Ved flere gjennomganger av partienes sykkelpolitikk har KrF kommet ut på topp eller nær toppen. Knut Arild Hareide sykler, og har alltid vært en politiker som er opptatt av sykkel. Hvordan den saken står i KrF nå, er ikke godt å si. Uansett: Jeg liker ikke sammenblandingen av politikk og religion. Så for meg har det av den grunn alltid vært uaktuelt å stemme KrF, selv om jeg skulle være enig med dem i noen saker. Etter forrige kommunevalg har KrF markert seg lite i Oslopolitikken. Men de er med i kaosregjeringen, og sitter enda mer stille enn Erna Solberg når FrP har forhandlet med seg selv, uten å forstå at enighet internt i FrP ikke er det samme som enighet i regjeringen. Men vi får se på Osloprogrammet.
Litt på siden av sykkelpolitikken, må jeg medgi at jeg liker at KrF har løftet kultur ganske høyt opp i sitt program, og at dette omfatter langt mer enn kristenkultur. Så som biblioteker, øvingslokaler for musikklivet, osv.
Også ved dette valget vil jeg se på sykkelpolitikk før valget i Oslo. Valget dreier seg om mye mer enn sykkel og samferdselspolitikk. Men det lar jeg i hovedsak ligge.
Jeg har allerede flagget at jeg kommer til å stemme MDG ved valget i år. Så da kan jeg ikke late som jeg er noen uavhengig kommentator ved dette valget. Jeg tror at alle politiske kommentatorer har meninger som de holder tilbake. At folk som er så opptatt av politikk ikke har sine preferanser og stemmer, holder jeg for svært lite sannsynlig.
Når man skal vurdere et partis politikk, kan man ikke bare se på programmet. Man må se på hva de står for i praksis, altså hva de har gjort i tiden før valget. Politikerne reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. For et parti som Høyre er det mer interessant å se på hva de faktisk gjør og har gjort i Oslopolitikken, fremfor å lese løfter i partiprogrammet. Når de ikke engang står ved sine tidligere vedtak, er det liten grunn til å tro på deres valgløfter.
I min politiske sjel er jeg en slags borgerlig liberaler, og har i noen valg stemt Venstre. Jeg syntes Guri Melby gjorde en utmerket jobb som byråd for miljø og samferdsel. Hun fikk gjennom mer enn hva Venstres politiske tyngde skulle tilsi. Men det var da det, og ikke nå.
Problemet med Venstre er ikke deres egen politikk, men hvem de har valgt å gå til sengs med. De har ganske enkelt havnet i meget dårlig selskap, så dårlig at det er best å holde avstand. Man må skille mellom rikspolitikk og lokalpolitikk. Men man kan ikke holde dem helt fra hverandre. Når Venstre har blitt en garantist for å holde FrP i regjering, og nå synes å ville gi ekstra konsesjoner til FrP før kommunevalget for at FrP ikke skal tape for mange stemmer til bompengeaksjonistene, da er det slutt mellom Venstre og meg.
Jeg bor på Frogner. Her har en høyrøstet, sykkelfiendtlig aksjonsgruppe, som mener at bilistenes rett til å parkere i gatene er den viktigste saken i Oslopolitikken, fått mange politikere uten ryggrad til å bli mot sykkel og for gatepakering. I bydelsutvalget har Venstre stemt mot å gjennomføre sykkeltilrettelegging som ble foreslått at deres egen byråd Guri Melby, med tilslutning fra det byrådet hun var en del av. Og som ble vedtatt i bystyret. Slike folk kan man ikke ha tillit til. Da hjelper det lite med fine formuleringer i partiprogrammet. Som jeg har sagt mange ganger: Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier.
Jeg vokste opp med SUF, AKP(ml), RV og alle andre varianter av denne bevegelsen. Jeg har alltid vært en frihetselskende person, og frihet hadde aldri noen plass i denne autoritære bevegelsen. Derfor har jeg aldri støttet den eller stemt på den, selv om jeg har kunnet være enig med dem i noen saken.
