Det var nok tross alt bra at jeg ikke syklet lenger i går. Jeg våknet en gang sist natt med krampe i begge leggene. Det var nok kroppen som ga beskjed om at det var nok. Da den hadde sluppet taket, sov jeg lenger enn jeg har pleid å gjøre. Jeg skulle jo ikke så langt, “bare” ca 85 km. Jeg merker at jeg har blitt litt sprø her, når jeg tenker på 85 km som en kort dagsetappe.
Da jeg våknet, følte jeg meg ikke sulten. Det var et dårlig tegn. Jeg hadde ikke matlyst til frokost. Det var også et dårlig tegn. Også dette var vel et varsel fra kroppen om at det fikk holde. Det er ikke lurt å starte på tom mage, selv om etappen ikke er av de lengste. Så jeg spiste frokost, men det ble ikke mer enn halvparten av det jeg pleier å spise. Det ble en treg start, og formen var ikke god. Jeg følte meg kvartkvalm, om man kan si det slik.
Jeg lekte med tanken på om jeg skulle prøve å sykle helt “hjem” i dag. Det ville vært langt, lenger enn jeg noen gang har syklet i løpet av en dag. 193 km, sa Google. Men Google planla kanksje for mer effektiv sykling enn på turveier. Stort sett har tilretteleggingen vært utmerket. ViaRhona er åpenbart mer designet for folk som tar en kortere tur, f.eks. med famillien, og ikke for slike som meg som har ambisjoner om å sykle hele ruten. Det er ikke noe galt i det. Men det betyr at det ar lagt inn ganske mange omveier for at man skal kunne sykle på hyggelige veier. Det er ikke noe galt i det heller. Men jeg blir til tider litt frustrert etter å ha syklet en sløyfe, og å oppdage at jeg er tilbake nesten der jeg startet,
I fjor syklet jeg blant annet fra Bremen til Hamburg. Jeg syklet etter en rute laget med Strava, og ikke langs predefinerte sykkelruter. Jeg husker godt at i et kryss sa skiltet at det var 144 km til Hamburg, mens det etter min Stravagenererte rute var 114 km til Hamburg. Kanskje er det noe slikt jeg har blitt utsatt for her også, lange og lite effektive ruter. Det er ikke noe galt i det heller, når opplegget faktisk har vært å sykle ViaRhona.
Det skjer et eller annet når man begynner å nærme seg målet. I alle fall gjør det det med meg. Skjønt å si at jeg nærmer meg, er nok å overdrive. Lyon – La Grande Motte, det er et sted mellom 320 og 350 km, og alt for langt å sykle på en dag — i alle fall for slike som meg. Klassikeren Milan SanRemo er ca 290 km, så de som driver med slikt kunne nok lett ha klart distansen. Slike etapper var heller ikke helt uvanlig i tidlige utgaver av Tour de France. Men jeg driver ikke med slik.
Likevel. Tanken om å komme fram begynner å skyve til side en del andre tanker. Men jeg endte alstå i Valence, og dagens etappe ble på 129,3 km. Jeg synes ikke det er så verst det heller.
Etter frokost staret jeg med en tur til et vaskeri som hotellverten hadde fortalt meg om. Jeg samlet al skittentøy i en bag, og vasket det på vaskeriet. Og jeg pakket alt det nyvaskede, men våte tøyet ned igjen i bagen, og satset på at det vil tørke på det neste overnattingsstedet. Det var godt å vite at jeg nå har rent tøy, om enn ganske krøllete skjorter til resten av turen. Det er tross alt bedre med skorter som er rene og krøllete enn skorter som er skitne og krøllete. Men det gjorde at jeg ikke kom av sted før en gang mellom 10.00 og 10.30.
Mine venner fra i går, de som fikset hotellrom, passerte meg mens jeg lette etter en geocache (som jeg ikke fant). Når man sykler med tilhenger med to barn, går det ikke så veldig fort. Så jeg tok dem ganske raskt igjen, og vi syklet sammen et stykke. Men jeg hadde nok ambisjoner om å komme litt lenger enn dem, så jeg gled ettehvert i fra dem.
<!– wp:more –>
<!–more–>
<!– /wp:more –>
En av mine GPSer gikk i koma av strømmangel. Jeg svingte av fra sykkelveien, som stort sett gikk for seg selv i god avstand fra trafikk og bebyggelse, og inn til Villebois. Da jeg kom inn dit, kom jeg til å tenke på at mye er lunsjstengt. Det er litt mindre vanlig med lunsjstengt på lørdager. Jeg konstaterte at klokken var 12.15, og altså risiko for at en del butikker var lunsjsteng. Jeg så at et apotek var åpent. Apotek har så mye rart i dag, så hvorfor ikke batterier?
Jeg satte sykkelen på utsiden, men slik at jeg hele tiden kunne se, den. “Ta mes sykkelen inn”, var det første kommentaren fra apotekinnehaveren. Det var så mange tyver, så man burde ikke sette sykkelen fra seg ute. Jeg var ikke uenig i det. Det var første gang jeg har hørt en butikkinnehaver som insisterte på at jeg skulle ta med sykkelen inn i butikken.
