Et trist “jubileum”. Når skal USIT “få ut fingern”?

Etter en konferanse om bruk av IT i juridisk undervisning arrangert i Oslo sommeren 2006 ble jeg bl.a. inspirert av det arbeidet som organisasjonenen CALI (Computer Assisted Legal Instruction) hadde gjort for å legge til rette for bruk av podcasts i tilknytning til undervisningen (i tillegg til alt det andre som CALI gjør).

Jeg tok kontakt med de ansvarlige for digitale læringsomgivelser ved USIT ved UiO for å få vite hva slags tjenester som var tilgjengelige ved UiO. Til min overraskelse og store skuffelse hadde USIT ikke noe å tilby. “Det var kanskje noe man burde begynne å tenke på” var hovedinnholdet i svaret jeg fikk.

Det har gått to år siden den gang. Fortsatt må man konstatere at bloggtjenester, podacast m.m. ikke er generelt tilgjengelig for ansatte ved UiO. Blogger ble utviklet på slutten av 1990-tallet. I følge Wikipedia begynte tjenesten å få en viss popularitet i 1999, og begynte for alvor å ta av i 2001.

Continue reading Et trist “jubileum”. Når skal USIT “få ut fingern”?

Languedoc-Roussillon, Frankrike mellom Provence og Spania

Languedoc-Roussillon har blitt “min” del av Frankrike, etter at vi kjøpte en leilighet i regionen for tre år siden. I likhet med de fleste nordmenn visste jeg for inntil få år siden lite om dette området. Languedoc-Roussillon var noe vi forbandt med relativt rimelige franske viner. Det var i grunnen alt.

Senere har jeg oppdaget at det er en region som kan by på alt fra lange sandstrender til ville fjell. Vinen er også langt mer spennende og variert enn man kan få inntrykk av om man holder seg til Vinmonopolet.

Jeg har samlet og presentert en del informasjon om regionen under http://www.torvund.net/languedoc. Det er et “never ending work in progress”. Men selv om det fortsatt er mange huller har jeg nå valgt å gjøre dette kjent ved å lenke til disse sidene.

Forsvar den akademiske frihet!

Administrerende direktør og forskningsdirektøren ved Apoforsk sier opp i protest mot eiernes overstyring. I Norsk Framaceutisk Tidsskrift forklarer de hvorfor. Saken har ut fra det som skrives i nevnte artikkel, ikke noen direkte kobling med “rettigheter til forskningsresultater”. Men jeg ser det som utslag av den samme tankegangen som ligger bak ønsket om at institusjonene skal overta alle rettigheter til forskningsresultater: Det er et voksende skikt av forskningsbyråkrater som tilraner seg makt og som vil styre forskningen.

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.

Rettigheter til forskningsresultater?

Kunnskap er fri og kunnskap skal være fri. Det har aldri vært nødvendig å innhente samtykke fra Albert Einstein eller hans arvinger for å kunne skrive e=mc2. Universitetet skal drive forskning og resultatene skal gjøres kjent ved at de publiseres, gjennom forskningsbasert undervisning og i populærvitenskapelige publikasjoner. Disse helt selvfølgelige utgangspunktene synes de som ivrer for å regulere ”rettigheter til forskningsresultater” å ha glemt.

Kunnskap er fri. Gjennom patent kan man få en tidsbegrenset enerett til å utnytte en oppfinnelse industrielt. Men den kunnskap oppfinnelsen representerer er fri. Man kan også beskytte kunnskap ved å holde den hemmelig, men hemmeligholdet gir ingen rettighet.

Det har dukket opp et dokument av uklar opprinnelse med tittelen “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Det har blitt forelagt tillitsvalgte ved noen universiteter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sikker på. Dokumentet representerer en tenkning som vitenskapelig ansatte bør ta sterk avstand fra. [Dokumentet er nærmere kommentert i innlegget “Retningslinjer for felles rettighetspolitikk – kommentarer”.]

Continue reading Rettigheter til forskningsresultater?

Retningslinjer for felles rettighetspolitikk – kommentarer

Bakgrunn

Det er mange i universitetets- og høgskolesektoren som synes å drømme om at man kan tjene mye penger på å kommersialisere forskningsresultater. Jeg tror ikke så mye på dette og man kan lett konstatere at de som ivrer for dette i alle fall ikke selv har bedrevet noen form for forskning eller utredning av det området man nå har kastet seg over.

Det har dukket opp et notat av ukjent opphav som heter “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Notatet angir ikke hvem som har utarbeidet dette og det er ikke datert. Dette har likevel ikke forhindret NTNU i å legge det fram til behandling i sitt styre i møte 13. mars. 2008. Det ble vedtatt, slik at dette notatet når angir vedtatte retningslinjer om ikke for alle Norges universiteter, så i alle fall for NTNU.

