Så lyktes Ben O’Connor i går. Jeg hadde unnet Thomas De Gendt en triumf. Man må vel snart gå over til å telle hvor mange brudd han ikke har vært med i, heller enn hvor mange han har vært i. Nå har to ufarlige brudd fått gå med ganske stor ledelse. Nå må sammenlagtkandidater også kjempe om å vinne, ikke bare passe på hverandre.
Det er som det pleier å være den siste uken i Giro d’Italia: Fjell etter fjell etter fjell. På dagens 207 km lange etappe er det fire heftige klatringer, blant annet Stelivopasset, som rytterne skal opp fra den tyngste siden. Så skal de ned igjen, før det avsluttes på en ny topp. Toppen av Stelviopasset er årets Cima Coppi, det høyeste punktet i Giroen, som gir ekstra klatrepoeng.
Det er når Giroen kommer omtrent så langt at noen spurtere begynner å oppdage noen gamle skader, eller andre problemer som gjør at det kan passe å stå av. De har lite å hente i fjellene, og vil heller ikke være i stand til å hjelpe sine kapteiner særlig mye. Men i morgen venter en helt flat etappe, som kan motivere spurterne til å slite seg gjennom dagens etappe. Nå er det meldt at Fernando Gaviria har testet positivt for Covid-19, så da blir heller han ikke med på å spurte i morgen. Det er også meldt at en i støtteapparatet til AG2R La Mondiale har testet positivt. Vi får håpe det ikke blir flere.
Det var ikke akkurat overraskende at et brudd fikk gå, og at en fra det bruddet vant etappen. Det ble nok jubel i Slovenia, med Jan Tratnik som vinner av Giro-etappen, og Primož Roglic som vinner av første etappe i Vueltaen. Men seieren på gårsdagens giroetappe endret ikke noe av betydning i sammenlagtstillingen.
I går skrev jeg at Wilco Kelderman fremsto som den klareste favoritten. Slik João Almeida avsluttet i går, skal vi ikke avskrive ham foreløpig. Derimot kan det se ut til at vi kan avskrive Chris Froome i årets Vuelta, da han kom i mål mer enn 11 minutter etter vinneren på årets åpningsetappe.
Dagens etappe er nok en lang fjelletappe, 203 km. Jeg er neppe den eneste som forbinder navnet Madonna Di Campiglio med ski og vintersport, og det er ganske bratt opp dit de skal gå i mål. Her regner jeg med at vi ser en ny kamp mellom sammenlagtkandidater.
Vi starter Bassano Del Grappa. Jeg som leter etter drikke langs etappen, tenker da umiddelbart på grappa. Jeg vet ikke hvorfor dagens startsted heter noe med grappa. Men brennevinet grappa har ikke noen spesiell lokal forankring.
Wilco Keldermann fremstår som den største favoritten til å vinne Giroen. Men João Almeida forsvarer seg godt, selv om jeg ikke tror at han vil klare å beholde ledelsen helt til mål. Jeg hadde tenkt å skrive at han i alle fall bør være ganske sikker på å vinne den hvite ungdomstrøyen. Men jeg har visst ikke fulgt godt nok med på stillingen for de ulike trøyene. Da jeg sjekket, så jeg at de som ligger på de tre første plassene i konkurransen om den hvite ungdomstrøyen, i øyeblikket er nr 1, 3 og 4 i konkurransen om sammenlagtseieren. Og det skiller bare 2.57 mellom første og tredjeplass i den konkurransen. Så det kan bli tøff konkurranse til mål også om den hvite trøyen. Vi ser at en ny generasjon setter sitt preg på de store rittene.
Det er første etappe etter andre hviledag. Det er alltid spennende hva som skjer på hviledagen, selv om det på en måte ikke skjer noe i selve rittet. Tidligere dukket det ofte opp noen positive dopingprøver på hviledagen. I år frykter vi heller flere positive covid-19 prøver. Men jeg har ikke klart å fange opp noe om flere slike positive prøver. Så vi får håpe ikke flere i rittet er smittet. Værmeldingen for den siste uken ser ikke så verst ut, så det bør være mulig å gjennomføre fjelletappene.
