Folk takler hviledagen ulikt. Er man helt slått ut etter den første uken, da skal man virkelig få slite i fortsettelsen. Men å bare legge seg på sofaen, det er ikke anbefalt. Da blir man gjerne ganske stiv når man skal starte igjen. En “lett trilletur”, pleier å være vanlig på hviledagen. Mitt inntrykk er at det som de kaller en “lett trilletur” tilsvarer det som for de fleste av oss er en ordentlig langtur, i et tempo vi neppe hadde klart å henge med på. I tillegg til noen sponsoroppdrag, osv. Og for noen var det dagen da man brukte de første blodposene. I Tour de France var hviledagen gjerne også dagen for dopingavsløringer. Det har ikke vært like mye av det i Giro d’Italia, som nok kan tilskrives at kontrollregimet ikke har vært (og kanskje ikke er?) like strengt der som i TdF.
Folk har et slitt skrudd bilde av doping. Når få blir tatt for doping, er det lett å tolke det som om det ikke er et dopingproblem. Men det kan like gjerne skyldes dårlig testing. Hvis man ikke gjennomfører ordentlige dopingkontroller, da blir ingen tatt. At mange har blitt tatt for doping i Tour de France, mens få har blitt tatt i Giro d’Italia og Vuelta d’Espagna, viser først og fremst at kontrollene har vært bedre i Tour de France. I dag er kontrollregimet i sykkel meget strengt, kanskje strengere enn i noen annen idrett. Vi blir nok aldri helt kvitt doping. Det vil alltid være noen som er villige til å jukse for å oppnår resultater. Men jeg er ganske sikker på at det i dag er mer doping i friidrett, langrenn, skiskyting, fotball og tennis, enn det er i sykkel. Fotball er vel et klart eksempel på en idrett hvor man i praksis ikke tester, eller har svært få tester.
at de ga dem en del av hovedsykkelveinettet,
for at hver den som tror på dem
ikke skal bli utladet,
men ha evig, gratis ladestrøm.
Oslos høyregutter liker å leke med biler. Men selv bilglade høyregutter har fått med seg at det er for politisk ukorrekt å holde å med bensinslukende V8-ere og V12-ere. Derfor har man alliert seg med Teslas fremste PR-agent i Norge, Frederic Hauge, og satser på elbil i stedet. New skin for the old ceremony.
Oslo vil bli verdens ledende elbilby. Det er så typisk norsk: Man satser på å bli verdensmester i en gren hvor det ikke er konkurranse, og er veldig stolt når man “vinner”. Oslo har nettopp blitt kåret til Europas beste elbilby, og man er så stolte så. Det er ikke bare pressen som deler ut priser til seg selv. Dette er en eilbilorganisasjon som gir priser til de som satser på elbil.
Så klarte Alberto Contador å henge med Fabio Aru og Riche Porte i klatringene, eller de klarte ikke å riste av seg Alberto Contador. Om det er Contador som viser styrke til tross for skaden, eller Aru og Porte som viser svakhet, er et spørsmål om hvilket perspektiv man velger.
Dagens etappe har ikke like harde klatringer, og avslutter ikke på en topp. Så på papiret ser den ikke ut til å være like hard. Det er en etappe hvor et brudd godt kan tenkes å gå inn, forutsatt at det ikke sitter noen “farlige” ryttere i det bruddet.
Det er 17. mai, og for meg vil det si at det bør være en musserende vin. Om vi et øyeblikk glemmer hvor i Italia vi befinner oss, så ville jeg gått et godt stykke nordover. Prosecco er en av tidens moteviner. Men prosecco er en ganske enkel vin, utmerket som en forfriskning på en varm ettermiddag og aller best ved et cafébord i Italia, f.eks. i Venezia. Men Prosecco blir etter min smak litt for enkel for de store anledninger. Skal vi holde oss i Italia, ville jeg ha gått til Lombardia og hentet en flaske Franciacorta, som er Italiasbeste musserende vin. Og champagne blir aldri feil på en slik dag. Men vi får holde oss til vin fra der syklistene er i dag.
Vi er nå i Campania, og har nå rykket fram til “forfølgerne”, om vi holder oss til sykkelmetaforene i “Italiensk vin”. Campania betyr vel ganske enkelt at nå er vi på landet. Jeg siterer fra innledningen om Campania:
“Campania er sammen med Sicilia den p.t. mest spennende av de syditalienske regionene. Siden begynnelsen av 1990-årene har det i Campania strømmet på med glimrende viner. Meget symptomatisk er regionen også den eneste på det syditalienske fastland som kan bryste seg av DOCG-viner. På tross av de allerede mange gode viner er pontensialet fremdeles enormt.”
Vi starter i Benevento. Herfra tar vi en sløyfe nordover, før vi tar en ny sløyfe sydover, og ender ikke så langt fra der vi startet. Dette er årets sydligste etappe. Når de vender på den andre sløyfen, har giroen endret hovedretning og setter kursen nordover.
Vi kan dele den indre delen av Campania, hvor vi holder oss, kan i utgangspunktet deles inn i to områder — og en del underområder innenfor disse. I området rundt Benevento ligger Sannio. Den første sløyfen er stort sett innenfor dette området.
I området rundt Benevento produseres mye vin, men ikke så veldig spennende vin. Innenfor Sannio DOC produseres et stort antall vintyper. Om vinen skriver “Italiensk vin”:
“Toppvinene, som kan være ganske gode, er nesten alle tørre og stille utgaver av vintypene Aglianico og Falanghina. Basistypene Rosso og Bianco er derimot de kjedeligste, på grunn av minimumskravet om 50% av henholdsvis sangiovese og trebbiano toscano.”
Når rytterne har gjort unna den første sløyfen og setter kursen sydover etter å ha vært en ny tur innom Benevento, sneier de innom Aglianico del Taburno og Taburno DOC. Her kan det passe å si litt om italienske tradisjoner for å navngi vin. Mange viner har navn av typen [drue] + [sted]. Aglianico del Taburno forteller oss at dette er en vin laget av druen Aglianico, i området Taburno. Vi har også en mer generell kategori fra stedet: Taburno DOC. Vinen dyrkes i områder som ligger ganske høyt, og som dermed har en relativt lav nattetemperatur, noe som særlig er bra for druen Aglianico. Det lages rødvin og rosévin av Aglianico, som selges som Aglianico del Taburno.
