Tag Archives: Featured

Les vins du Tour de France 2022. 4. etappe: Dunkerque — Calais

Mag­nus Cort Nielsen er kon­gen av de dans­ke bjer­ge, og har tatt samt­li­ge seks klatre­po­eng som har vært delt ut til nå. Den førs­te etap­pen i Frank­ri­ke er en 171,5 km lang små­kupert etap­pe, med seks fjer­de­ka­tet­go­ri stig­nin­ger, hvi­ket betyr at det skal deles ut seks klatre­po­eng. Det betyr at ingen kan gå for­bi Mag­nus Cort Nielsen, men jeg vet ikke hva som blir resul­ta­tet om to har like man­ge poeng. Hvis Mag­nus Cort Nielsen kla­rer å ta minst et av dagens seks klatre­po­eng, vil han være sik­ret klatre­trøy­en i alle fall fram til tors­dag, for i mor­gen deles det ikke ut noen klatre­po­eng. Fre­dag møter ryt­ter­ne en mer reell klatre­ut­ford­ring, og da kan nok trøy­en kom­me sil å skif­te skuldre. 

Woet van Aert har blitt num­mer to på alle etap­pe­ne til nå, og det hol­der til å lede i sam­men­dra­get. Dagens etap­pen kan se ut som en typisk brudd­e­tap­pe, men jeg tvi­ler på at et brudd får gå såpass tid­lig i rit­tet. Vind kan kom­me til å spil­le en rol­le på dagens etap­pe. Men hvis vin­den ikke lager splitt i fel­tet, går det nok mot et spurt­opp­gjør i dag også. 

Jeg kom ved en tab­be til å syk­le fra Dun­ker­que til Calais i 2018. Men jeg syk­let kor­tes­te vei­en, som var 44 km, ikke sli­ke omvei­er som dagens etap­pe leg­ger opp til. Jeg var på kom­bi­nert inter­rail- og syk­kel­tur. Den­ne dagen var pla­nen å ta toget fra Ant­wer­pen til Calais, med noen avstik­ke­re under­veis. Jeg had­de bestilt hotell i Calais, i alle fall trod­de jeg at jeg had­de gjort det. Men det­te var Frank­ri­ke, og der er det sta­dig vekk noen som strei­ker. Det er man­ge kon­kur­re­ren­de fag­for­enin­ger. En gang strei­ker den ene, en annen gang strei­ker en annen. Den­ne dagen strei­ket loko­mo­tiv­fø­re­re, i alle fall noen av loko­mo­tiv­fø­rer­ne. De strei­ket mot høy­ere pen­sjons­al­der. De har, eller i alle fall had­de den gan­gen en pen­sjons­al­der på 50 år. Jeg antar, men vet ikke, at det er en pen­sjons­al­der fast­satt da loko­mo­ti­ve­ne var åpne damp­lo­ko­mo­ti­ver. Loko­mo­tiv­fø­rer­ne had­de en kull­fyrt damp­kje­le foran seg og kald trekk i ryg­gen. Ikke akku­rat et helse­brin­gen­de arbeids­mil­jø. Order sjå­før kom­mer fore­sten fra det frans­ke chauf­fer, som direk­ter betyr noe slikt som var­mer, eller det vi på norsk vil kal­le fyr­bø­ter. I dag er ikke loko­mo­tiv­fø­rer­yr­ket som det en gang var, men folk vil ikke gi slipp på sine pri­vi­le­gi­er, selv om grunn­la­get for at de i sin tid ble gitt, ikke len­ger er til stede.

Da jeg kom til Lil­le, var det toget jeg had­de plan­lagt å ta til Calais kan­sel­lert. Det skul­le gå et TGV-tog til Dun­ker­que litt sene­re, og enes­te mulig­het var å ta toget dit og syk­le der­fra til Calais. Noen, men langt fra alle TGV-tog tar med syk­ler. Jeg tror ikke det­te egent­lig tok med syk­ler. Men sli­ke tog stop­per ikke ofte. Hvis de had­de kas­tet meg av på førs­te sta­sjon, da vil­le det una­sett ha vært Dun­ker­que. Det gikk greit. Avbe­stil­lings­fris­ten for hotel­let var kl. 18, og den tiden var pas­sert. Da jeg ende­lig kom til hotel­let i Calais, vis­te det seg at de ikke had­de regist­rert noen bestil­ling. Om det var min eller deres feil, er jeg ikke sik­ker på. Sann­syn­lig­vis min. De had­de plass, så jeg fikk rom. Men hvis jeg had­de visst at jeg ikke had­de noen hotell­re­ser­va­sjon i Calais, da had­de jeg fun­net et hotell i Dun­ker­que og blitt der. 

Calais er det kon­ti­nen­ta­le ende­punk­tet for Euro­star-tun­ne­len mel­lom Frank­ri­ke og Eng­land. Vel­dig man­ge migran­ter sam­let seg i pro­vi­so­ris­ke lei­re i Calais, for å for­sø­ke å kom­me seg over til Eng­land. Selve tun­nel­inn­sla­get og den sis­te sta­sjo­nen før tunnelen,så ut som om det skul­le være et strengt avsper­ret, mili­tært område. 

Jeg er ikke opp­da­tert om hvor­dan situa­sjo­nen er i dag. Medie­ne kla­rer stort sett ikke å skri­ve om mer enn en flykt­nings­strøm om gan­gen, og i dag er det flykt­nin­ger fra Ukrai­na som får all oppmerksomhet. 

Men vi må fin­ne noe å drik­ke. Vi er i frans­ke Flan­dern. Det pro­du­se­res ikke vin, i alle fall ikke vin av inter­es­se i det­te områ­det. Klima­end­rin­ge­ne gjør at gren­sen for vin­pro­duk­sjon flyt­tes nord­over, og vi kan sta­dig lese om noen som har star­tet vin­pro­duk­sjon i områ­der hvor det tid­li­ge­re ikke ble pro­du­sert vin. Det er sik­kert noen som pro­du­se­rer vin også langs dagens etap­pe, men enn så len­ge er nok det kurio­si­te­ter som nep­pe sel­ges annet enn lokalt.

