Jonas Vingegaard og Tadej Pogacars prestasjoner under årets Tour de France har igjen ført til spekulasjoner om doping. Det er forståelig, noe rytterne også er enige i. Men det blir ganske håpløst “Når man blir skyldig til det motsatte er bevist”, som Magnus Krogsæter Aarre skriver i en kommentar hos TV2. Det er symptomatisk at når nivået heves i friidrett med nye rekorder, da jubles det over fremgang og det skrives om en ny æra. Særlig blir det slik når det er norske nordmenn fra Norge som bidrar til rekordene. Friidrett har også en skitten dopingfortid, uten at jeg skal beskylde noen av de utøvere som omtales i VGs kommentar for å være dopet. Jeg tror det har skjedd en langt sterkere teknologisk utvikling innen sykkel enn innen friidrett, som kan forklare resultatforbedringer. De tekniske forbedringer i friidrett kan vel stort sett begrenses til muligens bedre sko, og kanskje litt bedre banedekke.
Jeg tviler på at de som har hevdet seg i årets Tour de France har tatt ulovlige midler. En forklaring på de gode prestasjonene er bedre trening, bedre kosthold og bedre teknologi. Bedre trening og kosthold vil gjelde alle idretter. Mye av dette blir basert på den ganske usikre kilden egen hukommelse. I løpet av en etappe kan syklistene forbrenne så mye som 6-8 000 kalorier, og det er vanskelig å få i seg nok næring i løpet av de dagene rittet pågår. Ikke minst når man må få i seg mye av den næringen mens man sykler. Syklistene kan ikke gjøre som de som drar på lange ekspedisjoner som til syd- eller nordpolen, hvor folk spiser seg opp for å ha fettreserver som de kan tære på underveis. Det er slutt på de tider hvor man bare stappet i seg flest mulig karbohydrater, selv om karbohydrater kan være utmeket “drivstoff” under slike anstrengelser. I dag har lagene egne kokker som sørger for variert kost som er riktig sammensatt, og ikke minst er så delikat å velsmakende at rytterne orker å spise (nesten) så mye som er nødvendig. Thor Hushovd sier:
“Da jeg begynte i Crédit Agricole, drakk vi enten vann eller rød husholdningssaft.”
Akkurat det synes jeg virker litt merkelig. Om min hukommelse ikke har sviktet helt, fantes det sportsdrikk før denne perioden. Den har sikkert blitt utviklet videre siden den gang, men var sikkert bedre enn vann og rød husholdningssaft. Selv drikker jeg stort sett vann når jeg er på sykkeltur. Men jeg sykler kort og langsomt sammenlignet med hva disse syklistene gjør. Og jeg har nok av fettreserver som det bare er fint om jeg kan tære litt på.
Det er ikke mange år siden vi begynte å se at syklistene nesten umiddelbart etter målgang setter seg på traineren for å sykle seg ned, slik at de lettere får melkesyre og andre slaggstoffer ut av kroppen — som gir bedre restitusjon. Dette kan bety mye når man skal ut på en ny etappe dagen etter. Jeg kan ikke mye om dette. Men jeg tror det har større betydning i et etapperitt hvor man skal ut og sykle neste dag, og i f.eks. skøytemesterskap hvor man tradisjonelt har gått to løp lørdag og to løp søndag. Når det går flere dager eller kanskje uker til neste viktige konkurranse, har man bedre tid til restitusjon.
Så litt om teknologi. TV2s sykkelteam flere ganger nevnt at Alexander Kristoff sykler med en hjelm som er litt mer aerodynamisk enn andre sykkelhjelmer, som visstnok skal gjøre at han kan spare en watt eller to. Det kan høres lite ut. Men når man sykler 5-6 timer kan slikt bety at man kanskje sitter igjen med det lille ekstra når spurten kommer eller opp den siste, avgjørende bakken. Syklene har blit mer aerodynamiske og det har sannsynligvis også de klærne de bruker. Også dette kan spare noen watt, om vi skal tro tester av slike sykler. Fortsatt er det personen som sitter på sykkelen som gir størst luftmotstand. De trener på å finne mer aerodynamiske sittestillinger med bl.a. tester i vindtunnel. Man må sikkert finne en sittestilling som er et best mulig kompromiss mellom aerodynamikk og å få effekt ned i pedalene. Det er slikt en transport-, tur- og mosjonssyklist som meg ikke tenker på.
