8.1 Innledning
8.2 Vernet og ikke vernet materiale
8.3 Tilgjengeliggjøringen
8.4 Lovgivning i andre land

8.1     Innledning

Et kjøp defineres gjerne som overføring av eiendomsrett mot betaling. Men denne definisjonen er ikke helt presis, ettersom også andre rettigheter enn eiendomsrett kan kjøpes og selges. Overdragelse av rentebærende fordringer vil for eksempel være kjøp, selv om det er en fordringsrett og ikke en eiendomsrett som overdras. Man kan utvide definisjonen til at kjøp er overdragelse av etablerte rettigheter mot betaling, i motsetning til etablering av rettigheter. I praksis vil det si at overdragelse i et annenhåndsmarked vil være kjøp. For igjen å bruke fordringer som eksempel: Etablering av en fordring er ikke et kjøp, mens overdragelse av etablerte fordringer kan være det.

Om dette overføres til digitale filer med tilhørende rettigheter, så er det heller ikke noe i veien for at disse overdras. Når overdragelsen skjer mot betaling, vil det være et kjøp. Når en fil er lagret på et fysisk lagringsmedium og overdras sammen med mediet, så vil dette være et kjøp. Kjøper vi en CD plate eller et datamaskinprogram lagret på en CD, så er det ikke plastikkskiven vi er interessert i, men de filene som ligger lagret på denne. Men selv om det er datainnholdet og ikke lagringsmediet vi betaler for, så betaler vi for de bestemte eksemplarene av datafilene som er lagret på platen. Og overdragelsen blir et kjøp.

Også en overdragelse av en etablert rettighet uten at denne er knyttet til et eksemplar, vil være et kjøp. Så dersom man skulle overdra sin rett til for eksempel å fremstille et eksemplar av en musikkinnspilling, så ville denne avtalen være et kjøp. Dette er imidlertid ikke særlig praktisk. Det følger av åvl § 39b at ervervet opphavsrett ikke kan overdras videre uten samtykke fra opphavsmannen, og dette gjelder også begrensede opphavsrettslige beføyelser så som retten til å fremstille eksemplar av et musikkverk til eget bruk. I praksis vil man ikke ha en slik rett til videre overdragelse

Ved nedlasting via et nettverk, typisk internett, skjer det ikke en overdragelse av et ferdig produsert eksemplar av en fil. Nedlasting er i realiteten en form for fjernkopiering. De filene som lastes ned ligger lagret på en tjenermaskin i nettet. Når filen overføres, sendes filen i form av en strøm av signaler, og mottakeren lagrer de mottatte signalene og fremstiller et nytt eksemplar av filen. Når det som skjer er en fremstilling av en ny fil som er en kopi av originalen,[17] er dette ikke lenger et kjøp.

Den tilvirking av eksemplarer som skjer, vil ikke være et tilvirkningskjøp. I den grad det i det hele tatt fremskaffes noe materiale til denne tilvirkningen – i form av lagringsmedium – fremskaffes dette av kunden, i og med at tilvirkningen skjer hos denne.

Det vil heller ikke skje noen overdragelse av rettigheter ved slik omsetning. For hver ny avtale etableres en ny lisens, og denne etableringen vil ikke være et kjøp.

Rettslig sett vil en nedlasting ha to komponenter: Det er en tjeneste som gjør det mulig å gjennomføre nedlastingen, og det er en lisens som gir kunden rett til å fremstille en kopi av filen. I tillegg vil man gjøre bruk av tjenester for å kunne etablere forbindelse mellom tjenermaskin og kunde (kommunikasjonstjenester), betalingstjenester, osv. Men disse vil i liten grad bli drøftet i det følgende.

