Tempoetappen er en viktig, og ofte avgjørende etappe. Her kan man vinne (og tape) tid. Store etapperitt vinnes av de som er gode til å klare og gode til å kjøre tempo. Man kan tape et etapperitt på en hvilken som helst etappe, noe vi fikk illustrert i går. En velt på et maksimalt uheldig tidspunkt. Kanskje ender man med selv å gå i bakke, kanskje blir man bare heftet bak kaoset som velten medfører, og klarer ikke å kjøre inn de andre på den korte distansen som er igjen når rytterne setter opp farten i finalen. Men kan klarer ikke å vinne nok tid på sine konkurrenter på relativt flate etapper.
Det holder ikke at man er god til å klatre, om man roter det hele bort med en dårlig tempo, demonstrerte danske Michael Rasmussen under Tour de France i 2007. Dansk TV kåret i 2009 bl.a. de tre verste tempoetapper gjennom tidende, og dette var den klart dårligste. Interessant nok var Chris Froome, som den gang representerte Kenya, på tredje plass i denne kåringen. Men i dag er han en meget god temporytter. Jeg legger inn videoen under kartet.
Så ble det en etappe for en rouleur, og Phillipe Gilbert hentet denne på en flott måte. Og Contador tok bonussekunder.Jeg synes at Alberto Contador bør få samme straff som Ritchie Porte fikk, etter at han syklet uten hjelm. Det er faktisk helt uinteressant hva som er mest alvorlig, å motta et hjul (som jeg synes viste god sportsånd fra Simon Clarke), og å sykle uten hjelm. Men når juryen har bestemt seg for at reglene skal følges og at det må reageres mot regelbrudd, da får de sannelig likebehandle rytterne. Man kan ikke se mellom fingrene med Contadors regelbrudd etter reaksjonen mot Porte. To minutter tidsstraff, og Contador og Porte er på en måte satt tilbake til start. Det vil bli fordel Aru, hvilket betyr at både Contador og Porte må angripe. I dag blir det neppe særlig tidsforskjeller. Men Contador bør ha fått sine to minutter før lørdagens tempo.
Dagens etappe er paddeflat. Det skal godt gjøres å finne en strekning på 153 km som er flatere. Den kan selvsagt bli vind som kan spille en role, ikke minst når vi kommer ut mot kysten. Men blir det ikke for mye vind, da må det bli en spurt. Hvis et brudd skulle klare å gå inn på denne etappen, da må det bety at ingen virkelig er interessert i noen spurt, eller at spurternes lag virkelig er svake. Sannsynligvis blir det høy fart, og en heftig spurt mot mål.
Vi starter omrent der vi endte i går. Vi starter syd-vest for Vicenza, men så langt jeg kan se, er vi ikke innom noen nye vinområder. De tilgrensende vinområdene beskrives som kuperte, og med dagens løypeprofil kan vi ikke være innom noen slike.
Riviera del Brenta er et område øst og nord for Padova, ved deltaet til elven Brenta. Her er det fruktbart og flatt, hvilket ikke gir særlig interessante viner.
Syklistene skal rundt Venezia-lagunen, og er da en kort tur innom Piave i den nordøstre delen av lagunen. Det produseres mest rødvin, med Merlot som den mest vanlige druen. Det er også her fruktbart, og det krever en innsats å holde produksjonen nede for å oppnå akseptabel kvalitet. Uansett er vinene stort sett på det jevne. Også dette er en vin man drikker om man er på stedet, men som det egentlig ikke er bryet verdt å lete etter.
Mestre er brohodet til Venezia. Det er ikke akkurat der man stopper for å oppleve stedet. Venezia, sett gjennom et togvindu på vei fra Mestre til Venezia.
Men jeg har et minne herfra. Vi kom inn med tog fra Roma, og skulle fly hjem fra Venezia. Det var i de tider da man måtte kjøpe tur-retur billetter, om man skulle få dem til en noenlunde akseptabel pris. Da er Mestre det stedet man bytter for å komme til flyplassen. Flyplassen ligger vel egentlig i Mestre. Men skal man fra flyplassen inn til Venezia, reiser man selvsagt med båt. Enten rutebåt, eller en av de stilige Riva taxiene, om man vil spandere litt mer penger. Bildet nedenfor viser “taxiholdeplassen” på flyplassen ved Venezia.
Det var skjedd en feil med toget vi kom med. Det skulle vært et litt oppdradert hurtigtog, som man måtte betale ekstre for — noe vi hadde gjort. Men man hadde ikke kunnet sette opp et slikt togsett den dagen, likevel. Vi ble fortalt at vi kunne få tilleggsbetalingen tilbakebetalt, siden det ikke var et slikt tog som det skulle ha vært. Gå i luke x, ble vi fortalt. Jeg gikk i luken. Køen gikk langsomt, og da jeg endelig kom fram, fikk jeg vite at jeg måtte gå i en anne luke. Under en viss tvil jeg jeg til køen til den neste luken. Det var ikke mye penger det dreide seg om, så det var mest fristende å glemme det hele. Men jeg kom fram, og fikk vite at nei, de kunne ikke betale tilbake. Men de kunne notere navn og adresse, så skulle de sende pengene. Jeg ga dem navn og adresse, og vi reiste videre til flyplassen.
Lenge etter at vi var kommet hjem, kom det rekommandert sending fra Italia. Der lå det en sjekk på beløpet. Det tilsvarte vel et sted mellom 50 og 100 kroner, og jeg visste at om jeg gikk i banken med en sjekk i lire, trukket på en italiensk bank, da ville bankgebyret være større enn pålydende beløp. Så jeg løste den aldri inn, og den ligger vel et eller annet sted som en souvenir. De ba meg også sende en bekreftelse rekommandert på at jeg hadde mottatt sjekken. Det gadd jeg ikke bruke tid på.
Dagens etappe ender nesten, men bare nesten i Venezia. Hadde jeg vært så nær, så hadde jeg ikke klart å stanse uten å dra inn til byen. Venezia er min absolutte favorittby, selv om det må være verdens verste sykkelby, og kommer til å være det så lenge byen består. Venezia er en by for man går, eller reiser med båt på kanalene.
