Forbrukerkjøpsloven og digitale ytelser. 10 Mulig lovregulering

10.1 Utgangs­punkt
10.2 Lovens anven­del­ses­om­rå­de og lov­valg
10.3 Kom­bi­ner­te ytel­ser
10.4 Leve­rin­gen
10.5 Risi­ko
10.6 Egen­ska­per ved den lever­te ytel­se
10.7 Regu­le­ring av ret­tig­he­ter
10.8 Sank­sjo­ner ved mis­lig­hold
10.9 Opp­sum­me­ring av endringsbehov

10.1 Utgangspunkt

Lov­tek­nisk står man over­for tre muli­ge alter­na­ti­ver for en even­tu­ell lovgivning:

  • Man kan gi en egen lov om leve­ring av digi­ta­le ytelser.
  • Lov­be­stem­mel­ser kan inn­pas­ses i e‑handelsloven.
  • Lov­be­stem­mel­ser kan inn­pas­ses i forbrukerkjøpsloven.

E‑handelsloven regu­le­rer ikke avta­lers inn­hold og er ikke en typisk for­bru­ker­lov. Hvis man inn­ar­bei­der for­bru­ker­vern­be­stem­mel­ser av den­ne type i den loven, vil man utvi­de anven­del­ses­om­rå­det og inn­føre lov­be­stem­mel­ser som bare vil gjel­de på et i for­hold til den­ne lovens områ­de, lite og peri­fert områ­de. Det er vil der­for ikke være hen­sikts­mes­sig å inn­ar­bei­de for­bru­ker­reg­ler i denne.

Når utgangs­punk­tet er spørs­må­let om å gjø­re eksi­te­ren­de reg­ler gjel­den­de for et nytt områ­de, synes det mer hen­sikts­mes­sig å gjø­re end­rin­ger i for­bru­ker­kjøps­lo­ven, frem­for å gi en egen lov. Man kan si det slik at der­som de nød­ven­di­ge bestem­mel­ser ikke på en rela­tivt enkel måte kan inn­ar­bei­des i den eksis­te­ren­de loven, så er det i seg selv et tegn på at pro­blem­stil­lin­ge­ne er så for­skjel­li­ge fra de som gjel­der ved van­li­ge for­bru­ker­kjøp, at det kan tale i mot å inn­føre sli­ke bestemmelser.

Når det gjel­der valg av løs­nin­ger, har jeg valgt det utgangs­punkt at det er gjel­den­de prin­sip­per, slik dis­se er uttrykt gjen­nom for­bru­ker­kjøps­lo­ven, som even­tu­elt skal anven­des. Jeg går ikke inn i en gene­rell dis­ku­sjon av for­bru­ker­kjøps­reg­le­ne. Prin­sip­pe­ne dis­ku­te­res bare i den grad det er et spørs­mål om de på en hen­sikts­mes­sig måte kan anven­des på digi­ta­le ytelser.

10.2 Lovens anvendelsesområde og lovvalg

Der­som lovens områ­de skal utvi­des, vil det­te mest hen­sikts­mes­sig gjø­res ved en til­føy­el­se i den­nes § 2, førs­te ledd. Hvor­dan det­te even­tu­elt kan gjø­res, vil jeg kom­me til­ba­ke til etter at reg­le­ne er gjen­nom­gått. Det synes ikke å være grunn til å end­re hoved­re­ge­len i § 1.

Det synes ikke å være noen grunn til å end­re prin­sip­pet om ufra­vi­ke­lig­het eller lov­valg i § 3. Det pågår en dis­ku­sjon om juris­dik­sjon og lov­valg ved for­bru­ker­trans­ak­sjo­ner, og det er nett­opp nett­han­del som har aktua­li­sert pro­blem­stil­lin­ge­ne. Stort sett så er de som er opp­tatt av å frem­me e‑handel til­hen­ge­re av et etab­le­rings­lands­prin­sipp, mens de som mål­bæ­rer for­bru­ker­in­ter­es­ser mener at man bør ha en lov­valgs­re­gel som til­sva­rer den vi har for juris­dik­sjon. Det­te er imid­ler­tid et gene­relt og prin­si­pi­elt spørs­mål med rekke­vid­de langt ut over de digi­ta­le ytel­ser. Jeg vil i den­ne sam­men­heng ikke gå len­ger enn til å si at det ikke er noen grunn til at lov­valgs­reg­le­ne på det­te områ­det skal være for­skjel­li­ge fra de som gjel­der for and­re forbrukertransaksjoner.

Det er rime­lig å leg­ge til grunn at all kom­mu­ni­ka­sjon ved avta­ler om digi­ta­le ytel­ser vil skje elekt­ro­nisk. Men slik § 4 er for­mu­lert, er det ikke grunn til å gjø­re end­rin­ger. Elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon vil i utgangs­punk­tet være en for­svar­lig måte å sen­de mel­din­ger på, slik at det blir et spørs­mål om man i det kon­kre­te til­fel­let har valgt en for­svar­lig kommunikasjonskanal.

