Telenor – PirateBay kjennelsen

Borgarting lagmannsrett har forkastet (ikke avvist, som man kan lese i pressen) anken fra rettighethaverne i saken hvor rettighetshavere krevde at Telenor skulle stenge tilgangen til Pirate Bay. (Kjennelsen er tilgjengelig her.) Mitt syn på hovedspørsmålene i saken er ikke endret siden tingrettens avgjørelse, og jeg kan for så vidt vise til mine kommentarer til den. Jeg synes også fortsatt at det er grunn til å sette et spørsmålstegn hvilke interesser Telenor forvarer i denne saken.

Det er noen prosessuelle spørsmål som lagmannsretten drøfter. Rettighetshaverne har ikke et krav mot Telenor. Prosessuelle spissfindigheter er ikke min sterkeste side. Men det Telenor har ikke gjort noe galt, og dermed kan det være riktig at de ikke har noe krav mot Telenor. Kanskje skulle kravet vært rettet mot PirateBay. Det er de som skal stenges ute, ikke Telenor. Men Pirate Bay er på evig flukt fra lovens åpenbart litt for korte arm og ikke lett å gå til sak mot.

Continue reading Telenor – PirateBay kjennelsen

Idrett og ytringsfrihet

Vi nærmer oss OL-åpningen i Vancouver. Det kan gi grunn til en ny visitt innom et tema som dessverre ikke har mistet sin aktualitet: Idrett og (mangel) på ytringsfrihet.

Dagbladet kunne 31.01.2010 melde at IOK setter ned foten for Aksel Lund Svindal og andre bloggende topputøvere. Det er utarbeidet egne IOC Blogging Guidelines som alle akkrediterte personer må følge.

Vi har også sett mange eksempler på at kritikk av dommere i fotball og andre idretter ikke tolereres.  Et eksempel er Morgan Andersen-saken, hvor han kom med følgende uttalelse etter en ishockeykamp:

«- Dommeren er en regelrett skandale. Det var en periode jeg vurderte å ta laget av banen. Jeg håper virkelig aldri at dette dommerparet blir satt opp igjen i norsk eliteserie.»

En organisasjon som ikke tåler kritikk reagerer med å straffe Morgan Andersen, med utestengelse fra tre kamper.

Det er ikke bare spillere og trenere som ikke får lov til å si noe. Etter en fotballkamp med omstridt dømming fikk dommeren Tom Henning Øvrebø munnkurv fra UEFA. Han spurte UEFA om lov til å uttale seg, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende i et ytringsfrihetsperspektiv. Det dreier seg tross alt ikke om taushetsbelagte opplysninger. Men UEFA sa nei.

Makthavere har alltid mislikt det frie ord, enten de frykter konsekvenser på pungen eller andre steder. Idrettens makthavere er ikke noe unntak. Men det er underlig og uakseptablet at de tillates å kneble det frie ord slik de gjør. Den eneste forklaringen må være at de som skriver om idrett er sportsidioter med skylapper, og at de skriver for sportsidioter.

Å lære om “klassisk” musikk

For en drøy måned siden satte jeg opp en liten liste over plater om musikk som jeg har hatt glede av, i innlegget Gi oss mer av Wolfgang Plagge. Mitt hovedpoeng var (og er) at alt for mye av det som presenteres som musikkhistorie er komponistbiografier som egentlig ikke handler så mye om selve musikken.

I en kommentar til dette innlegget anbefalte Halvor Hosar seriene med Robert Greenberg fra The Teaching Company. Jeg kjente ikke til disse seriene. Dette var et meget godt tips (takk, Halvor!). Jeg har kjøpt noen av seriene og hørt på en god del av dette. Dette er hva jeg har ønsket meg! Her er det musikken og den musikalske utviklingen som står i sentrum, men den blir selvfølgelig satt inn i en historisk sammenheng. ?Kunnskap gir større utbytte, også når man hører på musikk. For å låne noen ord fra Robert Greenberg: Når man ikke har forventninger om hva som vil komme kan man ikke bli overrasket.

Robert Greenberg er kunnskapsrik, entusiastisk og morsom. Hva mer kan man håpe på hos en foreleser? Det eneste som er irriterende er at de har lagt inn hermetisk applaus før og etter hver forelesning. Det burde være unødvendig.

Jeg har til nå holdt med til serier som i overskriften fokuserer på musikk. Det er også serier av typen “Life and Works of …”, som sikkert inneholder mer biografisk stoff. Men jeg har ikke noe imot komponistbiografier, bare vi også får med hovedaken: Musikken.

