Det er 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. Alle franske syklister drømmer om å vinne en etappe i Tour de France på denne dagen.

I går viste Tadej Pogacar styrke og Jonas Vingegaard svakhet. Som ventet rykket Jonas Abrahamsen nedover i klatrekonkurransen. Nå blir det Jonas Vingegaard som kommer til å sykle i klatrekonkurransen.

I dag er det mer fjell. Etappen er 197,7 km lang. Etter fire første kategori stigninger, avsluttes den på Plateu de Beille, som er utenforkategori. Jeg har vanskelig for å se hvilken fransk rytter som skal kunne klare å vinne denne etappen. Jeg tror at dette blir en kamp mellom sammenlagtkandidatene. Jeg regner med at dette også blir en konkurranse mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.

Det er siste etappe før den andre hviledagen, og her vil nok noen angripe og noen forsvare sine posisjoner.

Det ble en ganske underholdende etappe i går også. Jonas Abrahamsen synes nærmest ustoppelig når det gjelder viljen og evnen til å gå i brudd. Men Jasper Philipsen var raskest på slutten. Tross innsatsen, så fikk ikke Jonas Abrahamsen med seg noen klatrepoeng.

Dagens etappe er en 151,9 km lang fjelletappe med toppavslutning. Rytterne skal over Tourmalet, før de skal over en andre kategori, og så avsluttes det hele på Soulan Pla d’Adet, som er utenfor kategori.

Dette blir nok siste dagen vi ser Jonas Abrahamsen i klatretrøyen. Det er mange klatrepoeng å hente på dagens etappe. Jeg regner med at Jonas Vingegaard vil gå forbi Jonas Abrahamsen, slik at det enten blir han eller Tadej Pogacar som vil ha klatretrøyen på den neste etappen, avhengig av hvem som kommer til å lede og sykle i gult etter dagens etappe. Det er i grunnen like greit. Jeg har alltid syntes at det ser litt dumt ut når den som har klatretrøyen ikke klarer å henge med når man virkelig begynner å klatre.

Det ble en ganske spennende etappe i går også. Jonas Abrahamsen er ustoppelig. Først lå han lenge i brudd og tok alle de tre klatrepoengene, og likevel var han med og strakk ut feltet før spurten. Nå er Abra à poeng med Tadej Pogacar i klatrekonkurransen, men Pogacar er foran fordi han har poeng på høyere klassifiserte stigninger. Biniam Girmay to sin tredje etappeseier, og det ble nok en nesten til Alexander Kristoff, skjønt han endte på 4. plass etter at Mark Cavendish og Arnaud Démare ble diskvalifisert fra etappen etter uryddig sykling i spurten. Det ble brutalt for Primoz Roglic. Kommentorene sier at han selv og laget ikke plasserer seg noe godt, og at de er dermed er utsatt for velt. Jeg kan ikke nok om sykkel til å ha noen egen mening om akkurat det.

Dagens etappe er 165,3 km lang og flat. Den er litt småkupert. I morgen møter rytterne fjell for alvor, så da kan det tenkes at en del lag velger å spare litt krefter, slik at et brudd får gå inn. I dag er det mulig å få to klatrepoeng, men de er i siste delen av etappen. Jonas Abrahamsen må være i brudd for å få et av dem og går forbi Pogacar. Men han klarer uansett ikke å beholde den etter morgendagens etappe.

Så ble det som ventet i går: En ganske kjedelig etappe som endte i en spurt. Jasper Philipsen var raskest, og klarte å bryte rekken av andreplasser, slik at han ikke endte som en evig toer. Det ble nok en gang bare nesten for UnoX.

Dagens etappe betegnes som en fjelletappe, og er 211 km lang. Det er ikke en etappe som byr på de aller hardeste klatringene. Det er fem katgoriserte og en del utkategoriserte stigninger. Den hardeste stigningen er første kategori. Det er mulig å hente 25 klatrepoeng på dagens etappe. Jonas Abrahamsen leder med 13 poeng foran Pogacar, og det er 25 poeng ned til Ion Izagirre på 9. plass. Det kan hende at noen vil melde seg på i konkurransen om klatretrøyen og angripe på denne etappen.

Men det er definitivt ikke en etappe for spurterne. Et brudd kan gå inn. Kanskje kan Jonas Abrahamsen mobilisere slik at han forsvarer klatretrøyen, eller kanskje til og med styrke sin posisjon i den konkurransen. Man vet aldri hva han kan finne på. Vi har sett at ryttere har fått uante krefter når de har skullet forsvare en trøye, og Jonas Abrahamsen har mange gang vist at han har uante krefter. Jeg vil anta at de som kjemper om sammenlagtseieren venter med å angripe hverandre til de kommer inn i Pyreneene.

