Tag Archives: Featured

Vern av historiske personers stemme

Denne kommentaren har vært publisert i Rett24.

VG melder at et omstridt forlag vil gi ut Knut Hamsuns “Sult” som lydbok, lest av en kunstig Knut Hamsunstemme, laget med kunstig intelligens. Det liker ikke Knut Hamsuns arvinger. Vi kan like det eller la være å like det. Det finnes neppe noe rettslig grunnlag for å hindre dette.

Knut Hamsun døde i 1952, hvilket etter åvl § 11 betyr at hans verker ble frie fra og med 1. januar 2023, da det var gått mer enn 70 år etter utløpet av hans dødsår. Hvem som helst kan i dag gi ut Knut Hamsuns skrifter uten å spørre noen og uten å måtte betale vederlag. Hans arvinger kan ikke motsette seg dette.

En utøvende kunstner har vern for sin kunstneriske prestasjon etter åvl § 16. Dette gir en enerett til å gjøre opptak, fremstille eksemplar av opptaket og å gjøre opptaket tilgjengelig for almennheten. I motsetning til den egentlig opphavsretten, gir vernet for utøvende kunstnere ikke et vern mot etterligning. Mange har skapt seg en karriere som f.eks. Elvis-etterligninger, noe de fritt kan gjøre. Det er også mange som imiterer andre stemmer i underholdningsøymed. Det er vanskelig å se at det skal utgjøre noen forskjell om det er et menneske som etterligner, eller om det gjøres ved hjelp av kunstig intelligens.

Spørsmålet om etterligning av andres stemme kom på spissen i Borgarting lagmannsretts dom gjengitt i RG-1999-1009 hvor filmjournalist Pål Bang-Hansens stemme ble etterlignet i en radioreklame. Spørsmålet er behandlet av Are Stenvik i “Rettsbeskyttelse av personlig særpreg”, TfR 2003 s. 601 (lenke til Lovdata Pro, krever abonnement).

Å gjengi en tekst med imitert stemme er en ytring. Grl § 100 ble revidert i 2004, og slik den lyder i dag er det i annet ledd, siste punktum et klart legalitetskrav som sier at rettslig ansvar bør være foreskrevet i lov. Ordet “bør” leses her som “skal”. Før denne tid var det ikke et slikt legalitetskrav i den bestemmelsen, så det var ikke noe som gjaldt da Pål Bang-Hansen dommen ble avsagt og da Are Stenvik skrev sin artikkel.

Noen viktige forskjeller fra Pål Bang-Hansen saken er at den gjaldt etterligning av en dalevende persons stemme og at den ble brukt til reklame. Jeg har ikke hørt selve reklameinnslaget, men slik det er gjengitt i dommen, søkte man i reklamen å utnytte Pål Bang-Hansens troverdighet på filmområdet. Det ble ikke opplyst at det ikke var Pål Bang-Hansen, men en imitator som opptrådte i reklamen.

Man kan ha mange gode grunner til å motsette seg at ens person blir misbrukt i reklame. Om det skjer ved etterligning av stemmen eller på andre måter, bør være uten betyning. Uavhengig av om det krenker personen, vil det være villedende markedsføring hvis det skapes et inntrykk av at en identifiserbar person anbefaler produktet eller tjenesten.

De bestemmelser vi har om ulike former for personvern, gjelder i liten grad for avdøde personer. Personvernforordningen gir ikke vern for avdøde personer. Den åpner for at de enkelte land kan innføre et slikt vern, men det er ikke gjort i Norge.

Ved ærekrenkelser kan den krenkedes nærmeste etter skl § 3-6a første ledd, siste punktum kreve oppreisning inntil 15 år etter at den krenkede døde. Retten til eget bilde, etter åvl § 104 gjelder i 15 år etter uløpet av avbildedes dødsår. Strl § 267 og skl § 3-6 om vern av privatliv, sier ikke noe om vern for det privatliv avdøde personer hadde mens de var i live.

