Så hentet Mark Cavendish sin 34. etappeseier i Tour de France og tangerer Eddy Merckx’ “uslåelige” rekord. Jeg har ikke oversikt over hvem som er den neste på den listen og hvor mange seire han har. Spørsmålet er nå om Cavendish klarer en seier til og tar rekorden alene. Han har to sjanser til. Da må laget få ham gjennom Pyreneene, og det kan bli en utfordring. Jeg tror torsdagens etappe til Luz Ardiden vil bli den største ufordringen for de som sliter med tidsgrensene i fjellet. Men vi får komme tilbake til den når vi kommer dit. Kommer han til Paris, er det på ti08de å legge opp mens han er på en ny, og sannsynligvis hans siste karrieretopp.
Dagens etappe gir en forsmak på Pyreneene. Men det er bare en forrett. Etappen har ikke de aller tøffeste stigningene. De som vil samle poeng til klatretrøyen kan angripe her. Spurterne er sjanseløse så spurtlagene vil spare kreftene. Lagene med sammenlagtambisjoner har heller ikke mye å kjøre for i dag. Jeg vil ikke bli overrasket om et brudd går inn også på denne etappen.
Vi kan ta med oss noe vin fra start. Etter starten i Carcassonne kommer vi inn i området Malpere. Navnet Malpère kommesr fra det occitanske navnet male peyre som er en lokal type sandstein.
Malpère er det vestligste vinområdet i Languedoc. Her møtes “Middelhavet” og “Atlanterhavet”. Det er selvfølgelig ikke havene som møtes — vi er et godt stykke inne i landet. Men her finner man både middelhavsdruer og druer kjent fra atlanterhavsregioner, som Bordeaux. Området fikk AOC status så sent som i mai 2007, etter å ha hatt VDQS status siden 1983. Og som nevnt merkes atlanterhavsvinden godt i området. Rytterne kan også komme til å merke denne vinden når de krysser her.
Mer enn 90% av vinproduksjonen er rødvin, som i hovedsak lages på druene Merlot, Cot (Malbec) og Cinsault. Merlot, som man særlig forbinder med St. Emillon og Pomerol i Bordeaux, utgjør mer enn 50% av produksjonen. Også Cot, som generelt er mer kjent som Malbec , er en drue som særlig forbindes med Bordeaux (og Argentina), mens Cinsault er mer vanlig rundt Middelhavet.
Resten av vinen er rosévin, som i hovedsak lages på druene Cinsault, Grenache og Lladoner pelut. Dette er drues som forbindes med Middelhavet og Rhône. Men så er da også rosévin i utpreget grad en Middelhavsvin. Skjønt rosévinens popularitet gjør at vi nå også kan få rosévin fra Bordeaux.
Etappen passerer litt vest for Limoux. Men vi kan ikke være så nøye, så vi tar med oss vin fra Limoux. Limoux er et av de områdene som hevder å være der hvor man først laget musserende vin. Den første musserende vinen var nok mer resultat av uhell enn noe man øsnket å lage. Når vinen var tilsynelatende utgjæret, ble den tappet på flasker. Den ble så liggende over vinteren. Men når det ble varmere utover våren, viste det seg at vinen ikke var utgjæret likevel. Det startet en ukontrollert andregangsgjæring i noen flasker. Flaskene var ikke laget for å tåle trykket dette førte til, så flasker eksploderte. Hvem som egentlig var først, vet vi ikke sikkert. Men det vi vet er at Limoux er det området som kan dokumentere den eldste produksjonen av musserende vin, fra 1543. I Limoux hevder de at DOM Perrignon lærte teknikken i Limoux før han reiste til Champagne.
I Limoux lager de tre forskjellige typer musserende vin. Den helt tradisjonelle er Blanquette de Limoux laget med det de kaller Methode Ancestrale, som er beskrevet ovenfor. Produksjonsmetoden og druene, Mauzac, er de samme som de bruker til den tradisjonelle musserende vinen i Gaillac, som de kaller Methode Gaillac. Vinen tappes på flasker før den er utgjæret, og gjærer ferdig på flasken. Jeg har tidligere nevnt at nå som pet nat viner har blitt populære, har flere begynt å lage musserende vin på denne måten.
Det man kan kalle den vanlige Blanquette de Limoux inneholder minst 90% mauzac, og resten chardonnay og chenin blanc. Den produseres med tradisjonell metode, med ettergjæring på flaske.
Crémant de Limoux er en mer moderne musserende vin, laget med tradisjonell metode, som all crémant. Denne lages i hovedsak på chardonnay og chenin blanc. Det kan være 40–70% chardonnay og 20–40% chenin blanc, men de kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90%. Det kan være 10–20% mauzac og inntil 10% pinot noir. Vinen skal lagres, sur lie (på gjærrestene) i minimum et år før andregangsgjæring.
I Vinmonopolets utmerkede podkast har de en del blindsmakinger. En skjenker en vin eller noe annet i svarte glass, slik at de som skal smake ikke kan se hva som er i glasset. De ser ikke om det er hvit- eller rødvin, musserende, øl, cider eller noe annet. I en episode blindsmakte de en musserende vin, og alle var sikre på at dette måtte være en champagne. Det viste seg å være en crémant de Limoux. I den podkasten er de veldig nøye med å ikke markedsføre noen produkter, så de nevner aldri produsentnavn. Jeg skulle gjerne ha visst hvilken vin de smakte den gangen, som var så god at ekspertisen var sikre på at det var champagne.
Det produseres også hvitvin i Limoux, og noe rødvin, i hovedsak av merlot. Men det er den musserende vinen som er mest interessant. Jeg ville valgt en musserende vin fra Limoux, kanskje fulgt av en rødvin fra Malpère. Når vi kommer inn mot fjellene, kan vi i praksis glemme å lete etter mer vin.
Det var ingen overraskelse at det ble en bruddseier i går. Jeg liker denne måten å gjøre det på som Nils Politt gjorde det i går: Gå i brudd, og så kjøre fra bruddet. Dessverre lyktes det ikke for Edvald Boasson Hagen i går heller.
Dagens etappe er flat, den siste flate før Pyreneene. Det er en kategorisert stigning, en fjerdekategori som kommer ganske tidlig. Selv om etappen regnes som flat, er det en del opp og ned, selv om det ikke er veldig krevende stigninger. Som en småkupert transportetape mellom Alpene (med Mont Ventoux i for-Alpene) og Pyreneene, er det typisk en etappe hvor et brudd kan gå inn. Så lenge det er ufarlige ryttere i bruddet, vil lagene heller spare kreftene til Pyreneene. Så et resultat som i går vil ikke overraske, og det blir akkurat like uforutsigbart. Ingen vet hvem som kommer til å være i et avgjørende brudd, annet enn at det ikke vil være noen av de som kjemper for noe i et eller annet sammendrag.
Ser man bare på profilen, ser det ut som en typisk etappe for spurterne. Men på Tour de France nettisder minner Christian Prudhomme om at etapper inn til Carcassonne aldri har endt med massespurt.
Dette er også en etappe hvor vind kan få stor betydning. Hele etappen kan være vindutsatt, men den er særlig utsatt på slutten. Jeg har nok en gang hentet fra NASAs satelittbilde. Pyreneene er som en høy og bratt vegg i grensen mellom Frankrike og Spania. Carcassonne befinner seg der passasjen mellom Pyreneene og den sydlige utløperen av Massif Central, Montagne Noir er på det smaleste. Pyreneene og Montagne Noir danner en trakt. Vind fra Atlanterhavet kommer inn over det området som kalles Aquitaine-bassenget, presses ofte gjennom denne trakten og får god fart. Vinden er ofte såpass kraftig at det er skilt som advarer om kraftg sidevind på motorveien langs Middelhavet.
Languedoc er det området i Frankrike hvor det produseres mest vin. Dette er mitt hjemmeområde i Frankrike. Vi kjøpte en leilighet i Languedoc i 2005, og siden har jeg tilbrakt mye tid der. Det bildet jeg har valgt som illustrasjon til årets serie, er tatt et tidligere år da en Tour de France etappe gikk gjennom denne delen av Languedoc, i 2012, også den gang 13. etappe. Vi sto da langs etappen og så på. Koronapandemien har gjort at jeg ikke har vært i Frankrike siden februar 2020. I år reiser jeg til Frankrike dagen etter at Tour de France har vært gjennom området, så jeg går glipp av etappen denne gangen.
Da vil kom dit, hadde jeg mange av de vanlige fordommene mot viner fra Languedoc-Rousillon: Det var billig konsumvin, ikke kvalitetsvin. Det har nok vært riktig, og det produseres fortsatt mye billig konsumvin. Vi skal ikke glemme at fermentering er en av de tradisjonelle konserveringsmetodene for mat. Fermentert druesaft, altså vin, var en del av kostholdet. Det ble produsert store mengder billig vin som ble sendt med tog, ikke minst til gruve- og industriområdene i nord. Jeg tror ikke at gruvearbeiderne i kullgruvene var vinsnobber. En av bygningene mot Place de la Comedie i Montpellier er prydet med et relief som viser det eieren av bygget likte best, nemlig det som hadde gjort ham rik: Vindruer, vinpressen og jernbanen.
Som i så mange vinområder, har vi sett en kraftig økning i kvaliteten. Languedoc har vært, og kanskje er det fortsatt et område hvor man kan kjøpe vinmark eller arealer som kan gjøres om til vinmark, relativt rimelig. Dette har gjort det mulig for unge ambisiøse personer å starte vinproduksjon. Utviklingen startet på 1970-tallet, og skjøt fart på 1990-tallet. Det området som var AOC Coteaux de Languedoc var stort, mangfoldig og uoversiktlig. Det har nå endret navn til AOP Languedoc, men det er også etablert nye klassifiserte områder innenfor AOP Languedoc.
