Opphavsrett

“Gratis” fildeling – slutten for gratis innhold?

3 Comments

Det meste av det som er tilgjengelig på Internett er gratis. Det betyr ikke nødvendigvis at de som gjør materialet tilgjengelig faktisk ønsker at det skal være gratis. Hvis nettavisene i praksis hadde kunnet ta betaling ville de nok ha gjort det. Men de som har forsøkt dette har erfart at markedet gjerne vil ha det innhold de presenterer, men de vil ikke betale for det. Da prioriterer mange at det man skriver eller lager på annen måte blir lest, lyttet til eller sett, selv om det skjer uten vederlag.

I den senere tid har mange tatt til orde for en eller annen form for bredbåndsavgift. Vi skal betale for å få tilgang til innholdet, og det som kommer inn skal på en eller annen måte fordeles blant de som leverer innhold. Da vil det ikke lenger bli noe skille mellom gratis innhold og det som det skal betales vederlag for.

Jeg ser ikke noen grunn til at de som i dag leverer innhold gratis også skal melde seg på for å få sin del av den potten som skal deles ut ved en slik ordning. Jeg har gjort mye tilgjengelig på nett, både om jus og musikk – og litt om andre temaer. Det har aldri vært aktuelt å kreve betaling for noe av dette. Men det betyr selvfølgelig ikke at jeg ville ha noe i mot å få betaling. Om jeg skulle få et sted mellom 10 og 50 øre pr nedlastet side ville det ha gitt en ganske hyggelig ekstrainntekt som jeg gjerne hadde tatt imot. Jeg går også ut fra at aktører som Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK osv ville si “ja takk” om det skulle bli mulig å få betaling uten å miste lesere.

Hvis man skulle innføre en form for bredbåndsavgift vil det være helt urimelig å forbeholde de inntektene dette måtte gi til musikk- og filmbransjen. Det ville være å honorere de som har vært minst flinke til å utvikle nye forretningsmodeller for deres egen udugelighet. Alle som leverer opphavsrettslig vernet innhold som gjøres tilgjengelig på nettet må kunne kreve sin del. Når det bare blir et spørsmål om hva folk er villig til å tilegne seg, ikke hva de også er villig til å betale for, må vi regne med at mange vil melde seg på for å få sin del. Jeg vil være blant dem, og jeg vil ganske sikkert få følge av nettaviser og av mange andre.

Hvis man møter dagens nettkopiering med en bredbåndsavgift vil man nok se at en stor del av de pengene som tas inn vil havne helt andre steder enn hos de som skaper musikk og film.

Politikk, Ytringsfrihet

Politisk reklame – regjeringen snubler igjen

3 Comments

Norge tapte – ikke overraskende – saken i Strasbourg om politisk reklame på TV. Retten til politiske ytringer er yrtingsfrihetens indrefilét, noe som også er understreket i Grunnloven § 100 annet ledd, som lyder:

“Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.”

Når man kan kjøpe seg plass for å ytre seg om det meste på TV, da er det ikke lett å forsvare at man dog ikke skal få lov til å kjøpe seg plass for å ytre seg om politiske spørsmål. At et forbud mot slike ytringer skal  fremme Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse, som det står i Grl § 100 første ledd, er for meg ganske uforståelig.

Det er mange grunner til ikke å ønske politisk reklame. Det er et argument at det er de rike og ressurssterke  som da vil kunne kjøpe seg reklameplass. Men det argumentet bærer ikke når problemet var at det bare var de store som slapp til på redaksjonell plass i valgkampen. Og det er uansett de rike og store som slipper mest til. Det er de som kan leie informasjonsbyråer for å få plantet passende nyhetssaker i mediene, det er de som kan leie folk til å lage profesjonelle nettsider, det er de som kan lage fine skriflige presentasjoner, osv.

En grunn til at jeg de senere årene har blitt mer positiv til politisk reklame er den generelle forflatningen og tabloidiserende journalistikken. Når media er mer opptatt av å lage underholdende debatter hvor man fokuserer på konflikter enn på å få fram hva partiene faktisk står for, da er deres valgkampdekning utilstrekkelig. Da kan det være et godt supplement at partiene også kommer til orde selv, uten at en tabolid journalist skal bestemme premissene.