Åvl § 108 om det såkalte klassikervernet gir hjemmel for å forby at et åndsverk

“gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.”

Denne bestemmelsen gjelder for opphavsrett, ikke for utøvende kunstnere. Det er Kulturdepartementet som eventuelt kan nedlegge et slikt forbud. Det må da eventuelt begrunnes i at å utgi Knut Hamsuns “Sult” som lydbok på denne måten vil være krenkende for Knut Hamsun som forfatter, for romanen “Sult” eller at det vil skade allmenne kulturinteresser. Jeg har vanskelig for å se at et forbud kan begrunnes på denne måten.

Åvl § 108 siste ledd sier at åvl § 5 første ledd også gjelder, selv om vernetiden har utløpt. Denne gir rett til navngivelse. Åvl § 5 gjelder også for utøvende kunstnere, se åvl § 16 siste ledd. Men da § 108 ikke gjelder for utøvende kunstnere, er vanskelig å hevde at den gjennom denne henvisnignen også gjelder for utøvende kunstnere etter at vernetiden har utløpt. Uansett vil det bare ha vært aktuelt for det som faktisk er en utøvende kunstners prestasjon, ikke for etterligninger av den.

Hvis det markedsføres etterligninger som er laget ved hjelp av kunstig intelligens, må man kunne kreve at markedsføringen ikke skal være villedende. Det kan ikke markedsføres som om det er “the real thing”. Dette må gjelde unasett hva som etterlignes. Det blir litt som da man ikke lenger kunne kalle et produkt for “Sitronbrus”, men måtte kalle det “Brus med etterlignet sitronsmak”, for de som er gamle nok til å huske at det var et spørsmål om hvordan produkter kunne markedsføres.

For meg er “Sult” uløselig knyttet til Olafr Havrevolds legendariske opplesning i radioen. Den gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg husket bare bruddstykker av handlingen, men jeg husket stemningen som Olafr Havrevold skape ved sine måte å lese på. Jeg undersøkte dette i forbindelsen med at Knut Hamsuns verker ble frie fra 2023. Jeg fant da ut at den ble sendt i 1959, og ble litt overrasket. For det betyr at jeg bare var fire år da den ble sendt, men den gjorde altså sterkt inntrykk på denne fireåringen. Den ble ikke sendt på nytt før ved 50-årsjuibleet i 2009. Jeg kjøpte en gang denne versjonen som lydbok. Det ble en bekreftelse på at man ikke skal forsøke å gjenopplive gamle minner. Den gjorde ikke like sterkt inntrykk den gangen. Den gjorde heller ikke like sterkt inntrykk på familien som ikke hadde hørt den før.

Er “pornobussen” ulovlig?

Noen russ på Bryne har fått mye oppmerksomhet for sin pubertale dekorasjon av russebussen. Kvinnegruppen Ottar har anmeldt dem. Jeg finner ingen bilder av bussen som jeg kan bruke uten å betale for dem, derfor har jeg ikke med noe bilde. VG-journalist Ivar Brandvol sier:

“Jeg tror de har planlagt dette godt og at anmeldelsen fra Ottar er en bonus. Nå får de oppmerksomheten de har drømt om.”

Ifølge VG konkurrerer de om flest mulig følgere på sosiale medier for sin buss, og da har det fått god hjelp av Ottar i sitt reklamestunt. Hvis man ønsker PR, kan det være vanskelig å få mer PR og oppmerksomhet enn hva man får ved å bli anmeldt på denne måten. Guttene i bussen er sikkert kjempestolte over å ha fått så mye medieoppmerksomhet.

Continue reading Er “pornobussen” ulovlig?

Masteroppgaver i jus. Refleksjoner etter Sandra Borch-saken

Tidligere statsråd for forskning og høyere utdanning Sandra Borch, sier bl.a. dette om arbeidet med sin masteroppgave i et intervju med Khrono:

“Jeg tror alle som skriver master henter litt her og der, limer inn i et dokument for så å skrive det til sitt eget. Men jeg husker ikke det. Når man viser til de to masteroppgavene jeg har hentet tekst fra, husker jeg verken navn eller tittelen på de oppgavene.”