Det har også vært etablert tjenester for produksjon på forespørsel: Bøker kan skrives ut og bindes inn etter kundens ordre, man kan velge sin favorittmusikk og få produsert en CD med denne musikken, osv. Så lenge kunden kjøper det ferdige eksemplar og dette er produsert fra originaler som leverandøren har eller skaffer tilgang til, vil det være et kjøp (tilvirkningskjøp). Selgeren vil her måtte ha de nødvendige lisenser fra rettighetshaverne for å kunne foreta en slik produksjon på forespørsel, men dette er prinsipielt ikke noe annet enn at forlag og trykkerier må ha de nødvendige avtaler for å kunne produsere bøker for salg. Hvis det er kunden som fremskaffer det som kopieres, vil det være mer nærliggende å se det som en kopieringstjeneste og ikke som et kjøp.

For ordens skyld kan det også understrekes at det ikke vil ha noen betydning for den rettslige klassifiseringen om avtalen inngås via nettet, per telefon eller i en tradisjonell butikk.

Den viktigste praktiske konsekvens av at avtaler faller utenfor forbrukerkjøpsloven, er at de avtaler som inngås ikke er regulert av preseptorisk lov ut over det som følger av alminnelig avtalerett.

For en forbruker som anskaffer for eksempel et datamaskinprogram, vil spørsmålet om levering av et fysisk eksemplar eller nedlasting kunne fremstå bare som et spørsmål om valg av hensiktsmessig leveringsform for den samme ytelsen. Det kan da være vanskelig for forbrukeren å forstå at dette rettslig sett er to helt ulike transaksjoner. For en forbruker vil det ikke være lett å forstå at leverandøren for eksempel kan begrense sitt mangelsansvar på en helt annen måte hvis filene lastes ned, sammenliknet med det som vil gjelde ved kjøp av fysiske eksemplarer. Det vil være uheldig om de regler som gjelder for transaksjonene kan være svært forskjellige når forskjellene ikke er begrunnet nettopp i transaksjonenes egenart.

8.2     Vernet og ikke vernet materiale

I forhold til den rettslige regulering av tjenesten vil det være et viktig skille mellom på den ene side nedlasting av data som utgjør et opphavsrettslig vernet verk og/eller en frembringelse som er vernet av opphavsrettens nærstående rettigheter, og på den annen side data som ikke vil være vernet etter disse regler.

Dersom den leverte ytelse er opphavsrettslig vernet, vil tredjeparts rett (opphavsmannen) få betydning. Dette begrenser avtalefriheten i den forstand at partene ikke kan avtale noe som krenker tredjemanns rett. Dette kan på ulike måter begrense forbrukerens rett til utnytte den leverte filen og slik sett bestemme hva slags ytelse forbrukeren faktisk får.

Hvis den leverte ytelse ikke er vernet, vil partene i utgangspunktet stå fritt til å avtale hva de vil. Man kan fortsatt forplikte seg gjennom avtale til ikke å foreta handlinger eller disposisjoner som i utgangpunktet fritt kan foretas. Et eksempel på dette er at mange museer setter som vilkår for å komme inn at man ikke skal kunne ta bilder av de utstilte verkene, selv om disse ikke lenger er opphavsrettslig vernet. Men det er den ikke helt uvesentlige forskjell at et brudd på slike vilkår ”bare” vil være et kontraktsbrudd, og ikke en opphavsrettskrenkelse. Kontraktens vilkår kan bare gjøres gjeldende overfor de som er part i avtalen, mens opphavsretten gjelder i forhold til alle. Sanksjonene ved opphavsrettskrenkelse er, i tillegg til erstatning, bl.a. straff, oppreisning og inndragning. Dette er ikke aktuelt ved kontraktsbrudd.

Det er også den forskjell at ved lisensiering av vernet materiale får forbrukeren en rett som han i utgangspunktet ikke har fordi utgangspunktet er at det omfattes av opphavsmannens enerett, og avtalen bestemmer hvilke beføyelser forbrukeren får rett til. Hvis materialet ikke er vernet, vil det bli et spørsmål om i hvilken grad avtalen begrenser en rett som forbrukeren i utgangspunktet har (men som han kan være forhindret fra å nyttiggjøre seg på grunn av manglende faktisk rådighet). At utgangspunktene er motsatt i de to situasjoner, kan få betydning ved en eventuell vurdering av om avtalevilkår er rimelige.

