Tag Archives: Featured

Fest i Flåklypa. Kuppforsøk avverget.

Det har nok vært fest i Flåklypa i helgen, etter at dommen i Nedre Gudbrandsdal tingrett falt sist fredag. Solan Gundersen er neppe alene om å slite litt med å komme i gang igjen med en vanlig uke, etter helgens feiring. Ludvik drar nok her fordel av en mer forsiktig tilnærming til ting.

Som de fleste som interesserer seg for dette bør ha fått med seg, fikk Aukrustsenteret medhold. Filmbilen, som er skapt av Bjarne Sandemose, er basert på Kjell Aukrusts tegninger. Il Tempo Extra Gigante, berg-og-dalbanen i Hunderfossen, er basert på Kjell Aukrusts tegninger, og kunne lovlig bygges etter avtale med Aukruststiftelsen. De elementer i filmbilen som eventuelt er vernet som bearbeidelse, gjenfinnes ikke i berg-og-dalbanen.

Dommen er grundig og omfattende. Det er en dom på 83 sider. Dommen er tilgjengelig her.

Continue reading Fest i Flåklypa. Kuppforsøk avverget.

Takk for innsatsen, Guri Melby @gurimelby

Etter to år går Guri Melby snart av som byråd for bymlijø, herunder samferdsel, i Oslo. I de årene  jeg har fulgt med på dette politikkområdet, har Guri Melby er uten tvil den beste byråden. Guri Melby har vært en dyktig og engasjert pådriver for en bedre transportpolitikk i byen, hvor gående, syklende og kollektivtransport prioriteres foran bilistene.

Vi har vært utålmodige og har ønsket at det skulle skje mer, og at det skulle skje fortere. Vi vet godt at det var tiår med forsømmelser i Oslo, før du overtok. Du kan selvsagt ikke holdes ansvarlige for andres gamle synder, hvorav en del er fra tiden før du bli født. Men det er ikke til å komme fra at som ansvarlig byråd hadde du ansvaret for hva som ble gjort for å rette opp disse forsømmelsene, i den perioden du var byråd.

Continue reading Takk for innsatsen, Guri Melby @gurimelby

Mannshaterens kjønnsstereotypier

Anna Mannheimer skriver en kronikk i Gøteborgsposten med tittelen: “Det är män! Det är alltid, alltid män”. I kronikken kan vi bl.a. lese:

Allt för länge har våra politiker stoppat huvudet i sanden och vägrat inse det växande problemet: Nämligen mäns dåliga självförtroende kombinerat med en grandios självbild, oförmåga till empati, toppat med lika delar aggressivitet och dålig uppfostran.
Där har ni roten till det onda.”

Vi får også litt av den vanlige rasistarugmentasjonen, den om at “Jeg er ikke rasist, noen av mine beste venner er negre”, bare at den her er ikledd kjønnsrolleklær:

“Ja, jag vet att det också finns massor av bra män. Killar som lämnar på dagis, står upp för de svaga, behandlar kvinnor jämlikt och klappar katter. Men nu var det ju en gemensam nämnare vi skulle hitta. Vilka det är som ställer till mest skada i samhället och vad dom har för likheter. Och då blir tyvärr svaret – Det är män!”

Det som skrives er ikke sant. Også kvinner utøver vold, om enn i mindre omfang.  Menn som utsettes for vold fra kvinner blir ikke trodd. Og kvinner utøver også vold mot barn. Men nyanser og å skape et korrekt bilde, det har åpenbart ikke vært Anna Mannheimers agenda. Det budskapet hun vil ha fram, er dette: Vi menn er, i kraft av å være menn, er roten til det onde.

Jeg måtte selvfølgelig google denne Anna Mannheimer for å finne ut om kunne ha noen faglig bakgrunn for å skrive det hun gjør. Så langt jeg kunne finne ut, har hun ledet noen radio- og TV-programmer, og har skrevet noen sanger. Ikke mye faglig ballast der. Det hele er bare en primitiv lek med enkel statistikk.

Det har blitt slik at når det går utover menn, da kan man slippe unna med tøv som dette. Det gikk til og med så langt at et seriøst radioprogram som “Ekko” brukte en halvtime på å diskutere spørsmålet, en diskusjon hvor en del av dette tøvet heldigvis ble satt på plass.

