Tag Archives: Lenking

Betaling for lenker?

Irs­ke aviser kre­ver beta­ling for at noen skal len­ke til deres artik­ler. Det er en litt mer omfat­ten­de omta­le av saken fra et advo­kat­sel­skap i 2012: The year Irish new­spa­pers tried to destroy the web”.

Man­ge har for­søkt det­te før. Nors­ke aviser har for­søkt seg med noe lig­nen­de, i alle fall i sine vil­kår, men jeg er ikke sik­ker på om de gikk så langt at de for­søk­te å hånd­heve det­te. TONO anfør­te ene­rett til len­king som prin­si­palt grunn­lag i saken mot napster.no, men vant ikke fram på det grunn­la­get. Han som drev tje­nes­ten ble dømt for med­virk­ning til and­res opp­havs­retts­kren­kel­ser, som jeg synes er et helt greit resul­tat. Også i fle­re and­re land har det vært ført sli­ke saker, men stort sett har krav om ene­rett til len­king blitt avvist.

Jeg har skre­vet en mer omfat­ten­de artik­kel om det­te, med tit­te­len “Ene­rett til len­king — en kei­ser uten klær?”. Den­ne fin­nes på net­tet, så de som vil ha en mer omfat­ten­de gjen­nom­gang får lese den. Kort­ver­sjo­nen er den­ne:

Con­ti­nue read­ing Beta­ling for len­ker?

Diskusjonen om lenking er avsluttet

Spørs­må­let om hvor­vidt man fritt kan len­ke til verk som and­re har gjort til­gjen­ge­lig på nett har vært omdis­ku­tert. Jeg har vært blant dem som har hev­det at en len­ke ikke er annet enn en refe­ran­se til det verk len­ken viser til, på sam­me måte som en tra­di­sjo­nell hen­vis­ning i en fot­no­te. Med det­te utgangs­punk­tet har min kon­klu­sjon selv­føl­ge­lig vært at man fritt kan leg­ge ut len­ker. Mine syns­punk­ter er utdy­pet i artik­ke­len Ene­rett til len­king — en kei­ser uten klær?

Min kol­le­ga Ole-Andreas Rogn­stad har tid­li­ge­re vært tals­mann for det mot­sat­te stand­punkt, og har argu­men­tert for at en len­ke i seg selv må anses for en frem­fø­ring av det verk len­ken viser til, først og fremst i artik­ke­len Opp­havs­retts­lig ansvar for lin­ker på Inter­nett. Noen betrakt­nin­ger i lys av norsk Høy­este­retts dom i Napster.no-saken, tryk­ket i NIR 2005 s. 344–370. Men i sin bok Opp­havs­rett skri­ver Rogn­stad på s. 185, etter å drøf­tet len­king:

Inn­til vide­re kan det nok der­for hev­des at det er ster­kest holde­punk­ter for at utleg­ging av lin­ker i sin almin­ne­lig­het ikke skal anses som omfat­tet av frem­fø­rings­ret­ten etter norsk rett.”

Når Rogn­stad nå har lan­det på det­te stand­punk­tet, da anser jeg den­ne dis­ku­sjo­nen som avslut­tet.  Man kan fritt len­ke til det som opp­havs­man­nen selv har gjort til­gjen­ge­lig på net­tet, eller som and­re har gjort til­gjen­ge­lig med opp­havs­man­nens sam­tyk­ke.

Det­te betyr ikke at alle spørs­mål er løst, eller at man all­tid kan len­ke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, kon­klu­der­te Høy­este­rett med at den som len­ker til noe som and­re har gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig kan anses for å med­vir­ke til den­ne til­gjenge­lig­gjø­rin­gen, se Len­king … kap 7. Det er også det­te Stock­holm tings­rät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Vide­re vil man nok ikke uten vide­re kun­ne inklu­de­re verk på egne nett­si­der gjen­nom såkalt “in-lining” se Len­king … kap 8. Og man kan len­ke på måter som kan kren­ke and­re ret­tig­he­ter, f.eks. slik at en sys­te­ma­tisk meta­in­dek­se­ring av en data­base som and­re har gjort til­gjen­ge­lig kan anses for å kren­ke data­base­ret­tig­he­te­ne. Men å len­ke ved van­li­ge refe­ran­se­len­ker, det kan man fritt gjø­re.

[Det­te ble skre­vet i slut­ten av sep­tem­ber 2009, men har av en eller annen grunn blitt lig­gen­de som “draft” til nå.]

Jeg lenker, altså er jeg. Dansk lenkemanifest

Jeg lin­ker, der­for er jeg. Det er man­tra­et på inter­net­tet.” Slik star­ter pre­sen­ta­sjo­nen av en grup­pe dans­ke jour­na­lis­ters lenke­ma­ni­fest. De har for­mu­lert “seks lover om len­king”. Dis­se lyder:

Førs­te lov: Vi lin­ker vide­re til kil­der­ne til de oplys­nin­ger, som vi bru­ger i vores jour­na­lis­tis­ke pro­duk­ter. Har vi læst, set eller hørt væsent­lig ny infor­ma­tion på et eks­ternt site, lin­ker vi til det – om f.eks. virk­som­he­der, per­soner eller under­sø­gel­ser.

Anden lov: Vi lin­ker direk­te og præcist til den benyt­te­de infor­ma­tion på det eks­ter­ne site. Det er ordent­lig ser­vice for læser­ne frem for blot at lin­ke til for­si­den på det eks­ter­ne site.

Tred­je lov: Vi er præci­se i vores infor­ma­tio­ner om, hvor et link fører hen; om hvem der har pro­du­ce­ret de oplys­nin­ger, der lin­kes til, og hvor­n­år. Læser­ne skal vide, hvor de kom­mer hen, inden de føl­ger et link.

Fjer­de lov: Vi anerk­en­der, at en arti­kel bestå­en­de af præci­se eks­ter­ne links til oplys­nin­ger, der beskri­ver fors­kel­li­ge vink­ler af et emne, er et jour­na­lis­tisk pro­dukt.

Fem­te lov: Vi er åbne for ind­kom­ne links til vores egne sites, for­di vi øns­ker at være en inte­gre­ret del af net­tets øko­sys­tem.

Sjet­te lov: Vi til­s­træ­ber at gøre det nemt for alle at lin­ke direk­te til vores artik­ler.”

De addres­se­rer der­med både at de skal heve kva­li­te­ten på det de selv skri­ver ved å angi len­ker til kil­der, og at de skal leg­ge til ret­te for len­king til deres artik­ler. Det er lett å være enig i det­te. For egen del har jeg sær­lig hatt fokus på at adgan­gen til å len­ke skal være fri, og at den etter dagens opp­havs­rett er fri. Når også pres­sen selv argu­men­te­rer for det­te, da får vi håpe at de som fort­satt vil sen­su­re­re net­tet ved å hev­de ene­rett til len­king snart inn­ser at de står med ryg­gen mot frem­ti­den og sloss for en tapt sak.