Nettkopiering — dagens kommentar

Etter at debatt­re­dak­tø­ren i dagbladet.no ba meg kom­men­te­re repor­ta­sjen om de såkal­te fil­de­ler­ne (som jeg fore­trek­ker å kal­le nett­ko­pis­ter), har jeg hatt mer fokus på den­ne virk­som­he­ten enn jeg van­lig­vis har. Det var kan­skje der­for jeg fes­tet meg ved to saker i dagens “Kul­tur­nytt” (23.11.07). Den ene saken var at det nors­ke sel­ska­pet Fun­com had­de en for­hånds­pre­sen­ta­sjon av sin sto­re spill­sat­sing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen data­spil­ler, og skal la være å mene noe om selve spil­let. Men i føl­ge “Kul­tur­nytt” har Fun­com inves­tert 200 mill i utvik­lin­gen av det­te spil­let. Det ble nevnt at det­te er det dob­belte hva den hit­til dyres­te nors­ke fil­men, “Slipp Jim­my fri”, kos­tet.

Nett­ko­pis­te­nes grunn­leg­gen­de filo­so­fi er at alt som kan kopie­res er fritt og skal være gra­tis for dem. Data­pro­gram­mer, her­under data­spill, er beskyt­tet under de sam­me reg­le­ne som musikk, film osv. Så om man skal ta nett­ko­pis­te­ne seriøst, så mener de alt­så at de fritt og gra­tis skal kun­ne for­sy­ne seg av et pro­dukt som det har kos­tet 200 mill å utvik­le. Hvis det skul­le være som pira­te­ne øns­ker, så vil­le selv­føl­ge­lig ingen inves­te­re i å utvik­le sli­ke spill eller and­re pro­gram­mer.

For meg er det en uhørt frekk­het når folk får seg til å hev­de over­for de som lager musikk, film, data­pro­gram­mer, lit­te­ra­tur osv, omtrent det­te: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gra­tis. Skaff deg en spon­sor hvis du vil ha pen­ger å leve av, vi beta­ler ikke.” Pira­te­nes for­søk på å for­sva­re sin virk­som­het frem­står bare som dår­li­ge for­søk på å hvit­vas­ke sin dår­li­ge sam­vit­tig­het. Det er en rå og hen­syns­løs ego­is­me fra pira­te­ne som kre­ver å kun­ne ta fra and­re uten å yte noe til­ba­ke.

Den and­re saken som ble nevnt var at fol­ke­ne bak fil­men “Kill Bul­jo” nå går løs på de som las­ter ned fil­men fra nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter. Om jeg opp­fat­tet det rik­tig, så sa man at de anmel­der de som kopie­rer. Man har iden­ti­fi­sert nett­ko­pis­te­ne ved hjelp av IP-num­mer.
Jeg har i en av mine kom­men­ta­rer i den­ne debat­ten sagt at vi må reg­ne med at musikk- og film­bran­sjen i stør­re grad vil gå etter fil­de­ler­ne. At vi skul­le få sli­ke saker så fort, had­de jeg ikke reg­net med. Jeg tror hel­ler ikke at politi­an­mel­del­se er det mest effek­ti­ve i en slik sam­men­heng. Men vi kom­mer nok uan­sett til å se mer til det­te.

Print Friendly, PDF & Email

Pirater i opphavsmenns tjeneste?

En gans­ke van­lig påstand i pira­te­nes for­søk på å for­sva­re sin virk­som­het er at opp­havmen­ne­ne egent­lig tje­ner på pira­te­nes virk­som­het. Tan­ken er at ens verk blir kjent på den­ne måten og at det er en effek­tiv mar­keds­fø­ring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjel­per ikke en musi­ker om en mil­lion men­nes­ker lyt­ter til musik­ken hvis ingen av dis­se beta­ler for musik­ken. For musi­ke­re kan det kan­skje bety at fle­re vil kom­me på kon­ser­ter. Men det er en fat­tig trøst for kom­po­nis­ter. For­fat­te­re vil nok hel­ler ikke fyl­le så man­ge kon­sert­sa­ler om de drar på tur­né for å lese høyt fra bøker som er pirat­ko­piert i et stort antall.

Man fin­ner nok enkelt­ek­semp­ler på at spred­ning blant pira­ter har hatt en posi­tiv mar­keds­fø­rings­ef­fekt. Men det er nok bare i unn­taks­til­fel­ler at en slik mar­keds­fø­rings­ef­fekt kom­mer i nær­he­ten av å veie opp for skade­virk­nin­ge­ne som føl­ger av pirat­virk­som­he­ten.

