Forbrukerkjøpsloven og digitale ytelser. 3 Noen presiseringer og avgrensninger

3 Noen pre­si­se­rin­ger og avgrensninger

Av man­da­tet føl­ger at det skal utre­des om det er behov for kon­trakts­mes­sig lov­re­gu­le­ring av avta­ler om erverv av digi­ta­le ytel­ser mot beta­ling der erver­ve­ren er for­bru­ker og avta­len går ut på at det skal over­fø­res filer gjen­nom nett, og file­ne kan lag­res hos for­bru­ke­ren slik at den­ne får perm­a­nent til­gang. Der­imot skal ”digi­ta­le frem­fø­rings­ytel­ser” (stre­am­ing) hol­des uten­for. Gren­sen mel­lom dis­se er imid­ler­tid ikke klar.

Da uttryk­ket frem­fø­ring i opp­havs­ret­ten har en bestemt betyd­ning som ikke all­tid vil fal­le sam­men med det som i man­da­tet er kalt frem­fø­rings­tje­nes­ter, vel­ger jeg å bru­ke beteg­nel­sen avspil­lings­tje­nes­ter. Avspil­lings­tje­nes­ter er ikke i seg selv noe bed­re uttrykk, men det er opp­havs­retts­lig nøytralt.

For vis­se typer av data vil man ha en sekven­si­ell til­gang, uan­sett om man får til­gang ved at data over­fø­res etter hvert som de avspil­les, eller man spil­ler av en lag­ret fil. Det­te vil gjel­de for lyd og film. Man vil ikke lyt­te til alle tone­ne i et musikk­styk­ke på en gang, men vil ha dem frem­ført i den rekke­føl­ge kom­po­nis­ten har bestemt. Til­sva­ren­de gjel­der for film. Når man skil­ler mel­lom avspil­lings­tje­nes­ter og ned­las­tings­tje­nes­ter, er ter­mi­no­lo­gi­en pre­get av at man først og fremst ten­ker på lyd og film.

Hvis man går inn på NRKs nett­si­der, vil man kun­ne fin­ne en rek­ke eksemp­ler på sli­ke avspil­lings­tje­nes­ter.[1] Man vil for eksem­pel kun­ne se de sis­te måne­ders Dags­revy­sen­din­ger, om det skul­le være noe man gikk glipp av eller øns­ker å se på nytt. Når det­te skri­ves (okto­ber 2003) er til­gang til alt mate­ria­le gra­tis. Men det­te er bare ment å skul­le gjel­de i en prøve­pe­riode, og i frem­ti­den må vi være for­be­redt på å beta­le for i alle fall en del av det­te materialet.

Avspil­lings­tje­nes­ter kjenne­teg­nes ved at de over­før­te data ikke lag­res hos mot­ta­ke­ren, ut over en mid­ler­ti­dig mel­lom­lag­ring for å sik­re en best mulig sig­nal­kva­li­tet. Man bestil­ler en sig­nal­strøm som over­fø­res og spil­les av til­nær­met sam­ti­dig med at sig­na­le­ne over­fø­res. Øns­ker man å spil­le pro­gram­met en gang til, må sig­na­le­ne over­fø­res på nytt.

Som et retts­lig avgrens­nings­kri­te­ri­um må man ta utgangs­punkt i om pro­gram­met er ment å skul­le avspil­les eller lag­res, ikke om de fak­tisk kan lag­res. Det kan være mulig å lag­re et pro­gram, selv om det­te kun var ment for direk­te avspil­ling. Det er for eksem­pel mulig å kob­le en video­opp­ta­ker til TV-sig­na­le­ne, og på den­ne måten lag­re pro­gram­met. Men mot­tak av en kring­kas­tings­sen­ding blir like­vel ikke et kjøp selv om man vel­ger å gjø­re opp­tak av sendingen.

Det­te bør imid­ler­tid pre­si­se­res dit hen at det ikke bare er beskri­vel­sen, men også den tek­nis­ke til­rette­leg­gin­gen av tje­nes­ten som er avgjø­ren­de. Vel­ges et tek­nisk sys­tem som ment for avspil­ling, bør det­te være avgjø­ren­de selv om det fak­tisk er mulig å frem­stil­le eksemp­la­rer hos slutt­bru­ker. Men vel­ger man en løs­ning som (også) er til­rette­lagt for ned­las­ting, trek­ker det i ret­ning av at det er en ned­las­tings­tje­nes­te, selv om den even­tu­elt skul­le beskri­ves som en avpil­lings­tje­nes­te. I prak­sis vil det valg­te lag­rings- og over­fø­rings­for­ma­tet kun­ne være avgjørende.