Jeg liker godt å reise tilbake til steder jeg har vært, og hvor jeg har sett alle de “obligatoriske” turistattrakasjonene. Da kan jeg gjøre det jeg har lyst til. Vil jeg seg San Marco katedralen en gang til, kan jeg gå dit. Men jeg kan også la det være, siden jeg har vært der flere ganger tidligere. Man skal ikke mange kvartaler bort fra “lysøypa”, før turiststrømmen har forsvunnet helt. Her er en ung utgave av meg, midt i turistsrømmen på Piazza San Marco, under mitt første besøk i Venezia for 41 år (og den del kilo) siden.
Det jeg særlig liker ved Venezia er stillheten. Man hører en og annen båt, noen folk som snakker, kanskje litt lyder fra en bar, kanskje litt musikk. Men det teppe av støy fra biltrafikk, som ligger over alle byer, det slipper vi her. Venezia er en by som stenger tidlig. Vil man ha heftig natteliv, må man reise et annet sted. En vesentlig forklaring skal være at de fleste som arbeider der, bor inne på fastlandet, og må rekke siste toget hjem. Inne i selve byen er nå veldig mange leiligheter ferieleiligheter, som står tomme det meste av året.
En gang jeg var i Venezia, var jeg oppe i klokketårnet på Markusplassen. Mens vi var der, begynte disse klokkene å ringe:
De var store, og stillhet var ikke det som preget stedet da. Det var fire av dem, en på hve rside. Så det nyttet ikke å gå rundt hjørnet for å bli litt skjermet for lyden, heller.
Vanligvis har jeg god stedsans, særlig inne i byer. Jeg finner som regel fram (eller snarere tilbake) ved å gå på retningen. Den eneste byen hvor jeg fullstendig har måttet gi opp å orientere meg på den måten, er Venezia. Byen er en labyring av trange gater og smug, og store og små kanaler. Man går i en retning, Plustselig slutter veien ved en kanal, og man må forsøke å finne en annen vei. Snart har man mistet retningen. Sørg for å ha et godt kart om du besøker Venezia.
Rytterne kommer nok ikke til å se stort til Venezia. En liten episode som spretter fram i hodet, er denne. På en av etappene i fjorårets Vuelta d’Espagna sa TV2s kommentator Ole Kristian Stoltenberg omtrent dette til sine sidekommentator Mads Kaggestad:“Denne etappen har vært kjørt før. Den ble kjørt i [har glemt årstallet]. Da var du med, Mads. Så du har syklet denne etappen før.” Mads Kaggestad svarte omtrent slik: “Har jeg det? Da betyr det at jeg har vært i Granada også [jeg tror det var Granada]. Det kan jeg ikke huske.” Og han fortsatte: “Når vi sykler et slikt ritt, lever vi helt i vår egen boble. Når vi kommer i mål er det inn i bussen, få en dusj og få masasje, kjøre til neste hotell, spise og sove. Vi registrerer knapt hvor vi er.” Et lite innblikk i sykkelproffenes liv, fikk vi med oss der. Det vil nok være noen syklister som ikke vil huske at de (nesten) var i Venezia på denne etappen.
Jeg har sittet ganske mange ganger ved et cafébord i Venezia og drukket Prosecco. Så for meg ville Prosecco ha vært det opplagte valget når vi er ved Venezia. Venetianerne kaller visstnok Prosecco for “englepiss”, uten at jeg skal forsøke med på å utdype det. Men morgendagens tempoetappe går for en stor del gjennom kjerneområdet for Prosecco. Så vi venter med den vinen til i morgen.
Men vi kan ikke forlate Venezia uten å ta med Luchino Viscontis film, “Døden i Venedig”, basert på Thomas Manns roman. Romanens og filmens hovedperson, Gustav von Aschenbach, er i stor grad basert på Gustav Mahler, og adagioetten i Gustav Mahlers 5. symfoni er gjennomgangsmusikk i filmen. Og vi får legge til; Den er filmet av Ingemar Bergmans favorittfotograf, Sven Nyquist.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Et brudd fikk gå, og en for meg helt ukjent rytter vant.
Etappen i dag starter helt flatt. Men i andre halvdel kommer det noen topper. Ingen veldig harde, men som kan være betydningsfulle likevel. Men en slik etappe er det vanskelig å se hvem som kan ha interesse av å kjøre på flatene. Helt på slutten er det en bakke, med avslutning på toppen. Ikke veldig lang, men en mulighet for klatrere og sammenlagtkandidater å vinne tid. Spurterne har ikke noe å hente her.
Vi starter der vi sluttet i går, og setter kursen rett ut av vinområdene. Vi havner i Veneto, som er en av de mer interessante vinregionene i Italia. Herfra får vi viner som Bardolino, Valpolicella (med variantene Amarone og Ripasso), og Soave. Og ikke minst Prosecco. Men etappen styrer unna de viktigste vinområene i år. Vi har vært der før, og kommer nok til å komme dit igjen, så vi lagrer den vinen til et annet år.
Vi kommer først inn i Bagnoli, litt syd for Padova. Det er 14 kommuner, og området har navn etter kommunen Bagloni de Sopra. Viner fra dette området kan bruke betegnelsen “Classico”. Det er viner laget på den lokale druen Raboso som er mest interessante. Det er to varianter av Raboso: Raboso Piave og Raboso Veronese. Disse gir en vin med mye syre, farge og tanniner, slik at den kan fremstå som en ganske “barsk” vin. I følge Italiensk vin er det bare produsenten Dominio di Bagnoli som lager interessant vin. De lager også noen søte viner.
Kanskje skal vi også innom Colli Euganei. Mine kart er ikke presise nok til å kunne gi et sikkert svar. Det er et område som dels består av kalkholdig, dels av vulkansk jord. Den kalkholdige jorden egner seg best til hvitvin, mens den vulkanske jorden egner seg best til rødvin. Det kan produseres 13 forskjellige vintyper med et stort antall druesorter. Det er i det hele tatt et særdeles uoversiktlig område. Vignalta regnes som topprodusenten i dette området.
