Tag Archives: Featured

Mona Høiness tapte i menneskerettsdomstolen i Strasbourg

Ret­tens kvern maler lang­somt. Mye vann har rent i havet, og man­ge kren­ken­de kom­men­ta­rer har blitt pub­li­sert i diver­se kom­men­tar­felt, på Face­bo­ok osv. Den­ne his­to­ri­en star­ter høs­ten 2010. Men avgjø­rel­sen i EMD har aktua­li­sert de gam­le sake­ne. Noe av bak­tep­pet er at Mona Høi­ness had­de fått mye neg­a­tiv omta­le i bladet Kapi­tal, etter en arve­sak, uten at den had­de noe direk­te med den­ne saken å gjø­re.

Når det har gått nes­ten ni år, kan man godt si at stø­vet kun­ne ha fått lov til å leg­ge seg over den­ne saken, og at Mona Høi­ness bur­de ha slup­pet at det­te trek­kes fram igjen. Men det er hun som brak­te saken inn for men­neske­retts­dom­sto­len, og som advo­kat bur­de hun vite hva hun gjor­de.

I debatt­fo­ru­met Heg­nar Online ble det ano­nymt skre­vet føl­gen­de kom­men­ta­rer om Mona Høi­ness:

Con­ti­nue read­ing Mona Høi­ness tap­te i men­neske­retts­dom­sto­len i Stras­bourg

Hensynsløs adferd mm, et slags juridisk etterord om “Ways of seeing”

Den­ne kom­men­ta­ren var fer­dig skre­vet da poli­ti­et kunn­gjor­de at de had­de hen­lagt saken, da det ikke var noe straff­bart for­hold. Det var gans­ke åpen­bart at de ikke had­de noen sak. Så da lot jeg den lig­ge.

Tor Mik­kel Waras sam­bo­er, Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen, had­de som kjent anmeldt Black Box tea­ter og fol­ke­ne bak “Ways of see­ing” for blant annet kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Bestem­mel­se­ne om pri­vat­li­vets fred har jeg drøf­tet før, så det er jeg fer­dig med når det gjel­der den­ne saken.

Yng­ve Slett­holms kom­metar i Aften­pos­ten, min­net meg om at de også var anmeldt for “ulov­lig bruk av fast eien­dom og hen­syns­løs adferd”. Der­med kom jeg til at min kom­men­tar om reg­le­ne om det­te gjaldt litt mer enn en hypo­te­tisk pro­blem­stil­ling, selv om poli­ti­et ikke had­de gått vide­re på det grunn­la­get. Iføl­ge VG omfat­tet anmel­del­sen det­te:

Etter det VG erfa­rer så er regis­sø­rer og tea­te­ret anmeldt. Anmel­del­sen skal gå på tre uli­ke para­gra­fer i straffe­lo­ven:

Hen­syns­løs atferd (§ 266)

Kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred (§ 267)

Ulov­lig bruk med vide­re av fast eien­dom (§ 346)

Folk kan anmel­de for så mye rart, uten at det er noen grunn til å ta det alvor­lig. Poli­ti­et hen­la, hvil­ket det var gans­ke åpen­bart at de bur­de gjø­re. Stats­ad­vo­ka­ten beord­ret ny etter­forsk­ning, og nå har poli­ti­et gått til det absur­de skritt å sik­te fol­ke­ne bak “Ways of see­ing”. Det er vans­ke­lig å ten­ke seg at det ikke lå et poli­tisk press bak det­te, men det spørs­må­let lar jeg lig­ge.

Før vi går vide­re, må vi min­ne oss selv om at det­te drei­er seg om et angrep på ytrings­fri­he­ten og den kunst­ne­ris­ke fri­het. Uan­sett hvor langt man kla­rer å strek­ke og tøye straffe­lo­vens bestem­mel­ser, vil det nep­pe stå seg mot Grunn­lo­ven § 100 og EMK art 10.

Det absur­de tea­te­ret, og da ten­ker på på påtale­myn­dig­he­te­nes tea­ter, ikke “Ways of see­ing”, får sta­dig noen nye akter. Politi­ad­vo­ka­ten som har utfer­di­get sik­tel­sen og begjært ran­sa­king, sier til Aften­pos­ten:

Det kom en ord­re fra stats­ad­vo­ka­te­ne i febru­ar om mer etter­forsk­ning. Den er nå gjen­nom­ført, og jeg er bare man­nen som måt­te gjø­re den job­ben jeg er satt til å gjø­re, sier politi­ad­vo­ka­ten.”

Iføl­ge Aften­pos­ten var det kon­sti­tu­ert stats­ad­vo­kat Andreas Strand beord­ret Oslo politi­dis­trikt til å skaf­fe seg full kon­troll over video­ma­te­ria­let av Waras hus. Politi­ad­vo­ka­ten og stats­ad­vo­ka­ten ser ikke ut til å ha helt den sam­me vir­ke­lig­hets­opp­fat­nin­gen. NRK gjen­gir infor­ma­sjon om hvor­for stats­ad­vo­ka­ten opp­he­vet hen­leg­gel­sen. Stats­ad­vo­ka­ten sier:

Jeg har bedt dem om å sik­re seg video og det som fore­lig­ger av video­ma­te­ria­le, her­under om det fore­lig­ger sen­si­ti­ve bil­der.

Strand pre­si­se­rer at det er påtale­an­svar­lig i Oslo-poli­ti­et som har bedt om å få ran­sa­ke kunst­ner­nes kon­tor og boli­ger.”

Gitt at det stem­mer at anmel­del­sen gjel­der kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, er det ikke mulig å for­stå hva stats­ad­vo­kat Andreas Strand har tenkt i den­ne saken. Om man har kren­ket pri­vat­li­vets er spørs­må­let hva som er offent­lig­gjort, ikke hva de måt­te ha av bil­der som ikke er offent­lig­gjort, sen­si­ti­ve eller ikke sen­si­ti­ve. Når det i stats­ad­vo­ka­tens påteg­ning står at det anmeld­te for­hold kan han noen for­bin­del­se med den sis­te tids hen­del­se knyt­tet til kla­gers hjem, og at det drei­er om meget alvor­li­ge for­hold, da må stats­ad­vo­ka­ten være av den opp­fat­ning at det drei­er seg om langt mer enn kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Men da får de ta ut sik­tel­se for det de egent­lig mener, og under­byg­ge at det er skjel­lig grunn til å mis­ten­ke tea­ter­fol­ke­ne for noe slikt. Da begyn­ner det vir­ke­lig å bli kon­spi­ra­to­risk.

Men tema­et er om det kan være lov­be­stem­mel­ser om hen­syns­løs adferd eller kren­kel­se av fast eien­dom, som kun­ne ha vært aktu­el­le for det de er anmeldt for og har gjort, uten kon­spi­ra­sjo­ner.

Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen har sagt at hun føl­te seg inva­dert av fol­ke­ne bak fore­stil­lin­gen. Iføl­ge tea­ter­teks­ten har de lig­get syv timer i bus­ke­ne uten­for Tor Mik­kel Wara og Lai­la Ani­ta Bert­heus­sens bolig. Det er ikke vans­ke­lig å for­stå at man sterkt kan mis­li­ke det­te, akku­rat som en del kjen­di­s­er kan mis­li­ke å bli inva­dert av slad­re­pres­sen. Jeg har kom­men­tert spørs­må­let om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, og skal ikke si noe mer om det, bort­sett fra det­te, som gjel­der alle bestem­mel­ser som berø­rer det noen kan opp­le­ve som en kren­kel­se.

Det er ikke den per­son­li­ge følel­sen av å være kren­ket, som set­ter gren­sen for hva som er lov­lig. Det­te ble sagt klart av Høy­este­rett alle­re­de i 1960, i en sak mot bladet Aktu­ell, Rt 1960 s. 1147. I den saken utta­ler først­vo­te­ren­de:

«På sam­me måte som byret­ten antar jeg vide­re at det ikke kan gjø­re noen for­and­ring om med­de­lel­sen har vir­ket kren­ken­de for sak­sø­ke­ren, der­som den etter en almin­ne­lig vur­de­ring ikke har hatt karak­ter av et util­bør­lig inn­grep i pri­vat­li­vets fred.»

Tid­li­ge­re gene­ral­sek­re­tær i Nor­ges Presse­for­bund, Per Edgar Kokk­vold, sa det slik i en kom­men­tar til en sak etter artik­ler om påståt­te sam­men­hen­ger mel­lom pri­va­te inter­es­ser og offent­lig enga­sje­ment hos Olaf Thom­me­sen, Han davæ­ren­de ekte­fel­le, Ven­de­la Kirse­bom, rea­ger­te sterkt på artik­le­ne. Kokk­vold sa blant annet føl­gen­de:

Like­vel er ikke ytrings­fri­he­ten all­tid like hyg­ge­lig, og kan føles som en belast­ning.”

Jeg vil tro at det media har skre­vet om Tor Mik­kel Wara og Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen de sis­te dage­ne har vært langt mer belas­ten­de enn tea­ter­styk­ket “Ways of see­ing”. Jeg tar her inn et utdrag fra Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nens inn­stil­ling, som site­res med til­slut­ning av Høy­este­rett i HR-2008647-A — Rt-2008–489 Pla­ta.

«Vår pre­si­se­ring av at straffe­for­følg­ning fore­går i det offent­li­ge rom og er offent­li­ge hand­lin­ger kan opp­fat­tes som et bru­talt stand­punkt over­for de per­sone­ne det­te gjel­der. Det bru­ta­le lig­ger imid­ler­tid i førs­te rek­ke i at straffe­for­føl­ging fin­ner sted — ikke i at det­te utlø­ser legi­tim all­menn inter­es­se. I etter­tid har rik­tig nok fle­re per­soner, som under stor offent­lig opp­merk­som­het har vært sik­tet for straff­ba­re hand­lin­ger, sagt at den offent­li­ge opp­merk­som­he­ten, slik den­ne kom til uttrykk gjen­nom pres­sens artik­ler, var en stør­re per­son­lig belast­ning enn hand­lin­ge­ne fore­tatt av påtale­mak­ten, dom­sto­le­ne og feng­sels­ve­se­net. Man må like­vel ha klart for seg at all­menn­he­tens inter­es­se er en refleks av den offent­li­ge straffe­for­følg­nin­gen — og ikke omvendt.»