Dagens etappe er en lang, kupert etappe. Den er 229 km. Så langt ute i rittet, og med en slik profil, ser jeg for meg at et brudd kan gå inn på denne etappen. Jeg vil tro at sammenlangtkandidatene vil spare krefter til de harde fjelletappene som kommer, og det er en etappe som ikke passer for de utpregede spurterne. Det avhenger selvsagt av at de som sitter i et slikt brudd ikke utgjør noen trussel mot noen i et av sammendragene.
Jeg har nå gjort ferdig og publisert tre nye forelesninger i serien Innføring i opphavsrett. Dette er de tre første forelesningene om avgrensning av opphavsretten. Disse tre forelesningene er
15. Avgrensning av opphavsrett: Innledning og privat kopiering
16. Avgresning av opphavsrett: Sitat
17. Avgrensning av opphavsrett: Bruk av bilder
Dessverre har jeg også denne gangen blitt utsatt for YouTubes blokkeringsalgoritmer, som har blokkert enkelte sitater som kunne vært gode illustrasjoner. Bare de versjonene som er publisert på YouTube er rammet av dette. De som er gjort tilgjengelige for studenter i faget RINF 1200 på UiOs semestersider, inneholder også det som YouTube har blokkert.
Veien videre:
Den neste forelesningen vil være om retten til eget bilde. Det handler i realiteten mer om personvern og privatliv enn om opphavsrett, men jeg tar det med siden bestemmelsen om rett til eget bilde står i åndsverkloven.
Jeg vil også lage forelesninger om bruk av opphavsrettslig vernet materiale i undervisning, i bibliotek, arkiv og forskning, men jeg har ikke blitt helt enig med meg selv om hvordan jeg vil strukturere disse.
Den neste hoveddelen vil være om opphavsrettens overgang og overdragelse av opphavsretten. Per i dag vet jeg ikke hvor mange forelesninger det vil bli under den hovedoverskriften.
Etter dette vil det bli en forelesning om datamaskinprogrammer, og så en om teknisk beskyttelse.
Deretter vil det følge en forelesning om sanksjoner, og så en om internasjonal regulering. Men internasjonal regulering er komplisert, Så her kommer jeg bare til å gi en oversikt over noen hovedpunkter.
Til slutt vil det bli en oppsummeringsforelesning som særlig er rettet til studenter som skal ta eksamen i faget RINF 1200.
Jeg oppdaget at eksamen for disse studentene er allerede 3. november. Så jeg må skynde meg å bli ferdig. Jeg synes høstsemesteret er mer enn kort nok som det er, og synes det er altfor tidlig for eksamen. Men det er ikke noe jeg har herredømme over.
Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200
Filippo Ganna ser ut til å være tempokongen i årests giro. João Almeida trygget sin ledelse i sammendraget.
Nå er det en fjelletappe på 185 km. med målgang på en førstekategoristigning. Om jeg har oppfattet det rett, har man ikke noen “utenfor kategori” i Giro d’Italia, så førstekategori er de hardeste bakkene.
Dette er siste etappe før den andre hviledagen, og rytterne bør nok satse som om dette er finalen. De har vært en del koronautbrudd og det har vært klaget over dårlig smittevern. Så det blir spennende å se hvordan resultatene av neste runde med koronatesting blir, og om giroen kommer til å fortsette etter hviledagen. I tillegg kommer risikoen for snø i fjellene i den tredje uken i giroen. Det er kanskje ikke nødvendig å si mer enn at den alpine world-cupen startet denne helgen.
Jeg hadde ikke ventet at to tilsynelatende enkle stigninger skulle gi slike utslag som de gjorde i går. Det ble en heftig og interessant etappe.
Dagens etappe er en 33,7 km individuell, småkuppert tempoetappe. Den bratteste stigningen underveis er 19% opp mot første mellomtid. Denne type ritt vinnes i fjellene og på tempoetappene. Det er på disse etappene man kan vinne nok tid til at det gir utslag i sammendraget. Så det blir spennende å hva salgs utslag dagens etappe gir.