Hvor stor skade­virk­nin­gen er varie­rer sann­syn­lig­vis for uli­ke verks­ty­per, uten at jeg kjen­ner noen under­sø­kel­ser som sier noe kon­kret om det­te. Film er best på kino. Det kan hen­de at en under­grunns­mar­keds­fø­ring av en film ved pirat­ko­pie­ring bidrar til å gjø­re fil­men omtalt og kjent, slik at fle­re øns­ker å se den på kino. Det pri­mæ­re mar­ke­det for TV-seri­er er TV-sel­ska­per. Etter­mar­ke­det for TV-seri­er på DVD er anta­ge­lig mar­gi­nalt i for­hold til pri­mær­mar­ke­det. I en kom­mer­si­ell TV-ver­den finan­sie­res serie­ne av rekla­me i for­bin­del­se med sen­ding. Jo fle­re seere, desto høy­ere reklame­inn­tek­ter. Høy­ere for­ven­te­de reklame­inn­tek­ter vil bety at fjern­syns­sel­ska­pe­ne beta­ler mer for seri­en. Fjern­syns­sel­ska­pe­ne taper nep­pe så vel­dig man­ge seere på at serie­ne blir pirat­ko­piert, og kan få en del eks­tra seere for­di seri­en har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn nor­malt inter­es­sert i ved­kom­men­de serie for å gid­de å las­te den ned, så de fles­te som gjør det­te ser den nok like­vel.

Musikk er anta­ge­lig den uttrykk­s­form som taper mest på pirat­ko­pie­ring. Pirat­ko­pie­ring kan nok bidra til å gjø­re musik­ken kjent. Men har man først fått en musikk­fil som ikke er alt for hardt kom­pri­mert, så gir det liten mer­ver­di å kjø­pe “the real thing”. Der­for er det grunn til å tro at tapet som føl­ger av pirat­ko­pie­ring er langt stør­re enn det man måt­te tje­ne ved salg som den­ne form for “mar­keds­fø­ring” har ført til. At artis­ter som trek­ker like man­ge folk på sine kon­ser­ter som de gjor­de tid­li­ge­re bare sel­ger en brøk­del av de pla­te­ne gjor­de for noen år siden, bekref­ter det­te. Musi­ke­re kan for­tel­le at for noen år siden var det all­tid man­ge på kon­ser­ter som had­de med en CD de vil­le ha sig­nert. Nå kom­mer folk i ste­de med hjem­me­bren­te CDer og vil ha dis­se sig­nert.

Gra­tis for­mid­ling bru­kes mye ved mar­keds­fø­ring. Plate­sel­ska­pe­ne leg­ger ut musikk­vi­deo­er på YouT­ube. De sen­der ut sto­re meng­der gra­tis filer, osv. Skul­le man se at man tje­ner på at musik­ken er til­gjen­ge­lig i kopie­rings­nett­verk som Pirate­bay, så kan de selv leg­ge den ut der. Så pira­te­nes virk­som­het er nok først og fremst til inn­tekt for pira­te­ne selv (og ikke minst for pira­tentre­pre­nø­rer som tje­ner godt på sine tje­nes­ter), og alt snak­ket om mar­keds­fø­ring er bare et for­søk på å hvit­vas­ke sin sam­vit­tig­het.

Hvor­vidt pirat­ko­pie­ring rent fak­tisk fører til økt salg eller ikke, er like­vel ikke det avgjø­ren­de. Hvis jeg skul­le gi ut musikk, så vil jeg ha meg fra­bedt “hjelp” fra pira­ter. Det er jeg og ingen and­re som da skal bestem­me hva som even­tu­elt skal gjø­re gra­tis til­gjen­ge­lig, hvor­dan det­te skal gjø­res, gjen­nom hvil­ke kana­ler, osv. Selv om det unn­taks­vis skul­le vise seg at pira­te­ne had­de rett, så er det opp­havs­man­nen som bestem­mer. Jeg har ald­ri kun­net for­dra de som hev­der å vite hva som er til mitt eget bes­te, også selv om de av og til skul­le ha rett. Jeg vil ikke høre fra pira­ter at jeg egent­lig er tjent med at de plynd­rer meg.