10.3 Kombinerte ytelser

I noen til­fel­ler vil man kun­ne få leve­ring både i form av ned­las­ting og ved leve­ring av fysisk medi­um. Det typis­ke vil være at man får til­sendt en CD eller DVD, i til­legg til å las­te ned filen. Man vil da ha kun­ne nyt­te det som er lag­ret på det fysis­ke medi­et som sik­ker­hets­kopi i til­legg til det som er las­tet ned. I utgangs­punk­tet bør det ikke være noe til hin­der for at reg­ler for ned­las­ting gjel­der for den­ne leve­ran­sen, mens de almin­ne­li­ge for­bru­ker­kjøps­reg­le­ne gjel­der for det som leve­res på fysisk medi­um. Men det kan variere noe, alt etter hva som må anses som hovedytelsen.

Leve­ring av fysisk medi­um kos­ter mer enn ned­las­ting både i form av pro­duk­sjon og trans­port, og det synes gans­ke van­lig at man må beta­le eks­tra for en slik leve­ring. Når det­te er et til­legg som det beta­les eks­tra for, kan det ikke være noen tvil om at det man da får, omfat­tes av forbrukerkjøpsreglene.

Det er imid­ler­tid også leve­ran­dø­rer som klart anser leve­ring av fysisk medi­um som avta­lens egent­li­ge gjen­stand, og at mulig­he­ten for helt eller del­vis å las­te ned file­ne er en til­leggs­ser­vice som man yter for at kun­den skal kun­ne nyt­tig­gjø­re seg data­pro­gram­met eller en annen ytel­se, umid­del­bart. Når leve­ring skjer på den­ne måten og med kla­re for­ut­set­nin­ger om hva som er den egent­li­ge ytel­sen, bør det kun være de almin­ne­li­ge for­bru­ker­kjøps­reg­le­ne som kom­mer til anvendelse.

10.4 Leveringen

Prin­sip­pe­ne i § 5 lar seg enkelt over­fø­re til digi­ta­le ytel­ser. I ste­det for at tin­gen skal hol­des til­gjen­ge­lig, vil rege­len måt­te være at file­ne skal være til­gjen­ge­lig for ned­las­ting. Men det end­rer ikke det grunn­leg­gen­de prin­sip­pet om at det­te er hente­ytel­ser og at sel­ger har opp­fylt når det er opp til kjø­per om leve­ring fak­tisk fin­ner sted eller ikke.

Når avta­len inn­gås via net­tet, vil kjø­pet inn­gås uten til­knyt­ning til sel­gers for­ret­nings­sted. Like­vel må hoved­re­ge­len være at leve­ran­dø­ren skal sør­ge for at filen kan las­tes ned, og han bør ikke ha en plikt til å sen­de filen.

Der­som kjø­per også må ha en lisens­nøk­kel som leve­res sepa­rat (i form av e‑post), vil sel­ger måt­te ha en plikt til å sen­de den­ne. Noen gan­ger vil lisens­nøk­ke­len være en del av den filen som las­tes ned, og da vil sel­ger ikke ha noen sepa­rat sendeplikt.

Spørs­må­let om fle­re for­ret­nings­ste­der får ikke noen stor betyd­ning ved digi­ta­le ytel­ser. En rek­ke leve­ran­dø­rer har alter­na­ti­ve tje­ner­ma­ski­ner hvor file­ne kan hen­tes. Sær­lig gjel­der det­te for leve­ran­dø­rer som betje­ner et inter­na­sjo­nalt mar­ked, og som øns­ker å til­by mulig­he­ter for å las­te file­ne ned fra en tje­ner­ma­skin ikke for langt fra kun­den. Det­te kan spa­re over­fø­rings­ka­pa­si­tet. I til­legg kan tje­ner­ma­ski­ne­ne i peri­oder være over­be­las­tet, og fle­re valg­mu­lig­he­ter vil da gi kun­den mulig­he­ter for å fin­ne en tje­ner­ma­skin hvor belast­nin­gen ikke er så stor.

Annet leve­rings­sted kan være aktu­elt i den form at file­ne skal las­tes ned fra en annen tje­ner­ma­skin enn den man var i kon­takt med da avta­len ble inn­gått. En del leve­ran­dø­rer kan vel­ge å benyt­te ned­las­tings­tje­nes­ter fra en tredje­part som er spe­sia­li­sert i for­hold til å hånd­te­re sli­ke leve­ran­ser. Men i for­hold til det­te bør det være til­strek­ke­lig at dagens regel om at man kan avta­le et annet leve­rings­sted opprettholdes.

§ 6 om leve­rings­tid bør også kun­ne opp­rett­hol­des uten end­rin­ger. Hoved­re­ge­len om at tin­gen skal leve­res innen rime­lig tid der­som ikke annet er avtalt, vil også pas­se i for­hold til digi­ta­le ytel­ser. I prak­sis vil den måt­te for­stås slik at de filer som omfat­tes innen rime­lig tid skal gjø­re til­gjen­ge­lig for ned­las­ting. I de fles­te til­fel­ler vil file­ne være til­gjen­ge­li­ge umid­del­bart. Noen gan­ger vil det ta noe tid å kla­re­re beta­ling, og ellers behand­le ord­ren. Men det vil nor­malt, og bør skje innen­for det som kan anses for rime­lig tid.