En straffe­sak går gjen­nom fle­re sta­di­er. Først blir noen mis­tenkt. Så kan noen bli anmeldt. Man kan anmel­des for så mye, i man­ge til­fel­ler helt grunn­løst. Pres­sen står der­for ikke fritt til å gjen­gi anmel­del­ser. Her hen­vi­ser jeg til Høy­este­retts avgjø­rel­se HR-19948-A — Rt-1994–50 , i en sak mel­lom Hen­ning Hol­stad og Arbei­der­bla­det. Jeg tror ikke at pres­sens gjen­gi­vel­se av Lai­la Bert­heus­sens anmel­del­se har vært pro­ble­ma­tisk i så måte, selv om den vis­te seg å være grunn­løs.

Det nes­te ste­get er sik­tel­se. Da har poli­ti­et vur­dert saken, og har kom­met til at det er skjel­lig grunn til mis­tan­ke. Vi er fort­satt på etter­forsk­nings­sta­di­et. Når det gjen­nom­fø­res etter­forsk­nings­skritt som pågri­pel­se og/eller ran­sa­king, er ved­kom­men­de det­te ret­tes mot å betrakt som sik­tet.

At noen er sik­tet, kan pres­sen gjen­gi, dog i en sak­lig form uten jour­na­lis­tisk farge­leg­ging og over­dri­vel­ser. Det er VG som har bidratt til at vi har fått avklart det sis­te, i Høy­este­retts avgjø­rel­se Rt 1979–807, som gjaldt omta­le av en som var til­talt for rans­for­søk. Vi kan ta med at VGs erke­kon­kur­rent, Dag­bla­det, også har bidratt her med sine kom­men­ta­rer i ambu­lanse­sjå­førsa­ken, HR-2014445-A — Rt-2014–152.

Når saken er fer­dig etter­fors­ket, og påtale­myn­dig­he­te­ne har vur­dert at de har til­strek­ke­li­ge bevi­ser og at det retts­li­ge grunn­la­get hol­der, vil de brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne ved at det tas ut til­ta­le. Så er det hoved­for­hand­ling og til slutt dom. Til­ta­le, det som frem­kom­mer under hoved­for­hand­ling, og selve dom­men kan fritt gjen­gis, med mind­re ret­ten unn­taks­vis har bestemt noe annet.

Jeg har ikke sett styk­ket, men vil se det om det nå set­tes opp på nytt. Noen gan­ger kan omta­le av de fak­tis­ke omsten­dig­he­ter være og opp­le­ves som belas­ten­de, men det er ingen grunn til at pres­sen ikke skal omta­le dem. Trond Gis­ke, Kris­ti­an Ton­ning Rii­se og Ulf Leir­stein har nok hel­ler ikke opp­levd ytrings­fri­he­ten som sær­lig hyg­ge­lig, når deres uli­ke avkled­nings­ma­nø­ve­re har blitt offent­lig avkledd.

Jeg skal inn­om noen and­re lov­be­stem­mel­ser, som anmel­del­sen også omfat­tet. Straffe­lo­ven § 266 om hen­syns­løs adferd, lyder:

Den som ved skrem­men­de eller plag­som opp­tre­den eller annen hen­syns­løs atferd for­føl­ger en per­son eller på annen måte kren­ker en annens fred, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 2 år.”

Vide­re straffe­lo­ven § 266a om alvor­lig per­son­for­føl­gel­se, som lyder:

Den som gjen­tat­te gan­ger tru­er, føl­ger etter, iakt­tar, kon­tak­ter eller gjen­nom and­re sam­men­lign­ba­re hand­lin­ger for­føl­ger en annen på en måte som er egnet til å frem­kal­le frykt eller engstel­se, straf­fes med feng­sel inn­til 4 år.”

Straffe­lo­ven § 266 avlø­ser den tid­li­ge­re straffe­lo­ven § 390a, som kom inn i loven etter tele­fon­sji­kane­dom­men fra 1952, Rt-1952–989. En per­son ring­te gjen­tat­te gan­ger på sji­ka­ne­ren­de vis til en annen. Ingen av de dagjel­den­de straffe­be­stem­mel­ser ram­met for­hol­det. Høy­este­rett uttal­te at det bur­de vært straff­bart, men at ingen av de eksis­te­ren­de straffe­be­stem­mel­se­ne omfat­tet sli­ke for­hold, slik at han måt­te fri­fin­nes. Bestem­mel­sen har blant annet vært benyt­tet mot en per­son som i en tomå­ne­ders­pe­riode dag­lig send­te tekst­mel­din­ger til direk­tø­ren i Utlen­dings­nemn­da angå­en­de hjem­sen­del­sen av asyl­sø­ke­re til Afgha­ni­stan, HR-20101126-A – Rt-2010–845.

I for­ar­bei­de­ne til den tid­li­ge­re strl § 390a, Ot.prp. nr. 41 (1954) , står det på s. 24:

For det annet fører kra­vet om at hand­lin­gen skal være en kren­kel­se av en annens fred til at straffe­bu­det bare kan anven­des når det lig­ger innen­for gjer­nings­man­nens for­sett at for­nær­me­de skal opp­fat­te kren­kel­sen. Hen­syns­løs adferd som man ikke reg­ner med skal bli opp­fat­tet av den det går ut over, fal­ler uten­for. Eksem­pel: En per­son føl­ger etter en van­før og etter­lig­ner hans hal­ting for å for­lys­te omgi­vel­se­ne, men tror ikke at den van­fø­re skal opp­da­ge det. Som and­re eksemp­ler kan nev­nes utspei­ding av and­res pri­vat­liv, især i sek­su­elt øye­med («kik­king») avlyt­ting av and­res tele­fon­sam­ta­ler, og hem­me­lig opp­tak på lyd­bånd som aktes brukt til sel­skaps­for­lys­tel­se uten ved­kom­men­des viten­de.”

I den aktu­el­le saken ble ikke fil­min­gen opp­da­get mens den pågikk, og det var hel­ler ikke menin­gen at den skul­le bli opp­da­get. Jeg tvi­ler på at bestem­mel­sen kan kom­me til anven­del­se når det­te blir kjent på et sene­re tids­punkt. Hel­ler ikke om det da ble kjent ved en for­sett­lig offent­lig­gjø­rel­se, og, må man anta, det hele tiden var menin­gen at i alle fall deler av det­te skul­le offent­lig­gjø­res.

I Rt-1989–257, som gjaldt Dag­bla­dets omta­le av Vass­dale­ulyk­ken, slut­ter Høy­este­rett seg til byret­tens vur­de­rin­gen av anven­del­sen av § 390a. Byret­ten skri­ver:

Den­ne straffe­be­stem­mel­se tar i sitt utgangs­punkt sik­te på de mer direk­te, ytre for­mer for freds­for­styr­rel­ser. Hand­lin­ger som ikke har den­ne karak­ter, men som mere indi­rek­te kan for­styr­re en per­sons ind­re fred gjen­nom de psy­kis­ke belast­nin­ger hand­lin­gen med­fø­rer, kan nok i spe­si­el­le til­fel­le også fal­le inn under bestem­mel­sen.”

(Lov­da­tas gjen­gi­vel­se av den­ne dom­men er util­freds­stil­len­de. Høy­este­rett viser til byret­tens vur­de­ring og slut­ter seg til den­ne. Men byret­tens dom fin­nes ikke i Lov­data. I sin kom­men­tar viser Mag­nus Mat­nings­dal til refe­rat av byret­tens dom i Rets­ti­den­de, (basert på nett­ut­ga­ven på Juri­dika) men hel­ler ikke det er med i Lov­data. Jeg har refe­rert fra Mat­nings­dals kom­men­tar. Jeg har sendt mel­ding om det­te til Lov­data.)

Dagens § 266 er en videre­fø­ring av den gam­le § 390a.

Om noen snik­fil­mer, uten at den som blir fil­met vet om det, vil det ut fra det­te ikke ram­mes av strl § 266. Vi kan nok også ute­luk­ke straffe­lo­ven § 266a.

Straffe­lo­ven § 346 gjel­der ulov­lig bruk mv. av fast eien­dom . Den­ne lyder:

Med bot straf­fes den som bru­ker eller rår over fast eien­dom i strid med ret­tig­he­te­ne til eie­ren eller en annen som rett­mes­sig rår over eien­dom­men, slik at den beret­ti­ge­de påfø­res tap eller ulem­pe, eller i strid med den­nes uttryk­ke­li­ge for­bud.

Straff etter førs­te ledd anven­des like­vel ikke på den som er part i en avta­le med den beret­ti­ge­de om bru­ken av eller rådig­he­ten over eien­dom­men.”

Det er en bestem­mel­se som blant annet har vært brukt mot hus­ok­ku­pa­sjo­ner, og når bøn­der har latt hus­dyr bei­te på and­res grunn. I for­ar­bei­de­ne står det, Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) :

Lov­for­sla­get § 346 ram­mer den som bru­ker eller rår over fast eien­dom. Bruks­al­ter­na­ti­vet er ment å ram­me dis­po­si­sjo­ner som hit­til har vært straff­ba­re etter straffe­lo­ven 1902 § 395 førs­te ledd som besit­tel­ses­kren­kel­se, her­under bruks­over­ta­kel­se som for­tren­ger den beret­ti­ge­de. I til­legg ram­mes bruk som ikke for­tren­ger den beret­ti­ge­de og som hit­til har vært straff­bar etter straffe­lo­ven 1902 § 396. Rent opp­hold som ikke for­tren­ger den beret­ti­ge­de er ikke ment å ram­mes av lov­for­sla­get § 346, men kan ram­mes av bestem­mel­sen om ulov­lig inn­tren­ging eller opp­hold.”

Bestem­mel­sen er ikke ment å ram­me rent opp­hold, så da kan vi glem­me den også.

Det sis­te halm­strå­et, om ulov­lig inn­tren­ging eller opp­hold, er strl § 268 om ube­ret­ti­get adgang eller opp­hold. Den­ne lyder:

Den som ube­ret­ti­get skaf­fer seg adgang til en annens hus eller et annet sted som ikke er fritt til­gjen­ge­lig, eller som ube­ret­ti­get for­blir på et slikt sted, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 2 år.

Den som ube­ret­ti­get opp­hol­der seg på frem­med grunn til tross for opp­ford­ring om å for­la­te ste­det, straf­fes med bot.”

Om man i det hele tatt skul­le vur­de­re den­ne bestem­mel­sen, må det for­ut­set­tes at de har stått inne i hagen hos Wara og Bert­heus­sen og fil­met. Jeg vet i alle fall ikke hvor de opp­holdt seg.

Annet ledd for­ut­set­ter at man opp­hol­der seg på frem­med grunn til tross for opp­ford­ring om å for­la­te ste­det. Om det skul­le ha vært noen i hagen som de ikke viss­te om, så kan de ikke ha opp­ford­ret noen til å for­la­te ste­det.

