Om noen skulle ha vært i tvil: Jeg liker ikke FrP. Jeg håper de aldri kommer i regjering og at de forsvinner ut av byrådet i Oslo (så kan kanskje Oslo også bli en sykkelvennlig by).

Å overta som leder etter partieier Carl I Hagen må ha vært en nesten umulig oppgave. Carl I Hagen hadde bygget partiet opp fra ingenting til et av de største partiene i Norge. Dette ga ham en unik posisjon. Carl I Hagen kunne gjøre som han ville. Han kunne sette partiprogrammet til side om det passet ham, og partiet fulgte Hagen, ikke programmet. Og han kunne være brutal overfor sine motstandere og være ganske trygg på at de fleste ville følge ham. Ingen kan gå inn i en slik rolle. Da må man bygge opp sin egen bevegelse. Og det er vel også noe av grunnen til at organisasjoner basert på karismatisk lederskap så ofte står og faller med lederen.

Det er bare å innrømme det: Siv Jensen har klart seg utrolig bra, langt bedre enn hva jeg hadde ventet (og håpet). Carl I Hagen har i kraft av sin personlige posisjon kunnet holde alle de motstridende interessene i FrP noenlunde i sjakk. Ingen har kunnet utfordre Hagen. Jeg hadde ventet at mye av de underliggende konfliktene i FrP skulle komme tydeligere til overflaten da Siv Jensen overtok. At en kvinne skulle få den nødvendige autoritet i en organisasjon som samler så mye grums som FrP gjør, det hadde jeg ikke ventet. Man kan bare gratulere Siv Jensen med at hun har klart oppgaven så godt som hun har gjort. Men etter valget i høst har hun mistet noe av gløden og trykket, og etter landsmøtet fremstår hun som svekket. For å si det med Håvard Narum i dagens (27.04.2010) utgave av Aftenposten:

“I den grad landsmøtet skulle være en tentamen for Siv Jensen i kunsten å balansere mellom den aggressive misnøyeformidler og den konstruktive resultatpolitiker, strøk hun med glans.”

Når Siv Jensen nå også krever at det skal være flere (parti)politiske debatter på TV viser hun også at hun har mistet grepet. Det hun har å by på er ikke interessant nok til å fortjene journalistisk dekning, derfor krever hun å bli kvotert inn i sendeskjemaet. At hun er opptatt av TV-debatt viser også at hun ikke henger helt med i debatt- og medieutviklingen. Men kanskje er det likevel en riktig vurdering når hennes målgruppe for en stor del er nettopp de som ikke har fulgt med i medieutviklingen (eller utviklingen mer generelt).

Nå synes det å boble litt mer under lokket i FrP. Siv Jensen kritiserer selvfølgelig ikke landsmøtets valg av nestleder og hadde ikke på forhånd gitt sin støtte til noen av kandidatene. Men det kan ikke være mye tvil om at hun hadde foretrukket Terje Søviknes fremfor Bård Hoksrud.

Jeg er enig med Frank Aarebrot når han sier at FrP skader seg selv ved ikke å velge Søviknes. Han kunne nok ha oppnådd resultater og kanskje regjeringsmakt på en helt annen måte enn Hoksrud og jeg tror Søviknes har rett når han sier at FrPs bastante bompenge-nei gir FrP mindre makt. Derfor er jeg glad for at Bård Hoksrud ble valgt. Alt som gir mindre makt til FrP er av det gode. Nå er det tilbake til kjernevderdiene, og denne uken er kjerneverdiene i FrP (nei til) bompenger og eiendomskatt. Neste uke kan de komme med nye tilbud.

Under Carl I Hagens lederskap ville det vært utenkelig at partiet skulle ha valgt en annen nestleder enn den Hagen ønsket. At det nå skjer viser at Siv Jensens posisjon i partiet er betydelig svakere, enten det skyldes at hun ikke er i stand til å tvinge gjennom sitt syn eller at hun ikke ønsker å gjøre det.

Carl I Hagen pekte selv ut sin etterfølger, selv om hun formelt ble valgt av landsmøtet. Det var nok klokt tenkt av Carl I Hagen at han ville trekke seg ut av politikken da han overlot roret til Siv Jensen. Det ville være vanskelig nok å overta etter Carl I Hagen om man ikke skulle ha ham med som en syvende far i huset også.

Men det er ikke særlig overraskende at Carl I Hagen ikke klarer å holde seg unna. Først dukker han opp som en “eldregeneral”, så lanseres han som ordførerkandidat i Oslo og nå kritiserer han åpent partiledelsen. Det må være ille nok for Siv Jensen å ha Carl I Hagen som en “medhjelper” hun neppe har bedt om. Carl I Hagen viser en av sine dårligste sider. Han tåler ikke at han ikke er midtpunktet for oppmerksomheten. Carl I Hagen var hovedntreprenøren da Siv Jensen ble bygget opp, men han kan også komme til å bli den som river henne ned.