Jeg liker ikke sammenblanding av politikk og religion. Det er for meg ganske likegyldig hvilke guder, halvguder og profeter man dyrker og underkaster seg. Jeg ser på den autoritetstro persondyrkelsen i ml-bevegelsen som en intellektuell selvkastraksjon. Den er ikke nok i seg selv, og bli enda være ved at despoten Stalin var en av bevegelsens profeter. Dette har bevegelsen aldri tatt noe oppgjør med. Det gjør at jeg ikke har noen respekt for gamle ml-koryféer, og gjør det helt uaktuelt for meg å stemme på dagnes utgave: Rødt.
Jeg vet at dagens politikere ikke er de gamle AKPerne, og jeg forstår at unge folk ikke bryr seg om slikt som gamle grinebitere henger seg opp i. Men det er i alle fall mitt utgangspunkt for vurdering av partiet Rødt. Nå er jeg såpass uenig med Rødt på mange andre politikkområder at det uansett ville ha vært uaktuelt for meg å stemme på dem. Men jeg anser meg likevel skikket til å vurdere partiets sykkelpolitikk, selv om det er uaktuelt for meg å stemme på dem.
Jeg har allerede flagget at jeg har stemt MDG ved dette kommunevalget, som jeg også gjorde ved forrige kommunevalg. Så det bør ikke overraske at jeg liker partiets sykkelpolitikk. Jeg er ikke alene om å ønske at MDG fortsatt skal prege oslopolitikken. På den siste meningsmålingen som er offentliggjort for Oslo, er MDG byens tredjestørste parti, med 15,2% oppslutning. FrP ligger på ynkelige 2,9%, og er til og med mindre enn Senterpartiet.
Om jeg kort skal sammenfatte hvorfor jeg har landet på at MDG er det beste alternativet, så er det enkelt: De har levert. De har satt sitt preg på byrådet, og endelig har det blitt litt fart i sykkelsatsingen i Oslo. MDG har nok fått en vel stor del av æren, noen vil si skylden for den politikken som føres. Men til forskjell fra det forrige byrådet, så ser det nå ut til at byrådet står helhjertet bak sykkelpolitikken. Jeg hadde inntrykk av at Guri Melby måtte kjempe mer med motstand i eget byråd i forrige periode. Jeg vil ganske enkelt at Oslo skal holde stø kurs, og at MDG fortsatt skal prege politikken.
Jeg støtter MDG fordi miljø- og klima er den viktigste saken i vår tid. Den burde ha vært det i vår nære fortid, og den vil i enda større grad måtte være det i den relativt nære fremtiden. Det handler ganske enkelt om å overleve. Jeg har ikke satt meg grundig inn i MDGs politikk på andre områder, som også er viktige.
Også foran dette valget har jeg gått gjennom oslopartienes programmer for å se på deres sykkelpolitikk. Jeg har ikke lest alle partiprogrammene i sin helhet, men har stort sett holdt meg til de delene som omhandler miljø og samferdsel. Valget dreier seg om mye mer enn sykkelpolitikk. Men jeg går i alle fall i liten grad inn på andre spørsmål.
Når man skal vurdere et parti, kan man ikke bare prøvesmake på deres valgflesk. Vi må se på hva de faktisk gjør og har gjort i praksis. Jeg har gjentatt mange ganger: Politikernes réelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg.
Jeg har holdt meg til partier som har en réell mulighet til å få innflytelse på Oslopolitikken. Ved hvert valg dukker det opp små tullepartier, som man ikke har hørt noe om siden forrige kommunevalg. Mange av dem er på ytre høyre fløy, hvor de i alle fall kan gjøre den nytten å ta noen stemmer som kanskje ellers hadde gått til FrP. Jeg har ikke brukt tid på å lese deres programmer.
Ved siste kommuevalg og ved siste stortingsvalg stemte jeg på MDG. Det kommer jeg også til å gjøre ved høstens valg.
