Den besværlige ytringsfriheten — Gørild Mauseths fiskesex

Gørild Mau­seth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sex­sce­nen fra fil­men “Brent av frost” i et TV-inn­slag. Jeg har ikke sett fil­men eller NRK-inn­sla­get. Jeg vil der­for ikke mene noe om hvor­vidt NRK har opp­trådt ulov­lig i den kon­kre­te saken. I den grad man kan sto­le på avis­om­ta­ler, kan må få en rede­gjø­rel­se for saken i Dag­bla­det 27.03.2007. Men saken rei­ser noen prin­si­pi­el­le spørs­mål som det er verdt å dis­ku­te­re.

Vi har rett til å site­re fra et offent­lig­gjort verk “i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger”. Det­te føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 22. Sitat­ret­ten er ikke begren­set til tekst. Vi kan også site­re f.eks. musikk og film.

Sitat­ret­ten er i rea­li­te­ten en ytrings­fri­hets­be­stem­mel­se. Vi skal kun­ne under­byg­ge det vi skri­ver og det vi even­tu­elt kri­ti­se­rer gjen­nom sita­ter. For at jeg skal kun­ne site­re må jeg set­te sita­tet inn i en sam­men­heng hvor det­te er rele­vant. Løs­rev­ne utta­lel­ser eller film­klipp som pre­sen­te­res som mor­som­me enkelt­inn­slag ikke “sitat”. Men å vise en film­sce­ne i for­bin­del­se med omta­le av en film hvor den­ne sce­nen blir paro­di­ert, høres ut til å lig­ge innen­for det til­lat­te. Kra­vet om “god skikk” inne­bæ­rer bl.a. at man ikke må site­re mer enn det som er nød­ven­dig i for­hold til for­må­let, og at man må site­re på en måte som ikke er mis­vi­sen­de, kren­ken­de m.m. i for­hold til det som site­res. Om NRKs bruk av film­klip­pet her var innen­for det til­lat­te, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offent­lig, enten det er i form av skrift­styk­ker eller opp­tre­den på film, har gitt fra seg noe av kon­trol­len. De fles­te som har ytret seg i det offent­li­ge som har nok sagt noe man gjer­ne skul­le ha hatt usagt. Men man kan ikke spo­le tiden til­ba­ke og redi­ge­re for­ti­den. Det man har sagt, står der. Vi må reg­ne med å bli kon­fron­tert med utta­lel­ser vi i dag ikke vil stå inne for, bil­der man ikke er sær­lig stolt av, osv.

Ytrings­fri­he­ten er ikke all­tid beha­ge­lig. Det gjel­der enten det er stor­tings­menn som blir utskjelt av parti­kol­le­ger, og for skue­spil­le­re som møter film­sce­ner man selv helst vil glem­me.

Gøril Mau­seth har, fort­satt i føl­ge medie­om­ta­len, påbe­ropt seg en klau­sul i avta­len med film­pro­du­sen­ten om at den­ne sce­nen ikke skal kun­ne bru­kes uten­for sin kunst­ne­ris­ke sam­men­heng. En slik klau­sul er ikke bin­den­de for and­re enn de som er part i avta­len. Om en for­fat­ter inn­går en avta­le med sitt for­lag om at vis­se avsnitt i en bok ikke skal site­res, så behø­ver ingen and­re å bry seg om den­ne avta­len. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offent­lig skal ikke kun­ne bestem­me hvor­dan and­re skal kun­ne for­hol­de seg til ytrin­gen, og skal ikke kun­ne bestem­me at bare de som er “snil­le” skal få lov til å site­re. Man skal hel­ler ikke måt­te beta­le for å site­re. Det var nok hel­ler naivt av Gøril Mau­seth å tro at hun gjen­nom en slik klau­sul skul­le kun­ne kon­trol­le­re hvor­dan sce­nen vil­le bli brukt i and­re sam­men­hen­ger.

