Min mor, Aili Torvund, født Korhonen, døde 10. november 2019, omtrent tre uker før hun ville ha fylt 93 år. Hun fikk en febersykdom, som var mer enn en gammel kropp kunne tåle. Min søster Sylvi og hennes datter Jorunn, min datter Karen og min brors datter Silje var sammen med henne da hun døde. Selv sto jeg dessverre i en ombordstigningskø for et fly fra London til Oslo.
Mor ble født i Jokioinen i Sør-Finland, 3. desember 1926. At familien havnet i Jokioinen, var ganske tilfeldig. Min mormor og morfar møttes da de begge studerte på Handelshøyskolen i Helsinki. Da min morfar var ferdig, fikk han en stilling i Jokioinen, og det fulgte bolig med stillingen. De giftet seg og flyttet til Jokioinen, uten at min mormor fullførte sine studier — et lite stykke kvinnehistorie der.
Min mor var noe så sjelden for kvinner i hennes generasjon, som sivilingeniør, utdannet på Den tekniska Högskolan i Helsinki. Jeg får legge til at mitt inntrykk er at Finland lå langt foran Norge på dette området. Mor hadde mange venninner fra studietiden. Da det på 1970-tallet begynte å bli snakk om at kvinner måtte ta utdannelse, var det en diskusjon jeg var ganske uforstående til. Selvfølgelig. Har ikke kvinner utdannelse? Er det noen grunn til at de ikke skal ha det?
Min mor og far møttes i 1948 da far var på en studentekskursjon til Helsinki. Han studerte ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Dette var lenge før Facebook, Skype, e‑post og billige flybilletter, så de opprettholdt kontakten gjennom brev. De skrev til hverandre på engelsk. De brevene finnes fortsatt. Men jeg tror ikke noen har sett på den siden, i alle fall ikke jeg. Jeg tviler på at jeg kommer til å lese dem. Jeg ville føle meg litt for mye som en kikker, om jeg skulle lese deres brev fra den gang de var unge og forelskede. De giftet seg i 1951, og mor flyttet til Trondheim. Hun har sagt at det å gifte seg med denne nordmannen og flytte til Norge var den dristigste avgjørelsen hun noen gang har tatt, men at hun aldri hadde angret.
Etter studiene arbeidet far på SINTEF, og mor var vitenskapelig assistent på NTH. Boligsituasjonen i Trondheim var vanskelig. De bodde på den hybelen hvor min far hadde bodd som student, uten kokemuligheter. Det ble særlig vanskelig etter at min søster Sylvi ble født i 1953.
Norsk Hydro ekspanderte kraftig på Herøya, og rekrutterte hele tiden nye ingeniører. Far fikk tilbud om jobb på Herøya, og en viktig grunn til at han sa ja og at de valgte å flytte, var at Hydro også tilbød bolig. Endelig fikk de en ordentlig felles bolig. Det var en historie som gjentok seg her, men min mor hadde i alle fall fullført sin utdannelse.
Det var her jeg ble født. Miljøet på Herøya var vel som på mange andre industristeder. Det var mange innflyttere. Ingen av de vi omgikkes med hadde røtter i området og snakket ikke den lokale dialekten. Derfor har jeg aldri snakket grenlandsdialekt.
Som på andre industristeder var det et ganske klart klasseskille, med et ganske klart skille mellom arbeidere og ledelse/funksjonærer. Dette skillet kan jeg ikke huske at jeg opplevde som barn. Hydro tilbød boliger både til arbeidere og funksjonærer. Men arbeidere og funksjonærer ble ikke tilbudt de samme boligene. Der jeg bodde, var det bare ingeniører og andre høyt utdannede, ikke arbeidere. Men på et lite sted og i en liten by, er det kanskje en gate eller noen hus hvor det er “finere” enn andre steder. Det er ikke hele bydeler, som i Oslo. Uansett bakgrunn gikk vi på de samme skolene, og jeg kan ikke huske at hva slags bakgrunn foreldrene hadde var noe tema.