Jeg tror nok at noen skriver sin masteroppgave på den måten. Men langt fra alle. Det er ikke uten grunn at vi har plagiatkontroll, en kontroll som har blitt bedre siden Sandra Borch leverte sin oppgave. Men om det hun sier stemmer for hennes del, kan man virkelig undre seg over hva slags opplæring studentene fikk ved Universitetet i Tromsø, og hvor veilederen har vært i denne saken.

Continue reading Masteroppgaver i jus. Refleksjoner etter Sandra Borch-saken

Influensere, ytringsfrihet og sutringsfrihet

Dette er en av mange kommentarer som jeg startet på for ganske lenge siden. Men andre oppgaver gjorde at det ikke ble tid til å gjøre den ferdig før tiden hadde løpt fra den. Men spørsmål har det med å dukke opp på nytt. I kjølvannet av Natt og Dags ikke helt heldige omtale av influensere som hyller seg selv, nå kjent som Wixen award, ble det på nytt aktuelt. NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad treffer spikeren på hodet når hun skriver: Smarte selgere når blitz­lampene lyser, sårbare enkelt­personer idet de får kritikk. En gamnelt jungelord, eller hva man skal kalle det, lyder: If you can’t stand the heat, stay out of the kitchen.

Så tilbake til der jeg egentlig startet denne kommentaren:

Tirsdag 25. april 2023 deltok tvillingsøstrene Vita og Wanda Mashadi i NRK-programmet Debatten, hvor de kom med nedsettende karakteristikker av rusmisbrukere. Hvorfor de var invitert som deltakere i “Debatten”, forteller først og fremst ganske mye om forfallet i NRK generelt og “Debatten” spesielt. Før skulle man ha noe å bidra med for å bli invitert inn i slike debatter, men det er åpenbart ikke lenger et krav. Det bør ikke overraske noen at tilliten til NRK synker.

Så langt jeg har klart å finne ut, har Vita og Wanda ingen sakkunnskap på området, noe de for så vidt bekreftet gjennom sin deltakelse i “Debatten”. De er såkalte “influensere”, alstå reklameplakater som selger sitt ansikt og sin sjel (om de har noen ) til de som vil betale for at de skal reklamere for dem. De hadde kommet med noen nedsettende karakteristikker av rusmisbruk på Instagram, og siden de har mange følgere i sosiale medier var det åpenbart tilstrekkelig for “Debatten”-redaksjonen til at til ble invitert inn som deltakere.

Continue reading Influensere, ytringsfrihet og sutringsfrihet

Tilgang til masteroppgaver

Denne kommentaren er også publisert i Khrono.

Mange medier har gransket kjente folks masteroppgaver i jakt på plagiat. Flere har med en viss frustrasjon kommentert at de ikke har fått tilgang til Trond Giskes masteroppgaver. Nå har VG fått den, og har gjort den tilgjengelig. 

VG spør Giske:

«Med offentlighetsloven i hånden hadde vi etter hvert fått tilgang til den fra NTNU, hvor du har tatt masteren?»

Det er ikke åpenbart at de burde ha fått slik tilgang.

I offentlighetsloven § 26 første ledd, første punktum, står det:

«Det kan gjerast unntak frå innsyn for svar til eksamen eller liknande prøve og innleverte utkast til konkurranse eller liknande.»

Her kommer et spørsmål på spissen: Er en masteroppgave et forskningsarbeid eller et eksamensarbeid? En masteroppgave i dagens system kan ikke alltid sammenlignes med tidligere tiders hovedoppgaver eller magisteravhandlinger. Hos oss ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, kan studentene velge mellom å skrive en masteroppgave til 30 eller 60 studiepoeng, hvilket vil si et eller to semester. De fleste velger den lille til 30 studiepoeng.