Jeg spurte om de hadde batterier. Nei, det hadde de ikke, sa apotekinnehaveren. Men jeg skal se hva jeg kan få til! Han stakk inn på et bakrom, og kom med to AA-batterier, akkurat det jeg trengte, Han hadde vel hentet to fra det lille lageret han hadde til eget bruk. Hvor mye kostet batteriene? Nei, de ville han ikke ha betalt for. Han bare ønsket god tur videre. Hyggelige folk kan man møte mange steder.
En litt sen start og noe resultatløs leting etter geocacher, gjorde at jeg ikke kom så veldig langt før det var tid for lunsj. Jeg stoppet på et tydeligvis populært utfluktsted ved stranden. Jeg spiste en pizza, salat og is med jordbær til dessert. Når jeg sykler hele dagen, ser jeg ingen grunn til å holde tilbake ved måltidene.
På dette stedet fikk man speisalverktøy for å spise pizza. Jeg synes ikke den denne fungerte så vleidg mye bedre enn enn en vanlig, god knov.
Da jeg dro videre fra lunsjstedet, begynte det å regne. Så lenge det ikke er kaldt, og det ikke regner for mye, gjør det ikke så mye at det regner. Vi fik noen lette sommerbyger. Men det er likevel litt frustrerende når det begynner å regne akkurat når man har startet å sykle etter lunsj, mens man ennå ikke har fått syklet seg varm. Men 73 km igjen til Lyon. Det bør være innenfor.
Turen har variert mellom å følge Rhônens høyre- og venstrebredd. Denne litt forvirrende, franske måten å forholde seg til elvebredder på. innebærer at man følger elven medstrøms. Elven er også stort sett grenser mellom departementete, Jeg har sagt at jeg i alle fall vil finne en geocache i hvert departement hvor jeg ikke har funnet noen cahcer før. Så langt har departementet Ain og jeg ikke vært helt gode venner på den måten. Jeg har vært flere ganger i Ain, som her er Rhônens høyrebredd. Men av en eller annen grunn hadde jeg ikke funnet cacher her.
I dag ble det 28,2 km før lunsj,.
Og 78,7 km etter lunsj, til sammen 106,9 km.
VizRhona er på sitt beste når det er egne sykkelveier langs elven. Det er ikke rene sykkelveier, det er hva mani Frankrike kalle Voie Verte, som er turveier og dermed gang- og sykkelveier. Men det er stort sett syklister som bruker dem, i alle fll når man komme rlitt bort fra befolkede områder.
Jeg har skrevet før at veiene er tydelig merket. De strekningene som er ferdige, er godt merket. Men der det mangler tilrettelegging eller det er midlertidige løsninger, man merkingen være av varierende standard. Det er skilt, men de er ikke akkurat store og tydleige. Det kan også være langt mellom dem. Jeg får litt av den samme føelsen som da vi kjørte E18 mellom Kristiansand og Stavanger på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Veien var dårlig, på mange strekniger var det smal grusvei. Der veien var dårligst, og man kunne ha et visst behov for en bekreftelse på at dette virkelig var E18, var det langt mellom skiltene. Det virket som om Statens vegvesen, eller hva de het den gangen, syntes det var flaut at en Europavei hadde så dårlig standard, og da ville man ikke minne trafikantene om dette for ofte.
Det er fortsatt en del uferdig, og en del midlertidige løsninger. Da kan skiltingen være gnske diskret.
Når det begynner å bli lenge siden sist man så et skilt, er et bare å fiske fram telefon eller nettbrett, på med brillene og sjekke hvor man har havnet. Det er ikke alltid der man skulle ha vært.
Frankrike er et land med mange rundkjøringer. I de fleste tilfeller er det ingen egen tilrettelegging for syklster gjennom rundkjøringene. I noen rundkjøringer har man merket opp et sykkefelt i yttersporet gjennom rundkjøringen. Jeg er ikke overbevist av den. Jeg stoler ikke på at bilister som skal ut av rundkjøringen bryr seg så mye om at det er en syklist der. Jeg har ikke tenkt å teste ut akkurat dette.
Selv om Frnkrike har utrolig mange rundkjøringer, så kan franskmenn ikke kjøre i rundkjøringer. Noen ligger ytterst hele veien, selv om de skal rundt nesten hele rundkjøringen. Og de som ligger innenfor, skjører ut når de skal ut av rundkjøringen. Dette med franskmenn og rundkjøringer sier jeg mer ut fra erfaringen fra å ha kjørt mye bil i Frankrike, og ikke så mye ut fra erfaringen som syklist. Vanligvis sykler jeg gjennom rundkjøringer slik jeg kjører bil gjennom dem, og legger med i innersporet når jeg skal passere en del avkjøringer, og legger meg ut før jeg skal av. Men erfaringen med franskmenn og rundkjøringer, gjør at jeg er gandske forsiktig når jeg sykler i dem.