Når man tilhører en slags lokal overklasse, da ser man ikke så lett slike skiller. Det var først da jeg en del år senere arbeidet “på gølvet” på Hydro, at jeg fikk et inntrykk av fabrikklivet fra noe annet enn et ingeniørsynspunkt, og opplevde et arbeidermiljø. Det var på mange måter en underlig, men også en interessant opplevelse. Ingeniøren, som sto over både formannen og fabrikkmesteren i fabrikkhierarkiet, var en litt fjern autoritetsfigur som vi ikke så veldig ofte i fabrikken. Ingeniøren ble omtalt med respekt. Men disse ingeniørene var mine naboer, mine foreldres venner og fedre til mine venner, så jeg fant aldri helt den tonen.
Våre mødre var hjemme da vi var små, selv om vi gikk i barnehage. Det var vel hva man i dag vil kalle en halvdags barnehage. Jeg tror vi var i barnehagen fra 08.30 til 14.00.
Da vi barn ble litt større, uten at jeg husker akkurat hvor store, begynte mor å søke seg ut i yrkeslivet. Det var ikke så enkelt. Den gangen, tidlig på 1960-tallet, var det helt utenkelig for Norsk Hydro og de andre industribedriftene i området å ansette en kvinnelig sivilingeniør. Selv om de stadig søkte etter nye ingeniører, fikk ikke min mor en ingeniørjobb — fordi hun var kvinne. Akkurat den delen av historien fikk ikke jeg høre før mange år senere. Så jeg lærte ikke den leksen om kvinnediskriminering da jeg var liten.
Mor begynte i stedet å ta lærervikariater, og tok pedagogisk tilleggsutdannelse slik at hun kunne arbeide fast som lærer. Hun arbeidet som lærer til hun gikk av med pensjon. Etter at hun ble pensjonist sa hun at hun ble mer og mer ingeniør, og mindre og mindre lærer. Jeg er vokst opp med en mor som var utdannet sivilingeniør, og som siden arbeidet som lærer i realfag. Som sagt har jeg alltid sett det som en selvfølge at kvinner tar utdannelse, for det hadde min mor. At kvinner har vanskeligheter med realfag, hva er det for slags tull? Det er de fagene min mor underviser i. Og selvsagt kan kvinner velge en teknisk utdannelse.
Min far elsket sjøen. Han var vokst opp ved sjøen, og en av hans gode venner fra barndommen kom fra en familie som drev båtbyggeri. Han drømte om sin egen båt, og han bygget en selv. Mor var landkrabbe fra det finske innlandet, og hadde ikke samme forhold til sjøen. Men hun så hvor mye det betød for min far, og vennet seg til det. Hun tok båtførerprøven, og jeg lurer på om ikke de begge to avanserte så langt som til kystskippersertifikat, men der er jeg ikke helt sikker. Da skolen hvor min mor arbeidet innførte båtførerprøven som valgfag, var det hun som hadde undervisingen.
Min morfar døde brått i 1943, bare 43 år gammel. Min mor, som da var 16 år, var den eldste av tre jenter. Det må ha vært tøft for min mormor og familien, som eneforsørger til tre jenter mens krigen raste i Europa. Jeg har forsøkt å få min mor til å fortelle om dette, men fikk ikke denne historien ut av henne. Hun snakket mest om hvordan de klarte seg praktisk. Om at de overtok huset etter hennes morfar, og at min mormor, som halvstudert siviløkonom, fikk jobb i den lokale sparebanken. Historien om hvor slitsomt og vanskelig livet må ha vært for den familien, fikk jeg aldri.
Mor sa en gang om det finske ordet “sisu” at det betyr å holde på til man ikke orker mer, og så bare fortsette. Det gjaldt ikke bare fysisk slik, men også andre påkjenninger. Man tok det som kom, og holdt ut.