Continue reading Tilgang til masteroppgaver

Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Continue reading Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

Ytringsfrihet og medieregulering — et kurs med 10 studiepoeng

Jeg har i en del år hatt kurset RINF 1100 “Ytringsfrihet og medieregulering”, som går i vårsemesteret. Det er et kurs om de rettslige sidene ved ytringsfrihet og medieregulering. Det er et kurs for de som møter spørsmål om ytringsfrihet, men som ikke er jurister og ikke har ambisjoner om å bli jurister. Skjønt noen jurister kan sikkert også ha nytte av en slik innføring i dette området. Som nevnt i overskriften er det et kurs som gir 10 studiepoeng. Vi kan behandle ytringsfrihet i mange perspektiver. Vi kan diskuere hvorfor vi har og bør ha ytringsfrihet, og hvor omfattende den bør være, vi kan beskrive og diskutere ytringsfrihetens kår i verden. Og vi kan diskutere spørsmålet om hvilke ytringer som er tillatt og hvilke som ikke er tillatt etter norsk rett. Dette kurset handler om ytringsfrihet i et rettslig perspektiv, altså om hvilke ytringer som er tillatt og hvilket som ikke er tillatt. Men man kan ikke diskutere det uten også å diskutere hvorfor vi bør ha ytringsfrihet og hvor omfattende ytringsfriheten bør være.

Jeg velger nå å lage en liten presentasjon av kurset, kall det gjerne reklame. Kurset ble utviklet til det tverrfagelige og tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Bak dette programmet sto Institutt for informatikk, Institutt for meider og kommunikasjon, og Institutt (når Senter) for rettsinformatikk. Vårt bidrag var kursene “Ytringsfrihet og medieregulering RINF 1100” som undervises i vårsemesteret og det tilsvarende faget “Opphavsrett og beslektede emner RINF 1200”, som undervises i høstsemesteret.

Tverrfaglighet er et honnørord. Universitetet i Oslo har problemer med å ivareta tverrfaglige og tverrinstitujonelle satsinger. Jeg har deltatt i noen, og det pleier å gå omtrent slik:

Noen entusiaster drar i gang prosjektet, og får støtte fra sine institusjoner. Men UiO klarer ikke å ta vare på slikt som går på tvers av fag og institusjoner (innenfor UiO). Etter en tid blir satsingen plassert i linjen, altså under ett insitutt og dermed ett fakultet. Da prioriterer man der det man ved den institusjonen mener er viktig, og det pleier å være fagets kjerneområde og det er ikke slikt som strekker seg over mot andre fag og går på tvers av faggrenser. “Digitale medier” ble på denne måten lagt til Institutt for informatikk. Det var en informatikkomponent i studieprogrammet, men det var ikke et tungt informatikkfag. Så da var det ikke viktig nok når man skulle prioritere ressuser ved Insitutt for informatikk. Så da ble studieprogrammet lagt ned. Og slikt skjer typisk på det tidspunktet da markedet for de som har en slik utdannelse virkelig åpner seg. Så da kommer gjerne andre institusjoner på banen, og UiO blir stående på sidelinjen med tapte muligheter, og ingen vil bruke krefter på å reise det på nytt. Det er ingen kritikk mot Institutt for informatikk spesielt i dette. Da det kom til at programmet måtte plasseres i en linje var det ingen stor entusiasme hos de som deltok, og IFI tok ansvaret så lenge det varte. Det hadde neppe gått bedre om noen av de andre hadde tatt ansvaret.

