Jeg sendte denne kommentaren til Rett24 26. juni, for å markere min uenighet med det Marte Kjørven og en del av av mine kolleger skrev om den dommen. Svaret fra Kjetil Kolsrud var at de hadde mye stoff som ventet på publisering, at de allerede hadde en annen kommentar med til dels samme innhold, som var Svein Kjetil Stallemo: Uholdbar kritikk av Entercard-dommen, og at kommentaren var for lang. Jeg avventet den bebudede komemntaren, og sendte en forkortet versjon til Rett24. Også små redaksjoner fortjener ferie, og dette ble liggende over ferien. Han skulle se på den, og for omtrent fire uker siden, skrev Kjetil Kolsrud “bruker den”, men fortsatt er den ikke publisert. Jeg pleier å vente til denne type kommentarer har blitt publisert andre steder jeg har sendt dem til, før jeg publiserer dem her på min blogg. Men nå tok min tålmodighet slutt, så nå kommer den her. Dette er den opprinnelige kommentarer som jeg skrev i juni, noe bearbeidet.
Ser vi på tidligere praksis fra Finansklagenemnda og domstolene, har bankene altfor ofte fått medhold i saker om misbruk av BankID. Det har særlig vært saker hvor man ganske ukritisk har ment at forbrukeren har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Jeg gjennomgår en del slike saker i min bok Formueretten i informasjonssamfunnet, s. 203-265.
Høyesteretts ankeutvalg satte et problematisk utgangspunkt i HR-2017-639-U, da de uttalte:
«Utvalget bemerker at det påhviler betalingsinstitusjonen å påvise at belastning er foretatt ved bruk av betalingskortet sammen med den tilhørende personlige koden. Når dette – som her – er påvist, har kontohaveren bevisbyrden for at bruken av kortet likevel ikke skjedde med hans samtykke. Denne bedømmelsen foretas etter de vanlige bevisbedømmelsesregler.»
Så lyktes det endelig for Richard Carapaz. Jeg hadde nok unnet den meget lojale hjeplerytter Sepp Kuss en etappeseier. Men da må han holde seg på hjulene. Tadej Pogacar valgte å prioritere laget ved å være hjeplerytter for Isaac del Toro, og dermed bidra til å sikre ham og laget tredjeplassen og den hvite ungdomstrøyen. Mads Pedersen leder med 57 poeng i kampen om den grønne poengtrøyen. I teorien kan Jasper Philipsen fortsatt vinne den, men det er nok bare teori. Tobias Halland Johannessen viste nok en gang at han er en god klatrer, men har er ikke helt på høyde med de aller beste. Frankrikes håp, Paul Seixas blir nummer fire og får ikke den hvite ungdomstrøyen. Men han er bare 19 år, så han er en rytter for fremtiden
Skogbrannene i Frankrike påvirker også avslutningsetappen i Tour de France. Sikkerhetsstyrker som var satt av til Tour de France er omdisponert til å bekjempe skogbrannene. Etappen er derfor kortet ned til 83 km. Den starter der det er målgang. Det er to ekstra runder inne i Paris, før de skal opp på Montmartre. Jeg antar at det fortsatt vil være en mellomsprint inne i Paris, slik at det er mulig å få til sammen 95 poeng på avslutningsetappen. Hvis Jasper Philipsen tar alt og Mads Pedersen ikke får noen eller veldig få poeng, kan Jasper Philipsen vinne. Men jeg tviler på at det vil skje. Alt som står i det følgende, både om etappen og vin, er skrevet før det ble kjent at etappen er endret.
Så har vi igjen kommet til finalen i Paris. Man gjentar det som viste seg å gi ekstra spenning på siste etappen i fjor: Rytterne skal over Montmartre tre ganger. Vout van Aert viste da hvordan man kunne benytte denne delen av etappen for å vinne. Men mållinjen er nå 15 km fra Montmartre, så de sterkeste spurterne skal fortsatt ha en mulighet til å vinne denne etappen. Det vil bli interessant å se hvordan det kommer til å fungere.
Det er alltid en utfordring å finne vin til denne siste etappen, som starter i utkanten av Paris og avsluttes inne i Paris. Fram til 1800-tallet var regionen Île-de-France, som Paris er en del av, blant de store vinområdene i Frankrike. I 1852 var det 52 000 hektar vinmark, som er omtrent det dobbelte av vinmarksareaelet i Burgund i dag. Det er egentlig ganske logisk. Paris var ikke på langt nær så stor den gangen som den er i dag, og rundt Paris var det landbruk — som det var rundt de fleste større byer. Det var kort vei inn til markedet i storbyen. Hva slags vin de produserte, vet jeg lite om. Industrialisering og urbaniserng medførte et stort press på lanbruksarealene, inkludert vinmarkene. Den vinen som hadde vært etterspurt, den hvite vin francois var ikke lenger like etterspurt. Jernbanen, som effektiviserte transporten, førte til større konkurranse fra vin produsert lener sør, og så kom vinlusen phylloxera. I 1920 var det bare 1000 hektar igjen, og i årene 1930-1950 mistet de retten til å kommersialisere vinen — uten at jeg forstår så mye av det siste. Resultatet var i alle fall at det meste av vinproduksjonen i regionen forsvant.
Nå er det en del som ønsker å revitalisere vinproduksjonen i Île-de-France. Kanskje vil klimaendrinene gjøre området mer velegnet for vinproduksjon. I 2020 fikk man etablert det IGP-klassifiserte vinområdet IGP Île-de-France. IGP er nivået under AOC. Dette skal gjøre det lettere å kommersialisere vinen. Men det vil nok ta noen år før vi får se hva slags resultater dette gir.
Til nå har den vinen som har vært produsert i eller nær Paris har vært mest kuriositeter. Jeg har flere ganger vært innom at det dyrkes vin på Montmartre, som de skal opp til også i år.
