Kan en reproduksjon bli så dårlig at den er krenkende?

Eirik Newth har på sin blogg under overskriften Look what they’ve done to my book, ma, satt søkelyset på dårlig billedkvalitet i  Nasjonalbibliotekets scanning av bøker som legges ut på bokhylla.no. Han får for så vidt svar fra “ma” (Mette Newth) i kommentarene, og viser hvordan en av “mas” bøker har blitt enda dårligere behandlet under overskriften bokhylla.no goes pink.

De eksemplene som Eirik Newth trekker fram viser at Nasjonalbiblioteket ikke gjør en god jobb med scanneren. Jeg vet ikke hvor representative Eirik Newths eksempler er. Men de vitner om at de som har ansvaret for scanningen ikke tar bildene på alvor og ikke viser nødvendig respekt for bildene.

Opphavsmannen ideelle rettigheter forbyr krenkende gjengivelse. I åvl § 3 annet ledd heter det:

Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart.

Continue reading Kan en reproduksjon bli så dårlig at den er krenkende?

Jordbær og vin

brachettoVi går nå inn i jorbærsesongen. Selv om import gjør at vi nå kan få jordbær året rundt, er det ikke noe som kan måle seg med de norske jordbærene i sesongen. Et kjølig klima gir langsom modning. Når det kombineres med alt det lyset en nordisk sommer kan by på, da gir det en smak sydlige importbær og drivhusbær ikke kan matche.

Men om vi nå skulle ønske å servere en vin til disse bærene, hva skal vi da velge? Champagne går til alt, også jordbær. Det er vanskelig å tenke seg en bedre sommeraperitif enn champagne og jordbær. Champagne går selvfølgelig også til jordbær om de spises som dessert, men da bør man gå for en halvtørr eller enda søtere variant. Jordbær med fløte og/eller vaniljeis med en knastørr champagne, det går ikke så bra.

Noen insisterer på at jordbær blir bedre av å marineres i rødvin, gjerne en Bordeaux, og at man så drikker den samme vinen til. Etter at noen fortalte så entusiastisk om denne kombinasjonen, måtte jeg forsøke.  Men jeg foretrekker at jordbær smaker jordbær, ikke rødvin. Så det ble med dette ene forsøket.

Moscato d’asti er en jorbærklassiker.  Men min jordbærvin denne sommeren vil være Brachetto d’Acqui. Det er en søt, lett musserende rød vin. Den er laget på druen Brachetto, og produseres i Acqui – et område syd i Piedmonte (Italia).  Vinen er svakt musserende – det italienerne kaller fizzante. Det er en vin som er søt og frisk, lett og ukomplisert – akkurat slik en god sommerdag skal være.

Det er en alkoholsvak vin, gjerne rundt 6%. De som er ute etter mest mulig “bang for the bucks” bør styre unna denne. De vinene som Vinmonopolet listefører (juni 2009) koster rundt 145 kr pr flaske, så prisen pr ml alkohol er ganske høy. Vi andre kan sette pris på at vinen kan nytes uten at det blir alt for mye sommerpromille.


Vis større kart

Tour de France i Languedoc-Roussillon 2009

Tour de France pleier alltid å gå gjennom Languedoc-Roussillon. Vanligvis er dette “hvileetapper” (alt er relativt) mellom fjellene. Enten har man vært gjennom Alpene og er på vei mot Pyreneene, eller omvendt. Rittet har satt seg. Noen har vist seg fram i fjellene, andre er blitt hektet av. De som har ambisjoner i sammendraget lar andre gjøre jobben, og noen som likevel ligger håpløst langt bak etter fjelletappene får lov til å vise seg fram.

I år er det anderledes.  Rittet starter med prolog i Monaco lørdag 4. juli. Den første ordentlige etappen går fra Monaco til Brignoles søndag 5. juli, og allerede på rittets tredje dag kommer man inn i Languedoc-Roussillon med etappen Marseille – La Grande Motte. (Jeg skal selvfølgelig stå i målområdet når Tour de France inntar La Grande Motte.)

Continue reading Tour de France i Languedoc-Roussillon 2009

Franz Joseph Haydn – 200 år siden han døde

b0000bxbxtFranz Joseph Haydn døde 31. mai 1809 – 200 år siden i dag. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde festet med ved datoen før jeg leste Aftenposten, som skrev at Østerrike markerer Haydn. Men tilfeldighetene vil at jeg nettopp har blitt ferdig med  “Life and Works of Joseph Haydn”, en boks med 4 CDer utgitt på Naxos.