Det har blitt slik at det er fullt akseptabelt å generealisere ut fra et lite mindretall av menns uheldige oppførsel, og forklare det ut fra kjønn — og slå det opp som om dette skulle være typisk for menn. Men hvis menn fremhever seg positivt, da er det er problem at det er så få kvinner. Det er ikke kvinnene som er problemet, det er det kanskje udefinerte “samfunnet”, som i praksis ofte betyr “de andre” — som regel menn.

Går vi til søndagens utgave av Aftenposten, kan vi lese om Hege Amundsen Elvestad som en av meget få kvinnelige kandidater, når man skal kåre Norges beste entreprenører. Vi kan lese i artikkelen:

“Men kvinnene glimrer med sitt fravær. Av til sammen 44 bedrifter med 63 representanter som konkurrerer i de ulike regionene om å komme til den nasjonale finalen, er bare åtte kvinner med.

-Det er noe vi ofte diskuterer. Det jo litt bekymringsfullt at det skal være så mange godt voksne menn som konkurrerer, men det speiler nok også virkeligheten, sier Andersen.

For det er ikke bare juryen sin skyld at det er slik. Foreløpige tall fra SSB viser at kvinneandelen blant nye etablerere var nesten 37 prosent i 2013. Men mindre enn 20 prosent av de som startet aksjeselskap var kvinner.

-Nominasjonene til denne kåringen bekrefter at kjønnsbalansen blant entreprenører fortsatt er relativt skjev. Og den er enda skjevere blant vekstselskapene, sier Olav R. Spilling, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. (NIFU).”

Vi kan anvende Anna Mannheimers metode, og trekke omtrent følgende konklusjon: Det er noen egenskaper ved menn i kraft av å være menn, som gjør at de er totalt dominerende her. Kvinner har ikke de egenskaper som skal til.

Det er i alle fall ikke noe mer galt enn det Anna Mannheimer skriver. En vilje til å ta risiko, f.eks. når steinaldermannen la ut på jakt med usikre utsikter til utbytte, men med mulighet til å vinne mye om de var heldige og dyktige i jakten. Man risikerte også å bli skadet eller drept, i jakten eller når man skulle forsvare seg og sitt. Noen av de samme egenskaper vil man også trenge som entreprenør, eller som toppleder. Og det kan for noen tippe over grensen til det negative og destruktive — som lett kan bli resultatet når energi ikke blir kanalisert så man får utløp for den på en positiv og konstruktiv måte.

La oss leke med tanken om at noen hadde skrevet en kronikk med tittelen “Det er menn. Det er alltid, alltid menn” og vist til at gründere og næringslivsledere nesten alltid er menn, og forklart dette ut fra kjønnsegenskaper, med et like tynt, eller egentlig totalt fravær av faglig grunnlag, som Anna Mannheimers kronikk. Da ville enhver redaktør ha gjort det redaktøren i Göteborgsposten burde ha gjort med Anna Mannheimers kronikk: Refusert den. For dette er “forbudte” synspunkter som man ikke ønsker å ha fram i offentligheten. Motkreftene ville ha mobilisert alt av tungt skyts, og gått rett i skyttergravene. Et program som Ekko ville ikke ha hentet inn fagfolk og brukte sendetid på å diskutere noe som er så politisk ukorrekt.

Jeg skal tilgjennegi noen synspunkter:

For meg er kjønn et spørsmål om biologi, og det er verken uklart eller tvetydig. At kjønnsidentitet og kjønnsroller kan være sosiale konstruksjoner, og at det kan være uklart, det er et helt annet spørsmål.

Menn og kvinner er forskjellige (heldigvis). Det er ikke slik at “meget er forskjellig, men det er utenpå”. At ulike roller når det gjelder noe så sentralt i livet, som å føre arten videre, bare fører til fysiske forskjeller, men ingen forskjeller når det gjelder mentale egenskaper, psykologi m.m., det har jeg ikke sett noen overbevisende argumentasjon for. Selv har jeg ingen problemer med å akseptere det, og ser det ikke som noe problem. Det er sikkert en del som mener at det ikke burde være slik, men det er ikke noe argument.

