Nok en spek­ta­ku­lær etap­pe. Wout van Aert. I går ble han num­mer to i spur­ten, etter Mark Caven­dish. I dag vant han konge­etap­pen hvor de syk­let over Mont Ventoux to gan­ger. Den så jeg ikke kom­me. Det var også en utro­lig pre­sta­sjon av Jonas Vinge­gaard.

Dagens etap­pe er flat, med bare en kate­go­ri­sert stig­ning, en tredje­ka­te­go­ri omtrent halv­veis. Kan­skje noen av spur­ter­ne er så møre etter gårs­da­gens etap­pe at de hek­tes av her og ikke kla­rer å hen­te inn fel­tet i det små­kuper­te områ­det mot mål. Vind kan også spil­le en rol­le i det­te områ­det. Men det er ikke usann­syn­lig med en ny masse­spurt. Caleb Ewan vant da det var mål­gang her i 2019, men han har dess­ver­re måt­tet bry­te. Jeg vil­le ikke bli ove­r­as­ket om Dece­u­ninck-Quick-Steps nok en gang sør­ger for at Mark Caven­dish kom­mer gans­ke bil­lig gjen­nom etap­pen, og plas­se­rer ham fint til å ta spur­ten. På den annen side bør det også være en etap­pe som kan pas­se Edvald Boa­sson Hagen. Wout van Aert bur­de også være en sterk kan­di­dat på en etap­pe som det­te, men han tren­ger kan­skje litt resti­tu­sjon, både fysisk og men­talt, etter gårs­da­gens innsats.

Vi er i den nord­li­ge enden av den syd­li­ge delen av Rhô­ne. Vi star­ter i vin­om­rå­det AOP Grig­nan-les-Adhé­mar. Det er vinen som tid­li­ge­re var kjent som Coteaux de Tri­cas­tin. I Frank­ri­ke for­bin­des nev­net Tri­cas­tin først og fremst med et atom­kraft­verk, og det vil ikke vin­pro­du­sen­te­ne asso­si­e­res med. Viner her­fra var også blant dem jeg drakk en del av som ung. 

Etter å ha krys­set Rhô­nen, kom­mer vi inn i Côtes-de-Viva­rais, et av Rhô­ne-områ­de­ne som er eget cru.. Det er den nord-vest­li­ge delen av det syd­li­ge Rhô­ne. Nær­he­ten til Ceven­ne­ne gjør at det dyr­kes rela­tivt mer Syrah og til­sva­ren­de mind­re deler Gre­nache enn hva som er van­lig i den syd­li­ge delen av Rhô­ne. Når syk­lis­te­ne syk­ler opp Gor­ge d’Are­de­che, syk­ler de langs det som utgjør gren­sen mel­lom Côtes-de-Viva­rais og Côtes-du-Rhô­ne Vil­la­ge områ­de­ne litt len­ger syd. Det er også gren­sen mel­lom depar­te­men­te­ne Arde­che og Gard.

Etter det­te er det, så langt jeg kan se, ikke noen klas­si­fi­ser­te vin­om­rå­der før vi kom­mer til Usez, der dagens mel­lom­sprint er. Vi har nå flyt­tet oss fra Rhô­ne til Lan­gue­doc, nær­me­re bestemt i depar­te­men­tet Gard. Gren­sen mel­lom Rhô­ne og Lan­gue­doc kan være litt uklar. Det vil si: Rhô­ne er ikke en admi­ni­stra­tiv gren­se. En del av vin­om­rå­de­ne som reg­nes til Rhô­ne lig­ger i depar­te­men­tet Gard, som igjen er i Lan­gue­doc, eller Occi­ta­nie som regio­nen heter nå. Vin fra områ­der rundt kan klas­si­fi­se­res som IGP Gard, som uten tvil er i Lan­gue­doc. Den admi­ni­stra­ti­ve regio­nen heter nå Occi­ta­nie, etter at de tid­li­ge­re regio­ne­ne Lan­gue­doc Rous­sil­lon og Midi-Pyré­né­es fra 1. janu­ar 2016 ble slått sam­men til regio­nen Occi­ta­nie. Men når vi snak­ker om vin er Lan­gue­doc og Rous­sil­lon mer hen­sikts­mes­si­ge avgrens­nin­ger enn Occitanie. 

Vi er i områ­det Duché-d’uzès, som fikk AOP-sta­tus i 2013. Det pro­du­se­res mest rødvin, men også en del rosé og hvit­vin med de dru­ene som er van­li­ge i det syd­li­ge Rhô­ne og Lan­gue­doc: Syrah, Gre­nache, Mour­ve­d­re, Cinsaut og Carig­nan. Av grøn­ne dru­er dyr­kes mest gre­nace blanc og voi­g­ni­er, sup­lert med mar­san­ne, rou­san­ne, ver­men­ti­no, clair­et­te og ugni blanc. 

Det­te steds­nav­net i utkant­en av Nîmes, i norsk betyd­ning av ordet, er nok ikke repre­sen­ta­tiv for vinen herfra. 

Mål­byen Nîmes er en inter­es­sant by å besø­ke. Når vi har besøk i Frank­ri­ke, plei­er jeg gjer­ne å ta gjes­te­ne med til Nîmes. Det er en gam­mel romersk by, og her fin­ner blant annet en stor romersk sta­dion. Jeg tror det er den størs­te som er noen­lun­de intakt. Jeg sier gjer­ne at drar man til Roma kan man se Clo­lo­s­se­um, som er en ruin. Sta­dion i Nîmes er omtrent som den ble byg­get av romer­ne, og den bru­kes til kon­ser­ter, tyre­fek­ting (både spansk og camar­guesisk), og mye annet. Det er også mye annet som gjør at Nîmes er verdt et besøk. Men det er ikke for vinens skyld at jeg drar hit.

Tour de France 2021

Hvis man vil ha en instruk­sjons­vi­deo om hvor­dan kjø­re spurt­opp­trekk, kan man bare ta Dece­u­ninck-Quick-Steps avslut­ning på gårs­da­gens etap­pe. Det er sånn det skal gjørs. Mark Caven­dish sa etter mål­gang at han ikke behøv­de å gjø­re noe før på de sis­te 150 meter­ne. Nå mang­ler han bare en sei­er for å kun­ne tage­re Eddy Merckx’ rekord med 34 etappe­sei­re i Tour de Fran­ce. Han får fire sjan­ser på det som er igjen av Touren — for­ut­satt at han kom­mer seg gjen­nom Pyreneene. 

Men Mark Can­dish vin­ner ikke i dag. Mont Ventoux er en av de klas­sis­ke klat­rin­ge­ne som ofte inn­går i Tour de Fran­ce. Den­ne gan­gen skal ryt­ter­ne over Mont Ventoux ikke bare én, men to gan­ger. For en del år siden snak­ket jeg med Dag Otto Lau­rit­zen om Mont Ventoux og and­re bak­ker som gjer­ne syk­les i Tour de Fran­ce. I føl­ge Dag Otto var Mont Ventoux eks­tra hard. Ikke for­di den var brat­te­re eller leng­re enn and­re bak­ker. Men når man kom­mer ut av sko­gen kan man se helt til top­pen, og man vet at helt opp dit skal jeg. Det kan være demo­ti­ve­ren­de når man er sliten.

I and­re bak­ker, som f.eks. Alpes d’Huez, ser man ikke top­pen på sam­me måte. Man kan mobi­li­se­re for å kom­me fram til nes­te sving, så nes­te sving, osv. Og man kan, fort­satt iføl­ge Dag Otto, hvi­le litt i svin­ge­ne. Man er ikke kre­sen når man kal­ler det hvi­le. Rhô­ne­da­len er kjent for sin til tider gans­ke har­de vind fra nord: Mistral­vin­den. Møter man den på vei opp Mont Ventoux, blir den eks­tra hard. Den opp­trer oftest om vin­te­ren, men den kan slå til om som­mer­en også. Da jeg syk­let Rhô­ne­da­len for noen år siden had­de jeg den hel­dig­vis for det mes­te i ryg­gen. Det kan være hardt nok når man skal opp til top­pen for and­re gang uten vind. Noen gan­ger har det blåst så hardt at man har drop­pet stig­nin­gen opp til Mont Ventoux. Jeg håper at min syk­kel­form en dag skal bli god nok til at jeg kan syk­le opp Mont Ventoux. Men det er dess­ver­re et godt styk­ke igjen før jeg kan ha noe rea­lis­tisk håp om å kom­me opp. 