Tan­ch­red Ibsen laget i sin tid fil­men “To mis­ten­ke­li­ge per­soner”, basert på Gun­nar Alf Lar­sens nøk­kel­ro­man om det såkal­te “Lens­manns­mor­det”. En av de som var dømt for det­te dra­pet gikk til sak for å få stan­set fil­men. Han øns­ket ikke ny opp­merk­som­het rundt den­ne saken. Han fikk stan­set fil­men gjen­nom en dom fra Høy­este­rett Rt 1952 s. 1217. Men der­med skrev han seg inn i norsk retts­his­to­rie og kul­tur­his­to­rie, og han vil for all­tid bli hus­ket. Gøril Mau­seth kan opp­nå noe av det sam­me. Uan­sett utfall aktua­li­se­rer retts­sa­ken film­sce­nen, og man rett­fer­dig­gjør å vise sce­nen for å kun­ne for­tel­le hva stri­den drei­er seg om. Om NRK i det pro­gram­met som er utgangs­punk­tet for retts­sa­ken skul­le ha over­trådt gren­sen for hva som er aksep­ta­belt, så gjør dagens nyhets­in­ter­es­se at den uan­sett må kun­ne vises ved omta­le av retts­sa­ken.

Print Friendly, PDF & Email

Statlig bidrag til språklig underholdning

I Språk­te­i­gen 9. novem­ber 2008 kun­ne man bl.a. for­tel­le at det nå var kom­met et språk­lig beadrbei­det, og der­med mer les­lig “Skje­ma for avta­le om under­hold­nings­bi­drag for barn”. Det var etter det jeg for­sto For­ny­ings og admi­ni­stra­sjons­de­par­te­men­tet som stod bak det­te. Jeg skvatt da jeg hør­te det­te og måt­te høre på det en gang til for å for­sik­re med om at jeg had­de hørt rik­tig. Det er man­ge som snub­ler i orde­ne ‘under­holds­bi­drag’ og ‘under­hold­nings­bi­drag’. Det førs­te er bidrag til en per­sons under­hold, det and­re et bidrag til kvel­dens under­hold­ning. Under­holds­bi­drag er nok lite under­hol­den­de.

Jeg har fore­lø­pig ikke klart å spo­re opp det skje­ma­et som det ble hen­vist til. Der­for vet jeg ikke om det er språk­fol­ke­ne som har stått for den språk­li­ge for­enk­lin­gen av skje­ma­et som har dum­met seg ut eller om det er redak­sjo­nen i Språk­te­i­gen. [Etter å ha fått en e-post fra pro­gram­le­der i Språk­te­i­gen, Ran­di Lille­al­tern, vet jeg nå at det var Språk­te­i­gen som for­mid­let det­te feil, se kom­men­tar til inn­leg­get.] Hvis det vir­ke­lig står det i skje­ma­et som det ble sagt, da bør skje­ma­et vra­kes og man må få ut et nytt hvor man bru­ker kor­rekt beteg­nel­se på det­te bidra­get.

I min jakt etter skje­ma­et søk­te jeg først på regjeringen.no.  Der fikk jeg 12 treff på “under­hold­nings­bi­drag”, men det skje­ma­et jeg let­te etter fant jeg ikke. Selv Jus­tis­de­par­te­men­tet had­de snub­let i det­te i en tolk­nings­ut­ta­lel­se. Jus­tis­de­par­te­men­tet pre­se­te­rer å gjø­re den­ne blun­de­ren i en utta­lel­se om dek­nings­lo­ven § 2–7 annet ledd, bok­stav d, hvor det kor­rek­te uttryk­ket under­holds­bi­drag bru­kes i den lov­teks­ten de uta­ler seg om. I utta­lel­sen heter det:

Det føl­ger av § 2–7 annet ledd bok­stav d at utlegg i utgangs­punk­tet kan tas i “under­holds­bi­drag som til­kom­mer ekte­fel­le, barn eller et barns mor”. Det er her de to sis­te alter­na­ti­ve­ne som kan være aktu­el­le; barne­bi­dra­get ses på som et under­hold­nings­bi­drag som enten til­kom­mer “barn” eller “et barns mor”.”

Man skul­le tro Jus­tis­de­par­te­men­tet ser det­te bidra­get som sang, klov­ne­ri eller annen under­hold­ning for bar­net eller bar­nets mor.

I ett av de 12 doku­men­te­ne bru­kes ordet under­hold­nings­bi­drag i sin ret­te betyd­ning.  Det­te er NOU 1995: 26 Barne­om­bud og barn­dom i Nor­ge, I avsnitt 4.2.3 om Trond-Vig­go Tor­ger­sen kan vi lese:

Bar­na demon­strer­te en omfat­ten­de kunn­skap om Trond-Vig­go Tor­ger­sens uli­ke rol­ler og opp­tre­de­ner i media, og da sær­lig gjen­nom fjern­sy­net. De had­de hel­ler ingen vans­ker med å skil­le mel­lom hans rene under­hold­nings­bi­drag som vakt­mes­ter, gam­mel mann eller utkledd dame, og hans vir­ke som leder av barne­pro­gram med kla­re peda­go­gis­ke til­snitt. ”

I de 11 and­re doku­men­te­ne var ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ brukt der man skul­le ha brukt ‘under­holds­bi­drag’.