Noen ganger legger de sykkelvei rundt rundkjøringen. Det kan være bedre, selv om det betyr at man krysser veier ganske mange ganger. Nederlenderne har kommet med bedre løsninger, men jeg skla ikke gå inn på det her. Når jeg tar opp dette med rundkjøringer her, er det fordi jeg likte denne skiltingen, som jeg ikke kan huske å ha sett før. Stort sett skiltes det for bliister, og det skiltes til steder ganske langt borte. Hvor man skal av for å følge en sykkelrute, er det ikke så lett å finne ut. Et eget skilt som viser sykkelruter gjennom og ut av rundkjøringer, det er noe jeg gjerne ser mer av.
Jeg passerte noe som etter skiltingen burde være et vernet område.
Men dette var tydeligvis ikke et vernet vassdrag.
Frankrike har i stor grad basert sin elektrisitetsforsyning på atomkraft. Jeg er ambivalent til atomfraft. Når alt går som det skal, har man en helt ren energi. Men man har et afgallsproblem. Og går det først galt, kan det gå fryktelig galt — som vi dessverre har sett noen eksempler på. Men uansett: Pene er de ikke. Her er et, ikke langt fra Lyon.
Etter lunsj hadde visst cachelykken snudd seg. Først fant jeg en i Isére. Kort tid etter fant jeg sannelig en i Ain også. Jeg gjorde som jeg pleier, og bestilte hotell i Lyon, som nå var innen rekkevidde.
På veien inn mot Lyon var jeg kommet inn i nok et nytt departement, og jeg ville gjerne ha en cache fra dette også. Etter et par bomturer, fant jeg en cache. Nå var det bare å sette kursen mot hotellet. Jeg la inn adressen både i Google maps, og på min sykkel-GPS (men en ganske ny utgave av “Open Cycle map”).
De var ikke enige,og ville ha meg ut på ulike ruter. Jeg sjekket da kartet (på Google), og gjorde mitt eget veivalg .Det viste seg at verken Google eller Garmin ville ha meg til å velge den helt utmerkede sykkelveien som gikk i en ganske rett linje fra der jeg var til dit jeg skulle. Men den veien ville jeg velge.
Det var tydelig markert at dette var sykkelvei, og ikke gang- og sykkelvei, med skilt som sa at den var forbudt for gående. Det var selvsagt ikke nok til å holde fotgjengere borte fra sykkelveien. Men det betyr i alle fall at man kan plinge ganske heftig på fotgjengere, med klar beskjed om at de må flytte seg. Og i alle fall jeg er ikke mer hensynsfull en nødvendig overfor fotgjengere på slike veier.
I Frankrike har man for lengst innsett at et skilt, det er ikke tilstrekkelig for at en regulering skal resepkteres. Her har man gjort det vanskelig for “skal bare” bilister.
Det viste seg at Google var staere enn Garmin. Når jeg valgte en annen rute, var Google ikke til å rokke, men insisterte på den samme ruten som de opprinnelig hadde foreslått.. Garmin kom stadig med meldinger om at ruten ble beregnet på nytt, og kom opp med en ny rute fra der jeg var til dit jeg skulle.
På sykkeltur er reisen selve turen, omtrent som når man er på fottur. Jeg har vært på en del bilferier hvor vi har kjørt fra sted til sted. Da blir kjøringn transport mellom stedene man skal besøke. På sykkeltur bli de stedene man stopper steder hvor man spiser og sover, men ikke et mål i seg selv.Jeg har fært i Lyon før, men ikke mange ganger. Jeg har mange ganger tenkt at det er en by vi bør dra til igjen.
Lyon har mye å by på. Men i dag var jeg så kjedelig at etter å ha tatt en høyst påkrevet dusj og skiftet til “sivile” klær, spiste jeg på hotellet. Til min smule overraskelse var jeg ikke så veldig sulten, selv om det var gått syv timer siden lunsj, og jeg hadd syklet i ca 4,5 av disse timene. Man blir trøtt av fysisk aktivitet og mye frisk luft, så etter middag var det i grunnen bare å legge seg. Lyon får bli en annen gang.
Jeg skrev i går at jeg begynt å bli sår i baken. Det har ikke vært noe problem i dag. Om det er Assos’ skin repair gel som har virket, om det uansett bedret seg tilstrekkelig etter en natts hvile, eller om den sykkelbuksen jeg tok på i dag faktisk var av bedre kvalitet enn den jeg brukte i går, vet jeg ikke.Men jeg kommer nok til å fortsette smøringen.
Men før jeg kunne gå for å spise, måtte jeg tømme bagen med vått vasketøy, og henge det til tørk. Hotellrommet har fått nye “gardiner”.
Da jeg våknet i dag, var jeg ganske bekymret. Magen var ikke god. En stiv og støl kropp som trenger litt tid på å komme i gang, det kan jeg leve med. Men om magen virkelig slår seg vrang, er det bare å si “Skitt au!” og ta toget. Heldigvis gikk det bra, og jeg hadde ikke mageproblemer på restan av dagens etappe.
En ulempe med å bo på et enkelt, fransk hotell, er at de serverer enkel fransk frokost. En croissant, noen baguettbiter og syltetøy, det er ikke mye å starte dagen med når man skal ut på lang tur. Heldigvis har man litt opplagsnæring.
