Som sikkert veldig mange andre nordmenn, håpet jeg på at i alle fall én av de tre i bruddet skulle være med å kjempe helt inn. Men slik gikk det altså ikke. Matteo Trentin vant på den måten jeg liker best: Han rykket, og ingen klarte å følge.
Nå drar det seg virkelig til, men en førstekategori og to høykategorifjell. Det er de neste dagene Touren skal avgjøres. Gårsdagens etappe førte ikke til noen endringer for sammenlagtkandidatene. Det er fortsatt seks ryttere innenfor 2 minutter og 14 sekunder. På de gjenværende etappene må det angripes. Alle de seks kan vinne til slutt.
For sprinterne blir det først og fremst et spørsmål om å overleve fram til avslutningen i Paris.
Inne i fjellene pleier det være vanskelig å finne vin. Alpene er vanligvis ikke like vanskelig som Pyreneene, for i Alpene er det en del daler hvor det produseres god vin. Men de som har lagt opp etappene i årets Tour har ikke tenkt noe særlig på vin, så vi får det tørt i Alpene i år.
Så ble det Caleb Ewan som tok nest siste stikk blant spurterne. Nå må de bare overleve Alpene. Peter Sagan er som vanlig der oppe og ta poeng. Jeg har ikke regnet på om det er noen teoretiske muligheter for at noen andre skal kunne frata ham den grønne trøyen. I praksis er den konkurransen avgjort, om Peter Sagan bare kommer til Paris.
Det var trist at Jacob Fulgsang måtte bryte. Jeg unner ham suksess.
I dag setter rytterne kursen mot Alpene, hvor de siste slagene skal stå før vinneren av årets Tour de France skal kåres. Det er en etappe hvor det går ganske jevnt oppover, uten de i seg selv altfor krevende bakkene. Men man kan bli ganske mør av å sykle jevne, om ikke så bratte motbakker.
Som nevnt i går, starter etappen fra Pont du Gard, og går bort fra det området. Derfor valgte jeg å gjøre meg ferdig med Pont du Gard i går. Før vi går videre, tar jeg med litt om klassifisering av Rhôneviner. For det første deler man Rhône i en nordlig og en sydlig del. Vi skal holde oss i den sydlige. Men det er i nord vi finner de virkelig edle Rhônevinene, som Hermitage, Côte Rôtie m.fl. Nesten alle vinene over minimumsnivå i Rhône kan selges som Côte du Rhône. Jeg skriver nesten alle. I går ga jeg uttrykk for en viss tvil om hvorvidt Costieres de Nîmes hører til Rhône eller Languedoc. Sist jeg sjekket, kunne den i alle fall ikke selges som Côte du Rhône.
Jeg synes Côte du Rhone er en utmerket all round rødvin, og pleier alltid å ha litt av den. Guigal, som man får på de fleste flyplasser i Norge, er en helt grei Côte du Rhône. Men de som kan selge sin vin som f.eks. Cornas, vil ikke nedklassifisere den til Côte du Rhône. Nivået over Côte du Rhône er Côte du Rhône Village. Over dette igjen er Côte du Rhône Village med angivelse av kommunenavn. På toppen er de som har egen klassifisering, som Tavel, Lirac, Châteauneuf-du-Pape, Gigondas, osv.
Vi starter med to vinområser vest for Rhônen, eller på høyrebredden, som franskmenn sier. De sier dette med utgangspunkt i hvilken reting elven flyter. Høyrebredden er høyrebredden medstrøms.
Det første området er Tavel. Tavel er et område hvor de kun produserer rosévin. Det er en rosévin som gjerne er litt mørkere enn den som er på moten nå. Vinbøndene i Tavel pleier å si at for de fleste vinprodusenter er rødvin hovedproduktet, og de beste druene går til rødvin. De nestbeste eller kanskje litt lavere, går til rosé. Men vi produserer bare rosé, sier de. Så våre beste druer går til rosévin. Om sommeren drikker jeg mye rosévin. Jeg velger ofte den litt kraftige Tavel til retter som jeg i en kjøligere årstid ville ha valgt rødvin til.
Etter å ha gjort litt research og smakt en del Tavelviner, har vi landet på Chäteau d’Aquera som vår favoritt. Vi stikker gjerne innom og kjøper en kartong (6 fl) eller to, hvis vi er på de kanter.
Naboområdet til Tavel er Lirac. Det ligger omtrent tvers over Rhônen for Châteauneuf du Pape. Jorden har noe av den samme karakteristikken, med ganske store rullesteiner. Steinene bidrar til at jorden ikke blir for varm når solen steker, samtidig som den også holder på varmen når det blir litt kjøligere om kvelden og natten. Her produseres rød, rosé og hvitvin, av de samme druene man ellers finner i Rhône.