En etappe som av arrangørene har fått tilnavnet “Prosecco Superiore vinetappe”, det er ikke særlig tvil om hva vi skal drikke til denne. Her blir det bobler i form av prosecco.
Det var ingen overraskelse at et brudd fikk gå, og at en som gikk fra dette bruddet tok seieren. Det så ut til å være en våt og kald opplevelse. Jhonatan Manuel Navarez mestret de vanskelige forholdene best.
I dag er det en 192 km temmelig flat etappe. Det er to fjerdekategori stigninger som de skal over mot slutten, men de er neppe så krevende at de vil gi utslag når vi kommer til spurten. Avslutningen er helt flat, så jeg regner med at vi vil se nok et spurtoppgjør.
Dagens etappe er en transportetappe både sykkel- og vinmessig. Etappen krysser Po-deltaet. Jeg har sett at det skrives noe om sand-vin i turistreklame for området. Men jeg har ikke klart å finne noe om den vinen i vinlitteraturen, så jeg vet lite om den. Jeg kjenner imidlertid konsepte sand-vin, eller Vin de Sable fra Frankrike, nærmere bestemt i Rhône-deltaet Camargue.
Vin de Sable er vin som dyrkes i sanden ganske nær kysten. Noe av det spesielle med denne vinen, er at vinlusen phylloxera, som ødela det meste av vinstokkene i Europa på slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, liker seg ikke i sand. Så i alle fall i Rhône-deltaet er en del av vinstokkene gamle europeiske vinstokker slik de var før vinlusens herjinger. Vinlusen kom med import av amerikanske vinstokker, og disse er av en eller annen grunn immune mot phylloxera. Etter at det meste av de europeiske vinstokkene var utryddet, plantet man amerikanske vinstokker og podet europeiske druer på disse.
De sand-vinene jeg kjenner er rosa viner, enten rosé eller gris-de-gris. Gris-de-gris, grå av grå, er rosa viner laget at rosa druer. Vinverden er ofte i svart/hvitt, slik at de druene som lager rødvin omtales som svarte, og de grønne druene som lage hvitvin om som hvite, og det blir det som er midt i mellom grått. Gris de gris lages som rødvin, eller oransjevin, av rosa druer. I Frankrike brukes en del Grenache gris. Men de bruker også røde/svarte druer, som i følge en av produsentene av slik vin får lite farge i sandjorden.
De gris-de-gris vinene som jeg har drukket, har ikke vært veldig interessante. Stort sett foretrekker jeg rosé om jeg skal ha vin i det fargeområdet. Det er en vin man bør smake når man er i et område hvor den produseres, men det er ikke en vin å lete etter. Den er nok heller ikke lett å finne utenfor områdene hvor den produseres. Og det jeg her sier om sand-vin er altså basert på fransk, og ikke italiensk vin.
Dagens etappe starter i den nord-østlige delen av av Emilia-Romagna. Etappen starter i vinområdet DOC Bosco Eliceo, som sies å være i overgangen mellom Romagna og Emilia. Jeg er ikke helt fortrolig med grensen her. Det som får dette området til å virke interessant, er at man produserer vin på den lokale druen Fortana, som lokalt kalles Uva d’Oro. Noen hevder at den en gang ble importert til Ferrara fra Côte d’Or i Burgund, men jeg har ikke forsøkt å verifisere dette. Bosco Eliceo Fortana DOC skal være en Lambruscoaktig vin, men jeg kjenner den bare av omtale.
Ellers produseres det en del rødvin av Cabernet Sauvignon og Merlot. Det produseres mye god vin av Cabernet Sauvignon og Merlot i verden, så jeg ser ikke noen grunn til å lete opp slik vin fra et nokså marginalt vinområde i Italia.