Seriene selges i tre formater: DVD, CD og nedlastbar mp3. Jeg har valgt mp3. Sammen med lydfilene får man også kursdokumentasjon i pdf-format. I følge reklamen inneholder DVDene fotografier m.m. Jeg ser ikke helt behovet for dette. Jeg vil ha lydfilene. Mp3 går raskest. Dessuten blir mp3-filer aldri stoppet i tollen. Jeg har i og for seg ikke så veldig mye i mot at man må betale moms på det man importerer. Men en ting er å betale 50-100 kr i moms, noe annet er det å måtte betale et par hundre kroner i behandlingsgebyr i tillegg til dette. Da blir det en teknisk handelshindring som man forsøker å unngå eller omgå.

Alle seriene til The Teaching Company er på salg minst en gang i året. De selges da typisk med 75% rabatt. Det er vel et salgstriks. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen kjøper disse til full pris. Jeg gjør det i alle fall ikke. Så nå venter jeg bare på at How to Listen to and Understand Opera skal komme på salg. Å betale 60-70 dollar for 32×45 minutter forelesninger av god kvalitet, det er helt greit. Å betale 250 dollar for de samme er  litt i overkant. Så jeg kan vente — og har serier som jeg har kjøpt som jeg kan lytte til mens jeg venter.

Selv om jeg ikke har hørt alt, våger jeg å gi disse seriene en varm anbefaling.

Studenter forbys å blogge om politikk og religion

Man skulle tro det var Kina, Iran eller et annet land som ikke er kjent for å sette stor pris på ytringsfrihet. Men det er det ikke. Det er Sverige, nærmere bestemt Universitetet i Lund. Det er Svenska Dagbladet som skriver om dette fredag 6.februar.

Artikkelen er kort og jeg kjenner ikke saken ut over det som står der. Jeg må forutsette at artikkelen i alle fall i sitt hovedinnhold er korrekt — noe man ikke alltid kan stole på. Og det må presiseres at det gjelder det som studenter skriver på universitetets blogg — jeg går ut fra at det menes studentenes blogger under universitetets domene. I følge avisen må studenter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utrolig at studenter ikke skal få lov til å blogge om samfunnsspørsmål. Man kan blogge om vin, parfyme, sex (det er tross alt Sverige), og alt mulig annet. Bare ikke viktige samfunnsspørsmål.

Continue reading Studenter forbys å blogge om politikk og religion

Diskusjonen om lenking er avsluttet

Spørsmålet om hvorvidt man fritt kan lenke til verk som andre har gjort tilgjengelig på nett har vært omdiskutert. Jeg har vært blant dem som har hevdet at en lenke ikke er annet enn en referanse til det verk lenken viser til, på samme måte som en tradisjonell henvisning i en fotnote. Med dette utgangspunktet har min konklusjon selvfølgelig vært at man fritt kan legge ut lenker. Mine synspunkter er utdypet i artikkelen Enerett til lenking — en keiser uten klær?

Min kollega Ole-Andreas Rognstad har tidligere vært talsmann for det motsatte standpunkt, og har argumentert for at en lenke i seg selv må anses for en fremføring av det verk lenken viser til, først og fremst i artikkelen Opphavsrettslig ansvar for linker på Internett. Noen betraktninger i lys av norsk Høyesteretts dom i Napster.no-saken, trykket i NIR 2005 s. 344-370. Men i sin bok Opphavsrett skriver Rognstad på s. 185, etter å drøftet lenking:

“Inntil videre kan det nok derfor hevdes at det er sterkest holdepunkter for at utlegging av linker i sin alminnelighet ikke skal anses som omfattet av fremføringsretten etter norsk rett.”

Når Rognstad nå har landet på dette standpunktet, da anser jeg denne diskusjonen som avsluttet.  Man kan fritt lenke til det som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig på nettet, eller som andre har gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er løst, eller at man alltid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, konkluderte Høyesterett med at den som lenker til noe som andre har gjort ulovlig tilgjengelig kan anses for å medvirke til denne tilgjengeliggjøringen, se Lenking … kap 7. Det er også dette Stockholm tingsrät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inkludere verk på egne nettsider gjennom såkalt “in-lining” se Lenking … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre rettigheter, f.eks. slik at en systematisk metaindeksering av en database som andre har gjort tilgjengelig kan anses for å krenke databaserettighetene. Men å lenke ved vanlige referanselenker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skrevet i slutten av september 2009, men har av en eller annen grunn blitt liggende som “draft” til nå.]

Opptak (video) fra foredragene på Gyldendals opphavsrettseminar er på nett

Gyldendal arrangerte 20. januar et seminar om opphavsrett og digital privatkopiering  i samarbeid med Forbrukerrådet og Senter for rettsinformatikk. Seminaret samlet nærmere 400 interesserte tilhørere.

Seminaret med tittelen Er opphavsretten gått ut på dato? var basert på Thomas Rieber-Mohns doktoravhandling om digital privatkopiering,

Gyldendal har nå lagt ut videopptak av alle foredragene på  nett.