Nå vet vi at det gikk bra til slutt. Anmel­del­sen ble hen­lagt. Nå gjen­står det bare å se om Erna Sol­berg kom­mer med en unn­skyld­ning for sine tid­li­ge­re utta­lel­ser om tea­te­ret. Det tvi­ler jeg på at hun vil gjø­re.

Demonstrasjonsfriheten er den del av den grunnlovsfestede ytringsfriheten

Her blir MDG-top­pen bort­vist av poli­ti­et” kan vi lese i Dag­bla­det. Bak­grun­nen er at MDGs Arild Herm­stad tale på en avtalt klima­mar­ke­ring i regi av Grøn­ne stu­den­ter. De så den spon­ta­ne klima­mar­ke­rin­gen foran Stor­tin­get, og flyt­tet sin mar­ke­ring dit. Om vi skal tro Dag­bla­det, had­de Søvn­for­enin­gen fått til­la­tel­se til å demon­stre­re foran Stor­tin­get.

Vår grunn­lov ble revi­dert i 2014. Da ble men­neske­ret­tig­he­te­ne i stor grad grunn­lovs­fes­tet. Det var et tverr­po­li­tisk for­slag, frem­satt av repre­sen­tan­te­ne Per-Kris­ti­an Foss, Mar­tin Kol­berg, Marit Nybakk, Jet­te F. Chris­ten­sen, Anders Anund­sen, Hall­geir H Lange­land, Per Olaf Lund­tei­gen, Geir Jør­gen Bekke­vold og Tri­ne Skei Gran­de. For­enings- og demon­stra­sjons­fri­he­ten ble da grunn­lovs­fes­tet i Grunn­lo­ven § 101, som lyder:

Enhver har rett til å dan­ne, slut­te seg til og mel­de seg ut av for­enin­ger, her­under fag­for­enin­ger og poli­tis­ke par­ti­er.

Alle kan møtes i fre­de­li­ge for­sam­lin­ger og demon­stra­sjo­ner.

Regje­rin­gen har ikke rett til å bru­ke mili­tær makt mot inn­byg­ger­ne uten etter lov, med mind­re en for­sam­ling for­styr­rer den offent­li­ge ro og ikke øye­blik­ke­lig opp­lø­ses etter at de lov­be­stem­mel­ser som angår opp­rør, tre gan­ger høyt og tyde­lig er opp­lest for for­sam­lin­gen av den sivi­le øvrig­het.”

Det er ikke len­ger slik at man må ha til­la­tel­se for å demon­stre­re. Den som vil demon­stre­re på offent­lig sted, skal etter politilo­ven § 11 ” i god tid på for­hånd gi poli­ti­et mel­ding om det­te”. Den aktu­el­le demon­stra­sjo­nen beskri­ves som en spon­tan mar­ke­ring, noe som i prak­sis ikke kan gjen­nom­fø­res hvis man må gi mel­ding i god tid på for­hånd. Poli­ti­et kan for­by arran­ge­men­ter av ordens­mes­si­ge grun­ner. Det heter i politilo­ven § 11 tred­je ledd:

“Poli­ti­et kan for­by arran­ge­men­ter som nevnt i førs­te ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan for­år­sa­ke alvor­lig for­styr­rel­se av den offent­li­ge ro og orden eller den lov­li­ge ferd­sel, eller det for­mål som til­sik­tes frem­met eller måten det­te skjer på, stri­der mot lov.”

Etter politilo­ven § 14 kan det fast­set­tes politi­ved­tek­ter for en kom­mu­ne. I den­ne bestem­mel­sens førs­te ledd nr 4, heter det at det kan gis bestem­mel­ser om:

om at det for arran­ge­ment på offent­lig sted som over­vei­en­de er av under­hold­nings­mes­sig, kunst­ne­risk, sel­ska­pe­lig eller kom­mer­si­ell art, og som har et omfang som åpen­bart vil med­føre behov for bety­de­li­ge ferd­sels­re­gu­le­rin­ger eller vakt­hold, må leve­res inn søk­nad i ste­det for mel­ding etter § 11. Nær­me­re frist for inn­le­ve­ring av slik søk­nad kan fast­set­tes.”

En poli­tisk demon­stra­sjon er ikke “av under­hold­nings­mes­sig, kunst­ne­risk, sel­ska­pe­lig eller kom­mer­si­ell art”, så politi­ved­tek­te­ne kan ikke inne­hol­de krav om søk­nads­plikt for poli­tis­ke demon­stra­sjo­ner. I politi­ved­tek­te­ne for Oslo er det fast­satt sli­ke reg­ler i kapit­tel 7, men det står (selv­føl­ge­lig) ikke noe om poli­tis­ke demon­stra­sjo­ner.

Det er føl­ge­lig noe som ikke stem­mer, når Dag­bla­det skri­ver:

Pro­ble­met var bare at mar­ke­rin­gen ikke had­de fått til­la­tel­se. Etter­hvert begyn­te det å sam­le seg gans­ke man­ge folk, og til slutt kom poli­ti­et, sier Herm­stad.

Det var nem­lig Søvn­for­enin­gen som had­de fått myn­dig­he­te­nes til­la­tel­se til å stå på Eids­volls plass fram­for Stor­tin­get i dag. For­enin­gen job­ber for «bed­re søvn — våken hver­dag», iføl­ge egen nett­side, og ble nå tatt på sen­ga av klima­ung­dom­men.”

Enten har poli­ti­et til­tatt seg en myn­dig­het de ikke har, eller ikke har fulgt med i tiden og ikke har vil­let aksep­te­re at de har blitt fra­tatt en myn­dig­het de en gang had­de. Det vil ikke over­ras­ke.

Eller det kan være Dag­bla­dets gjen­gi­vel­se som er upre­sis, noe som hel­ler ikke vil over­ras­ke. Kan­skje er det en kom­bi­na­sjon av beg­ge deler.

Det kan nok hen­de at de unge klimaak­ti­vis­te­ne ikke had­de meldt fra om sin mar­ke­ring, og at Søvn­for­enin­gen alle­re­de had­de meldt fra om sin demon­stra­sjon. Uten å ha gått vel­dig dypt ned i det­te, antar jeg at poli­ti­et vil­le kun­ne ha nek­tet en demon­stra­sjon hvis det alle­re­de var vars­let en annen demon­stra­sjon på det sam­me ste­det. Enten for­di den demon­stra­sjo­nen det først var vars­let om kun­ne ha blitt over­skyg­get av den and­re, eller det kun­ne ha vært bety­de­lig risi­ko for bråk — som hvis det arran­ge­res mot­de­mon­stra­sjo­ner. Men så len­ge det er en demon­stra­sjon som ikke hind­rer all­min­ne­lig ferd­sel (som diver­se “kjør sak­te og blok­ker tra­fik­ken” demon­stra­sjo­ner), kun­ne nok poli­ti­et ikke ha gått len­ger enn til å kre­ve at man enten demon­stre­rer et annet sted, eller på et annet tids­punkt.

Men fort­satt er det høyst uklart hva slags ulov­lig­he­ter Arild Herm­stad og and­re demon­stran­ter egent­lig har gjort seg skyl­dig i. Politilo­ven sier at den som vil demon­stre­re skal gi mel­ding, og det må for­stås som den som vil arran­ge­re en demon­stra­sjon. Den som vil del­ta i en demon­stra­sjon har ingen plikt til å mel­de fra til poli­ti­et.

Når Grunn­lo­ven § 101 annet ledd sier:

“Alle kan møtes i fre­de­li­ge for­sam­lin­ger og demon­stra­sjo­ner”,

er det vans­ke­lig å ten­ke seg at den­ne kan inn­snev­res slik at man ikke spon­tant kan sam­le seg til demon­stra­sjo­ner. Man kan hel­ler ikke nek­te noen å slut­te seg til en demon­stra­sjon, uan­sett om den har vært vars­let på for­hånd eller ikke.

Poli­ti­et kan etter politilo­ven § 7 hånd­heve den offent­li­ge ro og orden. For å gjø­re det­te, kan de etter førs­te ledd gri­pe inn

1 for å stan­se for­styr­rel­ser av den offent­li­ge ro og orden eller når omsten­dig­he­te­ne gir grunn til frykt for sli­ke for­styr­rel­ser
2 for å iva­re­ta enkelt­per­soners eller all­menn­he­tens sik­ker­het
3 for å avver­ge eller stan­se lov­brudd.”

For å gjen­nom­føre det­te, kan de etter annet ledd:

Poli­ti­et kan i sli­ke til­fel­ler blant annet regu­le­re ferd­se­len, for­by opp­hold i bestem­te områ­der, visi­te­re per­son eller kjøre­tøy, uska­de­lig­gjø­re eller ta far­li­ge gjen­stan­der i for­va­ring, avvise, bort­vise, fjer­ne eller anhol­de per­soner, påby virk­som­het stan­set eller end­ret, ta seg inn på pri­vat eien­dom eller områ­de eller påby områ­der eva­ku­ert.”

Hvis en demon­stra­sjon for­styr­rer den offent­li­ge ro og orden, det er grunn til å fryk­te at den vil gjø­re det, eller den tru­er enkelt­per­soners og all­menn­he­tens sik­ker­het, kan poli­ti­et kre­ve at demon­stra­sjo­nen opp­lø­ses, osv. Men jeg kan ikke se at poli­ti­et har hjem­mel til å gri­pe inn så len­ge demon­stra­sjo­nen ikke for­styr­rer den offent­li­ge ro og orden etc, uan­sett om den er vars­let eller ikke. Man kan nok hel­ler ikke si at en for­sam­ling på et par hund­re men­nes­ker på en offent­lig plass, i seg selv for­styr­rer den offent­li­ge ro og orden.

Etter politilo­ven § 8 kan poli­ti­et inn­brin­ge folk som “på offent­lig sted for­styr­rer ro og orden eller den lov­li­ge ferd­sel”. De kan også inn­brin­ge per­soner som “ikke opp­gir navn, fød­sels­dato, fød­sels­år, stil­ling og bopel når poli­ti­et for­lan­ger det, eller som gir opp­lys­nin­ger her­om som det er grunn til å tvi­le på rik­tig­he­ten av”.

Det står ikke noe i loven om i hvil­ke situa­sjo­ner poli­ti­et har rett til å kre­ve at man opp­ly­ser navn mm, og der­med at poli­ti­et kan inn­brin­ge en per­son som nek­ter å etter­kom­me et slikt pålegg. Det­te er pro­ble­ma­tisk. Jeg ser ingen grunn til at poli­ti­et skal kun­ne kre­ve å få opp­lyst navn etc av per­soner som del­tar i en helt lov­lig demon­stra­sjon, eller gene­relt opp­trer helt lov­lig.