Vi har også her sett at man har revet opp vinmarker med tradisjonelle druer som carignan og cinsault, og erstattet dem med “edlere” druer som f.eks. syrah. Jeg har sett denne utviklingen beskrevet omtrent slik, dog med referanse til andre vinområder enn Languedoc: Vinprodusentene så at produsenter fra mer prestisjefylte områder fikk bedre betalt for sin vin, og at de brukte andre druer. Da rev mange vinbønder opp sine gamle vinplanter for å plante edlere druetyper (egentlig podet de vel disse på sine vinstokker).
Med tiden oppdaget man at det ikke nødvendigvis var druetypen som var problemet, men hva de gjorde med druene. Man kan lage utmerket vin med druer som har tradisjon på stedet, om de bare satser på kvalitet. En del produsenter har i stedet valgt å satse på tradisjonelle druer, og har vist at med redusert utbytte er det mulig å lage kvalitetsvin også av disse. Dette er en trend man ser mange steder, og det er en trend jeg liker. Det gir mer interessante resultater når man vil utvikle en egenart basert på tradisjon, heller enn at de samme “internasjonale” druene plantes alle steder, med viner som er OK, men som mangler egenart.
Jeg har tidligere nevnt at mange franske viner er “blandingsviner”, laget med flere druer. I noen områder lages toppviner med bare én drue. Bourgogne er et fremragende eksempel. Men ofte har ulike druer hver sine ting å bidra med. Jeg sammenligner ofte med musikk. Johann Sebastian Bachs Chaconne for solo fiolin fra Partita in D minorBWV 1004 er et fantastisk musikkstykke. Det samme er hans cello suiter, BWV 1007–1012. Men det blir ofte mer interessant når man setter flere instrumenter sammen til f.eks. en strykekvartett, fremfor bare å ha soloinstrumenter. Slik kan det også være når man setter sammen flere druer med litt ulike egenskaper. I mange musikkgrupper er trommer viktig. Men man skal være svært god om trommer alene skal være særlig interesseant.
Når det er sagt, synes jeg også det er interessant å smake viner laget av bare en drue, for å bli kjent med druen.
Dagens etappe går litt inne i landet, for en stor del gjennom vinområdene som er merket på dette kartet. Kartet er ikke helt oppdatert, da flere områder har fått egne klassifiseringer etter at det ble laget.
Hver gang anledningen har bydd seg, har jeg sitert Vinmonopolets produktsjef Trond Otrebski som beskrev sitt møte med Languedoc-Roussillon i Vinbladet 4/09 (dessverre er ikke tidligere utgaver på nett), da Vinmonopolet valgte Languedoc-Roussillon som fokusområde:
“- Det folk forbinder med vin fra Languedoc-Roussillon er først og fremst kvantitet, sier Otrebski. Ja, han innrømmer at det nok var det han først tenkte selv også da han gikk i gang med arbeidet. Dette er tross alt verdens største vinområde!
Han var på jakt etter viner av høyere kvalitet og i en ny og annerledes stil enn det som fantes i sortimentet fra før — ikke så varm fruktkarakter og mer preg av jorda druene har vokst i.
- Men vi fikk litt av en overraskelse da vi kom hit og så hvor fantastisk høy kvaliteten var. Og plutselig endret målet vårt seg. Istendenfor å lete etter gode vinder til moderate priser, ønsket vi nå å finne toppviner i alle prisklasser — virkelig seriøse viner som tåler sammnlikning med vin fra de beste vinområdene i Frankrike.
(…)
Her finnes “Grand Cru-er” på høyde med dem en finner i Burgund. Vinen har en annen stil, men når det gjelder kvalitet, ligger de absolutt ikke tilbake for noe, mener han.”
Jeg får legge til at det har vært flere forsøk på å lage oversikter over “grand cru” produsenter. Det er ingen offisiell klassifisering. Men noen av de beste produsentene er alltid å finne blant de utvalgte hver gang noen forsøker å lage slike kåringer.
Man må betale for kvalitetsvin også fra dette området. Men her betaler man en relativt større del for vinen, og mindre for etiketten. Jeg har et inntrykk av at noen tar inn et parti kvalitetsvin, som viser seg vanskelig å selge. Selv om vinen ikke er veldig dyr i forhold til den kvaliteten man får, ligger den gode vinen ofte over manges smertegrense, som gjerne er rundt 200 kr. Folk kvier seg for å betale fra 250 til 1 000 kr per flaske når vinen kommer fra områder med liten prestisje. Man finner mye rimelig vin fra området. Vinmonopolet har vin fra Languedoc fra ca 100 kroner per flaske. Når jeg er i Frankrike drikker jeg lokal vin. Men når jeg er hjemme i Norge kjøper jeg i liten grad viner fra mitt franske hjemmeområde — da kan jeg drikke vin fra andre områder. Jeg har derfor ikke mye erfraing med Vinmonopolets utvalg av Languedoc-vin.
Da vi etablerte oss i regionen, var jeg interessert i å bli bedre kjent med regionens viner. Starten var å be restauranter anbefale viner fra området, og jeg merket meg områdene vinenen kom fra og produsenter. Min fransk er langt fra så god som den burde være, men den ikke lenger så dårlig at jeg har panikk for å måtte snakke fransk om jeg oppsøker en vinhandler eller vinprodusent. Så jeg begynte å driste meg til ikke bare å velge vin fra selvbetjeningshyllene i store supermarkeder, men til også å oppsøke vinhandlere (som gjerne har spesialisert på på regional/lokal vin) og vinprodusenter.
Området er først og fremst et rødvinsområde, med viner laget på typiske middelhavsdruer som Syrah, Grenache, Mourvedre, Carignan og Cincault. Rosévin er motevin, så det produseres også — stort sett av de samme druene som brukes til rødvin. Det produseres også en del hvitvin. Et par områder er særlig kjent for produksjon av hvitvin. Det er Picpoul du Pinet, som ligger innenfor Bassin de Thau. Bassin de Thau er en lagune hvor det drives storstilt oppdrett av østers, blåskjell m.m. Picpoul du Pinet er en lett og syrefrisk hvitvin laget av druen Picpoul som passer godt til skalldyrene fra Bassin de Thau. I området La Clape, som ligger utenfor Narbonne, produseres det mest rødvin. Men det er hvitvinen området er særlig kjent for. Disse hvitvinsområdene ligger nær kysten, mens dagens etappe stort sett går litt lenger inne i landet. Men som vi kommer tilbake til, produseres det hvitvin der også.
Når vi snakker om vin, bruker vi gjerne betegnelsen Languedoc-Rousillon. Det var inntil for noen år siden navnet på den administrative regionen. Den ble med virkning fra 2016 slått sammen med Midi-Pyrénées og regionen heter i dag Occitanie. Holder vi oss til vin, er det uansett greit å holde fast ved Languedoc-Rousillon. Jeg viser til satelittbildet ovenfor. Montagne Noir lager et skille mellom Middelhavsklimaet i det som var Languedoc-Roussilon, og det mer Atlanterhavspregede klimaet i Midi-Pyrénées. Noen områder er preget av både Atlanterhavs- og Middelhavsklima.
Regionen Languedoc-Rousillon besto av fem departementer: Lozere, Gard, Hérault, Aude og Pyrenees-Orientales. I vinsammenheng kan vi i praksis glemme Lozere, som ligger høyt oppe og inne i landet. Dagens etappe starter i Gard, fortsetter gjennem Hérault og ender i Aude. Rousillon er i praksis departementet Pyrenees-Orientales, som er fransk Katalonia, ned mot Pyreneene og grensen mot Spania. Så langt kommer vi ikke i dag.
Mot øst grenser Languedoc vinmessig mot Côtes-du-Rhône. Høyrebredden av den sydlige delen av Rhône er for en stor del i Languedoc, nærmere bestemt i Gard. Dette omfatter også en del Côte-du-Rhône Village viner, og cru-viner som Lirac og Tavel. Men vi åpner ikke disse vinene i dag.
Om vi hadde satt kursen litt sydover fra Nîmes, ville vi ha kommet inn i vinområdet Costières de Nîmes. Dette er vin i grenseområdet Rhône og Languedoc, og de lærde er ikke enige om hvordan den skal plasseres. Vinmonopolet har plassert den under Rhône i sine lister. I mitt franske vinatlas står den som Languedoc-vin. Under en winemakers dinner med innehaveren av Domaines Paul Mas, Jean Claude Mas, hvor vi blant annet fikk servert en vin fra Costieres de Nîmes spurte jeg om dette var Languedoc eller Rhône-vin. Han svarte uten å nøle at det var Languedoc.
Men vi holder oss litt lenger inne i landet og oppe i høyden. Sommieres og Villeveille er også byer/landsbyer som er verdt et besøk, og de produserer helt OK vin der. Men vi fortsetter til vi kommer inn i Pic Saint Loup. Pic Saint Loup er en fjelltopp. Vinene som klassifiseres som Pic Saint Loup produseres på en slags høyslette nedenfor denne. Skjønt høyslette og høyslette, vi er ca 300 moh. Vi er i det beltet som på lokal dialekt kalles garrigue, overgangsonen mellom kysten og fjellet, områder preget av busker og urter. Det er en deilig duft av rosmarin og timian når man går i slike områder. Visuelt domineres området av toppen Pic Saint Loup (658 moh) og forkastningen Hortus.