Bosco Eliceo Bianco DOCer en hvitvin laget av Trebbiano Romagnolo (70–100%), Sauvignon Blanc og Malvasia Bianca di Candia (til sammen 0–30%). Det tillates inntil 5% av andre druer.
Fra Emilia Romagna går etappen over i Veneto. Det er en interessant vinregion, med Soave, Valpolicella og Amarone. Det er også herfra vi får Prosecco, som vi kommer tilbake til i morgen.
På dagens etappe kommer vi bare inn i noen av de mindre interssante områdene i Veneto. Vi kan starte med DOC Delle Venezie, som omfatter de tre provinsene Veneto, Friuli og Trentino. DOCen ble klassifisert i 2017. Om jeg har forstått det rett er dette en Pinot Grigio DOC, og den kan komme til å omfatte 85% av all Pinot Griogio produksjon i Italia. Siden den er så ny, gjenstår det å se hva slags betydning denne vil få.
Herfra kommer vi inn i det store området Prosecco DOC, men det kommer vi tilbake til i morgen. Hvis jeg klarer å lese kartene riktig — igjen har jeg visse problemer med å sammenligne vinkart og løypekart på et tilstrekkelig detaljnivå — avslutter vi et området som har to navn: Bagnol Friularo og Bagnol di Sopra. Det ser ut til at man ofte bare bruker betegnelsen Bagnol. Det er et område som består av 14 kommuner, og har navn etter kommunen Bagnol di Sopra. Viner fra denne kommunen kan sette “classico” på etiketten. Det produseres røde, hvite og roséviner, i stor grad på druer vi kjenner fra Bordeaux og noen lokale sorter.
Bagnol Friularo ble i 2011 skilt ut som en egen DOCG, hvor det produseres vin av den blå/svart/røde druen Raboso Piave, som også kalles Friualro.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. For tiden er det 2020-utgaven som er i handelen. Den ble utgitt i desember 2019. Jeg har ikke sett annonsert noen dato for når 2021-utgaven vil foreligge, men jeg antar at den vil komme i desember i år. Jeg ville nok ha valgt å vente på neste utgave, hvis jeg ikke allerede hadde kjøpt den.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Det var et imponerende ritt av Sander Armee, selv om det ikke holdt helt til mål. Det ble Arnaud Demare som tok også denne, og Peter Sagan ser ut til å vinne konkurransen om flest andreplasser. Og vi fikk dessverre demonstrert at motorsykler ikke har noe i feltet å gjøre.
Dagens etappe er en runde med start og finale i samme by. Men det betyr ikke at det er en enkel “walk in the park”. Det er en 204 km lang “sagtannetappe”, med mye opp og ned. Det er ingen veldig harde stigninger, så det er ikke en etappe for de mest utpregede klatrerne. Jeg synes dette ser ut som en etappe hvor et brudd kan gå inn.
Vi har nå kommet til Emilia-Romagna. Dette er skillet mellom Nord-Italia og Sentral-Italia.
Dette kartet viser hvordan denne delen av Italia er plassert, beskyttet av fjell mot nesten alle kanter. Det er bare en åpning mot Adriaterhavet i øst. Det grønne område utgjør det som mer eller mindre ligger langs Po, fra Piemonte lengst i vest, til Lombardia, og Emiglia-Romagna i syd-øst og Veneto nord for dette. Alle regionene inkluderer fjell.
Det er store, fruktbare områder. Fruktbare områder er ikke de beste områdene for vinproduksjon. Vinen blir best hvis den har en litt hard oppvekst i skrinn jord. Druene må få litt motstand for å gi god vin. I fruktbare områder lønner det seg som regel mer å dyrke noe annet enn vin. Dyrkes det vindruer blir det gjerne mer kvantitet enn kvalitet i slike områder.
Emilia-Romagna er to områder i ett, Emilia i vest og Romagna i sør-øst mot kysten. Det er et område kjent for kulinariske godbiter som Parmaskinke og Parmesanost. Vinmessig er det et mindre interessant område, men som i så mange andre områder har kvaliteten blitt bedre også her.