Notatet er preget av en skrikende mangel på innsikt hos de som har forfattet det – hvem nå det måtte være. Mitt klare standpunkt er at vitenskapelig ansatte, med unntak for patent, ikke bør overdra rettigheter i større omfang enn det som følger av loven. Men uansett hva man måtte mene om dette politiske spørsmålet, så er det notatet som noen anonyme har utarbeidet som “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” uegnet som grunnlag for behandling av disse spørsmålene.

Nedenfor har jeg skrevet noen kommentarer til notatet. Kommentarene er skrevet til Forskerforbundets opphavsrettsutvalg (jeg sitter i det utvalget), men er ikke behandlet i utvalget og står således for min regning. Dette utgangspunktet preger perspektivet: Det er de vitenskapelig ansattas rettigheter jeg er utgangspunktet.

Continue reading Retningslinjer for felles rettighetspolitikk – kommentarer

Skal nettleverandører kunne sensurere nettet?

NRK melder at nen lille nettleverandøren Imbera har sensurert nettstedet til Human Rights Services. Man fryktet at HRS’ offentliggjøring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabotasje. Jeg kjenner ikke hvordan Imbera konkret har grepet inn, ut over det som har fremkommet gjennom media. Hege Storhaug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redigerte siden vår, flyttet saker og slettet karikaturene av Muhammed.”

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Continue reading Skal nettleverandører kunne sensurere nettet?

Undervisning som podcast

Karianne Françoise Aamdal Lundgaard skriver i Universitas 2008-02-07 at forelesninger bør gjøres tilgjengelig som podcast. Jeg ser mange fordeler med å gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig som podcast, og benytter dette i betydelig utstrekning selv. Vi må akseptere at folk lærer på ulike måter. Selv er jeg ganske auditiv og husker ofte bedre det jeg har hørt enn det jeg har lest. Et medierikt undervisningstilbud er en fordel.

Men likevel er det ikke så enkelt som Amdal Lundgaard vil ha det til. Jeg er tilhenger av at forholdene legges til rette for å gjøre opptak og distribuere dem som podcast. Men jeg vil sterkt motsette med at det kommer et diktat fra oven om at undervisningen skal gjøres tilgjengelig på denne måten.

En forelesning skjer der og da. Målgruppen er de som er til stedet i auditoriet. Selv om det stort sett er en monolog, så er det likevel en kommunikasjon mellom foreleser og tilhørere. Vi underviser for studenter som foreventes å studere på heltid. Studiene skal ha første prioritet. Vi som underviser må kunne basere oss på at studentene følger den undervsining som er. Vi vet at mange av ulike grunner ikke deltar i undervisningen, som regel uten noen akseptabel grunn. Det er ikke disse vi skal bruke ressurser på.

Continue reading Undervisning som podcast

Dårlige råd fra Forbrukerrådet

Om vi skal tro Aftenposten 19.02.08, så har den kjente posøren Jon Lech Johansen, også kjent som DVD-Jon slått til igjen. Han skal gjøre tilgjengelig et program som skal gjøre det mulig å “omstrukturere filer fra ett format til et annet, uavhengig av hvilke sperrer Apple eller Microsoft har gitt filene”. Å kunne konvertere filformater er ikke noe nytt. Så det er ikke “omstruktureringen” men omgåelsen av sperrer som er det spesielle. Heller ikke det er noe spesielt nytt. Men siden det er ulovlig å omgå slike sperrer og å gjøre tilgjengelig programmer for dette formål, så distribueres slikt vanligvis i undergrunnen.

Det som DVD-Jon nå, i følge Aftenposten, vil gjøre er en reprise på DeCSS-stuntet, sannsynligvis også på den måten at han igjen tar æren for noe som andre har utviklet. Men det har kommet en del ny lovgivning siden sist. Så det som en gang kanskje var lovlig, er nå klart ulovlig.

Man kan mene mye om DRM – Digital Rights Mangement. Men selskapene er i sin fulle rett til å bruke slike systemer om de skulle ønske det, selv om praksis også har vist at de lett faller for fristelsen til å misbruke dem. DVD-Jon er egentlig uinteressant her. Han er en posør som igjen har klart å plassere seg i mediebildet uten tilsynelatende å ha bidratt med noe nytt.

Men det er grunn til å sette et særdeles stort spørsmålstegn ved Forbrukerrådets opptreden i denne saken – dersom de er korrekt referert i Aftenposten. Rådgiver og jurist i Forbrukerrådet Thomas Nortvedt er i følge Aftenposten positiv til det nye programmet. At Forbrukerrådet ikke liker DRM er en ærlig sak. Men at de stiller seg positive til distribusjon av ulovlig programvare, det er særdeles betenkelig.

