Tag Archives: Doping

Dopingspekulasjoner nok en gang

Jonas Vingegaard og Tadej Pogacars prestasjoner under årets Tour de France har igjen ført til spekulasjoner om doping. Det er forståelig, noe rytterne også er enige i. Men det blir ganske håpløst “Når man blir skyldig til det motsatte er bevist”, som Magnus Krogsæter Aarre skriver i en kommentar hos TV2. Det er symptomatisk at når nivået heves i friidrett med nye rekorder, da jubles det over fremgang og det skrives om en ny æra. Særlig blir det slik når det er norske nordmenn fra Norge som bidrar til rekordene. Friidrett har også en skitten dopingfortid, uten at jeg skal beskylde noen av de utøvere som omtales i VGs kommentar for å være dopet. Jeg tror det har skjedd en langt sterkere teknologisk utvikling innen sykkel enn innen friidrett, som kan forklare resultatforbedringer. De tekniske forbedringer i friidrett kan vel stort sett begrenses til muligens bedre sko, og kanskje litt bedre banedekke.

Jeg tviler på at de som har hevdet seg i årets Tour de France har tatt ulovlige midler. En forklaring på de gode prestasjonene er bedre trening, bedre kosthold og bedre teknologi. Bedre trening og kosthold vil gjelde alle idretter. Mye av dette blir basert på den ganske usikre kilden egen hukommelse. I løpet av en etappe kan syklistene forbrenne så mye som 6-8 000 kalorier, og det er vanskelig å få i seg nok næring i løpet av de dagene rittet pågår. Ikke minst når man må få i seg mye av den næringen mens man sykler. Syklistene kan ikke gjøre som de som drar på lange ekspedisjoner som til syd- eller nordpolen, hvor folk spiser seg opp for å ha fettreserver som de kan tære på underveis. Det er slutt på de tider hvor man bare stappet i seg flest mulig karbohydrater, selv om karbohydrater kan være utmeket “drivstoff” under slike anstrengelser. I dag har lagene egne kokker som sørger for variert kost som er riktig sammensatt, og ikke minst er så delikat å velsmakende at rytterne orker å spise (nesten) så mye som er nødvendig. Thor Hushovd sier:

“Da jeg begynte i Crédit Agricole, drakk vi enten vann eller rød husholdningssaft.”

Akkurat det synes jeg virker litt merkelig. Om min hukommelse ikke har sviktet helt, fantes det sportsdrikk før denne perioden. Den har sikkert blitt utviklet videre siden den gang, men var sikkert bedre enn vann og rød husholdningssaft. Selv drikker jeg stort sett vann når jeg er på sykkeltur. Men jeg sykler kort og langsomt sammenlignet med hva disse syklistene gjør. Og jeg har nok av fettreserver som det bare er fint om jeg kan tære litt på.

Det er ikke mange år siden vi begynte å se at syklistene nesten umiddelbart etter målgang setter seg på traineren for å sykle seg ned, slik at de lettere får melkesyre og andre slaggstoffer ut av kroppen — som gir bedre restitusjon. Dette kan bety mye når man skal ut på en ny etappe dagen etter. Jeg kan ikke mye om dette. Men jeg tror det har større betydning i et etapperitt hvor man skal ut og sykle neste dag, og i f.eks. skøytemesterskap hvor man tradisjonelt har gått to løp lørdag og to løp søndag. Når det går flere dager eller kanskje uker til neste viktige konkurranse, har man bedre tid til restitusjon.

Så litt om teknologi. TV2s sykkelteam flere ganger nevnt at Alexander Kristoff sykler med en hjelm som er litt mer aerodynamisk enn andre sykkelhjelmer, som visstnok skal gjøre at han kan spare en watt eller to. Det kan høres lite ut. Men når man sykler 5-6 timer kan slikt bety at man kanskje sitter igjen med det lille ekstra når spurten kommer eller opp den siste, avgjørende bakken. Syklene har blit mer aerodynamiske og det har sannsynligvis også de klærne de bruker. Også dette kan spare noen watt, om vi skal tro tester av slike sykler. Fortsatt er det personen som sitter på sykkelen som gir størst luftmotstand. De trener på å finne mer aerodynamiske sittestillinger med bl.a. tester i vindtunnel. Man må sikkert finne en sittestilling som er et best mulig kompromiss mellom aerodynamikk og å få effekt ned i pedalene. Det er slikt en transport-, tur- og mosjonssyklist som meg ikke tenker på.