Produksjonen er liten og vinen er vanskelig tilgjengelig. Stort sett er den bare tilgjengelig under en vinfestival, og jeg er ganske sikker på at den er overpriset i forhold til kvaliteten. Jeg kjøpte en gang noe som så ut til å være en vin fra Paris på en restaurant i Paris. Men det viste seg å være en vin som rett nok var produsert i Paris, men av druer som var dyrket i og importert fra Rhône. Så det ble ikke en ekte Paris-vin. Jeg ble ganske skuffet da jeg oppdaget dette.
Men det er avslutningen på Tour de France i Paris, og champagne er nærmest lokalvin for Paris. Man skal rundt fem mil østover fra Paris for å komme til vinmarkene i Champagne. Er man ved Disneyland Paris har man kommet et stykke på veien mot Champagne. Vi startet med Cava i Barcelona, og da passer det å avslutte med champagne i Paris.
Champagne er musserende vin produsert i Champagne av druer dyrket i Champagne. De druene som brukes er først og fremst Pinot Noir, Pinot Meunier og Chardonnay. Flere andre druer er tillatt, dels av historiske grunner. Men de betyr lite i praksis.
Som andre musserende viner av god kvalitet, lages champagne ved at det først produseres en stille vin. Champagne er et kjølig område. I noen år er det gode dyrkingsforhold, i andre dårlige. Champagne er en vin hvor det er mye fokus på merkevarer. En Moët & Chandon Impérial Brut uten årgang (NV, non vintage) skal smake som en Moët & Chandon Impérial Brut NV, og ikke endre seg fra år til år. I Champagne blander man viner fra ulike årganger for å få den ønskede stilen. Man har en del reservevin fra tidligere årganger, som kan brukes til dette. Det er ikke tillatt å bruke mer enn 85% av årets høst til å produsere vin det året. De resterende 15% skal lagres som reservevin. Å sette sammen en cuvée er ingen enkel oppgave. De har selvfølgelig erfaring med hvor mye det skal være av de enkelte drueslagene. Men den skal justeres til at man holder husets stil. Dette må gjøres med basevinen før andregangs gjæring. Vinen endrer smak og aroma, og får ca 1-1,5% mer alkohol ved andregangs gjæring. For de som er opptatt av tall og prosentregning. Det er prosentpoeng alkohol, ikke en økning på 1-1,5% av den alkoholen som allerede er i vinen.
Årgangschampagne lages bare i spesielt gode år, og da skal selvfølgelig all vinen være fra samme årgang. Årgangschampagne er dyrt, og ikke noe jeg drikker mye av. Men når årgangen angis, må man selvfølgelig også akseptere at vinen kan variere fra årgang til årgang.
Vinen blir så tilsatt gjær og sukker, eller egentlig en ugjæret druemost, og flaskene blir korket med en vanlig “bruskapsel”. Vinen gjæres så på nytt inne i flasken, og blir liggende på de døde gjærresten, gjerne kalt “berme”. Minimumskravet for en NV-champagne er 15 måneder: 12 måneder på bunnfall og deretter tre måender på flaske. For en årgangschampagne er minimumskravet 36 måneder. Men dette er minimumskrav, mange velger å lagre dem lenger. Det er denne lagringen på bunnfallet som gir champagne et autolysepreg, en aroma av gjærbakst som brioche mm. Når denne vinen har vært lagret lenge nok, blir den flaskene langsomt snudd og rotert, slik at de til slutt blir stående på hodet. Tidligere ble dette gjort manuelt, og noen gjør det fortsatt manuelt for utvalgte viner. Men det er mer vanlig å bruke et gyropaletter, hvor man kan snu og vende flere hundre flasker om gangen. Da dette ble gjort manuelt, kunne prosessen ta 3-4 uker, med gyropallett klarer man seg med tre døgn. Vi startet i Spania, og gyropaletten er en spansk oppfinnelse.
Noen produsenter velger fortsatt å rotere en del flasker manuelt. Noen gjør det med sine prestisjeviner, andre gjør det for å ta vare på tradisjonen. Men det spørs om det er et håndverk som vil overleve når de som gjør dette i dag, har gått ut av tiden.
Til slutt har alt bunnfallet samlet seg i en klump nede ved korken. Man fryser denne delen av vinen ved at den dyppes i kald væske. Jeg har hørt noen si at man bruker nitrogen. Men jeg tillater meg å tvile. Nitrogen har et kokepunkt på -196 grader C, som betyr at flytende nitrogen er kaldere enn dette. Jeg har vanskelig for å tro at glasset i flaskehalsen vli tåle en så brå og brutal nedkjøling som den vil få hvis den dyppes i flytende nitrogen. Men jeg vet ikke. Kapselen åpnes og den frosne klumpen skytes ut. Tidligere ble dette gjort manuelt, og det var et ganske risikabelt arbeid. Nå gjøres det maskinelt. Flasken etterfylles og korkes med den typiske champagnekorken og grimen, før den etiketteres og får hvile i minst tre måneder, før den slippes ut på markedet.
Champagne er en dyr vin. Vi kan starte med at druene som brukes til produksjon av champagne er dyre. Markedspris bestemmes ikke av produksjonskostnadene, men av hvor mye markedet er villig til å betale. Jeg har vanskelig for å tro at det er dyrere å dyrke druer i Champagne enn andre steder. Men den høye markedsprisen for druene, gjør at vinmark i Champagne er dyr, akkurat som den er i andre prestisjeområder. På den måten blir kostnadene med å dyrke druer også høy.
Produksjonsprosessen er komplisert og dyr. Lagring binder kapital og koster. Og champagne er et prestisjefylt luksusprodukt. Markedsprisen er ikke først og fremst et resultat av hva det koster å produsere vinen, men av hvor mye markedet er villig til å betale for den. Om vi velger å se bort fra den høye prisen for druer som dyrkes i Champagne, så bør ikke selve produksjonsprosessen være veldig mye dyrere enn ved produksjon av crèmant, bortsett fra at champagne ofte lagres lenger før den korkes om og selges. Og lagringen koster.