Dagens etappe starter i det syd-østlige hjørnet, og går mot syd-vest inn i Apenninene, i retning Toscana.
Det første området som vi tar med er DOC Romagna. Det var tidligere fem ulike DOCer som er slått sammen til en, med underklassifiseringer for ulike druetyper: Sangiovese, Albana, Cagnina, Pagadebit og Trebbiano. De har sine egne separate områder.
Inn mot Apenninene har vi områdene DOC Colli di Rimini og DOC Colli Romgna Centrale.
Ingen av disse områene produserer særlig interessant vin. Det er vin som man drikker hvis man er i området. Men det er ikke vin som det er verdt å lete etter.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. For tiden er det 2020-utgaven som er i handelen. Den ble utgitt i desember 2019. Jeg har ikke sett annonsert noen dato for når 2021-utgaven vil foreligge, men jeg antar at den vil komme i desember i år. Jeg ville nok ha valgt å vente på neste utgave, hvis jeg ikke allerede hadde kjøpt den.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Så lyktes det til slutt for Peter Sagan, som vant på en imponerende måte. Kanskje er han ikke like rå i spurtene lenger, men han er langt fra ferdig. Ellers ser 2020 ut til å være et gjennombruddsår for en ny generasjon unge syklister, med Tadej Pogacar som rakk å vinne Tour de France dagen før han fylte 22 år, og den 22 år gamle João Almeida som leder av Giro d’Italia.
Det ble offentliggjort flere pocitive covid-19 tester etter at jeg hadde skrevet kommentaren til gårsdagens etappe. Med positive prøver for Simon Yates, Steven Kruijswijk og Michael Matthews, samt flere i støtteapparatet, og hele Mitchelton-Scott og Jumbo-Visma ute, var det et redusert felt. Til Aftenposten forteller Tobias Foss om dramaet før start i går, og beslutningen i Jumbo-Visma om ikke å stille til start. Mads Kaggestad antyder slurv med smittevernet, og Tobias Foss sier han var sjokkert over dårlig smittevern. I en artikkel pubisert av Reuters kan vi lese følgende:
“Dutchman Jos van Emden of Jumbo-Visma criticised the organisation, saying the bubble was not secure enough.
“The other day we were in there with four or five teams… but in that particular hotel we were in, the neutral service, the police on motorbikes were there, just normal people were there and they were all eating from the same buffet so I think it was a real big mistake,” Van Emden told The Cycling Podcast.
“I heard from a guy from (Deceuninck) Quick Step they had exactly the same, this guy sent me a movie from their dining hall and also Mitchelton-Scott were there… for me there’s no doubt were he (Simon Yates) got the virus.””
Med smitte i støtteapparatet også i noen av de gjenværende lagene, vil jeg ikke bli overrasket om det kommer flere positive covid-19 tester. Det er fortsatt et ganske åpent spørsmål om årets utgave av Giro d’Italia vil bli fullført.
De ti første etappene ble endret etter at starten i Ungarn ble droppet. Nå er vi tilbake på og i rute med den opprinnelige ruten. Dagens etappe fortsetter langs Adriaterhavskysten. Den er 182 km lang og flat. Her må vi regne med nok et spurtoppgjør. Kanskje kan Arnaud Demare ta nok en seier.
Nå som Giroen hat blitt utsatt for korona, er det grunn til å minne om betydningen av å teste seg. Et av symptomene på covid-19 er tap av lukt- og smaksansen. Skjenk et glass vin. Lukt ordentlig på vinen. Roter vinen i glasset, og stikk nesen dypt ned i det. Kjenner du vinens aroma? Smak på vinen. Kjenner du smaken? Hvis du kan svare ja på begge disse spørsmålene er testen negativ, og det er som kjent positivt. Noen mener at man må gjenta testen om morgenen, særlig hvis man føler seg litt groggy og ikke i helt i form til tross for mange negative tester kvelden før. Selv foretrekker jeg å ta morgentesten med kaffe laget på nymalte bønner.