Nå har jeg kommet dit hvor jeg planla å starte i fjor. Her starter den ruten som heter ViaRhona. Så langt har jeg mer eller mindre fulgt sveitsisk nasjonal sykkelrute nr. 1. Etter det jeg beregnet den gangen, gjenstår det nå 475 km. I praksis blir det alltid litt lenger, for det er ikke til å unngå at det blir noen avstikkere og omveier underveis. Så langt på turen har jeg syklet 333,7 km, om jeg tar med alt fra jeg landet i Zürich. 475 km, det bør kunne gå fem dager, slik at jeg er fremme en gang i løpet av mandag 27. juni. Vi får se hvordan det går.
Geneve er en by som man minne om Zürich, i den forstand at begge ligger der elven renner ut fra sjoøen. Men det er den ikke helt uvesentlige forskjellen at mens Zürich er tyskspråkling, er Geneve franskspråklig.
Nå er jeg endelig i gang med det som egentlig var planlagt, men gårsdagens klatring opp til Blevedere og Rhonegletscher gjorde at jeg nå virkelig få med meg hele Rhônen.
I dag våknet jeg til sol og fint vær, og var ganske klar ti å ta fatt på turen. Men jeg hadde noe jeg måtte ordne, blant annet å få skrevet reiserapporten fra dag 2, og noe annet. Så jeg kom meg ikke av gårde før rundt kl. 10.
Jeg har notert meg at laftede tømerhus ikke er noe som bare er typisk for Norge eller Skandinavia. Her er de ganske vanlige.
?Når det er sol, behagelig temperatur og mer nedover enn oppover, da kan man vanskelig gjøre noe bedre enn å sykle. Til tross for dette ble det ikke en veldig lang etappe i dag. Det ble bare 56,5 km. Det tar litt tid å finne rytmen, å venne seg til å sykle med mye bagasje — som gjør sykkelen mindre stabil og vanskeligere å manøvrere. Og gårsdagens klatring satt nok litt i fortsatt. Og jeg kom til et sted hvor jeg hadde lyst til å stoppe.
Dagens kommunikasjonsteknologi gjør at man aldri kommer helt unna. På den annen side gjør den det mulig å stikke av selv om man ikke er helt fri. I dag ble det en telefonkonferanse mens jeg spiste lunsj på en cafe langs veien, og jeg hadde alle dokuenter på mitt nettbrett. Og det har vært litt annet kvelds- og tidlig morgenarbeid også. Men jeg er glad for at dette gjør det muilg å gjøre det jeg gjør nå, og ikke må være på kontoret hele tiden. Her var mitt kontor for i alle fall en del av dagen.
Her gjør jeg meg klar til å forlate “kontoret”.
Ellers kunne jeg ha gjentatt mange ganger hvor vakkert det er i en frodig dal, med høye og til dels snødekte fjell ved siden av. Norge er vakkert, men det er Sveits også.
Skjønt om jeg skal være ærlig: Lite overgår den turen jeg hadde med Hurtigruta fra Harstad til Svolvær for to år siden, for snøen mange steder gikk helt ned til sjøen. Snø og hav, det klarer ikke Sveits å matche.
Rhônen vokste seg stadig større ettersom den fikk tilførsel av vann flra flere sideelever.
Da jeg nærmet meg stedet Brig, fikk jeg en liten nedtur. Plutselig dukket det opp et skilt med forbudt for syklister.
Herfra var det tydelig motorvei. Og i det ellers så velordnede landet var det ikke skiltet en sykklerute. Men det var ikke så vanskelig å finne en rute videre likevel, så det var en kortvarig frustrasjon.
Da jeg kom til Visp måtte jeg ta en liten tenkepause. Et stykke opp fra Visp liger Visperteminen. Der har de Europas høyest beliggende vinmarker. Her dyrkes det vin opptil 1150 meters høyde. Druene dyrkes i teressaerte, sydvendte skråninger.
Jeg var litt overrasket at de høyestliggende vinmarkene er i Sveits, og ikke et er mer sydlig og varmere land, som f.eks. Spania. Som noe vil ha oppdaget, er jeg interessert i vin. Det var fristende å besøke stedet. Men fra Visp og opp til Vispenterminen er det ca 9,3 km og 790 meter stigning. Det ville ha vært en noe kortere, men brattere tur enn gårsdagnes klatring opp til Rhonegletscher. Jeg hadde ikke lyst på en slik klatring i dag også. Dessuten: Nå hadde jeg ennå ikke tatt inn på et hotell, så jeg hadde ikke noe sted å sette fra meg bagasjen. Å sykle opp med bagasje, det kom ikke på tale.
Hledigvis er Sveits et land med velutbygd kollektivtransport også utenfor tett befolkede områder. Litt googling viste at det gikk en buss om ikke så altfor lenge. I Sveits er det Posten som står for busstrafikken, i alle fall utenom byene. Og de tar med sykler på disse bussene.
