Undervisning som podcast

Kari­an­ne Françoi­se Aam­dal Lund­gaard skri­ver i Uni­ver­si­tas 2008-02-07 at fore­les­nin­ger bør gjø­res til­gjen­ge­lig som podcast. Jeg ser man­ge for­de­ler med å gjø­re under­vis­nings­ma­te­ria­le til­gjen­ge­lig som podcast, og benyt­ter det­te i bety­de­lig utstrek­ning selv. Vi må aksep­te­re at folk lærer på uli­ke måter. Selv er jeg gans­ke audi­tiv og hus­ker ofte bed­re det jeg har hørt enn det jeg har lest. Et medie­rikt under­vis­nings­til­bud er en for­del.

Men like­vel er det ikke så enkelt som Amdal Lund­gaard vil ha det til. Jeg er til­hen­ger av at for­hol­de­ne leg­ges til ret­te for å gjø­re opp­tak og dis­tri­bu­ere dem som podcast. Men jeg vil sterkt mot­set­te med at det kom­mer et dik­tat fra oven om at under­vis­nin­gen skal gjø­res til­gjen­ge­lig på den­ne måten.

En fore­les­ning skjer der og da. Mål­grup­pen er de som er til ste­det i audi­to­ri­et. Selv om det stort sett er en mono­log, så er det like­vel en kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom fore­le­ser og til­hø­re­re. Vi under­vi­ser for stu­den­ter som fore­ven­tes å stu­de­re på hel­tid. Stu­die­ne skal ha førs­te prio­ri­tet. Vi som under­vi­ser må kun­ne base­re oss på at stu­den­te­ne føl­ger den undervs­ining som er. Vi vet at man­ge av uli­ke grun­ner ikke del­tar i under­vis­nin­gen, som regel uten noen aksep­ta­bel grunn. Det er ikke dis­se vi skal bru­ke res­sur­ser på.

Con­ti­nue read­ing Under­vis­ning som podcast

Print Friendly, PDF & Email

Dårlige råd fra Forbrukerrådet

Om vi skal tro Aften­pos­ten 19.02.08, så har den kjen­te posø­ren Jon Lech Johan­sen, også kjent som DVD-Jon slått til igjen. Han skal gjø­re til­gjen­ge­lig et pro­gram som skal gjø­re det mulig å “omstruk­tu­re­re filer fra ett for­mat til et annet, uav­hen­gig av hvil­ke sper­rer Apple eller Micro­soft har gitt file­ne”. Å kun­ne kon­ver­te­re fil­for­ma­ter er ikke noe nytt. Så det er ikke “omstruk­tu­re­rin­gen” men omgå­el­sen av sper­rer som er det spe­si­el­le. Hel­ler ikke det er noe spe­si­elt nytt. Men siden det er ulov­lig å omgå sli­ke sper­rer og å gjø­re til­gjen­ge­lig pro­gram­mer for det­te for­mål, så dis­tri­bu­eres slikt van­lig­vis i under­grun­nen.

Det som DVD-Jon nå, i føl­ge Aften­pos­ten, vil gjø­re er en repri­se på DeCSS-stun­tet, sann­syn­lig­vis også på den måten at han igjen tar æren for noe som and­re har utvik­let. Men det har kom­met en del ny lov­giv­ning siden sist. Så det som en gang kan­skje var lov­lig, er nå klart ulov­lig.

Man kan mene mye om DRM — Digi­tal Rights Man­ge­ment. Men sel­ska­pe­ne er i sin ful­le rett til å bru­ke sli­ke sys­te­mer om de skul­le øns­ke det, selv om prak­sis også har vist at de lett fal­ler for fris­tel­sen til å mis­bru­ke dem. DVD-Jon er egent­lig uin­ter­es­sant her. Han er en posør som igjen har klart å plas­se­re seg i medie­bil­det uten til­syne­la­ten­de å ha bidratt med noe nytt.

Men det er grunn til å set­te et sær­de­les stort spørs­måls­tegn ved For­bru­ker­rå­dets opp­tre­den i den­ne saken — der­som de er kor­rekt refe­rert i Aften­pos­ten. Råd­gi­ver og jurist i For­bru­ker­rå­det Tho­mas Nort­vedt er i føl­ge Aften­pos­ten posi­tiv til det nye pro­gram­met. At For­bru­ker­rå­det ikke liker DRM er en ærlig sak. Men at de stil­ler seg posi­ti­ve til dis­tri­bu­sjon av ulov­lig pro­gram­vare, det er sær­de­les beten­ke­lig.

Den sam­me Tho­mas Nort­vedt sier i føl­ge Aften­pos­ten føl­gen­de:

Det er nem­lig ikke noe ulov­lig i å bru­ke pro­gram­met. Etter en end­ring i ånds­verks­lo­ven i 2005, ble det fast­slått at å dele for eksem­pel en sang i mp3-for­mat med fami­lie eller en nær venn, ikke er i strid med loven.”