Joseph Haydn har kanskje kommet litt i skyggen av Mozart og Beethoven. Men Haydn har hovedæren både for å ha gitt endelig form til symfonien og for strykekvartetten. Han var enormt produktiv og skrev flott og spennende musikk.  “Life and Works of Joseph Haydn” er en utmerket introduksjon til denne store komponisten.

Jeg har blitt veldig glad i lydbøker generelt. Men særlig på ett område er lydbøker bedre enn noe annet format: Musikkhistorie og musikkunskap generelt. Da kan musikkeksemplene spilles i tilknytning til den tekst som leses. Man slipper å finne fram en CD, rett spor og kanskje akkurat det lille uttdraget som illustrerer poenget, eller kanskje heller poenget som omtales i teksten. Naxos har gitt ut en rekke musikkhistoriske lydbøker. For meg er Joseph Haydn nummer seks i rekken, etter en generell musikkhistorie, operahistorie, Bach, Mozart og Beethoven. Nå lytter jeg til Franz Schubert.

Ikke kast bort tiden på å lete i norske platebutikker (med mulig unntakt for Norsk Musikkforlag). De har den ikke. Bestill fra Amazon UK eller Amazon US. P.t. er prisen lavest hos Amazon UK.

Opphavsrett i tegneserieform

boundbylawDen usanske opphavsretts-juristen James Boyle har sammen med Keith Aoki og Jenifer Jenkins laget tegneserieheftet Bound by Law, om en dokumentar-filmmakers problemer med å klarere rettigheter m.m.

Tegneserien finnes til-gjengelig for nedlasting som pdf-fil under en CC by-nc-sa lisens.

Hvis du heller vil ha tegne-serien i ordentlig papirform kan den bestilles fra Amazon.

Jeg anbefaler samtidig James Boyles siste bok “The Public Domain”. Også den boken kan lastes ned i pdf-format under en CC by-nc-sa lisens, eller boken kan kjøpes fra Amazon.

Navngivelse av siktet – VG og Boliviasaken

Etter å ha lest rettens avgjørelse i saken om VG-netts navngivelse av en av de siktede i Bolivia-saken blir bildet noe mer nyansert enn hva man får intrykk av gjennom media. Men vi skal ikke glemme at saken er avgjort etter at retten bare har hørt en av partene. De har hørt siktedes versjon av saken. VG ble ikke varslet før avgjørelse ble truffet og fikk ikke legge fram sitt syn på saken. Det er et brudd på det grunnleggende prinsippet om kontradiskjon. Retten har hatt et ensidig grunnlag for sin avgjørelse, og det preger avgjørelsen. Det er ikke mange motforestillinger, verken faktisk eller rettslig.

Holder vi oss til selve navngivelsen, som media fokuserte på, mener jeg at det ikke er ulovlig å navngi siktede i en sak som har fått stor oppmerksomhet. Man kan diskutere om pressen bør navngi personer. Jeg synes folk navngis for ofte. Men et annet spørsmål er om det er ulovlig. Hvis avisen skriver “NN er tiltalt for kokainsmugling i Bolivia”, da ville det etter min vurdering ha vært lovlig. Rt-1999-1742 (som finnes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lovdata).

Problemet i den aktuelle saken er at VG også gjenga bilde og knyttet personen til handlinger, hendelser og andre personer på en måte som i følge avgjørelsen er uriktig. Her minne jeg om at retten bare bygger på den ene parts saksfremstilling.

Utgangspunktet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjengi et fotografi offentlig uten avbildedes samtykke. Det er noen unntak, bl.a. hvis bildet har “aktuell og allmenn interesse”. Det er høyst diskutabelt om et bilde av siktede har “aktuell og allmenn interesse”. Jeg mener det ikke har det, og at billedbruken dermed var uberettiget. Det er også verdt å merke seg at EMD synes å ha lagt særlig stor vekt på bruk av bilder, uten at jeg nå går nærmere inn på dette. Les mer om billedbruk i en artikkel på Jon Wessel-Aas’ blogg.