Mot slut­ten av Dag­bla­dets repor­ta­sje, står føl­gen­de:

Er du [Arild Herm­stad] for­be­redt på en helg i kasjot­ten?

- Hvis det skjer, skal jeg gle­de­lig ta straf­fen for å ha støt­tet en god sak. Men jeg tror ikke poli­ti­et gjør noe mer med det­te. Det vil­le være lite takt­fullt av dem.”

Jeg tror ikke Arild Herm­stad har noe å fryk­te her.

Krenkelse av privatlivets fred. En absurd forestilling blir mer absurd

Wara-saken er et absurd tea­ter som bare blir mer absurd. Nå er tea­ter­sjef Anne-Ceci­lie Sibue og de tre kunst­ner­ne bak fore­stil­lin­gen «Ways of see­ing» sik­tet for å ha kren­ket pri­vat­li­vets fred, kun­ne VG mel­de. Tor Mik­kel Waras nå sik­te­de sam­bo­er, Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen, anmeld­te dem for å ha kren­ket pri­vat­li­vets fred. Poli­ti­et gjor­de det enes­te ret­te, nem­lig å hen­leg­ge saken. Så beord­ret stats­ad­vo­ka­ten dem til å fore­ta ny etter­forsk­ning.

Straffe­be­stem­mel­sen om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, fin­ner vi i strl § 267. Den­ne bestem­mel­sen lyder:

Den som gjen­nom offent­lig med­de­lel­se kren­ker pri­vat­li­vets fred, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Straff etter førs­te ledd kom­mer ikke til anven­del­se på den som bare har del­tatt ved tek­nisk bistand eller dis­tri­bu­sjon av et blad eller tids­skrift pro­du­sert i riket. Til­sva­ren­de gjel­der for kring­kas­tings­sen­din­ger.

Straff etter førs­te ledd kan bort­fal­le der­som med­de­lel­sen var frem­kalt av den for­nær­me­de selv ved util­bør­lig atferd, eller med­de­lel­sen er blitt gjen­gjeldt ved en kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred eller en kroppskren­kel­se.”

I den tid­li­ge­re straffe­lo­vens § 390 het “offent­lig med­de­lel­se om pri­va­te og hus­li­ge for­hold”. Det­te med pri­va­te og hus­li­ge for­hold ble sløy­fet ved ved­ta­gel­sen av den någjel­den­de straffe­lo­ven fra 2005. Men i for­ar­bei­de­ne står det at det ikke var menin­gen å end­re rea­li­te­ten. Jeg synes dagens bestem­mel­se ble mer uklar, ved at den ikke gir noen antyd­ning om hva som reg­nes som en del av pri­vat­li­vet.

Vi må star­te med det grunn­leg­gen­de, som er Grunn­lo­ven § 100, hvis førs­te til tred­je ledd lyder:

“Ytrings­fri­het bør fin­ne sted.

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.

Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser.”

Den poli­tis­ke ytrings­fri­he­ten kan bare begren­ses ved at det “set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser”. Ver­net om pri­vat­li­vets fred er en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten. Det kan dis­ku­te­res om strl § 267, om pri­vat­li­vets fred, set­ter “klart defi­ner­te gren­ser”, slik at den kan begrun­ne begrens­nin­ger i den poli­tis­ke ytrings­fri­het. (Den kan begren­se ytrings­fri­he­ten på and­re områ­der, men det går jeg ikke inn på her.)

Ikke alle ytrin­ger har like sterkt vern. Men to typer ytrin­ger har et sær­lig sterkt vern: Poli­tis­ke ytrin­ger og kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Når det gjel­der kunst­ne­ris­ke ytrin­ger med poli­tisk inn­hold, har ytrin­ge­ne er sær­de­les sterkt ytrings­fri­hets­vern.

Poli­ti­et ved politi­ad­vo­kat Arne Val­de­mar Nielsen, ba om til­la­tel­se fra Oslo ting­rett til å ran­sa­ke både tea­ter­sje­fen og de tre kunst­ner­nes hjem og kon­to­rer i jak­ten på bevis. Hel­dig­vis avvis­te Oslo ting­rett det­te. Det­te er påan­ket til Bor­gar­ting lag­manns­rett, som ennå ikke har behand­let saken.

Jeg for­står ikke hva poli­ti­et tror de kun­ne fin­ne ved en slik ran­sa­king. En kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred er å brin­ge opp­lys­nin­ger om pri­va­te for­hold ut i det offent­li­ge rom. Hvis tea­ter­sje­fen og de tre kunst­ner­ne skal ha kren­ket pri­vat­li­vet til Tor Mik­kel Wara og Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen, må det være ved at de gjen­nom tea­ter­styk­ket brak­te deres pri­va­te for­hold ut i det offent­li­ge rom. Man tren­ger ikke ran­sa­ke noe eller noen for å fin­ne bevis for det­te. Det hol­der å se tea­ter­styk­ket. Om de skul­le ha opp­lys­nin­ger, bil­der og video som de valg­te ikke å bru­ke, og der­med ikke brak­te ut i det offent­li­ge rom, kan ikke det kren­ke pri­vat­li­vets fred.

Om stats­ad­vo­ka­ten og poli­ti­et vir­ke­lig skul­le ha blitt kon­spi­ra­to­ris­ke, og tro at tea­te­ret hand­let for at noen skul­le tag­ge deres hus og set­te fyr på bilen, så hand­ler det uan­sett ikke om pri­vat­li­vets fred.

Dag­bla­det gjen­gir det­te bil­de, som skal være det man i tea­ter­styk­ket kan se av Tor Mik­kel Wara og Lai­la Ani­ta Bert­heus­sens hus.

Foto: Pia Maria Roll , brukt med til­la­tel­se.

(En opp­havs­retts­lig paren­tes her. Jeg plei­er å være nøye med ikke å bru­ke and­res bil­der uten til­la­tel­se, med mind­re bil­det er pub­li­sert med en lisens som til­la­ter gjen­bruk. Dag­bla­det har ikke opp­gitt foto­gra­fen, men jeg har fått vite av Jør­gen Gil­brant, som har skre­vet artik­ke­len, at bil­det er tatt av regis­sø­ren, Pia Maria Roll. Jeg har sendt hen­ne en epost med spørs­mål om å kun­ne bru­ke bil­det, man har til nå ikke fått svar. [Jeg har nå fått svar og sam­tyk­ke til å bru­ke bil­det.] Men jeg tar sjan­sen på å bru­ke det like­vel, på grunn­lag av det­te: I ånds­verk­lo­ven § 36, heter det i førs­te og annet ledd:

Et verk som inn­går i en dags­hen­ding kan ved medias omta­le av dags­hen­din­gen gjen­gis i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger.

Også et offent­lig­gjort kunst­verk, offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk eller offent­lig­gjort film­verk som har til­knyt­ning til dags­hen­din­gen uten å inn­gå i den, kan på sam­me vil­kår som i førs­te ledd gjen­gis mot veder­lag. Det­te gjel­der ikke verk som er skapt i ervervs­virk­som­het med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i media.

Om min blogg kan reg­nes som “media” i den­ne sam­men­hen­gen, kan sik­kert dis­ku­te­res. Når det er regis­sø­rens eget bil­de av den sce­nen som er utgangs­punk­tet som gjen­gis, mener jeg at det er innen­for å si at bil­det inn­går i dags­hen­din­gen. Men jeg inn­røm­mer at jeg er på litt tynn is.)

Ord i en lov­be­stem­mel­se må tol­kes i sin sam­men­heng. Vi kan ikke uten vide­re over­fø­re betyd­ning fra et retts­om­rå­de til et annet. Like­vel vel­ger jeg å gjen­gi angi­vel­sen av “per­son­li­ge for­hold” i for­valt­nings­lo­ven § 13 annet ledd, om taus­hets­plikt:

Som per­son­li­ge for­hold reg­nes ikke føde­sted, fød­sels­dato og per­son­num­mer, stats­bor­ger­for­hold, sivil­stand, yrke, bopel og arbeids­sted, med mind­re sli­ke opp­lys­nin­ger røper et kli­ent­for­hold eller and­re for­hold som må anses som per­son­li­ge.”

Den 10. desem­ber 2018 refe­rer­te Dag­bla­dets Lil­li­an Bik­set det kon­tro­ver­si­el­le inn­hol­det i styk­ket “Ways of see­ing”, slik:

”I tea­ter­fore­stil­lin­gen er fasa­der fil­met, men ikke ett men­nes­ke er vist på film. Adres­ser opp­gis ikke, selv når de er til­gjen­ge­li­ge gjen­nom Gule Sider og i pos­tens offent­li­ge regis­ter. Tea­ter­fore­stil­lin­gen opp­gir bare områ­der, som «vest­kan­ten», «Frog­ner», «Røa». ”

I Jør­gen Gil­brants artik­kel gjen­gis den delen av teks­ten som berø­rer Tor Mik­kel Wara, etter det jeg for­står i sin hel­het:

Its ear­ly April. The­re is still snow. The first house is in Røa. The­re is a very big and den­se tuja hed­ge. The snow is mel­ting, it’s slippe­ry. And wet. And cold. I am free­zing. I try not to sne­eze or cough. The neigh­bours like­vel is bar­king on us. It smells us. It’s the first real sunny day of the spring. The ice is crackling so we need to move very care­fully and not make sounds with our move­ments.

This first house belongs to Tor Mik­kel Wara, who is the Jus­tis og bered­skaps­mi­nis­ter — «Jus­tice and emer­gency minis­ter » which for some rea­son also inclu­des immi­gra­tion and asylum issues, I don’t know why. He took over two days ago after the racist, isla­mop­ho­bic Syl­vi List­haug was for­ced to resign. Inter­e­s­ting­ly, they both wor­ked in the same lob­by com­pany, First House. Accor­ding to some, Wara has been “sel­ling influ­en­ce” for the last 25 years. This very day, the 5th of April, Wara went out in pub­lic sta­ting his agen­da: to mili­ta­rize the police and, just like in Fran­ce, to crea­te bet­ter pos­si­bi­lities for using emer­gency laws.

A cat appears from the tuja hed­ge. Its beaut­i­ful, deep yel­low. We sit out­side this first house for 7 hours.”

Et bil­de som viser et hus som kun­ne vært en hvil­ken som helst stør­re ene­bo­lig, sam­men med en tekst som ikke sier annet enn at huset er på Røa, kren­ker ingens pri­vat­liv.

