I vini del Giro d’Italia 2025. 9. etappe: Gubbio – Siena

2025-05-18 Olav Torvund Leave a comment

Jeg må erkjenne at Lucas Plapp var en ukjent rytter for meg. Han ble den andre australieren som vinner en etappe i årets Giro. Vi fikk også se at det fortsatt er liv i Wilko Kelderman. Jeg hadde ikke ventet at Primoz Roglic ville ha satset på å vinne etappen. Men jeg ventet at han og hans lage skulle kontrollere den på en slik måte han ikke måtte gi fra seg den rosa ledertrøyen. Nå er det Diego Ulissi som overtok den. Det passer ganske godt, da han er fra Toscana — regioenen vi skal inn i. Det må være en god følelse å sykle inn i hjemmeregioen iført den rosa ledertrøyen.

I dag er det en 181 km lang kupert etappe. Det er en etappe med både grus og brostein. Det er en bakke ca 1,8 km før mål. Den har en stigning på 16% på det bratteste, før det flater ut og går nedover de siste ca 300 meterne. De mest utpregede spurterne vil nok bli kjørt av i bakken. Selv om spurterne ofte er rå i utforkjøringen, er den nok for kort til at de kan hente inn det de taper oppover.

Bakken er neppe lang nok til at de med sammelagtambisjoner kan vinne tid, og de vil neppe ønske å risikere for mye i galdiatorkampen ned mot mål. Denne siste bakken er ikke klassifisert, så det er heller ikke noe å hente for de mest upregede klatrerne her. Kanskje kan det være nok en etappe for Mads Pedersen, eller skal det bli en etappe hvor det lykkes for Wout van Aert?

Når 18. mai i år kommer på en søndag, kan det hende at noen tenkte enda mindre på morgendagen en de pleier å gjøre da de feiret nasjonaldagen, slik at dette kan være en ekstra tung “dagen derpå”. Etappen starter ganske langt nord i Umbria, og går inn i Toscana.

Når startbyen er Gubbio, bør vi se om vi kan finne en virkelig gubbevin. Men jeg finner ikke noen viner herfra. Det eneste jeg finner av alkoholholdig drikke er likøren Amaro Monte Ingino. Om likør er noe det frister å starte dagen med, dagen derpå, skal være usagt. For meg var det lenge slik at 17. mai var en lang dag som startet tidlig. Når kvelden kommer har jeg ofte vært sliten og trøtt, og har gått ganske tidlig til sengs. Så 18. mai har ikke pleid å være en spesielt tung dag for meg. Om jeg har forstått det rett, er Amaro Monte Ingino en likør basert på destillert vin laget av Nebbiolo, som blant annet er smaksatt med safran. Jeg har funnet lite informasjon om denne, og det meste har vært på italiensk, et språk jeg ikke på noen måte behersker. Så jeg garanterer ikke at jeg har forstått dette rett. Vi er ikke innom noen av vinområdene i Umbria.

Vi fortsetter inn i Toscana, et av virkelig store vinområdene i Italia, både i kvalitativ og kvantitativ forstand. Dette er regionen for Chianti og de såkalte supertoscanere, og en lang rekke andre viner. Igjen sliter jeg litt med kart som ikke er presise nok. Men det synes som om det første vinområdet vi kommer inn i er DOC Valdichiana Torscana. Det er et ganske lite område og produksjonen er ikke veldig stor. Det proudseres ulike typer vin, og området fremstår ikke som veldig interessant, ikke minst målt mot andre områder i Toscana. Det er mulig vi også er innom DOC Cortona, som også er et område hvor det produseres mange typer vin. Den mest kjente skal være Syrah-vin fra Tenimenti d’Alessadro. Syrah er ikke en drue jeg forbinder med Toscana. Det kan se ut som om Tenimenti d’Alessandro er en produsent med sans for Rhône-vin. For de har også en hvitvin laget av Viognier, som er en hvit/grønn drue fra Rhône, og som er på sitt aller beste (og dyreste) i Condrieu. Syrah er en drue som gjerne gir viner som passer godt til vilt. Selv synes jeg at Viognier-viner går godt til kylling. Men for meg blir det da stort sett franske, ikke italienske viner.