Grusstrekninger gir spennende sykkelritt. Søndagens etappe var spennende omtrent fra start til slutt. Dette vil vi se mer av. Til slutt ble det fransk seier ved Anthony Turgis. Dette er et år hvor franskmenn endelig kan være fornøyd. Jeg kan ikke la være å tenke tilbake til 2011, da Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen herjet, med to etappeseiere hver. Da regnet sportsavisen L’Equipe på hvor mange etappeseiere Frankrike burde ha hatt (jeg husker ikke resultatet) om hver fransk deltaker hadde vunnet like mange etapper som de to norske deltakerne. Det har vært mye nesten for Frankrike, men i år har de så langt tre etappeseiere. Ironisk nok fikk de to av dem i Italia. En liten enda mer avsporende parentes om 2011 og L’Equipe. De skrev da at Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen dessverre ikke kunne snakke sammen, fordi Edvald Boasson Hagen snakket lulesamisk.

Jeg får medlidenhet med en rytter som Jasper Steuyven, som ble kjørt inn helt på slutten. Det var solid kjøring fra Rasmus Tiller og Jonas Abrahamsen. Etter at Jonas Abrahamsen ikke klarte å ta noen av klatrepoengene, regnet jeg med at han skulle ta det rolig. Men det strider visst mot hans instinkter. Uten at det betyr noe som helst, var det likevel litt moro at Rasmus Tiller, Jonas Abrahamsen og Johannes Kulset alle kom foran storfavorittene Tadej Pogacar, Remco Evenepoel og Jonas Vingegaard. Jeg har ikke sjekket hele topp-20 listen. Men i toppen ble det ingen endringer. Men jeg fikk med meg at Simon Yates falt ut av topp-20. Det er også staus quo når det gjelder klatretrøyen, mens Biniam Girmay styrket sitt grep om peongtrøyen.

I denne omtalen av hva som skjedde i Frankrike sist søndag, må jeg også ta med at jeg er lettet over at ytre høyre ikke fikk den oppslutningen vi kunne ha fryktet i valget. Det er nok en vanskelig politisk situasjon. Jeg antar at at mange mer stemte mot Nasjonal samling, enn for venstrealliansen. Men det skal jeg ikke diskutere her.

I dag får rytterne en myk start etter hviledagen. Dette blir en transportetappe, både sykkel- og vinmessig. Dagens etappe er 187,3 km lang og flat. Det er ikke en eneste kategorisert stigning, selv om det går litt opp og ned. Vi får neppe se noe solobrudd fra Jonas Abrahamsen på denne etappen, skjønt det ser ut til å være vanskelig å holde ham tilbake. For han bør dette være en restitusjonsetappe. Jeg vil tro at det vil være en etappe hvor det går et brudd som ikke får et altfor stort forsprang, og som så kjøres inn før det blir et spurtoppgjør. Men som alltid på flate etapper, så kan vind komme til å spille en rolle. Det er en liten ikke-kategorisert stigning omtrent en mil før mål, og det kan tenkes at noen temposterke ryttere vil forsøke å rykke her, i et forsøk på å få et forsprang på spurterne før mål. Men det kan også bli en kjedelig etappe hvor det ikke skjer noe før på de siste milene før mål.

Jonas Abrahamsen synes ustoppelig, og sikret seg alle klartepoengene i går. Og Biniam Girmay tok sin andre etappeseier og sikret grepet om poengtrøyen. Noen har uttrykt bekymring for at Jonas Abrahamsen har brukt for mye krefter, krefter som han kan trenge i dag.

Gårsdagens tragiske hendelse var at André Drege (Team Coop-Repsol) døde under en kræsj i Østerrike rundt. Det er slikt som gjør det vanskelig å glede seg over gode prestasjoner i Tour de France. Sykkel er en risikosport.

Dagens etappe er en kupert, 199 km lang etappe. Det er fire kategoriserte stigninger, alle fjerde kategori, og en lang rekke ukategoriserte stigninger. Etappen har 14 grusstrekninger. Avslutningen er flat. Det er den siste etappen før den første hviledagen. Dette, sammen med etappens profil kan tilsi at det kan bli en bruddetappe. Men kanskje vil feltet samle seg før mål, slik at det blir et spurtoppgjør. Grusstrekningene vil kunne gjøre dette urfoutsigbart. Jeg vet ikke hvilke av rytterne som er best på grus. Men noen har bakgrunn fra terrengsykling og cyclocross, og de bør beherske dette.

Individuelle tempoetapper er ikke veldig underholdende. Når den kommer som en etappe i en Grand Tour blir det lite interessant før mot slutten, når de som leder i sammendraget kommer. Da jeg vokste opp var skøyteløp en av de mest populære idrettene blant publikum. Skøyteløperne var de store heltene. Skøyteløp er en kamp mot klokken. På fransk heter temporitt “contre la montre”, som betyr mot klokken. Skøyteløp fungerte utmerket på radio hvis man har gode kommentatorer. Men det skjer lite, så det blir ganske kjedelig på TV. Jeg har ikke hørt på radiosendingene fra Tour de France, så hvordan tempoetapper fungerer der, vet jeg ikke. Men det var spennende da de fire store syklet. Primoz Roglic gikk forbi Juan Ayuso i sammendraget. Det blir neppe store endringer der før Touren kommer inn i Pyreneene.

