Bilde på toppen: Konstanchin CC BY-SA 4.0
Aksjonsgruppen “Vi vil ha mer forurensning”, “la oss kjøre så mye vi vil, forurensning er bra” har hatt en markering foran Stortinget. Skal vi være korrekte, kaller gruppen seg visst “JA til miljø, NEI til økning av bompenger!” Men realiteten i det de står for, er at de vil kunne opptre miljøskadelig, så dette med “Ja til miljø” kan vi bare se bort fra. Ifølge Vårt Oslo hadde 1600 mennesker samlet seg foran Stortinget. Andre rapporterer om færre folk. Jeg var ikke der, og har ingen mening om akkurat det. De krever folkeavstemming, som jeg kommer tilbake til på slutten av denne kommentaren.
Appellen fra lederen Cecilie Lyngby (gjengitt i sin helhet i Vårt Oslo) inneholdt stort sett krav om å kunne kjøre fossilbil i Oslo, uten å betale bompenger. Så mye for miljøet. Alle påstander i appellen avsluttes med: Aksepterer vi dette?
Det var en del anektotiske bevis på hvor ille det har blitt. Byen har blitt ulevelig for mange mennesker, sa Cecilie Lyngby. At byen ikke er til å leve i, ser vi hver dag i de altfor få gågatene vi har i denne byen. Alle vet at folk helst vil oppholde seg i gater med mye biltrafikk, som Møllergt, Rådhusgt, osv. Alle kan se hvordan det blomstrer i de gatene. Karl Johans gata fra Egertogert til Jernbanetorget og Torggt er, som alle vet, folketomme ørkener hvor det ikke er liv eller handel. Bogstadveien, handlegaten for de siste dagers bilhellige, taper terreng. Folk er ikke interessert i å oppholde seg i en gate dominert av biltrafikk, og da handler de heller ikke der.
Så er det mye tøv. Som dette:
“Verdens seksten største containerskip slipper ut like mye nox som verdens bilpark til sammen!”
Jeg lurer på hvor hun har hentet slikt fra. Nå skal man være litt varsom med å basere seg på masteroppgaver. Men i denne, skrevet av Endre Lajord ved Universitetet i Stavanger, fremgår det at skipsfarten står for ca 40% av NOX-utslipp i Norge. Det gjelder samlet skipsfart, ikke 16 containerskip. Tall fra Miljødirektoratet viser at NOX-utslipp i Norge i 2016 fordelte seg omtrent slik: Luftfart, sjøfart og fiske 9,92 kilotonn, ned fra 94,34 kilotonn i 1999. Veitrafikk: 29,04 kilotonn, ned 53,74 kilotonn i 1999, Olje- og gassutvinning: 45,34 kilotonn, opp fra 38,49 i 1999 (topp på 48,82 i 2007), Industri og bergverk 17,17 kilotonn, ned fra 25,26 i 1999. Som vi ser, står veitrafikken i Norge for nesten tre ganger så store utlipp av NOX som luftfart, skipsfart og fiske til sammen. Den nevnte masteroppgaven er fra 2007, og Miljødirektoratetets tall viser at NOX-utslipp fra skipsfart, luftfart og fiske (tallene er dessverre ikke brutt ned på de enkelte sektorer) er redusert med nær 90% siden 2007, mens utslipp fra veitrafikk er redusert med noe i underkant av 40%.
Så vi kan uten forbehold konkludere med at Cecilie Lyngbys påstand er tøv.
Det er tydelig at dette er et eksempel på det Oslo som var, og som Cecilie Lyngby og hennes medaksjonister drømmer seg tilbake til:
Cecilie Lyngby synes sikkert også det er helt forferdelig at Rådhusplassen har blitt bilfri, og drømmer seg tilbake til dette:
Av anektotene, gjengir jeg denne:
“Jeg fikk en telefon fra en stor butikk her i sentrum som fortalte at omsetningen i butikkene aldri har vært så lav som nå. De har dager med null kroner i omsetning.”
Hvis det er en butikk i sentrum som har basert sin forretningsstrategi på kunder i bil, da kan det hende de sliter. Slike butikker hører ganske enkelt ikke hjemme i sentrum. De burde ha sett hvordan ikke bare Oslo, men byer generelt utvikler seg, og flyttet ut for lenge siden. Når hun ikke en gang sier hvilken eller hva slags butikk dette er, da kan man ikke ta det seriøst.