Så jeg tok bussen, og hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle bli der, eller sykle ned igjen ganske snart. Jeg var der oppe ca 17.15, og da ble det fristende å si at det fikk være nok for i dag. Ny googling for å finne hotell. Jeg gjør gjerne det når jeg er på eller nærmer meg et sted jeg ikke kjenner og det er tid for å finne overnatting. Da ender man med bookingtjenester som Booking.com eller Hotels.com. Når man har bestilt gjennom slike tjenester, sier av og til folket på hotellet at det hadde vært bedre å bestille direkte hos dem. For hotellet er det slik, for disse bookingtjenestene tar nok provisjon, uten at jeg aner noe om hvor høy den er. På den annen side, er de ikke med i slike tjenster ville folk som meg ikke ha oppdaget at de finnes.
Jeg fikk et stort rom, med en romslig balkong med flott utsikt.
Og jeg fikk rommet billg, en fordel man kan få når man bestiller sent. På den annen side kan man da risikere at man ikke finner noe rom. Jeg opplevde det i Lübeck i fjor sommer, og det var ganske frustrerende. Jeg parkerte sykkelen i sykkelrommet, hvor det sto et par sykler fra før, og vandret rundt i denne lille byen, eller snarere landsbyen.
Jeg er fortsatt i den tyskspråklige delen av Sveits.Jeg kommer til å passere språkgrensen i morgen. Den går i byen Sierre. Derfra er det bare fransk. Jeg spurte den hyggelige damen på hotellet om blant annet dette. Som det så ofte er på små hoteller, var det den samme personen som betjente resepsjone, baren og serverte i restauranten, uten at hun virket veldig overarbeidet.
Jeg startet med å snakke tysk da jeg kom. Hvis jeg noen gang skal få min tysk opp på et noenlunde brukbart nivå, må man praktisere det når muligheten er der. Hun påsto at jeg snakket godt tysk, men det tror jeg ikke så veldig mye på — skjønt det var ikke akkurat noen krevende samtaler vi førte på tysk. Senere endte vi likevel med å snakke engelsk, og jeg spurte blant annet om Sveist som et multilingualt land. Sveits har fire offisielle språk: Tysk, fransk, italiensk go reto-romansk.
Jeg har noen gnager vært overrasket over hvor skarpe språkskiller det kan være i flerspåklige områder. Dette slo meg virkelig første gang eg var i Montreal, som er en tospråklig by. Omtrent halvparten har engelsk som sitt førstespråk, og halvparten har fransk. Jeg var overrasket over hvor dårlige de frankofone var til å snakke engelsk, og over hvor språklig delt byen var. Sveitsere opplever jeg ofte som språkmegtige, og hotelldamen kunne fortelle at de lærer de offisielle språkene på skolen. Men språk er ofte et kulturelt skille. De som snakker tysk (som det er flest av), ligner på tyskere. De som snakker fransk ligner på franskmenn. Og de som snakker italiensk ligner på italienere. Så det er lite kontakt på tvers av språkgruppene. Hotelldamen fortalte at hun egentlig var franskspråkling, Men hun ville lære tysk, og hadde flyttet til et tyskspråklig område, noe som i følge henne var ganske uvanlig. Så vi burden nok egentlig ha snakket <fransk, men det var jeg ikke mentalt forberedt på så lenge vi er de den tyskspræklige delen av Frankrike.
Sveits har også sin egen standard for stikkontakter. Og som alltid er det for få stikkontakter på hotellrom. Jeg har ikke kjøpt adapter, så min medbrakte forgreningskontakt kan ikke brukes.
Heldigvis kan man bruke de små kontaktene for dobbeltisolerte apparater brukes, slike som de fleste ladere har. Her har man fått til en form for snikstandardisering. Ganske nylig kjøpte jeg denne USB-laderen med fire kontakter. Den er meget praktisk. Jeg har kjøpt en USB-lader med fire kontekter tidligere, men den ga rett og slett for lite strøm. Plukket man inn fire enheter som skulle lades, gikk det svært tregt, og noe ble ikke ladet i det hele tatt. Denne gir nok strøm, i alle fall til alt jeg har plugget inn i den. Jeg nevner, uten at de er noen form for betalt tekstreklame, at jeg kjøpte denne i en Expert-butikk.
Jeg måtte selvsagt smake på den lokale vinen, en hvitvin de kaller Heida. Det var toss alt på grunn av denne at jeg tok avstikkeren opp til Vispenterminen.
Årets utgave av Tour de France har to etapper i Sveits. Den 17. etappen går et stykke opp Valaisdalen litt lenger nede, før de skal avalutt opp i fjellene. Valais er det franske navnet, på tysk er det Wallis.Det er den dalen jeg er i ferd med å sykle ned. Jeg skal komme tilbake til vinene herfra når vi kommer til den etappen i årets Tour.
I morgen (eller strengt tatt i dag) er det bratt, smalt og svingete ned. Det er en blandet fornøyelse å sykle ned slike bakker med tungt lastet sykkel. Så det blir nok en forsiktig nedfart.