Det produseres en del rimelig, eller i alle fall mindre dyr champagne. En del supermarkedkjeder vil ha sin egen champagne, og da velger man ofte en rimelig vin av relativt dårlig kvalitet. Jeg har ikke smakt meg gjennom supermarkedchampagner, men jeg vil tro at man da ofte vil kunne finne crèmant som er vel så god, og rimeligere. Men da får man jo ikke prestisjeeffekten av “ekte champagne”.
Når man vet hvor mye arbeid som legges ned å få og beholde boblene i flasken, smerter det å se at noen rister på flasken og spruter ut champagne når de skal feire et eller annet. En champagneflaske åpnes ved at man holder korken fast med den ene hånden, og vrir flasken med den andre. Den skal åpnet med et ganske lite “poff”, og man skal stå igjen med korken i hånden. Det skal ikke være noe stort smell, og helst ikke noe søl — skjønt det siste kan noen ganger være vanskelig å unngå.
Som nevnt brukes vanligvis tre druer i produksjon av champagne: Pinot Noir, Pinot Meunier og Chardonnay. De for første er blå/sorte/røde, den siste grønn/hvit. Fargen og en god del av smaken sitter i drueskallet. Man kan presse blå druer slik at man får en hvit most, og sile fra skallene. Man skal presse ganske forsiktig for ikke å få med fargen. Man kan lage en hvit vin av blå druer på denne måten. Når champagnen bare er laget av blå (eller sorte om man vil) druer, er det en Blanc de noirs, en hvit av sorte. Man kan kjenne at en slik champagne har en del aromaer av røde bær. Dette kan være en utmerket matvin. En champagne laget bare av grønne eller hvite druer, i praksis Chardonnay, er en Blanc de blancs, altså hvit av hvite. Den vil ofte ha mer syre og være friskere enn en blanc de noirs eller en cuvée som gjerne er en blanding av alle tre druetypene.
Vi er i slutten av juli i Paris. Det vil ofte være varmt (men det kan også regne). Når man skal feire på en forhåpentligvis varm dag, vil jeg gå for en blanc de blancs champagne. Vinmonopolet har 398 blanc de blancs champagner i sine lister. Tallet blir litt misvisende, for det kan være flere flaksestørrelser av den samme vinen. Men likevel: Det er mange. Jeg har bare smakt noen ganske få av dem, og kan i begrenset grad gi råd om hvilke man bør velge. I den senere tid har jeg gjerne valgt en Henriot Blanc de Blancs. Diebolt-Vallois Blanc de Blancs Brut har en mindre avskrekkende pris. Det er en stund siden sist jeg drakk den, og jeg husker den som et godt kjøp. Jeg drakk nylig deres Diebolt-Vallois Brut Prestige, som også er en utmerket blanc de blancs champagne, men til en høyere pris. Også den er et godt kjøp.
Guy Charlemagne er et lite champagnehus hvis viner lenge har vært populære i Norge. Jeg kjenner dem ikke veldig godt. Generelt er det gjerne slik at mindre champagnehus, som bruker mindre penger på markedsføring, dyre kjendiser osv, leverer god kvalitet til en ikke fullt så avskrekkende pris som en del av de store champagnehusene. Jeg smakte nylig deres Charlemagne Grande Réserve Blanc de Blancs Brut, som også er et godt kjøp.
Champagne er en dyr vin. Hvis man får en god champagne til under 500 kroner for en flaske, vil jeg regne det som et godt kjøp. Da jeg gikk gjennom det som er nevnt på Vinmonopolets nettsider, ble jeg egentlig litt overrasket over hvor mange champagner der er som koster under 500 kr, og jeg har bare smakt noen få av dem. Av de jeg har nevnt, er Diebolt-Vallois Blanc de Blancs Brut den rimeligste, til 420 kroner for en flaske. Om jeg skal være ærlig, ble jeg litt overrasket over hvor mange champagner de har som koster under 400 kroner. Den rimeligste champagnen er Nicolas Brobergière Cuvée Premiere Brut til 320 kroner. Den har jeg ikke smakt.
Når jeg først er inne på blanc de blancs, tar jeg også med det som er den beste blanc de blancs som jeg har smakt, og som man kanskje kan finne fram om man har noe stort å feire: Taittinger Comtes de Champagne. Vinmonopolet har den i fem ulike årganger, som koster fra 2700 til 3000 kroner for en flaske. Hvilken årgang jeg smakte da jeg besøkte Taittinger, husker jeg dessverre ikke. Det er også en rosé, som Vinmonopolet har i årgang 2011 til 3500 kroner for en flaske. Den har jeg ikke smakt. Man kan få årgang 2013 i Tax Free på Gardermoen for 2600 kroner. Den koster 3000 kroner på Vinmonopolet. Skulle jeg ha drevet reklame, kunne jeg ha sagt at man kan spare 400 kroner. Men om man kjøper en veldig dyr vin er det fortsatt en veldig dyr vin, og man sparer ikke noe med mindre man helt sikkert ville ha kjøpt den uansett.
Jeg sporet litt av under 18. etappe i årets Giro d’Italia, og skrev at man også kan bruke en del andre druer i champagne, og at de øvrige druene bare utgjør til sammen ca 0,3% av de druene som dyrkes i Champagne. Jeg nevnte at jeg nylig hadde smakt, C.H. Piconnet Les Vignes de Charles Rosé Extra Brut, med den ganske uvanlige drueblandingen 20% Chardonnay, 40% Pinot Blanc og 40% Pinot Blanc. Det er en rosé champagne, laget slik de fleste rosé champagner lages, ved at det lages en hvit champagne og at det så blandes inn litt rødvin. 25 av de 40% Pinot Noir som vinen inneholder er brukt til hvit champagne, mens 15 av de 40% er rødvin. Jeg har notert at den ikke hadde veldig mye frukt i duften, men mer i smaken. Men om jeg skal ha en rosé champagne, velger jeg nok ikke å betale 900 kroner for en flaske av denne.
