Atle Antonsen har dummet seg ut i fylla men uttalelser til Sumaya Jirde Ali. Uttalelsene skader hans karriere som komiker. Kanskje vil det ødelegge karrieren totalt. Det vil tiden vise. Hans markedsverdi har uansett sunket kraftig. Men det er ikke noe jeg har tenkt å kommentere nærmere.
Jeg skal nøye meg med å kommentere straffbarheten. Et utgangspunkt må være helt klart: Det er mye som er uakseptabel oppførsel som ikke er straffbar. Et relativt nærliggende eksempel er at ærekrenkelser ikke lenger er straffbare i Norge. Det betyr selvsagt ikke at det er akseptabel oppførsel å servere grove ærekrenkelser. Jeg mener det var en feil å gjøre ærekrenkeler helt straffrie. Begrunnelsen for dette går jeg ikke nærmere inn på her, men henviser til min bok Ytringsfrihet og medieregulering s. 216-218.
Informasjonsteknologi påvirker alle sider ved samfunnet, også formueretten. Lenge var man opptatt av å fjerne rettslige hindringer for å kunne ta i bruk informasjonsteknologi. Det handlet for en stor del om hvordan vi skulle forholde oss til ulike varianter av formkrav, som skriftlighet og underskrifter. I alle fall i vår del av verden har vi kommet langt, selv om vi ikke er helt i mål. Dette er et av temaene man ikke kan unngå om man skal diskutere formuerett og informasjonsteknologi.
En stor del av de formuerettslige reglene har vært og er fortsatt dokumentregler. I førsteutgaven av sin Pengekravsrett, skrev Kai Krüger på s. 8:
«Læren om pengekrav er (…) i stor grad dokumentorientert: Det er tale om en analyse av rettsregler som knytter an til ytre abstrakte formalia, bruk av veksler, sjekker, remburs, gjeldsbrev, pantobligasjoner og så videre.»
Den var nok fortsatt slik på 1970-tallet, da den boken ble skrevet. Men særlig fremtidsrettet var det ikke. De dokumentorienterte reglene er basert på at det finnes et originaldokument. I datamaskinbaserte systemer finnes det ikke lenger originaldokumenter. Det kan hende at det finnes et eller annet originaldokument i et arkiv et eller annet sted. Men det som håndteres i datasystemene er kopier og bare kopier. Det betyr at vi i praksis kan glemme dokumentreglene. En av de fundamentale formuerettslige utfordringene er hvordan vi skal ivareta de funksjoner som originaldokumentene hadde, i systemer hvor det ikke lenger finnes originaldokumenter.
En for inntil noen tiår siden velkjent og velbrukt dokumenttype var sjekk. I noen land hvor man er glade i papir, som i USA, brukes det fortsatt mye. Men i mer moderne land, som Norge, har de forsvunnet. Skjønt her var Danmark først ute. I dag kan man ikke lenger skrive ut sjekker trukket på norske banker, og ingen norske banker løser inn sjekker. De fleste har antageligvis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjekker gikk i praksis ut av bruk for en del år siden, og det er neppe noen som savner dem i dag. Andre dokumenter går samme veien. De fleste dokumentregler vil dø med de dokumentene de regulerer, enten ved at de blir opphevet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unntaket er gjeldsbrevloven, som gjennom mange analogier har blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, en status den ikke fortjener å ha.
I går, den 27. oktober ble etappene til Tour de France 2023 offentliggjort. Noe som er frustrerende med Tour de France er at de bare offentliggjør en oversikt. Vi får vite start- og målbyene for etappene, men detaler om etappene får vi ikke. Giro d’Italia offenliggjør kartene for etappene når etappene offentliggjøres, hvilket betyr at vi allerede nå kan begynne å se på detaljer som vi er avhengige av når vi skal lete etter vin. Tour de France pleier ikke å offentliggjøre disse kartene før et stykke ut i juni.
Vi kan merke oss at Touren 2023 går fra sørvest til nordøst. Touren er innom Massif Central før den fortsetter mot Alpene. Middelhavsområdene får ikke besøk av Touren i 2023. Ryktene sier at Touren i 2024 vil ende i Nice, og at den vil gå på en litt annen tid enn vanlig. Det er OL i Paris i 2024. De som har ansvaret for sikkerheten har visstnok ikke kapasitet til å håndtere OL og Tour de France samtidig. Og kanskje kan det være greit å ende et annet sted enn i Paris det året byen har OL. Hvis alt dette stemmer, kan det blir flere etapper i syd i 2024. Men dette er bare rykter og mine spekulasjoner basert på disse ryktene.
