran­ti?

Tre typer garantier

Det er tre hoved­ty­per av garan­ti­er. Det fin­nes man­ge vari­an­ter av dis­se, men det er ikke plass til nyan­se­ne i den­ne sam­men­hen­gen. Den aktu­el­le saken viser at gren­sen mel­lom dem ikke all­tid er klar.

Når man ikke kan gjø­re debi­tors inn­si­gel­ser gjel­den­de mot den som garan­ti­en er stil­let til (bene­fi­ci­an­ten), vil garan­tis­ten være hen­vist til å gjø­re even­tu­el­le krav gjel­den­de mot debi­tor. Når debi­tor er kon­kurs, er et slikt krav lite verdt. Der­for kan det ha avgjø­ren­de betyd­ning hva slags garan­ti det er.

Simpel garanti

Den enk­les­te er en sim­pel garan­ti. Den­ne utlø­ses ved mang­len­de beta­lings­evne hos debi­tor. Kra­vet som garan­ti­en skal dek­ke, må være mis­lig­holdt. I til­legg må det være klart at debi­tor ikke er i stand til å beta­le.

Hvor langt man må ha kom­met i en inn­dri­vel­ses­pro­sess før man i til­strek­ke­lig grad har påvist mang­len­de beta­lings­evne, går jeg ikke nær­me­re inn på her.

Selvskyldnergaranti

Ved en selv­skyldner­ga­ran­ti er det til­strek­ke­lig å påvi­se at det krav som dek­kes er mis­lig­holdt. Om mis­lig­hol­det skyl­des mang­len­de beta­lings­evne eller bare svik­ten­de beta­lings­vil­je, er uten betyd­ning.

Men garan­tis­ten kan gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser mot kredi­tor i det under­lig­gen­de for­hold, f.eks. mang­len­de opp­fyl­lel­se av en leve­rings­for­plik­tel­se, at kra­vet alle­re­de er betalt ved mot­reg­ning, eller noe annet. Selv­skyldner­ga­ran­tis­ten står ansvar­lig som om han selv er skyld­ner, men kan også gjø­re gjel­den­de skyld­ne­rens inn­si­gel­ser.

On-demand-garanti

Den tred­je grup­pen er en påkravs­ga­ran­ti eller «on demand» garan­ti. Her er garan­ti­en fri­kob­let fra det under­lig­gen­de for­hold. Garan­tis­ten må beta­le når kredi­tor kre­ver beta­ling.

Det er ikke nød­ven­dig å påvi­se mis­lig­hold og garan­tis­ten kan ikke gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser fra det under­lig­gen­de for­hold. Garan­tis­ten må even­tu­elt kre­vet belø­pet til­bake­be­talt, om han mener det ikke var grunn­lag for å gjø­re garan­ti­en gjel­den­de. Man sier gjer­ne at påkravs­ga­ran­ti­en er en «betale-først-og-krangle-etterpå»-garanti.

Continue reading Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

Print Friendly, PDF & Email

Når banker feilbelaster konto

E24 skri­ver “Bank tok 1,8 mil­lio­ner ut av kun­des kon­to”. En dansk bank opp­da­get selv at de ved en feil “had­de tatt ut” 1,8 mill (1,7 mill DKK) fra en kun­dens kon­to for å inves­te­re på ban­kens veg­ne.

Vi får ser­vert den van­li­ge his­to­ri­en om at “ban­ken har lånt”, “kon­to­en tap­pet”, og han kre­ver pen­ger av ban­ken. Det er bare nok en bekref­tel­se på at ver­ken jour­na­lis­ter (hel­ler ikke i en øko­nomi­re­dak­sjon) eller kun­der for­står hva en bank­kon­to er.

Con­ti­nue read­ing Når ban­ker feil­be­las­ter kon­to

Print Friendly, PDF & Email

Teleselskapenes pengeinnkreving

Jevn­lig kan vi lese om diver­se svin­de­l­pro­sjek­ter som har det til fel­les at tele­sel­ska­per kre­ver inn pen­ge­ne via tele­fon­reg­nin­gen. Vi har hatt såklat “modem­kid­na­pping”, hvor det ble instal­lert et pro­gram på bru­ke­rens PC som ring­te opp et svært så dyrt tele­fon­num­mer når man skul­le på net­tet. Nå som kna­pt ingen bru­ker modem len­ger har mar­ke­det for­svun­net for det­te. Men sta­dig nye vari­an­ter duk­ker opp. Nå synes diver­se SMS-tje­nes­ter og and­re mobil­ba­sert tje­nes­ter å være mest popu­læ­re blant svind­ler­ne. Sær­lig ret­ter man seg mot barn og unge. Tje­ner fett på barns mobil­bruk skri­ver NRK FBI.

Jeg for­står ikke hvor­for det­te ikke er stop­pet for len­ge siden. Tele­fon­sel­ska­pe­ne lar seg vil­lig bru­ke som penge­inn­kre­ve­re for svind­le­re og de fra­skri­ver seg ansva­ret. Kla­ger man på reg­nin­gen hevi­ses man til svind­ler­ne.

Con­ti­nue read­ing Tele­sel­ska­pe­nes penge­inn­kre­ving

Print Friendly, PDF & Email

Mine podcast-serier er flyttet

Jeg har valgt å flyt­te mine tre podcast-seri­er, Inn­led­ning til retts­stu­di­et, Inn­led­ning til kjøps­rett og Penge­kravs­rett. En grunn er at seri­en om penge­kravs­rett i det sis­te har fylt opp for mye av blog­gen. Jeg har valgt å dele hver enkelt “fore­les­ning” opp i fle­re deler slik at det skal være let­te­re å even­tu­elt høre på deler av dis­se fle­re gan­ger. Når PodPress, som jeg har brukt, i prak­sis for­ut­set­ter et blogg­inn­legg for hver “epi­so­de” ble det man­ge inn­legg uten annet inn­hold enn å for­mid­le en podcast. Det er også slik at PodPress fun­ge­rer greit så len­ge man har én serie podcasts, men ikke hvis man har fle­re.

Nå har jeg valgt å gå over til å bru­ke podcast­fun­kjo­nen i Stein­berg Wave­Lab Stu­dio 6, for de som måt­te være inter­es­sert i det tek­nis­ke. Hoved­o­ku­men­tet for hver serie er nå lag­ret som et xml-doku­ment under http://podcast.torvund.net. Jeg har også regist­rert de tre serie­ne i iTu­nes Sto­re, slik at det er let­te­re for iTu­nes bru­ke­re å abon­ne­re.

Her er detal­jer for hvor­dan man kan abon­ne­re på de tre serie­ne:

Introduksjon til rettsstudiet:

For å abon­ne­re på seri­en, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopi­er http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

Innledning til kjøpsretten

For å abon­ne­re på seri­en, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopi­er http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

Pengkravsrett

For å abon­ne­re på seri­en, klikk på http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml eller kopi­er http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

Print Friendly, PDF & Email