For at en frembringelse skal være opphavsrettslig vernet, må frembringelsen ha verkshøyde. Det vil si at det må ligge et visst minimum av original skapende innsats bak frembringelsen. Rene faktaopplysninger, herunder matematiske formler m.m., vil ikke være vernet. Men ellers kan det være vanskelig å trekke den nedre grense for hva som kan kvalifiseres som et åndsverk, og dermed vil nyte godt av et opphavsrettslig vern. Det er i denne sammenhengen ikke nødvendig å gå noe nærmere inn på kriteriene for å trekke en slik grense.

Et skille som vil ha større praktisk betydning enn den nedre grense for vern, er opphavsrettens vernetid. Etter åvl § 40 varer opphavsretten i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Dette innebærer at verk av for eksempel Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Grieg ikke lenger er opphavsrettslig vernet. De er falt i det fri. Når verk ikke er vernet, er det heller ingen rettigheter som kan overdras eller opphavsrettsbaserte lisenser som kan etableres.

I praksis betyr dette at dersom noen skulle velge å gjøre Henrik Ibsens samlede verk tilgjengelig på nettet, vil man i utgangspunktet fritt kunne kopiere dette. Det samme gjelder notene til Edvard Griegs musikk.

Den nasjonale Ibsen-satsingen fram mot Ibsen-året 2006 har planer om å gjøre Ibsens samlede verker tilgjengelig i elektronisk form. Etter planen skal dette gjennomføres i løpet av 2003, men ikke noe av dette er tilgjengelig pr oktober 2003.[18] Men allerede finnes en del av verkene tilgjengelige fra andre kilder, både på norsk og i oversettelse til andre språk.[19] Det foreligger også planer om å digitalisere og gjøre tilgjengelig Edvard Griegs musikk, men foreløpig synes ikke noe av dette å være tilgjengelig på nettet.[20]

De prosjektene som her er nevnt, har en kulturpolitisk og forskningsmessig begrunnelse, og har ikke noe kommersielt siktemål. Materialet er gratis tilgjengelig, slik at spørsmålet om forbrukerkjøpslovgivingens eventuelle anvendelse ikke aktualiseres i disse tilfellene. Men eksemplene nevnes for å illustrere at det er et interessant materiale som ikke (lenger) er opphavsrettslig vernet.

Bearbeidelser, herunder oversettelser, kan ha et selvstendig opphavsrettslig vern. På sidene til ibsen.net finnes lenker til en rekke oversettelser av Ibsens verk. De originaltekstene som er gjort tilgjengelig på denne måten er ikke lenger vernet, men oversettelsene kan fortsatt være vernet.

Utøvende kunstnere har vern for sine prestasjoner etter åvl § 42. Dersom det er gjort opptak av en utøvende kunstners prestasjon, er dette opptaket vernet i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, eventuelt 50 år etter uløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort dersom det er offentliggjort i løpet av denne perioden. Dette betyr at selv om Edvard Griegs musikk ikke lenger er vernet, så vil for eksempel Leif Ove Andsnæs’ innspillinger av Griegs verker være vernet etter åvl § 42. Derimot vil i alle fall en del av  Artur Rubinsteins innspillinger av Grieg ikke lenger være vernet, da de er mer enn 50 år gamle.[21]

Produsenten av lydopptak og film har et vern etter åvl § 45, som varer like lenge som den utøvende kunstner.

Det kan være grunn til å tro at spørsmål som gjelder kommersiell utnyttelse i form av salg av ikke lenger vernet materiale, først vil aktualiseres i forbindelse med utøvende kunstnere og produsenters rettigheter. Elvis Presley gjorde sine første innspillinger i 1954, slik at vernet for hans prestasjoner og plateselskapets vern som produsent vil falle bort 1. januar 2005. Dette vil riktignok ikke bety at det fra denne dato vil være fritt fram for å selge eller gjøre hans innspillinger tilgjengelig på nettet, for den innspilte musikken vil fortsatt være vernet etter opphavsretten. Men det betyr at det vil være tilstrekkelig med samtykke fra de som i dag har opphavsretten til Arthur Crudups sang  That’s All Right for å kunne gi ut Elvis Presley’s innspilling av denne på nytt. Plateselskapet og de som sitter på Elvis Presley’s rettigheter som utøvende kunstner vil ikke lenger ha noe de skulle ha sagt i sakens anledning.

