Tag Archives: Akademisk frihet

Akademisk frihet og open access

En del “open access” akti­vis­ter gir seg ikke, og synes å vil­le tvin­ge viten­ska­pe­lig ansat­te til å leve etter deres ideo­lo­gi. Det må de selv­sagt mene. Men de bør i det mins­te for­hol­de seg til det folk fak­tisk mener og sier, ikke pådyt­te folk som ikke er enig med dem menin­ger de ald­re har hatt.

Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­kar Pål Mag­nus Lyk­kja synes å være den frems­te våpen­dra­ger i øye­blik­ket. Dis­ku­sjo­nen synes å ha fore­gått først og fremst på e-post­lis­ter for biblio­te­ka­rer. Jeg litt til­fel­dig kjent med den­ne dis­ku­sjo­nen for­di min kol­le­ga, pro­fes­sor Hel­ge Røn­ning og jeg skal ha bedre­vet det­te, i føl­ge Pål M. Lyk­kja i en e-post 31.08.2011:

Hel­ge Røn­ning og Olav Tor­vund har gjen­nom ei rek­kje artik­lar og blogg­pos­tar greidd å lure uni­ver­si­te­ta og Fors­ker­for­bun­det trill rundt med å få dei til å tru at aka­de­misk fri­dom er i kon­flikt med open access.”

Jeg sva­rer kun for meg selv, men Hel­ge Røn­ning og jeg er stort sett eni­ge om det grunn­leg­gen­de her. Jeg har ikke og har ald­ri hatt noe i mot open access, alt­så tids­skrif­ter hvor lese­re har gra­tis til­gang. En utvik­lig i ret­ning av OA-tids­skrif­ter er på man­ge måter posi­tiv. Det jeg er sterk mot­stan­der av er at noen skal tvin­ge fors­ke­re til å pub­li­se­re i OA-tids­skrif­ter. Hvis Pål M Lyk­kja ikke ser at det er to helt uli­ke tema­er, da har han et alvor­lig pro­blem. I til­legg kom­mer at deler av det vi ser under OA-para­ply­en har også enkel­te pro­ble­ma­tis­ke sider som OA-evan­ge­lis­te­ne har tendens til å over­se.

Con­ti­nue read­ing Aka­de­misk fri­het og open access

Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Et uni­ver­si­tet er en under­lig arbeids­plass. Vi som er viten­ska­pe­lig ansatt har en lov­be­stemt rett til innen­for vis­se ram­mer å kun­ne gjø­re som vi vil. Vi skal fors­ke og under­vi­se. Men innen­for ram­men av vår stil­ling kan vi selv vel­ge forsk­nings­tema og forsk­nings­me­to­de. Jeg kan ikke vel­ge å fors­ke på musikk­his­to­rie frem­for jus om jeg skul­le ha hatt lyst til å gjø­re det, så len­ge jeg er ansatt pro­fes­sor i retts­vi­ten­skap. Men hvil­ke juri­dis­ke emner jeg vel­ger å arbei­de med og hva slags meto­der jeg vil anven­de, det kan jeg vel­ge selv.

Om fler­tal­let av mine kol­le­ger og ledel­sen skul­le være uenig i mine fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger behø­ver jeg ikke bry meg om hva de måt­te mene. I min fri­het lig­ger også en plikt for ledel­sen til å sør­ge for at jeg jeg har rime­li­ge mulig­he­ter til å dri­ve forsk­ning ut fra mine egne fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger. Man kan ikke inn­skren­ke fri­he­ten ved å fra­ta fri­ten­ke­re mid­ler som er nød­ven­dig for å dri­ve forsk­nin­gen. Vi er ikke ansatt for å rea­li­se­re ledel­sens mål og har ingen plikt til å inn­ret­te oss etter ledel­sens fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger. Det er en natur­lig kon­se­kvens av at ingen byrå­krat og ingen poli­ti­ker vet bed­re enn de viten­ska­pe­lig ansat­te hvor de forsk­nings­mes­si­ge utford­rin­ger lig­ger og hva slags meto­der man bør vel­ge. Det kan selv­føl­ge­lig hen­de at man tar feil, men den som ikke våger å fei­le vil ald­ri våge seg på det nye og ukjen­te. Den som intet våger, intet vin­ner.

Con­ti­nue read­ing Aka­de­misk fri­het og var­som­het, byrå­kra­ti­se­ring og Ned­kvitne­sa­ken

Hvem skal bestemme hvor vi får publisere?

Jeg gjen­gir her en debatt om forsk­nings­pub­li­se­ring mel­lom forsk­nings­bi­blio­te­kar Kari­an­ne Ham­mer­strøm og under­teg­ne­de. Det vil si, jeg viser til Kari­an­ne Ham­mer­strøms inn­legg og gjen­gir mine egne. Jeg fore­trek­ker å respek­te­re opp­havs­ret­ten.

Kari­an­ne Ham­mer­strøm skrev inn­leg­get Forsk­ning til alle! Her tok hun bl.a. til orde for at pub­li­se­rings­pro­ses­sen for forsk­nings­re­sul­ta­ter i stør­re grad bør sty­res sen­tralt. Det­te er en opp­føl­ging av Petter Gottschal­ks inn­legg Pub­li­ser eller dø!, som sto i Aften­pos­ten 9. febru­ar 2009. Hen­nes cre­do er Open Access.