Høy­este­rett har ved noen anled­nin­ger tatt stil­ling til spørs­mål om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Den saken som har mest til fel­les med den aktu­el­le saken, siden den hand­ler om bruk av bil­der, er HR-2007823-A — Rt-2007–687 om Se og Hørs bil­der fra Lars Lil­lo-Sten­berg og And­ri­ne Sæthers bryl­lup. Se og Hør had­de først spurt om å få ta bil­der, men fikk nei. Men de respek­ter­te ikke det­te, og la seg i bus­ke­ne med tele­lin­se. VG spur­te også om å få ta bil­der, men respek­ter­te at de fikk nei. Lars Lil­lo-Sten­berg og And­ri­ne Sæther sak­søk­te Se og Hør etter at de pub­li­ser­te bil­de­ne. Høy­este­rett la, kor­rekt nok, til grunn at et bryl­lup ikke bare er en pri­vat hand­ling, og at bil­de­ne i seg selv ikke var kren­ken­de. Jeg er uenig i avgjø­rel­sen, og mener at den bur­de ha vært avgjort med et annet resul­tat etter den davæ­ren­de ånds­verk­lo­ven § 45c, nå ånds­verk­lo­ven § 104 om ret­ten til eget bil­de.

I Ways of see­ing gjen­gis ikke bil­der av per­soner, så ånds­verk­lo­ven § 104 er ikke anven­de­lig i det­te til­fel­let.

Se og Hørs bryl­lups­re­por­ta­sje var i nær­mest i kate­go­ri­en “slad­der”, som Høy­este­rett i Big Brot­her-saken, HR-2007823-A — Rt-2007–687, har et begren­set ytrings­fri­hets­vern. Eller som Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len sies i den førs­te saken om bil­der av Caro­li­ne von Han­no­ver og hen­nes barn:

«As in other simi­lar cases it has exa­mi­ned, the Court con­si­ders that the pub­li­ca­tion of the pho­tos and artic­les in ques­tion, the sole pur­pose of which was to satis­fy the curio­sity of a par­ti­cu­lar rea­dership regar­ding the details of the applicant’s pri­va­te life, can­not be deemed to con­tri­bute to any deba­te of gene­ral inte­rest to socie­ty despi­te the appli­cant being known to the pub­lic.»

Når bil­der av et par kjen­di­s­er som gif­ter seg ikke kren­ker pri­vat­li­vets fred, da bør det være åpen­bart at et gans­ke ano­nymt bil­de av et hus, ikke kren­ker pri­vat­li­vets fred til de som måt­te bo i huset.

Å sik­te fol­ke­ne bak “Ways of see­ing” for å kren­ke pri­vat­li­vets fred er å kas­te bort tid og res­sur­ser. Poli­ti og påtale­myn­dig­het vil bare dum­me seg ut ved å gå vide­re med den saken. Siden den­ne saken først og fremt hand­ler om ytrings­fri­het, synes jeg sym­bo­let på vår grunn­lov, Eids­volds­byg­nin­gen, kun­ne være en pas­sen­de illust­ra­sjon.

Jeg fore­le­ser for tiden om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. Jeg plei­er all­tid å star­te fore­les­nin­ge­ne med et lite til­bake­blikk på “ukens vik­tigs­te saker”, for å få fram at det er et tema som all­tid er aktu­elt. Med Michael Jack­son doku­men­tar i for­ri­ge uke, og den sis­te utvik­lin­gen i den­ne Wara-saken blir det nes­ten for mye av det gode. Jeg kan tross alt ikke bru­ke fore­les­nings­ti­den bare på dis­se sake­ne. Jeg arbei­der også med å gjø­re fer­dig en bok om emnet, som blant annet skal bru­kes som lære­bok i det­te faget. Om dis­se sake­ne for­tje­ner plass der, har jeg ennå ikke tatt stil­ling til. Det avhen­ger av den vide­re utvik­ling i sake­ne.

Norge trenger en offensiv togsatsing

Regje­rin­gen liker å hev­de at det ald­ri har vært sat­set mer på jern­bane enn nå. Det er kan­skje rik­tig, om vi avgren­ser “ald­ri” til tiden etter 1962, da Nord­lands­ba­nen ble full­ført til Bodø. Siden den gang har norsk jern­bane vært pre­get av for­søm­mel­se og for­fall. Alle poli­tis­ke par­ti­er som har hatt regje­rings­makt etter kri­gen, har sin del av ansva­ret for det­te. Rea­li­te­ten er at Nor­ge i jern­bane­sam­men­heng er et u-land. Toge­ne beve­ger seg sak­te fram på svin­ge­te enkelt­spor.

Dagens regje­ring gir oss pri­va­ti­se­rin­ger og blå­russ­grep som å split­te jern­bane­sek­to­ren opp i man­ge sel­ska­per. Og så har vi fått vite at NSB ikke len­ger skal hete NSB. Nå skal det hete Vy, noe som bare invi­te­rer til bil­li­ge ord­spill som å si at norsk “jern­bane­sat­sing” er “Mens Vy ven­ter på Godot”. Vi tren­ger bed­re infra­struk­tur, ikke at man bru­ker 280 mill på et tåpe­lig navn og en logo uten sær­preg.

Det­te kar­tet over jern­bane­lin­jer i Euro­pa, viser med all mulig tyde­lig­het at Nor­ge er lan­det som “glem­te” jern­ba­nen. De som vil inn­ven­de at vi har fjell i Nor­ge, kan fin­ne Sveits og Øster­rike på det kar­tet. Det er sym­pto­ma­tisk at man i regje­rings­er­klæ­rin­gen, etter et langt avsnitt om vei­net­tet, fin­ner et kort avsnitt om jern­bane under over­skrif­ten “Jern­bane, bymil­jø og kol­lek­tiv­trans­port”. Etter den sed­van­li­ge sva­da­en kol­lek­tiv­tra­fikk, syk­kel og gan­ge, kan vi lese føl­gen­de om jern­bane:

Jern­bane er et vik­tig trans­port­mid­del som er spe­si­elt godt egnet for pend­ling i befolk­nings­tet­te strøk og for gods­trans­port på leng­re dis­tan­ser.”

At jern­bane er et utmer­ket trans­port­mid­del for mel­lom­lan­ge og litt len­ger enn bare mel­lom­lan­ge dis­tan­ser, ser ut til å være en helt frem­med tan­ke for den­ne regje­rin­gen. Som førs­te kule­punkt på til­taks­lis­ten, fin­ner vi:

  • Føl­ge opp jern­bane­prio­ri­te­rin­ge­ne i NTP.

Går vi til NTP, ser vi at all “jern­bane­sat­sing” er skjø­vet ut til slut­ten av peri­oden. Det betyr i prak­sis at det ikke er noen sat­sing i det hele tatt. NTP er avgå­en­de regje­rings ønske­lis­te til kom­men­de stor­ting og regje­rin­ger. Selv om det står mye i NTP om hvor mye pen­ger som skal bru­kes. føl­ger det ikke med noen pen­ger. Da er man avhen­gig av bevilg­nin­ger over de årli­ge stats­bud­sjet­te­ne. Stor­tin­gets arbeids­år kan omtrent deles inn slik: I vår­se­sjo­nen behand­les stor­tings­mel­din­ger og pla­ner, samt lov­sa­ker. Om høs­ten behand­les stort sett stats­bud­sjet­tet, og da har man glemt det mes­te av de pla­ne­ne som ble ved­tatt i vår­se­sjo­nen.

Doku­men­tet revi­de­res hver fjer­de år Gjel­den­de NTP ble frem­met vår­en 2017, alt­så kort tid før det sis­te stor­tings­val­get. Uan­sett hva stor­tin­get måt­te ved­ta på slut­ten av vår­se­sjo­nen før et valg, så vil ingen ny regje­ring føle seg bun­det til å føl­ge opp det. I pla­nens avsnitt 3.1, fin­ner vi bl.a. føl­gen­de under hoved­over­skrif­ten “3 Frem­ti­dens mobi­li­tet – trans­port­sys­te­met i en bryt­nings­tid”.

3.1 Digi­ta­li­se­ring og lav­ut­slipps­tek­no­lo­gi end­rer trans­port­sek­to­ren

Her fin­ner vi den sed­van­li­ge sva­da­en om selv­kjø­ren­de biler, dro­ner og den salgs som nai­ve tek­no­logi­op­ti­mis­ter tror skal være frem­ti­dens trans­port. J

4 En moder­ne og effek­tiv trans­port­sek­tor

Pkt. 4.2 under det­te er en “Motor­veg­plan”, og det er det enes­te vi kan være rime­lig sik­re på at regje­rin­gen vil føl­ge opp. Dagens regje­ring els­ker biler og motor­vei­er, og kjer­nen i regje­rings sam­ferd­sels­po­li­tikk er tut og kjør:

  • Mer motor­vei, mer bil­kjø­ring og stør­re fart.
  • Dår­li­ge­re tra­fikk­sik­ker­het.

Noen jern­bane­plan fin­nes ikke. Det er ingen over­ras­kel­se, for jern­bane er ikke et sat­sings­om­rå­de for den­ne regje­rin­gen. Det er hel­ler ikke syk­kel, men akku­rat den­ne gan­gen er ikke det et hoved­tema. Regje­rin­gen står for en bak­stre­versk sam­ferd­sels­po­li­tikk, hvor de for­sø­ker å rea­li­se­re det man drøm­te om på 1960- og 1970-tal­let. Gam­le gub­ber som drøm­te om biler da de var små (noe også den­ne gam­le gub­ben gjor­de), for­sø­ker nå å rea­li­se­re drøm­men.

Det som nev­nes som kan kal­les jern­bane­sat­sin­ger, er stort sett skjø­vet ut til slut­ten av plan­pe­rioden. Det skal alt­så gjen­nom­føre to eller tre valg etter at pla­nen ble ved­tatt. Prak­sis er at de pla­ner som ved­tas, ikke gjen­nom­fø­res.

Man har også skjø­vet utred­ning av nye jern­ba­ner til slut­ten av plan­pe­rioden.

I løpet av 17 år klar­te man å moder­nei­se­re 17 km av Vest­fold­ba­nen. Etter at den nye strek­nin­gen fra Lar­vik til Pors­grunn ble fer­dig høs­ten 2018, har det i alle fall blitt en bety­de­lig for­bed­ring på den­ne delen av strek­nin­gen. Motor­vei­en ble byg­get fer­dig for fle­re år siden, for alle regje­rin­ger har prio­ri­tert motor­vei og for­sømt jern­bane. Til sam­men­lig­ning gikk det fire år fra anleggs­ar­bei­det ble påbe­gynt i 1877 til banen var fer­dig fra Dram­men til Lar­vik. Et år etter var den fer­dig til Ski­en. Det er slett ikke slik at ver­den bare har gått frem­over de sis­te 150 åre­ne.

