Forbrukerkjøpsloven og digitale ytelser. 8 Nedlastingstjenester – gjeldende rett

8.1 Inn­led­ning
8.2 Ver­net og ikke ver­net mate­ria­le
8.3 Til­gjenge­lig­gjø­rin­gen
8.4 Lov­giv­ning i and­re land

8.1     Innledning

Et kjøp defi­ne­res gjer­ne som over­fø­ring av eien­doms­rett mot beta­ling. Men den­ne defi­ni­sjo­nen er ikke helt pre­sis, etter­som også and­re ret­tig­he­ter enn eien­doms­rett kan kjø­pes og sel­ges. Over­dra­gel­se av rente­bæ­ren­de for­drin­ger vil for eksem­pel være kjøp, selv om det er en for­drings­rett og ikke en eien­doms­rett som over­dras. Man kan utvi­de defi­ni­sjo­nen til at kjøp er over­dra­gel­se av etab­ler­te ret­tig­he­ter mot beta­ling, i mot­set­ning til etab­le­ring av ret­tig­he­ter. I prak­sis vil det si at over­dra­gel­se i et annen­hånds­mar­ked vil være kjøp. For igjen å bru­ke for­drin­ger som eksem­pel: Etab­le­ring av en for­dring er ikke et kjøp, mens over­dra­gel­se av etab­ler­te for­drin­ger kan være det.

Om det­te over­fø­res til digi­ta­le filer med til­hø­ren­de ret­tig­he­ter, så er det hel­ler ikke noe i vei­en for at dis­se over­dras. Når over­dra­gel­sen skjer mot beta­ling, vil det være et kjøp. Når en fil er lag­ret på et fysisk lag­rings­me­di­um og over­dras sam­men med medi­et, så vil det­te være et kjøp. Kjø­per vi en CD pla­te eller et data­ma­skin­pro­gram lag­ret på en CD, så er det ikke plas­tikk­ski­ven vi er inter­es­sert i, men de file­ne som lig­ger lag­ret på den­ne. Men selv om det er data­inn­hol­det og ikke lag­rings­me­di­et vi beta­ler for, så beta­ler vi for de bestem­te eksemp­la­re­ne av data­fi­le­ne som er lag­ret på pla­ten. Og over­dra­gel­sen blir et kjøp.

Også en over­dra­gel­se av en etab­lert ret­tig­het uten at den­ne er knyt­tet til et eksemp­lar, vil være et kjøp. Så der­som man skul­le over­dra sin rett til for eksem­pel å frem­stil­le et eksemp­lar av en musikk­innspil­ling, så vil­le den­ne avta­len være et kjøp. Det­te er imid­ler­tid ikke sær­lig prak­tisk. Det føl­ger av åvl § 39b at erver­vet opp­havs­rett ikke kan over­dras vide­re uten sam­tyk­ke fra opp­havs­man­nen, og det­te gjel­der også begren­se­de opp­havs­retts­li­ge beføy­el­ser så som ret­ten til å frem­stil­le eksemp­lar av et musikk­verk til eget bruk. I prak­sis vil man ikke ha en slik rett til vide­re overdragelse

Ved ned­las­ting via et nett­verk, typisk inter­nett, skjer det ikke en over­dra­gel­se av et fer­dig pro­du­sert eksemp­lar av en fil. Ned­las­ting er i rea­li­te­ten en form for fjern­ko­pie­ring. De file­ne som las­tes ned lig­ger lag­ret på en tje­ner­ma­skin i net­tet. Når filen over­fø­res, sen­des filen i form av en strøm av sig­na­ler, og mot­ta­ke­ren lag­rer de mot­tat­te sig­na­le­ne og frem­stil­ler et nytt eksemp­lar av filen. Når det som skjer er en frem­stil­ling av en ny fil som er en kopi av ori­gi­na­len,[17] er det­te ikke len­ger et kjøp.

Den til­vir­king av eksemp­la­rer som skjer, vil ikke være et til­virk­ningskjøp. I den grad det i det hele tatt frem­skaf­fes noe mate­ria­le til den­ne til­virk­nin­gen – i form av lag­rings­me­di­um – frem­skaf­fes det­te av kun­den, i og med at til­virk­nin­gen skjer hos denne.

Det vil hel­ler ikke skje noen over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter ved slik omset­ning. For hver ny avta­le etab­le­res en ny lisens, og den­ne etab­le­rin­gen vil ikke være et kjøp.

Retts­lig sett vil en ned­las­ting ha to kom­po­nen­ter: Det er en tje­nes­te som gjør det mulig å gjen­nom­føre ned­las­tin­gen, og det er en lisens som gir kun­den rett til å frem­stil­le en kopi av filen. I til­legg vil man gjø­re bruk av tje­nes­ter for å kun­ne etab­le­re for­bin­del­se mel­lom tje­ner­ma­skin og kun­de (kom­mu­ni­ka­sjons­tje­nes­ter), beta­lings­tje­nes­ter, osv. Men dis­se vil i liten grad bli drøf­tet i det følgende.