I dag skulle jeg forflytte meg til dit hvor turen egentlig starter, der Rhônen starter. I utgangspunktet var min plan å ta en buss over Furkapasset, og starte derfra og trille nedover (sveitsiske postbusser tar også med sykler). Men nærmere undersøkelser viste at den bussruten ennå ikke hadde startet for sesongen. Kanskje neste helg, kanskje helgen etter det. Når man skal over fjellet, er det ikke så lett å planlegge lang tid i forveien når veien er klar. Jeg vurderte noen andre alternativer, men endte med tog til Oberwald, der man kan sie at Valaisdalen starter. Men da fikk jeg ikke med Rhônens begynnelse. Det kommer jeg tilbake til.
Jeg hadde bestilt tog fra Zürich 11.09. Første etappe var med et InterCity-tog som skulle til Lugano. Jeg skulle bare være med i ca en halvtime til Arth Goldau, hvor det var togbytte.
Det var fin plass til sykkelen på toget. Her har NSB mye å lære.
På InterCity tog må man reservere plass til sykkel. Det koster 5 CHF. I tillegg må man på alle tog ha billett for sykkelen. Et dagspass for sykkel, som gjelder alle togstrekninger, koster 12 CHF, og jeg kjøpte det. For en som liker både sykkel og tog, og ikke minst kombinasjonen av disse to, er Sveits et utmerket land. På InterCity-toget var det til og med restaurantvogn med hvite duker. Men siden jeg bare skulle reise en drøy halvtime med dette todet, benyttet jeg meg ikke av dette tilbudet.
I Arth Goldau gikk jeg av InterCIty-toget, og så det forsvinne ut av stasjonen.
Toget videre var et Inter Region-tog. Det var bare å se etter vognen med sykkelsymbol.
Heller ikke her var det noe problem å få med sykkel. Plass til sykkelen kan ikke reserveres, med det var i alle fall plass nok på dette toget.
Det var nytt togbytte i Göschenen. Det ble en del tobytter. Men når det er god korrspondanse og kort ventetid, er ikke det noe problem. Denne gangen var det regiontog. Igjen var det helt greit å ta med sykkel.
En hjelpsom mann som kom med samme tog som meg, hjalp meg med bagasjen, slik at jeg kunne ta meg av sykkelen. Han spurte om jeg skulle med toget videre, og vi gikk begge inn på dette. Jeg var overrasket da toget begynte å gå nesten med en gang, for etter den ruten jeg hadde fått oppgitt skulle mitt tog først gå nesten en halv time senere. Det viste seg da også at dette ikke var riktig tog, uten at det var noe stort problem. Men dette toget skulle bare til Andermatt, så det ble nok et togbytte. Her kom jeg nok på det toget jeg egentlig skulle ha tatt.
Hvis jeg hadde vært virkelig tøff, da hadde jeg gått av og syklet over Furkapasset til Oberwald. Men så tøff hadde jeg ikke planlagt å være. Jeg var ikke klar for å sykle over der med bagasje. Det er ca 30 km, men med harde stigninger før det begynner å gå ned på andre siden. Andermatt er åpenbart et viktig knutepunkt for mange tog.
På slutten av sommeren har jeg planer om å sykle hjemover langs Rhinen, for så å fly hjem fra Amsterdam. Denne starter også i De sveitsiske alper, faktisk bare drøyt 30 km fra der Rhônen starter. Men den renner i en annen retning. For å gjøre det lett, er planen å starte fra toppen, i Oberalpenpass. Jeg har konstatert at det går tog dit, men har så langt ikke undersøkt nærmere hvordan det er mest hensiktsmessig å reise dit. Men mens jeg ventet på mitt tog videre fra Andermatt, så jeg toget til bl.a. Oberalpenpass. Det gikk omtrent 10 minutter før mitt tog. Det betyr at jeg sannsynligvis kommer til å satse på å reise via Zûrich også når jeg skal til Oberalpenpass, og jeg håper at jeg finner en god togforbindelse til Zürich så jeg slipper fly. Jeg liker å reise med tog.
Dette toget gikk inn i en bratt stigning rett ut fra stasjonen, så det kan bli en interessant togtur.
På stasjonen i Andermatt så jeg også det eneste ordinære sveitsike toget som dessverre ikke tar med sykler: Glacier Express, som sies å være verdens langsomste ekspresstog.
Fra Andermatt var det en kort togtur, ca en halv time, til Oberwald. Fra Oberwld går det et museumstog over Furkapasset til Realp. Men det har så vidt jeg vet heller ikke startet for sesongen ennå. Det er tøffe forhold i fjellet. De må blant annet demontere en del broer om høsten, slik at disse ikke skal bli tatt av ras og ødelagt i løpet av vinteren. På våren og forsommeren må broene monteres igjen. Det er ikke overraskende at man har laget en tunnel, hvor det ordinære toget går. Museumstoget tar heller ikke sykler, og det var derfor jeg understreket at Glacier Exspress er det eneste ordinære toget som ikke tar sykler.