Høyre og FrP har sagt at de ikke kommer til å bry seg om forbudet. Høyre har allerede sendt sin reklamefilm på TV-Aftenbladet. De mener at dette forbudet er dødt etter dommen i Strasbourg. Departementet kan ikke la være å reagere på en slik provokasjon, når de først har tatt det standpunktet de har. Så vi får nok noen nye runder med denne saken, som Norge igjen kommer til å tape om saken på nytt kommer opp for EMD.

Man kunne ha valgt å regulere politisk reklame. Det kunne vært regler om omfang, om hvor mye penger som kan brukes, osv. Men først og fremst burde man la de samme regler gjelde for politisk reklame som for annen reklame. Den som vil markedsføre et produkt må gjøre det ved å presentere sitt produkt, ikke ved å rakke ned på konkurrentene. Politikerne er dessverre mer opptatt av å snakke om de andre enn om seg selv. Martin Kolberg snakker vel så mye om FrP som om AP, og Høyre er i sin reklamefilm mer opptatt av å kritisere dagens regjering enn av å presentere seg selv. Slik blir det lett vulgærvalgkamp av. Våre politikere har sagt at andre ikke får lov til å opptre på den måten, men som så ofte ellers skal ikke de regler som gjelder for andre også gjelde for politikere.

Trond Giskes grep er å forslå noen justeringer i NRK-plakaten. Hans Tore Bjerkås sier at dette ikke endrer noe i NRKs praksis. Trond Giske forsøker her å balansere mellom å opprettholde et forbud  ved å pålegge NRK å dekke valgkamper på en måte som skjærer klar av dommen i Strasbourg, og ikke å blande seg inn i NRKs virksomhet på en måte som vil være i strid med lov om redaksjonell frihet. Han har allerede rykket ut for å si at redaktørplakaten gjelder.  Dette kan ikke gå bra.

Det grep Trond Giske prøver seg på kan umulig være tilstrekkelig til å imøtekomme dommen fra EMD. Det legges opp til at småpartier i alle fall skal kunne komme til orde i én fjernsynskanal, i den grad dette passer med denne kanalens redaksjonelle vurderinger. Fortsatt kan de være utestengt fra andre kanaler uten at Trond Giske kan blande seg inn i dette.

Regjeringen har dummet seg ut i saken om ny blasfemibestemmelse, om hijab i politiet, med “lex Killengren”. Og nå vil Trond Giske hive seg på trenden ved å kløne til saken om politisk TV-reklame. Man skulle nesten tro at den sittende regjeringen egentlig ikke ønsker å bli gjevalgt.

UiO/Universitetspolitikk, Ymse

Endelig en kalenderløsning som fungerer!

Leave a comment

Noen vil ha lagt merke til at jeg ikke er særlig imponert over IT-tjenestene ved UiO, for å si det litt forsiktig. Den valgte kalenderløsningen (Lotus Notes) har blitt stående som et (av litt for mange) symboler på håpløse og lite brukervennlige valg. De har gitt oss lastebil for å frakte en 7. sans som dessuten ikke håndterer standarder på en god måte. Selv har jeg i stor grad kuttet ut tjenester fra UiO, eller de løsninger USIT anbefaler. (Og det at vi er umyndiggjort når det gjelder hva vi kan gjøre på vår egen kontormaskin er en medvirkende årsak til at jeg foretrekker å arbeide hjemme fremfor på kontoret.)

Omsider har jeg funnet en kalenderløsning som fungerer, og den kan fungere for alle. Løsningen er, som så ofte ellers, Google. Det har nå kommet et program, Google Calendar Sync, for å synkronisere Google kalendern med Outlook kalenderen. Synkroniseringen skjer automatisk. De maskiner jeg bruker er alle satt opp til å synkronisere mot min Google-kalender. Dermed har jeg omsider oppdaterte Outlook-kalendre på alle PCer jeg bruker, i tillegg til å ha kalenderen på web og på mobiltelefonen.

I tillegg kan jeg gi de jeg måtte ønske tilgang til min Google-kalender, slik at de som har et legitimt behov for å kunne vite hvor jeg er eller hva slags planer jeg har kan se min kalender på nett.