Den sydlige sløyfen går stort sett i området Irpina, skjønt noe av den nok også går utenfor klassifisert vinområde. Jeg har noen ganger vært innom at Italia er et land med store spenninger, også i geologisk forstand. Her er vi midt i kollosjonssonen mellom den afrikanske og den euroasiatiske kontinentalplaten. Jordskjelv forekommer relativt ofte. Den 23 november 1980 var det et jordskjelv her som kostet ca 3.000 mennesker livet. Den vil se hva et jordskjelv kan bety, kan se denne dokumentaren, laget etter dett jordskjelvet.
Vi starter i underområdet Tufo, hvor man produserere hvitvinen Greco di Trufo. Det er en vin laget på druen Greco i området Tufo. Di Prisco er en utmerket produsent.
Vi fortsetter inn i området Fiano di Avellino, altså en vin laget med druen Greco i området Avellino. Dette er en av Italias beste hvitviner. Det er en vin som bør lagres et år eller to for å vise seg fra sin beste side. Noen produsenter bruker en viss fatlagring. Ciro Picarielli og Pietracupa regnes gjerne som de to beste produsentene.
Etter å ha snudd og satt kursen nordover, kommer vi inn i Taurasi. Taurasi regnes gjerne for Syditalias beste rødvin, og blir ofte kalt sydens Barolo. Den lages som regel med 100% Aglianico, men det er tillatt med inntil 15% andre druer. Det er gjerne en kraftig vin, med markerte tanniner. Den bør lagres noen år.
Etter denne etappen er det hviledag. Jeg vil tro at mange syklister, ikke minst Alberto Contador ser fram til denne hviledagen. Kanskje noen andre også mener at de kunne trenge en hviledag etter 17. mai, og at det å tilbringe den på sofaen mens man ser på at andre sykler kunne vært utmerket. Kanskje er det likevel bedre å ta en sykkeltur selv. Uansett. Vi tar pause i morgen, 18. mai. I løpet av hviledagen skal hele Giro-sirkuset forflytte seg over til østkysten. Vi forflytter oss til vinområdet Marche.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så endte det med en spurt. Men vel så interessant: Alberto Contador fullførte, og beholdt den rosa trøyen. Jeg tror ikke at noen syklister ønsker at Alberto Contador eller andre skal bli skadet, slik at deres egne sjanser bedres. Men velt og skader er en del av gamet. Man er ikke så vennligsinnede overfor skadde konkurrenter at man ikke angriper. I dag er det en hard etappe med målgang på en topp. Vi må regne med at det kommer til å bli angrep, og det er i dag vi får se hvor hemmet Alberto Contador er av skaden.
Vi fortsetter fra der gårsdagens etappe endte, og fortseter sørover og østover. Man kan velge å ta med Acqua di Fiuggi. Men rytterne har nok sin egen sportsblanding på flaskene.
Siden vi endte i Lazio i går, gir det seg selv at vi starter der i dag. Men vi er nok likevel ferdige med Lazios vinområder. Vi beveger oss over i Molise.
I “Italiensk vin” er Molise plassert aller sist i grupettoen, uten at vi skal legge alt for stor vekt på rekkefølgen innenfor denne gruppen. Men noe er på gang her også. Jeg siterer ingressen i “Italiensk vin”:
“Var det ikke for produsenten Di Majo Norante, ville det vart lenge før lille Molise kunne tre ut av anonymitetens som vinregion. Men med eksempel i den fremragende foregangsmann har kvalitetsproduksjonen nå skutt fart, og et kobbel av dyktige produsenter nærmer seg nå den hittil enerådende leder.”
Den mest utbredte druen er Montepulciano. En annen populær drue er Aglianico. Contado Aglianico er laget på 100 % Aglianico. “Italiensk vin” beskriver den som en “stor, kompleks og flott vin med en krydring av tobakk og lakris, og flott syre– og tanninstruktur”.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det som ventet et spurtoppgjør, og André Greipel fikk vist at han fortsatt kan spurte. Massespurt er farlig. Noen ganger blir det stygge velt. Det er ikke til å unngå når gladitorene kjemper om posisjoner i stor fart. Sykkel er risikosport. Men at klønete tilskuere forårsaker velt, er ikke akseptabelt. Og enda verre er det når det skyldes klønete sjåfører i følgebiler. Det var andre gang tilskuere forårsaket velt i årets giro. Det kan nok være grunn til å sette noen spørsmålstegn ved sikkerheten.
Vi får håpe at Alberto Contador ikke er så alvorlig skadet at han ikke kan fortsette. Det er ikke slik forsøket på “The double” bør ende.
Dagens etappe er lang, 264 km. Den synes i utgangspunktet ikke å være spesielt hard, i alle fall ikke for de som deltar i slike ritt. For slike som meg, ville det vært noe helt annet. Men etappen har en stigning, om enn ikke så stor, når det gjenstår en drøy mil. Med en uke sykling bak seg, og 250 km så langt på etappen, spørs det hvem som fortsatt har kraft igjen. Det er langt fra sikkert at de mest typiske spurterne henger med. Det er en etappe som ville ha passet godt for Aleksander Kristoff. Men han er ikke med, så det nytter ikke å drømem om at han skulle vinne. Slik André Greipel har utviklet seg i år, fremstår han mer som en klassikerrytter enn som en ren spurter, og etappen bør kunne passe ham. Kanskje tar han med denne også. Jeg vet ikke hva slags form Tom Boonen er i, men som klassikerspesialist med gode spurtegenskaper, burde etappen også kunne passe for ham. Kanskje vil Aleksander Kristoffs trofaste opptrekker, Luca Paolini, kunne vise seg fram når han får kjøre for egne sjanser.
Vi starter i Toscana. På veien ut mot kysten sykler rytterne langs vinområdet Morellino de Scansano. Det ser ut som om den veien de sykler på, utgjør vestgrensen for dette området. Her produseres en klassisk toskansk rødvin. Fra 1990-årene økte produksjonsarealet, og mange produsenter utenfra (fra andre deler av Toscana) etaberte seg her. De oppdaget at det var billig å kjøpe land, og hadde navn som gjorde det enklere å markedsføre vinen.
Klimaet er varmt, og dette er det sydligste området hvor man kan dyrke Sangiovese med en viss eleganse.