Man kan se mange systematiske forskjeller mellom menn og kvinner. Menn er mer risikovillige og konkurranseorienterte, kvinner mer trygghetssøkende. Menn liker å arbeide med ting, kvinner liker bedre å arbeide med mennesker. Man finner sikkert fler. De skal ikke overdrives, og det er store variasjoner mellom menn, og mellom kvinner. Men i et representativt  utvalg av kvinner vil man sannsynligvis finne flere med kvinnelige preferanser enn blant et representativt utvalg av menn. Og blant menn vil vi finne et større utvalg med mannlige preferanser. At dette gir systematiske forskjeller i menns og kvinners yrkesvalg, er ikke overraskende. Så lenge man har de samme valgene, ser jeg ikke noe problem i at menn og kvinner systematisk velger ulikt.

Men vil kan selvsagt ikke trekke slutninger om at “fordi du er mann/kvinne så skal du (eller kan du ikke) gjøre sånn eller slik”. Det er bra med folk som bryter med stereotypiene og beveger seg utenfor boksen.

Min mor er noe så uvanlig for kvinner som begynner å nærme seg 90 år, som sivilingeniør. Etter å vært hjemme noen år med småbarn, ønsket hun seg ut i jobb igjen. Vi bodde på Herøya, og Norsk Hydro ekspanderte kraftig. De rekrutterte stadig nye folk, ikke minst ingeniører. Men på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet var det helt utenkelig for Norsk Hydro å ansette en kvinnelig sivilingeniør. Så den veien var i praksis stengt. Hun valgte å ta pedagogisk tilleggsutdanning, og begynte å arbeide som lærer.

For en slags balanses skyld, må jeg legge til dette: Da jeg selv arbeidet “på gølvet” i Hydros fabrikker, omtrent 15 år etter det jeg her refererer til, ble jeg overrasket over hva slags autoritetsfigur ingeniøren var i fabrikkene, og med hvilken ærefrykt og respekt de ble omtalt. Jeg kjente dem ikke på den måten. De var jo mine foreldre, mine naboer, mine venners foreldre og mine foreldres venner. Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til at de var ingeniører. Det var de fleste i vår omgangskrets. De faglige utfordringer som en ingeniør ville møte, er jeg helt sikker på at en kvinne ville klare like godt som en mann, også den gangen. Men å gå inn i datidens “ingeniørrolle” i en fabrikk, med et nærmest rent mannsmiljø, det ville ha vært en kjempeutfordring for en kvinne.

Verden har heldigvis kommet videre siden den gangen. I dag er ingen veier stengt for kvinner, bare med den begrunnelse at de er kvinner. Det er mange kvinnelige ingeniører. Men veien til toppen, om det er dit man vil, er ikke enkel, enten man er kvinne eller mann. Det er ikke slik at det ligger toppjobber og venter på menn, bare i kraft av at de er menn. De fleste når ikke toppen, verken av menn eller kvinner. Og heldigvis er de fleste tilfreds med ikke å være der. De som når toppen, har arbeidet hardt og har ofret mye for å komme dit. Livet har mer å by på enn å klatre til topps på en karrierestige. Mange mener at veien til toppen koster for mye, og melder seg ikke på den konkurransen.

I dag er det nesten en a priori sannhet at kvinner kan alt som menn kan, like godt. Bortsett fra å være kriminelle og annet som er uønsket, da er det visst “lov” å begrunne det med kjønn. Hvis kvinner til tross for dette, ikke hevder seg på enkelte områder, så leter man etter utvendige forklaring som gjør at det forutsetningsvis mannsdominerte samfunnet, holder kvinner nede. Det er basert på ideologi, nesten som et religiøst dogme, ikke på empiri. I Dagsavisen kan vi lese denne kommentaren fra Elisabeth Grieg til at det bare er tre kvinner i Telenors  nye ledergruppe på 21 personer:

Når Telenors nye ledergruppe på 21 personer kun har tre kvinner, viser det at glasstaket er sterkt.

Jeg har aldri fått noen forklaring på hva dette “glasstaket” egentlig er. Det er åpenbart noe usynlig som ingen kan peke på. Men siden færre kvinner enn menn når toppen i næringslivet, må det bare være et usynlig hinder der, og som gjør at kvalifiserte kvinner holdes nede. At det kan være noe med at få kvinner har det som skal til, det er en “ulovlig” forklaring i dagens Norge. Den har man allerede i utgangspunktet avvist.