Selv om de skal opp Mont Ventoux to gan­ger, er det ikke avslut­ning på top­pen. Det er en ca 20 km kre­ven­de utfor­kjø­ring etter sis­te pas­se­ring av top­pen. Det­te er en etap­pe for en ryt­ter som er en sterk klat­rer, og som også er en god nok utfor­kjø­rer til å hol­de unna på vei­en ned. Jeg vil ikke bli over­ras­ket om vi får en slags repri­se på 8. etap­pe, hvor Tadej Poga­car sør­ger for å ha kon­toll på sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne og lar noen i et brudd gå. Men når laget ikke har mer å kjø­re med en gang på vei opp Mont Ventoux for and­re gang, slår han til selv. 

Etap­pen star­ter like nord for Avig­non. Vi er i vin­om­rå­det Rhô­ne, et områ­de som i vin­sam­men­heng har navn etter elven som ren­ner gjen­nom det, akku­rat som Loire. Men som jeg har nevnt før: Det er bare langs Rhô­nen fra omtrent Lyon til Mid­del­ha­vet det pro­du­se­res det som kal­les Rhô­ne­vin. Det pro­du­se­res også vin len­ger oppe langs Rhô­nen, men da med and­re navn. Det er van­lig å dele vin­om­rå­det Rhô­ne inn i to hoved­om­rå­der, nord og syd, eller Rhô­ne Sep­tren­ti­no­al og Rhô­ne Mér­i­dio­nal, som fransk­menn kal­ler det. Nord strek­ker seg fra Côte Rotie i nord, nær byen Vien­ne, til Hermi­ta­ge, Cro­zes-Hermi­ta­ge og Saint-Péray i sør. Her domi­ne­rer syrah, som antas å ha sin opp­rin­nel­se her, og den grøn­ne vio­g­ni­er, som er på sitt bes­te (og dyres­te) i Condrieu. 

Men vi lar nord være nord den­ne gan­gen, og beve­ger oss inn i den syd­li­ge deler av Rhô­ne. Områ­det går fra Mon­te­li­mar til der Rhô­nen ren­ner ut i havet, i alle fall nes­ten. Rhô­nen deler seg i to omtrent ved Arles, i den øst­li­ge Grand Rhô­ne som ren­ner ut nær Mar­seil­le, og den vest­li­ge Petit Rhô­ne som ren­ner ut ved Sain­tes Maries de la Mer. Mel­lom dis­se lig­ger det sto­re våt­marks­om­rå­det Camar­gue. Camar­gue er ikke et områ­de som er sær­lig inter­es­sant når det gjel­der vin, men det er et vik­tig områ­de for trekk­ful­ger og et popu­lært områ­de for fugle­tit­te­re. Den admi­ni­stra­ti­ve gren­sen mel­lom Pro­ven­ce (Pro­ven­ce-Alpes-Côte-d’A­zur) og Lan­gue­doc (Occi­ta­nie) føl­ger Rhö­nen og Petit Rhô­ne. Men kul­tu­ren bryr seg i liten grad om sli­ke admi­ni­stra­ti­ve skil­ler, så kul­tu­relt er vi i Pro­ven­ce på beg­ge sider av elven, skjønt det mes­te av Pro­ven­ce er i øst. 

Røt­te­ne av en gam­mel, sam­men­rast fjell­kje­de mel­lom Pyre­ne­ene og Alpe­ne dan­ner et pla­tå under Lan­gue­doc og Camar­gue. Det strek­ker seg et styk­ke ut i havet hvor det er gans­ke grunt, til det stu­per ned i sto­re dyp. Rhô­nen er en av Euro­pas sto­re elver som frak­ter med seg mye løs­mas­se. Her hvor det blir fla­te­re og områ­det vider seg ut, er strøm­men sva­ke­re, så her depo­ne­res mye av det som elven tar med seg. Camar­gue og det mes­te av lav­lan­det i Lan­gue­doc er avset­nin­ger fra det Rhô­nen og and­re elver har brakt med seg og lagt igjen på pla­tå­et her. Buk­ten over pla­tå­et kal­les Golf du Lion. Jeg had­de håpet at det skul­le ha en spen­nen­de his­to­rie med løver. Men det er visst bare Lyon-bukta. 

Den nordsli­ge enden av det syd­li­ge Rhô­ne er Mon­te­li­mar. Det­te er det nord­ligs­te områ­det hvor man kan dyr­ke den var­mer­kjæ­re dru­en Gre­nache. Det kan hen­de at klima­end­rin­ge­ne har gjort at den gren­sen er flyt­tet nord­over, men det har jeg ikke over­sikt over. 

Det er et hie­rar­ki av klas­si­fi­ka­sjo­ner. Den mest omfat­ten­de er Côtes du Rhô­ne, som omfat­ter både det nord­li­ge og syd­li­ge Rhô­ne. Jeg synes Côte du Rhô­ne er en utmer­ket hver­dags­vin, om det går an å bru­ke en slik beteg­nel­se i Nor­ge. Jeg har gjer­ne kjøpt noen flas­ker Gui­gal Côte du Rhone på Gar­der­moen, som i alle fall har vært et godt kjøp. Nå er det så len­ge siden sist jeg var uten­lands at jeg har ikke len­ger noen over­sikt over hva som fin­nes i tax-free butik­ken på Gardermoen.

Hos oss har Matt­hieu Bar­ret Petit Ours Brun blitt en slags “husets rødvin”. Jeg inn­røm­mer gjer­ne at det har en sam­men­heng med min svak­het for teddy­bjør­ner. På den annen side: Vi fikk en gang ser­vert den vinen som del av vin­pak­ken til meny­en på en stjer­ne­res­tau­rant i Paris. Jeg tror de valg­te den på grunn av vinens kva­li­tet, og ikke på grunn av søte bjør­ner på etiketten. 

Et nivå over det­te er Côte du Rhô­ne Vil­la­ge, uten ang­vel­se av kom­mune­navn. Noen områ­der kan også føye kom­mune­nav­net til Côte du Rhô­ne Vil­la­ge, som i Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge Lau­dun.. Over det­te har vi viner som er egne crus. Det mest kjen­te er Cha­teau-neuf-du-Pape, nord for Avig­non, mel­lom Avig­non og Oran­ge. Det ser ut som om etap­pen går akku­rat uten­m­om, men vi kan ta en liten omvei inn hit. 

Rhô­ne er mest kjent for sine rødvi­ner. I nord domi­ne­rer Syrah, som opp­rin­ne­lig kom­mer her­fra. Den dyr­kes i man­ge land, og kal­les gjer­ne Shi­raz uten­for Frank­ri­ke. Det er en drue som gir fast struk­tur til vinen. I den syd­li­ge delen dyr­kes mye Gre­nache, som er den domi­ne­ren­de dru­en i Cha­te­auneuf-du-Pape. Den gir blant annet fyl­de og alko­hol. I Frank­ri­ke pro­du­se­res det ikke så mye end­rue­vi­ner på AOP-nivå. Det kre­ves ofte fle­re typer dru­er i vinen. Jeg synes en 100% Gre­nache­vin kan bli litt kon­tur­løs og få et visst syl­te­tøy­preg. Men sam­men med Syrah, gir den utmer­ke­de resultater,

Selv om Rhô­ne er mest kjent for sine rødvi­ner, lager de også utmer­ke­de hvit­vi­ner. Jeg har alle­re­de nevnt Viogi­ner fra Cond­rieu. Men hvit Cha­te­auneuf-du-Pape kan være utmer­ket. De lages typisk med dru­ene Rous­san­ne og Mar­san­ne, som gir aro­ma­tis­ke viner med et visst kryd­der- eller urte­preg. Det sies at hvit Hermi­ta­ge og hvit Cha­te­auneuf-du-Pape enten må drik­kes unge, eller gans­ke gam­le — ikke noe midt i mel­lom. Det sies at det går en slags dvale når de er rundt to år gam­le, hvor vine­ne luk­ker seg. Så åpner de seg og får et nytt liv når de er ca ti år gam­le. Jeg har druk­ket for lite gam­mel hvit Rhô­ne­vin til å ha noen egen mening om dette.

Avslut­nin­gen må bli Ventoux. Det­te var også en vin jeg drakk en del av da jeg var ung. En av mine ven­ner var gans­ke flink til å fin­ne fram til gode og rime­li­ge viner, og det­te var en av de vine­ne han fant fram til. Den kom­mer nok ikke opp mot Cha­te­auneuf-du-Pape, ver­ken i kva­li­tet eller pris.