Mange butikktyper har forsvunnet fra sentrum. Det er ikke manglende muligheter til å kjøre bil, som er grunnen til dette. Mitt favoritteksempel er møbelbutikkene. Før kalte man Møllergt for Møbelgaten. Nå er det ikke mange møbelbutikker igjen. Jeg kommer på to. Det var nok ikke først og fremst mangel på parkering som gjorde at A-møbler flyttet fra sine ganske trange lokaler i Møllergt til sitt møbelvarehus på Alnabru. Møbler tar plass, og plass er mangelvare, og ikke minst dyrt. Vi kan nok si det samme om Osterhauggatens trevare, Thaugland m.fl. De trenger først og fremst stor plass, og det finne rman ikke i sentrum. i sentrum. I sentrum må vi regne med å finne butikker som selger varer med høy pris i forhold til volumet. Det er ikke tilfeldig at et lokale som en gang huset en møbelbutikk har blitt overtatt av en fotobutikk, som typisk selger dyre, og lite plasskrevende varer.
Så er det en del om elbiler og strømnett, som jeg ikke har giddet å faktasjekke. Jeg er ingen elbilentusiast, men argumentasjonen fra Cecilie Lyngby, gir jeg ikke mye for.
Som en slags oppsummering, sier Cecile Lyngby dette:
“Vi kan ikke lenger sitte og se på at de griper inn i våre liv, tvinger oss til store endringer. Folk flytter fra Oslo! Byen vår er ikke lenger hva den var!”
Det er sikkert noen som flytter fra Oslo, sikkert også noen som flytter av hensy til sin aller kjæreste: Bilen. Men en av Oslos store utfordringer har vært at så mange flytter til Oslo. Verden endrer seg og det gjør byen, og vi må endre oss for å henge med i dette. Byen vår er ikke lenger hva den var, men det har den heller aldri vært.
Cecilie Lyngby avslutter med dette:
“Fem prosent av innbyggere skal til for at en folkeavstemning må holdes! Vi har langt over fem prosent i dag!”
Hun utfordrer Oslo kommune til å holde folkeasvtemming. Det var i utgangspunktet dette som fikk meg til å gripe til tastaturet, etter å ha fått noen spørsmål om dette på Twitter.
I kommuneloven § 39b kan vi lese dette:
“Lokale folkeavstemninger
1. Kommunestyret eller fylkestinget kan selv bestemme at det skal avholdes rådgivende lokale folkeavstemninger.
2. Kommunene og fylkeskommunene plikter å rapportere de opplysninger som departementet finner er nødvendig for å offentliggjøre informasjon om lokale folkeavstemninger.”
Kommuestyret eller fylkestinget kan bestemme at det skal avholdes rådgivende folkeavstemninger. Dette kjenner vi fra alle folkeavstemmingene om kommunereformen, og fra avstemmingen i Oslo om man skulle søke OL.
Jeg finner ikke noe om at innbyggerne kan kreve folkeavstemming, i den forstand at kommunen vil være pliktig til å avholde en slik. Hvor hun har fått sine fem prosent fra, vet ikke jeg. Jeg finner ikke noe slikt. Kilden er sannsynligvis den samme som kilden for tallene om NOX-utslipp fra skip.
Kommuneloven § 39a har bestemmelser om innbyggerforslag. Her står det i nr 1:
” Innbyggerne i kommunen eller fylket kan fremme forslag som gjelder kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Kommunestyret eller fylkestinget plikter selv å ta stilling til forslaget dersom minst 2 prosent av innbyggerne står bak forslaget. Likevel er 300 underskrifter i kommunen eller 500 i fylket alltid tilstrekkelig. Kommunestyret eller fylkestinget tar selv stilling til om forslaget gjelder kommunens eller fylkeskommunens virksomhet.”
Det eneste man kan kreve er at saken blir behandlet i kommunestyret eller fylkestinget. Det er noen spørsmål her som jeg ikke går inn på. Oslo er både fylke og kommune, og bystyret fungerer både som fylkesting og kommunestyret. Om det da kreves 300 eller 500 underskrifter, har jeg ikke noen mening om. Men om Cecilie Lyngby klarer å samle disse underskriftene (likes eller medlemmer i en gruppe på Facebook, holder ikke), så kan hun ikke kreve annet enn at bystyret i Oslo skal ta stilling til om de vil avholde en folkeavstemming, noe det ganske sikkert ikke vil være flertall for i denne saken.
Jeg har heller ikke satt meg veldig grundig inn i bompengesaken. Men om jeg har forstått det rett, er noen kommunale, noen er en del av Oslopakke 3, som er fremforhandlet mellom Staten, Akershus fylke og Oslo. Så bompenger er i alle fall ikke noe som bare gjelder Oslos virksomhet.