Det har også vært etab­lert tje­nes­ter for pro­duk­sjon på fore­spør­sel: Bøker kan skri­ves ut og bin­des inn etter kun­dens ord­re, man kan vel­ge sin favo­ritt­mu­sikk og få pro­du­sert en CD med den­ne musik­ken, osv. Så len­ge kun­den kjø­per det fer­di­ge eksemp­lar og det­te er pro­du­sert fra ori­gi­na­ler som leve­ran­dø­ren har eller skaf­fer til­gang til, vil det være et kjøp (til­virk­ning­s­kjøp). Sel­ge­ren vil her måt­te ha de nød­ven­di­ge lisen­ser fra ret­tig­hets­ha­ver­ne for å kun­ne fore­ta en slik pro­duk­sjon på fore­spør­sel, men det­te er prin­si­pi­elt ikke noe annet enn at for­lag og tryk­ke­ri­er må ha de nød­ven­di­ge avta­ler for å kun­ne pro­du­se­re bøker for salg. Hvis det er kun­den som frem­skaf­fer det som kopie­res, vil det være mer nær­lig­gen­de å se det som en kopie­rings­tje­nes­te og ikke som et kjøp.

For ordens skyld kan det også under­stre­kes at det ikke vil ha noen betyd­ning for den retts­li­ge klas­si­fi­se­rin­gen om avta­len inn­gås via net­tet, per tele­fon eller i en tra­di­sjo­nell butikk.

Den vik­tigs­te prak­tis­ke kon­se­kvens av at avta­ler fal­ler uten­for for­bru­ker­kjøps­lo­ven, er at de avta­ler som inn­gås ikke er regu­lert av pre­sep­to­risk lov ut over det som føl­ger av almin­ne­lig avtalerett.

For en for­bru­ker som anskaf­fer for eksem­pel et data­ma­skin­pro­gram, vil spørs­må­let om leve­ring av et fysisk eksemp­lar eller ned­las­ting kun­ne frem­stå bare som et spørs­mål om valg av hen­sikts­mes­sig leve­rings­form for den sam­me ytel­sen. Det kan da være vans­ke­lig for for­bru­ke­ren å for­stå at det­te retts­lig sett er to helt uli­ke trans­ak­sjo­ner. For en for­bru­ker vil det ikke være lett å for­stå at leve­ran­dø­ren for eksem­pel kan begren­se sitt man­gelsan­svar på en helt annen måte hvis file­ne las­tes ned, sam­men­lik­net med det som vil gjel­de ved kjøp av fysis­ke eksemp­la­rer. Det vil være uhel­dig om de reg­ler som gjel­der for trans­ak­sjo­ne­ne kan være svært for­skjel­li­ge når for­skjel­le­ne ikke er begrun­net nett­opp i trans­ak­sjo­ne­nes egenart.

8.2     Vernet og ikke vernet materiale

I for­hold til den retts­li­ge regu­le­ring av tje­nes­ten vil det være et vik­tig skil­le mel­lom på den ene side ned­las­ting av data som utgjør et opp­havs­retts­lig ver­net verk og/eller en frem­brin­gel­se som er ver­net av opp­havs­ret­tens nær­stå­en­de ret­tig­he­ter, og på den annen side data som ikke vil være ver­net etter dis­se regler.

Der­som den lever­te ytel­se er opp­havs­retts­lig ver­net, vil tredje­parts rett (opp­havs­man­nen) få betyd­ning. Det­te begren­ser avtale­fri­he­ten i den for­stand at par­te­ne ikke kan avta­le noe som kren­ker tredje­manns rett. Det­te kan på uli­ke måter begren­se for­bru­ke­rens rett til utnyt­te den lever­te filen og slik sett bestem­me hva slags ytel­se for­bru­ke­ren fak­tisk får.

Hvis den lever­te ytel­se ikke er ver­net, vil par­te­ne i utgangs­punk­tet stå fritt til å avta­le hva de vil. Man kan fort­satt for­plik­te seg gjen­nom avta­le til ikke å fore­ta hand­lin­ger eller dis­po­si­sjo­ner som i utgang­punk­tet fritt kan fore­tas. Et eksem­pel på det­te er at man­ge muse­er set­ter som vil­kår for å kom­me inn at man ikke skal kun­ne ta bil­der av de utstil­te ver­ke­ne, selv om dis­se ikke len­ger er opp­havs­retts­lig ver­net. Men det er den ikke helt uve­sent­li­ge for­skjell at et brudd på sli­ke vil­kår ”bare” vil være et kon­trakts­brudd, og ikke en opp­havs­retts­kren­kel­se. Kon­trak­tens vil­kår kan bare gjø­res gjel­den­de over­for de som er part i avta­len, mens opp­havs­ret­ten gjel­der i for­hold til alle. Sank­sjo­ne­ne ved opp­havs­retts­kren­kel­se er, i til­legg til erstat­ning, bl.a. straff, opp­reis­ning og inn­drag­ning. Det­te er ikke aktu­elt ved kontraktsbrudd.