Mot målbyen Vicenza skal vi gjennom Colli Berici. Det er et litt bakkete område syd for Vicenza. Her dyrkes mange druetyper, og ni ulike vinsorter kan produseres under denne klassifiseringen Colli Berici DOC. En velrennomert druesort i Colli Berici er tai rosso. Den gir viner som er såpass lyse at man nesten kan kalle dem rosé. Ellers brukes mye Garganega og Merlot.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det ikke spurtoppgjør likevel, og det var kanskje en tabbe av noen lag at de ikke kjørte inn bruddet. Men som Juan Antionio Fletcha sa i sin kommentar på Eurosport: De fleste lagene er ikke satt opp for spurter, og da blir det få som er interessert i å ta ansvar. Uansett: Jeg liker alltid når et brudd går inn. Og for Richie Porte og Sky var dagen en katastrofe, med 47 sekunder tidstap til Alberto Contador. Skjønt for Richie Porte ble det enda mer katastrofe når han ble straffet med to minutter for å ha fått et hjul av Simon Clarke. Man får altså ikke lov til å hjelpe en landsmann i en kritisk situasjon.
I dag er det en mer småkuppert etappe. Først opp i skråningen av Appenninene, og det hele avsluttes med tre runder inne på Imolabanen. I utgangspunktet ville jeg ha sagt at dette er en etappe hvor et brudd kan gå inn. Men det spørs om det går, etter gårsdagen.
Vi er på Posletten. Poletten er en dal, avgrenset av Alpene i nord og vest, og Appenninene i sør og vest, og av Adriaterhavet i øst. Dette gjør at dalen er skjermet mot kalde vinder. Gjennom dalen renner elven Po, som er 670 km lang. Mange sideelver fører vann inn fra fjellene.
Dalen er fruktbart jordbruksområde. Dessverre for oss gir fruktbare jordbruksområder ikke noe særlig interessant vin. Jeg hadde tenkt å skrive at vindruen trives best “der ingen skulle tro at noe kunne gro”, i karrig og dårlig jord. Men om den egentlig trives best der, vet jeg ikke. Og jeg tror ikke at noen har spurt drueplanten om hva den måtte mene om den saken.
Men det blir i alle fall best vin der druene ikke kan leve et makelig liv i god jord. Og da ser vi hvor det bærer: Det er vanskelig å finne interessant vin i området.
Vi starter der vi endte i går, i Cagnia Romagna. Men det har ikke blitt mer å si om det områet fra i går til i dag.
Vi havner så i Colli Faenza, Colli Romagna Central, Albana de Romagna/Romagna Albana Spumante og til slutt Colli d’Imola. Ingen av disse er spesielt interessante. Produksjonen av Romagna Albana Spumante er svært liten. Man finner sikkert viner som passer med omådets pasteretter. Men noe som det virkelig er verdt å lete etter, det finner vi ikke her.
Vi er i et av de rikeste jordbruksområdene i Italia, så her bør vi heller lete etter mat til vinen, og drikke den lokale vinen til.
Fortsetter vi litt lenger østover, kommer vi til Blogna. Gastronomisk er Bologna kanskje best kjent for Pasta Bolognese, en rett som i forflatede utgaver har blitt degradert til å være standardinnslag på barnemenyene på middelmådige restauranter. Man pasta bolognese er mer enn kjøttdeig og tomatpuré. For den som vil lage en ordentlig bolognesesaus, anbefaler jeg denne artikkelen og oppskriften fra Aperitif.no.
Fortsetter vi litt til, kommer vi til Modena, som er kjent for sin balsamicoeddik. Balsamico er vellagret vineddik, for å si det ganske upresist. Den lages gjerne etter et solera-prinsipp, altså på samme måte som man lager oloroso sherry i Spania. Man har en lang serie av fat. Man tapper ferdig balsamico fra det eldste, etterfyller fra det nesteldste, osv — og så fyller man på ny vin i fatet med den yngste vinen/edikken. God balsamico er lagret, fra kanskje fire år opp til over 100 år. God balsamico er dyre dråper, men det finnes store mengder rimelig og ikke like edel balsamico på markedet.
Modena er også Luciano Pavarottis fødeby. Pavarotti var den største tenoren i alle fall de senere tiårene. Han hadde en klang i stemmen som var unik. Han er vel også den eneste operasangeren som har hatt en operaarie inne på de vanlige hitlistene. Det var da BBC valgte hans innspilling av Puccinis “Nessun Dorma” fra operaen Turandot som signatursang for deres sendinger fotball-VM i Italia i 1990. Han sang den også ved åpningen av vinter-OL i Tornino i 2006, som var hans siste opptreden. Men da var han over 70år gammel og syk, og ikke på høyden. Dessuten mimet han den gang til et opptak. Jeg har tatt med en innspilling fra Paris. Det står at den er publisert i 2007, men ikke når innspillingen er fra. Men også denne er nok fra tiden etter at han var på topp.
Banen hvor dagens etappe ender, heter Imola (Autodromo Ferrari), oppkalt etter Enzo Ferrari. Men ferrarifabrikken, om man kan kalle den en fabrikk, ligger ikke der. Den ligger i den lille byen Maranello, like utenfor Modena. En gang var jeg veldig interessert i biler og i motorsport. Det har tapt seg. Men en klassisk, rød Ferrari får det til å krible litt.
Alle som var interessert i motorsport på 1990-tallet vet at det var på Imolabanen at verdens kanskje aller beste formel-1 kjøre, brasilianeren Ayrton Senna, kjørte seg ihjel i 1994. Det er ikke slikt man har noe sterkt behov for å gjenoppleve. Men da jeg hentet fram et videoklipp, merket jeg meg kommentarer om at han var besvisstløs, sannsynligvis død før kræsjet. Skutt av en snikskytter påstår de. Det var nytt for meg, og det høres helt usannsynlig ut. Men man skal i det minste være svært god til å skyte for å treffe hodet til en person som kjører i 2-300 km/t. Jeg skal ikke hive meg inn i konspiratoriske spekulasjoner, og sier ikke noe mer om det.
https://www.youtube.com/watch?v=nTdlxNi15QQ
Vi kan fortsette litt lenger opp dalen, til Parma, hvorfra vi får den kjente Parmaskinken. Vi har bak oss et jordbruksoppgjør. Bondeorganisasjonene forsøker da å skape et inntrykk av at alt landbruket i dette store og farlige landet som kalles Utlandet er storskala industrilandbruk som vil knuse de små, norske bøndene. Men her er det mange produsenter, de satser på kvalitet og de er stolte av sine produkter. Skal man ha ordentlig god skinke, nytter det ikke med griser som er effektivt foret opp på kraftfor.
