Etter de dramatiske åpningsetappene gjorde det godt med en udramatisk og på mange måter kjedelig etappe, som endte i et tradisjonelt spurtoppgjør. Man får alltid medlidenhet med en som heroisk har liggeet foran, og som så blir tatt igjen nå det gjenstår et par hundre meter, som Brent Van Moer gjorde i går. Å bli kåret som den mest offensive rytteren er en trøstegevinst. For virkelig å markere at dette var en “gammeldags” spurtetappe, slo veteranen Mark Cavendish til med en spurtseier. Jeg like å se at Cav er tilbake.
Dagens etappe er en idividuelle tempoetappe på 27 km. Etappen er ganske flat. På tempoetapper blir det gjerne tidsdifferanser som får betydning i sammendraget. Giro d’Italia ble avsluttet med en ganske flat tempoetappe på ca 30 km, og det skilte da 1.38 fra vinner til 20. plass. De som har sammenlagtambisjoner må satse her, i tillegg til tempospesialister som vil ha en etappeseier. For andre er dette en gjennomkjøring. Den skaderammede Chris Froome har flere ganger sagt at det var et spørsmål om å komme gjennom de fire første etappene, og så kunne tempetappen være en restitusjonsetappe. Det er nok flere enn Chris Froome som kan trenge litt rolig restitusjon. Amund Grøndal Jansen ser det vel på samme måten. Men folk som Primoz Roglic og Geraint Thomas har ikke noe valg. De må satse for ikke å tape mer tid.
Grenser er uklare. Vi er nå i departementet Mayenn i regionen Pays-de-Loire, så administrativt er vi ikke lenger i Bretagne. Men kulturelt er vi kanskje i Bretagne, selv om det er en viss rivalisering mellom kyst-Bretagne og skogs-Bretagne. Jeg regner dette som er den siste etappen i Bretagne. Jeg starter med det siste “historiske” ølet fra Lancelot. Jeg setter “historiske” i anføselstegn. For ølene er i seg selv ikke historiske, med de er laget for å hedre personer eller hendelser i den bretonske historien.
De røde luene var et bretonsk opprør i 1675 mot en skatt, en stempelavgift (egentlig en skatt på en type papir som det var påbudt å bruke til mange rettslige dokumenter) som ble innført uten at den var vedtatt av det bretonske parlamentet. Som det ofte var, var det en ekstraskatt som kongen, denne gangen Louis (Ludvik) XIV skrev ut for å finansiere en av sine mange kriger. Dette skulle bidra til å finansiere en krig mot Nederland.
Ølet Bonnets Rouges er, det er fristende å si selvfølgelig, et rødt øl. Den røde luen har blitt et frihetssymbol. I 2013 kom et annet opprør mot en skatt, og igjen var man iført røde luer og kalte seg Bonnets Rouges. Det var et opprør mot en veiskatt, bompenger som ble innført for lastebiler, som en miljøskatt. Mange bomstasjoner, med måleutstyr, ble ødelagt — franske demonstranter pleier ikke å nøye seg med slagord.
Etter omtrent et år, ble denne avgiften trukket tilbake. Ødeleggelsen av bomstasjoner påførte staten stor utgifter, og førte til at inntektene sank. Regningen ender uansett hos innbyggerne, slik den alltid gjør.
Før vi forlater Bretagne, kan vi ta med noen andre typer drikke som produseres i Bretagne. Cider er gjæret eplesaft. Jeg har heller ikke funnet bretonsk cider i Norge, så jeg henter fram en beskrivelse fra et tidligere år da Touren var i Bretagne. Cider lages som søt (Cidre Doux), halvtørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er relativt alkoholsvak, i området 3–5%. Jeg kjøpte inn en del bretonsk cider (og øl) hos den bretonske butikken Chemins-de-Bretagne i Paris, en butikk som dessverre ikke finnes lenger. Jeg holdt meg til deres anbefalinger.
Min første cider var en Blanc de Pommes fra Vallée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eplesort. Den er fruktig og lett syrlig og har 4% alkohol. Produsenten anbefaler denne til Kir Bretonne. I Bretagne serverer man også Kir Breton, som er kir laget med cider i stedet for hvitvin, altså Crême de cassis og cider.
Min neste cider var en Fermier Cidre de Bretagne, laget av Bertrand Abraham. Når noe er merket fermier betyr at det er laget på gården. Dette er en liten produsent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside.
Den tredje ciderrn jeg kjøpt inn for denne anledningen var Cidre de Fouesnantfra Manoir de Kinkiz. Dette er den mest tradisjonelle av de tre, og damen hos Chemins-de-Bretagne advarte om at ikke alle liker den. Derfor måtte jeg selvfølgelig ha en flaske. Den mest maleriske beskrivelsen av denne fant jeg på ratebeer.com (jeg har ikke bladd meg tilbake til den beskrivelsen):
“Aroma of old 1950’s linoleum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flannel shirt, the duck in the oven, the fresh vegetables. Taste is very earthy — fermented apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an exceptional cider, way outside the norm, but fascinating to taste. There’s something new in every sip.”
Det lages også cider av pære, skjønt produsenten Vallée de la Seiche (som også produserer dette), skriver på sine nettsider at det er et misbruk av språket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fortsatt i følge produsenten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tidligere har smakt av pærecider, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mangler den syrlighet og dermed den friskhet som vi finner i epler.
I Bretagne har man også sin variant av mjød, som de kaller chouchen. Det er honning og vann, som er gjæret.
I Bretagne gjør man også som sine keltiske brødre litt lenger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Miraculix hemmelige styrkedråper som gjør gallerne uovervinnelige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destillasjonsapparat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.
Det er tre whisky-destillerier i Bretagne (av i alt syv i Frankrike). Det er Des Menhirs, Glann Ar Mor og Warenham. Når jeg sjekker nå, finner jeg bare opplysninger om den siste. Om fransk whisky var en ukjent verden for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bretonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky generelt på www.frenchwhisky.com.
Jeg kjøpte en flaske Eddu Silver fra Des Menhirs hos Chemins de Bretagne i Paris. (Dem butikken, som i noen år var min viktigste forsyningskilde av bretonske produkter, finnes dessverre ikke lenger.) I følge damen i butikken var det denne som er referansen når det gjelder bretonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bokhvete, som heter eddu på bretonsk, derav navnet.
Ved første smaking ble jeg ikke spesielt begeistret for denne whiskyen. Jeg har gjennom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk maltwhisky, litt irsk whiskey og noe japansk maltwhisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og særlig den skotske kan ofte ha en utpreget røyksmak etter at malten har blitt tørket med varme fra torv. Den bretonske whiskyen er mer fruktig og har ingen røyksmak, i alle fall har ikke Eddu det. Den smaker i alle fall ganske forskjellig fra skotsk maltwhisky.
Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs smaking, noen dager etter den første, hadde jeg ikke lenger forventning om å få noe som minnet om skotsk maltwhisky. Da jeg smakte Eddu uten forutinntatte referanser, ble den et interessant og hyggelig bekjentskap. Men jeg tror nok at jeg også i fremtiden vil velge en skotsk maltwhisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky. Det meste av dette er klippet inn fra en gang Tour de France tidligere var i Bretagne. Når sant skal sies: Jeg har ikke drukket noe mer av den franske whiskyen siden den gang.
Det ble mer dramatisk enn hva godt er i går. Starten på årets Tour de France har blitt et blodbad. Man vinner ikke Tour de France i løpet av de første etappene. Men man kan tape touren. Noen er ute. Sammenlagtkandidater har tapt verdifull tid, og de har mistet verdifulle hjelpere. Jeg håper ikke det fortsetter på denne måten. Den siste velten var nok av den typen som fra tid til annen skjer i en spurt. Det er ikke lett å se hva som egentlig skjer i en velt. Men det så ut til å være ryttere som syklet med høy risiko på vanskelige, kanskje for vanskelige veier. Den vanskelige og farlige avslutningen kunne ha blitt enda farligere om ikke så mange hadde blitt hektet av i tidligere velt.Jack Haig og Robert Gesink er ute. Caleb Ewan er ute. Så langt jeg har sett har han brukket kraveben. Han kom dessuten ikke til mål, og da kan han uansett ikke starte på neste etappe. Når jeg skriver dette ferdig, har vi ikke oversikt over hvor mange av rytterne som har blitt så skadet at de ikke stiller til start i dag. Den siste meldingen jeg så var at verken Geraint Thomas eller Promiz Roglic hadde noen brudd, og forhåpentligvis starter i dag.
I dag er det nok en flat etappe, denne gang på “bare” 150,4 km. Avslutnigen ser ikke like vanskelig ut som den i går, så vi får håpe at det ikke blir flere monstervelt. I omtalen på Tour de Frances nettsider, står det at det er noen kuperte områder gjennom en skog hvor noen kan forsøke å stikke av, og det er områder som kan være vindutsatt. Men mest sannsynlig går det mot et spurtoppgjør. Forhåpentligvis mindre dramatisk enn det vi så i går.
Vi er fortsatt i Bretagne. Hertuginne Anne, Duchesse Anne, var hertuginne i hertugdømmet Bretagne. Hun var født i Nantes i 1477, datter av Francis II, hertug av Bretagne. Han var den siste mann i arverekken i adelsfamilien Montfort, og ved hans død i 1488 overtok Anne, som da var 11 år, som regjerende hertuginne. Hun overtok også en del andre adelstitler med tilhørende områder.
Her var det dynastisk spill. Året etter at hun var blitt hertuginne giftet hun seg, eller snarere ble giftet bort til den østerrikske keiseren Maximilian I. Hennes far hadde tidligere lovet henne bort til mange prinser, i forsøk på å skape politiske allianser.
Den franske kongen Charles VIII så dette som en trussel, da hans rike lå mellom Bretagne og og det habsburgerske Østerrike (som den gang var en stormakt). Han gikk til militært angrep på Østerrike, og tvang Anne til å frasi seg sitt ekteskap. I 1491 giftet hun seg med den franske kongen Charles VIII. Hva paven og annen geistelighet hadde å si til slikt i det katolske Europa, vet jeg ikke noe om.
Man må kunne si at dette var en ganske voldsom kurtise fra Carles VIIIs side. Men Anne og Charles giftet seg i 1491. Den da 14 år gamle Anne var ikke glad for dette arrangerte ekteskapet. Ingen av deres barn overlevde sin tidlige barndom. Da Charles VIII døde i 1498 hadde de ingen arvinger, og tronen gikk videre til Charles VIIIs fetter Louis (Ludvik) XII. Anne giftet seg da med Louis. Mine kilder sier at hun “måtte gifte seg”, men ikke på den måten mange “måtte” gifte seg om vi går noen år tilbake da tilgangen til prevensjon var vanskeligere, abort var ulovlig og det var skamfullt å være enslig mor med en “lausunge”. Hun måtte gifte seg for å sikre alliansen mellom Frankrike og Bretagne.