Her skal jeg foreta et av mine mange sidesprang fra vinen, skjønt munker og klosterliv har hatt stor betydning for utviklingen og utbredelsen av vin i Europa. Jeg skal til byen Arezzo, litt nord for dagens etappe. Herfra kom en benidictinermunk ved navn Guido, Guide d’Arezzo, som betyr Guido fra Arezzo. Han var munk i Pomposa-klosteret, nær Ferrara, lenger nord i Italia. En av hans oppgaver i klosteret var å undervise unge munker i det omfattende repertoaret av sanger som ble sunget i klosteret. Det var et sangrepertoar som utgjorde rundt 80 timer, og det tok typisk ti år å lære det hele. Som et pedagogisk hjelepmiddel videreutviklet Guido runndt år 1000 den da eksisterende, ganske primitive musikknotasjonen man hadde. Han introduserte notelinjer, slik at det ble mulig ikke bare å se om melodien skulle gå opp eller ned, som kunne være til en viss hjelp for å huske melodier man i utgangspunktet kunne, men også å se hvor mye opp eller ned melodien skulle gå.

Noteskriften er videreutviklet mye siden Guido, og den har hatt en enorm betydning for utviklingen av den vestlige musikken. Den åpnet for komponistrollen, ved at man kunne skrive ned musikken og med det gi andre instruksjoner om hvordan den skulle fremføres, det gjorde det mulig å spre musikken på nye måter, komponister kunne studere tidligere komponisters musikk og videreutvikle denne. Johann Sebastian Bach lærte konsertformen ved å studere notene til Arcanglo Corellis og ikke minst Antonio Vivaldis konserter. Etterpå utviklet Bach konsertformen langt videre fra det Corelli og Vivaldi hadde gjort. Og noteskriften har gitt oss et omfattende musikkhistorisk kildemateriale. Dette kunne jeg ha skrevet mye om, men jeg skal ikke gjøre det i denne sammenhengen. Vi skal tilbake til vinen.

Til 7. etappe nevnte jeg at Montepulciano både er navn på en by og på en drue. Dagens etappe passerer et stykke nord for byen Montepulciano. Om den er innom områdene for produksjon av vinen Vino Nobile di Montepulciano, er jeg ikke helt sikker på. Igjen har jeg ikke presise nok kart. Vino Nobile er laget av Sangiovese. Men kjært barn har mange navn. Sangiovese er en drue som muterer legg, og det skal finnes 118 ulike kloner av Sangiovese, som ofte har sine egne navn. I Montepulciano kaller de sin lokale variant av sangiovese for Prugnolo Gentile. For å minne om det: I denne sammenhengen refererer Montepulciano til stedet, ikke til druen. Dette er en historisk vin. De eldste kildene som dokumenterer vinproduksjon i området er fra år 789. Vinen fikk DOCG sataus i 1980, sammen med Barolo og Brunello de Montalcino, som de tre første i Italia. Det er en klassisk vin, og absolutt en vin man bør prøve, selv om den i dag ikke har helt dem samme status som Brunello og de beste Chianti Classico vinene.

Vi avlutter i det vinmessige hjertet av Toscana: Chianti. Det er et stort område, og den største delen av viner fra Toscana er Chianti. Går vi noen tiår tilbake, var Chianti en ganske billig turistvin, men kjent for sine bastflasker enn for vinen i seg selv. Men kvaliteten og anerkjennelsen har økt. I dag tappes det meste av Chianti-vinen på vanlige flasker. Men for noen år siden kom I Fabbri med en Chianti Classico tappet på bastflasker, I Fabbri Chianti Classico Lamole Straw. Jeg kjøpte noen flasker, mest av nostalgiske grunner.

Det er en vin i hovedsak laget av Sangiovese, men det er tillatt å ha med noen andre druer. Chianti er delt inn i DOCG Chianti Classico, som er det opprinnelige Chianti-området. Herfra kommer de beste Chianti-vinene. DOCG Chianti (og Classico) omfatter en lang rekke underområder. Classicoområdet ligger nord for Siena, og etappen kommer inn mot Siena sydfra, så vi er ikke innom Classico-området denne gangen. Etappen kommer inn mot Siena gjennom området Chianti Colli Sensi.