Kultur, Media, Musikk, Opphavsrett

Om deling og stjeling

6 Comments

Nettkopistene, de som ulovlig gjør tilgjengelig og skaffer seg urettmessig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale via nettkopieringstjenester (“fildeling”) forsvarer seg gjerne med at de ikke bedriver noen form for tyveri. Det er et forsøk på å hvitvaske egen samvittighet, omtrent på linje med svindlere som hevder at de bare bedrar forsikringsselskaper, banker og andre rike institusjoner, ikke vanlige folk. Og det er et forsøk på å vinne opinionen.

Hvis man skal se strengt juridisk på dette rammes ikke ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av tyveribestemmelsen i straffelovens § 257. Men det blir som å insistere på at den som laster ned musikk fra iTunes, Musikkonline og andre tilsvarende tjenester ikke kjøper musikken, fordi den avtale som da inngås strengt tatt ikke er en kjøpsavtale. (Den som vil ha begrunnelsen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å fortape seg i slike juridiske spissfindigheter i en diskusjon om ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulovlig tilegner seg og gir videre verdier som tilhører andre. Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bruker betegnelsen tyveri i mange sammenhenger. I det siste har det f.eks. vært skrevet en del om identitetstyverier. Det er selvfølgelig ikke slik at den som stjeler en annens identitet kapper hodet av vedkommende person for å få med seg noe fysisk hvor identiteten kanskje sitter. Man tilegner seg informasjon som misbrukes til ulike bedragerske transaksjoner. Men vi kaller det identitetstyveri og lever greit med det, selv om disse handlingene er mye lenger fra det egentlige tyveriet enn det som nettkopistene driver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjennetegner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg forteller verden at det er fritt fram å forsyne seg av sauer på sommerbeite i fjellet, av fruten på trærne i Hardanger eller av byggematerialer på en byggeplass, da bedriver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tanker eller min musikk med andre som måtte være interessert i å høre på. Men å si til all verden at de kan kopiere andres musikk og å legge forholdene til rette for at andre skal kunne kopiere musikken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på epleslang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan alltid diskutere valg av ord. Men ulovlig nettkopiering har langt mer til felles med simpelt tyveri enn med deling.

Languedoc, Opphavsrett, Språk, Ymse

Nettsidene lastes raskere

Leave a comment

I det siste har det vært problemer med at mine nettsider (ikke bloggen) har blitt lastet ned tregt, eller bare halvveis. Det har skyldtes en kombinasjon av stor trafikk og ressurskrevende sider. Det siste har nok vært hovedgrunnen.

Jeg har ryddet opp i noen overflødige css-filer, og i alle fall så langt jeg har testet synes det nå som sidene lastes raskere og ikke minst fullstendig.

Digitale medier, Musikk, Ytringsfrihet

Sensurert musikk i Mozart og Madonna

2 Comments

Programmet “Mozart og Madonna” i NRK P2 har sensur som ukens tema. Her kan vi vente å få høre mye av den musikken som av ulike grunner har blitt forbudt å spille, ikke minst forbudt i NRK selv.

Nå skrives dette mens det ennå er noen minutter til første sending går på lufta, så om programmet innfrir vet jeg ikke. Men det bør bli interessant å kunne låne øret til denne koblingen mellom musikk og sensur.

“Mozart og Madonna” sendes hver ukedag mellom kl. 09.03 og 10.00. Mange har andre ting å gjøre på dette tidspunktet. Men programmet er tilgjengelig som podast. Gå  hit for å abonnere i iTunes eller her for RSS-feed.

Languedoc, Reise

Ryanair driter seg ut

1 Comment

Ryanair vurderer å innføre gebyr på toalettbesøk. For et knapt år siden ble dette lansert som, eller i alle fall oppfattet som en aprilspøk, siden en pressemelding om dette ble sendt ut 1. april. Men nå er det visst alvor. Kanskje var aprilspøken egentlig en prøvefis.

Ryanair er rutebuss med vinger. Man får det man betaler for. Likevel er det grenser for hva de kan finne på for å kreve all verdens ekstrabetaling av sine kunder, etter først å markedsføre seg som lavprisselskap. Her er noen av Ryanairs kostnadsfeller:

Man må betale gebyr om man ikke bestiller billett via Internett.  De har gått til krig mot reisebyråer og kansellerer (etter min mening helt urettmessig) billetter som ikke er bestilt direkte fra Ryanair. Gotogate er en av de som har blitt rammet. Jeg tror ikke på Ryanairs begrunnelse. De vil nok gjøre det vanskeligere for folk å sammenligne deres reelle priser med andre.

