Tag Archives: Featured

Til minne om min mor

Min mor, Aili Tor­vund, født Kor­ho­nen, døde 10. novem­ber 2019, omtrent tre uker før hun vil­le ha fylt 93 år. Hun fikk en feber­syk­dom, som var mer enn en gam­mel kropp kun­ne tåle. Min søs­ter Syl­vi og hen­nes dat­ter Jorunn, min dat­ter Karen og min brors dat­ter Sil­je var sam­men med hen­ne da hun døde. Selv sto jeg dess­ver­re i en ombord­stig­nings­kø for et fly fra Lon­don til Oslo.

Mor ble født i Jokioi­nen i Sør-Fin­land, 3. desem­ber 1926. At fami­li­en hav­net i Jokioi­nen, var gans­ke til­fel­dig. Min mor­mor og mor­far møt­tes da de beg­ge stu­der­te på Han­dels­høy­sko­len i Hel­sin­ki. Da min mor­far var fer­dig, fikk han en stil­ling i Jokioi­nen, og det fulg­te bolig med stil­lin­gen. De gif­tet seg og flyt­tet til Jokioi­nen, uten at min mor­mor full­før­te sine stu­di­er — et lite styk­ke kvinne­his­to­rie der.

Min mor var noe så sjel­den for kvin­ner i hen­nes gene­ra­sjon, som sivil­in­ge­ni­ør, utdan­net på Den tek­nis­ka Hög­sko­lan i Hel­sin­ki. Jeg får leg­ge til at mitt inn­trykk er at Fin­land lå langt foran Nor­ge på det­te områ­det. Mor had­de man­ge venn­in­ner fra stu­die­ti­den. Da det på 1970-tal­let begyn­te å bli snakk om at kvin­ner måt­te ta utdan­nel­se, var det en dis­ku­sjon jeg var gans­ke ufor­stå­en­de til. Selv­føl­ge­lig. Har ikke kvin­ner utdan­nel­se? Er det noen grunn til at de ikke skal ha det?

Min mor og far møt­tes i 1948 da far var på en stu­den­teks­kur­sjon til Hel­sin­ki. Han stu­der­te ved Nor­ges tek­nis­ke høg­sko­le i Trond­heim. Det­te var len­ge før Face­bo­ok, Skype, e‑post og bil­li­ge fly­bil­let­ter, så de opp­rett­holdt kon­tak­ten gjen­nom brev. De skrev til hver­and­re på engelsk. De bre­ve­ne fin­nes fort­satt. Men jeg tror ikke noen har sett på den siden, i alle fall ikke jeg. Jeg tvi­ler på at jeg kom­mer til å lese dem. Jeg vil­le føle meg litt for mye som en kik­ker, om jeg skul­le lese deres brev fra den gang de var unge og for­els­ke­de. De gif­tet seg i 1951, og mor flyt­tet til Trond­heim. Hun har sagt at det å gif­te seg med den­ne nord­man­nen og flyt­te til Nor­ge var den dris­tigs­te avgjø­rel­sen hun noen gang har tatt, men at hun ald­ri had­de ang­ret.

Etter stu­die­ne arbei­det far på SINTEF, og mor var viten­ska­pe­lig assis­tent på NTH. Bolig­si­tua­sjo­nen i Trond­heim var vans­ke­lig. De bod­de på den hybe­len hvor min far had­de bodd som stu­dent, uten koke­mu­lig­he­ter. Det ble sær­lig vans­ke­lig etter at min søs­ter Syl­vi ble født i 1953.

Norsk Hydro eks­pan­der­te kraf­tig på Her­øya, og rekrut­ter­te hele tiden nye inge­ni­ø­rer. Far fikk til­bud om jobb på Her­øya, og en vik­tig grunn til at han sa ja og at de valg­te å flyt­te, var at Hydro også til­bød bolig. Ende­lig fikk de en ordent­lig fel­les bolig. Det var en his­to­rie som gjen­tok seg her, men min mor had­de i alle fall full­ført sin utdan­nel­se.