Print Friendly, PDF & Email

Creative Commons — usansk imperialisme på opphavsrettens område

Lar­ry Les­sig har satt søke­ly­set på en rek­ke uhel­di­ge utvik­lings­trekk innen opp­havs­ret­ten. Ret­tig­hets­ha­ver­ne har stram­met gre­pet mer og mer. Jeg har null sym­pa­ti med de som vil stje­le and­res verk uten å beta­le for dem. Men det krea­ti­ve rom har blitt sta­dig tran­ge­re når under­hold­nings­in­du­stri­en nid­kjært pas­ser på sine ret­tig­he­ter og tru­er med rui­ne­ren­de erstat­nings­krav om man ikke dan­ser etter deres pipe.

Lar­ry Les­sigs svar har vært å etab­le­re Crea­ti­ve Com­mons. Det har fått en nær­mest reli­giøs til­hen­ger­ska­re. Man sier fra seg ret­tig­he­ter for å åpne opp rom­met for ska­pen­de inn­sats, som en reak­sjon mot de sene­re års til­stram­min­ger. Men usa­ne­re skal all­tid over­dri­ve. Det er i USA opp­havs­retts­ut­vik­lin­gen vir­ke­lig har gått av skaf­tet, og sva­ret fra Lar­ry Les­sig er pre­get av det­te. Det er en usansk løs­ning på et usansk pro­blem. Vi har pro­ble­met også hos oss, om enn i mind­re alvor­lig grad. Men pro­ble­met kan ikke løses på usan­ske pre­mis­ser.

Con­ti­nue read­ing Crea­ti­ve Com­mons — usansk impe­ria­lis­me på opp­havs­ret­tens områ­de

Print Friendly, PDF & Email

Man deler ikke filer — det vanskelige skillet mellom verk og eksemplar

Over­gang fra salg av eksemp­la­rer til ned­las­ting av filer er en stør­re end­ring enn hva man­ge synes i stand til eller er vil­li­ge til å inn­se. Mens man med begeist­ring tar for seg av nye mulig­he­ter, insis­te­rer man på å behol­de alt som var knyt­tet til det gam­le. Mang­len­de inn­sikt på det­te punk­tet er en vik­tig kil­de til for­vir­ring når det gjel­der ebø­ker, nett­ko­pie­ring (“fil­de­ling”) m.m. Etter først å ha skre­vet begeist­ret om Ama­zon Kind­le, refe­rer Eirik Newth til et inn­legg fra Dive Into Mark med kri­tis­ke kom­men­ta­rer. Dive Into Marks hoved­inn­ven­ding synes å være at man ved Kind­le ikke len­ger kan gi bort eller sel­ge bruk­te bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjø­per en bok, en CD, en DVD, et bil­de eller noe annet, så kjø­per man et eksemp­lar. Man kjø­per en fysisk gjen­stand som er bærer av ver­ket. Jeg kan gjø­re hva vi vil med mitt eksemp­lar. Jeg kan note­re i boken, jeg kan rive ut side­ne og bret­te papir­fly, jeg kan for­sø­ke om en CD er egnet som frees­bee – og jeg kan gi det bort, sel­ge det eller låne det bort. Det­te gjel­der rådig­he­ten jeg har i kraft av eien­doms­rett til det eksemp­la­ret jeg har kjøpt – alt­så bun­ken med inn­bun­det papir påført trykk­sver­te hvis det gjel­der en bok.

Con­ti­nue read­ing Man deler ikke filer — det vans­ke­li­ge skil­let mel­lom verk og eksemp­lar

Print Friendly, PDF & Email

Kindle — eBoken “ready for take off”?

KindleAma­zon har lan­sert sin tekst­le­ser Kind­le. For 399$ kan man få en hen­dig enhet som i føl­ge rekla­men skal være utmer­ket for å lese tekst. Den vei­er 10,3 Oz, som er litt under 300 gram. Bare for sam­men­lig­nin­gens skyld la jeg en inn­bun­det bok på 160 sider på kjøk­ken­vek­ta. Den vei­de 348 gram, alt­så litt mer enn Kind­le. Når jeg er på rei­se skul­le jeg gjer­ne ha kun­net begren­se reise­lek­ty­ren til en Kind­le.

Tekst­le­se­re eller elekt­ro­nis­ke bøker har vært for­søkt lan­sert før, uten sær­lig hell. For at en slik dings skal kun­ne bli en suk­sess må minst to vil­kår være opp­fylt i til­legg til at den må være enkel å bru­ke: Skjer­men må være god å lese og det må være et til­strek­ke­lig stort til­bud av inn­hold som folk fak­tisk er inter­es­sert i å lese. Stort sett har de sys­te­mer som til nå har vært lan­sert svik­tet på beg­ge punk­ter. Det vil være et pluss om lese­ren har til­leggs­funk­sjo­ner som kan gi den et stør­re anven­del­ses­om­rå­de enn tra­di­sjo­nel­le bøker, men det­te vil ikke sel­ge dings­en hvis det grunn­leg­gen­de svik­ter.