Vi er i et områ­de med en inter­es­sant øltra­di­sjon. 18. juli 2013 ved­tok det frans­ke Sena­tet å gi øl sta­tus som “patri­moi­ne cul­tu­rel, gastro­no­mi­que et pay­sa­ger proté­gé de la Fran­ce”, alt­så som en del av den beskyt­te­de kul­tu­rel­le, gastro­no­mis­ke og land­skaps­mes­si­ge kul­tur­arv i Frank­ri­ke. Hva som even­tu­elt er den prak­tis­ke kon­se­kvens av at ølbryg­ging har fått slik sta­tus, det vet jeg ikke.

For 100 år siden var det omtrent 2.000 bryg­ge­ri­er i områ­det. I dag er det 41 bryg­ge­ri­er. Orga­ni­sa­sjo­nen L’Echappée Biè­re orga­ni­se­rer tema­tu­rer om øl og gastro­no­mi i Nord-Frank­ri­ke og Belgia. 

Gren­ser er ikke sta­tis­ke, og i det­te områ­det har de skif­tet mye. Beteg­nel­se­ne Frank­ri­ke og fransk kom­mer fra fran­ker­ne, som var en ger­mansk befolk­nings­grup­pe. Det fran­kis­ke språ­ket var et ger­mansk språk, og det sies at dagens flamsk er det språk som er nær­mest det gam­le fran­kisk. Men her er jeg gan­k­se langt uten­for eget fagfelt.

I musikk­his­to­ri­en tok det tid før jeg opp­fat­tet hvor­for man­ge renes­sanse­kom­po­nis­ter som opp­rin­ne­lig kom fra det­te områ­det, ble beteg­net som bur­gun­dis­ke. For områ­det var len­ge en del av her­tug­døm­met Brugund.

Til tross for en rik øltra­di­sjon i regio­nen, har jeg ikke klart å fin­ne noe kjent bryg­ge­ri langs dagens etap­pe. De mest kjen­te bryg­ge­ri­ene lig­ger len­ger øst, hvor vi kom­mer de nes­te dage­ne. Det enes­te bryg­ge­ri­et jeg har fun­net er DK i Dun­ker­que, et hånd­verks­bryg­ge­ri. Men jeg kjen­ner ikke deres øl. Nav­net DK har ikke noe å gjø­re med at den førs­te etap­pen etter at Touren har vært i Dan­mark, star­ter her. De skri­ver at de valg­te noe som skul­le være lett å hus­ke, og det var de førs­te bok­sta­ve­ne fra inn­vi­el­sen av båte­ne. Men jeg har ikke klart å fin­ne ut noe om dis­se båte­ne. Jeg fun­der­te på om nav­net Dun­ker­que kun­ne være en form for sam­men­trek­ning av D’un Ker­que, og at Ker­que da skul­le være den båten de vis­te til. Men så langt jeg har klart å fin­ne ut noe, så kom­mer nav­net Duner­que fra neder­landsk, og betyr noe slikt som kir­ken i (sand)dynene.

Om noen skul­le føle seg vel tørs­te etter det­te, så kan jeg love mer øl, men fort­satt ikke vin, i morgen. 

Tour de France 2022

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Les vins du Tour de France 2022. 3.etappe: Vejle — Sønderborg

Fabio Jakob­sen er til­ba­ke blant de bes­te spur­ter­ne. Mag­nus Cort Nielsen har åpen­bart trent i de dans­ke fjel­le­ne, og tok samt­li­ge av dagens klatre­po­eng. Sven Erik Bystrøm impo­ner­te med offen­siv syk­ling, og ble beløn­net med den mest offen­si­ve syk­lis­ten. Side­vin­den kom ikke til å spil­le en avgjø­ren­de rol­le. Noen velt fikk betyd­ning for rekke­føl­gen i mål, men så len­ge de skjed­de innen­for 3 km fra mål, fikk de hel­dig­vis ingen betyd­ning for tiden.

Så er det klart for sis­te eap­pe i Dan­mark. Det er også en flat etap­pe, men også i dag skal det deles ut tre klatre­po­eng, så vi får se om Mag­nus Cort Nielsen har beholdt klatre­for­men. Vind kan også få betyd­ning på den­ne etap­pen, men det kan bli et nytt spurtoppgjør. 

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2022. 3.etappe: Vej­le — Søn­der­borg

Les vins du Tour de France 2022. 2. etappe: Roskilde — Nyborg

Det var regn i Køben­havn. Noen av ryt­ter­ne ble lurt av vær­mel­din­gen. Yves Lam­part var hel­dig med været. Han syk­let etter at vi had­de truk­ket oss til­ba­ke fra reg­net. Noen, f.eks. Geraint Tho­mas tap­te sekun­der som det kan bli vans­ke­lig å ta igjen.

Dagens etap­pe er 202,2 km lang og flat. Man har klart å fin­ne hele tre stig­nin­ger som er klas­si­fi­sert som fjer­de­ka­te­go­ri. Jeg har et inn­trykk av at dis­se er klas­si­fi­sert for at det skal bli mulig å dele ut en klatre­trøye etter den­ne etap­pen. På den sis­te, Kårup Strand­bak­ke, som man for anled­nin­gen har gitt det frans­ke nav­net Côte de Kårup Strand­bak­ke, skal syk­lis­te­ne over et fjell som er hele 83 meter over havet. De skal over Store­bælt­bro­en til Nyborg på Fyn. Det er selv­føl­ge­lig all­tid en mulig­het for side­vind over en slik bro som er nes­ten 20 km, noe som kan gi splitt i fel­tet. Dan­mark er ikke kjent for mot­bak­ker, men er kjent for mot­vind. Og det kan like godt være side­vind, mer eller mind­re hele vei­en. Blir det ikke side­vind og splitt, må vi reg­ne med et sam­let felt og masse­spurt i Nyborg.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2022. 2. etap­pe: Ros­kil­de — Nyborg