Touren 2023 starter i spansk Baskerland, noe som ble offentliggjort allerede ved avslutningen av årets Tour. Det betyr et nytt møte med baskisk vin, som for meg var et nytt bekjentskap da jeg i år også valgte å lete etter vin langs etappene for Vuelta d’Espagna. 3. etapppe starter i Amorebieta-Etxano i Spania og ender i Bayonne i Frankrike. Bayonne er blant annet kjent for sin skinke. Touren tar en tur til Pyreneene. Den fortsetter så mot Bordeaux, og på en slik etappe skal det godt gjøres ikke å finne interessant vin. Derfra fortsetter Touren med en etappe som starter i Libourne, som er hovedstaden i Saint-Émilion. Her må vi også kunne finne interessant vin. Massif Central, som Touren så skal inn i, er ikke kjent for vinproduksjon.
Touren skal også innom Beaujolais, og der er det mye interessant og god vin.
Når vi kommer inn i Alpene vil det som vanlig være en utfordring å finne vin. Men vi skal gjøre et forsøk. Tradisjonen tro vil det bli champagne når det hele avsluttes i Paris.
I går, 17. oktober 2022, ble etappene for Giro d’Italia 2023 presentert. Som vanlig ser jeg på etappene først og fremst ut fra en vininteresserts perspektiv. Det er sikkert nok av andre som vil skrive om etappene ut fra et sykelperspektiv.
Giro d’Italia 2023 starter 6. mai, med en 18,4 km lang tempoetappe i Abruzzo, med start i Fossacesia Marina og målgang i Ortona. Etappen går stort sett nordover langs kysten og er flat, til det gjenstår ca 1,5 km. Da går det oppover mot mål. Det er ikke en veldig hard stigning, men nok til at de som har åpnet for optimistisk vil straffes her.
Ifølge VG har Åge Aleksandersen og Terje Tysland varslet søksmål mot Warner. Jeg kjenner saken kun fra VGs omtale. Her mener to folkekjære norske musikkjendiser at de har blitt lurt av en av de internasjonale musikkgigantene. Warner er gitt mulighet for tilsvar, men vi får ikke noen balansert fremstilling av slike saker i norske medier. Det er dessuten en sak som reiser mange vanskelige spørsmål, og VG gir oss ikke alle de opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere dette. Jeg vil derfor ikke mene noe om saken, annet enn at den reiser en del interessante spørsmål.
Denne kommentaren er et forsøk på å forklare noen av de rettslige spørsmål som en slik sak reiser, uten at jeg vil mene noe om hva som bør bli resultatet. VG skriver bl.a. dette:
“Artistene krever enerett til katalogene sine, og de mener at den eneretten har de egentlig hatt hele tiden, sier artistenes rådgiver, Sæmund Fiskvik.”
Oslo tingrett avsa 7. september 2022 en dom, 22-057237MED-TOSL/02, i en sak om kollisjon mellom en bilist og en syklist. Det var en ren straffesak mot bilisten, hvor det ikke var fremmet sivilie krav (erstatning/oppreisning) fra fornærmede (syklisten). Syklisten var blitt alvorlig skadet og er varig pleietrengende som følge av skadene. Jeg har dommen i en ikke-anonymisert versjon, og velger derfor ikke å offentliggjøre selve dommen.
Hendelsesforløpet var slik: En syklist syklet på en elsykkel ned Møllerveien fra rundkjøringen i Maridalsveien, mot Brenneriveien. En bilist kom i motsatt retning, svingte til venstre inn Brenneriveien foran syklisten. Det ble kollisjon og syklisten ble som nevnt alvorlig skadet. Det var i utgangspunktet ingen tvil om skyldforholdet, og bilisten erkjente seg delvis skyldig. Det var et åpenbart vikepliktsbrudd fra bilistens side.