Jeg ønsket å komme meg dit hvor Rhônen starter, men jeg hadde ikke noe sterkt ønske om å sykle alle bakkene opp dit. Det går et tog fra Oberwald til Gletch, et stykke lenger oppe. Jeg tenke å korte ned klatringen på sykkel ved å ta toget dit. Men da jeg hadde kommet til hotellet og spurte i resepsjonen om når toget opp ditt gikk, kunne de fortelle at siste tog for dagen ville gå om to minutter. Det hadde jeg ingen muligheter til å rekke. Så ble det: Skal, skal ikke …
Når jeg var her, og fortsatt hadde noen timer igjen av dagen, ville det være for dumt å bare reise videre dagen etter uten en gang å ha forsøkt. Så jeg tenkte at jeg i det minste fikk prøve, og se hvor langt opp jeg kom. Fordelen når det bare går oppover hele tiden, er at hvis det blir for hardt, da kan man bare snu og trille ned igjen.
Jeg var litt bekymret over at jeg ikke hadde spist siden frokost. Kjøkkenet på hotellet var ikke åpent på den tiden, så der kunne jeg ikke få noe. Å gi seg i kast med den turen på tom mage, er neppe å anbefale. Jeg kunne ikke bruke mye tid på dette, om jeg skulle ha noe tid igjen til turen oppover. Jeg satset på at det ville by seg noen muligheter til å spise et eller annet underveis. Heldigvis hadde jeg ikke syklet langt før det dukket opp en restaurant som hadde matservering hele dagen. Så her ble det det som jeg vil kalle en sen lunsj, men som andre heller vil kalle en tidlig middag.
Etter å ha spist, fortsatte jeg oppover. Da dette synet møtte meg, tenkte jeg: Skal jeg opp der?
Det skulle jeg ikke, uten at det var så mye mer enn en ganske kortvarig trøst. Ved Gletsch flatet det litt ut. Det var hit jeg hadde tenkt å taget toget, for å korte ned turen opp. På den annen side er det bare 6 km fra Oberwald, så det hadde ikke betydd så veldig mye.
Her renner Rhônen, som fortatt ikke har blitt til den store elven den er kjent som.
Det var også i Gletsch at jeg fikk se veien videre, og innså at det ikke var så veldig stor grunn ti å juble over at jeg unngikk den første hårnålveien jeg hadde sett litt lenger nede.
Rett etter Gletsch var det bare å gi seg i kast med stigningene igjen. Jeg begynte å nærme meg 2.000 meters høyde, og sommeren hadde ikke fått helt overtaket ennå.
Herfra kunne jeg se de små fossene med vann ned fra breen Rhonegletcher, som samler seg og blir til Rhônen.
I den grad noen synes det kan være noen trøst, så er de faktisk ikke fullt så ille som de kan se ut til. Men det er mer enn hardt nok for slike som meg. På veien oppover merket jeg at det ikke var så vanvittig som det kunne høres ut, da Dag Otto Laurotzen en gang sammenlignet å sykle Mont Ventoux med å sykle bakker rmed mange hårnålsvinger. Opp Mont Ventoux går det bare omtrent rett fram og oppover. Når det er hårnålsvinger kan kan hvile litt i svingene. Man skal ikke være spesielt kresen når det gjelder hvilke for å kunne si noe slikt, og Dag Otto er i en helt annen liga enn meg. Men det er faktisk sant. Særlig når man har yttersving. Det flater gjerne litt ut, slik at selv jeg kunne få igjen litt av pusten.
I utgangspunktet tenkte jeg å sykle opp til toppen på Furkapasset. Det er en strekning på 16,8 km fra Oberwald, og det stiger drøyt 1.000 meter, fra litt under 1.400 meter til litt over 2.400 meter. Bare som en sammenligning: Galdhøpiggen er 2.469 meter høy.
Da jeg var kommet til Belvedere, et hotell med flott usikt som sikkert var flott og eksklusivt en gang, men som nå ligger som et minne om fordumst storhet, var jeg kommet ditt hvor man har best utsikt til breen som Rhônen kommer fra.
Her er det selvsagt laget en kommers “tilrettelegging”. Nordkapp er på ingen måte enestående i så måte. Man må betale for å få god utsikt m.m
Den var stengt da jeg kom, hviket betød at jeg ikke kom fram til det beste utsiktspunktet. Dette ligger på 2.300 meter om man skal tro skiltet på stedet, 2.225 om man skal tro Strava.
Let the journey begin. Nå er jeg der Rhônen starter.
Her valgte jeg å snu. Det begynte å bli sent, og jeg ville være sikker på at jeg kom ned igjen før det ble mørkt. Det hadde igjen begynt å regne. Veien videre mot Furkapasset er 3-4 km, og har et par hundre ekstra høydemetere. Denne dagne kunne den by på regn, motvind og tåke. Dessuten hadde jeg hatt tendenser til krampe i det ene låret i de siste bakkene, så jeg tok det som et tegn på at det var på tide å gi seg. Jeg blir aldri noen stor klatrer. Til det er grunnformen for dårlig, og jeg burde ha vært 20-30 kg lettere for å ta meg relativt lett opp slike bakker.