Da jeg ikke fant det doku­men­tet jeg søk­te etter på regjeringen.no, tenk­te jeg at det kan­skje kun­ne fin­nes hos NAV. Et søk på ‘under­hold­nings­bi­drag’ ga 79 treff, men ingen så ut til å være det doku­men­tet jeg søk­te etter. Samt­li­ge var doku­men­ter hvor man feil­ak­tig bru­ker ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ der det skul­le ha stått ‘under­holds­bi­drag’. Så her bidrar NAV til å spre og semen­te­re språk­li­ge mis­for­stå­el­ser.

Når både Øko­no­misk ord­bok og  Gyl­den­dals (nett)ordbok bru­ker ‘under­hold­nings­bi­drag’ der det skul­le ha stått ‘under­holds­bi­drag’, er det ikke sær­lig over­ras­ken­de at også and­re snub­ler.

For å for­sik­re med om at det ikke var jeg som had­de mis­for­stått fore­tok jeg også noen søk i Lov­data.  Jeg fant ikke en enes­te fore­komst av ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ i lov­giv­nin­gen, mens ordet ‘under­holds­bi­drag’ fore­kom­mer en rek­ke gan­ger. Så det er nok byrå­kra­te­ne og deres even­tu­el­le språk­kon­su­len­ter som har snub­let, ikke lov­gi­ver.

Vi juris­ter har godt av å bli språk­lig grans­ket fra tid til annen. Men det skje­ma­et Språk­te­i­gen omtal­te, hvis omta­len var kor­rekt (jeg har ikke fun­net skje­ma­et), er et eksem­pel på at man ikke kan slip­pe språk­folk til på egen­hånd i juri­dis­ke teks­ter. Man må for­stå inn­hol­det i den tekst man bear­bei­der, ellers kan det ende som et ufri­vil­lig under­hold­nings­bi­drag.

Print Friendly, PDF & Email

Immateriell lønn

I en artik­kel i Bok og biblio­tek 3. novem­ber 2008, skri­ver Tho­mas Gram­stad bl.a. det­te:

Over­skudd over­flø­dig­gjør den eks­klu­si­ve eien­doms­ret­ten og mulig­gjør en fri deling — en inklu­siv eien­doms­rett. Over­skudds­etik­ken er alt­så stikk mot­satt av kna­pp­hets­etik­ken: den er basert på tran­gen til å dele, gir grunn­lag for et sosi­alt og kul­tu­relt fel­les­skap og gir en indi­vi­du­ell imma­te­ri­ell beløn­ning.”

Det er mye som kan sies bare om det­te avsnit­tet, og enda mer om man kom­men­te­rer hele artik­ke­len. Men jeg skal i førs­te omgang nøye meg med å kom­men­te­re et uttrykk: Imma­te­ri­ell beløn­ning. Jeg har ald­ri tid­li­ge­re støtt på det uttryk­ket, og Tho­mas Gram­stad for­kla­rer ikke hva han måt­te mene med det.

Jeg spi­ser ikke imma­te­ri­ell mat, mine lån er dess­ver­re ikke imma­te­ri­el­le, osv. Så for å kla­re meg i hver­da­gen er jeg fak­tisk helt avhen­gig av en mate­ri­ell godt­gjø­rel­se for mitt arbeid. Jeg opp­le­ver meg ikke som noen avvi­ker på det­te punk­tet. Kunst­ne­re og kul­tur­ar­bei­de­re kan så vidt jeg vet hel­ler ikke kla­re seg på imma­te­ri­ell mat.

De av oss som har en fast lønn er ikke avhen­gi­ge av inn­tek­ter fra det vi skri­ver eller annen kul­tu­rell pro­duk­sjon vi måt­te stå for. I den aka­de­mis­ke ver­den pub­li­se­rer man for å del­ta i det viten­ska­pe­li­ge fel­les­ska­pet og for per­son­lig pre­sti­sje. And­re kan pub­li­se­re for å misjo­ne­re for sitt syn, enten er reli­giøst, poli­tisk eller noe annet — f.eks. at man vil misjo­ne­re for at folk skal mis­te mulig­he­ten for å få ordent­li­ge inn­tek­ter fra sin ånds­pro­duk­sjon. Men for­fat­te­re og and­re som hen­ter sine inn­tek­ter i mar­ke­det for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berøm­mel­se. De tren­ger en mate­ri­ell godt­gjø­rel­se.