Det er også den for­skjell at ved lisen­sie­ring av ver­net mate­ria­le får for­bru­ke­ren en rett som han i utgangs­punk­tet ikke har for­di utgangs­punk­tet er at det omfat­tes av opp­havs­man­nens ene­rett, og avta­len bestem­mer hvil­ke beføy­el­ser for­bru­ke­ren får rett til. Hvis mate­ria­let ikke er ver­net, vil det bli et spørs­mål om i hvil­ken grad avta­len begren­ser en rett som for­bru­ke­ren i utgangs­punk­tet har (men som han kan være for­hind­ret fra å nyt­tig­gjø­re seg på grunn av mang­len­de fak­tisk rådig­het). At utgangs­punk­te­ne er mot­satt i de to situa­sjo­ner, kan få betyd­ning ved en even­tu­ell vur­de­ring av om avtale­vil­kår er rimelige.

For at en frem­brin­gel­se skal være opp­havs­retts­lig ver­net, må frem­brin­gel­sen ha verks­høy­de. Det vil si at det må lig­ge et visst mini­mum av ori­gi­nal ska­pen­de inn­sats bak frem­brin­gel­sen. Rene fakta­opp­lys­nin­ger, her­under mate­ma­tis­ke form­ler m.m., vil ikke være ver­net. Men ellers kan det være vans­ke­lig å trek­ke den ned­re gren­se for hva som kan kva­li­fi­se­res som et ånds­verk, og der­med vil nyte godt av et opp­havs­retts­lig vern. Det er i den­ne sam­men­hen­gen ikke nød­ven­dig å gå noe nær­me­re inn på kri­te­ri­ene for å trek­ke en slik grense.

Et skil­le som vil ha stør­re prak­tisk betyd­ning enn den ned­re gren­se for vern, er opp­havs­ret­tens verne­tid. Etter åvl § 40 varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter ulø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Det­te inne­bæ­rer at verk av for eksem­pel Hen­rik Ibsen, Bjørn­stjer­ne Bjørn­son og Edvard Grieg ikke len­ger er opp­havs­retts­lig ver­net. De er falt i det fri. Når verk ikke er ver­net, er det hel­ler ingen ret­tig­he­ter som kan over­dras eller opp­havs­retts­ba­ser­te lisen­ser som kan etableres.

I prak­sis betyr det­te at der­som noen skul­le vel­ge å gjø­re Hen­rik Ibsens sam­le­de verk til­gjen­ge­lig på net­tet, vil man i utgangs­punk­tet fritt kun­ne kopiere det­te. Det sam­me gjel­der note­ne til Edvard Griegs musikk.

Den nasjo­na­le Ibsen-sat­sin­gen fram mot Ibsen-året 2006 har pla­ner om å gjø­re Ibsens sam­le­de ver­ker til­gjen­ge­lig i elekt­ro­nisk form. Etter pla­nen skal det­te gjen­nom­fø­res i løpet av 2003, men ikke noe av det­te er til­gjen­ge­lig pr okto­ber 2003.[18] Men alle­re­de fin­nes en del av ver­ke­ne til­gjen­ge­li­ge fra and­re kil­der, både på norsk og i over­set­tel­se til and­re språk.[19] Det fore­lig­ger også pla­ner om å digi­ta­li­se­re og gjø­re til­gjen­ge­lig Edvard Griegs musikk, men fore­lø­pig synes ikke noe av det­te å være til­gjen­ge­lig på net­tet.[20]

De pro­sjek­te­ne som her er nevnt, har en kul­tur­po­li­tisk og forsk­nings­mes­sig begrun­nel­se, og har ikke noe kom­mer­si­elt sikte­mål. Mate­ria­let er gra­tis til­gjen­ge­lig, slik at spørs­må­let om for­bru­ker­kjøps­lov­gi­vin­gens even­tu­el­le anven­del­se ikke aktua­li­se­res i dis­se til­fel­le­ne. Men eksemp­le­ne nev­nes for å illust­re­re at det er et inter­es­sant mate­ria­le som ikke (len­ger) er opp­havs­retts­lig vernet.

Bear­bei­del­ser, her­under over­set­tel­ser, kan ha et selv­sten­dig opp­havs­retts­lig vern. På side­ne til ibsen.net fin­nes len­ker til en rek­ke over­set­tel­ser av Ibsens verk. De ori­gi­nal­teks­te­ne som er gjort til­gjen­ge­lig på den­ne måten er ikke len­ger ver­net, men over­set­tel­se­ne kan fort­satt være vernet.