Siena var en by som ble særlig hardt rammet av svartedauen i 1948. Mellom 30 og 50% av befolkningen i Siena døde av pesten. Bildet nedenfor er av Bernard Tolomei, en munk som forlot sitt kloster for å pleie ofrene for svartedauen i hans fødeby Siena. Han døde av pesten i 1348. Han ble kanonisert av pave Benedict XVI i 2009. Bildet er malt av Giuseppe Maria Crespi i 1735.

Før svartedauen var Milano, Firenze og Siena tre blomstrende byer i Italia. Milano og Firenze kom seg med tiden etter pesten, mens Siena “døde”. I Toscana kom den helt i skyggen av Firenze, både økonomisk og kulturelt. Om noen skulle være interessert i hvordan svartedauen påvirket Siena, kan de f.eks. lese artikkelen The Lasting Consequences of Plague in Siena av Ryan S. Davis ved Montana State University.

Siena er en av de byene som etter svartedauen havnet i en historisk bakevje, hvor ingen lenger var interessert i den. Dermed ble byen bevart, og ikke “utviklet”. Her har de blant annet en gotisk katedral som skulle bli veldig stor. Den ble påbegynt, men som ikke ble ferdig før svartedauen. Den har ikke blitt gjort ferdig siden, og er slik sett en enda eldre katedralbyggeplass enn La Sagrada Familia i Barcelona. Men i Siena stoppet byggearbediene opp for snart 700 år siden, og den katedralen kommer neppe noen gang til å bli fullført.

Når vi likevel er i Siena, tar jeg med denne artikkelen fra Morgenbladet, Hele historien i en håndbevegelse, om en utstilling av renessansemalerier fra Siena, på National Gallery i London. Jeg tror man må ha abonnement for å lese artikkelen.

I morgen er det hviledag, så vi ses igjen på tirsdag.

Italiensk vin

Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 8. etappe: Giulianova – Castelraimondo

2025-05-17 Olav Torvund Leave a comment

Årets 17. mai-etappe er en kupert, 197 km lang etappe. Det var som ventet at Mads Pedersen måtte gi fra seg den rosa ledertrøyen i går, og ingen overraskelse at det var Primpz Roglic som overtok den. Juan Ayuso mestret gårsdagens etappe, og tok etappeseieren.

Dagens eatppe er kupert, med det høyeste punktet omtrent på midten. Derfra går det er ned enn opp, og det er ganske mye utforkjøring mot mål, selv om det avslutter litt oppover. Jeg vil ikke spå om hvem som kan vinne denne etappen.

Etappen starter i Abruzzo og fortsetter i Marche. Til gårsdagens etappe skrev jeg at Montepulciano d’Abruzzo er en helt OK, men ikke veldig interessant vin. Dagens etappe starter i det som er det beste området for denne vinen: DOCG Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo. Kvalitet har sin pris. Man kan få mange relativt rimelige Motepulciano d’Abruzzo viner, men de som Vinmonopolet har fra DOCG Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo er, ikke overraskende, dyrere. Jeg merket meg to særlig dyre viner som bare er klassifisert som Montepulciano d’Abruzzo, fra produsenten Emidio Pepe. I Italiensk vin fremheves Emidio Pepe som en av de virkelig gode produsentene i området. De holder til i Torano Nuovo, som ligger innenfor Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo, men de har tydeligvis ikke valgt denne klassifiseringen for de vinene som kan fås hos Vinmonopolet. Deres to Montepulciano d’Abruzzo koster 1 323 og 1 425 kr for en flaske. Jeg kjøper bare helt unntaksvis så dyre viner, og da skal jeg være sikker på at jeg får noe virkelig godt. Det er ikke min mening å snakke ned Montepulciano d’Abruzzo-viner. Men jeg ville ikke ha betalt så mye for en vin herfra, uten først å ha smakt den og ha konstatert at den forsvarer prisen. Emidio Pepe har flere dyre viner fra Abruzzo, som koster fra 999 til 2 200 kr for en flaske. Jeg har ikke smakt noen av dem.