Vi har forflyttet oss nordover, og har kommet inn i vinområdet Marche. Det er et spennende område som kan by på gode og interessante viner. Som andre områder på Ialias østkyst er det et belte mellom sjøen og fjellene, hvor det meste av vinen produseres. I Marche går det skille ved Monte Conero ved Anacona, som er en ca 570 meter høy knaus, en slags utløper fra Apenninene. Det gir le for til tider kalde vinder fra nord-øst. Områdene syd for Monte Conero er varmere og fuktigere enn områdene i nord.
Marche er først og fremst kjent for hvitvin laget av druen Verdicchio, en drue som i liten grad dyrkes utenfor regionen. Skjønt det er en sannhet med visse modifikasjoner. DNA-teknologi gjør at man kan spore slektskap, også mellom vindruer, på helt andre måter enn tidligere. Man har funnet ut at Verdicchio i utgangspunktet er den samme druen som Trebbiano di Soave, som er kjent fra Veneto. Men alle druer finnes i mange ulike, gjerne lokale varianter.
Storprodusenten Fazi Battaglia fikk i 1954 designet en speisell amforaflaske, og den ble raskt tatt i bruk av andre produsenter. Flasken ble nærmest vinens signatur og kjennetegn. En slik flaske kan være en god markedsføringsgimmick, og den ble en suksess. Folk husker fasongen på flasken, oksen eller pinnen rundt halsen, scooteren på etiketten, osv. Men det kan være et tveegget sverd. Når folk først og fremst husker emballasjen, og ikke innholdet, da kan slike flasker stå i veien for en kvalitetsutvikling. Det er vanskelig å kvitte seg med stempelet som billig turistvin når den leveres på en slik flaske. En gang var Chianti vinen på bastflasker. Vi husket ikke vinen, men vi visste at om vi skulle ha ordentlig italiensk rødvin, da skulle vi ha denne vinen på bastflasker. Kanskje husket vi ikke hva den het, men vi husket flaskene. I dag ser man ikke stort til de flaskene. Chianti tappes på vanlige vinflasker, og de konkurrerer på vinens kvalitet, ikke på en flaskegimmick. I Marche var den spesielle flasken i vanlig bruk til godt ut på 80-tallet, men nå ser man ikke lenger så mye til den.
Hovedområdet for produksjon av Verdicchio er området rundt byen Jesi, litt inn i landet fra Anacona. Herfra får vi Verdicchio dei Castlli di Jesi,. Som navnet på vinområdet sier, er dette viner av Verdichcion, altså hvitvin. Dette regnes som en av Italias beste hvitviner. Det er en aromatisk, karakterfull og fyldig vin, med ganske høy syre av og aroma av tropisk frukt. Den største produsenten, som lager utmerkede viner, er Fazi Battaglia.
Peccorino er en annen hvit/grønn drue som har blitt stadig mer populær. Druen skal opprinnelig komme fra dette området.
Det produseres også rødvin i Marche, DOCG Cònero og DOC Rosso Cònero produseres i området vest og syd-vest for Monte Cònero. De lages med minimum 85% Montepulciano, den druen som i alle fall jeg særlig forbinder med Abruzzo. Men skal vi tro forfatterne av Italiensk vin, og jeg ser ingen grunn til ikke å gjøre det, produseres noe av den beste Montepulciano-vinen i Marche. De 15% som ikke må være Montepulciano, skal være Sangiovese. Det produseres også en del vin av Sangiovese.
Et av de interessante vinbekjentskapene fra Marche er Lacrima Di Morro d’Alba Passito. Etter å ha drukket meg gjennom Tour de France og Giro d’Italia i noen år, har jeg smakt mange viner jeg ellers ikke ville ha hatt fantasi nok til å kjøpe. Ikke minst har jeg oppdaget mange gode dessertviner. Vi fikk denne servert på en restaurant i Oslo. Etter at vi først hadde fått en dessvertvin, en Recioto di Soave, kom vinkelneren med Lacrima Di Morro d’Alba Passito. Flasken var åpnet, og da kunne de ikke servere den dagen etter. En fordel ved at vi kom sent til den restauranten den dagen, var at vi fikk smake på interessnte slanter. Hun sa den var fra Marche. Jeg så på flasken, og protesterte: “Alba, det er da i Piemonte, ikke i Marche?”