Rytterne krysser Rhônen litt nord for Châteauneuf-du-Pape. Men det er nord for byen, ikke nord for vinmarkene, så vi tar med det området også. Det er det klassiske vinområdet fra den sørlige delen av Rhône, som “alle” kjenner.
Vi passerer så en annen by med en flott severdiget: Orange. Der er det et gammelt romersk teater. Det er bygget i et naturlig amfi, med en bakvegg som reflekterer lyden ut i amfiet. Det er en klassisk musikkfestival der om sommeren. Jeg har sett en del operaer i det teateret. Det er ganske fantastisk når man sitter utendørs, det er plass til ca 9 500 publikummere, og det er ikke en mikrofon eller høytaler på scenen. Og man hører helt greit.
Videre fra Orange går etappen gjennom en del Côte du Rhône Village områder, men jeg går ikke gjennom dem. Etter ca 70 km er det slutt på vinen. Da bør man ha bunkret litt. For nå skal vi inn i fjellene, og der kan det være vanskelig å finne vin.
Julian Alaphilippe viste litt svakheter på søndag. Men samtidig var det ingen av sammenlagtkanditatene som viste nok styrke til å fremstå som klare favoritter. Med seks ryttere innenfor 2 min 14 sek har Alaphilippe ingen trygg ledelse. av resten av ditt liv.
Hver dag er første dagen av resten av ditt liv.
Det er en linje Ole Paus har brukt i minst én sang. Jeg tror han har brukt den flere ganger. Det er fristene å skrive den om til at hver etappe er første etappe i resten av Tour de France. Det er riktignok den ganske vesentlige forskjell at i Tour de France vet vi at det er 21 etapper, og vi vet hvordan de resterende etappene ser ut. Vi vet ikke hvor mange etapper livet har, og hvordan de gjenværende etappene vil bli. På en måte starter Tour de France på nytt den siste uken, med de hardeste fjelletappene. Nå setter rytterne kursen mot Alpene. Men dagens etappe må nærmest regnes som oppvarming etter hviledagen for de med sammenlagtambisjoner.
I dag er det en 177 km lang, flat etappe som starter og slutter i Nîmes. Det er sprinternes siste sjanse før avslutningen i Paris.
Noen få ord om terminologi. På henholdsvis engelsk og fransk omtales skutene som henholdsvis sprinter og sprinteur. Jeg vakler litt i ordbruken. I landeveissykling er det ikke spørmål om å sykle fortest mulig 100, 500 eller 1000 meter. Landeveissyklingens sprintere ellet spurtere vinner en spurt etter å ha syklet kanskje 200 km. Det er noe annet enn hva jeg forbinder med sprint. På den annen side synes jeg sprinter klinger bedre enn spurter.
Dette er en etappe hvor vi må starte med severdighetene, før vi går over til vinen. Nîmes er en gammel, romersk by. Noe av det jeg alltid viser fram til besøkende om vi er i Nîmes, er den gamle arenaen.
Et poeng jeg burde ha tenkt på til i går, på 50-årsdagen for den første månelandingen, er at det er et astronomisk observatorium på Tourmalet. Men vi får overlate det til andre og holde oss til sykkelstierner.
Genuint Thomas kan ikke tape tid til Julian Alaphilippe på etapper som den i går, om han skal ha håp om å vinne. Men det kan nok være bra for Tour de France om en franskmann vinner. Det er lenge siden sist,
I dag er det siste fjelletappe i Pyreneene, med avslutning på en førstekategoristigning.
Vi starter i Limoux, før vi igjen fortsetter inn i Ariège. Limoux er et interessant vinområde. Til xxx etappe fra Albi, skrev jeg at Gaillac er et av flere områder som gjør krav på å være det første stedet som laget musserende vin. Mange gjør krav på å være det første stedet, og vi vet ikke hvem som var først. Men dagens startby Limoux, eller snarere området hvor byen ligger, er de som har den eldste dokumenterte produksjonen, fra 1531. I Limoux hevder de at DOM Perrignon lærte teknikken i Limoux før han reiste til Champagne.
Sannsynligvis var de første musserende vinene resultat av uhell, og slett ikke noe man traktet etter. Vinen ble produsert om høsten, og tappet på flasker. Når våren kom og det ble varmere i været, kunne det begynne å gjære på nytt i flasker hvor vinen ikke var helt utgjæres. Korker spratt ut og flasker eksploderte på grunn av trykket i flaskene. Bare problemer.
I Limoux lager de tre forskjellige typer musserende vin. Den helt tradisjonelle er Blanquette de Limoux laget med det de kaller Methode Ancestrale. Produksjonsmetoden og druene, Mauzac, er de samme som de bruker til den tradisjonelle musserende vinen i Gaillac, som de kaller Methode Gaillac. Vinen tappes på flasker før den er utgjæret, og gjærer ferdig på flasken.