Et av bud­ska­pe­ne i Tho­mas Gram­stads inn­legg synes å være at Tho­mas Gram­stad og and­re mener å ha rett til å “dele” det and­re har skapt, mens opp­havmen­ne­ne skal “kom­pen­se­res” med luf­tig sva­da som for anled­nin­gen er kalt “imma­te­ri­ell beløn­ning”.

Print Friendly, PDF & Email

Opphavsrett på sykehjemmet

Jens Brun-Peder­sen har hatt “mim­re-juke­boks” på Pau­lus syk­hjem med ønske­klipp fra YouT­ube har vi kun­net lese i Aften­pos­ten og Dag­bla­det. En kom­men­tar fra Kath­ti­ne Aspaas sat­te syke­hjem­met på ide­en.

Eirik Newth kom­men­ter­te saken og men­te at det­te måt­te være i strid med ånds­verks­lo­ven og kon­klu­der­te med føl­gen­de:

Mitt syn — som under­byg­ges av epi­so­der som det­te — har len­ge vært at man bør føl­ge pølse­fab­rikk­prin­sip­pet: jo mind­re vi for­tel­ler om ånds­verk­lo­ven og dens vir­ke­li­ge kon­se­kven­ser for bru­ker­ne, desto bed­re for ret­tig­hets­ha­ver­ne.”

Jan Omdahl fulg­te opp med en kom­men­tar i Dag­bla­det, under over­skif­ten “Er pirat­ko­pie­ring greit, bare du er gam­mel nok?”.

Det er øns­ke­lig at vår nære his­to­rie, bl.a. i form av gam­le TV-opp­tak, gjø­res til­gjen­ge­lig. Det er ingen uenig­het om det­te målet. NRK gjen­nom­fø­rer i sam­ar­beid med Najo­nal­bi­blio­te­ket et stor­tstilt pro­sjekt for å digi­ta­li­se­re alt som fin­nes i NRKs arki­ver. Mye av det­te er til­gjen­ge­lig på NRK Gull. Men man kan ikke i sin iver etter å gjø­re alt til­gjen­ge­lig kut­te alle hjør­ner og set­te opp­havs­menns og utøve­res inter­es­ser til side. Det tar tid og det kom­mer nok også til å kos­te å gjø­re alt det­te til­gjen­ge­lig.

Con­ti­nue read­ing Opp­havs­rett på syke­hjem­met

Print Friendly, PDF & Email

Når blir man voksen?

I plate­bu­tik­ker har det duk­ket opp en ekkel gen­re: “For godt voks­ne”, eller bare “vok­sen” som det heter i musikkon­line. Der fin­ner man gam­le norsk­topp­hel­ter som Stein Inge­brigt­sen, Hans Petter Han­sen og and­re, noe skik­ke­lig mimre­mu­sikk samt “kva­li­tets­mu­sikk” som Sput­nik og Rune Rud­berg.

Jeg trod­de jeg kun­ne reg­ne med som vok­sen etter å ha pas­sert 50. Men skal man tro plate­sel­ger­ne er dår­lig musikk­smak en del av vok­sen­li­vet. Det er bare å star­te jak­ten på ung­doms­kil­den. Måt­te jeg ald­ri bli vok­sen.

Print Friendly, PDF & Email

En ubehagelig likhet

I dag kan vi lese at David Irving like­vel har tenkt å rei­se til Lil­le­ham­mer for å lage sitt eget arran­ge­ment. Det må han gjer­ne gjø­re. David Irving har, som alle and­re, sin ytrings­fri­het. Og and­re har en like selv­føl­ge­lig rett til ikke å kom­me eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bil­det som illust­re­rer artik­ke­len gir en litt ekkel påmin­nel­se om Knut Steens Kong Olav-monu­ment. Knut Steen har gitt Kong Olav den sam­me ges­ten som David Irving viser på Aften­pos­tens bil­de. Det var den­ne ges­ten som man­ge, meg selv inklu­dert, ikke lik­te. Den gir asso­sia­sjo­ner mer i ret­ning det David Irving står får enn det vi for­bin­der med Kong Olav. Bil­det av David Irving blir en bekref­tel­se av at det var rik­tig av Oslo kom­mu­ne å si nei til sta­tu­en.