Sta­dig fle­re øns­ker å rei­se med tog. Tra­fik­ken øker, og Nor­ge mang­ler tog. Det er ofte full­book­et på natto­ge­ne. Göte­borgs­pos­ten skrev nylig at ordet ‘flygs­kam’ nå er i ferd med å skif­tes ut med ‘tågskryt’. For noen år siden var det stas å fly. Gull­kort ga sta­tus. Jeg flyr nok mer enn gjen­nom­snit­tet, men flyr med sta­dig dår­li­ge­re sam­vit­tig­het. Jeg skry­ter også gjer­ne av tog. Jeg liker gans­ke enkelt å rei­se med tog, og har man­ge gode min­ner fra tog­rei­ser. Det er barn­doms­min­ner fra da vi tok toget fra Pors­grunn til Sand­nes for å besø­ke min far­mor og fra­far som bod­de i Hom­mer­såk, i det som i dag er Sand­nes kom­mu­ne. Sene­re til­brak­te jeg noen av ung­dom­mens som­mer­fe­rier på Inter­Rail i Euro­pa. Frank­ri­ke, et land jeg besø­ker ofte, er er fore­gangs­land når det gjel­der høy­has­tig­hets­tog, og jeg rei­ser gjer­ne med deres TGV. På mel­lom­lan­ge strek­nin­ger, det vil si strek­nin­ger i alle fall på opp­til 800 km, er fly ikke len­ger kon­kur­ranse­dyk­tig.

De sis­te som­re­ne har jeg syk­let i Euro­pa, rei­ser jeg i stør­re eller mind­re grad har kom­bi­nert med tog. Sist som­mer kjøp­te jeg Inter­rail­bil­let­ter og tok med syk­kel, en kom­bi­na­sjon som kan anbe­fa­les. Para­dok­salt nok gjør dår­lig til­rette­leg­ging for å ta med syk­kel på nors­ke og svens­ke tog at jeg har valgt båt, eller fly til mer syk­kel­venn­li­ge tog­land. Det bur­de være unød­ven­dig, men slik er det dess­ver­re: Hvis man skal rei­se på lang­tur og ha med syk­kel i Nor­ge, kan man ikke sat­se på toget. Skal man kun­ne plan­leg­ge, må man dess­ver­re sat­se på fly.

Til som­mer­en ser det ikke ut til at jeg kla­rer å fin­ne tid til litt leng­re syk­kel­tu­rer blant alt det and­re som står på pro­gram­met. Jeg har ikke bestemt meg ennå, men jeg hel­ler i ret­ning av tog­tur uten lan­ge syk­kel­e­tap­per, men med en med­brakt Brompton, slik at jeg kan syk­le rundt på de ste­de­ne jeg besø­ker under­veis, og kan­skje ta ikke vel­dig lan­ge syk­kel­e­tap­per. Det kom­mer uan­sett til å bli mer tog, og fær­re syk­kel­e­tap­per. Brompton er en utmer­ket syk­kel, men ikke noen utpre­get lang­tur­syk­kel. Etap­per på 50–60 km bør gå greit, men det fris­ter ikke å leg­ge opp til dagsetap­per på over 100 km med den syk­ke­len. Dess­uten vil jeg være avhen­gig av å ha en del av baga­sjen i en rygg­sekk, som også gjør det mind­re fris­ten­de å syk­le langt — sær­lig hvis det er varmt.

Nå vel­ger jeg tog når det er et reelt alter­na­tiv. Ja, klima­end­rin­ge­ne og fly­skam­men påvir­ker mine valg. Noen gan­ger vel­ger jeg tog bare for­di jeg synes tog gir en fine­re reise­opp­le­vel­se enn fly. Tog er rei­se, fly er bare trans­port. Fly­rei­ser blir hak­ket opp i rei­ser til og fra fly­plas­se­ne, kø i inn­sjek­king, kø i sik­ker­hets­kon­trol­le­ne og kø for ombord­stig­ning, før man sit­ter trangt, til man må ven­te på baga­sje, og fin­ne trans­port til det ste­det man egent­lig skal. På toget kan jeg arbei­de, sove, lese eller gjør noe annet.

Poli­ti­ker­nes opp­ga­ve er å leg­ge til ret­te for og sti­mu­le­re til at vi kan ta miljø­venn­li­ge valg. Og å gjø­re miljø­fiendt­li­ge valg mind­re fris­ten­de. Det er dess­ver­re slik at det er en gren­se for hvor sto­re ulem­per vi er vil­li­ge til å ta, hver for oss. De to sis­te gan­ge­ne jeg har vært i Stock­holm har jeg øns­ket å rei­se med tog, i alle fall en av vei­ene. Men det var ikke mulig å få det til å pas­se. Toget tar for lang tid, går ikke på pas­sen­de tids­punkt, og går ikke ofte nok. Sist jeg var i Ber­gen øns­ket jeg også å ta toget. Men selv når jeg skul­le hol­de et fore­drag kl. 15, gikk det ikke å ta dag­to­get fra Oslo. Det skul­le etter ruten være i Ber­gen 14.47, og det ble for kna­pp mar­gin. Jeg kun­ne ha tatt natto­get kvel­den før, men det had­de gitt mye reise­tid, og dess­uten mye “død­tid” i Ber­gen — jeg vet at jeg for­nær­mer man­ge ber­gen­se­re når jeg kal­ler tid i Ber­gen for “død­tid”. Resul­ta­tet ble fly til Ber­gen, og natto­get hjem. Den ledi­ge tiden bruk­te jeg for det mes­te til å fin­ne geocacher i Ber­gen, og jeg had­de en hyg­ge­lig mid­dag med en venn, før jeg tok natto­get hjem.

Tog­for­bin­del­sen mel­lom Oslo og Stock­holm er en lang­va­rig skan­da­le, og det er ene og ale­ne nors­ke poli­ti­ke­re som har ansva­ret for skan­da­len. Når man også må reg­ne med å bli møtt av det­te, fris­ter det mer å ta toget til Gar­der­moen og fly­et til Stock­holm.

Ved fle­re anled­nin­ger har det vært for­søkt å få på plass en god tog­for­bin­del­se. I Sve­ri­ge har man moder­ne jern­bane, på norsk side er det den vali­ge, svin­ge­te nors­ke jern­bane­stan­dar­den. Da Aften­pos­ten tes­tet toget høs­ten 2004, en av de man­ge gan­ge­ne for­bin­del­sen ble tru­et med ned­leg­gel­se på grunn av mang­len­de opp­føl­ging fra norsk side, kun­ne vi lese:

” Loko­mo­tiv­fø­rer Bent Rog­ne peker på farts­må­le­ren. Den gjør noen byks. 130, 140, 150, 160, vi er i Sve­ri­ge, nå.- Fra Karl­stad til Stock­holm går det i mel­lom 180 og 200 hele vei­en. I Nor­ge har vi fine tog, men elen­dig infra­struk­tur. Det er som å kjø­re Fer­ra­ri på en potet­åker, for­kla­rer Rog­ne.”

Det var venst­res Torild Skog­sholm som var sam­ferd­sels­mi­nis­ter den gan­gen. Venst­re har hatt sine mulig­he­ter til å set­te preg på sam­ferd­sels­po­li­tik­ken, uten at det synes å ha ført til merk­ba­re resul­ta­ter. Sve­ri­ge sat­set 107 mrd på jern­bane­ut­byg­ging over en 12-års­pe­riode. I Nor­ge ble det i NTP for peri­oden avsatt 26,4 mrd i den sam­me peri­oden. Hel­ler ikke den gan­gen betød “avset­ning” i NTP at pen­ge­ne fak­tisk var bevil­get. Dess­ver­re er det det­te vi så alt­for ofte ser.

I de sis­te såkal­te “rødgrøn­ne” regje­rin­ge­ne har Sen­ter­par­ti­et har sam­ferd­sels­mi­nis­te­ren. Det er ikke mye bed­re for oss som liker tog og syk­kel, enn en sam­ferd­sels­mi­nis­ter fra FrP. Tog plei­er som regel å gå der folk bor. Der­for liker Sen­ter­par­ti­et ikke tog. De vil som kjent helst byg­ge vei­er til ste­der hvor det ikke bor folk, i en slags mer­ke­lig tro på at det skal få folk til å flyt­te til dis­se ste­de­ne. Skjønt erfa­rin­gen viser at bed­re vei gjer­ne fører til at folk flyt­ter fra utkant­strøk. De kan jo kjø­re “hjem” på ferie, og kla­ge over at både butik­ken og post­kon­to­ret har blitt borte.

Arbei­der­par­ti­et har hel­ler ikke mye å vise til. De har sit­tet med regje­rings­mak­ten i det mes­te av den tiden jern­ba­nen har blitt for­sømt, og har der­med hoved­an­sva­ret for det­te. Det kon­kre­te jeg hus­ker om jern­bane­pro­sjek­ter under Arbei­der­parti­re­gje­ring, var da den slu og hardt­slå­en­de poli­tis­ke heste­hand­le­ren Kjell Opseth lur­te SV til å gå med på å leg­ge stam­vei­en til Vest­lan­det via hans hjem­fyl­ke, Sogn og Fjorda­ne, mot et løf­te om å byg­ge Rin­ge­riks­ba­nen. Stam­vei­en ble byg­get, men Rin­ge­riks­ba­nen ble ald­ri påbe­gynt. Ver­ken Kjell Opseth eller Arbei­der­par­ti­et had­de noen pla­ner om å hol­de sin del av avta­len den gan­gen.

Den siter­te loko­mo­tiv­fø­rer Bent Rog­ne kun­ne for­tel­le at han en gang toget star­tet for­sin­ket fra Oslo, had­de kjørt Stock­holm — Oslo på 3 timer og 59 minut­ter, uten å kjø­re ulov­lig. Så selv med potet­åker på norsk side var det alt­så mulig å kom­me under fire timer reise­tid.

Stock­holms­to­get ble den gan­gen ber­get med et nød­skrik. Som­mer­en 2017 tru­et det svens­ke jern­bane­sel­ska­pet på nytt med å leg­ge ned toget, pga sen­drek­tig­het fra norsk side. Mens jern­ba­nen for­søm­mes på norsk siden, er man godt i gang med å byg­ge ny motor­vei til Kongs­vin­ger, paral­lelt med jern­ba­nen. Til tross for mang­len­de sat­sing, men man­ge fag­re ord fra norsk side, er Stock­holms­to­get en suk­sess. Et svensk sel­skap arbei­der nå med pla­ner om en tog­for­bin­del­se som skal ta 2 timer og 25 minut­ter. Blir det slik, ser i alle fall ikke jeg noen grunn til å vel­ge fly på den strek­nin­gen.