Retten sier at det er ærekrenkende og dermed i strid med strl § 247 å koble jentas navn til personer, steder og hendelser på en etter jentas og dermed rettens mening uriktig måte. Det kan settes et stort spørsmålstegn ved denne tolkningen, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Når man ser navngivelse, billedbruk og det man kobler personen med, da blir avgjørelsen noe mer diskutabel. Det er ikke like åpenbart at resultatet er feil.

Jeg har lagt ut avgjørelsen i anonymisert form her.

Teleselskapenes pengeinnkreving

Jevnlig kan vi lese om diverse svindelprosjekter som har det til felles at teleselskaper krever inn pengene via telefonregningen. Vi har hatt såklat “modemkidnapping”, hvor det ble installert et program på brukerens PC som ringte opp et svært så dyrt telefonnummer når man skulle på nettet. Nå som knapt ingen bruker modem lenger har markedet forsvunnet for dette. Men stadig nye varianter dukker opp. Nå synes diverse SMS-tjenester og andre mobilbasert tjenester å være mest populære blant svindlerne. Særlig retter man seg mot barn og unge. Tjener fett på barns mobilbruk skriver NRK FBI.

Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.

Continue reading Teleselskapenes pengeinnkreving

VGs navngivelse av Bolivia-tiltalt

VG offentliggjorde i sin nettutgave navnet på en av de tiltalte i saken om de norske jentene som er tiltalt for narkotikasmugling fra Bolivia. Byfogden i Oslo har gitt en miderltidig forføyning om at personen ikke kan navngis. Samtidig oppgir Fædrelandsvennen navnet på jentas far i omtale av saken.

Man kan mene mye om pressens navngivelse av personer i straffesaker. Men jeg finner ikke noe generelt forbud mot å offentliggjøre navn. Jeg har dessverre ikke sett selve avgjørelsen fra byfogden. Derfor vet jeg ikke hva slags rettslig grunnlag byfogden har funnet for å kunne gi medhold i et krav om at navnet ikke skal offentliggjøres. Jeg håper VG eller noen andre også offentliggjør selve kjennelsen.

Alt jeg så langt har sett fra selve begrunnelsen er følgende sitat, gjegitt i VG:

«Samfunnet har på nåværende tidspunkt ikke noe berettiget behov for å kjenne saksøkers identitet»

Når man forbyr en avis å oppgi navn på en person er dette et inngrep i ytringsfriheten. Nå kan f.eks. hensynet til personvern begrunne begrensninger i ytringsfriheten. Men både Grl § 100 og EMK art 10 krever at innskrenkninger i ytringsfriheten skal bestemmes i lov. En rent frirettslig vurdering av hva “samfunnet har et berettiget behov for” er ikke tilstrekkelig.

Jeg ser fram til neste runde og har vanskelig for å se at avgjørelsen kan bli opprettholdt.

Ytringsfrihet og politisk TV-reklame

Av alle steder ble det en ganske interessant diskusjon på facebook, etter Anine Kierulfs utmerkede innsats i Redaksjon En 14. mai. Som så ofte blir ens argumenter skjerpet og spisset gjennom å konfronteres i en diskusjon (og noen ganger svekkes de).

Forbudet mot politisk TV-reklame er et inngrep i ytringsfriheten. Enkelte har forsøkt å vri seg unna diskusjonen ved å hevde at dette ikke er et inngrep. Men det er ikke noe de har særlig støtte for, i alle fall ikke blant de som har et reflektert forhold til spørsmålet (og det inkluderer vekslende regjeringer).

Allerede da forbudet ble lovfestet i 1999 ga den daværende regjering (Bondevik I) ga klart uttrykk for at reklameforbudet var et inngrep, men de mente at dette var et inngrep som lå innenfor det som kunne tillates innefor EMK art 10. Riktignok ga Justisdepartementet den gang uttrykk for en viss tvil om hvorvidt et slikt forbud kunne tillates etter EMK art 10, men regjeringen satset på at det holdt.

I forbindelse med revisjon av Grl § 100 ble spørsmålet også diskutert, men da i forhold til Grl § 100 og ikke i forhold til EMK art 10. Likevel var det ingen tvil om at det var et inngrep i ytringsfriheten. Et flertall i komiteen mente i 2004 at forbudet mot politisk TV-reklame stred mot den nye grunnlovsbestemmelsen.

Også i den saken som nå har fått sin avslutning i Strasbourg har utgangspunktet, også for Staten, hele tiden vært at reklameforbudet er et inngrep, men staten mente at det var et forbud som lå innenfor det som er tillatt etter EMK art 10 — noe EMD altså ikke var enig i.