Tour de France 2021

Det ble en hard og spek­ta­ku­lær etap­pe også på søn­dag, med impo­ne­ren­de sei­er av Ben O’Connor, og sam­ti­dig en makt­de­mon­stra­sjon av Tadej Poga­car. Hans tak­tikk ser ut til å være at laget kjø­rer så len­ge de har noe å kjø­re med, så over­tar han selv mot slut­ten og syk­ler fra alle. 

Jeg had­de ven­tet at Pri­moz Rog­lic og Mathieu van der Poel skul­le ven­te til hvile­da­gen med å stå av. Men slik ble det ikke. Geraint Tho­mas kan fort­satt gjø­re en inn­sats for laget, selv om han er sjanse­løs i sam­men­dra­get. The come back kid Mark Caven­dish fei­ret at han klar­te tids­gren­sen nes­ten som om det skul­le vært en sei­er, og tak­ket sine “baby­sit­ters” Tim Declerqo og Michael Mør­køv for at han kom innen­for. Ikke alle spur­ter­ne klar­te det. Bryan Coq­card og Arnaud Dema­re kom for sent, og er ute av kon­kur­ran­sen. Tim Mer­li­er brøt på søn­da­gens etappe. 

Førs­te etap­pe etter en hvile­dag er all­tid inter­es­sant. Ryt­ter­ne rea­ge­rer litt ulikt. Noen er fit for fight, and­re tren­ger litt tid til å kom­me i gang igjen, skjønt det er nok mer merk­bart etter den and­re hvile­da­gen enn etter den førs­te. På dagens etap­pe skal vi ut av fjel­le­ne. Etap­pen går stort sett i dalen, og det er bare en kate­to­ri­sert stig­ning (fjer­de­ka­te­go­ri). Her får spur­ter­ne som har over­levd Alpe­ne en ny mulig­het. Jeg blir ikke over­ras­ket om Mark Caven­dish tar den­ne også. Spurt er gjer­ne ung­dom­mens disi­plin. Men Mark Caven­dish viser at erfa­ring, evne til å lese fel­tet og time spur­ten kan bety like mye som topp­fart. Dess­uten har han over­levd Alpene. 

Nå skal vi ned fra fjel­let. Skjønt ryt­ter­ne er nede fra fjel­let før star­ten går. Star­ten i Albert­vil­le er 316 moh. Ryt­ter­ne skal over en topp på 622 moh, men ellers er hoved­ret­nin­gen ned­over. Etap­pen føl­ger i stor grad elven Isè­re. Det er på man­ge måter en etap­pe etter min smak hvis jeg syk­ler selv. Jeg har vært på noen syk­kel­tu­rer i Euro­pa, og har gjer­ne valgt å føl­ge elver med­strøms. Det betyr at at det går mer ned enn opp, noe som pas­ser meg gans­ke godt. 

Etap­pen svin­ger inn til Cham­be­ry før ryt­ter­ne skal over dagens enes­te kate­go­ri­ser­te stig­ning. Jeg vil­le kan­skje ha valgt å føl­ge elven om Gre­nob­le frem­for å syk­le over den­ne top­pen. Men en avstik­ker til Cham­be­ry kun­ne jeg nok ha tatt. Det bryg­ge­ri­et jeg nevn­te i går, Bras­se­rie Mont Blanc, lig­ger her. Men ikke øl i en sådan stund. 

I løpet av de åre­ne jeg har lett etter viner langs etap­pe­ne i Tour de Fran­ce har jeg opp­da­get en del inter­esse­an­te vin­om­rå­der som til da had­de vært ukjen­te for meg. Savoie har vært et sær­de­les hyg­ge­lig bekjent­skap. Det er et lite og uover­sikt­lig områ­de, men et områ­de det er god grunn til å gjø­re seg kjent med. Les gjer­ne Vin­mono­po­lets artik­kel om Savoie, og hør på epi­so­den som Savoie i deres utmer­ke­de podkaste­se­rie, som det er len­ker til i artikkelen.

Savoie er, eller har i alle fall vært et under­vur­dert vin­om­rå­de. Det har fått mer opp­merk­som­het de sene­re åre­ne. Pro­duk­sjo­nen er liten. Når etap­pen svin­ger inn­om Cham­bé­ry kan vi ta med en  vin fra Clu­se de Cham­bé­ry i Savoie. Clu­se de Cham­bé­ry er delt inn i seks crus.

Chig­nin blir, i føl­ge mitt vinat­las, reg­net som vin­ho­ved­sta­den i Savoie. Det er ikke kvan­ti­tet, men kva­li­te­ten som har gitt områ­det den­ne plaseringen.

Områ­det Cru Chig­nin-Ber­ge­ron reg­nes, fort­satt i føl­ge mitt vinat­las, som det aller bes­te områ­det. Men her er pro­duk­sjo­nen liten, bare 315 hl hvit­vin pr år, som skul­le bli kna­pt 50.000 flas­ker pr år. Til sam­men­lig­ning pro­du­se­res det ca 300 mill flas­ker champag­ne per år. 

Nord for Chig­nin lig­ger Cru Saint-Jeoire-Prieuré. Det er 20 ha og det pro­du­se­res 460 hl eller kna­pt 70.000 flas­ker pr år.

Litt len­ger nord lig­ger Cru Mon­ter­minod, som er enda mind­re, med en pro­duk­sjon på bare 150 hl eller 22.500 flas­ker pr år. Også den­ne vinen skal være svært ettertraktet.

Litt len­ger mot vest lig­ger to stør­re områ­der, Cru Apre­mont og Cru Aby­mes, hvor det pro­du­se­res hen­holds­vis 26.000 og 20.000 hl pr år. Om nat­ten den 24. novem­ber 1248 var det et kraf­tig ras fra Mont Gra­ni­er. Fle­re tusen men­nes­ker ble drept i raset. Raset la et fem kilo­me­ter langt kalk­steins­bel­te på tvers av dalen. Apre­mont betyr bit­tert fjell, mens Aby­mes betyr ruin (abyss), og refe­re­rer visst­nok til en lands­by som ble begravd i raset. Så dis­se natur­ka­ta­stro­fe­ne har gikk navn til områ­det. Det gikk fle­re hund­re år før ras­om­rå­det ble ryd­det, skjønt ikke ryd­det i betyd­nin­gen av at det ble fjer­net. På 1700-tal­let begyn­te vin­bøn­der å plan­te vin­stok­ker her, for å hed­re de øde­lag­te lands­by­ene. Her kan man si at noens død har blitt and­res brød, eller sna­re­re vin. 

Den som har san­sen for det ster­ke og søte kan nyte en av de klas­sis­ke likø­rer: Char­treu­se. Det­te er så vidt jeg vet den ster­kes­te likø­ren som pro­du­se­res, i alle fall om vi hol­der hos til likø­rer som sel­ges kom­mer­si­elt. Grønn Char­treu­se hol­der 55%. Den er laget med 130 uli­ke urter, og det er bare to mun­ker som kjen­ner opp­skrif­ten. I føl­ge pro­du­sen­ten er det den enes­te grøn­ne likø­ren med natur­lig far­ge. Det lages også en Gul Char­treu­se som hol­der 40%, men det er den grøn­ne som er mest kjent.

Char­treu­se har navn etter fjel­let som lig­ger vest for dalen Izè­re, mel­lom Chambréy og Gre­nob­le: Mas­sif de la Char­treu­se. Vil man besø­ke pro­du­sen­ten må man ta en avstik­ker fra dagens etap­pe. Man svin­ger nord­over i Gre­nob­le og drar til Voiron.

Valen­ce lig­ger i det områ­det langs Rhô­nen hvor det pro­du­se­res lite vin. Byen lig­ger litt syd for de nord­li­ge Rhô­ne, og et godt styk­ke nord for de syd­li­ge Rhô­ne. Om jeg skal bedøm­me det­te ut fra inn­tryk­ke­ne fra mine besøk i områ­det, er det­te et områ­de hvor det dyr­kes mer frukt enn vin, ikke minst apri­ko­ser og fers­ken. Vin­dru­er gir best resul­tat når de dyr­kes i gans­ke skrinn jord. I god jord får man stør­re kvan­ti­tet, men på bekost­ning av kva­li­te­ten. Så vidt jeg vet er det dess­uten mer lønn­som å dyr­ke f.eks. frukt enn vin­dru­er der jor­den er god.