Men om programmet ikke lenger finnes, så har vi fortsatt en del av de kursene som inngikk i programmet. De som i dag tar “våre” fag er studenter som tar det som en element i andre studieprogrammer, og andre som har behov for og/eller interesse for kunnskap om ytringsfrihet og medieregulering. Det kan være folk fra pressen, forlag, og ulike organisasjoner og institusjoner. Det er ofte en spennende gjeng av studenter. Antallet kan variere en del fra år til år. De temaene som behandles, er:

Ytringsfrihetens grunnlag i Grunnloven og menneskerettighetene. De fleste er for ytringsfrihet. Men jeg tror ikke noen er for en ubegrenset ytringsfrihet. De som sier at de er det, som Elon Musk, er raske til å snevre inn ytringsfriheten når noen benytter sin ytringsfrihet til å kritisere dem. Andre klager over at de blir kansellert. Det er påfallende hvordan enkelte til stadighet får store medieoppslag hvor de kan fortelle om at de blir kneblet og kansellert fordi de mener det de gjør.

Det er når vi møter ytringsfrihetens grenser at vi får de viktige rettslige diskusjonene. Det er de ubehagelige og upopulære ytringer som trenger ytringsfrihetens vern. Ytringsfriheten er utgangspunktet. Det er ikke slik at vi må begrunne hvorfor ytringer skal være tillatt, men hvorfor man vil forby noen ytringer. Vi går bl.a. gjennom de lovbestemmelser som begrenser ytringsfriheten når det gjelder:

  • Diskriminerende og hatefulle ytringer.
  • Ærekrenkelser, vern av privatliv
  • Pornografiske og seksuelt krenkende ytringer (særlig bilder)
  • Trusler og oppfordring til straffbare handlinger
  • Pressens referatprivilegium
  • Informasjonsfrihet (rett til å ha og motta informasjon)

Regulering av medier er i stor grad også begrensning av ytringsfrihet. Vi går gjennom regler om

  • Redaksjonell frihet i medier og
  • redaktøransvar,
  • kildevernansvar for plattformer,
  • konsesjonser for TV,
  • reklameregler mm.

Læreboken er min bok Ytringsfrihet og medieregulering. Ytringsfrihet er et dynamisk område. Bøker er ikke like dynamiske. Boken ble utgitt i 2020, og det har skjedd mye siden den gang, både når det gjelder lovgivning og rettspraksis. Undervisningen er selvfølgleig oppdatert, slik at vi gjennom den vil bringe fremstillingen ajour med utviklingen.

Undervisningen består av 10×2 timer forelesninger, og et kurs på 5×2 timer. I kursdelen går vi gjennom oppgaver, bl.a. slik at den type oppgaver som gis på eksamen ikke skal komme som en altfor ubehagelig overraskelse. Ingen undervisning er obligatorisk. Praktiske opplysninger, oversikt over undervisning mm, finner du her.

Flere praktiske opplysninger: Jeg har ansvaret for undervisningen, men er som vanlig uvitende om alle praktiske spørsmål som jeg ikke har ansvar for. Her er det jeg har fått oppgitt om påmelding mm, fra de som kan noe om dette:

Fri fra 2024

Så har nok et år løpt ut, og nye verk faller i det fri. Når jeg nå ser tilbake, så tar jeg med at min bok Opphavsrett for begynnere kom i 3. utgave i 2023.

Opphavsretten varer hos oss i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er nå 70 år siden utløpet av 1953, slik at det er verk av opphavere som døde i 1953 som nå faller i det fri. Jeg har kommet til år jeg selv har et forhold til, som ikke er historiske årstall som jeg bare kjenner av omtale. Det vil nok gå noen år før vi kommer til år jeg husker noe fra. Det er fortsatt to år igjen til det året jeg ble født. Men jeg har kommet til et år da mange jeg kjenner ble født.

Før vi ser nærmere på opphavere som døde i 1953, minner jeg om hovedregelen etter Bernkonvensjonen art 7 (8) at når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land. Jeg kan også ta med den andre siden av dette: Det er retten i det landet hvor man søker beskyttelse som skal legges til grunn. Vi holder oss i Norge, og da er det norsk rett som gjelder. Om et verk skulle være vernet i hjemlandet, vil det likevel ikke være vernet i Norge hvis de ikke er vernet etter norsk rett. Sist jeg sjekket hadde Mexico en vernetid på 100 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det får ingen betydning hos oss. Også mexicanske verk er hos oss vernet i 70 år etter uløpet av opphavers dødsår.