Gambero Rosso Italian Wines 2015 er på mange måter en utmerket bok. Men den er redigert på en slik måte at det blir vanskelig å finne fram i et så stort vinområde som Toscana. Boken har ett kapittel om Toscana, og innenfor det er de produsenter man har valgt å ta med, sortert alfabetisk. Skal man finne ut hvor de holder til, må man lokalisere den (lands)byen som er nevnt i omtalen, eventuelt lese omtalen. Noen produsenter for en omtale i prosaform. For Toscana er det et sted mellom 250 og 300. I tillegg omtales en god del fler i mer summariske oversikter. Jeg har ikke hatt tid til å lese omtalene av alle produsentene i Toscana, for å se om noen av dem er i de delene som vi er innom.
Vi fortsetter langs Capalbio, hvor dagens rute også utgjør vestgrensen. Her produseres også for det meste Sangiovesebasert rødvin.
Det siste området vi skal innom før vi forlater Toscana for denne gangen, er Ansonica Costa dell’Argentario. Dette er hvitvin laget av druen Ansonica, og vinen beskrives som en raritet.
Vi skal nå over i Lazio, som er området rundt Roma. Lazio er ikke det mest spennende vinområdet, men det har i alle år forsynt Roma med vin.
“Italiensk vin” er redigert etter en sykkelmetafor. De starter med “ledertrøyen”, som er Piemonte og Toscana. Lazio er plassert i Grupettoen. I begynnelsen likte jeg dette. Men jo mer jeg har brukt boken, desto mer frustrert har jeg blitt over denne redigeringen. Det betyr i praksis at man alltid må gå til innholdsfortegnelsen når man skal gå fra et vinområde til et annet. En redigering etter geografisk nærhet, slik at vi kunne ha bladd oss direkte fra Toscana til Lazio, hadde etter min mening vært å foretrekke. Men har man først funnet fram til riktig region, er boken utmerket.
Vi skal nå inn i hovedstadområdet. Lazio er ikke det mest spennende vinområdet i Italia. Men det har i alle år forsynt Roma med vin. Vi starter i Tarquina. Det er et ganske stort område. Her produseres både hvitvin og rødvin uten veldig mye særpreg, og som skiller seg ganske lite fra viner fra naboområdene.
Rytterne svinger så innover i landet, og kommer inn til Colli Etruschi Viterbesi. Her produseres hvitvin, rosévin og rødvin. Men ingen av den har gjort seg særlig bemerket.
Selv om vi denne gangen ikke kommer innom Est! Est!! Est!!! di Montefiascone, tar vi det med likevel. Det ligger nord for Roma, litt lenger inne i landet enn dagens etappe. Det fortelles at biskop Johannes Függer var på vei til Henrik Vs kroning i Roma i 1111. Han sendte sin tjener i forveien, for å finne ut hvor de serverte god vin. Tjeneren skulle skrive Est!, for “vinum bonum est” (“her er det god vin”) på vertshus som hadde god vin. Da biskopen kom til Montefiascone så han med begeistring at det var skrevet Est! Est!! Est!!! på døren til et vertshus. Her hadde han funnet det aller ypperste. Det sies at biskop Johannes Függer aldri kom lenger enn til Montefiascone, og han er begravet der. Først lang senre ga denne historien navnet til vinen “Est! Est!! Est!!!” herfra. Det er ikke helt lett å forstå hvorfor denne (hvit)vinen skulle ha vakt så stor begeistring. Men både vinen og smaken kan ha forandret seg.
Mot slutten ser det ut til at vi skal innom Zagarolo. Det er et hvitvinsområde, som det heller ikke er så veldig mye å si om. Vi skal så gjennom Genazzano, hvor det produseres hvitvin og rødvin, fortsatt vin som ikke er spesielt interessant.
Her får vi ta en kunspause. Vi skal gjennom byen Palestrina. Herfra kom komponisten Giovanni Pierluigi da Palestrina, som betyr noe slikt som betyr noe slikt som Giovanni Pierluigi fra Palestrina. Men det er som Palestrina han ble kjent. Han var den som reddet katolsk kirkemusikk etter motreformasjonen. Konsilet i Trent hadde vedtatt forbud mot polyfonisk musikk. Ordene skulle klart fram, noe de ikke gjorde når det var flere stemmer som sang samtidig. Palestrina komponerte polyfonisk musikk hvor teksten kom fram.
Nå har visst nyere forskning vist at konsilet i Trent ikke vedtok noe slikt forbud mot polyfonisk musikk, og dermed faller den historien sammen. Det er frustrerende med de som alltid skal sjekke ihjel gode historier. Uansett er Palestrina en stilskaper i kormusikk og i kirkemusikk. Som en smakebit tar vi med hans Missa Papae Marcelli, her fremført av The Tallis Scholars, dirigert av Peter Phillips.
Tilbake til vinen. Vi avslutter i Cesanese di Oliveano Romano og Cesanese del Piglio. Cesanese er en rød/blå/svart drue — man kan diskutere fargen, men den gir i alle fall rød vin. Egentlig er det flere druer. Her dyrkes det vin i opptil 700 meters høyde. Cesanese regnes som en vanskelig drue å dyrke. Det sies at disse områdene, med en lokale druen Cesanese, har potensial til å bli det første virkelige interessante området i Lazio, med druer produsert på en lokal drue. Men de har et stykke igjen ennå.
Når man serverer vin, bør man også alltid servere rikelig med vann. Man drikker vin for smaken, og vann (med eller uten bobler) for tørsten. Når vi kommer til mål, passer det å drikke det naturlige, lokale mineralvannet Acqua de Fiuggi.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så har Alberto Contador sikret seg den rosa trøyen. Det spørs om han gir den fra seg igjen. Skjønt kanskje vil de ikke bruke for mye energi på å forsvare den, så lenge de mener å ha situasjonen noenlunde under kontroll. For Alberto Contador er det eneste som teller å vinne sammenlagt. Han er neppe opptatt av å sitte i rosa trøye tidlig i rittet. Tidsdifferansene er foreløpig små, med under et minutt fra første til syvende plass. Etappen er ganske flat, særlig mot slutten. Om det ikke skjer noen uhell, så bør det ikke bli tidsdifferanser av betyning. Men bonussekunder kan gjøre at noen likevel vinner eller taper tid i sammendraget.
Orica-GreenEdge må være men enn fornøyd så langt, med tre etappeseire og fire dager i rosa. Jeg tror ikke de klarer å ta tilbake den rosa trøyen. Den eneste på det laget som har en teoretisk mulighet, er Chaves Estaban. Men han klarer nok ikke å hente 37 sekunder på Alberto Contador på dagens etappe. Men vi kan nok se flere etappeseire til det laget.