Drar vi litt nord­over fra Valen­ce kom­mer vi til områ­de­ne Hermi­ta­ge og Cro­zes-Hermi­ta­ge. Krys­ser vi Rhô­nen kom­mer vi til Cor­nas og Saint-Péray. Det­te er inter­es­san­te vin­om­rå­der. Men vi lar de vine­ne lig­ge til en gang Touren går gjen­nom de områdene. 

Tour de France 2021

Nå ser i alle fall sam­men­lagt­lis­ten litt mer ut som man­ge av oss had­de ven­tet, men Tadej Poga­car på topp. Det var en impo­ne­ren­de opp­hen­ting i dag, og når gir han vel nep­pe fra seg den gule trøy­en. Men at Geraint Tho­mas og Pri­moz Rog­lic skul­le lig­ge på 45. og 51. plass etter åtte etap­per, hen­holds­vis drøyt 36 og kna­pt 40 minut­ter etter lede­ren, det var det nep­pe man­ge som had­de ventet.

I dag møter ryt­ter­ne fjell for alvor. Det er fem kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger. To andre­ka­te­go­ri, to første­ka­te­go­ri og en uten­for kate­go­ri. Etap­pen avslut­tes på top­pen av en første­ka­te­go­ri — årets førs­te toppav­slut­ning. Her er det fjell­gei­te­ne som kan vise seg fram.

I mor­gen er det hvile­dag. Kom­men­ta­to­re­ne har fle­re gan­ger vært inne på at en del ryt­te­re skal del­ta i OL, og at det ikke pas­ser med OL-fore­be­re­del­se­ne å full­fø­re Tour de Fran­ce. For noen av dis­se kan det kan­skje pas­se å stå av når det er hvile­dag. Syk­lin­gen i Tokyo star­ter 25. juli, en uke etter at Tour de Fran­ce avslut­tes i Paris. Det kan bli litt kna­pp tid for å resti­tu­ere seg, lade opp, rei­se og til­pas­se seg tids­for­skjel­len. Vi får se hvem som stil­ler til start på tirsdag. 

Etap­pen star­ter 505 moh, og siden går det bare opp­over. Rik­tig­nok pro­du­se­res det vin i Sveits 1150 moh, men det­te er nor­malt ikke ter­reng for vin­pro­duk­sjon, i alle fall ikke såpass langt nord som vi er nå. Men alt håp er ikke ute. Litt vest for dagens start­by fin­ner vi Côte d’Arve.

Côte d’Arve er en syd­vendt skrå­ning som får mykje lys og mykje var­me, og som gjør det mulig å dyr­ke vin akku­rat her. Det pro­du­se­res mest mus­se­ren­de vin, bl.a. med den loka­le dru­en Grin­get, sam­men med la mon­deu­se blan­che, la gros­se rous­set­te og le bon blanc. Det bes­te områ­det er Ayze. Den mus­se­ren­de vinen her­fra kal­les ofte champag­ne savoy­ard, men det er selv­føl­ge­lig ikke en beteg­nel­sen pro­du­sen­te­ne får lov til å bru­ke. I områ­det lages også noe van­lig hvit­vin. Men pro­duk­sjo­nen er liten. Hos Vin­mono­po­let fin­ner jeg tre Cré­mant de Savoie, som ikke har noen nær­me­re steds­an­gi­vel­se. Pro­duk­sjo­nen er uan­sett liten. Det pro­du­se­res ca 1550 hl eller ca 200 000 flas­ker mus­se­ren­de Cru d’Ay­ze per år. Jeg antar at det mes­te sel­ges lokalt, gjer­ne til skiturister. 

Etter det­te går det bare opp­over, og jeg har i alle fall ikke vært i stand til å fin­ne vin­om­rå­der her. 

Jeg tar med litt øl til slutt. Bras­se­rie Mont Blanc har eksis­tert i 180 år. Når man bryg­ger øl må det ikke være for varmt. Det ølet som beteg­nes Sais­son, som i alle fall bryg­ges av fle­re bel­gis­ke bryg­ge­ri­er, var et øl man bryg­get på vår­en mens det ennå var kjø­lig nok til å bryg­ge øl, og som skul­le ha hold­bar­het så det kun­ne opp­be­va­res til man kun­ne gjen­opp­ta bryg­gin­gen på høs­ten. Her, ved foten av Mont Blanc, bruk­te man tid­li­ge­re is fra fjel­le­ne for å hol­de brygge­kjel­ler­ne kjølige.

Bryg­ge­ri­et lig­ger i Cham­be­ry, et styk­ke fra dagens etap­pe. Som jeg var inne på til førs­te etap­pe, er van­net noe av det i ølbryg­ging som kan gi en stedegen karak­ter. Van­net som ølet bryg­ges på kom­mer fra fjellene.

Vi kan star­te med deres La Blon­de. Som nav­net sier er det et blon­de øl, et lyst, over­gjæ­ret øl. Det er et lett og friskt øl. Det har noe sitrus­smak, og ga meg asso­sia­sjo­ner til mark­jord­bær. Førs­te gang jeg drakk det lik­te jeg det vel­dig godt, uten at jeg har noen kla­re smaks­min­ner. Etter nes­te møte ble jeg noe mer for­be­hol­den. Per­son­lig synes jeg ølet tip­per litt for mye over i det søte, og det kun­ne hatt litt mer bitterhet.

De har vide­re en La Rous­se. Det­te er et kobb­er­far­get øl med litt smak av kara­mell og frukt. Det­te er et øl jeg liker.

Deres La Blan­che er et lyst hvete­øl. Jeg synes det er et friskt og godt biè­re blan­che. Men jeg må sam­ti­dig inn­røm­me at den­ne ølty­pen ikke er mitt favorittøl.

De bryg­ger også to mer spe­si­el­le øl: La Vio­let­te og La Ver­te.

La Vio­let­te er i utgangs­punk­tet en blon­de, men den er smak­satt med tytte­bær og fio­ler. Jeg må vel inn­røm­me at den­ne ikke hav­net blant min­ne favo­rit­ter. Det har frukt­smak, men ikke den frisk­het man fin­ner f.eks. hos Linde­manns lam­bic-øl med eple eller bringe­bær — som beg­ge er gode som­mer­drik­ker, selv om de ikke sma­ker så vel­dig mye av øl. Jeg synes også det er litt søtt.

Et gans­ke spe­si­elt drik­ke er deres La Ver­te (den grøn­ne). Det er laget med einer, uten at jeg her helt sik­ker på hvor­dan det er laget. Førs­te gang jeg fant det i en butikk­hyl­le, syn­tes jeg det vir­ket så sært at det bare måt­te sma­kes. Et grønt øl! Nå kan det nok dis­ku­te­res om det­te er øl eller om det er noe annet. Men det spil­ler ikke så stor rol­le. Det har ikke hav­net blant mine favorittøl.

Jeg har et litt mer­ke­lig min­ne om Tig­nes, som et alpin­sted — selv om jeg ald­ri har vært der. På en fest en gang rundt midt­en av 1980-tal­let had­de noen laget et data­sys­tem som skul­le stå for bord­plas­se­rin­gen. Vi skul­le opp­gi egen­ska­per hos oss selv og hos den fore­truk­ne borddame/kavaler. Noen pek­te seg ut som drøm­me­kvin­nen og drøm­me­man­nen, som alle øns­ket å ha til bords. Jeg var dess­ver­re ikke drøm­me­man­nen. Jeg har glemt hvem som fikk drøm­me­kvin­nen, men jeg hus­ker hvem hun var (ingen navn nevnt, vi ver­ner pri­vat­li­vets fred). Han som skul­le ha hen­ne til bords, var selv­sagt strå­len­de for­nøyd. Men da vi skul­le set­te oss, duk­ket hun ikke opp. Til bord­ka­va­le­rens sto­re skuf­fel­se. Hun kom rett fra ski­fe­rie i Tig­nes, og fly­et fra Gene­ve var gans­ke mye for­sin­ket. Først sent på kvel­den, etter at taf­fe­let var hevet, duk­ket drøm­me­kvin­nen opp på festen. 

I mor­gen er det som nevnt hvile­dag, og vi kom­mer til­ba­ke på tirsdag.