Det vil nep­pe være aktu­elt å avta­le et tids­rom som omhand­let i § 6, annet ledd. Men om så skul­le skje, så vil nok for­hol­de­ne vise at val­get er for­bru­ke­rens. Det kan ten­kes at tek­nis­ke for­styr­rel­ser eller over­be­last­ning gjør at filer i peri­oder ikke er til­gjen­ge­lig for ned­las­ting på tids­punkt hvor de skul­le ha vært det. Men det­te bør i så fall hånd­te­res etter for­sin­kel­ses­reg­le­ne, og i prak­sis vil det ikke ha noen kon­se­kven­ser der­som for­sin­kel­sen bare er av kort varighet.

Prin­sip­pet om at leve­ring skjer når tin­gen over­tas av for­bru­ke­ren, kan også anven­des for ned­las­tings­tje­nes­ter. Det vil da måt­te for­stås slik at leve­ring har skjedd når filen er las­tet ned i en form som gjør at den kan anven­des av for­bru­ke­ren. Skjer det for­styr­rel­ser ved over­fø­rin­gen som inne­bæ­rer at for­bru­ke­ren får en ufull­sten­dig og der­med ubru­ke­lig fil, vil leve­ring ikke ha skjedd.

Der­som for­bru­ke­ren er avhen­gig av å få en bestemt kode for å kun­ne anven­de det pro­gram­met som er las­tet ned, even­tu­elt anven­de det­te uten begrens­nin­ger, vil leve­ring ikke ha skjedd før ned­las­ting har skjedd og for­bru­ke­ren har mot­tatt den­ne koden.

Reg­le­ne i § 8 om til­leggs­plik­ter ved sende­kjøp vil ikke ha noen paral­lell ved ned­las­ting. Det er lite prak­tisk at de file­ne som skal leve­res sen­des – det måt­te i så fall ha skjedd som ved­legg til e‑post. For­bru­ke­ren vil i prak­sis bli hen­vist til et nett­sted som file­ne kan las­tes ned fra. Det som even­tu­elt vil bli sendt, er koder som for­bru­ke­ren vil tren­ge for å kun­ne utnyt­te den eller de filer som las­tes ned. Men her vil en regel om at leve­ring ikke har skjedd før også den­ne koden er over­tatt av for­bru­ke­ren, være til­strek­ke­lig. Noen nær­me­re regu­le­ring av plikt til å inn­gå avta­le med trans­por­tør gir ikke mening i for­hold til det som leve­res som en enkel e‑post melding.

Til­bake­holds­rett etter § 9 vil fun­ge­re på sam­me måte som for and­re for­mer for fjern­salg. Det vil der­for ikke være nød­ven­dig å gjø­re end­rin­ger her.

Bestem­mel­sen om ansvar for kost­na­der i § 10 vil i prak­sis ikke kom­me til anven­del­se. Leve­ran­dø­rens kost­na­der vil være knyt­tet til å dri­ve tje­nes­ten som gjør ned­las­ting mulig, men det­te vil ikke være kost­na­der knyt­tet til den enkel­te leveranse.

Det er vans­ke­lig å se at man skal kun­ne få noen avkast­ning av tin­gen som vil aktua­li­se­re spørs­må­let om den­ne skal til­fal­le den ene eller den and­re. Også § 11 vil der­for kun­ne stå uendret.

10.5 Risiko

Risiko­be­gre­pet, slik det­te anven­des i den­ne sam­men­hen­gen, er basert på at man har en gjen­stand som kan gå til grun­ne som føl­ge av en til­fel­dig begi­ven­het eller en annen begi­ven­het som ingen av par­te­ne kan las­tes for. Tin­gen har en ver­di, og man får et tap når tin­gen blir øde­lagt. Spørs­må­let blir så hvor det­te tapet skal plasseres.

Ved ned­las­ting av digi­ta­le filer skjer det, som nevnt tid­li­ge­re, ikke noen leve­ring at ting. For­bru­ke­ren får en ret­tig­het i form av en lisens, og leve­ran­dø­ren skal til­by en tje­nes­te som gjør det mulig å fore­ta ned­las­tin­gen. Den ret­tig­het som for­bru­ke­ren får, er av imma­te­ri­ell art og er ikke knyt­tet til en bestemt fysisk gjenstand.

En imma­te­ri­ell ret­tig­het går ikke til grun­ne, uan­sett hva som måt­te skje med det lag­rings­me­di­um hvor man har valgt å lag­re filen. Og så len­ge tje­nes­ten som mulig­gjør ned­las­ting opp­rett­hol­des, vil kost­na­de­ne ved en ny ned­las­ting være mini­ma­le. Det er der­for ikke rime­lig at en for­bru­ker skal måt­te beta­le for den sam­me ret­tig­het en gang til der­som det eksemp­lar han har frem­stilt skul­le gå til grun­ne, selv om det­te skjer på et tids­punkt hvor risi­ko­en etter van­lig kjøps­rett har gått over til for­bru­ker. For­bru­ke­ren bør i en slik situa­sjon ha rett til å kun­ne las­te ned den aktu­el­le filen på nytt, uten å måt­te beta­le mer enn det ned­las­tin­gen even­tu­elt koster.