Det man kan kalle den vanlige Blanquette de Limoux inneholder minst 90% mauzac, og resten chardonnay og chenin blanc. Den produseres med tradisjonell metode, med ettergjæring på flaske.
Crémant de Limoux er en mer moderne musserende vin, laget med tradisjonell metode, som all crémant. Denne lages i hovedsak på chardonnay og chenin blanc. Det kan være 40–70% chardonnay og 20–40% chenin blanc, men de kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90%. Det kan være 10–20% mauzac og inntil 10% pinot noir. Vinen skal lagres, sur lie (på gjærrestene) i minimum et år før andregangsgjæring.
Det produseres også hvitvin i Limoux, og noe rødvin, i hovedsak av merlot. Men det er den musserende vinen som er mest interessant. Og uansett er en god musserende vin den beste aperitiff til dagens etappe.
Herfra går etappen igjen inn i Ariège, og det har ikke kommet noe mer interessant. En måte å finne gode, lokale viner er å spørre etter dem på restauranter. Mange restauranter vil gjerne kunne servere gode, lokale viner, og ambisiøse produsenter vil gjerne selge sin vin til slike restauranter — slik at folk som meg kan gjøre seg kjent med vinen. Sist jeg var i Foix spiste vi på det som var en bra restaurant. Som vanlig spurte jeg etter lokal hvitvin. Vi spiste lokal ørret, så vi ville ha hvitvin. Det mest lokale de kunne anbefale var jurancon og gaillac. Det var åpenbart noe som ikke hadde en lokal vin de var stolte av.
Denne gangen slutter ikke etappen i selve Foix, men på en høyde over byen som jeg ikke kjenner.
Etter denne etappen er det hviledag, og hele sirkuset skal flyttes til Nîmes. De slipper å sykle selv over Languedoc denne gangen.
Så styrket Julian Alaphilippe sin posisjon ytterligere ved å vinne tempoetappen. Ledelsen er langt fra betryggende. Men skulle han vinne Touren vil det bli stor jubel i Frankrike,
I dag bør det bli angrep fra alle som har sammenlagtambisjoner. En førstekategoristigning, og deretter avslutning på Tourmalet. Etappen er i denne sammenheng kort, 117,5 km. Vi har sett flere slike korte og bratte etapper i de senere år. De pleier å gi mye action, men de pleier også å gi sprinterne problemer. Maksimaltiden regnes ut som en prosent av bestetiden, etter en ganske komplisert formel, som gjør at tillegget blir ganske lite på en kort etappe. Sprinterne pleier å tape mye i motbakkene, men henter inn en god del i utforkjøringene. Sprinterne er gjerne bedre enn de typiske klaterne når det går fort nedover. På flatene mellom toppene kan de også hente inn mye, hvis de har lag som vil kjøre. Men på etapper som dagens er det ikke lange flatene hvor man kan hente inn det tapte.
Inn i fjellene, særlig i Pyreneene, er det vanskelig å finne interessant drikke. Startbyen Tarbes skal visstnok være kjent for hvite bønner og svarte griser, men jeg stopper ikke ved dem.
I dag blir det i praksis mest vann. Det er ofte tåke og/eller regn på den franske siden av Pyreneene. Hvis vi ser på topografien, forstår vi hvorfor. Dette sattelittbildet fra NASA viser det på en god måte.
converted PNM file
Pyreneene er som en vegg mot syd. De sydlige utløperen av Massif Central, Montagne Noir danner sammen med Pyreneene en trakt med vid åpning mot Atlanterhavet i vest, og er på det trangeste omtrent der vi finner Carcassonne. Kjølig og fuktig luft kommer inn i trakten fra Atlanterhavet. Den presses opp, og vi får den samme effekten som jeg beskrev om Vosges. Når luften presses oppover, kjøles den ned og kjølig luft kan holde på mindre fuktighet enn varm luft. Så fuktigheten kondenseres til tåke, eller til regn. I den smaleste delen av trakten kan vinden få stor fart. Så her kan det blåse kraftig, og det kan være krafig vind fra vest ut mot Middelhavet.
Dette var den ene kilden til vann: Regn og tåke.
Den første ordentlige stigningen på dagens etappe, i alle fall ordentlige for proffsyklister, er til Col du Soulor. For de fleste av oss andre kan en fjerdekategori være mer enn har nok. Da jeg så på stigninger i Osloområdet, kom jeg til at Kongsveien fra Gamlebyen til Holtet bør være en fjerdekategori om vi sammenligner med bakkene i Tour de France. Mange vil synes at Kongsveien er mer enn hard nok.
Col du Soulor gjort klar til å ta imot Tour de France i 2010.