Tour de France 2021

Jeg had­de ven­tet at gårs­da­gens etap­pe skul­le bli en gan­skje kje­de­lig over­gangs­etap­pe. Det ble den ikke. Jeg liker måten Matej Moho­ric vant på: Gå i brudd, og så dra fra alle brudd­ka­me­ra­te­ne mot slut­ten av etap­pen. Matheisu van der Poel gir ikke fra seg den gule leder­trøy­en. Skal vi tro kom­men­ta­to­re­ne, er hans mål for seson­gen OL, og de dis­ku­te­rer når han vil stå av Tour­sen for å lade opp til OL. Og “alle” reg­ner med at han vil mis­te trøy­en på dagens etap­pe, hvor ryt­ter­ne møter fjell for alvor. Etter tempo­etap­pe sa Matheisu van der Poel at den gule trøy­en “ga ham vin­ger”. Så hvem vet om han har fle­re ess i ermet, og hen­ger med også i fjellene.

Når han en gang mis­ter den gule trøy­en, tror jeg ikke at han får den til­ba­ke. Kan­skje vel­ger han å ta det rolig på en etap­pe, for ikke å bry­te Touren mens han fort­satt har den gule trøy­en. Jeg vil ikke bli over­ras­ket om han står av på hvile­da­gen, hvis han mis­ter den gule trøy­en i løpet av helgen.

På man­ge måter frem­står stil­lin­gen i rit­tet sta­dig mer uklar. Tadej Poga­car frem­står som den ster­kes­te ryt­te­ren av sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne, men han har et gans­ke svakt lag. Ine­os Gre­na­dier ser ut til å være det ster­kes­te laget, men mang­ler en ryt­ter som står fram som en vinner. 

Dagens etap­pe star­ter i Juramas­si­vet. Jura er et inter­es­sant vin­om­rå­de. Men vi er litt ute­for de mer inter­es­san­te dele­ne av Jura på den­ne etap­pen. Vinen fra start­om­rå­det er Bugey. Jeg syk­let gjen­nom det­te områ­det i 2016, og da drakk jeg selv­føl­ge­lig den loka­le vinen. Men i alle fall den jeg drakk, var ikke sær­lig inter­es­sant. Vin­mono­po­let har syv viner fra Bugey. Og jeg får vel leg­ge til at den vinen jeg drakk da jeg var der, var typisk “husets vin” på res­tau­ran­ter. Så det fin­nes sik­kert mer inter­es­san­te viner en det.

Jeg mer­ket meg nav­net Belle­gar­de sur Val­se­ri­ne da jeg grans­ket kar­tet over dagens etap­pe. Til­fel­dig­he­ten gjor­de at jeg over­nat­tet der da jeg syk­let gjen­nom områ­det. Pla­nen var å over­nat­te i Seys­sel. Men jeg stop­pet i Belle­gar­de sur Val­se­ri­ne for å rin­ge for å bestil­le hotell­rom, men det var ikke noe ledig. Så da kun­ne jeg like gjer­ne bli der jeg var. Jeg vil anbe­fa­le Seys­sel eller Cha­naz frem­for Belle­gar­de sur Val­se­ri­ne om noen skul­le være i områ­det. Og man bør ikke drøye for len­ge med å bestil­le hotell­rom. I Nor­ge er vi bort­skjemt med et av ver­dens bes­te mobil­nett. Litt len­ger syd for der vi er nå, opp­lev­de jeg i 2016 en gans­ke lang strek­ning langs Rhô­nen hvor det ikke var noe mobil­dek­ning. Det er kan­skje bed­re nå. Men den gan­gen fikk jeg ikke en gang kon­takt med tele­fon­net­tet, langt mind­re inter­nett. Jeg had­de en tele­fon med norsk og en med fransk abon­ne­ment, men ingen av dem had­de noen nett av noe slag. Jeg håper det er bed­re nå. Jeg var gans­ke stres­set før jeg gans­ke sent på kvel­den kom til et sted hvor jeg fant et hotell med ledig rom. Den­ne som­mer­en har jeg så langt vært på en liten ferie på Vest­lan­det og Sør­lan­det, og har kon­sta­tert at også i Nor­ge er det fjell­over­gan­ger hvor det i alle fall ikke er til­gang til inter­nett via mobilnettet. 

Til 6. etap­pe nevn­te jeg at Loire-vin har navn etter elven, mens Rhô­ne-vin bare er vin dyr­ket langs den ned­re delen av Rhô­nen. Dagens etap­pe krys­ser Rhô­nen, men vine­ne her­fra kal­les ikke Rhône-viner.

Bugey fikk AOP-klas­si­fi­ka­sjon i 2011. Noen av vine­ne fra Bugey har ofte et geo­gra­fisk navn etter nav­net Bugey.

Vi kan star­te med de vinen som bare heter Bugey, om som kan pro­du­se­res i hele områ­det. Her pro­du­se­res hvit, rosé og rødvin, samt hvit og rosé mus­se­ren­de og pereln­de vin.

Hvit­vi­nen skal lages med mini­mum 70% char­don­nay. I til­legg kan man bru­ke dru­ene alli­goté, altes­se, jacquè­re, mon­deu­se blan­che og pinot gris.

Rødvin lages av gamay, mon­deu­se noire og pinot noir.

Rosé­vin skal ha til sam­men minst 70% gamay og/eller pinot noir. Det står i kri­te­ri­ene at gamay skal være hvit juice, hvil­ket må bety at det ikke skal være skall­kon­takt med den­ne dru­en. Det betyr at all far­gen må kom­me fra piont noir. I til­legg kan man ha mon­deu­se noire, pinot gris og poul­sard. Jeg kjen­ner ikke pro­ses­sen som benyt­tes ved pro­duk­sjon av den­ne  den­ne vinen.

Hvit mus­se­ren­de skal ha til sam­men minst 70% av char­don­nay, jacquè­re og molet­te. I til­legg kan man ha ali­goté, altes­se, gamay noir (hvit juice), mon­deu­se blan­che, mon­deu­se noire, pinot gris, pinot noir og poulsard.

Mus­se­ren­de og per­len­de vin skal lages med annen­gangs­gjæ­ring på flas­ke, og den skal lig­ge minst ni måe­der på gjær­res­te­ne (sur lie).

Som nevnt kan man også noen ste­der set­te til et geo­gra­fisk navn etter Bugey.  Vi kan star­te litt nord-vest for der de avslut­ter, i Bugey-Cer­don. Hvis jeg har for­ståt det­te rett, så fører et kjø­lig kli­ma og lan­ge vin­tre til at gjæ­rin­gen stop­per, og annen­gangs­gjæ­rin­gen skjer på vår­en uten at vinen tap­pes om. Vinen skal mer­kes “Met­hode Ancest­ra­le”. Vin­mono­po­let har for tiden en slik vin i sine lis­ter, Renar­dat-Fache Bugey Cer­don 2019. Natur­vin­bøl­gen har gjort viner pro­du­sert på den­ne måten popu­læ­re, de kal­les gjer­ne pét nat, pétil­lant natu­rel. Du kan lese mer om slik vin på Vin­mono­po­ets nett­si­der. Jeg har ikke smakt akku­rat den­ne vinen. De mus­se­ren­de viner jeg har smakt som er pro­du­sert på den­ne måten, har vært lagt i Limoux eller Gail­lac. Jeg synes sli­ke viner er inter­es­san­te, men jeg fore­trek­ker champag­ne eller cré­mant om jeg skal ha fransk mus­se­ren­de vin. 

For de and­re geo­gra­fis­ke områ­de­ne gjel­der først og fremst noe stren­ge­re krav når det gjel­der dru­er, med fær­re til­lat­te til­leggs­dru­er enn den vinen som bare kan kal­les Bugey. Bugey-Mon­tag­nieu lig­ger der Rhô­nen gjør en sving mot nord-vest. 

Tour de France 2021

Så klar­te Mark Caven­dish det igjen, og jeg er ikke over­ras­ket. Mathieu van der Poel beholdt den gule leder­trøy­en. Hel­ler ikke det overraskende. 