Innenfor dette området finner vi området DOC Controguerra. Ifølge boken Italiensk vin er dette et område hvor man kan bruke mange ulike druetyper, og vinene har lite til felles annet enn at de kommer fra det samme området. Klassifikasjonen er lite brukt.

Vi krysser så grensen til Marche. Det første området vi kommer inn i, er DOC Falerio. Her produseres det mest hvitvin av Pecorino og Passerina.

Jeg er ikke helt sikker på om vi kommer innom DOC Rosso Piceno, hvor det produseres rødvin med en blanding av Montepulciano og Sangiovese-druer. De kartene jeg har over vinområdene er ikke presise nok til å si om etappen faktisk er innom her. Det er en vin jeg ikke kjenner. Skal vi tro Italiensk vin, produseres noe av den beste Montepulciano-vinen i Marche, men da i områdene DOCG Cònero og DOC Rosso Còero, som ligger nær kysten i nærheten av Ancona. Vi skal ikke dit på denne etappen. Vi skal lenger inn i landet.

Det er særlig tre druer som dominerer i Marche: De røde/sorte Sangiovese og Montepulciano, druer som det dyrkes mye av også andre steder i Italia. Den mest typiske druen for Marche er den hvite/grønne Verdicchio. Denne dyrkes stort sett ikke i andre områder. Skjønt DNA-studier har vist at druen er identisk med Trebbiano di Soave, som er kjent fra Veneto. Flere områder i Italia har presentert sin vin med et særegent design på flaskene, hvor stråflaskene fra Chianti er det mest kjente. I Marche fikk Storprodusenten Fazi Battaglia i 1954 designet en speisell amforaflaske, og den ble raskt tatt i bruk av andre produsenter. Verdicchio fra Marche ble lenge tappet på disse grønne, amforaformede flaskene. Slike flasker kan være god markedsføring. Men det kan være et tveegget sverd. De kan bidra til å bygge et image som en billig turistvin, hvor man er mer opptatt av flasken enn av innholdet. Det er derfor en tendens til å gå bort fra slike flasker. TIl forrige etappe nevnte jeg “pinnevinen” Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo som en vin jeg antar at mange har drukket. Det er nok mange som husker denne vinen først og fremst for pinnen på flaskehalsen.

De beste hvitvinsområdene ligger rundt byen Jesi. Det ser ikke ut at vi kommer innom dette området men jeg tar det med likevel. Det er to klassifikasjoner: DOCG Cestelli di Jesi Verdicchio Riserva og DOC Verdicchio del Caselli di Jesi. Vanligvis pleier en riserva-klassifisering å innebære krav om fatlagring. Vinene DOCG Cestelli di Jesi Verdicchio Riserva blir gjerne lagret noe på fat, men jeg har ikke funnet noen krav om fatlagring. Men de kommer fra de beste områdene rundt Jesi. Det er ikke alltid enkelt å forstå italiensk vinklassifisering.

Noen ganger får man velge drikke ut fra dagen, heller enn stedet man er. Jeg er i Frankrike når denne etappen sykles, så for meg blir det nok champagne. Skal man ikke bare feire nasjonaldagen, men også Giro d’Italia, bør det bli noe italiensk. Og aller helst bør det være noe rosa til Giro d’Italia. Italias beste musserende vin er Franciacorta, som produseres i Lombardia.