Fra Col du Soulor er det en ganske heftig utforkjøring ned til Argelès-Gazost. Noen av oss husker godt 13. etappe i 2011, hvor Tor Hushovd sjokkerte ved nesten å følge teten opp til Col Aubisque, som liggen høyere opp en Col du Soulor om kan kommer en annen rute enn i år. På veien ned fra Col Aubisque til Col du Soulor ga Thor Hushovd David Moncoutier et intensivkurs i hvordan man kjører utfor på sykkel. Thor Hushovd fortalte etterpå at han hadde vært oppe i 110 km/t nedover de bakkene, og videre fra Argelès-Gazost til Lourdes, hvor de ikke skal sykle i dag. Jeg husker også ansiktsuttrykket til Jeremy Roy, som ledet, da han hørte at det kom en bakfra. Han snudde seg og så hvem det var, og visste at han ville være sjanseløs mot Thor Hushovd i en spurt. Det var en av Thor Hushovds mest spektakulære etappeseiere, den som fikk Christian Paasche til å bryte ut: “Lourdes har Jomfru Maria, vi har Thor Hushovd”.
Avstikkeren til Lourdes er i alle fall den andre vannkilden jeg hadde i tankene. Hvis man er overtroisk katolikk, kan man ha tro på at hellig vann fra kilden i Loureds kan hjelpe en opp bakkene til Tourmalet. Den religiøse, overtroiske og særdeles kvinnekjære, italienske syklisten Angelo Lamorosse, også kalt Gigi, i tegneserien Le Tour de France, laget av bl.a. av sykkellegenden og nå TV-kommentator Laurent Jalabert, sikret seg en flaske med vann fra Lourdes for å beskytte seg mot den kjente Tour de Frace-tilskueren El Diablo. Dessverre kom det ikke så mange utgaver av denne tegneserien. Det finnes en annen Tour de France tegneserie, Velomaniacs, men jeg liker Le Tour de France bedre.
Lourdes er et merkelig fenomen, og slikt sett et interesseant sted å beøske. Men det er et sted som kan krysses av på listen “Been there, done that”, når man først har vært der.
Opp bakkene til de klassiske toppene, maler mange navnet til sine helter på asfalten.
Man heier på sine helter. Denne er fra Mont Ventoux
Målgangen er på Col du Tourmalet, en brutal avslutning.
Det jeg var mest spent på før gårdagens etappe, var om Julian Alaphilippe ville være sterk nok i bakkene. Om han viste seg sterk nok, eller de andre ikke var sterke nok, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Jeg hadde ventet angrep fra noen av de mer utpregede klatrerne blant sammenlagtkandidatene, som Geraint Thomas, Thibaut Pinot og Nairo Quintana, om ikke annet for å teste Julian Alaphilippe. Men det skjedde ikke. De kom alle sammen i hovedfeltet.
I dag er det en 27 km lang, individuell tempoetappe som starter og ender i Pau. Jens Voigt beskrev en gang slike tempoetapper et godt stykke ut i rittet som “semi rest day” for alle hjelperytterne. I dag må kapteinene klare seg selv, uten hjelp. De som har ambisjoner sammenlagt kan vinne eller tape en del tid på en tempoetappe, selv om 27 km ikke vil gi de helt store tidsforskjellene. Jeg tror ikke at 27 km er nok til å føre til endringer av betydning i toppen. Noen tempospesialister satser på etappeseier. De andre skal bare gjennomføre med en viss stil, innenfor tidsgrensen.
Pau er en av byene Touren oftest er innom. Det er ikke så mange byer man kan ha som base ved Pyreneetappene, så det er ofte start eller målgang i Pau.
Så ble det endelig seier til Caleb Ewans. Og som vanlig var Peter Sagan der oppe og sikret seg poeng. Men nå er det slutt for spurterne. Nå vil de gå inn i survival mode, og håpe på å komme gjennom etappene i Pyreneene, og overleve helt til Paris.
Nå begynner alvoret. Nå skal rytterne inn i Pyreneene. Det er riktignok ikke den aller hardeste fjelletappen. Men mange kommer til å slite med to førstekategoristigninger i siste halvdel av etappen. Men med tre mil for det meste utforkjøring fra den siste toppen til mål, skal det bli vanskelig å få et forsprang som man klarer å holde til mål.
Fjell generelt og departementet Ariège spesielt betyr alltid utfordringer når det gjelder å finne interessant drikke. Avisen Le Figaro, som pleier å være god når det gjelder vin, skriver i en artikkel om Vin de Pays de l’Ariège at Ariège er en region som er meget kjent for sine viner. Det er en kort artikkel, og kartet som illustrerer artikkelen viser ikke Ariège, men områder lenger nord. Uansett skriver de at vin herfra første gang ble nevnt i 971, og at det særlig vær vin fra områdene rundt byen Mirepoix som ble fremhevet. De fremhever også metoden for å måle vinstokkene og avkastningen av dem, kalt “taille de Royat”. For å holde kvaliteten oppe, må man holde kvantiteten nede, og det er begrensninger i hvor høy avkastning det kan være av vinstokkene. Jeg forsøkte å lese meg opp på denne målemetoden, men forsto den ikke tilstrekkelig godt til at jeg vil forsøke å forklare den for andre.