Det finnes også Blanc de blancs champagne laget av 100% Pinot Blanc. Vinmonopolet har ti slike viner. Jeg har ikke smakt noen av dem. Jeg håper at det en gang skal by seg en anledning hvor jeg kan smake en av disse. Men de koster fra 450 til 1350 kroner per flaske, og jeg kjøper nok ikke en flaske så dyr vin bare fordi jeg har lyst til å smake på den. Jeg har smakt tysk sekt, laget med tradisjonell metode av 100% Pinot Blanc, som i Tyskland kalles Weissburgunder. Den var ikke så interessant at jeg ivrer etter å finne ut hvordan en champagne laget av den samme druen smaker. Jeg ivrer i alle fall ikke så mye at jeg kommer til å kjøpe en flaske bare for å smake.
Når vi først er inne på champagne laget av uvanlige druer. Arbane er en hvit drue som har blitt dyrket i Aube-regionen, helt syd i champagne. Den var nesten utryddet, og i 2006 var det mindre enn én hektar hvor denne druen ble dyrket. Men det har blitt fornyet interesse for denne og andre gamle druetyper. Vinmonopolet har én vin laget av denne druen, som også blir en blanc de blancs, Moutard Vieilles Vignes Arbane Brut 2014. Den koster 3173,50 for en flaske, og det er enda mindre sannsynlig at jeg kommer til å kjøpe denn bare for smake på den, enn at jeg skulle kjøpe en flaske champagne av Pinot Blanc.
Jeg tar også med champagne av Pinot Gris, som er en drue som brukes mye i Alsace og i Italia (hvor den heter Pinot Grigio). Fargeangivelsene av druer er ofte i svart/hvitt, når vinene omtales som blanc de noirs og blanc de blancs. Pinot Gris er litt rosa, og derfor betegens den “gris” (grå). Vinmonopolet har tre champagner laget av 100% Pinot Gris. To av dem betegnes som blanc de gris, mens den tredje ikke har noen slik betegelse. Jeg har heller ikke smakt noen av disse.
Jeg skal litt tilbake til rosé champagne, som jeg ikke kjøper særlig ofte. Om jeg har forstått det rett (noe jeg ikke garanterer at jeg har), så er det fire metoder for å produsere rosé champagne.
Den mest vanlige metoden er at man lager hvit basevin (vinen før andregang gjæring), og blander inn litt rødvin.
Jeg tror også man kan presse røde/sorte druer hardere enn man gjør når man lager en blanc de noirs, slik at men får med litt av fargen i skallet. Det er slik man gjerne lager lys rosévin, men jeg er litt usikker på om denne metoden også brukes i Champagne. Uansett kan jeg ikke huske å ha smakt rosé champagne som har vært laget på denne måten. Stille vin laget på denne måten blir ofte kalt vin gris, altså grå vin. Men jeg har også møtt produsenter som har kalt det rosé pressé, altså en presset rosévin, eller ganske enkelt en rosa hvitvin.
Man kan bruke den metoden som kalles saignée, som er det franske ordet for å blø. Man starter produksjonen som når man lager rødvin, og gjærer røde/sorte druer med skall. Etter ganske kort tid siler man av (blør) en del most som vil være rosa, og som fortsetter gjæringen uten skall, som om det skulle være en hvitvin. Jeg synes stort sett at rosé champagne laget på denne måten er bedre enn den som er laget ved at man blander inn rødvin.
Den siste metoden er at man lager den slik man gjerne lager vanlig rosévin, ved at man har en ganske kort gjæring med skall, før mosten siles fra og fortsetter som om den skulle være en hvitvin. Om jeg skal være ærlig, har jeg vanskelig for å forstå den praktiske forskjellen mellom denne metoden og saignée. I begge tilfeller siler man mosten fra etter en ganske kort tid med skallkontakt, og hva men eventuelt måtte gjøre med det som blir igjen med skallet etter silingen, kan umulig ha betydning for den vinen som er silt fra. Men jeg vet ikke, og jeg har ikke sammenlignet direkte champagner laget med disse to metodene.
Slik jeg har oppfattet bakgrunnen for saignée-metoden, er at man i noen områder (ikke i Champagne), ønsket å lage en kraftigere rødvin, og at man derfor silte fra en del vin tidlig i gjæringsprosessen, og lot resten fortsette produksjonen som rødvin. Jeg kan ikke se at det skulle være noe poeng å gjøre dette i Champagne. Men igjen er jeg usikker.
Dette var siste etappe, og da kommer vi til stillheten etterpå. Men jeg har ambisjoner om å lete etter vin langs etappene i Vuelta a Espagna i år også, så da blir det sykkel og spansk vin fra 22. august. Men Vueltaen er ikke innom de mest interessante vinområdene i år.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Når Tadej Pogacar har bestemt seg for at i dag vil jeg vinne, da er de andre sjanseløse. Richard Carapaz kjempet hardt, men det holdt ikke helt inn. Bak Pogacar ble det mest en konsolidering. Remco Evenepoel syklet godt, om jeg skal være ærlig, bedre enn jeg hadde ventet, og trygget sin andrepalss. Isaac del Toro tok et par sekunder på Paul Saixas i konkurransen om den hvite ungdomstrøyen og en pallplass, og Mads Pedersen trygget grepet om den grønne poengtrøyen. Tobias Halland Johannessen syklet også godt. Han holder ikke helt i konkurranse med de aller beste, men en femteplass på en etappe som i dag er sterkt.
I dag skal det hele i praksis avgjøres på en heftig fjelletappe. Skjønt i praksis er det allerede avgjort. Etappen er 171 km lang, med toppavslutning. De starter omtrent der den klassiske stigningen opp til Alpe d’Huez starter, men de skal en runde med en del fjell, før de skal opp Alpe d’Huez fra “baksiden”. Underveis skal de over klassikere som Cole de la Croix de Fer, Col du Télégraphe, Col du Galibier — Tourens høysete punkt i år 2642 meter, og Col de Sarenne, før etappen ender på Alpe d’Huez.