Det var her jeg ble født. Mil­jø­et på Her­øya var vel som på man­ge and­re indu­stri­ste­der. Det var man­ge inn­flyt­te­re. Ingen av de vi omgik­kes med had­de røt­ter i områ­det og snak­ket ikke den loka­le dia­lek­ten. Der­for har jeg ald­ri snak­ket gren­lands­dia­lekt.

Som på and­re indu­stri­ste­der var det et gans­ke klart klasse­skil­le, med et gans­ke klart skil­le mel­lom arbei­de­re og ledelse/funksjonærer. Det­te skil­let kan jeg ikke hus­ke at jeg opp­lev­de som barn. Hydro til­bød boli­ger både til arbei­de­re og funk­sjo­næ­rer. Men arbei­de­re og funk­sjo­næ­rer ble ikke til­budt de sam­me boli­ge­ne. Der jeg  bod­de, var det bare inge­ni­ø­rer og and­re høyt utdan­ne­de, ikke arbei­de­re. Men på et lite sted og i en liten by, er det kan­skje en gate eller noen hus hvor det er “fine­re” enn and­re ste­der. Det er ikke hele byde­ler, som i Oslo. Uan­sett bak­grunn gikk vi på de sam­me sko­le­ne, og jeg kan ikke hus­ke at hva slags bak­grunn for­eld­re­ne had­de var noe tema.

Når man til­hø­rer en slags lokal over­klas­se, da ser man ikke så lett sli­ke skil­ler. Det var først da jeg en del år sene­re arbei­det “på gøl­vet” på Hydro, at jeg fikk et inn­trykk av fab­rikk­li­vet fra noe annet enn et inge­ni­ør­syns­punkt, og opp­lev­de et arbei­der­mil­jø. Det var på man­ge måter en under­lig, men også en inter­es­sant opp­le­vel­se. Inge­ni­ø­ren, som sto over både for­man­nen og fab­rikk­mes­te­ren i fab­rikk­hie­rar­ki­et, var en litt fjern auto­ri­tets­fi­gur som vi ikke så vel­dig ofte i fab­rik­ken. Inge­ni­ø­ren ble omtalt med respekt. Men dis­se inge­ni­ø­re­ne var mine nabo­er, mine for­eld­res ven­ner og fed­re til mine ven­ner, så jeg fant ald­ri helt den tonen.

Våre mød­re var hjem­me da vi var små, selv om vi gikk i barne­hage. Det var vel hva man i dag vil kal­le en halv­dags barne­hage. Jeg tror vi var i barne­ha­gen fra 08.30 til 14.00.

Da vi barn ble litt stør­re, uten at jeg hus­ker akku­rat hvor sto­re, begyn­te mor å søke seg ut i yrkes­li­vet.  Det var ikke så enkelt. Den gan­gen, tid­lig på 1960-tal­let, var det helt uten­ke­lig for Norsk Hydro og de and­re indu­stri­be­drif­te­ne i områ­det å anset­te en kvin­ne­lig sivil­in­ge­ni­ør. Selv om de sta­dig søk­te etter nye inge­ni­ø­rer, fikk ikke min mor en inge­ni­ør­jobb — for­di hun var kvin­ne. Akku­rat den delen av his­to­ri­en fikk ikke jeg høre før man­ge år sene­re. Så jeg lær­te ikke den lek­sen om kvinne­dis­kri­mi­ne­ring da jeg var liten.

Mor begyn­te i ste­det å ta lærer­vi­ka­ria­ter, og tok peda­go­gisk til­leggs­ut­dan­nel­se slik at hun kun­ne arbei­de fast som lærer. Hun arbei­det som lærer til hun gikk av med pen­sjon. Etter at hun ble pen­sjo­nist sa hun  at hun ble mer og mer inge­ni­ør, og mind­re og mind­re lærer. Jeg er vokst opp med en mor som var utdan­net sivil­in­ge­ni­ør, og som siden arbei­det som lærer i real­fag. Som sagt har jeg all­tid sett det som en selv­føl­ge at kvin­ner tar utdan­nel­se, for det had­de min mor. At kvin­ner har vans­ke­lig­he­ter med real­fag, hva er det for slags tull? Det er de fage­ne min mor under­vi­ser i. Og selv­sagt kan kvin­ner vel­ge en tek­nisk utdan­nel­se.