Mange har romantiske forestillinger om hvordan det er eller var å være prinsesse. De hadde det sikkert bedre enn de fleste andre jenter for noen hundre år siden. På baksideteksten til boken “Kongelige bryllupsnetter” beskriver de prinsessrollen som nærmest å være politisk skillemynt i statsanliggender. De skulle bli giftet bort til den riktige kongen eller prinsen, for å sikre dynastiske relasjoner. Ofte hadde de bare sett et maleri av den de skulle gifte seg meg. Da Anne giftet seg med keiser Maximilan i 1489, ble hun gift ved stedfortreder, uten at jeg kjenner detaljene rundt dette. Det er ikke så mye romantikk i det. De måtte reise til sin tilkomne, og ble værende i et fremmed miljø. Prinsene og kongene fikk i det minste bo “hjemme”, og hadde nok også en del andre de kunne hygge seg med.
Prinsessenes viktigste oppgave var å føde sønner — mannlige tronarvinger. Bryllupsnatten, og ekteskapets “fullbyrdelse” var et viktig statsanliggende som ble nøye overvåket. Det var ikke mye privatlivets fred, og noen og enhver kunne få prestasjonsangst i en slik setting. Hvis de ikke fikk sønner eller ikke barn i det hele tatt, var det selvfølgelig dronningens/prinsessens feil. At kongen/prinsen var ute av stand til å få barn, synes å ha vært en fremmed tanke.
Anne gjorde på sin måte en bemerkelsesverdig karriere. Hun var regjerende hertuginne i Bretagne, keiserinne i Østerrike, to ganger dronning av Frankrike. Europa var stort sett i krig hele tiden, og under en italiensk krig (landet Italia fantes ikke den gangen) var hun også en periode dronning av Napoli og hertuginne av Milano. Anne døde av nyresvikt bare 38 år gammel. Hun etterlot seg døtre, men ingen sønner. Døtrene kunne arve hertugtittelen i Bretagne, men ikke den franske kronen- De dynastiske intrigene etter hennes og senere Louis XIIs død, går jeg ikke nærmere inn på.
Anne kjempet for Bretagnes uavhengighet fra Frankrike. Dette har gitt henne en heltestatus i Bretagne. Lancelot har hedret henne med ikke mindre enn fire øl.
Den første, som er tilgjengelig hele året er det som heter Duchesse Anne Triple. Det er en trippel, som en en lys, belgisk øltype. Det er ofte ganske sterkt, dette holder 7,5%. Et av de kjente belgiske trippel-ølene er Westmalle Triple, som på sin måte er et risikabelt øl å drikke. Det er velsmakende og lettdrikkelig, men holder 9,5%, som er omtrent det dobbelte av vår pils. Man kan lett komme til å drikke for mye av den.
De lager også en La Duchesse Anne Triple Hops. Det er også en triple, men med mer humle (hops). Den skal etter beskrivelsen ha en smak av sitrus (agrumes).
Jeg har så langt ikke smakt dette ølet, men jeg vil forsøke å finne det.
Lancelot produserer også to sesongutgaver av Duchesse Anne. En høstutgave, Duchesse Anne d’Automne, som er et gyllent amberøl, smaksatt med kastanje. Som navnet sier, er dette et øl som bare er tilgjengelig om høsten. Da koronapandemien forskjøv Tour de France til høsten i 2020, kunne dette ølet ha passet — hvis Touren da hadde vært innom Bretagne.
De har også hedret Duchesse Anne med et juleøl, La Duchesse Anne de Noël, som er et rødt øl — en farge som passer godt til jul. Men vi er omtrent så langt fra julesesongen som vi kan komme. Siden begynnelsen av 1980-tallet har min julekalender vært en kasse juleøl. Den gang kom ølet i kasser á 24 flasker, og de var som skapt for julekalendere. Det var lite å velge blant. Stort sett var det en kasse Ringnes juleøl, hvor jeg byttet ut noen flasker med øl fra andre bryggerier når de ble tilgjengelige.
Nå er det flere hundre juleøl på det norske markedet. Ølet selges stort sett ikke i slike kasser, men jeg sikret meg Vinmonopolets julekartong, en pappeske med 24 gaveesker, før avholdsmoralistene fikk stanset salget av dem som ulovlig reklame. Jeg skulle gjerne hatt en La Duchesse Anne de Noël i min julekalender, men jeg pleier ikke å være i Frankrike ved juletider. Og Vinmonopolet har ikke det ølet.
Anne knyttet til seg en krets av poeter og komponister, og var en kunstmesén. En av de hun knyttet til seg var den flamske komponisten Johannes Ockeghem. Jeg avslutter denne omtalen av Duchesse Anne med hans Requiem. Hele requiemet er på ca 30 minutter, men lytt i alle fall til en del, for å høre litt renessansemusikk.
I går var det heldigvis bare selve syklingen som spektakulør, ikke store velt. Mathieu Van der Poels seier på gårsdagens etappe var virkelig spektakulær.
Endelig kommer det en ganske flat etappe på 182,9 km, hvor spurterne får sin første mulighet i årets Tour. Etappen er litt småkupert, selv om den betegnes som flat. Men den avslutter nedover og deretter flatt, så her går det antageligvis mot et spurtoppgjør.
Vi er fortsatt i Bretagne. Jeg fortsetter med øl fra Lancelot, bretonsk kultur og litt til. Jeg starter med ølet Telenn Du. Det betyr svart harpe. Jeg kan ikke bretonsk, men har forstått det slik at Telenn er harpe, og da må du være svart.
Opprinnelig var det en svart harpe på etiketten til dette ølet. Men de fikk problemer med Guinness, som har en harpe i sin logo. Derfor droppet de harpen i logoen, men ikke i navnet.
Det er et brunt øl, laget på bokhvete. Bokhvete er, til tross for navnet, botanisk sett ikke et korn men en nøtt. På fransk kalles det sarrasin eller blé noir (svarthvete). På bretonsk heter det gwinizh-du.
Bokhvete vokser gjerne steder hvor det er dårlig jord og mye regn. Det har vært sagt fra bretonsk hold at dette passer godt i Bretagne, for er det noe de har mer enn nok av, så er det dårlig jord og regnvær.
Bokhvete brukes i en matrett jeg forbinder med Bretagne: Galette. Det er en pannekake som vanligvis lages uten sukker, og som fylles med f.eks. ost og skinke — gjerne med et speilegg, sopp, osv. Emmentahler, det vi kaller sveitserost synes å være den mest populære osten til dette. På bretonsk heter den Krampouezhenn gwinizh du. Jeg pleier å spise dette på et crêperie, altså en pannekakerestaurant på Place de la Comedie i Montpellier. Vi spiser gjerne lunsj her når vi er på en bytur. Det er ikke en bretonsk restaurant, i alle falle kaller den seg ikke det, men galette på bretonsk vis utgjør en stor del av menyen. Og man kan spise en søt pannekake, crêpe, med bær, sjokolade, is osv til dessert.
Da jeg søkte etter mer informasjon om bretonsk galette, fikk jeg inntrykk av at det også kunne omfatte søte pannekaker og en del andre kaker. Men jeg forbinder det med den ikke-søte pannekaken. Bretonsk galette serveres ofte med et annet typisk drikke fra Bretagne: Cider, som jeg skal komme tilbake til.
Jeg kommer ikke unna Alan Stivel når jeg er i Bretagne. Han har en stor del av æren for å ha brakt tradisjonell bretonsk musikk og ikke minst den bretonske/keltiske harpen fram i lyset. Jeg fant ikke noe musikk med ham som heter Telenn Du, altså svart harpe. Jeg fant en som heter Telenn Gvad, som også må være en slags harpe. Men jeg velger her en instrumental med keltisk harpe.
Frankrike har hatt en veldig sentralistisk språkpolitikk, hvor pariserfransk lenge var den eneste aksepterte språkformen. Det var lenge forbudt å snakke bretonsk i mange sammenhenger. Jeg mener å huske fra et radioprogram om Bretagne for veldig mange år siden, at man kunne finne følgende oppslag på skoler i Bretagne: “Forbudt å spytte på gulvet og å snakke bretonsk”. Det er ikke mange som snakker bretonsk i dag, men Alan Stivell er en av dem som har arbeidet for å revitalisere det bretonske språket. I dag er dialekter og ulike minoritetsspråk som bretonsk, baskisk, catalan, occitansk m.m. akseptert i mye større grad enn tidligere. Men man bruker fortsatt “riksfransk” når man opptrer offentlig , som i radio og TV, i parlamentet osv.
Den første platen jeg hørte med Alan Stivell var liveplaten “À l’Olympia” som kom i 1972. Når jeg i ulike sammenhenger ser tilbake på plater jeg husker særlig godt fra min ungdomstid, blir jeg forundret over hvor tidlig de ble utgitt og hvor ung jeg var. Jeg var 17 år da Alan StivellÀ l’Olympia ble utgitt, og det er ikke det jeg tenker på som typisk ungdomsmusikk. Men nok om det. Jeg hørte på dette og ganske mye annen musikk som ikke var den mest populære.
På den platen synger Alan Stivell på bretonsk og engelsk, men ikke på fransk. Et eksempel er Telenn Gvad, som han kombinerer med en kjent sang fra det irske opprøret mot England: Foggy Dew. Jeg antar at Alan Stivell som bretoner i opposisjon til den franske dominansen, kjente seg igjen i de keltiske irenes opprør mot det engelske herrefolket. Jeg lar meg falle for fristelsen til å ta med den også.
På 1970-tallet var franskmenns uvilje mot engelsk mye sterkere enn den er nå. Jeg har tolket Alan Stivells språkvalg på denne platen som en protest mot franske språkpolitikk — uten at jeg har noe veldig solid grunnlag for denne antagelsen. Jeg får legge til at franskmenns engelskkunnskaper også var mye dårligere på 1970-tallet enn den er i dag. I dag opplever jeg at mange er nesten frustrerende opptatt av å snakke engelsk. Når jeg snakker min ikke helt gode fransk, hører de straks at jeg ikke er fransk, og svarer ofte på engelsk — selv om deres engelsk er dårligere enn min fransk. Jeg hadde en gang en merkelig samtale med en person i sikkerhetskontrollen på flyplassen i Marseille. Jeg snakket fransk, og mannen i sikkerhetskontrollen sa at jeg godt kunne snakke engelsk. “Je dois practiquer mon Francais”, sa jeg. “But I have to practise my English”, svarte han. Så jeg snakket fransk til ham, og han snakket engelsk til meg.
Jeg vil også trekke fram et annet minne som Alan Stivell er den del av. Da min datter var liten var det to plater hun likte å høre som “god natt musikk” når hun skulle sove. Den ene var en instrumentalplate med Alan Stivell hvor han spilte harpe. Den andre var Charlie Haden & Pat Methenys Beyond the Missouri Sky. Jeg tok det som en tidlig utviklet, god musikksmak. Selv om det ikke har noe med Bretagne å gjøre, tar jeg med “Our Spanish Love Song” fra den platen.
Så er vi i gang. Velt og dramatikk er en del av sykkelsporten. Første etappen i en grand tour er alltid nervøs. Men vi trenger ikke klønete tilskuere som vil hilse hjem til ganske sikkert ikke særlig stolte besteforeldre. Slikt bør ikke få ødelegge rittet. Den andre var nok en mer normal velt. Sykkelryttere er noen gale tøffinger. Marc Soler fikk brudd i begge albuer i den første velten, og starter av ganske åpenbare grunner ikke i dag. Men han syklet til mål. Amund Grøndahl Jansen er ikke alvorlig skadet, i alle fall ikke det som syklister regner for alvorlig skadet, og fortsetter.