For hans del får man håpe at han er feil­si­tert. Det har ald­ri vært tvil­somt at man kan frem­stil­le kopi av et offent­lig­gjort musikk­opp­tak, f.eks. i mp3-for­mat, til pri­vat bruk. Det­te kan man gi til folk i fami­li­en og den nære venne­krets. Men det er ikke lov å bry­te en tek­nisk beskyt­tel­se for å gjø­re det­te, og det bør For­bru­ker­rå­dets repre­sen­tant vite om han skal utta­le seg offent­lig om sli­ke spørs­mål. Om det­te kan man lese i Ot prp nr. 46 2004–2005, avsnitt 3.5.1.5.3:

Hvis det ved kjøp av lyd­fil på Inter­nett inn­gås avta­le om hvil­ken avspil­ler som kan benyt­tes, vil lovens krav til rele­vant avspil­lings­ut­styr inne­bære at utstyr utover det som frem­går av avta­len ikke vil kun­ne være rele­vant: I rela­sjon til unn­ta­ket som her fore­slås inn­ført, vil i dis­se til­fel­ler bru­ker ikke med rime­lig­het kun­ne for­ven­te avspil­ling i strid med avta­len. Vil­kå­ret om rele­vant avspil­lings­ut­styr inne­bæ­rer såle­des i prak­sis at unn­ta­ket ikke er anven­de­lig når verk til­bys på fore­spør­sel i nett­verk, da avta­len i dis­se til­fel­ler vil avgjø­re hvil­ken avspil­ler som kan benyt­tes, og omgå­el­se for å mulig­gjø­re til­eg­nel­se på avspil­ler som ikke er «rele­vant» vil ram­mes av omgå­el­ses­for­bu­det.”

Fler­tal­let i Stor­tings­ko­mi­te­en kom med en høyst tvil­som utta­lel­se i Innst O nr. 103 2004–2005, hvor de sier:

Fler­tal­let har mer­ket seg at depar­te­men­tet mener en MP3-spil­ler ikke kan være en rele­vant avspil­ler for en CD-pla­te. Fler­tal­let deler ikke det­te syn. Fler­tal­let ser at digi­ta­le musikk­spor inn­kjøpt til avspil­ling på en CD klart bør kun­ne over­fø­res og bru­kes på en MP3-spil­ler.”

Det­te kan selv­føl­ge­lig fler­tal­let gjer­ne mene. Men det er i bets­te fall tvil­somt om det­te er i sam­svar med direk­ti­vet og der­med i sam­svar med våre for­plik­tel­ser etter EØS-avta­len. Og uan­sett gjaldt komi­te­ens utta­lel­se kopie­ring fra kopi­be­skyt­tet CD (som pla­tel­sel­ska­pe­ne hel­dig­vis har gått bort fra) til mp3. Komi­te­en uttal­te seg ikke om ned­las­te­de filer, og det er det saken nå drei­er seg om. Så der er det kun depar­te­men­tets utta­lel­se vi har å hol­de oss til, i til­legg til lov­teks­ten og direk­ti­vet.

Hvis For­bru­ker­rå­det vil dri­ve kam­pan­je, så må de gjer­ne det. At de sam­ti­dig mel­der seg ut av seriøs debatt får bli deres eget pro­blem. Men man bør kun­ne ven­te at når de utta­ler seg om retts­li­ge spørs­mål, så for­står de at folk gjer­ne vil tro på det som For­bru­ker­rå­det sier. Da bør de ikke kom­me med utta­lel­ser som er juri­disk uhold­ba­re.

Print Friendly, PDF & Email

Forbrukerombudet tapte for Ryanair

I føl­ge Aften­pos­ten 19.02.08 har Ryanair vun­net over For­bru­ker­om­bu­det i Bor­gar­ting lag­manns­rett. For egen del kan jeg legg til et hel­dig­vis.

Hvis jeg har opp­fat­tet saken rik­tig (og i så fall er den ikke helt kor­rekt gjen­gitt i Aften­pos­ten), så drei­er det seg om gebyr ved refun­de­ring av betal­te avgif­ter når en fly­bil­lett ikke benyt­tes. Det er van­lig ved bil­li­ge fly­bil­let­ter at de ikke refun­de­res om de ikke benyt­tes, og det­te gjel­der også for Ryanair. Men sel­ska­pet beta­ler bare fly­plass­av­gift m.m. for pas­sa­sje­rer som fak­tisk flyr. Så hvis en bil­lett ikke blir benyt­tet, da beta­ler ikke Ryanair avgif­ter, selv om avgifts­be­lø­pet er krevd inn fra kunden.Det vil­le ikke vært rime­lig om et fly­sel­skap bare kun­ne stik­ke sli­ke avgifts­pen­ger i egen lom­me. Kun­den har betalt en avgift i til­legg til bil­lett­pri­sen, og fly­sel­ska­pet har krevd inn avgif­ten på veg­ne av and­re. Så langt har jeg ingen pro­ble­mer med å være enig med For­bru­ker­om­bu­det. Etter det jeg for­står er det­te også aksep­tert av Ryanair. Men jeg und­rer med over at For­bru­ker­om­bu­dets rea­li­tets­sans til tider glip­per helt i sli­ke saker. For i føl­ge For­bru­ker­om­bu­det skal ikke fly­sel­ska­pe­ne få lov til å kre­ve dek­ning for kost­na­de­ne ved å refun­de­re belø­pet. Tvis­ten har — i føl­ge Aften­pos­ten — stått om et gebyr på 80 kr, et beløp som ver­ken er urea­lis­tisk eller høyt i for­hold til å refun­de­re belø­pet.