For at noe skal bli Parmaskinke må den være laget av svinerasene Landrace eller Duroc. Man bruker kastrerte hangriser. De skal være vokst opp innen et avgrenset geografisk område, og ikke minst: Det stilles krav til fôret. Her er det ikke noe kraftfor basert på soya importert fra Brasil. De fores opp på korn og myse fra produksjon av parmesanost. Slike krav til dyrehold og fôr ser man ofte for klassifiserte landbruksprodukter av høy kvalitet. Jeg har aldri sett den type krav til noe norsk klassifisert landbruksprodukt, selv om man vet at fôret betyr mye for kjøttkvaliteten. Det er én viktig grunn til at italienske skinkeprodusenter lager kvalitetsprodukter i verdensklasse, som blant annet norske produsenter ikke klarer å matche.
Etter dette kommer selvfølgelig tørrsaltingen, samt modningen. Vi kan se litt av denne prosessen her.
Så til parmesanost, som egentlig er en feilaktig betegnelse. Om jeg har forstått det rett, er parmesan egentlig en fransk betegnelse. Det er to hovedtyper. Det er Parmegiano Reggiano, som er den håndverksproduserte osten, og Grana Padano som mer er et industriprodukt. Skjønt Grana Padano kommer fra et litt annet område. Det sies at navnet “Grana” er den italienske betegnelsen for korn, som henspeiler på den litt kornete konsistensen som osten har. Om jeg har forstått det rett, kalles Podalen for Val Padano på italienes, og da har vi antagelig resten av forklaringen.
For Parmegiano Reggiano er det blant annet krav om at melken skal komme fra kyr fra et bestemt avgrenset område. Melk, salt og kalveløype. Ingen tilsetningsstoffer er tillatt. Det er krav til foret, blant annet hvor det har vokst. Silofor er ikke tillatt. Da jeg nylig diskuterte dette med en som var oppvokst på gård, sa hun at det var veldig stor forskjell i smaken på melken, alt etter hvor kyrne hadde beitet. Det gir selvfølgelig også forskjell i smaken på osten som lages av den melken.
Tine har kjørt reklamefilm om at det som er spesielt i Jarslbergosten er hemmelige tilsetningsstoffer.
For Paremegiano Reggiano stilles det krav til råvarene, og til produksjonsprosessen, blant annet at den må skje innenfor et bestemt område. Det er flere tusen produsenter, de fleste ganske små. Her er ingen sentrale, industrimeierier. Det er visstnok ca 10.000 melkebønder som produserer melk til denne osteproduksjonen. Jeg har ikke sett på detaljene i reglene for denne, men for en del franske oster er det f.eks. krav om beiteareal pr ku. De er ikke store de heller. Man driver ikke med slikt tull som å legge ned produksjon av “Gudbrandsdalsost” i Gudbrandsdalen, det ville ikke vært akseptabelt at noe som kalles Jarslbergost ikke produseres i Jarlsberg, Kviteseidsmør ikke produseres i Kviteseid, osv. Paremegiano Reggiano er gode råvarer, tradisjonelt, godt håndverk, ingen hemmelige tilsetningsstoffer. Slik er det med all kvalitetsost. Og til dere som tror må mytene om Jarlsbergostens unike smak, prøv en nederlandsk Maasedamer.
Vi har allerede beveget oss lenger inn i Podalen enn hva sykkelrytterne gjør i denne omgang. Skjønt vi kommer inn igjen fra nordvest på siste etappen, fra Torino til Milano. Litt om Podalen og Posletten skal vi vel få plass til da også.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Folk takler hviledagen ulikt. Er man helt slått ut etter den første uken, da skal man virkelig få slite i fortsettelsen. Men å bare legge seg på sofaen, det er ikke anbefalt. Da blir man gjerne ganske stiv når man skal starte igjen. En “lett trilletur”, pleier å være vanlig på hviledagen. Mitt inntrykk er at det som de kaller en “lett trilletur” tilsvarer det som for de fleste av oss er en ordentlig langtur, i et tempo vi neppe hadde klart å henge med på. I tillegg til noen sponsoroppdrag, osv. Og for noen var det dagen da man brukte de første blodposene. I Tour de France var hviledagen gjerne også dagen for dopingavsløringer. Det har ikke vært like mye av det i Giro d’Italia, som nok kan tilskrives at kontrollregimet ikke har vært (og kanskje ikke er?) like strengt der som i TdF.
Folk har et slitt skrudd bilde av doping. Når få blir tatt for doping, er det lett å tolke det som om det ikke er et dopingproblem. Men det kan like gjerne skyldes dårlig testing. Hvis man ikke gjennomfører ordentlige dopingkontroller, da blir ingen tatt. At mange har blitt tatt for doping i Tour de France, mens få har blitt tatt i Giro d’Italia og Vuelta d’Espagna, viser først og fremst at kontrollene har vært bedre i Tour de France. I dag er kontrollregimet i sykkel meget strengt, kanskje strengere enn i noen annen idrett. Vi blir nok aldri helt kvitt doping. Det vil alltid være noen som er villige til å jukse for å oppnår resultater. Men jeg er ganske sikker på at det i dag er mer doping i friidrett, langrenn, skiskyting, fotball og tennis, enn det er i sykkel. Fotball er vel et klart eksempel på en idrett hvor man i praksis ikke tester, eller har svært få tester.
Så klarte Alberto Contador å henge med Fabio Aru og Riche Porte i klatringene, eller de klarte ikke å riste av seg Alberto Contador. Om det er Contador som viser styrke til tross for skaden, eller Aru og Porte som viser svakhet, er et spørsmål om hvilket perspektiv man velger.
Dagens etappe har ikke like harde klatringer, og avslutter ikke på en topp. Så på papiret ser den ikke ut til å være like hard. Det er en etappe hvor et brudd godt kan tenkes å gå inn, forutsatt at det ikke sitter noen “farlige” ryttere i det bruddet.