Det som står klarere for meg etter noen diskusjonsrunde, er at det ikke er et spørsmål om å begrunne hvorfor en type ytring skal tillates (i et bestemt medium). Aksepterer man først ytringsfriheten, da er det innskrenkningene som må begrunnes. Det er mange typer ytringer vi godt kunne vært foruten. Pornografi, rasistiske og blasfemiske ytringer, kjendisjournalistikk à la “Se og Hør” og Dagbladet — det er ikke spørsmål om samfunnet har behov for slike ytringer, men om det er nødvendig å forby dem. Det er de som vil har forbud som har bevisbyrden.

Dermed er vi ved kjernen i spørsmålet om politisk TV-reklame: Vi tillater politisk reklame, bare ikke på TV. Vi tillater også reklame på TV, bare ikke for politikk og livssyn. Retten til politiske ytringer er noe av ytringsfrihetens kjerne. Er det virkelig tunge nok grunner til å forby en av de viktigste former ytringer i ett og bare ett medium? Her har Menneskerettsdomstolen svart nei.

Det betyr ikke nødvendigvis at det er fritt fram for alle sorter reklame. Man kan godt regulere politisk reklame, og man kan nok regulere den på måter som gjør at vi unngår det som de fleste av oss gjerne vil unngå. Det vil nok være mulig å forby reklame som kan virke støtende (som brenning av Koranen), at reklamen ikke først og fremst kan snakke nedsettende om andre, osv. Men den muligheten lar Trond Giske gå fra seg.

Jeg synes det er pinlig å høre Trond Giske spille på, om ikke rasisme, så i alle fall fremmedfrykt, når han sier:

“Er det riktig at 7 dommere i Strasbourg, den ene fra Azerbadjan (sic!), skal vite bedre enn et bredt stortingsflertall i Norge, hvordan ytringsfriheten best ivaretas i Norge?”

og

“Jeg respekterer at Norge har sluttet seg til konvensjonen [Menneskerettskonvensjonen] og at vi gjennom lov har gitt denne konvensjonen forrang, men man må kunne stille spørsmål ved dette…”

Bergensgruppa SAFT hadde en linje i en av sine sanger som lyder:

“Killing for peace
Is like fucking for virginity”

Å forby ytringer for å forsvare ytringsfriheten og demokratiet blir omtrent den samme form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Giske setter Norge i selskap med andre land som pleier å klage over at kritikk mot menneskerettsbrudd er “innblanding i et lands indre anliggender”. Han brukte riktignok ikke de ordene, men inneholdet er det samme. Heldigvis har Joans Gahr Støre i følge Jon Wessel-Aas, sagt noe annet. Det er ganske oppsiktsvekkende at et regjeringsmedlem kommenterer et annet regjeringsmedlems uttalelser med at han har ytringsfrihet.

Uansett gjør Trond Giske dette til en pinlig forestilling for Norge.

Billige studieplasser?

I dag la regieringen fra revidert statsbudsjett. På skrytelista til Kunnskapsdepartemente står 3.800 nye studieplasser ved universitet- og høyskoler. Går man inn i budsjettdokumentet ser en at dette er 3.000 vanlige studieplasser + 800 plasser innen “desentralisert etter- og videreutdanning”. Så jeg synes 3.000 studieplasser er mer dekkende.

Går en så til pengene, så er  det foreslått 96,6 mill til å dekke disse 3.000 studieplassene. Det gir 32.200 pr studieplass. Det er ikke særlig mye, ei heller om man tar hensyn til at tallene ikke har helårsvirkning. Så noen fullfinansiering av studieplasser forslår ikke regjeringen.

Legger vi inn at disse studentene som tas opp også studere ri 2010, må det følges opp med 193,2 mill i 2010 om man bare skal holde den minimumsfinansiering som nå foreslås tildelt. Hvis de nye studieplassene ikke bare skal være en engangsforeteelse (slik at opptaksrammene igjen reduseres i 2010), må bevilgningene økes ytterligere. Om man regner med at studentene er i systemet i fem år, da må man i løpet av fem år øke bevilgningene slik at de dekker 15.000 studieplasser om opptaksrammen skal økes med 3.000. Selv med den lave finansiering pr student som foreslås, betyr det at det er nødvendig med en økning opp til en milliard.

Det selvølgelig lov å håpe.

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.