I morgen braker det løs. Årets Giro d’Italia. Vi er klare med flaskene, dog ikke av den typen som man langer til rytterne underveis i rittet. Tidligere har jeg valgt å holde meg to dager før rytterne, ut fra en tanke om at man skal kunne kjøpe inn en passende vin til man skal se etappen. Men det ble ganske forvirrende, ikke minst for meg. Så nå har jeg valgt å følge rittet.
Bildet på toppen, som jeg har valgt å bruke som gjennomgangsillustrasjon i år, er fra da Giroen i 2012 startet i Danmark. Den andre etappen passerte rett forbi huset til en av mine danske venner, i byen Lemvig på vestkysten. Vi satt i hennes hage, drakk rosa champagne og så syklistene passere forbi på kloss hold. Egentlig ville jeg ha valgt rosa Franciacorta. Franciacorta er Italias beste musserende vin, og jeg synes det er den man bør ha når man f.eks. feirer at Giro-feltet passerer. Men den er dessverre ikke så veldig kjent, og jeg fikk ikke tak i den rosa utgaven. Til Giro D’Italia må det være rosa, så vi måtte nøye oss med rosa champagne den gangen.
Sykkelmessig har vi sett endringer i Giro d’Italia de senere år. Jeg siterer fra omtalen i bladet “Landevei”:
“En ny ledelse har de siste årene foretatt store grep for å få flere store navn til start. Historisk sett har Giroen vært så hardt at ryttere som satser på Tour de France ikke en gang har ofret det italienske rittet en tanke. I fjor så vi en mildere Giro med færre harde etapper og kategoriserte stigninger, og i år er sirkuset ytterligere forenklet.
Antall toppavslutninger er redusert fra ni til fem, og et annet viktig element med fjelletappene, er at i år går de i lavereliggende fjell. Både i 2013 og 2014 så vi været skape enormt trøbbel for arrangøren. Etapper ble både avlyst og forkortet som følge av snøen, i tillegg til at ikke alle rytterne likte å avslutte fjelletappene mens store filler lavet ned.”
De avslutter innledningen til sin gjennomgang av Giro d’Italia slik:
“Giroen har kanskje fått kortere og enklere etapper, men rittets særpreg utover rosa effekter er fortsatt bevart. Utilgivelige arrangørtabber, skiftende vær, lave temperaturer og hodeløse hjemmeryttere vil også i år sett sitt uforutsigbare preg på Giro d’Italia.”
Men vinen har arrangørene åpenbart ikke vært veldig opptatt av. Vi skal i år ikke innom noen av Italias mest kjente vinområder. Det er ikke noen Barolo, Barbaresco eller andre kjente viner fra Piemonte. Rytterne sneier så vidt innom Toscana, men drar ikke inn til de kjente vindistriktene. Man passerer gjennom Veneto, men heller ikke her er man innom de områdene hvor vi finner den mest interessante vinen.
På den annen side: Det produseres vin i nesten hele Italia, og variasjonen er stor. Så om vi ikke kan skåle i de mest kjente vinene, skal vi kunne finne mye interessant å fylle i glassene denne gangen også.
Når man skal forsøke å gjøre seg kjent med et land, synes jeg det er interessant å starte med topografien. Politikken skifter og grenser har blitt flyttet mange ganger gjennom et utall av kriger. Men fjellene og de store elvene ligger ganske fast, og danner sine naturlige grenser, klimasoner, osv. Vi kan starte med dette toppgrafiske kartet, som viser Italia og omkringliggende områder.
Italia er preget av fjell, som rytterne i Giro d’Italia pleier å få merke. I Nord, i grenseområdene mot Frankrike, Sveits og Østerike ligger Alpene. Nordøst for Italia har vi Karpatene, og på Balkan i Øst har vi det som kalles de DInariske alpene. Alt dette er en del av det som kalles Alpidebeltet, som er en kjede av fjellkjeder som går fra Pyreneene via Alpene, gjennom Tyrkia og Kaukasus, Iran, Pakistan, Afghanistan og Himalaya, før den dreier sydover gjennom Indokina. Dette er et geologisk urolig område, med hyppige jordskjelv og mange vulkaner.