Min far els­ket sjø­en. Han var vokst opp ved sjø­en, og en av hans gode ven­ner fra barn­dom­men kom fra en fami­lie som drev båt­byg­ge­ri. Han drøm­te om sin egen båt, og han byg­get en selv. Mor var land­krab­be fra det fins­ke inn­lan­det, og had­de ikke sam­me for­hold til sjø­en. Men hun så hvor mye det betød for min far, og ven­net seg til det. Hun tok båt­fø­rer­prø­ven, og jeg lurer på om ikke de beg­ge to avan­ser­te så langt som til kyst­skip­per­ser­ti­fi­kat, men der er jeg ikke helt sik­ker. Da sko­len hvor min mor arbei­det inn­før­te båt­fø­rer­prø­ven som valg­fag, var det hun som had­de under­vi­sin­gen.

Min mor­far døde brått i 1943, bare 43 år gam­mel. Min mor, som da var 16 år, var den elds­te av tre jen­ter. Det må ha vært tøft for min mor­mor og fami­li­en, som ene­for­sør­ger til tre jen­ter mens kri­gen ras­te i Euro­pa. Jeg har for­søkt å få min mor til å for­tel­le om det­te, men fikk ikke den­ne his­to­ri­en ut av hen­ne. Hun snak­ket mest om hvor­dan de klar­te seg prak­tisk. Om at de over­tok huset etter hen­nes mor­far, og at min mor­mor, som halv­stu­dert sivil­øko­nom, fikk jobb i den loka­le spare­ban­ken. His­to­ri­en om hvor slit­somt og vans­ke­lig livet må ha vært for den fami­li­en, fikk jeg ald­ri.

Mor sa en gang om det fins­ke ordet “sisu” at det betyr å hol­de på til man ikke orker mer, og så bare fort­set­te. Det gjaldt ikke bare fysisk slik, men også and­re påkjen­nin­ger. Man tok det som kom, og holdt ut.

Som så man­ge and­re kvin­ner i sin gene­ra­sjon, sat­te min mor all­tid and­res, i prak­sis fami­li­ens, behov foran sine egne. Det var ikke mye hun unte seg selv. Min mor var tvers igjen­nom snill, og et godt men­nes­ke. Hun vil­le det bes­te for alle.

Vi tar våre mød­re som en selv­føl­ge. De har all­tid vært der og har vært vil­li­ge til å gjø­re alt for oss. Ego­is­tis­ke som barn er, viser man liten grad av takk­nem­lig­het. Vår egen mor er refe­ran­sen for hvor­dan mød­re er. Vi opp­da­ger fort om and­re mød­re er kule­re, snil­le­re, mer etter­gi­ven­de enn våre egne, slik at vi all­tid kla­rer å fin­ne noe neg­a­tivt. Det er først i godt vok­sen alder jeg har inn­sett hvor fan­tas­tisk mor jeg har hatt, og hvor hel­dig jeg har vært som har hatt akku­rat hen­ne som mor. Hel­dig­vis fikk jeg for­talt hen­ne det noen gan­ger, mens hun ennå lev­de. Vi skal ikke ven­te med å snak­ke pent om våre nær­mes­te til de er borte.

Mor var flink til å lage mat. Det var ikke noen luk­sus. Vi had­de ikke mye pen­ger i min barn­dom. Men det var all­tid vel­la­get og vel­sma­ken­de. Vi bar­na var med på kjøk­ke­net, og lær­te mye. Jeg tror det var mest min bror og jeg. Ingen ven­tet at gut­ter skul­le lage mat, så vi var bare med for­di vi syn­tes det var moro. Min søs­ter føl­te det nok litt mer som en plikt at hun skul­le lære å lage mat, og hun syn­tes ikke det var like moro. Som nevnt tar vi våre mød­re som en selv­føl­ge. Jeg trod­de selv­føl­ge­lig at alle spis­te slik mat som min mor laget. Men siden har jeg lært at sånn er det ikke. Også her var jeg hel­dig med min mor, og ble kan­skje litt bort­skjemt.

