Jeg har sett den nye norske operaen “Jorden rundt på 80 dager”. Dessverre synes jeg ikke at den innfridde. Hva er det som svikter i denne og litt for mange samtidsoperaer?
Det er ikke uten grunn at det er komponisten som nevnes først når man snakker om opera. Librettisten, den som har skrevet teksten, er ikke den som huskes — hvis ikke begge blir glemt. Det er komponisten, ikke librettisten som er er dramatikeren i opera. Men komponisten må ha en god libretto som utgangspunkt. Franz Joseph Haydn komponerte flere operaer, men det er ikke det han huskes for. Han kunne komponere musikkdrama, det har han vist gjennom Skapelsen og Årstidene. Men han hadde ingen gode librettoer å arbeide med, og da blir det ikke noen store operaer. Det det samme gjelder Franz Schubert. Han kunne så absolutt komponere sanger, men ingen av hans operaer settes opp i dag.
Hva kjennetegner en libretto som fungerer? Litteratur forteller gjennom tekst, film gjennom bilder og opera gjennom musikk. Handling kan fortelles godt gjennom ord, mens musikk ikke formidler dette like godt. Men intet kommer opp mot musikk når det gjelder å fomidle følelser og emosjoner.
Alle store operaer jeg kan komme på bæres av personer med sterke følelser og relasjonene mellom dem. Det er kjærlighet og hat, tro og tvil, lengsel og smerte, indre spenninger og spenningsfylte relasjoner. Men det er ikke nødvendigvis så mye handling. Det har vært sagt om Dido i Didos klage fra Henry Purcells opera “Dido og Aneas” at hun har ikke mye å si, men hun har veldig mye å føle.
Det er neppe heller tilfeldig at så mange operaer har navn etter hovedpersonen, enten det egentlige navnet eller kallenavn som La Traviata eller Madame Butterfly.
Der er vi ved noe av problemet. “Jorden rundt på 80 dager” har ikke sterke nok og tilstrekkelig interessante personer. Philias Fogg er en kjedelig tørrpinn av et petimeter totalt uten følelser. “Alt er tall og tall er alt” er ikke noe som skaper et operatisk drama. Romanen “Jorden rundt på 80 dager” drives av spenningen i handlingen. Det er omtrent som et etapperitt på sykkel hvor spenningen i stor grad er kampen mot klokken. Det kan være spennende å følge, og “Jorden rundt på 80 dager” er en spennende roman. Men spenningen ligger på det utvendige plan og det bærer ikke en opera. Philas Fogg er ganske enkelt ikke egnet som operahelt. Han er en slags Falstaff som ikke er komisk, og uten komikken er det ikke mye igjen av Falstaff.
Paspartout, Philias Foggs tjener, kunne vært en slags Leporello. Men han mangler en sterkere karakter å spille mot, og da fungerer det ikke særlig overbevisende.
Konflikten mellom Stuart og Fogg, de som som har inngått et veddemål, blir for fjern i forhold til handlingen. Stuarts niese, detektiven Fionula blir for mye en klisje — i alle fall i begynnelsen. Første akt er en del episoder med mange effekter, men ikke noe drama.
Operaen tar seg opp i andre akt. Fionula blir forelsket i Philias Fogg, den mann hvis reise hun skal forhindre slik at han taper veddemålet med hennes onkel Stuart. Gjennom dette utvikler Finoula seg fra å være en klisjé til å bli et relativt levende menneske. Her begynner det å bli operatematikk: Hun rives mellom lojalitet til sin onkel Stuart og kjærligheten til Philias Fogg. Det blir litt som Don José i Carmen, der han slites mellom forelskelsen i Carmen og lojaliteten overfor Mikaela og sin mor — uten at den tørre Philas Fogg tåler å bli sammenlignet med den ildfulle Carmen.
I andre akt får vi også noen arier. Man må gjerne mene at jeg er tradisjonell og gammeldags. Men jeg liker at operaer har arier. Det kom sent, men ikke så verst.
Hvis man har intensjoner om å fortelle en handling gjennom opera, da er det stor risiko for å mislykkes. Handlingen må selvsagt være der, men den er bare rammen rundt det drama som på en eller annen måte utspiller seg mellom aktørene. Fortellingen i seg selv er ikke nok.
Hvis det ikke er nok drama i librettoen, da har ikke komponisten det han trenger for å skape drama i musikken. Derfor får vi ikke vite hva Gisle Kverndokk kunne ha fått til med et litt bedre utgangspunkt.