Touren fortsetter med nok en kupert etappe i Bretagne, også denne med avslutning på toppen av en tredjekategori stigning. Dagens etappe er ganske lik gårsdagens, og de som hevdet seg i går vil nok kunne hevde seg også i dag.
Første gang jeg var i Bretagne var i 1994. Jeg skulle på en konferanse i Paris i juli, som på utmerket vis lot seg kombinere med en tre ukers ferie i Frankrike. Den første uken leide vi en leilighet i dagens startby, Perros-Guirec. Det var mens det var fotball-VM i USA. Jeg er ikke veldig opptatt av fotball. Men jeg hadde fått med meg at Norge skulle spille en viktig kamp mot Irland. Jeg så ikke kampen. Men ikke langt fra vår leilighet bodde det en gjeng irer i telt. De fulgte åpenbart med på kampen, og vi forsto at jo mer jubel det kom fra det teltet, desto dårligere gikk det for Norge. Norge tapte den kampen.
En av mine kilder til kunnskap om ulike steder i Frankrike, er magasinet Detours en France. her er en artikkel om landsbyen Ploumanac’h i kommunen Perros-Guirec: Ploumanac’h, un des plus beaux villages de Bretagne. Hvis du ikke leser fransk, kan du i alle fall se noen fine bilder fra stedet.
Perros-Guirec er et område med mye lundefugl. Eller det var i alle fall det. Det er ikke usannsynlig at bestanden av lundefugl har gått kraftig tilbake her også, slik den har gjort i Norge. Jeg er ikke oppdatert om dette.
Jeg velger å fortelle litt bretonsk historie og noen bretonske myter gjennom Lancelots øl.
Røyskatten er et symbol for Bretagne. Conan Mériadec var en bretonsk leder og skal ifølge mytene ha vært han som grunnla Bretagne. Tidfestingen virker usikker, slik det så ofte er med myter. Han er omtalt i skrifter fra 1000- og 1100-tallet. Skjønt dateringen for noen av disse skriftene er omdiskutert.
Under en jakt oppdaget Conan Mériadec en hvit røyskatt ved bredden av en bekk. Den fant ikke en vei for å komme unna gjørmen. Den gikk da rett mot jegeren, for ikke å skitne til den fine, hvite pelsen. Dette har gitt opphavet til den bretonske devisen:
Heller døden enn å skitne seg til.
Bryggeriet Lancelot, som vi vil komme innom flere ganger, har laget et øl som hedrer røyskatten. Det er selvfølgelig et hvitøl: Blanche Hermine.
De har også lansert en Blanche Hermine IPA. Dette ølet har jeg ikke smakt, så jeg mener ikke noe om dette ølet. Det er flere som har lansert det som må være en hybrid mellom hvitt heveteøl og IPA, og jeg her ikke sikker på om jeg til nå har smakt noen slike.
Så er vi igjen klar for årets Tour de France. Rittet gjennomføres nå til normal tid, om sommeren.
Åpningsetappen er en 197,8 km kupert etappe. Det er seks kategoriserte stigninger. Fire fjerdekategori og to tredjekategori. Og det er kanskje et par til som kunne ha vært kategorisert på de samme nivåene. Etappen avslutter opp en tredjekategori. Det er ikke de store klatereutfordringene. Hadde etappen kommet senere i rittet, ville jeg ha tenkt at det er en typisk bruddetappe. Men et brudd får neppe går på første etappe. Det er ikke en etappe for spurterne. Jeg vil tro at det er en etappe som kan passe for typiske klassikerryttere. Kanskje er det en etappe som kan passe f.eks. Julian Alaphilippe og Primoz Roglic.
Da jeg var i Brest for to år siden, hadde hotellet jeg bodde på valgt en sykkel som bord for sine turistbrosjyrer.
Bretagne er et fjellområde, i den forstand at det er område på fjell, men det er ikke noe høye fjell. Det er mer kanuser og åsrygger, som utgjør Massif Armorican. Vi kan se på dette geologiske kartet.
Her er det mange forkastninger som går i øst-vest retning. Her kan man sykle uten å møte særlig store utfordringer. Men Tour de France handler ikke om å finne ruter uten særlige utfordringer — det er mer for 3/4‑gamle turlsyklister som meg. I nord-syd retning går det mer opp og ned. Topografisk kan Bretagne minne litt om Østmarka i Oslo, hvor det er ganske flatt om man holder seg langs forkastningene, men ganske kupert om man beveger seg på tvers av dem. Det er nok ingen tilfeldighet at etapper i Bretagne pleier å gå på tvers av disse forkastningene.
Jeg avsluttet fjorårets omtale av Tour de France med det som nærmest har blitt Bretagnes uoffisielle nasjonalsang, Tri Martolod, her fremført av Alan Stivell. Sangen handler om tre sjømenn som møter en ung, vakker dame, og om at de møter henne igjen i en annen havn. Jeg baserer meg her på en oversettelse fra bretonsk til fransk, og jeg vil ikke være veldig detaljert om teksten.
Men vi må finne drikke. Jeg tar sjansen på å gjenta det jeg skrev da etappene ble presentert i oktober 2020.
En av de mest kjente drikkene fra Bretagne, som ingen helt har klart å lokalisere geografisk, er antageligvis Miraculix’ styrkedråper. Obelix falt som kjent oppi gryten som liten, og har livsvarig virkning. Det er denne drikken som gjør at romerne aldri klarer å overvinne Asterix og Obelix. Men om noen av syklistene skulle få tak i den, vil det være doping. Dette kunne vi lese om i Asterix og de olympiske leker. Det årets olympiske leker må ha vært det første store idrettsarrangementet hvor det ble gjennomført dopingkontroll.
Om jeg har forstått keltisk historie rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, dominerte keltiske folk det meste av Det europeiske kontinentet før ca år 200 før vår tidsregning. Rundt år 200 invaderte de De britiske øyer og Irland. Nye folkegrupper, anglerne og saxerne invaderte øyene, og det keltiske folket ble fortrengt til det som nå er Skotland og Irland. Det var en del av disse som igjen krysset kanalen til Bretagne, og noen reiste Galicia i Nordvest-Spania. Det er mye uklarheter rundt kelternes historie, og jeg skal ikke gå ned i detaljer. Men det ser ut til at den bretonske befolkningen kom fra De britiske øyer til dagens Bretagne.
I dag er det fristende å starte med desserten: Kaken Paris-Brest. Det er en vannbakkels med med en sjokolade/nøttekrem (praline). Den er formet som et (sykkel)hjul, og ble laget første gang i 1910 av konditoren Louis Durand, som arbeidet på slottet Maisons-Laffitte, nord for Paris. Kaken ble laget på bestilling fra Pierre Giffard, for å feire sykkelrittet Paris-Brest, som han hadde tatt initiativ til i 1891. Det var et sykkelritt som gikk fra Paris til Brest og tilbake til Paris, opprinnelig på 1200 km. Det ble siste gang arrangert i 1951. Men kaken får man fortsatt tak i.
Når vi er i dette området får vi holde oss til keltisk drikke, først og fremst cider og øl. Det brygges en del interessant og godt øl i Bretagne. Nå har det blitt slik at det brygges øl så mange steder. Vi har en del nasjonale og regionale øltradisjoner. Men geografi betyr ikke like mye ved ølbrygging som ved vinproduksjon. Hovedingrediensene i øl er korn, som oftetst bygg og humle. Begge deler dyrkes i dag ofte andre steder enn der ølet brygges. Mange bryggerier kjøper ferdig malt fra andre. Blandingsforohldet mellom disse, altså oppskriften, betyr en del. Noen bruker ulike urter og andre smakstilsetninger Ulike gjærtyper betyr også mye for hvor hvordan ølet blir. Men lite av dette gjør ølet stedsbundet. Det som gjerne gir geografisk bestemte variasjoner, er vannkvaliteten.
Om jeg skal være ærlig, så blir det ganske mye av det samme fra ulike mikrobryggerier. Det er ikke uten grunn at Vinmonopolet har begynt å sortere øl i sine hyller etter øltype, ikke etter opprinnelsesland. De feste bryggeriene brygger varianter av IPA (som opprinnelig er en engelsk øltype), og andre typer som går igjen hos mange. Det er heller ikke slik at smått alltid er godt. Det er ikke uten grunn at de mikrobryggeriene som har vokst seg såpass store at de ikke lenger kan kalles mikrobryggerier, er de som har blitt store. Noe har å gjøre med at de startet tidlig, noe med markedsføring og selvsagt mye med kvalitet.
Den andre kjente drikken fra Bretagne er cider, som er gjæret eplesaft. Den finnes som tørr (Cidre Brut), halvtørr (Demi-Sec) og søt (Cidre Doux). Cider er vanligvis ganske alkoholsvak, typisk 3–5%. Jeg må erkjenne at jeg så langt ikke har lært meg å like cider. Jeg har kjøpt inn og prøvesmakt en del bretonsk cider når Tour de France tidligere har vært i Bretagne, fra veldig rustikk til ganske kommersiell i stilen. Fortsatt er ikke cider blant mine favorittdrikker, og jeg har ikke noe godt grunnlag for å uttale meg om ulike typer. Jeg har tenkt å gi cider en ny sjanse. Når det lar seg gjøre å reise til Frankrike igjen, skal jeg se om jeg får tak i bretonsk cider. Men det har ikke blitt noe tur før årets Tour de France starter. Jeg har ikke vært i Frankrike siden februar 2020.
Det blir mest om øl så lenge vi er i Bretagne. Hvis man skal lete etter fransk øl, må man lære seg ordet brasserie. Det brukes i dag ofte som betegnelse på en type restaurant. Men det er det franske ordet for bryggeri. Hvis jeg har forstått det rett, var det folk som reiste fra Alsace til Paris som åpnet brasserier, som var det vi i dag vil kalle en bryggeripuber, eller tilsvarende. De brygget øl og serverte mat. Det eldste brasseriet i Paris er den alsaciske restauranten Brasserie Bofinger, et sted det er verdt å besøke av mange grunner. Det ligger i nærheten av Bastille.
Brasserie Bofinger
En av mine kilder til fransk øl er en fransk nettbutikk, Saveur Bière, som ikke leverer til Norge, men som leverer til vår adresse i Frankrike, en lokal ølbutikk i nærheten av der vi har leilighet og i noen grad et fransk supermarked med ganske godt utvalg av øl. Noe finner jeg på restauranter. I tillegg leter jeg opp informasjon i litteraturen og på nett. Det var en butikk i Paris som solgte bretonske matvarer og bretonsk drikke. Jeg var ofte innom her hvis jeg var i Paris, noe jeg vanligvis er minst en gang i året. De årene Tour de France var innom Bretagne pleide jeg å ta en tur innom denne butikken for å kjøpe bretonsk drikke. Dessverre har den butikken forsvunnet, så en kilde til bretonsk drikke har tørket inn.
Først på 1980-tallet begynte det å komme nye bryggerier i Bretagne. Også her har det kommet mange mikrobryggeriet. Mikrobryggerier har stort sett ikke distribusjon utenfor sitt lokalområde, hvilket gjør dem vanskelige å få tak i. Jeg har funnet fire bryggerier i eller i ganske umiddelbar nærhet av startbyen Brest. Men jeg har ikke hatt mulighet til å smake deres øl.