Gir, hjul og bremser har blitt videreutviklet. Det vil bli for langt å gå gjennom tekniske forbedringer av syklene, så det lar jeg ligge.

Alle rytterne sykler med kraft(watt)måler i tillegg til pulsmåler, måler for pedalfrekvens, osv. De kan kontrollere at de ikke presser seg for mye. Teknologien ble introdusert på slutten av 1980-tallet. En klar forbedring kom med trådløse wattmålere i 2009. En ting er teknologien, dingsene og dataene. Man må lære seg å utnytte dem effektivt, både i trening og konkurranse. Slikt tar gjerne tid, uten at jeg vet så mye om det. Det har ganske sikkert bidratt til å effektivisere både treningen og hvordan man kjører i konkurranser.

Jeg tror ikke at doping har vært mer vanlig i sykkel enn i andre idretter, selv om det har vært noen store skandaler. I dag tror jeg at sykkel på toppnivå er en av de renere idrettene, selv om jeg ikke vil påstå at doping ikke forekommer. Den store oppmerksomheten om sykkel og doping har ganske sikkert bidratt til at det er langt mindre nå enn før. Risikoen har blitt for stor. Det vil alltid være noen som vil prøve seg på juks i håp om ikke å bli tatt. Noen synes å være villige til å risikere alt for å vinne.

Det var ikke idretten selv som først avdekket dopingproblemene i sykkel. Det startet med den såkalte Festina-skandalen i 1998. Det var franske tollere som fant 250 flasker EPO og 400 ampuller med andre tvilsomme stoffer i lagbilen til Festina, da den krysset grensen fra Belgia til Frankrike. Doping var straffbart i Frankrike, slik at både politi og tollvesen kunne slå til. Fra da ble det risikabelt for lagene å krysse landegrenser, i alle fall inn til Frankrike. Testregimet ble strengere og testmetodene ble utviklet, ikke minst i Frankrike. En gang klaget noen ledere i sykkellag over at den franske dopingkontrollen ikke på forhånd opplyste hvilke stoffer de ville teste for, slik at noen ryttere fikk ubehagelige overraskelser ved at de testet positivt på stoffer som de trodde det ikke var mulig å oppdage i dopingkontroller. For hvert nytt Tour de France virket det som om testmetodene var videreutviklet, slik at de også testet for stoffer som man tidligere hadde trodd ikke ville bli avslørt i slike tester.

Bedre testing under Tour de France er den mest nærliggende forklaringen på at enkelte syklister som gjorde det godt i f.eks. Giro d’Ialia eller Vuelta d’Espagna uten å bli tatt for doping, ble tatt om de syklet Tour de France. Et eksempel var Riccardo Riccò. Han hadde hevdet seg i Giro d’Italia i 2008 ved å vinne to fjelletapper, vinne ungdomstrøyen og ved å bli nr 2 sammenlagt. En drøy måned etterpå ble han tatt for doping i Tour de France. De som vil kan tro at han ikke var dopet også i Giro d’Italia, selv om han ikke testet positivt der. De som vil prøve seg bør i alle fall ikke sykle Tour de France.

Dopingprøver blir oppbevart og kan testes på nytt når man får bedre testmetoder. Alle skal vite at det man kanskje kan slippe unna med i dag, kan innhente dem i fremtiden. Juksere skal ikke føle seg trygge. Jeg vet ikke hvor gamle dopingprøver som er lagret. Det er uansett ikke så veldig interessant å grave fram gammel dritt fra den gang doping var veldig utbredt. Kanskje kan man fjerne en doper fra resultatlisene, slik at en annen doper rykker opp.

Jeg velger å tro, men vet ikke at doping i dag er mer utbredt i andre idretter enn i sykkel. Veien tilbake for dopingtatte utøvere synes å være enklere for utøvere i individuelle idretter som f.eks. friidrett, enn i en lagidrett som sykkel. De gangene jeg ser på friidrett på toppnivå, synes jeg det er påfallende mange som har vært utestengt for doping, men som har kommet tilbake. Saken med Tobi Amusan er et illustrerende eksempel. Hun har så vidt jeg har forstått ikke testet positivt, “bare” unndratt seg kontroll ved ikke å overholde plikten til å melde fra hvor hun er. Jeg er enig med Sondre Guttormsen: Man kan glemme å melde fra hvor man er én gang, men ikke tre.