Les vins du Tour de France 2022. 1. etappe: København — tempo

Årets førs­te Tour-etap­pe er en 13 km tempo­etap­pe i Køben­havn. Jeg har ald­ri blitt helt klok på når en tempo­etap­pe skal reg­nes for pro­log, og når den blir for lang til det­te. Det er selv­føl­ge­lig “helt til­fel­dig” at jeg besø­ker en dansk venn den­ne hel­gen, og at jeg tar turen inn til Køben­havn på den­ne fre­da­gen. Sli­ke tempo­etap­per, sær­lig åpnings­etap­per, er mor­som­me å se live, men ofte gans­ke kje­de­li­ge å se på TV. Noen syk­ler for å vin­ne etap­pen og sik­re seg den gule trøy­en. Men etap­pen betyr lite i sam­men­dra­get, og det er ikke slik at det blir noen form for avgjø­rel­se til slutt. Jeg så åpnings­etap­pen da Giro d’I­ta­lia star­tet i Dan­mark i 2012. Det går så sykt fort, og det ser rik­tig skum­melt ut om man ser dem i en litt skarp sving. På TV får man ikke den sam­me opp­le­vel­sen av fart. Når det­te skri­ves har jeg ikke sett start­lis­ten. Jeg vil gjer­ne se de nors­ke, og noen av favo­rit­te­ne. Men jeg kom­mer ikke til å bli til slutt. Vi skal til Jyl­land etter etap­pen, og kan ikke ven­te til de sis­te er i mål.

Vær­mel­din­gen sier regn på slut­ten av dagen, og det kan bli “inter­esse­ant” for de som star­ter sist.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2022. 1. etap­pe: Køben­havn — tem­po

Les vins du Tour de France 2022. Innledning

Etap­pe­ne i årets Tour de Fran­ce er ikke plan­lagt av vin­en­tu­si­as­ter. De fles­te etap­pe­ne går uten­for områ­der hvor det pro­du­se­res vin, og det er ingen kla­re vin­e­tap­per. Men vi får se hva vi kla­rer å fin­ne. Årets Tour star­ter med tre etap­per i Dan­mark. Det pro­du­se­res noe vin i Dan­mark, men jeg har så langt ikke smakt dansk vin. Dansk øl, der­imot, har jeg druk­ket en del av. Så det vil nok bli mest øl på de tre førs­te etap­pe­ne. Det kom­mer det sann­syn­lig­vis også til å fort­set­te med når Touren flyt­ter seg til Frank­ri­ke, for i Nord-Frank­ri­ke, langs gren­sen mot Bel­gia er det hel­ler ikke mye vin å finne. 

Jeg har også et annet pro­blem, eller utford­ring om man vel­ger den opti­mis­tis­ke kon­su­lent­ver­sjo­nen: Jeg skri­ver det­te mens jeg er i Nor­ge, og det mes­te av min frans­ke vin­lit­te­ra­tur står i vår lei­lig­het i Frank­ri­ke. Så ikke bare vin­til­gan­gen, men også infor­ma­sjons­til­gan­gen er noe begren­set i år. 

Og jeg er sen med å pub­li­se­re den­ne kor­te innledningen. 

Tour de France 2022

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Så kom omsi­der den dom­men noen av oss har ven­tet på en stund, om VGs bruk av bil­der i sin omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Jeg fulg­te VGs artik­ler om advo­kat­fir­ma­et Rog­stad med stor inter­es­se. Det­te er VGs sam­le­side med dis­se artik­le­ne. Men jeg har ikke nå gått til­ba­ke til dis­se artik­le­ne for å se på den kon­kre­te bil­led­bru­ken. Det er også påfal­len­de at VG per i dag, 7. juni 2022, ikke har omtalt dom­men, i alle fall ikke på nettet. 

Det er et skil­le i ånds­verk­lo­ven mel­lom foto­gra­fis­ke verk som er beskyt­tet av opp­havs­rett, og foto­gra­fis­ke bil­der som har vern etter den sær­li­ge rege­len i åvl § 23. For at noe skal være et foto­gra­fisk verk, må det være “uttrykk for ori­gi­nal og indi­vi­du­ell ska­pen­de ånds­inn­sats”. Foto­kunst hand­ler om å fan­ge øye­blik­ket, når motiv, lys osv er det ret­te. Det gjel­der også por­tret­ter. Et vir­ke­lig godt por­trett kla­rer “å fan­ge sje­len” til den som blir poret­tert. Jeg er ikke i tvil om at Mor­ten Krog­volds por­tret­ter er foto­gra­fis­ke verk, selv om han sik­kert også har noen mind­re vel­lyk­ke­de bil­der som han ikke offent­lig­gjør. Men de sel­fi­ene folk til sta­dig­het tar, er ikke foto­gra­fis­ke verk. 

I prak­sis har skil­let liten betyd­ning. Et foto­gra­fisk bil­de er ver­net i foto­gra­fens leve­tid og 15 år etter utlø­pet av foto­gra­fens døds­år, men uan­sett minst 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble tatt. Hvis foto­gra­fen er ukjent, er det ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble laget. Et foto­gra­fisk verk er ver­net i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­res døds­år. Per i dag, 2022, vil foto­gra­fis­ke verk av foto­gra­fer som døde i 1951 eller tid­li­ge­re være fri. Foto­gra­fis­ke bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re vil være frie hvis de er tatt av foto­gra­fer som døde i 2006 eller tid­li­ge­re. Foto­gra­fen Ansel Adams døde i 1984. Hvis vi skul­le reg­ne hans bil­der som foto­gra­fis­ke bil­der og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re være frie. Reg­nes de som foto­gra­fis­ke verk vil de være ver­net fram til 1. janu­ar 2055. Han har sik­kert også tatt noen bil­der som ikke er vel­lyk­ket, men hol­der vi oss til hans offent­lig­gjor­te bil­der, er i alle fall ikke jeg i tvil om at det er foto­gra­fis­ke verk. Den frans­ke foto­gra­fen Henri Car­ti­er-Bres­son døde i 2004, alt­så for mer enn 15 år siden, så vi kan gjø­re den sam­me øvel­sen med ham. Hans bil­der er på en måte vans­ke­li­ge­re å plas­se­re, for han var en foto­graf som fikk “snap shots” til å bli stor kunst. Også hans offent­lig­gjor­te bil­der vil jeg anse som foto­gra­fis­ke verk.