Nettsiden til Les vins Sud Ouest skriver på sin nettside omIGP Ariège at det er 50 hektar vinmark, og at produksjonen er ca 1200 hektoliter. Det skulle bli sånn cirka 160 000 flasker totalt sett. Det jeg har smakt av viner fra området, har ikke vært verdt å lete etter.
Mirepoix er en fin by som det er verdt å besøke, selv om de ikke lenger kan by på interessant, lokal vin. Byen har et flott middelaldertorg.
Phylloxera, den vinlusen som nesten utryddet alle vinstokker i Europa på slutten av 1800-tallet, kom sent til Ariège. Først på begynnelsen av 1900-tallet ble området angrepet, og da var andre vinområder allerede i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og podede vinstokker var plantet. Det som hadde vært kjente vinoråder i Ariège kom seg ikke etter phylloxera-angrepet. Andre områder gjenvant sine markeder, mens Ariège ble slått ut. Vi har sett tilsvarende flere steder: Det krevde en stor investering å plante nye vinstokker etter at de gamle var ødelagt av denne vinlusen. Mange hadde ikke ressurser til å gjøre dette, og det var bare de beste vinområdene som ble plantet til. “Beste” kunne her bety omtråder som ga størst kvantitet, ikke nødvendigvis best kvalitet. Uansett ser det ut til at Ariège den gang forsvant som vinområde.
Jeg har forsøkt å lete etter interessant vin når jeg har vært i Ariège, og på mer avstand, uten suksess.
En av de bøkene jeg ofte har støttet meg til når det gjelder vin fra den syd-vestre delen av Frankrike, er Paul Strangs “South-West France. The Wine and Winemakers”. Boken er noen år gammel (2009), så det har sikkert skjedd en del siden den ble git ut. I boken er det viet to sider til vin fra Ariège. Men så veldig mye oppløftene er det ikke her heller. Han beskriver områdene syd og øst for Toulouse som områder som i beste fall kunne produsere en beskjeden vin. Og egentlig er han vel ikke kommet inn i Ariège ennå. Folk i Toulouse så heller mot nord og vest for sin vin.
Fortsatt er beskrivelsen et godt stykke fra fjellene, hvor dagens etappe går. Områdene lenger syd beskriver han slik:
“Further towards Spain, Ariège was for many years the only French département in the Midi uable to boast a wine above the status of plonk.”
Plonk er et av de nesten selvforklarende ordene som det er vanskelig å oversette. Det betyr noe sånt som billig skvip. Det er bare å konstatere: Vi er ikke i et vinområde.
Noe er imidlertid i ferd med å skje. En rik sveitsisk forretningsmann, Christian Gerber, arvet en stor eiendom. Hans far kjøpte den i 1975, for så å dø kort tid etterpå. Christian Gerber hadde ingen erfaring med landbruk eller vinproduksjon, men gikk i gang. På sitt Domaine de Ribonnet plantet han kvalitetsdruer og eksperimenterte med å finne ut hvilke druer som ga best resultat. En fordel med ikke å være i et klassifisert område er at man står ganske så fritt i hva slags druer man vil dyrke, osv.
Andre har blitt inspirert av Christian Gerber. Fem produsenter har sluttet seg sammen i en gruppe som markedsfører sin vin under varmerket Les Vignerons Ariégois. Om vi holder oss til Paul Strang blir vinene herfra stadig bedre. Så kanskje er det litt mer å melde herfra neste gang en etappe holder seg så langt inne i Pyreneene. Det er vanskelig å finne informasjon om disse andre produsentene, så jeg vet ikke hvordan disse har klart seg. Christian Gerber er på mange måter ganske typisk for de som har etablert seg og klart å løfte kvaliteten i områder som ikke har vært kjent for kvalitetsvin. De har gjenre ikke landbruksbakgrunn, og jeg lurer noen ganger på om det ikke kan være en fordel å kunne stille seg litt fritt til landbruketes tradisjoner, og satse på nye ideer. De har gjerne utdanenlse og erfaring fra andre områder, de har penger og de kan forretningsdrift og markedsføring. Produksjonen er uansett liten, og jeg har ikke funnet noe av denne vinen, og har derfor heller ikke smakt den. Men jeg ser at de nå selger på nett, så kanskje jeg bør kjøpe noe innen neste år. Touren er alltid innom Ariège på vei til eller fra Pyreneene.