Det finnes mye rosé musserende vin. Men det meste av det som finnes er en hvit vin som er tilsatt litt rødvin. Fargen og mye av smaken i druene sitter i skallet. Hvis man siler vekk skallet fra røde druer før gjæringen, får man en hvit most og en hvit vin. I Frankrike kalles en hvit musserende vin som er laget av bare røde druer for “Blanc de noirs”. Når man lager en rødvin, er skallene med i prosessen. Når man lager rosévin er skallene med den første delen av prosessen, før de siles fra slik at man får en rosa vin med litt smak og aroma fra skallene. Noe rosé musserende vin lages som en rosévin, hvor skallene får bli med i første del av gjæringsprosessen. Hvis jeg skal ha en rosé musserende vin, foretrekker jeg vin som er laget på denne måten, som gjerne får litt mer smak av røde bær. I Champagne kaller man den metoden for Saignée. Vinmonopolet har ni slike champagner, men de jeg har smakt har jeg smakt i Champagne, og jeg har ikke smakt noen av de som de har på Vinmonopolet. For de fire rosé Franciacorta som Vinmonopolet har, er det bare detaljer om produksjonsmetoden for én av dem, Fratelli Berlucchi Freccianera Franciacorta Rosa 2017. Det er en vin laget av 40% Chardonnay, og 60% Pinot Noir (Pinot Nero). Det er opplyst at 30% Pinot Nero er vinifisert i rosé, og 30% er vinifisert i hvitvin. Hvis jeg skulle ha valgt en rosé Franciacorta, ville jeg ha valgt denne. Men det er et valg som bare er basert på beskrivelsen og min nysgjerrighet. Jeg har ikke smakt vinen.

Det er 17. mai, og det er en dag vi kan spise dessert og drikke en dessertvin til. Jeg avslutter med en vin som produseres i et lite område nærmere kyseten nordøst for dagens målby. Jeg skal tilbake til en hyggelig kveld på en utmerket restaurant i Oslo for noen år siden, en restaurant som dessverre ikke finnes mer. Det var et ganske spontant påfunn at vi gikk dit for så spise denne kvelden, det var vel jeg som ikke gadd å lage mat. Vi kom ganske sent. Vinkelneren var i det gode lunet. Vi fikk smake en del viner, antagelig var det åpnede flasker som ikke kunne bli stående åpne til dagen etter. Vi fikk to viner til desserten. Etter først å ha servert en Recioto di Soave, kom vinkelneren med Lacrima Di Morro d’Alba Passito, som hun sa var fra Marche. Jeg så på flasken, og protesterte: “Alba, det er da i Piemonte, ikke i Marche?” Jeg skulle selvfølgelig ikke ha protestert mot det hun sa. Gode vinkelndere kan mer om de vinene de serverer enn hva jeg gjør. På den annen side: Da hadde vi gått glipp av fortellingen om vinen.

Alle som kan litt om italiensk vin, vet at Alba ligger i Piemonte, kjent for bl.a. Barbera d’Alba. Men det finnes også en liten by i Marche som heter Alba. Der dyrker de druen Lacrima, og produserer vinen Lacrima di Morro d’Alba. Vi kan gi ordet til forfatterne av Italiensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skrev i andreutgaven:

“En av Marches — ja, hele Italias — mer spesielle viner har mot alle odds vokst seg større de senere årene. … i en vinverden preget av stadig flere ensrettede “designerviner” og kjønnsløse bag-in-boxer, er viner som er litt annerledes et tiltrengt friskt pust. … Resultatet er meget spesielt, men til velvalgt mat som for eksempel salami eller stekt pattegris fungerer den veldig bra. Stefano Mancinelli er områdets selvbestaltede ambassadør, og hans viner er også blan de beste med en relativt fyldig og aromatisk stil. Han lager også litt av den sjeldne passitovariant, hvor druene henger til tørk i månedsvis og siden lagrer i flytende form på barriques og tonneaux.”

Det var denne sjeldenheten vi fikk servert den gangen. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av desserten som var laget av sjokolade. Røde dessertviner passer godt til sjokoladebaserte desserter. Men som hun sa: Den dreper sorbeten (banan og kiwi, om jeg husker rett). Vi fikk et utmerket måltid, en hyggelig kveld, fikk smake noen for oss ukjente viner, og vi lærte litt mer om italiensk vin. I tredje utgavre av Italiensk vin kan vi lese at produksjonsområdet for Lacrima di Morro d’Alba var 7 ha da de fikk DOC-status i 1985, det var utvidet til 61 ha i 1999 og i 2017 var ca 250 ha.