For­bru­ke­re skal ha sine rett­gi­he­ter, også over­for fly­sel­ska­per. Og Ryanair er nep­pe den bes­te i klas­sen her. Men også for­bru­ke­re må aksep­te­re at de selv må dek­ke kost­na­de­ne de selv påfø­rer and­re. Den som avbe­stil­ler må f.eks. fin­ne seg i å beta­le et rime­lig avbe­stil­lings­ge­byr for å dek­ke tras­ak­sjons­kost­na­de­ne. Det­te bur­de selv For­bru­ker­om­bu­det for­stå og aksep­te­re.

Print Friendly, PDF & Email

Kjøpsrett — del 6: Rett til å fastholde kjøpet

Del 6 i min serie med inn­led­ning til kjøps­ret­ten, om ret­ten til å fast­hol­de kjø­pet.

Siden det var en feil i den filen som først ble lagt ut, kom­mer den her på nytt (selv om fei­len også er ret­tet i den opp­rin­ne­li­ge pos­tin­gen).

Abonnement på tjenesten

For å abon­ne­re på seri­en, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopi­er http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

Print Friendly, PDF & Email

Avdeling for litt selvskryt

Som så man­ge and­re som har ett nett­sted fore­tar jeg fra tid til annen et Goog­le-søk for å se hvor­dan mitt nett­sted plas­se­rer seg. Da jeg i dag søk­te på blues gui­tar kom mine nett­si­der http://www.torvund.net/guitar/index.php?page=bluesguitar ut helt på topp! Som regel har jeg hav­net et sted mel­lom 3 og 5. Det­te var førs­te gang som num­mer 1!

Det kiler ens ego når nett­si­de­ne kom­mer ut som num­mer én av ca 3,2 mill nett­si­der ved et slikt søk.

Print Friendly, PDF & Email

Så skal man ta Gro …

Pres­sens ulver har begynt å jak­te på Gro Har­lem Brundt­land. Først var det alde­les fryk­te­lig at hun tar kon­su­lent­opp­drag for Pep­si. Så har hun visst kom­met til å opp­gi inn­tek­ter bare til det lan­det hvor hun bor (Frank­ri­ke) og ikke til Nor­ge. Som pen­sjo­nist bosatt i Frank­ri­ke nyter hun dess­uten godt av en skatte­av­ta­le som på et for­un­der­lig vis gjør at hun ver­ken beta­ler skatt av sin pen­sjon til Nor­ge eller til Frank­ri­ke. Dag­bla­det — avi­sen som sta­dig hev­der at den vil bort fra den for­dum­men­de jour­na­lis­tik­ken — top­per det hele med å skri­ve at Gro Har­lem Brundt­land tar 350.000 kr pr time. Som “vel­valgt” illust­ra­sjons­foto har Dag­bla­det valgt bil­de av Gro som i 2002 holdt fore­drag på Hankø om “kvin­ner og ledel­se”, et fore­drag som hun garan­tert ikke tok i nær­he­ten av 350.000 kr for. I føl­ge Dag­bla­det lever Gro i “skatte­ek­sil” og er “null­skatte­yter” — det sis­te for­di hun skat­ter til Frank­ri­ke.

Gro Har­lem Brundt­land har kna­pt bodd i Nor­ge siden hun i 1998 ble direk­tør i WHO. Om jeg hus­ker rik­tig var det av helse­mes­si­ge grun­ner hun — som pen­sjo­nist — valg­te å boset­te seg i Frank­ri­ke. Hun had­de begynt å få pro­ble­mer med norsk vin­ter. Det er helt uri­me­lig å anty­de at hun skul­le være “skatte­flykt­ning”.

Jeg vet ikke hva Gro har gjort for Pep­si. Men jeg kla­rer ikke å his­se meg opp over at hun tar enkel­te sli­ke råd­giv­ning­sopp­drag så len­ge hun fak­tisk ikke rekla­me­rer for dem. At man sta­dig trek­ker inn Coca Colas PR-rådig­ver i Nor­ge, Eli­sa­beth Hart­mann, til å snak­ke om Gros ren­nomé bare bekref­ter pres­sens — her sær­lig NRKs — man­gel på døm­me­kraft.

Det er ikke lett å bli klok på skatte­av­ta­ler. Poen­get er å unn­gå dob­belt­be­skat­ning. Hvor­for avta­len med Frank­ri­ke har blitt slik at hun slip­per å beta­le skatt av pen­sjo­nen noe sted, vet jeg ikke. Min gjet­ning er at stats­pen­sjon i Frank­ri­ke ikke er skatte­plik­tig, og at det gjel­der for alle stats­pen­sjo­nis­ter som er skatte­plik­ti­ge til Frank­ri­ke, også om man får sin stats­pen­sjon fra Nor­ge. Jeg synes ikke at resul­ta­tet vir­ker rime­lig i det­te til­fel­let. Men de fær­res­te av oss har noe øns­ke om å beta­le mer i skatt enn vi er plik­ti­ge til. Og de som måt­te øns­ke det får ikke lov. Det­te fikk bl.a. Per Dit­lev Simon­sen erfa­re da han vil­le gjø­re opp for sine “tan­ter i Sveits”. Han vil­le ikke påbe­ro­pe seg for­el­del­se, men skatte­myn­dig­he­te­ne vil­le ikke ha pen­ge­ne når kra­vet var for­el­det. Slik vil­le nok resul­ta­tet også ha blitt om Gro had­de vil­let beta­le skatt av sin pen­sjon.