Den samme Thomas Nortvedt sier i følge Aftenposten følgende:

“Det er nemlig ikke noe ulovlig i å bruke programmet. Etter en endring i åndsverksloven i 2005, ble det fastslått at å dele for eksempel en sang i mp3-format med familie eller en nær venn, ikke er i strid med loven.”

For hans del får man håpe at han er feilsitert. Det har aldri vært tvilsomt at man kan fremstille kopi av et offentliggjort musikkopptak, f.eks. i mp3-format, til privat bruk. Dette kan man gi til folk i familien og den nære vennekrets. Men det er ikke lov å bryte en teknisk beskyttelse for å gjøre dette, og det bør Forbrukerrådets representant vite om han skal uttale seg offentlig om slike spørsmål. Om dette kan man lese i Ot prp nr. 46 2004-2005, avsnitt 3.5.1.5.3:

“Hvis det ved kjøp av lydfil på Internett inngås avtale om hvilken avspiller som kan benyttes, vil lovens krav til relevant avspillingsutstyr innebære at utstyr utover det som fremgår av avtalen ikke vil kunne være relevant: I relasjon til unntaket som her foreslås innført, vil i disse tilfeller bruker ikke med rimelighet kunne forvente avspilling i strid med avtalen. Vilkåret om relevant avspillingsutstyr innebærer således i praksis at unntaket ikke er anvendelig når verk tilbys på forespørsel i nettverk, da avtalen i disse tilfeller vil avgjøre hvilken avspiller som kan benyttes, og omgåelse for å muliggjøre tilegnelse på avspiller som ikke er «relevant» vil rammes av omgåelsesforbudet.”

Flertallet i Stortingskomiteen kom med en høyst tvilsom uttalelse i Innst O nr. 103 2004-2005, hvor de sier:

“Flertallet har merket seg at departementet mener en MP3-spiller ikke kan være en relevant avspiller for en CD-plate. Flertallet deler ikke dette syn. Flertallet ser at digitale musikkspor innkjøpt til avspilling på en CD klart bør kunne overføres og brukes på en MP3-spiller.”

Dette kan selvfølgelig flertallet gjerne mene. Men det er i betste fall tvilsomt om dette er i samsvar med direktivet og dermed i samsvar med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Og uansett gjaldt komiteens uttalelse kopiering fra kopibeskyttet CD (som platelselskapene heldigvis har gått bort fra) til mp3. Komiteen uttalte seg ikke om nedlastede filer, og det er det saken nå dreier seg om. Så der er det kun departementets uttalelse vi har å holde oss til, i tillegg til lovteksten og direktivet.

Hvis Forbrukerrådet vil drive kampanje, så må de gjerne det. At de samtidig melder seg ut av seriøs debatt får bli deres eget problem. Men man bør kunne vente at når de uttaler seg om rettslige spørsmål, så forstår de at folk gjerne vil tro på det som Forbrukerrådet sier. Da bør de ikke komme med uttalelser som er juridisk uholdbare.

Forbrukerombudet tapte for Ryanair

I følge Aftenposten 19.02.08 har Ryanair vunnet over Forbrukerombudet i Borgarting lagmannsrett. For egen del kan jeg legg til et heldigvis.

Hvis jeg har oppfattet saken riktig (og i så fall er den ikke helt korrekt gjengitt i Aftenposten), så dreier det seg om gebyr ved refundering av betalte avgifter når en flybillett ikke benyttes. Det er vanlig ved billige flybilletter at de ikke refunderes om de ikke benyttes, og dette gjelder også for Ryanair. Men selskapet betaler bare flyplassavgift m.m. for passasjerer som faktisk flyr. Så hvis en billett ikke blir benyttet, da betaler ikke Ryanair avgifter, selv om avgiftsbeløpet er krevd inn fra kunden.Det ville ikke vært rimelig om et flyselskap bare kunne stikke slike avgiftspenger i egen lomme. Kunden har betalt en avgift i tillegg til billettprisen, og flyselskapet har krevd inn avgiften på vegne av andre. Så langt har jeg ingen problemer med å være enig med Forbrukerombudet. Etter det jeg forstår er dette også akseptert av Ryanair. Men jeg undrer med over at Forbrukerombudets realitetssans til tider glipper helt i slike saker. For i følge Forbrukerombudet skal ikke flyselskapene få lov til å kreve dekning for kostnadene ved å refundere beløpet. Tvisten har – i følge Aftenposten – stått om et gebyr på 80 kr, et beløp som verken er urealistisk eller høyt i forhold til å refundere beløpet.

Forbrukere skal ha sine rettgiheter, også overfor flyselskaper. Og Ryanair er neppe den beste i klassen her. Men også forbrukere må akseptere at de selv må dekke kostnadene de selv påfører andre. Den som avbestiller må f.eks. finne seg i å betale et rimelig avbestillingsgebyr for å dekke trasaksjonskostnadene. Dette burde selv Forbrukerombudet forstå og akseptere.

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.