De kjente skandalene, kombinert med at sykkel er en lagidrett, gjør at fallhøyden i sykkelsporten blir stor. For en dopingtatt syklist er det ikke “bare” å kvalifisere seg for nye konkurranser når utestengelsen er over. Hen må komme inn på et lag. Hvis Tobi Amusan hadde vært syklist tror jeg ikke noe topplag ville ha inngått kontrakt med henne, uansett hvilke resultater hun kunne vise til. Da ville veien tilbake i praksis vært stengt. Man kunne kanskje få plass i et lag på et lavere nivå, men det ville ikke være mulig å komme tilbake til toppen.

Tilfellet Michael Rasmussen i 2007 er interessant i denne sammenhengen. Han testet aldri positivt for doping, men har senere innrømmet doping. Han unnlot å melde fra om hvor han oppholdt seg i treningsperioder, muligens meldte han fra, men ga feil opplysninger — jeg husker ikke detaljene. UCI var klar over dette, men meldte verken fra til hans lag eller til Tour de France-arrangørene. Det siste tilfellet hvor de ikke fant ham på oppgitt sted var så kort tid før starten på Tour de France at det alene skulle ha gitt startnekt, uten at det nødvendigvis ville ha ført til dopingutestengelser utover dette. Likevel fikk han starte, etter det jeg forstår fordi UCI ikke hadde gitt beskjed til arrangøren eller laget. Han ledet Tour de France, men ble likevel kastet ut av rittet. Ikke av UCI og ikke av Tour de France-arrangørene, men av sitt lag Rabobank. Jeg tror dette var sterkt medvirkende til at Rabobank trakk seg som sykkelsponsor.

I dag må man regne med at sponsorene kan trekke seg umiddelbart om noen blir tatt for doping. Lagene har navn etter sponsorene, som i gode tider gir god eksponering. Men det gjør også fallhøyden større. Ingen sponsorer vil bli assosiert med doping.

Om en syklist blir tatt for doping er de ikke bare slutten på denne syklistens karriere. Det kan bety slutten for laget, og dermed slutt på karrieren for mange av de andre syklistene på dette laget. De blir stående uten lag og uten jobb. Tidligere rådet “omerta” i sykkelfeltet. Mange visste, men sa ikke noe. Hvis noen i dag vet at lagkamerater doper seg, tror jeg ikke de vil holde kjeft om det. De vil ikke risikere sin karriere for å skjerme en juksemaker på laget. Jeg vil tro at om noen blir tatt for doping, vil de andre syklistene på laget kunne fremme erstatningskrav mot doperen. At dette ikke har skjedd så langt, ser jeg som et tegn på at de andre visste hva som foregikk. Kanskje var de også redde for at det skulle bli avdekket at de selv også dopet seg.

Mitt inntrykk, men det er ikke noe jeg vet mye om, er at det i en del idretter knapt er dopingkontroller. Når vi ikke hører om doping i f.eks. fotball eller ishockey, er det fordi ingen er dopet eller fordi de ikke blir testet? Jeg vet ikke noe om eventuelle testprosedyrer i disse idrettene. Men det er en type spørsmål som bør stilles.

Generelt tror jeg at doping er mer utbredt på lavere nivå enn på toppnivå, ganske enkelt fordi det er mye mindre kontroller, om kontroller i det hele tatt. Konkurransen kan være like intens. I konkurranser i mosjonsidrett kan det være like viktig å slå kollegaen, naboen og ikke minst sjefen, som å vinne i en konkurranse på høyere nivå.

Når skal utledninger innse at vi er norske, mens de er utlendinger

Foto på toppen: Maria Torvund, fra Wikipedia, CC BY-SA 3.0. Som jeg pleier å gjøre når jeg vil ha bilde av noe jeg ikke har bilder av selv, bruker jeg Googles søkeverktøy for å søke etter bilder som er merket for gjenbruk. Jeg fant et bilde på Wikipedia, og oppdaget at det bildet jeg valgte var tatt av min niese Maria. Gøy!