En slik rett må imid­ler­tid være basert på at det er prak­tisk mulig å gjen­nom­føre det­te uten eks­tra kost­na­der av betyd­ning. Man bør ikke påleg­ge leve­ran­dø­rer noe som vil­le med­føre bety­de­li­ge eks­tra kost­na­der bare for å mulig­gjø­re en slik rett. Leve­ran­dø­ren bør ikke påleg­ges noen plikt til å inn­ret­te sitt leve­rings­sys­tem slik at det fak­tisk er mulig å gjen­nom­føre det­te. Hvis en slik ny ned­las­ting ikke lar seg gjen­nom­føre på en prak­tisk måte, bør for­bru­ke­ren hel­ler ikke ha noen rett til å kre­ve det. Et eksem­pel kan være at for­bru­ke­ren har gam­le ver­sjo­ner av et pro­gram, som ikke len­ger er til­gjen­ge­lig i det sys­tem som bru­kes for nedlasting.

I man­ge til­fel­ler vil leve­ran­dø­ren ha regist­rert sine kun­der, og vil lett kun­ne se hva slags ret­tig­he­ter ved­kom­men­de kun­de har betalt for. Regist­re­ring av kun­den vil rutine­mes­sig skje i for­bin­del­se med bestil­ling, og de er kun­den selv som leg­ger inn alle kunde­data. Så len­ge det kun regist­re­res kon­takt­opp­lys­nin­ger og opp­lys­nin­ger om de varer og tje­nes­ter ved­kom­men­de kun­de har fått levert, vil en slik regist­re­ring ikke være pro­ble­ma­tisk i for­hold til personopplysningsloven.

I prak­sis vil ned­las­ting enten skje ved at kun­den får til­gang til et luk­ket fil­om­rå­de eller ved at man får en kode. Ved ned­las­ting fra luk­ket fil­om­rå­de vil det­te måt­te åpnes opp for ved­kom­men­de for­bru­ker. Men det­te bør nor­malt ikke være noe pro­blem hvis man kan klar­leg­ge hva slags ret­tig­he­ter den­ne kun­den har fått. Man bør kun­ne for­ut­set­te at størs­te delen av den pris man nor­malt beta­ler dek­ker ret­tig­he­ten og bare en mind­re del er rene trans­ak­sjons­kost­na­der. Ved en ny ned­las­ting bør man ikke beta­le mer enn trans­ak­sjons­kost­na­de­ne knyt­tet til den­ne nedlastingen.

Hvis for­bru­ke­ren har en kode som må anven­des for å ”låse opp” de file­ne som er levert, vil selve file­ne ofte kun­ne las­tes ned fritt – de som ikke har en slik kode vil like­vel ikke kun­ne nyt­tig­gjø­re seg filen. Hvis for­bru­ke­ren fort­satt har sin kode i behold, vil man bare kun­ne las­te filen ned på nytt. Men for­bru­ke­ren bør også kun­ne kre­ve at det gene­re­res en ny kode, der­som kun­dens ret­tig­he­ter kan klar­leg­ges og ny kode gene­re­res uten vesent­li­ge kostnader.

Et sær­lig pro­blem opp­står hvis en kode som er nød­ven­dig for bruk er knyt­tet til en bestemt maskin, og den­ne maski­nen går til grun­ne eller byt­tes ut av and­re grun­ner. Utgangs­punk­tet bør her være det sam­me: Man bør kun­ne få det­te levert på nytt, her­under få gene­rert en ny kode, der­som det­te kan skje uten vesent­li­ge kostnader.

Det er imid­ler­tid grunn til å under­stre­ke at dis­se sær­reg­le­ne om risi­ko er basert på at en ny leve­ran­se kos­ter svært lite i for­hold til det som for­bru­ke­ren opp­rin­ne­lig betal­te for ret­tig­he­te­ne og ned­las­tings­tje­nes­ten. I den­ne situa­sjo­nen er det ikke rime­lig at risi­ko­en fullt ut går over på kun­den. Men hoved­re­ge­len bør fort­satt lig­ge fast: Risi­ko­en går over til kun­den ved leve­ring. Når det ikke er prak­tisk mulig eller det vil med­føre kost­na­der som er bety­de­li­ge i for­hold til de ver­di­er trans­ak­sjo­nen gjel­der, vil for­bru­ke­ren måt­te bære risi­ko­en for den fil som er levert går til grun­ne. Det bør for eksem­pel ikke være aktu­elt å påleg­ge leve­ran­dø­rer å opp­rett­hol­de en leve­rings­be­red­skap for gam­le ver­sjo­ner som ikke len­ger til­bys ordi­nært i mar­ke­det, og en for­bru­ker vil ikke ha krav på å få levert en ny ver­sjon når den opp­rin­ne­li­ge filen ikke er tilgjengelig.