Retten hadde foretatt en rekonstruksjon av hendelsen, ved at en politioverbetjent syklet fra rundkjøringen ned mot kollisjonsstedet tre ganger, med det som betegnes som “lav”, “normal” og “høy” hastighet. Ved de tre alternativene brukte han 18, 11 og 8 sekunder på de ca 100 meterne ned til kollisjonsstedet. I dommen står det:
“Undersøkelser som politiet har gjort av overvåkningsvideoen fra ulykken tilsier at fornærmede mest sannsynlig holdt en gjennomsnittshastighet på rett i underkant av 30 km/t over en strekning på ca. 4 meter (over fartshumpen) rett før kollisjonen …”
I saken legger retten til grunn at fornærmede, syklisten, holdt en hastighet godt over 30 km/t mot bunnen av bakken, før han kom inn i “synsfeltet” til overvåkingskameraet.
I 1977 bestemte norske politikere, ledet av statsminister Tryge Bratteli og samferdselsminister Annemarie Lorentzen, at det fra 1978 skulle være tillatt å sykle på fortauet. <edit>Det var kanskje dette som var politikernes “oppfølging” av NOU 1977:40.</edit> I årene forut for dette hadde veimyndigheter, med poltikernes velsignelse, fjernet mye av det som fantes av sykkelveier og sykkelfelt, for å gi mer plass til biler. Politikere satset på hakkekyllingordenen: Ved å plage gående på fortauet med sykkeltrafikk, kunne de late som om det var veldig mye tilrettelegging for sykling i Norge. Noen sier at det var et trekk fra Arbiederpartiet for at de skulle kunne si at de gjorde mye for å legge til rette for sykling, men den delen av historien har jeg ikke sjekket.
Vi har riktignok det forbeholdet at det bare er tillatt å sykle når “når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående”. Men det respekteres ikke, og slike skjønnsmessige regler er i praksis vanskelige å håndheve. Så det håndheves ikke.
Så vidt jeg vet er det bare Island og Norge som tillater sykling på fortauet. I siviliserte land er fortau forbeholdt gående. Folk som sykler skal bruke kjørefelt eller det som finnes av sykkelinfrastruktur. I foregangsland som Danmark og Nederland sørget man for sykkelinfrastruktur. De startet å bygge ut sykkelinfrastrukturen mens man i Norge var opptatt av å fjene det som fantes. Nederland og Danmark er gullstandarden. Men også i land som Finland, Tyskland, Belgia, Sveits og Frankrike er tilretteleggingen for sykling langt bedre enn i Norge.
Når sant skal sies, så har jeg i Tyskland sett litt for mange eksempler på at det jeg vil anse for fortau er skiltet som påbudt sykkelvei.
Noen steder er det skiltet at det er tillatt, men ikke påbudt å sykle slike steder. Så gående på fortau i Tyskland kan risiskere å møte folk som sykler på fortauet, selv om det i utgangspunktet ikke er tillatt.
Nå hørte jeg i P2 Nyhetsmorgen 26. august 2022 (ca 1 t 11 min inn i sendeingen) at man i Tyskland ville innføre fartsgrense på 10 km/t når man sykler i gågater, så kanskje er det tilllatt å sykle gågater i Tyskland. Det er i alle fall ikke tillatt i Nederland eller Frankrike, men jeg er litt usikker på akkurat det punktet når det gjelder andre land.
I noen land er det tillatt for barn opp til en viss alder å sykle på fortauet. Det er også en slags falitterklæring. Hvis barn ikke kan bruke den sykkelinfrastruktur som finnes, da er den ganske enkelt for dårlig. Et skrekkeksempel er Kirkeveien i Oslo, hvor det var forståelig at veldig mange ikke ville bruke et altfor smalt sykkelfelt, og heller foretrakk fortauet.
Problemet med folk som sykler på fortau har antageligvis blitt forverret i takt med at folk har anskaffet elsykler. For all del: Det er bra at folk velger elsykkel. Det får flere til å bruke sykkel, folk sykler oftere og lenger, i praksis slik at flere bilturer blir erstattet av turer på elsykkel. Våre myndigheter burde juble og ta konsekvensen av dette, og styrke sykkelinfrastrukturen. Man må stimulere til at flere velger (el)sykkel. Men norsk samferdselspolitikk styres av bilpolitikere, som bare tenker motorvei og stadig større fart for stadig flere biler.