Hvis man vil ha med innsjekket bagasje må det være bestilt på forhånd. De tar seg grovt betalt om man ikke har bestilt plass til kofferten – da kofferten fort komme til å koste mer enn selve billetten. Og Ryanair tillater bare 15 kg, mens det vanlige er 20 kg innsjekket bagasje eller mer. Ryanair tillater ikke at to personer som reiser sammen veier inn bagasjen sammen. Hvis en har 7 kg og den andre 20, er det bare å betale for fem kilo overvekt. Og Ryanair vet å ta seg godt betalt av de som har med for mye.

De har innført innsjekkingsgebyrer, og vil når avvikle all manuell innsjekking.

Nylig skjerpet de inn reglene for håndbagasje, og måten det er gjort på viser at dette er noe de gjøre for å kunne kreve ekstra penger av passasjerer som tror Ryanair har samme praksis som andre selskaper. Først ville de ha folk til å reise med bare håndbagasje, og påsto at deres håndbagasjeregler var generøse. så vil de “bøtlegge” folk som følger oppfordringen. 30 Euro koster det med en pose for mye. Og for å virkelig å understreke at dette er noe man gjør for å tyne penger av folk og ikke for å begrense bagasjen, sier de at

“de som nekter å betale eller legger igjen bagasjen, vil bli nektet å fly med Ryanair.”

Ryanair har fått Forbrukerombudet på nakken for villedende prisangivelser og har  blitt pålagt å slutte med sine påstander om at de er billigst – så lenge de ikke er i stand til å dokumentere at dette faktisk er tilfellet. Omsider har Ryanair bestemt seg for å rette seg etter pålegget. Men pr i dag står fortsatt denne “garantien” på Ryanairs nettsider.

Fra før vet vi at Ryanir konsekvent driver villedende markedsføring når det gjelder angivelse av steder de flyr til. De kaller f.eks. Sandefjord Lufthavn Torp for Oslo (Torp), for å lure folk til å tro at de kommer til Oslo. Akkurat som de kaller Hahn for Frankfurt Hahn, Girona for Barcelona, osv.  (Vi har hatt besøkende som trodde de hadde funnet et rimelig fly til Oslo, og først da de satt på flybussen oppdaget at de var langt fra Oslo og ikke hadde noen mulighet til å rekke sin avtale.)

Jeg skal ikke si aldri mer Ryanair. Når Ryanair er det eneste selskapet som har direkterute mellom Norge og “min” del av Frankrike (dog bare sommerrute) er det et praktisk og som regel billig alternativ (jeg har reist en del ganger Sandefjord – Marseille med Ryanair). Jeg bruker Ryanair bare i mangel av alternativer. Min kundelojalitet har vært liten, og med deres siste fremstøt går den rett i dass.

Men det er nå en gang slik at man kan ta betalt for å gå inn på et toalett. Man kan ikke holde folk innelåst til de har betalt for å komme ut. Alle toaletter med myntpåkast fungerer slik at man kan gå inn uten å betale hvis bare ikke døra smekkes igjen mellom hver besøkende. Og siden det som regel er kø foran flytoaletter vil vel ikke døra bli smekket igjen så veldig ofte.

Man får det man betaler for. Når et selskap gjør sitt ytterste for å profilere seg som et drittselskap bør man vel ikke bli så overrasket over at de tar gebyr for dritten også.

Opphavsrett, UiO/Universitetspolitikk

Er det frelse i Open Access?

3 Comments

Open Access er en ny trosretning når det gjelder vitenskapelig publisering med en del evangelister og mange tilhengere. Forskningens frelse ligger i at alt skal være tilgjengelig for alle på internett, og selvfølgelig gratis. Og som så ofte ved slike vekkelser er misjonærene ute med pekefingere og sier “du skal …” eller “du skal ikke …” Kritisk refleksjon og åpenhet for nyanser og avvikende synspunkter har aldri vært fremtredende i slike vekkelsesbevegelser.

Grovt sett kan vi skille forskningsverden i to sektorer. Vi har på den ene side den offentlige forskningen som skjer ved universiteter og høyskoler, forskningsintituttter osv.  I tillegg har vi bedriftenes egen forskning, som har til mål å legge grunnlaget for nye og forbedrede produkter, og som skal sikre bedriftens konkurransekraft i morgendagens marked. Det er mange forbindelser mellom de to og bildet er langt mer nyansert enn det jeg her beskriver. Men en forskjell er at forskere i den første gruppen gjør sine resultater kjent for alle, i den siste håndteres forskningsresultater som bedriftshemmeligheter. Det er den første gruppen jeg er opptatt av i det følgende.