Jeg noterte meg meg interesse at etappen inn til Albi at et ble den tredje spurtseieren til Jumbo Visma, med den tredje spurteren. Lagets tre spurtere ligger på 10, 11 og 12. plass i poengkonkurransen, med 66, 64 og 64 poeng. Hvis det hadde vært lagsprint ville de ha hevdet seg godt. Men det er ikke akkurat slik laginnsatsen bør være, om man prøver på noe mer enn å få etappeseiere. Dylan Groenewegen må ha raske folk til å kjøre opptrekk, men de er kanskje ikke så godt organisert som lag?
Dette er en “stille før stormen” etappe, og spurternes siste sjanse før de skal inn i fjellene i Pyreneene. Det er en relativt kort, 167 km, flat etappe. For de som har sammenlagtambisjoner kan det være en grei oppvarming før fjellene. Folk reagerer ulikt på en hviledag, selv om rytterne gjerne praktiserer ganske aktiv hvile. Man tar gjerne en “lett trilletur” på ca 100 km, for å holde systemet i gang. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville ha klart å holde følge med dem i det de kaller en lett trilletur. Noen er umiddelbart fit for fight etter en slik hviledag, andre trenger litt mer tid til å kjøre seg i gang igjen.
Etappens første del går gjennom et ganske lite kjent, men intreressant vinområde: Gaillac. Mandag var vi innom Marcillac, som regnes som det østligste av de vestlige vinområdene. Gaillac er det vestligste av de østlige vinområdene, altså det vestligste av de som i utgangspunktet har et Middelhavsklima.
Dagens mellomsprint er i byen Gaillac. Da jeg besøkte byen i fjor, ble jeg minnet om litt trist kvinnehistorie. I et gammelt hospital, som så vidt jeg husker ble drevet var nonner, var det en luke i veggen hvor man anonymt kunne legge fra seg uønskede barn.
Ifølge plaketten som informerte om stedet, var dette i virksomhet fra 1811 til 1842. Det var ikke greit å være enslig mor, ei heller barn av en enslig mor på begynnelsen av 1800-tallet.
Man skal ikke glemme slk historie. Men vi går tilbake til vinen. Gaillac ligger ved elven Tarn (som har gitt navn til departementet Tarn), som renner ut i Garonne. Det er et av de eldste vinområdene i Frankrike, med vinproduksjon helt tilbake fra romertiden. Noen hevder at dette er det eldste vinområdet i Frankrike, andre mener at det ble produsert vin enda tidligere i området rundt Narbonne. Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen.
Gaillac ligger mellom Middelhavet og Atlanterhavet, og sies å kunne produsere viner innenfor begge stilretninger — i tillegg til mer typisk innlandsviner. Denne muligheten til å produsere vin i flere stiler er på en måte Gaillacs styrke, på en annen måte dets svakhet. Det har gjort at viner fra Gaillac ikke har noen klar identitet, og dermed er det en vin det ikke er lett å markedsføre.
Uansett produseres det en helt spesiell musserende vin, med det som kalles Methode Gaillacoise. All god musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. Den vanlige metoden, gjerne omtalt som champagnemetoden, selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig tilsettes en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise er det egentlig ikke noen ettergjæring. Vinen tappes på flaske før den er gjæret ut, slik at den gjærer ferdig på flasken.
Dette tilsvarer produksjonen av Blancette de Limoux, Methode Ancestrale, som vi kommer tilbake til på den 15. etappen. Begge disse vinene lages på en drue som heter Mauzac.
Det gir en ganske karakteristisk smak. Jeg må medgi at jeg foretrekker annen musserende vin, helst en god champagne. Men det er en interessant vin som viser hvordan denne type vin en gang var, og man bør smake den om man får muligheten.
Etappen ender i Toulouse, og kommer østfra inn til byen. Det er noen vinområder nordvest for Toulouse. Men de er ikke veldig interessante, så vi lar de være til et år en etappe går den veien.
Det så lenge så lovende ut for Edvald Boasson Hagen. Men så holdt det ikke helt til slutt denne gangen heller, dessverre.
Så er det endelig en relativt flat etappe for spurterne. Jeg har i de senere år syklet en del turer medstrøms langs elver i Europa. Dagens etappe minner meg om hvorfor jeg liker det konseptet: Det vil fortsatt være en del motbakker, men det går mer ned enn opp.
I dag satser jeg på ost og vin. Starten er i området Cantal, hvor de produserer osten Cantal. Cantal er en av Frankrikes eldste oster. Den skal ha vært produsert siden gallertiden. Det er en halvhard ost, laget på kumelk og formet som en sylinder. Det finnes to typer Cantal: Cantal Fermier som er laget på upasteurisert melk, og Cantal Laitier som er en masseprodusert ost laget på pasturisert melk. Cantal produseres av vintermelk, melket i perioden 15. november til 15. april, da kyrne er fôret med høy. Sommermelken, fra den tiden kyrne er på beite, brukes til å produsere osten Salers.