Det er 17. mai, og for meg vil det si at det bør være en musserende vin. Om vi et øyeblikk glemmer hvor i Italia vi befinner oss, så ville jeg gått et godt stykke nordover. Prosecco er en av tidens moteviner. Men prosecco er en ganske enkel vin, utmerket som en forfriskning på en varm ettermiddag og aller best ved et cafébord i Italia, f.eks. i Venezia. Men Prosecco blir etter min smak litt for enkel for de store anledninger. Skal vi holde oss i Italia, ville jeg ha gått til Lombardia og hentet en flaske Franciacorta, som er Italiasbeste musserende vin. Og champagne blir aldri feil på en slik dag. Men vi får holde oss til vin fra der syklistene er i dag.
Vi er nå i Campania, og har nå rykket fram til “forfølgerne”, om vi holder oss til sykkelmetaforene i “Italiensk vin”. Campania betyr vel ganske enkelt at nå er vi på landet. Jeg siterer fra innledningen om Campania:
“Campania er sammen med Sicilia den p.t. mest spennende av de syditalienske regionene. Siden begynnelsen av 1990-årene har det i Campania strømmet på med glimrende viner. Meget symptomatisk er regionen også den eneste på det syditalienske fastland som kan bryste seg av DOCG-viner. På tross av de allerede mange gode viner er pontensialet fremdeles enormt.”
Vi starter i Benevento. Herfra tar vi en sløyfe nordover, før vi tar en ny sløyfe sydover, og ender ikke så langt fra der vi startet. Dette er årets sydligste etappe. Når de vender på den andre sløyfen, har giroen endret hovedretning og setter kursen nordover.
Vi kan dele den indre delen av Campania, hvor vi holder oss, kan i utgangspunktet deles inn i to områder — og en del underområder innenfor disse. I området rundt Benevento ligger Sannio. Den første sløyfen er stort sett innenfor dette området.
I området rundt Benevento produseres mye vin, men ikke så veldig spennende vin. Innenfor Sannio DOC produseres et stort antall vintyper. Om vinen skriver “Italiensk vin”:
“Toppvinene, som kan være ganske gode, er nesten alle tørre og stille utgaver av vintypene Aglianico og Falanghina. Basistypene Rosso og Bianco er derimot de kjedeligste, på grunn av minimumskravet om 50% av henholdsvis sangiovese og trebbiano toscano.”
Når rytterne har gjort unna den første sløyfen og setter kursen sydover etter å ha vært en ny tur innom Benevento, sneier de innom Aglianico del Taburno og Taburno DOC. Her kan det passe å si litt om italienske tradisjoner for å navngi vin. Mange viner har navn av typen [drue] + [sted]. Aglianico del Taburno forteller oss at dette er en vin laget av druen Aglianico, i området Taburno. Vi har også en mer generell kategori fra stedet: Taburno DOC. Vinen dyrkes i områder som ligger ganske høyt, og som dermed har en relativt lav nattetemperatur, noe som særlig er bra for druen Aglianico. Det lages rødvin og rosévin av Aglianico, som selges som Aglianico del Taburno.
Den sydlige sløyfen går stort sett i området Irpina, skjønt noe av den nok også går utenfor klassifisert vinområde. Jeg har noen ganger vært innom at Italia er et land med store spenninger, også i geologisk forstand. Her er vi midt i kollosjonssonen mellom den afrikanske og den euroasiatiske kontinentalplaten. Jordskjelv forekommer relativt ofte. Den 23 november 1980 var det et jordskjelv her som kostet ca 3.000 mennesker livet. Den vil se hva et jordskjelv kan bety, kan se denne dokumentaren, laget etter dett jordskjelvet.
Vi starter i underområdet Tufo, hvor man produserere hvitvinen Greco di Trufo. Det er en vin laget på druen Greco i området Tufo. Di Prisco er en utmerket produsent.
Vi fortsetter inn i området Fiano di Avellino, altså en vin laget med druen Greco i området Avellino. Dette er en av Italias beste hvitviner. Det er en vin som bør lagres et år eller to for å vise seg fra sin beste side. Noen produsenter bruker en viss fatlagring. Ciro Picarielli og Pietracupa regnes gjerne som de to beste produsentene.
Etter å ha snudd og satt kursen nordover, kommer vi inn i Taurasi. Taurasi regnes gjerne for Syditalias beste rødvin, og blir ofte kalt sydens Barolo. Den lages som regel med 100% Aglianico, men det er tillatt med inntil 15% andre druer. Det er gjerne en kraftig vin, med markerte tanniner. Den bør lagres noen år.
Etter denne etappen er det hviledag. Jeg vil tro at mange syklister, ikke minst Alberto Contador ser fram til denne hviledagen. Kanskje noen andre også mener at de kunne trenge en hviledag etter 17. mai, og at det å tilbringe den på sofaen mens man ser på at andre sykler kunne vært utmerket. Kanskje er det likevel bedre å ta en sykkeltur selv. Uansett. Vi tar pause i morgen, 18. mai. I løpet av hviledagen skal hele Giro-sirkuset forflytte seg over til østkysten. Vi forflytter oss til vinområdet Marche.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så endte det med en spurt. Men vel så interessant: Alberto Contador fullførte, og beholdt den rosa trøyen. Jeg tror ikke at noen syklister ønsker at Alberto Contador eller andre skal bli skadet, slik at deres egne sjanser bedres. Men velt og skader er en del av gamet. Man er ikke så vennligsinnede overfor skadde konkurrenter at man ikke angriper. I dag er det en hard etappe med målgang på en topp. Vi må regne med at det kommer til å bli angrep, og det er i dag vi får se hvor hemmet Alberto Contador er av skaden.
Vi fortsetter fra der gårsdagens etappe endte, og fortseter sørover og østover. Man kan velge å ta med Acqua di Fiuggi. Men rytterne har nok sin egen sportsblanding på flaskene.
Siden vi endte i Lazio i går, gir det seg selv at vi starter der i dag. Men vi er nok likevel ferdige med Lazios vinområder. Vi beveger oss over i Molise.