Mange som i liten grad har syklet, i alle fall ikke på mange år, anskaffer elsykkel. De er ofte urutinerte syklister, og føler seg ikke trygge i trafikken. Så mange av dem velger å sykle på fortauet. Motoren på en elsykkel skal kutte når man når 25 km/t. Det er lett å sykle opp til 25 km/t. De fleste elsykler er slik at de er tunge sykler når man ikke får hjelp av motoren, slik at de færreste sykler fortere enn 25 km/t. For den som er vant til å observere verden gjennom et bilvindu, kan 25 km/t virke veldig sakte. Men det er ganske fort på en sykkel, og altfor fort hvis man sykler på et fortau.
Men hvis man skal få syklister og eventuelt ståmopedister bort fra fortauene, må de myndigheter som skulle ha ansvaret for slikt, sørge for å holde bilistene borte fra det lille som finnes av sykkelinfrastruktur.
Jeg tror at sykling på fortau er så etablert i Norge at det er irreversibelt. Det kan i praksis bare endres ved at det bygges en sykkelinfrastruktur som er så god at man ikke ser noen grunn til å sykle på fortauet. Men samferdselspolitikken i Norge styres av politikere som tenker bil, bil, bil og bil, og kanskje litt på fly. Det bygges stadig nye veier i Norge uten at det legges til rette for gående og syklende. Det burde ganske enkelt ikke vært tillatt. Men både politikere og samferdselsbyråkrater mener tydeligvis at gående og syklende er så lite verdt at det er bedre å drepe noen fra tid til annen, fremfor å bruke penger på trygg infrastruktur. For dem er det mye viktigere at bilistene skal kunne kjøre fortere og kanskje få en litt kortere vei. Jeg vet at politikere og samferdselsbyråkrater ikke liker å bli minnet på at de dreper gående og syklende for å spare litt penger. De snakker om “nullvisjoner”. Men nullvisjoner er våte drømmer, uten realitet. Den enkle og brutale sannhet er at velger å la folk bli drept eller skadet.
Så kom såkalt selvbalanserende kjøretøy og ståmopeder (gjerne misvisende kalt elsparkesykler). Disse drives fram av motor, og er og har alltid vært motorkjøretøy. I sin iver etter å “skape mer moro i hverdagen” valgte daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen å definere disse motorkjøretøyene som sykler. På et normativt plan er det mulig å bestemme at noe skal regnes som noe det egentlig ikke er. Man kan bestemme at visse grupper motorkjøretøy skal regnes som sykler, akkurat som man kan bestemme at folk i rullestol og de som går på rulleski skal regnes som gående. Men realiteten endres ikke: Ståmopedene drives fram av motor, og er og forblir motorkjøretøy.
Her må jeg legge til at regler må forstås kontekstuelt. Samferdselsministeren kunne bestemme at en visse gruppe motorkjøretøy skulle regnes som sykkel etter vegtrafikkloven og trafikkreglene. Men det betyr f.eks. ikke at de regnes som sykler etter friluftslovgivningen og reglene for motorferdsel i utmark. Den mest katastrofale følgen av Ketil Solvik-Olsesn reguleringstabbe, var at det dermed ble tillatt å kjøre selvbalanserende kjøretøy (som forsvant fort) og ståmoped på fortauet. Det er helt sykt.
Nå har man funnet på en ny kategori som man har kalt “liten elektrisk motorvogn”. Men disse skal visst fortatt brukes til å plage fotgjengere. Man har laget en ny § 20 i trafikkreglene. Bestemmelsens nr. 3 og 4 lyder:
“3. Kjøring med liten elektrisk motorvogn på fortau, gangveg og i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og bruken ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Passering av gående skal skje i god avstand, i tilnærmet gangfart og uansett med en fart ikke over 6 km i timen.
4. Liten elektrisk motorvogn kan stanses eller parkeres på sykkelveg, gangveg, fortau, gågate eller gatetun dersom den ikke er til unødig hinder eller ulempe.”
Motorkjøretøy som ståmopeder har ikke noe på et fortau å gjøre. Det burde være så selvsagt at det ikke er noe å diskutere. Hele ideen om at disse skal kunne brukes på fortau er helt syk, og er ganske illustrerende for hvordan tidligere og nåværende samferdselsministere ikke bryr seg om myke trafikanter. Med motoristenes arroganse kjører folk som om de eier fortauet, i altfor stor fart og ser det som en selvfølge at de som fortauet er til for, de gående, skal flytte seg. Ståmopedister bør holde seg i kjørefeltet. Kanskje på sykkelveier og i sykkelfelt, men ikke på fortau, i sykkelveier eller gågater. Skjønt når man ser på hvor dårlig sykkelinfrastrukturen er bygget ut i dette landet, bør det lille som finnes være forbeholdt folk som sykler, ikke motorister.