Alle som kan litt om italiensk vin, vet at Alba ligger i Piemonte, kjent for bl.a. Barbera d’Alba. Men det finnes også en liten by i Marche som heter Alba. Der dyrker de druen Lacrima, og produserer vinen Lacrima di Morro d’Alba.
Italiensk vin er mangfoldig og forvirrende. Det er det som gjør Italia så spennende som vinland. Jeg burde selvsagt ha visst at vinkelnere på gode restauranter kan sitt fag. Jeg skulle ikke ha protestert mot det hun sa. På den annen side: Da hadde vi gått glipp av fortellingen om vinen.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. For tiden er det 2020-utgaven som er i handelen. Den ble utgitt i desember 2019. Jeg har ikke sett annonsert noen dato for når 2021-utgaven vil foreligge, men jeg antar at den vil komme i desember i år. Jeg ville nok ha valgt å vente på neste utgave, hvis jeg ikke allerede hadde kjøpt den.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Første dag etter hvildagen, og det er alltid spennende hva slags nyheter som dukker opp i løpet av den dagen. Tidligere kom gjerne dopingavsløringene på denne dagen. Nå er det Covid-19 som skaper mye av spenningen. Simon Yates har testet positivt for Covid-19, og er dermed ute av rittet. Det rapporteres om betydelig nervøsitet nå som smitten også har kommet til rytterne. Men jeg har ikke fått med meg at flere er smittet.
Dagens etappe er en 177 km lang, ganske flat etappe. Men mot slutten skal syklistene over fem små topper. De er nok ikke noen veldig utfordrende klatringer. Men kombinasjonen hav og kanskje vind, og kupert avslutning tilsier at her kan vi vente angrep fra noen som vil gå i brudd.
Vi er fortsatt i Abruzzo, og jeg innser at jeg burde ha holdt litt mer igjen på søndag, og latt litt mer av vinen vente til i dag. Vi starter litt lenger nord enn der søndagens etappe forlot kysten.
Det er tre små områder med egen klassifisering nær starten av etappen. Den første vi kommer inn i er DOC Ortona, Det er et lite område i Chieti-provinsen, hvor det produseres rødvin av Montepulciano, og hvitvin av Trebbinao Abruzzese og Trebbiano Toscano. Det er ikke mye som skiller dette fra andre viner fra denne delen av Abruzzo. I Italiensk vin sies at det er vanskelig å gjennomskue hvorfor dette området har fått egen DOC-status.
To andre små områder som etappen går rundt, men egentlig ikke er innom, er DOC Tullum (Terre Tollesi) og DOC Villamagna. I den siste produseres bare rødvin, i den første både rødvin og hvitvin. Men produksjonen er liten.
Søndag nevnte jeg DOCG Montepulciano d’Abruzzo Colline Teramane. Jeg burde ha ventet med den til i dag. Søndag svingte etappene vekk fra kysten før vi kom hit. I dag avsluttes etappen i dette området. Jeg burde også ha nevnt at navnet i 2016 ble endret til DOCG Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo. De beste montepulciano-baserte rødvinene fra Abruzzo kommer herfra.
DOC Abruzzo, som dekker stort sett de samme geografiske områdene som Montepulciano og Trebbiano d’Abruzzo. Innenfor denne klassifiseringen tillates flere druetyper, og det lages i hovedsak hvitvin, men også noe annet. Peccorino er en drue som har blitt populær innenfor denne klassifiseringen.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. For tiden er det 2020-utgaven som er i handelen. Den ble utgitt i desember 2019. Jeg har ikke sett annonsert noen dato for når 2021-utgaven vil foreligge, men jeg antar at den vil komme i desember i år. Jeg ville nok ha valgt å vente på neste utgave, hvis jeg ikke allerede hadde kjøpt den.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