Ordet bière ser ut til å ha hatt en litt kronglete vei inn i det franske språket. Min franske Larousse Dictionnaire Étymologique sier at det kommer fra det nederlandske bier, som mange av oss gjenkjenner som det tyske ordet Bier. Men når det samme ordet finnes på engelsk er Oxford Dictionary ofte bedre på etymologi. I følge denne har ordet også i engelsk kommet inn fra vest-germansk, altså tysk og nederlandsk. Men det germanske ordet er basert på det latinske biber, som betyr en drink. Det kommer igjen fra det latinske bibere, som betyr å drikke. Så det latinske ordet har kommet inn i fransk via germanske språk.
Men tilbake til Bretagne og øl. Min viktigste kilde til kunnskap om øl fra Bretagne er boken Deux siècles de bières en Bretagne, i tillegg til informasjon jeg har funnet på nettet og noen smaksprøver. Boken ser fortsatt ut til å være tilgjengelig hos fransk Amazon. Men det ser bare ut til å være brukte eksemplarer som selges ganske dyrt, ca 25€. Boken er fra 2007, og det har sikkert skjedd en del siden den gangen. Jeg synes ikke den er verdt 25€ — og den kostet ikke så mye den gang jeg kjøpte den.
Det sies at det første bryggeriet ble etablert i Bretagne i 1624. Det var en ire som startet dette bryggeriet. Dette gjør at bryggetradisjonen ble en annen enn i Alsace og Lyon, hvor de første bryggeriene ble startet av folk fra Tyskland. Legger vi til fransk Flandern hvor det er en flamsk bryggetradisjon, har vi røttene til ulike franske øltradisjoner.
På begynnelsen av 1800-tallet vokste det fram mange bryggerier. Men som i så mange andre land ble bryggeriene industrialisert og ølet standardisert fra slutten av 1800-tallet. Mange av bryggeriene stengte under første verdenskrig og åpnet ikke igjen etter freden.
På slutten av 1900-tallet fikk mer tradisjonelt øl sin renessanse. I Bretagne har utviklingen av ølbrygging falt sammen med bretonsk nasjonalisme og revitalisering av bretonsk kultur generelt. Pionerene blant ølbryggerne fikk drahjelp av den gryende bretonske nasjonalismen, og folk kjøpte gjerne bretonsk øl — selv om bryggerne ennå ikke hadde lært håndverket ordentlig. Det første nye bryggeriet, Coreff, startet i 1985 i byen Morlaix. Når jeg blar meg tilbake i mine notater, ser det ut til at jeg ikke har smakt noe øl fra det bryggeriet. Det må jeg få gjort noe med når muligheten byr seg.
Det har vært vanskelig å utforske fransk, herunder bretonsk øl i den tiden vi har bak oss. Jeg har ikke funnet bretonsk øl i Norge, og mulighetene til å reise til Frankrike har vært mildt sagt begrenset. Jeg har derfor valgt å holde meg til det bryggeriet som brygget det første bretonske ølet jeg smakte: Lancelot. Jeg fikk det første gang servert på en bretonsk restaurant i byen Aigues Mortes, ikke langt fra vår leilighet i Frankrike. Jeg tenkte at om man skulle etablere et bryggeri i keltisk tradisjon, måtte Lancelot være et av de beste navnene man kunne finne på. Lacelot du Lac var den mest kjente av ridderne rundt det runde bord. Men det viste seg at han som etablerte bryggeriet het Bernard Lancelot, og han valgte bare å gi sitt eget navn til bryggeriet. Men det klinger uansett flott.
Bernard Lancelot var atomingeniør. På fransk betegnes det som ingénieur nucléaire. Om han arbeidet med kjernekraft eller atombomber (som Frankrike også har noen av), vet jeg ikke. I 1989 forlot han atomteknologien og gikk over til å bli birøkter. Han var opptatt av bretonsk og keltisk kultur og myter, og begynte å brygge øl på tradisjonelt vis.
I 2001 laget to av medarbeiderne ved bryggeriet Éric Ollive og Stéphane KerdodéBreizh Cola. Jeg er ingen cola-drikker, så jeg kommer ikke til å omtale denne eller andre cola-typer nærmere.
Breizh er det bretonske navnet på Bretagne. Vi kan merke oss at blant andre Lancelot, men også andre bryggerier bruker toppdomenet .bzh, som er Breizh, altså Bretagne, fremfor .fr.
Også i bryggeriverden er det slik at oppstartselskaper med suksess blir kjøpt opp. Bernard Lancelot pensjonerte seg i 2004, og bryggeriet ble kjøpt av de som skapte Breizh Cola: Éric Ollive og Stéphane Kerdodé og deres selskap Phare Ouest. Her svikter mine franskkunnskaper. Lancelot inngikk i 2006 en avtale med France Boissons. Det er et selskap eid av Heineken, som distribuerer drikke til barer, kafeer og restauranter. Men om de har kjøpt seg inn, blitt kjøpt eller hva slags avtale det er — det har jeg ikke klart å få tak i. Men så lenge de vil at Lancelot skal være Lancelot, og ikke bli til Heineken, så er det greit for meg. Det er omtrent som da Hansa/Borg kjøpte opp Nøgne Ø. Så lenge Nøgne Ø får være Nøgne Ø, er det ikke et veldig stort problem at de får mer kapital i ryggen og bedre distribusjon.
Lancelots første øl, Cervoise Lancelotkom på markedet i 1990. Det er inspirert av gallisk/bretonsk tradisjon. Det er et gyllent, overgjæret øl som er ettergjæret på flaske. Det er ufiltrert og upasteurisert. Cervoise Lancelot er smaksatt med seks ulike urter, uten at jeg vet hvilke urter dette er. Det er også smaksatt med honning — Bernard Lancelot var tross alt birøkter før han startet med ølbrygging.
Flere bretonske bryggerier foretrekker betegnelsen cervoise, fremfor bière. Cervoise betegnet et øl brygget uten humle. Jeg antar at cervoise har den samme språklige rot som det bretonske korev og det walisiske cwrw (som uttales courou, så det er mulig å uttale walisisk, om man bare glemmer hvordan vi vanligvis uttaler konsonanter). Noen vil se at det er det samme ordet som det spanske cerveza og portugisiske cerveja. Når vi er inne på dette kan vi også ta med at det heter cervesa på katalansk og occitansk. Skulle du nå lure på hvorfor øl heter øl i de nordiske landene, så kan du lese om det her.
Et øl, jeg tror det var det andre ølet de begynte å brygge, heter ganske enkelt Lancelot. Det er en Blonde, altså en lys, belgisk øltype. Man kan kanskje si at Blonde er Belgias pale ale. De anbefaler å drikke denne av et stort glass, slik at aromaene kan få utfolde seg og skape bilder av ridderne ved det runde bord.
Lancelot hevder at ølet er bryggert etter de gamle trappist-teknikkene, som ifølge deres nettside er overgjæret øl som brygges etter visse kriterier, uten at kriteriene er angitt. Jeg tillater meg å tvile litt på akkurat dette. Trappistøl er ikke en bestemt øltype. Trappistbryggeriene laget sitt eget varemerke og symbol som en reaksjon på at mange brygerier som ikke var Trappistbryggerier kalte sitt øl for Trappistøl. Mange bryggerier, særlig i Belgia, startet som klosterbryggerier, men har senere inngått avtaler med industrielle bryggerier som nå står for bryggerivirksomheten. Vi går ikke nærmere inn på de historiene denne gangen.
Det viktigste kriteriet for at noe skal være et trappistøl, er at det er brygget i et trappistkloster, noe Lancelot definitivt ikke er. Det skal heller ikke brygges for å tjene penger, i betydningen å generere overskudd. Ølbrygging er en viktig inntektskilde for mange klostere, ikke minst i nordlige områder hvor klimaet er for kaldt for vinproduksjon, som i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland. Et eventuelt overskudd skal gå til veldedige formål. Jeg tror Lancelot forretningsmessig drives som de fleste andre kommersielle bryggerier, uten at ølet blir noe dårligere av den grunn.
Jeg skrev først “Dumt, dummere, dummest”. Men man skal ikke føle seg trygg. De kan sikkert klare å finne på noe enda dummere. Derfor justerte jeg overskriften.
Noen ganger må man bare erkjenne feil, og rette opp feilene så langt det lar seg gjøre. Men Samferdselsdepartementet, samferdselsministere og Statens Vegvesen innrømmer aldri feil. De forsøker heller å glatte over gamle feil med nye, avbøtende tiltak som stort sett gjør vondt verre. Det er vanskelig å bestemme hvor langt bakover i historien man må gå. Egentlig burde vi vel gå til da norske byråkrater og politikere forelsket seg i bilen, reiste til nazi-Tysklande for å studere fremskrittet, og satset alt på at bilen representerte Fremtiden med stor F, og selveste Løsningen når det gjelder transport.
Sykkel gir et viktig bidrag til folkehelsen, et så viktig bidrag at investering i sykkelinfrastruktur er noe av det mest lønnsomme samfunnet kan gjøre. Problemet er at investeringene kommer på et departements budsjett, og gevinsten kommer på et annet departements budsjett. Noe helhetstenkning er det ikke mulig å se. Ståmopeder bidrar, på lik linje med bil, til svekket folkehelse. De gjør at folk slutter å gå. Det er altså veldig mange grunner til å fremme sykling, men det er vanskelig å se en eneste god grunn til at man bør fremme bruk av ståmopeder. At enkelte poitikere mener at det er moro, er ikke en god grunn.
Generaltabbe 1: Sykling på fortau
Jeg velger å starte i 1977. Da ble det bestemt at det fra og med 1978 skulle være tillatt for voksne å sykle på fortau. I noen land er det tillatt for barn å sykle på fortau, men det er bare i Island og Norge hvor dette er tillatt for voksne folk. I siviliserte sykkelland er det ikke tillatt å sykle på fortau og i gågater, noe som ikke er noe problem når det også er lagt godt til rette for sykling. Det var en typisk politikerløsning. De kunne late som om vi plutselig hadde fått mye tilrettelegging for sykling, uten at de behøvde å gjøre noe og uten at det kostet noe. Man anvendte hakkeordenen, som har vært et bærende prinsipp i norsk trakkplanlegging og ‑regulering: Når bilistene, med politikernes støtte, jaget folk som syklet vekk fra veien, skjøv man problemet over på en enda mykere trafikantgruppe: De gående.
Jeg tror dette er irreversibelt. Man kan bare få folk som sykler bort fra fortauene ved å lage en så god tilrettelegging for sykling som oppleves som så trygg at folk velger den fremfor fortauet. Vi som sykler angripes også fra et sykkelfiendtlig politi som vil ha oss opp på fortau og ut i urbrukelige gangveier, fordi folk på sykkel ikke skal hindre de hellige bilistene i å kjøre fort. Folk som sykler har opplevd at politiet har jaget dem opp på fortauet, selv om det ikke er lov å sykle på fortauet når det er til sjenanse for gående. Men så lenge det ikke er til sjenanse for bilister, bryr ikke politiet seg om hva som er lovlig og ikke.