Så langt jeg har kun­net lese om saken, så er det slett ikke slik at Gro Har­lem Brundt­land ikke har opp­gitt sine inn­tek­ter. Hun har opp­gitt dem til det lan­det som hun nå er skatte­plik­tig til, nem­lig Frank­ri­ke. Der har de vel ikke de absur­de kik­ker­reg­le­ne som vi har i Nor­ge, så man kan hel­dig­vis ikke gå inn på net­tet og fin­ne ut hva folk som skat­ter til Frank­ri­ke tje­ner og hva de beta­ler i skatt. Det­te er en sak mel­lom den enkel­te skatte­yter og myn­dig­he­te­ne, og angår ikke den nys­gjer­ri­ge offent­lig­het.

Når Dag­bla­det skri­ver at Gro tar “350.000 pr time”, så der det omtrent like absurd som å hev­de at den som får 100.000 i start­pen­ger for å løpe 100m i et “Gol­de League” stev­ne tar 36 mill pr time — basert på at de bare løper i ca 10 sekun­der. Enhver idiot — men mulig unn­tak for idio­te­ne i Dag­bla­det — vet at det lig­ger en god del mer bak selve pre­sta­sjo­nen og bak den mar­keds­ver­di som ved­kom­men­de har fått. Jeg synes det er flott at også en norsk poli­ti­ker har klart å mar­ke­re seg inter­na­sjo­nalt på en slik måte at hun er attrak­tiv som fore­drags­hol­der. Det­te er ikke noe som bare skal være for­be­holdt avgåt­te pre­si­den­ter i USA, Tony Blair og and­re utlen­din­ger. Men jeg skam­mer meg som nord­mann over hvor­dan nors­ke medi­er behand­ler det­te.

Inn­tek­te­ne skul­le visst ha vært inn­rap­por­tert til NAV, selv om Gro ikke er skatte­plik­tig til Nor­ge. Men Gro har stats­råd­spen­sjon, ikke van­lig folke­pen­sjon. Jeg synes at våre poli­ti­ke­re er gans­ke hyk­le­ris­ke når de kri­ti­se­rer and­res fall­skjer­mer når de sam­ti­dig har bevil­get seg selv det som må være Nor­ges bes­te pen­sjons­ord­ning. Det er en fall­skjerm som bar blitt verdt­satt til en mil­lion kro­ner pr år i til­lett til stats­råds­lønn. Men man kan like­vel ikke kri­ti­se­re den enkel­te pen­sjo­ner­te stats­råd, stor­tings­re­pre­sen­tant eller høy­este­retts­dom­mer for deres guns­ti­ge pen­sjons­or­nin­ger.

En (for­hen­væ­ren­de) stats­råd med mini­mum tre års opp­tje­ning (og full opp­tje­ning etter seks år) kan få alders­pen­sjon fra fyl­te 65 år. Gro er 68. Så vidt jeg har kun­net se, så er det ikke noen avkor­tings­reg­ler ut over at man ikke kan heve pen­sjon så len­ge man er stats­råd eller stor­tings­re­pre­sen­tant, har hoved­stil­ling i det offent­li­ge eller har offent­lig ombud på hel­tid. Hva man måt­te tje­ne som kosu­lent, for­fat­ter og fore­drags­hol­der med­fø­rer ingen avkor­ting i pen­sjo­nen. Så det vil­le ikke betydd noe for Gros pen­sjon om inn­tek­ter had­de vært opp­gitt til NAV. Kan­skje vil­le det ha fått en viss betyd­ning for for­de­lin­gen mel­lom Folke­tryg­den og den sær­li­ge statråd­spen­sjo­nen, men ikke for det sam­le­de belø­pet. Om jeg har for­stått reg­le­ne rett, så er det­te ikke noen alvor­lig feil og en feil som Gro selv ikke har hatt noen for­del av.

At arbeids­inn­tek­ter ikke fører til avkor­ting av pen­sjon er ikke uvan­lig i tje­neste­pen­sjons­av­ta­ler. Det­te gjel­der også for Sta­tens pen­sjons­kas­se. (Idio­tisk nok har man der reg­ler som gjør at inn­tek­ter fra offent­lig sek­tor fører til avkor­ting, mens inn­tek­ter fra pri­vat sek­tor ikke gjør det. Slik sik­rer man at stats­pen­sjo­nis­ter ikke skal være moti­vert for å ta opp­drag for det offent­li­ge.) Om jeg skul­le vel­ge å gå av med pen­sjon når jeg blir 67 — som fort­satt er en stund til — så vil jeg f.eks. kun­ne tje­ne så mye jeg vil som advo­kat uten at det­te påvir­ker pen­sjo­nen. Så i for­hold til det­te har ikke pen­sjo­ner­te stats­rå­der noen for­de­ler frem­for oss and­re. (Det er den kor­te opp­tje­nings­ti­den, at de ikke ram­mes av 12G-rege­len og sær­li­ge jus­te­rings­reg­ler som gjør deres ord­ning så guns­tig).