For barn er det ald­ri helt enkelt når noe er ander­le­des. Å vokse opp med en finsk mor var ikke all­tid helt greit. Når “finsk TV-tea­ter” var selve begre­pet på det som var trist og kje­de­lig, og bil­det av fin­ner var tau­se menn som satt i sau­na, drakk alt for mye og stakk hver­and­re med kniv eller hogg hver­and­re med øks, da føl­te jeg ikke noen sær­lig stolt­het over å være halvt finsk.

I dag, når det sta­dig vises til Fin­land når man skal ha eksemp­ler på et godt skole­sys­tem, helse­ve­sen osv, da har jeg blitt langt mer stolt over mine fins­ke aner.

Dess­ver­re har jeg ald­ri lært å snak­ke finsk. Da vi voks­te opp var mor mer opp­tatt av å lære norsk, enn av at vi skul­le lære finsk. Hun for­tal­te også (først etter at jeg ble vok­sen) at da hun voks­te opp var det en lege­fa­mi­lie hvor far var finsk og mor var tysk (eller omvendt), og bar­na i den fami­li­en lær­te ikke å snak­ke ordent­lig. De kun­ne ver­ken godt finsk eller godt tysk. Det er det­te som kal­les halv­språk­lig­het, og ikke tospråk­lig­het. Min mor var bekym­ret for at vi skul­le bli slik, om vi voks­te opp med både norsk og finsk. I dag vet man at barn utmer­ket godt kan vokse opp med to språk.

Vi skal alle en gang dø. Det er natu­rens gang at man dør når man blir gam­mel. På et intel­lek­tu­elt plan har jeg len­ge vært for­be­redt på at mor vil­le dø i løpet av ikke vel­dig lang tid. Men emo­sjo­nelt er man ald­ri for­be­redt. Det er noe som går i styk­ker inne i en når en per­son som har vært så vik­tig i ens liv, dør. Tiden leger alle sår, sies det. Jeg er ikke over­be­vist. Vi vil i alle fall ha noen arr. Men med tiden lærer vi oss å leve med det.

Min mor ble nes­ten 93 år. Hun sa at hun ikke var redd for å dø, og at hun ikke var redd for å snak­ke om at hun kom til å dø. Hun had­de ald­ri trodd at hun skul­le bli så gam­mel. Ingen i hen­nes fami­lie ble så gam­le, og hun reg­net med at hun vil­le være den som kom til å dø først. Slik gikk det ikke. Hun ble den som sto på sin post lengst.

Les vins du Tour de France 2020: Ingen store vinetapper

Så er ruten for Tour de Fran­ce 2020 offent­lig­gjort. Det er en nok­så uvan­lig rute. Touren star­ter i syd, i Nice, og hol­der seg stort sett i den syd­li­ge delen av Frank­ri­ke. Først mot slut­ten skal syk­lis­te­ne nord­over, og den nord­ligs­te etap­pen er avslut­nings­etap­pen inn mot Paris. Det er ingen bro­steins­etap­per av typen Paris-Rou­baix i touren 2020. Det blir hel­ler ingen etap­per i Nord-Frank­ri­ke eller Bel­gia, hvor det er åpen­bart at vi må ut etter øl. Alle etap­pe­ne i Tour de Fran­ce 2020 vil gå i Frank­ri­ke.

Som van­lig når ruten for Tour de Fran­ce offent­lig­gjø­res, er det frust­re­ren­de at vi får så lite detal­jer. Vi får start og mål­byer, detal­jer om noen fjell, og en slags skis­se av etap­pe­ne. Vi har der­for ikke nok infor­ma­sjon til å vel­ge vin fore­lø­pig.