Con­ti­nue read­ing Kind­le — eBo­ken “ready for take off”?

Print Friendly, PDF & Email

Naivt av røde Jackson

Dani­el Søland Jack­son skri­ver i Dag­bla­det 20.11.07 at Fil­de­ling er begyn­nel­sen på en ny indu­stri­ell revo­lu­sjon. I en tid­li­ge­re kom­men­tar på den­ne blog­gen har jeg, etter en debatt i Stu­den­ter­sam­fun­det i Trond­heim, skre­vet at jeg mener at pira­te­ne er nai­ve. Det var Dani­el Søland Jack­son som repre­sen­ter­te pira­te­ne i den debat­ten, og alt­så var nai­vi­te­tens hoved­tals­mann.

Dani­el Søland Jack­son inn­ser at de som lager musikk og and­re ånds­verk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bed­re enn fjor­ti­s­pi­ra­te­ne. Han har to måter å finan­siere det­te på: Avgift på bred­bånd og gene­rel­le skat­ter, alt­så beta­ling over stats­bud­sjet­tet.

At en som sit­ter i IT-utval­get i par­ti­et Rødt vil eli­mi­ne­re alt som sma­ker av mar­ked, er vel ikke sær­lig over­ras­ken­de. Man kan si at den sam­me nai­vi­te­ten begru­ner både valg av par­ti og “løs­ning” på finan­sie­ring av digi­tal kul­tur.

Con­ti­nue read­ing Naivt av røde Jack­son

Print Friendly, PDF & Email

Noen kommentarer til musikkpirater og andre

Kom­men­ta­re­ne til mitt inn­legg om fil­ko­pie­ring via net­tet var gans­ke for­ut­sig­ba­re. At noen mener at jeg repre­sen­te­rer en røst fra stein­al­de­ren og ikke har skjønt noen ting, er bare hva man må reg­ne med. Det er hel­ler ikke over­ras­ken­de at noen hard­nak­ket mener at masse­ko­pie­ring av filer over inter­nett er ok. Men noe av det kan det være verdt å sva­re på.

Eirik Newth har på sin blogg etter­lyst tan­ker muli­ge for­ret­ninge­mo­del­ler. Det­te har jeg tatt opp i en egen kom­men­tar.

Før jeg kom­men­te­rer det­te nær­me­re, kan føl­gen­de slås fast: Det er ulov­lig å gjø­re verk til­gjen­ge­lig på inter­nett uten opp­havs­man­nens sam­tyk­ke, enten det­te skjer ved såkalt fil­de­ling eller på annen måte. Det er hel­ler ikke lov å kopiere filer til pri­vat bruk der­som det man kopie­rer fra er ulov­lig frem­stilt eller ulov­lig gjort til­gjen­ge­lig, hvil­ket i prak­sis vil si at det ikke er til­latt å las­te ned fra inter­nett­ko­pis­ter, også kalt “fil­de­le­re”.

Vi må for­sva­re ret­ten til å kun­ne ska­pe. Kopis­te­ne tren­ger ikke noe for­svar. Der det i dag er grunn til bekym­ring er når man risi­ke­rer å bli sak­søkt om man bru­ker av kul­tur­ar­ven til å ska­pe nye verk. Ole John Aan­dal har nylig kom­met i medie­nes søke­lys for det han stil­ler ut i Pors­grunn kunst­for­ening. Han har bl.a. brukt bil­der av halv­nak­ne jen­ter, bil­der han har fun­net på net­tet og brukt uten å spør­re noen om til­la­tel­se. Hans bruk av bil­de­ne er etter min mening klart ulov­lig. Han bur­de åpen­bart ha inn­hen­tet sam­tyk­ke fra jen­te­ne (noe han gans­ke sik­kert ikke vil­le ha fått), eller gjort dem ugjen­kjen­ne­li­ge.

