Søndag vedtok regjerningen tvungen lønnsnemnd overfor Akademikerne. Tirsdag var det Unio som fikk merke dette lønnspolitiske overgrepet fra regjeringen. Gjennom skiftende regjeringers misbruk av tvungen lønnsnemnd er streikeretten så svekket i Norge at den knapt eksisterer. Dette undergraver hele forhandlnigssystemet.
I de nevnte tilfellene er det gode gruner for å hevde at Akademikerne og Unio ba om tvungen lønnsnemnd. Akademikerne ved å ta ut ansatte hos Nasjonal SikkerhetsMyndighet (NSM) i streik, og Unio ved å ta ut meteorologene og politiet. Organisasjonene kommer selvfølgelig med sine rituelle klager over at regjeringen vedtar lønnsnemnd, men jeg tror at det var dette de egentlig ønsket — selv om de aldri vil innrømme det.
Denne gangen kan Akademikerne og Unio ha et lite håp om å komme bedre ut av det hele ved lønnsnemnt, enn ved å forhandle med Staten, LO og YS som motparter. Man kan ikke forutsi hva Rikslønnsnemnda vil komme til. Men den har en tradisjon for å være ganske konservativ og forsiktig. De som streiker får ofte det samme som de som ikke har streiket, fikk. I dette tilfellet er det selve avtalemodellen som er hovedstridsspørsmålet. Spørsmålet er da om RIkslønnsnemnda vil videreføre den eksisterende modellen, som Akadmikerne og Unio ønsker, eller om de vil endre modellen. Unio har ikke tillit til dagens rikslønnsnemnd, da LO, som i denne sammenhengen må regnes som en motpart, sitter i nemnda. Det går jeg ikke nærmere inn på.
De som håper på få et løft for sin gruppe, som sykepleiere og lærere har håpet på når de har streiket, har lite å hente hos Rikslønnsnemnda. Realiteten er at man generelt har lite å hente i vanlige lønnsoppgjør, da regjeringen pleier å avbryte en streik ved tvungen lønnsnemnd. I 2022 ble lærerstreiken avsluttet med tvungen lønnsnemnd, for streiken hadde så alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Terskelen “liv og helse” har blitt høvlet kraftig ned nå regjeringen griper inn med tvungen lønnsnemnd. Som vanlig oppnådde lærerne ingen ting, annet enn oppmerksomhet. Som kanskje kan gi resultater på sikt. Regjeringen ville nok fått problemer med å argumentere for at det går ut over liv og helse om folk ikke får gjennomført sin planlagte ferietur som planlagt, for å ha kunnet gripe inn i en eventuell streik hos Norwegian.
I privat sektor, også i de såkalte “frontfagene” er det en betydelig lokal lønnsgliding, som ofte gjør at tilleggene i praksis blir betydelig høyere enn det som er fremforhandlet i lønnsoppgjørene. Det ventes nå en bonanza i verftsindustrien, og Norske verft forventar å ta del i forsvarsløftet, i tillegg til at svak kronekurs gjør norske verft mer konkurransedyktig. Det pleier gjerne å bety høyere lønn i denne sektoren. I privat sektor har man, i motsetning til det offentlige, gjerne innsett at man må betale konkurransedyktig lønn for å få de fagfolkene man trenger. Det var vel det som også var avgjørende for resultatet av lønnsoppgjøret i Norrwegian. Samtidig betaler privat sektor heller ikke mer enn man må for å få ansatte til jobber hvor kompetansekravene er lavere, slik at de virkelig lavtlønte stort sett er i privat sektor.
Jeg har aldri deltatt i disse lønnsforhandlingene. Så det jeg skriver blir litt spekulative kommentarer fra en utenforstående observatør. Men når man velger å gå i konflikt, da bør man også ha en strategi for hvordan man skal komme ut av den konflikten. Det gjelder for begge parter. I Norge trenger man ikke lenger det. Man kan satse på at det ikke vil gå veldig lang tid før regjeringen griper inn og foreslår tvungen lønnsnemnd. Jeg vil også tro at dette påvirker forhandlingene og viljen til å komme fram til en løsning. Når man vet at en konflikt kommer til å bli kortvarig før regjeringen griper inn og stopper den, da blir fallhøyden mindre om partene ikke klarer å komme fram til en avtale.