Når djevelen frister med epler

Å friste med lekre epler har vært et kjent knep siden tidenes morgen. Steve Jobs må ha har lært et og annet fra bibelhistorien. Han er en slu frister og pressen faller mer enn villig for hans fristelser.

Ryktene begynte å gå tidlig. Egentlig hadde de startet allerede før forrige lanseringsjippo. Men de eplene som den gang ble tilbudt var ikke fristende nok, så man ventet på nye epler. Vi kunne for en tid tilbake lese at Apple hadde reservert et lokale til den 27. januar, og i ukene som fulgte økte spekulasjonene og forventningene. Aviser ryddet egne epletorg for å fortelle om hva de trodde man kunne vente.

Så kom den store dagen. Det er ikke måte på hvor ukritisk store deler av pressen hyller det nye eplet. Det er noen kritiske røster, men ikke særlig mange. Selv hadde jeg også forventninger til det nye eplet, men ble skuffet over det som ble presentert. Jeg kommer nok til å holde meg til annen frukt inntil videre.

Pressen har veldig lite å være stolt av i denne saken. Det er heldigvis ikke ofte man ser at et samlet pressekorps til de grader lar seg bruke av et stort internasjonalt selskap som skal lansere et nytt produkt. Enhver kritisk sans og refleksjon var blåst bort. Kanskje var tidspunktet særdeles velvalgt fra eplegartneren. De traff kanskje et pressekorps i julegaveabstinens som bare lengtet etter flere pakker og mer godteri. Pressen må ha sponset epleprodusenten med milliarder i gratis reklame. Og det for epler som ikke en gang inneholder vitaminer.

Det gikk dårlig med slangen i paradiset etter at han fristet med epler.  Dette var Herrens straff:

“Fordi du gjorde dette,
skal du være forbannet
framfor alt fe og alle ville dyr.
På buken skal du krype,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg friste heller:

“Med svette i ansiktet
skal du ete ditt brød,
inntil du vender tilbake til jorden;”

Det må være skremmende perspektiver for pressen: Å risikere at de må arbeide så de får svette i ansiktet.

Opphavsrettskonflikt mellom NRK og musikkforlag

Før det som skulle vært en overføring av Bergens filharmoniskes konsert med bl.a. “Tod und Verklärung” av Richard Strauss i dag (28.01.10) kl. 19.25 fikk vi høre at dette stykket ikke ville bli overført fordi det var konflikt mellom NRK og musikkforlagene.

Når et orkester spiller  orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.

Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.

Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.

I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.

«Få meg på for faen» blir film. Må jeg velge nytt eksempel?

Olaug Nilssens roman “Få meg på for faen” skal bli film. Jannicke Systad Jacobsen har fått kapt 10 mill i produksjonstilskudd.

For meg er dette litt ekstra interessant. Et viktig stridsspørsmål i dagens opphavsrett er hvor fritt man bør stå til å lage et verk basert på andre eksisterende verker, i form av “mash ups”, “remix”, osv. Jeg liker ikke tendensen til at det kreative rom snevres inn slik at den som skal lage film må betale mer i advokathonorarer enn selve filmen koster for å forsikre seg om at man ikke tråkker en opphavsmann, eller egentlig helst noen som lever av det andre opphavsmenn skaper, på tærne. Det kreative rommet må ikke gjøres for trangt. Den som har skapt et verk må finne seg i at andre spinner videre på noe av dette, tjener penger på det, og også at de lager noe som opphavsmannen ikke setter særlig stor pris på.

Men det kan ikke være fritt fram. En opphavsmann skal ikke måtte finne seg i enhver mishandling av sitt verk. Hvor grensen går er ikke lett å trekke. Jeg har i min opphavsrettsundervisning brukt nettopp  Olaug Nilssens roman “Få meg på for faen” som eksempel, senest i mine refleksjoner etter lanseringen av Thomas Rieber-Mohns bok om privat kopiering.. En pornofilmprodusent kan ganske sikkert klare å finne nok i denne boken til å lage en film etter sitt ønske, men en film som jeg er ganske sikker på ikke ville være etter Olaug Nilssens ønske. En pornofilmprodusent, eller en mer seriøs produsent, bør ikke kunne lage film basert på denne eller andre bøker, uten forfatterens samtykke.

Derfor er det interessant at den nå blir film. Vi får håpe og tro at dette blir en film Olaug Nilssen kan stå inne for, og at det blir en reprise på historien om da Nils R Müller laget film basert på Bjørg Viks roman “Gråt elskede mann”. Historien om filmatiseringen av “Gråt elskede mann” har gitt oss som underviser opphavsrett et eksempel på betydningen av opphavsmannens rett etter åndsverksloven § 3 siste ledd til å kreve sitt navn fjernet. Men vi klarer oss med det ene eksempelet.

Kanskje jeg nå må finne et annet bokseksempel til min undervisning?

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.