Eple-religionen og dens menighet

I går trådte profeten fram med sitt nye budskap: iPad. Verden hyller ham og hans nye iBind, som det nye eplet skal hete. Med en stor og lojal menighet er suksessen sikret. “Det nye eplet vil forandre verden” lyder menighetens lovsang.

Vi som ikke bekjenner oss til eple-religionen spør oss: Var det alt?

Jeg hadde også sett fram til presentasjonen. Jeg ønsker meg en leseplate som kan mer enn de som hittil har vært på markedet. Kanskje kunne iPadden være det jeg ønsker meg?  Det var den ikke.

Jeg er ambivalent i forhold til størrelsen. Er den for stor og tung til at det er dingsen man alltid har med seg? På det punktet må dommen utsettes til jeg faktisk har holdt en i hånden. Men jeg konstaterer at den i størrelse og vekt nærmer seg de minste bærbare PCene. iPadden er dyrere og synes å kunne mindre.

Min største innvending mot iPadden er at den har et single-tasking operativsystem. Hvis jeg leser et dokument skal jeg altså måtte avslutte det hvis jeg vil sjekke e-post, twitter, nyheter eller høre på musikk? Det er å bli satt 20 år tilbake i tid. Nei takk. Jeg vet at iPhone-entusiaster sier at det er noe de ikke trenger. Kanskje man lar seg avspise med mye når O store leder sier at det skal være slik. Hva man trenger kan sikkert diskuteres. Men jeg vil ikke tvinges til å bli ensporet. Men så har jeg da heller ikke hoppet på iPhone.

Inntil 64 Gb minne — det er ikke veldig mye. Hvis man hadde hatt plass for SD og/eller CF-kort hadde det ikke vært noe stort problem. Men det har iPadden ikke, om jeg har forstått rapportene rett. Ikke har den en skikkelig USB-port heller om jeg har forstått det rett, så hvem vet om det er mulig å koble til eksternt minne via et adapter. Uansett vil det være en mer klønete enn minnekort.

Manglende støtte for Flash — det er vel spørsmål om litt programvare, så det kan sikkert komme. Men kanskje er det også et symptom på Apples motvilje mot andres løsninger. Håper de at iPadden skal gi såpass stor markedsmakt at webutviklere skal gå over til plattformer Apple foretrekker — f.eks. løsninger som Apple tjener penger på?

Flere har påpekt at den mangler kamera. For meg har ikke det noen særlig betydning. Ingen alt-i-ett dings kan måle seg med et ordentlig kamera for å ta bilder. Jeg tror jeg har nok fingre til å telle de bildene jeg har tatt med mobiltelefonens kamera og ville i alle fall ikke ha hentet fram en iPadde for å ta bilder. Men det hadde selvfølgelig vært kjekt om man kunne bruke en dings som dette til videokonferanser. Kanskje er operativsystemet uansett for svakt til å kjøre slike tjenester.

GPS og telefon kunne godt ha vært inkludert i en iDings som denne. En iPadde må kunne fungere som en reisehåndbok som forteller meg at HER er du, og så finne det som er av interesse rundt. En iPadde er ikke det man løfter til øret for å ringe. Men med et Bluetooth hands-free sett burde den kunne funke.

All programvare må godkjennes av Apple. Jeg liker ikke de som vil monopolisere programvaretilgangen. Det er litt underlig at mange som ellers sverger til åpne løsninger lar seg forføre av Apples monopoliseringsforsøk.

Den ser  lekker ut. Men det hjelper ikke å se ut som en supermodell om hjernen mangler.

Det er ganske enkelt for lite i en litt for stor dings. Noen må komme med noe bedre og denne noen bør slett ikke være Apple.

Faglitterære rettigheter og akademisk publisering (opptak og PP-fil)

Jeg har nå gjort tilgjengelig opptak av og PP-fil fra mitt foredrag på dagens seminar om “Faglitterære rettigheter og akademisk publisering”. Dette var et seminar i regi av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forskerforbundet.

En kort oppsummering av mitt hovedinntrykk fra seminaret er at de ulike aktørene nå har kommet opp av sine sine skyttergraver. Det er ikke lenger konfrontasjoner, men konstruktiv dialog. De mer steile fronter som man så tidligere kan nok også i stor grad forklares med at man snakket forbi hverandre, uten at det var noen reelle interessemotsetninger av betydning.