I man­da­tet er ned­las­tings­tje­nes­ter beskre­vet slik at file­ne kan ”lag­res hos for­bru­ke­ren slik at den­ne får perm­a­nent til­gang”. Det vil imid­ler­tid ikke være slik at man nød­ven­dig­vis vil få perm­a­nent til­gang. De file­ne som over­fø­res kan ha uli­ke begrens­nin­ger, for eksem­pel at man bare vil kun­ne spil­le av filen i 24 timer etter at den er las­tet ned, even­tu­elt etter at den er avspilt førs­te gang. Ned­las­ting av film på sli­ke vil­kår vil for eksem­pel kun­ne være et alter­na­tiv til å leie en video for et døgn.

Ser man på van­li­ge kjøp, er det ikke tvil om at kjøp av kon­sum­va­rer, engangs­ar­tik­ler og gjen­stan­der med tids­be­gren­set anven­del­se er kjøp. Et nær­lig­gen­de eksem­pel i den­ne sam­men­hen­gen er selv­de­stru­e­ren­de DVD-pla­ter. Dis­se er pak­ket i luft­tett embal­la­sje. Når den­ne bry­tes og DVD-pla­ten kom­mer i kon­takt med luft, star­ter en ned­bry­tings­pro­sess. Etter ca 24 timer vil pla­ten ikke len­ger kun­ne spil­les av. For­de­le­ne med en slik pla­te er, sett fra leve­ran­dø­re­nes side, at man kan gi tids­be­gren­set til­gang til fil­mer uten å måt­te ha et appa­rat for retur av lei­de DVD-pla­ter eller video­kas­set­ter, og man kan ta i bruk et langt mer omfat­ten­de salgs­nett enn det man i dag har for video­ut­leie. Sett fra for­bru­ke­rens side vil det være en for­del sam­men­lig­net med leie at 24-timers peri­oden først begyn­ner å løpe når man bry­ter for­seg­lin­gen, og ikke alle­re­de da man kjøp­te pla­ten. Men selv om det­te er utvik­let for å lage et alter­na­tiv til leie, så er det ikke tvil om at man kjø­per den­ne platen.

Der­som man vel­ger å la for­bru­ker­kjøps­lo­ven helt eller del­vis kom­me til anven­del­se på digi­ta­le ytel­ser, vil det ikke være hen­sikts­mes­sig å avgren­se etter kri­te­ri­et perm­a­nent til­gang. Det avgjø­ren­de bør være om file­ne er ment å skul­le kun­ne lag­res hos for­bru­ke­ren slik at den­ne vil kun­ne få en etter­føl­gen­de til­gang til filene.

Tra­di­sjo­nel­le web-tje­nes­ter – i den grad man kan snak­ke om tra­di­sjo­ner for en tje­nes­te som så vidt har ruk­ket å bli 10 år gam­mel – er basert på at bru­ke­ren ser de data som pre­sen­te­res på sin skjerm. Men man kan vel­ge å lag­re doku­men­tet, ta utskrift, osv. Det fal­ler ikke umid­del­bart natur­lig å klas­si­fi­se­re en nett­avis som en avspil­lings- eller en nedlastingstjeneste.

Men ved sli­ke sta­tis­ke nett­si­der, eller sta­tis­ke ele­men­ter på nett­si­der, så som van­lig tekst og bil­de, vil data­ene i prak­sis all­tid las­tes ned – ofte uten at kun­den er klar over det­te. For å begren­se data­meng­den som over­fø­res, vil sys­te­me­ne typisk lag­re file­ne som mid­ler­ti­di­ge filer. Hvis man vil se et bil­de på nytt, hen­tes det lag­re­de bil­det fram i ste­det for at det las­tes ned på nytt. File­ne kal­les mid­ler­ti­di­ge, men det kan ofte være en meget lang mid­ler­ti­dig­het – gjer­ne fle­re måne­der – der­som man ikke selv aktivt slet­ter det som er lagret.

3 Noen pre­si­se­rin­ger og avgrensninger

Inn­led­ning 2020
1 Sam­men­drag
2 Man­dat
3 Noen pre­si­se­rin­ger og avgrens­nin­ger
4 Mar­ke­det for ned­las­tings­tje­nes­ter
5 Et kul­tur­po­li­tisk side­blikk
6 Dis­tri­bu­sjons­mo­del­ler
7 Lik­he­ter og for­skjel­ler mel­lom digi­tal over­fø­ring og fysisk leve­ring
8 Ned­las­tings­tje­nes­ter – gjel­den­de rett
9 Behov for lov­re­gu­le­ring
10 Mulig lov­re­gu­le­ring
11 Øko­no­mis­ke og admi­ni­stra­ti­ve kon­se­kven­ser
12 Lov­tek­nisk løs­ning
13 Merk­na­der til de enkel­te bestem­mel­se­ne
14 For­slag til endringer

Hele utred­nin­gen  som pdf-fil.

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.