Da Høyesterett gjorde syklende rettsløse
Høyesterett gjorde syklende langt på vei rettsløse i den famøse Mosseveidommen, HR-2020–1723‑A. Her satte Høyesterett, uten noen drøftelse eller begrunnelse, til side det helt grunnleggende prinsippet om at for å kunne idømme straff kreves klar lovhjemmel. Fram til da hadde jeg hatt tillit til at Høyesterett ikke sto for den samme sykkelfiendtlighet som politiet og en del lavere domstoler. Når man som syklende risikerer å bli straffet for å gjøre det som utrykkelig er tillatt etter trafikkreglene — hva har vi da egentlig igjen som vi kan holde oss til? Det er symptomatisk at Høyesterett et par måender senere, med to av de samme dommerne, behandlet spørsmålet om bruk av mobiltelefon under midlertidig stans i trafikken skulle anses for å skje “under kjøring”, HR-2020–2019‑A og HR-2020–2020‑A. Da, når det det var spørsmål om å straffe bilister, da foretok Høyesterett en grundig gjennomgang av om det var tilstrekkelig klar lovhjemmel. Sett i sammenheng sier de dommene at det er viktig med klar hjemmel når man skal straffe bilister, men det er uten betydning når man skal straffes syklister.
Mosseveidommen er en skandale. Jeg har aldri vært så skuffet over og så forbannet på Høyesterett som etter den dommen. Min respekt for de fem dommerne som avsa den dommen, med justitiarius Toril Øie i spissen, sank til langt under den respeketen høyesterettsdommere burde gjøre seg fortjent til, og den har ikke blitt gjenopprettet siden.
Generaltabbe 2: Å definere ståmopeder som sykler, og at disse motorkjøretøyene ikke skal regnes som motorkjøretøy etter vegtafikkloven.
Samferdselsdepartementet med samferdselsminister Knut Arild Hareide i spissen, og Statens vegvesen legger stadig nye kapitler til den lange og triste historien om hvordan man gjennom håpløse regler kan gjøre det verre å sykle i Norge. Men vi må tilbake til FrP-minister Ketil Solvik-Olsen, og hans onde medhjelper, stassekretær Bård Hoksrud for å finne det som var starten på dagens problemer.
Ketil Solvik-Olsen og Bård Hoksrud liker motorisert leketøy. I 2014 åpnet de for Segway og andre såkalte “selvbalanserende kjøretøy” i Norge. Heldigvis slo de ikke an, og når har de gått ut av produksjon. Teknologien brukes i rullestoler, hvor den sikkert kan være utmerket.
I 2018 tillot de ståmopeder, ofte misvisende kalt “el-sparkesykler”. Hvor mange har sett noen sparke med en slik?
“Enklere regler, mindre byråkrati og litt mer moro i hverdagen.”
het det i pressemeldingen fra daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen. Det var en særdeles lite gjennomtenkt regelendring, som vi nå betaler prisen for i form at kompliserte regler, mer byråkrati og et helvete i hverdagen for folk som går eller sykler. Her er Ketil Solvik-Olsens to største tabber i denne saken:
Man innførte en ny kategori “sykkel” i sykkelforskriften § 2 femte ledd, og det ble bestemt at denne type kjøretøy ikke skal regnes som motorkjøretøy i forhold til vegtrafikkloven. Man kan på et normativt plan bestemme at noe ikke skal regnes som noe i forhold til et regelverk. Men det endrer ikke virkeligheten. Det er “kjøretøy som blir drevet fram med motor”, og således motorkjøretøy etter definisjonen i vegtrafikkloven § 2 annet ledd, annet punktum.
Rettsregler må leses kontekstuelt. Selv om ståmopeder, Segway mm ikke skal regenes som motorkjøretøy etter vegtrafikkloven, vil de fortsatt være motorkjøretøy etter Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven). Dette er en lov som forvaltes av Klima- og miljødepartementet, og vi får tro/håpe at de ikke er like ivrige etter frislipp av motorisert leketøy som Ketil Solvik-Olsen.
Reguleringen på dette området er et villniss av forskrifter. Når man har gjemt unntaket for ståmopeder bort i sykkelforskriften, er vel det for at man ikke skal risikere at folk finner fram til den. Ved å bestemme at ståmopeder ikke skal regnes som motrkjøretøy, gjelder heller ikke promillebestemmelsen i vegtrafikkloven § 22 annet ledd. Som vi har sett, skyldes et stort antall skader at folk kjører ståmoped i alkoholpåvirket tilstand. Tabben var at Ketil Solvik-Olsen bestemte at ståmopeder ikke er motorkjøretøy. Men å kjøre ståmoped i fylla er ve bare litt mer moro i hverdagen, selv om folk ikke vil ha slik moro.
Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.
Dette gjelder sykler, ståmopeder og andre kjøretøy. Men grensen på 0,2 promille gjeder bare motorvogn. Det hender nok at folk sykler i en tilstand hvor de burde ha latt være. Jeg må inrømme at det har hendt at jeg har gjort det selv. Men det har ikke vært noe stort problem at promillesyklister utsetter andre for fare. Folk tar ikke bare en kjekt plassert sykkel hjem fra nachspiel, slik de gjør med ståmopeder.
Det stilles nesten ikke tekniske krav til ståmopeder. Det skal ikke være lenger enn 120cm, og ikke bredere enn 85 cm og ikke veie mer enn 70 kg. Det skal ha en “maksimal konstruktiv hastighet på 20 km/t,”, uten at det sies noe om hva “konstruktiv hastighet” er for noe. Det er ikke noe effektmaksimum. Det er som nevnt kronglete å finne fram i dette regelverket. Det finnes en Forskrift om godkjenning av moped og motorsykkel (motorsykkelforskriften), som leder oss videre til Forskrift om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), som i § 2–3 nr 2, bokstav a har en definisjon av moped, som også sier hvilke krav som gjelder for at noe skal regnes for moped. For forbrenningsmotor gjelder maksimalt 50 kubikkcentimeter slagvolum, uten effektbegrensning. Da jeg var ung, som begynner å bli ubehagelig lenge siden, og i noen grad interesserte meg for mopeder, mener jeg at de ikke kunne ha mer enn 0,5 HK. For elmopeder er det en maksimaleffekt på 4kW, som vel er ca 5 HK. De skal ha en maksimal “konstruktiv hastighet” på 45 km/t. For moped er aldersgrensen 16 år og det kreves førerkort. En lett motorsykkel har inntil 125 kubikkcm eller ikke over 11kW, også langt mer enn det som var lett motorsykkel da jeg var ung, jeg tror grensen var 2,5 HK, som er ltt under 2 kW. For de som fortsatt henger med i villnisset av reguleringer på dette området, fremgår kravet om førerkort av Forskrift om førerkort m.m. (førerkortforskriften), § 3–1. Nei, det er åpenbart ikke meningen at det skal være mulig å få oversikt over og forstå disse reglene.
Jeg har sett annonsert ståmopeder med motorkraft på 10 kW, altså det som i utgangspunktet er lett motorsykkel. Jeg finner ikke akkurat den modellen igjen nå, men dette er hentet fra nettsidene til en forhandler av ståmopeder (nei, jeg gir ikke reklameinfo i form av firmanavn eller lenke):
De reklamerer for og selger altså ulovlige utgaver med toppfart på 90 km/t. Det er intet mindre enn galskap med ståmopeder som kan kjøre i slike hastigheter. Jeg vet ikke hvor de som utformet reglene hadde glemt hjernen sin den dagen de bestemte at man uten førerkort, uten aldersgrense og uten krav til forsikring skal kunne kjøre ståmopeder som kan ha motorkraft tilsvarende lette motorsykler. Det er uansvarlig galskap og det er samferdselsministere fra FrP som har hovedansvaret for denne galskapen.
Slike kjøretøy har ikke noe med sykler å gjøre. De er mopeder eller motorsykler, og bør reguleres som det. Og de har selvsagt ikke noe på et fortau å gjøre. Hvis det hadde vært elsparkesykler, da hadde de kunnet ha en hjelpemotor som gir litt ekstra kraft når man faktisk sparker, omtrent som på elsykler. Og det burde ikke ha vært tillatt med kraftigere hjelpemotor enn 250w (eller mindre), slik det gjelder for elsykler. Jeg mener at en hastighet på 20 km/t er helt uforsvarlig med en kjøredoning som man står på. En relativt hard nedbremsing må være noe i nærheten av fysisk umulig på slike. Men noen mener åpenbart at slikt gir mer moro i hverdagen.
For ståmopeder finnes det ingen effektgrense, og det er ingen aldersgrense. Det er ingen promillegrense. Uansevarlig galskap, som først og fremst Ketil Solvik-Olsen er ansvarlig for, og som Knut Arild Hareide er for feig til å rydde opp i.
Ved å definere ståmopeder som sykkel i forhold til dette regelverket, forsterkes plagingen av gående ved at det er tillatt å kjøre med sykkel på fortau. Det er dette som Ketil Solvik-Olsen kalte “mer moro i hverdagen”. Hvis vi skal være litt pirkete, så står det i trafikkreglene § 18 nr 3 at “Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående”. Selv om man har valgt å definere ståmopeder som sykler, har det å kjøre slike doninger ingen ting med sykling å gjøre. Men man vinner nok neppe gehør for et slikt synspunkt. Våre (u)ansvarlige politikere vil at man skal kunne plage gående med ståmopeder. Nok er hakkeordenen anvendt som en slag trafikal grunnlov: Problemene skal skyves nedover på de mykeste og svakeste trafikantene. Det er åpenbart at de gir blaffen i fotgjengere, det går vel ikke an å skrive at Knut Arild Hariede gir faen, så lenge man ikke sjenerer de hellige bilistene. Sykkelveier, sykkelfelt og fortau har blitt en trafikal søppelkasse hvor politikerne hiver alt som de vil at ikke skal sjenere biltrafikken. Selv forsøk med “selvkjørende” busser har man lagt til gågater og gangveier. Gående er som kjent verdiløse, og kan derfor utsettes for slike eksperimenter med motorkjøretøyer.
Etter trafikkreglene § 18 nr 4 kan sykler “stanses eller parkeres på sykkelveg, gangveg, fortau, gågate eller gatetun dersom den ikke er til unødig hinder eller ulempe”. Når man har valgt å definere ståmopeder som sykler, kan disse også hensettes på fortau osv. Det burde ikke være særlig tvil om at disse kan fjernes når de er til unødig hinder eller ulempe. Denne regelen medfører ikke et veldig stor problem så lenge det gjelder folks egne sykler. Man slenger ikke disse fra seg i hytt og pine, slik man gjør med utleiemopeder (eller utleiesykler som ikke må settes i stativ). Det bør stilles krav om at de settes i stativ på godkjente plasser. Bildet nedenfor er fra Moskva.
En forretningsmodell som baserer seg på at kjøretøy kan hensettes over alt, er ikke bærekraftig. Det spiller ingen rolle om dette er ståmopeder, bysykler eller “bybiler”. Dette må kommunene kunne regulere og stille krav om at de kun parkeres på dertil avsatte plasser, som det betales leie for — minst den samme leien som uteserveringer og butikker må betale for å drive servering eller butikk på offentlige utearealer. Men det er “god” FrP-politikk at noen private skal kunne tjene penger på å utnytte fellesgoder. Høyre pleier også å være tilhenger av slikt. Det er uansett ikke en bærekraftig bypolitikk.