De typis­ke por­tret­ter som bedrif­ter leg­ger ut som “presse­bil­der”, som en del av sin egen pre­sen­ta­sjon, vil stort sett være foto­gra­fis­ke bil­der. Når bil­de­ne er tatt av pro­fe­sjo­nel­le foto­gra­fer er det stort sett greit hånd­verk, men ikke noe mer. 

Et foto­gra­fisk verk vil, i mot­set­ning til et foto­gra­fisk bil­de, også være ver­net mot etter­gjø­ring (pla­giat). Det har nep­pe sær­lig betyd­ning for foto­gra­fi­er, i alle fall ikke for por­tret­ter. Hvis jeg skul­le for­sø­ke å etter­gjø­re Mor­ten Krog­volds por­tret­ter når jeg tar bil­der av per­soner, så vil­le jeg nep­pe lyk­kes. Jeg kan selv­føl­ge­lig vel­ge svart/hvitt, som han stort sett arbei­der med. Jeg kun­ne vel­ge å bru­ke film og ikke digi­talt kame­ra, even­tu­elt også en Has­sel­blad, om jeg had­de tatt meg råd til det. Men vir­ke­lig gode por­tret­ter hand­ler i stor grad om kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom foto­gra­fen og den por­tret­ter­te, og der er nok Mor­ten Krog­vold vel­dig mye bed­re enn meg. 

Gene­relt vil det være bort­kas­tet tid å vur­de­re om et foto­gra­fi er et foto­gra­fisk verk eller et foto­gra­fisk bil­de. Vi får ikke alle opp­lys­nin­ger i den aktu­el­le saken. Men hvis vi for­ut­set­ter at bil­de­ne ikke er tatt i 1971 eller tid­li­ge­re, av en foto­graf som døde i 2006 eller tid­li­ge­re, har det abso­lutt ingen betyd­ning i den­ne saken. Hvis man har brukt et gam­melt foto­gra­fi, som vil være fritt hvis det er et foto­gra­fisk bil­de, men ver­net hvis det er et foto­gra­fisk verk, kan det være et poeng. Men gene­relt er det bed­re å behand­le det som et foto­gra­fisk verk, frem­for å bru­ke tid og even­tu­elt pen­ger til å enga­sje­re en advo­kat for å vur­de­re vans­ke­li­ge grensespørsmål.

Men når vi først er inne på det­te: Opp­havs­rett, og alt­så vern for foto­gra­fis­ke verk er for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner og EU-direk­ti­ver. Jeg har nevnt Ansel Adams og Henri Car­ti­er-Bres­son. Hvis deres foto­gra­fi­er skal reg­nes som foto­gra­fis­ke verk, vil de være ver­net i Nor­ge etter Nor­ges for­plik­tel­ser etter inter­na­sjo­nal rett. Foto­gra­fis­ke bil­der er ikke regu­lert inter­na­sjo­nalt på til­sva­ren­de måte. Så om vi skul­le kom­me til at noen av de nevn­te foto­gra­fers bil­der er foto­gra­fis­ke bil­der, og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil de ikke være ver­net i Nor­ge, uten at jeg utdy­per begrun­nel­sen for det. Om ikke en dom­stol skul­le kom­me til å se bort fra at reg­le­ne ikke gjel­der uten­lands­ke foto­gra­fer, slik Høy­este­rett gjor­de når det gjaldt ret­ten til eget bil­de i saken HR-2009–2318‑A Andy Finch. Hel­ler ikke det går jeg nær­me­re inn i.

Høy­este­rett har kon­klu­dert med at VG ikke kun­ne bru­ke bil­de­ne i med­hold av den gene­rel­le sitat­re­ge­len i åvl § 29, men at de kun­ne bru­ke dem etter tvangs­li­sens­re­ge­len i åvl § 36 annet ledd. Uan­sett hvil­ket retts­grunn­lag man støt­ter seg på, så er resul­ta­tet at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne. Det spørs­må­let som gjen­står er om de må beta­le for bru­ken, eller ikke. Sitat­re­ge­len i åvl § 29 er en fri­bruks­re­gel, som bettyr at man ver­ken behø­ver å inn­hen­te sam­tyk­ke eller å beta­le veder­lag for bru­ken. Åvl § 36 annet ledd er en tvangs­li­sens­be­stem­mel­se, som betyr at man ikke tren­ger å inn­hen­te sam­tyk­ke, men må beta­le veder­lag for bruken.

For at man skal kun­ne site­re lov­lig etter åvl § 29 må det som site­res set­tes inn i en sam­men­heng. Det enk­le er at man skri­ver om det som site­res. Man kan ikke bru­ke et sitat som illust­ra­sjon eller blikk­fang. Men det­te er i seg selv et stort og vans­ke­lig tema, som jeg ikke skal gå ned i.

Adgan­gen til å site­re bil­der etter åvl § 29 er gans­ke sne­ver. Litt kort kan man si at en gjen­gi­vel­se av et helt bil­de ofte vil være mer enn hva som vil være til­latt etter sitat­re­ge­len, og gjen­gi­vel­se av utsnitt av bil­der kan være en kren­ken­de gjen­gi­vel­se som stri­der mot de ide­el­le ret­tig­he­ter etter åvl § 5. Det sis­te kan kan­skje modi­fi­se­res noe. Hvis man skal site­re i med­hold av åvl § 29 må det skje “i sam­svar med god skikk”. Et av ele­men­te­ne i den vur­de­rin­gen er at gjen­gi­vel­sen skal være lojal. I det lig­ger ikke at sen skal være snill og vel­vil­lig, men at den skal gi et dek­ken­de inn­s­trykk av det som site­res. Det kan nok ten­kes å være et områ­de mel­lom en gjen­gi­vel­se som kren­ker ide­el­le ret­tig­he­ter og det som er “i sam­svar med god skikk”, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. Men det fin­nes situa­sjo­ner hvor det må være greit å gjen­gi deler av bil­der. Jeg bru­ker gjer­ne Vebjørn Sand som eksem­pel. Han ertet en gang på seg kunst-Nor­ge ved å hev­de at moder­nis­tis­ke kunst­ne­re ikke er i stand til å teg­ne en hånd. Jeg tok noen utsnitt med hen­der fra noen av Vebjørn Sands bil­der, som en illust­ra­sjon av hvor­dan han selv maler hen­der. Det­te mener jeg vi kan gjø­re i med­hold av den gene­rel­le sitatregelen.