En regel som fører til at en emi­grert pen­sjo­nist ikke beta­ler skatt noe sted er uhel­dig. Men det­te er ikke en kri­tikk som kan ret­tes mot den enkel­te pen­sjo­nist. Jeg vil tro at det mes­te av det Gro Har­lem Brundt­land gjør i sin pen­sjo­nist­til­væ­rel­se gjør hun gra­tis. Hun tar gans­ke sik­kert ikke 350.000 kr for å hol­de fore­drag om kvin­ner og ledel­se, om glo­ba­le helse­ut­ford­rin­ger eller annet som enga­sje­rer hen­ne. Men om noen vil top­pe et kom­mer­si­elt pro­gram med et kjent navn, da er det ingen grunn til ikke å ta betalt. Jeg vil­le også sagt ja takk til et fore­drags­ho­no­rar på 350.000 om noen had­de vært vil­lig til å beta­le så mye (noe ingen er — i alle fall ingen som jeg har kom­met i kon­takt med). Jeg tar også gans­ke godt betalt for fore­drag på bedrifts­ar­ran­ge­men­ter og lig­nen­de de gan­ger jeg blir spurt om slikt, selv om jeg bare må inn­se at min mar­keds­ver­di lig­ger langt under Gro.

Slik man nå har stilt seg i Nor­ge vil vi nep­pe få opp spørs­må­let om hvor mye Gro Har­lem Brundt­land vil­le kre­ve for å hol­de et fore­drag her. Om hun skul­le opp­tre offent­lig vil­le hun bli møtt av en skokk av jour­na­lis­ter som ikke vil­le være det spor inter­es­sert i det tema­et hun skul­le ha snak­ket om. Alle spørs­må­le­ne vil­le ha dreid seg om Pep­si, fore­drags­ho­no­ra­rer og byrå­kra­tis­ke feil. Så da hol­der man seg hel­ler i land hvor små­lig­he­ten ikke er like frem­tre­den­de som i Nor­ge — det vil­le i alle fall jeg ha gjort.

Print Friendly, PDF & Email

Volden vil skjule sine ansikter

Vi har i den sene­re tid blitt rys­tet, men egent­lig ikke sær­lig over­ras­ket over doku­men­tert volds­bruk fra vek­te­re av ymse slag. Det sis­te var videon om pågri­pel­se av en som had­de nas­ket en salat til 45 kr. 23.11.07 kun­ne vi lese om en som ble spar­ket av vek­ter mens jeg lå på bak­ken. Slikt må man åpen­bart reg­ne med om man er rus­mis­bru­ker. “Junki­er juger all­tid” sier en vek­ter. Jeg er mer på lin­je med Knut Olav Åmås når han skri­ver “Junki­er juger nok ikke all­tid”. I “salat-saken” var det hel­dig­vis en foto­graf i nær­he­ten så vi kan se hva som skjer. Det gir asso­sia­sjo­ner i ret­ning “Rod­ney King saken” hvor en video avslør­te grov vold fra poli­ti­et i Los Ange­les.

Nå skal ikke jeg gå inn i debat­ten om et pri­va­ti­sert og kom­mer­sia­li­sert “poli­ti” uten­for kon­troll. Men de ansvar­li­ges for­søk på å skju­le seg er inter­es­sant. I “salat-video­en” prø­ver vek­ter­ne fle­re gan­ger å få foto­gra­fen til å slut­te å fil­me, og spør om han har til­la­tel­se. Selv­sagt tren­ger man ikke til­la­tel­se for å fil­me noe slikt.

Den direk­te for­an­led­nin­gen til den­ne kom­men­ta­ren er spal­tist om infor­ma­sjons­råd­gi­ver Jar­le Aabøs kom­men­tar “Vold mot sni­king?” i E24, om et lite hyg­ge­lig møte med Oslo Spor­vei­er. At man har opp­levd bru­ta­le vek­te­re fra Oslo Spor­vei­er er omtrent like lite over­ras­ken­de som at man møter bru­ta­le vek­te­re fra Secu­ri­tas. Det er egent­lig hel­ler ikke over­ras­ken­de at vek­ter­ne ikke øns­ker å få doku­men­tert sin volds­bruk. Aabø skri­ver:

Da det opp­da­ges av de Spor­veis­an­sat­te at jeg bru­ker et mobil­ka­me­ra, ven­des vre­den mot meg. En kvin­ne kom­mer i fullt fir­sprang, ropen­de og går til angrep. Fle­re gan­ger slår hun etter meg, og tref­fer kame­ra og hodet. Hun er rasen­de, for­di jeg for­sø­ker å doku­men­te­re det hen­nes kol­le­ger gjør mot en for­svars­løs ung gutt.”

Jar­le Aabø fulg­te opp saken. Han kon­tak­tet infor­ma­sjons­sjef Bjørn Ryd­mark i Oslo T-Bane­drift. Den­ne infor­ma­sjons­sje­fen vis­te til “Trans­port­ved­tek­ter for AS Oslo Spor­vei­er”, og sa, fort­satt i føl­ge Aabø, at dis­se sier at “den rei­sen­de kan hol­des til­ba­ke så len­ge ved­kom­men­de ikke opp­gir kor­rekt navn, adres­se og fød­sels­dato. Til­bake­hold kan skje mens dis­se opp­lys­nin­ger veri­fi­se­res”.