Det var godt kjørt av Tobias Halland Johannessen. Men da Richard Carapaz rykket, var han og de andre i dette bruddet sjanseløse. Det ble bare nesten denne gangen også, med femteplass for Tobias Halland Johannessen. Mads Pedersen vant mellomsprinten og sikret seg 25 poeng. Jasper Philipsen fikk ingen, så Mads Pedersen styrket grepet om den grønne trøyen. Det ble ingen endringer mellom sammenlagtkandidatene eller mellom de som konkurrerer om den hvite ungdomstrøyen. Men med sin seier syklet Riichard Carapaz seg inn i topp ti i sammendraget.
I dag skal rytterne opp Alpe d’Huez for første gang. Denne gangen skal de opp den vanlige veien, de 21 hårnålsvingene. Etappen er kort, “bare” 128 km lang, med toppavslutning.
Den som vil lese om hvordan fjellene, og ikke minst Alpe d’Huez ble en del av Tour de France, kan lese Geir Stian Ulsteins artikkel Fjellene som gjorde Tour de France udødelig i Aftenposten (krever antageligvis abonnement).
Jeg hadde egentlig gitt opp å finne noe til denne etappen. I disse alpeområdene produseres det ikke mye vin, og det som produseres er innenfor små områder spredt over et stort område. Vi kan gjerne finne vin i solvendte dalsider. Dagens etappe går høyt. Etappens laveste punkt er, så langt jeg kan se, 718 meter. Så høyt dyrkes det vanligvis ikke vindruer. Men man får fordele det man har, selv om noen kanskje vil mene at det er litt juks.
I da blir det litt øl. Da vi var i Savoie for et par måneder siden, ble jeg minnet om at bryggeriet Brasserie Mont Blanc lager utmerket øl. Brasserie er det franske ordet for bryggeri, og et brasserie er egentig det vi ville kalle en bryggeripub med matservering, eller noe tilsvarende. Et av de eldste og mest kjente brasserier, som opprinnelig var en slags bryggeripub, men som nå er en utmerket alsacisk restaurant i Paris er Bofinger. Stedet er vel verdt et besøk, men nå sporer jeg helt av.
Brasserie Mont Blanc ligger ikke ved Mont Blanc. Bryggeriet ligger i eller litt i utkanten av startbyen på 17. etappe, Chambery, som er et godt stykke fra Mont Blanc. Men ved Chambery kan vi også finne vin, så jeg valgte å vente med ølet. Det var da vi besøkte et av stedene de kommer innom i morgen, Saint-Jean-de-Maurienne, at jeg relativt nylig drakk jeg en av deres øl, en rousse, og det ble en påminnelse om dette bryggeriet.
Det er en stund siden jeg smakte meg gjennom deres øltyper. De lager utmerkede tradisjonelle øltyper, og har utvidet med noen klosterøl siden jeg smakte meg gjennom ølet. De har også noen mer sære øltyper, som et grønt øl laget med einer, og et fiolett laget med blant annet fiol og tyttebær. Ingen av disse falt i smak hos meg. De har også et øl med blåbær, som jeg ikke har smakt. Men jeg har smakt annet blåbærøl, og det har vært godt. Jeg må visst kjøpe noen flasker øl fra dette bryggeriet igjen.
Vi kan starte med deres La Blonde. Som navnet sier er det et blonde øl, et lyst, overgjæret øl. Det er et lett og friskt øl. Det har noe sitrussmak, og ga meg assosiasjoner til markjordbær. Første gang jeg drakk det likte jeg det veldig godt, uten at jeg har noen klare smaksminner. Etter neste møte ble jeg noe mer forbeholden. Personlig synes jeg ølet tipper litt for mye over i det søte, og det kunne hatt litt mer bitterhet.
De har videre en La Rousse. Dette er et kobberfarget øl med litt smak av karamell og frukt. Dette er et øl jeg liker.
Deres La Blanche er et lyst hveteøl. Jeg synes det er et friskt og godt bière blanche. Men jeg må samtidig innrømme at denne øltypen ikke er mitt favorittøl.
De brygger også to mer spesielle øl: La Violette og La Verte.
La Violette er i utgangspunktet en blonde, men den er smaksatt med tyttebær og fioler. Jeg må vel innrømme at denne ikke havnet blant minne favoritter. Det har fruktsmak, men ikke den friskhet man finner f.eks. hos Lindemanns lambic-øl med eple eller bringebær — som begge er gode sommerdrikker, selv om de ikke smaker så veldig mye av øl. Jeg synes også det er litt søtt.
Et ganske spesielt drikke er deres La Verte (den grønne). Det er laget med einer, uten at jeg her helt sikker på hvordan det er laget. Første gang jeg fant det i en butikkhylle, syntes jeg det virket så sært at det bare måtte smakes. Et grønt øl! Nå kan det nok diskuteres om dette er øl eller om det er noe annet. Men det spiller ikke så stor rolle. Det har ikke havnet blant mine favorittøl.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jasper Philipsen viste at han kan mer enn bare å spurte, men også at han kan spurte. Det var en dårlig dag for UnoX. Anders Skaarseth og Tobias Halland Johannessen ble de to beste, på 85. og 86. plass. Med sin seier tok Jasper Philipsen en god del inn på Mads Pedersen i konkurransen om den grønne trøyen. Hvis ikke Tadej Pogacar har et uhell, vinner han. Men kampen om plassene bak ham er ganske hard. Det er et spørsmål hvor god Remco Evenepoel er i fjelletappene. Isaac del Toro leder med 20 sekunder på Paul Seixas i kampen om den hvite ungdomstrøyen, og de konkurrerer også om en plass på pallen, der de ligger på tredje og fjerde plass i sammendaget. Mads Pedesen leder med bare syv poeng på Jasper Philipsen i kampen om den grønne ledertrøyen, så den er heller ikke på noen måte avgjort.
Nå er det Alper. I dag er det en 185 km lang fjelletappe, med toppavslutning. Det blir et spørsmål om hva Tadej Pogacar vil, og om hvor sterkt UAE-laget er.