I den aktu­el­le saken har VG brukt bil­de­ne i sam­men­set­nin­ger, blant annet ved at man har satt por­tret­te­ne på dress­kled­de krop­per. Det kan set­tes et spørs­måls­tegn ved om det er lojal bruk av bil­de­ne, og om det kan ha betyd­ning for vur­de­rin­gen av om bru­ken var i sam­svar med god skikk, eller ikke.

Et spørs­mål som ret­ten ikke tar stil­ling til, og som det kun­ne ha vært inter­es­sant å få avklart, er bru­ken av såkal­te “presse­bil­der”. Da mener jeg bil­der som bedrif­ter, offent­li­ge insti­tu­sjo­ner mm gjør til­gjen­ge­lig for bruk i media, og alt­så ikke tra­di­sjo­nel­le presse­fo­to­gra­fi­er. I dom­mens avsnitt 88 gien­gis bl.a. føl­gen­de fra ting­ret­tens avgjø­rel­se, som har fått til­slut­ning fra lagmannsretten:

De er helt typis­ke eksemp­ler på sli­ke bil­der som advo­ka­ter bru­ker på egne nett­si­der for å pro­fi­le­re seg og firmaet.”

Det­te drøf­tes i til­knty­ning til spørs­må­let om kilde­an­gi­vel­se og navn­gi­vel­se av foto­gra­fen. Det spørs­må­let som ikke behand­les er hvor­vidt det å pub­li­se­re sli­ke bil­der som en del av bedrifts­pro­fi­le­rin­gen på net­tet, må anses som et impli­sitt sam­tyk­ke til å bru­ke bil­de­ne i pres­sen. Jeg mener at bli­der lagt ut på den­ne måten må media fritt kun­ne gjen­gi, basert på impli­sitt sam­tyk­ke. Da er det ver­ken nød­ven­dig å påbe­ro­pe seg sitat­re­ge­len i åvl § 29 eller tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. Sli­ke bil­der bør kun­ne bru­kes fritt, uten at det beta­les veder­lag. Bruk av sli­ke bil­der kan ikke være begren­set til bruk i sam­men­hen­ger som de som har gjort bil­de­ne til­gjen­ge­lig stil­ler seg posi­ti­ve til.

I den utstrek­ning jeg har vært med på sli­ke bil­der, har avta­len med foto­gra­fen vært at opp­drags­gi­ver har rett til fritt å gjen­gi bil­de­ne og til å gi and­re rett til å gjen­gi bil­de­ne. Jeg har ikke vært så involvert i selve avtale­inn­gå­el­sen at jeg kjen­ner detal­jer i den­ne, men jeg antar at en foto­graf da får betalt for å gi fra seg såpass omfat­ten­de rettigheter.

En opp­ha­ver har etter åvl § 5 krav på å bli navn­gitt, “slik som god skikk til­si­er såfremt navn­gi­vel­se er prak­tisk mulig”. Jeg kan vans­ke­lig ten­ke meg situa­sjo­ner hvor god skikk skul­le til­si at opp­ha­ver skal navn­gis, selv om navn­gi­vel­se ikke er prak­tisk mulig, men det spørs­må­let får lig­ge. Et mini­mums­vil­kår er at det er opp­gitt hvem foto­gra­fen er. Det er ikke all­tid opp­gitt når bil­der leg­ges ut som en del av en bedrifts­pre­sen­ta­sjon. Utgangs­punk­tet er at en opp­ha­ver ikke kan fra­skri­ve seg ret­ten til navn­gi­vel­se “med mind­re det gjel­der en bruk av ver­ket som er avgren­set etter art og omfang”. At man fra­skri­ver seg en slik rett når det gjel­der bestem­te bil­der, må lig­ge innen­for det man kan gjøre. 

I åvl § 25 annet ledd står bl.a. føl­gen­de om bruk av verk i med­hold av bestem­mel­se­ne i kapit­tel 3, som inklu­de­rer både sitat­be­stem­mel­sen og tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen for bruk i pressen:

Når et verk gjen­gis offent­lig etter reg­le­ne i det­te kapit­let, kan det skje i det omfang og i den skik­kel­se for­må­let kre­ver. Ver­kets karak­ter må ikke for­and­res eller for­rin­ges. Kil­den skal all­tid angis slik som god skikk tilsier.”

Kilde­an­gi­vel­se er noe mer enn navn­gi­vel­se. Hvis noen skul­le site­re noe jeg har skre­vet, er kra­vet om navn­gi­vel­se opp­fylt om man f.eks. skri­ver noe slik: “Olav Tor­vund skri­ver …”. Hvis man skal angi kil­den, da skal man ikke bare opp­gi at jeg har skre­vet det, men også hvor det er hen­tet fra. I dom­mens avsnitt 89 står det:

Kra­vet om kredi­te­ring kan imid­ler­tid ikke tol­kes så strengt at det vil mot­vir­ke under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk. Like fullt kun­ne VG i den­ne saken med for­del gått len­ger i å opp­gi hvor foto­gra­fi­ene er hen­tet fra, uten at det vil­le gått på bekost­ning av for­må­let med artiklene.”

Noe av det som etter min vur­de­ring er vik­tig i dom­men, er at Høy­este­rett sier at VGs omta­le må opp­fyl­le vil­kå­ret om “dags­hen­ding”. Høy­este­rett viser til prak­sis fra EU-dom­sto­len, og skri­ver i avsnitt 61:

Dom­sto­len tol­ker alt­så begre­pet «cur­rent event» slik at det er til­strek­ke­lig at repor­ta­sjen har all­menn nyhets­in­ter­es­se på det tids­punkt den pub­li­se­res. EU-dom­sto­len kre­ver her ikke at det skal være tids­nød knyt­tet til å inn­hen­te samtykke.”