Con­ti­nue read­ing Noen kom­men­ta­rer til musikk­pi­ra­ter og and­re

Print Friendly, PDF & Email

Nettbaserte forretningsmodeller — innledning

Eirik Newth skri­ver i sin blogg at det er synd jeg i mitt inn­legg i Dag­bla­det ikke kom­men­te­rer frem­ti­di­ge for­ret­nings­mo­del­ler for de som også i frem­ti­den øns­ker å leve av sin opp­havs­rett. Det var mye jeg gjer­ne skul­le ha tatt med og mye jeg gjer­ne skul­le ha skre­vet mer om. Men jeg syn­tes at min artik­kel alle­re­de var for lang. Den­ne kom­men­ta­ren er len­ger, og der­for har jeg delt den inn i fle­re deler.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er all­tid mor­somt å spe­ku­le­re i hvor­dan frem­ti­den vil se ut.

Jeg leg­ger til grunn at de som ska­per ånds­verk også i frem­ti­den skal kun­ne få beta­ling for det­te. Den som skal kun­ne bru­ke sin tid på å ska­pe ånds­verk må ha noe å leve av. Hvis de må bru­ke mye tid på en brø­d­jobb blir det liten tid til å ska­pe. Selv om pen­ger ikke nød­ven­dig­vis får folk til å ska­pe, så kan man­gel på pen­ger være en effek­tiv måte å hind­re at man gjør det. En sul­ten kunst­ner vil som regel være mer opp­tatt av å skaf­fe seg mat enn av å ska­pe kunst. Et lite språk­sam­funn som Nor­ge kan nep­pe opp­rett­hol­de et rikt kul­tur­liv uten bety­de­lig støt­te fra det offent­li­ge. Men den kan ikke bli slik at kul­tur­ar­bei­de­re blir stats­an­sat­te på fast lønn.

De som er kul­tur­for­bru­ke­re må beta­le for sitt kul­tur­kon­sum, selv om pri­sen kan være sub­si­di­ert. I Nor­ge vil vi fort­satt ha en blan­ding av indi­vi­du­el­le og kol­lek­ti­ve ord­nin­ger. Men et kul­tur­li­vet kan ikke bare base­res på kol­lek­ti­ve ord­nin­ger – ord­nin­ger som inne­bæ­rer at man må søke og over­be­vi­se en eller annen sti­pend­ko­mi­té om man skal få pen­ger. Kol­lek­ti­ve ord­nin­ger har en lei tendens til å bare støt­te det etab­ler­te. At sta­ten nå støt­ter rock er mer et tegn på at rock­en har blitt en del av det etab­ler­te enn på at polti­tik­ken end­res. Det er mer sym­pto­ma­tisk at en av Nor­ges vik­tigs­te kul­tu­rel­le eks­port­ar­tik­ler, Black Metal, ikke har mot­tatt noe støt­te fra det offi­si­el­le Nor­ge. Og uan­sett vil dis­se ord­nin­ge­ne være nasjo­na­le feno­me­ner mens det som skjer på inter­nett vil være glo­balt.

Jeg er blant dem som tror at tra­di­sjo­nel­le kul­tu­rel­le uttrykk og de medi­er vi kjen­ner kom­mer til å leve en god stund til. Det spret­ter sta­dig fram tek­no­logif­rels­te som spår en snar­lig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det mes­te lever vide­re. Det nye kom­mer i til­legg til det vi har, det erstat­ter det ikke – i alle fall ikke før etter gans­ke lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har all­tid måt­tet ha et styk­ke tek­no­lo­gi for å kun­ne høre her­me­ti­sert musikk, og spran­get fra en gene­ra­sjon tek­no­lo­gi til den nes­te er ikke så stor. Men det kan nok være man­ge som liker å ha det fysis­ke obje­ket, og det er noe nytt når man går over fra leve­ring på fysisk medi­um til leve­ring via nett. Det er ingen for­nuf­ti­ge grun­ner til at lek­si­ka skal fort­set­te å kom­me på papir. Lek­si­kon­pro­du­sen­te­ne trod­de i en peri­ode at bare online-tje­nes­ter vil­le være aktu­el­le. Men både Encylo­pe­dia Bri­tan­ni­ca og Sto­re Nors­ke Lek­si­kon har nylig kom­met i nye utga­ver i bok­form for­di det vis­te seg at det var det­te mar­ke­det vil­le ha. Om man vur­de­rer pri­sen i for­hold til atall opp­slag de fles­te gjør i sine lek­si­ka, så er pri­sen for hvert opp­lag sann­syn­lig­vis velg­dig høy. Men man skal åpen­bart ikke under­vur­de­re ver­di­en av å kun­ne ha eksemp­la­ret selv og av å ha et flott bok­verk i sin bok­hyl­le. Folks valg er ikke all­tid rasjo­nel­le i sine valg.

Nes­te: For­ret­nings­mo­del­ler» 

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.