Utøven­de kunst­ne­re har vern for sine pre­sta­sjo­ner etter åvl § 42. Der­som det er gjort opp­tak av en utøven­de kunst­ners pre­sta­sjon, er det­te opp­ta­ket ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år frem­fø­rin­gen fant sted, even­tu­elt 50 år etter ulø­pet av det år opp­ta­ket førs­te gang ble offent­lig­gjort der­som det er offent­lig­gjort i løpet av den­ne peri­oden. Det­te betyr at selv om Edvard Griegs musikk ikke len­ger er ver­net, så vil for eksem­pel Leif Ove Ands­næs’ inn­spil­lin­ger av Griegs ver­ker være ver­net etter åvl § 42. Der­imot vil i alle fall en del av  Artur Rubin­steins inn­spil­lin­ger av Grieg ikke len­ger være ver­net, da de er mer enn 50 år gam­le.[21]

Pro­du­sen­ten av lyd­opp­tak og film har et vern etter åvl § 45, som varer like len­ge som den utøven­de kunstner.

Det kan være grunn til å tro at spørs­mål som gjel­der kom­mer­si­ell utnyt­tel­se i form av salg av ikke len­ger ver­net mate­ria­le, først vil aktua­li­se­res i for­bin­del­se med utøven­de kunst­ne­re og pro­du­sen­ters ret­tig­he­ter. Elvis Pres­ley gjor­de sine førs­te inn­spil­lin­ger i 1954, slik at ver­net for hans pre­sta­sjo­ner og plate­sel­ska­pe­ts vern som pro­du­sent vil fal­le bort 1. janu­ar 2005. Det­te vil rik­tig­nok ikke bety at det fra den­ne dato vil være fritt fram for å sel­ge eller gjø­re hans inn­spil­lin­ger til­gjen­ge­lig på net­tet, for den inn­spil­te musik­ken vil fort­satt være ver­net etter opp­havs­ret­ten. Men det betyr at det vil være til­strek­ke­lig med sam­tyk­ke fra de som i dag har opp­havs­ret­ten til Arthur Cru­dups sang  That’s All Right for å kun­ne gi ut Elvis Presley’s inn­spil­ling av den­ne på nytt. Plate­sel­ska­pet og de som sit­ter på Elvis Presley’s ret­tig­he­ter som utøven­de kunst­ner vil ikke len­ger ha noe de skul­le ha sagt i sakens anledning.

I og med at 70-års fris­ten for opp­havs­rett er len­ger, og dess­uten begyn­ner å løpe på et sene­re tids­punkt enn 50-års fris­ten for utøven­de kunst­ne­re og pro­du­sen­ter, vil det fort­satt gå noe tid før kom­mer­si­elt inter­es­san­te musikk­innspil­lin­ger er fri både i for­hold til opp­havs­mann, utøver og pro­du­sent. Men det vil aktua­li­se­res i for­hold til inn­spil­lin­ger av gam­melt mate­ria­le hvor verne­ti­den har løpt ut, og for inn­spil­ling av tra­di­sjons­ma­te­ria­le som ikke er opp­havs­retts­lig ver­net. Dess­uten begyn­ner man å nær­me seg utlø­pet av verne­ti­den for enkel­te popu­lær­kom­po­nis­ter. Geor­ge Gers­hwins musikk vil for eksem­pel være fri fra 1. janu­ar 2008.[22]

Foto­gra­fi­er er i den­ne sam­men­hen­gen en vans­ke­lig kate­go­ri. Et foto­gra­fi kan ha kunst­ne­ris­ke kva­li­te­ter som gjør det til et foto­gra­fisk verk, som da vil være ver­net etter opp­havs­ret­ten. Foto­gra­fi­er som ikke når opp i for­hold til kra­ve­ne om verks­høy­de, vil være ver­net som foto­gra­fisk bil­de etter åvl § 43a. Sli­ke bil­der er ver­net i foto­gra­fens leve­tid og 15 år etter ulø­pet av hans døds­år, men like­vel minst 50 år etter at bil­det ble tatt. Det er vans­ke­lig å trek­ke gren­sen mel­lom foto­gra­fisk verk og foto­gra­fisk bil­de, og det­te spørs­må­let blir ikke berørt i den­ne sam­men­hen­gen. Men det betyr at vi så vidt har begynt å gå inn i en peri­ode hvor sto­re meng­der bil­der som ikke har kunst­ne­ris­ke kva­li­te­ter, men som kan være inter­es­san­te som doku­men­ta­sjon av en tids­pe­riode, ikke len­ger vil være vernet.

Det er liten tvil om det mes­te av det mate­ria­let som det i dag kan være kom­mer­si­elt inter­es­sant å gjø­re til­gjen­ge­lig for ned­las­ting mot beta­ling, vil være ver­net. Men det er alle­re­de en del mate­ria­le som er fritt, og mye vil bli fritt i en ikke alt for fjern frem­tid. Spørs­må­let om hva slags betyd­ning det even­tu­elt skal ha om mate­ria­let er ver­net eller ikke, kan der­for ikke overses.