Nys­gjer­rig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Spor­vei­ers nett­si­der for å fin­ne ut hva som står i dis­se trans­port­ved­tek­te­ne. Men om trans­port­ved­tek­te­ne er til­gjen­ge­li­ge der, noe de selv­sagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke fun­net dem. Et for­søk på å søke på “trans­port­ved­tek­ter” ga hel­ler ikke noe resul­tat. Der­for er det fort­satt et åpent spørs­mål hva som står i dem. Men vel så vik­tig er at det også er åpent hva som er hjem­mels­grunn­la­get for det­te. Oslo Spor­vei­er er ikke en lov­gi­ven­de myn­dig­het og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mind­re de har en egen lov­hjem­mel for det­te. Jeg tvi­ler på at Oslo Spor­vei­er har slik hjem­mel, og det er uan­sett de selv som må doku­men­te­re at det­te fin­nes.

Om bru­ken av makt hen­vi­ser sam­me Bjørn Ryd­mark til inter­ne reg­ler: “I T-banen har vi selv­sagt et internt regel­verk for hvor­dan kon­troll skal utøves. Det­te regel­verk er som nevnt “inter­ne”, og ikke til­gjen­ge­li­ge for offent­lig­he­ten”. Jeg føler det ikke sær­lig betryg­gen­de at en bedrift som Oslo Spor­vei­er viser til ved­tek­ter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjø­re kjent, og ellers til inter­ne og hem­me­li­ge reg­ler.

Også infor­ma­sjons­sjef Bjørn Ryd­berg øsn­ker at makt­bruk skal være skjult. Jar­le Aabø skri­ver at han fikk føl­gen­de svar fra Ryd­berg:

Du anty­der at vi i vår virk­som­het bedri­ver makt­over­grep. Det­te er en meget alvor­lig beskyld­ning. Foto­gra­fe­ring og offent­lig­gjø­ring av bil­der uten tje­neste­man­nens god­kjen­nel­se er ikke til­latt. Her reg­ner jeg med at du kjen­ner “vær varsom”-plakaten. Pres­sens Fag­li­ge Utvalg, som du kjen­ner godt, har behand­let fle­re sli­ke til­fel­ler.”

Bjørn Ryd­bergs hen­vis­ning til “Vær Var­som pla­ka­ten” er gans­ke under­lig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:

Pres­sen skal ver­ne om ytrings­fri­he­ten, trykke­fri­he­ten og offent­lig­hets­prin­sip­pet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hind­re åpen debatt, fri infor­ma­sjons­for­mid­ling og fri adgang til kil­de­ne.

Kan­skje var det pkt. 1.4 Bjørn Ryd­berg tenk­te på:

De som utset­tes for ster­ke beskyld­nin­ger skal såvidt mulig ha adgang til sam­ti­dig imøte­gå­el­se av fak­tis­ke opp­lys­nin­ger. Debatt, kri­tikk og nyhets­for­mid­ling må ikke hind­res ved at par­ter ikke er vil­lig til å utta­le seg eller med­vir­ke til debatt.

Men ved å be Bjørn Ryd­berg om kom­men­ta­rer vil­le Jar­le Aabø ha gjort akku­rat det som den­ne bestem­mel­sen kre­ver. Så får jeg leg­ge til at jeg ikke har gjen­nom­gått prak­sis fra Pres­sens Fag­li­ge Utvalg for å se om det kan være hold i den­ne påstan­den fra Bjørn Ryd­berg.

Bjørn Ryd­berg påstår at “Foto­gra­fe­ring og offent­lig­gjø­ring av bil­der uten tje­neste­man­nens god­kjen­nel­se er ikke til­latt”. En infor­ma­sjons­se­jf bør ha såpass inn­sikt i de reg­ler som gjel­der for bil­led­bruk at han vet at det­te ikke er sant. Den rele­van­te lov­be­stem­mel­sen om det­te er åndsv­ker­lo­ven § 45c, som det har vært en rek­ke grun­ner til å kom­men­te­re i den sene­re tid. I den­ne står det bl.a:

Foto­gra­fi som avbil­der en per­son kan ikke gjen­gis eller vises offent­lig uten sam­tyk­ke av den avbil­de­de, unn­tatt når
a) avbild­nin­gen har aktu­ell og all­menn inter­es­se,
b) avbild­nin­gen av per­sonen er mind­re vik­tig enn hoved­inn­hol­det i bil­det,

Bil­der som viser spor­veis­vek­te­res eller secu­ri­tas­vek­te­res volds­bruk har selv­sagt aktu­ell og all­menn inter­es­se. Det kan hel­ler ikke være sær­lig tvil om at avbild­nin­gen av den enkel­te vek­ter er mind­re vik­tig enn hoved­inn­hol­det i bil­det.