10.6 Egenskaper ved den leverte ytelse

I den­ne sam­men­hen­gen vil reg­ler om ytel­sens egen­ska­per være utgangs­punk­tet for man­gelsvur­de­rin­gen. Det vil ikke være noen form for lov­re­gu­le­ring av hvor­dan tje­nes­ten skal orga­ni­se­res eller hva slags beføy­el­ser en for­bru­ker skal få når det inn­gås den­ne type avtaler.

I utgangs­punk­tet bør det ikke være noen for­skjell i krav til den lever­te ytel­se basert på leve­rings­må­ten. Ytel­sen kan være behef­tet med det som kan kal­les en inn­holds­man­gel, som inne­bæ­rer at den ikke opp­fyl­ler de krav som for­bru­ke­ren med rime­lig­het kan for­ven­te: Et data­pro­gram viser seg ikke å ha de funk­sjo­ner som det skul­le hatt, inn­hol­det i en ord­lis­te er for dår­lig slik at den ikke har noen ver­di som ord­lis­te, osv. I prak­sis er sli­ke vur­de­rin­ger vans­ke­li­ge. At man ikke lik­te en bok eller syn­tes at en musikk­innspil­ling er dår­lig, vil van­lig­vis ikke være mang­ler i kjøps­retts­lig for­stand. Men prin­si­pi­elt kan de være det, og da bør det ikke ha noen betyd­ning om ytel­sen er levert i den ene eller annen form. En musikk­innspil­ling blir ver­ken ver­re eller bed­re av å bli levert på det ene eller annet medi­um. Så hvis det først kon­sta­te­res at en slik man­ge fore­lig­ger, bør den hånd­te­res likt uav­hen­gig av medium.

En feil kan ha mer tek­nisk karak­ter, uten at den er knyt­tet til medi­et. En del data­pro­gram­mer inne­hol­der for eksem­pel feil som gjør at data­ma­ski­nen stop­per. Det­te vil åpen­bart være en man­gel ved den lever­te ytel­se, men spørs­må­let om hvor­vidt den er vesent­lig eller ikke må avgjø­res ut fra en almin­ne­lig man­gelsvur­de­ring. Hel­ler ikke ved sli­ke feil vil det være noen for­skjell basert på leveringsmåten.

At filen skal kun­ne spil­les av på det utstyr den er for­ut­satt for, vil være noe som klart vil føl­ge av § 15, annet ledd, bok­stav a og c.

Bestem­mel­sen i bok­stav d om at den lever­te ytel­se skal ha de egen­ska­per som sel­ge­ren har vist til ved å leg­ge fram prø­ve eller modell, pas­ser godt i for­hold til at de lever­te file­ne skal stem­me med egen­ska­per ved even­tu­el­le demoversjoner.

I bok­stav g er det en bestem­mel­sen om at ytel­sen skal være fri fra tredje­manns rett. Eien­doms­rett og pante­rett er nevnt som eksemp­ler, og bestem­mel­sen er såle­des ikke begren­set til dis­se tings­retts­li­ge ret­tig­he­te­ne. En rek­ke av de file­ne som las­tes ned vil være opp­havs­retts­lig ver­net, even­tu­elt også ver­net etter and­re imma­te­ri­el­le reg­ler som data­base­vern, utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter, pro­du­sent­ret­tig­he­ter m.m. I mot­set­ning til tings­retts­li­ge hef­tel­ser, vil kren­kel­se av tredje­manns imma­te­ri­el­le ret­tig­he­ter ikke eks­ting­ve­res ved over­dra­gel­se til god­tro­en­de tredjemann.

Spørs­må­let om man bur­de ha en sær­skilt bestem­mel­se om tredje­manns krav som byg­ger på imma­te­rial­rett ble vur­dert i for­ar­bei­de­ne til for­bru­ker­kjøps­lo­ven, se Ot.prp. nr. 44 s. 93–94. Depar­te­men­tets kon­klu­sjon var at det ikke var nød­ven­dig med en sær­skilt bestem­mel­se om det­te, slik at de almin­ne­li­ge man­gels­reg­ler gjel­der, og loven ble ved­tatt uten en slik sær­be­stem­mel­se. Jeg er uenig i depar­te­men­tets kon­klu­sjon, og mener at man bur­de ha tatt inn en bestem­mel­se til­sva­ren­de kjl § 41 (4). For meg frem­står det som noe under­lig at man ikke har vil­let ta inn en slik bestem­mel­sen, når den fak­tisk ikke sier annet enn at de almin­ne­li­ge man­gels­reg­ler, med unn­tak av den abso­lut­te rekla­ma­sjons­frist, gjel­der til­sva­ren­de. Når man har valgt å si det­te eks­pli­sitt i kjøps­lo­ven, kan det lett feil­tol­kes når man har unn­latt å gjø­re det i for­bru­ker­kjøps­lo­ven, selv om for­ar­bei­de­ne for så vidt er kla­re. Jeg vil leg­ge til at jeg synes det er under­lig at man i kjl §41 (4) bare hen­vi­ser til førs­te ledd, slik at bestem­mel­se­ne i and­re og tred­je ledd ikke gjel­der for den­ne type mang­ler. Etter min vur­de­ring bur­de hele bestem­mel­sen ha vært gitt anven­del­se også for den­ne type mangler.