Dagens etappe er 183,4 km lang. Den er småkupert, med fem kategoriserte og mange ukategoriserte stigninger. Men de kategoriserte er tredje og fjerde kategori. For meg ser dette ut som en typisk bruddetappe. Når vi har kommet så langt som til åttende etappe, kan kanskje et brudd få gå inn.

Det er mulig å få maksimalt syv klatrepoeng på dagens etappe. Jonas Abrahamsen har nå seks poengs ledelse på Tadej Pogacar. Jeg tviler på at Tadej Pogacar er interessert i å spurte for å plukke poeng på slike stigninger. Valentin Madouas ligger på tredjeplass, ti poeng bak Jonas Abrahamsen. Han kan plukke noen poeng om harn er interessert. Men han klarer neppe å sikre seg klatretrøyen, heller ikke for en enkelt etappe. Og da spørs det om han og laget vil bruke krefter på det. Så det mest sannsynlige er at Jonas Abrahamsen trygger sin ledelse i konkurransen om klatretrøyen. Men når de virkelig møter fjell i Pyreneene, må nok Jonas Abrahamsen overlate trøyen til en mer typisk klatrer.

Jeg velger i dag å kommentere to saker som fikk litt medieoppmerksomhet i går. En om sykkelrittet og en om drikke. NRKs sportskommentatorer er lei av kjedelige etapper. Ja, lange og flate etapper som ender i en spurt er stort sett kjedelige, omtrent like kjedelige som 50 km langrenn med fellesstart og en 0-0 kamp i fotball. Tempoetapper er heller ikke veldig spektakulære.

På en flat etappe vet vi at det som skjer, sannsynligvis skjer mot slutten, i alle fall så lenge det ikke er sidevind som lager splitt i feltet. Og det kan selvfølgelig være velt. En sportskommentator har som jobb å se det hele, og skal gjerne finne på noe å si gjennom hele etappen. I podkasten “The Geraint Thomas Cycling Club” sa Luke Rowe at de som virkelig fortjente honnør under 3. etappe var kommentatorene, som måtte kommentere en så lang etappe hvor det nesten ikke skjedde noen ting. Det slipper vi andre. Vi kan velge å se når de har syklet noen timer.

Helt flate etapper i et endagsritt ville vært veldig kjedelig. Men i et tre ukers etapperitt må det være variasjon mellom etappene. Dette dels for at rittet ikke skal bli enda hardere enn det allerede er, dels for at ulike typer syklister skal ha sjans til å vinne etapper. Selv har jeg aldri syklet lenger enn et sted mellom 160 og 170 km i løpet av en dag, og jeg var på ingen måte klar for en spurt da jeg endelig kom fram. For de som, i motsetning til meg, er topptrente regner jeg med at det er forskjell mellom å spurte etter å ha syklet 150 og 230 km, slik at de vil gi muligheter til lite ulike typer syklister. Som TV-publikum trenger vi ikke se på alt.

Det foregår et fotball-EM, som jeg ikke er veldig opptatt av. Både i en Grand Tour på sykkel og i et fotballmesterskap vil og må det være en del kynisme. Man konkurrerer for å vinne, ikke for å underholde. I et ritt som Tour de France er det mange konkurranser i konkurransen, slik at ulike lag og ulike ryttere gir oss underholdning på ulike tidspunkter — om enn ikke hele tiden.

Da ble det Dylan Groenewegen som var raskest i spurten denne gangen. Det så ut som UnoX startet litt for tidlig, og de holdt ikke helt inn. Alexander Kristoff sa at han ikke hadde gode nok ben i går. I de ulike sammenlagtkonkurransene skjedde det ingen endringer av betydning.

Jasper Philipsen ble deplassert på grunn av en ureglementert spurt hvor han svingte inne foran Wout van Aert, og den virker grei nok. Mark Cavendish fikk tidsstraff på 40 sekunder, uten at jeg helt har fått tak i hvorfor. Det er mulig han har hengt på en bil. Uansett bryr han seg vel ikke så mye om det. Han sykler for etappeseiere, ikke for sammenlagttid.

I dag er det en 25,3 km lang, temmelig flat tempoetappe. For syklister med sammenlagtambisjoner er tempoetappene etapper hvor de kan vinne, eventuelt tape tid, så for dem er disse etappene viktige. Det skiller 3 min og 21 sekunder mellom første og tiende mann, så her kan det bli endringer etter dagens etappe. Tadej Pogacar, Remco Evenepoel og Jonas Vingegaard er alle gode temposyklister, så jeg tror det først og fremst blir en kamp mellom disse tre.

Det er noen tempospesialister som satser på etappeseier, i tillegg til de som går for sammenlagtplassering. Men jeg klarer ikke å peke ut hvem dette skulle være. For de andre blir det nesten som en slags hviledag. På tempoetappene må alle klare seg selv. Hjelperytterne har ingen å hjelpe på slike etapper, og de fleste har ikke ambisjoner på egne vegne. For dem handler det om å komme gjennom med en viss stil, innenfor tidsgrensen.