Mitt enkle utgangspunkt er at man skal ha den best kvalifiserte personen til en jobb, ikke minst til en lederstilling. Kjønn er for meg helt uten betydning i slike sammenhenger. For meg er det ikke noe poeng i seg selv, at det skal være kvinnelige toppledere i næringslivet.

Kjønnsbalanse kan ha betydning når man skal ha en gruppe som er representativ for befolkningen, f.eks. i politikken. Det er også viktig i barnehager og grunnskolen, for å balansere barns feminiserte oppvekstmiljø. Barn trenger mannlige rollemodeller. Men en ledergruppe i næringslivet skal lede en bedrift, de skal ikke representere eller speile folket.

Vi kan ikke som et utgangspunkt forutsette at halvparten av de best kvalifiserte er kvinner. Er det fleste godt kvalifiserte personene menn, da blir ledergruppen dominert av menn. Jeg kan faktisk ikke se at det er et problem av betydning. De som har satt sammen den mye omtalte ledergruppen i Telenor, har kjent bedre enn de fleste maset om at “nå er det en kvinnes tur”. Jeg er ganske sikker på at de har lett med lys og lykte etter kvalifiserte kvinner, som kunne være aktuelle. Det har åpenbart ikke vært mange. Og de har endt med å prioritere rett person, fremfor rett kjønn. Det synes jeg er helt greit. Torstein Ulserød skriver godt om kritikken mot Telenorledelsen i Minerva.

Hvis flere kvinner har det som skal til, er villige til å satse, og ikke minst til å betale den prisen det koster å klatre til topps, da vil vi se flere kvinnelige toppledere, også i næringslivet.

I mange yrker er det store kjønnsforskjeller. Det er ikke mange kvinnelige rørleggere eller bilmekanikere. Men middelklassekvinner har ikke noen drømmer om å bli rørleggere eller bilmekanikere, så kjønnsmessig ubalanse i slike yrker har aldri blitt noe debattema.

Dagen da gamle menn skal klage over ungdommens manglende kultur

“Mange ungdommer forstår ikke lenger vanlige uttrykk som ‘bjørneteneste’, ‘krokodilletårer’, ‘høy i hatten'” osv,

kunne vi høre i dagens “Kulturnytt” på NRK. (NRK er nok ikke ferdig med å redigere innholdet i nettspilleren for dagen, så enn så lenge må vi inn på direktesendingen fra P2, og “spole” oss tilbake til “Kulturnytt”). Man intervjuer noen eldre menn, som er bekymret: Finn Erik Vinje, Sylfest Lomheim og Per Egil Hegge. Skolen må ta et større ansvar, mener pensjonert professor Finn Erik Vinje. Det å lære slike uttrykk bør være en del av en god norskopplæring. Det er ikke så vanskelig å være uenig i det, selv om et generelt problem i dagens skole synes å være at stadig flere oppgaver skal lastes på skolen.

(Uttrykket “å spole tilbake” er vel også noe som snart går i glemmeboken, når folk ikke lenger har noe forhold til lydbånd og kassetter. Men vinylnostalgien vil i alle fall bidra til at uttrykket “hakk i plata” igjen kan komme til heder og verdighet.)

“Nesten alle mener at skolen skal løse de problemer vi får”,

sa Henrik Asheim (H), som sitter i utdanningskomiteen på Stortinget, og han fortsetter:

“… jeg tror det er vel så viktig hvordan mediene bruker disse uttrykkene, enn hvor mye skolen  kan lære bort.”

Continue reading Dagen da gamle menn skal klage over ungdommens manglende kultur

Interessant vin i Giro d’Italia 2016

Sist mandag ble ruten for Giro d’Italia 2016 offentliggjort. Jeg har ikke fått sett på detaljene ennå, men det ser ut til at det kan være noen interessante viner å smake på langs neste års rute.

Neste års Giro starter med tre etapper i Nederland. Det betyr at det igjen blir noen dager med nederlandsk øl, før det hele fortsetter i Italia. Dag 4 er hviledag, og da skal hele sirkuset forflytte seg fra Nederland til Catanzaro i Syd-Italia. Vi er da i regionen Calabria, og første etappe går i denne regionen, som fortsatt ikke er den mest spennende vinregionen i Italia. Det fortsetter fra der forrige etappe endte, i Praia a Mare, og derfra går ruten litt inne i landet til Benevento. Vi vil da være i Campania, en region som vinmessig har utviklet seg mye i de senere år. Slutten av etappen går gjennom Avellinoområdet, som er vinmessig interessant. Her er vi også i et av de geologisk mest urolig områdene i Italia, et sted som har opplevd en rekke kraftige jordskjelv. Vi får håpe at jorden holder se i ro når Giroen passerer.