Etappen følger i stor grad veien D1. Når vi har kommet inn i Pic Saint Loup-området kan vi ta en liten avstikker litt lenger innover, og da finne vi Clos Marie. Man kan selvsagt spørre om hvor mye det er å finne. Det er en av de beste produsentene i området. Men det er en vinprdusent som vanligvis ikke tar imot besøk fra turister, så man opplever ikke så mye mer enn å se bygninger og vinmarker fra utsiden. De har heller ikke egne nettsider. Vinen, som kan være ganske dyr, må man lete etter hos vinhandlere. Det ser ikke ut til at Vinmonopolet har denne vinen.
Herfra kan vi følge veien D17 for å finne igjen dagens etappe. Underveis mot Vaflaunes passerer vi den utmerkede produsentene Ch Lascaux. Her kan man gjerne stikke innom for å smake vin. I alle fall kunne man det sist jeg var der. Ifølge deres nettsider kan familiens vinproduksjon spores tilbake til 1530, og det er nå 14. og 15. generasjon som driver vingården. Vinmonopolet har fem av ders viner, en hvit og fire røde, fra 150 kr/flaske for den hvite, mens de røde koster fra 230 til 570 kroner. Selv om viner herfra generelt gir god valuta for pengene, må man også her betale for kvalitet.
En av de første produsentene jeg merket meg i området, var Domaine Hortus. Jeg tror det er deres vinstokker som er avbildet på bildet under. Jean Orliac var på 1970-tallet nyutdannet landbruksingeniør (om vi oversetter direkte) fra Universitetet i Montpellier. Jeg antar at det er det vi i Norge kaller sivilagronom. Han drev med fjellklatring. En dag han klatrert i Pic Saint Loup så han ned på området under, og tenkte at det måtte være et velegnet område for vinproduksjon. Det viste seg å være en riktig antagelse, og nå produserer han utmerket vin her.
Pic Saint Loup
Innenfor klassifiseringen AOP Pic Saint Loup kan det produseres rødvin og rosévin. For rødvin kreves minst 50% syrah, som typisk er blandet med grenache og/eller mourvedre — typiske middelhavsblandinger. Men det kan også være enkelte andre druer, som f.eks. Carignan og Cincault.. For rosé er kravet minimum 30% syrah. Selv om det først og fremst er et rødvinsområde, produseres det også en del hvitvin. Mye hvitvin er laget med den aromatiske druen rousanne, gjerne blandet med marsanne. Det gir en aromatisk vin som passer godt til stekt/grillet fisk. Men vi finner også andre hvitvinsdruer som grenache blanc, chardonnay og viognier.
Jeg tar med en annen av mine favorittprodusenter: Château Puech-Haut. Deres hovedbase er i Saint-Drézéry, som ligger litt syd for Pic Saint Loup, og de har nesten alene æren for at området fikk egen klassifisering som AOP Saint-Drézéry. Men de har også vinmarker i Pic Saint Loup. Gérard Bru hadde industribakgrunn, og fant et område hvor det stort sett ble dyrket oliven, som han mente burde være velegnet for vinproduksjon. Jeg oppdaget først deres hvitvin, laget av rousanne og marsanne, som jeg likte godt. Jeg ble litt overrasket første gang jeg besøkte dem, og de sa at det var rødvin som var hovedproduktet. Generelt er det rødvin som er hovedprodukt i området, så jeg burde ikke ha blitt overrasket. Det er en produsent det er hyggelig å besøke og de har god vin.
Etappen følger D1 forbi Saint-Mathieu-de-Tréviers, før den svinger innover. Undervis passererr vi en annen av kvalitetesprodusentene, Ermitage du Pic Saint Loup. Etappen tar av fra D1 i Saint-Jean-de-Cuculles og følger D113 oppover, som er etappens eneste klassifiserte stigning — en fjerdekategori. Vi er på sydsiden av fjellet Pic Saint Loup, og rytterne skal opp vest for dette.
Det bilde jeg har valgt som illustrasjon til årets serie (som jeg også har brukt før), er fra da Touren gikk gjennom det samme området, om enn ikke på akkurat de samme veiene, i 2012.
Om jeg husker rett, er det mest skog i det området de nå skal gjennom, inntil de kommer til Aniane. I dette området kan vi finne noen av de mest interessante produsentene, og de som virkelig har bidratt til å sette Languedoc på kvalitetskartet. En av pinoerene var Aimé Guibert. Han var en hanskefabrikant fra Paris, som ønsket å gjøre noe annet enn å produsere hansker. Han allierete seg med professor Henri Enjalbert fra Universitetet i Bordeaux, med det mål å finne et område hvor de kunne produsere bordaux-lignene vin til en mye lavere pris enn i Bordeaux. Han etablerte Mas de Daumas Gassac. Han etablerte seg på begynnelsen av 1970-tallet. Den gang skulle alle som ville vise at de kunne produsere kvalitetsvin, dyrke cabernet sauvignon. Så Aimé Guibert plantet cabernet sauvignon, en drue som ikke hadde noen tradisjon i Languedoc. Resultatet ble utmerket, men det var likevel en litt fremmed vin i området. Deres beste rødvin produseres fortsatt med 80% cabernet sauvignon, i tillegg til 20(!) andre druesorter.
Vi kan bevege oss litt lenger vestover, til en av de andre pioneerene, Olivier Jullien og hans Mas Jullien. Han vokste opp på en vingård. Foreldrene dyrket druer som de leverte til et kooperativ. Olivier Jullien så hvordan de slet, uten at de tjente noe særlig penger. Han kjøpte sin egen vingård, satset på kvalitet i alle ledd, og startet egen vinproduksjon. Hans strategi har vært å produserte vin av toppkvalitet basert på områdets tradisjoner, ikke minst med tradisjonelle druer. I et intervju sa han omtrent dette om å levere til kooperativer: Hvis du har gjort alt du kan for å dyrke best mulige druer, da vil du ikke se at de blandes sammen med druer fra andre produsenter. En gang vi besøkte dem, fikk vi beskjed om at vi var velkommen til å smake på vinen, men vi kunne ikke kjøpe noe. For all vinen deres, bortsett fra det lille de hadde beholdt for å kunne la slike som oss smake, var allerede solgt. Jeg finner ingen av deres viner hos Vinmonopolet. Men jeg finner flere anmeldelser i norske medier og de er listet hos en norsk vinimportør.Så den har tydeligvis vært i det norske markedet, og kanskje blir den å få igjen.
Områdets nyeste store stjerne er La Grange des Péres. Deres første årgang var 1992. Nylig ble en flaske av denne vinen solkgt på auksjon for 5 219€. Vinen er generelt dyr til Languedocvin å være, og den er vanskelig å få tak i. Jeg har sett den på vinkartet på flere restauranter, med tilføyelsen “hvis den er tilgjengelig”, noe den ofte viser seg ikke å være.
Jeg tar også med Domaine Peyre-Rose, selv om etappen ikke er helt nær denne gården. Jeg tror peyre betyr stein på den lokale dialekten, så det er Rosa Stein. Eieren, Marlène Soria, var eiendomsmegler. Hun hadde eiendommen for salgt, men likte den så godt at hun hendte med å kjøpe den selv. Hun startet vinproduksjon for seg selv, familie og venner. Men ryktene om den gode vinen spredte seg, og Domaine Peyre-Rose er nå etablert som en av de ledende produsentene i området. Jeg tror ikke Marlène Soria driver eiendomsmegling mer. Vinmonopolet har to viner herfra, i prisklassen 650–670 kroner. Domaine Peyre-Rose er ikke åpent for vanlig besøk. De har heller ikke egne nettsider. I nettbutikker selges vinene herfra for 65–80€.
Vi fortsetter vestover og kommer først inn i Faugères og deretter Saint Chinian. Faugères er et område med skifer. Saint Chinian ble klassifisert som eget AOC område i 1982. Det er områdene rundt Montpellier, som er Pic Saint Loup og en del andre områder, samt den sydvestlige delen av Rhône som er mine hjemmeområder. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har gjort meg ordentlig kjent med vinene fra Faugères og Saint Chinian.
Etappen går innom Minerve. Det er en landsby som ligger på en klippe der to elver møtes, og elvene har gravd seg dypt ned på begge sider av landsbyen. Det er et sted som er verdt å besøke både for vinen og fordi det er et flott sted. Minerve er geologisk i en slags overgangssone mellom Massif Central/Montagne Noire og Pyreneene. De dominerende druen er Carignan. Men det dyrkes også Grenache, Mourvedre og i noen grad Syrah. Her lages elegante viner. Vinmonopolet har 13 rødviner fra dette området, men jeg kjenner ikke noen av dem.
Det siste vinormådet vi skal gjennom er Cabardès. Dette er et av områdene som er påvirket både av Atlanterhavs- og Middelahavsklima, og her dyrkes det druer kjent fra Bordeaux, som Cabernet Sauvignon og Merlot, i tilllegg til de vanlige middelhavsdruene.
Dagens målby, Carcassonne, Dette er en flott og imponerende borgby, som absolutt er verdt et besøk. Den ligger omtrent der passasjen mellom Pyreneene og Montagne Noir er på det smaleste. De kontrollerte handelsruten mellom Atlanterhavet og Middelhavet, og krevde toll på varene som passerte. Frihandel var ganske ukjent på den tiden.
Nok en spektakulær etappe. Wout van Aert. I går ble han nummer to i spurten, etter Mark Cavendish. I dag vant han kongeetappen hvor de syklet over Mont Ventoux to ganger. Den så jeg ikke komme. Det var også en utrolig prestasjon av Jonas Vingegaard.