Osten kan minne om Cheddar. I området hvor den produseres, mener man at det var her engelskmenn i sin tid lærte å lage ost, slik at dette er originalen til Cheddar. Jeg går ikke nødvendigvis god for den historien.
Etter ca 66 km, omtrent kl. 14 om timeplanen i det offisielle programmet viser seg å stemme, passerer rytterne landsbyen Laguiole, som har gitt navn til osten Laguiole. Den skal først ha blitt laget på 1800-tallet av noen munker i et kloster i fjellene, som siden ga oppskriften til lokale bønder. Den har vært AOC-beskyttet siden 1961. Den lages på upasteurisert kumelk, fra kurasene Fransk Simmental eller Aubrac. Den observante leser vil se at Fransk Simmental er den ene av de to kurasene som gir melk til Comté. Kyrene skal ha beitet i områder som ligger over 800 meter over havet. Den kan kun lages av melk som er melket i perioden mellom mai og oktober. Det er i den perioden kyrne er ute på beite. De kan gjerne lage ost av vintermelken også, men den osten blir ikke Laguiole.
Noen andre oster som er verdt å nevne, og ikke minst å smake på, er Saint Nectaire og Bleu d’Auvergne.
Men vi må ha litt vin til denne osten. Vi venter litt med den, til syklistene passerer Rodez etter ca 120 km, like før mellomsprinten. Her kan vi dra et lite stykke vestover til Marcillac. Vi er inne i den sydlige delen av Massif Central. Massif Central er her et skille mellom vest og øst, mellom Atlanterhavsklima og Middelhavsklima. Marcillac er det østligste av de vestlige vinområdene, altså det østligste av områdene som har et slags Atlanterhavsklima.
Marcillac består av en labyrint av små daler. Området er skjermet av fjellene og sydvendt, slik at det er et ganske varmt mikroklima i Marcillac. Området, eller i alle fall det klassifiserte AOC-området, er ikke stort. Det er 180 ha og det produseres årlig ca 7.000 hl. Det burde bli omtrent 100.000 flasker.
90% av produksjonen er druen Mansois, som er det lokale navnet på Fer Sevardou. Men man dyrker også de to “Bordeaux-druene” Merlot og Cabernet Franc. Vinen er dyp rød og med ikke alt for fremtredende tanniner. Den kan derfor drikkes relativt ung, men tåler også lagring.
Vi kan også reise litt lenger vestover, til Cahors. Cahors er kjent for en kraftig rødvin produsert på Malbec, som lokalt calles Cot. Cahors ligger langs elven Lot, som renner ut i Garonne, som renner ut i havet ved Bordeaux.
Cahors og mange av de andre vinproduserende områdene i denne regionen, kom i skyggen av Bordeaux. Går vi et noen hundre år tilbake i tid, var ikke Bordeaux et område for produksjon av kvalitetsvin. Inntil man fikk drenert områder, produserte de en ganske tynn vin. Men Bordeaux var en stor havneby, strategisk plassert der elvene Garonne og Dordogne renner ut i havet. Transport av vin fra vinproduserende områder inne i landet, gikk stort sett langs disse elevene ut til Bordeaux. Man var ikke så nøye med opprinenlsen den gangen, og kraftigere vin fra bl.a Cahors ble blandet med Bordeauxvin for å forbedre denne — og den ble solgt som Bordeauxvin. I Bordeaux ville man heller ikke skipe ut vin fra andre før de hadde fått solgt sin egen. Dermed ble vin fra Bordeaux kjent i eksportmarkedene, særlig i England. Mens andre viner forble ukjente.
I det rytterne posisjonerer seg for spurten, er vi nær et annet interessant vinområdet, Gaillac. Men det besøker vi når rytterne forlater Albi på onsdag. I morgen, etter ti dager med sykling, får rytterne endelig en velfortjent hviledag i Albi.
Det var imponerende sykling av Thomas de Gent i går. Det at man klarer å stikke av fra feltet og holde unna er etter min mening langt mer stilige seire enn å komme 8 cm foran nestemann i en spurt. Jeg var også rimelig fornøyd med at jeg hadde satt opp Julian Alaphillip som en av favorittene til etappen. Fortsatt er det helt åpent, i alle fall bortsett fra poengtrøyen. Peter Sagan var der i dag også, og tok poeng. At det er åpent, gjør at det blir spennende å følge med.
Det er den 14. juli, Bastilledagen, Frankrikes nasjonaldag. Det er den dagen alle franske syklister drømmer om å vinne etappen i Tour de France.