I og med at 70-års fristen for opphavsrett er lenger, og dessuten begynner å løpe på et senere tidspunkt enn 50-års fristen for utøvende kunstnere og produsenter, vil det fortsatt gå noe tid før kommersielt interessante musikkinnspillinger er fri både i forhold til opphavsmann, utøver og produsent. Men det vil aktualiseres i forhold til innspillinger av gammelt materiale hvor vernetiden har løpt ut, og for innspilling av tradisjonsmateriale som ikke er opphavsrettslig vernet. Dessuten begynner man å nærme seg utløpet av vernetiden for enkelte populærkomponister. George Gershwins musikk vil for eksempel være fri fra 1. januar 2008.[22]

Fotografier er i denne sammenhengen en vanskelig kategori. Et fotografi kan ha kunstneriske kvaliteter som gjør det til et fotografisk verk, som da vil være vernet etter opphavsretten. Fotografier som ikke når opp i forhold til kravene om verkshøyde, vil være vernet som fotografisk bilde etter åvl § 43a. Slike bilder er vernet i fotografens levetid og 15 år etter uløpet av hans dødsår, men likevel minst 50 år etter at bildet ble tatt. Det er vanskelig å trekke grensen mellom fotografisk verk og fotografisk bilde, og dette spørsmålet blir ikke berørt i denne sammenhengen. Men det betyr at vi så vidt har begynt å gå inn i en periode hvor store mengder bilder som ikke har kunstneriske kvaliteter, men som kan være interessante som dokumentasjon av en tidsperiode, ikke lenger vil være vernet.

Det er liten tvil om det meste av det materialet som det i dag kan være kommersielt interessant å gjøre tilgjengelig for nedlasting mot betaling, vil være vernet. Men det er allerede en del materiale som er fritt, og mye vil bli fritt i en ikke alt for fjern fremtid. Spørsmålet om hva slags betydning det eventuelt skal ha om materialet er vernet eller ikke, kan derfor ikke overses.

Spørsmålet om hvorvidt den nedlastede filen er vernet eller ikke, har først og fremst betydning for forbrukerens rett til å fremstille og distribuere eksemplarer, og om man kan tillate at andre utnytter verket. Eksemplarfremstilling er en del av opphavsmannens enerett. Videre vil dem som har ervervet opphavsrettslige beføyelser, ikke kunne overdra disse videre uten samtykke fra opphavsmannen, se åvl §         39b.

8.3     Tilgjengeliggjøringen

Som nevnt vil et element være en tjeneste som går ut på å gjøre filene tilgjengelig for nedlasting. Denne tjenesten vil være en informasjonssamfunnstjeneste som vil være regulert av Lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven), nr 35, 23. mai 2003. Denne loven bygger på det såkalte e-handelsdirektivet.[23] I dennes § 1, annet ledd er informasjonssamfunnstjeneste definert slik:

a)    enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag og som formidles elektronisk, over avstand og etter individuell anmodning fra en tjenestemottaker, samt

b)    enhver tjeneste som består i å gi tilgang til, eller overføre informasjon over, et elektronisk kommunikasjonsnett, eller i å være nettvert for data som leveres av tjenestemottakeren.

Loven regulerer ikke direkte kontraktsforholdet mellom tjenesteyter og forbruker, men fastlegger noen rammebetingelser som også kan få betydning i dette forholdet. En viktig bestemmelse er § 5 første ledd, som lyder:

En tjenesteyter med etableringssted i en annen stat innenfor EØS har uten hinder av norske regler innenfor det koordinerte regelområdet rett til å tilby informasjonssamfunnstjenester til tjenestemottakere i Norge.