Dagens etappe er flat, med bare en kategorisert stigning, en tredjekategori omtrent halvveis. Kanskje noen av spurterne er så møre etter gårsdagens etappe at de hektes av her og ikke klarer å hente inn feltet i det småkuperte området mot mål. Vind kan også spille en rolle i dette området. Men det er ikke usannsynlig med en ny massespurt. Caleb Ewan vant da det var målgang her i 2019, men han har dessverre måttet bryte. Jeg ville ikke bli overasket om Deceuninck-Quick-Steps nok en gang sørger for at Mark Cavendish kommer ganske billig gjennom etappen, og plasserer ham fint til å ta spurten. På den annen side bør det også være en etappe som kan passe Edvald Boasson Hagen. Wout van Aert burde også være en sterk kandidat på en etappe som dette, men han trenger kanskje litt restitusjon, både fysisk og mentalt, etter gårsdagens innsats.
Vi er i den nordlige enden av den sydlige delen av Rhône. Vi starter i vinområdet AOP Grignan-les-Adhémar. Det er vinen som tidligere var kjent som Coteaux de Tricastin. I Frankrike forbindes nevnet Tricastin først og fremst med et atomkraftverk, og det vil ikke vinprodusentene assosieres med. Viner herfra var også blant dem jeg drakk en del av som ung.
Etappen krysser området noen km syd for atomkraftverket
Etter å ha krysset Rhônen, kommer vi inn i Côtes-de-Vivarais, et av Rhône-områdene som er eget cru.. Det er den nord-vestlige delen av det sydlige Rhône. Nærheten til Cevennene gjør at det dyrkes relativt mer Syrah og tilsvarende mindre deler Grenache enn hva som er vanlig i den sydlige delen av Rhône. Når syklistene sykler opp Gorge d’Aredeche, sykler de langs det som utgjør grensen mellom Côtes-de-Vivarais og Côtes-du-Rhône Village områdene litt lenger syd. Det er også grensen mellom departementene Ardeche og Gard.
Etter dette er det, så langt jeg kan se, ikke noen klassifiserte vinområder før vi kommer til Usez, der dagens mellomsprint er. Vi har nå flyttet oss fra Rhône til Languedoc, nærmere bestemt i departementet Gard. Grensen mellom Rhône og Languedoc kan være litt uklar. Det vil si: Rhône er ikke en administrativ grense. En del av vinområdene som regnes til Rhône ligger i departementet Gard, som igjen er i Languedoc, eller Occitanie som regionen heter nå. Vin fra områder rundt kan klassifiseres som IGP Gard, som uten tvil er i Languedoc. Den administrative regionen heter nå Occitanie, etter at de tidligere regionene Languedoc Roussillon og Midi-Pyrénées fra 1. januar 2016 ble slått sammen til regionen Occitanie. Men når vi snakker om vin er Languedoc og Roussillon mer hensiktsmessige avgrensninger enn Occitanie.
Vi er i området Duché-d’uzès, som fikk AOP-status i 2013. Det produseres mest rødvin, men også en del rosé og hvitvin med de druene som er vanlige i det sydlige Rhône og Languedoc: Syrah, Grenache, Mourvedre, Cinsaut og Carignan. Av grønne druer dyrkes mest grenace blanc og voignier, suplert med marsanne, rousanne, vermentino, clairette og ugni blanc.
Dette stedsnavnet i utkanten av Nîmes, i norsk betydning av ordet, er nok ikke representativ for vinen herfra.
Målbyen Nîmes er en interessant by å besøke. Når vi har besøk i Frankrike, pleier jeg gjerne å ta gjestene med til Nîmes. Det er en gammel romersk by, og her finner blant annet en stor romersk stadion. Jeg tror det er den største som er noenlunde intakt. Jeg sier gjerne at drar man til Roma kan man se Clolosseum, som er en ruin. Stadion i Nîmes er omtrent som den ble bygget av romerne, og den brukes til konserter, tyrefekting (både spansk og camarguesisk), og mye annet. Det er også mye annet som gjør at Nîmes er verdt et besøk. Men det er ikke for vinens skyld at jeg drar hit.
Hvis man vil ha en instruksjonsvideo om hvordan kjøre spurtopptrekk, kan man bare ta Deceuninck-Quick-Steps avslutning på gårsdagens etappe. Det er sånn det skal gjørs. Mark Cavendish sa etter målgang at han ikke behøvde å gjøre noe før på de siste 150 meterne. Nå mangler han bare en seier for å kunne tagere Eddy Merckx’ rekord med 34 etappeseire i Tour de France. Han får fire sjanser på det som er igjen av Touren — forutsatt at han kommer seg gjennom Pyreneene.
Men Mark Candish vinner ikke i dag. Mont Ventoux er en av de klassiske klatringene som ofte inngår i Tour de France. Denne gangen skal rytterne over Mont Ventoux ikke bare én, men to ganger. For en del år siden snakket jeg med Dag Otto Lauritzen om Mont Ventoux og andre bakker som gjerne sykles i Tour de France. I følge Dag Otto var Mont Ventoux ekstra hard. Ikke fordi den var brattere eller lengre enn andre bakker. Men når man kommer ut av skogen kan man se helt til toppen, og man vet at helt opp dit skal jeg. Det kan være demotiverende når man er sliten.
I andre bakker, som f.eks. Alpes d’Huez, ser man ikke toppen på samme måte. Man kan mobilisere for å komme fram til neste sving, så neste sving, osv. Og man kan, fortsatt ifølge Dag Otto, hvile litt i svingene. Man er ikke kresen når man kaller det hvile. Rhônedalen er kjent for sin til tider ganske harde vind fra nord: Mistralvinden. Møter man den på vei opp Mont Ventoux, blir den ekstra hard. Den opptrer oftest om vinteren, men den kan slå til om sommeren også. Da jeg syklet Rhônedalen for noen år siden hadde jeg den heldigvis for det meste i ryggen. Det kan være hardt nok når man skal opp til toppen for andre gang uten vind. Noen ganger har det blåst så hardt at man har droppet stigningen opp til Mont Ventoux. Jeg håper at min sykkelform en dag skal bli god nok til at jeg kan sykle opp Mont Ventoux. Men det er dessverre et godt stykke igjen før jeg kan ha noe realistisk håp om å komme opp.
Selv om de skal opp Mont Ventoux to ganger, er det ikke avslutning på toppen. Det er en ca 20 km krevende utforkjøring etter siste passering av toppen. Dette er en etappe for en rytter som er en sterk klatrer, og som også er en god nok utforkjører til å holde unna på veien ned. Jeg vil ikke bli overrasket om vi får en slags reprise på 8. etappe, hvor Tadej Pogacar sørger for å ha kontoll på sammenlagtkandidatene og lar noen i et brudd gå. Men når laget ikke har mer å kjøre med en gang på vei opp Mont Ventoux for andre gang, slår han til selv.
Etappen starter like nord for Avignon. Vi er i vinområdet Rhône, et område som i vinsammenheng har navn etter elven som renner gjennom det, akkurat som Loire. Men som jeg har nevnt før: Det er bare langs Rhônen fra omtrent Lyon til Middelhavet det produseres det som kalles Rhônevin. Det produseres også vin lenger oppe langs Rhônen, men da med andre navn. Det er vanlig å dele vinområdet Rhône inn i to hovedområder, nord og syd, eller Rhône Septrentinoal og Rhône Méridional, som franskmenn kaller det. Nord strekker seg fra Côte Rotie i nord, nær byen Vienne, til Hermitage, Crozes-Hermitage og Saint-Péray i sør. Her dominerer syrah, som antas å ha sin opprinnelse her, og den grønne viognier, som er på sitt beste (og dyreste) i Condrieu.
Men vi lar nord være nord denne gangen, og beveger oss inn i den sydlige deler av Rhône. Området går fra Montelimar til der Rhônen renner ut i havet, i alle fall nesten. Rhônen deler seg i to omtrent ved Arles, i den østlige Grand Rhône som renner ut nær Marseille, og den vestlige Petit Rhône som renner ut ved Saintes Maries de la Mer. Mellom disse ligger det store våtmarksområdet Camargue. Camargue er ikke et område som er særlig interessant når det gjelder vin, men det er et viktig område for trekkfulger og et populært område for fugletittere. Den administrative grensen mellom Provence (Provence-Alpes-Côte-d’Azur) og Languedoc (Occitanie) følger Rhönen og Petit Rhône. Men kulturen bryr seg i liten grad om slike administrative skiller, så kulturelt er vi i Provence på begge sider av elven, skjønt det meste av Provence er i øst.
Røttene av en gammel, sammenrast fjellkjede mellom Pyreneene og Alpene danner et platå under Languedoc og Camargue. Det strekker seg et stykke ut i havet hvor det er ganske grunt, til det stuper ned i store dyp. Rhônen er en av Europas store elver som frakter med seg mye løsmasse. Her hvor det blir flatere og området vider seg ut, er strømmen svakere, så her deponeres mye av det som elven tar med seg. Camargue og det meste av lavlandet i Languedoc er avsetninger fra det Rhônen og andre elver har brakt med seg og lagt igjen på platået her. Bukten over platået kalles Golf du Lion. Jeg hadde håpet at det skulle ha en spennende historie med løver. Men det er visst bare Lyon-bukta.
Den nordslige enden av det sydlige Rhône er Montelimar. Dette er det nordligste området hvor man kan dyrke den varmerkjære druen Grenache. Det kan hende at klimaendringene har gjort at den grensen er flyttet nordover, men det har jeg ikke oversikt over.