Av en eller annen grunn kan det se ut som om de som har lagt opp ruten for Tour de Fran­ce 2020 har vært mer opp­tatt av spen­nen­de syk­ling enn av spen­nen­de vin. Selv om de fles­te etap­per er på bredde­gra­der hvor det pro­du­se­res utmer­ket vin, vil ikke syk­lis­te­ne bli ledet inn i vinens fris­tel­ser, i alle fall ikke vel­dig mye.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2020: Ingen sto­re vin­e­tap­per

Hvorfor politiet ikke bør vinne ankesaken mot “Mosseveimannen”

Den 12. novem­ber kom­mer anke­sa­ken mot “Mosse­vei­man­nen”, han som ble bøt­lagt for å føl­ge tra­fikk­reg­le­ne, opp for Bor­gar­ting lag­manns­rett. Som kjent ble “Mosse­vei­man­nen” fri­kjent i Oslo ting­rett. Saken bur­de ald­ri vært reist. Bor­ger­ting lag­manns­rett bur­de ha avvist anken, og det vil være en skan­da­le om han skul­le bli dømt i lag­manns­ret­ten.

Tra­fikk­reg­le­ne har jeg rede­gjort for i kom­men­ta­rer før og etter ting­ret­tens avgjø­rel­se: Fri­fin­nel­se i sak om syk­ling i kol­lek­tiv­felt #kol­lek­tiv­felt #mosse­vei­man­nen #syk­kel­bot. Den­ne gan­gen skal jeg ta opp et mer prin­si­pi­elt straffe­retts­lig spørs­mål, om krav til lov­hjem­mel for å idøm­me straff. Det er et spørs­mål som bur­de ha fått politi­ju­ris­te­ne til å arki­ve­re politi­be­tjen­tens anmel­del­se der den hører hjem­me: I papir­kur­ven. Å straf­fe “Mosse­vei­man­nen” for å syk­le i hen­hold til tra­fikk­reg­le­ne vil være grunn­lov­stri­dig og i strid med men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Grunn­lo­ven § 96, førs­te ledd, lyder:

Ingen kan døm­mes uten etter lov eller straf­fes uten etter dom.”

Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) art 7 nr 1, lyder:

“Ingen skal bli fun­net skyl­dig i en straff­bar hand­ling på grunn av noen gjer­ning eller unn­la­tel­se som ikke utgjor­de en straff­bar hand­ling etter nasjo­nal eller inter­na­sjo­nal rett på den tid da den ble begått. Hel­ler ikke skal en stren­ge­re straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straff­ba­re hand­ling ble begått.”

Hvis noen skal straf­fes, her­under bøt­leg­ges, kre­ves det lov­hjem­mel. Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en eller annen lov­hjem­mel som man kan­skje kan hek­te det på. Det kre­ves klar lov­hjem­mel. Lov­be­stem­mel­sen skal angi på en klar måte at den aktu­el­le hand­lin­gen er straff­bar. Uan­sett hvor straff­ver­dig ret­ten måt­te mene at hand­lin­gen måt­te være, så skal den fri­kjen­ne hvis det ikke fin­nes en til­strek­ke­lig klar lov­hjem­mel.

Con­ti­nue read­ing Hvor­for poli­ti­et ikke bør vin­ne anke­sa­ken mot “Mosse­vei­man­nen”

Svakt begrunnet dom om nazisymboler i Kristiansand

Kris­tian­sand ting­rett avsa 3. sep­tem­ber 2019 en dom hvor tre nyna­zis­ter og med­lem­mer av Den nor­dis­ke mot­stands­be­ve­gel­sen til bøter for å ha hengt opp flagg med hake­kors­sym­bol samt ban­ne­re med hake­kors­sym­bol og påskrif­ten ‘Vi er til­ba­ke!’. For at noen skal kun­ne døm­mes til straff, må det være en lov­be­stem­mel­se som sier at den aktu­el­le hand­lin­gen er straff­bar. De ble dømt for over­tre­del­se av strl § 185, om hate­ful­le ytrin­ger. Den­ne lyder:

Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres
a) hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b) reli­gion eller livs­syn,
c) homo­fi­le ori­en­te­ring, eller
d) ned­sat­te funk­sjons­evne.