Dette innebærer at norske myndigheter i utgangspunktet ikke kan regulere tjenester som tilbys fra et annet land innenfor EØS-området, heller ikke om tjenesten tilbys også i Norge. Bestemmelsen bygger på ehandeldirektivet art 3 nr 1 og 2, slik at dette prinsippet ikke kan endres gjennom nasjonal lovgivning.

Det er noen unntak fra dette prinsippet. I ehandelsloven § 5 annet ledd heter det:

Første ledd er likevel ikke til hinder for at en domstol eller annen myndighet, når dette følger av annen lovgivning, kan begrense adgangen til å tilby en bestemt informasjonssamfunnstjeneste, så langt tiltaket er nødvendig for å beskytte:

…

d)        forbrukere, medregnet investorer så langt disse er forbrukere.

Men dette er en regel som bare er ment å skulle kunne brukes i ekstraordinære tilfeller. Dette følger allerede av at det bare kan gjøres gjeldende overfor en bestemt informasjonssamfunnstjeneste. Når dette leses i sammenheng med tredje ledd, er det klart at dette må forstås slik at det gjelder tjeneste fra bestemt tjenesteyter, og ikke en type tjeneste. Av tredje ledd fremgår at man før adgangen begrenses, må ha oppfordret den stat hvor vedkommende tjenesteyter er etablert om å iverksette nødvendige tiltak. Videre skal EFTAs overvåkningsorgan (ESA) underrettes om at slikt forbud til bli nedlagt.

I ehandelsloven § 6 gjøres det andre unntak som har større praktisk betydning i denne sammenhengen. Av bestemmelsens bokstav a følger at prinsippet om etableringslandets rett ikke gjelder for kontraktsvilkår i forbrukeravtaler.  Direktivets hjemmel for dette unntaket finnes i art 3 nr 3, som viser til et vedlegg hvor det fremgår at bestemmelsene ikke får anvendelse på kontraktsmessige forpliktelser som gjelder forbrukeravtaler.

I fortalen til direktivet, pkt. 55 og 56, heter det:

• Dette direktiv berører ikke den lovgivning som får anvendelse for kontraktsmessige forpliktelser i forbindelse med forbrukeravtaler. Dette direktiv kan følgelig ikke føre til at forbrukerne fratas et vern de har i kraft av de ufravikelige reglene med hensyn til kontraktsmessige forpliktelser som er fastsatt i lovgivningen til den medlemsstat der vedkommende forbruker har sitt vanlige bosted.
• Når det gjelder unntaket fastsatt i dette direktiv for kontraktsmessige forpliktelser i forbindelse med forbrukeravtaler, bør disse forpliktelser forstås som å omfatte opplysninger om vesentlige deler av kontraktens innhold, herunder forbrukerens rettigheter, som har avgjørende innflytelse på beslutningen om å inngå kontrakten.

Jurisdiksjonsspørsmålet for forbrukeravtaler er regulert i Lov Nr. 21av 8. januar 1993 om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker, avsnitt 4. Etter dennes art 13 nr 3 omfattes avtaler om tjenesteyting dersom

(a)         kontrakten ble inngått etter at det var rettet et særlig tilbud til forbrukeren i hans bostedstat, eller etter reklame eller annen markedføring i denne stat, og

(b)         forbrukeren foretok de nødvendige disposisjoner der for å inngå kontrakten.

Av art 14 følger da at en forbruker kan velge å anlegge søksmål i det land hvor han er bosatt eller der hvor kontraktsparten er bosatt. Men forbrukeren kan bare saksøkes i det land hvor han er bosatt. Det er noen modifikasjoner i dette, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Det avgjørende for jurisdiksjonsspørsmålet er om kontrakten er inngått etter at det var rettet et særlig tilbud til forbrukeren i hans bostedsstat, eller om dette skjer etter reklame eller annen markedsføring i denne stat. Når en tjeneste markedsføres på internett, vil tjenesten være tilgjengelig over hele verden. I hvilken grad en tjeneste som gjøres tilgjengelig på denne måten representerer en markedsføring i forbrukerens stat, er foreløpig et uavklart spørsmål.