Den 6. etappen skal syklistene opp i Appenninene, og som alltid når de er fjell, er det vanskelig å finne vin. Men vi er ikke er i høyfjell som i Alpene, så noe bør det være mulig å finne. Vi er nå i Abruzzo, og 7. etappe starter i Sulmona i provinsen  l’Aquila. Mange vil nok særlig forbinde l’Aquila med det kraftige jordskjelvet i 2009.  Målgang er i Foligno i Umbria. Herfra fortsetter det til Arezzo i den østlige delen av Toscana.

Den 9. etappen blir et vinmessig høydepunkt. Det er en ca 40 km lang tempoetappe i Chianti Classico. Etter denne er det hviledag, slik at man kan komme til hektene etter all vinsmakingen.

10. etappe starter litt utenfor Firenze, og krysser fjellet over til Emilia-Romagna. Herfra fortsetter 11. etappe til Asolo i Veneto. Underveis kan vi få med mye god vin. 12 etappe, fortsatt i Veneto, byr nok mer på hverdagsvin. 13. etappe tar oss inn i Friuli – Venezia Giulia, en interessant vinregion som ikke er så veldig kjent. 14. etappe er en spektakulær fjelletappe og 15. etappe en bakketempo. Her kommer vi nok til å slite litt med å finne interessant vin.

Om 16, etappe kan man nesten stemme i “No ser eg atter slike fjell og daler”. I fjellene finner vi ikke mye vin. Men mye av etappen vil gå i dalene mellom fjellene, og da er vi i området Trentino Alto Adige, hvor det er mye spennende vin. 17. etappe er i Lombardia, hvor vi heller ikke skal tørste. 18. etappe er fortsatt i Lombardia, og tar oss til utkanten av Milano. Videre fortsetter det fra utkanten av Torino til Pinerolo, som krysser Piemonte. Herfra bærer det inn i de franske alper, hvor det igjen er vanskelig å finne vin. Også nest siste etappe er en alpeetappe, og dermed ganske vinfattig. Men avslutningen fra Cueno til Torino er en flott vinfinale gjennom Piemonte.

I vini del Giro d’Italia 2016

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Plagiat og plagiat, om opphavsrett og forskningsetikk

Det blir vel feil å si at plagiat er in. Men det er i alle fall inn å snakke om plagiat. Dagens Næringsliv har lagt seg flate, og har påvist 40 tilfeller av plagiat i sin egen avis, fra samme journalist. I Tyskland beskyldes forsvarsminister Ursula von der Leyen for omfattende plagiat i sin doktoravhandling. Saken om Il Tempo Gigante er også en form for plagiatsak. Og vi har den nesten evige føljetongen av plagiatbeskyldninger i musikken. Det siste jeg har fått med meg, er at Jo Nesbø kritiseres for manglende kreditering i “Mere blod”. Og VG har åpenbart tatt saken om manglende kreditering fra Dagens Næringsliv, uten å kreditere DN. Men i DN ligger saken bak betalingsmur, så jeg velger å lenke til VG.

Spørsmålet om plagiat dukker ofte opp i forskningsetisk sammenheng. Det foreligger et høringsnotat med forslag til endringer i forskningsetikkloven, som jeg også vil knytte noen kommentarer til underveis.

Uttrykket plagiat, i den betydningen som ordet i dag vanligvis brukes, har sin opprinnelse hos den romerske poeten Marcus Valerius Martialis, som levde i det første århundre i vår tidsregning. Han kritiserte Fidentinus for å resitere sine dikt som hans egne, og var den første som brukte ordet plagiario i en slik betydning. Den opprinnelige betydningen av ordet var en form for kidnapping, hvor en fri mann ble gjort til slave.