Nå kommer nok en flat etappe, og vi er igjen nærmere kysten. Det blir en slags hviledag for de som kjempet mot toppen i går, og en ny dag hvor spurterne skal gjøre opp seg imellom.
Vi er fortsatt i Toscana. Jeg mangler detaljerte vinkart over Italia. Det er derfor vanskelig å plassere dagens etappe presist innenfor vinområder. Men de mest kjente vinområdene i Toscana ligger lenger inne i landet, så de kommer vi i liten grad innom.
Jeg tillater meg likevel en liten avsporing her. Bildet til høyre er en reklame i boken Gambero Rosso Italian Wines 2015, en reklame for produsenten Piandaccoli, som holder til litt vest for Firenze. De hevder at de vil gjenskape renessansevinen. De av oss som sjelden motstår fristelsen til å leke med ord, kan si at de vil gi renessansevinen en renessanse. Men la nå det være som det er. Det var bildet som fikk meg til å feste meg ved reklamen. For det må da være en aristokratisk utgave av Thorbjørn Jagland?
Det er mulig syklistene på begynnelsen av etappen sneier innom en utkant av Chianti. Vi er kanskje også innom underområdet Chianti Colline Pisane, sydøst for Pisa. I “Italiensk vin”står det om dette underområdet:
“[det] tiltrekker seg som det minsta av underområdene mye mindre oppmerksomhet enn det berømte skjeve tårn”.
Det er et område med liten prestisje, og produsentene i området bruker i liten grad underområdets navn, men bruker heller Chianti. I “Italiensk vin”fremhever Chizzano og Palazzi som to gode produsenter i dette området.
Vi får håpe at Giro d’Italia finner veien tilbake til Chianti og andre berømte vinområder i Toscana et senere år, og vi lagrer den vinen til da.
Som sagt, mangelen på tilstrekkelig detaljerte vinkart gjør at jeg ikke kan si sikkert hvilke områder vi skal innom.
Muligens starter vi i Bianco della Valdinevole, kanskje også et annet lite område. Etter ikke alt for lenge kommer vi inn i Bianco Pisano de San Torpé. For noen tiår siden blandet man en del hvite druer inn i Chianti. Mengden som var tillatt, ble stadig redusert, og vinenen fra disse områdene er en slags overskuddproduksjon av hvitvin, basert på disse druene — om jeg har forstått det rett.
Kanskje skal vi også gjennom Montescudaio. Dette sies å være det beste Sangioveseområdet ute ved kysten.
Det ser ikke ut til at vi skal innom Bolgheri. Men noen omveier må vi tillate oss. I 1942 plantet Marchese Mario Incisia della Boschetta, nærmest for moro skyld, ca en hektar med Cabernet Sauvignon og andre franske druer i et eikekratt i en skråning ca 350 meter over havet. Fram til 1968 drakk familien all vinen herfra selv. Familien var inngiftet i Antinori-familien, en av de store vinprodusentene i Toscana. Man ønsket å selge noe av denne vinen utenfor familien, og Antinoris dyktige ønolog Giacomo Tachis i oppgave å se på denne vinen. Vinen han laget ble kalt “Sassicaia”, som betyr noe slikt som “den steinfylte vinmark”.
Under en berømt blindsmaking i London i 1978 slo 1972-årgangen kjente storheter fra Bordeaux. Den første “Supertoscaneren” var født, og som det heter: “The rest is history.” Siden har det blitt flere supertoscanere. Men Sassicaia fra Bolgheri var den første.
På 1970-tallet ville alle plante Cabernet Sauvignon. Den katalanske produsenten Torres klarte også å slå flere gamle stohteter fra Bordeaux med sin “Mas la Plana”. I Piemonte produserte Gaja sin “Darmagi” med Cabernet Sauvignon. I Languedoc hadde Aimé Guibert suksess med sin Cabernet Sauvignon-baserte rødvin fra Mas Daumas Gassac. Det er sikkert mange fler, men ikke like spektakulær suksess som disse, og ganske sikkert mange som kunne konstatere at Cabernet Suvignon ikke ga noen stor vin hos dem. Men folk er ikke så opptatt av å markedsføre sine fiaskoer, så de hører vi lite om. Det hele ble en slags konkurranse om å lage nesten like god “bordeauxvin” som i Bordeaux.
Det har kommet mye god vin ut av dette. Samtidig er jeg litt ambivalent. Man skal være villig til å lære av andre, våge å eksperimentere og prøve noe nytt. Likevel har jeg mer sans for de som tar utgangspunkt i tradisjonen de kommer fra, og forsøker å utvikle den til et toppnivå, fremfor å følge internasjonale trender. (Bare for å ha sagt det: De fulgte slettes ikke noen internasjonal trend da de plantet Cabernet Sauvignon i Bolgheri i 1942.) For 30-40 år siden var Bolgheri helt ukjent i vinsammenheng. Supertoscanerne har løftet området til internasjonal toppdivisjon.
Etappen avsluttes i Monteregio di Massa Maritima. Dette er et nytt og stort DOC-området. Det proudseres i hovedsak rødvin, men også noe hvitvin. Men etter Bolgheri kan egentlig ikke bli annet enn en nedtur.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Orica-GreenEdge imponerer som lag. Å sitte med den rosa trøyen fire etapper, fordelt på fire skuldre innenfor laget — det står det respekt av. Jeg har ikke gransket alle rytterne på laget veldig grundig, men tror kanskje ikke at de har noen klatrere som kan forsvare trøyen på denne etappen. Men de er nok godt fornøyd med resultatetene så langt, uansett. Disse australierne er en morsom gjeng. Jeg anbefaler folk å følge deres “Back Stage Pass”, hvor vi ser litt av det som foregår back stage http://www.greenedgecycling.com/backstage-pass/.
Nå forlater vi kysten og beveger oss inn i landet, og dagens etappe avsluttes på en topp. Her kan de med sammenlagtambisjoner vise styrke, og ta tid på sine konkurrenter.
Vi starter i Liguria, og fortsetter inn i Toscana. Toscana er et navn som klinger som søt musikk i vinelskeres ører. Men vi kommer dessverre ikke innom noen av de stedene som har gjort Toscana til et viktig vinområde.
Vi starter i området Colli di Luni, et område som er delt mellom Liguria og Toscana. Om jeg har forstått det rett, har området navn etter den gamle, romerske byen Luni. Opprinnelig het byen Luna, og man kan møte begge navnene. Det var en by som ble utsatt for mye og angrepet av mange, blant annet ble den angrepet av vikingene i 860. Den ble forlatt og forfalt til en ruin i senmiddelalderen. Byen ble utgravd på 1970-tallet.