Jeg kon­sta­te­rer imid­ler­tid at det­te er et gene­relt spørs­mål som er vur­dert, og hvor det ikke er grunn til å ha sær­li­ge reg­ler for ned­las­te­de filer. Jeg fore­slår der­for ikke end­rin­ger på det­te punktet.

Feil ved lag­rings­me­di­et vil ikke være aktu­elt så len­ge det ikke leve­res noe lagringsmedium.

Ved ned­las­ting kan det skje over­fø­rings­feil. Utgangs­punk­tet etter for­bru­ker­kjøps­lo­ven er at for­sen­del­ses­ri­si­ko­en er hos sel­ger. Et til­sva­ren­de prin­sipp bør leg­ges til grunn ved over­fø­rings­feil. Det avgjø­ren­de er de egen­ska­per filen har slik den­ne fak­tisk ble mot­tatt av for­bru­ke­ren som er avgjø­ren­de for man­gelsvur­de­rin­gen. Hel­ler ikke på det­te punk­tet vil det der­for være behov for å gjø­re end­rin­ger i for­hold til man­gelsvur­de­rin­gen i forbrukerkjøpsloven.

Man­gels­be­stem­mel­se­ne i § 16 behø­ver hel­ler ikke end­res. Det er like­vel grunn til å peke på bok­stav b, som også må omfat­te at det ikke gis opp­lys­nin­ger om begrens­nin­ger i for­bru­ke­rens rett eller fak­tis­ke mulig­he­ter til å utnyt­te den fil som las­tes ned.

Bestem­mel­sen i  § 18 om tids­punk­tet for man­gel, vil også kun­ne anven­des uend­ret. Utgangs­punk­tet og hoved­re­ge­len vil være den sam­me. Digi­ta­le filer er ikke gjen­stand for sli­ta­sje, slik at inn­holds­feil vil ha vært der hele tiden. Men det­te vil være et bevis­spørs­mål som vil omfat­tes av bestem­mel­sens annet ledd.

10.7 Regulering av rettigheter

Utgang­punk­tet for hva for­bru­ke­ren har rett til å gjø­re, vil være opp­havs­ret­ten for alle verk som er opp­havs­retts­be­skyt­tet. Men man vil fort se at opp­havs­ret­ten kom­mer til kort når det gjel­der å etab­le­re en hen­sikts­mes­sig regu­le­ring av for­bru­ker­nes utnyt­tel­ses­rett. Opp­havs­ret­ten regu­le­rer grunn­leg­gen­de sett to for­hold, gjen­nom å gi opp­havs­man­nen en ene­rett: Ret­ten til eksemp­lar­frem­stil­ling og ret­ten til å gjø­re et verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Hand­lin­ger som ikke enten inne­bæ­rer at man frem­stil­ler eksemp­la­rer eller gjør et verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten, fal­ler uten­for opp­havs­man­nens enerett.

Det i den­ne sam­men­hen­gen sen­tra­le, er at opp­havs­ret­ten ikke regu­le­rer bru­ken av et verk, så len­ge det­te ikke med­fø­rer hand­lin­ger som omfat­tes av ene­ret­ten. Når vi har kjøpt en bok tar vi det som en selv­føl­ge av vi kan lese boken så man­ge gan­ger vi vil. Til­sva­ren­de vil­le den som kjø­per musikk på en CD bli tem­me­lig over­ras­ket om CD-spil­le­ren en dag skul­le gi en feil­mel­ding om at man bare had­de rett til å spil­le CDen i en måned, og at den­ne tiden nå var løpt ut.

Inn­skrenk­nin­ger i det som er til­latt i hen­hold til opp­havs­ret­ten, må i utgangs­punk­tet avta­les. Men det at noe er til­latt etter opp­havs­ret­ten betyr ikke nød­ven­dig­vis at man har et krav på at det skal være mulig å utnyt­te en slik rett. I en viss utstrek­ning er det til­latt å lage kopi­er til pri­vat bruk, og det er nok den­ne av de såkal­te ”låne­reg­le­ne” i ånds­verks­lo­vens kapit­tel 2, som har størst betyd­ning for for­bru­ker­ne. Men at en slik kopie­ring er til­latt, betyr ikke at en ret­tig­hets­ha­ver ikke kan leve­re et verk i en slik form at kopie­rin­gen i prak­sis ikke er mulig.

Ved ned­las­ting av digi­ta­le filer vil ret­tig­he­te­ne ofte være regu­lert på en annen måte enn ved over­dra­gel­se av fysis­ke eksemp­la­rer. Når man kjø­per en bok, en musikk CD, et data­pro­gram eller en film på DVD, reg­ner man med å kun­ne utnyt­te eksemp­la­ret fritt. Man kan låne bort boken, man kan spil­le en CD-pla­te så man­ge gan­ger man måt­te ha lyst, eksemp­la­ret kan gis bort eller sel­ges, osv.