Det­te åpner for at man kan gjen­gi bil­der i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd i under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk som ikke er knyt­tet til akut­te, ytre nyhets­hen­del­ser. Saker som VGs omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad blir en dags­hen­ding i det øye­blikk saken offent­lig­gjø­res og for­hol­de­ne avslø­res. Noe annet vil­le etter min vur­de­ring være en uak­sep­ta­bel inn­skren­king av ytrings- og pressefriheten. 

Her kan det leg­ges til at dagens medie­vir­ke­lig­het gjør at “dags­hen­ding” får en litt annen betyd­ning enn hva det had­de før. I papir­al­de­ren var gårs­da­gens avis i prak­sis gans­ke util­gjen­ge­lig his­to­rie alle­re­de dagen etter at den var utgitt. TV-nyhe­ter var borte når sen­din­gen var avslut­tet. Nå blir gårs­da­gens og fjor­årets “dags­hen­din­ger” lig­gen­de ute i alle fall i lang, om enn ikke evig tid. Som nevnt inn­led­nings­vis har VG en sam­le­side med dis­se artik­le­ne, inklu­dert de omstrid­te bildene.

I avsnitt 67 viser Høy­este­rett til Men­neske­retts­dom­sto­lens prak­sis, hvor det leg­ges vekt på om pub­li­se­rin­gen bidrar til den debatt av offent­lig inter­es­se. Uten å gå nær­me­re inn på det­te, kan det ikke være i tvil om at VGs avslø­rin­ger og omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad har skapt og bidratt til en debatt av bety­de­lig offent­lig interesse.

I avsnit­te­ne 92 og 93 drøf­tes for­hol­det til EMK artik­kel 10

(92) VG og parts­hjel­pe­ren har anført at veder­lags­kra­vet etter rege­len om dags­hen­din­ger i
§ 36 and­re ledd vil kun­ne ha en ned­kjø­len­de effekt ved at det leg­ger hind­rin­ger i vei­en for
medias dek­ning av saker av sam­funns­mes­sig betyd­ning – og der­ved kan kom­me i kon­flikt
med EMK artik­kel 10 om ret­ten til infor­ma­sjons- og ytringsfrihet.

(93) Til det­te skal jeg bemer­ke at tvangs­li­sen­sen er begrun­net i et bevisst lovgiverstandpunkt.”

VG har i sine anførs­ler, dom­men avsnitt 31, sagt at gjengs pris for sli­ke bil­der er 415 kr per bil­de. Det­te er ikke nær­me­re drøf­tet i dom­men. Van­lig fri­lans­sats for foto­gra­fi­er er på rundt 3000 kr per bil­de, så hvor tal­let 415 kr er hen­tet fra, vet jeg ikke. Men i alle fall for et medie­hus som VG vil det nep­pe vir­ke sær­lig ned­kjø­len­de om de må beta­le 415 kr per bil­de. For mind­re res­surs­ster­ke medi­er, kan det nok ha betydning. 

At det er et bevisst lov­gi­ver­stand­punkt, er ikke et tungt­vei­en­de argu­ment når det gjel­der for­hol­det til EMK. EMK set­ter gren­ser hva slags lover som kan ved­tas, og da er lov­gi­vers egne vur­de­rin­ger og valg ikke avgjørende. 

Avslut­nings­vis ven­der jeg til­ba­ke til åvl § 36, og gjen­gir dens førs­te og annet ledd:

Et verk som inn­går i en dags­hen­ding kan ved medias omta­le av dags­hen­din­gen gjen­gis i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betinger.

Også et offent­lig­gjort kunst­verk, offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk eller offent­lig­gjort film­verk som har til­knyt­ning til dags­hen­din­gen uten å inn­gå i den, kan på sam­me vil­kår som i førs­te ledd gjen­gis mot veder­lag. Det­te gjel­der ikke verk som er skapt i ervervs­virk­som­het med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i media.”

Hvis et verk inn­går i en dags­hen­ding, gir førs­te ledd en fri­bruks­be­stem­mel­se, mens and­re ledd gir en tvangs­li­sens. Da må dags­hen­din­gen knyt­te seg til ver­ket, eller even­tu­elt det foto­gra­fis­ke bil­det. Jeg bru­ker gjer­ne Odd Nerd­rum og Vebjørn Sand som eksemp­ler her. De er beg­ge flin­ke til å ska­pe medie­opp­merk­som­het rundt seg selv og sine bil­der, og det er man­ge til­fel­ler hvor nett­opp ver­ke­ne er sen­tra­le i dags­hen­din­gen. I den aktu­el­le saken var det advo­kat­fir­ma­ets virk­som­het og orga­ni­se­ring som utgjor­de dags­hen­din­gen, ikke bil­de­ne som var brukt til å illust­re­re artiklene. 

Men nå som Høy­este­rett har kom­met med sin dom om bil­led­bru­ken, da er bil­de­ne sen­tra­le i den­ne dags­hen­din­gen. Så ved omta­le av den­ne saken, vil bil­de­ne fritt kun­ne gjen­gis etter førs­te ledd, uten at det må beta­les vederlag.

Høy­este­rett har opp­he­vet lag­manns­ret­tens dom, som ga VG med hold og fri­fant dem for kra­vet fra advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Det betyr at saken må til­ba­ke til Bor­gar­ting lag­manns­rett, som må avsi ny dom basert på at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. De spørs­må­le­ne som står åpne er hvor mye VG må beta­le, og saks­om­kost­nin­ger. Jeg er ikke godt nok opp­da­tert når det gjel­der sivil­pro­sess til å si om VG også kan trek­ke inn “impli­sitt sam­tyk­ke”, hvis det tid­li­ge­re ikke har vært påberopt.