I “Italiensk vin” er Molise plassert aller sist i grupettoen, uten at vi skal legge alt for stor vekt på rekkefølgen innenfor denne gruppen. Men noe er på gang her også. Jeg siterer ingressen i “Italiensk vin”:
“Var det ikke for produsenten Di Majo Norante, ville det vart lenge før lille Molise kunne tre ut av anonymitetens som vinregion. Men med eksempel i den fremragende foregangsmann har kvalitetsproduksjonen nå skutt fart, og et kobbel av dyktige produsenter nærmer seg nå den hittil enerådende leder.”
Den mest utbredte druen er Montepulciano. En annen populær drue er Aglianico. Contado Aglianico er laget på 100 % Aglianico. “Italiensk vin” beskriver den som en “stor, kompleks og flott vin med en krydring av tobakk og lakris, og flott syre– og tanninstruktur”.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det som ventet et spurtoppgjør, og André Greipel fikk vist at han fortsatt kan spurte. Massespurt er farlig. Noen ganger blir det stygge velt. Det er ikke til å unngå når gladitorene kjemper om posisjoner i stor fart. Sykkel er risikosport. Men at klønete tilskuere forårsaker velt, er ikke akseptabelt. Og enda verre er det når det skyldes klønete sjåfører i følgebiler. Det var andre gang tilskuere forårsaket velt i årets giro. Det kan nok være grunn til å sette noen spørsmålstegn ved sikkerheten.
Vi får håpe at Alberto Contador ikke er så alvorlig skadet at han ikke kan fortsette. Det er ikke slik forsøket på “The double” bør ende.
Dagens etappe er lang, 264 km. Den synes i utgangspunktet ikke å være spesielt hard, i alle fall ikke for de som deltar i slike ritt. For slike som meg, ville det vært noe helt annet. Men etappen har en stigning, om enn ikke så stor, når det gjenstår en drøy mil. Med en uke sykling bak seg, og 250 km så langt på etappen, spørs det hvem som fortsatt har kraft igjen. Det er langt fra sikkert at de mest typiske spurterne henger med. Det er en etappe som ville ha passet godt for Aleksander Kristoff. Men han er ikke med, så det nytter ikke å drømem om at han skulle vinne. Slik André Greipel har utviklet seg i år, fremstår han mer som en klassikerrytter enn som en ren spurter, og etappen bør kunne passe ham. Kanskje tar han med denne også. Jeg vet ikke hva slags form Tom Boonen er i, men som klassikerspesialist med gode spurtegenskaper, burde etappen også kunne passe for ham. Kanskje vil Aleksander Kristoffs trofaste opptrekker, Luca Paolini, kunne vise seg fram når han får kjøre for egne sjanser.
Vi starter i Toscana. På veien ut mot kysten sykler rytterne langs vinområdet Morellino de Scansano. Det ser ut som om den veien de sykler på, utgjør vestgrensen for dette området. Her produseres en klassisk toskansk rødvin. Fra 1990-årene økte produksjonsarealet, og mange produsenter utenfra (fra andre deler av Toscana) etaberte seg her. De oppdaget at det var billig å kjøpe land, og hadde navn som gjorde det enklere å markedsføre vinen.
Klimaet er varmt, og dette er det sydligste området hvor man kan dyrke Sangiovese med en viss eleganse.
Gambero Rosso Italian Wines 2015 er på mange måter en utmerket bok. Men den er redigert på en slik måte at det blir vanskelig å finne fram i et så stort vinområde som Toscana. Boken har ett kapittel om Toscana, og innenfor det er de produsenter man har valgt å ta med, sortert alfabetisk. Skal man finne ut hvor de holder til, må man lokalisere den (lands)byen som er nevnt i omtalen, eventuelt lese omtalen. Noen produsenter for en omtale i prosaform. For Toscana er det et sted mellom 250 og 300. I tillegg omtales en god del fler i mer summariske oversikter. Jeg har ikke hatt tid til å lese omtalene av alle produsentene i Toscana, for å se om noen av dem er i de delene som vi er innom.
Vi fortsetter langs Capalbio, hvor dagens rute også utgjør vestgrensen. Her produseres også for det meste Sangiovesebasert rødvin.
Det siste området vi skal innom før vi forlater Toscana for denne gangen, er Ansonica Costa dell’Argentario. Dette er hvitvin laget av druen Ansonica, og vinen beskrives som en raritet.
Vi skal nå over i Lazio, som er området rundt Roma. Lazio er ikke det mest spennende vinområdet, men det har i alle år forsynt Roma med vin.
“Italiensk vin” er redigert etter en sykkelmetafor. De starter med “ledertrøyen”, som er Piemonte og Toscana. Lazio er plassert i Grupettoen. I begynnelsen likte jeg dette. Men jo mer jeg har brukt boken, desto mer frustrert har jeg blitt over denne redigeringen. Det betyr i praksis at man alltid må gå til innholdsfortegnelsen når man skal gå fra et vinområde til et annet. En redigering etter geografisk nærhet, slik at vi kunne ha bladd oss direkte fra Toscana til Lazio, hadde etter min mening vært å foretrekke. Men har man først funnet fram til riktig region, er boken utmerket.
Vi skal nå inn i hovedstadområdet. Lazio er ikke det mest spennende vinområdet i Italia. Men det har i alle år forsynt Roma med vin. Vi starter i Tarquina. Det er et ganske stort område. Her produseres både hvitvin og rødvin uten veldig mye særpreg, og som skiller seg ganske lite fra viner fra naboområdene.
Rytterne svinger så innover i landet, og kommer inn til Colli Etruschi Viterbesi. Her produseres hvitvin, rosévin og rødvin. Men ingen av den har gjort seg særlig bemerket.
Selv om vi denne gangen ikke kommer innom Est! Est!! Est!!! di Montefiascone, tar vi det med likevel. Det ligger nord for Roma, litt lenger inne i landet enn dagens etappe. Det fortelles at biskop Johannes Függer var på vei til Henrik Vs kroning i Roma i 1111. Han sendte sin tjener i forveien, for å finne ut hvor de serverte god vin. Tjeneren skulle skrive Est!, for “vinum bonum est” (“her er det god vin”) på vertshus som hadde god vin. Da biskopen kom til Montefiascone så han med begeistring at det var skrevet Est! Est!! Est!!! på døren til et vertshus. Her hadde han funnet det aller ypperste. Det sies at biskop Johannes Függer aldri kom lenger enn til Montefiascone, og han er begravet der. Først lang senre ga denne historien navnet til vinen “Est! Est!! Est!!!” herfra. Det er ikke helt lett å forstå hvorfor denne (hvit)vinen skulle ha vakt så stor begeistring. Men både vinen og smaken kan ha forandret seg.