Men jeg kom meg i alle fall opp hit, og det ble ny personlig rekord for meg. En bakke med 800 meter stigning, og ganske bratte partier, jeg har ikke syklet noe i nærheten av det. Skal man tro Strava er det 21% på det bratteste. Det tror jeg faktisk ikke noe på. Riktignok gikk jeg av sykkelen og gikk et stykke da jeg kjente krampetendenser i låret. Så bratt er det ikke., heller ikke den strekningen hvor jeg gikk og trillet sykkelen. Men 10, 12 og 17% stigning, det holder for meg.
Jeg hadde gjort som jeg pleier å gjøre når jeg sykler opp til en topp, for så å sykle ned igjen, og hadde tatt med meg et ekstra lag klær til nedturen. Det regnet på hele veien ned, og det var periodevis ganske sur vind.
Jeg er ganske pysete når jeg skal ned bratte bakker med skarpe svinger og hvor det er veldig bratt og langt ned ved siden av veien. At veien var våt, dels som følge av regnet, dels som følge av snøsmelting, gjorde det ikk emer fristende å slippe bremsene. Så det gikk ikke så veldig fort nedover heller. Men jeg kom meg ned, tok en dusj og spiste middag på hotellet. Heldigvis var det ikke TV i restauranten, så jeg slapp å bli forstyrret av fotballkampen mellom Frankrike og Sveits.
Om noen skulle mene å dra kjensel på noen av bildene fra veien opp mot Belvedre og Furkapasset, så er det kanskje fordi en av biljaktene i James Bond “Goldfinger” går opp her. Jeg velger å ta med litt fra den biljakten, hvor James Bond kjører det som er den ordentlig James Bond-bilen: En Aston Martin DB4, med mange spsialinstallasjoner.
Etter planen er det nå slutt på togturer. Herfra er det sykkel. Det blir bare tog dersom det skulle oppstå noe uforutsett som gjør at jeg må ta inn tapt tid. Jeg er nå på ca 1.400 meters høyde, og skal ned til havet. Det blir nok noen motbakker i fortsettelsen også, men det vil i alle fall gå mer ned enn opp.
ViaRhona er en sykkelrute som går langs Rhônen fra Geneve til Middelhavet. Egentlig var det min plan å sykle der i fjor, men det ble det av ulik grunner ikke nos av. Så da gjør jeg et nytt forsøk i år. I fjor valgte jeg i stedet å sykle fra Paris til Kiel på ettersommeren, etter å ha sett finalen i Tour de France i Paris. Det ble min ReTour de France.
I år gjør jeg et nytt forsøk på ViaRhôna. Men basert på at det gikk helt greit å sykle 1345 km sist sommer, med en snitt på ca 100 km pr dag, har jeg forlenget turen i år. Nå starter jeg der Rhônen starter, i De sveitsiske alper, og følger Rhônen derfra ned til Lac Leman (Genevesjjøen), og sykler rundt denne via Montreux og Lausanne til Geneve, og fortsetter derfra som jeg hadde planlagt i i fjor. Det blir en tur på i alt ca 800 km. Så til dagen i går, som var den første dagen.
Det var en grytidlig start. I alle fall føtes det slik. Det var i alle fall tidlig sett i forhold til når jeg gikk og la meg. Egentlig kan man ikke klage på at et fly 09.45 er veldig tidlig, selv ikke på en lørdag. Men det er det med alt dette man skulle fått unna før man drar. Da blir det lett sent, og avstanden mellom når man legger seg og når man står opp blir kort.
Det sies mye meningsløst tøv om hvor fort folk sykler, gjerne for å si hvor forferdelige disse syklistene er. Det er vel ingen overraskelse at de saftigste overdrivelsene kommer fra Finnmark, representert ved journalist BjarneKrogstad i Altaposten. Dessuten: Når lokalavisjournalister prøver å være mer VG og Dagbladet enn VG og Dagbladet, da går det gjerne galt.
Syklist stakk av etter påkjørsel av 4-åring, lyder overskriften. Med undertittel “Kom i “hundre og hælvete” og kjørte henne rett ned.” Hvis man først har som agenda å demonisere folk som sykler, da passer det dårlig å fremheve at de to syklistene var barn, to 12-14 år gamle jenter, selv om barn også skal vise hensyn når de sykler. Uansett: Det er ikke temaet her. De som føler seg kallet til å skrive kommentarer om hvor forferdelige disse syklistene er, kan spare seg bryet. Slike kommentarer vil bli slettet.
Da jeg dro videre fra lunsjstedet, begynte det å regne. Så lenge det ikke er kaldt, og det ikke regner for mye, gjør det ikke så mye at det regner. Vi fik noen lette sommerbyger. Men det er likevel litt frustrerende når det begynner å regne akkurat når man har startet å sykle etter lunsj, mens man ennå ikke har fått syklet seg varm. Men 73 km igjen til Lyon. Det bør være innenfor.
Jeg måtte selvsagt smake på den lokale vinen, en hvitvin de kaller Heida. Det var toss alt på grunn av denne at jeg tok avstikkeren opp til Vispenterminen.
Fra Andermatt var det en kort togtur, ca en halv time, til Oberwald. Fra Oberwld går det et 