Lovvalg vil avgjøres etter lovvalgsreglene i det land som har jurisdiksjon. I de situasjoner hvor norske domstoler har jurisdiksjon, vil derfor også lovvalgsregelen i forbrukerkjøpsloven § 3  få anvendelse. Dette igjen innebærer at lov om internasjonale løsørekjøp gjelder, med den begrensning at man innenfor EØS ikke kan avtale at loven i et land utenfor EØS skal gjelde dersom dette fører til en svakere forbrukerbeskyttelse. Hovedregelen etter kjøpslovvalgsloven er at det er selgerlandets rett som skal legges til grunn.

I forhold til forbrukeravtaler med tjenesteytere utenfor EØS er jurisdiksjonsspørsmålet ikke løst.

Jurisdiksjonsreglene og lovvalgsreglene er heller ikke klare for så vidt gjelder det som omfattes av ehandelsdirektivet. Men markedsføringen vil være regulert av etableringslandets rett. Dette vil for det første bety at særnorske regler om forbud mot alkoholreklame, kjønnsdiskriminerende reklame ikke vil kunne gjøres gjeldende.[24]

Den praktiske konsekvens av dette er at norske domstoler i stor grad vil ha jurisdiksjon i avtaler inngått med tjenesteytere innenfor EØS-området, men at man vil anvende retten i tjenesteyterlandet.

Men selv om utgangspunktet kan være noenlunde klart, kan det i praksis være vanskelig å avgjøre hvem som skal anses som kontraktspart, og dermed i hvilket land denne befinner seg. Følgende eksempel, basert på en transaksjon jeg selv har foretatt, kan illustrere dette.:

Hvis jeg velger å anskaffe den engelske versjonen av det norskutviklede programmet CATraxx (CD-database), så kan jeg laste ned programmet fra flere alternative tjenermaskiner. Det fremgår ikke hvor disse befinner seg, men det er grunn til å tro at i alle fall flere av dem ligger utenfor Norge. Om jeg husker riktig, så fant jeg selv programmet først på tjenesten http://www.download.com/. Dette er en USA-basert nettjeneste, som er en del av CNET. Dette er en portaltjeneste for programmer som distribueres på denne måten. Her fant jeg en beskrivelse av programmet, men det var ikke noe som pekte i retning av noe norsk selskap. Hvis man her klikker på at man vil laste ned programmet, rutes man videre til en tjenermaskin hvor programmet er tilgjengelig. Hvor denne tjenermaskinen befinner seg, vises ikke gjennom nedlastingen. Etter å ha prøvd programmet i en periode, bestemte jeg meg for å anskaffe dette. Betaling skjedde da til et annet selskap i USA, som har spesialisert seg på å håndtere denne type transaksjoner for små og uavhengige programvareutviklere. Etter å ha betalt til dette selskapet, fikk jeg ”nøkkelen” i en e-post fra det norske selskapet.

I eksempelet over er det ikke lett å identifisere hvem som egentlig er min avtalepart når det gjelder anskaffelse av programmet. Den som vedlikeholder en oversikt over hvilke programmer som er tilgjengelig og hvor disse finnes, vil ikke kunne regnes som selger av alle de programmer som presenteres i oversikten.

Den som vedlikeholder en tjenermaskin som programmer kan lastes ned fra, vil heller ikke være selger. På det tidspunkt nedlastingen skjer, har jeg ikke inngått noen avtale om kjøp. Jeg har bare lastet ned en gratis versjon av programmet. Og selv om jeg skulle hatt en avtale, må det uansett være avtalepartens sted, og ikke ”lagerets” lokalisering som er avgjørende. Ved bestilling av bøker fra Amazon.com (USA) har jeg noen ganger opplevd at varene har blitt sendt fra Tyskland. (Om dette er ompakking i Tyskland eller at de sendes direkte fra en tysk distributør, vet jeg ikke.) Tilsvarende har jeg fått datamaskiner bestilt fra Dell i Norge levert fra Irland, mens utstyr bestilt fra HP i Norge har blitt levert fra Belgia. I det første tilfelle er avtalen med en part i USA, mens avtalene i de to siste tilfellene er inngått med part i Norge.