Når man introduserer et nytt motorkjøretøy i trafikken, da bør det finne sin plass blant andre motorkjøretøyene. Blant bilene. Bilistene har allerede fått altfor mye plass, så de må gi fra seg plass til andre. Som regel er det en person i hver bil, slik at en ståmoped frakter like mange som en bil, på en langt mer plasseffektiv måte.
Om forbud mot å kjøre ståmoped på fortauet skulle gjøre ståmopedene mindre attraktive: Fint, det er ingen grunn til å stimulere til bruk av slike. Det får stort sett folk over fra aktive transportformer som å gå og sykle, til inaktive, motoriserte transportfomer som ståmopeder. Ut fra et folkehelseperspektiv er det en uønsket utvikling. At noen, herunder tidligere samferdslesminister Ketil Solvik-Olsen tjener penger på ståmopeder, er ikke noe argument for å la de oversvømme byen. Heller ikke at late folk som vil slippe å gå eller sykle, synes at de er veldig fine.
Ståmopeder, som andre motorkjøretøy, bør ikke kunne parkeres på fortau. Aftenposten skrev nylig om en trafikkbejtent med kodenavn “640” som skrev ut mange parkeringsgebyr til feilparkerte ståmopeder. Det var interessant å konstatere at han klarer å skrive ut flere parkeringsgebyr enn hva et samlet korps av trafikkbetjenter klarer å skrive ut til bilister som parkerer i sykkelfelt, men den mangelfulle håndhevingen av dette har jeg kommentert før. Men uansett: Vi trenger flere slike. Utleieselskaper for ståmopeder bør få henvist noen plasser hvor kjøretøyene kan plasseres, omtrent som for delebiler. Så blir det opp til utleieselskapene å implemntere systemer som gjør at leieforholdet ikke kan avsluttes uten at ståmopeden settes på en dertil avsatt plass, slik at de blir belastet leie inntil den er satt på rett sted. Det er en ordning vi kjenner for bysykler i mange byer.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Dagens middag var gratinert blomkål med ostesaus, bacon og pølsebiter. Det ville sikket har blitt “finere” om jeg hadde valgt skinke i stedet for pølser. Men jeg synes smaken av røkte pølser passer i den retten. Kanskje kunne det passet med røkt skinke, det har jeg faktisk ikke prøvd. Men pølser fungerer utmerket. Hos oss er dette en høstrett, og det var sesongens første i dag.
Jeg pleier å drikke øl til denne maten, og det fungerer utmerket. Men Siv er ikke noe glad i øl, så da tenkte jeg at jeg skulle forsøke å finne en vin som kunne passe. Det er ikke en rett det er helt lett å finne en vin til. Jeg var ganske sikker på at en rødvin ikke ville passe. Jeg tenkte i retning av en litt fyldig hvitvin, gjerne en chardonnay med litt, men ikke veldig mye eik. Vi var på Ski i går, så jeg stakk innom Vinmonopolet der. Mens jeg sto der, slo det meg: Oransjevin bør kunne fungere godt til dette. Valget falt på en oransjevin fra Georgia, en Wine Thieves Rkatsiteli Dry Amber Wine 2019, denne gangen, uten at jeg visste noe særlig om akkurat denne vinen. Den er laget av druen Rkatsiteli, en drue som er helt ukjent for meg. Jeg måtte velge blant de vinene de hadde i den butikken jeg var. Men jeg vet at Georgia er et spennende vinland! Dette var et godt kjøp til 180 kroner.
For å si det med en gang: Jeg synes dette ble en vellykket kombinasjon.
For de som ikke kjenner oransjevin: Man skiller gjerne mellom to ulike produksjonsprosesser for stille vin, en hvitvinsprosess og en rødvinsprosess. Når man lager hvitvin siler man fra skall, stilker og kjerner før gjæringen starter. Fargen og mye smakstoffer sitter i skallet. Når man siler vekk skallet, får man en hvitvin, også om utgangspunktet er røde/sorte druer. En blanc de noirs champagne er f.eks. en hvit champagne laget av røde/sorte druer.