Ved leve­ring av digi­ta­le filer vil dis­se for eksem­pel kun­ne ha den begrens­ning at den bare kan spil­les av innen­for et begren­set tids­rom. Det er lett å ten­ke seg at man kan las­te ned en film, som man så kan se så man­ge gan­ger man øns­ker i løpet av de nes­te 24 time­ne. Etter at tiden er ute, vil filen låse seg og vil ikke kun­ne spil­les av fle­re ganger.

Mulig­he­ten til å kopiere file­ne vil også kun­ne begren­ses på uli­ke måter. Filen kan være slik at den ikke lar seg kopiere, at den kan kopie­res et begren­set antall gan­ger, at den bare kan kopie­res til bestemt type utstyr, osv.

Man bør ikke lov­re­gu­le­re de nær­me­re inn­hold i den lisens som avta­les med for­bru­ke­ren. Kra­vet bør her være at vil­kår som begren­ser for­bru­ke­rens utnyt­tel­ses­rett skal være tyde­li­ge. Hvis det ikke er mulig å kopiere musikk­fi­ler, for eksem­pel for å kun­ne spil­le dem på en bær­bar spil­ler eller i bilen, må det­te frem­gå på en måte som gjør det klart at for­bru­ke­ren har aksep­tert en slik begrensning.

Den refe­ran­se som for­bru­ke­re vil ha når det gjel­der hva som er van­lig, vil anta­ge­lig­vis end­re seg i løpet av ikke så alt for man­ge år. I dag må man kun­ne anta at den vik­tigs­te refe­ran­sen er leve­ring på tra­di­sjo­nel­le medi­er, og man har en for­vent­ning om i hoved­sak å kun­ne utnyt­te det man erver­ver ved ned­las­ting på til­sva­ren­de måte. Avvik fra det­te vil der­for måt­te mar­ke­res tyde­lig der­som kun­den skal være bun­det av dem og en fak­tisk begrens­ning ikke skal være en mangel.

I en ikke så alt for fjern frem­tid må man reg­ne med at for­bru­ker­ne har vent seg til den­ne leve­rings­for­men og at det­te da vil være refe­ran­sen. Hva som da vil være det ”nor­ma­le”, og til­sva­ren­de hva som vil være avvik som bør mar­ke­res klart, vil kun­ne være noe annet enn i dag.

Om man tar utgangs­punkt i pla­ner som dis­ku­te­res, sna­re­re enn i tje­nes­ter som er på mar­ke­det i dag, er det grunn til å tro at for­bru­ke­ren vil få en rek­ke valg­mu­lig­he­ter. Man vil kun­ne vel­ge om musikk­fi­ler skal kun­ne kopie­res over på bær­ba­re spil­le­re eller ikke, om man skal kun­ne lage eks­tra kopi­er for avspil­ling i bil, osv. Pri­sen vil da variere, slik at pri­sen blir høy­ere hvis man øns­ker mer omfat­ten­de utnyt­tel­ses­ret­tig­he­ter. Den som da har hatt et valg, og har valgt bil­ligs­te alter­na­tiv, vil ikke i etter­tid kun­ne bli hørt med at det er en man­gel at han ikke har fått det han vil­le ha fått der­som han had­de valgt et mer omfat­ten­de, men også dyre­re alternativ.

10.8 Sanksjoner ved mislighold

I for­bru­ker­mar­ke­det vil ytel­ser som her omhand­les, i de fles­te til­fel­ler fore­lig­ge på det tids­punkt avta­len slut­tes. Det kan ikke ute­luk­kes at man fore­tar en for­hånds­be­stil­ling, hvor leve­ring skal skje på et sene­re tids­punkt. Men sær­lig prak­tisk er det ikke.

Den prak­tis­ke for­men for for­sin­kel­se vil ven­te­lig være at leve­rings­tje­nes­ten ikke fun­ge­rer som den skal og ikke er til­gjen­ge­lig. Når en fil ikke hol­des til­gjen­ge­lig på avtalt tids­punkt, fore­lig­ger en forsinkelse.

Der­som det først er kon­sta­tert en for­sin­kel­se, vil for­sin­kel­ses­sank­sjo­ne­ne i kapit­tel 5 kun­ne anven­des uten endringer.

Til­sva­ren­de vil sank­sjo­ner ved mang­ler kun­ne anven­des uend­ret. Det er ingen av de eksis­te­ren­de bestem­mel­ser som ikke vil kun­ne anven­des om den aktu­el­le sank­sjo­nen kan gjennomføres.

Det er imid­ler­tid grunn til å peke på at mang­ler ved den lever­te ytel­se ikke vil være mang­ler ved den indi­vi­du­el­le leve­ran­se, med mind­re det gjel­der rene over­fø­rings­feil. Ned­las­ting inne­bæ­rer at man kopie­rer den eller de filer som er gjort til­gjen­ge­lig, slik at feil vil være feil ved ori­gi­na­len og der­med ram­me alle som har las­tet ned den aktu­el­le filen. Feil vil der­for kun­ne ret­tes ved at man gjør en ny fil til­gjen­ge­lig for ned­las­ting, even­tu­elt at man gjør til­gjen­ge­lig en egen feil­ret­tings­fil som gjør de nød­ven­di­ge end­rin­ger i det som tid­li­ge­re er las­tet ned. Det er van­lig at leve­ran­dø­rer gjør sli­ke feil­ret­tin­ger fritt til­gjen­ge­lig for kun­de­ne. Man ser nå også at ruti­ne­ne for ned­las­ting av opp­da­te­rin­ger og feil­ret­ting auto­ma­ti­se­res, slik at det er en enkel ope­ra­sjon for forbrukeren.