Det selskap som jeg betalte til, vil nok hevde at de bare yter en tjeneste til det selskapet som selger programvaren. Men det selskapet hadde jeg ikke hatt noen kontakt med før jeg fikk ”nøkkelen”; og det skulle vise seg at selskapet i dette tilfellet ligger i Moss.

Nå skal det sies at dette på mange måter representerer et ytterpunkt, og at dette nok bare er aktuelt ved salg av programvare fra små og uavhengige programvareutviklere. Ved omsetning av musikk og film vil man ikke levere demoversjoner på samme måte. Og større programvarehus håndterer hele prosessen selv, slik at det ikke er tvil om hvem man inngår avtale med.

8.4     Lovgivning i andre land

En europeiske reguleringen på EU nivå regulerer som nevnt selve tjenesten, samt en del forhold knyttet til selve avtaleinngåelsen. Men avtalens innhold er ikke regulert. Jeg har i alle fall ikke vært i stand til å finne eksempler på slik lovgivning på nasjonalt nivå i Europa, selv om det kan være vanskelig å ha noen form for negativ troverdighet i dette spørsmålet.

Den svenske konsumentköplagen, som ble endret senest i 2003, gjelder salg løsøre og tilvirkningskjøp. Den har ingen bestemmelser om digitale ytelser. I SOU 1999:106 ”Konsumenter och IT – en utredning om datorer, handel och marknadsföring” konkluderes det med at digitale ytelser ikke omfattes av konsumentköpslagen, men etter utrederens mening bør disse ytelser omfattes av kjøpsrettslige regler.[25] I den utredningen ble det imidlertid ikke foreslått noen konkrete lovendringer, og så langt har det ikke kommet noen forslag til lovendringer på dette punktet.

I Danmark har man ingen egen forbrukerkjøpslov. I kjøpsloven nevnes ikke digitale ytelser. Det foreligger en betenkning 1440/2004 om revisjon av forbrugeraftaleloven, men i denne drøftes ikke spørsmål om digitale ytelser.

I USA har man Uniform Computer Information Transactions Act (UCITA) fra 2002. Denne er utarbeidet av National Conference Of Commissioners On Uniform State Laws, på tilsvarende måte som Uniform Commersial Code (UCC). Det er en modellov som utarbeides av en uavhengig ekspertgruppe. For at denne skal bli lov, må den vedtas i den enkelte delstat. Loven gjennomslagskraft avhenger derfor av at i alle fall et betydelig flertall av delstatene vedtar loven. I dag er loven bare vedtatt i fire stater.[26]

UCITA er for så vidt interessant i denne sammenhengen fordi den er utformet med utgangspunkt i UCC art 2, som gjelder Sale of Goods. Så langt jeg har oversikt over dette, er UCITA det eneste eksempelet på at man har forsøkt å lage en ”kjøpslov” for digitale ytelser. UCITA er imidlertid ikke en forbrukerlov, og bærer sterkt preg av at man først og fremst har tenkt på dataprogrammer. Dessuten er amerikansk kontraktsrett såpass forskjellig fra norsk at det vil være vanskelig å overføre noe av denne reguleringen til Norge – om dette i det hele tatt skulle være ønskelig.

Innledning 2020
1 Sammendrag
2 Mandat
3 Noen presiseringer og avgrensninger
4 Markedet for nedlastingstjenester
5 Et kulturpolitisk sideblikk
6 Distribusjonsmodeller
7 Likheter og forskjeller mellom digital overføring og fysisk levering
8 Nedlastingstjenester – gjeldende rett
9 Behov for lovregulering
10 Mulig lovregulering
11 Økonomiske og administrative konsekvenser
12 Lovteknisk løsning
13 Merknader til de enkelte bestemmelsene
14 Forslag til endringer

Hele utredningen  som pdf-fil.