Dagens etap­pe er den lengs­te etap­pen siden år 2000, 249,1 km lang. Førs­te halv­del av etap­pen er gans­ke flat, men mot slut­ten blir det mer bak­ker. Ryt­ter­ne skal over en andre­ka­te­go­ri kna­ppe 20 km før mål, og så en fjer­de­ka­te­go­ri når det gjen­står ca 9 km. Det går ned­over mot slut­ten, men selve avslut­nin­gen ser ikke alt­for vans­ke­lig ut, basert på de kar­te­ne som er til­gjen­ge­lig. Etap­pen har mye til fel­les med de tre førs­te etap­pe­ne, dog slik at en av stig­nin­ge­ne er høy­ere klas­si­fi­sert. Jeg vil­le ikke bli over­ras­ket om Mathieu van der Poel for­sva­rer den gule trøy­en også på den­ne etap­pen. Det kan være en etap­pe hvor et brudd kan gå inn. Kan­skje er det den­ne etap­pen Greg Van Aver­ma­et skul­le ha sat­set på, og kank­sje gjør han det igjen. I dag vil et brudd nep­pe måt­te kon­kur­re­re med spurt­la­ge­ne. Lage­ne med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner kan vel­ge å ta det rolig før de møter fjellene. 

Dag­nes etap­pe star­ter i Loire og ender nes­ten, men bare nes­ten i Bourgogne. 

De mest kjen­te vine­ne fra den­ne delen av Loire er San­cer­re og Pouil­ly-Fumé, beg­ge utmer­ke­de viner. Dagens etap­pe går litt syd for dis­se områ­de­ne. Den­ne delen av Loire er mest kjent for sine hvi­te viner laget av Sau­vig­non Blanc. Både hvit San­cer­re og Pouil­ly-Fumé er laget på den­ne dru­en, Skal man ha en typisk vin fra det sen­tra­le Loire må det bli en slik hvit­vin og det er utmer­ke­de som­mer­vi­ner. Sau­vig­non blanc er en av de dru­ene det er let­test å bli kjent med, med sin aro­ma av stik­kels­bær og solbærblader. 

Men det lages som også rød- og rosé­vin i det sen­tra­le Loire, mest av Pinot Noir, men også i noen grad av Gamay. Det tok litt tid før man opp­da­get rød og rosé fra San­cer­re. Går vi en del år til­ba­ke har jeg opp­levd at folk på Vin­mono­po­let insis­ter­te på at San­cer­re var hvit, da jeg ba om rød San­cer­re. And­re jeg kjen­ner opp­lev­de noe lig­nen­de på aner­kjen­te res­tau­ran­ter i Oslo. Jeg har kjøpt dis­se vine­ne en del gan­ger. Rød San­cer­re er en helt grei, rela­tivt lett rødvin. Men San­cer­re er kjent, om enn for sin hvit­vin (ikke uten grunn). Så rød San­cer­re er nok en del over­pri­set tak­ket være det kjen­te navnet.

Det er mye “barne­lær­dom” om vin som i bes­te fall bør revur­de­res, kan­skje for­kas­tes. Det­te gjel­der f.eks. mak­si­men rødvin til kjøtt og hvit­vin til fisk. Man kan ofte vel­ge hvit­vin til kjøtt og rødvin til fisk. Men skal man vel­ge rødvin til fisk bør det være en rela­tivt lett rødvin med lite tan­ni­ner. Fisk og tan­ni­ner (som det er sær­lig mye av i rødvin laget av Caber­net Sau­vig­non) går ikke godt sam­men. En rød Loire, og her har jeg bare erfa­ring med rød San­cer­re, kan fun­ge­re godt, f.eks. til kvei­te. Jeg vil tro at annen rød Loire kan fun­ge­re til­sva­ren­de godt. Ellers er min hvi­te favo­ritt til kvei­te også fra Loire, men litt len­ger syd, nem­lig Pouil­ly-Fumé.

Etap­pen ender i Bourgog­ne, men ikke vi kom­mer ikke helt inn til vinområdene. 

Tour de France 2021

Etter de dra­ma­tis­ke åpnings­etap­pe­ne gjor­de det godt med en udra­ma­tisk og på man­ge måter kje­de­lig etap­pe, som end­te i et tra­di­sjo­nelt spurt­opp­gjør. Man får all­tid med­li­den­het med en som heroisk har ligge­et foran, og som så blir tatt igjen nå det gjen­står et par hund­re meter, som Brent Van Moer gjor­de i går. Å bli kåret som den mest offen­si­ve ryt­te­ren er en trøste­ge­vinst. For vir­ke­lig å mar­ke­re at det­te var en “gam­mel­dags” spurt­etap­pe, slo vete­ra­nen Mark Caven­dish til med en spurt­sei­er. Jeg like å se at Cav er tilbake. 

Dagens etap­pe er en idi­vi­du­el­le tempo­etap­pe på 27 km. Etap­pen er gans­ke flat. På tempo­etap­per blir det gjer­ne tids­dif­fe­ran­ser som får betyd­ning i sam­men­dra­get. Giro d’I­ta­lia ble avslut­tet med en gans­ke flat tempo­etap­pe på ca 30 km, og det skil­te da 1.38 fra vin­ner til 20. plass. De som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner må sat­se her, i til­legg til tempo­spe­sia­lis­ter som vil ha en etappe­sei­er. For and­re er det­te en gjen­nom­kjø­ring. Den ska­de­ram­me­de Chris Froo­me har fle­re gan­ger sagt at det var et spørs­mål om å kom­me gjen­nom de fire førs­te etap­pe­ne, og så kun­ne tem­p­e­tap­pen være en resti­tu­sjons­etap­pe. Det er nok fle­re enn Chris Froo­me som kan tren­ge litt rolig resti­tu­sjon. Amund Grøn­dal Jan­sen ser det vel på sam­me måten. Men folk som Pri­moz Rog­lic og Geraint Tho­mas har ikke noe valg. De må sat­se for ikke å tape mer tid. 

Gren­ser er ukla­re. Vi er nå i depar­te­men­tet May­enn i regio­nen Pays-de-Loire, så admi­ni­stra­tivt er vi ikke len­ger i Bre­tag­ne. Men kul­tu­relt er vi kan­skje i Bre­tag­ne, selv om det er en viss riva­li­se­ring mel­lom kyst-Bre­tag­ne og skogs-Bre­tag­ne. Jeg reg­ner det­te som er den sis­te etap­pen i Bre­tag­ne. Jeg star­ter med det sis­te “his­to­ris­ke” ølet fra Lance­l­ot. Jeg set­ter “his­to­ris­ke” i anfø­sels­tegn. For øle­ne er i seg selv ikke his­to­ris­ke, med de er laget for å hed­re per­soner eller hen­del­ser i den bre­tons­ke historien.

De røde luene var et bre­tonsk opp­rør i 1675 mot en skatt, en stem­pel­av­gift (egent­lig en skatt på en type papir som det var påbudt å bru­ke til man­ge retts­li­ge doku­men­ter) som ble inn­ført uten at den var ved­tatt av det bre­tons­ke par­la­men­tet. Som det ofte var, var det en eks­tra­skatt som kon­gen, den­ne gan­gen Louis (Lud­vik) XIV skrev ut for å finan­siere en av sine man­ge kri­ger. Det­te skul­le bidra til å finan­siere en krig mot Nederland.

Ølet Bon­nets Rou­ges er, det er fris­ten­de å si selv­føl­ge­lig, et rødt øl. Den røde luen har blitt et fri­hets­sym­bol. I 2013 kom et annet opp­rør mot en skatt, og igjen var man iført røde luer og kal­te seg Bon­nets Rou­ges. Det var et opp­rør mot en vei­skatt, bom­pen­ger som ble inn­ført for laste­bi­ler, som en miljø­skatt. Man­ge bom­sta­sjo­ner, med måle­ut­styr, ble øde­lagt — frans­ke demon­stran­ter plei­er ikke å nøye seg med slagord. 

Etter omtrent et år, ble den­ne avgif­ten truk­ket til­ba­ke. Øde­leg­gel­sen av bom­sta­sjo­ner påfør­te sta­ten stor utgif­ter, og før­te til at inn­tek­te­ne sank. Reg­nin­gen ender uan­sett hos inn­byg­ger­ne, slik den all­tid gjør.

Før vi for­la­ter Bre­tag­ne, kan vi ta med noen and­re typer drik­ke som pro­du­se­res i Bre­tag­ne. Cider er gjæ­ret eple­saft. Jeg har hel­ler ikke fun­net bre­tonsk cider i Nor­ge, så jeg hen­ter fram en beskri­vel­se fra et tid­li­ge­re år da Touren var i Bre­tag­ne. Cider lages som søt (Cid­re Doux), halv­tørr (Demi-Sec) og tørr (Cid­re Brut). Den er rela­tivt alko­hol­svak, i områ­det 3–5%. Jeg kjøp­te inn en del bre­tonsk cider (og øl) hos den bre­tons­ke butik­ken Che­mins-de-Bre­tag­ne i Paris, en butikk som dess­ver­re ikke fin­nes len­ger. Jeg holdt meg til deres anbefalinger.