Når man lager rødvin lar man skall, stilker og kjerner være med i gjæringen. Hvor lenge, kan nok variere. Man trekker da ut farge mm fra skallet, tanniner og andre smaksstoffer både fra skallet, stilkene og kjernene.
Når man lager rosévin vil man som regel starte som for en rødvin, men skall mm siles fra etter kort tid, slik at vinen bare rekker å bli rosa, ikke rød.
En oransjevin lages med hvite/grønne/gule druer i en rødvinsprosess, altså ved at man ikke siler vekk skall, kjerne og stilker. Man får da med fargestoffer, tanniner osv.
Oransjevin er ikke noen “offisiell” kategori av vin, så man finner ikke den som en egen kategori på Vinmonopolets nettsider. Den jeg kjøpte er kategorisert som hvitvin, men jeg har også funnet oransjevin kategorisert som rosévin. Men man kan søke, og ikke minst spørre den ofte kunnskapsrike betjeningen hos Vinmonopolet. Hos Vinmonopolet på Ski, hvor jeg var, hadde de et eget vinskap med oransjevin.
Jeg har smakt oransjevin fra helt lys som er mer gul enn oransje, til ganske heftig vin med kraftige tanniner. Jeg liker dem litt midt på treet. Som regel har jeg kjøpt oransjevin fra Friuli i Italia, Slovenia og nå Georgia.
Jeg har noen ganger valgt oransjevin til mat som jeg vanligvis vil velge øl til, f.eks. pinnekjøtt, og det fungerer godt. Det var denne erfaringen som fikk meg til å tenke på oransjevin denne gangen.
Som et generelt tips vil champagne også ofte passe godt til slike retter. Champagne passer til alt! Det er champagnes syre og kompleksitet, blant annet det som omtales som autolysepreg — smak etter at vinen har ligget lagret “sur lie”, på gjærrestene, i lang stund før andre gangs gjæring. Det er altså ikke boblene som er poenget her. En prosecco, som er en enkel og fruktdrevet vin, vil ikke fungere. Kanskje med et mulig unntak for prosecco laget “col fondo”, som er den tradisjonelle produksjonsmetoden, hvor ikke utgjæret vin tappes på flaske og gjærer ferdig på flasken. Gjærrestene blir ikke fjernet, slik man gjør når man lager champagne. Men jeg har ikke forsøkt prosecco col fondo til slik mat, så det er bare en tanke om at det kanskje kan fungere.
Hvis du vil vite mer om oransjevin, anbefaler jeg noen av Vinmonopolets podkastepisoder:
Så er alt avgjort. Nå må de bare klare å fullføre den siste etappen inn til Madrid. Jeg skrev i går at Richard Carapaz burde prioritere klatretrøyen foran etappeseier. Men han hørte ikke på meg, og sikret seg begge deler. Ingen kan hente inn forspranget til Remco Evenepoel, med mindre han havner i en velt på et kritisk tidspunkt og taper mer enn to minutter, eventuelt må bryte. Men vi får håpe at Vueltaen ikke skal avgjøres på den måten. Mads Pedersen har for lengst sikret seg den grønne poengtrøyen.
Den siste etappen er en 96,7 km lang, flat etappe inn til Madrid. Den er litt som avslutningen på Tour de France: En paradeetappe hvor det meste er avgjort, og det hele avsluttes med fem runder inne i Madrid. Spenningsmomentet er hvem som vinner spurten. Det stiger riktignok litt den siste kilometeren, men det er så lite at det neppe er noe problem for spurterne.
Jeg skulle gjerne ha avsluttet denne serien om spansk vin med Spanias mest kjente musserende vin: Cava, som ganske enkelt betyr kjeller eller grotte. Det aller meste av Cava, rundt 90% kommer fra Katalonia, og den lille byen San Sadurní de Noya. Cava er ikke et geografisk område. Cava kan produseres i syv ulike regioner, og vi var så vidt innom at den kan produseres bl.a. i Extremadura, til 18. etappe. Men området rundt Madrid, La Mancha, er ikke et av de områdene hvor man kan prousere Cava. Det blir for langt unna. Det er selvsagt ikke noe til hinder for at man feirer avslutningen på Vueltaen med Cava, slik vi pleier å avslutte Tour de France med champagne i Paris og Giro d’Italia med Franciacorta i Milano. Men vi holder oss til en vin fra området vi er i, eller i alle fall fra et område i nærheten.