[display_podcast]

Continue reading Faglitterære rettigheter og akademisk publisering (opptak og PP-fil)

Om hvorfor jeg har problemer med å ta gamle ML-ere på alvor.

AKP (ml) var et mikroparti som av en for meg ganske uforståelig grunn hadde betydelig oppslutning blant de som gjerne definerer seg selv som de intellektuelle. Fortsatt dukker de opp på ulike arenaer. Noen i ny forkledning, andre har bare pyntet sine gamle klær.

Trond Ali Lindstad har igjen stukket hodet fram, nå med Muslimsk manifest i Aftenposten 24.01.2010, hvor han breier seg ut med at muslimer ikke skal breie seg ut med sine virksomheter fordi det er uislamsk. Det er interessant å merke seg manifestets punkt 14:

“Islam er en offensiv tro. Den er sanksjonert av Gud. Og troen gjelder for alle. Den er revolusjonær, og sikter mot en bedre verden. Vi må ha strategier for det.”

Det er bare profetenes navn som er skiftet ut og han har gitt det en religiøs forankring. Det er Gud, ikke en slags vitenskapelig politisk metode som er ledestjernen. Ellers kunne det godt ha vært gammeldags AKP-retorikk.

Selv om mine sympatier en gang lå på venstresiden, klarte jeg aldri å akseptere AKP og dets mange underbruk. At man kunne være uenige er greit nok. Jeg har ingen problemer med at andre har andre meninger enn meg. Det er mange hvis synspunkter jeg respekterer og gjerne lytter til, selv om jeg er sterkt uenig. Men når folk underkaster seg en politisk bevegelse som om det skulle være en religion, da er jeg ikke med lenger.

AKPere og sympatisører gikk i tog under portretter av Marx, Lenin, Mao og Stalin. At man inkluderte Stalin med en slags begrunnelse om at han var 60% god og 40% dårlig var spesielt vanskelig å svelge, men ikke hovedpoenget. Det var persondyrkelsen, med underkastelse under og lydighet mot ideologi og ideologiens profeter og presteskap som er det jeg mislikte sterkest ved denne bevegelsen. Det var underkastelsen i seg selv som var problemet, ikke hvem de underkastet seg. I det ligger en intellektuell selvkastrering som gjør at jeg alltid har hatt problemer med å ta bevegelsens representanter seriøst.

Folk kan ta feil uten at feilene skal henge ved dem resten av livet. At man er i stand til å revurdere sine oppfatninger og skifte mening er et tegn på at man er i stand til å tenke. Det er større grunn til å bli bekymret når noen ikke er i stand til å tenke nytt og noen ganger komme til en ny konklusjon. Men om man bare bytter en plakat med en annen og tar sine metoder med til en annen organisasjon, da inngir ikke det tillit hos meg.

Man skal ikke skjære alle over en kam. Men for litt for mange har “oppgjøret med fortiden” ikke vært stort mer enn et klesskift. Man står fram med det samme autoritære kravet om lydighet og underkastelse, enten man tjener internasjonal storkapital eller en ny ideologi. Eller man har bare trukket seg tilbake fra den politiske arena uten å lufte ut det gamle tankegodset. Jeg vil ikke begynne å nevne navn i denne sammenhengen. Men Trond Ali Lindstads manifest var en påminnelse.

Opphavsrett – en introduksjon: Oppdateringer

Jeg har omsider kommet i gang med en fullstendig oppdatering av min Introduksjon til opphavsretten. Jeg har valgt å gjøre dette som en “live” oppdatering, hvilket vil si at den i en overgangsperiode vil bestå dels av oppdaterte, dels av ikke oppdaterte kapitler. Så langt er delen 1 til 9 i hovedsak oppdatert. Men noe må utstå til alt er på plass.

Den nye versjonen er kraftig utvidet i forhold til den opprinnelig.

Jeg har valgt å beholde gamle URLer så langt det passer, slik at lenker til deler av denne oversikten fortsatt vil peke til sider om samme tema. Men det kan tenkes at ikke alle lenker vil treffe helt når innholdet er endret. Likelvel synes jeg dette er en bedre løsning enn å ha nye URLer og dermed ta livet av mange lenker.