Som så mange andre kvinner i sin generasjon, satte min mor alltid andres, i praksis familiens, behov foran sine egne. Det var ikke mye hun unte seg selv. Min mor var tvers igjennom snill, og et godt menneske. Hun ville det beste for alle.
Vi tar våre mødre som en selvfølge. De har alltid vært der og har vært villige til å gjøre alt for oss. Egoistiske som barn er, viser man liten grad av takknemlighet. Vår egen mor er referansen for hvordan mødre er. Vi oppdager fort om andre mødre er kulere, snillere, mer ettergivende enn våre egne, slik at vi alltid klarer å finne noe negativt. Det er først i godt voksen alder jeg har innsett hvor fantastisk mor jeg har hatt, og hvor heldig jeg har vært som har hatt akkurat henne som mor. Heldigvis fikk jeg fortalt henne det noen ganger, mens hun ennå levde. Vi skal ikke vente med å snakke pent om våre nærmeste til de er borte.
Mor var flink til å lage mat. Det var ikke noen luksus. Vi hadde ikke mye penger i min barndom. Men det var alltid vellaget og velsmakende. Vi barna var med på kjøkkenet, og lærte mye. Jeg tror det var mest min bror og jeg. Ingen ventet at gutter skulle lage mat, så vi var bare med fordi vi syntes det var moro. Min søster følte det nok litt mer som en plikt at hun skulle lære å lage mat, og hun syntes ikke det var like moro. Som nevnt tar vi våre mødre som en selvfølge. Jeg trodde selvfølgelig at alle spiste slik mat som min mor laget. Men siden har jeg lært at sånn er det ikke. Også her var jeg heldig med min mor, og ble kanskje litt bortskjemt.
For barn er det aldri helt enkelt når noe er anderledes. Å vokse opp med en finsk mor var ikke alltid helt greit. Når “finsk TV-teater” var selve begrepet på det som var trist og kjedelig, og bildet av finner var tause menn som satt i sauna, drakk alt for mye og stakk hverandre med kniv eller hogg hverandre med øks, da følte jeg ikke noen særlig stolthet over å være halvt finsk.
I dag, når det stadig vises til Finland når man skal ha eksempler på et godt skolesystem, helsevesen osv, da har jeg blitt langt mer stolt over mine finske aner.
Dessverre har jeg aldri lært å snakke finsk. Da vi vokste opp var mor mer opptatt av å lære norsk, enn av at vi skulle lære finsk. Hun fortalte også (først etter at jeg ble voksen) at da hun vokste opp var det en legefamilie hvor far var finsk og mor var tysk (eller omvendt), og barna i den familien lærte ikke å snakke ordentlig. De kunne verken godt finsk eller godt tysk. Det er dette som kalles halvspråklighet, og ikke tospråklighet. Min mor var bekymret for at vi skulle bli slik, om vi vokste opp med både norsk og finsk. I dag vet man at barn utmerket godt kan vokse opp med to språk.
Vi skal alle en gang dø. Det er naturens gang at man dør når man blir gammel. På et intellektuelt plan har jeg lenge vært forberedt på at mor ville dø i løpet av ikke veldig lang tid. Men emosjonelt er man aldri forberedt. Det er noe som går i stykker inne i en når en person som har vært så viktig i ens liv, dør. Tiden leger alle sår, sies det. Jeg er ikke overbevist. Vi vil i alle fall ha noen arr. Men med tiden lærer vi oss å leve med det.
Min mor ble nesten 93 år. Hun sa at hun ikke var redd for å dø, og at hun ikke var redd for å snakke om at hun kom til å dø. Hun hadde aldri trodd at hun skulle bli så gammel. Ingen i hennes familie ble så gamle, og hun regnet med at hun ville være den som kom til å dø først. Slik gikk det ikke. Hun ble den som sto på sin post lengst.