Selv om de sam­me feil vil fore­kom­me i alle filer av sam­me type, vil det ofte være slik at de bare får kon­se­kven­ser i kom­bi­na­sjon med bestemt utstyr, eller hvis de bru­kes sam­men med bestemt pro­gram­vare. Det vil der­for ikke være slik at alle for­bru­ke­re fak­tisk vil mer­ke feilene.

Hel­ler ikke bestem­mel­se­ne om kon­trakts­brudd fra kjø­per rei­ser sær­li­ge spørsmål.

For heving­sopp­gjø­ret blir situa­sjo­nen en annen enn ved leve­ring av fysis­ke gjen­stan­der, i og med at det ikke er noe som vil kun­ne leve­res til­ba­ke. At man har rett til å heve uten til­bake­le­ve­ring, vil føl­ge av § 51 førs­te ledd, bok­stav a. Det er tin­gens egen beskaf­fen­het som gjør at filen ikke kan leve­res tilbake.

For­bru­ker bør imid­ler­tid påleg­ges en plikt til å til­in­tet­gjø­re alle eksemp­lar som er frem­stilt, der­som avta­len heves. Det prak­tis­ke vil ofte være at man slet­ter det som er lag­ret på et fast plate­la­ger. Men man kan også ha lag­ret file­ne på en CD-pla­te, og da vil man måt­te kre­ve at den­ne tilintetgjøres.

Det­te gjel­der leve­ring av digi­ta­le filer uav­hen­gig av leve­rings­form. Der­som man hever et kjøp av et data­pro­gram som er levert på CD, bør man ikke kun­ne behol­de det eksemp­lar som er frem­stilt i og med at pro­gram­met ble instal­lert på en data­ma­skin. Den lisens som var grunn­la­get for å kun­ne frem­stil­le eksemp­la­ret vil være bort­falt i og med hevin­gen, og man vil da ikke len­ger ha rett til å bru­ke et pro­gram. Men det kan like­vel være hen­sikts­mes­sig å klar­gjø­re den­ne plik­ten i for­bru­ker­kjøps­lo­ven. Den bør som nevnt gjel­de filer, uav­hen­gig av leveringsform.

Reg­le­ne om erstat­ning kre­ver ingen endringer.

Også bestem­mel­se­ne i kapit­tel 12 vil kun­ne stå uend­ret. I prak­sis vil de fles­te situa­sjo­ner som regu­le­res der nep­pe opp­stå ved ned­las­ting av filer. Men skul­le det skje, vil det ikke være behov for noen sær­re­gu­le­ring på det området.

10.9 Oppsummering av endringsbehov

§ 2 om lovens anven­del­ses­om­rå­de må endres.

Prin­sip­pet i § 5 vil kun­ne anven­des uend­ret. Men i og med at bestem­mel­sen så klart er for­mu­lert med sik­te på leve­ring av fysis­ke gjen­stan­der, bør bestem­mel­sen få et til­legg som pre­si­se­rer plik­ten til å sør­ge for at filen er til­gjen­ge­lig for nedlasting.

I kapit­tel 3 bør det tas inn en rett for for­bru­ke­ren til å kun­ne las­te ned en fil på nytt, even­tu­elt å få levert på nytt en kode som er nød­ven­dig for å kun­ne benyt­te filen, og det­te kan skje uten vesent­lig kost­nad eller ulem­pe for sel­ger, også etter at risi­ko­en har gått over på kunden.

Plik­ten til å til­in­tet­gjø­re eller gjø­re ubru­ke­lig frem­stil­te eksemp­la­rer ved heving, bør tas inn i § 49.

Inn­led­ning 2020
1 Sam­men­drag
2 Man­dat
3 Noen pre­si­se­rin­ger og avgrens­nin­ger
4 Mar­ke­det for ned­las­tings­tje­nes­ter
5 Et kul­tur­po­li­tisk side­blikk
6 Dis­tri­bu­sjons­mo­del­ler
7 Lik­he­ter og for­skjel­ler mel­lom digi­tal over­fø­ring og fysisk leve­ring
8 Ned­las­tings­tje­nes­ter – gjel­den­de rett
9 Behov for lov­re­gu­le­ring
10 Mulig lov­re­gu­le­ring
11 Øko­no­mis­ke og admi­ni­stra­ti­ve kon­se­kven­ser
12 Lov­tek­nisk løs­ning
13 Merk­na­der til de enkel­te bestem­mel­se­ne
14 For­slag til endringer

Hele utred­nin­gen  som pdf-fil.


Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.