FIS har bestemt seg for å anke den norske Johaug-avgjørelsen. Det er uhørt, og mange i Norge raser. Magne Lerø skriver dette i en kommentar:

“Valgerd Svarstad Haugland i Anitdoping-Norge og Linda Hofstad Helleland som nestleder i Wada bør protestere eller trekke seg. Staten kan ikke forsvare et system som fremmer hekseprosesser av uskyldige.”

Marit Bjørgen dediserte sin seier til sin dpoingutstengte venninne, og fikk kritikk fra svenskene. Finske langrennsutøvere reagerte mot at Theres Johaug sendte videohilsen til sine lagvenninner i Lahti. At de får en hilsen fra en uskyldig norsk utøver som har vært uhelding, er selvsagt helt OK. Men at en finsk langrennsløper forteller at Mika Myllelä var hans barndoms helt, det er selvsagt uhørt. Landslagssjef Vidar Løfshus forsøkte å ta en Trump, og si at alt var medias skyld — som om det var media som hadde testet positivt eller smurt kremen på Therese Johaugs lepper. Russeren Aleksej Petukhov mener det er urettferdig at han, som ikke har testet positivt, i praksis er utestengt minst like lenge som Johaug. Men han er jo utlending og russer, og da blir det som kjent et helt annet spørsmål.

Continue reading Når skal utledninger innse at vi er norske, mens de er utlendinger

Hvor lenge skal vi grave i gammel dop?

Doping_noPrøver tatt i Tour de France 1998 har blitt testet på nytt. Om jeg forstår det rett, ble de testet i 2004. I 1998 hadde man ikke tester som kunne avsløre EPO. Det hadde man i 2004. Først nå har resultatene blitt kjent. Man skal ha testet 60 prøver på nytt, og 44 skal ha vært positive på EPO.

Det første offeret var Laurent Jalabert. Han har hatt en høy TV-profil og er en meget dyktig kommentator. I år tok han pause fra France TV. Samtidig fortsatte visstnok den tidligere doptatte Richard Virenque å kommentere for Eurosport. Det er visst bedre for ettermælet å ha blitt tatt på fersken, fremfor å bli avslørt 15 år etterpå. (Det er feil når VeloNews skriver at Jalabert ble erstattet av Virenque. Laurent Jalabert ble erstattet av Cederic Vasseur.)

Continue reading Hvor lenge skal vi grave i gammel dop?

Dopavsløringer på hviledagen

TdF_100_logoDet er nærmest en tradisjon at det kommer dopingavsløringer på hviledagen i Tour de France.

Journalister har akkurat fått middagen på bordet når alarmen går, og de må løpe til en eller annen pressekonferanse med en utøver som bedyrer sin uskyld. Den første hviledagen fikk journalistene spise i fred. Men på den andre hviledagen, i går, ramlet det inn med dopingavsløringer:

  • Tyson Gay har testet positivt.
  • Asafa Powell har testet positivt.
  • Allison Randall har testet positivt.
  • Sherone Simpson har testet positivt.

Men vent litt: Det er jo ikke syklister som sykler i Tour de France! Hva har skjedd?

Continue reading Dopavsløringer på hviledagen

Doping igjen

Nå starter McDonald og Coca Cola-lekene, tidligere kjent som OL. Så langt er 11 friidrettsutøvere utestengt for doping. Det var ni som ble kjent onsdag. Dette kommer i tillegg til den marokkanske 1500-meterløperen Mariem Alaoui Selsouli og den franske hinderløperen Nour-Eddine Gezzar. Det er heller ikke så lenge siden tre russiske friidrettsutøvere utestengt for doping. Det er altså før det hele starter. Ingar Lerheim mener at vi vil se nye dopingavsløringer i OL og at vi vil se at nye tester avslører det som til nå ikke har blitt avslørt. Og innen jeg ble ferdig så kom den greske høydehopperen Dimitris Chondroukokis også på listen over dopingtate friidrettsutøver. Så dermed ble de 12 foreløpig. Og det er før det hele har startet. <edit>Jeg ser av artikkelen Kristoff refser norsk Tysse-hjelp at jeg har glemt syklisten Denis Galimzianov over de som er tatt før OL.</edit>

Mange av de som deltar i OL vil være tatt for doping tidligere. 1500-meterløperen Mariem Alaoui Selsouli har tidligere vært utestengt for EPO-bruk og risikerer livsvarig utestengelse. Ser man på sendinger fra friidrettsstevner får man inntrykk av at ganske mange har kommet tilbake etter å ha vært utestengt for doping.