Hagen mener at partiet har blitt tregt og byråkratisk. Kanskje det. Noen vil sikker si at det har blitt mer demokratisk. Det er ikke lenger en partieier som kan gjøre hva han vil. Hagen vil at alle talsmenn skal kunne rykke ut i media med sine saker samme dag som de dukker opp, og at det ikke skal gå gjennom en kvern med behandling i gruppestyre, osv. Å bli dolket i ryggen av Carl I Hagen ved at han åpent kritiserer hennes måte å lede partiet på, var nok det hun minst trengte akkurat nå.

Her viser Carl I Hagen sine egne kjerneverdier. Før han gikk inn i politikken var Carl I Hagen direktør i sukkerselskapet Tate & Lyle. Egentlig har han aldri sluttet å selge sukker. Han tilbyr noe som er søtt, som frister mange, er lettspiselig og gir umidelbar effekt, men som også er svis av fort, er usunt og ganske tomt for næringsstoffer. Han selger sine søtsaker til alle som er villige til å kjøpe. Carl I Hagen er opptatt av markedsandeler, ikke av politikk. Men aller mest er han opptatt av Carl I Hagen.

I FrP ekskluderer man hverandre. Skjønt i FrPs newspeak heter det ikke eksklusjon, det heter “aktiv utmelding”. Når det kalles “aktiv utmelding” når man ikke gjør noe aktivt for å melde seg ut, da kan man lure på hva det heter når folk aktivt melder seg ut av partiet. Men det er en annen sak. I et parti med dårlig partikultur har det stort sett vært slik at flertallet har ekskludert mindretallet hvis mindretallet ikke har villet gi seg. Eksklusjonene skal visstnok godkjennes av sentralkomiteen. Men de går i praksis ikke mot lokale vedtak, uansett hva eksklusjonsgrunnen måtte være. Slik gjør man det i et parti som hyller individuell frihet. Tidligere var det de som gikk mot Carl I Hagen som ble ekskludert. Men dagens ledelse er ikke sterk nok til å fortsette den linjen.

Det er underholdende at man går inn for at bompenger skal være eksklusjonsgrunn. Det har man også vedtatt tidligere — faktisk vedtok FrP dette mens det fortsatt sto i deres program at bompengefinansiering kunne være aktuelt når dette var eneste måten man kunne realisere et veiprosjekt på. Man kunne altså bli ekskludert for å følge partiprogrammet. Nå har man heller bestemt seg for at det er bedre at veien ikke bygges enn at den finansieres med bompenger. Bygdetullingene er tilbake. Det er fint med et parti med prinsipper!

Det er interessant å følge FrP på meningsmålingene. Det beste stedet for slik informasjoner valforsker Bernt Aardals nettsider. Ser vi på målinger fra 1997 til i dag så har FrP alltid vært et parti som scorer høyt de årene det ikke er valg, og så taper når det blir alvor og valget nærmer seg. Etter å ha vært på bunn ved valget har man klatret på meningsmålingene og vært på topp midt mellom valgene. Det som nå er interessant er at FrP etter valget 2009 ikke har klart å ta igjen noe særlig av det de tapte fra august 2008 til september 2009. Ut fra tidligere tendenser burde FrP nå ha nærmet seg en ny topp på meningsmålingene. Det har ikke skjedd. Det skal bli spennende å se om FrP når det drar seg til før valget 2011 kommer til å falle fra omtrent det som var valgresultatet 2009 i stedet for fra en mellomvalgstopp. I så fall skal det bli interessant å se hvor dypt de kan falle.

Vi ser et parti som viser tegn til frustrasjon fordi ledelsen ikke leverer. FrP kom ikke i regjering. De er lite synlige i politikken og er på defensiven. Når Carl I Hagen kritiserer måten partiet ledes på, da åpner han også opp for andre. Mer åpen kritikk og en mer frustrert ledelse som vil føle seg motarbeidet i eget part vil kunne bringe mange motsetninger og konflikter vil overflaten. Blir presset mot Siv Jensen for stort står det ingen klar til å overta. Da kan de klare å rive partiet i stykker i interne stridigheter og maktkamper.

Jeg ønsker ikke Siv Jensen noe vondt. Men hun leder et parti som jeg gjerne seg faller dypt eller endog faller sammen. Og da faller Siv Jensen med partiet. Synd for henne. Og jeg unner ærlig talt Norges mest pompøse, selvopptatte og hykleriske politiker, Carl I Hagen, å se sitt byggverk falle i grus. Kanskje kan det skje før vi aner.