Vinos de Madrid fikk DO-status i 1990. Vinlusen phylloxera kom til Madrid i 1914. Da vinmarkene ble replantet prioriterte man kvantitet fremfor kvalitet. Her ble det produsert store mengder uinteressant vin. Den tidligere så ofte omtalte “vinsjøen” i EU ble i stor grad produsert på de spanske høysletter. Slik var det til ut på 1970-tallet. Her, som så mange andre steder, har kvaliteten økt betraktelig de senere tiårene.
Vi ser på etappeprofilen at den stort sett går mellom 600 og 800 meter over havet. I Frankrike og Italia ville jeg nok ha skrevet at så høyt oppe produseres det ikke vin. Men på høysletten i Spania blir det annerledes.
Granacha er den dominerende druen om vi ser Vinos de Madrid under ett. Men det er tre subsoner.
Arganda i sydøst er den største. Ca 60% av den totale produksjonen kommer herfra. Her brukes mest Tinto Fino, som er det lokale navnet for Temranillo, i rødvinen. Det lages hvitvin av Arien og Malvar.
San Martin ligger øst for Madrid. Her er det noe mer nedbør enn i de andre områdene. Granache trives godt i dette området.
Navalcarnero ligger sydvest for Madrid. Granacha er den viktigste druen for rødvin, og Malvar gir den beste hvitvinen.
Jeg avslutter med en komposisjon av en opprinnelig italiensk komponist, som slo seg opp i Spania og Madrid: Luigi Boccherini. Boccherini har blitt karakterisert som en av de beste annenrangs komponister i sin periode. Det kan jo høres ut som en brutal karakteristikk. Men når noen av førsterangs komponistene var Franz Joseph Haydn, Wolfgang Mozart og Ludvig van Beethoven, ser man at nivået i toppdivisjonen var skyhøyt. Da er det kanskje ikke så galt å være en av de beste på nivået under.
En gang uttrykte kong Carlos III misnøye med en passasje i en ny trio som Boccherini hadde komponert, og ba han om å endre den. Boccherini ble sur av en slik innblanding i hans kunstneriske frihet, og svarte med å doble passasjen. Slikt liker jeg.
Jeg har tatt med “Fandango” fra Luigi Boccherinis gitarkvintett i D-dur, G. 448. Når man ser en betegnelse som gitarkvintettt er det lett å tenke fem gitarer. Men slike kvintetter, hva enten det er klarinettkvintetter, obokvintetter, pianokvintetter eller gitarkvintetter, er gjerne strykekvartetter supplert med et instrument. Så dette er strykekvartet pluss en gitar. Fandango er en spansk dans.
Da var sesongen for Grand Tours over for i år. For meg har denne runden med spansk vin gitt mersmak. Det var mer å finne her enn jeg var klar over før jeg startet på denne serien. Den har vært lærerik og givende for meg, og for meg er det tross alt det som er viktigst. Jeg har oppdaget at spansk vin generelt virker lavt priset, så her kan man gjøre mange gode vinkjøp. Så håper jeg at andre også kan ha hatt litt utbytte av dette.
I oktober får vi vite hvordan Giro d’Italia og Tour de France blir i 2023. Vi vet at de tre første etappene i Tour de France 2023 vil være i Baskerland, så det vil bli et gjensyn med den delen av Spania og en ny anledning til å drikke baskisk vin. Etappene for Vueltaen offentliggjøres først senere. Men jeg håper at den går innom Navarra, Aragon og Katalonia, slik at vi kan urforske viner fra disse områdene.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Som ventet ble det en etappe med ganske lite dramatikk i går. Det var godt lagarbeid av Trek-Segafredo, som gjorde at Mads Pedersen kunne hente hjem sin tredje etappeseier i årets Vuelta. Han kan også vinne den siste etappen, men den kan nok også passe de mer utpregede spurterne som er raskere i en flat spurt. Uansett behøver Mads Pedersen bare å komme i mål i Madrid for å vinne den grønne poengtrøyen.
Nestsiste etappe er en fjelletappe på 181 km. Det er nå eller aldri for de som vil utfordre i kampen om sammenlagtplasseringen. Hvis de har noe å angripe med, må Moviestar og Enric Mas angripe på denne etappen. 2.07 er mye å ta inn på Remco Evenepoel. Men den som intet våger, intet vinner. Enric Mas har drøyt tre minutter å gå på til Juan Ayuso Pesquera på tredjeplass, og det bør gi tilstrekkelig margin til at Enric Mas kan ta risiko og satse, fremfor bare å forsvare andreplassen. Remco Evenepoel kan sykle defensivt og svare på de angrep som måtte komme.