Det er et hierarki av klassifikasjoner. Den mest omfattende er Côtes du Rhône, som omfatter både det nordlige og sydlige Rhône. Jeg synes Côte du Rhône er en utmerket hverdagsvin, om det går an å bruke en slik betegnelse i Norge. Jeg har gjerne kjøpt noen flasker Guigal Côte du Rhone på Gardermoen, som i alle fall har vært et godt kjøp. Nå er det så lenge siden sist jeg var utenlands at jeg har ikke lenger noen oversikt over hva som finnes i tax-free butikken på Gardermoen.
Hos oss har Matthieu Barret Petit Ours Brun blitt en slags “husets rødvin”. Jeg innrømmer gjerne at det har en sammenheng med min svakhet for teddybjørner. På den annen side: Vi fikk en gang servert den vinen som del av vinpakken til menyen på en stjernerestaurant i Paris. Jeg tror de valgte den på grunn av vinens kvalitet, og ikke på grunn av søte bjørner på etiketten.
Et nivå over dette er Côte du Rhône Village, uten angvelse av kommunenavn. Noen områder kan også føye kommunenavnet til Côte du Rhône Village, som i Côtes du Rhône Village Laudun.. Over dette har vi viner som er egne crus. Det mest kjente er Chateau-neuf-du-Pape, nord for Avignon, mellom Avignon og Orange. Det ser ut som om etappen går akkurat utenmom, men vi kan ta en liten omvei inn hit.
Rhône er mest kjent for sine rødviner. I nord dominerer Syrah, som opprinnelig kommer herfra. Den dyrkes i mange land, og kalles gjerne Shiraz utenfor Frankrike. Det er en drue som gir fast struktur til vinen. I den sydlige delen dyrkes mye Grenache, som er den dominerende druen i Chateauneuf-du-Pape. Den gir blant annet fylde og alkohol. I Frankrike produseres det ikke så mye endrueviner på AOP-nivå. Det kreves ofte flere typer druer i vinen. Jeg synes en 100% Grenachevin kan bli litt konturløs og få et visst syltetøypreg. Men sammen med Syrah, gir den utmerkede resultater,
Selv om Rhône er mest kjent for sine rødviner, lager de også utmerkede hvitviner. Jeg har allerede nevnt Vioginer fra Condrieu. Men hvit Chateauneuf-du-Pape kan være utmerket. De lages typisk med druene Roussanne og Marsanne, som gir aromatiske viner med et visst krydder- eller urtepreg. Det sies at hvit Hermitage og hvit Chateauneuf-du-Pape enten må drikkes unge, eller ganske gamle — ikke noe midt i mellom. Det sies at det går en slags dvale når de er rundt to år gamle, hvor vinene lukker seg. Så åpner de seg og får et nytt liv når de er ca ti år gamle. Jeg har drukket for lite gammel hvit Rhônevin til å ha noen egen mening om dette.
Avslutningen må bli Ventoux. Dette var også en vin jeg drakk en del av da jeg var ung. En av mine venner var ganske flink til å finne fram til gode og rimelige viner, og dette var en av de vinene han fant fram til. Den kommer nok ikke opp mot Chateauneuf-du-Pape, verken i kvalitet eller pris.
Det ble en hard og spektakulær etappe også på søndag, med imponerende seier av Ben O’Connor, og samtidig en maktdemonstrasjon av Tadej Pogacar. Hans taktikk ser ut til å være at laget kjører så lenge de har noe å kjøre med, så overtar han selv mot slutten og sykler fra alle.
Jeg hadde ventet at Primoz Roglic og Mathieu van der Poel skulle vente til hviledagen med å stå av. Men slik ble det ikke. Geraint Thomas kan fortsatt gjøre en innsats for laget, selv om han er sjanseløs i sammendraget. The come back kid Mark Cavendish feiret at han klarte tidsgrensen nesten som om det skulle vært en seier, og takket sine “babysitters” Tim Declerqo og Michael Mørkøv for at han kom innenfor. Ikke alle spurterne klarte det. Bryan Coqcard og Arnaud Demare kom for sent, og er ute av konkurransen. Tim Merlier brøt på søndagens etappe.
Første etappe etter en hviledag er alltid interessant. Rytterne reagerer litt ulikt. Noen er fit for fight, andre trenger litt tid til å komme i gang igjen, skjønt det er nok mer merkbart etter den andre hviledagen enn etter den første. På dagens etappe skal vi ut av fjellene. Etappen går stort sett i dalen, og det er bare en katetorisert stigning (fjerdekategori). Her får spurterne som har overlevd Alpene en ny mulighet. Jeg blir ikke overrasket om Mark Cavendish tar denne også. Spurt er gjerne ungdommens disiplin. Men Mark Cavendish viser at erfaring, evne til å lese feltet og time spurten kan bety like mye som toppfart. Dessuten har han overlevd Alpene.
Nå skal vi ned fra fjellet. Skjønt rytterne er nede fra fjellet før starten går. Starten i Albertville er 316 moh. Rytterne skal over en topp på 622 moh, men ellers er hovedretningen nedover. Etappen følger i stor grad elven Isère. Det er på mange måter en etappe etter min smak hvis jeg sykler selv. Jeg har vært på noen sykkelturer i Europa, og har gjerne valgt å følge elver medstrøms. Det betyr at at det går mer ned enn opp, noe som passer meg ganske godt.
Etappen svinger inn til Chambery før rytterne skal over dagens eneste kategoriserte stigning. Jeg ville kanskje ha valgt å følge elven om Grenoble fremfor å sykle over denne toppen. Men en avstikker til Chambery kunne jeg nok ha tatt. Det bryggeriet jeg nevnte i går, Brasserie Mont Blanc, ligger her. Men ikke øl i en sådan stund.
I løpet av de årene jeg har lett etter viner langs etappene i Tour de France har jeg oppdaget en del interesseante vinområder som til da hadde vært ukjente for meg. Savoie har vært et særdeles hyggelig bekjentskap. Det er et lite og uoversiktlig område, men et område det er god grunn til å gjøre seg kjent med. Les gjerne Vinmonopolets artikkel om Savoie, og hør på episoden som Savoie i deres utmerkede podkasteserie, som det er lenker til i artikkelen.
Savoie er, eller har i alle fall vært et undervurdert vinområde. Det har fått mer oppmerksomhet de senere årene. Produksjonen er liten. Når etappen svinger innom Chambéry kan vi ta med en vin fra Cluse de Chambéry i Savoie. Cluse de Chambéry er delt inn i seks crus.
Chignin blir, i følge mitt vinatlas, regnet som vinhovedstaden i Savoie. Det er ikke kvantitet, men kvaliteten som har gitt området denne plaseringen.
Området Cru Chignin-Bergeron regnes, fortsatt i følge mitt vinatlas, som det aller beste området. Men her er produksjonen liten, bare 315 hl hvitvin pr år, som skulle bli knapt 50.000 flasker pr år. Til sammenligning produseres det ca 300 mill flasker champagne per år.
Nord for Chignin ligger Cru Saint-Jeoire-Prieuré. Det er 20 ha og det produseres 460 hl eller knapt 70.000 flasker pr år.
Litt lenger nord ligger Cru Monterminod, som er enda mindre, med en produksjon på bare 150 hl eller 22.500 flasker pr år. Også denne vinen skal være svært ettertraktet.
Litt lenger mot vest ligger to større områder, Cru Apremont og Cru Abymes, hvor det produseres henholdsvis 26.000 og 20.000 hl pr år. Om natten den 24. november 1248 var det et kraftig ras fra Mont Granier. Flere tusen mennesker ble drept i raset. Raset la et fem kilometer langt kalksteinsbelte på tvers av dalen. Apremont betyr bittert fjell, mens Abymes betyr ruin (abyss), og refererer visstnok til en landsby som ble begravd i raset. Så disse naturkatastrofene har gikk navn til området. Det gikk flere hundre år før rasområdet ble ryddet, skjønt ikke ryddet i betydningen av at det ble fjernet. På 1700-tallet begynte vinbønder å plante vinstokker her, for å hedre de ødelagte landsbyene. Her kan man si at noens død har blitt andres brød, eller snarere vin.
Den som har sansen for det sterke og søte kan nyte en av de klassiske likører: Chartreuse. Dette er så vidt jeg vet den sterkeste likøren som produseres, i alle fall om vi holder hos til likører som selges kommersielt. Grønn Chartreuse holder 55%. Den er laget med 130 ulike urter, og det er bare to munker som kjenner oppskriften. I følge produsenten er det den eneste grønne likøren med naturlig farge. Det lages også en Gul Chartreuse som holder 40%, men det er den grønne som er mest kjent.
Chartreuse har navn etter fjellet som ligger vest for dalen Izère, mellom Chambréy og Grenoble: Massif de la Chartreuse. Vil man besøke produsenten må man ta en avstikker fra dagens etappe. Man svinger nordover i Grenoble og drar til Voiron.
Valence ligger i det området langs Rhônen hvor det produseres lite vin. Byen ligger litt syd for de nordlige Rhône, og et godt stykke nord for de sydlige Rhône. Om jeg skal bedømme dette ut fra inntrykkene fra mine besøk i området, er dette et område hvor det dyrkes mer frukt enn vin, ikke minst aprikoser og fersken. Vindruer gir best resultat når de dyrkes i ganske skrinn jord. I god jord får man større kvantitet, men på bekostning av kvaliteten. Så vidt jeg vet er det dessuten mer lønnsom å dyrke f.eks. frukt enn vindruer der jorden er god.
Drar vi litt nordover fra Valence kommer vi til områdene Hermitage og Crozes-Hermitage. Krysser vi Rhônen kommer vi til Cornas og Saint-Péray. Dette er interessante vinområder. Men vi lar de vinene ligge til en gang Touren går gjennom de områdene.