Holder vi oss til “Italiensk vin”, er rene Vermentino-viner de beste fra dette området. Så litt teknikaliteter. Man skiller gjerne mellom to hovedprosesser når det gjelder vinproduksjon. Det meste av fargen og mye smak sitter i skallene på druen. I en “hvitvinsprosess” siler man fra skall, kjerne m.m. før gjæringen. I en “rødvinsprosess” blir skall og kjerner med. Når man lager rosévin, bruker man det som kan kalle en avbrudt rødvinsprosess, hvor skall mm får være med en kort tid, slik at det trekkes ut noe smak og farge fra dette, men ikke så mye som når man lager rødvin. I “Italiensk vin”skriver de:
“Mange produsenter benytter skallkontakt før gjæringen starter for å maksimere aromauttrekket, men denne fremgangsmåten kan imidlertid også bidra til å forsterke vinens lett bitre karakter.”
De skriver her om hvitvin, laget på Vermentino. Det de beskriver er en slags rosévinsprosess, men med hvite/grønne druer. Produserer man vin med hvite/grønne druer i en rødvinsprosess, får vi det som kalles en oransje vin. Men vi åpner ikke de flaskene nå.
Det produseres også rødvin i området, først og fremst med Toscanas hoveddrue: Sangiovese.
Produsenter som gjerne fremheves som gode er Ottavio Lambruschi, La Baia del Sole, Cantine Lunae Bosoni, Conte Picedi Benettini, La Pietra del Focolare, Il Torchio, Giacomelli, Spagnoli og Il Monticello.
Om noen skulle synes at navnet Monticello lyder veldig kjent, så er det navnet på Thomas Jeffersons hus utenfor Charlottesville i Virginia i USA.
I “Italiensk vin”nevnes La Colombiera som den beste produsenten av rødvin. Men for å være ærlig: Skal man ha rødvin sånn omtrent herfra, så er det vel like greit å reise litt lenger inn i landet til Chianti, Montalcino og Montepulciano. Men vi skal ikke dit i år.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det nok en kaosspurt, og Orica-GreenEdge’s Michael Matthews sitter fortsatt i rosa. I dag blir det en etappe som går opp og ned hele tiden. I utgangspunktet kan det se ut som en etappe hvor det vil gå et brudd, og hvor bruddet kan holde inn. Men slikt er alltid uforutsigbart. At mange vil prøve å gå i brudd, må vi regne med. Men om noen brudd får gå, det avhenger av hva de ulike lagene tenker. Lag som er sterke nok må ta ansvar og kjøre inn bruddet. Men har de en av sine egne i bruddet, er det liten grunn til å bruke krefter på det. De som har mest å kjøre for som lag, er Orica-GreenEdge, som har ryttere på de fire første plassene i sammendraget. De vil nok forsvare den rosa trøyen så lenge de kan.
Dagens etappe tar oss gjennom den dramatiske, vakre og romantiske Cinque Terre. Skjønt ned til de små byene skal de nok ikke sykle ned til. Det ville ha blitt mye nedover på bratte, smale veier, for så å snu og sykle opp igjen. Om man skal lage en liste over steder man bør se før man dør, bør Cinque Terre stå på den listen. Veiforbindelsen er dårlige, så det anbefales å ta tog mellom de fem landsbyene, eller gå en av stiene langs kysten.
Cinque Terre fikk store skader under flommer i 2011. Mye har blitt reparert og bygget opp igjen, men neppe alt.
Hvis man er der, nyter man den lokale vinen, slik man alltid gjør i vinproduserende områder, uten å skulle jåle det til med kritisk smaking. Kunnskap gir større utbytte. Hvis man kan litt om vin, vil man kunne få et større utbytte av vinen enn om man ikke kan noe, akkurat som man vil få et større utbytte av å se på Giro d’Italia og andre sykkelritt hvis man kan noe om sykkel. Men noen ganger skal man bare skru av de analytiske tankene, lene seg tilbake og nyte livet. Cinque Terre er et godt sted for å gjøre akkurat det.
Men om vi ikke er der, og nyter vinen på litt avstand, kan vi tillate oss å være litt mer kresne. Og er vi der, skader det ikke å vite hvilke produsenter som er kjent for god vin. Skjønt drikker man vinen på en restaurant, er det uansett lurt å lytte til erfarne, lokale vinfolk fremfor det man måtte ha lest.
Dagens etappe tar oss gjennom fire klassifiserte områder. Vi starter der vi var i går, i Golfo de TiIguillo. Jeg skal ikke si mer om det området, bortsett fra å nevne en produsent i dagens startby, Chiavari, igjen basert på omtale i Gambero Rosso Italian Wines 2015. Det er Bisson. Dette er noe av det de skriver:
“Pierluigi Lugano is one of the area’s few established growers who should be credited for focusing on indigenous grape varieties, and vinifying them separately. The winery has accompanied its still wines with a rasin wine and a classic method sparkler aged in bottles kept underwater … [det burde være en vin for dykkere]”
De har vinmarker i flere områder (også i Cinque Terre), og dyrker både hvite og røde/blå/svarte druer.
Det neste områder et Colline di Levanto. Holder vi oss til “Italiensk vin”, er dette et område som ennå ikke har klart å markere seg.
Herfra kommer vi inn i Cinque Terre. Det meste av vinen herfra kommer fra kooperativet Cantina Cinque Terre, som generelt får god omtale.
Målgang er i Colli di Luni. Men siden morgendagens etappe starter der dagens etappe ender, venter vi med den til i morgen.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det som ventet et spurtoppgjør. At Michael Matthews skulle kunne passere Simon Gerrans i sammendraget og ta den rosa trøyen ved å bli bedre plassert uten at det var noen tidsforskjell, var en detalj i reglene jeg ikke hadde fått med meg. Men så lenge de har den i laget, er de sikkert fornøyd og deler gjerne på den.