Richard Carapaz leder konkurransen om klatretrøyen. Men det skal deles ut mange klatrepoeng på dagens etappe, og ledelsen er ikke trygg. Om Enric Mas ikke klarer å hente inn forspranget til Remco Evenepoel, så kan han gå for klatretrøyen som en slags “trøstegevinst”. Richard Carapaz og Ineos Grenadiers bør vel gå for å sikre klatrepoeng på dagens etappe, fremfor å satse på etappeseier.
Dette er så langt nord vi kommer i den midtre delen av Spania. Vi kommer vel ikke helt fram til det jeg har pekt ut som målet, men vi kan tøye det litt. Igjen har jeg problemer med at etappekartene offentliggjøres så sent, så jeg har bare oversiktskartet over hele Vueltaen.
Vi tar turen til DO Ribeira del Duero, som er bredden av Dueroeleven. Duero er på en strekning grenseelv mellom Spania og Portugal, og den renner ut ved Porto i Portugal. Vi har Duerovin fra Portugal, og portvinen kommer også fra Duero-dalen i Portugal. Men vi åpner ikke noen flasker portvin i denne omgangen.
I DO Ribeira del Duero vi finner crème de la crème av spansk rødvin: Vega Sicilia. Vega Sicilia ble startet i 1864 av Don Eloy Lecanda y Chaves. Han kom fra Bordeaux og hadde med seg stiklinger av lokal druer: Cabernet Sauvignon, Merlot og Malbec, som han plantet i den tørre jorden i Ribeira del Duero, sammen med den spanske signaturdruen Tinto Fino, som er mer kjent som Trempranillo. Etter 1903 begynte Vega Sicilia å bygge opp sitt renomme, under den daværende eieren Antonio Herrero. Eierskapet har skiftet mange ganger, og de nåværende eierne, familien Álvarez, overtok i 1982. Deres produksjon kjennetegnes ved lavt dyrkingsutbytte, og streng kvalitetskontroll i alle ledd.
Vega Sicilia produserer tre typer vin. Único er deres flaggskip. Vinmonopolet har fire i sine lister, men to av dem er merket som utsolgt. Det koster fra 3 500 til 4 500 per flaske.
Den neste er Único Reserva Especial, som er en cuvée av flere årganger. Deres “inngangsvin” er Valbuena 5°, som indikerer at den er lagret i fem år. Vinmonopolet har en Vega Sicilia Valbuena 5° 2016 til 1 700 kr per flaske. De to toppvinene er laget i hovedsak av Tinto Fino (Tempranillo), men en liten andel Cabernet Sauvignong og/eller Merlot — det varierer fra årgang til årgang. De er lagret omtrent ti år før de slippes løs i markedet, hvorav ca seks år på fat og tre på flaske (jeg får det til å bli ni og ikke ti år, men det er de opplysningene jeg har). Valbuena 5° er laget av Tinto Fino (Trempranillo).
DO Ribeira del Duero regnes i dag som det beste vinområdet i Spania, noe som også reflekteres i prisene på en del av vinene. Jeg ble litt overrasket over å finne en vin som er ganske mye dyrere enn Vega Sicilia fra samme distrikt, en Pingus 2013 til 11 137 kr. Men det er en vin jeg ikke vet noe om. Det er et vinområde jeg må gjøre mer mer kjent med, men da med langt rimeligere viner enn de jeg har nevnt her. Condado de Haza, Crianza, Ribera del Duero er en vin fra dette distriktet som jeg har kjøpt en del ganger i tax-free butikken på Gardermoen. Den er et godt kjøp til 155 kr.
Jeg har droppet spansk musikk i dag, og går heller for italiensk-USAnsk. Siden det er nå eller aldri for flere på denne etappen, synes jeg det måtte bli Elvis og “It’s Now of Never”, som er en engelsk versjon av den italienske sangen “O Sole Mio”. Det er mange innspillinger av denne. Jeg valgte en fra 1960, og ikke en fra den tiden Elvis var middelaldrende og fet (gammel ble han jo ikke).
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