Gir, hjul og bremser har blitt videreutviklet. Det vil bli for langt å gå gjennom tekniske forbedringer av syklene, så det lar jeg ligge.
Alle rytterne sykler med kraft(watt)måler i tillegg til pulsmåler, måler for pedalfrekvens, osv. De kan kontrollere at de ikke presser seg for mye. Teknologien ble introdusert på slutten av 1980-tallet. En klar forbedring kom med trådløse wattmålere i 2009. En ting er teknologien, dingsene og dataene. Man må lære seg å utnytte dem effektivt, både i trening og konkurranse. Slikt tar gjerne tid, uten at jeg vet så mye om det. Det har ganske sikkert bidratt til å effektivisere både treningen og hvordan man kjører i konkurranser.
Jeg tror ikke at doping har vært mer vanlig i sykkel enn i andre idretter, selv om det har vært noen store skandaler. I dag tror jeg at sykkel på toppnivå er en av de renere idrettene, selv om jeg ikke vil påstå at doping ikke forekommer. Den store oppmerksomheten om sykkel og doping har ganske sikkert bidratt til at det er langt mindre nå enn før. Risikoen har blitt for stor. Det vil alltid være noen som vil prøve seg på juks i håp om ikke å bli tatt. Noen synes å være villige til å risikere alt for å vinne.
Det var ikke idretten selv som først avdekket dopingproblemene i sykkel. Det startet med den såkalte Festina-skandalen i 1998. Det var franske tollere som fant 250 flasker EPO og 400 ampuller med andre tvilsomme stoffer i lagbilen til Festina, da den krysset grensen fra Belgia til Frankrike. Doping var straffbart i Frankrike, slik at både politi og tollvesen kunne slå til. Fra da ble det risikabelt for lagene å krysse landegrenser, i alle fall inn til Frankrike. Testregimet ble strengere og testmetodene ble utviklet, ikke minst i Frankrike. En gang klaget noen ledere i sykkellag over at den franske dopingkontrollen ikke på forhånd opplyste hvilke stoffer de ville teste for, slik at noen ryttere fikk ubehagelige overraskelser ved at de testet positivt på stoffer som de trodde det ikke var mulig å oppdage i dopingkontroller. For hvert nytt Tour de France virket det som om testmetodene var videreutviklet, slik at de også testet for stoffer som man tidligere hadde trodd ikke ville bli avslørt i slike tester.
Bedre testing under Tour de France er den mest nærliggende forklaringen på at enkelte syklister som gjorde det godt i f.eks. Giro d’Ialia eller Vuelta d’Espagna uten å bli tatt for doping, ble tatt om de syklet Tour de France. Et eksempel var Riccardo Riccò. Han hadde hevdet seg i Giro d’Italia i 2008 ved å vinne to fjelletapper, vinne ungdomstrøyen og ved å bli nr 2 sammenlagt. En drøy måned etterpå ble han tatt for doping i Tour de France. De som vil kan tro at han ikke var dopet også i Giro d’Italia, selv om han ikke testet positivt der. De som vil prøve seg bør i alle fall ikke sykle Tour de France.
Dopingprøver blir oppbevart og kan testes på nytt når man får bedre testmetoder. Alle skal vite at det man kanskje kan slippe unna med i dag, kan innhente dem i fremtiden. Juksere skal ikke føle seg trygge. Jeg vet ikke hvor gamle dopingprøver som er lagret. Det er uansett ikke så veldig interessant å grave fram gammel dritt fra den gang doping var veldig utbredt. Kanskje kan man fjerne en doper fra resultatlisene, slik at en annen doper rykker opp.