Spørs­må­let om hvor­vidt den ned­las­te­de filen er ver­net eller ikke, har først og fremst betyd­ning for for­bru­ke­rens rett til å frem­stil­le og dis­tri­bu­ere eksemp­la­rer, og om man kan til­la­te at and­re utnyt­ter ver­ket. Eksemp­lar­frem­stil­ling er en del av opp­havs­man­nens ene­rett. Vide­re vil dem som har erver­vet opp­havs­retts­li­ge beføy­el­ser, ikke kun­ne over­dra dis­se vide­re uten sam­tyk­ke fra opp­havs­man­nen, se åvl § 39b.

8.3     Tilgjengeliggjøringen

Som nevnt vil et ele­ment være en tje­nes­te som går ut på å gjø­re file­ne til­gjen­ge­lig for ned­las­ting. Den­ne tje­nes­ten vil være en infor­ma­sjons­sam­funns­tje­nes­te som vil være regu­lert av Lov om vis­se sider av elekt­ro­nisk han­del og and­re infor­ma­sjons­sam­funns­tje­nes­ter (ehan­dels­lo­ven), nr 35, 23. mai 2003. Den­ne loven byg­ger på det såkal­te e‑handelsdirektivet.[23] I den­nes § 1, annet ledd er infor­ma­sjons­sam­funns­tje­nes­te defi­nert slik:

a)    enhver tje­nes­te som van­lig­vis ytes mot veder­lag og som for­mid­les elekt­ro­nisk, over avstand og etter indi­vi­du­ell anmod­ning fra en tje­neste­mot­ta­ker, samt 

b)    enhver tje­nes­te som består i å gi til­gang til, eller over­fø­re infor­ma­sjon over, et elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjons­nett, eller i å være nett­vert for data som leve­res av tjenestemottakeren. 

Loven regu­le­rer ikke direk­te kon­trakts­for­hol­det mel­lom tje­neste­yter og for­bru­ker, men fast­leg­ger noen ram­me­be­tin­gel­ser som også kan få betyd­ning i det­te for­hol­det. En vik­tig bestem­mel­se er § 5 førs­te ledd, som lyder:

En tje­neste­yter med etab­le­rings­sted i en annen stat innen­for EØS har uten hin­der av nors­ke reg­ler innen­for det koor­di­ner­te regel­om­rå­det rett til å til­by infor­ma­sjons­sam­funns­tje­nes­ter til tje­neste­mot­ta­ke­re i Norge.

Det­te inne­bæ­rer at nors­ke myn­dig­he­ter i utgangs­punk­tet ikke kan regu­le­re tje­nes­ter som til­bys fra et annet land innen­for EØS-områ­det, hel­ler ikke om tje­nes­ten til­bys også i Nor­ge. Bestem­mel­sen byg­ger på ehan­del­di­rek­ti­vet art 3 nr 1 og 2, slik at det­te prin­sip­pet ikke kan end­res gjen­nom nasjo­nal lovgivning.

Det er noen unn­tak fra det­te prin­sip­pet. I ehan­dels­lo­ven § 5 annet ledd heter det:

Førs­te ledd er like­vel ikke til hin­der for at en dom­stol eller annen myn­dig­het, når det­te føl­ger av annen lov­giv­ning, kan begren­se adgan­gen til å til­by en bestemt infor­ma­sjons­sam­funns­tje­nes­te, så langt til­ta­ket er nød­ven­dig for å beskytte:

d)        for­bru­ke­re, med­reg­net inves­to­rer så langt dis­se er forbrukere. 

Men det­te er en regel som bare er ment å skul­le kun­ne bru­kes i eks­tra­or­di­næ­re til­fel­ler. Det­te føl­ger alle­re­de av at det bare kan gjø­res gjel­den­de over­for en bestemt infor­ma­sjons­sam­funns­tje­nes­te. Når det­te leses i sam­men­heng med tred­je ledd, er det klart at det­te må for­stås slik at det gjel­der tje­nes­te fra bestemt tje­neste­yter, og ikke en type tje­nes­te. Av tred­je ledd frem­går at man før adgan­gen begren­ses, må ha opp­ford­ret den stat hvor ved­kom­men­de tje­neste­yter er etab­lert om å iverk­set­te nød­ven­di­ge til­tak. Vide­re skal EFTAs over­våk­nings­or­gan (ESA) under­ret­tes om at slikt for­bud til bli nedlagt.