Con­ti­nue read­ing Svakt begrun­net dom om nazi­sym­bo­ler i Kris­tian­sand

Uberettiget bruk av fotografi. Viktig dom for fotografer.

Stav­an­ger ting­rett avsa 28. august 2019 en dom om veder­lag for ube­ret­ti­get bruk av foto­gra­fi i en “Nett­avis”. En enkelt­stå­en­de ting­retts­dom har ikke stor retts­kilde­mes­sig vekt. Resul­ta­tet er etter min mening gans­ke selv­sagt. Men saken viser at det nyt­ter å gå til sak for å kre­ve verderlag/erstatning for urett­mes­sig bruk av foto­gra­fi­er.

Om sak­søk­te kan vi lese føl­gen­de i dom­men:

Sak­søk­te Ekte Media AS eier og dri­ver etter det opp­lys­te nett­ste­det ektenyheter.no, med med­sak­søk­te Onar Åm som ansvar­lig redak­tør. Åm er etter det opp­lys­te enes­te aksjo­nær, ene­sty­re og dag­lig leder i sel­ska­pet.

Av nett­ste­dets omta­le av seg selv frem­går det at det er et sted der lese­ren vil fin­ne fak­ta og syns­punk­ter som de sto­re medie­ne under­slår. Under pro­gram­er­klæ­rin­gen frem­kom­mer det blant annet at pub­li­ka­sjo­nen tror på en mini­ma­lis­tisk stat som leg­ger til ret­te for et fritt sam­funn, som fun­ge­rer som en garan­tist for vest­li­ge tra­di­sjo­ner, kul­tur og iden­ti­tet.”

Con­ti­nue read­ing Ube­ret­ti­get bruk av foto­gra­fi. Vik­tig dom for foto­gra­fer.

Oslovalget 2019: Nei til bompenger. Det sykkelfiendglige Luksusfellepartiet som vil øke utgiftene og redusere inntektene.

Vi har fått et nytt dyr inn i den poli­tis­ke fau­na­en: Folke­ak­sjo­nen NEI til mer bom­pen­ger. Et førs­te spørs­mål er hvem man egent­lig stem­mer på om man er dum nok til å stem­me på FNB. Her er det split­tel­se og splid. En eller annen fyr i Stav­an­ger, mener visst at han eier “par­ti­et”, og at han kan instru­ere lokal­la­get i Oslo. Så i Oslo er det stif­tet et nytt lokal­lag. Det er for sent å end­re valg­lis­te­ne, så enten det er en nynazi­tisk ord­fø­rer­kan­di­dag for FrP, eller en split­tet gjeng som kal­ler seg et par­ti, blir valg­lis­ten­de såten­de som de er.

Vi bør mer­ke oss at de heter nei til mer bom­pen­ger. De er åpen­bart for­nøyd med dagens bom­pen­ger. Ser man på deres pro­gram, er det en luk­sus­felle­opp­skrift. Her er det mer til alt, bort­sett fra til­rette­leg­ging for å syk­le. Og inn­tek­te­ne skal begren­ses. Det enes­te de sier noe uttryk­ke­lig om, er rik­tig­nok at bom­pen­ger skal bort, og at man ikke skal beta­le for beboer­par­ke­ring — som for dem er skjult beskat­ning. For FNB er det visst en natur­lov at bilis­ter skal kun­ne par­ke­re gra­tis på fel­les­area­let.

Andre­kan­di­dat og bom­penge­ak­sjo­nist Ceci­lie Lyng­by sier at FNB har en hem­me­lig plan om hvor­dan man skal finan­siere løf­te­ne, som hun ikke få lov til å utta­le seg om. Det må være noe av det mest ille­luk­ten­de valg­fles­ket som er ser­vert i noen valg­kamp. De synes å for­ut­set­te at vel­ger­ne er dum­me, noe de kan­skje har rett i — i alle fall de vel­ger­ne som seriøst vil vur­de­re å stem­me på FNB.