Alle forskere ønsker at deres resultater skal bli kjent og at deres publikasjoner skal bli lest og sitert. Det som kan bidra til å gjøre forskningen kjent er i forskernes interesse. Men det er også viktig at forskningen blir kjent og artiklene lest av de man ønsker å nå. At noe er fritt tilgjenglig på nett betyr ikke at det blir lest, og i alle fall ikke at det leses av viktige lesere. Man må inn i de kanaler som når fram til målgruppen. Universitetet i Oslo har et arkiv som liksom skal gjøre tilgjengelig forskning – DUO. Men jeg tror ikke noen leter der for å finne interessant forskning fra UiO. Hvis man leter finner man i all hovedsak hoved- og masteroppgaver fra enkelte fagmiljøer, og det var kanskje ikke det man ventet å finne hvis man lette etter forskning. At ens artikler finnes i en slik base betyr lite eller ingen ting i forhold til å nå ut til forskersamfunnet.

Continue reading Er det frelse i Open Access? →

Opphavsrett

Trenger vi dagens plateselskaper?

9 Comments

I skyggen av Pirate Bay saken er det grunn til å spørre om vi egentlig trenger dagens plateselskaper. Eller kanskje noe mer nyansert: Hva slags musikkproduksjons- og distribusjonsselskaper trenger vi?

Men før jeg går inn i dette, vil jeg slå fast følgende: Det koster penger å produsere musikk (og film, litteratur osv). De som utvikler slikt innhold skal selvfølgelig få betalt for dette med mindre de selv velger å stille det de har laget gratis til disposisjon. De som skaper innhold forsøker som best de kan å tjene penger ved å tilby sine produkter og tjenester i et marked. De som vil ha det de tilbyr skal selvfølgelig betale for dette. Jeg har null sympati for snylterne som som hevder å ha “rett” til å stjele andres verker via ulovlige fjernkopieringstjenester. Jeg har like lite sympati for de som driver “heleritjenester” av typen Pirate Bay.

Allerede betegnelsen “plateselskap” indikerer at dette er noe som har det meste av sin fremtid bak seg. Det går neppe så mange år før plater som fysisk format er borte. Kanskje vil vinylen overleve for entusiaster, men det store volumet av digitalt lagret musikk vil bli formidlet via nett uten noen frakt av plastikkskiver. Vi må regne med store endringer i musikkdistribusjonen når de fysiske platene endelig må gi tapt for nettdistribusjonen.

Continue reading Trenger vi dagens plateselskaper? →

Opphavsrett

Går piratene på grunn?

1 Comment

I Stockholm tingsrett utkjempes nå et viktig slag om beskyttelse av opphavsmenns og utøvende kunstneres vern av sine verk og kunstneriske prestasjoner. Omsider har saken mot folkene bak Pirat Bay kommet i gang.

Jeg har null sympati med de som mener at man skal ha rett til å forsyne seg gratis av andres verk. Det er utrolig frekt å si til opphavsmenn at man ikke skal få lov til å gjøre sine verk tilgjengelig for andre på det vilkår at man betaler et vederlag, og at man ikke fritt kan gjøre dette tilgjengelig for andre. Når Unge Venstre har gjort seg til talsperson for dette har de gått i en fjortisfelle.

Det kan hende at noen faktisk har en ideologisk begrunnelse for det de gjøre, på linje med 1800-talls anarkisten Proudhon som hevdet at “eiendom er tyveri”. Men for de fleste stikker det nok ikke dypere enn at man ikke vil betale for noe man kan tuske til seg gratis, og de fleste bryr seg null om opphavsmenn og utøvere. Forsøk på begrunnelse er for de fleste ikke annet enn et forsøk på å hvitvaske sin litt dårlige samvittighet.

Det hersker ingen tvil om at det aller meste av det som gjøres tilgjengelig av musikk, film m.m. for fjernkopiering via nettet skjer uten opphavsmennenes samtykke og er dermed ulovlig.

Continue reading Går piratene på grunn? →

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.