Continue reading Plagiat og plagiat, om opphavsrett og forskningsetikk

Vi trenger et ordentlig annenhåndsmarked for billetter

I Norge er det

forbudt å selge billetter til kultur- og idrettsarrangementer til en høyere pris enn den som er påført billetten fra arrangørens side, eller som billetten første gang ble solgt for

Dette følger av Lov om forbud mot prispåslag ved videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer. Jeg har “alltid” ment at dette er meningsløst. Vi ser nå en konsekvens av dette: Folk som vil ha billetter bli svindlet.

Det grunnleggende i all handel er at man kjøper noe for en pris, og selger det videre for en høyere pris. Noen ganger legges et begrenset gode ut for salg: Billetter til populære arrangementer. Aksjer som noen tror kommer til å stige i verdi. Attraktive viner på Vinmonopolet, osv. Noen stiller seg tidlig i kø, kanskje overnatter de i køen, for å få kjøpt. De fleste for å kjøpe til seg selv, andre for å sikre seg noe å selge videre, med håp om fortjeneste.

Jeg klarer ikke se at det skal være noe mer umoralsk å videreselge billetter med fortjeneste enn det er å selge annet med fortjeneste. Selv har jeg en gang kjøpt konsertbilletter til en Bruce Springsteen-konsert gjennom et selskap som kjøpte opp og videresolgte billetter. Det var før det ble ulovlig i Norge. Jeg fikk billettene til avtalt pris. Men jeg fikk inntrykk av at de solgte short, altså at de solgte billetter de ikke hadde, men som de regnet med å få tak i.

Jeg stiller meg ikke i kø grytidlig om morgenen eller hele natten for å å billetter. Å komme gjennom på nett eller på telefon når salget starter, er et lotteri. Dessuten legges billetter ofte ut til salg så tidlig at det er vanskelig å planlegge. Er jeg hjemme på konserttidspunktet? Noen ganger har jeg kjøpt billetter som jeg av ulike grunner ikke har fått benyttet. Andre ganger har jeg oppdaget at jeg kan gå på noe jeg ikke har kjøpt billetter til, og vil gjerne ha tak i billetter.

Hvis jeg sitter med billett jeg ikke får benyttet, til et utsolgt arrangement, da vil jeg gjerne kunne selge den videre. Jeg er ikke opptatt av å selge den med fortjeneste. Men noen ganger hadde det også vært OK. Først og fremst synes jeg det er dumt at billetter blir ubenyttet når det er mange som gjerne vil dit, og som ikke får tak i billetter. Selger jeg slike billetter, da selger jeg dem gjerne til pålydende. Noen ganger gir jeg dem bort. Men i de fleste tilfellene blir de bare ubrukt.

Svært mange som har sett musicals eller andre show i London eller New York, har kjøpt billetter på “svartebørs”. Det har jeg også gjort.  Alle billettagentene som kan tilby billetter til dagens eller morgendagens forestilling av et populært show, selger dem til en høyere pris enn pålydende. Jeg planlegger vanligvis ikke mine reiser så lang tid i forveien at jeg kan kjøpe billetter når de legges ut for salg, så dette er i praksis eneste muligheten.

Vi trenger et organisert annenhåndsmarked, gjerne drevet av Billetservice eller andre billettselskaper, hvor man kan legge ut billetter for salg, og eventuelt kjøpe billetter til utsolgte arrangementer. Man vil da også kunne få en mer riktig prising. Da bør man kunne være sikret at billetter som legges ut for salg faktisk finnes og blir levert, og man kan ha sikker betaling.

Politiet prioriterer ikke “småkriminalitet”, heller ikke når den er systematisk og gjentagende, med relativt små summer i hvert enkelt tilfelle. Derfor kan svindlere peke nese og si “catch me if you can”, og de kan fortsette sin virksomhet med politiets stilltiende aksept.

Dagens forbud mot slikt annenhåndssalg av billetter bidrar bare til å gjøre et “svaretbørsmarked” enda svartere.

Virke om bilfri by

Samfunnspolitisk direktør i Virke, Harald J. Andersen, skriver i Aftenposten 23. september om “Bilfritt sentrum – til hvilken pris?”.

“Utslipp fra transportsektoren må reduseres, men utslippene fra bilbruk i sentrum er som en dråpe i havet å regne”

skriver Harald J Andersen, og viser med det at han har misforstått ganske mye. I den globale sammenheng betyr nok utslipp av klimagasser fra biler i Oslo sentrum lite. Men for den lokale forurensningen betyr det mye. Dessuten er den globale effekten summen av det man gjør lokalt. Hvis alle skal tenke at vårt bidrag er så lite at det ikke er grunn til å gjøre noe, skjer det ingen ting.