Kommunene får et helvete med å finne fornuftige løsninger innenfor et håpløst regelverk. Det var dette Ketil Solvik-Olsen kalte “Enklere regler, mindre byråkrati”.
Nytt idiotkapittel: Fartsgrense på 6 km/t.
Vi ser at våre håpløse samferdselspolitikere gjerne ofrer syklende i et desperat forsøk på å få orden på problemene de selv har skapt. I stedet for å innse at man har gjort en alvorlig tabbe, forsøker man seg med nye og idiotiske avbøtende tiltak, som å innføre en regel i trafikkreglene § 18 nr 3 om at syklende må passere gående i med fart ikke over 6 km/t. De som har funnet på noe slikt kan ikke ha syklet, i alle fall ikke i voksen alder. 6 km/t, det er knapt styrefart på en sykkel. Det er mer risikabelt å passere en fotgjenger i en fart hvor man er ustø, enn med en litt høyere fart. Dessuten vil den som går realtivt raskt gå 6 km/t eller fortere, slik at det blir ulovlig å sykle forbi dem. For ikke å snakke om folk som jogger. Jeg kommer litt tilbake til gang- og sykkelveier. Men er regelen nå at man skal passere gående på gang- og sykkelveier i maksimalt 6 km/t? Det bør ikke være slik, og vi trenger regler som er så krystallklarte at et sykkelfiendtlig politi og sykkelfiendtlige domsoler (som nå dessverre også inkluderer Høyesterett) ikke kan sette dem til side.
Vi får den absurde sitauasjon at bilister kan passere gående (og syklende) på landevei i 80 km/t, med minimal klaring. Man må være samferdselsminister eller samferdselsbyåkrat for å mene at det er en akseptable løsning. Men slike holdninger finner vi dessverre hos de som styrer med dette. Bilen skal fram for enhver pris, og da må man knuse noen egg, altstå drepe noen gående og syklende for å oppnå det. Og for all del: De protesterer mot at noen sier de vil drepe gående og syklende for å oppnå slikt. Men det er realiteten, selv om det er ubehagelig å bli minnet om den.
Ved å definere ståmopeder som det det virkelig er, nemlig motorkjøretøy som ikke har noe på fortauet å gjøre, hadde man unngått dette problemet. Men det forutsetter at byråkrater i Samferdselsdepartementet og Statens vegvesen, samt samferdselsministere er i stand ti å innrømme feil — og den sitter svært langt inne. Heller gjøre det håpløst å sykle enn å innrømme feil, er det bærende prinsippet der.
For å gjøre idiotien fullkommen, har man nå foreslått innført et eget skilt hvor det er soner med fartsgrense 6 km/t for sykkel. Igjen lurer man på hvor de som fremmet et slikt forslag hadde glemt hjernen sin den dagen. Dette skiltet, sammen med enklete andre, har sirkulert en stund i sosiale medier. Jeg trodde det var ironiske kommentarer, og jeg ble virkelig overrasket da jeg så at dette var et “seriøst” forslag fra veibyråratene. Dette er åpenbart laget av folk som kun betrakter verden gjennom et bilvindu eller fra bak et skrivebord. Man ser altså for seg veier hvor fartsgrnesen for syklende skal være 6 km/t, mens den for motorkjøretøy skal være høyere. Det er nok et tiltak fra Samferdelsdepartementet og Statens vegvesen/Vegdirektoratet med den åpenbare hensikt å hindre at folk sykler. Med bil kan man godt drepe og skade folk alvorlig i hastigheter på under 6 km/t, noe som neppe er mulg med sykkel. Men slike bagateller bryr samferdslespolitikere og ‑byråkrater seg ikke om. Her skal man hindre at folk sykler, og da får alle andre hensyn vike. Nå har jo praksis lenge vært at man regner med at folk som sykler ikke ser skilt, slik at man derfor ikke skilter for dem. Jeg kan love Knut Arild Hareide, Samferdselsdepartementet, Statens (bil)vegvesen og Vegdirektoratet at jeg kommer til å overse alle slik skilt om de noen gang skulle bli satt opp. Det er grenser for hva slags idioti man skal måtte finne seg i fra udugelige politikere og byråkrater.
Bagateller som å stille krav om at bilister mm skal holde betryggende avstand når de passerer syklende, slikt bryr ikke samferdselspolitikere og samferdselsbyårkrater seg om. Det gjelder jo tross alt bare verdiløse syklister, og man kan ikke risikere at de skal hindre de hellige bilistene. Den gang Knut Arild Hareide var en anstendig politiker, fremmet han som stortingsrepresentant et forslag om minsteavstand på 1,5 m. Se nærmere omtale her. Men da han ble samferdselsminister glemte han alt han hadde stått for tidligere, og er bare opptatt av at flere skal kunne kjøre fortere med bil.
Hva må gjøres?
Vi trenger en totalgjennomgang av trafikkregler med tilliggende regelkaos for å få et regelverk som bidrar til å legge til rette for sykling. I dag har vi trafikkregler mm laget av bilister, for bilister. Hvis man lager regler om syklende, er det stort sett for å passe på at de ikke kommer til å hindre de hellige bilistene. Tanken om at man skal legge til rette for sykling, og sørge for god fremkommelighet for folk som sykler, er åpenbart helt fremmed for byrkratene i Samferdselsdepartementet, Statens (bil)veg(u)vesen og (bil)Vegdirektoratet.
Det er elementært at gående og syklende ikke bør blandes på samme areal. Bastarden gang- og sykkelvei bør fjernes. Men så lenge den finnes må det utarbeides klare regler for hva som skal gjelde på slike .
Norske vegmyndigheter er livredde for å lage sykkelveier. Noen har visst panikk for at syklende skal få rettigheter, hva de nå måtte mene med det. Der det finnes noen form for sykkeltilrettelegging, er det gjerne i form av bastarden “gang- og sykkelvei”. Selv der man lager sykkelvei med fortau, pleier veiene å bli feilskiltet som gang- og sykkelvei. Trafikkreglene er høyst uklare om hva som egentlig gjelder på slike veier, og de såkalt ansvarlige virker helt uinteressert i å rydde opp i dette. I rettspraksis har domstolene tatt livet av konseptet “gang- og sykkelvei”. I LG-2011–108380 skriver Gulating lagmannsrett:
“Umiddelbart er det vanskelig å se hvilke hensyn som begrunner at fotgjengere skal ha svakere vern på slike kombinerte gang- og sykkelveier enn ved rene gangveier.”
Hvis man mener at det er en forskjell mellom gangveier og gang- og SYKKELveier, så burde det være ganske åpenbart at gående må ta hensyn til at de deler veien med folk som sykler og opptre aktsomt, omtrent som når man går i andre kjørefelt. Med denne dommen gjorde Gulating lagmannsrett uklare regler enda mer uklare, og tok langt på vei livet av konspetet gang- og SYKKELveier.
Realiteten er at reglene for gangvei skal gjelde også skal gjelde på såkalte gang- og sykkelveier. Folk som sykler skal måtte ta hensyn til gående, noe man selvfølgelg skal og man har ikke påkjørsrett. Men gående behøver ikke ta hensyn til syklende. De kan bevege seg som hodeløse høns, uten å ta hensyn til at de deler veien med folk som sykler. Dette er noe samferdselsministeren og hans byråkrati burde ha tatt tak i. Men de vil ikke gjøre noe som kan bidra til å gjøre det bedre å sykle i dette landet.
Gjennomgangen av trafikkregler, håndbøker mm kan ikke overlates til bilfolket i Statens vegvesen og Vegdirektoratet. Ja, det finnes hederlige folk der. Men stort sett har de som har holdt på med slikt vist at de er totalt ubrukelige til dette.
Få politikere har skuffet så mye som Knut Arild Hareide
Med oppmerksomheten som problemene med ståmopeder har skapt, hadde Knut Arild Hareide en gyllen mulighet til å rydde opp i dette. Men han lot også den muligheten gå fra seg. Nå ender det vel med at kjøring med ståmopeder på fortau fester seg slik det har gjort for sykling på fortau, slik at det blir umulig å snu.
Få politikere har skuffet så mye som ham. Så lenge han var stortingsrepresentant og som leder av Stortinges transportkomité var han en god sykkelpolitiker. Første gang jeg møtte Knut Arild Hareide i levende live, var på Sykkelkonferansen i Trondheim i 2012. Han overrasket positivt ved at han var til stede under hele konferansen. Vanligvis pleier toppolitikere å stikke innom, avlevere sin lekse, for så å forsvinne igjen så snart de er ferdige. Han viste genuin interesse for sykkel og sykkelpolitiske utfordringer. Derfor ble jeg glad da han ble samferdselsminister. Jeg hadde faktisk forventninger til at han ville gjøre en god jobb. Men det må sitte en gift i veggene i Samferdselsdepartementet. Han hadde kanpt blitt minsiter, før han muterte til en FrP-politiker, og har siden bare ført FrP-politikk med lovprising av motorveier, med å ta kollektivtrafikk og myke trafikanter som gisler for å presse gjennom motorvei, å påtvinge byene mer biltrafikk ved å presse dem til å sette ned bompenger. Som statsråd har han vist at han fullstendig mangler ryggrad. Nå kan vi bare se fram til å bli kvitt ham, og at han forsvinner ut av norsk politikk.
Vi risikerer å gå fra vondt til verre, med en samferdselsminister fra Senterpartiet
Det tragiske er at vi riskerer at han blir erstattet av en statsråd fra diesel- og traktorpartiet SP etter valget, så vi går en mørk fremtid i møte. En ny “fuck Oslo” minister fra Senterpartiet er det siste vi trenger. Hvis du vil ha en rød, grønn eller rødgrønn politikk etter valget, må du stemme på et parti som fører en rød, grønn eller rødgrønn politikk, og som ikke bare har rødt ellet grønt som fargen i logoen og på på slipset.
Egan Bernal holdt unna godt nok til at ledelsen bør være betrggende. To minutter, eller 1.59 om man skal være pirkete, bør være betryggende på en 30 km tempo, om det ikke skje noen uhell. Tobias Foss må ta igjen over fire minutter for å avansere, og har ca seks minutter å gå på til Dan Martin på plassen bak, så om det ikke skjer noen uhell, bør han beholde sin 9. plass, den beste norske plasseringen i Giro d’Italia noen gang.
Det har blitt en tradisjon at Giro s’Italia avsluttes med en temppetappe, som regel inn til Milano. Forsøket med å legge avslutningen til Roma i 2018 var ikke særlig vellykket. Det ble for risikabelt med flere runder i de trange og stedvis bratte gatene i Roma. Når rittet avsluttes med en tempoetappe, betyr det at det ikke er avgjort før siste etappe, slik at siste etappe nærmest er en ren parade, som i Tour de France. Det skiller ca 1.45 mellom fjerde og åttendeplass, så mellom disse kan det nok blit noen endringer.
Etappen starter i et av forstedene og ender i sentrum av Milano, på plassen foran Duomo. Vi finner ikke noe vin produsert i byen Milano, eller jeg har i alle fall ikke klart å finne noen slik vin. Vi holder oss til det som har blitt en tradisjon: Vi velger en flaske av Italias beste musserende vin, Franciacorta. Decanter har kalt Franciacorta “one of Italy’s best kept sparkling wine secrets”. Franciacorta står bare tibake for champagne. Når det er sagt: Det finnes varierende kvaliteter av champagne. Jeg kjenner ikke noen franciacorta som kan måle seg med den beste champagnen, men så har jeg nok heller ikke brukt like mye tid og penger på franciacorta som jeg har gjort på champagne.