Mot slutten ser det ut til at vi skal innom Zagarolo. Det er et hvitvinsområde, som det heller ikke er så veldig mye å si om. Vi skal så gjennom Genazzano, hvor det produseres hvitvin og rødvin, fortsatt vin som ikke er spesielt interessant.
Her får vi ta en kunspause. Vi skal gjennom byen Palestrina. Herfra kom komponisten Giovanni Pierluigi da Palestrina, som betyr noe slikt som betyr noe slikt som Giovanni Pierluigi fra Palestrina. Men det er som Palestrina han ble kjent. Han var den som reddet katolsk kirkemusikk etter motreformasjonen. Konsilet i Trent hadde vedtatt forbud mot polyfonisk musikk. Ordene skulle klart fram, noe de ikke gjorde når det var flere stemmer som sang samtidig. Palestrina komponerte polyfonisk musikk hvor teksten kom fram.
Nå har visst nyere forskning vist at konsilet i Trent ikke vedtok noe slikt forbud mot polyfonisk musikk, og dermed faller den historien sammen. Det er frustrerende med de som alltid skal sjekke ihjel gode historier. Uansett er Palestrina en stilskaper i kormusikk og i kirkemusikk. Som en smakebit tar vi med hans Missa Papae Marcelli, her fremført av The Tallis Scholars, dirigert av Peter Phillips.
Tilbake til vinen. Vi avslutter i Cesanese di Oliveano Romano og Cesanese del Piglio. Cesanese er en rød/blå/svart drue — man kan diskutere fargen, men den gir i alle fall rød vin. Egentlig er det flere druer. Her dyrkes det vin i opptil 700 meters høyde. Cesanese regnes som en vanskelig drue å dyrke. Det sies at disse områdene, med en lokale druen Cesanese, har potensial til å bli det første virkelige interessante området i Lazio, med druer produsert på en lokal drue. Men de har et stykke igjen ennå.
Når man serverer vin, bør man også alltid servere rikelig med vann. Man drikker vin for smaken, og vann (med eller uten bobler) for tørsten. Når vi kommer til mål, passer det å drikke det naturlige, lokale mineralvannet Acqua de Fiuggi.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så har Alberto Contador sikret seg den rosa trøyen. Det spørs om han gir den fra seg igjen. Skjønt kanskje vil de ikke bruke for mye energi på å forsvare den, så lenge de mener å ha situasjonen noenlunde under kontroll. For Alberto Contador er det eneste som teller å vinne sammenlagt. Han er neppe opptatt av å sitte i rosa trøye tidlig i rittet. Tidsdifferansene er foreløpig små, med under et minutt fra første til syvende plass. Etappen er ganske flat, særlig mot slutten. Om det ikke skjer noen uhell, så bør det ikke bli tidsdifferanser av betyning. Men bonussekunder kan gjøre at noen likevel vinner eller taper tid i sammendraget.
Orica-GreenEdge må være men enn fornøyd så langt, med tre etappeseire og fire dager i rosa. Jeg tror ikke de klarer å ta tilbake den rosa trøyen. Den eneste på det laget som har en teoretisk mulighet, er Chaves Estaban. Men han klarer nok ikke å hente 37 sekunder på Alberto Contador på dagens etappe. Men vi kan nok se flere etappeseire til det laget.
Nå kommer nok en flat etappe, og vi er igjen nærmere kysten. Det blir en slags hviledag for de som kjempet mot toppen i går, og en ny dag hvor spurterne skal gjøre opp seg imellom.
Vi er fortsatt i Toscana. Jeg mangler detaljerte vinkart over Italia. Det er derfor vanskelig å plassere dagens etappe presist innenfor vinområder. Men de mest kjente vinområdene i Toscana ligger lenger inne i landet, så de kommer vi i liten grad innom.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg tillater meg likevel en liten avsporing her. Bildet til høyre er en reklame i boken Gambero Rosso Italian Wines 2015, en reklame for produsenten Piandaccoli, som holder til litt vest for Firenze. De hevder at de vil gjenskape renessansevinen. De av oss som sjelden motstår fristelsen til å leke med ord, kan si at de vil gi renessansevinen en renessanse. Men la nå det være som det er. Det var bildet som fikk meg til å feste meg ved reklamen. For det må da være en aristokratisk utgave av Thorbjørn Jagland?
Det er mulig syklistene på begynnelsen av etappen sneier innom en utkant av Chianti. Vi er kanskje også innom underområdet Chianti Colline Pisane, sydøst for Pisa. I “Italiensk vin”står det om dette underområdet:
“[det] tiltrekker seg som det minsta av underområdene mye mindre oppmerksomhet enn det berømte skjeve tårn”.
Det er et område med liten prestisje, og produsentene i området bruker i liten grad underområdets navn, men bruker heller Chianti. I “Italiensk vin”fremhever Chizzano og Palazzi som to gode produsenter i dette området.
Vi får håpe at Giro d’Italia finner veien tilbake til Chianti og andre berømte vinområder i Toscana et senere år, og vi lagrer den vinen til da.
Som sagt, mangelen på tilstrekkelig detaljerte vinkart gjør at jeg ikke kan si sikkert hvilke områder vi skal innom.
Muligens starter vi i Bianco della Valdinevole, kanskje også et annet lite område. Etter ikke alt for lenge kommer vi inn i Bianco Pisano de San Torpé. For noen tiår siden blandet man en del hvite druer inn i Chianti. Mengden som var tillatt, ble stadig redusert, og vinenen fra disse områdene er en slags overskuddproduksjon av hvitvin, basert på disse druene — om jeg har forstått det rett.
Kanskje skal vi også gjennom Montescudaio. Dette sies å være det beste Sangioveseområdet ute ved kysten.