Det er selv­sagt ikke hyg­ge­lig å bli avbil­det i situa­sjo­ner som det­te. Men Oslo spor­vei­ers vek­te­re og vek­ter­sel­ska­pe­ne må tåle det­te. De dri­ver en virk­som­het som lig­ger i lovens ytter­gren­se når det gjel­der bruk av makt. Da må de tåle å få søke­ly­set ret­tet mot sin makt­bruk. Hvis de mener at noe av deres virk­som­het ikke tåler offent­lig­het, så bør de slut­te med virk­som­he­ten.

Print Friendly, PDF & Email

TONOs vederlagskrav for musikk på arbeidsplasser — en gjenvisitt

Dag­bla­det skri­ver at sel­ska­pet Micro­fon, som ble kjent på en lite flat­te­ren­de måte da de påtok seg å kre­ve inn “Musikk til arbei­det” pen­ger for TONO, er i ferd med å gå kon­kurs. Det er egent­lig ikke så inter­es­sant for and­re enn Micro­fons kredi­to­rer. Men for meg er det en påmin­nel­se om dis­ku­sjo­nen om TONOs krav for to år siden, om at man skul­le beta­le TONO-veder­lag for å ha en radio eller en PC med lyd­kort på sin arbeids­plass. Jeg var den gang meget kri­tisk, og er det fort­satt.

For tiden hol­der jeg på med en serie podcasts om opp­havs­rett, og jeg har akku­rat vært igjen­nom spørs­må­let rundt den­ne type svakt begrun­ne­de og uri­me­li­ge veder­lags­krav. Seri­en er ennå ikke “ready for pri­me time”. Men den inne­hol­der en del kri­tis­ke kom­men­ta­rer, og noen av dem kan det være grunn til å pre­sen­te­re også her.

Men før jeg går inn i det­te vil jeg pre­si­se­re føl­gen­de: Selv­føl­ge­lig skal kom­po­nis­ter og musi­ke­re ha veder­lag når deres musikk spil­les offent­lig. Når musikk spil­les i radio, som bak­grunns­mu­sikk i res­tau­ran­ter og kjøpe­sent­re, på dis­ko­te­ker, på vente­væ­rel­ser, på fly, tog, bus­ser osv, så skal det beta­les veder­lag for det­te. Der­om hers­ker det ingen tvil og det vil­le også være uri­me­lig om man bare skul­le kun­ne bru­ke musik­ken i sli­ke sam­men­hen­ger uten at de som har skapt og frem­ført den får noe for det.

Opp­havs­man­nen har bl.a. ene­rett til å frem­føre ver­ket for all­menn­he­ten. TONO hev­der, eller hev­det i alle fall den gan­gen, at når jeg har en radio eller en PC med lyd­kort så frem­fø­rer jeg musikk. For­stå det den som kan.

Nå er det bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. Så vi behø­ver nok ikke fryk­te krav om TONO-veder­lag for våre pri­va­te radio­er og hjem­me-PCer. Men når det gjel­der hva som skal anses for frem­fø­ring i for­hold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betyd­ning hvem som utplas­se­rer radio­en eller PCen. Så om vi skal tro TONO så frem­fø­rer alle våre radio­er, TVer og PCer med lyd­kort musikk bare ved sin blot­te eksis­tens. Vi bør være gla­de for at det ikke er sant — det vil­le blitt et for­fer­de­lig spe­tak­kel om det fak­tisk had­de vært slik.

Det hører med i bil­det at man dess­ver­re i en dom avsagt av Högs­ta dom­sto­len i Sve­ri­ge i 1980 ga ret­tig­hets­ha­ver­ne med­hold i at det å plas­se­re et TV på et hotell­rom er anses for en frem­fø­ring og Euro­pa­dom­sto­len har sene­re kom­met til et til­sva­ren­de resul­tat i en annen sak. Men sam­ti­dig sies det klar i for­tal­ten til det såkal­te Info­socdi­rek­ti­vet pkt. 27. Så de har i alle fall beve­get seg på kan­ten i dis­se sake­ne — jeg vil si at de har snub­let i den­ne kan­ten og lan­det på feil side.

Rent fak­tisk må en til­gjenge­lig­gjø­ring i form av en frem­fø­ring inne­bære at man sør­ger for å brin­ge ver­ket fram til mot­ta­ker, slik at den­ne kan til­eg­ne seg ver­ket på en eller annen måte. Når de hev­der at det også er en frem­fø­ring i opp­havs­retts­lig for­stand at man gjør til­gjen­ge­lig utstyr som er nød­ven­dig for å kun­ne til­eg­ne seg et verk som and­re har gjort til­gjen­ge­lig, da påstår man at beteg­nel­se­ne “til­gjenge­lig­gjø­ring” og “frem­fø­ring” skal gis en utvi­det anven­del­se, alt­så at de gis et mer omfat­ten­de anven­del­ses­om­rå­de enn det ord­ly­den gir dek­ning for. Men da må man i det mins­te erkjen­ne at det er det­te man gjør og argu­men­te­re for hvor­for anven­del­ses­om­rå­det bør utvi­des.

Det er bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. At en frem­fø­ring som hotel­let står for i et hotell­rom som alle kan leie seg inn på er for all­menne­he­ten er det ikke vans­ke­lig å aksep­te­re. Men når de hev­der at der­som jeg skul­le spil­le musikk på min PC på kon­to­ret også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten, da blir det absurd.