I ehan­dels­lo­ven § 6 gjø­res det and­re unn­tak som har stør­re prak­tisk betyd­ning i den­ne sam­men­hen­gen. Av bestem­mel­sens bok­stav a føl­ger at prin­sip­pet om etab­le­rings­lan­dets rett ikke gjel­der for kon­trakts­vil­kår i for­bru­ker­av­ta­ler.  Direk­ti­vets hjem­mel for det­te unn­ta­ket fin­nes i art 3 nr 3, som viser til et ved­legg hvor det frem­går at bestem­mel­se­ne ikke får anven­del­se på kon­trakts­mes­si­ge for­plik­tel­ser som gjel­der forbrukeravtaler.

I for­ta­len til direk­ti­vet, pkt. 55 og 56, heter det:

  • Det­te direk­tiv berø­rer ikke den lov­giv­ning som får anven­del­se for kon­trakts­mes­si­ge for­plik­tel­ser i for­bin­del­se med for­bru­ker­av­ta­ler. Det­te direk­tiv kan føl­ge­lig ikke føre til at for­bru­ker­ne fra­tas et vern de har i kraft av de ufra­vi­ke­li­ge reg­le­ne med hen­syn til kon­trakts­mes­si­ge for­plik­tel­ser som er fast­satt i lov­giv­nin­gen til den med­lems­stat der ved­kom­men­de for­bru­ker har sitt van­li­ge bosted.
  • Når det gjel­der unn­ta­ket fast­satt i det­te direk­tiv for kon­trakts­mes­si­ge for­plik­tel­ser i for­bin­del­se med for­bru­ker­av­ta­ler, bør dis­se for­plik­tel­ser for­stås som å omfat­te opp­lys­nin­ger om vesent­li­ge deler av kon­trak­tens inn­hold, her­under for­bru­ke­rens ret­tig­he­ter, som har avgjø­ren­de inn­fly­tel­se på beslut­nin­gen om å inn­gå kontrakten.

Juris­dik­sjons­spørs­må­let for for­bru­ker­av­ta­ler er regu­lert i Lov Nr. 21av 8. janu­ar 1993 om gjen­nom­fø­ring i norsk rett av Lugano­kon­ven­sjo­nen om doms­myn­dig­het og full­byr­ding av dom­mer i sivi­le og kom­mer­si­el­le saker, avsnitt 4. Etter den­nes art 13 nr 3 omfat­tes avta­ler om tje­neste­yting dersom

(a)         kon­trak­ten ble inn­gått etter at det var ret­tet et sær­lig til­bud til for­bru­ke­ren i hans bosted­stat, eller etter rekla­me eller annen mar­kedfø­ring i den­ne stat, og 

(b)         for­bru­ke­ren fore­tok de nød­ven­di­ge dis­po­si­sjo­ner der for å inn­gå kontrakten. 

Av art 14 føl­ger da at en for­bru­ker kan vel­ge å anleg­ge søks­mål i det land hvor han er bosatt eller der hvor kon­trakts­par­ten er bosatt. Men for­bru­ke­ren kan bare sak­sø­kes i det land hvor han er bosatt. Det er noen modi­fi­ka­sjo­ner i det­te, men det går jeg ikke nær­me­re inn på.

Det avgjø­ren­de for juris­dik­sjons­spørs­må­let er om kon­trak­ten er inn­gått etter at det var ret­tet et sær­lig til­bud til for­bru­ke­ren i hans bosteds­stat, eller om det­te skjer etter rekla­me eller annen mar­keds­fø­ring i den­ne stat. Når en tje­nes­te mar­keds­fø­res på inter­nett, vil tje­nes­ten være til­gjen­ge­lig over hele ver­den. I hvil­ken grad en tje­nes­te som gjø­res til­gjen­ge­lig på den­ne måten repre­sen­te­rer en mar­keds­fø­ring i for­bru­ke­rens stat, er fore­lø­pig et uav­klart spørsmål.

Lov­valg vil avgjø­res etter lov­valgs­reg­le­ne i det land som har juris­dik­sjon. I de situa­sjo­ner hvor nors­ke dom­sto­ler har juris­dik­sjon, vil der­for også lov­valgs­re­ge­len i for­bru­ker­kjøps­lo­ven § 3  få anven­del­se. Det­te igjen inne­bæ­rer at lov om inter­na­sjo­na­le løs­øre­kjøp gjel­der, med den begrens­ning at man innen­for EØS ikke kan avta­le at loven i et land uten­for EØS skal gjel­de der­som det­te fører til en sva­ke­re for­bru­ker­be­skyt­tel­se. Hoved­re­ge­len etter kjøps­lov­valgs­lo­ven er at det er sel­ger­lan­dets rett som skal leg­ges til grunn.

I for­hold til for­bru­ker­av­ta­ler med tje­neste­yte­re uten­for EØS er juris­dik­sjons­spørs­må­let ikke løst.