CBS har et innslag om verk som nå faller i det fri, som Disney’s “Steam Boat Willie”, med Micke Mus og andre karakterer.

Continue reading Fri fra 2024

Nå tennes tusen trafikklys, i mangt et øde kryss

Man lærer stadig noe nytt. En grunn til at jeg følger med på en del utvalgte personer på visse sosiale medier, er at noen vet ting som jeg ikke vet, men som jeg gjerne vil vite. Og noen følger godt med i medier som jeg ikke følger. Men jeg er ikke blant de som kaster bort tid på å klikke meg gjennom selfie etter selfie med tanketomme reklameplakater.

Noe av det jeg ikke hadde fått med meg i villnisset av regler som gjelder trafikk, var skiltforskiften § 30 nr 1, om Myndighet for trafikklyssignal og vegoppmerking. Denne lyder:

“Vegdirektoratet kan treffe vedtak om å sette opp eller å ta ned trafikklyssignal for offentlig og privat veg.
Før vedtak treffes etter første ledd, skal politiet og kommunen eller den ansvarlige for privat veg få uttale seg.
Vedtak om 1096 «Blinkende signal foran jernbane» kan treffes etter at vedkommende banemyndighet har fått uttale seg.
Oppsetting av 1092 «Tolyssignal» krever ikke vedtak.”

Trafikklys er et tiltak for bedre fremkommelighet for bilister. I alle fall i Oslo sentrum er det mange trafikklys som fremstår som helt unødvendige og som burde ha vært fjernet. Men når det gjelder trafikkregulering gjelder på ingen måte prinsppet om lokalt selvstyre. Hvis man skal fjerne et helt unødvendig trafikklys i Rådhusgt, så er det som som må vedtas av Vegdirektoratet. (Jeg har aldri helt forstått forskjellen mellom Vegdirektoratet og Statens vegvesen, hvis det er noen.)

Det partiet som oftest snakker om lokalt selvstyre og at avgjørelser skal tas nær folk, diesel- og traktorpartiet Senterpartiet, vil ikke ha noe av at noen lokalt, særlig ikke i byene, skal hindre bygdefolk å kjøre sine fossilbiler inn til byene. Derfor er det for dem tryggest å la noen bilsentrerte byråkrater som synes å være utenfor politisk kontroll, avgjøre slike spørsmål.

Jeg pretenderer på ingen måte å ha oversikt over alle lysregulerte kryss i Oslo. Men her er noen tiltak jeg mener er nødvendige, i en slags prioritert rekkefølge:

  • Alle trafikklysene i Rådhusgt bør fjernes, med mulig unntak ved nedkjøring til ut utkjøring fra tunnelen, og krysset ved Langkaia, som det er grunn til å se nærmere på.
  • Trafikklyset ved innkjøringen til Aker brygge fra Munkedamsveien bør endres slik at det blir lysregulering for syklende. Her har bilister som skal svinge inn til Aker brygge grønt lys og krysse sykkelveien, samtidig som det i alle fall kan forstås som også syklende har grønt lys. Men Vegdirektoratet er ikke opptatt av folk som sykler, og trafikklys for syklende har vi altfor få av i dette landet.
  • Et annet tiltak er at gående bør prioriteres ved fotgjengerlys. I Sverige har jeg opplevd at straks jeg trykker på tiggekanppen, blir det gult så rødt lys for bilistene, og grønn mann for gående. Det burde være hoveregelen, slik at det krever en særlig begrunnelse for at bilistene skal prioriteres. I dag prioriteres bilistene, slik at gående får grønn mann hvis de har trykket på tiggekanppen i tide til det er gåendes mulige slot i reguleringen.
  • Det siste jeg vil ta med at man bør fjerne alle trafikklys innenfor Ring 1. Da har jeg ikke vært innom f.eksk. Grünerløkka, hvor de sikkert også bør saneres en del trafikklys. Men jeg er ikke godt nok kjent i området til å foreslå noe konkret. Jeg har tidligere foreslått at Grünerløkka bør reguleres etter Groningen-prinsippet, hvor det ikke er mulig for bilistene å kjøre gjennom området. Skal de fra den ene kanten til den andre må de kjøre ut, rundt og inn fra en annen kant. Med en slik løsning bør det ikke være lyskryss innenfor området.