Nå ser i alle fall sammenlagtlisten litt mer ut som mange av oss hadde ventet, men Tadej Pogacar på topp. Det var en imponerende opphenting i dag, og når gir han vel neppe fra seg den gule trøyen. Men at Geraint Thomas og Primoz Roglic skulle ligge på 45. og 51. plass etter åtte etapper, henholdsvis drøyt 36 og knapt 40 minutter etter lederen, det var det neppe mange som hadde ventet.
I dag møter rytterne fjell for alvor. Det er fem kategoriserte stigninger. To andrekategori, to førstekategori og en utenfor kategori. Etappen avsluttes på toppen av en førstekategori — årets første toppavslutning. Her er det fjellgeitene som kan vise seg fram.
I morgen er det hviledag. Kommentatorene har flere ganger vært inne på at en del ryttere skal delta i OL, og at det ikke passer med OL-foreberedelsene å fullføre Tour de France. For noen av disse kan det kanskje passe å stå av når det er hviledag. Syklingen i Tokyo starter 25. juli, en uke etter at Tour de France avsluttes i Paris. Det kan bli litt knapp tid for å restituere seg, lade opp, reise og tilpasse seg tidsforskjellen. Vi får se hvem som stiller til start på tirsdag.
Etappen starter 505 moh, og siden går det bare oppover. Riktignok produseres det vin i Sveits 1150 moh, men dette er normalt ikke terreng for vinproduksjon, i alle fall ikke såpass langt nord som vi er nå. Men alt håp er ikke ute. Litt vest for dagens startby finner vi Côte d’Arve.
Côte d’Arve er en sydvendt skråning som får mykje lys og mykje varme, og som gjør det mulig å dyrke vin akkurat her. Det produseres mest musserende vin, bl.a. med den lokale druen Gringet, sammen med la mondeuse blanche, la grosse roussette og le bon blanc. Det beste området er Ayze. Den musserende vinen herfra kalles ofte champagne savoyard, men det er selvfølgelig ikke en betegnelsen produsentene får lov til å bruke. I området lages også noe vanlig hvitvin. Men produksjonen er liten. Hos Vinmonopolet finner jeg tre Crémant de Savoie, som ikke har noen nærmere stedsangivelse. Produksjonen er uansett liten. Det produseres ca 1550 hl eller ca 200 000 flasker musserende Cru d’Ayze per år. Jeg antar at det meste selges lokalt, gjerne til skiturister.
Etter dette går det bare oppover, og jeg har i alle fall ikke vært i stand til å finne vinområder her.
Jeg tar med litt øl til slutt. Brasserie Mont Blanc har eksistert i 180 år. Når man brygger øl må det ikke være for varmt. Det ølet som betegnes Saisson, som i alle fall brygges av flere belgiske bryggerier, var et øl man brygget på våren mens det ennå var kjølig nok til å brygge øl, og som skulle ha holdbarhet så det kunne oppbevares til man kunne gjenoppta bryggingen på høsten. Her, ved foten av Mont Blanc, brukte man tidligere is fra fjellene for å holde bryggekjellerne kjølige.
Bryggeriet ligger i Chambery, et stykke fra dagens etappe. Som jeg var inne på til første etappe, er vannet noe av det i ølbrygging som kan gi en stedegen karakter. Vannet som ølet brygges på kommer fra fjellene.
Vi kan starte med deres La Blonde. Som navnet sier er det et blonde øl, et lyst, overgjæret øl. Det er et lett og friskt øl. Det har noe sitrussmak, og ga meg assosiasjoner til markjordbær. Første gang jeg drakk det likte jeg det veldig godt, uten at jeg har noen klare smaksminner. Etter neste møte ble jeg noe mer forbeholden. Personlig synes jeg ølet tipper litt for mye over i det søte, og det kunne hatt litt mer bitterhet.
De har videre en La Rousse. Dette er et kobberfarget øl med litt smak av karamell og frukt. Dette er et øl jeg liker.
Deres La Blanche er et lyst hveteøl. Jeg synes det er et friskt og godt bière blanche. Men jeg må samtidig innrømme at denne øltypen ikke er mitt favorittøl.
De brygger også to mer spesielle øl: La Violette og La Verte.
La Violette er i utgangspunktet en blonde, men den er smaksatt med tyttebær og fioler. Jeg må vel innrømme at denne ikke havnet blant minne favoritter. Det har fruktsmak, men ikke den friskhet man finner f.eks. hos Lindemanns lambic-øl med eple eller bringebær — som begge er gode sommerdrikker, selv om de ikke smaker så veldig mye av øl. Jeg synes også det er litt søtt.
Et ganske spesielt drikke er deres La Verte (den grønne). Det er laget med einer, uten at jeg her helt sikker på hvordan det er laget. Første gang jeg fant det i en butikkhylle, syntes jeg det virket så sært at det bare måtte smakes. Et grønt øl! Nå kan det nok diskuteres om dette er øl eller om det er noe annet. Men det spiller ikke så stor rolle. Det har ikke havnet blant mine favorittøl.
Jeg har et litt merkelig minne om Tignes, som et alpinsted — selv om jeg aldri har vært der. På en fest en gang rundt midten av 1980-tallet hadde noen laget et datasystem som skulle stå for bordplasseringen. Vi skulle oppgi egenskaper hos oss selv og hos den foretrukne borddame/kavaler. Noen pekte seg ut som drømmekvinnen og drømmemannen, som alle ønsket å ha til bords. Jeg var dessverre ikke drømmemannen. Jeg har glemt hvem som fikk drømmekvinnen, men jeg husker hvem hun var (ingen navn nevnt, vi verner privatlivets fred). Han som skulle ha henne til bords, var selvsagt strålende fornøyd. Men da vi skulle sette oss, dukket hun ikke opp. Til bordkavalerens store skuffelse. Hun kom rett fra skiferie i Tignes, og flyet fra Geneve var ganske mye forsinket. Først sent på kvelden, etter at taffelet var hevet, dukket drømmekvinnen opp på festen.
I morgen er det som nevnt hviledag, og vi kommer tilbake på tirsdag.
Jeg hadde ventet at gårsdagens etappe skulle bli en ganskje kjedelig overgangsetappe. Det ble den ikke. Jeg liker måten Matej Mohoric vant på: Gå i brudd, og så dra fra alle bruddkameratene mot slutten av etappen. Matheisu van der Poel gir ikke fra seg den gule ledertrøyen. Skal vi tro kommentatorene, er hans mål for sesongen OL, og de diskuterer når han vil stå av Toursen for å lade opp til OL. Og “alle” regner med at han vil miste trøyen på dagens etappe, hvor rytterne møter fjell for alvor. Etter tempoetappe sa Matheisu van der Poel at den gule trøyen “ga ham vinger”. Så hvem vet om han har flere ess i ermet, og henger med også i fjellene.
Når han en gang mister den gule trøyen, tror jeg ikke at han får den tilbake. Kanskje velger han å ta det rolig på en etappe, for ikke å bryte Touren mens han fortsatt har den gule trøyen. Jeg vil ikke bli overrasket om han står av på hviledagen, hvis han mister den gule trøyen i løpet av helgen.
På mange måter fremstår stillingen i rittet stadig mer uklar. Tadej Pogacar fremstår som den sterkeste rytteren av sammenlagtkandidatene, men han har et ganske svakt lag. Ineos Grenadier ser ut til å være det sterkeste laget, men mangler en rytter som står fram som en vinner.
Dagens etappe starter i Juramassivet. Jura er et interessant vinområde. Men vi er litt utefor de mer interessante delene av Jura på denne etappen. Vinen fra startområdet er Bugey. Jeg syklet gjennom dette området i 2016, og da drakk jeg selvfølgelig den lokale vinen. Men i alle fall den jeg drakk, var ikke særlig interessant. Vinmonopolet har syv viner fra Bugey. Og jeg får vel legge til at den vinen jeg drakk da jeg var der, var typisk “husets vin” på restauranter. Så det finnes sikkert mer interessante viner en det.
Jeg merket meg navnet Bellegarde sur Valserine da jeg gransket kartet over dagens etappe. Tilfeldigheten gjorde at jeg overnattet der da jeg syklet gjennom området. Planen var å overnatte i Seyssel. Men jeg stoppet i Bellegarde sur Valserine for å ringe for å bestille hotellrom, men det var ikke noe ledig. Så da kunne jeg like gjerne bli der jeg var. Jeg vil anbefale Seyssel eller Chanaz fremfor Bellegarde sur Valserine om noen skulle være i området. Og man bør ikke drøye for lenge med å bestille hotellrom. I Norge er vi bortskjemt med et av verdens beste mobilnett. Litt lenger syd for der vi er nå, opplevde jeg i 2016 en ganske lang strekning langs Rhônen hvor det ikke var noe mobildekning. Det er kanskje bedre nå. Men den gangen fikk jeg ikke en gang kontakt med telefonnettet, langt mindre internett. Jeg hadde en telefon med norsk og en med fransk abonnement, men ingen av dem hadde noen nett av noe slag. Jeg håper det er bedre nå. Jeg var ganske stresset før jeg ganske sent på kvelden kom til et sted hvor jeg fant et hotell med ledig rom. Denne sommeren har jeg så langt vært på en liten ferie på Vestlandet og Sørlandet, og har konstatert at også i Norge er det fjelloverganger hvor det i alle fall ikke er tilgang til internett via mobilnettet.
Til 6. etappe nevnte jeg at Loire-vin har navn etter elven, mens Rhône-vin bare er vin dyrket langs den nedre delen av Rhônen. Dagens etappe krysser Rhônen, men vinene herfra kalles ikke Rhône-viner.
