Irske aviser krever betaling for at noen skal lenke til deres artikler. Det er en litt mer omfattende omtale av saken fra et advokatselskap i “2012: The year Irish newspapers tried to destroy the web”.

Mange har forsøkt dette før. Norske aviser har forsøkt seg med noe lignende, i alle fall i sine vilkår, men jeg er ikke sikker på om de gikk så langt at de forsøkte å håndheve dette. TONO anførte enerett til lenking som prinsipalt grunnlag i saken mot napster.no, men vant ikke fram på det grunnlaget. Han som drev tjenesten ble dømt for medvirkning til andres opphavsrettskrenkelser, som jeg synes er et helt greit resultat. Også i flere andre land har det vært ført slike saker, men stort sett har krav om enerett til lenking blitt avvist.

Jeg har skrevet en mer omfattende artikkel om dette, med tittelen “Enerett til lenking – en keiser uten klær?”. Denne finnes på nettet, så de som vil ha en mer omfattende gjennomgang får lese den. Kortversjonen er denne:

Continue reading Betaling for lenker? →

Spørsmålet om hvorvidt man fritt kan lenke til verk som andre har gjort tilgjengelig på nett har vært omdiskutert. Jeg har vært blant dem som har hevdet at en lenke ikke er annet enn en referanse til det verk lenken viser til, på samme måte som en tradisjonell henvisning i en fotnote. Med dette utgangspunktet har min konklusjon selvfølgelig vært at man fritt kan legge ut lenker. Mine synspunkter er utdypet i artikkelen Enerett til lenking — en keiser uten klær?

Min kollega Ole-Andreas Rognstad har tidligere vært talsmann for det motsatte standpunkt, og har argumentert for at en lenke i seg selv må anses for en fremføring av det verk lenken viser til, først og fremst i artikkelen Opphavsrettslig ansvar for linker på Internett. Noen betraktninger i lys av norsk Høyesteretts dom i Napster.no-saken, trykket i NIR 2005 s. 344-370. Men i sin bok Opphavsrett skriver Rognstad på s. 185, etter å drøftet lenking:

“Inntil videre kan det nok derfor hevdes at det er sterkest holdepunkter for at utlegging av linker i sin alminnelighet ikke skal anses som omfattet av fremføringsretten etter norsk rett.”

Når Rognstad nå har landet på dette standpunktet, da anser jeg denne diskusjonen som avsluttet.  Man kan fritt lenke til det som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig på nettet, eller som andre har gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er løst, eller at man alltid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, konkluderte Høyesterett med at den som lenker til noe som andre har gjort ulovlig tilgjengelig kan anses for å medvirke til denne tilgjengeliggjøringen, se Lenking … kap 7. Det er også dette Stockholm tingsrät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inkludere verk på egne nettsider gjennom såkalt “in-lining” se Lenking … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre rettigheter, f.eks. slik at en systematisk metaindeksering av en database som andre har gjort tilgjengelig kan anses for å krenke databaserettighetene. Men å lenke ved vanlige referanselenker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skrevet i slutten av september 2009, men har av en eller annen grunn blitt liggende som “draft” til nå.]