Con­ti­nue read­ing Oslo­val­get 2019: Nei til bom­pen­ger. Det syk­kel­fiend­gli­ge Luk­sus­felle­par­ti­et som vil øke utgif­te­ne og redu­se­re inn­tek­te­ne.

Oslovalget 2019: Senterpartiet, bygdepopulistene som har gjort byene til hovedfiende.

Sen­ter­par­ti­et har ikke vært repre­sen­tert i Oslo bysty­re siden Arne Hauk­vik ble valgt inn i kraft av sin per­son­li­ge popu­la­ri­tet. I den sis­te menings­må­lin­gen jeg har sett for Oslo, lå de an til å kun­ne få to man­da­ter.

Sen­ter­par­ti­et har hatt stor frem­gang på lands­ba­sis ved å spil­le på bygde­po­pu­lis­me og hat mot en “bye­li­te”, hvem nå det måt­te være. Det var en gang folk som drakk kaffe­lat­te. Men bygde­folk har kan­skje inn­sett at det å drik­ke kaf­fi med mjølk ikke er sær­lig elitis­tisk. Så nå har det blitt folk med elsyk­kel som er den­ne bye­li­ten. Selv for­trek­ker jeg min kaf­fe svart, og ingen av mine syk­ler er elek­tri­fi­ser­te. Så jeg er nok ikke en del av den­ne eli­ten.

Con­ti­nue read­ing Oslo­val­get 2019: Sen­ter­par­ti­et, bygde­po­pu­lis­te­ne som har gjort byene til hoved­fien­de.

Oslovalget 2019: Hvis du vil legge landet under bompengefinasiert asfalt, drukne byene i biler, koke kloden og stikke av fra regningen: Da er FrP partiet for deg.

FrP er et syk­kel­fiend­lig bilist­par­ti. Når jeg søker på ordet “syk­kel” i FrP Oslo pro­gram, er det­te det enes­te jeg fin­ner:

Vi vil sik­re gode syk­kel­ru­ter, men ikke på bekost­ning av antall par­ke­rings­plas­ser i umid­del­bar nær­het.”

Vi vet at for FrP er antall par­ke­rings­plas­ser all­tid vik­ti­ge­re enn syk­kel­ru­ter. Vi kan gå til Chris­ti­an Tybring Gjed­des kamp mot syk­kel­sat­sin­gen og hans famø­se utspill om å frak­te vaser fra Glass­ma­ga­si­net hjem til Gyl­den­lø­ves gate.

Ser vi på regje­rin­gen, ser vi at FrP er en umu­lig og use­riøs samare­bids­part­ner. Når dår­li­ge menings­må­lin­ger har fått panik­ken til å fes­te gre­pet om par­ti­et, blir de bare mer use­riø­se. Skul­le det bli bor­ger­lig fler­tall, vil de også ha bom­pen­ge­nis­se­ne med på las­set. Det blir kaos.

Hel­dig­vis vil folk i Oslo ikke ha FrP-poli­tikk, og par­ti­et snak­ker ikke på noen måte på veg­ne av “folk flest”. På sis­te menings­må­ling som er offent­lig­gjort for Oslo, får par­ti­et ynke­li­ge 2,9%, og er til og med mind­re enn Sen­ter­par­ti­et.

FrPs andre­kan­di­dat, Camila Wil­helm­sen, skri­ver i et inn­legg i Vårt Oslo at val­get er et ret­nings­valg om gate­ne. Jeg skal gi hen­ne rett i det. Det er et valg mel­lom biler og folk. Hel­dig­vis vil de fles­te ha folk i byen, og set­ter pris på at bil­tra­fik­ken redu­se­res. De som hel­ler vil ha biler, man stem­me FrP, som hel­dig­vis har blitt redu­sert til et mini­par­ti i Oslo. Jeg note­rer meg at det­te inn­leg­get har blitt redi­gert etter at det først ble pub­li­sert, noe man bur­de ha gjort opp­merk­som på, slik at hen­nes hel­idio­tis­ke påstand om at bilis­ter må kjø­re gjen­nom Oslo­fjords­tun­ne­len for å kom­me fra den ene siden av byen til den and­re, er fjer­net.