Franciacorta fikk DOCG-status i 1995. Som champagne er en musserende vin laget i Champagne etter reglene som gjelder for denne, er franciacorta en musserende vin laet i Franciacorta, etter reglene som gjelder for denne. Franciacorta lages av druene Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Blanc. Den lages med tradisjonell metode, som champagne. Den stille vinen lagres, ofte lenge, “sur lie”, altså på gjærrestene, før den blandes, tilsettes most og gjærer for andre gang på flaske.
Franciacorta er en ganske dyr vin. Slik må det bli når man skal ha druer av god kvalitet, en lang og komplisert produksjonsprosess og lang lagring. Vinmonopolet har franciacorta fra 250 kr og oppover. Faktisk kan man for tiden få champagne til lavere pris, men dette er champagner som jeg ikke kjenner og som jeg derfor ikke mener noe om.
Det er fem kvalitetsklasser av franciacorta.
Franciacorta NV, non vintage. Standard cuvé, uten årgangsangivelse. Den må ha ligget minst 18 måneder på gjærrestene, og kan ikke slippes på markedet før minst 25 måneder etter høsting.
Franciacorta Satèn. Dette er en blanc de blanc, laget med minst 50% Chardonnay, og inntil 50% Pinot Blanc. Den har lavere trykk enn det som er vanlig, 5 atmosfærer i motsetning til 6. Den må lagres minst 24 måneder på gjærrestene.
Franciacorta Rosé. Som navnet sier, en rosé. Den skal inneholde minst 25% Pinot Noir, og lagres i minst 24 måneder på gjærrestene. Jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på produksjonsprosessen her. Vanigvis lages rosé musserende vin ved at man først lager en hvit vin, som så tilsettes litt rødvin. Noen få lages som rosévin, altså ved at drueskallet fra sorte/røde druer får være med i gjæringsprosessen en kort stund. Jeg synes rosé musserende vin laget på den siste måten er best. Men Giro d’Italias farte er rosa, og da synes jeg en rosé franciacorta er den rette vinen for finalen.
Millesimato, eller årgangsfranciacorta. Den lages bare av viner fra et enkelt år. Den skal lagres minst 30 måneder på gjærrestene, og kan ikke sippes på markedet før 37 måneder etter høsting.
Riserva.Denne må lagres minst 60 måneder på gjærrestene, og er det ypperste franciacorta kan by på.
Nå er det bare fire uker til Tour de France starter, denne gangen med øl og cider i Bretagne. Vi ses da.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2021-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Igjen fikk vi se at Egan Bernal ikke er uslåelig, og det ble en ny seier til Simon Yates. Spørsmålet nå er om han klarer å holde ledelsen i dag, og om den vil være tilstrekkelig til å holde unna på søndagens tempoetappe. Tobias Foss syklet inn til en fin 9. plass, og holder niendeplassen i sammendraget.
I dag skal rytterne en tur innom Sveits. Det er siste sjanse for fjellgeitene. Men siden det gjenstår en tempoetappe i morgen, kan mye fortsatt endre seg. Hvis man skal vinne en grand tour må man helst være god både til å klatre og på tempoetapper. Det er på slik etapper kan kan vinne eller tape såpass med tid at det gir seg utslag i sammendraget.
Den første delen av etappen går langs innsjøen Lago Maggiore, som er den vestligste av de tre store prealpine innsjøer i Europa, og den neststørste etter Gardasjøen. Den ligger ikke veldig høyt, 191 moh, og slike innsjøer virker stabilisrende på klimaet. Klimaet beskrives som mildt, og det vokser eksotisk planter i områdene langs innsjøen.
Hvis vi reiser mot nordvest fra dagens startby (etappen går mot nordøst) kan vi finne vin i Osslonaedalen. Området DOC valli Ossolande ligger rundt byen Domodosola. Området fikk DOC-klassifisering i 2009. Som i andre alpeområder har noen villet revitalisere en nærmest utdøende vintradisjon. I Italiensk vin nevnes Cantine Garonne som en av pionerene. Det meste av vinen lages av nebbiolo (som her kalles prünent), men de lager også vin av merlot og chardonnay, og viner som beskrives som blandingsviner av piemontesorter. Jeg finner ikke vin herfra i Vinmonopolets lister. Jeg vil anta at den er vanskelig å finne utenfor produksjonsområdet.
Vi kommer så inn i det sveitsike kantonet Ticono, som er det eneste kantonet i Sveits hvor italiensk er det dominerende spårket. Det produseres noe vin langs den sveitsiske kysten av Lago Maggiore. Jeg finner litt informasjon om produksjon av merlot-baserte viner i området rundt Ascona og Locarno, og inn dalen mot Roveredo det klartingen opp i fjellene starter. Det produseres en del vin i Sveits. Jeg drikker sveitsisk vin når jeg er i Sveits, men kan ikke huske å ha drukket vin fra dette området, hvor jeg heller ikke har vært. Jeg har til nå ikke drukket noe sveitisk vin som har imponert meg. Som det meste som kommer fra Sveits er vinen dyr, også om man kjøper den i Sveits, og generelt overpriset i forhold til kvaliteten.
Tilfeldighetene ville at jeg så en dokumentar på NRK sist mandag, med et eldre ektepar som reiser på kanaler. Denne gangen gikk turen fra Locarno, ned Lago Maggiore og videre gjennom en kanal til Milano, som ifølge dem er Europas eldste kanal. De var innom steinbruddet i Candoglia, kjent for sin rosa marmor. Marmor herfra ble brukt til å bygge katedralen Duomo i Milano. Det er foran denne giroen ender søndag. Vi kan være oppgitt over at en del byggeprosjekter tar lang tid. Men her holdt de på i 600 år, og de trenger stadig ny marmor til vedlikeholdet. Marmoren ble transportert på kanalen til Milano. Det var også mye annet interessant om dette området, blant annet om det som ble beskrevet som den første hippie-kolonien og stedet for veganere, Monte Verità, fra tiden rundt år 1900. De som vil vite mer, får se programmet.
Jeg la merke til at det så ut til å være fine sykkelveier langs kanalene til Milano. I gamle dager ble båtene på kanalene gjerne trukket av hester på land. Derfor er det gjerne serviceveier langs kanalene, ofte på begge sider. Mange av disse er nå bygget om til sykkelveier. Jeg har syklet på en del slike veier langs kanaler i Europa.
Tilbake til sveitsisk vin. Da jeg gransket kartene litt mer nøye, oppdaget jeg at det ikke er så langt herfra til vinormåder i Sveits som jeg har smakt viner fra, Hvis vi følger E62 videre fra Domodosola, kommer vi ned i dalen Wallis, som dene heter på tysk. Vi kommer til stedet Brig, litt lenger nede i dalen kommer vi til Visp, og tar vi av derfra opp i fjellene kommer vil til Vispenterminen, som hevder å ha Europas høyestliggende vinmarker. Det er ikke helt sant, men De sveitsiske alper er ikke området hvor man venter å finne vinmarker opptil 1150 moh. Jeg besøkte stedet da jeg syklet langs Rhônen i 2016. Fortsetter vi enda lenger nedover dalen, kommer vi til byen Sierre, og dette er språkgrensen mellom den tyskspråklige og fransksråklige delen av Sveits (Romandie). Nedenfor Sierre heter dalen Valais. Språkgrensen er overraskende skarp. Men det skal jeg ikke forfølge videre. Vi må tilbake til sykkeletappen.
Etappen slutter på en topp i Lombardia, Alpe Motta, 1727 moh. Der er det ikke noe vin å finne, i alle fall ikke vin som er produsert lokalt.
Om jeg går noen tiår tilbake, sannsynligvis tilbake til 1960-tallet, husker jeg noen artikler om grenseområdene mellom Italia og Sveits. Den ene var om det håpløse italienske postvesenet, og handlet om bedrfter som hver dag sendte kurér fra Nord-Italia til Sveits, for å postlegge all utenlandsposten der. Videre leste jeg en artikkel om smugling av sigaretter fra Sveits til Italia, hvor italienske tollere jaktet på smuglerne, mens sveitsiske tollere gjerne ønsket dem god tur. Jeg håper og tror at det italienske postvesenet har blitt bedre enn det var den gangen, skjønt postvesenet har blitt dårligere i det meste av i alle fall den vestlige verden, etter at man stort sett sluttet å sende brev, og den lønnsomme delen av virksomheten har blitt utsatt for konkurranse (mens posten sitter igjen med plikten til å levere post i spredtbygde områder med lite volum og dårlig lønnsomhet). Hvordan markedet for smugling er mellom de to landenen, vet jeg ikke.
I morgen er det finale. Da skal det hele avgjøres.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2021-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Det var ingen overraskelse av det ble bruddsiere i går. Det var en typisk etappe for slikt, og når de fleste lagene hadde folk i bruddet, var ingen særlig motivert for å kjøre det inn. Slike tidsdifferanser får meg til å tenke på Tour de France i 2006, da den antatt ufarlige Óscar Pereiro Sío fikk omtrent 30 minutters ledelse på en etappe, sammen med Jens Voigt, og Óscar Pereiro Sío fikk gul trøye. Han vekslet med Floyd Landis om å ha den gule trøyen, inntil Flody Landis ble tatt for doping og utestengt, og da var det ingen som klarte å kjøre inne Óscar Pereiro Sío, slik at vant Tour de France det året. Sammenlagtfavorittene er ikke truet av utbrytere i årets Giro. Men 23 minutter og 30 sekunder er mye.
Igjen er det fjell, med målgang på toppen av en førstekategori stigning. På grunn av den tragiske taubaneulykken for en uke siden, er etappen lagt om. Den skulle ha gått over Mottarone, steden denne taubanen går til. Denne og Colam di Varallo er droppet og erstattet av andre, ikke fullt så harde fjell.
Det er på disse tre siste etappene folk må angripe Egan Bernal, og se om de kan vinne mer tid. Om jeg har forstått det rett, er ikke Bernal en veldig sterk temporytter, og vil normalt trenge noe å gå på før den avsluttende tempoetappen. Tobias Foss er sterk på tempo, noe han viste med sin tredjeplass på åpningsetappen. Så vi kan håpe at han kan klare å klatre ytterligere noen plasseringer fra sin niende plass.
Etappen starter i Lombardia, men det tar ikke lang tid før vi er over i Piemonte. Men vi er lenger nord i Piemonte enn vi var under de tre første etappene. Vi skal inn i del delen som kalles Alto-Piemonte, som betyr den høyere delen av Piemonte.
Som vanlig på etapper som denne, må vi bunkre langs den første delen av etappen. Det er to ganske store klassifiserte områder. På østsiden av elven Sesia finner vi DOC Colline Novaresi og på vestsiden DOC Coste della Sesia. Det er klassifiserte områder som ble opprettet på 1990-tallet, med mindre restriktive regler enn de som gjelder innenfor de mindre vinområdene i distriktet. Dette gir mulighet til å benytte flere druetyper og til å blande druer fra ulike områder innenfor den store klassifikasjonen. Dette har blitt populært, og mange produserer nå vin innenfor disse klassifiseringene. Vi holder oss stort set på østsiden av Sesia, så det er Colline Novaresi som er mest interessant denne gangen.