Likevel: I bysentra representerer bilene først og fremst et plassproblem, ikke et utslippsproblem. Vi kan ikke fortsette å bruke store og verdifulle arealer til en så lite plasseffektiv transport som privatbil, og vi kan ikke bruke fellesarealer i byen til å parkere disse bilene. Derfor er også Oslos ambisjoner om å bli verdens ledende elbilby (her er det ikke mange konkurrenter), et blindspor. Elbiler tar like mye plass som fossilbiler.

Continue reading Virke om bilfri by

Kjøpslovgivning og digitale ytelser

Bilde på toppen: Garfield Anderssen CC by 2.0.

I Dagsnytt i dag morges kunne vi høre at forbrukerne ikke har noen rettigheter når de kjøper digitale ytelser. Det er en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. Men særregler til beskyttelse av forbrukere, gjelder ikke på dette området. Så forbrukeren er dårligere stilt enn når man kjøper fysiske varer. Forbrukerrådet mener at forbrukerkjøpsloven også bør gjelde ved digitale ytelser.

I 2003/2004 (fer­dig januar 2004) skrev jeg en utred­ning for Jus­tis­de­par­te­men­tet om For­bru­ker­kjøps­lo­vens anven­delse ved leve­ring av digi­tale ytel­ser. Min kon­klu­sjon var at for­bru­ker­kjøps­lo­ven burde gjelde også for digi­tale ytel­ser som las­tes ned, så langt loven pas­ser. Det var ikke store end­rin­gene som måtte gjø­res. Men Justisdepartementet ville ikke la loven omfatte digitale ytelser.

Departementet valgte å vente på EU, kunne vi høre i dag. Det er vanskelig ikke å tenke litt skjevt på alt snakket om “sjølråderett” når man sitter passiv og venter på at noe skal komme fra organer hvor Norge verken har forslags- eller stemmerett. Men her er det ikke noe som hindrer Norge i å handle på egenhånd. Kanskje kan man påvirke EU ved å sette et eksempel. Det har faktisk skjedd før.

EU har signalisert at man ønsker å gå i denne retningen, uten at så mye ser ut til å ha skjedd. 5. mai 2009 pre­sen­terte EU-kommisjonærene Reding og Kuneva en 8-punkts “Digi­tal Agenda” for Con­su­mer Rights Tomor­row. I punkt 4 står det:

4. Exten­ding the prin­cip­les of con­su­mer pro­tec­tion rules to cover licen­sing agreements of pro­ducts like soft­ware down­loa­ded for virus pro­tec­tion, games or other licensed con­tent. Licen­sing should gua­rantee con­su­mers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a pro­duct that works with fair com­mer­cial conditions. ”

De digitale markedene har utviklet seg mye siden 2003/2004, så valg av løsninger må man nok se på en gang til. Men jeg holder fast ved min hovedkonklusjon fra 2004: Forbrukerkjøpsloven bør endres, slik at den også omfatter digitale ytelser.

Selvsagt skal dere “favorisere” syklister på Gamle Mossevei, Karin Høystad, @presserom @ketilso

Dette er også en sak som har blitt liggende over sommeren, og også over valget. Men som dessverre er like aktuell nå som før sommeren, noe vi ble minnet om på Sykkeltweetup sist lørdag.

“Det er regelrett krig mellom bilister og syklister” skrev Øslandets blad den 12. juni. Det er ikke noen krig. Den krigen finnes stort sett bare i hodene til tabloide journalister som ikke er i stand til å se verden annet enn i konflikt- eller kjendisperspektiv, og de som har fått sin forestillingsverden ødelagt av disse.

Ingen syklister er så dumme at de kriger mot bilister på veien. Som syklist vet man at man er dømt til å tape de fleste slag i en slik “krig”. Skal man bruke noen form for krigsterminologi, så har det skjedd en okkupasjon: Bilistene har okkupert veiene, og fortrengt andre trafikanter. Statens vegvesen og politiet har stilt seg på okkupantenes side.

Continue reading Selvsagt skal dere “favorisere” syklister på Gamle Mossevei, Karin Høystad, @presserom @ketilso