Bugey fikk AOP-klassifikasjon i 2011. Noen av vinene fra Bugey har ofte et geografisk navn etter navnet Bugey.
Vi kan starte med de vinen som bare heter Bugey, om som kan produseres i hele området. Her produseres hvit, rosé og rødvin, samt hvit og rosé musserende og perelnde vin.
Hvitvinen skal lages med minimum 70% chardonnay. I tillegg kan man bruke druene alligoté, altesse, jacquère, mondeuse blanche og pinot gris.
Rødvin lages av gamay, mondeuse noire og pinot noir.
Rosévin skal ha til sammen minst 70% gamay og/eller pinot noir. Det står i kriteriene at gamay skal være hvit juice, hvilket må bety at det ikke skal være skallkontakt med denne druen. Det betyr at all fargen må komme fra piont noir. I tillegg kan man ha mondeuse noire, pinot gris og poulsard. Jeg kjenner ikke prosessen som benyttes ved produksjon av denne denne vinen.
Hvit musserende skal ha til sammen minst 70% av chardonnay, jacquère og molette. I tillegg kan man ha aligoté, altesse, gamay noir (hvit juice), mondeuse blanche, mondeuse noire, pinot gris, pinot noir og poulsard.
Musserende og perlende vin skal lages med annengangsgjæring på flaske, og den skal ligge minst ni måeder på gjærrestene (sur lie).
Som nevnt kan man også noen steder sette til et geografisk navn etter Bugey. Vi kan starte litt nord-vest for der de avslutter, i Bugey-Cerdon. Hvis jeg har forståt dette rett, så fører et kjølig klima og lange vintre til at gjæringen stopper, og annengangsgjæringen skjer på våren uten at vinen tappes om. Vinen skal merkes “Methode Ancestrale”. Vinmonopolet har for tiden en slik vin i sine lister, Renardat-Fache Bugey Cerdon 2019. Naturvinbølgen har gjort viner produsert på denne måten populære, de kalles gjerne pét nat, pétillant naturel. Du kan lese mer om slik vin på Vinmonopoets nettsider. Jeg har ikke smakt akkurat denne vinen. De musserende viner jeg har smakt som er produsert på denne måten, har vært lagt i Limoux eller Gaillac. Jeg synes slike viner er interessante, men jeg foretrekker champagne eller crémant om jeg skal ha fransk musserende vin.
For de andre geografiske områdene gjelder først og fremst noe strengere krav når det gjelder druer, med færre tillatte tilleggsdruer enn den vinen som bare kan kalles Bugey. Bugey-Montagnieu ligger der Rhônen gjør en sving mot nord-vest.
Så klarte Mark Cavendish det igjen, og jeg er ikke overrasket. Mathieu van der Poel beholdt den gule ledertrøyen. Heller ikke det overraskende.
Dagens etappe er den lengste etappen siden år 2000, 249,1 km lang. Første halvdel av etappen er ganske flat, men mot slutten blir det mer bakker. Rytterne skal over en andrekategori knappe 20 km før mål, og så en fjerdekategori når det gjenstår ca 9 km. Det går nedover mot slutten, men selve avslutningen ser ikke altfor vanskelig ut, basert på de kartene som er tilgjengelig. Etappen har mye til felles med de tre første etappene, dog slik at en av stigningene er høyere klassifisert. Jeg ville ikke bli overrasket om Mathieu van der Poel forsvarer den gule trøyen også på denne etappen. Det kan være en etappe hvor et brudd kan gå inn. Kanskje er det denne etappen Greg Van Avermaet skulle ha satset på, og kanksje gjør han det igjen. I dag vil et brudd neppe måtte konkurrere med spurtlagene. Lagene med sammenlagtambisjoner kan velge å ta det rolig før de møter fjellene.
Dagnes etappe starter i Loire og ender nesten, men bare nesten i Bourgogne.
De mest kjente vinene fra denne delen av Loire er Sancerre og Pouilly-Fumé, begge utmerkede viner. Dagens etappe går litt syd for disse områdene. Denne delen av Loire er mest kjent for sine hvite viner laget av Sauvignon Blanc. Både hvit Sancerre og Pouilly-Fumé er laget på denne druen, Skal man ha en typisk vin fra det sentrale Loire må det bli en slik hvitvin og det er utmerkede sommerviner. Sauvignon blanc er en av de druene det er lettest å bli kjent med, med sin aroma av stikkelsbær og solbærblader.
Men det lages som også rød- og rosévin i det sentrale Loire, mest av Pinot Noir, men også i noen grad av Gamay. Det tok litt tid før man oppdaget rød og rosé fra Sancerre. Går vi en del år tilbake har jeg opplevd at folk på Vinmonopolet insisterte på at Sancerre var hvit, da jeg ba om rød Sancerre. Andre jeg kjenner opplevde noe lignende på anerkjente restauranter i Oslo. Jeg har kjøpt disse vinene en del ganger. Rød Sancerre er en helt grei, relativt lett rødvin. Men Sancerre er kjent, om enn for sin hvitvin (ikke uten grunn). Så rød Sancerre er nok en del overpriset takket være det kjente navnet.
Det er mye “barnelærdom” om vin som i beste fall bør revurderes, kanskje forkastes. Dette gjelder f.eks. maksimen rødvin til kjøtt og hvitvin til fisk. Man kan ofte velge hvitvin til kjøtt og rødvin til fisk. Men skal man velge rødvin til fisk bør det være en relativt lett rødvin med lite tanniner. Fisk og tanniner (som det er særlig mye av i rødvin laget av Cabernet Sauvignon) går ikke godt sammen. En rød Loire, og her har jeg bare erfaring med rød Sancerre, kan fungere godt, f.eks. til kveite. Jeg vil tro at annen rød Loire kan fungere tilsvarende godt. Ellers er min hvite favoritt til kveite også fra Loire, men litt lenger syd, nemlig Pouilly-Fumé.
Etappen ender i Bourgogne, men ikke vi kommer ikke helt inn til vinområdene.
Gårsdagens tempoetappe ble langt mer spennende en jeg hadde forutsett. Tadej Pogacar har markert at han er mannen å slå i år. I fjor var han lenge under radaren. Det er han ikke i år. Mathieu van der Poel fortsetter å imponere. Han beholdt den gule trøyen, og fikk en ny løve (jeg skulle gjerne hatt en slik løve …).
Dagens etappe er en flat etappe. Giro d’Italia er flinkere til å publisere informasjon om etappene enn Tour de France. En ting er at kartene publiseres mye tidligere. Men de pleier også å ha med noe som viser detaljer om start og mål, i tillegg til at de i år også la ut sin road book. For Tour de France kan vi nå zoome inn på kartene, og det ser ut til å være et ganske rett og ukomplisert oppløp i en gate som heter Avenue de la Chatre. Når det heter avenue, tyder det på at det er en ganske bred gate. Av det som vises på etappeprofilen kan det se ut som om det går litt opp mot slutten, mer her er dataljer ikke tilgjengelig. Det kan selvsagt bli vin som kan skape utfordringer, men værmeldingen sier at det skal bli lite vind. Om det ikke skjer uhell, bør det gå mot en ganske samlet avslutning hvor spurtlagene gjør opp om seieren. Jeg tror derfor at Mathieu van der Poel vil klare å beholde den gule trøyen også etter dagens etappe. Kanskje vil vi se en slags reprise på Thomas Voeckler i 2004, da han kom inn i Tour de France med et andredivisjonslag, fikk den gule trøyen og klarte, mot alle odds, å beholde den til og med etappe nr 15. Jeg ville ikke bli overrasket om Mark Cavendish har fått blod på tann, og tar denne spurten også.
Da er det endelig tid for vin. Vi er i området Loire. Loire har navn etter elven som renner gjennom området. Loire er Frankrikes lengste elv, den er 1006 km lang. Til sammenligning er Glomma ca 620 km lang. Loire starter i de nordøstlige delene av Cevennene, som igjen er en del av Massif Central. Touren passerer ikke så veldig langt fra Loires kilde på 12. etappe, fra Saint-Paul-Troix-Château til Nîmes. Det sier seg selv at klima og jordsmonn varierer ganske mye langs en så lang elv. Rhône er også et vinområde som har navn etter en elv. Men vinområdet Rhône ligger bare langs en del av denne elven, fra Lyon og omtrent til den renner ut i Middelhavet. Det produseres vin også lenger opp langs elven, men da er vi i områder som Beuget, Savoie osv. Rhône starter oppe i De sveitsiske alper, og det dyrkes mye vin i dalen Wallis/Valais, som elven renner gjennom før den renner ut i Genevesjøen. Men nå har vi beveget oss langt bort fra Loire.
Loire er et interessant og mangfoldig vinområde som jeg dessverre ikke kjenner så godt som jeg burde gjøre. Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne Muscadet fra den ytterste delen av Loire og Sancerre og Puilly Fumé fra lenger oppe langs elven. Men den sentrale delen, som vi nå er inne i, har jeg ikke fått utforsket så godt som jeg gjerne vil. Les gjerne Vinmonopolets artikkel om Muscadet, selv om vi ikke er innom dette området i år. Jeg har noen ungdomsminner om rosévinen Cabernet d’Anjou, som var en skuffelse da jeg forsøkte den på nytt et tidligere år da Tour de France var i dette området. Halvtørr rosévin, det er ikke min favoritt i dag — men jeg drakk ganske mye halvtørr vin da jeg var ung (som begynner å bli veldig lenge siden). Jeg har også oppdaget gode dessvertviner fra Coteaux Layon. Lenger opp langs elven kjenner jeg selvsagt Sancerre og Puilly Fumé. Men de sentrale deler av Loir, hvor vi er nå, kjenner jeg ikke så godt som jeg burde gjøre.