Min førs­te cider var en Blanc de Pom­mes fra Val­lée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eple­sort. Den er fruk­tig og lett syr­lig og har 4% alko­hol. Pro­du­sen­ten anbe­fa­ler den­ne til Kir Bre­ton­ne. I Bre­tag­ne ser­ve­rer man også Kir Bre­ton, som er kir laget med cider i ste­det for hvit­vin, alt­så Crê­me de cas­sis og cider.

Min nes­te cider var en Fer­mi­er Cid­re de Bre­tag­ne, laget av Ber­trand Abra­ham. Når noe er mer­ket fer­mi­er betyr at det er laget på går­den. Det­te er en liten pro­du­sent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside. 

Den tred­je ciderrn jeg kjøpt inn for den­ne anled­nin­gen var Cid­re de Fouesnant fra Manoir de Kin­kiz. Det­te er den mest tra­di­sjo­nel­le av de tre, og damen hos Che­mins-de-Bre­tag­ne advar­te om at ikke alle liker den. Der­for måt­te jeg selv­føl­ge­lig ha en flas­ke. Den mest male­ris­ke beskri­vel­sen av den­ne fant jeg på ratebeer.com (jeg har ikke bladd meg til­ba­ke til den beskrivelsen): 

“Aro­ma of old 1950’s lino­le­um tile, fresh apples, dir­ty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the tab­le and hear his story. I can smell his flan­nel shirt, the duck in the oven, the fresh vege­tab­les. Tas­te is very eart­hy — fer­men­ted apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an excep­tio­nal cider, way out­side the norm, but fasci­na­ting to tas­te. There’s somet­hing new in eve­ry sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt pro­du­sen­ten Val­lée de la Seiche (som også pro­du­se­rer det­te), skri­ver på sine nett­si­der at det er et mis­bruk av språ­ket å kal­le det­te « cid­re de poires ». De kal­le sin drikk gans­ke enkelt La Poire. Den sies å pas­se godt i en Kir, og damer skal like den­ne godt — fort­satt i føl­ge pro­du­sen­ten. Jeg har den­ne gang holdt meg til epler. Men det jeg tid­li­ge­re har smakt av pære­ci­der, eller hva man måt­te vel­ge å kal­le det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mang­ler den syr­lig­het og der­med den frisk­het som vi fin­ner i epler.

I Bre­tag­ne har man også sin vari­ant av mjød, som de kal­ler chouch­en. Det er hon­ning og vann, som er gjæret.

I Bre­tag­ne gjør man også som sine kel­tis­ke brød­re litt len­ger vest, man lager whis­ky. Jeg har lurt litt på om det­te kun­ne være Mira­cu­lix hem­me­li­ge styrke­drå­per som gjør gal­ler­ne uover­vin­ne­li­ge. Men jeg kan ikke hus­ke å ha sett at han noen gang har brukt et destil­la­sjons­ap­pa­rat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.

Det er tre whis­ky-destil­le­ri­er i Bre­tag­ne (av i alt syv i Frank­ri­ke). Det er Des Men­hirs, Glann Ar Mor og Waren­ham. Når jeg sjek­ker nå, fin­ner jeg bare opp­lys­nin­ger om den sis­te. Om fransk whis­ky var en ukjent ver­den for deg, så må jeg erkjen­ne at det var det for meg også. Jeg viss­te ikke noe om det­te før jeg begyn­te å lete etter bre­tonsk drik­ke til den­ne seri­en. Du kan lese mer om fransk whis­ky gene­relt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøp­te en flas­ke Eddu Sil­ver fra Des Men­hirs hos Che­mins de Bre­tag­ne i Paris. (Dem butik­ken, som i noen år var min vik­tigs­te for­sy­nings­kil­de av bre­tons­ke pro­duk­ter, fin­nes dess­ver­re ikke len­ger.) I føl­ge damen i butik­ken var det den­ne som er refe­ran­sen når det gjel­der bre­tonsk whis­ky, og jeg valg­te å sto­le på hen­ne. Den er laget på bok­hve­te, som heter eddu på bre­tonsk, der­av navnet.

Ved førs­te sma­king ble jeg ikke spe­si­elt begeist­ret for den­ne whisky­en. Jeg har gjen­nom åre­ne smakt gans­ke man­ge typer whis­ky. Men det har først og fremst vært skotsk malt­whis­ky, litt irsk whiskey og noe japansk malt­whis­ky. Den­ne whisky­en er laget på bygg, og sær­lig den skots­ke kan ofte ha en utpre­get røyk­smak etter at mal­ten har blitt tør­ket med var­me fra torv. Den bre­tons­ke whisky­en er mer fruk­tig og har ingen røyk­smak, i alle fall har ikke Eddu det. Den sma­ker i alle fall gans­ke for­skjel­lig fra skotsk maltwhisky.

Jeg kom til at Eddu måt­te få en sjan­se til. Ved and­re gangs sma­king, noen dager etter den førs­te, had­de jeg ikke len­ger for­vent­ning om å få noe som min­net om skotsk malt­whis­ky. Da jeg smak­te Eddu uten forut­inn­tat­te refe­ran­ser, ble den et inter­es­sant og hyg­ge­lig bekjent­skap. Men jeg tror nok at jeg også i frem­ti­den vil vel­ge en skotsk malt­whis­ky når jeg måt­te få lyst på et glass whis­ky. Det mes­te av det­te er klip­pet inn fra en gang Tour de Fran­ce tid­li­ge­re var i Bre­tag­ne. Når sant skal sies: Jeg har ikke druk­ket noe mer av den frans­ke whisky­en siden den gang.

Tour de France 2021

Det ble mer dra­ma­tisk enn hva godt er i går. Star­ten på årets Tour de Fran­ce har blitt et blod­bad. Man vin­ner ikke Tour de Fran­ce i løpet av de førs­te etap­pe­ne. Men man kan tape touren. Noen er ute. Sam­men­lagt­kan­di­da­ter har tapt ver­di­full tid, og de har mis­tet ver­di­ful­le hjel­pe­re. Jeg håper ikke det fort­set­ter på den­ne måten. Den sis­te vel­ten var nok av den typen som fra tid til annen skjer i en spurt. Det er ikke lett å se hva som egent­lig skjer i en velt. Men det så ut til å være ryt­te­re som syk­let med høy risi­ko på vans­ke­li­ge, kan­skje for vans­ke­li­ge vei­er. Den vans­ke­li­ge og far­li­ge avslut­nin­gen kun­ne ha blitt enda far­li­ge­re om ikke så man­ge had­de blitt hek­tet av i tid­li­ge­re velt.Jack Haig og Robert Gesink er ute. Caleb Ewan er ute. Så langt jeg har sett har han bruk­ket krave­ben. Han kom dess­uten ikke til mål, og da kan han uan­sett ikke star­te på nes­te etap­pe. Når jeg skri­ver det­te fer­dig, har vi ikke over­sikt over hvor man­ge av ryt­ter­ne som har blitt så ska­det at de ikke stil­ler til start i dag. Den sis­te mel­din­gen jeg så var at ver­ken Geraint Tho­mas eller Pro­miz Rog­lic had­de noen brudd, og for­hå­pent­lig­vis star­ter i dag. 

I dag er det nok en flat etap­pe, den­ne gang på “bare” 150,4 km. Avslut­ni­gen ser ikke like vans­ke­lig ut som den i går, så vi får håpe at det ikke blir fle­re mons­ter­velt. I omta­len på Tour de Fran­ces nett­si­der, står det at det er noen kuper­te områ­der gjen­nom en skog hvor noen kan for­sø­ke å stik­ke av, og det er områ­der som kan være vind­ut­satt. Men mest sann­syn­lig går det mot et spurt­opp­gjør. For­hå­pent­lig­vis mind­re dra­ma­tisk enn det vi så i går. 

Vi er fort­satt i Bre­tag­ne. Her­tug­in­ne Anne, Duches­se Anne, var her­tug­in­ne i her­tug­døm­met Bre­tag­ne. Hun var født i Nan­tes i 1477, dat­ter av Fran­cis II, her­tug av Bre­tag­ne. Han var den sis­te mann i arve­rek­ken i adels­fa­mi­li­en Mont­fort, og ved hans død i 1488 over­tok Anne, som da var 11 år, som regje­ren­de her­tug­in­ne. Hun over­tok også en del and­re adels­tit­ler med til­hø­ren­de områder. 