Jeg er en utro velger og har vært tilbakeholden med å flagge hvilke politiske partier jeg stemmer på. Jeg har aldri klart å identifisere meg med noe parti, og har aldri vært medlem av noe politisk parti. Politisk hører jeg hjemme i et slags sentrum, som en borgerlig liberaler.
Om min hukommelse stemmer, sa Anine Kierulf en gang at hun likte frihetstanken på høyresiden, og solidaritetstanken på venstresiden. Jeg kan slutte meg til det. Og jeg kan legge til at høyresiden ganske konsekvent havner på feil side i miljøpolitikken og i utenrikspolitikken.
Jeg har sett for mange autoritære trekk på venstresiden, aller verst i Rødt og dets ymse forløpere. Jeg synes at persondyrkelsen i gamle AKP var en intellektuell selvkastrering som jeg ikke kunne støtte. Ekstra ille var det at de hadde Stalin blant sine helter. Men den nærmest religiøse persondyrkelsen var i seg selv ille nok, uansett hvilke politiske avguder de dyrket.
Det gamle skillet mellom høyre og venstre, eller rødt og blått om vi holder oss til en fargeskala, har mistet sin betydning. Det viktige skillet i dag går mellom grønt på den ene siden, og grått/svart på den andre. Høyre, FrP og Arbedierpartiet har til nå stått samlet i den gråsvarte alliansen. Ved å bli med i H/FrP-regjeringen, har også Venstre og KrF flyttet inn der. Disse er mest opptatt av at vi skal ha det komfortabelt når vi styrer mot undergangen, ikke at vi skal hindre undergangen. For Arbeiderpartiet gjelder det på riksplan. I Oslo har de blitt ganske grønne.
Så var det på tide å sette kursen hjemover. Jeg startet med å sykle fra vår leilighet i La Grande Motte til stasjonen i Montpellier, en tur på ca 25 km. Derfra gikk turen videre med tog.
Det har vært en innholdsrik sommer, med tur nedover gjennom Tyskland, Østerrike og Italia. Vi har hatt besøk i Frankrike av vår gode venn Lili, og vi var sammen på et geocaching megaevent Bolléne i Rhône.
Min datter Karen har denne sommeren arbeidet ved ambassaden i Manila. Hvis jeg noen gang skulle komme til Filipinene, måtte det bli nå. Det går ikke noe direkte fly til Manila, i alle fall ikke fra Frankrike. Turen til Manila gikk via Hong Kong, og da gjorde vi det slik at Karen og jeg møttes i Hong Kong og var der i helgen, før vi reiste sammen til Manila. Hjemover gikk turen via Singapore, og vi gjorde tilsvarende: Vi reiste sammen til Singapore, og var en helg der. Karen reiste så tilbake til Manila, mens jeg fortsatte til Frankrike. Så om jeg har spart noe CO2 på å reise med tog og sykkel fra Oslo til La Grande Motte i Frankrike, og tilsvarende hjem, så er alt og mere til ødelagt av min tur til Asia. Om dette gir meg flyskam? Skam er et altfor sterkt uttrykk. Men jeg har et stikk av dårlig samvittighet når jeg flyr så langt bare for egen fornøyelses skyld. Men den turen skal jeg ikke skrive noe mere om.
Det er selvfølgelig dumt når været får så stor betydning. Men resultatet ble antageligvis ganske riktig likevel. Egan Bernal fremsto som den sterkeste mot slutten, noe som virkelig er imponerende av en som bare er 22 år. Jeg noterte meg at Steven Kruijswijk hadde noen kommentarer om at deres taktikk var å slå til i det siste fjellet på fredag, som ikke blir syklet. Jeg tror ærlig talt ikke at de var alene om å tenke slik: Vi må mørne Julian Alaphilippe opp det første fjellet, og knekke ham i det siste. Jeg tror Alaphilippe ville ha tapt mer om de hadde syklet er etappene som var planlagt. En skadefri Thibaut Pinot hadde sannsynligvis hatt bedre muligheter til å redde Frankrikes ære. Skjønt, de fikk da i det minste en klatretrøye med Romain Bardet.