Da jeg søk­te etter et egnet bil­de av Knut Steens monu­ment var jeg også inn­om hans nett­gal­le­ri. Når man ser på noe av det som vises på hans nett­gal­le­ri kan man godt for­stå at Knut Steen ble fore­spurt, for her vises mye inter­es­sant. Men konge­sta­tu­en er bare ikke vel­lyk­ket.

Print Friendly, PDF & Email

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til ons­dag 15. okto­ber står vi igjen over­for årets vir­ke­lig sto­re per­son­vern­kren­kel­se: Nå skal et nytt sett av opp­lys­nin­ger om vår inn­tekt, for­mue osv. Det er klart for at vi skal graf­se i fami­lie, nabo­ers og kjen­di­s­ers inn­tekts­for­hold. Bon­de­vik II-regje­rin­gen, med Per Kris­ti­an Foss som finans­mi­nis­ter, sør­get for at adgan­gen til graf­sing i alle fall ble begren­set. Men da Kris­tin Hal­vor­sen over­tok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” poli­tikk: Nå skul­le det igjen være fritt fram for graf­sing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til den­ne graf­sin­gen. Det har ingen kon­troll­funk­sjon. Hvis vi vil vite hvor mye uli­ke grup­per bidrar med, kan det­te gjø­res uten at man abso­lutt skal se på navn­git­te enkelt­per­soner.

Skatte­be­ta­ler­for­enin­gen har laget et opp­rop mot den­ne graf­sin­gen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på opp­ro­pet!

Print Friendly, PDF & Email

Må alt som kan stjeles deles?

Digi.no skri­ver 10. okto­ber 2008 noe som synes å være et refe­rat fra et av for­ny­ings­mi­nis­ter Hei­di Gran­de Røys’ møter i det råd­gi­ven­de orga­net eNor­ge-forum, med tit­te­len “- Bør leg­ge til ret­te for delings­kul­tur”. I digi.no kan vi bl.a. lese føl­gen­de utta­lel­se fra medie­ut­vik­ler Erik Sol­heim i NRK:

NRK lager inn­hold som er lisens­fi­nan­siert av det nors­ke folk, og det er der­for natur­lig at inn­hol­det deres blir til­gjenge­lig­gjort på inter­nett gra­tis. Men det er ikke så enkelt som man skul­le tro. Sol­heim for­tal­te at det sto­re pro­ble­met skyl­des én ting. Ret­tig­he­ter.

NRK har eks­pe­ri­men­tert med å leg­ge ut inn­hold på net­tet, men sta­dig stø­ter de på uli­ke hind­rin­ger. Blant annet opp­le­ver de at ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­nen for musikk, TONO, har en gam­mel­dags tanke­gang.

- Dess­ver­re skjøn­ner ikke TONO hvor­dan net­tet fun­ge­rer, de sier kan­skje at vi kan få til­la­tel­se til å dele ut et pro­gram som inne­hol­der musikk som de har ret­tig­he­ten til i et halvt år. Men det hol­der ikke. Inn­hol­det må få lov til å lig­ge ute til evig tid, sier Sol­heim.

- TONO er en hem­sko, og vi må slut­te å bru­ke musikk gjen­nom dem hvis ikke hold­nin­gen deres end­res, mener han.”

Con­ti­nue read­ing Må alt som kan stje­les deles?

Print Friendly, PDF & Email

Journalisters regneferdigheter

NRK, VG og sik­kert fle­re and­re medi­er (det er en NTB-mel­ding) mel­der at infla­sjo­nen i Zim­bab­we er 231 mill pro­sent. Kan­skje er det rik­tig. Men illust­ra­sjons­ek­semp­let viser at pro­sent­reg­ning ikke er jour­na­lis­ters ster­kes­te side. For i føl­ge avi­se­ne betyr det at det som kos­tet en kro­ne for et år siden nå kos­ter 231 mill kro­ner. I alle fall da jeg gikk på sko­len lær­te vi at en økning på en pro­sent var en økning på en pro­sent. Hvis pri­sen på det som kos­tet en kro­ne for et år siden har økt med en pro­sent, da kos­ter den i dag 1,01 kro­ne.