Både partene i arbeidslivet og politkerne gjentar til det kjedsommelige at lønnsforhandlingene håndteres av partene, og at politikerne ikke skal blande seg inn. Men vi har lenge hatt det såkalte “trepartsamarbeidet”, hvor regjeringen ofte har blitt en slags part i lønnsforhandlingene. Når det gjelder forhandlingene i staten, er det åpenbart at regjeringen er part. Det er også ganske åpenbart at hvis man vil løfte noen av de grupper som har blitt hengende etter i lønnsutviklingene, så skjer ikke dette gjennom de vanlige lønnsforhandlinger.
Da jeg var ferdig å studere, for drøyt 40 år siden, var det vanlig at de som begynte i det offenlige begynte som førstesekretær eller kanskje konsulent. Nå begynner man i alle fall som konsulent, og det tar ikke lang tide før man rykker opp til førstekonsulent. Siden den gang har man funnet på stillingskategoriene rådgiver og seniorrådgiver. Jeg tror det var Justisdepartementets lovavdeling som var først ute med sine lovrådgivere. Hvis man skulle beholde dyktige jurister, måtte man gjøre noe for å få opp lønnen. Før dette kunne man ikke gi brukbar lønn til høyt kvalifiserte saksbehandlere. Men måtte gjøre dem til sjefer, i alle fall formelt. Om jeg husker rett, hadde Lovavdelingen ca 1,7 sjef per saksbehandler før de fikk lovrådgiverstilllingene. Man løftet ikke nødvendigvis lønnen innenfor den enkelte stillingskategori, men innførte nye stillinger som var bedre betalt.
Skal man ha den nødvendige kompetanse til å foreta ordentlige skattekontroller, må man betale de som skal gjøre den jobben. Høyt utdannede personer sammenilgner seg ikke med “lavtlønte”, som det knapt finnes noen av i staten. Man ser på hvilke andre muligheter man har selv. Det er mye som gjør det interessant å arbeide i det offentlige. Man kommer nær viktige beslutningsprosesser, og man kan få en følelse av å gjøre noe viktig. Jeg kjenner flere som har hoppet av fra en karriere som forretningsadvokat, fordi de ikke synes det er meningsfullt å arbeide for å gjøre rike folk enda rikere. Hvis jobben ikke oppleves som meningsfull, hjelper det ikke alltid med god betaling. Men det er grenser for hvor stor avstanden kan bli.
En gang var en god pensjonsordning et fortrinn ved jobber i det offentlige. Pensjonsordningen er ikke hva den en gang var, så det er også svekket for de som i dag skal søke jobber.
Innenfor noen sektorer har det ikke vært enkelt å finne på nye stillinger for å legge til noen trinn på karrierestigene. Det er ikke helt lett å se for seg hvordan man skal lage slike karrierestiger for lærere og sykepleiere, slik at det er bedre betalte opprykkstillinger. Men jeg må innrømme at det er sektorer jeg ikke kjernner særlig godt. I akademia har vi det samme problemet. Det er ikke lett å lage en karrierestige som går videre fra professor. Akademia har sakket akterut, ikke bare i forhold til det private, men også i forhold til andre stillinger i det offenlige. Det bør etter min mening ikke være et karrieremessig steg oppover for en jusprofessor å bli tingrettsdommer eller lagdommer. Men lar man lønn være målestokken, er det et avansement i dag.
Ved Det juridiske fakultet har vi lenge sett at akademia ikke lenger er så interessant som det en gang var for de beste kandidatene. Når har et internasjonalt utvalgt pekt på at naturfagene er i krise, om ikke hjerneflukten stanses.
Problemet er ikke først og fremst at folk slutter, skjønt de gjør det også. Problemet er de ikke begynner. Vi vet at leger og IT-folk forsvinner ut. Og det er sikkert fler. Det er ikke i seg selv noen krise at mange dyktige folk arbeider andre steder enn i akademia. Vi utdanner tross alt folk som skal gjøre nytte for seg ute i samfunnet, ikke først og fremst for å supplere oss selv. Men det er ved universitetene vi utdanner de unge talentene til å bli fremtidens høyt utdannede fagfolk. Hvis ikke vi beholder i alle fall en stor del av de beste, da lover ikke det godt for de som i fremtiden skal utdannes ved våre universiteter.