På tredje etappe skal syklistene en runde inn i landet, og møter litt fjell. Det er nå klatrerne skal vise seg fram, og samle noen poeng i kampen om klatretrøyen. Men om de klarer å holde unna 45 km utforkjøring og flate inn mot mål, gjenstår å se. Sammenlagtkandidatene velger vel så langt å “sitte rolig i båten”. Skjønt jeg har merket meg at Mikkel Condé skriver i Procycling at han tror Skys strategi vil være å kjøre hardt hele veien, for å slite ut Alberto Contador. Ikke for å hindre ham i å vinne Giro d’Italia, men for å sørge for at han må sykle så hardt at han ikke klarer å restituere seg ordentlig før Tour de France, og dermed legge til rette for Chris Froome der. Jeg vil ikke spekulere i det. Men stemmer det, kan vi kanskje også vente noen angrep tidlig.
Vi er fortsatt i Liguria. Som nevnt tidligere, så er ikke det Italias mest interessante vinområde. Vi er i DOC-området Golfo del Tigullio. Vinområdene ligger ikke så langt fra kysten. Så når de sykler inn i landet, sykler de ut av vinområdene.
En hvit Vermentino vil være det enkle valget her også. Men jeg tar med en produsent fra dagens målby, Sestri Levante: Cantine Bregante. Deres nettside er kun på italiensk, så den får ikke jeg så mye ut av. Men jeg går igjen til Gambero Rosso Italian Wines 2015, som i tillegg til deres Vermentino, også fremhever dere Moscato og Rosso Ca’du Diau, samt en musserende vin laget på tradisjonell metode.
Det er kanskje omtrent her det kan passe å si litt om italiensk vinklassifisering og vinlovgivning. Det er innført et felles system for EU, skjønt det synes å være implementert litt ulikt fra land til land. Det er et system for klassifisering, egnetlig opprinnelsesmerking, av landbruksprodukter generelt, ikke bare for vin. Så man finner den samme klassifiseringen brukt på ost, på kjøtt, osv, uten at jeg skal gå noe nærmere inn å det i denne omgang.
Øverst i hierarkiet har man det som kan kalle beskyttet og kontrollert opprinnelse. For at produkter fra et område skal kunne kvalifisere til slik klassifisering, må det ha vist at det kan produsere varer av høy kvalitet, med stedlig karakter.
Italia har to klasifiseringer på dette nivået: DOC (Denominazione di Origine Controllata) er det man kan kalle basisnivået, mens de i tillegg har DOCG (Denominazione di Origine Controllata e Garantita) et nivå over. Om det er helt i samsvar med EU-reglene å ha disse to kategoriene på det som skal være øverste nivå, har jeg ikke gjort noe forsøk på å finne ut av. Men til sammenligning har Frankrike bare en kategori på dette nivået.
For å oppnå slik klassifisering, må for det første druene være dyrket i et bestemt, avgrenset område. Som regel må også vinen være produsert (vinifiert) i dette omådet. Kontrasten til norsk landbruk er ofte slående. Da Nortura overtok produsenten av lammekjøtt Hallingskarvet, ble de konfrontert med og kritisert for å ha utvidet “Hallingskarvet” til å omfatte alle fjellområder i Sør-Norge. Hadde dette vært beskyttet etter tilsvarende kvalitetsklassifiseringer som vi finner for vin og andre kvalitetsprodukter fra europeisk landbruk, ville de med dette ha mistet den kvalifiseringen med en gang. Det behøver ikke bety at produktet et dårlig. En vin fra Toscana er ikke dårligere enn en vin fra Piemonte, den er bare ikke fra Piemonte. Slik kvalitetstenking basert blant annet på geografisk opprinnelse, er åpenbart utenkelig i norsk landbruktssamvirke. Kommunikasjonsdirektør i Nortura, Nina Sundqvist, svarte dette da Aftenposten tok opp saken:
“Det er mye nisjelam på markedet, som alle vil selge på unike egenskaper. Hvis hver dal skal ha sine nisjer, kan det by på praktiske problemer. Dessuten vet vi at det er lite vegetasjon på Hallingskarvet. Vi mener vi er redelige i våre definisjoner og krav, sier hun.”
Juks, kaller jeg det som Nortura bedriver, også når de har begynt å markedsføre “Gourmet lam. Spesielt utvalgt fra Sirdalsheiene”, som viste seg ikke å komme fra Sirdalsheiene, men fra Sirdalsheiene og områdene rundt. En slik praksis undergraver enhver mulighet til å bygge opp kvalitetsprodukter med lokal identitet som en merkevare, når den største aktøren sørger for at slike geografiske betegnesler ikke er til å stole på. Det er omtrent som om man skulle presentere en vin som “Fra Barolo eller områdene rundt”, og kalle den for Barolo. Det kan være en utmerket vin, det er bare ikke en Barolo. Dette at hver skal ha sin nisje, som synes å være praktisk uoverkommelig for Nina Sundqvist, og Nortura, er det som all klassifisering av vin, ost, kjøtt m.m. i f.eks. Italia, Frankrike og Spania er basert på. Ikke nødvendigvis for hver dal, med mindre de enkelte daler kan fremvise et visst særpreg.
Det er videre krav om at det skal være bestemte druetyper. Og det er begrensninger i dyrkingsutbytte, fordi kvantitet går på bekostning av kvalitet. I all kvalitetsproduksjon av vin, sørger man for å holde dyrkingsvolumet nede, for å holde kvaliteten oppe. Det nytter ikke med en praksis basert på fler fisk i mærene, fler kylling i burene og mer melk fra kua, hvis man vil satse på kvalitet. I tillegg er det gjerne det som kalles “sensorisk prøving”, som egentlig ikke er et litt vanskeligere ord for prøvesmaking.
Innenfor mange klassifiserte områder er det gjerne mange underområder, som typisk inngår i et kvalitetshierarki. Jeg tillater meg å gå til Frankrike for å eksemplifisere. De fleste produsenter i Bordeaux kan kalle sin vin AOP Bordeaux. Men innenfor Bordeaux er det mange underområder som Pomerol, Saint Emillion, Medoc, osv. Innenfor Medoc kan vi finne Haut-Medoc, og innenfor dete igjen områder som Margaux, Pauillac, Saint Estephe, osv. Som regel er det slik at jo mindre og mer avgrenset et område er, desto strengere er kravene og høyere er kvaliteten.
På nivået under finner vi landvin, som i Italia klassifiseres som IGT (Indicazione Geografica Tipica). Kravene ligner på de som gjelder for DOC, men er mindre strenge. Det er gjerne et større geografisk område, flere druer er tilatt, kanskje er ikke kravet til produksjon like streng. Holder vi oss til lammeeksempelet ovenfor, kunne kanskje “Hallingskarvet” ha vært en DOC-klassifisering, mens “Høyfjellsområene i Sør-Norge” kunne ha vært en IGT-klassifisering.