Kameraer, billedstøy og programvare

På vei hjemover fra Frankrike forsøkte jeg å “fange” månen over spissen på flyvingen, på flyet fra Montpellier til Amsterdam. Jeg brukte et Olympus TG6 kamera. Dette er et kompaktkamera som jeg liker godt. Det tar stort sett gode bilder, det tåler mye og det er vanntett. Riktignok ikke slik at det kan brukes til å dykke særlig dypt, men det går helt greit å bade med det kameraet. Og, noe jeg synes er viktig: det tar bilder i RAW-format. RAW-formatet er de data som blir registert på billedbrikken. Vanligvis blir bildene komprimert til jpg-format i kameraet. De fleste kompaktkameraer og de fleste mobiltelefoner, i alle fall så langt jeg har oversikt, gir bare bilder i .jpg-format. Det er mulig å gjøre mye mer med bilder i RAW-format enn i .jpg-format. Jeg hadde tidligere (og har fortsatt) en Olympus TG3. Den viktigste grunnen til at jeg kjøpte TG6, var at TG3 ikke ga bilder i RAW-format, det gjør nyere utgaver.

Da jeg så på bildene av månen over flyvingen, var jeg ikke særlig fornøyd. At jeg gjerne skulle ha plassert månen litt anderledes i forhold til flyvingen, er så sin sak. Jeg styrte verken flyet eller månen. Men jeg syntes det var mye støy i bildet. Bildet er tatt med ISO 1600, som ikke er imponerende høyt. Jeg får for ordens skyld legge til at bildet er tatt gjennom flyvinduet, og slike vinduer er aldri helt klare.

Bildet nedenfor er .jpg-bilde rett ut av kameraet, altså uten noen form for etterprosessering.

Jeg pleier alltid å behandle bilder i RAW-format med programmet DxO PhotoLab. Det er et program utviklet i Frankrike.

Jeg er ingen avansert bruker av dette programmet, som har mange muligheter jeg ikke er i stand til å utnytte. Stort sett holder jeg meg til ulike presets. Hver gang jeg prøver å endre noen av parameterne, blir resultatet som regel dårligere enn om jeg holder meg til utvalget av presets.

Oplympus TG6 tar bilder i format 4000×3000 pixler. Bildene som er gjengitt på toppen og det ovenfor er redusert i størrelse, med bredde på 1600 pixler.

Bildet til høyre er et utsnitt av bildet over, slik at vi kan se det i full oppløsning. Støyen i bildet blir da tydeligere.

Bildet nedenfor er prosessert med DxO standard preset. Også det bildet er redusert i størrelse, med en bredde på 1600 pixler.

Med standard preset vil DxO korrigere for optiske feil i objektivet (alle objektiver har optiske feil), behandle forholdet mellom mørke og lyse partier i bildet slik at det blir mer detaljer i skyggepartiene. Jeg har tidligere skrevet om hvordan andre presets kan gjøre at man får mye mer ut av de mørke partiene i et bilde. Og det kjører en standard støyreduksjon, med den støyreduksjonsfunksjonen som de har kalt “High Quality”. Støyreduksjonen har ytterligere tre trinn: “Prime”, “Deep Prime” og “Deep Prime XD”. De bruker selvfølgelig et av tidens moteord, og sier at dette er basert på kunstig intelligens.

Jeg synes ikke støyreduksjonen i dette tilfellet er særlig imponerende, som kan ha en sammenheng med at bildet også er gjort noe lysere. Billedstøy blir alltid mer fremtredende når bildet er lysere.