Som en utløper fra Alpene strekker Appenninene seg langs hele den italienske støvel, gjennom tærne og over på Sicila og vidre til Atlasfjellene i Nord-Afrika. Hvor Alpene sluter og Appenninene begynner (eller omvendt) er ikke lett å si. I Appenninene er det fjelltopper på rundt 2.900 meter, så man kan finne utfordringer for syklistene her også. Øst, mot Adriaterhavet, er fjellet ganske bratt, På vestsiden starter fjellene i nord helt ved kysten, før det skrår over møt øystkysten. I vest finner vi sletteområder som Toscana, Lazio m.m. Lenger sør krysser fjellene igjen over mot vest, med bratt fjellandskap, bl.a. den kjente Amalfikysten sør for Napoli, mens det østre området (Puglia) er flatere.
I nord ligger Posletten i le for vind fra nord bak Alpene, og i le for middelhavsvind bak Appenninene. Dette området fores med elvevann fra fjellene, og er et meget fruktbart område.
Denne topografien gir mange og varierte klimasoner, med tilsvarende ulike forutsetninger for vinproduksjon. Fjell utgjør naturlige grenser, og er ofte vanskelige å krysse. Her blir jeg mer spekulativ. Men jeg tror at dette er en av forklaringene på de store regionale forskjellene i Italia, også kulturelt. Det har ikke vært så mye kontakt over fjellene, omtrent som det ikke har vært så mye kontakt over fjellene mellom norske daler. Italia er et ungt land. Riktignok var det sentrum i det romerske imperiet. Men etter dets undergang, har det vært et rekke uavhengige småstater. Det som i dag er Italias regioner, var tidligere selvsatendige stater, dog ikke slik at grensene mellom disse falt helt sammen med grensene for dagens regioner.
Først i 1870 ble Italia samlet til et land. Noen av dagens proviser kom først med i Italia etter første verdenskrig. Alto-Adige, som omtales som en autonom provins (uten at jeg vet hva slags selvstendighet den har), ble annektert av Tyskland under andre verdenskrig. Etter at det var kommet tilbake til Italia, ble tysk anerkjent som offisielt spårk i 1947. I 1971 ble det inngått en grensetraktat mellom Østerrike og Italia, og først etter at Østerrike ble EU-medlem i 1994, har forholdene stabilistert seg. I Alto Adige brukes mye tysk, og de fleste steder har både tyske og italienske navn. På tysk (den lokale varianten) heter provinsen Süd Tirol. Når vi kjøper epler eller eplejuice fra Süd Tirol, er det herfra den kommer.
Den regionale identiteten er sterk, og det er store ulikheter i f.eks. mattradisjoner. Så når vi snakker om “italiensk kjøkken”, så er det en høyst diskutabel kategori.
Afrika presser på Italia. I disse dager hører vi om dette i form av flyktninger som forsøker å krysse havet i små, overfylte fiskebåter. De som ikke drukner i forsøket, kommer gjerne først til Italia, enten til den lille øya Lampedusa, eller til Sicilia. Men også rent geologisk presser Afrika på Europa og treffer Italia først. Den afrikanske kontinentalplaten treffer den euroasiatiske kontinentalplaten, og presses under denne. I kollisjonssonen blir det buktninger og krøller, i form av fjell, som Alpene og Appenninene. Kollisjonssonen er geologisk ustabil og aktiv. I talia forekommer jordskjelv hyppig, og det er flere aktive vulkaner. Vi skal komme tilbake til noe av dette når syklistene skal gjennom slike områder.
Italia er for tiden det land i verden hvor det produsers nest mest vin, etter Frankrike, men før Spania, som ligger ganske tett og som hver for seg produserer mer enn det dobbelte av landet på fjerde plass (USA). I Norge selges det suverent mest rødvin fra Italia. Nesten 40% av den rødvinen som selges, kommer herfra. Det selges nesten tre ganger så mye rødvin fra Italia som fra nr to på listen (Spania) og nr tre (Frankrike). Når det gjelder hvitvin ligger Italia på tredje plass, bak Tyskland og Frankrike. For rosévin ligger Italia på andre plass, etter Frankrike. Når det gjelder musserende vin, ligger Italia igjen suverent på topp, og salget økte kraftig fra 2013 til 2014, noe som sikkert henger sammen med at Prosecco har blitt en motedrikk.
Italia er ikke bare en av verdens største vinprodusenter. Det er også verdens mest varierte vinproduserende land, og dermed et av de mest spennende, kanskje det mest spennende. Dette kartet over vinproduserende områder å Italia får fram noe av mangfoldet. Det viser også at vi ikke finner mye vin i nord, inne i Alpene.
I sin bok “Native Wine Grapes of Italy” skriver Ian D’Agata at av de 461 druesortene som er offisielt registrert i Italia, er 377 opprinnelig italienske druer. I følge den samme kilden er det 1368 vindruer i verden som dyrkes i kvanta som gjør dem kommersielt interessante.