Det laveste nivået er bordvin, VDT (Vino da Tavola).
I Italia ser vi ofte at noen vinområder har fått betegnelsen Classico, som Chianti og Chianti Classico. Mange klassifiserte områder har blitt utvidet, noen vil mene utvannet, gjennom årene. Classico betegner da gjerne de opprinnelige områdene. Men noen offisiell klassifisering i kvalitetssystemet, er dette ikke.
Særlig i Italia, men også i Frankrike, har det vist seg at klassifiseringssystemet er et tveegget sverd. Det hindrer eksperimentering og nyskaping, i alle fall om man ikke vil gi opp klassifiseringen. De såkalte “Super-Toscanerne”, som gjerne er noen av Italias dyreste viner, er eksempler på dette. Noen produsenter satset på andre druer enn de tradisjonelle, med vellykket resultat. Men vinen ble da gjerne klassifisert som VDT, bordvin. Så man fikk en situasjon hvor noe av den lavest klassifiserte vinen oppnådde langt høyere priser enn vin klassifisert å høyeste nivå.
Er man en stor produsent med et godt innarbeidet merkenavn, trenger man ikke denne type klassifisisering. Toscana-produsenten Antinori har tatt flere av sine mest kjente viner ut av Chianti Classico klassifieringen, og selger de nå som IGT eller VDT, for å kunne så friere i ein produktutvikling. Er man Antinori, kan man tillate seg slikt. Men en liten, og ganske ukjent Chianti Classico produsent, vil nok ikke gi slipp på den klassifiseringen.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Da ble det i alle fall ingen problemer for Orica GreenEdge i gårsdages lagtempo, og de hadde vel også sørget for å parkere lagbussen i trygg avstand fra målomårdet. I dag skal de første klatrepoengene deles ut. Det er en etappe hvor det godt kan gå et brudd (som neppe holder inn), og da blir det gjerne en i dette bruddet som kan iføre seg den blå klatretrøyen i morgen. Mye tyder på at det blir en massespurt, og da beholder nok Simon Gerrans den rosa ledertrøyen. Det blir neppe tidsforskjeller av betydning. Med 10 bonussekunder til vinneren, kan en rytter fra Tinkoff-Saxo kapre trøyen om han vinner og Simon Gerrans ikke blir bedre enn nr 4. Neb det laget er vel bare satt opp for å hjelpe Alberto Contador til sammenlagtseier, og bryr seg neppe om tidlige spurtetapper. Dessuten spørs det vel om de har en som kan hamle opp med André Greipel og de andre spurterne som får sin første sjanse i dag. Ellers kan Simon Gerrans tape den om en rytter på eget lag skulle ta en av de tre første plassene, og Simon Gerrans ikke blir bedre enn nr. 4. Jeg tror han beholder den.
Andre etappe går langs den liguriske kysten. Vi starter i Albenga, litt lenger øst enn der vi var i går, og ender i den viktige havnebyen Genova. I starten sykler rytterne i retning tilbake mot der de syklet i går, får de i den lille byen Andora, som ikke må forveksles med det lille landet Andorra, setter kursen litt inn i fjellene. For oss er det fint, for da kommer vi litt nærmere noen av de områdene hvor det dyrkes vin.
Før vi åpner vinflaskene, tar jeg med litt om Genova. Det er en viktig havne- og handelsby. Det historiske sentrum står på UNESCOs verdens Selv om Italia har en veldig lang kystlinje, har Italia svært få gode havner. På vestkysten var det Genova, La Spezia og Napoli, i syd var det Tranto (inne i fotbuen, nær helen), og i øst Brindisi, Ancona og Venezia. Før Italia ble samlet, betød det at noen småstater hadde gode havner, andre hadde kyst, men manglet havner. I dag kan man bygge moloer, og er ikke like avhengig av gode, naturlige havner for skipstrafikken.
Mangel på tømmer begrenset også muligheten til å bygge store skip. Det var en gang skog langs kysten, bl.a. i Toscana. Men når trærne var hugget og det øverste jordlaget vasket vekk, kom de ikke tilbake. Avskogingen gjorde at Italienske stater måtte kjøpe skip fra f.eks. Nederland. Det hindret Italia i å bli en virkelig stor sjøfartsnasjon.
Det blå bomullsstoffet som vi så gjerne bruker i bukser og andre plagg, flere geografiske navn. Denim er fransk. De er en kortversjon av fabrique de Nîmes, altså tøy fra den Sydfranske byen Nîmes. Dongeri har indisk opprinnelse, uten at jeg helt husker koblingen. Jeans er avledet fra Genova. Seilere vil kjenne betegnelsen genoa eller genoafokk. Også dette ordet stammer fra Genova. Det er ikke overarskende at sjørfatsuttrykk kommer fra viktige havnebyer.
Christopher Colombus, som “oppdaget” Amerika, var også fra Genova. Derfra kom også fiolinvirtuosen og komponisten Niccolo Paganini, som det ble påstått hadde inngått en pakt med Djevelen. Paganini hadde sans for PR, så han gjorde ikke noe for å dementere det. Paganini komponerte musikk som han skulle spille selv, ikke minst for å demonstrere sin virtuositet. Den gangen var det ingen andre enn Paganini selv som klarte å spille den. Men når sant skal sies, då ble det mye virtuositet for virtuositetens skyld, uten så veldig mye musikalsk substans. Men her er hans Caprice No 24.
Men vi må ha vin. I innledningen til årets serie, skrev jeg at druene i Italia kan være forvirrende. Og her kan vi gå rett inn i forvirringen. De to mest vanlige hvite druene i dette området er Vermentino og Pigato. Men er det to forskjellige druer, eller bare to navn på den samme druen? De lærde strides. Jeg siterer fra “Native Wine Grapes of Italy”:
“Vermentino is actuallu Pigato. Wait a minute: no, Pigato is not Vermentino. After years of debating the issue, researchers, wine experts and producers in Italy (and not just in Italy) all agree to disagree on he subject. The academics all apparantly believe that Pigato and Vermentino are the same, may of Liguria’s wine producers do not. Being facetious, you might say that’s because the grapes are both Favorita. No, wait: they’re all Piccabon (a wrong attribution: we know Piccabon is identical to Vernaccia di San Gimignano). And so the story goes on. And on.