Her var det dynas­tisk spill. Året etter at hun var blitt her­tug­in­ne gif­tet hun seg, eller sna­re­re ble gif­tet bort til den øster­riks­ke kei­se­ren Maxi­mi­li­an I. Hen­nes far had­de tid­li­ge­re lovet hen­ne bort til man­ge prin­ser, i for­søk på å ska­pe poli­tis­ke allianser.

Den frans­ke kon­gen Char­les VIII så det­te som en trus­sel, da hans rike lå mel­lom Bre­tag­ne og og det habs­bur­gers­ke Øster­rike (som den gang var en stor­makt). Han gikk til mili­tært angrep på Øster­rike, og tvang Anne til å fra­si seg sitt ekte­skap. I 1491 gif­tet hun seg med den frans­ke kon­gen Char­les VIII. Hva paven og annen geis­t­e­lig­het had­de å si til slikt i det katols­ke Euro­pa, vet jeg ikke noe om. 

Man må kun­ne si at det­te var en gans­ke vold­som kur­ti­se fra Car­les VII­Is side. Men Anne og Char­les gif­tet seg i 1491. Den da 14 år gam­le Anne var ikke glad for det­te arran­ger­te ekte­ska­pet. Ingen av deres barn over­lev­de sin tid­li­ge barn­dom. Da Char­les VIII døde i 1498 had­de de ingen arvin­ger, og tro­nen gikk vide­re til Char­les VII­Is fet­ter Louis (Lud­vik) XII. Anne gif­tet seg da med Louis. Mine kil­der sier at hun “måt­te gif­te seg”, men ikke på den måten man­ge “måt­te” gif­te seg om vi går noen år til­ba­ke da til­gan­gen til pre­ven­sjon var vans­ke­li­ge­re, abort var ulov­lig og det var skam­fullt å være ens­lig mor med en “laus­unge”. Hun måt­te gif­te seg for å sik­re alli­an­sen mel­lom Frank­ri­ke og Bretagne.

Man­ge har roman­tis­ke fore­stil­lin­ger om hvor­dan det er eller var å være prin­ses­se. De had­de det sik­kert bed­re enn de fles­te and­re jen­ter for noen hund­re år siden. På bak­side­teks­ten til boken “Kon­ge­li­ge bryl­lups­net­ter” beskri­ver de prin­sess­rol­len som nær­mest å være poli­tisk skille­mynt i stats­an­lig­gen­der. De skul­le bli gif­tet bort til den rik­ti­ge kon­gen eller prin­sen, for å sik­re dynas­tis­ke rela­sjo­ner. Ofte had­de de bare sett et male­ri av den de skul­le gif­te seg meg. Da Anne gif­tet seg med kei­ser Maxi­mi­lan i 1489, ble hun gift ved sted­for­tre­der, uten at jeg kjen­ner detal­je­ne rundt det­te. Det er ikke så mye roman­tikk i det. De måt­te rei­se til sin til­kom­ne, og ble væren­de i et frem­med mil­jø. Prin­se­ne og kon­ge­ne fikk i det mins­te bo “hjem­me”, og had­de nok også en del and­re de kun­ne hyg­ge seg med.

Prin­ses­se­nes vik­tigs­te opp­ga­ve var å føde søn­ner — mann­li­ge tron­ar­vin­ger. Bryl­lups­nat­ten, og ekte­ska­pe­ts “full­byr­del­se” var et vik­tig stats­an­lig­gen­de som ble nøye over­vå­ket. Det var ikke mye pri­vat­li­vets fred, og noen og enhver kun­ne få pre­sta­sjons­angst i en slik set­ting. Hvis de ikke fikk søn­ner eller ikke barn i det hele tatt, var det selv­føl­ge­lig dronningens/prinsessens feil. At kongen/prinsen var ute av stand til å få barn, synes å ha vært en frem­med tanke.

Anne gjor­de på sin måte en bemer­kel­ses­ver­dig kar­rie­re. Hun var regje­ren­de her­tug­in­ne i Bre­tag­ne, kei­ser­in­ne i Øster­rike, to gan­ger dron­ning av Frank­ri­ke. Euro­pa var stort sett i krig hele tiden, og under en ita­li­ensk krig (lan­det Ita­lia fan­tes ikke den gan­gen) var hun også en peri­ode dron­ning av Napo­li og her­tug­in­ne av Mila­no. Anne døde av nyre­svikt bare 38 år gam­mel. Hun etter­lot seg døt­re, men ingen søn­ner. Døt­re­ne kun­ne arve her­tug­tit­te­len i Bre­tag­ne, men ikke den frans­ke kro­nen- De dynas­tis­ke intri­ge­ne etter hen­nes og sene­re Louis XIIs død, går jeg ikke nær­me­re inn på.

Anne kjem­pet for Bre­tag­nes uav­hen­gig­het fra Frank­ri­ke. Det­te har gitt hen­ne en helte­sta­tus i Bre­tag­ne. Lance­l­ot har hed­ret hen­ne med ikke mind­re enn fire øl.

Den førs­te, som er til­gjen­ge­lig hele året er det som heter Duches­se Anne Trip­le. Det er en trip­pel, som en en lys, bel­gisk øltype. Det er ofte gans­ke sterkt, det­te hol­der 7,5%. Et av de kjen­te bel­gis­ke trip­pel-øle­ne er West­mal­le Trip­le, som på sin måte er et risi­ka­belt øl å drik­ke. Det er vel­sma­ken­de og lett­drik­ke­lig, men hol­der 9,5%, som er omtrent det dob­belte av vår pils. Man kan lett kom­me til å drik­ke for mye av den.

De lager også en La Duches­se Anne Trip­le Hops. Det er også en trip­le, men med mer hum­le (hops). Den skal etter beskri­vel­sen ha en smak av sitrus (agru­mes).

Jeg har så langt ikke smakt det­te ølet, men jeg vil for­sø­ke å fin­ne det.

Lance­l­ot pro­du­se­rer også to sesong­ut­ga­ver av Duches­se Anne. En høst­ut­ga­ve, Duches­se Anne d’Automne, som er et gyl­lent amber­øl, smak­satt med kas­tan­je. Som nav­net sier, er det­te et øl som bare er til­gjen­ge­lig om høs­ten. Da korona­pan­de­mi­en for­skjøv Tour de Fran­ce til høs­ten i 2020, kun­ne det­te ølet ha pas­set — hvis Touren da had­de vært inn­om Bretagne.

De har også hed­ret Duches­se Anne med et jule­øl, La Duches­se Anne de Noël, som er et rødt øl — en far­ge som pas­ser godt til jul. Men vi er omtrent så langt fra jule­se­son­gen som vi kan kom­me. Siden begyn­nel­sen av 1980-tal­let har min jule­ka­len­der vært en kas­se jule­øl. Den gang kom ølet i kas­ser á 24 flas­ker, og de var som skapt for jule­ka­len­de­re. Det var lite å vel­ge blant. Stort sett var det en kas­se Ring­nes jule­øl, hvor jeg byt­tet ut noen flas­ker med øl fra and­re bryg­ge­ri­er når de ble tilgjengelige. 

Nå er det fle­re hund­re jule­øl på det nors­ke mar­ke­det. Ølet sel­ges stort sett ikke i sli­ke kas­ser, men jeg sik­ret meg Vin­mono­po­lets jule­kar­tong, en papp­eske med 24 gave­es­ker, før avholds­mo­ra­lis­te­ne fikk stan­set sal­get av dem som ulov­lig rekla­me. Jeg skul­le gjer­ne hatt en La Duches­se Anne de Noël i min jule­ka­len­der, men jeg plei­er ikke å være i Frank­ri­ke ved jule­ti­der. Og Vin­mono­po­let har ikke det ølet.

Anne knyt­tet til seg en krets av poe­ter og kom­po­nis­ter, og var en kunst­me­sén. En av de hun knyt­tet til seg var den flams­ke kom­po­nis­ten Johan­nes Ockeg­hem. Jeg avslut­ter den­ne omta­len av Duches­se Anne med hans Requiem. Hele requiemet er på ca 30 minut­ter, men lytt i alle fall til en del, for å høre litt renessansemusikk.

Tour de France 2021