Noe av det jeg sær­lig rea­ger­te på da saken ver­ser­te ved lave­re dom­sto­ler, var kra­ve­nes stør­rel­se. For lag­manns­ret­ten krev­de advo­kat­fir­ma­et Rog­stad til sam­men 1,7 mill i erstat­ning og 360 000 i opp­reis­ning. De har basert seg på at det er 18 bil­der som er pub­li­sert 182 gan­ger, og har basert seg på 6 000 kr per bil­de. 6 000 kr er anta­ge­lig­vis basert på en fri­lans­sats på 3 000 kr per bil­de. Når de kom­mer til 6 000 kr per bil­de, er det sann­syn­lig­vis basert på at man etter åvl § 81 annet ledd kan kre­ve det dob­belte av rime­lig veder­lag for bru­ken ved ulov­lig bruk. Når VG har fått med­hold i at de had­de rett til å pub­li­se­re bil­de­ne etter åvl § 36 annet ledd, vil det ikke være aktu­elt å kre­ve dob­belt beta­ling etter den­ne bestem­me­slen. Da er det et spørs­mål om veder­lag for lov­lig bruk.

Ved pub­lisei­rng av et enkelt bil­de uten sam­tyk­ke, er det ikke uri­me­lig å ta utgangs­punkt i van­lig fri­lans­sats. Det synes å være en gans­ke etab­lert prak­sis, også at man kre­ver dob­belt sats ved ulov­lig bruk, alt­så 6 000 kr for et bil­de. Noen kre­ver også tre gan­ger fri­lans­sat­sen når foto­gra­fen ikke er navn­gitt. Om det er en prak­sis som har fes­tet seg, vet jeg ikke.

Men det man har krav på er rime­lig veder­lag. Det frem­står ikke som rime­lig veder­lag å kre­ve det­te for hvert av 18 “presse­bil­der”, og i alle fall ikke å mul­ti­pli­se­re det med 182 basert på at bil­de­ne er pub­li­sert 182 gan­ger. <edit>Hvordan de har reg­net seg fram til veder­lags­kra­vet på 1,7 mill, frem­går ikke av noen av dom­me­ne. Hvis vi reg­ner 6000*18*182 blir resul­ta­tet ca 19,7 mill, så de har i alle fall redu­sert kra­vet i for­hold til det. Men fort­satt er det etter min vur­de­ring hin­si­des hva som er rime­lig veder­lag for slik billedbruk.</edit>

I sin begrun­nel­se viser avo­kat­fir­ma­et Rog­stad til at “artik­le­ne har med­ført bety­de­li­ge pro­ble­mer både for fir­ma­et og for de ansat­te”. Kri­tisk omta­le må de fin­ne seg i. Jeg går ikke inn i en ære­kren­kel­ses­vur­de­ring. Men så len­ge VG har hatt godt kilde­grunn­lag og har behand­let saken på jour­na­lis­tisk for­svar­lig måte, kan de ikke kre­ve noe for det. I avsnitt 72 sier Høy­este­rett at “fun­dert på for­svar­lig jour­na­lis­tisk arbeid og
et til­freds­stil­len­de fak­ta- og kilde­grunn­lag”. Det er påvist en fakta­feil, som VG har ret­tet opp. De advo­kat­fir­ma­et Rog­stad kan kre­ve veder­lag for er bil­led­bru­ken, ikke at en neg­a­tiv opp­merk­som­het rundt fir­ma­ets orga­ni­se­ring og virk­som­het, har ska­det firmaet. 

I vini del Giro d’Italia 2022. 21. etappe: Verona (Cronometro delle Colline Veronese)

Så ble det ende­lig en etap­pe slik i alle fall jeg håpet på. Et brudd, og for Ales­san­d­ro Covi holdt det helt inn. Og sam­men­lagt­fa­vo­rit­te­ne angrep hver­and­re opp den sis­te stig­nin­gen. Jay Hind­ley gikk sei­ren­de ut av den kam­pen. Richard Cara­paz tap­te nok årets giro på den etap­pen. Hvis Jay Hind­ley ikke har uhell på den avslut­ten­de tempo­etap­pen, da taper han ikke et minutt og 25 sekunder.

Så skal det hele avgjø­res på den avslut­ten­de tempo­etap­pen. I Giro d’I­ta­lia er det som regel ikke avgjort før sis­te etap­pe er syk­let, i mot­set­ning til Tour de Fran­ce, hvor avslut­nings­etap­pen i prak­sis er en para­de inn til Paris, som er en av de vir­ke­li­ge pre­sti­sje­etap­pe­ne for spur­ter­ne. Dagens tempo­etap­pe er gans­ke kort, 17,4 km. Men ryt­ter­ne skal opp på en høy­de og ned igjen. Den går opp til 301 meter, og den er kate­go­ri­sert som fjer­de­ka­te­go­ri. En ting er å syk­le en tempo­etap­pe tid­lig i en grand tour. Det er noe helt annet å syk­le en tem­po etter først å ha syk­let 20 etapper.

For de fles­te ryt­ter­ne som er igjen, er det­te en etap­pe uten betyd­ning. De kjem­per ikke om noen plas­se­rin­ger i sam­men­dra­get og har ingen ambi­sjo­ner om etappe­sei­er. På tempo­etap­per er hver ryt­ter over­latt til seg selv. Kap­tei­ne­ne får ikke hjelp av sine hjelpe­ryt­te­re, og hjelpe­ryt­ter­ne har ingen å hjel­pe. Så det hand­ler om å gjen­nom­føre med en viss stil. Kom­men­ta­to­re­ne på Euro­sport sier at det­te er en etap­pe som bør pas­se Tobias Foss. Vi får håpe at de har rett. 