De franske alper har en interessant vinhistorie, som jeg ikke har vært innom tidligere. Vi må tilbake til det tredje århundret før vår tidsregning. Allobrogene var et keltisk folkeslag som hadde slått seg ned i de områdene som i dag grovt sett utgjør Savoie, Haut Savoie, Ain og Isére, og helt ned til den nordre delen av Rhône. En viktig by var Vienne, på venstrebredden i det nordlige Rhône, omtrent på høyde med Cote Rôtie. De sydvendte skråningene i Cote Rôtie og Hermitage var områder hvor det ble dyrket vin den gangen. Men vi skal lenger mot nord-øst.
Allobroger betyr noe slikt som “de som kom fra et annet sted”, så det var innflyttere i området. De produserte vin, og de bidro til et kommunikasjonsnettverk som gjorde det mulig for dem å eksportere vinen. I det første århundret før vår tidsregning kunne man lese om vinen herfra, “vitis allobrogica”, som var ganske populær i Roma. De hadde en druetype som tålte de kalde og harde vintrene i det alpine området av dagens Frankrike.
Det er to hovedgrunner til at en del planter ikke klarer å etablere seg i kalde områder. En del planter tåler ikke frosten. Når trær mister bladene om høsten, trekker de tilbake næring (og fuktighet?) og lagrer dem i røttene, til neste vår. Planter som ikke gjør dette kan ødelegges om væsken i dem fryser om vinteren. Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, sprenges cellestrukturen i plantene når de fryser. For andre planter er problemet at de ikke klarer å få fram moden frukt i kjølig klima med korte sommere. Slike planter kan plantes i områder hvor de ikke hører hjemme, men de vil ikke klare å etablere seg der. Noen druetyper tåler ikke de harde og kalde vintrene, og kan ikke dyrkes i kalde områder. Et mer vanlig problem er at de ikke får tilstrekkelig moden frukt. De kan da ikke spre seg og etablere seg naturlig, og de får ikke tilstrekkelig moden frukt til at man kan lage god vin.
Områdene rundt Pompei produserte mye av den vinen som ble solgt til og drukket i Roma. Vulkanutbruddet i år 79 tok knekken på denne vinproduksjonen. Mange begynte å produsere vin andre steder for å dekke den store etterspørselen etter vin i Roma. Man, det vil si myndighetene, ble bekymret for den konkurransen etablerte vinområder ble utsatt for, og for at bøndene begynte å dyrke vin i stedet for korn. Nå begynner kildegrunnlaget mitt å bli ufullstendig og mangelfullt. I år 92 utstedte den romerske keiseren Domitian et edikt som forbød nyplanting av vindruer, og (og det er her jeg er mest usikker) produksjon av vin i de nordlige provinsene. De sydlige provinsene ble vineksportører, mens de nordlige provinsene i hovedsak ble vinimportører.
Allobrogene, det området som vi nå er i, var et etablert vinområde i nord, og de fikk fortsette med vinprouksjon. En grunn til at det har vært skrevet relativt lite om dette, synes å være at man ikke liten grad brydde seg om Domitians forbud mot nyplanting og vindyrking, slik at vinproduksjonen utviklet seg og utvidet seg til nye områder. Ediktet som forbød nyplanting av vin og produksjon i områdene i nord, ble trukket tilbake av keiser Marcus Aurelius i år 280. Selv om de områdene vi nå skal inn i, ikke er særlig kjente vinområder i dag, er det historisk sett viktige vinområder.
Vi kan grovinndele EUs inndeling av opprinnelsesmerking av vin og andre landbruksprodukter i to nivåer: PGI Protected Geographical Indication, som i det franske systemet er IGP og PDO Protected Designation of Origin, som i det franske systemet er AOC eller AOP. Noen land, som Italia, har ytterigere et nivå innenfr PDO-området: DOC og DOCG. Slik er det ikke i Frankrike. Men det kan være hierarkisk, hvor noen er strengere og finere enn andre, og hvordan dette er gjort, varierer fra region til region. Når vi, eller i praksis jeg leter etter vin i ulike områder, er det lettest å finne informasjon om vin på det øverste nivået, altså AOC-klassifisert vin. Vinlitteraturen bryr seg i mindre grad om vin på nivået under, IGP i Frankrike. Det er mye god og interessant IGP-klassifiesert vin. De strengere kravene på AOC-nivå bidrar til å sikre kvaliteten, men de kan også være en tvangstrøye for vinprodusenter som ønsker å ekseprimentere og drive produktutvikling med druetyper som ikke er tillatt innenfor AOC-klassifiseringen. Men man må lete grundigere for å finne denne vinen.
Til første etappe nevnte jeg tegneserien L’incroyable histore du vin,. Det var denne som satte meg på sporet av Allobrogene, som til da hadde vært helt ukjente for meg. Det gjorde at jeg begynte å lete etter mer informasjon, både om folket og om vinen. Og som nevnt har jeg ikke funnet veldig mye. Hopper vi fram til i dag, er det et IGP-klassifisert område, IGP Vin des Allobroges. Området er avgrenset i nord og vest av Genevesjøen (Lac Lemain) og Rhônen, og i syd av Isére, og i øst av Alpene. Det omfatter departementen Savoie, Haute-Savoie og kantonet Seyssel i departementet Ain. Det dyrkes en lang rekke druer, både druer som er kjente fra andre områder, og regionale/lokale druer. Jeg nevner bare noen blant de siste. Vinmonopolet har seks IGP Vins des Allobroges, fire hvite og to røde.
Altesse kalles også Roussette, og er en lokal hvit/grønn drue. Den er beslektet med Viognier og Marsanne og Roussanne, og også Syrah og Mondeuse. Disse druene, med unntak av Mondeuse, er druer som i dag dyrkes i bl.a. Rhône. Jeg minner om at jeg til forrige etappe skrev at man langs den etappen kan produsere Rousette de Savoie, men at jeg tviler på at den vinen faktisk produseres der.