Jeg velger å tro, men vet ikke at doping i dag er mer utbredt i andre idretter enn i sykkel. Veien tilbake for dopingtatte utøvere synes å være enklere for utøvere i individuelle idretter som f.eks. friidrett, enn i en lagidrett som sykkel. De gangene jeg ser på friidrett på toppnivå, synes jeg det er påfallende mange som har vært utestengt for doping, men som har kommet tilbake. Saken med Tobi Amusan er et illustrerende eksempel. Hun har så vidt jeg har forstått ikke testet positivt, “bare” unndratt seg kontroll ved ikke å overholde plikten til å melde fra hvor hun er. Jeg er enig med Sondre Guttormsen: Man kan glemme å melde fra hvor man er én gang, men ikke tre.
De kjente skandalene, kombinert med at sykkel er en lagidrett, gjør at fallhøyden i sykkelsporten blir stor. For en dopingtatt syklist er det ikke “bare” å kvalifisere seg for nye konkurranser når utestengelsen er over. Hen må komme inn på et lag. Hvis Tobi Amusan hadde vært syklist tror jeg ikke noe topplag ville ha inngått kontrakt med henne, uansett hvilke resultater hun kunne vise til. Da ville veien tilbake i praksis vært stengt. Man kunne kanskje få plass i et lag på et lavere nivå, men det ville ikke være mulig å komme tilbake til toppen.
Tilfellet Michael Rasmussen i 2007 er interessant i denne sammenhengen. Han testet aldri positivt for doping, men har senere innrømmet doping. Han unnlot å melde fra om hvor han oppholdt seg i treningsperioder, muligens meldte han fra, men ga feil opplysninger — jeg husker ikke detaljene. UCI var klar over dette, men meldte verken fra til hans lag eller til Tour de France-arrangørene. Det siste tilfellet hvor de ikke fant ham på oppgitt sted var så kort tid før starten på Tour de France at det alene skulle ha gitt startnekt, uten at det nødvendigvis ville ha ført til dopingutestengelser utover dette. Likevel fikk han starte, etter det jeg forstår fordi UCI ikke hadde gitt beskjed til arrangøren eller laget. Han ledet Tour de France, men ble likevel kastet ut av rittet. Ikke av UCI og ikke av Tour de France-arrangørene, men av sitt lag Rabobank. Jeg tror dette var sterkt medvirkende til at Rabobank trakk seg som sykkelsponsor.
I dag må man regne med at sponsorene kan trekke seg umiddelbart om noen blir tatt for doping. Lagene har navn etter sponsorene, som i gode tider gir god eksponering. Men det gjør også fallhøyden større. Ingen sponsorer vil bli assosiert med doping.
Om en syklist blir tatt for doping er de ikke bare slutten på denne syklistens karriere. Det kan bety slutten for laget, og dermed slutt på karrieren for mange av de andre syklistene på dette laget. De blir stående uten lag og uten jobb. Tidligere rådet “omerta” i sykkelfeltet. Mange visste, men sa ikke noe. Hvis noen i dag vet at lagkamerater doper seg, tror jeg ikke de vil holde kjeft om det. De vil ikke risikere sin karriere for å skjerme en juksemaker på laget. Jeg vil tro at om noen blir tatt for doping, vil de andre syklistene på laget kunne fremme erstatningskrav mot doperen. At dette ikke har skjedd så langt, ser jeg som et tegn på at de andre visste hva som foregikk. Kanskje var de også redde for at det skulle bli avdekket at de selv også dopet seg.
Mitt inntrykk, men det er ikke noe jeg vet mye om, er at det i en del idretter knapt er dopingkontroller. Når vi ikke hører om doping i f.eks. fotball eller ishockey, er det fordi ingen er dopet eller fordi de ikke blir testet? Jeg vet ikke noe om eventuelle testprosedyrer i disse idrettene. Men det er en type spørsmål som bør stilles.
Generelt tror jeg at doping er mer utbredt på lavere nivå enn på toppnivå, ganske enkelt fordi det er mye mindre kontroller, om kontroller i det hele tatt. Konkurransen kan være like intens. I konkurranser i mosjonsidrett kan det være like viktig å slå kollegaen, naboen og ikke minst sjefen, som å vinne i en konkurranse på høyere nivå.