På det­te punkt er jeg sær­de­les kri­tisk til TONOs argu­men­ta­sjon, og jeg mener den gren­ser til det ure­de­li­ge. Da TONO send­te ut sitt famø­se brev stil­te juri­disk råd­gi­ver Svein Kors­hamn i TONO til nett­møte i Dag­bla­det. Her sa han blant annet:

På sam­me måte er det i bedrif­ter med over 50 ansat­te. Høy­este­rett stad­fes­tet i den såkal­te “Bedrifts­mu­sikk­dom­men” i 1953 at frem­fø­rin­ger i bedrif­ter av en viss stør­rel­se er offent­li­ge. Gren­sen på 50 ble etter dom­men for­hand­let frem.

Det­te er et så mis­vi­sen­de refe­rat av den dom­men det refe­re­res til at det gren­ser mot løgn. Men slik argu­men­te­rer TONO i det­te spørs­må­let og det er slik dom­men stort sett blir refe­ret fra den kan­ten. De frem­stil­ler det som om det­te er klart fast­slått og at det ikek fore­lig­ger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dom­men det vises til var saken at den del pro­duk­sjons­be­drif­ter spil­te musikk over høy­ta­ler­an­leg­get i bedrif­tens pro­duk­sjons­lo­ka­ler. Musik­ken ble dels hen­tet fra radio, dels fra pla­ter. I de aktu­el­le bedrif­te­ne arbei­det det mel­lom 150 og 200 per­soner i dis­se loka­le­ne. Den som var i pro­duk­sjonlo­ka­let fikk høre den musik­ken som den musikk­an­svar­li­ge valg­te å spil­le, enten de vil­le eller ikke. At det­te er en frem­fø­ring er det ingen tvil om, ei hel­ler at frem­fø­rin­gen i en slik situa­sjon vil være uten­for det pri­va­te områ­det og der­med for all­menn­he­ten.

Når de siden refe­re­rer til 50, eller 30 som jeg ofte­re har sett, så gjel­der det en avta­le som i sin tid ble frem­for­hand­let mel­lom TONO og Indu­stri­for­bun­det (som siden har blitt en del av NHO). En slik avta­le vil gjel­de for de som er par­ter i avta­len, men har ingen retts­kilde­mes­sig ver­di. Den kan ikke påbe­ro­pes over­for and­re som et uttrykk for gjel­den­de rett, slik TONO gjør.

Men det som vir­ke­lig skil­ler situa­sjo­nen i den­ne dom­men fra det som TONO nå påstår er frem­fø­ring for all­menn­he­ten er at det i 1953 gjaldt frem­fø­ring for en stor grup­pe som var sam­let i ett loka­le, og hvor de selv ikke kun­ne sty­re musik­ken. Dom­men gir ingen dek­ning for å si at det også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten om jeg på mitt kon­tor skul­le spil­le musikk når jeg sit­ter der ale­ne. Det er ikke antall ansat­te i bedrif­ten, men hvor man­ge musik­ken frem­fø­res for som er avgjø­ren­de for om frem­fø­ring skjer for all­menn­he­ten.

TONO viser en stor iver etter å kun­ne “beskat­te” uli­ke situa­sjo­ner. Jeg set­ter “beskat­te” i anfør­sels­tegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kal­le det veder­lag når det kre­ves pen­ger uten at det fak­tisk skjer noen frem­fø­ring. TONO har også påstått at len­king er frem­fø­ring, og har frem­met krav om veder­lag fra tje­nes­ter som f.eks. len­ker til nett­ra­dio­er.

Det er på høy tid at man set­ter foten ned og sier at nok er nok. I til­legg til at kra­ve­ne er uri­me­li­ge, bidrar også TONO sterkt til å set­te hele opp­havs­ret­ten i van­ry. Ingen for­står rime­lig­he­ten i sli­ke krav, noe som hel­ler ikke er noe rart når det fak­tisk ikke er noen rime­lig­het i kra­ve­ne. Beret­ti­get reak­sjon mot uri­me­li­ge krav vil lett bli til en ube­ret­ti­get kri­tikk mot opp­havs­ret­ten som sådann. Det er ingen opp­havs­menn tjent med. Skul­le TONO vin­ne fram med sin opp­havs­retts­im­pe­ria­lis­me vil det kun­ne bli en Phyr­ros-sei­er som ikke bare TONOs med­lem­mer, men alle opp­havs­menn kan kom­me til å måt­te beta­le dyrt for.

Print Friendly, PDF & Email

Politisk streik

I dag, 12. desem­ber, var det kaos i Oslo. Med­lem­mer av Fag­for­bun­det og Utdan­nings­for­bun­det tok ut sine med­lem­mer i en poli­tisk streik i pro­test mot bud­sjett­for­li­ket i Oslo. Uan­sett hva man måt­te mene om bud­sjet­tet: Det er uak­sep­ta­belt at enkel­te grup­per tar byens befolk­ning som giss­ler for å mar­ke­re sitt poli­tis­ke syn. Grup­per som set­ter i gang sli­ke aksjo­ner som bare ram­mer uskyl­di­ge tredje­par­ter får ingen sym­pa­ti hos meg.

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.