En drue som er på sitt beste i Loire, er Chenin Blanc. Vouvray som vi skal gjennom på dagens etappa, og Savennieres litt lenger vest, er de to ledende områdene for chenin blanc. Chenin blanc er en drue som er på sitt beste i Loire og Syd-Afrika. Se gjerne denne artikkelen hos Vinmonopolet om chenin blanc. Jeg har merket meg at folkene som lager Vinmonopolets podkast ofte sier at hvis man blindsmaker en hvitvin og ikke klarer å plassere druen, kan man ofte gjette på chenin blanc. Med en viss skuffelse må jeg konstatere at Vinmonopolets ganske begrensede utvalg av viner fra Touraine stort sett er viner laget av Sauvignon blanc. Jeg skal ikke si noe galt om sauvignon blanc, den druen mange av oss særlig forbinder med hvit Sancerre. Men fra denne delen av Loire ville jeg helst ha valgt en chinin blanc. Jeg finner en vin som er 100% chenin blanc fra dette området, Garreliere Le P’tit Ch’nin 2020.
Det er visse underområder under Tourraine, blant annet Touraine Azay-le-Rideau, området rundt det kjente slottet Azay-le-Rideau.
I dag ville jeg ha valgt en hvitvin herfra, laget av cheninn blanc. Vinmonopolet har en vin herfra i sine lister, Nicolas Grosbois Touraine-Azay le rideau Blanc 2014. Det er ikke angitt hva slags druer den er laget av, men det er antageligvis 100% chenin blanc. Det ser ut til at den er utgående, og bare kan kjøpes i de utsalg som den på lager, og ingen av disse er i Osloområdet.
Loire er et område kjent for sine slott. Det er så mange av dem, at man må gjøre et kresent utvalg om man skal besøke noen slott. Amboise er en by og/eller et slott som vi passerer etter ca 27 km. Etter ca 42 km passerer vi et av de vakreste slottene i Loire: Chenonceaux. Det krysser elven Cher. Henry II Det har en lang historie med at det har blitt tatt som dekning av gjeld, i alle fall et par konger har gitt det til sine elskerinner. I dag eies slottet av Henri Menier, fra familien som eier sjokoladefabrikken Menier.
Etter de dramatiske åpningsetappene gjorde det godt med en udramatisk og på mange måter kjedelig etappe, som endte i et tradisjonelt spurtoppgjør. Man får alltid medlidenhet med en som heroisk har liggeet foran, og som så blir tatt igjen nå det gjenstår et par hundre meter, som Brent Van Moer gjorde i går. Å bli kåret som den mest offensive rytteren er en trøstegevinst. For virkelig å markere at dette var en “gammeldags” spurtetappe, slo veteranen Mark Cavendish til med en spurtseier. Jeg like å se at Cav er tilbake.
Dagens etappe er en idividuelle tempoetappe på 27 km. Etappen er ganske flat. På tempoetapper blir det gjerne tidsdifferanser som får betydning i sammendraget. Giro d’Italia ble avsluttet med en ganske flat tempoetappe på ca 30 km, og det skilte da 1.38 fra vinner til 20. plass. De som har sammenlagtambisjoner må satse her, i tillegg til tempospesialister som vil ha en etappeseier. For andre er dette en gjennomkjøring. Den skaderammede Chris Froome har flere ganger sagt at det var et spørsmål om å komme gjennom de fire første etappene, og så kunne tempetappen være en restitusjonsetappe. Det er nok flere enn Chris Froome som kan trenge litt rolig restitusjon. Amund Grøndal Jansen ser det vel på samme måten. Men folk som Primoz Roglic og Geraint Thomas har ikke noe valg. De må satse for ikke å tape mer tid.
Grenser er uklare. Vi er nå i departementet Mayenn i regionen Pays-de-Loire, så administrativt er vi ikke lenger i Bretagne. Men kulturelt er vi kanskje i Bretagne, selv om det er en viss rivalisering mellom kyst-Bretagne og skogs-Bretagne. Jeg regner dette som er den siste etappen i Bretagne. Jeg starter med det siste “historiske” ølet fra Lancelot. Jeg setter “historiske” i anføselstegn. For ølene er i seg selv ikke historiske, med de er laget for å hedre personer eller hendelser i den bretonske historien.
De røde luene var et bretonsk opprør i 1675 mot en skatt, en stempelavgift (egentlig en skatt på en type papir som det var påbudt å bruke til mange rettslige dokumenter) som ble innført uten at den var vedtatt av det bretonske parlamentet. Som det ofte var, var det en ekstraskatt som kongen, denne gangen Louis (Ludvik) XIV skrev ut for å finansiere en av sine mange kriger. Dette skulle bidra til å finansiere en krig mot Nederland.
Ølet Bonnets Rouges er, det er fristende å si selvfølgelig, et rødt øl. Den røde luen har blitt et frihetssymbol. I 2013 kom et annet opprør mot en skatt, og igjen var man iført røde luer og kalte seg Bonnets Rouges. Det var et opprør mot en veiskatt, bompenger som ble innført for lastebiler, som en miljøskatt. Mange bomstasjoner, med måleutstyr, ble ødelagt — franske demonstranter pleier ikke å nøye seg med slagord.
Etter omtrent et år, ble denne avgiften trukket tilbake. Ødeleggelsen av bomstasjoner påførte staten stor utgifter, og førte til at inntektene sank. Regningen ender uansett hos innbyggerne, slik den alltid gjør.
Før vi forlater Bretagne, kan vi ta med noen andre typer drikke som produseres i Bretagne. Cider er gjæret eplesaft. Jeg har heller ikke funnet bretonsk cider i Norge, så jeg henter fram en beskrivelse fra et tidligere år da Touren var i Bretagne. Cider lages som søt (Cidre Doux), halvtørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er relativt alkoholsvak, i området 3–5%. Jeg kjøpte inn en del bretonsk cider (og øl) hos den bretonske butikken Chemins-de-Bretagne i Paris, en butikk som dessverre ikke finnes lenger. Jeg holdt meg til deres anbefalinger.
Min første cider var en Blanc de Pommes fra Vallée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eplesort. Den er fruktig og lett syrlig og har 4% alkohol. Produsenten anbefaler denne til Kir Bretonne. I Bretagne serverer man også Kir Breton, som er kir laget med cider i stedet for hvitvin, altså Crême de cassis og cider.
Min neste cider var en Fermier Cidre de Bretagne, laget av Bertrand Abraham. Når noe er merket fermier betyr at det er laget på gården. Dette er en liten produsent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside.
Den tredje ciderrn jeg kjøpt inn for denne anledningen var Cidre de Fouesnantfra Manoir de Kinkiz. Dette er den mest tradisjonelle av de tre, og damen hos Chemins-de-Bretagne advarte om at ikke alle liker den. Derfor måtte jeg selvfølgelig ha en flaske. Den mest maleriske beskrivelsen av denne fant jeg på ratebeer.com (jeg har ikke bladd meg tilbake til den beskrivelsen):
“Aroma of old 1950’s linoleum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flannel shirt, the duck in the oven, the fresh vegetables. Taste is very earthy — fermented apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an exceptional cider, way outside the norm, but fascinating to taste. There’s something new in every sip.”
Det lages også cider av pære, skjønt produsenten Vallée de la Seiche (som også produserer dette), skriver på sine nettsider at det er et misbruk av språket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fortsatt i følge produsenten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tidligere har smakt av pærecider, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mangler den syrlighet og dermed den friskhet som vi finner i epler.
I Bretagne har man også sin variant av mjød, som de kaller chouchen. Det er honning og vann, som er gjæret.
I Bretagne gjør man også som sine keltiske brødre litt lenger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Miraculix hemmelige styrkedråper som gjør gallerne uovervinnelige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destillasjonsapparat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.
Det er tre whisky-destillerier i Bretagne (av i alt syv i Frankrike). Det er Des Menhirs, Glann Ar Mor og Warenham. Når jeg sjekker nå, finner jeg bare opplysninger om den siste. Om fransk whisky var en ukjent verden for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bretonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky generelt på www.frenchwhisky.com.
Jeg kjøpte en flaske Eddu Silver fra Des Menhirs hos Chemins de Bretagne i Paris. (Dem butikken, som i noen år var min viktigste forsyningskilde av bretonske produkter, finnes dessverre ikke lenger.) I følge damen i butikken var det denne som er referansen når det gjelder bretonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bokhvete, som heter eddu på bretonsk, derav navnet.
Ved første smaking ble jeg ikke spesielt begeistret for denne whiskyen. Jeg har gjennom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk maltwhisky, litt irsk whiskey og noe japansk maltwhisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og særlig den skotske kan ofte ha en utpreget røyksmak etter at malten har blitt tørket med varme fra torv. Den bretonske whiskyen er mer fruktig og har ingen røyksmak, i alle fall har ikke Eddu det. Den smaker i alle fall ganske forskjellig fra skotsk maltwhisky.
Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs smaking, noen dager etter den første, hadde jeg ikke lenger forventning om å få noe som minnet om skotsk maltwhisky. Da jeg smakte Eddu uten forutinntatte referanser, ble den et interessant og hyggelig bekjentskap. Men jeg tror nok at jeg også i fremtiden vil velge en skotsk maltwhisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky. Det meste av dette er klippet inn fra en gang Tour de France tidligere var i Bretagne. Når sant skal sies: Jeg har ikke drukket noe mer av den franske whiskyen siden den gang.
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
.jpg){kind=link}