Platebransjen er opphavsrettens største fiende. De gjør stadig sitt ytterste for å sørge for at media, politikere og folk flest mister det de måtte ha igjen av respekt for opphavsretten. Nå har de virkelig rigget seg til med grovt skyts for å skyte seg selv i foten: I USA har de fremmet et krav mot LimeWire på 75 billioner dollar: 75.000.000.000.000 dollar

Det bor ca 6,8 mrd mennesker på denne jorden. Det platebransjen krever er ca 11.000 dollar for hvert eneste individ. Heldigvis finnes det dommere med litt mer fornuft i hodet enn platebransjens representanter, som avviste kravet bl.a. med henvisning til at det er mer enn hva den samlede platebransje har tjent siden Edison fant opp phonographen.

[Edit: Regner vi for enkelhets skyld med at en CD koster $15, så må regnestykket bety at hver innbygger på denne jorden som følge av LimeWires virksomhet har latt være å kjøpe 633 Cder som de ellers ville ha kjøpt.]

Vi kan le av det. Hadde dette vært det eneste tilfellet hvor denne bransjen hadde dummet seg ut, kunne vi tatt det med et skjevt smil. Men musikkbransjen, sammen med filmbransjen, fremmer det ene meningsløse kravet etter det andre, enten det er å kreve at man må ha samtykke for å lenke, at UiO skal måtte betale TONO-avgift for at jeg har internetttilgang og lydkort på min kontor-PC og altså absurde krav. At sviktende salg kanskje skyldes at deres produkter ganske enkelt ikke er interessante nok og at de konkurrerer med mye annet som vil ha folks oppmerksomhet, vil de ikke innse. Det er mer grunn til å gråte enn til å le.

Med slike krav fremstår platebransjen som en gjeng grådige idioter totalt blottet for normalt gangsyn. Er andre tall fra den kanten om hvor mye man taper like mye et resultat av fri fantasi som kravet mot LimeWire er?

Vi trenger opphavsrett. En forfatter eller en komponist må ha rettigheter til egne arbeider om det skal være mulig å leve av skapende virksomhet. Men opphavsretten har vært og må være basert på en rimelig balanse mellom opphavsmannens interesser og allmennhetens interesser. Og det er opphavsmannen som er viktig, ikke noen grådige dinosaurer som lever av å utnytte andres verk kommersielt. Vi trenger komponister og musikere, og deres interesser må ivaretas. Men vi trenger kanskje ikke dagens plateselskaper. Klarer ikke plateslskapene og andre i distribusjonskjeden å tilpasse seg dagens virkelighet, så la dem bare dø og la andre ta deres plass. Med sine absurde krav fremstår platebransjen mer og mer som en veps som surrer intenst i sine siste dager om høsten.

Vi kan glemme de som mener at de skal ha rett til å fritt kopiere andres verk. Folk som krever å få, men som ikke vil betale er parasitter som ikke fortjener sympati. Men vi må kunne bruke det som andre har skapt som grunnlag for skape noe nytt. Det er slik kunsten og kulturen alltid har utviklet seg, og grådige idioter må ikke kunne få hevde at de “eier” hele kulturarven. Vi skal verne kunstnerne og deres verk, men vi skal også verne den kunstneriske frihet og retten til å skape.

Skal vi få en opphavsrett som er tilpasset dagens og morgendagens virkelighet må den ha politisk støtte, som igjen krever støtte i folket. I sitt kortsiktige profittjag synes platebransjen å være fullstendig blind for litt mer langsiktige interesser. De synes å gjøre sitt ytterste for å undergrave det man fortsatt måtte ha av støtte og slik sett motarbeider denne delen av musikkbransjen alle opphavsmenns interesser.

Tiden for dinosaurer er forbi.