Innenfor Colline Novaresi finner vi flere mindre klassifiserte områder. Det første vi kommer til er DOC Fara, som er et lite område og ut fra beskrivelsene ikke det mest interesseante i denne delen av Piemonte. Her er det tillat å bruke mer uva rara (maks 40%) enn nebbiolo (30–50%) i vinen. Vespolina skal utgjøre 10–30%.
Vi fortsetter, og kommer til det lille området DOC Sizzano. Sizzano skal inneholde 40–60% nebbiolo, og 15–40% vespolina, som her er obligatorisk Uva rara kan også benyttes. Jeg må medgi at jeg ikke kjenner Fara og Sizzano-viner annet enn av omtale.
Det neste området er det verdt å stoppe ved: DOCG Ghemme. Går vi et par hundre år tilbake var nebbiolo-baserte viner herfra og fra nabodistriktet på andre siden av elven DOCG Gattinara, mer ettertraktet enn de i dag mer berømte nebbiolo-vinene fra Langhe: Barolo og Barbaresco. Gattinara er kupert, Ghemme er flatere, og jordsmonnet er ulikt. Viner fra Ghemme er ofte litt bløtere enn de fra Ghemme og vinene fra Langhe. Viner fra Ghemme og Gattinara kan være gode kjøp om man vil ha en god nebbiolo til litt lavere pris enn Barolo og Barbaresco. Man betaler alltid litt ekstra for navnet hvis man vil ha berømtheter. Men mange har begynt å oppdage kvaliteten i viner fra dette område, noe som begynner å reflekteres i prisene.
Når vi fortsetter videre nordover, kommer vi inn i DOC Boca. Det er et lite område i naturreservatet Monte Fènera. Vinmarkene ligger høyt, ca 500 moh, og det er et av de kjøligste områdene i Alto Piemonte. Vinene skal inneholde 70–90% nebbiolo, blandet med vespolina og eventuelt croatina. Også dette er en vin som er ukjent for meg. I Italiensk vin beskrives den som en vin med fin bouquet og at det kan bli en av de mest elegante og burgunderlignende vinene fra Alto Piemonte. Det ser ut til å være en vin det kan være verdt å lete etter. Vinmonopolet har fire Boca-viner, som ikke akkurat er rimelige. De koster fra ca 470 til 550 kroner per flaske.
Herfra fortsetter vi inn i fjellene, og der er det ikke mer vin å hente.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2021-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Så fikk vi s visse svakhetstegn fra Egan Bernal. Skjønt svakthet og svakhet, men i går var andre enda sterkere. Egan Bernal har i alle fall vist at han ikke er uovervinnelig i årets Giro. Men ledelsen virker fortsatt betryggende, forutsatt at han ikke fortsetter å tape tid til sine nærmeste konkurrenter. Men noen kan bli inspirert av gårsdagens etappe og angripe. Tobias Foss kom på 11. plass, og ligger fortsatt som nr 9 i sammendraget.
Dagens etappe er lang (231 km) og stort sett flat. Dette er spurternes siste sjanse. Den har noen “humper” mot slutten. De har blitt betegnet som “murer”, altså ganske bratte, men korte bakker. Det gjør at dette neppe er en favorittetappe for spurterne. Jeg vil tro at noen vil prøve å gå i brudd mot slutten, i håp om å få et forsprang til mål. Spurtlagene vil prøve å hindre at de får gå, mens sammenlagtlagene ikke kommer til å bry seg. Igjen ser jeg for meg at det kan være en etappe for Peter Sagan.
Etappen starter i Veneto og fortsetter i Lombardia. Jeg er litt usikker på om vi er innom området for Valpoliclla, men der var vi på 13. etappe, så vi sykler forbi den vinen denne gangen. Litt lenger vest, langs Gardasjøen er vi i området Bardolino. Gardasjøen er et stort varmemagasin, som virker stabilisrende på klimaet: Mindre varmt om sommeren, og mindre kaldt om vinteren. Vi har DOC Bardolino og DOCG Bardolino Superiore (som inkluderer Classico-området). Bardolino er, som valpolicella, en blandingsvin laget i hovedsak av druene corvina, corvinone, rondinella og molinara. Det er nå også tillatt å bruke cabernet sauvignon og merlot, maks 10% av hver. Sammenlignet med Valpolicella er Bardolino gjerne lettere og har mindre syre. Den egner seg ikke for lagring, og bør drikkes ung.
Omtrent 1/3 av produksjonen er en rosato, altså rosévin, Bardolino Chiaretto.
Litt syd for og delvis overlappende med Bardolino, finner vi DOC Custoza. Det er et hvitvinsområde, og vinene selges ofte som Bianco di Custoza. Det er ni tillatte druetyper, og vinene kan variere mye, fra ganske nøytrale til å være blant de beste hvitvinene fra Veneto.
I sydenden av Gardasjøen ligger de delvis overlappende områdene DOC Lugana og DOC San Martino della Battaglia. Dette er områder som dels ligger i Veneto, dels i Lombardia. Begge er hvitvinsområder. DOC Lugana lages av druen turbiana, som tidligere ble kalt trebbiano de lugana. DOC San martino della Battaglia lages av friulano. Som navnet antyder, er friulano en drue fra Friuli. Men jeg lot være å omtale den da vi var der.
Vi burde kanskje ha sagt mer om druen Friulano da vi var i Friuli. Tidligere ble viner laget av denne druen i Friuli kalt Tocai fruilano eller bare Tocai. Etter de opprinnelige planene skulle Giro d’Italia 2020 ha startet med tre etapper i Ungarn, og jeg hadde forberedt tre etapper med omtale av ungarsk vin. Ungarns vinmessige stolthet er deres Tokajer. Da Ungarn og Slovakia ble medlemer i EU i 2007, bestemte EU at bare Ungarn og Slovakia kunne bruke tokai/tocai/tokaji som geografisk betegnelsen for viner. Italia protesterte, men deres protest ble ikk etatt til følge. Det offisielle druenavnet er fortsatt Tocai Fruilano, I Friuli gikk man over til å kalle vinen Friulano. I Veneto og Lombardia kaller man den Tai.
Den første mellomsprinten er i Cremona. Vi er syd i Lombardia, nær grensen til Emilia-Romagna. Vinmessig er det ikke et veldig spennende område. Men Cremona har mye annet spennende å by på.
Det er her de moderne instrumentene i fiolinfamilien ble perfeksjonert. Dette er stedet for kjente fiolinbyggere som Amati, Stradivari og Guarneri, som har satt standarden som alle fiolinbyggere strever etter. Fiolinfamiien er fiolin, bratch og cello. Dette er instrumenter som har relativt like klan gjennom hele registeret fra dyp bass til veldig høy sopran. De kan spille både sterkt og svakt gjennom hele registeret, og har stor uttrykksfullhet — i hendene på en som behersker instrumentet. De er hva man kan kalle grunnmuren i orkestre, noe som sikkert også har sammenheng med at de er de eldste instrumentene i orkestrene. Blåseinstrumenter hadde den i denne sammenhengen store ulempen at de ikke kunne stemmes, og fungerte dårlig sammen med de andre instrumentene. De ble i den første tiden ble blåseinstrumneter brukt til spesielle effekter, men bidro egentlig ikke til musikken. Men det er en annen historie.
I Cremona er det et museum med instrumenter laget av byens store fiolinmakere. En fiolin og tilsvarende er levende instrumenter, og de må heldigvis spilles for å holdes i live. Det gjør at slike instrumenter ikke er godt egnet som investeringsobjekter som bare låses inn i en bankboks eller stilles ut for å vises fram som en kunstgjenstand og et investeringsobjekt. I Cremona er det en fiolinist hvis jobb det er å spille på alle instrumentene i museet hver dag. For en fiolinist som ikke er helt i toppdivisjonen må det være en fin jobb å kunne spille på så mange flotte instrumenter.
Det er ikke mange musikere som har råd til å kjøpe slike instrumenter til de priser de omsettes for. Om min hukommelse stemmer, sa Truls Mørk en gang at han fikk tilbud om å kjøpe en Stracivarius cello, til den nette sum av ca 45 mill. Han sa han skulle sjekke bankkontoen, men tvilte på at det var dekning. Andre hadde dekning på konto, f.eks. Christen Sveaas, som kjøpte celloen og stilte den til Truls Mørks disposisjon. Så Truls Mørk fikk på et vis sin Stradivarius, selv om han ikke kunne kjøpe den og ikke eier den selv. Heldigvis finnes det stiftelser som kjøper slike instrumenter, og stiller dem til disposisjon for talentfulle musikere. I Norge investerer Dextra Musica, et datterselskap av Sparebankstiftelsen DNB i instrumenter på denne måten. De har kjøpt instrumenter som de har stilt til disposisjon for talentfulle norske musikere. Slik får fremragende musikere tilgang til instrumenter de aldri ville hatt råd til å kjøpe selv, og instrumentene blir spilt av noen av de beste musikerne, til glede for konsertpublikum.
Det har vært spekulert mye i hva som gjør disse instrumentene så fremragende. Jeg har tro på det enkle: Gode materialer og fremragende håndverk, omtrent som når man skal lage god vin. Det nytter ikke å lage en mal og bygge toppfioliner ved å følge denne oppskriften. Fiolinbyggeren må forstå hva som må gjøres med akkurat dette trestykket for at det skal bli en god fiolin. Tre er et levende materiale, også etter at det er “dødt”. Et instrument uvikler seg når det blir spilt. En av mine musikervenner fikk omtrent følgende kommentar til sin nyervervede kontrabass, fra en av våre fremste bassister: Det blir sikkert et godt instrument om 100 år.
Selv om en fiolin ikke utsetter for mekanisk slitasje på samme måte som mekanikken i et piano, utsettes det for en slitasje ved at kroppen vibrerer når man spiller på det. Instrumentene varer ikke evig. Det meste, bortsett fra selve kroppen, er gjerne skiftet ut på slike instrumenter. Man har en ny og lenger hals tilpasset moderne spilleteknikk, annen type stol som strengene hviler mot, osv. På Stradivaris tid var fiolinene utstyrt med tarmstrenger. I dag bruker man stålstrenger, som utsetter instrumentene for en større belastning.
Avslutningen på dagens etappe er i omådet nær byen Pavia. Vinområdet Oltrepo Pavese ligger sydøst for Pavia, ved foten av Appenninene. Hvis jeg leser kartene rett, er det dette området vi skal inn i. Her finner vi DOCG Oltrepo Pavese Meotodo Classico, hvor det lages musserende vin på tradisjonelt vis. Dette omtales som et område med et stort potensiale, men jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner denne vinen. Det er nå definert 12 vintyper som kan produseres innenfor Oltrepo Pavese, og jeg har ikke oversikten over alle. Jeg merker meg de røde vinen Sangue de Giuda (Judas’ blod), som ofte er søtlig og lett perlende. Skal man vurdere ut fra blodmat (som jeg ikke er noe glad i), har blod en søtlig smak. I en perlende utgave, da må man kunne si at det bruser i blodet. Når det særlig bruste i Judas’ blod, skal jeg ikke spekulere i.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2021-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
