Som jeg har omtalt før, har jeg sammen med Jens Måge og Tanu Priya Uteng skrevet boken “Den store el-bilbløffen”. Det har provosert noen, slik det gjerne gjør når man pirker i “hellige kyr”. I Dagsnytt 18 sa representanten for Elbilforeningen at boken er farlig. Anders Bjartnes skriver i Energi og klima at vi “sporer av debatten”. Det er en vanlig hersketeknikk: Man vil ikke diskutere realitetene, men vil heller debattere debatten — en debatt som nesten ikke finnes. Budskapet blir slik: Norsk elbilpolitikk er en suksess, den er en viktig, kanskje den viktigste veien mot “det grønne skiftet”. Den skal ikke debatteres, og i alle fall ikke kritiseres. Elbilpolitikken er motorveien til klimafrelse. Vårt svar til Anders Bjartnes er her.

Budskapet både fra politikere og “miljøorganisasjoner” har vært omtrent slik: Jo mer elbil vi kjører, desto mer klima- og miljøvennlig er vi. Selv om det ikke sies direkte, får man nesten et inntrykk av at elbilen er et mobilt anlegg for karbonfangst og lagring. Virkeligheten er selvfølgelig ikke slik. Men når målestokken på Norges “elbilsuksess” er hvor mange som kjører elbiler og hvor mye de kjører med disse elbilene, ikke klimaeffekten, da blir det politikken er en kjempesuksess. Det blir som når politikere forsøker å imøtegå kritikk ved å fortelle hvor mye penger de har brukt, uten å vise til eventuelle oppnådde resultater.

Det kan aldri bli bærekraftig å bruke en bil på to tonn eller mer for å transportere én person, uansett energibærer.