Det er svens­ke­ne vi kan tak­ke for at det tross alt er en rela­tivt bruk­bar tog­for­bin­del­se mel­lom Stock­holm og Oslo, og at det er et visst håp om at den kan bli bed­re. Av gans­ke åpen­ba­re grun­ner er ikke Sve­ri­ge like opp­tatt av for­bin­del­sen mel­lom Gøte­borg og Oslo. Selv om det er hardt for nord­menn å inn­røm­me det, så er Nor­ge og Oslo ikke ver­dens nav­le. Vi lig­ger egent­lig i en bak­evje. Fra Gøte­borg ser man syd­over, og ten­ker Øre­sund­re­gio­nen, med Gøte­borg, Malmø og Køben­havn, med for­bin­del­se vide­re syd­over i Euro­pa. Her må Nor­ge ta det mes­te av ansva­ret for å kun­ne hek­te seg på i Gøte­borg, hvil­ket i prak­sis betyr at det skjer null niks og ingen ting.

Den svens­ke regje­rin­gen sat­ser nå på nattog til kon­ti­nen­tet.

” Kliv på i Stock­holm, ät mid­dag i bist­ron, lägg dig i kupén och vak­na upp på kon­ti­nen­ten. ”

Heter det, og man ser Ham­burg som et vik­tig knute­punkt. Jeg skul­le øns­ke vi kun­ne si “Gå ombord i Oslo, spis mid­dag i res­tau­ran­ten, legg deg i kupé­en og våkn opp på kon­ti­nen­tet.” Det bur­de fak­tisk ikke være uover­kom­me­lig, om svens­ke­ne kla­rer å rea­li­se­re sine pla­ner. Jeg antar at toget fra Stock­holm vil gå via Gøte­borg, og da bør det være mulig å kob­le på noen vog­ner fra Oslo der. Men det ini­tia­ti­vet må nok kom­me fra norsk side, og da er sann­syn­lig­he­ten for at det noen gang blir noe av, svært liten.

Jeg rei­ser en del til Montpel­li­er, da vi har en lei­lig­het et styk­ke uten­for. Det bidrar til å øke antal­let fly­rei­ser for mitt ved­kom­men­de. Hvis jeg kun­ne ta natto­get til Ham­burg, vil­le det være mulig å nå fram til Montpel­li­er innen kvel­den. Da bur­de det i alle fall være mulig å erstat­te noen fly­rei­ser med sli­ke tog­tu­rer.

Søksmål mot NRK om de viser Michael Jackson dokumentar?

Advo­kat Per Dani­el­sen adva­rer NRK mot å sen­de Michael Jack­son-doku­men­tar, kan vi lese i Jour­na­lis­ten. Det kan ende med søks­mål om vi skal tro Per Dani­el­sen. At det kan ende med søks­mål, kan godt hen­de. Om de risi­ke­rer noe ved et slikt søks­mål, er en annen sak. Per Dani­el­sen er vil­lig til å ta de fles­te dår­li­ge saker, mot god beta­ling. Jeg falt for fris­tel­sen til å gjø­re et søk på Per Dani­el­sen og ære­kren­kel­ser i Lov­data. Nå er ikke alle saker fra lave­re dom­sto­ler der, men det var stort sett tap­te saker og saker hvor det var tvist om Per Dani­el­sens salær­krav. Jeg vil­le ikke blitt så vel­dig skremt av en slik trus­sel fra Per Dani­el­sen. Kan­skje er det bare et for­søk på å skaf­fe seg et godt betalt opp­drag?

Jeg hol­der for tiden på å fer­dig­stil­le en bok om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring, og er der­for eks­tra opp­tatt av saker som det­te.

Jour­na­lis­ten opp­gir Nett­avi­sen som kil­de. Per Dani­el­sen sier føl­gen­de til Nett­avi­sen:

Jack­son døde 25.06.2009. Avdøde per­soner har etter norsk lov rett til beskyt­tel­se av sitt min­ne i inn­til 15 år. Fort­satt kan hans fami­lie der­for inn­le­de retts­li­ge skritt mot NRK og både politi­an­mel­de og kre­ve erstat­ning og opp­reis­ning, sier han til Nett­avi­sen.”

Con­ti­nue read­ing Søks­mål mot NRK om de viser Michael Jack­son doku­men­tar?

Gretten, gammel gubbe langer ut mot syklister @VGanders

VGs kom­men­ta­tor Anders Giæ­ver lan­ger ut mot syk­lis­ter. Anders Giæ­ver har selv­sagt rett til å mis­li­ke folk som syk­ler, og å gi uttrykk for det. Men jeg ven­ter fak­tisk at en avis­kom­men­ta­tor ikke fal­ler helt ned på kom­men­tar­felt­nivå. Jeg har for­øv­rig valgt å illust­re­re inn­led­nings­vis med et eksem­pel på hvor­dan det kan gjø­res, hvil man vil. Det er fra Lyon i Frank­ri­ke, hvor man har laget en tun­nel for syk­len­de og bus­ser (fysisk adskilt, og det ser ut til å være for trol­ley­bus­ser), paral­lelt med tun­ne­len for bil­tra­fikk.

Anders Giæ­ver tar utgangs­punkt i saken hvor en per­son som syk­let i kol­lek­tiv­fel­tet på Mosse­vei­en helt kor­rekt ble fri­kjent i Oslo ting­rett. En sak påtale­myn­dig­he­te­ne har anket. Anders Giæ­ver tar, uten å gjø­re opp­merk­som på det, den tapen­de part, poli­ti­ets, side, og synes å for­ut­set­te at de had­de rett. Jeg har gått gjen­nom både dom­men og anken tid­li­ge­re, og har ikke så mye mer å si om dis­se. Anders Giæ­ver skri­ver:

Man­nen ble opp­da­get av en politi­pa­trul­je da han skap­te kø av el-biler, buss og and­re som har rett til å kjø­re kol­lek­tiv­fel­tet.”

Nei, Anders Giæ­ver. Han sin­ket ingen. Man­ge bilis­ter opp­le­ver det som en laaa­ang for­sin­kel­se hvis de må redu­se­re far­ten et øye­blikk bak en som syk­ler. Skal vi snak­ke om for­sin­kel­se, må vi hol­de oss til reel­le for­sin­kel­ser, ikke sub­jek­tiv opp­le­vel­se av for­sin­kel­se hos nev­ro­tis­ke bilis­ter. Det er mulig at en buss og noen elbi­lis­ter tok igjen den stille­stå­en­de køen av elbi­ler i kol­lek­tiv­fel­tet, før flette­punk­tet, 15 sekun­der sene­re enn hva de had­de gjort der­som han ikke syk­let der. Til gjen­gjeld ble de beløn­net med at de slapp med å stå de til­sva­ren­de 15 sekun­de­ne kor­te­re i den­ne køen. Ingen kjør­te for­bi dem, så de kom inn på akku­rat sam­me plass i køen. Poli­ti­ets prat om “rekke­følge­feil” er bare tøv.

Con­ti­nue read­ing Gret­ten, gam­mel gub­be lan­ger ut mot syk­lis­ter @VGanders

Ulf Leirstein og straff

Jeg had­de egent­lig tenkt å forbi­gå det­te i still­het. Men så kom Ulf Leir­stein med føl­gen­de utta­lel­ser:

Foto: Bård Gudim FrP­Me­di
Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion 3.0

Straf­fen jeg fikk for et år siden er et til­bake­lagt sta­di­um. Hvis man blir dømt for noe, må man sone. Jeg er ikke dømt for noe, men jeg har fått en straff i par­ti­et, og den har jeg tatt, sier Leir­stein til avi­sa.”

Til­fel­dig­he­te­ne vil­le det slik at jeg omtrent sam­ti­dig, i for­bin­del­se med under­vis­ning, arbei­det med de rele­van­te straffe­be­stem­mel­se­ne og noen beslek­te­de straffe­be­stem­mel­ser. Jeg liker å bru­ke reel­le og helst gans­ke aktu­el­le eksemp­ler som illust­ra­sjo­ner i min under­vis­ning. Den­ne gan­gen had­de jeg valgt Ulf Leir­stein som et av eksemp­le­ne. Da han kom med den tåpe­li­ge kom­men­ta­ren om at han had­de fått sin straff, ble det for fris­ten­de å skri­ve det ut.

Ulf Leir­stein er ikke en hvil­ken som helst FrP-poli­ti­ker. Han var par­la­men­ta­risk nest­le­der og par­ti­ets jus­tis­po­li­tis­ke tals­mann til han trakk seg etter å ha blitt tatt må buk­se­ne nede. Det er inter­es­sant å mer­ke seg hva den tid­li­ge­re jus­tis­po­li­tis­ke tals­man­nen for par­ti­et som liker å frem­stil­le seg som et “lov og orden” par­ti, mener om straff.

Etter å ha blitt avslørt, trakk han seg selv fra nevn­te til­lits­verv, og skrev:

«Det har den sis­te tiden vært et enormt medie­trykk. Jeg går ikke god for alt som pre­sen­te­res, men jeg erkjen­ner å ha utvist dår­lig døm­me­kraft og gått over stre­ken. Der­for vel­ger jeg nå å trek­ke meg fra mine verv som par­la­men­ta­risk nest­le­der og jus­tis­po­li­tisk tals­mann i Frem­skritts­par­ti­ets stor­tings­grup­pe. Det­te gjør jeg for å skå­ne min fami­lie og par­ti­et.»

Con­ti­nue read­ing Ulf Leir­stein og straff

Politiet i Oslo: Tenk om syklister skulle begynne å følge trafikkreglene! Det vil bli farlig.

Så har poli­ti­et anket fri­fin­nel­sen av syk­lis­ten som syk­let i kol­lek­tiv­fel­tet i Mosse­vei­en. Det er en sak som er langt vik­ti­ge­re enn at en syk­list har blitt bøt­lagt for en påstått tra­fikk­fore­se­el­se. Det hand­ler om at folk som syk­ler skal kun­ne hol­de seg til tra­fikk­reg­le­ne uten å risi­ke­re bot for å gjø­re det og at poli­ti­et ikke skal gjø­re syk­len­de til “fritt vilt” for bilis­ter som mener de blir hind­ret av folk som syk­ler. Saken hand­ler også om grunn­leg­gen­de retts­stats­prin­sip­per. Dom­men er enn så len­ge til­gjen­ge­lig på Lov­da­tas gra­tis­si­der. Dom­mer plei­er å være gra­tis til­gjen­ge­lig en viss tid, men etter en stund kom­mer nok også den­ne bare til å være til­gjen­ge­lig i Lov­data Pro. De som vil ha dom­men, og ikke har til­gang til Lov­data Pro, bør las­te den ned mens den er til­gjen­ge­lig.