Det ser ikke ut til at vi skal innom Bolgheri. Men noen omveier må vi tillate oss. I 1942 plantet Marchese Mario Incisia della Boschetta, nærmest for moro skyld, ca en hektar med Cabernet Sauvignon og andre franske druer i et eikekratt i en skråning ca 350 meter over havet. Fram til 1968 drakk familien all vinen herfra selv. Familien var inngiftet i Antinori-familien, en av de store vinprodusentene i Toscana. Man ønsket å selge noe av denne vinen utenfor familien, og Antinoris dyktige ønolog Giacomo Tachis i oppgave å se på denne vinen. Vinen han laget ble kalt “Sassicaia”, som betyr noe slikt som “den steinfylte vinmark”.
Under en berømt blindsmaking i London i 1978 slo 1972-årgangen kjente storheter fra Bordeaux. Den første “Supertoscaneren” var født, og som det heter: “The rest is history.” Siden har det blitt flere supertoscanere. Men Sassicaia fra Bolgheri var den første.
På 1970-tallet ville alle plante Cabernet Sauvignon. Den katalanske produsenten Torres klarte også å slå flere gamle stohteter fra Bordeaux med sin “Mas la Plana”. I Piemonte produserte Gaja sin “Darmagi” med Cabernet Sauvignon. I Languedoc hadde Aimé Guibert suksess med sin Cabernet Sauvignon-baserte rødvin fra Mas Daumas Gassac. Det er sikkert mange fler, men ikke like spektakulær suksess som disse, og ganske sikkert mange som kunne konstatere at Cabernet Suvignon ikke ga noen stor vin hos dem. Men folk er ikke så opptatt av å markedsføre sine fiaskoer, så de hører vi lite om. Det hele ble en slags konkurranse om å lage nesten like god “bordeauxvin” som i Bordeaux.
Det har kommet mye god vin ut av dette. Samtidig er jeg litt ambivalent. Man skal være villig til å lære av andre, våge å eksperimentere og prøve noe nytt. Likevel har jeg mer sans for de som tar utgangspunkt i tradisjonen de kommer fra, og forsøker å utvikle den til et toppnivå, fremfor å følge internasjonale trender. (Bare for å ha sagt det: De fulgte slettes ikke noen internasjonal trend da de plantet Cabernet Sauvignon i Bolgheri i 1942.) For 30-40 år siden var Bolgheri helt ukjent i vinsammenheng. Supertoscanerne har løftet området til internasjonal toppdivisjon.
Etappen avsluttes i Monteregio di Massa Maritima. Dette er et nytt og stort DOC-området. Det proudseres i hovedsak rødvin, men også noe hvitvin. Men etter Bolgheri kan egentlig ikke bli annet enn en nedtur.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Orica-GreenEdge imponerer som lag. Å sitte med den rosa trøyen fire etapper, fordelt på fire skuldre innenfor laget — det står det respekt av. Jeg har ikke gransket alle rytterne på laget veldig grundig, men tror kanskje ikke at de har noen klatrere som kan forsvare trøyen på denne etappen. Men de er nok godt fornøyd med resultatetene så langt, uansett. Disse australierne er en morsom gjeng. Jeg anbefaler folk å følge deres “Back Stage Pass”, hvor vi ser litt av det som foregår back stage http://www.greenedgecycling.com/backstage-pass/.
Nå forlater vi kysten og beveger oss inn i landet, og dagens etappe avsluttes på en topp. Her kan de med sammenlagtambisjoner vise styrke, og ta tid på sine konkurrenter.
Vi starter i Liguria, og fortsetter inn i Toscana. Toscana er et navn som klinger som søt musikk i vinelskeres ører. Men vi kommer dessverre ikke innom noen av de stedene som har gjort Toscana til et viktig vinområde.
Vi starter i området Colli di Luni, et område som er delt mellom Liguria og Toscana. Om jeg har forstått det rett, har området navn etter den gamle, romerske byen Luni. Opprinnelig het byen Luna, og man kan møte begge navnene. Det var en by som ble utsatt for mye og angrepet av mange, blant annet ble den angrepet av vikingene i 860. Den ble forlatt og forfalt til en ruin i senmiddelalderen. Byen ble utgravd på 1970-tallet.
Holder vi oss til “Italiensk vin”, er rene Vermentino-viner de beste fra dette området. Så litt teknikaliteter. Man skiller gjerne mellom to hovedprosesser når det gjelder vinproduksjon. Det meste av fargen og mye smak sitter i skallene på druen. I en “hvitvinsprosess” siler man fra skall, kjerne m.m. før gjæringen. I en “rødvinsprosess” blir skall og kjerner med. Når man lager rosévin, bruker man det som kan kalle en avbrudt rødvinsprosess, hvor skall mm får være med en kort tid, slik at det trekkes ut noe smak og farge fra dette, men ikke så mye som når man lager rødvin. I “Italiensk vin”skriver de:
“Mange produsenter benytter skallkontakt før gjæringen starter for å maksimere aromauttrekket, men denne fremgangsmåten kan imidlertid også bidra til å forsterke vinens lett bitre karakter.”
De skriver her om hvitvin, laget på Vermentino. Det de beskriver er en slags rosévinsprosess, men med hvite/grønne druer. Produserer man vin med hvite/grønne druer i en rødvinsprosess, får vi det som kalles en oransje vin. Men vi åpner ikke de flaskene nå.
Det produseres også rødvin i området, først og fremst med Toscanas hoveddrue: Sangiovese.
Produsenter som gjerne fremheves som gode er Ottavio Lambruschi, La Baia del Sole, Cantine Lunae Bosoni, Conte Picedi Benettini, La Pietra del Focolare, Il Torchio, Giacomelli, Spagnoli og Il Monticello.
Om noen skulle synes at navnet Monticello lyder veldig kjent, så er det navnet på Thomas Jeffersons hus utenfor Charlottesville i Virginia i USA.
I “Italiensk vin”nevnes La Colombiera som den beste produsenten av rødvin. Men for å være ærlig: Skal man ha rødvin sånn omtrent herfra, så er det vel like greit å reise litt lenger inn i landet til Chianti, Montalcino og Montepulciano. Men vi skal ikke dit i år.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