Throughout history, Vermentino has been called many different things depending on the production zone, and not just in Italy. According to recent genetic testing, however, Piedmont’s Favorita and western Liguria’s Pigato appear to be biotypes of Vermentino, rather than distinct varieties. Still many growers who have worked with the varieties for decades (especially Pigato) remain unconvinced.”
Mine botaniske kunnskaper er ikke gode nok til at jeg helt forstår betydningen av om de er egne sorter (varieties) eller ulike biotyper av en sort. Kan ulike biotyper gi forskjellig vin, eventuelt være bedre egnet enn andre i besteme områder? Jeg skal ikke blande med i diskusjonen. Jeg holder med til den druetypen produsenten angir.
Jeg tar med litt omtale av druene, hvor man fokuserer mer på smaksbildet enn på opprinnelsen. Først Vermentino, og jeg starter med Italiensk vin:
“Ligurias viktigste grønne druesort som benyttes i samtlige av regionens hvitvinsområder. Kraftfull sort med duft av blomster, eple og fersken. Dyrkes også på Sardinia, i Toscana og i sentralitalienske regioner samt på Sicilia.”
Oz Clarke skriver i sin bok “Druer og viner fra hele verden”:
“En mangesidig drueplante som finnes i hele Italia fra Liguria i nordvest til Sardinia. …
De beste vinene kommer fra Toscana og Sardinia, hvor den har mer tyngde og bredde enn noe annet sted. Vinene har typisk italiensk aroma av sitron, nøtter og blad, kombinert med en rasepreget syrlighet og roubust struktur. Det har ingen hensikt å lagre dem, men som unge har de mye karakter.”
Her hvor jeg nå sitter, har jeg den norske utgaven fra 2001 for hånden, og refererer til den. Den er, så vidt jeg vet, ikke lenger å få i bokhandelen. Den engelske utgaven synes også å være utsolgt fra forlaget, men kan kjøpes gjennom Amazon:Grapes and Wines: A Comprehensive Guide to Varieties and Flavours. Det må være en nyere utgave enn den som er utgitt på norsk, da den er fra 2008. Men sist jeg sjekket, som ikke er mange dagene siden, kunne man kjøpe den for £ 183.83 og oppover. Og da sier jeg uten forbehold: Så mye er den boken ikke verdt.
Vil du ha en bok om vindruer, kjøper du heller Jancis RobinsonsWine Grapes, som er mer grundig, og ikke så subjektiv i stilen som Oz Clarke. Også det er en dyr bok, £ 120,-. Jeg kan ikke huske at den kostet så mye den gang jeg kjøpte den. På den annen side er jeg ikke den som går rundt og husker priser. Når det er kjøpt og betalt, er det ingen grunn til å bruke energi på å tenke på om det var dyrt eller billig, om man gjorde et godt eller dårlig kjøp, osv. Det gjelder kanskje i enda sterkere grad når det gjelder kjøp av vin, enn ved kjøp av bøker. Jeg får kanskje også legge til at her jeg sitter nå, har jeg ikke Jancis Robinsons bok for hånden, så derfor siterer jeg ikke fra den.
“Grønn sort som benyttes i Rivierina Ligure di Ponente DOC. Den har fått sitt navn på grunn av sine karakteristiske flekker — pighe — på druene. Både i vinmarken og i dne ferdige vinen minner den mye om vermentino,og pigato har antagelig oppstått som en mutasjon av vermentio. (…) PIgato har dog ofte mer uttaltfruktsødme, er mer aromatisk enn vermentino og har genrelt bedre holdbarhet.”
Så til Oz Clarke:
“En drue som finnes i Rivierina de Ponente-området i Liguria i Italia. Den gir robuste viner med masse frukt.”
DNA-analyser er nyttige for å klassifisere druer, finne opprinnelse og slektskap. Men smak og aroma er en subjektiv opplevelse, og da holder jeg med til de som omtaler druene som om de har forskjellige egenskaper. Selv har jeg ikke drukket nok vin laget av disse druene, til at jeg kan blande meg inn i denne debatten.
Vi kan begynne med en produsent i startbyen, Albegna. Her finner vi produsenten BioVio, som får god omtale i Gambero Rosso Italian Wines 2015. De tildeler gode viner fra ett til tre glass, hvor tre glass er det beste. Av de seks vinene som er prøvesmakt i år, får fire to glass og to viner et. I tillegg er det listet fire viner prøvesmakt tidligere år, hvorav en har fått tre glass og tre har fått to. De skriver dette:
“Situated in the historic centre of Bastia d’Albegna, the winery produces certified organic wines. … The varieties ar those of tradition, vermentino and pigato, alongside two native Ligurian red wine cultivars, rossese and granaccia.”
Å kalle Granaccia “native”, blir nok litt feil. Så vidt jeg vet, er dette det italienske navnet på druen som i Frankrike er kjent som Grenache og i Spania som Garnacha. Det er en opprinnelig spansk drue, som er meget utbredt i Rousillon, Languedoc og ikke minst den sydlige delen av Rhône. Grenache er hoveddruen i Châteauneuf-du-Pape. Men vi trekker ikke opp den korken nå.
Syklistene skal litt vestover langs kysten, før de svinger inn i landet. Her kommer vi nesten, men bare nesten inn til Ranzo. Her finner vi blant annet produsenten Bruna, som er en av de ledende produsenter i regionen. Jeg har tidligere kjøpt på hvitvin og rødvin fra Bruna på Vinmonopolet. Men deres vin står ikke lenger i listene. Jeg gir igjen ordet til i Gambero Rosso Italian Wines 2015:
“Located in the small village of Ranzo, the Bruna winery, today run by Francesca and her husband Roberto, continues to vinify ancient varieties, such as pigato, which they transform with confident mastery. Their total respect for the land has led them to use natural farming methods and shun chemical products. They help protect the soil in historic hillside vineyards between Ranzo and Ortovoro by sowing grass in the autumn, wchich is then cut in the spring to support moisture and humus in the rows.
(…) The deeply hued, bright straw U Baccan 2012 [Pigato] once again earns a place on the podium [tre glass]. Its great complexity is supported by white-fleshed fruit, sea salt and wood resin, combining beautiful balance and extraordinary length.”
Av vinene prøvesmakt i år har de gitt tre glass til en, to glass til to, og et glass til tre. I tillegg listes fire viner prøvesmakt i tidligere år, som alle har fått tre glass.
På veien videre til Genova er det ingen produsenter som har utmerket seg, i alle fall ikke i form av å få hederlig omtale i Gambero Rosso Italian Wines 2015.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.