Tab­lo­i­de jour­na­lis­ter må tyde­lig­vis over­dri­ve en smu­le her også. Så for dem er en prosnt pris­stig­ning en dob­ling: Med en pro­sent pris­stig­ning er en kro­ne med tab­lo­id pro­sent­reg­ning økt til 2 kr, og med 231 mill % infla­sjon øker den til 231 mill kro­ner. Slik jeg lær­te å reg­ne pro­sen­ter skul­le det som kos­tet en kro­ne for et år siden kos­te 2,31 mill i dag. Men det som kos­tet 100 kro­ner for et år siden, det vil kos­te 231 mill i dag. Det er fort­satt en spen­stig pris­stig­ning. Og for en tab­loid­jour­na­list er vel det å bom­me med en fak­tor på 100 innen­for van­lig feil­mar­gin.

Det er litt komisk at VG bom­mer på den­ne måten sam­ti­dig som det går en debatt lin­ket fra for­si­den om at man er lei jour­na­lis­ter som ikke har pei­ling på det de skri­ver om. Nå er utgangs­punk­tet for den debat­ten rik­tig­nok at Aften­pos­ten har kom­met til å kal­le en jockey for en galopp­kusk, og det er selv­føl­ge­lig langt vik­ti­ge­re enn baga­tel­ler som at de ikke kan pro­sent­reg­ning. Men over­skrif­ten var like­vel tref­fen­de, og det er tross alt det vik­tigs­te når man er tab­lo­id.

Print Friendly, PDF & Email

Hold kjeft! — “plateanmeldere”

Bylarms fes­ti­val­sjef Runar Egge­s­vik rea­ge­rer mot anmel­der­nes slakt av plate­de­bu­tan­ter, og det med god grunn. Et eksem­pel som trek­kes fram er Tri­ne Sol­lies anmel­del­se av “Kat­zen­jam­mer: Le Pop”. I den grad anmel­del­sen har noen sub­stans, så fin­nes den gjemt blant dis­se orde­ne:

For det førs­te er det­te hek­tisk – vel­dig hek­tisk – og der­for også slit­somt. Her trak­te­res det ene instru­men­tet etter det and­re i et for­ry­ken­de tem­po. Bala­laika­bass, man­do­lin og trom­pet i det ene øye­blik­ket, klokke­spill, vaske­brett og harpe­leik i det and­re. For all del; det­te er både fan­tasi­fullt og ener­gisk, men det hol­der ikke bare å trak­te­re kår­ni instru­men­ter. De bør trak­te­res med stil, og det er en sole­klar for­del å behers­ke sine instru­men­ter til fin­ger­spis­se­ne før man begir deg ut på et musi­kalsk mara­ton som Le Pop.

Albu­met kan i bes­te fall for­sva­res med ord som spille­gle­de, sjar­me og krea­ti­vi­tet. Kvar­tet­ten er full­sten­dig blot­tet for blyg­sel og over­skri­der den ene sjan­ge­ren etter den and­re. Et sam­men­suri­um av blue­grass, blues, folke­mu­sikk, rock og bal­kan­pop. His­si­ge korin­ger og uvør­ne vokal­pre­sta­sjo­ner gir det hele et røl­pe­te preg av en efter­fest du helst skul­le vært for­uten.”

Det­te er syn­sing fra en “jour­na­list” som bader i sine egne ord og full­sten­dig mang­ler evne til å kom­mu­ni­se­re noe om den pla­ta hun skri­ver om — bort­sett fra at hun åpen­bart ikke liker den.

Som musikk­in­ter­es­sert kun­ne jeg øns­ke at medie­ne tok musikk på alvor og fak­tisk kre­ver at anmel­der­ne skal kun­ne noe om musikk, i til­legg til at de må kun­ne skri­ve. Anmel­der­nes synes ikke å and­re kva­li­fi­ka­sjo­ner enn et opp­blåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall kla­rer de ikke å for­mid­le noe om musik­ken. Kra­ve­ne til skri­ver­fer­dig­he­ter er visst hel­ler ikke så vik­ti­ge i den bran­sjen. For dis­se anmel­der­ne er musik­ken blitt redu­sert en kulis­se som de bru­ker som bak­grunn for å dyr­ke seg selv. Tri­ne Sol­lie mak­ter ikke å for­mid­le noe om den musik­ken hun skri­ver om, og det bur­de være ele­men­tært om man skal være musikk­an­mel­der.

Musik­ken som hun for­sø­ker å skri­ve om vet jeg fort­satt ikke stort om. Skal man skri­ve en har­se­le­ren­de slakt så må det i alle fall gjø­res med stil, og det mak­ter ikke Tri­ne Sol­lie. Det blir bare platt og plumpt. Anmel­del­sen kan ikke få bed­re enn ter­ning­kast 1.

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.