Mer følger om forhåpentligvis ikke alt for lang tid.

Gi 13-åringer skikkelig radio!

Jeg sitter og hører på NRK P2 Søndagsavisa, hvor gitarist m.m. Jon Larsen er gjest i anledning 100-årsdagen for Django Reinhardts fødsel. Han forteller at han hørte Django Reinhardt på svensk P3 i et program med legendariske Leif “Smokerings” Andersson da han var 13 år gammel. Som det heter: “The rest is history”.

Om min hukommelse er riktig, så hadde også en annen norsk musikker en skjelsettende radioopplevelse da han var 13 år. Jan Garbarek hørte John Cotrane på radioen, og bestemte seg der og da for å lære å spille saksofon. Fortsatt med forbehold om hukommelsens skrøpelighet: Han lærte seg saksofongrepene på et kosteskaft før han endlig fikk sitt første instrument.

Konklusjonen må bli: Gi 13-åringer skikkelig radio!

Dom om opphavsrett til typehus

Nordhordland tingrett avsa 18. januar en dom om opphavsrett til typehuset “Ambassadør” som leveres av Norske Hus. Dommen TNOHO-2009-107120 er etter det jeg kan se kun tilgjengelig i Lovdatas abonnementstjenste.  Dommen er pr i dag ikke rettskraftig.

Spørsmålet var om et annet hus oppført i Austrheim krenket opphavsretten til huset “Ambassadør”. Retten måtte da ta stilling til om huset Amabassadør kunne anses som et opphavsrettslig vernet arkitektonisk verk. Dette er huset Ambassadør:

Man finner flere tegninger og fotografier av huset hos Norske Hus.

Continue reading Dom om opphavsrett til typehus

Ytringsfrihet i akademia

Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Det er et alt for dårlig grunnlag til å ha noen offentlig mening om en verserende rettssak. Derfor mener jeg ikke noe om den konkrete saken. Men jeg merket meg en setning i Jon Hustads kommentar til saken i Dag og Tid:

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Continue reading Ytringsfrihet i akademia

Hvor lenge overlever Dagbladet?

Anne Aasheim går av som redaktør i Dagbladet. Ingen er spesielt overrasket. At kultur- og debattredaktør Peter Raaum sier opp samtidig er vel heller ikke noen bombe.

Jeg er blant de mange lesere som har forlatt Dagbladet. En gang i tiden kjøpte jeg Dagbladet hver dag. Denne vanen kom jeg ut av da Dagbladet gikk over til tabloid. Innholdet var tabloidisert lenge før den tok de formatmessige konsekvenser av dette. Formatendringen var det støtet som skulle til for at jeg klarte å bryte den gamle vanen.

Lenge kjøpte jeg Dagbladet i helgene. Nå gjør jeg ikke det heller. Med Aftenposten, Dagsavisen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv i tillegg til internett, radio og TV,  har jeg mer helgeavis en jeg rekker å komme meg gjennom. Skulle jeg valgt en avis til ville det ha blitt Klassekampen eller en utenlandsk avis. Når jeg en sjelden gang leser Dagbladet (eller VG) i helgen gir det stort sett en bekreftelse på at det er aviser jeg ikke har behov for.

For omtrent to år siden (8. desember 2007) skrev jeg kommentaren “Dumme, fordummende Dagbladet”. Det var etter et av de sedvanlige oppslagene om at Dagbladet var i krise. Anne Aasheim proklamerte at avisen hadde skiftet kurs og at den fordummende “Du-journalistikken” var blitt borte.

Samtidig som Anne Aasheim proklamerte at Dagbladet hadde skiftet kurs, var hovedoppslaget at en eller annen Idol-deltaker ikke hadde gått videre. Den avisen som angivelig skulle ha gått bort fra den fordummende “Du-journalistikken” tok det åpenbart for gitt at alle var så inne i Idol at det var nok å oppgi fornavn, uten å fortelle oss som ikke bryr oss om Idol at dette var en Idol-deltaker.  Så overskriften var “Åste får ikke være med videre”.