Juris­dik­sjons­reg­le­ne og lov­valgs­reg­le­ne er hel­ler ikke kla­re for så vidt gjel­der det som omfat­tes av ehan­dels­di­rek­ti­vet. Men mar­keds­fø­rin­gen vil være regu­lert av etab­le­rings­lan­dets rett. Det­te vil for det førs­te bety at sær­nors­ke reg­ler om for­bud mot alko­hol­re­kla­me, kjønns­dis­kri­mi­ne­ren­de rekla­me ikke vil kun­ne gjø­res gjel­den­de.[24]

Den prak­tis­ke kon­se­kvens av det­te er at nors­ke dom­sto­ler i stor grad vil ha juris­dik­sjon i avta­ler inn­gått med tje­neste­yte­re innen­for EØS-områ­det, men at man vil anven­de ret­ten i tjenesteyterlandet.

Men selv om utgangs­punk­tet kan være noen­lun­de klart, kan det i prak­sis være vans­ke­lig å avgjø­re hvem som skal anses som kon­trakts­part, og der­med i hvil­ket land den­ne befin­ner seg. Føl­gen­de eksem­pel, basert på en trans­ak­sjon jeg selv har fore­tatt, kan illust­re­re dette.:

Hvis jeg vel­ger å anskaf­fe den engels­ke ver­sjo­nen av det norsk­ut­vik­le­de pro­gram­met CATraxx (CD-data­base), så kan jeg las­te ned pro­gram­met fra fle­re alter­na­ti­ve tje­ner­ma­ski­ner. Det frem­går ikke hvor dis­se befin­ner seg, men det er grunn til å tro at i alle fall fle­re av dem lig­ger uten­for Nor­ge. Om jeg hus­ker rik­tig, så fant jeg selv pro­gram­met først på tje­nes­ten http://www.download.com/. Det­te er en USA-basert nettje­nes­te, som er en del av CNET. Det­te er en por­tal­tje­nes­te for pro­gram­mer som dis­tri­bu­eres på den­ne måten. Her fant jeg en beskri­vel­se av pro­gram­met, men det var ikke noe som pek­te i ret­ning av noe norsk sel­skap. Hvis man her klik­ker på at man vil las­te ned pro­gram­met, rutes man vide­re til en tje­ner­ma­skin hvor pro­gram­met er til­gjen­ge­lig. Hvor den­ne tje­ner­ma­ski­nen befin­ner seg, vises ikke gjen­nom ned­las­tin­gen. Etter å ha prøvd pro­gram­met i en peri­ode, bestem­te jeg meg for å anskaf­fe det­te. Beta­ling skjed­de da til et annet sel­skap i USA, som har spe­sia­li­sert seg på å hånd­te­re den­ne type trans­ak­sjo­ner for små og uav­hen­gi­ge pro­gram­vare­ut­vik­le­re. Etter å ha betalt til det­te sel­ska­pet, fikk jeg ”nøk­ke­len” i en e‑post fra det nors­ke selskapet.

I eksem­pe­let over er det ikke lett å iden­ti­fi­se­re hvem som egent­lig er min avtale­part når det gjel­der anskaf­fel­se av pro­gram­met. Den som ved­li­ke­hol­der en over­sikt over hvil­ke pro­gram­mer som er til­gjen­ge­lig og hvor dis­se fin­nes, vil ikke kun­ne reg­nes som sel­ger av alle de pro­gram­mer som pre­sen­te­res i oversikten.

Den som ved­li­ke­hol­der en tje­ner­ma­skin som pro­gram­mer kan las­tes ned fra, vil hel­ler ikke være sel­ger. På det tids­punkt ned­las­tin­gen skjer, har jeg ikke inn­gått noen avta­le om kjøp. Jeg har bare las­tet ned en gra­tis ver­sjon av pro­gram­met. Og selv om jeg skul­le hatt en avta­le, må det uan­sett være avtale­par­tens sted, og ikke ”lage­rets” loka­li­se­ring som er avgjø­ren­de. Ved bestil­ling av bøker fra Amazon.com (USA) har jeg noen gan­ger opp­levd at vare­ne har blitt sendt fra Tysk­land. (Om det­te er ompak­king i Tysk­land eller at de sen­des direk­te fra en tysk dis­tri­bu­tør, vet jeg ikke.) Til­sva­ren­de har jeg fått data­ma­ski­ner bestilt fra Dell i Nor­ge levert fra Irland, mens utstyr bestilt fra HP i Nor­ge har blitt levert fra Bel­gia. I det førs­te til­fel­le er avta­len med en part i USA, mens avta­le­ne i de to sis­te til­fel­le­ne er inn­gått med part i Norge.

Det sel­skap som jeg betal­te til, vil nok hev­de at de bare yter en tje­nes­te til det sel­ska­pet som sel­ger pro­gram­va­ren. Men det sel­ska­pet had­de jeg ikke hatt noen kon­takt med før jeg fikk ”nøk­ke­len”; og det skul­le vise seg at sel­ska­pet i det­te til­fel­let lig­ger i Moss.