Folk som vil ha en by for men­nes­ker, stem­mer gans­ke enkelt ikke på FrP.

Kommentarer om Oslovalget 2019

 

Oslovalget 2019: Arbeiderpartiet har fått grønnfarge

Man må skil­le mel­lom riks­po­li­tikk og lokal­po­li­tikk. I Oslo har Arbei­der­par­ti­et blitt et grønt, vi kan kan­skje si rødgrønt par­ti. Noe av det som har over­ras­ket meg posi­tivt i inne­væ­ren­de peri­ode, er at Arbei­der­par­ti­et i Oslo har holdt en så grønn pro­fil.

På nasjo­nalt plan er Arbei­der­par­tet fort­satt solid plan­tet i den grå­svar­te alli­an­sen, sam­men med Høy­re og FrP. Vi skal ikke len­ger enn til Akers­hus, før Arbei­der­par­ti­et er for å bru­ke van­vit­tig mye (bom)penger på å byg­ge mons­ter­mo­tor­vei­en E18 Vest­kor­ri­do­ren. Da Syl­vi List­haug, av alle, gikk inn for å skro­te deler av pre­sti­sje­pro­sjek­tet ferge­fri E39, var det Arbei­der­par­ti­ets stor­tings­re­pre­sen­tant Else-May Bot­ten Nor­der­hus som sa at det var helt van­vit­tig. Det er ikke ofte jeg sier meg mer enig med Syl­vi List­haug enn med Arbei­der­par­ti­et, men i den­ne saken gjør jeg det.

Som jeg har skre­vet i mine and­re valg­kom­men­ta­rer, vur­de­rer jeg kun par­ti­ene når det gjel­der å bed­re for­hol­de­ne for syk­len­de og gåen­de i byen. Det er man­ge and­re vik­ti­ge saker, men de kom­men­te­rer jeg ikke.

Men i Oslo har det Arbei­der­parti­le­de­de byrå­det fått til man­ge for­bed­rin­ger. Det er bed­re å syk­le og gå i byen, luf­ten har blitt bed­re. Det har gans­ke enkelt blitt en bed­re by å bo i. Man er ikke i mål, og det er langt igjen. Men det går i alle fall i rik­tig ret­ning, selv om vi kun­ne øns­ke at det skul­le gå litt for­te­re.

Con­ti­nue read­ing Oslo­val­get 2019: Arbei­der­par­ti­et har fått grønn­far­ge

Oslovalget 2019: SV. Et parti som vanligvis er til å stole på i sykkelpolitikken

SV har all­tid vært et par­ti som er til å sto­le på i syk­kel­po­li­tik­ken. Under et val­g­ar­ran­ge­ment i regi av SLF Oslo før val­get i 2011, had­de noen fun­net fram et gam­melt avis­ut­klipp med bil­de av den da 16 år gam­le sykk­kel­ak­ti­vis­ten Mari­an­ne Bor­gen. Før val­get 2015 fikk jeg inn­trykk av at SV var blitt litt for selv­sik­re i den­ne saken, og anså det som unød­ven­dig å si noe sær­lig om syk­kel i pro­gram­met. Min vur­de­ring var den gang at SV var skuf­fen­de og ukla­re om syk­kel.

SV gjen­tar ikke “pro­gram­me­rings­fei­len” fra 2015. Jeg liker det­te som et over­ord­net mål i kapit­te­let om “grønn sam­fer­de­sel”:

At folk over hele Oslo skal ha mulig­het til å kom­me seg til jobb, barne­hage og sko­le uten å være avhen­gig av pri­vat­bil.

Det er omtrent det­te som er offi­si­ell poli­tikk i den fins­ke hoved­sta­den Hel­sing­fors. Det skal ikke være nød­ven­dig for folk som bor i byen å eie bil.

Con­ti­nue read­ing Oslo­val­get 2019: SV. Et par­ti som van­lig­vis er til å sto­le på i syk­kel­po­li­tik­ken