I dag er det nok en kupert etappe, som starter hvor vi kom i mål i går. Det er tre kategoriserte stigninger. En førstekategori som kommer rundt 36 km, og to tredjekategori. Hvis noen skal angripe i den første stigningen, må det være noen som har ambisjoner om å få et forsprang som de kan holde til mål. Å arbeide hardt for å få et forsprang som blir kjørt inn, er neppe en smart taktikk. Mitt inntrykk er at ingen av lagene er sterke nok til å gjøre dette. Om noen får et forsprang her, vil det sannsynligvis blir kjørt inn, silk at vi ikke ser noen seriøse angrep. Jeg vil tro at lagene vil klare å få sine spurtere over, og da er det nedover mot slutten. Så jeg tror dette blir nok et spurtoppgjør i stor fart. Skjønt direktøren for etappene, Thierry Gouvenou, skriver i det offisielle programmet at en ting som er sikkert, er at de rene spurterne ikke være med i avslutningen på dagens etappe. Jeg antar at han kjenner eatppen bedre enn meg.
Jeg klare ikke å finne en fransk favoritt. Jeg tror Julian Alaphilippe vil klare å behode den gule trøyen, men jeg tviler på at han vil vinne etappen. Jeg tar med blant favorittene en jeg underveis i går kom til å tenke på at jeg burde hatt med: Michael Matthews. Hvis Peter Sagan sitter med over den siste toppen, og Thierry Gouvenou får rett, tror jeg ikke mange av de andre som kommer over vil slå Peter Sagan i en spurt. Vi kan også håpe på Edvald Boasson Hagen. Kommentatorne på franske TV har snakket overraskende mye om ham, og har stadig minnet om at han er en veldig god utforkjører. Og han har vunnet lignende etapper før.
Etappen krysser Massif Central fra øst til vest. Den sydlige delen av Frankrike domineres, i alle fall geologisk, av tre fjellmassiver. I øst er det Alpene. Alpene dannes i kollisjonssonen mellom den afrikanske og den europeiske kontinentalplaten. Også i geologisk forstand skyver Afrika Italia foran seg, slik at den kolliderer med kontinentaleuropa. Det er denne geologiske spenningen som gjør at det er mange aktive vulkaner og at det ofte er jordskjelv i Italia. Vi passerer nær Puy de Dome, et av de største og høyeste vulkankraterne i Massif Central.
I vest dannes Pyreneene i en annen kollisjonssone, hvor Afrika skyver den Iberiske halvøy foran seg. Iberia har en interessant forhistorie, men den går vi ikke inn på her. Også Pyreneene er ganske ungt fjell, yngre enn Alpene.
Mellom og litt nord for disse ligger Massif Central. Det er mye eldre fjell enn de to andre, og er for en stor del vulkansk fjell. Det er mange utdødde vulkaner i Masif Central. Skjønt utdødde og utdødde. Man vet aldri. Alle trodde at vulkanen på Vestmannaeyjar var utdødd, før den fikk sitt utbrudd i 1963.
Ordentlige fjell er som isfjell. Bare en liten del er over overflaten. Største delen flyter i magmaen. Når et gammel fjell som Massif Central angripes fra begge kanter av unge jyplinger som Alpene og Pyreneene, er det enorme krefter i sving under bakken. Her har mye fjell blitt kastet om, snudd rundt å blandet sammen gjennom noen millioner år.
I går kunne vi i alle fall finne en del interessant drikke på begynnelsen av etappen, men vi fant ikke noe mot slutten. I dag starter vi der de sluttet i går, og det har ikke kommet noe mer drikke siden den gang. Langs etappen finner jeg ingen ting. Vi er i et tynt befolket område. Det er sikkert noen som lager vin her. Men jeg finner ingen referanser til vin det er verdt å lete etter.
Ikke engang de lokale turistreklamene forsøker å friste med lokale spesialiteter, verken av vått eller tørt. I turistreklamen pleier man ikke være særlig kravstor før man skriver om de som er kjent for sin gode vin, sine fantastiske skinker, oster osv. Men her var det altså ikke noe.
Målbyen Brioude hevder å være den fineste småbyen i Frankrike, men de er neppe alene om å mene det. Den lokale kirken er listet som den største attraksjonen. Men kirker har man i alle byer og landsbyer, og jeg klarte ikke å finne noe som skulle gjøre den mer interessant enn andre kirker.
Det mest interessante jeg fant av en slags kulinarisk karakter nær Brioude, ligger i kommunen Chanteuges. Her driver de oppdrett av smolt, altså små laksebarn. De driver ikke lakseoppdrett. Men elven Allier, som er en sideelv til Loire, var en gang en god lakseelv. De får fram smolt som de setter ut for at den skal legge ut på veien ut i havet, for så å komme tilbake til stedet den kom fra om noen år, som en ganske stor villaks .