Selv har jeg intet i mot open access.  Men det er for meg en grunn­leg­gen­de del av den aka­de­mis­ke fri­het at det er fors­ke­ren selv som bestem­mer hvor han eller hun vil pub­li­se­re sine resul­ta­ter. Det­te skal ikke sty­res av forsk­nings­by­rå­kra­ter, biblio­te­ka­rer eller and­re. I til­legg til det prin­si­pi­ell er det min over­be­vis­ning at den enkel­te fors­ker selv vet best hvil­ke pub­li­ka­sjo­ner som best når aktu­ell mål­grup­pe for akku­rat den artik­ke­len. Ingen byrå­krat vet det bed­re enn fors­ke­ren selv, bl.a. for­di ingen forsk­nings­by­rå­krat føl­ger med i forks­nings­lit­te­ra­tu­ren på ved­kom­men­de fag­felt på sam­me måte som fors­ker­ne innen fel­tet. Jeg kan vel også leg­ge til at jeg ald­ri har kun­net for­dra folk som hev­der å vite bed­re enn meg hva som er til mitt eget bes­te.

Jeg skrev der­for et svar til Kari­an­ne Ham­mer­strøm, som sto i Aften­pos­ten 6. april. (Det var ikke jeg som svar­te sent, det var Aften­pos­ten som lot det lig­ge len­ge). Her skrev jeg føl­gen­de, under over­skrif­ten Fri­het, ikke sty­ring.:

Con­ti­nue read­ing Hvem skal bestem­me hvor vi får pub­li­se­re?

Nasjonal rettighetspolitikk

Den­ne kom­men­ta­ren er tryk­ket i Fors­ker­fo­rum nr. 7/2008.

I Fors­ker­fo­rum 6/08 hev­der under­di­rek­tør Kris­tel M. Skor­ge ved Uni­ver­si­te­tet i Stav­an­ger at mye av inn­hol­det i doku­men­tet «Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk­for Nor­ges uni­ver­si­te­ter» har vært etab­lert prak­sis i f lere år og at det ikke er kon­tro­ver­si­elt. Det er en sann­het med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner.

Mine kom­men­ta­rer knyt­tet seg til nota­tet «Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk…», et notat som duk­ket opp fra intet. Hel­dig­vis synes ikke prak­sis å være så ille som nota­tet. Det er så vidt jeg vet bare NTNU som har ved­tatt doku­men­tet, og også der kom saken opp på nytt og et for­slag fra rek­to­ra­tet ble for­kas­tet i et styre­møte 12. juni. Man kan spør­re om det i det hele tatt er grunn til å ta på alvor et uda­tert doku­ment som ikke sier hvem som har utar­bei­det det, ikke hva slags man­dat man har hatt eller hvem som har gitt man­da­tet, og ikke om det er ved­tatt i et ansvar­lig organ. Slik doku­men­tet frem­står, kun­ne det like gjer­ne ha vært en kladd fra en til­fel­dig per­son. Men når doku­men­tet blir pre­sen­tert for til­lits­valg­te og et uni­ver­si­tets­sty­re ved­tar det, da må også and­re ta det på alvor.
Con­ti­nue read­ing Nasjo­nal ret­tig­hets­po­li­tikk

Forsvar den akademiske frihet!

Admi­ni­stre­ren­de direk­tør og forsk­nings­di­rek­tø­ren ved Apo­forsk sier opp i pro­test mot eier­nes over­sty­ring. I Norsk Fra­maceu­tisk Tids­skrift for­kla­rer de hvor­for. Saken har ut fra det som skri­ves i nevn­te artik­kel, ikke noen direk­te kob­ling med “ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter”. Men jeg ser det som utslag av den sam­me tanke­gan­gen som lig­ger bak øns­ket om at insti­tu­sjo­ne­ne skal over­ta alle ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter: Det er et vok­sen­de skikt av forsk­nings­by­rå­kra­ter som til­ra­ner seg makt og som vil sty­re forsk­nin­gen.

Styre­le­de­ren, Gun­nar Elling­sen, sier til Aften­pos­ten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uav­hen­gig forsk­nings­in­sti­tu­sjon”. Når folk med sli­ke hold­nin­ger får makt i forsk­nings­sek­to­ren, da er det grunn til å slå alarm. Sli­ke hold­nin­ger tru­er forsk­nin­gen.

Det er nok et styk­ke igjen før uni­ver­si­te­te­ne kjø­res i grøf­ta slik man nå ser ved Apo­forsk. Men kur­sen er feil. Vi må for­sva­re vår aka­de­mis­ke fri­het. Vi skal selv kun­ne vel­ge forsk­nings­te­ma­er og vi skal kun­ne pub­li­se­re det vi vil hvor vi vil uten at byrå­kra­te­ne skal kun­ne leg­ge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle ret­tig­he­ter. Det er den aka­de­mis­ke fri­het som gjør det verdt å være ved et uni­ver­si­tet.

For­svin­ner den aka­de­mis­ke fri­het for­svin­ner også grun­nen til å arbei­de ved et uni­ver­si­tet.