Jeg kan ikke nok om hvordan dette behandles til å mene noe om det. Men logoen fremstår som noe skarpere.

Da er det på tide å mobilisere noen av de ressursene som finnes i DxO PhotoLab. Programmet finnes i to versjoner. En “Elite” og en rimeligere “Essential”. For de kraftigste støyreduksjonene må man ha Elite-versjonen, og dessuten et ganske kraftig grafikkort. Her er det samme bildet, nå etter å ha blitt behandlet med “Deep Prime XD”, fortsatt redusert i størrelse til en bredde på 1600 pixel. Og jeg har valgt å gjøre bildet litt mørkere enn det ble etter denne prosesseringen.

Bildet til høyre viser igjen et utsnitt i full oppløsning. Nå er billedstøyen kraftig redusert.

Hvis jeg bare hadde klart å plassere månen riktig i forhold til flyvingen, ville det bildet ha blitt som jeg ønsket at det skulle være.

DxO leverer også programmet “Pure RAW”, som hvis jeg har forstått det rett er et plug-in program som kan brukes sammen med Photo Shop og Lightroom, som inneholder blant annet støyreduksjonsmodulen. Men alt i Pure RAW er inkludert i DxO PhotoLab Elite, så jeg har aldri forsøkt å bruke dette som et plug-in program.

Grunnen til at jeg begynte å se på dette nå, var at jeg ble ganske misfornøyd med det bildet jeg fikk fra Olympus TG6, og ville se hva den kraftigste utgaven av støyreduksjon i DxO PhotoLab kunne gjøre med det. Vanligvis behandler jeg alle RAW-filene i en batch. Det er en ganske tung jobb, så jeg pleier å sette maskinen i gang med dette, og så gjøre noe annet mens den arbeider. Bruker man Deep Prime XD er det en så tung jobb, at man må ta et bilde om gangen.

Men jeg ble nysgjerrig etter å sammenligne bilder tatt i dårlig lys med Olympus TG6 med bilder tatt med det andre kameraet jeg pleier å bruke, en Canon EOS R, som er et fullformatkamera, altså med en billedbrikke med samme størrelse som 35 mm film, 36×24 mm. Det gir bilder med 6720×4480 pixler.

Jeg har dessverre ikke noen bilder av flyvingen og månen tatt med det kameraet, så da måtte jeg finne noe annet. Bildet nedenfor er tatt med det kameraet, med ISO 12 800. Dette er behandlet med DxO standard preset. Og det er også redusert til en bredde på 1600 pixler.

Det var særlig i de lyse partiene og på himmelen det ble mye støy på Olympus-bildet. Her er et utsnitt med slike deler av dette bildet.

Jeg reagerte ikke på støy i dette bildet før jeg tok ut dette utsnittet. Selv om det er ganske tydelig støy, presterer Canon EOR R langt bedre på ISO 12 800 enn Olympus TG6 gjør på ISO 1600. Men jeg ble nysgjerrig på hvordan dette ville bli om jeg behandlet det med “Deep Prime XD”. Og da blir et omtrent tilsvarende utsnitt slik:

På et tidspunkt begynte det å dukke opp reklame for programmer som skulle være så fantastisk for å redusere billedstøy. Men alt er fantastisk i reklamen. Så jeg begynte å lete opp tester. I de testene jeg leste, var konklusjonene ganske entydige: DxO PhotoLab Elite og Pure RAW har den beste støyreduksjonen. Så det var ingen grunn til å vurdere å kjøpe noen nye programmer til dette.

Da jeg først hadde plukket fram dette bildet, falt jeg for fristelsen til å bruke en av mine favorittfunksjoner i DxO PhotoLab, nemlig å få mer liv i de mørke partiene. Her har jeg brukt et preset som heter “HDR Realistic”. Men dette har jeg som nevnt innledningsvis, presentert tidligere.

For ordens skyld: Jeg har kjøpt programmet på vanlig vis, og har betalt ordinær pris for programmet. Jeg får ingen form for godtgjørelse for å anbefale det.