Arvine er en drue som vokser i Valais-dalen i Sveits (eller Wallis om man vil ha det på tysk, spårkskillet går i Sierre, knapt halvveis opp i dalen), og i Vallé d’Aosta i Italia, på den andre siden av Mont Blanc massivet. Og altså her i Savoie.
Chasselas er en hvit/grønn drue som jeg særlig forbinder med Sveits, men den dyrkes også her. Det er særlig den druen som dyrkes langs forrige etappe ved Lac Lemain. Det finnes også en rosa Chasselas Rosé, men den dyrkes visst for tiden ikke.
Corbeau er en rød/sort drue. Corbeau er det franske ordet for ravn og ble tidligere også brukt om prest, og det brukes visst også om en som skriver anonyme (trussel)brev. Hvorfor druen har fått dette navnet, vet jeg ikke. Den kalles også noen ganger Douce noire, men har da ofte blitt forvekslet med den italienske Dolcetto.
Etraire de la lui er en blå drue som hører hjemme i Isère-dalen, Val d’Isère for de som vil ha vintersportsassosiasjon. Den gir en kraftig, mørk og tanninrik vin.
Gamaret er en krysning av Gamay og Reichensteiner, og ble krysset fram i sveits i 1970 av André Jaquinet.
Gamay de Bouze er en mutasjon av Gamay.
Gamay de Chaudenay er en annen Gamay-mutasjon.
Gringet er en grønn drue som i utgangspunktet hører hjemme i Arve-dalen i Haute-Savoie.
Molette er en grønn, eller kanskje heller gul drue fra Savoie. Den skal være en naturlig kryssning mellom Guoais og Gringet.
Mondeuse er en blå drue, Den skal være en naturlig krysning mellom Mondeuse blanche og Tressot.
Mondeuse blanche er en grønn drue som har blitt dyrket i Savoie i lang tid. Den sies å være mor til Syrah, og faren skal være Dureza. Jeg vet ikke riktig hvordan man holder styr på morskap og farskap i planteverden. Men jeg antar at faren har bestøvet morplanten.
Persan er en blå drue. Opprinnelsen er ukjent, men antas å være Saint-Jean de Maurienne i Savoie.
Roussette d’Ayze er også en drue som er mer gul enn grønn. Den kommer fra Arve-dalen i Haute-Savoie.
Verdesse er en gammel drue fra Isère.
I tillegg dyrkes det druer som er kjent og må anses som hjemmehørende i andre regioner, som Aligoté (Burgund), Cabernet Franc, Cabernet Sauvignon, Chardonnay, Gamay, Marsanne (Rhône), Merlot, Pinot Gris, Pinot Noir, Poulsard (Jura), Rousanne (Rhône), Sauvignon Blanc, Savagnin blanc (Jura) og Viognier (Rhône). Når man ser alle druene som dyrkes på et egentlig ganske begrenset dyrkingsområde, er det ikke overraskende at Savoie regnes som det mest uoversiktlige vinområdet i Frankrike.
Det finnes flere IGP-klassifiserte områder i denne delen av Frankrike, men de går vi ikke nærmere inn på nå.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2026
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
I dag er det 15 år siden terroren mot Regjeringskvartalet og på Utøya 22 juli 2011. Mange har verre minner enn meg fra denne dagen. Men siden mine minner også knytter seg til Tour de France, tar jeg med en lenke til det jeg skrev noen dager etter terrorhandlingen, En posttraumatisk Tour de France-oppsummering. De syklet en veldig spennende etappe, en etappe som kan minne om nestsiste i etappe i årets Tour, over bl.a. Col du Télépraphe og Col de Galibier, før de avsluttet på Alpe d’Huez. Vi skal ikke glemme terroren. Men terroristen ønsket å bli “helt” for en del forskrudde mennesker. Det skal vi ikke hjelpe ham til å bli. Derfor nevner jeg ikke hans navn, men omtaler ham bare som utøyaterroristen.
Så røyk nok en av de som lå innenfor topp ti ut etter en velt. Slikt er alltid trist å se. Remco Evenepoel viste at de ikke er uten grunn at han er verdensmester i tempo. At det var Belgias nasjonaldag, var jeg ikke klar over før kommentatorene snakket om det på TV. Danske Mattias Skjelmose ga danskene mer å juble for etter at Jonas Vingegaard måtte bryte etter en tragisk velt. Kampen om plassene bak Tadej Pogacar og kampen om den hvite ungdomstrøyen ser ut til å være de mest spennende i resten av Touren, i tillegg til etappeseierne. Ingen av de som konkurrerer om den grønne poengtrøyen fikk poeng i går, så i den konkurransen ble det ingen endringer.
I dag er det en slags “stille før stormen” etappe, en 175 km lang etappe, før de for alvor skal gå løs på Alpene. Tour de France har karakterisert denne etappen som flat. Jeg synes det ser mer ut som en kupert etappe. Men profilen på nettsiden er ikke så veldig detaljerte, så det er ikke så godt å si. Dette kan være spurtlagenes siste mulighet for avslutningsetappen i Paris. For meg ser dette ut som en bruddetappe. Spurtlagene må uansett på jobb i dag. Mellomspurten kommer sent, først etter 147,5 km, og etter ganske mye opp og ned.