I “Italiensk vin” skriver forfatterne at det dyrkes mer enn 1000 druesorter i Italia, og at noen mener det finnes mer enn 2000. Mange druer har ulike navn i ulike regioner. Selv om Ian D’Agasta skriver at det er henholdsvis 461 og 377 druesorter, så skriver han om mer enn 500 i sin bok. Men om jeg har forstått det rett, er det bare de som er offisielt registrert som det er tillatt å selge hos planteskoler. De andre dyrkes lokalt, og er ikke katalogisert og registrert.
Slike klassifiseringer er høyst diskutable. For selv med moderne DNA-analyser kan det være vanskelig å avgjøre hva som er én druesort. Produsenter insisterer på at druesorter som sies å være identiske, er ulike og gir forskjellig vin. Noen slike eksempler skal vi innom når vi kommer til vinene.
Vinlitteratur
Hvis dine vinambisjoner er å bli litt flinkere til å velge vin, og å ha litt større utbytte av å smake og drikke vin, da er min anbefaling Ingvild Tennfjords bok “Skål!”. Den handler om vinglede.
Det er ikke en bok for deg som vil brilliere med vinkunnskap. Vil du bli vinsnobb, er dette ikke boken for deg. Men det er en veldig god, vennlig og upretensiøs innføring i vinverden. Gå hit for nærmere omtale av boken.
Siden dette handler mest om italiensk vin, er den viktigste norske referansenboken 
Italiensk vin. Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2402 produsenter og mer enn 20.000 viner. Jeg mener å huske at tidligere utgaver har hatt tekst på flere språk. Men den utgaven jeg har nå (2015) har kun engelsk tekst. Kjøp den fra Amazon UK.
Det finnes, også på norsk, bøker som går mer detaljert inn i viner fra Piemonte, Toscana og Veneto. Men siden vi ikke kommer innom disse områdene denne gangen, tar jeg dem ikke med.
En av klassikerne, Hugh Johnsons “The World Atlas of Wine” har nylig kommet i en 7. utg, nå i samarbeid med Jacnis Robinson. Tidligere utgaver, i alle fall utgavene 3 til 6, har kommet på norsk under tittelen “Vinens verden”. Da jeg forhørte meg om også den 7. utg ville komme på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen planer om det. Det har skjedd mye i vinverden fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbefale noen å kjøpe den gamle, norske utgaven i dag. Jeg holder meg her til den engelske utgaven. Boken dekker hele verden, selvfølgelig også Italia. Den gir en god oversikt, er rikt illustrert og inneholder flotte kart. Hvis du bare skal ha én vinbok, er det denne du bør ha!
Skal man lage god mat eller godt drikke er man prisgitt råvaren. Det er ikke vanske
lig å ødelegge gode råvarer. Men skal man ha et toppresultat, da må man ha gode råvarer. De gode råvarene skal kjennes igjen i det ferdige resultatet. Når vi holder oss til vin, er råvaren druer. Det er spennende og interessant å vite mer om druene som vinene er laget av, ikke minst i Italia, hvor det finnes et utall av lokale druer. Den viktigste boken for de som vil vite mer om druer, er Jancis Robinsons Wine Grapes.
Noe av det jeg synes har vært spennende på mine virtuelle og noen ganger relle reiser i vinområder, er at vi ser en renessanse for tradisjonelle lokale druer. Lenge var trenden at hvis man skulle produsere kvalitet, så måtte man plante "internasjonale", som i praksis ofte betød franske druer som Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah, Pinot Noir, Chardonnay, Sauvigninon Blanc, osv. Det blir god vin av disse druene. Viner med personlighet og lokalt preg er mer interessante. Det betyr ikke alltid at de er bedre. Men det er ikke så interessant å lete opp nok et område hvor de lager hvitvin med Chardonnay eller rødvin med Cabernet Sauvignon. Det kan være gode viner, men det produseres gode viner med disse druene på så mange steder. Særlig i Italia er det mange lokale druer som bare dyrkes innenfor begrensede områder, og som vi i liten grad finner utenfor Italia.
For den som er mer nerdete generelt, og når det gjelder italiensk vin spesielt, tar jeg med Ian D'Agatas bok "Native Wine Grapes of Italy". Her går han gjennom opprinnelig italienske vindruer som har blitt viktige i italiesk vinprodukjon.
I vini del Giro d’Italia 2015
I vini del Giro d'Italia
Les Vins du Tour de France
Mat og vin
Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.
Hvor bratt er det der de sykler?
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Ønsker du bedre forhold for syklende?
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