Con­ti­nue read­ing I vini del Giro d’Italia 2022. 21. etap­pe: Vero­na (Cro­no­me­tro del­le Col­line Verone­se)

I vini del Giro d’Italia 2022. 20. etappe: Belluno — Marmolada (Passo Fedaia)

Det ble en litt mer­ke­lig etap­pe i går, og den ble mind­re spen­nen­de enn jeg had­de ven­tet. Sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne var tyde­lig­vis bare opp­tatt av hver­and­re, uten å bry seg om de som gikk i brudd. Jeg var like­vel over­ras­ket over at brud­det fikk så mye tid. Opp­lø­pet var gans­ke mer­ke­lig, og var åpen­bart ikke planl­lagt med tan­ke på at det kun­ne bli en spurt på en slik etap­pe. Men nå har vi sett spurt på i alle fall to toppav­slut­nin­ger i årets Giro, så det er noe de må plan­leg­ge for at kan skje, også på den­ne type etap­per. Det ble en uryd­dig avslut­ning. Men det var vel Ales­san­d­ro Tonel­li som sa det omtrent slik etter mål­gang: Vi vis­te at svin­gen var der, og at førs­te mann rundt svin­gen vil­le vin­ne. Og det Kouen Bou­w­man, men en tyde­lig mis­for­nøyd Mauro Schmid på and­re plass. 

I dag er det nok en hard fjell­e­tap­pe. Pas­so Pordoi er årets Cima Coppi, det høy­es­te punk­tet i årets Giro, på 2239 meter. Etap­pen avslut­tes på top­pen av Pas­so Fedala. De sis­te 6 km er det en gjen­om­snitt­lig stig­ning på 12%, med 18% på det brat­tes­te. Her kom­mer det til å bli kamp mel­lom klat­rer­ne, for å vin­ne mest mulig tid før den avslut­ten­de tempo­etap­pen i mor­gen. Jeg har ikke god nok over­sikt over hvor gode de tre leden­de ryt­ter­ne er på tempo­etap­per. Skjønt den avslut­ten­de tempo­etap­pen er bare på 17,4 km, så det er gren­ser for hvor mye man kan vin­ne eller tape på en slik etap­pe. Og den går opp og så ned igjen, så det er ikke en helt typisk tempo­etap­pe. De som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner bør angri­pe i dag. 

Con­ti­nue read­ing I vini del Giro d’Italia 2022. 20. etap­pe: Bell­uno — Mar­mo­la­da (Pas­so Feda­ia)

I vini del Giro d’Italia 2022. 19. etappe: Marano Lagunare — Santuario di Castelmonte

Det er all­tid mor­somt når et brudd lyk­kes og går inn. I går trod­de jeg hoved­fel­tet had­de kon­troll. De vir­ket så fast bestemt på ikke å gi brud­det for mye tid. Da brud­det had­de under tre minut­ter på top­pen av Muro di Ca’ del Poggio, reg­net jeg med at hoved­fel­tet had­de kon­troll. Men det ble kjørt fin lag­tem­po i brud­det, og de gjor­de ikke den van­li­ge fei­len å spil­le mot hver­and­re da det begyn­te å bli kort igjen til mål. Det ser ut som om ryt­ter­ne i brud­det ikke bare var de ster­kes­te, men også de smar­tes­te på den­ne etap­pen. De had­de en plan, og holdt seg til den. Jeg site­rer fra opp­sum­me­rin­gen i Cycling Weekly:

The quar­tet were care­ful not to put too much time into the pelo­ton, to not spook them into cha­sing too ear­ly, but also main­tai­ned a gap that was pos­sib­le to succe­ed from. In a way, they lul­led the cha­sers into a fal­se sen­se of security; let them think that the­re was always time to catch them. By the time they had rea­lised they nee­ded to work hard, it was too late.”

Med Joao Almei­da ute (pga covid-19), er det nå tre som har en rea­lis­tisk mulig­het til å ta hjem sam­men­lagt­sei­e­ren. Med nes­ten seks minut­ter må det en kom­bi­na­sjon av uhell og et under til om Vin­cen­zo Nibali skal kun­ne vin­ne det­te. Men mel­lom lede­ren Richard Cara­paz og Mikel Lan­da på tred­je plass, skil­ler det et minutt og fem sekun­der. Den ledel­sen er ikke trygg. 

Con­ti­nue read­ing I vini del Giro d’Italia 2022. 19. etap­pe: Mara­no Lagu­na­re — San­tua­rio di Cas­tel­mon­te

I vini del Giro d’Italia 2022. 18. etappe: Borgo Valsugana — Treviso

Det ble en spen­nen­de etap­pe i går. Det er mor­somt når unge folk mar­ke­rer seg. Jeg hei­et len­ge på Gijs Leem­reize. Men San­tia­go Bui­tra­go var også en ung­dom og et fore­lø­pig gans­ke ube­skre­vet blad. Det­te er nok ryt­te­re vil få se mer til i frem­ti­den. Det var også mor­somt å se Mathiesu van der Poels fris­ke sat­sing, selv om det bare holdt til 12. plass. Joao Almei­da tap­te tid i sam­men­dra­get. Men fort­satt skil­ler det tre sekun­der mel­lom Richard Cara­paz og Jai Hind­ley, mens Mike Lan­da lig­ger omtrent et minutt bak lede­ren. Så intet er avgjort.

Dagens etap­pe går for det mes­te ned­over, og er gans­ke kort til å være en så flat etap­pe, 156 km. Det er noen mind­re stig­nin­ger. Den sis­te, Muro di Ca’ del Poggio en fjer­de­ka­te­go­ri er kort, bare en drøy kilo­me­ter med en gjen­nom­snitt­lig stig­ning på 12,3%. Men den har stig­nin­ger på opp til 19%, så her kan nok noen for­sø­ke rive seg løs. Men noen ordent­lig him­mel­sprett, blir det nok ikke på den­ne top­pen. Her­fra går det stort sett ned­over og avslut­nin­gen er helt flat. Det­te er sis­te mulig­het for spur­ter­ne, om de ikke taper for mye opp den sis­te stigningen. 

Etap­pen avslut­tes med en run­de inne i Tre­vi­so. I beskri­vel­sen står det at den skal syk­les en gang, men jeg synes det ser ut som om den skal syk­les en og en halv gang. Avslut­nin­gen er flat. 

Con­ti­nue read­ing I vini del Giro d’Italia 2022. 18. etap­pe: Bor­go Val­su­ga­na — Tre­vi­so