Det er bare tragisk at Jonas Vingegaard veltet og måtte bryte Touren. Det er lite sannsynlig at han kunne ha utfordret Tadej Pogacar, men det gjør likevel det hele mindre interessant. Det blir først og fremst en konkurranse om etappeseiere, om andreplassen og om den hvite ungdomstrøyen. Den som virkelig imponerte på søndagens etappe var Remco Evenepoel. Det var neppe mange som hadde tippet ham som vinner av etappen. Den unge mexicanske oksen Isaac del Toro imponerte med å kjøre seg inn til tredjeplass, etter at Tadej Pogacar i praksis hadde kjørt som hjelperytter for Isaac del Toro, inntil Remco Evenepoel satte inn det avgjørende rykket. Isaac del Toro tok den hvite ungdomstrøyen fra Paul Seixas. Remco Evenepoel er nå oppe på andreplass i sammendraget, Isaac del Toro på tredje og Paul Seixas fjerde. For Tim Merlier ble det for mye, og han valgte å bryte da han innså at han ikke ville klare tidsgrensen. Spurterne som i praksis er ute av konkurransen om den grønne trøyen, har ikke mye å sykle for den siste uken, bortsett fra å fullføre. Tour de France har karakterisert 17. etappe som “flat”. Jeg synes ikke det ser slik ut, og det er i alle fall ikke en etappe for spurterne. Ellers er det bare fjell fram til Paris, og etter at avlutningsetappen er lagt om slik at de også i år skal opp til Montmartre, er heller ikke det en etappe for spurterne. Det kan hende at noen i løpet av hviledagen har oppdaget noen gamle skader eller noe annet som gjør at de ikke vil sykle den siste uken. Vi får se.
Dagen etter andre hviledag er det en 26 km lang tempoetappe. Det er en viktig etappe for tempospesialister med ambisjoner om etappeseier, samt sammenlagtrytterne som helst vil tjene tid, og i alle fall ikke tape tid til sine konkurrenter. Det er en etappe med realtivt mye opp og ned. I løpet av den første milen stiger etappen ca 400 meter, som gir en gjennonsnittsstigning på ca 4%. Deretter går det stort sett nedover mot mål. Jeg har ikke god nok oversikt over kvalitetene til tempospesialistene. Noen er best på ganske flate etapper, andre gjør det bedre når det er stigninger, som i dag. Tadej Pogacar kan kjøre gode tempoetapper, og kan godt vinne denne etappen også. For de andre er dette også en slags hviledag og en gjennomkjøring. For dem handler det om å gjennomføre med en viss stil, innenfor tidsgrensen. Jeg merket meg at de fleste UnoX-rytterne som ble intervjuet før 15. etappe sa at de så fram til to hvildager, altså selve hviledagen i går og dagens tempoetappe.
For noen lag kan plasseringen i lagkonkurransen bety noe. Det er nok ikke det lagene virkelig prioriterer. Det er tiden for de tre beste rytterne på hver etappe som teller i den konkurransen. Men for lag som ikke har vunnet så mye annet, kan dette være viktig. Jeg husker at Jens Voigt et år sa at hans lag satset på å bli beste lag — jeg husker ikke hvilket lag han da syklet for — og at han da ble sendt i krigen på en tempoetappe. Men rekkefølgen er Lidl-Trek, UAE og Red-Bull – Bora Hansgrohe. Lidl-Trek har ved Mads Pedersen et ganske godt grep om den grønne trøyen, Remco Evenepoel fikk etappeseier for Red-Bull – Bora Hansgrohe og er en av favorittene til dagens etappe, og UAE har i øyeblikket første og tredjeplass. Så ingen av de har en veldig god grunn til å satse på lagseieren, selv om man tar med seg det man kan.
Det ble nok en maktdemonstrasjon fra UAE, med Tadej Pogacar på første og Isaac del Toro på andre. Franske Paul Seixas tok tilbake den hvite ungdomstrøyen. Kampen om den hvite trøyen ser ut vil å bli den mest spennende. Men det kan også bli spenning om andreplassen. Jonas Vingegaard viste igjen noen svakhetstegn, i alle fall sammenlignet med Tadej Pogacar. Det var godt kjørt av Tobias Halland Johannessen, selv om det ikke holdt til mer enn en niendeplass til slutt. Han klarte å klarte fra 15. til 14. plass i sammendraget, uten at det betyr stort. Anthon Charmig kom dessverre utenfor tidsgrensen, og får derfor ikke fortsette.
I dag er det en 183,9 km lang fjelletappe med toppavslutning. Det er fire kategoriserte stigninger, men toppavslutning på en utenfor kategori. Det lukter Tadej Pogacar av denne etappen også.
Da ble det sveitsiske Mauro Schmid som fikk sin revnasje for spurttapet mot Jonas Abrahamse i fjor. Det ble en fargerik etappe hvor de holdt et vanvittig høyt tempo. Den store vinneren var på en måte Tom Pidcock som syklet seg opp fra tiende til fjerde plass i sammendraget. For UnoX var det ikke noen god dag. Magnus Cort Nielsen ble beste UnoX-rytter på 20. plass. Tobias Halland Johannessen liger på 15. plass i sammendraget.
I dag er det en 155 km lang fjelletappe. Mange vil kunne merke at det var en knallhard etappe i går, så det kan være en del slitne ryttere i dag.
Tim Merlier var igjen den raskeste, og tok sin tredje etappeseier i årets Tour. Men det ble en brutal velt på oppløpet. Det så ut til å gå mest utover Fernando Gaviria. Søren Wærenskjold, Jonas Abrahhamsen og Anthon Charmig gikk med i velten. Jonas Abrahamsen så ut til å være ved godt mot. Søren Wærenskjold sa følgende til TV2:
“Det går helt middels. Jeg har satt rekord i skrubbsår på rumpeballen. Det er ikke så mye hud igjen der.”
Om han starter på dagens etappe, var ikke klart da jeg avsluttet dette i går kveld. Flere andre ryttere bryter, som Fernando Gaviria og Jenno Berckmoes. Om flere bryter får vi vel ikke vite før vi ser hvem som stiller til start på dangens etappe.
I dag er det en 205 km lang, kupert etappe, den lengste i årets Tour. Nå er de over halvveis i Touren, og et brudd med ryttere som er ufarlige i sammendraget kan godt gå inn. De skal over en tredjekategori, samt Ballon d’Alsace, som er førstekategori, mot slutten av etappen. Noen vil nok falle av opp Ballon d’Alsace, så det bør være et brudd med klatresterke ryttere om det skal holde inn. Tobias Halland Johannessen ligger ca tre minutter etter topp ti, så det kan nok være lag som vil forsvare en topp ti-plassering som ikke vil tillate at et brudd hvor han er med, får lov til å gå.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