Annet interessant nytt fra seriøse Dagbladet den gangen var et oppslag om sangen til en annen Idol-deltaker, en eller annen Kim Rune, hvor det het: “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”. Ellers fikk vi vite at “Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing” og at “Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler.

Det er ikke for å lese slikt som dette at jeg eventuelt kjøper noe som selv påstår å være en seriøs kulturavis.  Jeg synes heller ikke at en avis som påstår at den vil være en seriøs kulturavis bør holde seg med nettstedet kjendis.no. Den slags kan man overlate til “Se og Hør” og “Her og Nå”.

Dagbladet har vært gjennom mange nedskjæringsrunder. Under en av de tidligere nedskjæringsrundene, jeg husker ikke hvilken, kunne en av de som da var blant Dagbladets profilerte skribenter fortelle meg at han hadde fått tilbud om sluttpakke. Alternativet var å gå over til det han kalte “Idol-redaksjonen”, som tydligvis var internnavnet på kulturredaksjonen. Han valgte sluttpakke.

Nå skal Dagbladet legge ned fotoavdelingen og de skal kutte 50 stillinger. De er åpenbart inne i en nedadgående dødsspiral. Med stadig mindre ressurser til å lage et produkt som selger mindre og mindre kan det bare gå en vei. Når produktet blir enda dårligere fordi man mangler ressurser vil enda færre kjøpe det, osv.

I dag er Morgenbladet og Klassekampen sammen med Aftenposten de viktigste kulturavisene (kanskje sammen med de større regionavisene). Aftenposten er den ledende debattavisen og Dagens Næringsliv er best på gravende journalistikk. Jeg leser ikke lenger VG veldig ofte, men mitt inntrykke er at de fortsatt har en sterk politisk redaksjon. Hvem som er best på Idol- og kjendisjournalistikk interesserer meg ikke. Dagbladet taper på alle fronter.

På det tidspunkt jeg skriver dette har Dagbladet følgende seriøse kultursaker på topp i nettutgaven:

Resten domineres av ganske uvesentlige sportsnyheter med kjendisvinkling. Ikke noe av dette får meg tilbake som Dagbladet-leser.

Det blir trist den dagen Dagbladet dør. Men det er nok bare nostalgi. Jeg vil vel egentlig ikke savne avisen — for jeg leser den ikke likevel.

Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

Formiddagen i dag tilbrakte jeg i Sverre Fehns flotte Gyldendalhus, på lanseringsseminar for Thomas Rieber-Mohns bok Digital privatkopiering. Det gleder en opphavsrettsjurist å se at 370 personer hadde meldt seg på seminaret.

Jeg skal ikke her gi noe referat, men heller komme med mine egne refleksjoner. For de som vil høre innleggene har Gyldendal lagt ut videopptak av alle foredragene på nett.

Utgangspunktet for dagens adgang til å fremstille eksemplarer til privat bruk var at man ikke ønsket at håndhevelsen av opphavsmannens eneretter skulle krysse dørterskelen inn i de private hjem. Det som den gang var aktuelt var å skrive av, eventuelt tegne eller male et bilde. Det var helt marginalt.

Teknologien endret dette. Først kom båndopptagere til hjemmebruk på 1950-tallet. Siden kom bl.a. fotokopiering og videoopptak, fram til dagens digitale kopieringsteknologi hvor enhver datamaskin også er en kopimaskin. Legg internett, med dets muligheter for fjernkopiering til dette, og vi forstår at privat kopiering betyr noe helt annet i dag enn det gjorde en gang før andre verdenskrig.

Continue reading Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

FrPs politiske styring av media og kulturen

Carl I Hagen og FrP har yndet å kalle NRK for ARK. I det ligger åpenbart en insinuasjon om at NRK skal være politisk styrt. Jeg liker bedre å vurdere politikere etter hva de gjør enn etter hva de sier. Og da blir det ganske åpenbart at FrP ikke har noe i mot at politikerne styrer media, de liker bare ikke at det ikke er FrP som styrer dem.

I 2008 ble det vedtatt en Lov om redaksjonell fridom i media.  Innstillingen i Stortinget, Innst. O. nr. 36 (2007-2008), var enstemming om det meste. Kun saksorfører, Trine Skei Grande, tok ordet da saken ble behandlet i Odelstinget. Loven hadde med andre ord støtte også fra FrP.