Nå gjenstår bare finalen. For de fleste gjelder det bare å fullføre Det er parade inn til Paris. Sannsynligheten for jordras skulle være ganske liten. Værmeldingen ser bra ut Muligens litt regn før de starter, men ikke mye. Og temperaturer litt over 20 grader. Det bør bli omtrent ideelle sykkelforhold. Jeg synes det er greit at de har gjort etappen kortere enn den var for noen år siden, slik at det ikke tar altfor lang tid før det blir action inne i Paris. Dette er den virkelige prestisjeetappen for sprinterne. Så vidt jeg kan se, var det ingen som kom utenfor noen tidsgrense på de avbrutte og forkortede etappene, så alle burde være på plass i dag.
Det produseres noe vin innenfor Paris’ bygrense. Det produseres vin på Montmartre, i Belleville og i enkelte andre bydeler. Dette er mest kuriositeter. Produksjonen er liten, og vinen er ganske sikkert overpriset. Jeg har én gang sett vin fra Paris på en restaurant i Paris. Men akkurat da passet ikke den til det vi spiste. Enten var det hvtivin og vi spiste mat det passet med rødvin til, eller det var rødvin og vi spiste mat hvor hvitvin passet best, jeg husker ærlig talt ikke. Så foreløpig har jeg ikke smakt noen av vinene som er produsert inne i selve Paris.
Naturkreftene må man bare bøye seg for. Det ville vært livsfarlig med en utforkjøring med hagl og snø. Om jeg hadde forstått det rett, hadde det heller ikke vært mulig å sykle ned på grunn av jordras. (Jeg har ikke presis informasjon om hvor rasene gikk.) Først hagl og snø, og så ekstrem terrengsykling i terreng med akutt rasfare, det hadde ikke kunnet gå. Mange blir selvsagt frustrerte når slikt skjer. Under normale forhold kunne Julian Alaphilippe ha tatt igjen en del i utforkjøringen, man han ville sannsynligvis ha tapt enda mer opp det neste fjellet. Det er antageligvis rett mann, Egan Bernal som nå sykler i den gule trøyen. I Frankrike er det antageligvis landesorg, etter at Thibaut Pinot måtte bryte, og Julian Alaphilippe mistet den gule trøyen.
I dag skal det hele avgjøres, på nok en forkortet utgave av det som skulle ha vært en “kort” og heftig etappe. Etappen er kortet ned fra de opprinnelige 130 km til ca 60 km. Nå starter etappen med det som kan se ut som det man vil kalle “falsk flate”, tilsynelatende flatt, men som går jevnt oppover. Så går det rett inn i en klatring. Her er det ingen utforkjøringer hvor noen kan hente inn det de måtte tape oppover.
Hvis man beregner tidsgrensen slik man vanligvis gjør, vil dagens etappe kunne bli en kjempeutfordring for spurterne. Tidsgrensen er en prosent av vinnertiden, og prosenten varierer etter hvor fort man har syklet. På en etappe på ca 60 km, hvor de siste ca 35 km er hard klatring, kan de tape mye tid til de beste klatrerne. Jeg håper de også her gjør tilpasninger ut fra den ekstraordninære situasjonene, slik at vi ikke ender i Paris uten noen av spurterne.
Dette kartet stemmer ikke lenger med den etappen de faktisk skal sykle. For å se oppdatert kart, må man gå til Tour de Frances nettsider. Jeg legger derfor inn etappeprofilen, som er den de faktisk skal sykle, forutsatt at det ikke blir flere katastrofer.
<edit> Nå har de kommet med oppdatert kart over etappen, så da legger jeg inn det også.</edit>
Skal vi ikke få no’ mer å drikke, eller skal de tørste oss ihjel?
Det er et par strofer jeg husker av en sang fra studietiden. Jeg kunne ha skrevet: Sorry, det er ikke noe vin å finne langs dagens etappe heller. Ingen av vinmarkene i Savoie ligger høyere enn 500 meter, og laveste punkt på dagens etappe er 539 meter.