En gene­rell kom­men­tar til ting­ret­tens dom: Den er pre­get av at ret­tens admi­ni­stra­tor må ha skre­vet et utkast hvor hun men­te at han kun­ne kjen­nes skyl­dig, men at hun ikke fikk lek­dom­mer­ne med på det­te. Det er sym­pto­ma­tisk at mindre­tal­lets syn har fått nes­ten tre gan­ger så mye plass i dom­men som fler­tal­lets syn. Ut fra et rent fag­lig syns­punkt, synes jeg det kan være fint med en anke, slik at vi kan få en bed­re begrun­net dom fra lag­manns­ret­ten. Men det er ikke god nok grunn til at syk­lis­ten skal måt­te gjen­nom det­te en gang til.

Con­ti­nue read­ing Poli­ti­et i Oslo: Tenk om syk­lis­ter skul­le begyn­ne å føl­ge tra­fikk­reg­le­ne! Det vil bli far­lig.

Christian Tybring-Gjedde forstår ikke ytringsfrihet

FrPs uten­riks­po­li­tis­ke tals­mann, Chris­ti­an Tybring-Gjed­de, man­nen som nylig hyl­let den auto­ri­tæ­re og anti­de­mo­kra­tis­ke Vik­tor Orbán, stats­mi­nis­ter i Ungarn, lan­det som langt på vei har avskaf­fet ytrings­fri­he­ten, vil nå belæ­re kul­tur­mi­nis­ter Tri­ne Skei Gran­de og oss and­re om ytrings­fri­het. Det­te er ytrings­fri­het, om man skal tro Chris­ti­an Tybring-Gjed­de:

«Ytrings­fri­het betyr ret­ten til å ytre uten repre­sa­li­er. Og det er ingen som hev­der at Black Box Tea­ters ytrin­ger skal for­bys. Det er en påstand Gran­de kom­mer med for å etab­le­re et for­svar av sin egen mang­len­de logikk»

Bak­grun­nen er at det omstrid­te tea­ter­styk­ket «Ways of See­ing», som ble vist på Black Box Tea­ter i novem­ber. FrP i Oslo fore­slo da å kut­te all støt­te til Black Box Tea­ter. Tybring-Gjed­de vil at kul­tur­mi­nis­te­ren skal kut­te støt­te fra sta­ten. I fore­stil­lin­gen vises bil­der fil­met uten­for hjem­me­ne til blant and­re jus­tis­mi­nis­ter Tor Mik­kel Wara, Chris­ti­an Tybring-Gjed­de og bered­skaps­mi­nis­ter Ing­vil Smi­nes Tybring-Gjed­de, alle FrP. Jeg har ikke sett tea­ter­styk­ket. Lil­li­an Bik­set omta­ler det som er utgangs­punk­tet for kon­tro­ver­se­ne slik, i Dag­bla­det 10. desem­ber 2018:

” I tea­ter­fore­stil­lin­gen er fasa­der fil­met, men ikke ett men­nes­ke er vist på film. Adres­ser opp­gis ikke, selv når de er til­gjen­ge­li­ge gjen­nom Gule Sider og i pos­tens offent­li­ge regis­ter. Tea­ter­fore­stil­lin­gen opp­gir bare områ­der, som «vest­kan­ten», «Frog­ner», «Røa». ”

Jeg kan ikke se noen pro­ble­mer med at tea­te­ret viser det­te.

Siden 6. desem­ber i fjor har jus­tis­mi­nis­ter Tor Mik­kel Waras hus ved tre til­fel­ler blitt utsatt for hær­verk og trus­ler. Chris­ti­an Tybring-Gjed­de trek­ker da den­ne (kort)slutningen:

Det kan ikke være noen tvil om at angre­pe­ne mot Tor Mik­kel Wara har sam­men­heng med det­te tea­ter­styk­ket.”

Vi kan ikke ute­luk­ke at medie­opp­merk­som­he­ten rundt det­te kan ha inspi­rert noen til å gjø­re dum­me ting, så en indi­rek­te sam­me­heng kan det nok være. Det er en medie­opp­merk­som­het som ikke minst Chris­ti­an Tybring-Gjed­de, Carl I Hagen og Tone Ims Lars­sen har bidratt til ved å kre­ve at man skal ta bort stat­lig og kom­mu­nal støt­te til Black Box tea­ter. Det er som når Chris­ti­an Tybring-Gjed­de, Syl­vi List­haug, Jon Helg­heim, Per Wil­ly Amund­sen og and­re høyre­estre­me ved sine utspill kan inspi­re­re noen til å gjø­re dum­me ting.

Chris­ti­an Tybring-Gjed­de har et gam­mel­dags og for­ma­lis­tisk syn på ytrings­fri­het. Noen tar det enda len­ger, og mener at ytrings­fri­he­ten inne­bæ­rer at sta­ten ikke skal kun­ne gri­pe inn, et syns­punkt som er gans­ke utbredt i USA. Da aksep­te­rer man at arbeids­gi­ver, bolig­ut­lei­er, skole/universitet mm kan gri­pe inn og sank­sjo­ne­re ytrin­ger de ikke liker. Chris­ti­an Tybring-Gjed­de kan selv­sagt mene og hev­de at ytrings­fri­he­ten bør avgren­ses på den­ne måten, det er en del av hans ytrings­fri­het. Det er hel­ler ikke over­ra­sen­de at en reak­sjo­nær poli­ti­ker har et gam­mel­dags syn på ytrings­fri­het.

For at de skal være réell og ikke bare for­mell ytrings­fri­het, er det ikke til­strek­ke­lig at man ikke blir straf­fet for sine ytrin­ger, skjønt hel­ler ikke den­ne delen av ytrings­fri­he­ten er ube­gren­set. Ytrings­fri­he­ten er ikke réell før man også får mulig­het til å ytre seg. Her har Inter­nett gitt oss man­ge mulig­he­ter, og også en del utford­rin­ger som det kun­ne være vans­ke­lig å for­ut­se — og som vi i dag sli­ter med å fin­ne ut hvor­dan vi skal hånd­te­re. Men det spørs­må­let lar jeg lig­ge nå.

Når jeg mener noe om hva som er ytrings­fri­het i Nor­ge anno 2019, hol­der jeg meg til det som føl­ger av Nor­ges Grunn­lov, ikke til Chris­ti­an Tybring-Gjed­de, and­res eller for den saks skyld mine egne sub­jek­ti­ve opp­fat­nin­ger om hvor­dan ytrings­fri­he­ten bør være.

Det er de ytrin­ger vi ikke liker, som sær­lig tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Rela­tivt poli­tisk kor­rek­te ytrin­ger, også de litt farge­rike og kon­tro­ver­si­el­le, kla­rer seg stort sett uan­sett, i alle fall så len­ge sli­ke som Chri­ti­an Tybring-Gjed­des helt Vik­tor Orbán ikke kom­mer til mak­ten. Jeg tar inn noen set­nin­ger fra Høy­este­retts ple­num­sak om “Hvit valg­al­li­an­se”, Rt-1997–1821.Førstvotende, dom­mer Guss­gard, skri­ver som tal­spe­son for fler­tal­let:

Det påpe­kes [av Men­neske­retts­dom­sto­len] at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger.”

Da Grunn­lo­vens § 100, bestem­mel­sen om ytrings­fri­het, ble revi­dert i 2004, fikk vi inn noe helt nytt som skul­le bidra å gå vide­re fra å ha en for­mell i ret­ning av å ha en reell ytrings­fri­het. Den fikk da et helt nytt skjet­te ledd, som lyder:

Det pålig­ger sta­tens myn­dig­he­ter å leg­ge for­hol­de­ne til ret­te for en åpen og opp­lyst offent­lig sam­ta­le.”

Det er ikke vel­dig klart hva som lig­ger i det­te såkal­te “infra­struk­tur­kra­vet”. Noen presse­or­ga­ni­sa­sjo­ner var raskt ute med å si at presse­støt­ten var blitt grunn­lovs­fes­tet da det­te ble ved­tatt. Det mener jeg var en for­has­tet slut­ning. Det som ikke bør være sær­lig kon­trove­si­elt, er at hvis det gis stats­støt­te til medi­er, tea­te­re osv, så skal det­te gis på like og gjen­nom­sik­ti­ge vil­kår. Man skal ikke for­de­le dis­se etter poli­tis­ke sym­pa­ti­er og anti­pa­ti­er. I et sys­tem med bety­de­lig offent­lig støt­te til tea­te­re, vil det være en sank­sjon (eller repre­sa­li­er), som også vil stri­de mot det syn Chris­ti­an Tybring-Gjed­de for­fek­ter, om støt­ten trek­kes for­di man mis­li­ker ett tea­ter­styk­ke.

Hvis det er noen stats­støt­te som står i et pro­ble­ma­tisk for­hold til Grunn­lo­vens ytrings­fri­hets­be­stem­mel­se, er det støt­ten til Human Rights Ser­vices, som har vært gitt med uli­ke, vika­ri­e­ren­de moti­ver så len­ge FrP har sit­tet i regje­ring. Jeg sier ikke det­te for­di jeg mis­li­ker HRS, og det de står for. Hvis det had­de vært opp­ret­tet en støtte­ord­ning for uav­hen­gi­ge poli­tis­ke nett­ste­der, da bur­de HRS kun­ne ha fått støt­te på akku­rat de sam­me vil­kår som and­re nett­ste­der kun­ne ha fått støt­te. Men når de, med veks­len­de begrun­nel­ser, gis støt­te bare for­di sen­tra­le FrP-poli­ti­ke­re sym­pa­ti­se­rer med dem, og vil ha en mørke­blå stem­me med bru­ne flek­ker i det offent­li­ge rom, da er det­te høyst pro­ble­ma­tisk — også i for­hold til Grunn­lo­ven. Det sis­te påskud­det har visst vært støt­te til inte­gre­ring, noe HRS abso­lutt ikke dri­ver med. Jeg for­står godt at inte­gre­rings­mi­nis­ter Jan Tore San­ner ikke vil ha dem i sitt bud­sjett.