Tour de France er over, og kanskje har vi en dopingsak. I tillegg til Frank Schlecks positive prøve ble den franske syklisten Remy Di Gregorio arrestert(!) for doping under Tour de France. Men om jeg har forstått det rett, så er dette en noe gammel sak som har vært etterforsket en stund, og som ikke har noe direkte å gjøre med Tour de France. Frank Shcleck testet positivt på et stoff som synes å være i en mellomposisjon. Det har ingen prestasjonsfremmende effekt, men kan brukes for å skjule andre stoffer og for å redusere vekten. Det fører ikke til automatisk suspensjon og bl.a. Kolobnev har tidligere blitt frifunnet etter å ha testet positivt for dette stoffet. Om jeg har forstått det rett kunne Frank Schleck etter reglene ha fortsatt touren. Også i dopingsaker er det mer eller mindre klare, og mer eller mindre alvorlige saker. Det er vel fordi det er varierende alvorlighetsgrad at reaksjonene varierer fra seks måneder til to års utstengelse for fire dopingtatte norske utøvere.

Continue reading Doping igjen

Contadors “matforgifning” — dårlig unnskyldning eller dårlig oversettelse?

I dag våknet jeg til den lite hyggelige nyheten at Tour de France-vinneren Alberto Contador var tatt for doping, og til en unnskyldning som er omtrent like dårlig som Trine Hattestads kylling (hun ble siden frikjent, B-prøven var visstnok negativ): Alberto Contador sier det var matforgiftning, om man skal tro NRK. Men det skal man kanskje ikke.

Jeg sjekke noen andre medier, bl.a. cyclingnews.com. Der skriver man om food or supplement contamination, og det er faktisk noe helt annet enn matforgifning. Matforgiftning forstår jeg som en tilstand hvor personen har blitt forgiftet av maten, og da ville man neppe ha kunnet sykle en monsteretappe opp til Tourmalet dagen etter. Food contamination, altså matforurensning, oppfatter jeg som at maten har vært forurenset — i denne sammenhengen at den har inneholdt noe som står på dopinglisten. Det gir et helt annet bilde og en mer troverdig forklaring. Continue reading Contadors “matforgifning” — dårlig unnskyldning eller dårlig oversettelse?

Doping II – etter EM i friidrett

Uken som gikk har jeg fulgt sånn halvveis med på EM i friidrett. Jeg skal ikke mene noe om prestasjoner, om Norge har grunn til å være fornøyd, eller noe slikt. Men det inntrykket jeg sitter igjen med er at i svært så mange av finalene deltok utøvere som har vært utestengt for doping.

NRKs kommentatorer har kommentert dette som om det er en selvfølgelig del av idrettsverden. “Han har kommet sterkt tilbake etter å ha vært utestengt for doping” var en type kommentar man kunne høre ganske ofte. Det var ingen kritiske kommentarer til at tidligere dopingtatte utøvere igjen får delta.

Det inntrykket jeg sitter igjen med er at i friidrett er doping fortsatt i alle fall nesten akseptert som en del av idretten. Det er selvfølglige kontroller. At noen blir tatt og kommer tilbake etter en utstengelse er visst bare “part of the game”.

Continue reading Doping II – etter EM i friidrett

Doping

Tour de France er over. Det har ikke vært positive dopingprøver under touren. Sykkelsporten ser omsider ut til å riste av seg dopingspøkelset, selv om kampen mot doping slett ikke er over.

Det internasjonale sykkelforbundet, UCI, har ikke noen ærerik historie i forhold til doping.  De viste lenge liten vilje. I 2007 hadde UCI ikke en gang informert laget Rabobank og heller ikke Tour de France at Michael Rasmussen hadde unnlatt å opplyse om hvor han oppholdt seg og unndratt seg dopingkontroll. Så kort tid før et ritt skulle det etter UCIs egne regler ha medført startnekt, selv om det ikke ble likestilt med positiv dopingprøve. Men de varslet ikke og lot ham starte. UCI kom med noen uttalelser om at det ville være en for streng reasjon å nekte ham start — altså at det ville være for strengt å følge UCIs egne regler som var helt klare på det punktet. Det var Rabobank som selv kastet han ut av rittet og laget mens han hadde den gule ledertrøyen. Men det ser ut som om UCI har skjerpet seg. Continue reading Doping