Nå skal det sies at det­te på man­ge måter repre­sen­te­rer et ytter­punkt, og at det­te nok bare er aktu­elt ved salg av pro­gram­vare fra små og uav­hen­gi­ge pro­gram­vare­ut­vik­le­re. Ved omset­ning av musikk og film vil man ikke leve­re dem­over­sjo­ner på sam­me måte. Og stør­re pro­gram­vare­hus hånd­te­rer hele pro­ses­sen selv, slik at det ikke er tvil om hvem man inn­går avta­le med.

8.4     Lovgivning i andre land

En euro­pe­is­ke regu­le­rin­gen på EU nivå regu­le­rer som nevnt selve tje­nes­ten, samt en del for­hold knyt­tet til selve avtale­inn­gå­el­sen. Men avta­lens inn­hold er ikke regu­lert. Jeg har i alle fall ikke vært i stand til å fin­ne eksemp­ler på slik lov­giv­ning på nasjo­nalt nivå i Euro­pa, selv om det kan være vans­ke­lig å ha noen form for neg­a­tiv tro­ver­dig­het i det­te spørsmålet.

Den svens­ke kon­su­ment­köpla­gen, som ble end­ret senest i 2003, gjel­der salg løs­øre og til­virk­ning­s­kjøp. Den har ingen bestem­mel­ser om digi­ta­le ytel­ser. I SOU 1999:106 ”Kon­su­men­ter och IT — en utred­ning om dato­rer, han­del och mark­nads­föring” kon­klu­de­res det med at digi­ta­le ytel­ser ikke omfat­tes av kon­su­ment­köpsla­gen, men etter utre­de­rens mening bør dis­se ytel­ser omfat­tes av kjøps­retts­li­ge reg­ler.[25] I den utred­nin­gen ble det imid­ler­tid ikke fore­slått noen kon­kre­te lov­end­rin­ger, og så langt har det ikke kom­met noen for­slag til lov­end­rin­ger på det­te punktet.

I Dan­mark har man ingen egen for­bru­ker­kjøps­lov. I kjøps­lo­ven nev­nes ikke digi­ta­le ytel­ser. Det fore­lig­ger en betenk­ning 1440/2004 om revi­sjon av for­bru­ger­af­tale­lo­ven, men i den­ne drøf­tes ikke spørs­mål om digi­ta­le ytelser.

I USA har man Uni­form Com­pu­ter Infor­ma­tion Transac­tions Act (UCITA) fra 2002. Den­ne er utar­bei­det av Natio­nal Con­fe­ren­ce Of Com­mis­sio­ners On Uni­form Sta­te Laws, på til­sva­ren­de måte som Uni­form Com­mer­si­al Code (UCC). Det er en model­lov som utar­bei­des av en uav­hen­gig eks­pert­grup­pe. For at den­ne skal bli lov, må den ved­tas i den enkel­te del­stat. Loven gjen­nom­slags­kraft avhen­ger der­for av at i alle fall et bety­de­lig fler­tall av del­sta­te­ne ved­tar loven. I dag er loven bare ved­tatt i fire sta­ter.[26]

UCITA er for så vidt inter­es­sant i den­ne sam­men­hen­gen for­di den er utfor­met med utgangs­punkt i UCC art 2, som gjel­der Sale of Goods. Så langt jeg har over­sikt over det­te, er UCITA det enes­te eksem­pe­let på at man har for­søkt å lage en ”kjøps­lov” for digi­ta­le ytel­ser. UCITA er imid­ler­tid ikke en for­bru­ker­lov, og bærer sterkt preg av at man først og fremst har tenkt på data­pro­gram­mer. Dess­uten er ame­ri­kansk kon­trakts­rett såpass for­skjel­lig fra norsk at det vil være vans­ke­lig å over­fø­re noe av den­ne regu­le­rin­gen til Nor­ge – om det­te i det hele tatt skul­le være ønskelig.

Inn­led­ning 2020
1 Sam­men­drag
2 Man­dat
3 Noen pre­si­se­rin­ger og avgrens­nin­ger
4 Mar­ke­det for ned­las­tings­tje­nes­ter
5 Et kul­tur­po­li­tisk side­blikk
6 Dis­tri­bu­sjons­mo­del­ler
7 Lik­he­ter og for­skjel­ler mel­lom digi­tal over­fø­ring og fysisk leve­ring
8 Ned­las­tings­tje­nes­ter – gjel­den­de rett
9 Behov for lov­re­gu­le­ring
10 Mulig lov­re­gu­le­ring
11 Øko­no­mis­ke og admi­ni­stra­ti­ve kon­se­kven­ser
12 Lov­tek­nisk løs­ning
13 Merk­na­der til de enkel­te bestem­mel­se­ne
14 For­slag til endringer

Hele utred­nin­gen  som pdf-fil.

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.