Det følger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjelder for kringkastingsforetak. I § 4 annet ledd heter det:

Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål,

At “lov og orden” partiet FrP har et svært så fleksibelt forhold til lovgivning de selv ikke liker (som skattelovgivning), er ikke noe nytt. Ei heller at det er et prinsippløst parti som gir blaffen i såvel tidligere vedtak som eget program hvis de finner det opportunt. Det burde derfor ikke overraske at FrP gjerne vil gripe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knudsen opp Norsktoppen i Stortingets spørretime. NRK hadde besluttet å ta programmet av sendeplanen. Knudsen stilte dette svaret til daværende kulturminister Trond Giske:

“Vil statsråden gripe inn og sikre NRKs overgrep mot trofaste lyttere?”

Trond Giske svarte bl.a. dette (gå hit for å se hele debatten):

“… og det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Det er ikke kulturministerens eller Stortingets ansvar å gå inn og bestemme enkeltprogrammer på NRK. Tvert imot, det er faktisk slik at vi har fremmet et lovforslag som sikrer redaktørene friheten til å bestemme slike ting, uavhengig av eierne.”

Han siterte også fra budsjettinnstillingen for 2008:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, er av den oppfatning at kultur er et begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter som enkeltmennesker tillegger høy egenverdi. Disse medlemmer vil påpeke at det som er god kultur for en, slett ikke trenger å være god kultur for en annen. Av den grunn mener disse medlemmer at kulturen i utgangspunktet skal være fri og uavhengig av politisk styring, og at den må være basert på frivillighet og personlig engasjement. Disse medlemmer er av den oppfatning at politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens vesen og fremmer ensretting. Man har sett eksempler på dette i andre land, blant annet i kommunisttiden i Øst-Europa og i dagens Nord-Korea.»

Senere i debatten sa Trond Giske bl.a. dette:

“Det kan godt være at vi politikere også har klare meninger om hvilke programmer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Frokost-TV på NRK, og det blir nå nedlagt. Jeg kan jo ha mine meninger om det, men som kulturminister eller politiker kommer jeg ikke til å engasjere meg i de formelle systemene for å prøve å påvirke NRK til å gjøre andre valg.”

Trond Giskes avslutningsinnlegg fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

“For å svare i et språk som representanten helt sikkert forstår:

Født i NRK i 1973
Et program som ganske raskt ble en suksess
Norsk musikk slet i en hard virkelighet
Et program med sjel gav den en mulighet
Norsktoppen var dets navn

En politiker må passe nøye på
Vi kan ikke styre alt på NRK
Til å velge ut hva folk ser og hører
Fins det andre folk – de heter redaktører
Norsktoppen gir de navn

NRK må være ubundet og fri
Programpålegg blir svært betenkelig
Våre føringer skal være generelle
Bred detaljstyring er ei det ideelle
Norsktoppen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kulturpolitisk talsmann, Ib Thomsen, skal vise at også han er en prinsippløs småtingsrepresentant.  Nå i 2010 var det først “Drømmehagen” som skulle opp i Stortinget. NRK hadde tatt seg den uforskammede frihet å flytte programmet til en annen kanal og en annen sendetid. Heldigvis vil kulturministeren heller ikke denne gang gripe inn.

Nå vil den samme Ib Thomsen,  nå alliert med partileder Siv Jensen, blande seg inn i hvilke bøker som skal og ikke skal kjøpes inn under statlige innkjøpsordninger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og krever at Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland må nulles fra innkjøpsordningen. Det de i realiteten sier at bøker med et (mulig) politisk innhold som FrP ikke liker ikke må kjøpes inn. Når det gjelder innkjøpsordningen henviser jeg til Eirik Newths omtale av denne saken på hans blogg.

Hadde de enda reagert etter å ha lest boken kunne man kanskje ha trodd at Anniken Huitfeldt har et litterært talent. Det er ikke mange forunt å få sine bøker tatt opp i Stortinget (kommer dette til Stortinget må det bli settestatsråd for det spørsmålet) som eksempel på hvor forferdelige ting som får statsstøtte. I farten kommer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talentløs rimsmed klarer å erte folk grundig nok til å bli tatt opp i Stortinget.

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.